Olemic Thommessen (H) [10:05:05]: Denne debatten om FNs bærekraftsmål skjer mot et dystert mediebilde, der helgens grusomme angrep i Paris og flyktningsituasjonen i Europa dominerer.
Terrorhandlingene i Paris er ikke bare et spørsmål om sjokk, sinne og sorg. De er også en kraftig påminnelse om hvordan kollektive frustrasjoner reiser seg i en verden som har blitt mindre, og om hvordan religiøse forskjeller, kulturelle motsetninger, forskjeller i økonomisk utvikling, endrede maktforhold nasjonene imellom og ikke minst sviktende politisk styresett mange steder skaper konflikter som i sin konsekvens griper direkte inn i vår lokale hverdag.
I dette bildet utfordres vi som politikere – ikke bare når det gjelder diskusjonen om den løpende politikkens innhold, men også i spørsmålet om våre egne arbeidsformer er gode nok, ikke minst i internasjonal politikk, der vi ser behov for å finne frem til samarbeidsformer og nye politiske grep som kan sette verdenssamfunnet bedre i stand til å løse menneskehetens felles utfordringer. Klimaspørsmålet er et godt eksempel på dette.
Midt i en problemorientert mediehverdag er det imidlertid viktig å løfte frem de positive utviklingstrekkene, som også er en del av helheten. Arbeidet med FNs tusenårsmål har gitt resultater. Flere får utdanning – ikke minst jenter – barnedødeligheten har sunket, og flere får viktige vaksiner, for å nevne noe.
Suksessen med tusenårsmålene ga et godt utgangspunkt for å arbeide med det vi nå benevner som bærekraftsmålene. Det er historisk når alle land nå har sluttet seg til et felles program med tydelige målsettinger. Dette er i seg selv svært løfterikt.
Et program som bærekraftsmålene vil ha betydelig politisk tyngdekraft. Det vil sette en felles agenda i verden frem mot 2030, det vil bidra til å utvikle møteplasser for politisk utvikling, det vil være grunnlag for felles forskning og statistikk, og vi vil utvikle parametere som kan fortelle oss noe om hva som er nåsituasjonen, og hvilke resultater vi oppnår underveis.
Målene er mange, og utfordringene er store. 17 hovedmål og 169 delmål omfatter et vidt spekter, og det vil være en utfordring i arbeidet å holde oppmerksomheten over tid på hvert enkelt. Utryddelse av fattigdom, matsikkerhet for alle, utdanning for alle, likestilling mellom kjønnene, klimaspørsmålet, ivareta og gjenoppbygge jordas økosystemer – alt dette er bare stikkord for oppgavene vi nå skal ta fatt på.
Utfordringen til oss alle nå er å gå inn i dette med pågangsmot og endringsvilje og se hvilke muligheter vi, hver fra vår post, har til å bidra. Det gjelder selvsagt regjeringen, men det gjelder også Stortinget. Mitt anliggende i denne debatten er å rette oppmerksomheten mot hvordan vi jobber – om forankring av politikken i egne rekker og om vi bruker den interparlamentariske arenaen optimalt.
Skal vi lykkes, er det for det første nødvendig at våre politiske partier går grundig inn i arbeidet. Bærekraftsmålene må ikke bli nok en sak som lever og dør i takt med medieoppmerksomheten. Jeg mener at våre internasjonale forpliktelser tilsier at den løpende harmoniseringen med bærekraftsmålene må være et politisk mål i seg selv. Bærekraftsmålene må være en del av vår egen politiske agenda. Vi kan ikke kreve av andre det vi selv ikke vil bestrebe oss på å oppnå. Det betyr at partiene må innarbeide bærekraftsmålene i sitt arbeid med å skape politikk – det være seg i programprosesser eller i det politiske arbeidet i folkevalgte organer. Det parlamentariske arbeidet er også en god kanal til det sivile samfunn, som også må trekkes med i dette arbeidet.
En grunnleggende forskjell mellom tusenårsmålene og bærekraftsmålene er at mens tusenårsmålene fremsto som et hjelpeprogram som en gruppe rike land ble enige om å gjennomføre, er bærekraftsmålene mer av en felles programerklæring som er forhandlet frem av og gitt aktiv tilslutning til fra alle verdens land. Dette betyr at vi er i samme båt, at ingen er perfekte, men at noen trenger mer hjelp enn andre. Dette betyr at alle land, uansett velferdsnivå, må gå inn de problemstillingene bærekraftsmålene reiser. Jeg mener dette er en viktig erkjennelse og påminnelse om at bærekraftsmålene også hører hjemme i den norske innenrikspolitiske debatten frem mot 2030. En god og kvalifisert debatt om virkemidler og tempo er sunt så lenge målene ligger fast. Det gir politikken dynamikk og sakene fremdrift.
For et velferdssamfunn som vårt blir nok likevel vårt internasjonale engasjement det viktigste bidraget. Som utøver av landets utenriks- og bistandspolitikk vil selvsagt regjeringen her spille den sentrale rollen. Imidlertid tror jeg også det vil være fruktbart å se nærmere på hvilken rolle Stortingets delegasjoner kan spille. For et lite land som vårt har en stor grad av konsensus om utenrikspolitikken vært en styrke. Det gir også et godt utgangspunkt for å bruke våre delegasjoner mer aktivt. Kanskje er det eksempelvis noen bærekraftsmål Norge ønsker å tillegge mer vekt enn andre? Eller kanskje er det områder vi ønsker å legge mer arbeid i, rett og slett fordi vi har mer å bidra med? Norge har eksempelvis en god historie når det gjelder utdanning av jenter og vaksinasjonsprogrammer. Burde vi være tydeligere og bedre samordnet i våre internasjonale strategier i arbeidet med dette, og kan vårt bidrag som parlamentarikere styrkes?
Også arbeidet i de internasjonale partigruppene er i denne sammenhengen interessant. Felles utvikling av politikk og felles forståelse av de problemstillingene som etter hvert vil reise seg, vil også være viktig for vår felles evne til å lose resultater i land, ofte på svært krevende internasjonale arenaer. Erfaringene fra klimaforhandlingene er et eksempel å grunne over i denne sammenheng.
Under forhandlingene om bærekraftsmålene jobbet Norge for tydeligere formuleringer under mål 16 om godt styresett. Vi kom ikke helt i havn, og vi mener selvsagt fortsatt at demokrati og godt styresett er en forutsetning for å lykkes i det lange løp.
Stortinget har særlig engasjert seg i dette temaet når det gjelder demokratiutvikling i Øst-Europa. I disse dager har vi eksempelvis besøk av en delegasjon ukrainske parlamentarikere. Dette er en del av et utvekslingsprogram de nordiske landene har felles, og som bygger opp under det reformarbeidet Europarådet nå er i gang med i den ukrainske nasjonalforsamlingen. Her har de nordiske – etter hvert også de baltiske – landenes nasjonalforsamlinger koordinert sin innsats, og jeg vil si med godt resultat. Kanskje er dette noe vi burde gjøre mer av.
I denne sammenheng er også den helheten som utgjøres av OSSE-delegasjonen, NATOs parlamentariske forsamling og Europarådets delegasjon, viktig. Gjennom felles påvirkning i den bredden som det interparlamentariske samarbeidet åpner for, kan vi bidra til modning av standpunkter og erkjennelse av nødvendigheten av demokratiske reformer.
Når det praktiske arbeidet med bærekraftsmålene nå kommer i gang, tror jeg også et styrket nordisk samarbeid vil være fruktbart. Her kan arbeidet i Nordisk råd og de nordiske partigruppene spille en god rolle. Dels kan dette dreie seg om koordinering av innsats i andre deler av verden, slik parlamentene nå går foran og gjør, men det kan også dreie seg om hvordan vi velger å forholde oss til det løpende arbeidet som skal iverksettes nasjonalt. I arbeidet med bærekraftsmålene er det mye som ikke ligger fast ennå, og gjennom en felles nordisk tilnærming vil vi eksempelvis kunne ha betydelig innflytelse på spørsmål om utvikling av parametere, forholdet mellom kvalitative og kvantitative metoder, statistikkspørsmål osv. Spørsmålet f.eks. om hva det betyr å være fattig, vil antagelig være en problemstilling som gir forskjellige svar, avhengig av om vi er i Afrika eller i de nordiske landene. Dette er et tema som jeg mener bør ha en nordisk og kanskje også en europeisk overbygning.
Verdenssituasjonen vi nå står overfor, krever at vi står sammen for å løse de store utfordringene internasjonalt og i eget land. Hvis Norge skal oppfylle bærekraftsmålene nasjonalt så vel som internasjonalt, trengs en bredt forankret debatt. Stortinget både kan og bør legge til rette for en slik debatt, hvor regjering, storting, så vel som det frie organisasjonslivet og andre aktører sammen kan finne frem til de beste løsningene.
Statsminister Erna Solberg [10:15:16]: Jeg vil takke stortingspresidenten for anledningen til å orientere Stortinget om de nylig vedtatte bærekraftsmålene.
FN-toppmøtets enighet om de nye bærekraftsmålene og den nye globale utviklingsagendaen ved navn 2030-agendaen, vedtatt 25. september, var faktisk historisk, og det på flere måter. For første gang har medlemslandene i FN forhandlet frem felles mål som angår alle land og alle folk, og for første gang har vi fått en universell agenda, en felles visjon for verden i 2030. Dette innebærer at de nylig vedtatte bærekraftsmålene også gjelder for Norge, og vi ser nå på hvordan dette skal følges opp i vår egen nasjon. Jeg vil nå først og fremst omtale de internasjonale dimensjonene ved bærekraftsmålene.
Bærekraftsmålene angir de viktigste felles utfordringene som verden står samlet overfor. Den overordnede målsettingen er å utrydde ekstrem fattigdom gjennom bærekraftig utvikling. Prinsippet «leave no one behind» er nytt og står sentralt. Det handler om å skape vekst, velstand og et verdig liv for alle, også for de mest sårbare menneskene. Det handler om å fremme fundamentale menneskerettigheter. Samtidig skal klodens bæreevne respekteres og miljø og klima beskyttes. Dette er meget ambisiøse mål, men verdens ledere var på FN-toppmøtet enige om at det var oppnåelige mål.
Når vi har sett hvor mye vi allerede har oppnådd med tusenårsmålene de siste 15 årene, er det en inspirasjon, men nå skal altså kampen mot fattigdom fullføres de neste 15 årene. Vi er den første generasjonen som har mulighet til å utrydde ekstrem fattigdom, og vi er trolig den siste generasjonen som kan avverge katastrofale klimaendringer. Dette er derfor ikke bare en agenda for bistand. Det er en agenda for global, bærekraftig utvikling.
Bærekraftsmålene stiller høyere krav til medlemslandene, og de stiller nye krav til samarbeid. For globalt utviklingssamarbeid innebærer målene viktige endringer i rammebetingelsene. Tusenårsmålene ble utformet, ikke av medlemslandene, men av FN, for å mobilisere bistand og for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. Bærekraftsmålene er på sin side forhandlet av medlemslandene, med utgangspunkt i Rio-prosessen, og gjelder for alle land.
Målene forener alle de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling: miljøbevaring, økonomisk vekst og sosiale hensyn. Med dette har verden fått én samlet agenda. Den angir de felles globale utfordringer vi må håndtere for bærekraftig utvikling. Bærekraftsmålene er dermed også blitt mye mer omfattende enn tusenårsmålene. Jeg innrømmer at noen av oss kanskje synes det ble vel omfattende for å kunne følges opp helt konkret. Det er 17 mål og 169 delmål som dekker en veldig bred agenda.
Hovedansvaret for fattigdomsutryddelse og bærekraftig utvikling er lagt på landene selv. Nasjonale myndigheter skal ta både eierskap og lederskap. Landene selv må sørge for gode politiske prioriteringer og stabile rammebetingelser for vekst og investering.
Konferansen om Finansiering for utvikling i Etiopia i juli – hvor Norge spilte en viktig rolle – var klar på at det er behov for økt nasjonal ressursmobilisering og skatteinngang. Men bistand vil fremdeles være viktig for de minst utviklede landene og for sårbare stater, og det er dessverre et økende behov for humanitær nødhjelp.
Bærekraftsmålene bringer i tillegg inn en helt ny dimensjon i forhold til Rio og tusenårsmålene. Det dreier seg om en veldig viktig nyvinning, nemlig mål 16, om effektive og ansvarlige institusjoner. Dette var en av Norges fremste prioriteringer i FN-forhandlingene.
Mål 16 handler i realiteten om godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Selv om disse begrepene ikke er direkte nevnt, er innholdet godt dekket, både i målene og i den politiske erklæringen som danner rammen rundt dem. Mål 16 tar til orde for å redusere vold, fremme rettsstat og rettsvesen, redusere korrupsjon og kriminalitet, sikre deltagelse i beslutninger og beskytte fundamentale friheter.
Jeg mener det er oppmuntrende at vi har fått alle FNs medlemsland til å enes om dette som har vært et av de mest sensitive spørsmålene i mange diskusjoner. Etter min mening er mål 16 et verktøy i hendene på nasjonalforsamlinger, organisasjoner, næringslivsaktører og politikere gjennom deres respektive arbeid med å følge opp bærekraftsmålene. Det er gjennom mål 16-formuleringene man faktisk har institusjonalisert muligheten til påvirkning for alle overfor landets myndigheter.
Respekten for menneskerettighetene er, sammen med klima, miljø og likestilling, viktige tverrgående hensyn i den utviklingspolitikken som Norge fører. Vi vil bidra til at menneskerettigheter, styresett og stabilitet blir integrert i en bred og helhetlig oppfølging av bærekraftsmålene. Vi vil også bidra til at målene fremmer markedsøkonomi, vekst og jobbskaping, så vel som miljø og klima. Klimatoppmøtet i Paris må vise veien til en verden hvor temperaturstigningen holdes under to grader. Dette danner forutsetning for å lykkes med de øvrige målene. Regjeringen ser det selvsagt også som helt sentralt at bærekraftsmålene viderefører tusenårsmålene og fokuset på fattigdom, helse, utdanning og likestilling.
Flyktningkrisen viser hvor viktig det er at vi lykkes med 2030-agendaen. Vi må møte de prekære humanitære utfordringene og samtidig bidra til forebygging og motstandskraft i fattige land. Dersom vi ikke tar fatt i de grunnleggende årsakene til konflikt, nød og naturødeleggelser, vil menneskene fortsette å forlate sine hjem på leting etter en bedre fremtid. Vi må bidra til å bekjempe fattigdom og sykdom, beskytte miljø og naturressurser, og begrense klimaendringene som undergraver matsikkerhet og livsgrunnlaget for mange sårbare samfunn. Bistanden vil ha en komplementær rolle, ikke minst som katalysator for investeringer og næringslivets engasjement. Partnerskap med privat sektor vil være avgjørende for å lykkes, ikke minst når det gjelder vekst og jobbskaping.
Fra regjeringens side skal vi følge opp bærekraftsmålene gjennom politisk dialog og samarbeid, både bilateralt og multilateralt så vel som gjennom vår egen nasjonale oppfølging. Det internasjonale arbeidet vil foregå på ulike spor, men med en helhetlig tilnærming i tråd med FN-toppmøtets erklæring. Det finnes nemlig ingen plan B. Det finnes ingen planet B. Alle land er i samme båt og må bidra i fellesskap.
Stortinget kan støtte opp under denne agendaen i sitt arbeid internasjonalt, innen alle temaer Stortinget jobber med. Gjennom kontakter med folkevalgte og myndigheter i andre land kan Stortinget dele erfaringer om norsk styresett, om demokratisk deltagelse, om partnerskap med privat sektor og sivilt samfunn, om hvordan man sørger for å få med seg og skape tillit i et samfunn. Engasjementet fra de folkevalgte vil være avgjørende for at 2030-agendaen skal kunne gjennomføres. Regjeringen ønsker å ha en dialog med Stortinget om oppfølgingen av 2030-agendaen. Det vil vi gjøre på flere måter, men bl.a. vil vi ta dette opp gjennom budsjettbehandlingene og budsjettdokumentene i årene som kommer.
Jeg ønsker en debatt om bærekraftsmålene hjertelig velkommen. Jeg mener en sånn debatt bare kan styrke oss og gjøre oss mer skjerpet for å finne de gode løsningene. Vi vet at Norge ligger langt fremme på mange områder, og regjeringen arbeider allerede intensivt med fremtidsrettede reformer og omstilling som kan sørge for at vi klarer å ligge langt foran også fremover. Vi vet at vi har noe å bringe til bordet hvis vi klarer å gjøre det med en ydmyk og åpen holdning overfor andre land, om hvordan vi klarer å løfte i fellesskap i et samfunn. Vi vet at Stortinget gjennom samhandling med internasjonale organer og parlamentarikerforsamlinger kan bidra til å styrke ikke minst alt det som ligger under mål 16, nemlig å få fungerende styresett til å bli bedre i mange land.
Til grunn for bærekraftsmålene ligger FNs mest omfattende konsultasjonsprosess noensinne. Millioner av stemmer fra sivilsamfunnet verden over har blitt hørt. Vi har hatt dialog med sivilsamfunnets organisasjoner, og jeg håper at vi skal klare i oppfølgingen å sørge for at millioner av menneskers stemmer fortsatt blir hørt.
Olemic Thommessen (H) [10:25:45]: Jeg vil gjerne takke statsministeren for en god gjennomgang av bærekraftsmålenes innhold og ikke minst deres sammenheng i det store bildet – i forhold til livet videre på planeten vår.
Det er avgjørende at vi klarer å forankre dette arbeidet i det politiske, og da tenker jeg det partipolitiske, arbeidet. Dette er fordi bærekraftsmålene er så bredt anlagt at de fort bare kan bli en festformulering, en klisjé, uten innhold. Da mister målene sin internasjonale kraft, hvis de likevel bare kryper inn i den nasjonale agendaen, uten å ha en felles konsekvens.
Jeg hørte også statsministerens invitasjon til at Stortinget kan delta i dette arbeidet. Ettersom jeg er et praktisk menneske, vil jeg gjerne konkretisere det litt. Når stortingsrepresentanter er med på internasjonale konferanser – det kan dreie seg om likestilling, vaksinering, ja forskjellige ting – er det utrolig viktig at vi har et godt samarbeid med de fagstatsrådene som er involvert. Det er selvfølgelig konstitusjonelle grenser for hvilke roller vi har, men jeg vil mene at i et lite land og med så høy konsensus som vi har i mange av disse spørsmålene, må vi kunne utnytte den fordelen dette representerer – at vi snakker med samme stemme og at vi drar i samme retning – når vi er på disse internasjonale møteplassene, som det snarere vil bli flere enn færre av.
Jeg tenker også at det nordiske samarbeidet er viktig i denne sammenheng. Mange av våre delegasjoner har et godt nordisk samarbeid på de arenaene de jobber. Det mener vi gir resultater. Sammen har vi større slagkraft, og vi har større gjennomslag for de synspunktene vi representerer. Det tenker vi også er et område som bør utvikles videre.
Så er det ikke noen tvil om at det området hvor vi som nasjonalforsamling kanskje har den største legitimiteten, dreier seg om styresett. Det er det området som er vårt anliggende. Det er vi som er arenaen for styresettet, for å si det slik. Jeg tenker at vi samlet jobber videre med det, med klare retningslinjer og i samarbeid, ikke minst i forbindelse med de bestrebelsene regjeringen gjør gjennom EØS-avtalen og på andre måter ute i verden.
Statsminister Erna Solberg [10:29:05]: Jeg er helt enig med stortingspresidenten i at Stortinget har en rolle, og jeg mener at de parlamentariske forsamlingene har en rolle. På samme måte som jeg mener at noen medlemmer av Europarådet og OSSE hadde en stor og viktig rolle på 1990-tallet knyttet til den demokratiseringsprosessen som skjedde i noen land – det å bygge institusjoner og desentralisere makt – så er vi egentlig på det nivået nå, høyere oppe. Vi snakker om hvordan vi bygger strukturer for bærekraftige land på demokratisk side.
Så er det kanskje ikke alltid demokrati man får ut av demokratiske spørsmål om flerpartivalg, men man kan likevel snakke om det som ligger i mål 16 – om rettsstatsprinsipper, et godt styresett, åpenhet, altså transparens. Arbeidet mot korrupsjon er sannsynligvis noe av det viktigste man kan gjøre i mange land for å skape utvikling. Det er korrupsjonen som ødelegger mange steder for landets egen evne til å løfte seg og bruke ressursene på en god måte. På en måte har Norge jobbet med dette, helt uavhengig av det, når vi har jobbet med Olje for utvikling, når vi har jobbet med kompetanseoverføring om hvordan vi har styresett knyttet til å forvalte naturressurser, som vi har utviklet. Men selv om vi har samarbeidet med mange land, er det ikke alle land som har klart å spre inntektene – etter at de har fått kontroll og nasjonale ressurser av det – ut til folket.
Jeg ser altså behovet for antikorrupsjon, transparens, at folk må betale skatt, at skattesystemer må fungere og demokratisk kontroll over militære styrker. Som leder av NATO-delegasjonen i forrige periode her på Stortinget var dette et av de temaene jeg tok opp, ikke minst etter den arabiske våren – behovet for å snakke om hvordan parlamenter skal klare å få demokratisk kontroll over militære styrker. Etter det som skjedde i Egypt, vil man kanskje si at vi ikke helt klarte å få i gang det arbeidet, men det er fortsatt viktige ting å gjøre.
Så er det viktig å jobbe for at dette ikke bare blir en festforestilling. Derfor er det å ha målbar statistikk, oppfølging – alt det kjedelige kontrollarbeidet – viktig, og la meg dele med Stortinget en erfaring jeg har hatt gjennom å jobbe med tusenårsmålene. Vi var og besøkte Rwanda. Det er det landet som har hatt størst nedgang i barne- og mødredødelighet over en kortest periode, altså i moderne tid. Hva var det de fortalte oss at de gjorde? Jo, for hvert barn som døde, for hver mor som døde under fødselen, så ble det skrevet en egen rapport og sendt inn til helsemyndighetene, og så ble det laget læringspunkter. Det var som om det skulle vært fra et målstyringsprogram i den norske statsforvaltningen, og dette klarte de altså i et av verdens fattigste land. Det er mulig å gjøre slike ting, og resultatene er synbare når man gjør det.
Åsmund Aukrust (A) [10:32:31]: La meg først takke representanten Olemic Thommessen for å ha reist en veldig god og viktig interpellasjon. Parlamentene verden over er nødt til å ta opp nettopp disse spørsmålene: Hvordan skal vårt land arbeide for å nå de gode bærekraftsmålene? Hva har de å si for oss? Hvordan må vi endre oss – både her hjemme i Norge og når det gjelder vår innsats i verden?
Vi lever i en krevende tid. Det er mange spørsmål som preger den politiske dagsordenen. Denne høsten har flyktningsituasjonen preget dagsordenen her i Norge og i resten av Europa, og i helgen så vi brutale terroraksjoner som tok nær 200 liv i Beirut og Paris. Vi må gjøre mer for å møte denne brutale ondskapen. Vi må møte den med sikkerhetspolitikk, med etterretning og politi. Den må møtes med forebyggende arbeid for å hindre at folk radikaliseres i Norge og Europa. Men kanskje det aller viktigste vi må gjøre, er å få en verden i mer stabilitet. Vi må få bedre sikkerhet gjennom å nå FNs bærekraftsmål. Bedre fordeling av verdens ressurser, kamp mot fattigdom, utdanning til alle og det å løse klimakrisen er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for å forhindre at ekstreme grupper slår rot.
Jeg er bekymret for at alle de akutte krisene vi ser i verden, skal ta fokuset bort fra det som er de egentlige akutte krisene, men som er der hele tiden. For det er klart at når 1 milliard mennesker lever i sult, er det en akutt krise både for dem og for verden, selv om det ikke oppleves sånn hver eneste dag.
Klimakrisen er en helt akutt krise som verden gjennom flere år ikke har klart å møte. Derfor kan ikke svaret fra Norge og Europa være at vi skal gjøre mindre med det som er de store globale utfordringene fordi vi har utfordringer her hjemme. Nettopp derfor er bærekraftsmålene så viktige – de rammer inn det som er våre felles forpliktelser.
Jeg hørte statsministeren holde gode innlegg på vegne av Norge da hun var i New York i høst. Derfor var jeg overrasket da regjeringen foreslo så store kutt i vår internasjonale bistand kun få uker etter. Vi har gjort det vi nettopp ikke burde gjøre: kutte til det som er de globale utfordringene fordi vi har utfordringer her hjemme. Det er klart at store kutt til regnskog, til fornybar energi og til fredsarbeid vil svekke vår innsats og vår mulighet til å nå bærekraftsmålene.
Både statsministeren og interpellanten tok opp godt styresett. Jeg er helt enig i at her kan Stortinget spille en viktig rolle. Det kan også sivilsamfunn. Sivilsamfunn har en viktig rolle for å sikre godt styresett, og sivilsamfunnet har hatt mye å si for norsk utenrikspolitikk. Tenk på hva fagbevegelsens innsats og Kirkens innsats i Sør-Afrika hadde å si for Norges innsats mot apartheid i Sør-Afrika, eller hva Norsk Folkehjelp har hatt å si for vår innsats i Sør-Sudan. Det er klart sivilsamfunn har en viktig rolle. Jeg mener det er problematisk med de store kuttene som sivilsamfunn har foreslått. Jeg vil også peke på at vi må ha gode, globale arenaer for å nå bærekraftsmålene. Da er jo FN den aller viktigste, og når FN ber verden innstendig om ikke å kutte, er det et stort problem at land som Norge kutter til kanskje den viktigste FN-organisasjonen, nemlig UNDP. Det er dårlig, og det er problematisk, fordi det er reelle kutt, men det er også et fryktelig dårlig signal. Det er klart det er utfordringer her hjemme i Norge, men vi er fortsatt et av verdens mest privilegerte land. Når vi ser oss nødt til å kutte, hvilke andre land i verden er det vi mener ikke kan gjøre akkurat det samme?
En av oppgavene vi som storting har, må være å gjøre bærekraftsmålene bedre kjent. Vi må få befolkningen i Norge til å få bærekraftsmålene til å bli en del av sine mål. I Drammen kommune så vi hvordan de jobbet veldig systematisk med FNs tusenårsmål. De jobbet inn mot barnehagen og inn mot skolen. Ifølge en undersøkelse i Norge var tusenårsmålene ganske lite kjent, men i Drammen kommune var det 25 pst. som visste om dem. Ungene tok med seg den kunnskapen de hadde lært i barnehagen og på skolen, hjem. Vi bør også diskutere hvordan vi kan gjøre bærekraftsmålene bedre kjent i Norge.
Til slutt: Bærekraftsmålene skal gjelde like mye for alle land. De har like mye å si for Norge som de har for Nigeria. Hva skal de ha å si for oss? Hvordan må vi strekke oss for å nå bærekraftsmålene her hjemme? Jeg mener at her er det aller viktigste vi kan gjøre for å redusere våre klimagassutslipp: Vi skal bli et lavutslippssamfunn. Det høres ut som en enkel ting å si, men sannheten er at det er en fryktelig vanskelig og stor ambisjon. Skal vi bli et lavutslippssamfunn i 2050, må vi bli et ganske annet samfunn enn det vi er i dag. Her må Stortinget samle seg om en mer offensiv klimapolitikk, både for å nå egne mål og for å være med og nå FNs bærekraftsmål.
Sylvi Graham (H) [10:37:43]: Først vil jeg takke Stortingets president, Thommessen, for å ha reist denne interpellasjonen. Jeg tror det er viktig at vi kommer i gang med å diskutere hvordan vi skal tenke på disse nye bærekraftsmålene i årene som kommer, for dette er et sett med mål som maner verdenssamfunnet til en global dugnad for å takle utfordringer som fattigdom, sult, manglende utdanning, klimaendringer, korrupsjon, krig og konflikt.
FNs åtte tusenårsmål, som ble vedtatt i 2000, har vært en suksess. Målene har mobilisert til felles innsats mot fattigdom og for utvikling, og tidsfristen for tusenårsmålene renner altså ut i slutten av året. Nå overtar de nye bærekraftsmålene og staker ut en ny ambisiøs kurs for verdens utvikling for de neste 15 år. Det er viktig, for verden står overfor enorme utfordringer som bare kan løses i fellesskap. Tusenårsmålene viste oss at det er viktig at verdenssamfunnet trekker i samme retning mot felles mål, istedenfor at hvert land lager sin utviklingsplan, for sammen kan vi oppnå så mye mer.
Bærekraftsmålene er langt mer omfattende. For eksempel fokuserer man fortsatt på fattigdomsbekjempelse og setter helse, utdanning og likestilling for kvinner i sentrum. Men bærekraft er også nå integrert med nye mål for bl.a. klima, energi og miljø og ressursforvaltning. I tillegg er menneskerettighetene kommet inn, og vi har fått mål og delmål for både rettsstat og friheter.
Da utenriksminister Børge Brende for godt over et år siden tok initiativ til en ny melding til Stortinget om menneskerettighetene, ble den hilst velkommen av de fleste. Da komiteen avga sin innstilling, sa vi bl.a.:
«Meld St. 10 (2014-2015) er et godt utgangspunkt for å styrke menneskerettigheter og demokrati i den norske utenriks- og utviklingspolitikken. Meldingen bærer preg av at det har vært en bred prosess i forkant, med mange gode og relevante innspill fra ulike aktører, og ikke minst fra sivilsamfunnsaktører.»
Ikke overraskende mente da en samlet komité at «menneskerettighetene må få en sentral plass i FNs bærekrafts- og utviklingsmål fra 2015». Og viktigheten av at de nye bærekraftsmålene sikrer reduksjon av ulikheter, ble understreket, for hovedparolen for bærekraftsmålene er jo prinsippet: Alle skal med – «no one will be left behind».
Jeg har forventninger til de nye bærekraftsmålene. Og de viktigste norske prioriteringene er kommet med. Vi må innstille oss på å forholde oss helt annerledes til de nye bærekraftsmålene enn vi gjorde til tusenårsmålene, for disse angår oss på en annen måte. Vi har kommet langt i Norge, men også her har vi en jobb å gjøre. Vi har kompetanse og ressurser til å bistå andre land med å nå målene, og vår fremtidige trygghet handler mye om tilstanden i andre land. Og ved å hjelpe andre til å nå målene trygger vi også vår egen fremtid. Men det er fornuftig med en dose ydmykhet også her, for Norge kan selv bli flinkere i mangt. Vi er ikke uten utfordringer innen likestilling, utdanning, klima, miljø og helse, eller menneskerettigheter, for den del, eller rettigheter for funksjonshemmede.
Når det gjelder å hjelpe fattige land, vil tradisjonelle bistandsmidler fortsatt være viktig, ikke minst for de fattigste landene. Norge er i bistandstoppen globalt når man regner bistand per innbygger, vi gir rundt regnet 1 kr per 100 kr i nasjonalbudsjettet i utviklingshjelp, og vi må fortsette å oppfordre andre rike land til å sette til side minst 0,7 pst. av BNI til utvikling. Finansiering av bærekraftig utvikling må komme fra et bredt spekter av kilder, både nasjonale og internasjonale, offentlige og private, og vi må sikre at disse brukes på en best mulig og effektiv måte.
Det blir en utfordring å følge opp og rapportere om så mange mål, særlig for utviklingsland med lav kapasitet, som åpenbart mangler både data og statistikk, og det internasjonale samfunnet må se hvordan man kan bidra i så måte. Det er klart at 17 mål og 169 delmål er mer omfattende enn tusenårsmålene var. Derfor er det også så viktig at vi bredt diskuterer hvordan vi skal «ta itu med» dette arbeidet her i Norge, og det er også derfor det er så bra at interpellanten har løftet debatten opp på bordet vårt allerede nå. Jeg tror han har helt rett i at vi trenger et bredt anlagt arbeid inn mot dette – Nordisk råd, de nordiske partigruppene – i alle sammenhenger en felles tilnærming. Det mener jeg må være den riktige veien å gå, og jeg mener at vi er godt i gang ved at interpellanten har startet oss på denne måten her i dag.
Marit Arnstad (Sp) [10:42:49]: Bærekraftsmålene som ble vedtatt den 25. september, er ambisiøse, og for mange av dem ønsket Norge enda mer ambisiøse formuleringer enn det som det faktisk ble, bl.a. når det gjaldt godt styresett. Men det er ikke noen tvil om at det kommer til å kreve en stor innsats av verdenssamfunnet for å kunne nå disse målene, av hvert enkelt land som har forpliktet seg, og av de internasjonale organisasjonene. Og kanskje er det riktig at agendaen ble litt for bred, litt bredere enn det den ideelt burde ha vært når det gjelder spørsmålet om den videre oppfølgingen.
Hvert enkelt av de 17 målene er stort. Å utrydde all fattigdom, utrydde sult, sikre og fremme god helse for alle – alle spørsmålene, alle de 17 målene – kommer til å kreve høy prioritering i det internasjonale arbeidet, målrettet bistand og målrettet oppfølging i hvert enkelt land.
Jeg har lyst til å peke på et par av målene som Senterpartiet har vært svært opptatt av over mange år. Det ene er nødvendigheten av å sikre at flest mulig mennesker får dekket sine grunnleggende behov. Det må ha den høyeste prioriteten både internasjonalt og i vår bistandspolitikk. Å bruke mer ressurser på å gi mennesker sikker tilgang på vann og mat er et viktig tema som jeg tror alle kommer til å være enige om, men det er ikke sikkert at vi alle kommer til å være enige om hvordan vi når det målet, verken internasjonalt eller nasjonalt.
Et annet mål som også er svært viktig og kanskje grunnleggende i forhold til alle de andre målene, etter min mening, er at en skal oppnå full likestilling mellom kjønn og myndiggjøre kvinner og jenter over hele verden. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg en bærekraftig vekst på andre områder uten at en tar hele samfunnets kompetanse, arbeids- og skaperkraft i bruk, og da er målet om å sikre jentunger rett til utdanning og til å bestemme over eget liv svært, svært viktig.
Det er interessant at interpellanten reiser en debatt om hvordan dette kan følges opp også i Stortingets arbeid. Jeg tror at det ligger mange muligheter for Stortinget til å se på hvordan vi jobber når det gjelder dette spørsmålet. Allikevel er det også slik at oppfølgingen av disse målene, både internasjonalt og nasjonalt, er et spørsmål om politiske prioriteringer. Vi må erkjenne at sjøl om vi kan stå sammen om svært mange av målene, kommer vi til å ha forskjellige meninger om hvordan målene skal oppnås. Det er jo der de politiske brytningene ligger. Hvordan en oppnår best mulig matsikkerhet, globalt og nasjonalt, er ikke nødvendigvis konfliktfritt, og det er ikke sikkert at vi gjennom Stortingets delegasjoner kommer til å ha akkurat ens oppfatning av hvordan det skal skje.
Derfor er det også viktig for meg at enhver samordning eller ethvert forsøk på å ha noen felles oppfatning fra Stortingets side ikke må oppheve det faktum at Stortinget er summen av de politiske partiene. Vi skal passe oss for en avpolitisering av viktige temaer. Det er en fare for at det kan bli resultatet dersom det er slik at en skal prøve å strebe etter ens holdninger, bl.a. i Stortinget delegasjoner, i denne typen spørsmål. Derfor tror jeg det i en del spørsmål kan bli vanskelig. Arbeidet i Stortinget foregår gjennom partiene og som sum av partienes standpunkt og partienes samarbeid, og jeg vil advare hvis det skulle ligge noen form for egen stortingspolitikk via Stortingets egne organer og egen administrasjon. Noe slikt finnes ikke utenom partiene – det eksisterer ikke. Det som eksisterer, er partienes arbeid, standpunkt, samarbeid og også den utenrikspolitiske linja, som først og fremst legges fra regjeringens side, etter at den har rådført seg med Stortingets organer.
Jeg tror vi står overfor mange interessante debatter, både i Stortinget og kanskje også gjennom stortingsdelegasjoner internasjonalt. Jeg tror også vi kan dele erfaringer fra eget ståsted – ikke minst er det viktig når det gjelder sivilsamfunn og styresett. Jeg tror hele spørsmålet om den økonomiske oppfølgingen og budsjettoppfølgingen blir veldig viktig, og jeg tror også at samhandlingen med fagstatsråder i internasjonale fora kan være en mulighet som ligger der, som kan utnyttes bedre, men jeg tror vi skal erkjenne at den viktigste oppfølgingen er summen av partipolitikken, og Stortinget er summen av partiene som sitter der.
Ola Elvestuen (V) [10:47:54]: Jeg vil også først takke stortingspresidenten for interpellasjonen. Jeg tror det er riktig og viktig at vi har denne debatten så tidlig etter at tusenårsmålene er vedtatt, nettopp for å bevisstgjøre vår egen rolle og for å komme i gang med det arbeidet som må gjøres.
Hva er Stortingets viktigste rolle? Det er den oppgaven vi har som landets øverste politiske myndighet. Det er selvfølgelig alle de føringer vi gir, både ved lovgivning og på andre måter, til regjeringen, og de budsjettene vi vedtar. Det er den viktigste oppgaven vi har. Og nå har vi en felles forpliktelse gjennom en internasjonal avtale om felles internasjonale målsettinger.
Jeg er enig med interpellanten i at vi også må se på hvordan vi jobber, i tillegg til det helt opplagte ansvaret vi har som nasjonalforsamling. Vi må se på om vi kan jobbe bedre i de internasjonale fora der vi også sitter som enkeltmedlemmer, og se på hvordan vi kan være med og skape et bredere engasjement gjennom den arbeidsformen vi har.
Tusenårsmålene har vist at denne type målsettinger, som er internasjonalt vedtatt, og som framstår som veldig ambisiøse når de vedtas, allikevel har hatt og har en enorm betydning. Tusenårsmålene har gitt en effekt – enten det er å halvere andelen mennesker uten tilgang til sikkert drikkevann, eller det er å halvere ekstrem fattigdom – og jeg er ikke sikker på om man, da dette ble vedtatt, egentlig hadde tro på at det var mulig å oppnå i løpet av 15 år. Så den egendynamikken som denne type målsetting lager, er viktig. Mange av målene som er i denne enigheten, er en oppfølging av tusenårsmålene, men med enda større ambisjoner fram mot 2030. Det er klart at hvis man kan se for seg en verden der man kan utrydde fattigdom, er det et enormt steg vi i verdens og menneskehetens historie kan klare å ta.
Det som er helt grunnleggende annerledes ved disse målsettingene, er fokus på bærekraft. Og der har vi ingen alternativ. Vi må ha en bærekraftig utvikling for å kunne bygge åpne, frie og gode samfunn framover i tid. Og det er mange målsettinger – enten det er bærekraftig energi for alle, bærekraftig vekst, bærekraftige byer eller bærekraftig forbruk og produksjon – samtidig som vi må handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og trygge artsmangfoldet.
Dette er ambisiøse mål, som også krever tiltak i Norge. Vi må følge opp, og vi må jobbe med de virkemidlene vi har internasjonalt. Selvfølgelig gjelder det bistand, men også innenfor handel, samarbeid med andre land og innenfor de internasjonale organisasjonene som vi ønsker å tilslutte oss, f.eks. med våre egne klimamål inn mot EU, hvor vi skal redusere våre egne utslipp med 40 pst. i løpet av 15 år. Og da teller hvert år. Vi må ha sterk vilje hvert år, ved hvert budsjett, for å ha noen mulighet til å nå de målene.
Jeg tror også det er viktig at vi ikke bare tenker på nasjonalforsamlingen og det nasjonale, for, som jeg nevnte, en av målsettingene er også å ha bærekraftige byer og lokalsamfunn. Over 50 pst. av verdens befolkning bor i dag i byer. Det er klart at de samarbeidskonstellasjonene som er på tvers mellom byer internasjonalt, er viktig. Norske byer kan ta en lederrolle i det. Oslo er en internasjonalt ledende miljøby og får anerkjennelse for det, spesielt innenfor det store nettverket C40. Det er viktig at vi som nasjonalforsamling både anerkjenner den betydningen de har, og også bygger opp under og støtter opp under den posisjonen. Vi skal ikke undervurdere betydningen av eksemplets makt. Noen må vise hvordan man kan etablere disse bærekraftige byene, og det gir en effekt også internasjonalt.
Helt til slutt: Det er snakket mye om menneskerettigheter og gode styresett. Det er viktig å huske på at liberaldemokratier, godt styresett, er det viktigste tiltaket vi har for å bekjempe klimaendringer og oppnå alle de andre målsettingene som vi har i bærekraftsmålene.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:53:08]: Det er et svært løft at verden har fått på plass og klart å enes om de bærekraftsmålene som vi har fått på plass. Norge har ytt en betydelig innsats, både forrige regjering og denne regjeringen, for å bidra konstruktivt i prosessen.
Jeg vil bare trekke en linje tilbake igjen til de tusenårsmålene som vi har hatt, og evalueringen av dem. En av de klareste evalueringene er at der verden har klart å samle seg om tydelige og konkrete mål, som det er mulig å måle, er også der den største innsatsen har kommet fra verden, enten det har vært lands innsats gjennom bistand eller på andre måter, eller det har vært knyttet opp mot folk som Bill Gates eller andre som har vært villige til å spytte inn penger. Mer ulne mål av typen å få på plass rettferdige internasjonale handelsavtaler er det også vanskeligere å klare å mobilisere veldig tydelig for enn for de målene som er tydelige og konkrete.
Derfor vil jeg gripe fatt i to konkrete mål som Norge har hatt en rolle i å frambringe. Det ene er mål nr. 7, «Affordable and clean energy», fordi Norge og utenriksminister Børge Brende har vært i front internasjonalt for å sikre at verden vedtok at vi skulle ha bærekraftig energitilgang for alle som et eget globalt bærekraftsmål. Norge mente at det var viktig å få på plass et sånt mål for å sikre at verden prioriterer penger og innsats til akkurat dette. Det er godt over 2 milliarder mennesker i verden som lager mat over røykfylte ovner eller bål, og det fører til store helseskader så vel som avskoging. Det er 1,3 milliarder mennesker som ikke har tilgang til strøm.
Målsettingen med å få inn et sånt mål har jo vært å klare å mobilisere verden til å investere mer penger i fornybar energi til alle. Det regjeringen har gjort, etter først å ha vært med på å kjempe inn et sånt mål, er å redusere bevilgningen til fornybar energi med 80 pst. over de to siste årene. Hvordan i all verden kan vi forvente at resten av verdens ledere skal prioritere tilgang til fornybar energi til fattige land i verden, når ikke engang vi, som har hatt en lederrolle i den kampen, er villige til å løfte, men tvert imot kutter – og det like før klimatoppmøtet, der nettopp økt innsats for de fattigste landenes energitilgang og fornybar energitilgang står helt sentralt? Det er det ene spørsmålet som jeg mener det er riktig at statsministeren svarer på.
Det andre bærekraftsmålet som jeg synes det er gledelig at vi har fått til – for det var ikke inne i de første sonderingene og de første debattene knyttet opp mot bærekraftsmålene – er mål nr. 10, «Reduce inequality within and among countries», med andre ord redusert ulikhet. Jeg mener at det er en av de tingene vi har oppnådd, der vi har tatt debatten videre fra en snever fattigdomsbekjempelse, utelukkende, til å se på årsakene til fattigdom. Hvis man bare prøver å hjelpe de fattige, men lar være å angripe årsakene til fattigdom, vil man aldri klare å lykkes med å bekjempe fattigdom over tid. Det er nettopp det å jobbe inn et mål som hadde «reduced inequality» inne som et vesentlig element, i tillegg til fattigdomsbekjempelsesmålet, som jeg vil si er en nyvinning.
Den andre biten av dette er at disse målene ikke bare skal gjelde de fattige landene, men de skal gjelde alle land i verden. Statsminister Erna Solberg var altså med på å slå fast at verden skulle redusere forskjellene mellom rike og fattige deler av verden, men også innad i rike land. Dette er et konkret mål som bl.a. Norge har vært med på å bidra til, for vi sier i klartekst at et av målene som vi skal oppnå, og de tingene som vi skal måles på, er at de 40 pst. med lavest inntekt i landet, skal ha en høyere inntektsvekst enn gjennomsnittsbefolkningen, og dette skal skje gradvis og kontinuerlig fram mot 2030.
Da mener jeg det er betimelig å stille følgende spørsmål til statsministeren: Mente hun det da hun var med på å underskrive – og var med på å vedta – de nye bærekraftsmålene? Mente hun alvor da hun sa at ulikhetene skulle reduseres? For det er umulig å kjenne igjen det målet i det budsjettet som man har lagt fram for Norge. Mener hun virkelig at det budsjettet peker i retning av at vi gradvis skal ha en vekst for de 40 pst. fattigste som er høyere enn snittet?
Olemic Thommessen (H) [10:58:28]: La meg først få takke for en fin debatt. Jeg håper at dette er noe som representantene, når de kommer tilbake til sine partigrupper og sine partiorganisasjoner, også vil ta med. Jeg mener at det er viktig at vi får forankret bærekraftsmålene som en del av partiarbeidet. Det er riktig som representanten Elvestuen sa, det dreier seg også om lokalpolitikk og regionalpolitikk. Vi bør alle ha som et mål at vi stiller det lille kontrollspørsmålet når programmet til neste stortingsvalg er skrevet: Hvordan står dette programmet i forhold til bærekraftsmålene? Det tror jeg kanskje er litt lett å si her, men i praksis kanskje ikke så lett, fordi vi er veldig ofte revet med av den daglige løpende agendaen, og den er ofte mer nærsynt enn det bærekraftsmålene inviterer til.
Så er jeg selvfølgelig enig i det som representanten Arnstad tok opp, at det ikke er snakk om at Stortinget som institusjon skal ha noen vilje. Stortinget er partiene og bredden av partienes standpunkter, og debatten er det sentrale. Det er en stor styrke hvis vi på tvers i denne salen er enige om målene. Jeg tror vi i ganske stor utstrekning er enige om målsettingene. Så kommer vi til å være uenige om virkemidlene, og vi kommer til å være uenige om fremdriften. Det skal vi være glad for, for det er nettopp den uenigheten som skaper dynamikk, som skaper fremdrift, og som skaper vitalitet i disse temaene. Det kommer de til å trenge fordi de er store og mange, og det er vanskelig å identifisere mange av dem.
Jeg tenker at nettopp den dynamikken er det viktig å ta med også ut i de internasjonale partigruppene, f.eks. til Nordisk råd. Er det noe Nordisk råd trenger, er det nettopp en tøffere debatt om mål og virkemidler – en sterkere konflikt, en konflikt som er mer drivende for sakene, og som driver frem det nordiske perspektivet. Nordisk råd lider av et konsensusproblem som gjør at det nordiske samarbeidet blir ufarliggjort og får for liten oppmerksomhet i medier og på andre arenaer. Det er en felle vi må arbeide mot når det gjelder det videre arbeidet med bærekraftsmålene.
Med det vil jeg bare få lov til å takke statsministeren for – synes jeg – en god gjennomgang og representantene for en fin debatt. Så håper jeg at vi tar denne videre, og at vi tar bærekraftsmålene med oss som et premiss i det videre politiske arbeidet.
Statsminister Erna Solberg [11:01:41]: Jeg har gleden av å konstatere at det er bred støtte i Stortinget til bærekraftsmålene. Jeg tror Marit Arnstad har helt rett i at det vil være ulike diskusjoner om ulike tema, om hvordan vi når målene, og om hvilken politikk som føres. Så det vil være mye rom for god norsk nasjonalpolitisk debatt også fremover.
Regjeringen vil være en pådriver for oppfølging både hjemme og ute. Vi skal bygge på tusenårsmålene, vi skal bygge på Rio-prosessen, og vi skal jobbe videre med det.
Jeg har lyst til bare å minne om at vi har fått til mange gode resultater. Tusenårsmålene har vært FNs viktigste utviklingssatsing noensinne. Ekstrem fattigdom er mer enn halvert, til om lag 700 millioner mennesker. Det er blitt 1 milliard færre fattige, mens befolkningen i verden har vokst med 2 milliarder.
Så vet vi samtidig at det kommer til å være vanskelig å nå den siste gruppen, for mange av dem lever i konfliktområder, de lever i områder hvor det blir verre. De trenger mye av ikke bare penger, men hjelp. En av grunnene til at denne regjeringen er så opptatt av bl.a. å sørge for at det i konfliktområder gis utdanning, er å sørge for at det er fremtidsmuligheter etterpå, og at reetableringen av et normalt samfunn går raskere.
Flyktningkrisen betyr at vi trenger å styrke den humanitære nødhjelpen, både hjemme og ute. Vi trenger å gjøre det i konfliktområder og i nærområdene. Jeg var selv i Libanon og Jordan nylig og så hvor viktig det er – hvis både Syria, Jordan og Libanon skal fungere i fremtiden – å løfte opp utdanning, løfte opp mat/ernæring og sørge for at man unngår langsiktige skader på sårbare individer og samfunn.
Så vil vi ha en diskusjon om hva som er den mest effektive bistanden, om på hvilken måte vi skal løse det. Nå er ikke forskjellen på at Arbeiderpartiet bruker ca. 2,2 mrd. kr mindre i sitt alternative budsjett på bistand ute, og det at regjeringen har foreslått 4,2 mrd. kr for å dekke flyktningkostnadene, det helt store og avgjørende, men jeg ser at man fortsatt opprettholder prioriteringen om å kutte i utdanning, som jeg mener er en feil prioritering i disse dager. Det er nemlig en veldig grunnleggende prioritering fremover.
Ja, vi var både bevisste på og opptatt av å gjøre noe med forskjellene, men vi vil nok ha ulike holdninger til hvordan vi løser forskjellsutfordringene også i vårt eget land. Da regjeringen fredag la frem en opptrappingsplan mot rus, var det nettopp fordi det er en del av å fjerne ulikheter i Norge å sørge for at folk kommer tilbake igjen til arbeidslivet. Den største ulikheten i Norge er mellom dem som står utenfor arbeidslivet, og dem som er innenfor. Derfor blir – f.eks. i møte med den flyktningkrisen vi har nå – integreringspolitikken en veldig viktig del for å få folk raskt ut i jobb. Slik som utviklingen er, kommer Norge til å skåre dårligere med hensyn til disse kriteriene de første årene, men vi vil se at vi kommer bedre ut, nettopp på grunn av at vi klarer å få til en bedre integreringspolitikk fremover.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed omme.