Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik mellom gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det innenfor den fordelte taletid blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:07:42]: (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid under arbeidet med denne stortingsmeldingen, og statsråden for tett og god dialog underveis i prosessen.

Stortingsmeldingen om globalisering og handel, muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken ble lagt fram i mai i fjor som den første rene handelsmeldingen på om lag 30 år. Komiteen innledet sitt arbeid med en omfattende høring den 1. oktober, der rundt 20 nærings- og interesseorganisasjoner deltok. Næringskomiteen har også hatt saken til uttalelse før komiteen avga endelig innstilling 2. desember i fjor.

Komiteens flertall slutter seg til regjeringens beskrivelse av de muligheter og utfordringer som ligger i norsk handelspolitikk, de viktigste veivalgene og behovet for tilpasninger av norske posisjoner som følge av grunnleggende endringer og raskt skiftende premisser i et globalisert marked, 20 år etter opprettelsen av WTO.

Som det framgår av innstillingen, er det også en del særmerknader og mindretallsmerknader som jeg antar de respektive partiene selv vil redegjøre for. Det er ikke fremmet forslag i tilknytning til innstillingen.

Norge er en handelsnasjon. Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser.

I forbindelse med stortingsmeldingen om globalisering og handel har en samlet komité pekt på at få land er mer avhengig av handel enn Norge. Vi er et lite land med en åpen økonomi, og er trolig ett av de landene i OECD-området som har tjent mest på den globale liberaliseringen av verdenshandelen.

Frihandel er definitivt ikke et mål i seg selv. Norsk handelspolitikk er primært et virkemiddel for å sikre verdiskaping og sysselsetting i Norge, som er selve grunnlaget for velferden og tryggheten til innbyggerne. Samtidig viser meldingen at internasjonal handel også kan bidra til å nå utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål som fredelig samarbeid mellom land og bedre muligheter for inkluderende bærekraftig utvikling for alle.

Derfor er det avgjørende og av stor betydning at regjeringen arbeider for en friere handel, og at den fører en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Det innebærer å bidra til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi.

Det er helt nødvendig at regjeringen har en aktiv holdning til WTO, til TTIP og til TISA-forhandlingene. Bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet er Norges primære handelspolitiske interesse. I tillegg er samarbeidet med EU avgjørende for å ivareta norske interesser. EØS-avtalen er Norges viktigste frihandelsavtale og selve bunnplanken i dette samarbeidet, og er av fundamental interesse for Norge. 80 pst. av vår eksport går til markedene i EU, og Norge har nå passert Russland som største leverandør av gass til EU-markedet.

De siste tiårene har vært en gullalder for norsk økonomi. Høy oljepris og høy aktivitet i petroleumssektoren har bidratt til vekst og velstand. Fallet i oljeprisen tilsier at oljenæringen ikke lenger vil trekke opp veksten i fastlandsøkonomien og finansiere velferden slik vi har vært vant til gjennom de siste tiårene. Det vil kreve vesentlige omstillinger for bedrifter og arbeidstakere framover. De nye arbeidsplassene og den nye verdiskapingen må komme i andre og nye næringer. Samtidig er vi veldig avhengige av den internasjonale utviklingen.

Handelens betydning for norsk verdiskaping og vekst er blitt mer aktuell med TTIP-forhandlingene om en mulig frihandelsavtale mellom EU og USA. Den avtalen vil kunne skape utfordringer for norsk næringsliv ved at handelen vris fra Norge og til avtalepartene. Hvordan Norge eventuelt skal tilpasse seg en slik avtale, blir av stor betydning. Bedrifter, organisasjoner og politikere har etterlyst informasjon om hva en handelsavtale mellom EU og USA vil bety for Norge. Derfor har regjeringen bedt om en uavhengig rapport om hvilke konsekvenser disse forhandlingene kan få. Dette er avgjørende for å holde debatten åpen og ikke minst faktabasert.

Eksport av sjømat utgjør en betydelig andel av fastlandseksporten. Målt i verdi er Norge nå verdens nest største sjømateksportør, etter Kina. Og fiskens betydning er ikke noe nytt i norsk historie: Markedsadgang for fisk har vært hovedtema eller motiv siden de første handelsavtalene ble inngått med England på 1200-tallet.

Dette er en næring i sterk vekst, med 7 pst. økning fra i fjor. Markedsadgangen for norsk sjømateksport er ikke basert på EØS-avtalen, men et lappeteppe av avtaler og tidsbegrensede kvoter. For sjømatnæringen er det av stor betydning med økt markedsadgang for fisk. Om TTIP-avtalen realiseres, blir dette enda viktigere. Norsk sjømat belastes i dag med om lag 2 mrd. kr i toll, hvorav litt under halvparten i EU. Derfor er det viktig at regjeringen prioriterer nye initiativ som kan føre til økt markedsadgang, og trapper opp arbeidet for å sikre frihandel for sjømat til EU-markedet.

De inntektene vi har fra eksport av tjenester, er økende og utgjør om lag 400 mrd. kr, dvs. ca. 25 pst. av samlet eksport. Derfor er det bra at verden nærmer seg en moderne internasjonal avtale om handel med tjenester – TISA. Da får tjenestemarkedene samme forutsigbarhet i rammebetingelsene som varemarkedene har hatt i flere tiår, og norske bedrifter kan dermed konkurrere ute på samme vilkår som utenlandske aktører i dag kan i Norge.

Norge har betydelige interesser innen kunnskapsintensive næringer, og en slik avtale vil gi disse næringene langt bedre forutsigbarhet knyttet til internasjonale muligheter. Enkelte kritiske røster har hevdet at TISA-forhandlingene er lukkede og preget av hemmelighold. Det stemmer ikke. Regjeringens åpningstilbud i TISA-forhandlingene ligger fullt tilgjengelig på regjeringen.no. Stortinget holdes informert på ordinært vis og når behov oppstår. Regjeringen har hyppig dialog med organisasjoner, næringsliv og sivilsamfunn. Samtidig må vi respektere forhandlingspartnernes krav til konfidensialitet. Det er avgjørende med tillit i forhandlinger skal vi ivareta våre nasjonale interesser best mulig.

Med en global økonomi i endring gjør meldingen rede for norske prioriteringer i handelspolitikken. For å sikre verdiskaping er det nødvendig aktivt å utnytte de mulighetene som ligger i eksisterende rammeverk, samt å forhandle flere og bedre avtaler langs flere spor, med en solid forankring i det multilaterale handelssystemet. Stortingsmeldingen påpeker at det er utfordrende for Norge når regionale initiativ og forhandlinger den siste tiden har blitt mer framtredende, bl.a. som respons på manglende framgang i WTO. Norge står på utsiden av omfattende forhandlingsprosesser på tvers av verdenshavene, mellom USA og EU, og blant stillehavslandene som i TPP, og med begrenset mulighet til å påvirke utviklingen.

Norge står uten frihandelsavtale med seks av verdens ti største økonomier, blant dem USA, Kina, Japan og India. Det er avgjørende for Norge at forhandlinger med viktige handelspartnere vi ikke har avtale med, kommer i gang.

På WTO-konferansen i Nairobi i desember var forhandlinger om redusert bruk av eksportstøtte for landbruksprodukter et viktig tema. Helt siden ministermøtet i Hongkong i 2005 har det vært klart at eksportsubsidiene skulle fjernes. I 2005 var det lagt opp til en utfasing innen 2013, og at landbruket i tillegg måtte omstille seg for å håndtere betydelige tollkutt og reduksjon av den generelle landbruksstøtten. Med andre ord er det en langt enklere omstilling nå enn det var snakk om i 2005, og utfasing av eksportsubsidier kan ikke komme som noen overraskelse på noen, tvert om.

I globaliseringsmeldingen er det satt av tid til utgangen av 2019 til omstilling. Det klargjøres at utfasingen skal gjennomføres på en måte som sikrer mulighet for gradvis tilpasning til ny konkurransesituasjon og gjennom at avbøtende tiltak skal vurderes.

Signalene om utfasing av eksportsubsidier har hatt en viktig effekt i WTO-forhandlingene, nemlig å bidra til å legge press på de få andre rike landene som fortsatt bruker denne typen subsidier.

Landbruksnæringen er viktig for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Høyre er opptatt av forutsigbarhet for landbruket, av økt matproduksjon og av matsikkerhet og -trygghet. Samtidig har vi tro på at det finnes større markeder ute også for norsk kvalitetsmat. Norsk landbruk har en rekke fortrinn, der god mattrygghet, et kjøpesterkt hjemmemarked og en rekke produkter av høy internasjonal kvalitet vil kunne bidra til å gjøre landbruket i stand til å tåle omstilling og endrede handelspolitiske vilkår.

Landbrukspolitikken og handelspolitikken må gjøre norsk landbruk best mulig rustet til å møte framtidens rammevilkår. Landbruksinteressene skal i seg selv ikke være grunn til å hindre igangsetting av forhandlinger. Men regjeringen er samtidig tydelig på at den i framtidige forhandlinger fortsatt vil vektlegge norsk landbruks beskyttelsesbehov.

Jeg mener regjeringen fortjener honnør for å ha lagt fram denne meldingen om globalisering og handel, og for å legge til rette for en framtidsrettet handels- og landbrukspolitikk.

Meldingen har igjen satt handelspolitikk på dagsordenen. Det betyr mye for næringslivet, for bedriftene og for arbeidsplassene i en krevende omstillingstid i norsk økonomi.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Roald Hansen (A) [10:17:31]: I Sarpsborg ligger Borregaard, en verdensledende bedrift innen kjemikalier utvunnet fra trestokken, med 750 ansatte. 95 pst. av alt de produserer, selges til kunder utenfor Norge.

Norsk Hydro selger praktisk talt all aluminium de produserer, til kunder i andre land.

Protan, med fabrikker i Nesbyen og Sandefjord, produserer skreddersydde ventilasjonssystemer. Tre fjerdedeler av produksjonen eksporteres.

Nordox her i Oslo produserer kobberoksid til skipsmalingsindustrien, med 70 ansatte. 90 pst. selges i utlandet.

Gjødselprodusenten Yara har produksjon i Porsgrunn og Glomfjord og eksporterer 90 pst. til kunder i ti land.

Norsk sjømatnæring produserer 37 millioner fiskemåltider hver dag. De må også finne de aller fleste av sine kunder utenfor Norge.

Det seiler omtrent 1 750 norske skip lastet med gods mellom havner verden over – tjenesteeksport.

Telenor har nær 200 millioner kunder i en rekke land, bl.a. i Asia – tjenesteeksport.

Slik kunne jeg ha fortsatt. Norsk eksport utgjør om lag 40 pst. av vårt bruttonasjonalprodukt. Flere hundre tusen norske arbeidsplasser er avhengig av å få solgt sine varer og tjenester utenfor Norges grenser.

Få land, om noen, er så avhengig av handel som Norge. Norsk eksport er en bærebjelke for vårt høye inntektsnivå, og dermed for vårt velferdsnivå. Og når handel er så avgjørende, er det også viktig at handelen kan baseres på internasjonale spilleregler, et felles avtaleverk og tvisteløsningsmekanismer.

Verdens handelsorganisasjon er det helt sentrale, felles rammeverket. Men også bilaterale frihandelsavtaler er viktig for markedsadgang og felles spilleregler. Det har vært en hovedlinje i norsk handelspolitikk at vi har prioritert WTO. En enstemmig komité stiller seg bak at det fortsatt skal være vår hovedlinje. Men regjeringen må merke seg at den ikke får støtte fra noen partier for å kunne legge til side de mulighetene WTO-regelverket gir for å kunne treffe legitime beskyttelsestiltak, om nødvendig. Dette uttrykkes på noe ulikt vis i partienes merknader, men også regjeringspartiene og Venstre mener at «Norge ikke bør fraskrive seg rettigheter som er forankret i dette regelverket», slik regjeringen la opp til i meldingen.

Europa er vårt aller viktigste eksportmarked. Om lag tre fjerdedeler av all norsk eksport går til det indre marked. Derfor er EØS-avtalen vår aller viktigste handelsavtale. Den gir trygghet og forutsigbarhet. Brytes regelverket, er det en tvisteløsningsmekanisme i ESA og i EFTA-domstolen. EØS-avtalen sikrer oss fullverdig markedsadgang for alt norsk næringsliv, med unntak av landbruks- og fiskerinæringene, hvor vi til gjengjeld har muligheter for å føre en nasjonal politikk. Derfor er det et mysterium at partier som mener det siste er noe av det aller viktigste å ta vare på, samtidig ønsker å bli kvitt EØS-avtalen. De burde være EØS-avtalens fremste voktere fordi den dekker næringslivets behov for markedsadgang, samtidig som den beskytter vår mulighet til å føre den landbruks- og fiskeripolitikken vi selv måtte finne fornuftig.

En av utfordringene ved denne løsningen på vår deltakelse i det indre marked er fisken. For fisk er markedsadgangen regulert gjennom en rekke avtaler. Norsk sjømatnæring mener at dette ikke er godt nok. De ber om nye initiativ som kan sikre en bedre, tollfri markedsadgang, noe som vil bli enda viktigere om EU og USA lykkes med TTIP-forhandlingene. TTIP vil gi fiskerinæringen sterkere konkurranse i europeiske fiskedisker. Derfor sier et stort flertall i innstillingen at det å sikre fiskerinæringen bedre markedsadgang til Europa må være en prioritert oppgave for regjeringen.

At det lyktes å få noen forbedringer i avtalene i fjor, er bra, men det er ikke nok, så min utfordring til regjeringen er: Vil den sette i gang et arbeid for å tenke nytt, gjerne tenke utenfor boksen, som det heter, i samråd med fiskerinæringen? Det aller tryggeste ville jo være om vi fikk en avtale på fisk som gir samme markedsadgang og beskyttelse som EØS-avtalen gir for varer og tjenester. Hadde vi hatt det fra starten av, ville det ikke vært mulig for EU å reise anklagene mot norsk sjømateksport om prisdumping for noen år tilbake.

Som komiteen peker på, møter sjømatnæringen også sanksjoner og proteksjonistiske tiltak forkledd som veterinære utfordringer. Vi må forhindre at vår nest største eksportnæring blir en kasteball for proteksjonisme i ulike forkledninger i årene framover. Da er en robust handelsavtale med de viktigste markedene den viktigste beskyttelsen.

Norge har 25 frihandelsavtaler med 36 land gjennom EFTA, og er i gang med forhandlinger om nye, bl.a. med Indonesia, India, Malaysia og Vietnam. Men en stor utfordring for Norge, som også saksordføreren pekte på, er det faktum at vi står uten frihandelsavtaler med seks av de ti største økonomiene i verden, blant disse USA, Kina, Japan, Australia og Brasil og deres partnere i Mercosur. Hva er regjeringens strategi for å komme i forhandlingsposisjon med disse landene? Det er vanskelig å få øye på i denne meldingen. Og uten en tanke om hvordan det skal gjøres, blir betegnelsen «offensiv handelspolitikk» mer et slagord enn en realitet.

Investeringsbeskyttelse knyttet til handels- og investeringsavtaler er omdiskutert. Regjeringen har sendt en modell for en slik ordning i våre frihandelsavtaler på høring, men etter at høringsfristen klokelig ble skjøvet på, har vi ikke hørt noe om hvordan arbeidet går. Investeringer blir en viktig del av frihandelsavtaler framover. Da er det også viktig å skape størst mulig trygghet rundt investeringer i land hvor både det politiske og det rettslige systemet kan være ustabilt. Da kan investeringsbeskyttelsesklausuler være nødvendig og nyttig, også som et virkemiddel for å sikre norske bedrifter samme trygghet når de investerer ute, som andre lands bedrifter.

Men jeg vil understreke at det fra Arbeiderpartiets side er en forutsetning, slik også et flertall sier i merknadene, at slike avtaler må sikre begge avtalepartene frihet til å regulere standarder knyttet til arbeidsliv, forbrukerbeskyttelse, helse og miljø uten å risikere søksmål fra investorer. Det er illegitime tiltak det skal beskyttes mot, ikke retten til å sette politiske tiltak for å ivareta viktige samfunnshensyn ut i livet. Om en investeringsavtale møter disse kravene, er det først mulig å se når den er utformet i sammenheng med en frihandelsavtale.

De som måtte ha bekymring for at vi gjennom slike avtaler skal nekte fattigere land å sette inn tiltak vi selv har gjort, og gjør, for å ivareta folks helse eller miljø, tror jeg glemmer at en investeringsbeskyttelsesklausul gjelder begge veier, og frykten for at vi skal frata oss selv politisk handlingsrom, bør man ikke overdrive.

Til slutt handel med tjenester, TISA-forhandlingene. Jeg tror det er viktig å minne om to ting: Norsk tjenesteeksport utgjør om lag 40 pst. av all norsk eksport, hvis vi ser bort fra olje og gass. Det norske tjenestemarkedet er stort sett vidt åpent for utenlandske tjenesteytere, mens andre land i langt større grad beskytter sitt marked. For å ta ett eksempel som rammer det som vel er vår mest omfattende tjenesteeksport, skipsfarten: Amerikanernes Jones Act som sier at all frakt på kjøl mellom amerikanske havner skal gå på amerikansk kjøl – effektiv proteksjonisme. Slikt kan et land gjøre, som er så stort at det er langt mindre avhengig av eksport enn land som Norge. Derfor har Norge offensive interesser når det gjelder handel med tjenester.

Det er en utfordring at debatten om TISA er – jeg vil nesten si – myteomspunnet, og jeg etterlyser en mer aktiv deltakelse i den offentlige debatten fra regjeringens side. Den må ikke la mytene få feste seg om at TISA vil bli en enveiskjørt motorvei til privatisering av våre felles velferdstjenester som skole, helse og eldreomsorg.

En av mytene som har dukket opp, er at Norge og Island sammen skal ha lagt inn forslag som skal forhindre at nasjonale energiselskaper skal få en for dominerende rolle nasjonalt. Utenriksministeren har i svar til meg på skriftlig spørsmål avkreftet dette. Derfor vil jeg spørre utenriksministeren: Har han overveid å gjøre som EU nå gjør i TTIP-forhandlingene, å offentliggjøre alle sine innspill? Det må vi også kunne gjøre for i det minste å avlive rykter om at Norge foreslår ting som det ikke vil være oppslutning om i denne salen.

Fra Arbeiderpartiets side er det en forutsetning at en TISA-avtale ikke svekker det politiske handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud. Avtalen må ikke legge hindringer for å regulere forhold som forbrukerbeskyttelse, helse, sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter. Markedene for sykehustjenester, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester må ikke åpnes for utenlandske tilbydere under TISA, og det må ikke pålegges privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå. Avtalen må heller ikke være et hinder for gjeninnføring av offentlig eierskap og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert. Avtalen må med andre ord ikke gå lenger enn EØS-avtalen gjør på tjenesteområdet.

Og når avtalen er ferdig forhandlet, og den skal hit til Stortinget for ratifisering, må regjeringen synliggjøre og foreta en grundig drøfting av fordeler og utfordringer ved en TISA-avtale dersom det oppnås enighet og avtalen skal ratifiseres og senere settes ut i livet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:28:46]: Saksordføreren har gitt en god innføring i regjeringens foreslåtte endringer av våre posisjoner i ulike internasjonale fora. Jeg vil derfor gå mer inn på de prinsipielle holdningene og bakgrunnen for hvorfor internasjonal handel fungerer.

Handel over landegrensene virker:

• Internasjonal handel gir økonomisk vekst.

• Internasjonal handel skaper inntekter og reinvesteringer.

• Internasjonal handel får folk ut av fattigdom.

• Internasjonal handel skaper optimisme.

• Internasjonal handel gir verdighet.

• Internasjonal handel skaper gjensidig avhengighet.

• Internasjonal handel skaper samhold.

• Internasjonal handel reduserer faren for konflikter og krig.

• Internasjonal handel gir mening.

• Internasjonal handel skaper solidaritet.

Men internasjonal handel kan også skape usikkerhet og ustabilitet. Nettopp derfor er det viktig å ha et regelverk på alle områder, som sikrer alle lands interesser. Ikke minst er det viktig – som representanten Hansen også sa – at det skal sikre interessene til de mindre landene.

På motsatt side av skalaen finner vi bistand:

• Bistand skaper ensidig avhengighet.

• Bistand skaper passivitet.

• Bistand styrker mindreverdighetskomplekser.

• Bistand skaper et «de mot oss».

• Bistand fører ikke til økonomisk vekst.

• Bistand fører ofte til migrasjon.

• Bistand fører ofte til korrupsjon.

Men til tross for dette er det mange i denne sal som sverger til bistand. Jo mer av det siste, jo bedre, sier enkelte. Jo mer av det siste, jo snillere og mer barmhjertige er vi, sier enkelte. Jo mer av det siste, jo mer ansvarlige og omtenksomme er vi, sier enkelte.

Ingen sier at vi ikke skal drive med nødhjelp, men noen mener at bistand er viktig – til tross for at det er dokumentert at ingen land har gjort seg uavhengig av bistand etter å ha mottatt bistand.

Det er derfor ikke mulig å diskutere internasjonal handel uten samtidig å diskutere bistand. På side 8 i innstillingen til denne saken er det satt opp en oversikt over hvilken effekt handel har hatt versus hvilken effekt bistand har hatt mellom 1990 og 2013. Tallene er hentet fra Verdensbankens utviklingsindikatorer. Tallene viser at regioner som mottar bistand, på dramatisk vis har gjort seg enda mer avhengige av bistand. Dette skyldes selvsagt ikke kun negative effekter av bistand, men det viser tydelig at bistand ikke er svaret for å få mennesker ut av fattigdom. Verdenshandelen er åttedoblet siden 1970. Den globale bruttonasjonalinntekten er doblet siden 1990, og antallet ekstremt fattige er halvert. Det skyldes ikke bistand.

Internasjonal handel har gitt millioner av mennesker mulighet til å arbeide seg ut av fattigdom. Skal internasjonal handel ha mening, må forholdene og kriteriene for slik handel være til stede. Det betyr at de rikeste landene ikke kun kan eksportere produkter de er alene om å kunne produsere. De rikeste landene må samtidig være villige til å kjøpe de produktene som de fattige landene – MUL-landene – kan produsere til mer konkurransedyktige priser enn de rike landene kan. Skal vi nyte godt av internasjonal handel, må vi akseptere markedets spilleregler for slik handel.

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor vi ikke bør følge slike spilleregler, og enkelte av disse grunnene er ikke nødvendigvis urimelige. Forsyningssikkerhet og matsikkerhet kan være et slikt argument, men en noe dypere analyse av et slikt argument blir stadig mindre relevant i en verden hvor varer og tjenester beveger seg raskt, og hvor alternative kilder er mange.

Ønsket om å begrense internasjonal handel handler som oftest om proteksjonisme av hensyn til egen produksjon, ønsket om å opprettholde status quo og ønsket om at alt skal være som det alltid har vært. Retorikken har ofte handlet om bosetting over landet, og at vi skal ta hele landet i bruk. Det er positivt, men det betyr ikke at bosetting og aktivitet landet rundt krever beskyttelse av produksjon og aktivitet som foregår i dag. Det er ingen grunn til at mennesker i Distrikts-Norge ikke skal kunne produsere varer som verdensmarkedet etterspør. Nettopp derfor foreslår regjeringen å fase ut alle eksportsubsidier for landbruksvarer innen 2019.

Senterpartiet og SV viser i innstillingen skepsis til prinsippet om internasjonal handel. Senterpartiet forsøker å ri to hester, hvor den ene hesten galopperer i retning av det internasjonale markedet, mens den andre tusler rundt på beite på grønne enger i Distrikts-Norge. Senterpartiet skriver f.eks. at handel kommer som en konsekvens av produksjon, og ikke som en forutsetning. Videre skriver de at handel gir lite mening med mindre man har varer som gir god uttelling i varebyttet. Nettopp! Som en konsekvens må landene få lov til å produsere de produktene de er i stand til, og hvor de er konkurransedyktige. De må få lov til å produsere mer enn nasjonalt behov for å kunne bringe inn kapital som kan benyttes til å kjøpe varer de ikke produserer, og alternativt bruke kapitalen til investeringer og velferd.

Internasjonal handel krever et internasjonalt regelverk. Denne meldingen viser Norges holdninger til ulike handelsreguleringer. Den generelle holdningen er et ønske om å inkludere og ikke klientifisere. Da må regelverket innrettes slik at det gir de fattigste landene gode incentiver for produksjon, og de beste incentivene er at det finnes kunder som er villige til å kjøpe varene som produseres. Det er vi som er villige til å kjøpe de varene. Vi må unngå å sette begrensninger som fordyrer MUL-landenes produksjon eller varesalg.

På side 5 i innstillingen står det – til tross for representanten Hansens anmerkninger fra talerstolen – at det er komiteens flertall som

«støtter en åpen handel med land forankret i WTOs regelverk og mener Norge, som er særlig avhengig av et åpent handelssystem, skal gå foran i å være tilbakeholden med å innføre proteksjonistiske tiltak, men Norge bør opprettholde muligheten for å treffe legitime beskyttelsestiltak i særskilte tilfelle.»

Det som er oppsiktsvekkende, og faktisk ganske urovekkende, er at Arbeiderpartiet ikke støtter en slik ambisjon.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:35:24]: Noreg har ei klar nasjonal interesse av eit internasjonalt og forpliktande regelverk for handel. Det gjer små og mellomstore statar som Noreg mindre utsette for vilkårleg maktbruk og diskriminering. Noreg er sterkt integrert i internasjonal økonomi. Me har ein open økonomi og ein stor utanlandshandel. Me er ein viktig vareeksportør av bl.a. olje, gass og fisk, og ein leiande tenesteeksportør på nokre område, ikkje minst innan maritim sektor.

Det som skjer i verdsøkonomien, vedkjem Noreg i stor grad. Globalisering og endringar i internasjonal handel er derfor noko me må møte aktivt. Me skal sikre norske interesser, men ikkje berre det – me må òg fremje løysingar som gagnar global økonomi og dei fattigaste landa.

Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsynet til demokrati og menneskerettar i tillegg til vilkåra til arbeidstakarar er eksempel på det – omsynet til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.

Ein av dei tunge trendane i verdsøkonomien er at framveksande økonomiar i sør og aust får stadig større betyding. Kina er blitt ein økonomisk tungvektar – i tillegg til USA.

Me har heldigvis eit globalt regelverk på viktige område gjennom WTO, og EØS-avtalen sikrar tilgang til den indre marknaden i EU. Gjennom EFTA har Noreg òg inngått 25 frihandelsavtalar med til saman 36 land, men det er ei utfordring at Noreg står utan handelsavtalar med seks av dei ti største økonomiane i verda, som bl.a. saksordføraren sa i sitt innlegg.

Regelverket for varehandel er godt utbygd, og tollsatsar er reduserte. Regelverket for handel med tenester er mindre utvikla og politisk meir sensitivt. Forhandlingane mellom 50 statar om TISA er derfor viktige. Saka gjeld meir enn å sikre gode konkurransevilkår for vår tenesteeksport. Kristeleg Folkeparti føreset at TISA-avtalen ikkje må svekkje vår demokratiske kontroll og styring med offentlege tenester og velferdstilbod.

I fjor haust blei tolv land rundt Stillehavet einige om TTP-avtalen. Denne avtalen om handels- og investeringsvilkår vil påverke 40 pst. av verdsøkonomien – om han blir ratifisert.

Krevjande forhandlingar mellom USA og EU om ein transatlantisk handels- og investeringsavtale er framleis i gang. Kristeleg Folkeparti ønskjer openheit, konsekvensutgreiingar og brei debatt om slike forhandlingar.

Desse store regionale forhandlingane har kome fordi dei globale WTO-forhandlingane på fleire område har køyrt seg fast.

På landbruksområdet har WTO-forhandlingar vore i gang i fleire tiår. Det går seint. Under WTO-konferansen i Nairobi blei det rett før jul oppnådd einigheit om utfasing av eksportsubsidiar og innstramming av andre former for støtte til eksport av landbruksprodukt. For Noreg inneber det at våre eksportsubsidiar må avviklast seinast innan utgangen av 2020. Det gir norsk landbruk eitt år meir til omstilling gjennom utfasing enn det regjeringa la opp til i Meld. St. 29 for 2014–2015 om globalisering og handel.

Kristeleg Folkeparti meiner Noreg må bruke den ekstra tida som Nairobi-avtalen gir heimel for. Vårt syn er at ei slik utfasing ikkje må skje einsidig, men som ledd i ein internasjonal avtale. No trengst ei konsekvensutgreiing som grunnlag for utforming av avbøtande tiltak. Dei må ikkje berre gi priskompensasjon, men bidra til vidare drift og sysselsetjing, bl.a. gjennom annan bruk av mjølkeressursane. Desse avbøtande tiltaka kan setjast inn parallelt med ei gradvis utfasing fram til 2020. Dette gir einigheita i Nairobi no rom for, og det handlingsrommet må Noreg utnytte til det beste for norsk landbruk og norske distrikt.

Eg registrerer òg dei omdelte forslaga frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Kristeleg Folkeparti stiller seg positivt til forslaga og vil støtte dei.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [10:40:33]: For Senterpartiet er meldingen vi behandler i dag, et paradoks. Meldingen tar i liten grad inn over seg utviklingen vi har hatt i Europa de siste tiårene, og utfordringene Norge og våre naboland vil stå overfor i årene framover. I en tid der ukontrollerte markedskrefter har feilet, legger regjeringen fram det som trolig er den mest markedsliberalistiske handelsmeldingen Stortinget noen gang har behandlet.

Hva slags utvikling har vi sett de siste tiårene? Jo, i stedet for flere og bedre betalte arbeidsplasser har borgerne i Europa opplevd finanskrise, større forskjeller, outsourcing av produksjon, dårligere betalte arbeidsplasser og fallende sysselsetting. Det kommer ikke av for sterk regulering, men av at markedskrefter får spille stadig mer fritt.

Én ting vil jeg rose meldingen for: Den er definitivt egnet til å få fram ideologiske skillelinjer i politikken. Vi i Senterpartiet har i lang tid hatt en klar ideologi: Vi er folkestyrepartiet i Norge. For oss er det innlysende at et levende folkestyre ikke er mulig uten en sterk og selvstendig nasjonalstat. Gjennom å dele samfunnsgodene og ta hele Norge i bruk vil vi sikre trygghet og velferd for hver eneste borger.

Det mest tydelige i meldingen er at den går langt i å legge til rette for norsk tilknytning til handelsavtalene TISA og TTIP. I tillegg vil meldingen svekke det norske tollvernet. Formålet med handelsavtalene TISA og TTIP er å regulere nasjonalstatenes rett til å regulere. TISA vil avgrense Stortingets mulighet til å kontrollere hvem som leverer tjenester i Norge, og på hvilke vilkår. TTIP vil trolig tvinge fram et svekket tollvern og dermed angripe de 90 000 arbeidsplassene vi i dag har i jordbruket og den tilhørende næringsmiddelindustrien. Samtidig vil TTIP og nye bilaterale investeringsavtaler åpne for at internasjonale selskaper kan saksøke Norge i overnasjonale domstoler.

Disse avtalene er ikke demokratiske. De er heller ikke ment å tjene folk flest. Dersom avtalene blir slik som lekkasjene tilsier, ser ikke jeg hvordan jeg som folkevalgt skal kunne støtte en slik svekking av folkestyret.

Den største utfordringen og den viktigste oppgaven vi har i årene framover, er ikke å inngå flere overnasjonale avtaler som begrenser vårt nasjonale handlingsrom. Tvert imot – det viktigste vi kan gjøre i årene framover, er å legge til rette for en sterk norsk industriutvikling og en bred nasjonal produksjonsbase. Vi må sikre nasjonalt eierskap til produksjon og naturressurser. Gjennom nasjonalt eierskap sikrer vi skatteinntekter som holder velferdsstat og fellesskap oppe. En regjering som vil selge unna norsk skog, jord, fisk eller mineraler, er en langt større trussel mot Norge enn en TISA-avtale uten norsk tilknytning.

Senterpartiet vil gjøre det vi gjorde da vi bygde den norske velferdsstaten. Vi vil øke produksjonen, vi vil bedre fordelingen, vi vil realitetsorientere handelspolitikken, og vi vil styrke velferdsstaten.

Å kritisere meldingen for ukontrollert markedsliberalisme og svekking av nasjonalstaten er ikke å være imot handel. Å forsøke å gjøre dette til en debatt for eller imot handel er å fordumme debatten. Senterpartiet vil ha handel som et virkemiddel for å sikre borgerne trygghet og velferd. Frihandel må aldri brukes som et middel for å svekke nasjonalstaten. Det Norge trenger i dag, er mer folkestyre, ikke markedsstyre.

Flertallet går i innstillingen inn for å utfase eksportstøtte for landbruksvarer innen 2019. På WTO-møtet i Nairobi før jul ble det enighet om en utfasing av slik støtte innen 2020. Norge bør også forholde seg til det og sette fristen til 2020.

En utfasing av eksportstøtten vil bety at norske bønder vil tape inntekt. Jeg går ut fra at det med Stortingets målsetting om økt norsk matproduksjon er vilje i denne salen til å be regjeringen sikre kompensatoriske ordninger for landbruket. Det viktigste er å stimulere til alternativ bruk av råstoffene og sikre inntektsgrunnlaget til produsentene. Forslaget som er omdelt, vil ivareta dette, og vi håper at forslaget vil få bred støtte i salen.

Med det tar jeg opp de forslagene som er omdelt i salen, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Janne Sjelmo Nordås har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [10:45:29]: For meg som liberaler er handel grunnleggende bra. Friest mulig handel mellom og innad i land er en styrke for demokratiet, det fordeler makt i samfunn, og det sørger for at vi får en økonomisk utvikling som bekjemper fattigdom. Det betyr ikke at all handel skal være uten regulering. Nei, jeg tror et marked må ha sterke reguleringer fordi det utvikler seg til monopoler og undertrykker menneskerettigheter og skaper fattigdom hvis det ikke blir regulert. Det er min ideologiske inngang.

Jeg er også enig i at det er viktig å ha norsk eierskap, ikke fordi jeg tror nordmenn står for bare godhet sammenlignet med andre, men fordi jeg syns det er viktig at Norge har eierkonsentrasjoner som er med på å utvikle næringslivet, og sånn er med på å styrke Norge som nasjon når det gjelder å skape velferd for egne borgere. Men det er klart at vi både må ha rammer for å sikre at vi når mål for bærekraft, klima og miljø og menneskerettigheter, og at vi sørger for å spre rikdommen i landet vårt. En mest mulig fri handel som er innenfor denne typen rammer, vil være med på å bekjempe fattigdom.

Norge har en veldig åpen økonomi. Det betyr at vi, og vår velferd og økonomiske utvikling, er avhengig av at vi forblir en handelsnasjon som handler med andre frie land. Olje og gass har vært med på å skape mye av velstanden i Norge, men også likestillingspolitikken har vært en av grunnsteinene til den velferdsstaten vi har i Norge i dag. Maritime og marine næringer har alltid vært, og kommer til å være, av de viktigste næringene for Norge framover, og er av dem vi må satse mye på.

Vi er nå i en situasjon der én laks er mer verdt enn ett oljefat. Det sier noe om hvilket vekstpotensial Norge har for framtida i de maritime næringene og i de marine ressursene våre. Det er viktig at vi nå beveger oss bort fra en tid der vi har vært avhengig av én råvareproduksjon, nemlig olje og gass, til å ha et mye mer sammensatt næringsliv. For det første vet vi at f.eks. fiskeeksporten vår kommer til å ha verdi for all framtid. Produksjon av proteiner kommer menneskeheten alltid til å etterspørre. Men vi må også sørge for at vi ikke blir så ensidige i næringsutviklinga vår at vi går fra å ha én fot å stå på i olje og gass til å bli avhengig av en annen type næring. Den fallende oljeprisen og en ny klimaavtale viser at vi har stort behov for omstilling i Norge til å bli en fornybar nasjon. Her har vi alle muligheter til å være i front.

Kronekursen har også medført at en del næringer går langt bedre enn de har gjort før. Det er også en av effektene av den lave oljeprisen. Klimautfordringene og befolkningsveksten betyr også at vi må ha en egen og god politikk knyttet til matvaresikkerhet, matproduksjon og det å sikre matjorda vår framover. Den kommer nok til å øke i verdi for matproduksjon, men også for annen biomasseproduksjon, som kommer til å være viktig for energiproduksjonen vår. God handel innenfor gode rammer og gode avtaler mellom land fører til god økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse, i hvert fall så lenge vi klarer å bygge inn sterke demokratier, menneskerettigheter og bærekraft som viktige deler av handelen.

Ny teknologi fører til at verdiskaping og sysselsetting skjer i enda større grad innenfor tjenesteproduksjon. Derfor er det viktig at vi har internasjonale avtaler også for denne handelen. Der må vi sikre forbrukerbeskyttelse, helse, sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter.

Så vil jeg kommentere de to forslagene fra Senterpartiet. Det første forslaget mener jeg er en direkte oppfølging av WTO-møtet, og det er Venstre positivt til. Det andre forslaget mener jeg hører hjemme i budsjetter. Jeg er helt enig i innholdet og helt enig i at vi har en forpliktelse til å sørge for at norsk landbruk har muligheten til å foreta den omstillinga. Det kommer Venstre til å bruke enhver anledning til å kjempe for å få til, men hvis ingen klarer å komme med noen gode argumenter imot, kommer vi til å stemme for forslag nr. 1 og mot forslag nr. 2.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:51:01]: Internasjonal handel har hatt, og har, store fordelar for landet som deltek i det. Noreg er eitt av landa som har hatt spesielt store fordelar av det, og fortset å nyte godt av det. Vi er heilt avhengige av internasjonal handel. Det same gjeld potensielt mange utviklingsland dersom handelsavtalane og rammevilkåra vert vidareførte og gjorde på fornuftige måtar. Difor er det viktig at vi fortset arbeidet for eit fornuftig handelsregime i eit multinasjonalt rammeverk. Samtidig er det potensielle utfordringar knytte til internasjonal handel. Auka handel medfører auka klimagassutslepp frå transport. Det kan utfordre vilkår for arbeidsliv, helse og sosiale standardar. Difor må utviklinga av eit internasjonalt handelsregime vere innanfor fornuftige sosiale, helsemessige og miljømessige standardar og arbeidslivsstandardar.

La meg gå gjennom nokre hovudpunkt frå meldinga og merknadene som eg synest er sentrale når det gjeld dette – for det første kor viktig det multinasjonale rammeverket i WTO er. Det kan ofte vere komplisert for ei heil verd å verte einig, anten det er i internasjonale klimaforhandlingar eller i WTO. Det er likevel mange grunnar til at det er det beste verkemiddelet vi har, og til at vi må vere svært tilbakehaldne med å velje andre vegar. Det viktigaste er at dersom nokon bryt ut av den vegen, legitimerer det at andre i andre samanhengar kan gjere det. Difor er det viktig å halde fast ved det, ikkje minst fordi dersom store grupper land skulle verte einige om avtalar som f.eks. er i strid med interessene og synspunkta til mange utviklingsland, vil det vere bortimot umogleg for dei å få gjort noko med det og bevega ting i retning av deira interesser.

Det andre er at eg er oppteken av at vi i tillegg til å vareta våre eigne interesser òg skal sørgje for at framtidige handelsavtalar og framskritt innanfor handelsavtalane vert utviklingsorienterte, altså at dei kan bidra til utvikling for land i sør. Mange av dei vil ha mykje å hente av auka handel, men akkurat som Noreg, og som f.eks. land i Asia, som har hatt veksten sin dei siste femti åra, er det viktig for dei strategisk å kunne utnytte heimemarknaden sin i ei industrialisering og i ein vekstperiode. Det å nytte denne moglegheita som svært mange land som har vore gjennom store framsteg og vekstperiodar, har gjort, er det viktig at vert bygd inn i handelsavtalar.

Når det gjeld TISA-forhandlingane, er dei utfordrande på fleire felt. Det er openbert at når det gjeld den private tenesteytinga i Noreg, har vi mykje å tene på dei, fordi vi, som bl.a. representanten Hansen her var inne på, i stor grad har liberalisert tenestesektoren og privat tenesteyting meir enn andre. TISA-forhandlingane har likevel meir karakter av å likne på ein ny EØS-avtale ved at dei ikkje berre dreier seg om tollsatsar og importrestriksjonar, men om eit rammeverk. Difor er det avgjerande at vi ikkje går inn i prosessar som avgrensar moglegheitene våre til å ha ein sterk offentleg sektor eller til å ha styring over sentrale samfunnsområde i Noreg. Etter mi oppfatning er det avgjerande viktig at vi kan skape ein politisk debatt og ei openheit om det på førehand. Enkelte argumenterer med at no må vi forhandle, så kjem avtalen til Stortinget til slutt. Men det vi i så fall vil få framlagt, er «take it or leave it». Det er umogleg å påverke ein prosess med femti land etter at eit avtaleutkast ligg føre på bordet. Akkurat som i Europa-politikken er det i ein tidleg fase vi kan ha innverknad.

Mi oppfordring vil vere å vurdere å offentleggjere alle norske innspel og forslag og aktivt ta ei rolle i offentlegheita og i Stortinget, f.eks. gjennom utgreiingar der ein inviterer til ein debatt om kvar vi står no.

Heilt til slutt vil eg seie noko om investeringsavtalar og såkalla investor-stat-tvisteløysingsmekanismar. Fleire parti har ein eigen merknad om det problematiske med dei. Vi vil igjen oppfordre regjeringa til å vise openheit om det og kome til Stortinget og ta opp dei problematiske sidene som ligg i dei modellavtaleutkasta som tidlegare har vore sende på høyring.

Utenriksminister Børge Brende [10:56:44]: Først en liten refleksjon rundt viktigheten av handel: Hvis vi tar utgangspunkt i 1990, så har verdensøkonomien doblet seg på 25 år. Det produseres og skapes verdier i verden som er doblet i løpet av 25 år. I de samme årene har den globale handelen økt med firegangen. Jeg mener det er en klar sammenheng mellom den økte verdenshandelen – med firegangen – og at man har prestert å doble den globale verdiskapingen. Handel fremmer verdiskaping. I den samme perioden, fra 1990 til 2015, har man redusert antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom i verden fra 40 pst. til 20 pst. I tillegg har det kommet til to milliarder mennesker – flere enn som bodde på jordkloden i år 1900.

Den historiske, enestående reduksjonen i fattigdom og fremgangen for menneskeheten vi har sett de 25 siste årene, er ikke minst basert på at vi handler mer med hverandre, at de ulike landene kan utnytte sine komparative fortrinn, og at vi åpner opp markedene for mange fremvoksende økonomier, hvor milliarder har levd i fattigdom, men nå er integrert i den globale økonomien. Og vi ser at velferden øker. Dette har vært ledd i en vinn-vinn-tenking: Hvis det går bra for et annet land, går det bra for oss, og vice versa. Vi har dessverre sett at det i de siste to årene har sneket seg inn en litt sånn nullsum-tenking, der proteksjonisme følges av nasjonalisme og noe populisme. Hvis det vinner frem, kan det være slutten på den enestående epoken vi har vært gjennom med verdiskaping og jobbskaping.

Det er ikke det at de siste 25 årene ikke også har inneholdt utfordringer og problemer, men det er utrolig mye som står på spill nå for å sikre at vi har den samme vekst og utvikling – inkluderende vekst og jobbskapende vekst – fremover, og helst enda mer inkluderende vekst og jobbskapende vekst, for å si det slik.

For Norge er det slik at Verdens handelsorganisasjon, WTO, er et enestående rammeverk for handel. Det er et multilateralt system som sikrer at det ikke er den sterkestes rett som gjelder, det er et regelverk som alle land som er medlemmer av WTO, er omfattet av, og det gir også muligheter til å få etterprøvd om man etterlever det regelverket man har blitt enig om.

Jeg reiste sammen med en stortingsdelegasjon til WTOs ministermøte i Nairobi før jul, og jeg må si at jeg var veldig bekymret for om vi skulle få på plass en ministererklæring. Det gjorde vi. Det er et WTO som fortsatt er i stand til å videreutvikle politikk, og som også er i stand til å ha en forhandlingsarm.

Det vi nå ønsker fremover, er å være ambisiøse på vegne av WTO, og fortsatt utvikle Verdens handelsorganisasjon som det virkelige verktøy og rammeverk for global handel. De megaregionale avtalene som er nevnt, TPP, TTIP og andre, kommer også som et resultat av at det ikke har vært fremgang i WTO, men når de nå utvikles, setter det også økt press på WTO for å lykkes med nye avtaler, slik at vi ikke ender opp med bare megaregionale avtaler. Megaregionale avtaler kan være bedre enn ingenting, men det aller beste er om vi greier å beholde WTO som det sentrale verktøy.

Det er også slik at det innenfor tjenestemarkedet er veldig viktige forhandlinger på gang, og Norge har mange offensive interesser innenfor dette området. Det er mange norske arbeidsplasser som er knyttet til tjenestesektoren, og som flere representanter var inne på: Vi har få defensive interesser her, for vi har gjennom GATT og EØS-avtalen, og andre, åpnet opp vårt tjenestemarked, mens andre nå må åpne opp slik at vårt næringsliv også får muligheten til å slippe til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:02:16]: Jeg ga utenriksministeren to utfordringer i mitt innlegg, som han ikke responderte på i sitt innlegg. Han skal få en ny mulighet.

Det ene gjaldt norsk sjømatnærings markedsadgang i Europa. Selv om det nå har vært rekordeksport og rekordpriser for norsk sjømatnæring, må ikke det bli en sovepute. Sjømatnæringen ber om at vi tenker nytt for å få bedre adgang til det markedet som er nærmest og mest betalingsdyktig, nemlig det europeiske markedet, hvor toll bl.a. er en hindring. Det ene spørsmålet er: Vil regjeringen ta et slikt initiativ og prøve å få til en like god beskyttelse for fisken som den vi har for varer og tjenester?

Det andre gjelder TISA-forhandlingene: Vil regjeringen sørge for enda mer åpenhet? Vi er enig i at det er ikke så lukket som noen påstår, men vil regjeringen sørge for enda mer åpenhet ved å legge fram norske posisjoner offentlig så snart de er lagt fram i forhandlingene?

Utenriksminister Børge Brende [11:03:25]: Jeg ber om forståelse for at i løpet av fem minutter greier man ikke å dekke alle tema og spørsmål. Jeg forsøkte å gi en litt overordnet vurdering av hvor jeg mener vi står handelspolitisk, og også av noen av de viktigste handelspolitiske dilemmaene fremover.

Til representantens spørsmål: Jeg er enig i at vi må sikre frihandel for sjømat til EU. Det er også omtalt i meldingen at vi vil prioritere dette i tiden fremover. Jeg vet at EØS- og EU-ministeren legger stor vekt på dette, og det er et område hun kjenner meget godt.

Når det gjelder spørsmålet om TISA, er det slik som jeg også sa, at her har vi mange offensive interesser, vi viser stor grad av åpenhet, og de norske forhandlingsposisjonene er fremlagt.

Anniken Huitfeldt (A) [11:04:39]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt innlegg. Vi er enige om de positive fordelene ved handel og hvordan det har spilt en rolle for utviklingen, men jeg synes det også er ryddig av en utenriksminister som tilhører en koalisjon, å kommentere andre nestleder i komiteen, Christian Tybring-Gjedde fra Fremskrittspartiet, sitt syn på bistand, som er at bistand skaper flere problemer enn det løser. Det er i tilfelle brudd med det brede flertallet vi har i denne salen omkring bistandspolitikk.

Sett fra mitt ståsted er vaksine av barn, slik at barn overlever, og utdanning av barn grunnlaget for økonomisk vekst og produksjon, som igjen gir handel. Min utfordring til utenriksministeren er: Hva synes utenriksministeren om Fremskrittspartiets syn på bistand?

Utenriksminister Børge Brende [11:05:32]: Først vil jeg, i likhet med representanten Huitfeldt, slå fast at det er viktig med bred enighet i Norge om at vi skal bruke WTO som det vesentlige virkemidlet for å oppnå gode og forutsigbare handelsavtaler for landet. At vi står sammen om disse prioriteringene, er viktig, og vi har jo en veldig åpen økonomi.

Litt mer overrasket er jeg over at bistandspolitikk nå skal bli det sentrale spørsmålet i en replikkveksling om WTO og handelssystemet. Jeg vil bare si det slik at det finnes vellykket bistand, som vi ser gode eksempler på, ikke minst når det gjelder å stabilisere stater, slik at de ikke ender opp som mislykkede stater. Men det finnes også eksempler på bistand som ikke virker, og det er bistand man ikke må fortsette med.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [11:06:46]: Uruguay og Paraguay har valgt å trekke seg fra TISA-forhandlingene, og fra helsedepartementet i Uruguay advarer man mot at TISA-avtalen kommer til å gjøre det vanskelig å opprette nye offentlige helsetjenester i landet. Arbeidsdepartementet advarte mot at TISA-avtalen kunne presse landet til å bryte ILO-konvensjonen, og videre konkluderte industri-, energi og gruvedepartementet i Uruguay at TISA-avtalen kunne frata landet nasjonal kontroll over telenettverk, oljeraffineri, distribusjon av vann og også banksektoren i landet.

Ser ikke utenriksministeren at det vil være nødvendig å ha åpenhet rundt forhandlingene når man får så urovekkende beskjeder fra land ellers, som også har valgt å trekke seg fra disse forhandlingene?

Utenriksminister Børge Brende [11:07:42]: For det første vil jeg minne representanten om at det var den regjeringen som hun satt i, iallfall som Senterpartiet satt i, som initierte norsk deltakelse i disse TISA-forhandlingene. Og det var et veldig fornuftig initiativ som jeg støtter. Ikke minst vil jeg tro at det initiativet hadde sin bakgrunn i at åtte av ti arbeidstakere i Norge i dag jobber med tjenester, og Norge eksporterer tjenester for grovt regnet 400 mrd. kr i året.

Når vi nå er inne i den omstillingsfasen, er det vesentlig at vi også får tilgang på viktige tjenesteområder hvor vi kan konkurrere i andre land; det kan sikre norske arbeidsplasser. Og vi regner det slik at vi har få defensive interesser, vi har allerede åpnet vårt marked.

Og som meldingen gjør det klinkende klart: Det er ikke aktuelt å fremforhandle en privatisering av offentlig velferd, eller å gi slipp på retten til å regulere denne sektoren.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [11:08:48]: Jeg vil gjenta mitt spørsmål: Ser ikke utenriksministeren at det er behov for større åpenhet i saken, slik at folk faktisk får klarhet i hva man forhandler om, og hvilke posisjoner Norge har, når man får så tydelige signaler om de urovekkende sakene som rører seg i andre lands vurderinger?

Utenriksminister Børge Brende [11:09:09]: Som jeg sa i svaret til representanten Hansen, så er de norske forhandlingsposisjonene lagt frem. Det er åpenhet rundt dette. Vi har få defensive interesser. Det er ett område hvor vi virkelig har veldig offensive interesser: Vi ønsker at norske bedrifter får adgang til viktige markeder hvor vi ser at det er vekst i tjenestesektoren. Det vil sikre norske arbeidsplasser, og det vil skape nye arbeidsplasser, og vi har åpenhet rundt det.

Så har det vært bekymring rundt dette, som representanten også tar opp, fra ulike etater og fra ulike organisasjoner knyttet til om dette vil føre til en privatisering av norsk velferd, eller at vi ikke kan få mulighet til å regulere dette området fremover. Det blir ingen endringer på disse områdene.

Jeg mener at dette er en viktig avtale. Den var initiert av denne forrige regjeringen, og vi begynte med dette. Vi håper å få den på plass.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:10:32]: I ein merknad i innstillinga tek Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV opp spørsmålet om dei såkalla investeringsavtalane, som har vore på høyring no, og at det er ganske mange tilbakemeldingar som særleg problematiserer bruken av såkalla investor-stat-tvisteløysingsmekanismar. Så skriv vi vidare at vi ber regjeringa gjere ei grundig utgreiing av fordelar og ulemper og leggje den fram, presentere den for Stortinget.

Og eg lurer på: Ingen av regjeringspartia, eller Arbeidarpartiet, er med på den merknaden, men kan utanriksministeren likevel tenkje seg å gjere ei utgreiing av ulemper og fordelar og presentere den for Stortinget i eigna form? Og viss ikkje: Kva er grunnen til at ein ikkje kan gjere det?

Utenriksminister Børge Brende [11:11:28]: Først det formelle: Det er Næringsdepartementet som har ansvaret for disse bilaterale investeringsbeskyttelsesavtalene, og næringsministeren har sendt dette ut på en grundig høring, og vurderer dette nå.

Men så vil jeg gjerne legge til at investeringsbeskyttelsesavtaler skal sørge for at det er forutsigbarhet for næringslivet som investerer. Norge investerer utrolig mye ute. Vi ser at vi har store lokomotiver, slik som Telenor, Statoil og andre viktige norske selskaper som Jotun, og vi ser det med DNV GL, og de vil ha forutsigbarhet når det gjelder investeringene sine. Men så må vi også gi den type forutsigbarhet hjemme, og det er avveininger rundt dette.

For Norge vil det være en fordel å kunne sikre en slik, men det må gjøres på en ordentlig måte, og det er det Næringsdepartementet nå har lagt opp til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Odd Omland (A) [11:12:53]: Norsk næringsliv og verdiskaping er et av fundamentene for velferdssamfunnet. Norge er avhengig av handel og har i et historisk perspektiv vært flinke til å utnytte de mulighetene som handel gir. Spesielt er EØS-avtalen viktig. For tiden pågår det mange prosesser både gjennom WTO og opp mot EU, og TISA og TTIP blir viktig å følge med på.

I 2014 utgjorde eksport av varer og tjenester hele 38 pst. av BNP. En betydelig del av importen er også innsatsvarer for eksport av varer og tjenester. Norge er således tjent med et åpent, velfungerende og regelbasert internasjonalt handelssamarbeid. Samtidig vil jeg sterkt understreke viktigheten av at denne globaliseringen støttes opp av rettferdig og regelbasert internasjonalt handelssamarbeid, med vekt på bærekraftig utvikling, arbeidstaker-/ menneskerettigheter og en rettferdig fordeling.

I utenrikskomiteens flertallsmerknad på dette punktet forutsettes at en eventuell BITs-avtale må sikre partene frihet til å regulere standarder knyttet til arbeidsliv, forbrukerbeskyttelse, helse og miljø.

På bakgrunn av høringen var det viktig for Arbeiderpartiet å tydeliggjøre dette punktet med å presisere at når slike investeringsavtaler legges fram for Stortinget for ratifisering, må det samtidig legges fram en grundig vurdering av avtalen for å sikre at den ivaretar de hensyn som er vektlagt i ovennevnte merknad.

Vi støtter også fullt opp regjeringens igangsettelse av en konsekvensutredning om mulige konsekvenser av TTIP.

I de foregående forhandlinger som nå foregår på ulike områder, er det også svært viktig å sikre norsk landbruk og våre muligheter til å opprettholde norsk produksjon over hele landet. Arbeiderpartiet viser i denne sammenheng til at matindustrien er den største fastlandsindustrien i Norge, og den landbruksbaserte matindustrien har en årlig produksjonsverdi på 136 mrd. kr. Næringen bidrar til sysselsetting og verdiskaping over hele landet og representerer viktig næringsaktivitet som står sentralt også i det grønne skiftet.

Stortinget har flere ganger slått fast at norsk matproduksjon skal økes, og da er det viktig å sikre et fortsatt sterkt importvern som en forutsetning for å kunne opprettholde landbruk over hele landet. Vi ser det som viktig at regjeringen sikrer konkurranseevnen i hele verdikjeden gjennom et fortsatt velfungerende og forutsigbart importvern. Gjennom handelspolitikken må det også gis rom for utvikling og vekst for norsk landbruksbasert matproduksjon.

Før jul vedtok WTO at eksportsubsidiene skal avvikles innen utgangen av 2020. Det er et år senere enn det regjeringen har lagt opp til. For Arbeiderpartiet har det hele tiden vært viktig å understreke at vi fra norsk side ikke kommer med ensidige innrømmelser på dette punktet. WTO har nå vedtatt en avvikling i løpet av 2020. Da er det overraskende at landbruksministeren fortsatt snakker om 2019. Det samme merket jeg at representanten Tybring-Gjedde gjorde i sitt innlegg her i dag.

Det må på dette området komme kompenserende tiltak som ivaretar både det volum av produksjon som vil falle bort, og tap av inntekter, som jeg merket at representanten Hareide understreket sterkt, og en vurdering må gjøres underveis. Derfor har vi i dag sammen med Senterpartiet framsatt et forslag hvor vi foreslår at utfasingen av eksportstøtten blir gjennomført innen 2020, i tråd med WTO-avtalen. Vi ber regjeringen

«sikre avbøtande tiltak til landbruket over statsbudsjettet, slik at dei kompenserande midlane for bortfallet av eksportstøtta vert auka gradvis etter kvart som eksportvolumet fell fram mot 2020».

Vi er kjent med at bortfall av eksportstøtten vil kunne ramme 8–9 pst. av norsk melkeproduksjon, noe som vil få store konsekvenser spesielt for distriktslandbruket, der melkeproduksjon er en bærebjelke.

Dette må regjeringen også ha i tankene i artikkel 19-forhandlingene som nå pågår. Dersom også disse forhandlingene resulterer i en reduksjon av norsk melkeproduksjon, vil det kunne få svært store konsekvenser for både sysselsetting og verdiskaping i distriktene.

Da forstår jeg det slik at forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er tatt opp tidligere.

Gunnar Gundersen (H) [11:18:16]: Norsk økonomi er på vei mot en ny normal. Når oljen svikter, hva skal da være retningsgivende framover, hvordan skal vi møte de utfordringene vi står overfor? Hva er nasjonale interesser i dagens situasjon? Det er mange spørsmål, men få sikre svar. Oljeprisfallet gjør at vi mister arbeidsplasser med en svært høy verdiskapingsevne. Det ideelle ville være at vi kunne finne nye arbeidsplasser med like høy verdiskapingsevne. Men med unntak av oppdrett, nå når det betales like godt for en fem kilos laks som for et fat olje, er dette særdeles utfordrende.

Globaliseringsmeldingen er imidlertid en god rettesnor. Et sikkert svar er at det å videreutvikle norsk handel for varer og tjenester med andre land er en sentral forutsetning for å videreutvikle norsk velferd. Derfor bør handelspolitikken mer fram i den offentlige debatten. På samme måte som effektiv og fair konkurranse fremmer effektiv ressursutnyttelse og motvirker ulikhet, vil handel med andre land gjøre at enkeltnasjoner utvikler sine komparative fortrinn til beste for økt velferd, slik utenriksministeren også sa. Gevinsten med frihandel viser seg dermed i at land over tid utvikler en næringsstruktur som forsterker de naturlige fortrinn de enkelte land har. Utfordringen er at gevinsten kommer over tid og ikke umiddelbart er synlig, mens arbeidsplasser som må vike, blir svært synlige.

Norsk næringsliv og verdiskaping er fundamentet for velferdssamfunnet. Uten et lønnsomt og internasjonalt konkurransedyktig næringsliv kan ikke Velferds-Norge utvikles videre.

Handel og investeringer over landegrensene er i dag mye større og viktigere som bidrag til utvikling i u-land enn støttetiltak. De største hindringene for investeringer og handel i u-land er manglende demokratiske rettigheter, utdanning, menneskerettigheter og likestilling, ved siden av at korrupsjon er ødeleggende for utvikling.

Det som også er viktig for norsk næringsliv, er at man sikrer trygge rammer for norske investeringer i utlandet, herunder gjennom å ta opp igjen forhandlinger om BITs. Vi må sikre trygge rammebetingelser for norske investeringer. Det er det det dreier seg om. Deler av norsk næringsliv er aktive deltakere i, eller sågar initiativtakere til, utviklingsprosjekter i u-land. Norsk landbruk har et høyt kompetansenivå og kan bidra til å utvikle kvalitetsproduksjon ute. For enkelte av disse prosjektene er lave norske importkvoter en barriere for å videreutvikle prosjektene. Slike prosjekter bør få spesiell oppmerksomhet når kvoter skal økes og fordeles. Gjennom en slik prioritering kan Norge bidra til å utvikle et bærekraftig landbruk, som tilfredsstiller våre krav med hensyn til kvalitet, leveringssikkerhet, mattrygghet og antibiotikabruk.

Regjeringens signaler om å gi økt prioritet til å sikre frihandel for sjømat er riktig og viktig. Næringskomiteen og Stortinget har i havbruksmeldingen sluttet seg til regjeringens svært ambisiøse mål for sjømatnæringen. Vi må ha som ambisjon at mer av fisken skal bearbeides før den eksporteres. Dette vil gi bedre ressursutnyttelse totalt sett og kunne skape mange arbeidsplasser. Det er lite sannsynlig at Norge vil kunne få friere tilgang for sjømat uten å gi noe på andre områder. Det er derfor viktig å utvikle rammebetingelser for alle næringer, slik at de er best mulig rustet for og forberedt på sterkere internasjonal konkurranse. Dette er å sikre norske interesser i praksis.

Når regjeringen nå faser ut eksportsubsidiene fra utgangen av dette tiåret, er dette i landets interesser. Norske forbrukere slutter å subsidiere konsum av Jarlsbergost i USA. Det er også andre gode effekter av å gi klare signaler til norske produsenter så tidlig. Vi får nå signaler om at norske produsenter allerede nå klarer å finne alternative anvendelser av melken. Avbøtende tiltak, slik Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår, vil derfor kunne bremse og i verste fall stoppe de innovative prosessene som allerede er i gang i næringslivet. En nytenkningsprosess er altså satt i gang i norsk næringsliv som følge av et varslet handelstiltak. Det er bra for landets framtidige velferd og åpenbart i landets interesse.

Kåre Simensen (A) [11:23:32]: Jeg synes utenriksministerens innledende refleksjoner er verdt å ta med seg inn i debatten. Men det overrasker meg at han i sitt svar til representanten Huitfeldt om viktigheten av bistand i handelspolitikk var så unnvikende.

Internasjonal handelspolitikk er mer enn bare handel mellom nasjoner. Gode handelsavtaler kan også framstå som fredsavtaler. Forløperen til det europeiske fellesmarkedet, Kull- og stålunionen, er et slikt eksempel. Land som gjensidig handler med hverandre, går ikke til krig mot hverandre. Det var drivkraften da Tyskland og Frankrike startet arbeidet med å sette kull- og stålindustrien under en felles organisasjon. Vi som har levd en stund, husker debattene om Norges tilknytning til Europa gjennom medlemskap i EEC på 1960-tallet, EF i 1970-årene og til slutt EU på 1990-tallet. For å si det litt pent: Det var vel ikke alle argumenter som ble brukt om dem som hadde et motsatt syn enn de selv hadde, som var like diplomatiske. Men engasjementet var der – og er der fremdeles. Så ble det dessverre for meg og svært mange andre et nei til Europa. Heldigvis fikk vi EØS-avtalen, og i dag må vel de fleste i Norge etter hvert erkjenne at den har vært et gode for Norge når det gjelder tilgang til vårt viktigste handelsmarked, som Europa er for norske bedrifter.

Norges velstand og sysselsetting er i likhet med de fleste andre land i verden avhengig av deltakelse i internasjonal handel. Vår utenrikshandel reguleres av en rekke avtaler og reguleringer, som mange har vært inne på i sine innlegg fram til nå. Så registrerer vi at debattene om vår tilknytning til Europa, TISA og TTIP får stor plass i de politiske debattene både her hjemme og ute i verden for øvrig. Det er sunt at vår tilknytning til internasjonal handelspolitikk diskuteres – det skulle bare mangle. Det er til sjuende og sist min og din hverdag som påvirkes av det som foregår der ute. Internasjonal handelspolitikk påvirker i stadig større grad også våre innenrikspolitiske avgjørelser. To gode eksempler er fiske og landbruk, som flere har vært inne på i dag. Begge to er unntatt EØS-avtalen. Norsk sjømat eksporterer for milliarder av kroner, og har etter hvert blitt en tydeligere og tydeligere aktør overfor norske myndigheter med tanke på å bistå for å få redusert tollbarrierer for bearbeidede fiskeprodukter. Så er det vel ingen som har unngått å registrere at landbruket er svært så tydelig på at landbrukspolitiske hensyn må ivaretas ved ikke å åpne for større import av landbruksvarer fra aktører utenfor Norge. Jeg forstår begge parter, men jeg ser også utfordringer for begge næringer hvis man blir tvunget til å sette disse opp mot hverandre for å oppnå markedsfordeler.

Parallelt med dette forhandles det mellom store internasjonale aktører om nye former for handelsavtaler. Mange av disse forhandlingene handler om megaregionale avtaler. TTIP, forhandlinger mellom USA og Europa, og TPP, forhandlinger mellom USA, Japan og land i stillehavsregionen er eksempler på det. Mer makt til storselskapene og mindre til folket er en uttalelse mange bruker og ikke minst frykter i forbindelse med disse avtalene. Vi skal lytte til slike uttalelser. Hvordan disse, og da spesielt TTIP-forhandlingene, vil påvirke Norges handelspolitikk, gjenstår å se, men at Norge vil bli berørt, er det ingen tvil om.

Det store spørsmålet som diskuteres i meldingen, er utfordringen med å finne modeller for å fremme integrering mellom grupper av land uten at det fører til blokkdannelser og svekkelse av det bredere internasjonale samarbeidet. Jeg deler regjeringens synspunkt på at det er i Norges interesse at regionaliseringen er en del av globaliseringen, ikke et alternativ til den. Hvorfor det? Jo, fordi Norges styrke ligger i vår sterke evne til tilpasning og omstilling av økonomien for å ta de mulighetene som da dukker opp. Dette vil utfordre også vår handelspolitikk. Vi må tilpasse oss de endringene som skjer ute, men det må ikke skje ukritisk. Bærekraftig utvikling på alle områder er her et stikkord som det ikke vil være vanskelig å enes om.

Jeg synes meldingen er spennende lesning. Det er mange tema som burde vært omtalt: cybersikkerhet, handelspolitikk og sanksjoner, hvordan den nye delingsøkonomien vil påvirke dagens handelsmønstre og avtaler, hvordan det som omtales som den fjerde industrielle revolusjonen vil påvirke oss i form av massiv innovasjon, satt opp mot enorme fordelingsvirkninger. Jeg anbefaler da mange å lese Espen Barth Eides kronikk i Dagens Næringsliv.

Handelspolitikk er godt forankret i debatter og med aktiv deltagelse på alle samfunnsområder. Det er et fortrinn for Norge. Men som på alle andre samfunnsområder, får vi de beste løsningene ved å spille hverandre gode, gjennom åpenhet og involvering.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:29:02]: Norge må sørge for å tilpasse seg de endringene som finner sted i verden. Meld. St. 29 for 2014–2015 tar nettopp for seg en rekke av de utfordringene som vi ser skjer der ute. Representanten Gundersen var i sitt innlegg inne på både evnen, muligheten og ikke minst behovet for en omstilling i norsk økonomi. Vi er nødt til å tenke annerledes i årene som kommer.

Vi har samtidig en del bransjer som vi er svært avhengig av i Norge, som nesten utelukkende opererer i eksportmarkedet.

Når vi ser på hvor vi nå har de største utfordringene i landet knyttet til økende arbeidsledighet og en negativ utvikling, er det i hovedsak langs kysten – fra Agder i sør og videre langs kysten oppover mot Trøndelag. Det som kjennetegner næringslivet i disse områdene, er nettopp avhengigheten av internasjonal handel.

Statsråden var i sitt innlegg inne på det som har med fiskeri å gjøre overfor vårt desidert største marked, som er EU. Ja, da er det viktig at vi sørger for å ha en veldig offensiv holdning til hvordan vi kan klare å få en enda friere markedsadgang for fisk og fiskeprodukter i årene som kommer. Da er det betryggende at europaministeren har den bakgrunnen fra regjeringen som hun har, for å kunne jobbe fram dette.

Vi passerte i fjoråret 70 mrd. kr i eksportinntekter til fiskerinæringen. Vi har som ambisjon at de neste årene skal dette øke betydelig. Hvis vi skal kunne klare å hente ut den gevinsten som vi ønsker fra havrommet, knyttet til både proteinprodukter fra fiskeolje og andre ting som vi skal kunne hente derfra, er vi avhengig av markedsadgang, og Europa er vår aller viktigste aktør i så henseende.

Når det gjelder handelsavtaler, ser vi dessverre at det skjer veldig mye regionalt i disse dager. Det inngås avtaler rundt omkring der Norge faktisk blir stående på utsiden. Derfor er det viktig at vi der vi har en mulighet til å ta en posisjon, faktisk også gjør det. Jeg er betrygget over at utenriksministeren sammen med både næringsministeren og andre har fokus på nettopp hvordan vi kan koble oss på det som skjer i avtalen mellom USA og Europa. Vi kommer uansett til å bli berørt av dette. Selv om vi nå foreløpig sitter på utsiden av forhandlingsrommet, må vi sørge for at vi har dialog inn i systemet, slik at vi kan være med og raskest mulig få koblet oss på.

Så er det også slik at vi må prioritere å prøve å få på plass handelsavtaler med enda flere land. Det dreier seg om India, vi har nok også et betydelig potensial knyttet til Indonesia, vi har utfordringer knyttet til avtaler med Brasil og en del andre land. Norge må gå i bresjen globalt for å bygge ned handelsbarrierer. Et relativt lite land innbyggermessig som Norge er avhengig av å ha gode reguleringer som samtidig gir fri markedsadgang.

Det er markedsadgang og handel mellom land som er det aller viktigste for å bringe folk ut av fattigdom. Det er ikke bistand alene som er med på å dra folk ut av fattigdom. Mange bistandsprosjekter har nok vært vellykket, men samtidig vet vi at hvis vi skal få løftet folk permanent ut av fattigdom, skjer det gjennom handel – gjennom at de kan få omsatt sine varer og tjenester utenfor sitt eget land for å få eksportinntekter, slik at de kan bli selvberget og bygge velstand i sitt eget land. Det er det vi må sørge for, og det er det vi må sørge for å hensynta innenfor de internasjonale handelsavtalene.

Når det gjelder WTO, er det mange av oss som skulle ønsket at ting kunne skjedd raskere, mer effektivt og sørget for at vi hadde fått på plass de store avtalene. Men likevel er det veldig mye bra avtaleverk som allerede ligger der i WTO-systemet. Jeg og Fremskrittspartiet ser fram til at vi også kan få regulert og forbedret avtaler knyttet til service og tjenester.

Helt til slutt vil Fremskrittspartiet bare varsle at vi vil gå imot de forslagene som er fremmet – forslagene nr. 1 og 2 – når vi kommer til votering i dag.

Når representanten Omland synes det er underlig at man snakker om 2019 i denne sammenhengen, bør han lese sine egne merknader i innstillingen.

Sylvi Graham (H) [11:34:40]: Det er bred enighet om at vekst er en forutsetning for utvikling. Derfor finnes det også et utviklingsperspektiv i dagens melding om globalisering og handel. Handelspolitikk kan være både utenrikspolitikk, utviklingspolitikk og næringspolitikk. Vårt utgangspunkt er at handelspolitikken kan bidra til å dra alle tre politikkområdene i riktig retning.

Norge har behov – men også ansvar – som aktør i det internasjonale handelsmarkedet. Økt handel er nettopp viktig for å skape varig økonomisk vekst i utviklingsland. Verden trenger mer, ikke mindre, global handel, arbeid og økonomisk vekst fremover.

Handelspolitikk med gode rammer er et viktig bidrag til global vekst og økonomisk utvikling, og verdens handel er vevet sammen i et voldsomt system av bredere og smalere handelsavtaler. Dessverre har kanskje WTO-forhandlingenes fremdrift – eller mangel på sådan – når det gjelder Doha-runden, nettopp ført til at flere og flere regionale handelsavtaler kommer til, får betydning og gjør denne verdensveven ytterligere utfordrende.

Kapitalflukt og skatteunndragelser er i dag et globalt problem, men vi ser også at mye har skjedd globalt. Tusenårsmålene, som nettopp ble erstattet av bærekraftsmålene, hadde en målsetting om å halvere den ekstreme fattigdommen innen 2015. Dette er oppnådd. Det er én milliard færre fattige i dag enn i 1990.

Men det er store regionale forskjeller, og i de nye bærekraftsmålene som ble vedtatt og underskrevet – også av Norges statsminister – før jul, er det en mye sterkere økonomisk dimensjon. Ikke minst har de afrikanske landene gått i bresjen for nettopp å styrke denne dimensjonen. Det samme gjelder det nye og viktige målet, bærekraftsmål nr. 16, som dreier seg om fredelige, stabile samfunn og rettsstat, dvs. godt styresett. Godt styresett innebærer lokal skattepolitikk og f.eks. landenes egen handelspolitikk. Det er jo slik at utvikling først og fremst skapes av en sunn nasjonal politikk, der politiske institusjoner og prosesser som sikrer maktfordeling, demokrati og menneskerettigheter, er helt sentrale. Derfor er dette da også et svært viktig fokusområde for norsk bistandspolitikk.

Som eksempel kan nevnes at utviklingsland med tungvinte grense- og tollprosedyrer er de som har aller mest å vinne på WTO-avtalen om handelsforenkling, og at det er svært viktig at de lokale myndighetene bruker sitt eget skattegrunnlag til utvikling, enten det dreier seg om inntekter fra naturressurser, næringsliv eller personskatter.

Økt handel kan bety økt konkurransekraft, flere jobber, økt inntekt per capita og en vei bort fra ensidig avhengighet av noen få råvarer. De minst utviklede landene stenges i liten grad ute fra markedene på grunn av tollbarrierer. Deres hovedutfordring ligger ofte på tilbudssiden.

Norge har en svært sjenerøs nulltollordning ved at alle MUL – minst utviklede land – og andre lavinntektsland har tollfri adgang til Norge for alle varer. For mange landbruksprodukter betyr det en konkurransefordel på flere hundre prosent. Der har vi allerede oppfylt anbefalinger om at fattige land bør ha en vesentlig tollfordel for sine varer på det norske matmarkedet.

Likevel er importen beskjeden. For de aller fattigste landene klarer altfor sjelden å tilfredsstille kravene til standarder, kvalitet, leveringssikkerhet og ikke minst mattrygghet.

De fattige landene har behov for bistand også på dette området. Derfor satser vi enda mer på handelsrettet utviklingssamarbeid – Aid for Trade. Etter at regjeringen Solberg overtok, har UDs støtte til handelsrettet utviklingssamarbeid økt sterkt, og nå gir vi et betydelig bidrag årlig til multilaterale organisasjoner som driver faglig bistand og kapasitetsbygging innen handel.

I desember gikk WTOs 10. ministerkonferanse av stabelen, som vi har hørt, i Nairobi. Det knyttet seg spenning til hva som ville komme ut derfra, men det må kunne betegnes som en vellykket konferanse, selv om pakken som ble resultatet, var mager med tanke på alle temaer som har ligget på bordet siden 2001 – i hele Doha-runden.

Jeg synes det er grunn til å fremheve enigheten om videre arbeid under landbruk, med en sikkerhetsmekanisme for u-land, og om offentlige matvarelagre. Matsikkerhet er et kjernespørsmål. Det ble også vedtak til fordel for de minst utviklede land på tjenester og varehandel og for deres bomullseksport i Nairobi.

Til slutt vil jeg si at handelsbasert vekst vil skape nye økonomiske muligheter og jobber, særlig for kvinner. Det vil redusere fattigdom og øke velstanden. Likevel har forskjellene økt i mange land. Derfor må vi fortsette å jobbe for en inkluderende vekst som skaper jobber, og som kommer alle til gode.

Anniken Huitfeldt (A) [11:39:54]: (komiteens leder): Handel er mer avgjørende for Norge enn for mange andre land. Mange av de avtalene som vi har inngått, har først møtt mye kritikk, men har senere vist seg å være helt avgjørende for vår eksport. Er det noen som husker EUs veterinæravtale fra 1999 og hvordan store deler av landbruksnæringa var svært skeptisk og mente at den kom til å føre til store problemer for norsk landbruk? Det skjedde ikke. Derimot skapte avtalen store muligheter for norsk fiskerieksport og la grunnlaget for vekst i havbruksnæringa. Tjenestedirektivet likeså – advarslene var mange, men det ble ikke sånn som kritikerne hadde fryktet. De såkalte GATT-forhandlingene på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet – er det noen som husker den diskusjonen? De ble omtalt som en trussel mot norsk landbruk, men i realiteten har de beskyttet det norske landbruksregimet, og vi kunne skrive inn høye tollsatser på dette området gjennom Verdens handelsorganisasjon.

Det ville vært galt å ta utgangspunkt i at internasjonale avtaler om friere handel er en ulempe for Norge. Tvert imot har vi mye å tjene på en friere handel på mange områder enn det vi har i dag. Skipsfart, telekommunikasjon og havbruk er eksempler på områder der norsk økonomi er helt avhengig av liberale handelsregler, og vi tjener på økt konkurranse. TISA-avtalen er også viktig for norsk verdiskaping og sysselsetting, men det må være en forutsetning at en TISA-avtale ikke svekker det politiske handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud. Og her har vi støtte fra EU – Europaparlamentets utenrikskomité har nylig vedtatt at ingenting i tjenesteavtalen skal hindre nasjonale eller lokale styresmakter i å videreføre sin lovgivning. Parlamentet understreker også at offentlige tjenester som bl.a. utdanning og helse skal ha klare unntak fra avtalen.

Som et lite land er vi avhengige av å sikres felles spilleregler og forutsigbarhet internasjonalt. Norges forhold til EU har vært basert på EØS-avtalen siden 1994, i en periode da vi har hatt en positiv utvikling i verdiskaping, sysselsetting og velferd. Derfor er EØS-avtalen viktig for Norge.

Det ble, som utenriksministeren sa, litt uventet diskusjon om forholdet mellom handel og bistand i løpet av denne stortingsdebatten. Hvis vi ser på hvordan Norge har utviklet seg, var jo norsk utvikling etter krigen i stor grad preget av at vi både økte vår handel med våre handelspartnere og mottok omfattende bistand fra bl.a. USA. Med Sør-Korea og Tyskland var det likedan. At handel og utvikling henger sammen, og at det ikke er noen motsetninger på disse områdene, synes temmelig åpenbart, men fra det partiet som nå inngår i regjeringsalliansen, synes ikke dette like åpenbart. Tvert imot blir denne diskusjonen brukt til å gå til frontalangrep på norsk bistandspolitikk.

Jeg setter pris på at utenriksministeren er diplomatisk, men det kan kanskje være en fordel – i og med at han er minister, statsråd, og politiker – at han markerer noe klarere hva han mener om denne motsetningen. Han svarer på mitt innlegg i salen at han er for bistand som virker, og imot bistand som ikke virker. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Min utfordring går politisk på det frontalangrepet som Fremskrittspartiet bruker denne diskusjonen til å rette mot norsk bistand. Vi er avhengige av bistand som løfter de aller fattigste. Vi er avhengige av bistand som redder liv gjennom å gi vaksiner. Vi er avhengige av bistand som kan løfte utdanning, spesielt av jenter. Så det kunne vært interessant å høre hva Høyre mener om disse spørsmålene, man har kanskje blitt så redd for å ta diskusjonen om «godhetstyranniet» at man lar denne diskusjonen ligge. Jeg synes det er viktig at utenriksministeren, som politiker, på et sånt spørsmål – om det er noen motsetning mellom handel og bistand – gir uttrykk for hva han mener. Fra Arbeiderpartiets side er vi for begge deler.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Johansen (A) [11:44:41]: Myter og skremmebilder om handelsavtaler og EØS-avtalen dominerer ofte nyhetsbildet og debatter om handel. Det gis av enkelte inntrykk av at Norge kan klare seg uten EØS-avtalen og andre multinasjonale avtaler om handel, og at vi isteden bør inngå bilaterale avtaler. En undersøkelse som avisen Nationen gjorde i november, viser imidlertid at 61 pst. av befolkningen mener Norge ikke bør melde seg ut av EØS. Fordelt på partiene viser tallene at det kun er i Senterpartiet EØS-skepsisen har økt. I andre partier, også SV, er EØS-motstanden blitt svakere, og i Kristelig Folkeparti er den halvert. Valgforsker Frank Aarebrots kommentar til undersøkelsen er at han tror den negative utviklingen i norsk økonomi kan gjøre at enda flere vil si nei til å si opp EØS-avtalen.

Ja til EØS betyr imidlertid ikke at det er ja-flertall for å søke medlemskap i EU. En undersøkelse som Europabevegelsen fikk utført i fjor høst, viste at 73 pst. av befolkningen sier nei til at Norge bør bli medlem av EU. Samtidig sier 62 pst. av de spurte at norsk medlemskap i EU ville bidratt positivt for norsk eksportnæring. Folk er bevisst betydningen av det europeiske markedet for norske produkter og norsk handel. Vi produserer mer enn vi forbruker i Norge. Vi er avhengige av å eksportere, og vårt største marked er det europeiske. Over 80 pst. av Norges eksport går til EU, og om lag 69 pst. av Norges import kommer fra EU. Små og store bedrifter i hele landet står i fare for å bli rammet om handelen med Europa synker. Det handler om vår velferd og om arbeidsplassene til folk her hjemme.

Samtidig ser vi at det internasjonale handelspolitiske systemet nå endrer seg. Det forhandles fram flere nye handelsavtaler. I mangel på framdrift i de nye WTO-forhandlingene som ble startet i 2001, utvikler det seg nå regionale handelsblokker globalt. Det forhandles om nye handelsavtaler som Norge ikke er en del av, som TTIP mellom EU og USA og TPP mellom USA og elleve land i stillehavsregionen, som nå er ferdigforhandlet. Og det forhandles om en ny handelsavtale for handel med tjenester mellom 50 WTO-medlemmer, der også Norge er med.

På Europakonferansen som Europabevegelsen arrangerte i november, om internasjonal handel, var de som representerte ulike handelsorganisasjoner, bekymret for hva Norge skal foreta seg i denne situasjonen. Norges Sjømatforening uttrykte særlig stor bekymring knyttet til eventuelt svekket og mer kostbar markedsadgang for fisk. Andre uttrykte bekymring for markedsadgang for norske produkter generelt. I denne situasjonen er ikke svaret å si opp EØS-avtalen eller andre handelsavtaler – eller allerede nå si nei til TTIP og TISA, som enkelte argumenterer for.

Som jeg innledet med å si, er det skremmebilder og myter som dominerer debatten i Norge om global handel. Stortingsmeldingen om handel er et skritt for å få en mer opplyst debatt, men det er ikke nok. Det er viktig at regjeringen tar en mer aktiv rolle for å opplyse folk flest, slik EU gjør, og bidrar til åpenhet og inkludering om de viktige handelsavtalene som pågår.

Ove Bernt Trellevik (H) [11:48:00]: Debatten her i dag har vist oss godt at verda i stor grad har gått frå å vera ein sjølvbergingsøkonomi og ein sjølvforsyningsøkonomi med handelshindringar til meir opne marknader og meir bruk av ein bytteøkonomi. Kvart enkelt land har kunna utnytta og forsterka sine fortrinn i denne økonomien. Gevinsten har vore betre utnytting av ressursar, og det har gjeve økonomisk vekst og velferd for deltakande land.

Likevel er det betydeleg proteksjonisme i mange land. Det er fleire her i dag som har teke til orde for at Noreg er eit lite land med ein open økonomi. Heldigvis har me vore heldige og hatt betydelege naturressursar som me har kunna eksportert, og me har kunna handla varer tilbake igjen til Noreg som me ikkje har hatt like gode føresetnader for å produsera sjølve.

Men utan å fremja våre handelsinteresser offensivt og målretta vil eksportindustrien i eit lite land som Noreg fort få utfordringar. I gode økonomiske tider betyr det kanskje ikkje så mykje, men når me tek inn over oss konsekvensane fallet i oljeprisen har for norske arbeidsplassar, får annan eksport plutseleg ein heilt annen verdi for samfunnet.

Norske næringar treng nye marknader dersom desse nye næringane skal gje oss same velstand som oljenæringa har gjort. Her heime har sjømatnæringa vore offensiv og har ønskt marknadsåtgang, medan landbruket har vore meir defensivt og har ønskt vern. Korleis me ønskjer å innretta oss, er eit politisk val. Tida me lever i, med konsekvensen av fallet i oljepris, har gjort spørsmålet om marknadsåtgang for sjømat viktigare. Det hører me òg på debatten her i dag. Doha-runden, som låg an til å gje betydeleg lågare toll på sjømat, er utsett, og WTO vert i større grad supplert av bilaterale handelsavtalar mellom land.

Gjennom protokoll 9-forhandlingane oppnådde Noreg tollfridom og tollreduksjonar på ein del fiskeprodukt i EU, særleg kvitfisk, men for sild, makrell, laks, reker og kamskjel vart det ikkje gjeve slik innrømming. For foredla produkt, som f.eks. røykt laks, er det høge tollsatsar, og for pelagisk fisk, som sild og makrell, er tollsatsen heilt oppe i 20 pst.

Dei forhandla kvotane med fisk inn til EU, hjå EU-marknaden, er generelt sett også for små og uføreseielege til at norske verksemder vågar å satsa på å investera i foredling her i landet. Det har medført at ei rekkje land og ei rekkje selskap har valt å flytta aktiviteten ut av Noreg og inn i EU-marknaden, som følgje av at utfordringane med marknadsåtgang er store. Me vert altså ein råvareleverandør i denne marknaden også. Men eg trur me må vera villige til å gje noko for å få noko tilbake igjen i desse forhandlingane, og marknadsåtgang vil bidra til å sikra vår velferd og skapa nye arbeidsplassar i ei tid då kvar arbeidsplass tel svært mykje – også i tida som kjem.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:51:14]: Jeg har gjentatte ganger nå opplevd å høre representanten og komitélederen Huitfeldts mangel på politikk, slik at hun må spørre ulike statsråder om hva de mener om Tybring-Gjedde. Det er sikkert interessant for Huitfeldt å høre hva de skulle mene om meg, men jeg vil bare understreke at det sikkert er mange statsråder som er uenig i min politikk. Det er slik at jeg fremfører politikk i stortingssalen og ikke på plenen utenfor Stortinget, og det er faktisk det stortingssalen er til, nemlig å kunne diskutere politikk og ulike ståsteder uten å bli anklaget for det ene eller det andre.

Det er helt sikkert at Børge Brende og representanten Tybring-Gjedde har ulike synspunkter på en rekke områder. Det er også slik at representanten Tybring-Gjedde har akseptert det forliket som Høyre og Fremskrittspartiet har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre for å styre i regjering. Det er ikke dermed sagt at representanten Tybring-Gjedde er enig i alt som ble inngått, og i Stortinget representerer jeg Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiets partiprogram og Fremskrittspartiets politikk – akkurat som representanten Huitfeldt representerer Arbeiderpartiets politikk og ikke SVs eller Senterpartiets, vil jeg anta.

Representanten Huitfeldt sa fra talerstolen at handel og utvikling henger sammen. Ja nettopp – handel og utvikling henger sammen; det var hele mitt poeng. Men handel og bistand henger ikke nødvendigvis sammen, dvs. at bistand ikke fører til økt vekst. Det er heller ikke dokumentert. Selvfølgelig vil 35 mrd. kr over statsbudsjettet føre til en rekke vaksiner og en rekke skoleprogrammer. Men mitt poeng er at bistand ikke fører til vekst. Og hvis man ønsker at landene skal bli uavhengig av bistand, må man tenke annerledes – inkludere dem i handel, fjerne restriksjoner og importvern på de produktene som de kan produsere mer handlekraftig og mer konkurransedyktig enn det vi kan.

I går kom rapporten fra OECD som viser at Norge har verdens største importvern og restriksjoner for landbruket – vi har verdens mest restriktive produksjon av landbruksvarer. Der ligger noe av «cluet» for hvordan vi kan hjelpe de fattige i verden som produserer langt mer konkurransedyktig enn det vi gjør. Det er derfor vi driver proteksjonistisk politikk i stedet for å drive inkluderende politikk og slik få flere land med i verdenshandelen. Ingen land har blitt uavhengig av bistand på grunn av vår bistand. Selvfølgelig har vi reddet mange menneskeliv, men vi har ikke fått landene uavhengige slik at de er en del av verdenshandelen, og det er det som må være målet.

Videre kom OECD i går med følgende råd:

• sett ned skattene

• reformer offentlig sektor

• reduser offentlig byråkrati

• fjern importvern for landbruket

Jeg tror faktisk at de som bor i Distrikts-Norge, er i stand til å kunne produsere andre ting. Selv om de i generasjoner har drevet landbruk, tror jeg de kan være effektive, jeg tror de kan være produktive på områder vi er konkurransedyktige på. Jeg tror ikke på at alle bønder i dette landet må produsere landbruksvarer til evig tid. Jeg tror på dem – jeg tror ikke de trenger beskyttelse til evig tid.

Elin Rodum Agdestein (H) [11:54:38]: Jeg har bare lyst til å gjenta det utenriksministeren var inne på – at Norge er aktiv i WTO-sammenheng og nyter stor tillit. Det var mye som sto på spill i Nairobi. Det gjaldt tilliten til det multilaterale handelssystemet og framtiden til det systemet. Utenriksministeren skal faktisk ha mye av æren for at man klarte å komme i mål med en ministererklæring i Nairobi. Det hindret faktisk kollaps i WTO, og det forplikter medlemmene til å fortsette forhandlingene. Man har noen ting å jobbe videre med. Man kom fram til enighet om utfasing av eksportstøtten, inkludert nødvendig omstillingstid for landbruket, og bedre ivaretakelse av MUL-landenes interesser.

I tillegg til den nylig inngåtte avtalen om handelsfasilitering ble det i Nairobi en avtale om IT-produkter som åpner store milliardmarkeder for norsk eksport av høyteknologi.

Enkelte, særlig Senterpartiet, har i denne debatten vært opptatt av å kritisere den aktive linjen som regjeringen fører i handelspolitikken, at TTIP følges tett, TISA-engasjementet sammen med 50 andre land, at regjeringen er en pådriver i å forfølge alternative spor når det er manglende framdrift i WTO. Et viktig poeng er faktisk at plurilaterale forhandlinger som TISA er bygd på regelverket i WTO, sånn at flere medlemsland etter hvert kan slutte seg til, og at avtalen kan bli en del av WTO-systemet.

Ikke å forfølge en slik strategi når premissene endrer seg og andre land posisjonerer seg, vil være en unnlatelsessynd. Det vil være ikke å ivareta nasjonens interesser på en god nok måte. Det minner meg mer om strategien med å stikke hodet i sanden og håpe at det går over. For det er ikke bare snakk om å komme inn på nye markeder, det er også snakk om å skape mer rettferdighet, mer forutsigbarhet og mer likeverdige konkurransevilkår.

Etter å ha hørt innlegget fra representanten Sjelmo Nordås er det fristende å spørre Senterpartiet om partiet virkelig mener at vi skal være oss selv nok her på berget. Senterpartiet kan ikke for alvor mene at Norge ikke lenger skal følge tett med på hva TTIP kan innebære for oss, at vi skal la være å jobbe etter WTO-sporet, og at vi skal la være å jobbe for flere frihandelsavtaler. Mener Senterpartiet virkelig at vi ikke trenger eksportinntektene og skatteinntektene fra næringer i utlandet for å kunne finansiere velferden, for å kunne omstille Norge, for å kunne trygge arbeidsplassene hjemme – inkludert å ha rammer til å gi den støtten til landbruket som det er bred politisk enighet om her i denne sal?

Øyvind Halleraker (H) [11:57:39]: Jeg synes vi har hatt en god debatt i denne saken. Det er stor grad av enighet, og det er også en stor grad av enighet om hvor viktig frihandel er for et lite og eksportavhengig land som Norge. Det er veldig bra.

Høyre har hatt mange talere i saken, så jeg skal ikke gå inn på noe konkret i saken. Men det er slik at i innstillingen er det ingen forslag som er fremmet. Det er derimot gjort her i dag, i salen. Det krever en stemmeforklaring fra Høyre, men det krever også – om jeg må få be om det – en liten presisering fra dem som står bak disse forslagene.

Hvis vi ser i stortingsmeldingen på side 105, står det:

«Regjeringen vil fase ut alle eksportsubsidier senest innen utgangen av 2019.»

Det vil altså si 31. desember.

I det forslaget som er lagt fram i dag, står det at man forutsetter at dette skjer innen 2020. Det står også i forslag nr. 2 at «eksportvolumet fell fram mot 2020». Min forståelse av dette er at det handler om én dag. Jeg har også forstått det slik at noen av de partiene som har stilt seg bak dette forslaget, oppfatter dette som å være nettopp én dag. Det er litt viktig å få presisert om dette dreier seg om et helt år, eller om det dreier seg om én dag.

Høyre synes at det som står i meldingen, er svært godt beskrevet, og at vi også gjennom det som blir varslet gjennom statsbudsjettene og den nedtrappingen som er beskrevet, vil ivareta de interessene som er avhengig av dette i dag. Som Gunnar Gundersen fra Høyre også så utmerket sa, er næringen allerede godt i gang med dette, og det vil være galt å stoppe en slik positiv innovasjonsprosess som allerede er i gang i næringen.

Så ligger det et par briller her – kanskje noen savner dem. (Munterhet i salen)

Presidenten: Vi skal ta vare på dem.

Svein Roald Hansen (A) [12:00:13]: Til det siste, om 2020 og 2019: Siden meldingen og behandlingen av den er dét skjedd at vi har hatt et WTO-møte i Nairobi, hvor man ble enige om «innen utgangen av 2020», mens man i meldingen snakket om 2019.

Denne debatten har vist at det er bred enighet om de grunnleggende posisjonene i handelspolitikken – med ett unntak, som jeg skal komme tilbake til. Det er mulig at denne enigheten bidrar til at det er lite debatt om handelspolitikk i det politiske miljøet ute i samfunnet, mens det foregår en debatt blant enkelte i organisasjonslivet. Det er litt uheldig at det politiske miljøet ikke er «på» i den debatten. Her hviler det et særlig ansvar på regjeringen, selvsagt.

Unntaket er Senterpartiet. Da jeg hørte innlegget fra representanten Janne Sjelmo Nordås, som kalte meldingen markedsliberalistisk, slo det meg at begrepene «frihandelsavtaler» og «frihandel» egentlig er helt feilaktige. De skriver seg fra den tid poenget var å redusere tollsatser. Det handler egentlig om regulering av handel, med felles kjøreregler, for – som representanten Solhjell sa – slik kan handel utfordre miljøet, det kan utfordre arbeidslivsstandarder osv. Derfor er det viktig å ha et regelverk å styre handelen etter. Og det som nå kommer mer og mer inn i bilaterale eller multilaterale handelsavtaler, er miljøklausuler, som er med på å sette miljøstandarder, det er arbeidslivsklausuler, som hviler på ILOs konvensjoner, eller -forbedringer, og det er regler mot dumpinganklager. Jeg tror at også Senterpartiet er glad for at vi i Norge hadde et WTO-system å gå til da EU anklaget fiskeeksportørene for dumping. I dag kom meldingen om at Kina har fått medhold i WTO etter at EU hadde anklaget dem for dumping av skruer og bolter. Det er altså reguleringer det er snakk om.

Så var representanten Bård Vegar Solhjell innom at handelsavtalene og handelssystemet må være utviklingsorientert. Dette er viktig – det er viktig å bringe fattige land inn i det internasjonale handelssystemet, inn i verdikjeden, hvis de skal få økonomisk vekst. Den Bali-avtalen som ble inngått, og som vi ratifiserte her i Stortinget nylig, handler om å hjelpe fattigere land til handelsfasilitering. Det er et eksempel på hvordan man kan bidra til å bringe flere land inn i verdens handelssystem.

Anniken Huitfeldt (A) [12:03:22]: Stortingets talerstol er en viktig politisk talerstol. Det undrer meg at når jeg tar opp en uenighet mellom representanten Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet og Høyre på bistandsområdet, ja så driver jeg og anklager folk! Er det ikke ryddig at vi – når jeg ber om det – får svar fra Stortingets talerstol på hva utenriksministeren mener om frontalangrepet fra Tybring-Gjedde når det gjelder bistand?

Jeg har lest rapporter fra IMF – pengefondet – og fra OECD DAC, gjennom Norads egne evalueringer, som viser at bistand virker. Ikke all bistand virker, men bistand i sin alminnelighet virker og er en forutsetning for økonomisk utvikling. Representanten Tybring-Gjedde har en annen oppfatning. Han sier – og nå må utenriksministeren lytte – at det er dokumentert at bistand ikke virker. Det kunne jo være interessant å høre om utenriksministeren er enig i denne påstanden, om det er dokumentert at bistand ikke virker. I så fall trenger vi en forklaring fra Stortingets talerstol og en klargjøring av hva utenriksministeren mener om bistand.

Odd Omland (A) [12:05:05]: Det var representanten Nesvik som fikk meg til å ta ordet, da han kommenterte mitt utsagn om at jeg undret meg over landbruksministeren som fortsatt bruker 2019. Da vil jeg bare minne om at denne innstillingen kom før enigheten i WTO-forhandlingene. Vi mener det er viktig ikke å gi ensidige innrømmelser, men heller utnytte det handlingsrommet som er der når det gjelder WTO-avtalen. Det må regjeringen forholde seg til, og jeg mener også at vi har vektlagt det i våre merknader. Det er ikke konsekvensutredet, og mener regjeringen at det er forsvarlig? Og hva er bakgrunnen for å forsere dette i forhold til det som ligger i WTO-avtalen?

Til Hallerakers spørsmål om stemmeforklaring vil jeg bare si at det som menes med dette, er i løpet av 2020, slik som vi oppfatter at WTO-avtalen legger opp til. Da kan det bety opptil ett år lenger enn det som står i innstillingen.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:06:35]: Jeg vil takke for en veldig god, engasjert og bred debatt, som har berørt viktige sider av norsk handelspolitikk. Dette er et tema som ofte får mindre oppmerksomhet enn den betydningen det har for norsk økonomi, bedrifter og arbeidsliv.

Handelspolitikk er helt sentral utenrikspolitikk. Det handler om viktige verdier, det handler om utviklingsperspektiv, det handler om rettferdighet, bærekraftig utvikling, miljø osv., i tillegg til næringspolitikken.

Ikke på mange år har utenrikspolitikken i så stor grad vært innenrikspolitikk og grepet så sterkt inn i andre politikkområder. Grensene viskes ut. Derfor er det viktig at det er så bred enighet om hovedlinjene i handelspolitikken som det vi ser gjennom debatten i dag.

Vi har levd på og av havet i tusen år, har det blitt sagt. Det startet med fisk og fortsatte etter hvert med olje og gass. Handel – inkludert fisk, olje og gass – og nye næringer er i stor grad det vi lever av og skal leve av i framtiden. Vi skal bygge videre på våre ressurser, våre fortrinn og vår styrke til å kunne omstille oss i et globalisert marked i stor endring.

Norge er inne i den mest utfordrende situasjonen vi har vært i på flere tiår. Oljeprisen har falt dramatisk, ledigheten øker, og det er en flyktning- og migrasjonskrise som krever mye av oss – også økonomisk. Den sikkerhetspolitiske situasjonen får også følger for konjunkturer og handelspolitikken.

I en tid med tøffe omstillingskrav i norsk økonomi vil jeg derfor igjen understreke betydningen av at regjeringen jobber offensivt for å ivareta norske handelspolitiske interesser. Samtidig har jeg tiltro til at regjeringen klarer å balansere interessekonfliktene i handelspolitikken mellom såkalte offensive og defensive interesser.

Vi kan imidlertid definitivt ikke stå på sidelinjen når handelspolitikken endres – tvert imot. Tilgangen til markeder ute i verden er en forutsetning for fortsatt vekstkraft i norsk økonomi og for velferden hjemme. Å sikre norsk næringsliv likeverdige konkurransevilkår for varer, tjenester og investeringer i et globalisert marked i stor endring er avgjørende, både for statens inntekter og for at vi skal lykkes med å sikre arbeidsplassene og ikke minst skape nye i framtiden.

Trine Skei Grande (V) [12:09:20]: En kort kommentar etter innlegget fra herr Halleraker, for han ba oss definere hva vi vil stemme for, og hva vi vil stemme imot, og hvordan vi definerer det løse forslaget. Det er litt forunderlig for meg at dette forslaget – nr. 1 av de løse forslagene – ikke er enstemmig. Jeg tror ikke det har noen stor praktisk betydning om det blir 31. desember eller 1. januar, men jeg tror det er viktig at vi forholder oss til de datoene som vi inngår avtale om i WTO. Derfor syns jeg det er logisk, når WTO har bestemt ny dato i desember, at det også følges gjennom de vedtakene som gjøres i Stortinget.

Venstre har som mål at alle typer eksportsubsidier skal bort, men vi mener at dette skal gjøres på en måte som gjør at vi får til omstilling i de næringene som har levd av den typen subsidier. Nå har vi satt en dato som fører til store omstillinger i de næringene. Jeg tror det blir positivt og bra. Jeg har stor tro på de norske næringene – også landbruksnæringa. Jeg tror også at vi må se på om vi må gjøre noen avbøtende tiltak, men det gjør vi i budsjettene etter hvert som utfordringene møtes. Derfor synes jeg det er unaturlig å stemme for forslag nr. 2, fordi jeg mener det er kamper som Venstre utkjemper i forhandlingene om budsjettet hver eneste gang.

Så vi kommer til å stemme for forslag nr. 1. Vi ser ikke på det som en dramatisk stor endring, med tanke på den tilpassinga som har blitt gjort i internasjonale fora. Vi tolker det sånn at målet er å fjerne alle eksportsubsidier, men det må gjøres på en måte som tilfredsstiller internasjonale avtaler, og slik at vi klarer å omstille norsk næringsliv.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:11:31]: Det er tydelig at hver gang jeg tar ordet, provoserer jeg voldsomt. Det er greit nok for meg, men jeg mener at jeg reflekterer befolkningen og sier det som veldig store deler av Norges befolkning faktisk mener, i stedet for å sitte her i salen – hvor alle skal være helt enig med hverandre – og mene at bistand er til alles gagn, for jeg tror faktisk ikke det.

Man sier at bistand virker – men hva virker det til, da? Man må jo vite hva det virker til! Virker det til økonomisk vekst? Bidrar det til mindre fattigdom? Bidrar det til mer uavhengighet? Bidrar det til optimisme? Bidrar det til verdighet? Bidrar det til selvstendighet?

Så må man stille seg det aller viktigste spørsmålet: Hvilke land som over mange år har fått bistand, er i dag uavhengig av bistand?

Handel virker. Se på Asia og Sør-Amerika: Der virker handel. De løfter seg ut av fattigdom gjennom handel. Det er det man må satse på fremover – ikke å øke bistanden fordi man prøver å være snill.

Utenriksminister Børge Brende [12:13:00]: Først vil jeg understreke det som flere representanter har vært inne på: Det er bred enighet om norsk handelspolitikk. Det er bred enighet om at dette er viktig for eksisterende arbeidsplasser, men også for å skape nye arbeidsplasser i en situasjon hvor Norge må omstille seg.

Denne handelspolitikken er basert på Verdens handelsorganisasjon – WTO – på EØS-avtalen vår og på komplementære frihandelsavtaler som vi utvikler gjennom EFTA. Vi følger veldig nøye det som nå skjer gjennom en mulig transatlantisk avtale, TTIP, og vi er offensive basert på det initiativet den forrige regjeringen tok, knyttet til f.eks. TISA, som kan åpne opp markeder som i dag er stengt, for norsk tjenestehandel og eksport.

Denne enigheten, som representanten Svein Roald Hansen var inne på, kan kanskje føre til at det blir mindre debatt om handelspolitikk enn feltet strengt tatt fortjener, for det er en viktig del av en fremtidsrettet næringspolitikk og det å sikre norske arbeidsplasser. Nå på tampen av debatten opplever vi kanskje litt at vi har fått en bistandsdebatt, og jeg ble utfordret av komiteens leder til å ta ordet for å si noe om norsk bistandspolitikk.

Jeg har tatt med meg den politiske plattformen, som er basis for regjeringens politikk, for å være litt formell. Der står det:

«Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på norsk bistand.»

I det vedtatte budsjettet for inneværende år bruker vi over 1 pst. av BNI til bistand. Men vi vet at det er stor forskjell på bistand. Det er bistand som fører til utvikling, og målet med bistand må jo være at et land blir uavhengig av bistand, og at det går fra å være et fattig land til å bli et mellominntektsland. Det finnes gode eksempler på dette. Vi vet at det forutsetter en klok politikk i landet, og at landet får slippe til med det det eksporterer. Så handelspolitikk og åpenhet i markedene er også en viktig del av utviklingspolitikken. Men det er også vesentlig å drive med nasjonal ressursmobilisering, som vi ble enige om på det såkalte Addis-møtet i fjor sommer, som handlet om finansiering for utvikling, og at man krever inn skatter og har et godt styringssystem.

Kenya og Sør-Korea var på samme utviklingsnivå i 1960. I dag er BNI per innbygger 30 ganger høyere i Sør-Korea enn i Kenya. Det skyldes en kombinasjon av en god politikk, nasjonal ressursmobilisering og satsing på utdanning.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [12:16:25]: I debatten kom representanten Rodum Agdestein med flere oppsiktsvekkende angrep på Senterpartiet. Hun har anklaget oss for å være oss selv nok, og for at vi ikke vil gi norske bedrifter markedsadgang gjennom de nye handelsavtalene TTIP og TISA.

Gang på gang hører vi sånne merkelige angrep fra regjeringspartiene. Gang på gang hører vi f.eks. at TISA vil fjerne «stengsler» for norske bedrifter. Vel, når representanten Rodum Agdestein går så høyt på banen, vil jeg i det minste utfordre representanten til følgende: Kan representanten vise til ett konkret eksempel på én norsk bedrift som har møtt «stengsler» i utenlandske markeder som de nå vil slippe? Vi i Senterpartiet har bedt om dette gang på gang. Når det tegnes et sånt bilde av en TISA-avtale som vil åpne for en rekke muligheter, men uten en eneste bakside, må man i hvert fall kunne vise til én norsk bedrift som vil kunne eksportere et nytt produkt i et nytt marked som bedriften tidligere ikke kunne.

Når det gjelder TTIP-avtalen, forsøker regjeringen – ikke overraskende – å tegne et voldsomt skremmebilde. Vel, hva sier så analysene som er gjort av dette? Jo, av en samlet norsk eksport i 2014 på over 900 mrd. kr vil Norge kunne tape mindre enn 1 promille i synkende eksport til USA og EU. Hva har vi å tape på å knytte oss til TTIP? Jo, vi vil med all sannsynlighet måtte svekke tollvernet vesentlig og angripe en stor del av de 90 000 arbeidsplassene i jordbruket og næringsmiddelindustrien i Norge, samt en verdikjede på 140 mrd. kr.

Før EU-avstemningen ble Senterpartiet forsøkt latterliggjort gang på gang. Dommedagsprofetiene er gjort ettertrykkelig til skamme. Vil ja-siden og markedsliberalistene være mer ydmyk denne gangen?

Elin Rodum Agdestein (H) [12:18:52]: Takk for svaret fra Senterpartiet, men jeg ble ikke mer overbevist eller fikk det mer klargjort av den grunn. Det er ikke graden av stengsler i det internasjonale markedet som er det viktigste når det gjelder TISA-forhandlingene. Tvert om: Det er det å skape konkurransevilkår for norske bedrifter i utlandet, i de utenlandske markedene, som er likeverdige med det som utenlandske aktører har i Norge, som er hovedpoenget. Forutsigbarhet, trygghet og sikkerhet for investeringer er det som er det sentrale, og som vi ønsker å ivareta gjennom TISA-forhandlingene.

Når det gjelder TISA, er det også sånn at vern av viktige norske hensyn, arbeidstakerrettigheter, forbrukerrettigheter, offentlige tjenester, er det gjort klart unntak for i forhandlingene, så la det ikke være noen tvil om det. Det er Senterpartiets politikk som er den store trusselen mot velferden og mot statens inntekter, for at vi kan ha et høyt nivå på velferden i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 blir behandlet under ett.

– Det anses vedtatt.