Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [11:11:12]: (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Det har ikke vært en krevende oppgave å være ordfører for denne saken.

Kulturminnene våre er av unik verdi, enten det er profane bygninger, kirkebygg, fartøy eller industrielle kulturminner. Det er hevet over enhver tvil at kulturminnene skaper stolthet og identitet og kan spille en vesentlig rolle for opplevelse og næringsutvikling.

Forslagsstillerne holder prisverdig oppe trykket på at vern og vedlikehold haster, og at det er viktig å se dette i en helhet, slik at man ikke mister noen av disse viktige kulturminnene.

Det konkrete forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen foreta en samlet gjennomgang av viktige kulturminner og fremme en sak for Stortinget om en helhetlig plan for ivaretagelsen av landets viktigste kulturminner.»

I sitt svar til energi- og miljøkomiteen sier daværende statsråd Sundtoft at fremdriften i flere bevaringsprogrammer har vært svakere enn ønskelig. Hun sier videre at regjeringa i budsjettforslaget for 2017 vil komme tilbake til en full gjennomgang av måloppnåelsen så langt og gi en vurdering av veien videre.

Vi vil understreke at det er viktig at dette skjer. Det skal likevel påpekes at Stortinget så sent som i juni 2013 behandlet Meld. St. 35 for 2012–2013, Framtid med fotfeste – Kulturminnepolitikken, og at man da gjennomførte en full gjennomgang av saksfeltet.

Som daværende statsråd allerede har innrømmet, har oppfølginga av denne meldinga hatt en senere fremdrift enn ønsket. Vi synes det er uheldig, men finner likevel at det nå ikke er grunnlag for en ny helhetlig gjennomgang, etter bare knappe tre år. Det er viktigere at regjeringa bruker energien på å følge opp den meldinga som allerede er behandlet. Vi foreslår derfor at Dokument 8:12 S for 2015–2016 vedlegges protokollen.

Nå skal det sies at Dokument 8-forslaget var en nyttig påminnelse til regjeringa om at dette har drøyd i lengste laget, og det er grunn til å påpeke at regjeringa allerede nå må begynne arbeidet med kulturminnepolitikken etter 2020, slik at Stortinget har et godt grunnlag for å videreutvikle kulturminnepolitikken på et senere tidspunkt.

Det er selvsagt et selvstendig poeng at mange kulturminner påvirkes sterkt av klimaendringene, og at disse kan medføre et forsterket eller endret vedlikeholdsbehov for flere av kulturminnene, i noen tilfeller et helt nytt skadebilde. Dette har vi kunnet forutse i nokså mange år, og flere tidligere regjeringer og stortingsflertall bør ta inn over seg at man ikke har kommet tidlig nok i gang med å ta høyde for denne ekstrautfordringa.

Det er heldigvis bred enighet i denne sal om at det er viktig å forvalte godt den kulturarv som ligger i kulturminnene våre, og at det er et felles nasjonalt ansvar å ivareta det mangfoldet av bygninger, anlegg og fartøy som sammen og hver for seg har en unik verdi. Vedlikehold forutsetter kunnskap, og det er dessverre eksempler på at vedlikehold med mangel på kunnskap har fått uheldige konsekvenser. Men forskning knyttet til kulturminner henter fram igjen kunnskap og metoder som kanskje var tapt en periode, og som muliggjør en riktigere forvaltning. Det er kostnadskrevende, det er tidkrevende, det er kunnskapskrevende, men det er uendelig viktig. Derfor imøteser vi med stor forventning den gjennomgang som er bebudet i budsjettforslaget til høsten, herunder en god plan på å innhente etterslep. Vi har mye å være stolt av og ingenting å miste.

Åsmund Aukrust (A) [11:16:10]: Klima- og miljøministeren og Stortinget har et stort ansvar for å ta vare på naturen vår, natur som de som har gått før oss, har latt stå urørt. Vi har det samme ansvaret for å overlate naturen i samme stand som vi fikk den. Men vi har også et ansvar for å overlate de menneskelige spor: kulturminnene som sier så mye om Norge som et land og oss som et folk. De forteller mye om historien vår, hvor det er vi kommer fra.

I går fikk jeg sammen med en rekke andre representanter en tur rundt her på Stortinget, et av våre aller viktigste kulturminner, denne bygningen som forteller en 150 års historie om Norge. Jeg tror vi alle er glad for at vi har tatt så godt vare på Stortinget, at selv om det er modernisert, har vi vært opptatt av å bevare mye av det sånn som det var. Det må vi gjøre også for andre kulturminner.

Vi vet at altfor mange kulturminner er i dårlig forfatning – gamle industriminner, private bygg, kirker og andre offentlige bygg. Jeg tror vi i altfor liten grad reflekterer over hvor viktige kulturminnene er for oss. Det er først når de borte, at vi virkelig ser hva de betydde. Det ser vi når det har vært store ødeleggelser, branner eller flommer – lokalsamfunn som er i sorg over det de har mistet. Det er mye billigere å sette kulturminnene i god stand og forebygge ødeleggelser enn det det er å reparere store ødeleggelser.

Det å sette kulturminnene i god stand vil også gjøre at de i større grad kan brukes. For kulturminner skal ikke være museumsbygg som vi skal se på, de skal være der i bruk for oss. Det er også den beste måten å sikre at folk selv føler et eierskap til minnet på, og selv gjør det de kan for å ta vare på dem.

Klimaendringene er en trussel mot det meste, også mot kulturminnene. Mer ekstremvær gjør at bygg står i fare. Det gjør det enda viktigere å ta vare på kulturminnene. Vi trenger å vite mer om hvordan klimaendringene kommer til å påvirke dette.

Den forrige regjeringen la fram en stortingsmelding om kulturminner, som saksordføreren så glitrende gjorde rede for. Stortinget vedtok i juni 2013 målsettinger om en storstilt satsing på å sikre kulturminnene innen 2020. Det er det som er regjeringens oppdrag å følge opp. Det gjør den ikke. Med det tempoet som vi har i dag, vil vi ikke være i stand til å nå de målsettingene Stortinget har vedtatt. Jeg håper statsråden i sitt innlegg beskriver hvordan han tenker å arbeide for at Norge når de målsettingene Stortinget har pålagt ham å følge opp.

De aller viktigste debattene vi har om kulturminner, har vi når statsbudsjettene legges fram. Denne regjeringen har ikke satset på det. De bevilgningene som vi så langt har hatt, har ikke vært i nærheten av det vi trenger for å komme i mål.

Allikevel er dette en debatt som drukner litt i alle de store budsjettdebattene. Kulturminnene får ikke den plassen de fortjener når budsjettene diskuteres, heller ikke når energi- og miljøkomiteen diskuterer budsjettene på vårt område. Det er bra at alle partier nå ber om en full gjennomgang i statsbudsjettet som kommer til høsten, av hvor det er vi ligger.

Vi mener allikevel at vi kunne gått lenger, og at vi kunne fått en egen sak som også hadde gitt kulturminnene den plassen de fortjener, som hadde hatt en gjennomgang av hvor vi er – om vi er i rute for å nå våre mål og ambisjoner – og ikke minst en helhetlig plan for hvordan vi skal komme dit at vi klarer å ta vare på alle de kulturminnene som betyr så mye for oss. Det er synd at dette forslaget i dag ikke ser ut til å få flertall, men jeg vil med dette ta opp det forslaget som vi sammen med SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne står bak.

Presidenten: Representanten Åsmund Aukrust har tatt opp det forslaget han refererte til.

Eirik Milde (H) [11:20:18]: Dette representantforslaget tar opp spørsmålet om en samlet gjennomgang av viktige kulturminner og at en helhetlig plan for dette bør legges fram for Stortinget.

Det er stor enighet i komiteen – og jeg vil takke saksordføreren for arbeidet – om at det er et nasjonalt ansvar å ivareta det mangfoldet av kulturminner vi har i Norge, det være seg det store antallet verneverdige og bevaringsverdige bygninger i privat eie, gamle, ærverdige båter som lokale entusiaster bruker masse tid og penger på, eller industrielle kulturminner som forteller nye generasjoner historien om hvordan Norge har blitt det velferdssamfunnet det er i dag.

Som statsråden skriver i sitt svarbrev, er det lett å være enig i viktigheten av å ta vare på kulturarven. Politikken som følges, har grunnlag i St. meld. nr. 16 for 2004–2005, Leve med kulturminner, og Meld. St. 35 for 2012–2013, Framtid med fotfeste. I siste melding er både ambisjonsnivået og målene som Stortinget vedtok i 2005, videreført. Målsettingen er å ta vare på mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø som bruksressurser og som grunnlag for kunnskap, opplevelser og verdiskaping. Det er også et mål at et utvalg av kulturminner og kulturmiljø som dokumenterer geografisk, sosial, etnisk og nærings- og tidsmessig bredde, skal ha varig vern innen 2020 ved fredning.

Vernearbeidet er organisert i ti bevaringsprogram som er de viktigste virkemidlene for å nå 2020-målene. Det er oppnådd mange gode resultater, og for flere av programmene kan det se ut som om det er mulig å nå disse målene.

Istandsettingsarbeidet for stavkirker er bl.a. sluttført i tråd med målet i 2015, slik at innsatsen nå kan konsentreres om løpende vedlikehold og sikringsarbeid. I revidert nasjonalbudsjett for 2014 ble det bevilget 10 mill. kr ekstra til brannsikring av tette trehusmiljø og stavkirker. I budsjettet for 2015 ble samme formål styrket med 20 mill. kr. Denne satsingen er også videreført i budsjettet for 2016. Også for bevaringsprogrammet for teknisk-industrielle kulturminner, for middelalderruiner, for bergkunst og for utvalgte arkeologiske kulturminner og kulturmiljø ser det ut som om målene skal være mulig å nå.

Andre program har derimot litt større utfordringer med hensyn til etterslep. Innsatsen innenfor disse programmene har derfor fått en særlig prioritet de siste årene, selv om situasjonen fremdeles kan være krevende.

Senterpartiet og SV står bak en merknad jeg føler et visst behov for å kommentere. Disse partiene skriver at man i denne stortingsperioden har lagt for liten vekt på arbeidet med å nå de nasjonale målsettingene, og at Høyre og Fremskrittspartiet har gitt opp å nå disse målene. Dette er påstander det er lett å tilbakevise. Samlet har budsjettet på kulturminnefeltet økt fra 614 mill. kr i 2014 til 640 mill. kr i 2015. Tilsvarende har det økt til 708 mill. kr i 2016. Dette utgjør en økning på henholdsvis 4,1 og 10,8 pst. Blant annet fikk Kulturminnefondet en økning på 10 mill. kr i forliket for 2016, nettopp for å begrense etterslepet når det gjelder fredede kulturminner i privat eie.

Dette representantforslaget ble fremmet i oktober 2015, og de gode intensjonene i forslaget ble ivaretatt gjennom Prop. 1 S for 2015–2016. Her varsler regjeringen at de i budsjettforslaget for 2017 vil komme tilbake til en full gjennomgang av måloppnåelsen så langt og en vurdering av veien videre. Sånn sett burde det ikke være behov for et eget forslag som ber regjeringen gjøre det de allerede har sagt de skal gjøre. Stortingsflertallet er også enig i dette synspunktet, og jeg ser fram til gjennomgangen som kommer i neste års budsjettforslag.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:24:35]: Ifølge kulturminneloven defineres kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Vi vet at det har vært menneskelig aktivitet i Norge i mange, mange tusen år, så man kan trygt si at potensialet for kulturminner er omfattende. Disse kan variere fra gravhauger via boplasser til nyere tids industribygg, fartøyer eller ulike typer kirker og andre bygg. I tillegg til museer, kommuner, fylker og stat organiseres og utføres mye av kulturvernet i Norge av frivillige, av privatpersoner, eller gjennom frivillige organisasjoner. Jeg vil i denne sammenheng gi all honnør til alle de frivillige sjeler som setter av tid og ressurser til ulike aktiviteter for å sikre vår kulturarv for ettertiden.

Etterslepet i vedlikehold av fredede og verneverdige kulturminner er imidlertid stort – har vært stort og er fremdeles stort. Hvert år forsvinner noen verneverdige bygg eller kulturlandskap for alltid, fordi de ikke har blitt istandsatt. I behandlingen av stortingsmeldingen så langt tilbake som i 2004–2005, Leve med kulturminner, sluttet et samlet storting seg til de nasjonale målene for kulturpolitikken. Det årlige tapet av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer som følge av at de fjernes, ødelegges eller forfaller, skal minimeres. Innen 2020 skal tapet ikke overstige 0,5 prosentpoeng årlig. Fredede og verneverdige kulturminner skal være sikret å ha et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020.

Kulturminner er fra det offentliges side samordnet under Riksantikvaren. Bare for 2016 er det bevilget over 0,5 mrd. kr til kulturminnearbeid og tilskudd til vern og bevaring innenfor kulturminneområdet. Siden Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte i oktober 2013, har bevilgningene til dette arbeidet økt med 100 mill. kr, så selv om det er noen i denne salen som mener at regjeringen ikke satser, er det faktisk slik at bevilgningene har økt, med 100 mill. kr.

Fremskrittspartiet vil fortsette med å jobbe for å få en bedre samordning av kulturminnearbeidet fra det offentliges side samt etterstrebe å nå målene som Stortinget har fastsatt for kulturminnearbeidet i Norge.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) [11:28:06]: Kulturminnene og kulturmiljøet er noen av de viktigste delene av det vi kaller samfunnets kollektive hukommelse. Vi er enige – hver gang – når vi skriver innstilling. Vi er enige om 2020-målene. Det har vi vært i mange år. Vi er enige i denne innstillingen også. Men hvis ikke vi tar oss sammen og faktisk gjør noe de neste fire årene, kommer vi ikke til å nå 2020-målene – vi gjør ikke det. Vi må erkjenne at kulturminnevernet har tapt kampen om budsjettet de to siste årene. De helt nødvendige løftene som regjeringen foreslo når det gjaldt brannsikring, ble finansiert med til dels store kutt innenfor Riksantikvarens budsjett – slik var det. Og regjeringen konstaterte at vi trenger 120 mill. kr hvert år de neste fire årene hvis vi skal nå 2020-målene. Det er fasiten.

På en måte er innstillingen vi behandler i dag, også preget av det samme. Vi er enige om ordene, vi er enige om målene, vi er enige om beskrivelsen, men vi vet alle i hop at det som kommer til å bli avgjørende, er om man klarer å få bevilget de nødvendige 120 mill. kr – i alle fall 120 mill. kr – hvert år i budsjettet framover.

Jeg tror at enten må vi nå bestemme oss for at vi vil nå de målene og kollektivt følge opp det vi sier i innstillingene, med bevilgninger hver høst framover, ellers kommer ikke disse målene til å kunne bli oppfylt.

Senterpartiet har prioritert tre områder i vår kulturminnepolitikk som vi mener samlet sett kan gjøre at målene nås. Det ene er at man er nødt til å øke de ulike tilskuddsordningene, og vi kan ikke nok en gang gjøre det på en sånn måte at vi prioriterer ett område ved å ta fra et annet område. Det er hele kulturminnesektoren som må prioriteres med økte bevilgninger og økte tilskudd. Det andre er at man kan gjøre en del gjennom å styrke Kulturminnefondet på Røros, slik at det også får mer penger å gi tilbake og dele ut til dem som er aktive og gjør en stor og viktig innsats på dette området. Den dealen som fondet har, som betyr at staten står for en tredjedel av kostnadene, mens private og frivillige står for to tredjedeler, er egentlig en veldig god deal. Og det trengs mer midler inn for å få finansiert de spleiselagene som Kulturminnefondet er med på. Det tredje som må til, tror jeg er skattelette. Det må gis skatte- og avgiftslettelser for de eierne som faktisk har den type kulturminner i sitt eie, og som ønsker å bidra til å bevare og istandsette de kulturminnene eller de kulturmiljøene som er i privat eie. De tre tingene i sammenheng kan fungere.

Jeg opplever at det er positivt at vi nok en gang er enige i innstillingen i dag. Det er bra. Men vi trenger ikke lenger bare flertall for nye ord og heller ikke bare flertall for nye samlede planer. Vi trenger flertall for mer midler, og det vil vi få muligheten til å bli enige om i høstens budsjett.

Ola Elvestuen (V) [11:31:58]: (komiteens leder): Jeg er helt enig med representanten Arnstad i at når det gjelder å ivareta kulturminner, er det handling vi først og fremst trenger, ikke en ny samlet gjennomgang av viktige kulturminner. Så Venstre stemmer ikke for forslaget fra mindretallet, men det er ikke fordi vi ikke er enig i at dette er et viktig arbeid, men fordi vi mener at det som er viktig nå, er at vi faktisk gjennomfører de planene vi har. Vi har stortingsmeldinger fra både 2005 og 2013, med de ti bevaringsprogrammene som det er referert til tidligere. Nå handler det om at disse må følges opp og gjennomføres.

Noen av dem gjennomføres jo: Programmet for stavkirker har god måloppnåelse. Og selv om det er for lave bevilgninger, er også det med teknisk-industrielle kulturminner fulgt opp. Også når det gjelder Bevaringsprogrammet for middelalderruiner, Bevaringsprogrammet for bergkunst og Bevaringsprogrammet for utvalgte arkeologiske kulturminner og kulturmiljø, vil målene i stor grad bli nådd.

Der det er og har vært problemer, er på feltet «fartøyvern». Til dette feltet ble det gitt betydelig økte midler i fjor, som er ytterligere økt i år. Der det fortsatt er et stort etterslep, er innenfor programmet for fredede kulturminner i privat eie, og det er viktig fra statens side i sterkere grad å følge opp dem som eier disse kulturminnene.

Fra Venstres side er vi fornøyde med og mener at det er viktig at vi nå får en gjennomgang av status i budsjettet for 2017. Men det er like viktig hvordan man vurderer veien videre. Det som er helt avgjørende, er at vi får nye programmer som peker framover mot 2030, 2035 og 2040, som komiteen påpeker i sine merknader. Nå skal vi nå dette steget, og så skal vi videre fra statens side.

Én ting er de nasjonale, verneverdige kulturminnene, som må følges opp av Riksantikvaren og staten. Like viktig er det å ha systemer for å ivareta de jevne verneverdige byggene som vi har i Norge. I den sammenheng er Kulturminnefondet avgjørende, og vi har styrket også det – ikke minst i årets budsjett – og Venstre kommer til å prioritere dette også i årene framover. Men vi trenger også en litt annen tenkning.

Fra komiteen er det påpekt at klimaendringene truer kulturminner. Det er riktig og viktig, men det er også viktig at vi ser på kulturminner som en viktig del av det å bekjempe klimaendringer, for er det én ting som FNs klimafond påpeker, er det at et av de viktigste tiltakene for å bekjempe klimaendringer er bedre å utnytte den bebyggelsen som allerede står der. Det handler om å ivareta den bebyggelsen som vi har, ved å signalisere overfor kommuner og andre som driver med arealplanlegging, at det å bevare klimaet ikke handler om bare å bygge tettere og høyere, men at det handler om å ivareta den bebyggelsen som allerede står der, og så ha en tilpassing av de nye byggene som skal settes opp. Ikke minst i forbindelse med den saken vi nettopp har behandlet, som handler om at vi skal redusere det ressursmessige fotavtrykket, er det avgjørende at vi klarer å ivareta den jevne verneverdige bygningsmassen som man har i Norge, mye bedre enn vi gjør nå.

Her er det store ressurser å spare. Det er mange viktige kulturminner å ivareta, og det er mye god stedsutvikling vi kan få til, ved bedre å ivareta og verdsette den historien som ligger i bredden av kulturminner som vi har i Norge, samtidig som vi skal sette vårt avtrykk og se vår tid i forbindelse med den bebyggelsen som allerede står der.

Her har vi en stor oppgave. Dette handler ikke bare om å se til Riksantikvaren. Det er like viktig å se på hele det nasjonale ansvaret, ikke minst når man ser på hele planverktøyet, og at dette også formidles ned til kommunene, og at man understøtter de kommunene som tar sikte på en stedsutvikling og en byutvikling som bygger videre på verdiene vi har, samtidig som man legger sin tid inntil og oppå det som allerede er der.

Statsråd Vidar Helgesen [11:37:12]: Kulturhistoriske verdier er en viktig ressurs for samfunnet i utviklingen av gode byer og tettsteder med sjel, for næringsutvikling og verdiskaping, bl.a. innenfor reiseliv, for kunnskap og innsikt i vår lange historie og for opplevelser – ja, rett og slett for erkjennelsen av at noen har gått før oss og bygget før oss. Store deler av det fremtidige Norge er allerede bygget. Som representanten Elvestuen nettopp var inne på: Det å ivareta den bebyggelse vi allerede har, er en viktig del av dette.

Aftenposten hadde nylig et oppslag om hvordan gjenbruk av eksisterende bygningsmasse, gjerne gjennom det som kalles eksperimentelt bygningsvern, er å anse som morgendagens viktigste byggevirksomhet. Bakgrunnen for oppslaget var fraflyttingen av sentrale kulturhistoriske bygg som NRK og Nasjonalmuseet uten at det foreligger planer for ny bruk. I et slikt perspektiv vil fortsatt bruk av ressurser som allerede er skapt, og hvor klimaavtrykket i stor grad er satt, være viktig for ikke bare å ta vare på kulturhistoriske verdier, men også som bidrag i klimapolitikken.

Med et slikt utgangspunkt er det veldig lett for meg å si meg enig med forslagsstillerne når de trekker frem de verdiene som kulturminnene representerer, de utfordringene vi står overfor i å forvalte dem på en god måte, og viktigheten av gode og klare rammebetingelser for offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner og private i deres arbeid for å ta vare på viktige kulturhistoriske verdier.

Bevilgningene på kulturminneområdet går til å følge opp politikken i de stortingsmeldingene som har vært nevnt, St.meld. nr. 16 for 2004–2005, Leve med kulturminner, og Meld. St. 35 for 2012–2013, Framtid med fotfeste. I den siste meldingen, fra 2013, er både ambisjonsnivået og målene som Stortinget vedtok i 2005, videreført. Målsettingen er å ta vare på mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø som bruksressurser og som grunnlag for kunnskap, opplevelser og verdiskaping. Det er også et mål at et utvalg av kulturminner og kulturmiljø som dokumenterer geografisk, sosial, etnisk, nærings- og tidsmessig bredde, skal ha varig vern innen 2020 gjennom fredning.

Vernearbeidet er organisert i ti bevaringsprogrammer som er de viktigste virkemidlene for å nå 2020-målene. Vi har, som det har vært nevnt, oppnådd mange gode resultater, og for flere av programmene ser det ut som vi skal nå 2020-målene. Et eksempel er istandsettingsprogrammet for stavkirker, som ble sluttført i tråd med målet i fjor, slik at innsatsen nå kan konsentreres om det løpende vedlikeholdet og sikringsarbeidet.

Men så er det også programmer som har store utfordringer med hensyn til etterslep. Det er størst innenfor programmet for fredede kulturminner i privat eie, Bevaringsprogrammet for fartøyvern, med fartøyvernsentrene, og innenfor Bevaringsprogrammet for samiske kulturminne. Det er derfor innsatsen innenfor disse programmene har hatt særlig prioritet de siste årene, men det er fortsatt en krevende situasjon.

Komiteen peker på viktigheten av en samordnet bruk av virkemidler på tvers av statlige sektorers ansvarsområder. Klima- og miljødepartementet har en viktig tverrsektoriell rolle i oppfølgingen av kulturminnepolitikken. Et eksempel på god utøvelse av den rollen er prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer, som har oppnådd mange gode resultater. Dette er et av de største fredningsprosjekter som har vært gjennomført i Norge. Alle statens sektorer og virksomhetsområder har registrert og vurdert de kulturhistoriske verdiene knyttet til deres eiendommer. Tilnærmet 10 000 eiendommer har vært vurdert, og nesten 1 000 eiendommer er fredet.

Når det gjelder grensesnittet inn mot Kulturdepartementets ansvar for museumssektoren og Nærings- og fiskeridepartementets ansvar for verdiskaping og reiseliv, er jeg enig med komiteen i at dette er viktige områder for samarbeid som bør utvikles videre.

Som sagt: Fremdriften i flere av bevaringsprogrammene er svakere enn ønskelig. Det er derfor vi i budsjettforslaget for 2017 vil komme tilbake med en gjennomgang av måloppnåelsen så langt og en vurdering av veien videre. Jeg mener det på en god måte gir rom for å fange opp de problemstillinger og de utfordringer som er tatt opp i Dokument 8-forslaget. Jeg er tilfreds med at komiteens flertall er enig i at det derfor ikke er grunnlag for en egen gjennomgang utover det som er varslet i budsjettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Aukrust (A) [11:42:02]: Vi hører at ministeren sier at vi ikke er i rute for å nå målene. Da har jeg to enkle spørsmål. Det ene er om målene står ved lag, står fast, for regjeringens politikk, og – spørsmål 2 – om man mener at regjeringen fører en politikk som gjør at vi kommer til å nå målene innen 2020.

Statsråd Vidar Helgesen [11:42:21]: Den statusgjennomgangen som kommer i budsjettet til høsten, vil gi mer presise svar på det, men jeg har jo allerede indikert hvor vi er godt i gang og forventer måloppnåelse – stavkirker, teknisk-industrielle kulturminner, middelalderruiner, bergkunst, Bevaringsprogram for utvalgte arkeologiske kulturminner og kulturmiljø – og de områdene hvor vi har kommet kortere. Det gjelder privateide kulturminner, fartøyvern og samiske kulturminner.

Målene står fast. Vi må satse mer og har prioritert innsatsen på de områdene hvor vi har kommet kortest, og det er det viktig at vi viderefører.

Åsmund Aukrust (A) [11:43:09]: Takk for klargjøringen av at målene står fast.

Statsråden svarte ikke på spørsmål 2, nemlig om regjeringen fører en politikk for å nå målene. Da vil jeg si at det gjør de ikke. Det er egentlig illustrert i hva statsråden selv sier, at vi ikke er i rute. Så mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva skal han gjøre, hva ser han for seg at regjeringen kommer til å gjøre de neste to årene for at vi skal nå de målene som Stortinget har pålagt statsråden å følge opp, og som statsråden sier at er de målene han selv ønsker å følge opp?

Statsråd Vidar Helgesen [11:43:39]: Nå vil jo forslaget fra flere, deriblant Aukrust, om en gjennomgang bli håndtert gjennom det vi kommer tilbake med i budsjettet. Formålet med det er jo nettopp å gjøre opp status og nettopp å kunne invitere til en diskusjon om hva som må gjøres videre. Når den gjennomgangen det er spurt om, kommer, vil gjennomgangen også gi et bedre grunnlag for å peke ut prioriteringene på veien videre. Men at vi gjør en god jobb på kulturminnefeltet og har styrket innsatsen betraktelig i budsjettene mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene, taler tallene klart om.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:44:35]: Så vidt jeg kan forstå statsråden, har kulturminnesatsingen en stø kurs mot havari på grunn av underfinansiering, om ikke kursen legges om i mer ambisiøs retning. Det er jo litt artig å høre statsrådens formulering. «Vi må satse mer» og «det er det viktig at vi viderefører», var vel statsrådens formulering. Det er «satse mer»-biten som er det sentrale.

Statsråden er for øvrig kjent for når han ikke når målene på klimafronten for 2020 på grunn av manglende vilje og evne, heller å lage nye mål ti år fram i tid. Men på samme måte som vi ikke kan akseptere det på klimafeltet fra Stortingets side, kan vi ikke tillate det på kulturminnefeltet. Derfor, når statsråden sier at målene nå ligger fast, hva vil regjeringen gjøre utover å gjennomgå status? Hva vil regjeringen faktisk gjøre for å sørge for at vi når de målene som Stortinget har sluttet opp om?

Statsråd Vidar Helgesen [11:45:37]: Svaret på det er relativt enkelt: Vi går fremover. Vi vil i stor grad nå målene på en rekke områder. Vi har et betydelig etterslep på noen områder, og det er derfor vi særlig prioriterer de områdene hvor vi har kommet kortest. Det er ingen grunn til å legge om kursen. Det er snarere snakk om å holde kursen, men å øke farten på noen av programmene.

Ola Elvestuen (V) [11:46:23]: Jeg tar det egentlig som en selvfølge at Riksantikvaren får i oppgave å se på nye målsettinger og nye programmer etter 2020, og at vi får en god status på hvor vi er nå, til høsten, når budsjettet kommer.

Det jeg lurer mer på, er statsrådens vurdering som klimaminister av hvordan samspillet er mellom Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, nå når plan- og bygningsloven er flyttet over dit, men også Samferdselsdepartementet, som jo skal lage bymiljøavtale med krav om fortetting omkring kollektivknutepunkt. Og man har de statlige aktørene, enten det er Entra, ROM Eiendom eller andre, som er store byutviklere. Har statsråden noe initiativ overfor disse for å ivareta lokale og regionale kulturminner, samtidig som vi skal fortette, som et viktig klimatiltak?

Statsråd Vidar Helgesen [11:47:24]: En stor del av ansvaret for kulturminnefeltet har nettopp de som har å gjøre med bymiljøer og verneverdige bygg i bymiljøer. Det har stor betydning i den urbaniseringen vi ser, og det har stor betydning at vi i tilretteleggingen for urbanisering, som jo er klimavennlig i seg selv, og i tilretteleggingen for gode transportløsninger og fortetting ivaretar de hensynene. Det er ikke prinsipielt noen andre krav til verneinnsats, men det er veldig viktig at det hensyntas, fordi det er en dynamikk på det feltet. Både av klimahensyn, transportløsningshensyn og urbaniseringshensyn ser vi at det blir et viktigere område år for år, nærmest, å sørge for disse levende og gode bymiljøene.

Ola Elvestuen (V) [11:48:29]: Jeg takker for svaret, men mitt videre spørsmål handler da om: Selv om det ikke er egne regler for de statlige aktørene, er det allikevel et mål at staten skal ligge i front på det å bygge på og bygge om historisk bebyggelse og det å tilpasse ny bebyggelse til det historiske, sånn at i hvert fall staten, med alle sine aktører, har dette som sitt hovedfokus – og ikke sånn at staten blir som en tradisjonell aktør, som jo stort sett vil ønske å bygge høyere og bygge tettere, med mindre rom, og kunne rive mer – et tradisjonelt standpunkt, men denne gangen i klimaets tjeneste. Staten må ha et helhetlig ansvar og ligge i front.

Statsråd Vidar Helgesen [11:49:19]: Vi er ikke uenige i det. Det betyr ikke at man slipper unna de konkrete vurderingene i det enkelte tilfellet, hvor hensynene kan være konkurrerende. Men at vi ser at kulturminneinnsatsen knyttet til byutvikling blir bare viktigere, og at staten selv må ha dette hensynet høyt oppe, er det ingen tvil om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Gullvåg (A) [11:50:18]: Som vararepresentant for en av forslagsstillerne vil jeg nytte anledningen til å peke på en del av vår kulturarv som praktisk talt er i ferd med å forvitre – nemlig middelalderkirkene. Dessuten kan det være betimelig å minne om dette nå når Stortinget er i ferd med å løsne båndene mellom kirke og stat.

Av statsrådens brev til komiteen i sakens anledning går det fram at regjeringen har bevilget noen millioner til brannsikring av våre stavkirker – og det er selvfølgelig viktig. Stavkirkene er i stor grad restaurert som del av en nasjonal dugnad. Men nå er det på tide at andre vernede kirker blir prioritert. I Norge er det i dag 194 middelalderkirker i stein. 22 av disse er i mitt eget fylke, Vestfold.

I regelen er det kommunene som har ansvaret for at kirkebyggene blir tatt vare på. Men i en presset kommuneøkonomi fører dette dessverre til at viktige deler av vår kulturarv forsømmes.

Kirkebyggene er en stor kulturskatt, som må bevares. Det sørger Riksantikvaren for. Men det er altså kommunene som må dekke restaureringskostnadene. Kirken er som kjent «et gammelt hus», som det står i salmen, og byggene skal så vidt mulig bevares i sin opprinnelige form. Ordningen med rentekompensasjon for lån til kirkebygg bidrar noe, men er på langt nær nok til å dekke kommunenes behov for midler. Særlig i mindre kommuner med flere gamle kirkebygg er restaurering og vedlikehold av kirkebygg en byrdefull oppgave.

Dertil kommer at Riksantikvarens tilskuddsordninger og Kulturminnefondet er underfinansiert, og ordningene dekker ikke kirkebygg. Heller ikke Opplysningsvesenets fond, som burde kunne være en bidragsyter til bevaring av kirkebygg, føler noe ansvar for denne oppgaven.

I et vedtak på sitt årsmøte nylig krevde Arbeiderpartiet i Vestfold at staten må dekke kostnadene for restaurering av vernede og listeførte kirker, gjerne gjennom en ordning under Riksantikvaren. Dette gjelder særlig middelalderkirkene, og jeg understreker at bevaring av kirkebyggene nettopp er en del av en helhetlig kulturminnepolitikk. Og så kan jeg selvfølgelig tilføye at en slik ordning vil ha betydelig sysselsettingsmessig effekt. I dagens situasjon er ikke det minst betydningsfullt.

Morten Stordalen (FrP) [11:53:32]: Kulturminner er viktig, men jeg er ikke sikker på om planer – nye planer – er det som skal til. Jeg vil også, som foregående taler, gå inn på middelalderkirkene. Drøyt halvparten av dem vi har kjent til, er bevart, og hele 22 av dem er i Vestfold. I en av de minste kommunene i Vestfold, Re kommune, har de fem kirker og 9 300 innbyggere. Tre av kirkene er middelalderkirker.

Jeg minner om at middelalderkirkene i mange bygder er stedets aller viktigste kulturminne. De representerer en dokumentasjon på historien langt tilbake i tid og bidrar til stolthet og identitetsfølelse. Samtidig utgjør middelalderkirkene en nasjonalskatt, som det bør være i alles interesse å ta godt vare på.

Vedlikeholdet av disse kirkene er under Riksantikvarens kontroll. Det er fornuftig for å sikre at arbeidet gjøres på en faglig riktig måte. Men ulempen er at kostnadene faller på kommunene. Disse kostnadene blir også betydelig større enn når såkalt vanlige kirker skal vedlikeholdes. Av det kommunale vedlikeholdsetterslepet det ofte snakkes om, representerer middelalderkirker for mange en vesentlig andel. Dette er sterkt beklagelig, siden det her er snakk om tøffe prioriteringer, og det ikke er opp til kommunene selv å bestemme vedlikeholdet av disse kirkene. Da kan man jo tenke at det man bør se på framover, ikke er nye planer, men kanskje finansieringen – hvordan finansierer vi dette i framtiden? For det er mange kulturskatter. Og når vi nevner at Opplysningsvesenets fond besitter ca. 2,7 mrd. kr, og en vesentlig andel av dette stammer fra nettopp salg av prestegårder og arealer, bør man kanskje tenke nye tanker – kanskje en større andel av det burde gå til å ta en sjau for middelalderkirker, slik at man kan få det opp å gå, slik som man har gjort med stavkirker?

Så jeg støtter ikke forslagsstillerne, som mener at vi skal ha en ny plan for å kartlegge. Kartlegge har man gjort, man har gode planer, men hvordan finansierer vi det? Det har jeg ennå ikke hørt forslagsstillerne komme med i denne saken. Det er noe Stortinget bør ta fatt i og diskutere i framtiden, rett og slett nye finansieringsformer for å sikre kulturskatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.