Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Det anses vedtatt.

Marit Arnstad (Sp) [10:05:59]: (ordfører for saken): Dagens innstilling er et resultat av behandlingen av Dokument 8:119 S fra representanten Rasmus Hansson om å redusere vårt materielle forbruk. Jeg har lyst til å berømme Miljøpartiet De Grønne for å ha tatt opp dette forslaget og gitt oss en anledning til å reflektere over den miljøpåvirkning vårt forbruk har.

I innstillingen dannes det ulike flertall og mindretall, og jeg antar at de ulike partiene sjøl vil redegjøre for sine syn i saken.

Tidligere denne uka lanserte Schibsted The Second Hand Effect, der det svenske miljøinstituttet har beregnet hvilket miljøavtrykk omsetningen av brukte varer fra fem av Schibsteds nettsider har. Det var en undersøkelse som ga interessante refleksjoner og resultater, og som griper rett inn i noen av forslagene i denne innstillingen, bl.a. I, om å produsere en statistikk over miljøeffekten av vårt forbruk. Schibsteds undersøkelse viser bl.a. at salget av brukte varer på Finn.no gir en redusert CO₂-effekt på 0,5 millioner tonn CO₂. Det tilsvarer utslipp fra all trafikk i Oslo i ti måneder. Det viser, sjøl om det kan argumenteres for at undersøkelsen også har noen svakheter, at bruktomsetning vil kunne spare klimaet for store utslipp, og at gjenbruk faktisk fungerer.

En stadig større kjøpefest kan ikke være et overordnet mål. På mange områder vil gjenbruk, reparasjon og større grad av nøysomhet også være en viktig del av miljøpolitikken. Derfor er den saken vi nå har til behandling, et viktig bidrag for å sette søkelys på at produksjon og materielt forbruk også legger beslag på ressurser og bidrar til store miljøutslipp. Komiteen anerkjenner det og er enige om at økende forbruk bidrar til utslipp av miljøgifter, utrydding av plante- og dyrearter og klimagassutslipp. Komiteen er også enige om at det er et mål å legge til rette for en bærekraftig utvikling, og at det må skje gjennom langsiktig ressursforvaltning, der ressursene utnyttes i tråd med naturens tåleevne.

Siden 1990 har det private forbruket i Norge mer enn fordoblet seg regnet i faste kroner. Mange vil si at det er mange positive sider ved at forbruket blir økt, men det gir også grunn til ettertanke. Det er ikke slik at all økonomisk vekst gir større belastning på miljøet, men det å bidra til redusert vekst i forbruket er en helt nødvendig del av debatten om hvordan man skal ha en mer bærekraftig utvikling.

Forslaget har gitt oss anledning til å gå inn på spørsmålet om delingsøkonomiens framvekst, både i Norge og internasjonalt. Det er mange positive sider ved delingsøkonomien, som vil gi muligheter for bedre utnyttelse av ressursene våre. I kombinasjon med ny teknologi kan salg av brukte varer, samkjøring og privat overnatting være eksempler på hvordan ledig kapasitet i samfunnet kan utnyttes på en bedre måte. Det kan gi lavere kostnader for den enkelte, men også medføre lavere ressurskostnader.

Så erkjenner komiteen at vi ikke skal være blinde for at delingsøkonomien også kan ha negative sider når det gjelder skattemessige forhold og med hensyn til arbeidstakeres rettigheter. Det er ikke noe mål at det skal etableres en delingsøkonomi som får utvikle seg som en svart økonomi på sida av samfunnet for øvrig.

Jeg synes det er viktig å understreke at sjøl om vi står overfor en stor omstilling for å redusere klimautslipp, er det også en positiv utvikling på mange områder. Teknologien utvikles hele tida, og sammen med tydeligere miljøkrav gir det resultater i form av lavere utslipp. Bruk av tungmetaller og miljøgifter er kraftig redusert, og det samme er forekomsten av lokale luft- og vannforurensningsproblemer. Men vi må erkjenne at det kan gjøres mye mer, og dette forslaget er ett av flere områder der det er potensial for at vi som forbrukere kan bidra til mindre miljøbelastning og redusere vårt eget forbruk av ressurser.

En viktig del av forslaget handler om en sterkere reklamasjonsrett og det å legge til rette for at det skal være enklere og billigere å reparere en vare istedenfor å kjøpe en ny. En stor del av forslaget handler også om at forbrukernes rettigheter og informasjon skal bli bedre fordi godt opplyste og bevisste forbrukere har stor makt. Det at forbrukerne gis bedre rettigheter og også bedre informasjon, er en viktig del av arbeidet framover.

Innstillingen adresserer også spørsmålet om kjøpepress, som kan ses litt i sammenheng med kroppspress, og det er et spørsmål som er viktig ikke minst knyttet til kommersiell reklame.

Jeg vil med det få lov til å ta opp forslagene nr. 2–7, fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Åsmund Aukrust (A) [10:11:22]: Jeg og Arbeiderpartiet har en grunnleggende tro på at ny teknologi vil være det aller viktigste for å løse klimakrisen – nye måter å gjøre ting på som sikrer at verden tåler både befolkningsvekst og globalt sett økt velstand, samtidig som utslippene går ned. Jeg vil likevel, i likhet med saksordføreren, berømme Miljøpartiet De Grønne for å ha fremmet dette forslaget, også for å diskutere hvordan vekst og forbruk påvirker klimaet, og ikke minst hva veksten gjør med global rettferdig fordeling. For det stiller oss overfor en del etiske og moralske dilemmaer. Dersom alle mennesker på jorda skulle forbrukt like mye som oss nordmenn, hadde vi trengt tre jordkloder. Det har vi ikke, vi har bare én som vi må dele på så godt vi kan. Det sier seg selv at i en verden hvor vi ønsker at alle skal komme opp på det samme velstandsnivået som oss, må vi bruke ressursene annerledes. Det handler selvsagt mye om teknologi, men det handler også om andre ting.

Siden 1990 har vi blitt dobbelt så rike, men er vi blitt dobbelt så lykkelige? Jeg tror ikke det, og jeg er ikke sikker på at det viktigste vi vil trenge i framtiden, er økt vekst og høyere materielt forbruk.

Det å reise disse debattene handler ikke om å gå tilbake til fortiden, som enkelte sier. Nei, det handler om framtiden – hvilke verdier vi mener skal styre i framtiden. Vi har en regjering som jeg mener prioriterer feil, som velger skattekutt foran velferd. Det er også et miljøspørsmål, for som Marit Arnstad sa: all vekst har ikke den samme påvirkningen på miljøet. Jeg tror det vil bli større fotavtrykk på miljøet å gi skattekutt, økt forbruk, for de aller rikeste i Norge, istedenfor å satse på skole, helse eller kultur. Det er mange grunner til å gå imot regjeringens skattekutt – miljøspørsmålet er også en av dem.

Det samme så vi i debatten om søndagsåpne butikker. Regjeringen forsto ikke at folk ønsket å ha en dag hvor det gikk litt roligere, hvor tempoet ikke var det samme. Heldigvis vant folkets stemme fram, og vi beholder søndagen – inntil videre i alle fall – som en litt annerledes dag i uken.

Årets nyord blir nødt til å være «delingsøkonomi». Jeg synes knapt vi er i en debatt uten at noen ender opp med delingsøkonomi som et av de viktigste poengene. Jeg tror vi må bruke tid på å diskutere hva det faktisk er for noe, for det brukes i veldig mange ulike former. Men at vi kan bruke mobilene våre eller annen teknologi på å dele mer, det er jo i utgangspunktet en veldig god nyhet, ikke minst for klimaet. I et forbruksperspektiv er deling av varer en veldig god idé. Men delingsøkonomi er ikke noe man er enten for eller imot, det er der i ulike former. Fra Arbeiderpartiets side er vi positive til veldig mye av det, men vi er også veldig klare på at dette ikke må kunne føre til sosial dumping eller svekkede rettigheter for arbeidstakere.

Det fremmes i dag en rekke forslag. Det er veldig mange av dem som har gode intensjoner, som vi langt på vei er enige i, men som vi i dag likevel har valgt ikke å stille oss bak, for vi mener at de er for lite utredet, og at en del av dem heller passer bedre inn i diskusjonen om statsbudsjettet.

Ett av forslagene som vi har valgt å støtte, er forslaget om halvering av kasting av mat. I en verden som kommer til å trenge all den maten vi har, kan vi ikke kaste mat i samme grad som det vi gjør i dag. Havet av matavfall må være selve symbolet på den urettferdige fordelingen i verden.

Den franske regjeringen har satt i gang et målrettet arbeid for å halvere matavfallet innen 2025 – med strenge reguleringer til butikkene og til matbransjen. Vi mener den norske regjeringen burde gjort det samme. Men nå har vi skjønt at det forslaget i dag ikke kan voteres over fordi det har vært fremmet før i sesjonen. Derfor vil jeg varsle at Arbeiderpartiet i dag istedenfor kommer til å stemme for forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om at dette er noe som skal vurderes i forbindelse med stortingsmeldingen om den sirkulære økonomien. Fra Arbeiderpartiets side vil vi i dag si at vi har store ambisjoner om hva den meldingen skal inneholde når det gjelder kasting av mat.

Den viktigste debatten om forbruk og vekst har vi i forbindelse med behandling av statsbudsjettet, hvor vi gjør de årlige prioriteringene. Og det var et veldig dårlig signal når noe av det første denne regjeringen gjorde, var å fjerne bærekraftindikatorene i statsbudsjettet.

Det er om lag 30 år siden Gro Harlem Brundtland lanserte begrepet «bærekraftig utvikling». Vi skal kunne ha en vekst og en utvikling uten å ødelegge mulighetene verken for naturen, klimaet, dem som kommer etter oss, eller dem som lever samtidig med oss. Det er et perspektiv som vi må ha med oss inn i alt vårt politiske arbeid.

Tina Bru (H) [10:16:23]: Representantforslaget vi har til behandling i dag, er et eksempel på at selv de beste intensjoner kan føre galt av sted. Jeg har stor respekt for engasjementet representanten Hansson og Miljøpartiet De Grønne legger for dagen i arbeidet for et bedre miljø og klima. Denne saken illustrerer likevel med all tydelighet forskjellen mellom de av oss som mener at miljøpolitikkens mål er å begrense skader på miljøet som følge av økonomisk aktivitet, og de som mener at å begrense økonomisk aktivitet og vekst er et mål i seg selv.

Representantforslaget viser også forskjellen mellom partier som mener at et fritt marked, kunnskap og teknologi vil spille en viktig rolle i å løse klima- og miljøutfordringen, og partier som mener at statlig kontroll, forbud, lavere velstand og mindre frihet er nødvendig for – som representanten Hansson pleier å si – å unngå å koke kloden.

Høyre og regjeringen bygger sin miljø- og klimapolitikk på konservative verdier som føre-var-prinsippet og generasjonskontrakten. Høyre vil alltid være beredt til å diskutere nye tiltak som reduserer miljøbelastningen som følge av produksjon og forbruk av varer og tjenester.

Det er derimot ikke slik som forslagsstilleren legger til grunn, at økonomisk aktivitet og velstand i seg selv alltid er et problem. Det er ingen lineær sammenheng mellom forbruk og miljøbelastninger, tvert imot har de siste tiårenes utvikling vist oss at det er mulig å frikoble økonomisk vekst og økte utslipp og miljøskader. Senest i går meldte IEA at for andre år på rad er CO₂-utslippene fra verdens energisektor uendret, til tross for at den globale økonomien vokser.

Teknologiutvikling og fornuftig regulering kan skape endring i adferden hos innbyggerne som bidrar til å redusere miljøbelastningen av vårt forbruk av varer og tjenester, uten å bruke tvang og forbud som bremser utviklingen av vår velstand.

Grunnen til at jeg understreker dette, er at vi er inne i en tid med økende arbeidsledighet og store omstillinger. Mer enn noen gang er det viktig at vi klarer å opprettholde sysselsetting og verdiskaping som sikrer velferdsstaten også for fremtiden.

La meg bruke litt tid på noen av de konkrete tiltakene som foreslås i forslaget. Forslagsstilleren ønsker seg en årlig statistikk over det norske forbrukets globale fotavtrykk. Høyre er opptatt av en kunnskapsbasert miljø- og klimapolitikk og derfor jobber også regjeringen aktivt for å forbedre standarder og anslag av slike fotavtrykk både i EU/EØS og i OECD.

Det er likevel slik at det per i dag ikke er mulig å lage data som er gode nok til at de kan brukes til å utforme politikk eller virkemidler. I beste fall vil slike beregninger fungere som veiledere eller illustrasjoner til bevisstgjøring, men i verste fall kan de være direkte villedende og føre til tiltak som virker mot sin hensikt.

Norge har et sterkt forbrukervern med lang reklamasjonstid og strenge miljøkrav til produkter. Faktisk er det slik at norske regler og forskrifter er strengere enn hva som er vanlig i Europa når det gjelder reklamasjonsrett og garantier. Levetid og kvalitet på produkter bestemmes nok i mye større grad av forbrukernes krav og forventninger til produsentene enn noe politisk vedtak i Stortinget. Når det er sagt, er det viktig at når dagen kommer at vi ønsker å kvitte oss med et produkt, skal materialgjenvinning og resirkulering være måten vi gjør det på.

Når forslagsstilleren ønsker å innskrenke og forby reklame for lovlige produkter, mener jeg det bærer galt av sted. Dette er også en politikk som avslører et fullstendig fravær av tillit til at informerte forbrukere gjør gode valg, og at politikere og byråkrater ikke alltid vet best. Det er dessuten en innskrenkning av ytringsfriheten og et ideologisk tankegods som vitner om et ønske om å ta Norge tilbake til en tid jeg tror de fleste er glad vi har forlatt – med statlig regulering og styring av folk og næringsliv.

Det er en lang rekke forslag i saken jeg nå ikke har kommentert. Mange av dem bærer preg av å være lite realistiske og vanskelige å gjennomføre og derfor en ren markering av Miljøpartiet De Grønnes standpunkter. Jeg vil uansett avslutte mitt innlegg med å takke forslagsstilleren for å reise en viktig debatt, og jeg vil samtidig ta opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om tiltak for å redusere matsvinn slik det står i innstillingen fra komiteen.

Presidenten: Representanten Tina Bru har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [10:20:55]: Det er liten tvil om at regjeringen bygger sin miljø- og klimapolitikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Det er selvfølgelig ikke noe problem å dele forslagsstillerens intensjoner om å redusere miljøbelastninger ved produksjon og forbruk av varer og tjenester, men vi må ikke glemme at de største utfordringene vi har i arbeidet med å redusere klimagassutslippene og realisere et samfunn med lavere utslipp, er å frikoble økonomisk vekst og økte utslipp av klimagasser.

Det er viktig at målet med vår miljøpolitikk er å forebygge og redusere miljøkonsekvensene av økonomisk aktivitet – og ikke å begrense omfanget av økonomisk aktivitet eller privat forbruk i seg selv.

Det er også viktig å merke seg at regjeringen og samarbeidspartiene har forpliktet seg til å følge opp arbeidet med Grønn skattekommisjon, som jo gir en rekke anbefalinger om hvordan skatte- og avgiftssystemet kan brukes for å vri forbruket i en mer miljøvennlig retning. Norge produserer i dag god offentlig statistikk av høy kvalitet når det gjelder forbruk, miljø- og klimagasser, men det vil ikke være hensiktsmessig å lage anslag om miljøfotavtrykk før det foreligger internasjonale, anerkjente metoder og data for denne typen beregninger, og presisjonsnivået vil ikke kunne bli godt nok for å utforme politikk og lovverk.

Hva gjelder utvidelse av reklamasjonstiden, har Norge et sterkt forbrukervern, med lang reklamasjonstid og strenge miljøkrav til produktene. Å innføre et strengere regime vil nødvendigvis også medføre høyere priser på varene.

Avslutningsvis kan det opplyses at regjeringen planlegger å legge fram en nasjonal bioøkonomistrategi, i samarbeid med næringsliv, organisasjoner og virkemiddelaktører, og det er liten tvil om at bioøkonomien kan spille en stor rolle i å utnytte våre ressurser og vårt forbruk på en langt mer optimal måte enn i dag.

Fremskrittspartiet støtter selvfølgelig det forslaget der vi er medforslagsstiller.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:23:51]: Jeg vil også gi ros til Rasmus Hansson og Miljøpartiet De Grønne for å fremme dette representantforslaget. Mange av forslagene kan vi skrive fullt og helt under på, og flere av dem er også tidligere fremmet av Kristelig Folkeparti, om ikke likelydende, så med samme innhold. Jeg vil også gi ros til saksordfører Marit Arnstad for gode konkretiseringer.

Det materielle forbruket i Norge og i vår del av verden må settes under lupa med et kritisk blikk. Det må skje i tillegg til at produkter forbedres, og at det stilles skjerpede krav til produkters miljøegenskaper. Vi har ingen rett til å legge til grunn en forbruksvekst som de fleste andre bare kan drømme om, verken i et rettferdighetsperspektiv eller i et miljøperspektiv.

La meg trekke fram en gammel høvding, professor Trygve Haavelmo. Da han mottok Nobelprisen i økonomi i 1989, ble han spurt hva han ville ha snakket om hvis han hadde fått et kvarter med verdens ledere. Han svarte at han ville forklart dynamikken i en eksponentialfunksjon, formelen for eksponentiell vekst. Andre kloke hoder har visualisert dette ved å fortelle historien om et tjern der det vokser en vannlilje. Til å begynne med har den ett blad, men den dobler seg hver dag: dag to, to blader – dag tre, fire blader – dag fire, åtte blader, osv. Etter 30 dager er tjernet grodd igjen. Men når var det bare halvveis grodd igjen? Jo, på den 29. dagen. Lærdommen av dette, som også kan overføres til stadig forbruksvekst, er at veksten i forbruket har hatt ikke en jevn utvikling, men en eksplosiv utvikling i vår del av verden. Det er ikke bærekraftig i det lange løp.

Forbruksvekst medfører ofte, om ikke alltid, en økt belastning på miljøet, og det er nettopp derfor vi må ha en løpende debatt om det materielle forbrukets globale fotavtrykk. Det er også derfor vi må gjøre det lettere å omsette brukte varer. Heldigvis ser vi en oppblomstring av bruktbutikker i dette landet. Vi har fått en økende bevissthet mot bruk og kast. Det bør også stilles krav til produsenter at varer, så sant dette er mulig, kan repareres, og dette bør stimuleres ved lettelser i rammevilkårene for reparasjonsvirksomhet. En reklamasjonsfrist på fem år for flere varegrupper vil ha en positiv effekt på produsentenes innstilling. Det skal lønne seg å lage noe som holder. Vi på Stortinget kan gjøre en god del, men her vil jeg minne om at forbrukermakt også kan flytte fjell. Bevisste forbrukere som etterspør produkter som holder, er minst like viktig.

Delingsøkonomien, som er i ferd med å få fotfeste, er blitt en positiv trend. Vi må se på hvilke skattemessige konsekvenser dette kan gi, og yte positiv stimulans til denne trenden.

Også reklame spiller en vesentlig rolle, og vi kjøper en god del vi ikke trenger – iallfall gjør jeg det. Dermed er det god miljøpolitikk å se nærmere på regelverket for reklame. Vi gjentar bl.a. – sammen med Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne – vårt tidligere forslag om at telefonsalg bør kreve et aktivt samtykke, ikke bare ha en reservasjonsmulighet.

Jeg vokste opp i en tid, som sikkert flere i denne sal, da doktrinen var «vi kaster ikke brukbar mat». Det var en selvsagt ting. Det er absurd i en verden der mange må gå til sengs sultne, at vi i vår del av verden kaster enorme mengder fullt brukbar mat. En målsetting om å halvere matkastinga i 2030 er moderat og overkommelig.

Igjen: Jeg er glad for påminnelsen som ligger i dette forslaget, og for at behandlinga har munnet ut i at flere viktige saker får flertall. Saksordføreren har allerede tatt opp de forslagene som Kristelig Folkeparti er med på.

Ola Elvestuen (V) [10:28:52]: (komiteens leder): Som det er påpekt tidligere, forbruker verden allerede langt større ressurser enn det livet på jorden kan tåle over tid, og vi har behov for å redusere den påvirkningen vi har på naturmiljøet omkring oss, dramatisk i årene framover.

De store utfordringene vi står overfor, er at vi må redusere klimagassutslippene – klimaendringene er en fundamental trussel mot den livsstilen vi har i dag. Vi må redusere oppsamlingen av miljøgifter i naturen. Tapet av biologisk mangfold må stoppes – målsettingen er at dette skal oppnås innen 2020. Og vi har en verden med stigende grad av ressursknapphet, så vi må bruke ressursene langt mer effektivt enn det vi har gjort tidligere.

Derfor er også Venstre glad for at dette forslaget er lagt fram, slik at Stortinget også må diskutere hvordan vi skal redusere den påvirkningen som vårt forbruk har på miljøet. Venstre går likevel ikke inn for de forslagene som ligger i saken, bortsett fra det ene, som vi er medforslagsstiller til, som går på et systematisk arbeid for å redusere matsvinn i Norge, og hvordan dette må legges inn i avfallsmeldingen.

Grunnen til at vi ikke går inn for de andre, er for så vidt ikke formålet og hensikten med dem, men mer at vi mener måten de er utformet på, ikke fører oss nærmere det målet som vi ønsker. Skal vi få ned påvirkningen av det forbruket vi har, trenger vi en helt annen systematisk tilnærming til problemstillingen.

Jeg skal peke på noe av det vi mener må gjøres. Det ene er å se det positive i en delingsøkonomi. Vi bor stadig tettere, og vi bor flere i de store byene både i Norge og internasjonalt. Det å bo tett innebærer at vi i framtiden må dele mer – på det enkle gjennom bysykkelordninger og bedre kollektivtrafikk, og det gjelder sportsutstyr. Dette gjelder både den private delingen og det gjelder den som ideelle organisasjoner står bak, og vi må ha systemer for den kommersielle delingsøkonomien som kommer.

Jeg vil også peke på at det offentlige gjør innkjøp for over 450 mrd. kr i året, og vi har med budsjettet for i år blitt enige om at man skal ha 30 pst. miljøvekting av de innkjøpene det offentlige står bak. Det er klart at over tid, når det implementeres, vil det være av stor betydning for å redusere miljøbelastningen ved de offentlige innkjøpene.

Det er nevnt tidligere at det er levert en rapport fra Grønn skattekommisjon før jul. Vi jobber nå med oppfølgingen av Grønn skattekommisjon. Det er helt avgjørende at vi bruker skatte- og avgiftssystemet aktivt for å redusere miljøbelastningen ved forbruk. Her er vi fortsatt bare ved begynnelsen. Heldigvis er det på dette området slik at økonomiske incentiver virker.

Regjeringen skal også legge fram en bioøkonomistrategi, og det er viktig at vi bruker de biologiske ressursene vi har, for å redusere det fossile forbruket. Og kanskje er den største saken som står foran oss, initiativet fra EU – EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi. Her må man se på både produktdesign, produktprosesser – hele livsløpet for et produkt og hvilken belastning det gir på miljøet – og den forbrukerinformasjonen som det er nødvendig å utvikle for folk. Her må vi få til en total ressursbesparelse. Det er klart at avfallssystemene våre, hvordan vi bruker avfall, å redusere ressurser på avveier og å ha gjenbruk er viktig, og vi ser fram mot den meldingen om avfall og sirkulærøkonomi som Stortinget tidligere har bestilt, med forventning. Det er avgjørende at vi beholder taket i et systematisk arbeid for å redusere miljøbelastningene.

Så vil jeg ta opp en ting til, det er at vi også må bruke de positive virkemidlene. Vi har en svanemerkeordning i Norge, som fungerer godt med relativt små ressurser. Det er viktig også å forsterke dette. Det er viktig å holde tak i at vi må redusere miljøbelastningen ved vårt forbruk, og det krever et langsiktig og systematisk arbeid for å få det til.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:34:13]: Vi må slutte å bruke opp kloden vår, for det er det vi gjør i dag, og det høres det ut som flere av de tidligere talerne har vært inne på her i dag.

Jeg vil trekke fram et eksempel for å vise hvordan vårt forbruk i dag bruker opp kloden. Jeg vil anbefale folk å gå inn på Google Earth – det er jo et fantastisk verktøy – og zoome inn på Nauru, for så å zoome enda mer inn på Nauru. Zoomer man inn på den lille øystaten i Stillehavet, som er opphavet til en veldig stor del av fosforet som brukes, ser man hvordan vårt forbruk av fosfor bit for bit har spist opp hele den lille øystaten, som nå snart står ribbet igjen, uten flere ressurser. Dette er et eksempel på hvordan vårt forbruk av fosfor, som er helt avgjørende for landbruksnæringen, kunstgjødsel og all den matproduksjonen vi har, gradvis utarmer sted etter sted på kloden. Eksperter advarer om at vi kan gå mot fosformangel, og det er bare et eksempel på hvordan vi bruker opp kloden.

Hva burde vi gjøre? Vi burde i stedet i alt vi gjør, tenke kretsløpsbasert, sånn at vi sier til oss selv, og legger som et styringsinstrument for politikken, at kan det ikke brukes igjen, er det ikke godt nok. Lager vi varer for produksjon og salg i Norge, i EU, i Europa, i verden som ikke kan brukes igjen når det er ferdig brukt, er det ikke godt nok. Alt må innrettes mot å gå inn i kretsløpet. Dette burde være standarden vi legger til grunn, og jeg håper at regjeringen – og jeg vil jo høre på klima- og miljøministeren senere – legger det prinsippet til grunn når den nå skal lage en stortingsmelding om sirkulær økonomi, på komiteens oppfordring.

Det største, akutte problemet for oss akkurat nå, er at vi bruker opp de fossile lagerressursene våre, olje, kull og gass. I løpet av det siste året har vi passert den magiske grensen på 400 ppm CO₂, og det truer vår eksistens, noe som ble sagt på klimakonferansen i Paris før jul. Det avgjørende er at vi klarer å redusere utslippene nå, og da er det ganske skummelt at flertallet her i salen fremdeles baserer den økonomiske framtiden for Norge på å utvinne enda mer olje. I dag kom TFO-en med tildeling av nye blokker i modne områder. Den kom i dag, med enda flere blokker, noen av dem rett ved inngangen til Lofoten, Vesterålen og Senja, der et utslipp ville drive rett inn i Vestfjorden. Det er etter min oppfatning en skummel utvikling, og i tillegg er det en beslutning som fullstendig er frikoblet fra klimaavtalen i Paris. Det ligger ingen vurdering fra regjeringens side av hvordan dette vil virke inn mot 2-gradersmålet, det ligger ingen – eller en enda mindre – vurdering av hvordan det er plass i verden for denne oljen og gassen som kanskje vil bli funnet der, inn mot 1,5-gradersmålet. Alt tyder jo på at hvis vi skal nå 1,5-gradersmålet, har vi allerede passert grensen for hvor mye det er vi kan slippe ut, og vi burde slippe ut mindre og suge ut CO₂ fra atmosfæren i årene som kommer. Det er jo, som alle her i salen vet, en ganske krevende affære.

Jeg er overrasket over at det ikke er flertall for å be regjeringen stille krav om at bedrifter må rapportere på direkte og indirekte klimagassutslipp. Tina Bru hadde en del resonnementer rundt at forbrukere skulle kunne fatte opplyste valg, og var imot regulering. Det er et veldig underlig standpunkt. Det er helt åpenbart at det må regulering til om vi skal få til en sirkulær økonomi. Det er helt åpenbart at det må avgifter til for å hindre bruk av engangsressurser. Nå sitter jo til og med regjeringen og diskuterer Grønn skattekommisjon. Det er helt åpenbart at det må bli dyrere å forurense om vi skal få til noe som helst. Og det er helt åpenbart at reguleringer er det eneste som skal til for å hindre unødvendig oljeutslipp. Man kan ikke si til et oljeselskap som har funnet olje, at de bør la oljen ligge, at man synes de burde ha en moralsk forpliktelse til det. Man må jo istedenfor la være å tildele muligheten for å finne denne oljen til selskapet.

Vi støtter ikke Miljøpartiets forslag om at vi må kutte alt materielt forbruk i Norge – eller hvordan det materielle forbruket skal kuttes. Vi synes det er upresist. Vi fremmer vårt eget forslag der vi sier at vi mener at det miljøskadelige forbruket må reduseres i Norge.

Jeg tar med dette opp de forslagene SV har fremmet, dem vi har fremmet alene, og dem vi har fremmet sammen med Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Une Aina Bastholm (MDG) [10:39:44]: Grunnlaget for økonomien er naturressursene, og klodens ressurser er begrenset. Så klart er det da en sentral politisk oppgave å hindre at ressursene overforbrukes av noen få på bekostning av andre. Jeg vil derfor takke for hyggelig omtale fra saksordføreren og andre som har hatt ordet før meg, for initiativet vårt til dette forslaget.

Menneskeheten legger i dag beslag på store deler av jordas overflate for å produsere råvarer til det materielle forbruket vårt. De arealene vi allerede har tatt i bruk, er i tillegg de mest fruktbare og artsrike, mange områder forringes nå av monokulturer, og livsviktige ressurser som vann begynner det å bli knapt på mange steder.

Dette handler om mye mer enn klima. Ifølge en ny FN-rapport ligger det globale uttaket av fossil energi, biomasse og mineraler an til å tredobles i perioden fram mot 2050. Derfor vedtok også FNs generalforsamling i desember at bærekraftig produksjon og forbruk er et av de nye globale målene som skal følge opp tusenårsmålene. De forslagene som vi debatterer nå, handler om å følge opp regjeringens støtte til disse FN-målene med konkrete tiltak på hjemmebane.

Vi vet at klodens ressurser er begrenset, at naturen har tålegrenser, og at vårt forbruk tømmer ressurser ut av samfunn og økonomier som trenger dem mer. Da må vi forholde oss til det. Men forbruksreduksjon er også et lønnsomt, spennende og nettopp teknologifremmende prosjekt. Det illustreres godt av en del av de forslagene som fremmes i dag, som f.eks. å dele på produkter og tjenester som i praksis kan innebære at samfunnet får mer ut av mindre fordi mange kan ha glede og nytte av det samme produktet uten å kjøpe det selv – eller å gi forbrukerne lengre reklamasjonsfrist, stille strengere krav til kvalitet og hindre varer på markedet som er laget for å gå i stykker. Det er også bra for forbrukerne, smart for miljøet, og det utfordrer produsenter til å bidra til en mer ressurseffektiv økonomi. Å få på plass gode rammevilkår for reparasjon, gjenbruk og resirkulering er avgjørende for at kretsløpsøkonomi skal bli noe mer enn et moteord.

Til representanten fra Høyre: Å betrakte et forslag om strengere regulering av reklame i de offentlige felles rommene våre som mistillit til forbrukeren, vil jeg si er – for å bruke representantens egne ord – lite realistisk. Reklame bruker man jo milliarder på milliarder på i hele verden nettopp fordi det fungerer. Og vi mennesker lar oss påvirke av både nøytral informasjon og selvfølgelig kommersiell reklame. Så klart er det forbruksdrivende.

Det er bra at Stortinget for første gang debatterer å redusere det materielle forbruket i Norge, men det er trist at Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet av prinsipp har bestemt seg for å stemme imot alle forslagene som er fremmet i saken. Arbeiderpartiet stemmer også ned de fleste med den begrunnelse, som vi har hørt i dag, at det trengs mer vurdering, selv om de aller fleste av formuleringene nettopp begynner med at man ønsker utredning eller mer vurdering.

Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er med på flere gode forslag, men det er altså kun SV som er enige med Miljøpartiet De Grønne i at Stortinget bør vedta et mål om å redusere forbruket til et rettferdig og bærekraftig nivå innen 2030.

Mange partier er imot å gjøre det materielle forbruket vårt til et politisk tema. Og ja, det har lenge vært vanlig å tenke – og jeg vil også si, kanskje ikke minst føle – at forbruk er noe privat som politikere bør holde seg unna. Forbruk er privat, men i en globalisert økonomi er vårt private forbruk også politisk. Både offentlig og privat forbruk har direkte påvirkning på andres mulighet til å leve gode liv. Det er politikk.

De ressursene som kloden har å by på – grunnlaget for økonomiene våre – deler vi med mennesker nært og fjernt og med framtidige generasjoner. Og vi deler dem med andre arter. Så klart er det Stortingets anliggende da hvordan forbruket vårt kan reduseres uten at livskvaliteten forringes.

Vi merker oss særlig at Venstre her velger å stå utenfor en rekke gode forslag som svarer på flere av vår tids største globale problemer samtidig: ressursknapphet, matmangel, tap av artsmangfold og klimaendringer.

Vi i De Grønne er sikre på at flertallet på Stortinget kommer til å ta materielt overforbruk på alvor etter hvert, sånn som flertallet også har anerkjent konsekvensene av sur nedbør og klimaendringer.

Så vil jeg igjen takke for mange gode innlegg, en spennende debatt, og jeg tar med dette opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Representanten Une Aina Bastholm har dermed tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Vidar Helgesen [10:44:51]: Det er sjelden man får mulighet til å diskutere et tema som er så bredt og samtidig så dypt, og egentlig dypest sett et grunnleggende ideologisk spørsmål, som det vi snakker om i dag. Det er ganske sjelden som konservativ politiker at man får en naturlig anledning til å sitere Edmund Burke fra talerstolen, så jeg skal gjøre det. Et av mine favorittsitater fra Edmund Burke er: Samfunnet er en kontrakt ikke bare mellom de som lever, men mellom de som er levende, de som er døde, og de som ennå er ufødte.

Det er et viktig grunnlag for denne regjeringen at vi bygger på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Vi har overtatt en klode, og vi skal overlate den til våre barn i minst like god stand som vi overtok den fra de som gikk foran oss. Det dreier seg i veldig stor grad om å styrke miljøvernet og styrke klimainnsatsen, men det dreier seg også om å gjøre det på en måte som tar vare på det økonomiske grunnlaget og det velferdsgrunnlaget som vi har arvet. Derfor må vi ikke bruke virkemidler i miljøkampen som undergraver vår langsiktige evne til å bygge et bærekraftig samfunn, og derfor er dette en viktig debatt. Det kan ikke bestrides – alle er enige om det – at presset på klodens ressurser ikke er bærekraftig. Vi må legge om til en mer ressurseffektiv økonomi. Vi vet at globale klima- og miljøutfordringer krever et grønt skifte i verden og i Norge. Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050, og det vil medføre vesentlige endringer, også i innretningen av det materielle forbruket.

Hovedutfordringen er å avbøte uønskede konsekvenser av forbruket og redusere miljøbelastningen av kritiske biologiske ressurser og økosystemtjenester. Jeg synes at både komiteens gode arbeid med saken og debatten her i dag viser stor enighet om målet, men det er også klare forskjeller i synet på hva som skal til for å komme til målet. Jeg og regjeringen er overbevist om at vi må ta markedet i bruk i miljøets tjeneste, vi må ta teknologi og teknologiutvikling i bruk, og vi må stimulere den teknologiutviklingen i miljøets tjeneste.

Det er ikke regjeringens politikk verken å kritisere eller redusere omfanget av forbruk i seg selv, slik Miljøpartiet De Grønne tar til orde for. Lavutslippssamfunnet handler ikke om å avstå fra å forbruke varer og tjenester, men å dekke behovene på smartere og mindre miljøbelastende måter.

Komiteen foreslår årlig publisering av statistikk over det norske forbrukets globale fotavtrykk. Fotavtrykk er et kraftfullt kommunikasjonsverktøy som kan vise hvordan norsk forbruk påvirker andre deler av verden. Det er krevende å beregne slike indikatorer. Det kreves gode nasjonale data for produksjon, import og miljøvirkninger. I tillegg kreves det data fra produksjon i andre land som igjen er påvirket av omfattende handelsstrømmer innenfor den internasjonale arbeidsdelingen. Fotavtrykkene egner seg derfor foreløpig best til bevisstgjøring og illustrasjon, rett og slett fordi datagrunnlaget ikke er godt nok i dag. Det er nødvendig med mer internasjonalt samarbeid og utviklingsarbeid for å etablere slik datatilgang og gode metoder. Slikt arbeid foregår i bl.a. OECD, EU og Nordisk ministerråd.

Vi tar sikte på å følge opp Stortingets vedtak i samarbeid med Statistisk sentralbyrå ved å beregne og offentliggjøre fotavtrykkindikatorer der hvor det er mulig og forsvarlig. Målsettingen vil være å utvikle indikatorer i takt med metodeutviklingen internasjonalt.

Komiteen foreslår også å styrke reklamasjonsretten etter forbrukerkjøpsloven ved at flere varegrupper gis fem års reklamasjonsfrist. Komiteen forutsetter at bestemte varekategorier har fem års reklamasjonsfrist, men forbrukerkjøpsloven – som for øvrig ligger til justisministerens ansvarsområde – gir ikke bestemte varekategorier en bestemt reklamasjonsfrist. Reklamasjonsfristen har som formål å ivareta forbrukerens klagerett, ikke å regulere varens holdbarhet. Men i den grad produsenter tilpasser seg reklamasjonsfristen, er det viktig at varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, opprettholder fem års reklamasjonsfrist. Regjeringen arbeider overfor EU for å påvirke forslaget til nye fjernsalgsregler for å ivareta dette hensynet.

Vi deler målet om å halvere matkastingen, og vi er godt i gang i arbeidet – i samarbeid med bransjeorganisasjoner – for å redusere svinn av mat. Det ble signert en intensjonsavtale i mai 2015 som legger rammene for arbeidet med en mer konkret avtale, hvor vi ønsker å sette reduksjonsmål, finne effektive tiltak, identifisere kilder og utvikle indikatorer for hele matkjeden. Vi har ikke i dag tilstrekkelig grunnlag for å fastsette et mål, men det er en del av det brede arbeidet som vi er godt i gang med.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Marit Arnstad (Sp) [10:50:07]: Jeg tenkte jeg skulle fortsette litt på det statsråden var inne på i slutten av sitt innlegg, nemlig spørsmålet om matkasting, for det har et enormt omfang, og det berører egentlig alle ledd i verdikjeden for mat. Det er åpenbart at de virkemidlene vi har i dag for å begrense matkastingen, er for få. Derfor er også spørsmålet om bare å ha en bransjeavtale utilstrekkelig. Nå er det slik at vi ikke kommer til å få stemt over forslaget fra et flertall av partiene i komiteen som en ønsker i dag, men vi vet at dette spørsmålet må en komme tilbake til i forbindelse med stortingsmeldingen om avfall og sirkulær økonomi, som statsråden også var inne på.

Statsråden var litt unnvikende med hensyn til mål, og vi er i ferd med å komme bakpå i forhold til andre land, som allerede har satt seg klare mål. Så spørsmålet er rett og slett: Hvilket ambisjonsnivå vil regjeringen legge seg på? Og når andre land går så langt som det Frankrike f.eks. har gjort, vil også Norge kunne se det som realistisk å sette et mål om å halvere matkastingen?

Statsråd Vidar Helgesen [10:51:11]: Jeg tror det er viktig at når vi skal sette et mål, må vi skaffe oss kunnskap. Vi jobber derfor så tett med bransjeorganisasjonene som er berørt. Vi ser, som sagt, på hva som er kilder, og hva som er mulige tiltak, hva som er indikatorer for hele matkjeden, og det vil kunne gi oss et grunnlag for å tallfeste et mål, og vi tar sikte på at et sånt tallfestet mål skal komme inn i en avtale, som vi håper skal være på plass i år.

Når det gjelder tallfesting av mål, er ikke det noe vi i utgangspunktet er negative til, men vi tror vi vil få større og bedre resultater hvis vi også har et samspill med de viktige aktørene om det å sette målet. Vi er for øvrig bundet av, og vi har støttet, FNs globale bærekraftsmål, som bl.a. har et mål om halvering av matkasting og matsvinn på globalt nivå innen 2030. Det er ikke unaturlig at Norge legger seg omtrent der. For øvrig er den tilnærmingen vi har tatt, av stor interesse også for EU i deres arbeid med sirkulær økonomi.

Une Aina Bastholm (MDG) [10:52:34]: Takk til statsråden for engasjementet i saken og sitatet fra Edmund Burke, det er hyggelig å kunne gi en anledning til det.

Jeg refererte i mitt innlegg til at FN mener at det globale uttaket av fossil energi, biomasse og mineraler ligger an til å tredobles i perioden fram mot 2050. Jeg har derfor lyst til å spørre statsråden om han har grunn til å trekke de prognosene i tvil, og om han – hvis ikke – mener at Norge har et særlig ansvar for å gjøre noe med det overforbruket vi er i ferd med å gå inn i.

Statsråd Vidar Helgesen [10:53:15]: Prognosemakeri i dagens økonomiske og teknologiske utvikling er vanskelig. Det ser vi i Norge når det gjelder vår egen økonomiske utvikling og budsjettarbeidet gitt flyktningsituasjonen og annet, men også globale utviklingstrekk. Den teknologiske utviklingen vi ser ikke minst på energifeltet i dag, gjør at det kan være ganske vanskelig å være helt sikre på ulike prognoser. Det ble nevnt om vi hadde en eksponentiell forbruksøkning. Nei, det har vi vel ikke, men vi har muligens en eksponentiell utvikling i fornybar energi, og det er en utrolig positiv utvikling. I går kom også beskjeden om at verdens største kullselskap er i ferd med å gå konkurs. Det viser hvilken dynamikk som er på energifeltet. Norge har et betydelig ansvar og gjør veldig mye også på teknologiutvikling, men hvorvidt vi kan stole på prognoser som baserer seg på de foregående årene, skal ikke jeg være for sikker på.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:54:37]: Jeg vil gjerne gripe fatt i noe statsråden kom med. Det gjelder ikke sitatet av Edmund Burke; det jeg gjerne vil gripe fatt i, er det han gjorde da han i realiteten siterte Gro Harlem Brundtland, som snakket om betydningen av bærekraft og at bærekraft har tre elementer. Det er det sosiale, som bl.a. i bærekraftsmålene er slått fast på den måten at inntektsveksten i alle land, inklusive Norge, for de 40 pst. fattigste skal være høyere enn for gjennomsnittet. Det er ikke akkurat den utviklingen regjeringen tar oss inn i. Det andre er det økonomiske, som ministeren understreket, og det tredje er det bærekraftige.

Spørsmålet er: I dag er det sånn at bedrifter i hovedsak rapporterer på sine økonomiske resultater. Så skal man riktignok rapportere litt på påvirkning på ytre miljø, og på om man har god HMS-standard. Men det forslaget som flere store bedrifter tar initiativ til, er at man skal rapportere også på sosial og miljømessig bærekraft. Hvorfor støtter ikke ministeren en sånn utvikling i Norge?

Statsråd Vidar Helgesen [10:55:46]: Det er kompliserte spørsmål knyttet til hva slags indikatorer og hva slags mekanismer som er egnet for rapportering. Det å pålegge næringslivet ytterligere rapporteringsforpliktelser uten at det er godt nok grunnlag for den typen rapporteringsforpliktelser, er ikke noe denne regjeringen legger opp til. Vi ønsker å gjøre livet lettere for næringslivet. Det er også fordi vi ser at dynamikken i næringslivet i dag er å gå mot det grønnere. De smarte pengene følger i stadig større grad de grønne løsningene, og da må vi gjøre det enklere å være bedrift. Da må vi gjøre det enklere å ansette folk i grønne vekstbedrifter. Vi må redusere skattene for å få bedrifter til å investere mer og trekke internasjonale investeringer til grønt næringsliv i Norge. Det er vår tilnærming, for vi ser at om vi spiller på lag med markedet, om vi spiller på lag med positiv teknologiutvikling, kan vi oppnå mye mer enn med reguleringer og plikter.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [10:56:51]: Seriøst – det er jo sånn at hvis man ser på hva slags skatteletter som er gitt, er det ikke akkurat et grønt skjær over de skattelettene som er gitt fra denne regjeringen. Vi har en samferdselsminister som sier at vi ikke skal gjøre det dyrere å forurense innenfor veitrafikken. Det er hans hovedmål – det var han ute i Dagbladet og sa sammen med flere andre ministre her om dagen. Det er sånn at den største skatteletten som ble gitt av regjeringen i dette budsjettet, var en skattelette til oljeindustrien, på grunn av at man endret sammensetningen av selskapsskatt og grunnrentebeskatning. Så kom ikke her og kom her når det gjelder å snakke om skattelette som går i grønn retning og spiller på lag med næringslivet.

Derfor stiller jeg spørsmålet tilbake igjen: Hvis man skal gjøre det enkelt for investorer å velge de grønne selskapene, er det ikke da viktig å sørge for at det faktisk rapporteres fra selskapene på en sånn måte at forbrukere og investorer kan vite hva slags selskaper det er som er grønne?

Statsråd Vidar Helgesen [10:57:59]: Svaret på det siste er jo, det kan det være, og det er en av grunnene til at Regnskapslovutvalget bl.a. ser på presentasjon av opplysninger om ikke-finansielle forhold. Det dreier seg også om miljøopplysninger. De kommer til å levere sin utredning innen sommeren.

Men vi må ikke glemme at utgangspunktet når det gjelder å få vridd forbruk og produksjon i mer miljøvennlig retning, er at vi trenger lønnsomme arbeidsplasser, og vi trenger investeringer i de lønnsomme arbeidsplassene. De to store skattespørsmålene som diskuteres i år i Stortinget, er selskapsskatten og – det kommer det til å bli – Grønn skattekommisjon og oppfølgingen av det. Selskapsskatten har et potensial i seg til å være grønn, fordi det dreier seg om at vi trenger å trekke flere investeringer til bl.a. den industrien som er blant verdens grønneste. Alternativet er at de pengene går til andre land.

Åsmund Aukrust (A) [10:59:12]: Jeg vil fortsette debatten som Heikki Eidsvoll Holmås dro opp i det siste replikkordskiftet, for jeg synes egentlig at statsråden holdt et ganske godt innlegg om dette temaet. Jeg er ikke enig i alle forslagene Miljøpartiet De Grønne fremmer, eller alle budskapene de har i disse debattene, men jeg er jo enig i at de har en del gode poenger, og jeg synes egentlig det er litt oppsiktsvekkende at Høyre- og Fremskrittsparti-politikere skal konkurrere om å latterliggjøre mest mulig. Jeg synes at statsråden belyste det ganske fint, og at det egentlig er et ganske konservativt standpunkt også, ved å si at et materielt forbruk og en materiell vekst ikke kan fortsette ut i evigheten, for vi har et ansvar for å ta vare på naturen og på klimaet vårt.

Det jeg stusset over, var da han begynte å snakke om at denne regjeringen fører en skattepolitikk for et grønt skifte, når de altså har gjort bensin billigere, og de viktigste skattekuttene de har gjort, er å øke kjøpekraften til de aller rikeste i Norge.

Mitt spørsmål til statsråden er om han kan si noe om miljøeffekten av skattekuttene som han har gjort, i stedet for f.eks. å satse på opplevelser som kultur, eller ansettelse av nye sykepleiere eller lærere, slik som Arbeiderpartiet har gjort.

Statsråd Vidar Helgesen [11:00:24]: Det foreligger så vidt jeg vet ikke tall for om det er offentlige penger eller private penger som har de største klimagassutslippene. Det tror jeg vi skal være ganske forsiktige med å være kategoriske om.

Men jeg mener at skal vi skape den vekstkraft i Norge som er nødvendig i den grønne omstillingen, er vi nødt til å ta ganske klassiske markedsmekanismer i bruk. Det er en av grunnene til at et av våre viktigste initiativer på dette området er ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Det er på mange måter en norsk oppfølging av den internasjonale rapporten The New Climate Economy, der Jens Stoltenberg var en av lederskikkelsene, som for et par år siden utvetydig fastslo at økonomisk vekst og kampen mot klimaendringer går hånd i hånd – og må gå hånd i hånd. Og det er derfor bl.a. skattepolitikk og en attraktiv og god næringspolitikk er viktig i det grønne skiftet.

Ola Elvestuen (V) [11:01:35]: Det helt avgjørende prosjektet for å ta tak i den ressursødslingen som verden nå driver med, er å utvikle en sirkulær økonomi, kombinert med et kretsløpsbasert avfallssystem. Det er ikke noen tvil om at når det gjelder regelutviklingen for å få til den sirkulære økonomien, er det EU som sitter i førersetet. Det er gjerne også EU som er i førersetet når det gjelder å stille krav til avfallshåndtering når man skal ha både avfallsminimering, gjenbruk og materialgjenvinning. I påvente av saken som Stortinget skal få om den sirkulære økonomien, og ikke minst avfallsmeldingen, kan statsråden bekrefte at vi vil få et regelverk i Norge for avfall, og som har minst like høye ambisjoner som EUs regelverk? Det ligger over de norske ambisjonene i dag.

Statsråd Vidar Helgesen [11:02:42]: Vi har ingen vi samarbeider nærmere med, og ingen vi ligger nærmere, enn EU når det gjelder miljøkrav generelt. Vi ser også veldig positivt på planene om sirkulær økonomi. Vi er opptatt av at den må være kunnskapsbasert, og det er noen elementer i EU-diskusjonen som vi mener ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert. Det dreier seg bl.a. om tre, som er et materiale som vi bruker mye mer enn mange europeiske land, og hvor vi har metoder for gjenbruk som ikke helt er anerkjent i det EU nå arbeider med. Det tok jeg opp med kommissær Vella for et par uker siden. Så det kan nok variere litt fra sektor til sektor hva slags nivåer og standarder vi ønsker oss, men hovedbeskjeden er at selvsagt vil vi ha et regelverk som ligger i tet internasjonalt. Det er også interessant at EUs miljøkommisær var meget interessert i det arbeidet vi gjør med bransjeorganisasjonene når det gjelder å redusere matavfall.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter

Ola Elvestuen (V) [11:07:19]: Det er flere her som er skuffet over Venstre, men det er det definitivt ingen grunn til. Vi står overfor en kjempeoppgave for å redusere den miljøbelastningen vi påfører jorda, men når vi ser på disse forslagene, tror jeg ikke de fører oss veldig mye nærmere målet, f.eks. hvis man innfører en særavgift på kommersiell reklame, eller at regjeringen skal «utforme krav til at varer av slag der dette er naturlig, må være utformet slik at reparasjon er mulig», eller at «Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for å øke varers levetid og kvalitet».

Jeg tror virkelig ikke at det er måten å gå fram på for å få til resultater. Skal man få til resultater på så store oppgaver, må man ha en helt annen systematikk i måten man jobber på. Den største var vi inne på i replikkrunden, og det handler om hele den kraften som ligger bak å utvikle en sirkulær økonomi, også den saken som kommer om en avfallsplan. Det blir kjempeviktig i årene framover. Måten vi jobber på i budsjetter, oppfølging av Grønn skattekommisjon og måten vi bruker skatter og avgifter på er helt avgjørende for å oppnå disse målene i årene framover. Måten vi bruker forbud og pålegg på for å redusere kjemikaliebruken i samfunnet blir kjempeviktig i årene framover – og hvordan vi bruker makten vi har via offentlige innkjøp, for å redusere miljøbelastninger.

Her er det gjort vedtak, men det må utvikles, og det er mange som har ansvar i årene framover.

En annen ting er måten vi skal dele mer på – vi skal ha et samfunn der man fokuserer mindre på å eie, men har tilgang til ressurser – dette er noe som man ser utvikle seg særlig i byer, men som kan utvikles i stor grad i årene framover.

Det vi trenger å få på plass, er et systematisk arbeid som driver ned den ressursbruken vi har, enten det er klimagassutslipp, som skal ned med 40 pst. i Norge innen 2030, eller det er å stoppe tapet av biologisk mangfold og å se på hvordan vi bruker arealene våre, hvordan vi reduserer opphopning av miljøgifter som er i naturen, eller hvordan vi utnytter ressursene langt bedre enn i dag, slik at vi ikke kommer i den ressursknappheten som verden er på vei mot, eller allerede er i.

Det er dette som er avgjørende: å få til resultater – ikke en samling forslag som her i denne saken, og som ikke kommer til å bringe oss noe nærmere den målsettingen som vi har. Her må det en helt annen vilje og systematikk til for å få til resultater.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.