Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Aasen (A) [13:01:19]: (ordfører for saken): De lovendringene som nå skal vedtas, er en direkte oppfølging av Meld. St. 18 for 2014–2015, om strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Jeg synes det er verdt å nevne at det er jobbet godt med innstillingen i komiteen, og jeg takker derfor for godt samarbeid.

Lovproposisjonen handler om hva som skal være modellen for styring og ledelse ved institusjonene – om det skal være ansatt eller valgt rektor, og om det skal være ekstern styreleder eller ei. Det foreslås at styret skal bestemme dette med simpelt flertall, ikke med to tredjedels flertall som tidligere. Samtidig foreslår flertallet at normalmodellen i sektoren bør være ansatt rektor og ekstern styreleder. Det stilles ikke krav om at noen av institusjonene må endre styringsform. Ønsker flertallet å styre etter den styringsmodellen man har i dag, kan man fortsette med det.

Det er departementet som skal oppnevne folk til styret, men Arbeiderpartiet vil understreke at det er klokt å konsultere institusjonen på forhånd, slik at aktuelle navn sett fra institusjonens ståsted tas med i vurderingen.

Det er ulikt syn på om den ene modellen for ledelse er bedre enn den andre, og det finnes argumenter både for og imot. Med dette vedtaket vil institusjonene fortsatt stå fritt til å velge, hvilket innebærer at det vanskelig kan kalles en dramatisk endring. Men det vil være enklere å endre modell.

Det som komiteen enes om, er at en god strategisk ledelse har stadig større betydning. Institusjonene i universitets- og høyskolesektoren opplever store forventninger rundt seg. De har en sentral rolle å spille i kunnskapsutviklingen på de fleste områder, samtidig som de er svært viktige i å videreutvikle samfunnet og næringslivet i krevende og omskiftelige tider. De lever i omgivelser preget av økt konkurranse, internasjonalisering, krav om bedre kvalitet innen både forskning og utdanning og økte forventninger knyttet til samarbeid med næringslivet og til formidling av forskning. Dessuten er det det aller viktigste: De skal utdanne framtidas arbeidskraft.

Den politiske viljen til å satse på denne sektoren er sterk, men med økte økonomiske rammer følger det med forventninger og krav knyttet til hva universitetene og høyskolene leverer. Skal institusjonene lykkes med samfunnsoppdraget, kreves ledere som evner å tenke strategisk, som behandler mennesker godt, og som forvalter de kunnskapsintensive miljøene som den gullgruven de faktisk er.

Det må kunne forventes at det jobbes systematisk med å begrense midlertidigheten i sektoren og med å øke mangfoldet. Kvinneandelen er for lav på toppen av akademia, og det er mer krevende å gjøre akademisk karriere med minoritetsbakgrunn. Begge deler bør være et lederansvar.

For oss som samfunn er det avgjørende at de beste velger å bruke talentet sitt på forskning, kunnskapsutvikling og undervisning. Derfor er god personal- og kunnskapsledelse svært viktige egenskaper hos ledere i akademia. Uansett valg av ledermodell bør sektoren merke seg at komiteen er svært opptatt av dette.

For øvrig viser jeg til komiteens innstilling.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [13:04:49]: Den amerikanske politikeren og advokaten Wendell Willkie uttalte i sin tid at utdannelse er all god ledelses mor. Det tror jeg alle vil si seg enig i. I en slik sammenheng er det også lett å se betydningen av at våre utdanningsinstitusjoner ledes på en best mulig måte.

Både Produktivitetskommisjonen og flere andre har pekt på hvor viktig det er for Norge og vår framtidige kultur- og verdiskaping at våre utdanningsinstitusjoner må være av høy kvalitet. God styring og ledelse er viktig for å få utdanning og forskning av høy kvalitet. Fremskrittspartiet er enig med regjeringen i at modellen med ekstern styreleder legger mest til rette for rekruttering av den best kvalifiserte ledelsen og gir styret en tydeligere og mer uavhengig rolle overfor den daglige ledelsen av institusjonen. Det blir viktigere og viktigere med god ledelse for å opprettholde legitimiteten overfor samfunnet, god økonomistyring, det å levere gode kandidater og å sikre god og relevant forskning.

Fremskrittspartiet mener behandlingen av denne saken har vært god, og at vi har kommet fram til et godt resultat, selv om vi kunne ønske at man hadde være enda klarere på at det er ansatt rektor og ekstern styreleder som skal være gjeldende. Resultatet er uansett et stort skritt i riktig retning, med stor grad av tverrpolitisk oppslutning. Vi i Fremskrittspartiet er derfor glad for at komiteens flertall støtter lovendringen som gjør ansatt rektor og ekstern styreleder til hovedmodell for ledelse i denne sektoren. Det vil likevel være mulig for de styrene hvor et flertall ønsker valgt ledelse, å velge en slik modell, men valget mellom de to ulike modellene vil nå bli mer reelt ved at styrene bestemmer ledelsesmodell ved alminnelig flertall og ikke ved to tredjedels flertall.

Når det gjelder oppnevningen til styret, er flertallet enige om at det vil være både naturlig og klokt av departementet å konsultere institusjonene på egnet måte i forkant av oppnevningen, slik at man kan få innspill på mulige navn, både som styreleder og styremedlemmer.

Fremskrittspartiet er også glad for at flertallet i komiteen støtter forslaget om at departementet oppnevner styreleder på fritt grunnlag og uten forslag fra rektor, at styret kan endre styrets sammensetning med alminnelig flertall, og at styrets godtgjørelse fastsettes av departementet.

Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at disse forslagene vil legge grunnlaget for god og strategisk ledelse ved landets høyere utdanningsinstitusjoner, noe som videre vil bidra til at vi vil nå målet vårt om økt kvalitet i norsk forskning og høyere utdanning.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:08:14]: Dette er den andre runden på ganske kort tid der regjeringa fremmer forslag om endringer i prosedyrer og sammensetning av ledelse ved landets høyskoler og universiteter. Ved behandlingen av strukturmeldingen i fjor var Senterpartiet bl.a. opptatt av utnevning av de eksterne styremedlemmene. Vi er opptatt av å ivareta det regionale perspektivet, og vi fremmet derfor forslag i tråd med dette den gangen.

Senterpartiet er opptatt av betydningen av den regionale tilknytningen mellom utdanningsinstitusjonene og fylkeskommunene som det regionale folkevalgte nivået. Fylkeskommunen har som kjent bl.a. ansvar for kompetanse i videregående skole og fagskole og for regional utvikling. Vi mente derfor at det ville være naturlig at de regionale, folkevalgte myndighetene fortsatt burde ha formell innflytelse på representasjonen i styrene til universitetene og høyskolene, like gjerne som de sentrale myndighetene ved departementet. Dessverre valgte flertallet i denne salen å følge regjeringa og oppheve denne tilknytningen.

I proposisjonen som i dag er til behandling, er det til dels de samme argumentene som framføres. I proposisjonen foreslår regjeringa å endre det som dagens lov definerer som hovedmodell når det gjelder ledelsesstruktur i høyere utdanningsinstitusjoner. I gjeldende lov er det, som tidligere nevnt, valgt ledelse. Mange institusjoner velger fortsatt rektor, andre igjen har gått over til ansatt ledelse. I begge tilfeller er det avgjørende at ledelsen har høy kompetanse og høy legitimitet.

Senterpartiet mener at institusjonene sjøl er best i stand til å vurdere hvilken ledelsesform som passer best for deres lærested. Sjøl om valgt ledelse er hovedmodell i dag, er det fullt mulig for institusjonene å gå over til ansatt ledelse dersom de ønsker det. Senterpartiet ser fordeler og ulemper ved både valgt og ansatt ledelse. Høringen viste også at ulike universiteter og høyskoler har gjort ulike vurderinger. Siden loven allerede åpner for begge modeller, mener Senterpartiet at det er unødvendig å framheve én foretrukket modell. Vi mener at begge modellene bør likestilles. Jeg viser i den forbindelse til forslaget fra Senterpartiet og SV og fremmer med dette forslaget.

I proposisjonen foreslås det også at styret kan vedta styringsmodell og endringer i styrets sammensetning med alminnelig flertall. Endringen av flertallskravet er begrunnet med ønsket om å gi institusjonenes styrer mer valgfrihet. Dette er Senterpartiet enig i.

I tillegg vil jeg legge til at både valgfrihet når det gjelder ledelsesmodell, og krav om simpelt flertall vil være viktig for å understreke institusjonenes sjølstendige stilling og samfunnsrolle. På dette grunnlaget er det uforståelig for oss at regjeringa vil begrense ledelsens mulighet til å fremme forslag til kandidater til styret. Det foreslås altså nå at institusjoner med ansatt rektor ikke lenger skal kunne foreslå styreleder for departementet når styret oversender forslag til eksterne medlemmer. Forslaget begrunnes med at departementet etter loven skal oppnevne styreleder på fritt grunnlag. Det er veldig pussig, og regjeringa sier med dette i grunnen bare at det er byråkratiet og politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet som til enhver tid vet best, ikke de som sitter tettest på institusjonen – altså mer sentralisering av beslutninger.

Senterpartiet mener at endringene i loven og strukturendringen i universitets- og høyskolesektoren er nok et ledd i å redusere regionenes innflytelse over de viktigste kunnskaps- og kompetanseinstitusjonene regionalt til fordel for en sentralisert styring av sektoren. Vi mener dette er både uklokt og kortsiktig. Vi er redd det kan føre til mer ensretting av utdanningene og tap av innovasjonskraft lokalt.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslag hun selv refererte til.

Kristin Vinje (H) [13:12:20]: Det forslaget vi har til behandling i dag, dreier seg om flere små endringer i universitets- og høyskoleloven som alle har det til felles at de skal bidra til å styrke ledelsen ved universiteter og høyskoler.

Hvilken ledelsesform som skal være den rådende ved universitetene og høyskolene, har vært diskutert i lang tid, og det vi snakker om i dag, er en liten dreining av loven, som går fra å ha valgt ledelse ved institusjonen som hovedmodell til at ansatt rektor og ekstern styreleder skal være hovedmodell for institusjonens ledelse. Det vil imidlertid fortsatt være slik at styret ved institusjonen selv kan bestemme hvilken modell som skal gjelde, og det kan styret gjøre basert på et alminnelig flertall, ikke som i dag, der det kreves at en overgang fra valgt til ansatt rektor må ha to tredjedeler av styrets stemmer for å kunne gjøre endringen.

Det er delte meninger om hvorvidt man oppnår best ledelse ved universiteter og høyskoler gjennom demokratisk valgt rektor eller ved å ansette en leder gjennom en grundig rekrutteringsprosess. Noen mener endringen som foreslås, rokker ved demokratiske verdier. Jeg kan imidlertid ikke se at det å ha en modell der styret selv med simpelt flertall kan velge modell, rokker ved noe som har med demokratiske prinsipper å gjøre.

Det som er viktig, er at vi sikrer at institusjonene er selvstendige enheter med ansvar for faglige prioriteringer og fri forskning. En veldrevet universitets- og høyskolesektor med god styring og ledelse er viktig for både studenter, ansatte og samfunnet for øvrig. Jeg mener det er viktig at ledelsen ved universitetene og høyskolene, som er viktige samfunnsaktører, både har riktig og høy kompetanse og er rekruttert etter prosesser som har legitimitet både innad i og utenfor institusjonene.

Erfaringene vi har fra dagens system, er at det ofte er lav valgdeltakelse og få kandidater som stiller ved norske rektorvalg. Derfor mener jeg det bør bli lettere å velge en annen modell for ledelse, og det er nettopp det vi legger til rette for i denne saken. Det vil alltid være fordeler og ulemper ved ulike modeller, men jeg mener en klar fordel med en ledelsesmodell der rektor er ansatt og en har en ekstern styreleder, er at en får et bredere tilfang av kandidater, og en unngår at en rektor som er valgt, fungerer både som sekretær og som leder og samtidig er den som skal gjennomføre vedtakene som styret gjør.

I dag har vi institusjoner der noen av rektorene er ansatt og andre er valgt. Det er ikke mulig å trekke noen konklusjon ut av de eksemplene vi har i dag, men jeg synes det er bra at vi nå gjør de endringene i retning av at det skal være lettere å gå fra én foretrukket modell til en annen. Det er også verdt å merke seg at et stort flertall av internasjonalt ledende institusjoner ikke har ordninger med valgt rektor som ligner den vi har i Norge. I både Sverige, Danmark og Finland er det mest vanlig med ansatt rektor og ekstern styreleder.

I tillegg endres universitets- og høyskoleloven på det punkt at man ikke lenger krever at institusjonene skal foreslå hvem som bør være styreleder, når de sender inn forslag til eksterne styremedlemmer til departementene. Det vil også gjøres endringer i flertallskravet som i dag gjelder for å endre styrets sammensetning. Nå skal styret selv med alminnelig flertall kunne vedta endringene i styresammensetningen.

Til slutt vil det også gjøres endringer i hvem som skal ha myndighet til å fastsette godtgjørelse for styret. I dag fastsetter styret selv sin godtgjørelse, og jeg er enig i at det kan være prinsipielt uheldig og støtter derfor forslaget om at det skal være departementet som fastsetter dette fremover.

Disse endringene i universitets- og høyskoleloven inngår i et bredt spekter av kvalitetsfremmende tiltak som skal legge til rette for mer robuste fagmiljøer og utvikling av universitets- og høyskolesektoren. Når det gjelder høyere utdanning og forskning, har regjeringen styrket finansieringen til universitetene og høyskolene kraftig siden regjeringsskiftet i 2013. I tillegg har regjeringen fremmet en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en strategi for å styrke forsknings- og innovasjonsarbeidet med EU og en stortingsmelding om strukturelle endringer for å sikre høy kvalitet i universitets- og høyskolesektoren. I budsjettet for inneværende år er det en betydelig vekst i bevilgningene til forskning og utvikling. Den offentlige finansieringen av forskning og utvikling anslås nå for første gang til å utgjøre over 1 pst. av brutto nasjonalprodukt.

Regjeringen har også varslet at det kommer en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning. Alt dette bidrar til at vi skal stå bedre rustet til å møte fremtiden, bedre rustet til å skape nye arbeidsplasser og utvikle dem vi allerede har, slik at vi kan ta vare på de gode velferdsordningene som preger samfunnet vårt i dag.

Det er kunnskap vi skal leve av, humankapitalen er vår største ressurs. Da er det viktig at vi tilpasser oss, justerer kursen og satser på det vi vet vil være vårt fortrinn – og det er i det lyset vi endrer universitets- og høyskoleloven: Vi ønsker sterkere og mer robuste institusjoner. Disse lovendringene vil samlet sett bidra til å styrke styring og ledelse ved våre universiteter og høyskoler og er en viktig del av arbeidet med å styrke kvaliteten ved våre universiteter og høyskoler.

Svein Abrahamsen (V) [13:17:35]: I denne saken har ledelsesmodellen ved høyskolene og universitetene vært hovedspørsmålet. Skal valgt eller ansatt rektor være hovedmodell? Skal det være nok med alminnelig flertall når styrene skal avgjøre dette? Dette har vært diskutert i lang tid, og jeg merker meg at høringsinstansene er delt i synet på dette.

Venstre støtter lovendringen som gjør ansatt rektor og ekstern styreleder til hovedmodell for ledelse i sektoren, samtidig som det skal være mulig for institusjonene heller å velge en modell med valgt rektor, når et flertall i styret ønsker det. Vårt utgangspunkt for dette er at vi vil ha flere ledende, internasjonaliserte og mangfoldige forsknings- og utdanningsmiljøer som skal være representert blant de fremste i verden. I den sammenheng er gode modeller for styring og ledelse et av flere viktige virkemidler.

Jeg merker meg at en samlet komité viser til at god strategisk ledelse av universitetene og høyskolene er av stadig større betydning, uavhengig av valg av ledelsesmodell. Universitetene og høyskolene er komplekse organisasjoner, og det kreves godt lederskap for best mulig å løse det brede spekter av oppgaver disse har, og for å tilpasse seg stadig skiftende krav og forventninger. Dette er ikke minst viktig i den strukturreformen sektoren er inne i nå, hvor nettopp godt lederskap er en forutsetning for vellykkede sammenslåinger.

Per i dag har Stortinget gjennom universitets- og høyskoleloven fastsatt at valgt rektor er hovedmodellen. Til tross for det har flere universiteter og høyskoler gjort sine egne vurderinger av hva som passer best for dem og heller valgt å ha ansatt rektor. Selv om ansatt rektor nå blir hovedmodellen i loven, er det viktig for oss at institusjonene kan fortsette med valgt rektor, eller gå over til det, hvis de vurderer det som best for egen institusjon.

Det finnes mange eksempler fra sektoren på at både ansatt og valgt rektor kan fungere godt. En NIFU-rapport fra 2013 kom fram til at de studerte institusjonene var blitt bedre på strategisk styring. Det avgjørende syntes ikke å være ledelsesmodellen i seg selv, men heller forhold som intern dynamikk ved institusjonene. Det handler om endrede relasjoner til Kunnskapsdepartementet og om institusjonenes faglige og institusjonelle tradisjoner og historie.

Venstre ser på det som viktig at institusjonene skal ha reell frihet til selv å velge ledelsesmodell. For selv etter strukturreformen vil universitetene og høyskolene variere i størrelse og i fagtilbud og ha ulike prioriteringer, ambisjoner og tradisjoner. Her må hver enkelt institusjon gjøre sine valg, og med kravet om alminnelig heller enn kvalifisert flertall vil det bli et mer reelt valg.

Avslutningsvis: Vi ser også på det som naturlig og klokt når det gjelder styreoppnevning, at departementet konsulterer institusjonene i forkant for å få innspill på mulige navn.

Audun Lysbakken (SV) [13:20:59]: SV ser fordeler og ulemper ved begge de styringsmodellene som i dag er utbredt i UH-sektoren i Norge, og nettopp av den grunn ser vi ikke at det er godt begrunnet å endre hovedmodell i den retningen som regjeringen foreslår. Stortinget vil i praksis med det vedtaket som nå gjøres, sende et signal om en nedvurdering av modellen med valgt ledelse, til tross for at vi står i en situasjon der institusjonene allerede står fritt til å velge den modellen de vil, og der erfaringene med begge modeller er gode når de tilpasses det enkelte lærested, det lærestedets utfordringer og de lokale og faglige særegenhetene som preger de ulike institusjonene.

I høringsnotatet fra departementet heter det:

«En ansatt rektor vil etter departementets syn ha større legitimitet sett utenifra».

Det synes jeg er en påstand som det ikke er belegg for, verken i det som er lagt fram for Stortinget, eller i høringsnotatet, på noe som helst slags tilfredsstillende vis, og jeg synes det er et ganske merkelig argument. Jeg tror tvert imot at systemet med valgt ledelse der det praktiseres, er med på å gi legitimitet, f.eks. til de store universitetene våre som har valgt rektor, som har en åpen og demokratisk prosess knyttet til dette valget, noe som gjør at det blant ansatte og studenter er et stort engasjement for og et stort eierskap til den ledelsen som velges. Jeg tror tvert imot at i en del sammenhenger kan denne særegne måten å velge ledelse på være med på å øke legitimiteten til disse institusjonene, fordi det understreker den spesielle samfunnsrollen som akademia har, og den autonomien som våre akademiske institusjoner skal ha. Det er også et levende og fungerende internt demokrati på flere av disse institusjonene.

Nå er jeg glad for at endringen i retning ansatt rektor som hovedmodell ikke vil frata de institusjonene som ønsker å fortsette med valgt rektor, muligheten til det, og sånn sett trenger ikke denne endringen å bli så dramatisk, men jeg synes likevel det er nok et eksempel på at regjeringspartiene legger alle mulige tiltak inn under en overskrift som handler om økt kvalitet, selv om det ikke finnes fnugg av faglig grunnlag for å si at dette er kvalitetsfremmende tiltak. Det handler rett og slett om at flertallet på Stortinget, og da også regjeringen, foretrekker en styringsmodell framfor en annen – noe som er en ærlig sak – men uten å ha godt belegg for å hevde at den ene modellen gir bedre kvalitet enn den andre.

Jeg tror vi tvert imot er godt tjent med den friheten vi har til å velge ulike modeller på ulike læresteder. SV mener det er gode grunner til at en del av institusjonene bør fortsette med valgt ledelse, og dermed også at Stortinget ikke skal peke på en annen modell og si at den er en form for foretrukket modell. Det er utgangspunktet for at SV går imot de endringsforslagene som her er fremmet.

Anders Tyvand (KrF) [13:25:06]: Dette er ikke en sak med de største politiske motsetningene. Det er greit med en rolig start etter påskeferien.

Representanten Sandaune fra Fremskrittspartiet mente at dette var et stort skritt i riktig retning. Så sier saksordføreren fra Arbeiderpartiet at dette er en sak som ikke er så veldig dramatisk. Det er veldig hyggelig at Fremskrittspartiet er godt fornøyd, og det er jeg også, men jeg er nok likevel mest enig med saksordføreren i at dette er ikke en veldig dramatisk endring tross alt.

Jeg tror personlig at ansatt rektor og valgt styreleder er en hensiktsmessig styringsmodell, men jeg har samtidig stor respekt for at enkelte institusjoner gjør andre vurderinger og ønsker å beholde det som er dagens normalmodell. Derfor er jeg veldig godt tilfreds med at det fremdeles skal være fullt mulig å velge begge løsningene.

Representanten fra Senterpartiet peker på at fylkeskommunen har et ansvar for de videregående skolene og også, i hvert fall delvis, for fagskolene, og mener at de da også bør ha ansvar for styresammensetningene ved høyskolene. En litt vesentlig endring der er at fylkeskommunen også er eier av de videregående skolene, mens det er staten som er eier av de statlige høyskolene og universitetene. Derfor mener jeg at det er rimelig at departementet kan få utnevne styremedlemmer, jeg mener det er fornuftig, og jeg mener det også er ryddig at det er departementet og ikke styret selv som fastsetter godtgjørelsen til styremedlemmene.

Men alt i alt mener jeg at dette er en lite dramatisk endring som jeg tror vi alle – også sektoren – kan leve veldig godt med.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:27:25]: I denne proposisjonen fremmer regjeringen et forslag om endringer i universitets- og høyskoleloven, og som det også er beskrevet, mener vi at det bidrar til bedre rammer for styring og ledelse i sektoren. Saksordføreren har redegjort godt og grundig for hva endringene består i, så jeg skal ikke gjenta det, men bare minne om, også jeg, at dette er en oppfølging av en diskusjon som vi hadde i forbindelse med strukturmeldingen, Meld. St. 18 for 2014–2015, hvor flere av disse lovendringene ble skissert.

Det er enighet om – og det er jeg veldig glad for – at det er helt avgjørende for universiteter og høyskoler med god og strategisk ledelse. Det er helt avgjørende for å nå målsettingen om økt kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning. Vi mener at ledere ved universiteter og høyskoler skal ha både faglig kompetanse og lederkompetanse, og at det er nødvendig for å videreutvikle institusjonene i en stadig mer global og konkurransepreget sektor.

Regjeringen mener at ansatt rektor og ekstern styreleder utpekt av departementet best bereder grunnen for gode rekrutteringsprosesser der både gode interne og gode eksterne kandidater kan konkurrere om toppstillingene. Et skille mellom daglig leder og styreleder vil sørge for at all myndighet og ansvar, bl.a. for tilsyn med daglig ledelse, ikke samles på én hånd. Styret vil dermed ha en sterkere og mer uavhengig rolle når det ikke ledes av en rektor som er valgt av de ansatte, som skal tilbake til fagmiljøene etter endt rektorgjerning, og som har sitt daglige virke ved institusjonen. Faglige prioriteringer der gode hensyn står mot hverandre, er alltid vanskelig. Vi er også inne i en tid der prioriteringer er nødvendig for alle institusjoner, for å konsentrere og profilere virksomheten bedre. Regjeringens klare preferanse er på denne bakgrunn at høyere utdanningsinstitusjoner ansetter en godt kvalifisert rektor som daglig leder, og at institusjonens styreleder bør utpekes av departementet. Selvfølgelig, må det føyes til, er det er naturlig at man også lytter til gode råd og innspill.

Jeg mener allikevel, og det er det viktig å understreke, at selv om ansettelse av rektor er regjeringens foretrukne modell, anerkjenner vi at noen institusjoner fortsatt ønsker å velge rektor. Det er mange eksempler på at valgte rektorer har gjort en god jobb. Det er eksempler på at de har jobbet bra med både videreutvikling og styrking av sin institusjon. Vi ønsker derfor å gi styrene en mer reell valgfrihet ved valg av modell for ledelse. Viktigheten av dette ble også understreket av Stortinget ved behandlingen av strukturmeldingen. Regjeringen foreslår derfor at et vedtak om modell for ledelse skal fattes med alminnelig flertall i styret, i motsetning til dagens krav om to tredjedels flertall.

Regjeringen foreslår å holde fast ved dagens ordning med at institusjonene fremmer forslag om styremedlemmer som skal oppnevnes av departementet, men at institusjonene ikke skal måtte foreslå hvem av disse som kan være styreleder når departementet skal oppnevne dem. Departementet skal, som i dag, utpeke styreleder på fritt grunnlag og ha mulighet til å kunne vurdere flere alternativer avhengig av institusjonens behov. Ideelt sett bør alle som foreslås, være egnet som styreledere, og det er uheldig å gi forhåpninger om styrelederverv, siden departementet uansett oppnevner på fritt grunnlag. Regjeringen mener derfor at det ikke lenger bør være en lovfestet forslagsplikt, men at det selvsagt legges til rette for dialog mellom departementet og institusjonen.

I tråd med regjeringens mål om å styrke den institusjonelle autonomien fremmer vi også forslag om at styret selv skal kunne endre sin styresammensetning med alminnelig flertall. Jeg understreker at det i alle tilfeller skal være tilfredsstillende representasjon fra all grupper i styret, og at ingen grupper skal kunne ha flertall i styret alene.

Det er store endringer på gang i universitets- og høyskolesektoren. Det gjennomføres strukturendringer for å gi bedre rammer for institusjonens arbeid med å heve kvaliteten. God styring og ledelse er avgjørende. Studentene og de ansatte engasjerer seg gjennom/ved valg og deltakelse i styrende organer. Departementet bruker store ressurser på å oppnevne styremedlemmer, der styrets samlede kompetansebehov, hensynet til regional utvikling og til mangfold er blant de ting som vektlegges. De lovendringene som er foreslått, skal samlet sett gi bedre styring og ledelse og er et viktig ledd i det samlede kvalitetsarbeidet, selv om det er helt riktig, som det ble sagt, at dette er en moderat endring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.