Svein Roald Hansen (A) [15:08:05]: EFTAs handelspolitiske strategi har i hovedsak gått ut på å følge EU når det gjelder å få frihandelsavtaler med andre land. Poenget er å sikre norsk og de andre EFTA-landenes næringsliv like god markedsadgang som EU-landenes næringsliv i viktige markeder.

På 2000-tallet gikk EFTA også i noen tilfeller foran EU. Avtalene med Singapore, Sør-Korea og Canada er eksempler. I dag har også EU avtaler med disse tre landene, nå senest med Canada, og de er mer omfattende. Nå må EFTA følge etter med oppdateringer av disse avtalene. Dette gjelder særlig Canada, hvor EFTA kun har en avtale om varehandel.

EFTA-rådets prioriteringer for første halvår i år var å fortsette forhandlingene med Georgia og Filipinene, gjenoppta forhandlingene med India og Indonesia og ha to forhandlingsrunder med Malaysia samt å få i gang samtaler med Tyrkia, Mexico og Canada om å oppdatere, modernisere og utvide frihandelsavtalene med disse landene.

Dette er vel og bra, men om vi sammenligner med det handelspolitiske programmet handelskommissær Cecilia Malmström la fram i fjor høst, blir ambisjonene noe mer puslete. Én ting er EUs ambisjoner om å sluttføre TTIP med USA, frihandelsavtalen med Japan, investeringsavtalen med Kina og gjenoppta forhandlingene om en frihandelsavtale med ASEAN. Like interessant er målsettingene om å bruke handelsavtaler til å styrke arbeidet med å sikre bærekraftig utvikling, arbeidstakerrettigheter, bedriftenes ansvar gjennom verdikjeden og menneskerettigheter – og ivaretakelse av den europeiske sosiale modellen og regulatoriske standarder. Med andre ord en handelspolitikk som også skal fremme og sikre europeiske verdier.

I lys av debatten som går om hva TTIP og TISA kan bety for Norge og vårt politiske handlingsrom, nasjonalt og lokalt, er det av stor betydning at EUs strategi slår fast at EUs handelsavtaler aldri skal forhindre regjeringenes rett til å styre og organisere offentlige tjenester, til å regulere og sette standarder og aldri innebære krav om privatisering.

I EFTA-sammenheng er vi adskillig mer beskjedne i våre målsettinger. Jeg husker godt kampen som ble ført, fra norsk side, for å få aksept i EFTA-familien for å kreve egne kapitler om bærekraftig utvikling og arbeidstakerstandarder. Stortingets EFTA-parlamentarikerkomité var en pådriver i dette arbeidet. Vi fikk til slutt gjennomslag på EFTA-ministermøtet i Reykjavik i 2010. Til da hadde hensynet til miljø og anstendige arbeidsvilkår kun vært referert til i det såkalte forordet.

Spørsmålet er: Vil regjeringen ta initiativ til at EFTA utvikler en tilsvarende, bredere og verdibasert handelspolitisk strategi, som EU nå vil legge seg på?

Gjennom EFTA har vi et omfattende nettverk av frihandelsavtaler, men det er en utfordring at Norge står uten avtaler med noen av de største og raskest voksende økonomiene i verden – Japan, India, USA, Brasil, Indonesia. En annen utfordring er at moderne handelsavtaler har utviklet seg til å bli langt mer omfattende enn tidligere. Nå handler det i mindre og mindre grad om tollsatser og mer og mer om bredere agendaer, som investeringer, standarder, miljøhensyn, arbeidstakerrettigheter og utviklingselementer. I tillegg ser vi utviklingen av regionale og multinasjonale avtaler med sterke elementer av global og regional maktpolitikk. Dette krever nye grep og nye innfallsvinkler, også for oss og for EFTA.

I mange av de framvoksende økonomiene vil investeringer være viktige for deres utvikling. Dette er et område hvor Norge kan ha et fortrinn gjennom oljefondet, men i mange av disse markedene kan investeringer være risikable.

Regjeringen sendte i fjor ut en modell for bilaterale investeringsavtaler, BITs, på høring. Siden har vi ikke hørt noe om den. Stortinget la noen overordnede føringer i innstillingen til Meld. St. 29 for 2014–2015. Hva har regjeringen landet på? Har den funnet en modell den mener ivaretar balansen mellom beskyttelse av investor mot illegale reguleringer og landenes rett til legale reguleringer?

EU har lansert en ny modell for tvisteløsningspanel i forbindelse med investorbeskyttelse, med et fast panel av dommere, og fått gjennomslag for dette i sine avtaler med Canada og Vietnam. Jeg mener dette er en modell Norge bør slutte opp om, fordi den imøtekommer mye av kritikken mot å ha ulike paneler fra sak til sak. Hva er regjeringens syn på dette?

Et tredje viktig element i EUs nye handelsstrategi er åpenhet. EUs handelskommissær Cecilia Malmström og hennes stab har månedlige møter med Europaparlamentets handelskomité, INTA, og i tillegg jevnlige møter med saksordførere og skyggeordførere på ulike forhandlingsspor. Det er opprettet et såkalt leserom for medlemmene i Europaparlamentet hvor alle dokumenter, også motpartens posisjoner, legges fram. Det opprettes tilsvarende leserom i medlemslandene for at også nasjonale parlamentarikere skal kunne følge utviklingen i forhandlingene. Det danske leserommet ble nylig åpnet. Det er kravet om mer åpenhet rundt handelsavtaler som har ført til denne praksisen under den nye kommisjonen – også initiert av den tiltagende debatten om forhandlingene med USA om TTIP og av TISA-forhandlingene.

Kommisjonen offentliggjør også sine egne posisjoner på EUs hjemmesider. Men medlemmene av EU-parlamentet, og spesielt komitémedlemmene, får altså ytterligere informasjon og grunnlag for å kunne gi innspill og delta i den offentlige debatten som løper mens forhandlingene pågår.

Europaparlamentet har også, med bredt flertall, vedtatt en omfattende uttalelse som gir føringer for en TISA-avtale, synspunkter kommisjonen vet den må legge til grunn om en ferdigforhandlet avtale skal få flertall i parlamentet.

Regjeringen – her hjemme – har et handelspolitisk kontaktorgan med representanter fra sivilsamfunnet, NHO, fagbevegelser og organisasjoner opptatt av handels- og utviklingspolitikk. Disse er jevnlig orientert om TISA-forhandlingene og har trolig mer detaljert innblikk i disse forhandlingene enn vi på Stortinget har. Det er bra at sivilsamfunnet tas med på råd, men jeg tror vi må tenke nytt også om hvordan Stortinget skal holdes orientert underveis.

Jeg stilte et skriftlig spørsmål til utenriksministeren om han ville offentliggjøre norske innspill til TISA-forhandlingene og på egnet måte jevnlig konsultere Stortinget om utviklingen i forhandlingene. Svaret var at regjeringen tilstreber åpenhet om TISA-forhandlingene, og at han tar sikte på å offentliggjøre en oppdatering av det norske tilbudet når det foreligger, og at han vil konsultere Stortinget på egnet måte, som det heter, underveis.

Velvillig lest er svaret for så vidt positivt, men det oser heller ikke av initiativ for å bringe mer innsikt og offentlighet rundt disse forhandlingene, som det jo nå pågår en debatt rundt. Det er en debatt som, så langt jeg kan forstå, er beheftet med unødig uro for konsekvensene, spesielt når man leser de krav EU-parlamentet har lagt til grunn, og de krav EUs handelspolitikk legger til grunn, med hensyn til å ivareta både politisk styring og handlingsrom og standarder innen miljø, forbrukerbeskyttelse osv.

Det er bare åpenhet og innsikt i hva som skjer i forhandlingene, som kan fjerne denne type uro. Derfor er oppfordringen til næringsministeren at hun inspirerer sin kollega utenriksministeren til å være mer offensiv når det gjelder åpenhet om de forhandlingene han sitter med ansvaret for. Det vil også gjøre hennes jobb lettere i de forhandlingene hun har ansvaret for.

En siste utfordring, som Norge og de andre EFTA-landene kan stå overfor etter 23. juni, er Storbritannia. Hvis de britiske velgerne sier nei til Camerons avtale med EU og ja til at Storbritannia skal forlate EU, så vil de også forlate EØS og oss. Norge vil stå uten en handelsavtale med en av våre største handelspartnere.

Har regjeringen og/eller EFTA startet forberedelsene til en slik situasjon? Selv om det trolig vil ta tid før Storbritannia er ute av EU, vil det være svært mange land utenfor EU som vil være i samme situasjon som oss, og det vil være svært mange land Storbritannia må forhandle avtaler med. Da tror jeg det er viktig at Norge ikke står sist i denne køen. EFTA holder jo sitt ministermøte i Sveits uken etter folkeavstemningen. Utfallet – spesielt om det skulle bli en «Brexit» – bør naturlig nok være et tema på det møtet.

Statsråd Monica Mæland [15:17:18]: Jeg vil innledningsvis takke interpellanten for å sette fokus på verdigrunnlaget for den norske handelspolitikken. Dette felles verdigrunnlaget er og har vært essensielt for den generelt brede oppslutningen om norsk handelspolitikk som vi har hatt i Stortinget, i arbeidslivet og i norsk næringsliv. Handelspolitikken er en viktig forutsetning for norsk næringsliv og for konkurranseevnen til norsk næringsliv, og dermed for verdiskapingen og grunnlaget for velferdssamfunnet. Disse spørsmålene ble grundig redegjort for i stortingsmeldingen om globalisering og handel, som ble lagt fram i mai i fjor. Jeg skal komme tilbake til innholdet i denne meldingen.

I den omstillingen næringslivet nå er inne i, er det enda mer sentralt at norske bedrifter er sikret markedsadgang og gode og stabile rammevilkår i utenlandske markeder. Endringene i oljesektoren innebærer at fastlandsøkonomien, både den eksportrettede industrien og tjenestenæringene, må bidra relativt mer til verdiskaping og sysselsetting i Norge. Denne omstillingen i norsk næringsliv er allerede i gang, og vi får gradvis flere bein å stå på. Norske handelspolitiske veivalg må speile endringene i norsk økonomi og ta inn over seg endringene i det globale handelspolitiske bildet.

Den globale handelspolitikken utformes i stor grad i bilaterale, regionale, såkalt megaregionale og plurilaterale handelsavtaler. Vi må se på vår handelspolitikk i lys av disse endringene. Stortingsmeldingen om globalisering og handel av i fjor ga oss et godt grunnlag for dette.

Norge er gjennom EFTA en del av et vidtrekkende nettverk av frihandelsavtaler. Vi forhandler i dag med en rekke viktige handelspartnere, med fokus på vekstøkonomiene i Asia. Vi har ambisjoner om å modernisere avtalene med Canada, Mexico, Chile og Tyrkia. Vi fører en dialog med USA og den søramerikanske sammenslutningen Mercosur. Blant de plurilaterale prosessene vil jeg også understreke at forhandlingene om en tjenesteavtale i TISA vil være veldig viktig for norsk tjenestesektor.

Vi deler de verdiene som EU presenterte i sin strategi «Trade for all» i fjor høst, og har lagt til grunn de samme prinsippene i våre ulike handelsavtaler i en årrekke. Norge og de øvrige EFTA-landene og EUs medlemsstater er forankret i en felles europeisk verditradisjon. Dette gjenspeiles i handelspolitikken, der EFTA og EU legger de samme verdiene og prinsippene til grunn for sitt arbeid. Gjennom våre handelsavtaler anerkjenner vi den miljømessige og sosiale dimensjonen ved handel, og vi kan i likhet med EU slå fast at handelsavtaler vi inngår, ikke skal legge begrensninger på vår rett til å regulere samfunnet vi er satt til å styre. Jeg vil òg benytte anledningen til å understreke at disse avtalene ikke innebærer krav om privatisering av offentlig tjenesteyting.

Disse prinsippene er for øvrig styrende for alt arbeid i norsk handelspolitikk, i bilaterale avtaler gjennom EFTA og for avtaler mellom flere land i og utenfor WTO. Innledningsvis i frihandelsavtalene stadfester vi de prinsipper som ligger til grunn for avtalene, bl.a. felles verdier, som vår støtte til demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, å arbeide for en bærekraftig utvikling og dermed anerkjenne sammenhengen mellom handel, miljø og arbeidstakerrettigheter. Våre rettigheter og plikter som følge av medlemskap i ILO og multilaterale avtaler, arbeidet mot korrupsjon og fremme av godt styresett og viktigheten av bedriftenes samfunnsansvar for en bærekraftig utvikling legges også til grunn. Disse prinsippene er forankret i internasjonale erklæringer Norge har sluttet seg til, bl.a. i FN, OECD og andre organisasjoner.

Den sosiale og miljømessige dimensjonen ved handel har de senere årene blitt mer framtredende i debatten om handelspolitikk. EFTA-landene ble i 2010 enige om å ta inn et kapittel om handel og bærekraftig utvikling i alle sine avtaler. Norge var en pådriver for å få dette til. Kapitlet legges fram i alle forhandlinger, det være seg med nye partnere eller ved oppdatering av eksisterende avtaler. Bestemmelsene om handel og bærekraftig utvikling i EFTAs avtaler er litt annerledes utformet enn i EUs avtaler, men gir det samme ambisjons- og forpliktelsesnivå.

Våre frihandelsavtaler er dermed forankret i vårt verdisyn, og reflekterer sammenhengen mellom den økonomiske, sosiale og miljømessige dimensjon av en bærekraftig utvikling. Handelsavtalene brukes med andre ord aktivt som et instrument i arbeidet med å fremme norske verdier.

Selv om handelspolitikken i EU og EFTA er tuftet på samme verdigrunnlag, er det viktige ulikheter i samarbeidsformen man har valgt i EU og i EFTA. I EU fører man en felles politikk på en rekke grunnleggende områder i det som utgjør det indre marked, og EU er en tollunion. Selv om de enkelte medlemsland kan ha ulike næringsinteresser, skaper EU-samarbeidet andre forutsetninger for å føre en enhetlig politikk på f.eks. utenriks-, miljø-, og arbeidsmarkedsområdet.

EFTA er på sin side et frihandelsforbund som ikke har som ambisjon å utvikle en felles politikk på disse og andre områder. Vi har i EFTA heller ikke en tollunion med felles eksterne tollsatser. Dette er også reflektert i at hvert enkelt EFTA-land inngår en frihandelsavtale med det respektive partnerland – det er ikke EFTA som organisasjon som inngår avtalene.

EFTA-landene utformer likevel en felles tilnærming til spørsmålene som representanten Hansen tar opp gjennom et svært tett, og la meg tilføye, veldig godt samarbeid. EFTA-landene deler et felles verdigrunnlag, og vi bruker handelsavtalene aktivt for å fremme dette. Det er ingen uenighet blant EFTA-statene når det gjelder hvordan disse spørsmålene skal reflekteres i frihandelsavtalene, og vi vil fortsette med å aktualisere dette arbeidet for å reflektere den globale utviklingen innenfor handelspolitikken der slike temaer blir stadig mer framtredende.

Gitt EFTAs gode samarbeid, men som likevel er av en mindre forpliktende natur, og medlemslandenes ulike politiske forutsetninger, er jeg dog tvilende til hvorvidt det er hensiktsmessig at arbeidet med disse spørsmålene nedfelles i et eget strategidokument i EFTA. Jeg mener at det er viktigere hvordan disse spørsmålene behandles i de avtalene vi inngår.

Regjeringens handelspolitikk er i kontinuerlig utvikling for å tilpasse seg de økonomiske og politiske realiteter vårt eksportrettede næringsliv står overfor og for å reflektere de verdiene og holdningene som er grunnleggende i det norske samfunnet.

Regjeringen la i mai i fjor fram den første stortingsmeldingen om handelspolitikk på snart 30 år, der momentene som interpellanten framhever, ble svært grundig behandlet.

Meldingen gir en fyllestgjørende redegjørelse av hvordan regjeringens handelspolitikk reflekterer spørsmål som bærekraftig utvikling, arbeidstakerrettigheter, bedriftenes ansvar gjennom verdikjeden og menneskerettigheter samt spørsmål knyttet til regjeringens rett til å styre og organisere offentlige tjenester og sette standarder.

Meldingen gir også et bilde av hvilke utfordringer vi står overfor i de nærmeste årene, og hva vi ser for oss er veien framover. Meldingen ble behandlet i Stortinget i januar, og jeg er veldig glad for at et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak hovedpunktene i meldingen.

Svein Roald Hansen (A) [15:26:01]: Jeg takker statsråden for svaret. Hun sier at hun er i tvil om disse verdiene bør tydeliggjøres i et strategidokument, hvis jeg oppfattet henne riktig, slik som EU har. Det er selvsagt riktig at det er stor forskjell på samarbeidet i EU og samarbeidet i EFTA – ikke minst vil jo EU gjennom sitt samarbeid også kunne ha en større verktøykasse når det gjelder å bistå handelspartnere, særlig i fattige land, med å legge inn utviklingselementer i avtalene.

Jeg er likevel ikke så sikker på om ikke det hadde vært fornuftig å tydeliggjøre disse verdiene og disse målsettingene i et strategidokument for EFTA, for jeg tror ikke det oppfattes slik som statsråden sa, at dette er verdier og målsettinger som EFTA har arbeidet for i lang tid. Jeg skal ikke bestride det statsråden sa, men jeg tror ikke det oppfattes sånn i den offentlige debatten. Vi slet ganske mye for å få aksept for å få egne kapitler med bærekraftig utvikling og arbeidstakerrettigheter og få det mer enn i preambelet eller i forordet. Velvilligheten var ikke like stor i alle EFTAs medlemsland, tror jeg vi trygt kan slå fast.

Jeg har fulgt og jobbet i sentrale politiske miljø siden midten av 1980-tallet, og handelspolitikk er et av de områdene som det har vært minst diskusjon om, både her i huset og i andre fora. Vi ser at når det dukker opp over horisonten, blir det engasjement ute – det er et krevende felt. Jeg tror at jo mer åpenhet og jo mer diskusjon vi kan ha om det i det politiske miljø, jo bedre er det, for det er som statsråden sa, og som også er grundig redegjort for i Meld. St. 29 for 2014–2015, som komiteen sluttet fullt opp om, veldig viktig for norsk verdiskaping. Når vi eksporterer 40 pst. av verdiskapingen vår, sier det seg selv at mange titusen arbeidsplasser i Norge er avhengig av eksport, og av at vi har gode rammevilkår for eksportbedriftene våre.

La meg til slutt bare utfordre statsråden på en ting som vi kunne lese i Nationen i påsken, at vi ikke vet sikkert hvem som skal sitte i de arbeidsgruppene som skal utrede konsekvensene for Norge av en TTIP-avtale. Jeg håper at det er en misforståelse, selv om det ikke sto i 1. april-avisene, for det ville være et hemmelighold som bare … (presidenten klubber).

Presidenten: Da var taletiden ute.

Statsråd Monica Mæland [15:29:23]: Jeg skal selvsagt ikke bestride representantens beskrivelse av hvordan tingenes tilstand var tilbake i 2010. Min vurdering er basert på det jeg har opplevd gjennom vel to og et halvt år med dette arbeidet gjennom EFTA, og jeg oppfatter at det man i sin tid åpenbart har kjempet igjennom fra norsk side, nå i hvert fall ligger der som en grunnmur og ikke er gjenstand for debatt eller forhandlinger i dag. Så kan vi jo komme tilbake til hvorvidt man skal se på dette med strategi eller ikke.

Bare et par ting som jeg ikke nevnte i hovedinnlegget. Men jeg vil først få svare på Hansens spørsmål knyttet til konsekvensutredningen av TTIP – den skal selvsagt være åpen. Vi hadde en åpen anbudsrunde, oppdraget er tildelt. Når medlemmene av arbeidsgruppen ikke var offentlig tilgjengelige, er det fordi de ikke var oppnevnt ennå. Men vi er selvsagt interessert i størst mulig åpenhet, legitimitet, rundt dette veldig viktige arbeidet som gjøres for å se på konsekvensene fra Norges side, gitt at EU og USA kommer i mål.

Jeg ble også spurt om ISDS, den nye modellen som EU-kommisjonen kom med i fjor. Vi hadde som kjent en høring knyttet til en modellavtale for BITs i fjor. Det var veldig mange høringsinnspill i høst, og vi ser både på høringsinnspillene og på den modellen som EU har fremmet, og som har mye godt ved seg.

La meg også si – jeg svarte ikke på dette med Storbritannias eventuelle exit fra EU – at vi er glad for den avtalen som Storbritannia inngikk med kommisjonen i februar, og som også får betydning for vår del gjennom EØS. Verken Norge eller EFTA som organisasjon forbereder seg på en uttreden, men Storbritannia er viktig for oss både handelspolitisk og utenriks- og sikkerhetspolitisk, så jeg vil vel heller si at vi følger veldig godt med på hva som skjer i Storbritannia med tanke på avstemningen 23. juni.

Odd Omland (A) [15:31:51]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.

Norsk næringsliv og verdiskaping er et av fundamentene for velferdssamfunnet. Norge er avhengig av handel, og i et historisk perspektiv har vi vært flinke til å nytte de mulighetene som handel gir, og spesielt er EØS-avtalen viktig. Som en hørte, utgjorde eksporten nær 40 pst. av BNP i 2014, og en betydelig del av importen er også innsatsvarer for eksport av varer og tjenester. Som interpellanten var inne på, har EFTAs handelspolitiske, kloke strategi i hovedsak gått ut på å følge EU når det gjelder å få frihandelsavtaler med andre land. Poenget er jo å sikre det norske og de andre EFTA-landenes næringsliv like god markedsadgang som EU-landenes næringsliv i viktige markeder.

Gjennom sin nye strategi har EU som mål å bruke handelsavtaler til å styrke arbeidet med å sikre bærekraftig utvikling, arbeidstakerrettigheter, bedriftenes ansvar gjennom verdikjeden og menneskerettigheter. Samtidig ser jeg at det er viktig i denne sammenheng også å understreke det som EU nå slår fast, at handelsavtaler ikke skal forhindre rett til å styre og organisere offentlige tjenester og til å regulere og sette standarder, og aldri innebære krav om privatisering.

Jeg vil i denne forbindelse også trekke en parallell til en sak som næringskomiteen nå har til behandling, nemlig ny lov om offentlige anskaffelser. Dette er jo et lovverk som omfattes av EØS-avtalen, som delvis bygger på EU-direktiver. Lovendringene som foreslås, kommer til dels fra en revisjon EU har gjort av regelverket for å øke fleksibiliteten og redusere de administrative byrdene for oppdragsgivere og leverandører og for å avklare rettsspørsmål. I dette regelverket gis det nå økt handlingsrom for ulike samfunnshensyn for de ulike trinnene i anskaffelsesprosessen, og iallfall fra vår side er vi nå også i denne sammenheng opptatt av at vi utnytter det handlingsrommet som ligger i EU-regulativet, også av hensyn til norske bedrifter.

Jeg håper at statsråden følger opp det spørsmålet interpellanten reiser, om regjeringen vil ta initiativ til at EFTA utvikler tilsvarende strategi som EU knyttet til handelsavtaler, selv om jeg oppfatter at statsråden slår fast at disse verdiene allikevel legges til grunn.

Når det gjelder debatten her hjemme vedrørende TTIP og TISA, har de ovennevnte synspunkt som jeg var inne på, vært av stor betydning i diskusjonen.

Et annet viktig moment har vært åpenhet rundt forhandlingene. Vi ser nå at EU stiller krav om mer åpenhet rundt handelsavtaler, og den tiltakende debatten om forhandlinger angående TTIP og TISA har tatt dette til følge, og en har opprettet et såkalt leserom, som også interpellanten utdyper.

Den lukkethet som har vært her hjemme bl.a. rundt TISA-forhandlingene, har medført mye unødvendig støy, og vi ser også nå diverse spekulasjoner rundt utredningen som skal foretas av konsekvensene av TTIP-avtalen.

Jeg håper at statsråden vil bidra til at vi får åpenhet rundt disse spørsmålene, slik som en har det i EU, og at denne åpenheten kommer på plass fort.

Ove Bernt Trellevik (H) [15:36:04]: Noregs handelspolitikk skal reflektera våre samfunnsøkonomiske interesser. Både næringspolitiske, utviklingspolitiske og utanrikspolitiske interesser skal varetakast.

Handel er ei god sak. Det skapar nytte, det skapar utvikling, og det skapar vekst for dei aktørane som deltek. Men oljeprisfallet som me har hatt, og det faktum at det per dags dato er få store oljefunn igjen som skal utvinnast her i landet, gjer at me står overfor betydelege endringar i økonomien vår i åra som kjem. Omstillinga som me er inne i no, må i større grad sikra eksport av varer og tenester, så me får fleire lønsame arbeidsplassar her heime, framfor den tradisjonelle rolla som råvareeksportør som me har hatt til no.

Eg tenkjer at me i større grad må dra nytte av globalisering og internasjonal handel med varer og tenester, i tillegg til det olje- og gassnæringa gjev oss. Målsetjinga må vera å etablera avtaler som gjev størst mogleg bidrag til norsk verdiskaping, samtidig som me bidrar til global verdiskaping og berekraftig utvikling, til nytte for alle partar som deltek i den internasjonale handelen. Me bør vera blant dei som ligg i front med å utvikla moderne handelsavtaler som dekkjer breidda av både handel og handelsrelaterte verkemiddel – gjerne saman med EFTA, når det er formålstenleg.

Eg tenkjer me må streva etter eit samarbeid som er mest mogleg ope, rettferdig og føreseieleg. Ein aktiv og open handelspolitikk er svært viktig for å forstå kor viktig handel er for velferda i vårt land og for kvart enkelt land som deltek i handel. Frihandelsavtala med EFTA er eit sentralt verkemiddel for å fremja norske handelspolitiske interesser. I tillegg er det sjølvsagt også ressurssparande å framforhandla avtaler i samarbeid med EFTA.

Interpellanten reiser spørsmål om regjeringa vil ta initiativ til at EFTA utviklar ein tilsvarande, verdibasert handelspolitisk strategi som det EU har. Utfordringa er, slik eg ser det, at EFTA for så vidt er ein forholdsvis liten forhandlingspart og liten aktør målt opp mot EU. At EFTA skal forplikta seg slik EU gjer, er nødvendigvis ikkje rett, og me bør ut frå situasjonen og det enkelte forhold kunna stå mykje friare som ein betydeleg mindre aktør enn EU og tilpassa oss dei til kvar tid rådande forhold og dei moglegheitene som måtte by seg.

I Meld. St. 29 for 2014–2015, som me nyleg har behandla her i Stortinget, kan me lesa at regjeringa ønskjer å auka handelen med f.eks. utviklingsland. Frihandelsavtaler saman med EFTA legg til rette for auka samhandel og økonomisk samarbeid, noko som er positivt for eit lands økonomiske vekst og utvikling. Faktorar som styresett, politiske forhold, demokratiske prinsipp og menneskerettar vert vektlagde ved valg av frihandelspartnarar. Eg tenkjer at dette er svært gode prinsipp, og bør etter mitt syn vera dekkjande for å forhandla fram gode avtaler både for Noreg og det land me forhandlar med.

Så nemner interpellanten, representanten Hansen, i sitt innlegg at han ønskjer meir debatt om handelspolitikk, og det støttar eg han i. Eg takkar for initiativet til denne interpellasjonsdebatten her i dag. Me kunne gjerne hatt ei breiare handelspolitisk utgreiing og debatt her i Stortinget, nettopp for å diskutera dei meir prinsipielle og gode sidene ved handel, som byr på svært mange utfordringar, men også svært mykje nytte og glede for samfunnet, og som vert meir og meir viktig for oss i åra som kjem.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:40:01]: Først av alt vil jeg få lov til å takke interpellanten for at han reiser en veldig viktig debatt. Interpellanten, Svein Roald Hansen, har i en årrekke jobbet med disse spørsmålene, og i 2010 satt representanten Svein Roald Hansen selv som leder for den norske parlamentarikerdelegasjonen til nettopp EFTA og EØS, og undertegnede satt der som nestleder allerede den gangen – hvis jeg ikke husker helt feil.

Det var en viktig debatt som gikk på det tidspunktet, og det er riktig, som representanten henviser til, at det var nok ikke alle land – uten at jeg skal nevne konkret land – som var like interessert i å blande andre ting enn det rene handelselementet inn i denne typen avtaler. Og det er på mange måter der en del av diskusjonene gikk: Skal vi kun ha det rent handelspolitiske inn i avtalene, eller skal vi kunne legge også andre ting til grunn i de avtalene som man forhandler fram?

Noe av det som man så allerede den gang, var nettopp at det ville kunne skape en del utfordringer. Noen ganger har man falt ned på at det med menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter har vært naturlig å felle inn i en sideavtale og ikke i hovedavtalen, i handelsavtalen. Man har også sett på andre måter å gjøre det på. Det er klart at med det arbeidet som pågår knyttet til Indonesia, og vi har sett det i Russland, som man var interessert i, så vi hvor fort ting kan snu i enkelte land med hensyn til norsk handel. Vi har det desidert største markedet når det gjelder antall personer – og snart også økonomisk – Kina, hvor vi også ser helt klare utfordringer på en rekke forskjellige områder. Så det er klart at spørsmålet er hvor vi vil, og hvor vi skal.

Jeg synes statsråden svarer på en veldig god måte, for det er betydelige forskjeller i måten som EU har organisert seg på gjennom arbeidet med både kommisjonen og parlamentarikerne når det gjelder hvem som har ansvaret for hva, hvordan man innretter det, og ikke minst hva som er strategien bak nettopp sammenslutningen. Det er en helt annen konstruksjon når det gjelder EFTA-samarbeidet. Det er klart at vi er flere forskjellige land, vi har ulike tilnærminger til denne problemstillingen, og derfor må man klare å komme fram til en løsning gjennom samtaler med sine partnere om hvordan vi praktisk gjennomfører disse tingene.

Norge er et land som er svært avhengig av internasjonal handel. Selv kommer jeg fra et distrikt i Norge som ikke minst er ekstremt eksportrettet. Nettopp handelsavtaler er det som er med og regulerer disse tingene, som gjør at man har en forutsigbarhet når man går inn i enkeltmarkedet, og vet hva som møter en der. Det går på garantier og sikkerhet for at man får oppgjør, og at man ikke risikerer – holdt jeg på å si – inndragelse av både aksjer og andre ting som følge av at ting og elementer endrer seg i det landet man går inn i.

Statsråden inviterte nettopp til å ta den samtalen med de andre ministrene innenfor EFTA for å se på hvordan vi kan klare å tilstrebe oss en enda større åpenhet. Åpenhet i seg selv er jo positivt, for det vil også være med på, slik som representanten Svein Roald Hansen er inne på, å skape en større debattflate om disse temaene. Det er klart at temaer og diskusjoner knyttet til internasjonal handel, regulering av internasjonal handel, hva vi skal legge til grunn for handelsavtaler, er svært viktig.

Men jeg må også få lov til å påpeke det arbeidet ministrene gjør overfor parlamentarikerdelegasjonene innenfor EFTA, EØS og andre. Den dialogen er svært viktig, og jeg føler at i hvert fall i de årene jeg satt der, var den dialogen veldig åpen og god. Man fikk informasjon. Så er det opp til oss og de som sitter i disse delegasjonene, å overføre den kompetansen og det som diskuteres der, tilbake til gruppen, tilbake til Stortinget, og være med og skape den offentlige debatten, nettopp for at vi skal kunne utvikle dette virkemidlet enda bedre, slik at vi også har et større fokus på hva dette faktisk dreier seg om. Og statsråden kommer med den invitasjonen og sier at ja, vi vil snakke med kollegaer, vi vil gå inn og se på måten som EU har innrettet seg på – kan det være noe ved disse leserommene, kan det være noe ved måten som de gjør ting på.

Det eneste som jeg er helt sikker på, er at Norge i hvert fall er tjent med å være deltaker i flest mulig handelsavtaler. Det trenger næringslivet vårt. Og jeg ser virkelig fram til det som skjer. Vi skal gå inn i det med åpne øyne og vite hva vi gjør, men handel er det som skaper utvikling, handel skaper relasjoner, og handel skaper gode naboforhold, gode forhold mellom nasjoner, som også gjør at selv om landene kanskje har en litt forskjellig innretning, vil dialogen kunne gjøre oss bedre.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:45:45]: Takk til interpellanten for å setje viktige spørsmål på dagsordenen. Det er interessant at fleire i denne salen i dag tek til orde for openheit. Senterpartiet og SV fremja jo eit forslag om openheit kring TISA-avtalen som berre fekk 12 røyster i denne salen, så vidt eg hugsar, men det er kjekt at fleire tenkjer at det er viktig i dag.

Interpellanten viser til at EU gjennom TTIP vil styrkje arbeidsrettar, stille klårare krav til bedriftene sitt samfunnsansvar og generelt fremje «europeiske» verdiar. Dette var flotte lovord, som vert nytta som argumentasjon frå EU- og TTIP-tilhengjarar.

Eg vil her vise til eit dokument som m.a. Corporate Europe Observatory skriv at dei har fått tak i frå TTIP-forhandlingane. Her står det at EU-kommisjonen ynskjer å opprette eit regulatorisk råd for å samkøyre eventuelle forsøk på å innføre nye reglar eller standardar i EU eller USA. Eg siterer frå dokumentet:EU-kommisjonen føreslår å setje opp eit

«regulatorisk råd som vil vurdere eksisterande og framtidige reguleringar på både sider av Atlanteren for å sikre at dei er «kompatible» og ikkje undergrev forretningsinteresser. Verksemda vil bli involvert frå byrjinga av prosessen, lenge før nokon offentleg og demokratisk debatt finn stad, og vil ha gode moglegheiter til å motsetje seg viktige tiltak for å betre matstandardar eller verne forbrukarar».

Dersom noko europeisk land ynskjer å innføre betre vern av miljø, helse, forbrukar- eller arbeidstakarrettar, kan dette verte svært vanskeleg, fordi ein på førehand må «avklare» dette med representantar frå den aktuelle industrien, og med USA.

Kva kan det bety i praksis? Eit døme kan me finne innan kjemikalieindustrien. USA sitt næringsliv har vore uroa over at delar av EUs regelverk er basert på element av føre-var-prinsippet, altså at ein ikkje tillèt noko før ein veit at det ikkje er helseskadeleg. USA sin politikk vert meir styrt etter prinsippet om at det må vere vitskapeleg prova, «science based», at noko er skadeleg før ein kan forby det eller regulere bruken av det. Kva skjer den dagen nokon innanfor EU får mistanke om at nokre kjemikaliar er helseskadelege? Jo, ifølgje regelverket som er føreslått, må ein då gå lange rundar med USA og industriens representantar før ein eventuelt kan forby det eller innføre reguleringar mot desse stoffa.

Meiner statsråden at lekkasjane om eit regulatorisk råd er feilinformasjon, og at det ikkje vil verte etablert noko slikt regulatorisk råd, eller meiner ho – eller interpellanten for den saks skuld – at dette regulatoriske rådet ikkje kjem til å leggje hinder for regjeringar når det gjeld å innføre nye reguleringar og standardar? Dersom det regulatoriske rådet ikkje vil verke avgrensande på regjeringar sin rett til å innføre nye reguleringar og standardar, kva er då meininga med rådet?

Det er ulike potensielle modellar for koordinering av regelverk gjennom TTIP. Ei moglegheit er at TTIP gir ei harmonisering der regelverket vert likt i EU og USA, både for produksjon og sal av varer i båe marknader. Ei anna løysing er gjensidig bilateral godkjenning av regelverk der amerikanske produsentar som får produkta sine godkjende for sal i USA, òg får produkta godkjende for sal i EU – og vice versa. Eit tredje alternativ er gjensidig godkjenning der òg produsentar frå tredjeland får rett til å selje sine produkt i begge marknadar når produktet er godkjent for sal i éin marknad.

I ein informativ studie av TTIP forklarar Ferdi De Ville frå Ghent University og Gabriel Siles-Brügge at dersom TTIP medfører bilateral gjensidig godkjenning, står tredjeland overfor ein uendra situasjon. Òg i dag må ein verifiserast for sal i USA og EU separat. Dersom TTIP medfører gjensidig godkjenning òg overfor tredjeland, vil ikkje TTIP heve globale standardar, men tvert imot fungere som eit «race to the bottom», då produsentar vil tilpasse seg den lågaste standarden i USA eller EU og gjennom dette få tilgang til båe marknader.

Regjeringa sin førre statsråd for EØS-saker og forholdet til EU har fleire gonger nemnt moglegheita for auka globale standardar som eit argument for TTIP. Kan statsråden eller interpellanten forklare meg konkret om dei trur TTIP vil gi harmonisering eller gjensidig godkjenning av regelverket i EU og USA? Meiner dei at TTIP vil gi betre standardar innan arbeidsrettar, miljø og forbrukarvern òg om TTIP vil basere seg på gjensidig godkjenning av regelverk i USA og EU?

Tilbake til openheit: Tyske parlamentarikarar har hatt høve til å gå i lukka rom og lese TTIP-avtalen, så langt som han er komen. Det var sitat frå ein av dei, i ein interessant kronikk som eg las nyleg, som seier at det ikkje på ein einaste plass var nemnt noko om styrkte arbeidstakarrettar. Det er jo interessant, ut frå innhaldet om å heve standardar og det som ligg bak dei gode intensjonane i forslaget til interpellanten, å få litt meir kjøt på beina om ein verkeleg trur at denne avtalen vil gi slike auka rettar.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:51:14]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist et viktig handelspolitisk tema til debatt.

Det er bred enighet om hovedlinjene i norsk handelspolitikk – det er nylig slått fast under Stortingets behandling av stortingsmeldingen om globalisering av handel, den første rene handelsmeldingen på ca. 30 år. For Norge er en handelsnasjon, og de siste tiårene har på mange måter vært en gullalder for norsk økonomi. Høy oljepris og høy aktivitet i petroleumssektoren har bidratt til vekst og velstand. Men fallet i oljeprisen tilsier at oljenæringen ikke lenger vil trekke opp veksten i fastlandsøkonomien, slik som vi har vært vant til de siste tiårene. Det vil kreve omstillinger for bedrifter og arbeidstakere.

De nye arbeidsplassene og den nye verdiskapingen må komme i privat sektor, og det må komme i andre næringer med internasjonal konkurransekraft. I en krevende omstillingsfase trenger vi mer handel og mer internasjonalt samarbeid om rammene for handel, ikke mindre. Derfor er betydningen av regjeringens aktive handelspolitikk, de initiativ som tas i internasjonale prosesser, arbeidet med å styrke det internasjonale rammeverket i WTO, TISA-forhandlingene samt den tette oppfølgingen regjeringen har av TTIP-prosessen gjennom tilgjengelige kanaler, så vesentlig. Fortsatt mangler altså Norge handelsavtaler med seks av de største økonomiene i verden. Her hviler det en formidabel oppgave på regjeringen, som jeg er trygg på at de tar på største alvor, for det er viktig at Norge opprettholder en offensiv handelspolitikk. Gode, forutsigbare rammebetingelser for handel er avgjørende om norsk økonomi og vårt næringsliv skal lykkes i den omstillingen vi står overfor. For det er det handelsavtalene dreier seg om: å sikre vår konkurransekraft.

Kjernen i Norges interesser er å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi. Representanten Hansen berører viktige hensyn som åpenhet og involvering, og han sier at handelsavtaler ikke skal styres av hvordan det offentlige organiserer sin virksomhet eller redusere retten til å regulere. Dette er selve bærebjelken i den brede tverrpolitiske enigheten om norsk handelspolitikk.

Som statsråden tydelig har understreket: Handelsavtaler vil ikke senke standarder. Verken TISA eller andre framtidige frihandelsavtaler vil redusere norske politikeres rett til å regulere miljø og sikkerhet, forbrukerbeskyttelse eller arbeidstakerrettigheter. Spørsmålet om å sikre statens reguleringsrett står også sentralt i regjeringens arbeid med en ny norsk modell for investeringsavtaler. Når det gjelder konsekvensene av TTIP for Norge, der vi jo står utenfor, har regjeringen bestilt en uavhengig utredning av disse.

Statsråden har fastslått at denne regjeringen deler de verdiene EU står for i sin handelspolitiske strategi, og vi vil naturligvis la oss inspirere av EU videre i disse spørsmålene.

Som tidligere regjeringer vil ikke denne heller forhandle bort, men opprettholde fullt politisk handlingsrom for produksjon og organisering av sykehustjenester, grunnutdanning og velferdstjenester. Regjeringen vil sikre åpenhet og involvering og ikke minst at prinsippene om handel og bærekraftig utvikling ivaretas.

Langt på vei – og derfor – ivaretas altså de hensynene interpellanten etterspør, godt gjennom regjeringens politikk. Likevel vil jeg si at en handelspolitisk redegjørelse og en debatt er en god idé som vi bør se nærmere på og vurdere i denne sammenhengen.

Svein Roald Hansen (A) [15:55:14]: Takk for debatten, takk for engasjementet. Det viser at det stort sett er bred enighet om betydningen av handel.

Representanten Nesvik reiste egentlig spørsmålet: Hvor mye skal vi løse gjennom handelsavtaler av gode ting – gode reguleringer, gode arbeidsforhold osv.? Det har ligget under debatten vi har hatt i EFTA om disse tingene. Når undertegnede og Nesvik har reist rundt på såkalt tredjelandsbesøk, hvor vi har forsøkt å hjelpe regjeringen med forhandlingene ved å gi det en parlamentarisk dimensjon, har vårt slagord om EFTA overfor dem vi har møtt – enten det er i India, i Vietnam eller hvor det har vært – vært at «EFTA er pragmatisk og fleksibel». Det var det Ove Trellevik trakk opp her, at vi ikke har så mye kraft til å få til kanskje alt vi ønsker, som det et større EU har. Men EFTA er faktisk en ganske stor spiller, en stor handelsblokk. Vi er ikke så mange mennesker, men vi er store økonomier, og jo – nær sagt – mindre land, jo mer handel, mens store land kan handle med seg selv.

Men det som etter hvert har – tror jeg – kommet fram i debatten rundt disse tingene, er at det er de bedriftene og næringene som er bærekraftige, og som har anstendige arbeidsvilkår, som har framtiden foran seg. Det er de som kan overleve i en globalisert verden, hvor det mer handler om å delta i verdikjedene enn å selge enkle produkter. Det tror jeg har ligget under og gjort at man har lagt vekt på også disse tingene i avtaleform.

Så fikk jeg noen utfordringer fra representanten Navarsete. Til det Navarsete kalte lovord fra EU: Jeg tror at det blir krevende å diskutere disse tingene hvis man tar som utgangspunkt at det kommisjonen skriver i sin strategi, og som har full oppbakking i EU-parlamentet, nemlig at man ikke skal inngå avtaler som hindrer regjeringenes rett til å styre og organisere offentlige tjenester, f.eks., bare er lovord, og forhandles bort. Da blir debatten ganske krevende.

Jeg vet ikke hvordan det ender med det regulatoriske – om det blir gjensidig godkjennelse eller et felles regelverk. Jeg vil tro at sannsynligheten for at det blir gjensidig godkjennelse på noen områder, hvor standardene er like, men veien fram til å teste dem kan være forskjellig, er en nærliggende løsning. Men jeg legger til grunn at når man både på EU-siden og på USA-siden sier at det ikke er snakk om å redusere standardene, tror jeg faktisk det kommer til å bli resultatet også i den endelige avtalen.

Statsråd Monica Mæland [15:58:24]: Igjen – takk for en viktig debatt, og for at den settes på dagsordenen. Når det gjelder spørsmålet om en handelspolitisk redegjørelse, stiller jeg selvsagt mer enn gjerne på det, hvis Stortinget skulle ønske å ha det. Dette er viktig, det er på mange måter viktigere enn noen gang for norsk næringsliv at vi har god tilgang til internasjonale markeder, og derfor er dette arbeidet så viktig for regjeringen og høyt på prioriteringslisten.

Representanten Navarsete stilte noen spørsmål knyttet til TTIP. Helt innledningsvis er det jo viktig å slå fast at Norge ikke sitter ved det forhandlingsbordet, dette foregår mellom våre to viktigste handelspartnere. Det vi kan gjøre, er å følge med, stille spørsmål, holde oss oppdatert og ikke minst gjennomføre en konsekvensvurdering av hva en slik avtale vil bety for norsk næringsliv og for norske eksportører.

Det var stilt spørsmål om et regulatorisk råd. Jeg oppfatter altså ikke at det partene her diskuterer, nærmest er en ny, udemokratisk institusjon som skal tvinge noe nedover ørene på folk. Jeg oppfatter at dette er et forslag til en høringsmekanisme for å ha god dialog og samhandle om regelutvikling på et felles frihandelsområde. Og når det gjelder harmonisering, vil ikke TTIP-avtalen påvirke eller tvinge harmonisering igjennom i tredjeland, spørsmålet er bare om det er noen som vil la være å tilpasse seg det som skjer på verdens største frihandelsområde. Det er jo utfordringen, hvis denne avtalen blir en realitet.

Når det gjelder spørsmålet om åpenhet, har vi hele tiden vært tydelige på at vi ønsker å ha en åpen og god dialog. Jeg minner om at vi, da vi i fjor la fram et forslag til bilaterale investeringsavtaler, i tillegg til å ha en høringsfrist på faktisk fire måneder fordi det var ønskelig, også arrangerte et stort innspillsmøte hvor det var anledning til å stille spørsmål, ha debatt knyttet til alle sider av den saken – fordi det er viktig, og vi er opptatt av at denne type avtaler skal ha legitimitet. Så får vi komme tilbake til BITs når regjeringen har konkludert. Men det er altså helt avgjørende at våre eksportører ikke får dårligere vilkår enn de som vi konkurrerer med. Derfor må vi ha dette høyt på agendaen.

Olemic Thommessen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er omme.