Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjersti Toppe (Sp) [10:02:46]: (ordførar for saka): Regjeringa har fremja ein opptrappingsplan for rusfeltet med dei tre hovudinnsatsområda tidleg innsats, behandling og ettervern og oppfølgingsteneste.

Planen skal bidra til ein forbetra, forsterka, tverrsektoriell og samordna innsats overfor grupper som står i fare for, eller er i ferd med, å utvikla eller har lettare eller moderate rusproblem, og overfor alvorleg rusavhengige personar og deira pårørande. Tal frå Norsk pasientregister viser at om lag 27 000 pasientar var i behandling i spesialisthelsetenester for rusmiddelproblematikk i 2014. 36 pst. av desse hadde alkoholproblem som hovudtilstand. 28 pst. var i behandling for opiatproblem.

Ansvaret for behandling og oppfølging av personar med rusproblem er delt mellom kommune og stat. I tillegg har vi på rusfeltet eit stort innslag av ideelle og frivillige organisasjonar som supplerer dei offentlege tenestene, og som bidrar til mangfald og den totale kapasiteten i tilbodet. Vel 58 pst. av døgnbehandlingsplassane vart i 2014 drivne i regi av private, i alt vesentleg ideelle organisasjonar.

Komiteen står samla om hovudmålsettingane i planen. Det er einigheit om at kommunane vil måtta få ei nøkkelrolle for at denne opptrappingsplanen skal lykkast. Helsedirektoratet har peikt på at det er behov for auka kapasitet i den kommunale rusomsorga, og har anslått eit behov for 4 000 nye årsverk innan 2020. Kommunane er viktige for å nå målet om tidleg innsats. Ein må auka brukarmedverknaden og pårørandesamarbeidet i denne satsinga.

Ein samla komité er sterkt bekymra for at så mange med rusproblem og psykiske lidingar som er under behandling for dette, manglar ein plass å bu. Eit tilrettelagt butilbod er ein svært viktig del av rehabiliteringsprosessen. Ifølgje SINTEF-rapporten frå 2013 er 7 pst. av pasientane innan psykisk helsevern og 1 pst. av pasientane innan tverrfagleg spesialisert behandling registrerte som utskrivingsklare. Dei fleste ventar på bustad. Opptrappingsplanen må ifølgje komiteen setja klare og målbare mål for styrking av bustadtilbodet sidan mangelen her har så store konsekvensar for pasientane. Ein samla komité peiker òg på at innsatsen må intensiverast mot å oppdaga barn og unge som utviklar rusproblem, og at tenestene må verta meir tilgjengelege for unge. Særleg peiker komiteen på at rundt 70 000 barn har foreldre med eit så alvorleg rusproblem at det går ut over deira daglege fungering. Komiteen understrekar at blant helsetenestene er helsestasjonen og skulehelsetenesta svært viktige for å klara å fanga opp barn med foreldre med rusproblem.

Alkohol er utan tvil det rusmiddelet som forårsakar flest sosiale kostnadar for samfunnet, for familien og for enkeltindividet. Det er ei bekymring i komiteen når det gjeld det som står i opptrappingsplanen om ein tendens til at eldregenerasjonen aukar sitt alkoholforbruk. Komiteen viser òg til dei store kostnadane som er knytte til alkohol i arbeidslivet. Komiteen anerkjenner i sine merknadar det viktige arbeidet som Akan gjer for å tilretteleggja for rusmiddelførebygging i arbeidslivet. Vi har store forventningar til det arbeidet som skal skje med å utarbeida ei rettleiing for rusmiddelførebygging i offentlege verksemder. Her bør det offentlege gå føre med eit godt eksempel.

Mens komiteen har behandla saka, har det i den offentlege debatten vore eit sterkt fokus på LAR-behandling av gravide kvinner. Generelt peiker komiteen på at tidleg innsats retta mot kvinner som brukar rusmiddel, må styrkast. Barn fødde med alkoholskade er òg eit problem i Noreg. Kvinner må informerast grundig om skaden alkoholinntak under svangerskap kan påføra barnet. Å implementera erfaringane med forsøk med tidleg livsstilssamtale ved graviditet i dei nasjonale retningslinjene for svangerskapsomsorga er eit viktig grep for å kunna førebyggja og avdekkja uheldig rusbruk hos foreldre.

Ein samla komité står bak forslaget om å be regjeringa vurdera å gi alle kvinner som er alvorleg rusmiddelavhengige, tilbod om gratis langtidsverkande prevensjon. Ein samla komité meiner at kvinner i reproduktiv alder som startar opp i LAR, skal verta grundig informerte om LAR-behandling og graviditet og åtvara mot å verta gravide under LAR-behandling. Desse barna veit vi vert fødde med abstinensar, og både Norsk barnelegeforening, Barneombodet og jordmødrene sine organisasjonar åtvarar mot dagens praksis. Komiteen skriv i innstillinga:

«Kvinner i LAR som ønsker å få barn, må få tilbud om hjelp til nedtrapping av LAR-medikamenter.»

Komiteen skriv også at her må det gjerast individuelle vurderingar. Ein samla komité ber regjeringa «innføre en enkel og ubyråkratisk ordning som kan gi kvinner i LAR gratis langtidsvirkende prevensjon ved oppstart i LAR.»

Eit fleirtal i komiteen, alle parti utenom Kristeleg Folkeparti, skriv at det ikkje skal vera eit absolutt krav.

Det er sjølvsagt fleire forhold i denne planen der ikkje partia er heilt samrøystes, spesielt når det gjeld kva slags medikament som skal inn i legemiddelassistert rehabilitering, deriblant heroinassistert behandling. Det som komiteen samlar seg om av nye medikament, er det som vert kalla for naltreksonbehandling, som er eit veldig bra prosjekt i Helse Bergen, som ikkje er vanedannande, og dette bør kunna verta ein del av det nasjonale tilbodet.

I komiteen er vi òg ueinige om ein skal innføra betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar innan rus og psykiatri, allereie i 2017. Blant anna er Senterpartiet svært skeptisk til å innføra dette allereie om eitt år, når vi veit kor mykje som må på plass før dette skal verta eit godt pasienttilbod.

Det er kjent at det er politisk usemje om ordninga fritt behandlingsval, og det kjem òg til syne i innstillinga. Det er tverrfagleg oppslutning om prinsippet om at ein framleis skal ha lovforbod mot bruk og innehaving av narkotika, men ein vil ha meir av alternative straffereaksjonar, som Narkotikaprogram med domstolskontroll og meir bruk av § 12, osv. Komiteen viser i innstillinga òg til utfordringane i kriminalomsorga, noko som høyrer nøye saman med det vi ønskjer å få til på rusfeltet. 65 pst. av dei som vert innsette i fengsel, er rusa, og eit stort fleirtal av dei innsette har òg ei psykisk liding. Komiteen peiker på behovet for å styrkja helsetilbodet i fengsel og for å styrkja samarbeidet mellom helse og justis.

Elles er det fleire ting i denne opptrappingsplanen som burde vore omtala, alt ifrå tannhelseutfordringar hos dei som har eit rusproblem, til det som ein no omtalar og seier ein skal vektleggja meir, både ernæring og fysisk aktivitet. Det er viktig og sjølvsagt innlysande, men det har vore ein mangel i behandlingstilbodet i dag. Det er ei bekymring at det framleis er for mange overdosar i Noreg generelt når det gjeld rusmiddel, og det er òg ei bekymring som kjem fram, i alle fall frå Senterpartiet, når det gjeld kvaliteten i LAR-behandlinga i Noreg, som vi òg har levert eit forslag om tidlegare.

Men alt i alt er det stor einigheit om denne opptrappingsplanen. Vi får sjå om det er tilstrekkeleg med pengar, men det gjeld jo ikkje berre dette. Eg har i alle fall eit stort ønske om at ein skal lykkast no med det som er dei gode intensjonane som vert beskrivne i denne planen.

Eg tar opp forslaga som Senterpartiet står bak i innstillinga.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ruth Grung (A) [10:13:07]: Det er mye bra i denne opptrappingsplanen for rusfeltet, ikke minst at vi tverrpolitisk fortsetter å løfte fram en pasientgruppe som virkelig trenger å bli sett. Det er også gledelig at det har skjedd så mye bra de siste ti årene. Men det er vårt ansvar som politikere å sette tydelige mål og ambisjoner på vegne av ruspasientene. Jeg velger derfor å bruke innlegget til å trekke fram de områdene der Arbeiderpartiet mener at vi burde ha gått lenger, vært enda tydeligere og ikke minst mer ambisiøse.

Arbeiderpartiet mener at sammenhengen mellom alkohol og helse burde fått en langt større plass i rusmeldingen. Alkohol utgjør en stor risiko for tap av leveår, gir over 70 000 barn en utfordrende oppvekst og er også hovedinngangen til andre, ulovlige, rusmidler.

Det har vært en markert økning i alkoholrelatert sykelighet og innleggelser i sykehus. Ifølge SIRUS har 17 pst. av befolkningen et risikofylt alkoholforbruk. Det burde ha vært utarbeidet en revidert veileder til fastlegene. Fastlegene burde fått en tydeligere rolle. Det er behov for å styrke tiltak på arbeidsplassene og være langt tydeligere på forebygging og oppfølging av utsatte grupper, spesielt barn, og tiltak rettet inn mot hele familier som er omfattet av alkoholproblemer.

Det bør opprettes et register for barn født med abstinens, og barna bør få rett til oppfølging fram til voksen alder. Barnevernloven bør også endres slik at utsatte familier kan følges opp før fødsel. Det er også en svært stor andel av barn og unge i barnevernet med psykiske problemer og store rusutfordringer. Rus vet vi forsterker og skaper sosial, helsemessig og økonomisk ulikhet. Derfor trenger vi en tydelig rusplan.

Det andre området der Arbeiderpartiet mener vi burde gått lenger, er organisering av tjenestene for de tyngste rusavhengige. Det er få pasientgrupper som trenger hele helsetjenesten mer enn alvorlig rusavhengige. Gjennomgående i rusplanen vises det til behov for bedre koordinerte tjenester. Vi vet også at skal den medisinske behandlingen ha ønsket effekt, må det være et tett og løpende samarbeid mellom kommune, Nav og spesialisthelsetjenesten. Det er behov for å utnytte alle sider av samhandlingsreformen.

De største byene har de største utfordringene og har kommet lengst i utviklingen av tilbudene. Derfor foreslår Arbeiderpartiet at de største byene får prøve ut nye samhandlingsmodeller for å få et mer helhetlig og individuelt tilpasset behandlingsforløp mellom spesialisthelsetjeneste, kommunehelse, arbeid og bolig.

Vi vil spesielt framheve Helse Bergen, som har utviklet et samarbeid knyttet til de tyngste unge rusavhengige fra Floenkollektivet. Det dreier seg om ungdommer mellom 18 og 30 år. Parallelt med behandling har de fått tett oppfølging med den evidensbaserte metodikken individuell jobbstøtte, der ruspasienter har fått støtte til å komme inn i det ordinære arbeidsmarkedet. Husk: Dette er noen av de tyngste rusavhengige vi har med å gjøre. Resultatet er oppsiktsvekkende. 28 av de 53 deltakerne er i dag i lønnet 100 pst. jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. Tilbakemeldingen fra dem er at tilhørighet i arbeidslivet betyr enormt mye nettopp for å skape nye nettverk. Dette burde ikke bare være en vekker når det gjelder rusbehandling, men også når det gjelder Nav-tiltak rent generelt.

De tyngste rusavhengige har svært sammensatte helseutfordringer. Arbeiderpartiet mener at de skal behandles som andre pasienter, og at leger derfor skal ha rett til å bruke hele Felleskatalogen i behandlingen av ruspasienter – på lik linje med andre pasienter. Dette har doktor Sverre på 24SJU framhevet en rekke ganger. Vi registrerer også at helseministeren har vært i dialog, og vi ser fram til at det skjer noe konkret på det området også.

Vi forstår heller ikke hvorfor regjeringen velger å overprøve de tyngste medisinske fagmiljøene når de vil forske på om heroinassistert behandling kan bidra til å få dem som har prøvd alt, som kanskje ikke tåler metadon eller de andre substitusjonsmedisinene, til å komme vekk fra jaget etter rus, og under helsehjelp. En slik overprøving av de medisinske fagmiljøene ville aldri ha skjedd overfor andre pasientgrupper.

Det er også etisk utfordrende at vi vet så lite om effekten av behandlingen som tilbys av de ulike rusinstitusjonene. Det forundrer Arbeiderpartiet at det ikke er større interesse for å få mer kunnskap, til beste for pasientene. Det må stilles krav om at kvalitetsregisteret som nå er utviklet og skal gjelde for Helse Vest, må gjelde for hele landet og rulles ut parallelt med at det rulles ut i Helse Vest.

Det er en svært stor andel private aktører innen rusbehandling, og kvaliteten er varierende både i offentlige, private og ideelle rusinstitusjoner. Det burde i hvert fall være i alles interesse å skille ut de gode og kutte ut dem som ikke gir god behandling, eller som også, i mange tilfeller, forverrer helsetilstanden til ruspasienter.

Rus og psykiske lidelser er overrepresentert blant innsatte. Arbeiderpartiet er tydelig på at syke mennesker som begår lovbrudd, skal møtes med sivilrettslige framfor strafferettslige tiltak. Vi vil ha helsehjelp framfor fengsel og at det tilrettelegges for bedre helsehjelp i fengslene og mer systematisk oppfølging etter endt soning. Når det gjelder narkotikadomstolen, hadde vi en målsetting om å få 100 inn under den alternative soningsformen, men fortsatt er det bare 30. Så her trenger vi tett samhandling om kompetanse knyttet til justis og tiltak som gir effekt. Men vi får også tilbakemeldinger om at mangel på bolig er en av utfordringene, og det er et av kravene for å komme inn under denne alternative behandlingsformen, som gir langt bedre resultater enn tilsvarende internasjonalt, men også sammenlignet med andre tiltak innenfor Nav.

Det er behov for mer kunnskap om rusfeltet, og det bør fortsatt være øremerkede forskningsmidler for å bygge opp kvaliteten på rusforskningen.

Herved fremmer jeg det forslaget som Arbeiderpartiet står bak.

Vi slutter oss ikke til hovedmålet i opptrappingsplanen om at reell brukerinnflytelse skal sikres gjennom fritt behandlingsvalg. Vi mener det er langt viktigere at ruspasientene får reell brukermedvirkning ved å få rett til å velge sitt eget behandlingsforløp framfor bare å få velge en bestemt institusjon. Skal brukermedvirkningen bli reell, trenger de kunnskap om de ulike behandlingstilbyderne, og det henger igjen sammen med behovet for å rulle ut kvalitetsregisteret, som kan gi informasjon om hva som gir effekt – innholdet i de ulike behandlingstilbudene.

Men vi kommer subsidiært til å stemme for I, slik at vi får en opptrappingsplan, for det fortjener alle som i dag sliter – både med tyngre rusutfordringer og med alkoholutfordringer.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:21:31]: I dag vedtar Stortinget en historisk og forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet – en plan som innebærer en satsing på 2,4 mrd. kr, hovedsakelig til kommunene, over en femårsperiode. Men like viktig som midlene og økonomien er planens veivalg for en bedre rusomsorg der vi klarer å møte de store utfordringene på rusfeltet med fornyet og forsterket innsats.

Vi har over år erkjent at vi må bli flinkere til å oppdage og hjelpe tidligere, og vi vet at det er mange som opplever et lite tilrettelagt tjenestetilbud ute i kommunene. Veien tilbake til samfunnet er krevende for mange, enten det er fra behandling eller fra fengsel. Vi ser at vi har utfordringer med helt primære, men veldig viktige behov som bolig, arbeid, aktivitet og en meningsfull fritid.

Å styrke rusomsorgen er et av Høyres viktigste løfter til velgerne. Derfor gjeninnførte vi det den forrige regjeringen fjernet: regelen, som kalles den gylne regel, om at helseforetakene skal sørge for høyere vekst i innsatsen for rus og psykisk helse, hver for seg, enn for de somatiske lidelsene. Og vi gjeninnførte øremerkingen av rusmidler til kommunene fordi vi så at innsatsen ble trappet ned selv om behovene økte der ute som rusavhengige lever sine liv.

Det går en varm tråd gjennom regjeringens ruspolitikk. Først økte vi budsjettene til kjøp av 200 flere behandlingsplasser hos private og ideelle – gode institusjoner som hadde mye ledig kapasitet, men som ikke fikk bidra under rød-grønt styre. Så har vi styrket sykehusbudsjettene mer på våre tre år enn den rød-grønne regjeringen gjorde på sine åtte år – og vi har sikret at rus prioriteres med den gylne regel. Helt nylig har reformen fritt behandlingsvalg startet å virke, pasientreformen som gir rusavhengige og psykisk syke rett til selv å velge hvor de ønsker langtidsbehandling.

Samlet sett gir våre politiske løsninger svært gode resultater. Rusavhengige får nå raskere behandling – 17 dager kortere ventetid for tverrfaglig spesialisert behandling, fra 61 til 44 dager, er et viktig steg i å vise at denne pasientgruppen er prioritert.

Men ruspasienter lever i en krevende og ofte livstruende hverdag. Overdødeligheten er stor, og det er helt uakseptabelt at pasienter med ruslidelse eller psykisk lidelse skal ha 20 års kortere forventet levetid enn andre. Når vi nå klarer å få ned ventetidene, gir større valgfrihet i behandlingen og faktisk behandler flere pasienter, setter det store krav til at vi også får på beina et skikkelig og robust ettervern. De farligste periodene for en rusavhengig er rett etter at man er ferdig med spesialisert behandling. Det er en av hovedlinjene i opptrappingsplanen vi vedtar i dag: å styrke arbeidet med ettervernet. Vi gir kommunene midler, og vi vet at de har mange av verktøyene for å skape en helhetlig rusomsorg. Det handler om alt som skal til for at en rusavhengig skal finne seg nytt fotfeste. Det kan ikke skje på et sykehus eller i en institusjon, det må skje ute i hverdagen der livet skal leves, og der kanskje familien venter. Derfor tilfører vi midler og gir viktige incentiver for at kommunene skal bygge opp kompetanse og kapasitet til å gjøre den ganske tunge, men utrolig viktige jobben ute i pasientenes lokalsamfunn.

Rusavhengighet rammer ikke bare den som er syk, men også familie og pårørende. God rusomsorg må derfor også ivareta pårørende på best mulig måte. Derfor var det trist å lese den nasjonale undersøkelsen om pasienttilfredshet blant pasienter i tverrfaglig spesialisert behandling, som viser at halvparten svarte at samarbeidet med pårørende ikke hadde vært bra nok.

Vi er glad for at en samlet komité peker på behovet for en kulturendring og en systematisk forbedring i den kommunale rusomsorgen. Her, som i alle andre områder av helsetjenesten, er det avgjørende for god behandling at pårørende og brukeren opplever å få både påvirke og medvirke i behandlingen.

Opptrappingsplanen har et viktig innsatsområde knyttet til tidlig innsats. De sentrale utfordringene i dag er at vi i alle aldre oppdager rusproblemer for sent, at vi mangler incentiver som fremmer forebygging, og det er spesielt krevende at det er en økning i eldres alkoholforbruk.

Ansvaret og virkemidlene for forebyggende tiltak og tidlig innsats er forankret i flere sektorer enn bare helsetjenesten: i svangerskapsomsorgen, på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen – og ikke minst i frivillig sektor, som gjør en stor del av arbeidet med å skape gode arenaer for rusfri aktivitet. Alle disse er deler av et viktig nettverk som koordinert kan bidra mye i det forebyggende arbeidet. Opptrappingsplanen vektlegger derfor en rekke innsatser allerede fra tidlig barndom, som skal bidra til å fange opp og hjelpe personer med et potensielt rusproblem. I et menneskelig og samfunnsmessig perspektiv er det jo hundre ganger å foretrekke at vi lykkes med å forebygge, fremfor at vi må reparere.

Arbeiderpartiet etterspør fastlegenes viktige rolle og arbeidet mot alkoholavhengighet. Det er viktig å minne om at Stortinget ganske nylig vedtok en primærhelsemelding hvor de kommunale helsetjenestene og hvordan man jobber i kommunene er en sentral del, og hvor teamarbeid i mye større grad legges vekt på. Så denne opptrappingsplanen står jo ikke alene, den hviler også veldig trygt på de veivalgene som Stortinget tok i primærhelsemeldingen.

I komiteens arbeid og i høringen har det vært spesielt fokus på kvinner som er i LAR-behandling, og graviditet. Vi er glad for at helseministeren tydelig har sagt at kvinner som er i LAR, skal få gratis langtidsprevensjon ved oppstart av behandling. Og vi er glad for at komiteens flertall fremmer forslag om at det tydeliggjøres og stadfestes at kvinner i LAR skal få grundig informasjon knyttet til graviditet og spesiell oppfølging. Vi støtter ikke å innføre et krav om langtidsprevensjon for å kunne være i LAR, fordi vi er engstelige for at det vil kunne skyve noen ut av helt nødvendig legemiddelassistert rehabilitering. Det vil ikke løse utfordringen, men kan føre til at kvinnene forblir rusavhengige og uten noen kontroll knyttet til svangerskapsforebyggende arbeid.

Det fødes også hvert år mange barn av mødre med store alkoholproblemer. Det er svært bekymringsfullt. Vi har sett av tallene at av de kvinner som følges opp særskilt i forbindelse med rusproblematikk i svangerskapet, er det en overrepresentasjon av kvinner med rus relatert til illegale rusmidler. Det kan bety at vi ikke i stor nok grad fanger opp gravide kvinner med stort alkoholrelatert misbruk. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre ber derfor regjeringspartiene i dag om at regjeringen i arbeidet med pakkeforløp for psykisk helse og rus også ivaretar problemstillingen knyttet til bedre oppfølging av gravide.

Rusutfordringer rammer mange – ja, nesten i alle familier. Det er fortsatt mye tabu rundt alkohol- og rusmisbruk, og det er mange som sliter. Rusopptrappingsplanen er et viktig ledd i å styrke den omsorgen som skjer der ute i våre hverdager, der vi lever livene våre, i familiene og i lokalmiljøene.

I Høyre er vi glad for at opptrappingsplanen har fått bred støtte i komiteen, og også i høringen i komiteen, og vi synes det er en styrke at komiteen står så samlet bak mange av de viktige målene med planen. Jeg har også på dette tidspunkt lyst til å gi ros til saksordføreren, Kjersti Toppe, for et veldig godt arbeid i komiteen med denne innstillingen. At vi står så samlet bak dette, skyldes også god innsats fra saksordførerens side. Det lover godt for en mer sammenhengende og forpliktende rusomsorg i årene fremover at vi er så forent om de viktigste tiltakene. Nå må vi alle gjøre en viktig innsats for at våre lokalpolitikere, alle kommuneansatte, hele frivillig sektor og alle pasientorganisasjonene ute i Kommune-Norge tar stafettpinnen og deltar i den viktige jobben med å ruste og styrke rusomsorgen i årene fremover.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:30:37]: (komiteens leder): Regjeringen har lagt frem en opptrappingsplan for rusfeltet som gir oversikt over hovedutfordringene og fastlegger både kortsiktige og langsiktige strategier for å møte disse. Feltet rus og psykisk helse er et satsingsområde for regjeringen, og det er derfor allerede igangsatt omfattende satsinger i påvente av denne planen.

Den rød-grønne regjeringen la frem etter syv år en rusmelding under navnet Se meg! Denne inneholdt ingen forpliktelser og ingen av Stoltenberg-utvalgets anbefalinger. Kostnadsrammen for rus ble utvidet med 45 mill. kr, og rundt 70 organisasjoner møtte på høring. Disse organisasjonene var veldig tydelige på at dette var for dårlig.

Allerede den gang samlet Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti seg om en rekke forslag, inkludert mange fra Stoltenberg-utvalgets forslag. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV stemte imot alle forslagene.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti gikk derfor sammen til valg på en forpliktende opptrappingsplan. Planen er derfor fremmet som en proposisjon, og vi forplikter oss til å bruke 2,4 mrd. kr på dette til kommunene. I tillegg kommer nær 800 mill. kr til økt behandling i spesialisthelsetjenesten – til sammen om lag 3,2 mrd. kr, hvor nær halvparten er øremerkede midler.

Antall personer som injiserer narkotika, har vist en stabil eller noe nedadgående trend fra 2008. Det samme har alkoholforbruket. Så utviklingen går heldigvis ikke i feil retning.

Med denne planen legger vi til rette for å hjelpe enda flere på en mer riktig og helhetlig måte, samtidig som vi ser fremover med tanke på å fange opp flere på et tidlig stadium.

Det fremgår av Brukerplan-kartleggingen at personer i alderen 18–24 år i liten grad er kjent og blir fulgt opp i tjenesteapparatet. Når unge med rusproblemer først blir oppdaget, har mange allerede utviklet et omfattende rusproblem. Her har kommunene en jobb å gjøre.

Den nasjonale undersøkelsen om pasienttilfredshet blant pasienter innen tverrfaglig spesialisert behandling viser at nesten halvparten svarte at samarbeidet med pårørende ikke hadde vært bra nok. 14 pst. svarte at de i liten eller ingen grad hadde innflytelse på behandlingen, og bare 13 pst. ble registrert med individuell plan.

Dette viser at vi har store utfordringer i forhold til mangel på brukermedvirkning, pårørendesamarbeid og kartlegging. Og det synliggjør et stort behov for en kulturendring i tjenestene.

Jeg vil understreke betydningen av at brukernes og pårørendes egne erfaringer og kompetanse vektlegges når tilbudet skal utformes.

Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av manglende samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og dette har vært hovedgrunnen til at vi har ønsket at staten skulle finansiere hele kjeden. Siden finansieringsordningen er som den er, er det viktig å vise til de grep vi tok bl.a. i primærhelsemeldingen.

Samarbeidet mellom kommuner og sykehus om helhetlige og gode behandlingsforløp og kompetanseutveksling er en vesentlig faktor for å lykkes.

Pasienter og brukere trenger et sammenhengende, helhetlig og tilgjengelig hjelpetilbud. For å få dette til trenger vi en stor vekst og utvikling av det kommunale rusarbeidet, og at samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten, Nav og spesialisthelsetjenesten fungerer. Det er uakseptabelt at mange kommuner ikke fatter vedtak på tjenestene, slik at pasientene ikke får klagerett.

Det er gledelig at gjennomsnittlig ventetid på oppstart av behandling nå reduseres betydelig, og målet nå er at alle får mulighet til å oppleve et sammenhengende tilbud fra avrusning, via behandling og til ettervern og oppfølging med bolig, arbeid og aktivitet.

Mangel på aktivitet og arbeid for personer med ruslidelser er et stort problem. Det er opplagt at mange kommuner er tjent med et tettere samarbeid med ideelle og frivillige aktører.

Aktivitet må være en integrert del av et behandlingsforløp. Som bl.a. RIO pekte på under høringen, er risikoen for overdose etter behandling for høy, og det samme er antallet reinnleggelser.

Fattigdom, isolasjon, ensomhet og mangel på nettverk og tilhørighet er faktorer som både forårsakes av, leder til, opprettholder og forsterker rusproblemer og psykiske problemer. Brukere som har gjennomført behandlingsopphold i tverrfaglig spesialisert rusarbeid, viser ofte til dette som en av årsakene til tilbakefall. Derfor har arbeid og aktivitet fått en sentral plass i meldingen.

Alle partiene er enige om at narkotikaforbudet, også mot besittelse og bruk, skal opprettholdes ut fra allmennpreventive hensyn og som instrument til å muliggjøre tidlig innsats. Og alle partier støtter opp om å øke bruken av alternative straffereaksjoner.

Opptrappingsplanen legger til rette for flere gode helsetiltak fremfor fengselsopphold og flere tiltak under fengselsopphold. Dette gjelder bl.a. gjennom opprettelse og videreføring av tiltak som Narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, § 12-soning, helse- og omsorgstilbud i fengsel, avrusning i fengsel, rusmestringsenheter og tverrfaglig spesialisert behandling i fengsel etter Stifinner-modellen.

For å være helt ærlig er det nesten litt sprøtt å se alt vi er enige om nå, med tanke på at alt vi fremmet for tre år siden, ble nedstemt.

Fremskrittspartiet er stolt av at planen er laget sammen med alle berørte parter, hvor brukermedvirkning har stått i fokus, noe som klart kom til uttrykk under høringen. Tilbakemeldingene var veldig gode, men også tydelige: Bruk de store pengene på det som er viktigst, og på det som vi vet etterspørres mest.

Det handler ikke bare om å bli rusfri, det handler om å forbli rusfri og skaffe seg et liv som føles godt og meningsfylt. Det krever at alle brikkene kommer på plass.

Legemiddelassistert rehabilitering, LAR, har gitt mange en betydelig bedre livssituasjon. Men vi har i årevis visst at det er behov for å styrke oppfølgingen av den enkelte LAR-pasient. Nå leverer vi på dette. Det gjelder bolig, arbeid og aktiviteter, og det gjelder mulighet for å trappe ned eller avslutte behandling i LAR. Nå støtter alle partier at det etableres gode og sikre ordninger som muliggjør slik nedtrapping og avslutning.

Det har vært en del negative oppslag om lekkasje av medisiner utdelt i LAR. Mange har tatt til orde for strengere kontroll og hyppige hentinger.

Fremskrittspartiet er ikke for kollektive avstraffelser og mener det er mangel på oppfølging og involvering som gjør at enkelte ikke nyttiggjør seg systemet som LAR representerer. Veldig mange henter sin medisin og tar den som avtalt, og lever sine liv med både barn og jobb, og det skal de få fortsette med.

Samtidig vil jeg benytte anledningen til å refse dem som plutselig endrer hentetidspunkt og ikke minst hentested, uten tanke for hvilke negative konsekvenser dette får for den enkelte. Opptil to timer på buss én vei hver dag for å hente sin medisin burde vært forbudt. Her må noen skjerpe seg. Dette handler om enkeltmennesker som forsøker å stable seg på beina, da må man også gi dem en fair mulighet til å lykkes.

Nasjonale takster for utlevering av medisiner i LAR har vært diskutert i ti år. Den gang ble det satt ned et utvalg, som konkluderte med å anbefale dette. Dette havnet i den rød-grønne skuffen. I forbindelse med arbeidet med rusplanen tok jeg derfor igjen dette temaet opp. Også helse- og omsorgskomiteen har nå konkludert, vi vil ha nasjonale takster.

På komiteens høring fikk gravide og rus mye oppmerksomhet. Det er tydelig at komiteen har lyttet, og vi har ønsket å stå samlet her.

Vi mener at tidlig innsats rettet mot gravide som bruker rusmidler, må gis særskilt oppmerksomhet, og det er viktig å styrke arbeidet med å informere om og motivere kvinner til å være avholdende fra rusmidler under svangerskapet.

En samlet komité mener det er nok kunnskap om alkoholens skadevirkning på fosteret til at det bør vurderes å gi alle kvinner med et alvorlig rusproblem tilbud om gratis prevensjon, og fremmer forslag om det.

Det har lenge vært slik at dagens retningslinjer anbefaler at kvinner som er i LAR og blir gravide, bør fortsette i LAR. Fremskrittspartiet har lenge vært uenig i dette, og det kom tydelige høringsinnspill fra bl.a. Barneombudet, Barnelegeforeningen og Den norske jordmorforening om at graviditet og LAR-behandling må unngås av hensyn til barnet. Jeg er derfor glad for at en samlet komité ber regjeringen sikre at alle kvinner i reproduktiv alder som skal starte opp i LAR, blir grundig informert om LAR-behandling og graviditet, og blir frarådet å bli gravide.

Fremskrittspartiet ber om at Helsedirektoratet til enhver tid holder seg oppdatert på dette området, og at retningslinjene til enhver tid samsvarer med kunnskapsgrunnlaget, og legger til grunn at hensynet til barnets beste alltid må veie tyngst.

Tilbud om gratis prevensjon til kvinner i LAR er allerede der, men jeg vet at ikke alle blir gitt denne informasjonen. En samlet komité står bak et forslag hvor vi ber om at det innføres en enkel og ubyråkratisk ordning som sikrer at kvinner får gratis langtidsvirkende prevensjon ved oppstart i LAR.

Helseministeren har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide forslag til pakkeforløp for psykisk helse og rus. Et flertall ber regjeringen sørge for at også rus og graviditet blir vurdert med et eget pakkeforløp. Pakkeforløpet bør i så fall inneholde flere tiltak som kan settes i gang, med tanke på en bedre ivaretakelse av den gravide og ikke minst hennes barn.

Jeg vil også kommentere det faktum at stadig flere eldre drikker alkohol, og at de drikker mer enn før. Det er viktig at kommunene har dette med seg og tenker forebyggende. Økt alder kan lett medføre økt bruk av medikamenter, ensomhet og alkohol. Hver for seg er dette svekkende på helsen, sammen kan de gjøre svært stor skade. Forebyggende hjemmebesøk bør ha fokus på også denne problemstillingen.

Opptrappingsplanen har noen overordnede mål. Den skal bidra til at flere rusavhengige får et egnet sted å bo, og det gis et tilskudd på 500 mill. kr. Vi skal øke antall tiltaksplasser med 500 og utvikle og øke bruken av alternative straffereaksjoner og straffegjennomføringsformer.

Videre skal vi åpne mottakssentre i de største byene og sørge for økt utbygging og oppsøkende behandlingsmodeller etter modell av ACT-team og annet, som f.eks. LASSO og Gatehospitalet. Og til slutt skal vi ha økt kompetanse om rus- og avhengighetsproblematikk i alle sektorer.

Fritt behandlingsvalg er en viktig del av opptrappingsplanen. Dette gir økt brukermedvirkning og egenmotivasjon, og private og ideelle aktører får bidra til kvalitetsarbeid og mangfold. For å sikre reell brukerinnflytelse skal nettsiden «fritt behandlingsvalg» utvides og forbedres, slik at pasientene kan velge ut fra en rekke objektive kriterier.

For Fremskrittspartiet har sammenhengende forløp uten ventetid mellom avrusning, behandling og et godt ettervern vært det aller viktigste å få på plass, og vi ser derfor positivt på forslaget i opptrappingsplanen om å vurdere en 24-timers behandlingsgaranti, der det sikres at ruspasienter får time til poliklinisk behandling innen 24 timer etter avrusning. Målet må være at vi får på plass også dette når rusomsorgen i alle ledd er blitt bedre utbygd.

Det er stor sannsynlighet for at prosjektet Nalokson nesespray har reddet liv, og jeg er glad for at denne regjeringen har fått dette på plass. Fremskrittspartiet imøteser at dette prosjektet blir utvidet med flere byer.

I forbindelse med Stortingets behandling av Fremtidens primærhelsetjeneste vedtok et flertall å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern og TSB. Det er derfor viktig at kommunene nå bygger ut nødvendig kapasitet og kompetanse i sine tjenester for å kunne gi et forsvarlig tilbud. Det vil i den forbindelse være nødvendig at spesialisthelsetjenesten og kommunen utarbeider en plan for behandling og oppfølging, før betalingsplikten inntrer.

Også døgntilbud for øyeblikkelig hjelp må omfatte mennesker med psykiske helse- og rusproblemer. Det er uakseptabelt at mennesker med rusproblemer eller psykiske helseproblemer blir boende over lang tid i institusjon etter at de er ferdigbehandlet. Å vente ytterligere med å innføre virkemidler for å bøte på dette vil kunne bidra til at psykiske helse- og rustjenester ikke får nødvendig prioritet i kommunene.

Å bli skrevet ut uten at det finnes noe og noen som tar tak i ettervern, er også uholdbart og kan ikke fortsette. Kommunene har lenge vært varslet om at en slik betalingsplikt vil bli innført, og ved å innføre ordningen også for psykisk helse og rus vil vi bidra til å likestille disse fagområdene med somatikk, også i kommunale prioriteringer.

Opptrappingsplanen legger vekt på at sosiale entreprenører og aktører i frivillig og ideell sektor skal kunne bidra til å få flere med rusproblemer i arbeid, og at det opprettes egne tilskuddsordninger – som et supplement til den nyopprettede ordningen med Arbeidsforberedende trening og prosjektet TULT, tidsubestemt lønnstilskudd, som fra 1. januar 2016 ble gjort permanent.

Opptrappingsplanen skal også bidra til at det opprettes flere brukerstyrte sentre og tiltak i samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner.

Pårørendepolitikken og pårørendeomsorgen skal også bedres, og jeg viser til program for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020, samt at det er sendt på høring et forslag om styrket pårørendestøtte i helse- og omsorgstjenesteloven.

Det er mye godt å si om planen, da den tar opp i seg både store og små problemstillinger som vi har blitt konfrontert med gjennom veldig, veldig mange år. Jeg er stolt over og glad for at jeg har fått lov til å være med på å forme denne viktige planen. Nå blir det opp til kommunene og de ansatte å følge opp Stortingets gode intensjoner, krav og forhåpninger.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:45:31]: Å ha et rusproblem utfordrer. Det utfordrer den som har problemet, og ikke minst alle dem som lever med og rundt den som har problemet. Livet for svært mange går i grus den dagen rusen overtar – ikke minst vil barn som bor i et sånt miljø, oppleve dette som krevende. Derfor er jeg og Kristelig Folkeparti utrolig glad for denne planen og for prioriteringen av penger, som viser vilje. Det handler om å løfte dem som lever i skjul, eller blir skjult i en familie, i et system eller i et samfunn. Ingen går i fakkeltog for denne pasientgruppen.

Vi som politikere og behandlingsinstitusjonene må aldri miste blikket av at det faktisk må være en målsetting at den som har levd tungt under rus, må få lov til å ha rusfrihet som mål. Har en levd nær en rusmisbruker, vet en hvor viktig det er for denne personen faktisk å få lov til å være med og bestemme i eget liv, få lov til å være med og bestemme hvor en tror en kan få hjelp. Derfor blir fritt behandlingsvalg for denne gruppen spesielt viktig, tror Kristelig Folkeparti. Det må være sånn at den dagen en innser at en ønsker å få hjelp med problemet, må en få lov til å være med og velge behandling – og behandlingen må være klar. Den som sliter med et rusproblem, klarer ikke å vente i fem uker. En trenger hjelp nå.

Her må vi være villige til å bruke alle gode krefter og de ideelle tilbudene som viser gode resultater, og som kanskje har en praksis ulik det som har vært gjort i det offentlige. Det vi ser, er at pasienter som har ønsket et annet tilbud, ofte har fått nei. Vi må være villige til å bruke de ideelle aktørene som faktisk viser til kvalitet, resultater og fag. Vi kan bare se til Borgestadklinikken, som har drevet for halv pris av det offentlige og allikevel har hatt utrolig gode resultater. Vi som samfunn og vi som politikere må være villige til å la pasientene få være med og velge, og vi må ta i bruk den ideelle sektoren.

Samtidig må vi være villige til å sikre at de som er i ferd med å utvikle et rusproblem, fanges opp og hjelpes tidlig – enten vi ser det i en leveringssituasjon i barnehagen, at det er en ung mor som sliter, eller vi ser det i ungdomsskolen, at det er noen ungdommer som er i ferd med å ryke utpå, eller vi ser det i arbeidslivet, et fravær som vi vet er stort nettopp på grunn av rus. Da nytter det ikke å si: Vi venter og ser om det går over. Det handler om å gjøre noe her og nå.

Kristelig Folkeparti er klar på at vi må ha et behandlingssystem som faktisk henger sammen. Det må ikke være sånn at den med tykk lommebok får hjelp først. Det må være sånn at forebygging, behandling og ettervern må henge og sys nøye sammen. Derfor har Kristelig Folkeparti også vært opptatt av at behandling også må omfatte den uskyldige part. Det har Kristelig Folkeparti også tatt til orde for, for det å bli født med abstinens er en uforskyldt opplevelse som barn skal være foruten og slippe å oppleve. Derfor sier Kristelig Folkeparti at vi skal bruke gode, ideelle aktører sammen med det offentlige, sy sammen et tilbud som faktisk passer til den enkelte.

Med dette vil jeg ta opp de forslagene som Kristelig Folkeparti står alene om, og de forslagene vi står sammen med andre om. Vi er glade for planen.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [10:50:58]: Jeg vil starte med en pasientgruppe som har 20 år kortere forventet levetid enn andre. Det sier mye om hvilke prioriteringer vi har gjort over generasjoner. Ingen pasienter opplever et behandlingsforløp med tilsvarende mange svingdører. Det er krevende å være syk i en slik tjeneste.

Hvis vi ser for oss at ett fly mellom Oslo og Bergen faller ned per år, viser det antallet overdoser i Norge per år – et sted mellom 250 og 280 dør hvert år i Norge av overdose. Vi hadde ikke akseptert at et fly falt ned hvert år. Derfor er denne planen en symbolsk viktig plan. Den løfter verdigheten til denne pasientgruppen.

For første gang lages det en konkret opptrappingsplan – 2,4 mrd. kr over fem år, som for noen kan være lite, men det er en stor sum. Det er mye som skal gjøres, og det er ikke mer kapasitet enn at de pengene knapt nok kan settes i omløp, slik virkeligheten er i dag. Men en stor ros til regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti for at de har prioritert en slik plan, og for Venstres del drister vi oss til å si at det er vi som er driveren når ruspolitikk og -satsinger skal drives fram. Ja, det kan være små, symbolske satsinger, som domstolsprogram, LASSO-prosjektet eller 24-timers behandlingsgaranti, men i sum er det dette som driver oss framover.

Når vi ser hva som skjer internasjonalt, ser vi at på dette politikkområdet har vi en vei å gå i Norge, og det er i dag vi virkelig burde diskutere kommunereform. Dette er anledningen til å se på hvilke utfordringer norske kommuner står overfor. I Oppland var det ti overdosedødsfall i 2015 – dette er ikke et storbyfenomen alene, selv om Oslo og Bergen har det store antallet overdosedødsfall. Mange kommuner der ute sliter, det rekrutteres mange, og det er et stort behov for et mer sammenhengende behandlingsforløp.

Opptrappingsplanen er et tidsskille i aksepten av sosialpolitikk innenfor rusomsorgen, og det er derfor det er så viktig at vi styrker kommunene og setter dem i stand til tidlig innsats. Det er ungdomshelsestasjonen, som er stengt hele sommeren, som skal styrkes, og det trengs flere helsearbeidere som ser de unge som sliter. Halvparten av norske kommuner i dag har ikke en kommunepsykolog. Vi står overfor store utfordringer med å organisere og rekruttere kapasitet og kompetanse til denne sektoren, og det er ved tidlig innsats en har mest å hente, slik at ikke så mange lander inn i et spesialisert behandlingstilbud. Jeg savner at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tør å være med på å diskutere hvordan vi skal organisere denne tidlige innsatsen for å forebygge og gi flere en anledning til å mestre livet.

Denne planen er også viktig fordi den setter kompetanse i system. BrukerPlan løftes inn som et helt sentralt verktøy, og bare her har mange norske kommuner en stor utfordring i å ta denne kompetansen og disse systemene i bruk.

Men også i den spesialiserte rusomsorgen står vi foran store løft. Dette er en forskningsfattig sektor, og derfor fremmer Venstre et forslag om at den gylne regel også skal innbefatte forskning og innovasjon. Jeg registrerer at det er for tidlig nå, men som vanlig driver vi fram forslag som kan styrke kompetansen i denne sektoren.

Rusmedisin må settes tydeligere på kartet, vi må rekruttere flere rusmedisinere, det må være bedre oppfølging av LAR-pasienter, og vi må sørge for mer kompetanse knyttet til den fysiske aktiviteten. Brukermedvirkning løftes også fram i denne planen som helt sentralt. BrukerPlan er viktig der, men også de brukerstyrte pasientene, fritt behandlingsvalg og også mer brukerstyrte plasser, ambulante team og poliklinisk oppfølging gjør brukerne til en større del av ressursene som skal friskgjøre pasientene.

Jeg tar herved opp Venstres forslag.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:56:13]: Regjeringa har lagt fram ein plan med tre hovudsatsingsområde: tidleg innsats, behandling og ettervern. Frå SV sitt perspektiv inneheld planen mange fornuftige tiltak, men det er også nokre vesentlege manglar.

Så får vi sjå om eg klarer å gå laus på noko av det som vi ser på som utfordringar i dette dokumentet. Eg kan starte med ei: politisk vanetenking. Når menneske er sjuke eller lid, er det samfunnet si plikt å ta i bruk den aller beste kunnskapen som er tilgjengeleg for å hjelpe. Det er samfunnet si oppgåve å sikre at flest mogleg får leve trygge og gode liv og bidra til at kvar enkelt får realisert så mykje som mogleg av sitt potensial som menneske. For å oppnå dette må tenesteytarar etablere eit samarbeid med kvar enkelt som treng hjelp og støtte. Det er utgangspunktet.

Rusfeltet i Noreg held ofte høg kvalitet. Det er likevel openberre utfordringar når det gjeld samhandling mellom behandlingsnivåa, kapasitet både i første- og andrelinjetenesta og kommunar som manglar tilbod om bustader og meiningsfull aktivitet. Det viktigaste for å hjelpe fleire menneske er å investere meir i ulike former for behandlingstilbod, at ventetida går ned og å forbetre samarbeidet mellom kommunar og spesialisthelsetenester, mellom helsetenester og sosialfaglege tenester og mellom rusbehandling og psykiatri i helsevesenet. SV har i denne stortingsperioden derfor tidlegare foreslått ein omfattande opptrappingsplan for meir ressursar generelt til rusfeltet og eit nasjonalt løft for betre ettervern. Vi møter – ikkje overraskande, kanskje – ikkje særleg gehør hos regjeringa for våre forslag til tiltak.

Men det er ikkje berre auka ressursar som må til. Vi har også tatt til orde for å tenkje nytt, utvide tenkinga rundt behandlingsmetodane og tenkje nytt også i førebyggingsarbeidet. Vi meiner dette feltet treng ei meir kunnskapsbasert tilnærming til kva for behandlingsmetodar som blir aksepterte, ikkje politisk overstyring av fagfolk. Eit eksempel på det motsette var da omsorgsministeren, Bent Høie, avviste forsøk på å utvide behandlingsmetodane og ikkje eingong realitetsbehandla ein mykje omtalt søknad frå Helse Bergen.

I rusdebatten blir faglege diskusjonar lett politiserte eller gjenstand for vanetenking. Ikkje på noko anna felt enn rusomsorg vil ein statsråd eller politiske parti gå inn for å bestemme at eit legemiddel ikkje er moralsk eller politisk akseptabelt. I rusmiddelpolitikken har det vore motsett, og det er stor politisk debatt rundt spørsmål som i utgangspunktet er reint medisinsk-faglege. Dette brotet med vanetenkinga meiner SV også bør gjelde for kriminalisering av rusavhengige. Rusmiddelavhengigheit har for lenge blitt betrakta meir som ein kriminalitet enn som sjukdom. Skal vi kunne gi eit fullgodt tilbod, må vi som samfunn slutte å behandle rusmiddelavhengige som kriminelle. Oppfølgingsprogrammet Tidlig Ute i Bergen er eit av fleire eksempel på at behandling heller enn straff gir gode resultat. Resultata var veldig lovande, og omlegginga av arbeidet har ikkje medført auka kostnader for nokon av dei samarbeidande partane.

Det er viktig at det er stor breidde i rusbehandlinga i Noreg, noko det er, fordi menneska som treng hjelp, har veldig forskjellige behov. Både offentlege og private tilbod trengst, og vi har tidlegare foreslått betre og meir føreseielege rammevilkår for ideelle aktørar gjennom å fjerne bruken av anbod i rusomsorga. Vidare: Trygge liv treng, krev, trygge stader å bu. For rusmiddelavhengige er dette veldig viktig. Stabilitet i livet gir betre moglegheiter både før og etter behandling. Gjennom å styrkje arbeidet med å gi rusmiddelavhengige trygge bustader i normale bumiljø styrkjer ein moglegheita til friskare og kanskje rusfrie liv.

Det er også ei oppgåve for fellesskapet å bidra direkte til at dei som bruker narkotika, blir utsette for minst mogleg skade. Også her må vi tenkje nytt. Det inneber utdeling av brukarutstyr, råd, rettleiing rundt bruk og prioritering av gatenæretiltak for rusmiddelavhengige. Sprøyteromdebatten kjenner vi godt til. SV vil derfor støtte forslaga nr. 2–7 og forslaga nr. 11–15.

Eg vil avslutte med ei betraktning. Tidleg innsats er veldig bra, og det kjem på ein måte inn som det første punktet i denne planen. Men som eg kan lese mellom linjene i komiteens innstilling, er vektlegginga av tidleg innsats frå komiteen si side vesentleg større enn ho er frå regjeringa si side. Berre for å ta eit veldig viktig ledd i dette: Skolehelseteneste og helsestasjonar har ikkje fått den sentrale rolla i planen, men i komiteen er det blitt mykje meir vektlagt. Det håper eg regjeringa tar inn over seg.

Statsråd Bent Høie [11:01:37]: Jeg vil takke helse- og omsorgskomiteen for et svært grundig arbeid med innstillingen til Opptrappingsplanen for rusfeltet. Jeg håper at proposisjonen og debatten i dag kan være med og forsterke intensjonene bak at rusreformen blir oppfylt. Jeg er glad for den brede politiske tilslutningen hovedlinjene i proposisjonen har fått, noe som også vises i debatten i dag.

Jeg vil selvfølgelig takke spesielt samarbeidspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, som vi tidlig hadde diskusjon med, og hvor vi avklarte de økonomiske rammene og hovedlinjene i opptrappingsplanen før den ble lagt fram av regjeringen. Dette har vært en veldig viktig sak for regjeringspartiene og samarbeidspartiene, og dette var også et av de første tydelige løftene de fire partilederne gikk ut med før valget i 2013.

Planen er utarbeidet sammen med brukere og pårørende, fagmiljøene og egne rådslag, og dette har vært et uvurderlig arbeid med planen. De fire partilederne var også til stede på det første store innspillsmøtet til planen nettopp for å understreke at dette er et viktig felles prosjekt for de fire partiene og hele regjeringen.

Jeg har merket meg at komiteen har vært spesielt opptatt av barn født av kvinner i LAR, og det er gledelig nå å kunne si at Forskningsrådet har gitt midler til prosjekter som kartlegger psykisk helse og tilpasning i skolealderen for barn født av kvinner i LAR, og for kvinnene selv, og at det nå også vil bli igangsatt en rekke tiltak, som nevnt tidligere i debatten, overfor denne gruppen.

Vi har uten tvil sett en positiv utvikling på rusfeltet de siste årene. Mange får god hjelp, og det er bra, men vi har store utfordringer som ikke er løst. Det tydeligste beviset på dette er at rusavhengige og mennesker med store psykiske helseutfordringer har en forventet levetid som er 20 år kortere enn det som gjelder for befolkningen ellers. Det er, som representanten Kjenseth sa, et resultat av mange års manglende prioritering av denne gruppen, og – jeg vil også si – systematisk diskriminering av mennesker med rusavhengighet i samfunnet vårt.

Vi trenger en fornyet og forsterket innsats på rusfeltet. Vi må bli flinkere til å oppdage og hjelpe tidligere. Det er mange som opplever et fragmentert og lite tilrettelagt tilbud, og tilbudet om ettervern og oppfølging er fortsatt mangelfullt. For å lykkes på disse områdene har vi fremmet denne opptrappingsplanen som en egen proposisjon. Rammene for arbeidet er 2,4 mrd. kr i perioden 2016–2020. I tillegg kommer veksten i tverrfaglig spesialisert behandling som skal sikres gjennom den gylne regel. Vi har foreslått at oppmerksomheten rettes mot personer som er i ferd med å utvikle, eller som allerede har etablert, et rusproblem. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren. Det rent forebyggende arbeidet er forankret i folkehelsemeldingen, som Stortinget tidligere har sluttet seg til.

Opptrappingsplanen legger særlig vekt på tre innsatsområder: Tidlig innsats, behandling og ettervern/oppfølgingstjeneste. Et sentralt tema når det gjelder tidlig innsats, er hvordan en skal fange opp og hjelpe personer som står i fare for å utvikle rusproblemer. Gode oppvekstvilkår, fysisk aktivitet og deltagelse i idrett og andre frivillige organisasjoner, å styrke det sosiale nettverket og fremme livskvalitet er viktig der. Her er folkehelseperspektivet helt avgjørende. I tillegg er det viktig med tidlig innsats i alle livets faser: for gravide, for familier, barn og unge gjennom barnehage, skole, helsestasjon og skolehelsetjenesten, som vil bli styrket med i overkant av 600 mill. kr av regjeringen og flertallspartiene, for ungdom gjennom godt koordinerte tjenester, for studenter og arbeidstakere, bl.a. gjennom gode retningslinjer for alkoholbruk, kompetanse om praten om rus eller spilleproblemer, og for eldre, bl.a. gjennom bedre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten.

Stikkordet er å kunne identifisere og håndtere problemene så tidlig som mulig. Helsedirektoratet følger opp og reviderer veilederen om tidlig intervensjon sammen med andre aktører. Målet er en kortfattet veileder med gode anbefalinger til kommunene.

Når det gjelder behandling, har vi behov for et mangfold i tilbudet til rusavhengige. Vi må ha god kapasitet, og ventetidene må ned. Regjeringen har styrket kapasiteten ved at de i helseregionene har fått kjøpe ca. 200 nye døgnplasser av private ideelle organisasjoner. Vi ser nå at ventetiden for rusbehandling har gått ned med hele ni dager siden mars 2015 til 34 dager nå i mars 2016. I november innførte vi fritt behandlingsvalg innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, slik at rusavhengige kan få enda raskere hjelp og større mangfold i behandlingstilbudet. Tjenestene skal ha god kvalitet. Derfor skal et nasjonalt kvalitetsregister og tverrfaglig spesialisert behandling innføres i hele landet i 2017. Helse Vest er allerede godt i gang.

Ettervern er et av de områdene som kom tydelig fram i de innspillsmøtene vi har hatt. Satsing på ettervern og oppfølgingstjenesten er derfor helt sentralt også i Opptrappingsplanen. For mange rusavhengige begynner den virkelige jobben etter behandlingen, men uten bolig, meningsfylte aktiviteter og godt sosialt nettverk er veien tilbake til rusen og de gamle kameratene ofte veldig kort. Derfor har vi forpliktet oss til en tverrsektoriell satsing de neste årene bl.a. med 500 mill. kr til bolig. Vi skal øke antallet tiltaksplasser, og vi innfører også betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter nettopp for å sikre en sømløs overgang fra behandling til kommunens tilbud som forplikter kommunene og spesialisthelsetjenesten til å etablere felles planer for den rusavhengige når behandlingen er over og en skal tilbake igjen i bolig, arbeid og aktivitet.

Vi lovte en opptrappingsplan som tar for seg hele rusfeltet – fra forebyggende tjeneste til ettervern, fra bolig til arbeid. Etter to i regjering har vi nå levert denne planen sammen med våre samarbeidspartier, og jeg er veldig glad for at den også har fått så bred tilslutning i Stortinget. Men her har vi gjort litt sånn som Ingrid Espelid Hovig: Vi har juksa litt, for i realiteten er Opptrappingsplanen allerede i gang. Det første året er 2016, og derfor ligger det i det vedtatte budsjettet for 2016 den første virkelige opptrappingen på dette området, som i realiteten ligger over det nivået som en må ligge på for å innfri forpliktelsen til å bruke 2,4 mrd. kr mer ved utgangen av 2020 enn det som en gjorde i 2015.

Men nå er det viktig at vi alle sammen også gjør en god jobb inn mot kommunene, mot frivillig ideell sektor, som må gripe denne muligheten, og at kommunene bruker de pengene som de nå får, til reelt sett å bygge opp tilbudet til denne gruppen, for her er det mye å gjøre. Det er nå også igangsatt en nasjonal strategi for å forhindre overdosedødsfall som nå virker i de kommunene som har det høyeste antallet overdosedødsfall. Der har vi resultater som er altfor dårlig.

Så er jeg også opptatt av at denne opptrappingsplanen bruker de store pengene på det som vi vet virker, på de områder som de rusavhengige, deres organisasjoner og fagmiljøene har pekt på er de store utfordringene. Jeg mener at det i den politiske debatten om tilbudet til rusavhengige i Norge dessverre i veldig stor grad har fått mye oppmerksomhet om de ideologiske, veldig splittende spørsmålene som ikke har betydning for veldig mange, og det har tatt oppmerksomheten fra det som er den store, tunge jobben som nettopp ligger i denne opptrappingsplanen, å gi rusavhengige et godt, sammenhengende tilbud, et stort mangfold av tilbud, og der selvfølgelig helseperspektivet er det som skal være det gjennomgående perspektivet i all hjelp som vi gir.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [11:11:09]: Først: Det er gledelig at Arbeiderpartiet får gjennomslag for kvalitetsregister, at ministeren har lyttet til det, og at det rulles ut i 2017.

Da er det lov å prøve seg på neste sak, og det gjelder ny forskning på både psykisk helsevern og rus, hvor man, ikke som tidligere først behandler og så begynner med tilpasning og bolig, men parallelt knytter behandling til det å være i en bosituasjon og i en aktivitet og i arbeid. Men det medfører ganske store utfordringer, spesielt knyttet opp mot ruspasienter, som svinger en del når det gjelder både helse og motivasjon for behandling. Man trenger veldig tett samhandling mellom de ulike nivåene. Så spørsmålet er om helseministeren kunne tenke seg å gjennomføre forsøk i de store byene for å se på modeller for å kunne få dette bedre til.

Statsråd Bent Høie [11:12:03]: For det første er det ikke Arbeiderpartiet som har fått gjennomslag for at det etableres et kvalitetsregister for rusfeltet. Det er et veldig bra initiativ som ble tatt av fagmiljøet i Helse Vest, og som jeg grep fatt i veldig raskt etter at jeg var blitt helse- og omsorgsminister, for å få en klar plan for utviklingen av flere kvalitetsregistre innen rus og psykisk helse. Arbeiderpartiet har visst hele veien at dette er noe som kommer. Men at Arbeiderpartiet fremmer forslag for å skape inntrykk av at de fremmer noe som regjeringen allerede jobber med, det er en kjent strategi.

Når det gjelder det andre forslaget, så ja, det er bare synd at vi ikke har Arbeiderpartiets støtte når det gjelder dette, for Arbeiderpartiet stemte imot forslaget om å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innenfor rus og psykisk helse. Det handler ikke om å sette i gang forsøk på dette, men nettopp å gjennomføre det i hele landet og sikre et forpliktende samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på dette området.

Ruth Grung (A) [11:13:08]: Jeg tror statsråden misforsto det som var innholdet i spørsmålet. Jeg sa heller ikke at det var vi som har funnet opp kvalitetsregistre, vi fikk ikke komiteen med oss på det, men nå fikk vi iallfall helseministeren med oss på det.

Men jeg velger likevel å bruke tiden til spørsmål nr. 2, og det er register som gjelder barn som er født med abstinens. Jeg har snakket flere ganger med Reigstad, barnelege ved nyfødtavdelingen Helse Bergen. De har et samarbeid med barnepsykiatrisk avdeling, med rusmedisinsk avdeling og har hvert år sett barn som blir født med stor abstinens. Alkohol er jo farligere enn veldig mye av det andre som de går på når det det gjelder negative virkninger på barn. I dag følges barna opp fram til de er seks år. I høringen kom Barnelegeforeningen og flere andre med nye forskningsresultater som viser at det får konsekvenser for barnet også opp i skolealder. Det er bra at det nå satses på forskning, men vil ministeren også satse på et nasjonalt register for barn født med abstinens?

Statsråd Bent Høie [11:14:17]: Når flertallet i komiteen, altså regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke støtter Arbeiderpartiets forslag om å etablere nasjonale kvalitetsregistre innenfor tverrfaglig spesialisert behandling, handler det rett og slett om at de vet det samme som Arbeiderpartiet vet, at dette kommer. En støtter ikke forslag om et arbeid som allerede er i gang, bare for å skape inntrykk av at regjeringen ikke gjør noe på dette området. Det synes jeg at litt av debatten og innleggene fra både SV og Arbeiderpartiet i dag er litt preget av. En skaper et inntrykk av at ting som man er veldig engasjert i – som er veldig bra, som jeg er helt enig i – er ting som ikke skjer. Men det er nettopp de tingene som nå skjer, og som dessverre ikke har skjedd før.

Når det gjelder spørsmålet, er det sånn at det å etablere medisinsk kvalitetsregister er et initiativ som kommer fra fagmiljøene selv. Hvis en utvikler det, tilfredsstiller de kravene som skal til, er muligheten for det fulgt opp. I tillegg har, som jeg var inne på, Forskningsrådet nå bevilget 18,5 mill. kr til et fireårig forskningsprosjekt for nettopp barn født av mødre i LAR.

Kjersti Toppe (Sp) [11:15:40]: Eg har eit spørsmål om ei sak som har vorte kjend i media, at rusavhengige i Oslo og Bergen dei siste fem åra har vorte bøtelagde for 48 mill. kr. Bøtesatsane er på opp til 10 000 kr for kvar. Ein professor i rettsvitskap ved Universitetet i Bergen uttalte til NRK at han meiner at politiet bruker ulovlege metodar, særleg gjeld det utstrakt brukt av bortvising av personar i dei opne rusmiljøa.

Dette er ei sak som eg har reagert på. Justisministeren har sagt at dette er ein grei praksis, og eg lurar på korleis helseministeren stiller seg til den etter mitt syn aggressive måten som politiet bruker, og i det heile tatt kva helseministeren meiner om denne bøtelegginga.

Statsråd Bent Høie [11:16:43]: Riksadvokaten har vært tydelig på at en ikke skal bruke bøtelegging på en sånn måte at en f.eks. går systematisk etter rusavhengige som har omfattende problem, som det har vært antydet. Det er føringer som politiet har fått.

Når det gjelder bortvisning, er det et litt mer komplisert spørsmål, for når vi ser vi på f.eks. det arbeidet som er gjort i Bergen for å bryte opp det miljøet som var etablert i Nygårdsparken, og det arbeidet som også gjøres i Oslo, er bortvisning ett av virkemidlene som brukes for å gi et bedre tilbud. Men da er det viktig at det skjer i en sammenheng der en også har andre alternative tilbud, f.eks. mottakssenter og slikt, og at det ikke gjøres som et ensidig tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) [11:17:47]: Eg har eit anna spørsmål, når eg har anledninga:

Det vart vist til Stoltenberg-utvalet, som kom før den førre stortingsmeldinga, og eitt av forslaga der var å avskaffa eigendelar for rusavhengige. Senterpartiet har eit forslag i dag der vi ber regjeringa om å vurdera å koma tilbake med ei sak om det. Det får ikkje støtte frå resten av Stortinget.

Eg vil stilla helse- og omsorgsministeren spørsmål om korleis han ser på dette med bruk av eigendelar i helsevesenet for dei som har ei tung rusavhengigheit.

Statsråd Bent Høie [11:18:33]: Vi har f.eks. i forbindelse med at vi økte gebyret for manglende oppmøte, sagt at en skal skjerme denne gruppen. Men da er det ut ifra en skjønnsmessig vurdering i helsetjenesten. Å ha en generell ordning med fritak for egenandeler med utgangspunkt i at en har en rusavhengighet, er jeg ikke sikker på at ville vært den riktigste bruken av ressursene, for dette er jo også et spørsmål om ressursbruk. Det er ikke sånn at alle rusavhengige ikke er i arbeid og ikke har muligheten til å betale egenandeler når de får hjelp fra helsetjenesten.

Så det jeg tror vi nå må se på – og det gjør vi allerede – er i større grad å bygge ut lavterskeltilbud som når de mest utsatte gruppene, der en også har mange gode gratistilbud, istedenfor å si at hvis en er rusavhengig, er en per definisjon en person som ikke kan betale vanlige egenandeler. Det mener jeg vil være feil.

Ketil Kjenseth (V) [11:19:52]: Satsingen i kommunene er en stor del av denne planen. Det er skissert 500 nye boliger de neste årene, og det er utrolig viktig. Flere av oss har vært med på å vedta boligsosiale planer i kommunene, kanskje flere ganger, uten at det nødvendigvis har blitt bygd boliger til denne målgruppen.

Sarpsborg er en av kommunene som har en tredelt boligpolitikk. De bygger og etablerer containerboliger eller monsterboliger for dem som ikke er motivert for avrusing. De har boliger for dem som er under behandling, og de har egne boliger for dem som er avruset. Men vi ser få eksempler på dette.

Hvordan vil statsråden sørge for at flere kommuner skaffer seg en slik differensiert boligplan og faktisk kommer i gang med å bygge boligene i løpet av de fem årene som vi har ambisjoner om?

Statsråd Bent Høie [11:20:51]: Dette er et område som vi jobber nært sammen med Kommunaldepartementet om, som har ansvaret for boligpolitikken. Derfor har regjeringen laget en sosial boligstrategi, der nettopp det som representanten nå beskriver, er en del av den – det å ha et differensiert tilbud til ulike grupper. Det vil selvfølgelig også være avhengig av at vi følger opp Opptrappingsplanen når det gjelder bevilgning av penger til dette området.

Det er også viktig å tenke på at bolig ikke bare handler om de fysiske omgivelsene, men også om det å fylle boligene med innhold, der det er behov for det, for å hjelpe den enkelte til å kunne være i stand til å bo. Jeg er helt enig i at det er behov for et mangfold og et differensiert botilbud, som en her trekker opp, men det er en del av regjeringens sosiale boligstrategi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Freddy de Ruiter (A) [11:22:17]: Arbeiderpartiet mener at ruspasienter er like viktige som hjertepasienter. Regjeringas opptrappingsplan for rusfeltet er for dårlig på dokumentasjon og kunnskap. Rusbehandling må – på lik linje med andre typer behandling – benytte seg av kunnskapsbaserte metoder. Ingen ville gitt hjertepasienter behandling som ikke hadde dokumentert effekt. I dag er den best tilgjengelige kunnskapen av for lav kvalitet. Det finnes f.eks. ikke sikre tall på hvor mange som kommer tilbake i rusbehandling én eller flere ganger. I 2014 sa to av tre av dem som ble lagt inn for rusbehandling, at de hadde vært innlagt tidligere. Én av tre ruspasienter kommer tilbake for behandling innen ett år etter utskrivning.

Det er all grunn til å tro at ressursene som brukes til behandling av rusmiddelavhengige, kan brukes bedre. Uten å vite sikkert hva som gir effekt, er det stor fare for at vi sløser bort ruspasientenes tid og krefter og samfunnets penger på behandling som ikke virker. Mens vi venter på at kvalitetsindikatorene skal bli gjeldende for rusfeltet, må vi sørge for et kunnskapsløft på feltet.

Mennesker med rusproblemer er som andre pasienter: forskjellige. Som det er med andre sykdommer, vil noen ha behov for støtte en kort stund etter behandling, mens andre vil trenge støtte livet ut.

Arbeiderpartiet vil at personer med rusproblemer skal tilbys persontilpassede og helhetlige pasientforløp – et skreddersydd behandlingsopplegg der det er mulig å endre behandlingsform underveis, og der brukerne selv har et avgjørende ord med i laget. Det skal være enkelt å komme tilbake i behandling i kortere perioder hvis det trengs. Legene må kunne foreslå den behandlingen de mener er best for pasienten, og derfor ønsker vi å sette i gang et forsøk med heroinassistert behandling hvis legen mener det er best for den det gjelder.

Vi skal aldri gi opp personer med rusavhengighet. Mange personer med rusproblemer sier at de ønsker seg vanlig, lønnet arbeid – ikke utprøving, avklaring eller skjermede tiltak. Pasientene ønsker selv klare krav.

Dagens praksis er gammeldags. Arbeiderpartiet vil at planlegging av jobb og bolig skal starte den dagen pasienten starter behandling. Arbeiderpartiet vil gjøre individuell jobbstøtte tilgjengelig for rusavhengige over hele landet.

Rusproblemer oppstår ikke brått en dag. De avsluttes heller ikke den dagen man skrives ut fra behandling. Altfor mange kommer ut fra behandling eller fengsel uten å ha bolig eller jobb å gå til. Da er veien tilbake til rus veldig kort.

Mange personer med rusproblemer sier de ønsker seg vanlig, lønnet arbeid – ikke utprøving, avklaring eller skjermede tiltak. Prosjekt som Jobb først forteller om svært gode resultater. Brukerne søker på jobber ut ifra egne interesser og ferdigheter, og Nav følger opp arbeidstaker og arbeidsgiver uten tidsfrist. Formidling av vanlige jobber er også billigere enn tiltaksplasser.

Personer med rusproblemer er ulike og har ulike boligbehov. Kommunene bør oppfordres til å opprette varierte boligløsninger med ulik grad av støtte fra hjelpeapparatet, inspirert av f.eks. eldreomsorgen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:26:05]: Alkohol- og narkotikamisbruk er forbundet med høy sykelighet og dødelighet. Ikke minst er det mange personlige tragedier og familietragedier i kjølvannet av misbruk. Overdosedødsfallene på grunn av rusmisbruk overstiger nå antall drepte i trafikken, og det har vært påpekt her før at tall fra 2013 viser at 234 døde av overdose – det er 234 for mange. Senest på NRK-nyhetene i dag hører vi at politiet varsler om nye narkotiske stoffer som tas i bruk i av ungdommen i Tromsø – det er bekymringsfullt. Det er utrolig viktig å få en opptrappingsplan som har elementer med forebygging, behandling og ikke minst godt ettervern og oppfølging av dem som har vært gjennom en aktiv behandling. Rammene for arbeidet er 2,4 mrd. kr i perioden 2016–2020. I tillegg kommer veksten i tverrfaglig spesialisert behandling, som også sikres gjennom den gylne regel.

Regjeringen har rettet innsatsen mot personer som er i ferd med å utvikle et rusproblem, eller som allerede har et etablert et rusproblem. Hovedinnsatsen rettes mot kommunesektoren. Det er gledelig. Svært mange kommuner vil være glad for de tiltakene som er foreslått i proposisjonen og også tiltak som komiteen stiller seg bak, bl.a. en vurdering av – som departementet skal gjøre nå – at kvinner med alvorlige rusproblemer skal få tilbud om gratis langtidsvirkende prevensjon.

Det er, som flere her har påpekt, mangel på gode boliger, på arbeidstreningsmuligheter og ikke minst på planer for oppfølging. Det er jo derfor denne planen kommer. Det er mangelfull kartlegging av behov for ettervern både når det gjelder det fysiske og det psykiske. Mennesker med alvorlige rusproblemer og psykiske problemer får i dag i altfor liten grad sammenhengende og koordinerte tjenester.

Å bidra til at rusavhengige får et egnet sted å bo, er kanskje noe av det viktigste vi gjør. Like viktig er det kanskje at vi får tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne, åpne mottakssentre i de største kommuner og utbygging av oppsøkende behandlingsteam. Dette er etterspurt. Den kritiske fasen er etter at man blir utskrevet fra behandling. Ofte har man ikke bosted, man blir kanskje plassert i hybelhus hvor det er vanskelig å bygge sosiale relasjoner, og man kommer lett i kontakt med tidligere kamerater og havner igjen i rusmiljø.

Det er viktig med kompetanseutvikling i hele den kommunale sektor. Kompetanse handler også om det å kunne samarbeide, og samarbeidet mellom Nav, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må fungere bedre. Vi hører historier om kommuner som ikke fatter vedtak på tjenestene brukeren skal ha – konsekvensen av dette er at brukeren mister klageretten.

En enstemmig komité er enig: Prioriteringen av økt kompetanse må knyttes til avdekking og kartlegging av rusproblemer i kommunene og også i somatiske sykehusavdelinger. Vi trenger mer kunnskap om eldre og rus, dette er et økende problem. Det er viktig å få på plass flere psykologer i kommunene. Vi står her overfor en ganske stor utfordring med det kommunekartet som er i dag. Dette er en av grunnene til at en kommunereform som fokuserer på velferdstjenester til brukerne, bl.a. de aller mest sårbare, er noe av det viktigste vi må få til.

Vi trenger også mer kunnskap om effekten av behandling på rusfeltet – hva virker, og hva virker ikke? Det er gledelig at vi nå får en ny legespesialitet innen rus- og avhengighetsmedisin, det har vært etterspurt lenge, og det tror jeg kommer mange til nytte.

Komiteen støtter også innføring av et nasjonalt kvalitetsregister innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og vi er også opptatt av at det må sikres mer penger til forskning om rus og avhengighet. Men det hjelper ikke med registre og indikatorer, det er viktig at behandlingen skjer der den skal, i kommunene. Med denne planen leverer regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre sin lovnad om å satse på rusfeltet. Ikke minst er tilskuddet til flere plasser og det at ventetiden har gått ned, en del av det.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Ruth Grung (A) [11:31:30]: Jeg ønsker å ta opp noen tråder fra debatten – først til alkoholens plass i en rusplan.

Arbeiderpartiet mener helt ærlig at det er usedvanlig viktig at alkohol får den plassen både ut fra den sykdomsbyrden den skaper, og fordi det er et legalt rusmiddel – det er et stort flertall som behersker sitt forbruk av alkohol, men det er også et stort mindretall som ikke gjør det. Det er utfordrende for fastlegene å ta tak i dette, for de skal være på tilbudssiden i sitt forhold til pasienten, og dette er skambelagt, tabubelagt. De må finne gode verktøy for hvordan de skal få en dialog om sykdomsbildet for å se om det kanskje henger sammen med alkoholforbruket.

Det er tydeligvis også uenighet – det har det vært hele tiden i komiteen – om i hvilken grad alkohol er et økende problem eller ikke. Vi er fullt klar over at ungdom i dag drikker mindre enn tidligere. Det er veldig bra. Men samtidig drikker kvinner mer, og det gjør også eldre. Dessuten har kommunene for liten oversikt over de lokale utfordringene knyttet opp mot rus og alkoholforbruk i sin kommune. Brukerplan har vært et usedvanlig godt verktøy – i hvert fall i de kommunene jeg har spurt som har tatt det i bruk, og det er over 200. Jeg har ikke vært i 200 kommuner, men der jeg har spurt, mener de at det er på tide at de får det verktøyet, både for å få en oversikt over de lokale utfordringene og også for å se effekten av hva som virker. Nå vet jeg ikke om jeg tør å foreslå at dette bør rulles ut. Kanskje har man allerede bestemt at det skal rulles ut og gjelde for alle kommuner – for personer med rusutfordringer finnes over alt, og sett fra Stortinget er det viktig at alle blir sett og fulgt opp på rett måte.

Det er behov for økte midler for å lykkes. 2,4 mrd. kr over fire år høres mye ut. Det er litt uenighet om i hvilken grad pengene skal øremerkes eller ikke, men det viktigste er at disse pengene kommer til dem som trenger det, og der de gir best effekt. Dette skal vi følge opp underveis.

Det er to områder der midlene har vært øremerket fram til i dag, og vi er litt usikre på om det er rett. Det er det kommunale tilskuddet. En ting er å øremerke det rett inn i forhold til hvordan kommunene skal bruke det, men når de må søke om midlene fra Fylkesmannen, medfører det mye byråkrati, ansatte på deltid og utfordringer med å bygge opp kompetansen. Det er i hvert fall den tilbakemeldingen vi får fra Bergen, som hvert år får 21 mill. kr, men ingen mulighet til å bygge opp kompetansen med heltidsansatte, slik de ønsker.

Det samme gjelder spesialisthelsetjenesten. Da man fikk 200 nye plasser, ble Helse Bergen pålagt å kjøpe dem fra private og ideelle med det resultat at Floenkollektivet, som jeg var innom tidligere, som er et offentlig tilbud, må redusere sitt tilbud. Likedan har de svært stramme rammer for det å gi et godt LAR-tilbud.

Anbudssystemet er utfordrende, og Arbeiderpartiet har vært tydelig på at vi ser det positive i at man kan få fram nye behandlingstilbud, men også det negative med at man hindrer utveksling av kunnskap og kompetanse, som det er et stort behov for innenfor rusbehandling.

Vi er også usikre på om løpende kontrakter er et godt verktøy. Vi forstår intensjonen med at man da får bygget opp kompetansen over tid, men erfaringen fra Borgestadklinikken – som med David og Goliat – er ikke bare positiv. Det er vanskelig å finne gode forhandlingsplattformer mellom en så sterk aktør som Helse Sør-Øst og Borgestadklinikken, som virkelig har utviklet nye tilbud, og få en rimelig betaling som samsvarer med den kvaliteten de tilbyr.

Avslutningsvis vil jeg presisere at jeg synes det er litt trist å høre at man beskriver de mest sårbare og slitne rusavhengige som en pasientgruppe som ikke bør prioriteres, for det er det det handler om når det gjelder forsøk med heroinassistert behandling. Det er i hvert fall den tilbakemeldingen vi har fått fra de rusmedisinske fagmiljøene.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:36:33]: Jeg tar ordet fordi jeg har undret meg litt over det jeg har hørt i debatten her i dag, hvor flere mener at ruspasienter med fritt behandlingsvalg for første gang har fått muligheten til å velge behandlingssted. Det er jo ikke riktig. Den retten har ruspasienter hatt på linje med andre pasienter i spesialisthelsetjenesten helt fra 2001, da fritt sykehusvalg ble innført.

Med utgangspunkt i den nye forskriften for fritt behandlingsvalg er så langt to små rusinstitusjoner godkjent – som for øvrig begge ligger på Vestlandet – som ønsker å levere tjenester til ruspasienter innenfor ordninga med fritt behandlingsvalg. Ingen av de store rusorganisasjonene har meldt seg på den ordninga, så vidt jeg vet. Det kan godt hende at begge de to nevnte institusjonene gir god rusbehandling, men da er det merkelig at disse skal sluses inn i en ordning som ikke ivaretar fullt ut og godt nok det livsviktige samarbeidet mellom alle tjenesteyterne innenfor denne sektoren. Disse behandlingsplassene kunne uten problem vært et tilbud under helseforetakene, på linje med de øvrige private aktørene og tjenesteleverandørene innenfor rusomsorgen. De kunne dermed stå i en helt annen sammenheng med den offentlige rusbehandlinga enn det fritt behandlingsvalg legger opp til. Fritt behandlingsvalg, med de som kommer inn på den forskriften, bygger kun på en godkjenning i Helsedirektoratet, og de har ikke avtale med helseforetakene.

Jeg vil gjenta det representanten Grung sa i sitt innledningsinnlegg: Det ruspasienter trenger, er reell brukermedvirkning i hele pasientforløpet, både det som skal være tidlig innsats, behandling i spesialisthelsetjenesten og ikke minst i rehabiliteringa etterpå. Å snakke om at fritt behandlingsvalg, som snarere stykker opp og fragmenterer behandlinga, gir økt brukervalg, er etter Arbeiderpartiets mening rett og slett en fortelling som ikke tåler å bli prøvd i virkelighetens verden.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) [11:39:22]: Eg har lyst til å seia at eg er glad for at det både i teksten i proposisjonen og i debatten her har vore fokusert mykje på alkohol, og det har ikkje vore like mykje fokusert på i alle rusdebattar tidlegare. Så det synest eg er ein fin framgang.

Eg har ein kommentar til noko som er sagt i debatten. Det blei vist til rapporten frå Stoltenberg-utvalet, og at vi raud-grøne ikkje tok nokon av dei forslaga med i den stortingsmeldinga. Da vil eg seia at det er det unøyaktig å hevda. Eg veit at det blei fremja direkte konkrete forslag den gongen, men vi hadde jo innbakt mykje av det som Stoltenberg-utvalet kom med, i sjølve meldinga. Det var ein del ting som vi den gongen var ueinige om, f.eks. at heile rusomsorga skulle vera statleg, så det blei ikkje med, og det ser eg at heller ikkje er teke med no.

Så synest eg òg at det er naturleg at det kom ei stortingsmelding – dette er ei opptrappingsplan – og eg ser at det er veldig mykje i denne opptrappingsplanen som faktisk byggjer på dei prinsippa og det som kom fram i stortingsmeldinga. Blant anna byggjer ein vidare på den overdosestrategien som kom i forbindelse med meldinga, heller enn å byggja vidare på den spesialiteten – den rusmedisinen – som kom med den meldinga Ein byggjer òg vidare på at det skal vera eit forbod mot å bruka og inneha dopingmiddel, noko som kom med den stortingsmeldinga i 2012, var det vel.

Så registrerer eg at ein ikkje tek opp det som òg Stoltenberg-utvalet foreslo, nemleg å gjera noko med eigendelane, og eg høyrde òg statsråden sitt svar. Det synest eg vi skulle diskutera, ikkje for alle med rusavhengigheit, men for dei med alvorleg rusavhengigheit. Det var òg spørsmålet mitt til ministeren. Det håper eg vi kan ta opp igjen i prioriteringsdebatten.

Så er det sagt noko om lekkasje av LAR-medisin. Det er eit område eg meiner vi ikkje skal bagatellisera. Vi veit at det for to år sidan blei rapportert om at det var like mange overdosar i Noreg av LAR-medisin som av heroin. Det er ein alvorleg situasjon, og eg synest det er påfallande at ikkje forslag nr. 7 kan få fleirtal, der Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti ber regjeringa om å innføra ein lågtakst for utlevering av LAR-medisin når det trass i alt er ein tilsynelatande einigheit om det her i salen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:42:35]: Det er noen paradokser i debatten og i innstillingen. Arbeiderpartiet snakker mye om bekymringen for tilbakefall. Representanten Freddy de Ruiter var inne på mye av det i sitt innlegg, men en av hovedgrunnene til at mange vender tilbake igjen i rus, er jo at vi ikke har det gode tilbudet ute i kommunene. Ettervernet har vært for dårlig. Det som denne regjeringen sammen med samarbeidspartiene nå gjør, er å styrke det viktige ettervernet, det arbeidet som skjer i kommunene, bygge kompetanse og sørge for en mye bedre omsorg og en sammenheng i behandlingen.

Da er det også et veldig stort paradoks at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ønsker å støtte betalingsplikt for utskrivningsklare ruspasienter. Det er ingen som kan leve livet sitt i rusinstitusjon. Livet leves ute i kommunene. Hvorfor er det slik at ruspasientene ikke fortjener det samme sammenhengende tilbudet som somatisk syke pasienter?

Dersom det er slik at representanten Freddy de Ruiter mener at man skal planlegge bolig, planlegge rehabilitering idet man kommer inn i behandling, da må man bruke de samme virkemidler som man gjør i somatikken. Det er det som er viktig, og det er derfor det er viktig å innføre betalingsplikt, samtidig som denne regjeringen og samarbeidspartiene styrker kommunenes mulighet til å bygge opp denne kompetansen, bygge opp disse tilbudene.

Jeg synes at det også er veldig interessant at Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at øremerking av midler til kommunal rusomsorg er byråkratisk. Det er en argumentasjon vi skal merke oss i alle andre debatter hvor de samme partiene mener at øremerking er det eneste svaret på hvordan kommunene skal bygge opp tjenester. Dette er også viktig fordi vi så at den forrige regjeringen fjernet øremerkingen, og vi så at tilbudene ble svekket i kommunene og ikke styrket, så her har Arbeiderpartiet og Senterpartiet betydelige forklaringsproblemer.

Så ønsker jeg avslutningsvis å si at Arbeiderpartiet ikke må fremstille debatten om heroinassistert behandling som at vi beskriver at de svakeste pasientene skal gis opp, eller ikke gis et tilbud. Jeg mener en bør ha respekt for at det er ganske stor uenighet, og faktisk ikke noe rop i fagfeltet i Norge for å innføre herionassistert behandling. Det er en krevende behandlingsform som det er usikkerhet om de tyngste rusavhengige har mulighet til å følge opp, og derfor mener jeg at en heller bør styrke LAR-ordningen og ikke gi opp håpet om at folk kan komme ut av rus.

Ketil Kjenseth (V) [11:45:54]: Jeg er veldig glad for at representanten Ruth Grung tar opp situasjonen for dem som er sykest. Her har Arbeiderpartiet og Venstre sammenfallende synspunkter på det å ta i bruk medisinske forsøk og bl.a. akseptere heroin.

Så er jeg uenig i at planen ikke setter søkelyset på nettopp denne gruppen. LASSO og flere lignende prosjekter, som skal utvides, blir tydelig nevnt. Det er jo nettopp pasienter som er for syke til å falle innunder LAR-ordningen, LASSO retter seg mot og hjelper med sykdomstilstander og til et mer verdig liv. Derfor omfatter planen det. Vi er nødt til å bygge opp flere slike, og det er jeg glad for at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti vil være med på. Det er stort behov for det, og ikke bare i Oslo og Bergen.

Så tar representanten Tove Karoline Knutsen opp fritt behandlingsvalg. I tillegg har det vært en debatt om pakkeforløp, der en del setter spørsmålstegn ved om pakkeforløp egner seg for rus og psykiatri. Både fritt behandlingsvalg og pakkeforløp gjør det. Det disse pasientene har stort behov for, er forutsigbarhet, og det er nettopp det de ikke får i dagens svingdørpraksis mellom aktører som ikke er koordinert. Det er lange behandlingsforløp, det er stor usikkerhet, og det er mange glipper for disse pasientene. Derfor er det stort behov for en bedre, mer treffsikker, utredning og et mer sammenhengende behandlingsforløp. En 24-timers garanti vil også komme inn som en del av det.

Tverrfaglig spesialisert behandling, og særlig med døgnopphold, innbefatter i Norge i dag en for stor variasjon. Det er for mange behandlingsfilosofier, og vi har for lite evidens om behandlingsmetodikk. Vi må sikre kvaliteten på dem, og vi må få mindre variasjon. Derfor må vi standardisere forløpene. Vi må måle, og vi må sikre, effekt. Det må bli færre variasjoner og bedre kvalitet. Så dette er behandlingsforløp som egner seg ypperlig for pakkeforløptankegangen.

Når det gjelder fritt behandlingsvalg, er det dessverre ikke så mange som er godkjent foreløpig, men det kommer flere, og det er aktører som er i stand til å tilby det. Det er veldig viktig at vi får de aktørene på banen, særlig for disse pasientgruppene. Jeg kjenner flere som er i LAR-programmet som er sykepleiere, og som til og med er best i verden på noe. Dette er ressurssterke pasienter som i høy grad er i stand til å delta i sin egen behandling, men de trenger hjelp til noe.

Kjersti Toppe (Sp) [11:49:13]: Det kom ei slags skulding om at vi som ikkje er tilhengjarar av å innføra betalingsplikt for utskrivingspasientar innanfor rus og psykiatri i 2017, dermed er for at pasientane skal verta buande i institusjon. Det er heilt feil. Det paradoksale i denne debatten er at i 2012, da vi vedtok stortingsmeldinga, var det Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet som hadde forslag og merknader om at betalingsordninga, når det gjaldt samhandlingsreforma, òg måtte utvidast til rus og psykiatri på sikt når vi visste meir, og når det var lagt til rette for det. Den gongen vart det stemt ned av Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Høgre skreiv til og med i merknadene den gongen at «mennesker med rusproblematikk og psykisk helse ikke kan behandles etter samme behandlingssett som somatiske pasienter». Dei anbefalte pilotprosjekt for organisering og finansiering for denne gruppa. Så her har nokon kvar av oss hatt bekymringar for å innføra dette automatisk.

Mi bekymring no er at ein må skapa forsvarlege helsetilbod før vi innfører desse pliktene og desse økonomiske ordningane. Det står i saka i dag at kommunane manglar 4 000 årsverk. Det utgjer fleire milliardar kroner, berre det. Eg har spurt i skriftleg spørsmål – eg har ikkje fått talet, men vi manglar veldig mange bustader. Når vi no er nesten midt i 2016 og dette skal innførast ved nyttår, kan eg rett og slett ikkje forstå korleis dette skal gå. Eg håper fristen vert utsett.

Eg er heilt einig med representanten frå regjeringspartia i at dette kan innførast, og er sjølvsagt einig i at alle skal få bu i ein kommune. Så eg håper at vi kan nærma oss kvarandre litt i desse sakene og ikkje gå i skyttargravene fordi nokon meiner at ruspasientar skal bu på sjukehus og andre at dei skal bu i ein kommune. Det er faktisk ikkje slik. Så det hadde vore fint om vi kunne få ei «løypemelding» om dette . Det kjem vel kanskje i kommuneproposisjonen – den vert interessant.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ruth Grung (A) [11:52:26]: Jeg får gjøre som bergensere og snakke fort.

Om øremerking: Det er forskjell på å øremerke midler i et budsjett kontra øremerking som en må søke på, eller øremerking der en er pålagt kun å kjøpe tjenester fra spesialist, fra private eller fra ideelle organisasjoner.

Når det gjelder heroinassistert behandling, er det snakk om forsøk basert på hva de fremste medisinsk-faglige miljøer mener er rett for å få pasientene under LAR-behandling. I dag har de prøvd alt, slik det beskrives for oss, slik at de ikke kommer inn under LAR-behandling.

Når det gjelder behandlingsforløp og muligheten til å velge institusjon, har vi fått klar tilbakemelding: Denne pasientgruppen trenger – på lik linje med alle andre – å mobilisere sine egne krefter for å påvirke hvilket behandlingsforløp de mener passer best for dem, slik at de er medansvarlige – og det handler om respekt – for hvilken behandling de mener er best egnet for dem.

Vi bruker behandlingsforløp og ikke behandlingstilbud.

Statsråd Bent Høie [11:53:44]: Det er kommet en del spørsmål og kommentarer knyttet til diskusjonen om behandlingsforløp og om betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter som det er grunn til å kommentere.

Jeg vil først understreke at vi snart legger fram en framdriftsplan for etableringen av pakkeforløp innenfor både psykisk helse og rus. Det er nettopp det å sikre sammenhengende tjenester som er målsettingen.

Det andre er at vi, som vi har varslet i proposisjonen, vil innføre betalingsplikt for kommunene for utskrivningsklare pasienter – tidligst i 2017. Som representanten er inne på, vil en få svar i kommuneproposisjonen og i statsbudsjettet for 2017 om det blir i 2017 eller senere. Det er selvfølgelig viktig at vi har et godt grunnlag for å gjennomføre det.

Så er det også viktig å understreke at når vi innfører betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innen psykisk helse og rus, er ikke det en blåkopi av ordningen innen somatikk. Denne ordningen vil nettopp innebære et forpliktende samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten om hvilke tilbud som skal gis i etterkant av behandlingen, men betalingsplikten er viktig for å få de to partene til å starte planleggingen og samarbeidet tidligere. Hvis spesialisthelsetjenesten ikke inviterer til et slikt samarbeid, vil de ikke kunne kreve kommunen for pengene, og hvis kommunen ikke deltar i samarbeidet og stiller opp med sitt tilbud, som de har forpliktet seg til, kan de få en regning, fordi de ikke har stilt opp. Det tror jeg vil være veldig virkningsfullt. Det er ikke noen blåkopi av det som ble innført i samhandlingsreformen, selv om det er en betalingsplikt. Jeg tror at det vil ha nettopp den virkningen.

Til representanten Tove Karoline Knutsen: Dette vil gjelde helt uavhengig av hvilke spesialisthelsetjenestetilbud den rusavhengige benytter seg av. En slik forpliktelse vil gjelde alle. Det at en har fritt behandlingsvalg innen tverrfaglig spesifisert rusbehandling, øker mangfoldet av tilbud, men det øker også muligheten til å bruke ledig kapasitet.

Det er slik at vi på veldig kort tid har kjøpt 200 flere behandlingsplasser gjennom anbud. At en del av de større institusjonene har brukt opp sin ledige kapasitet gjennom å tilby det, er ikke overraskende, men vi er sikre på at det som følge av fritt behandlingsvalg utvikles mer kapasitet også innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Kjenseth (V) [11:56:51]: Det er til Senterpartiet, for vi er litt uenige om kommunestruktur: Jeg synes virkelig at en skulle være mer bekymret over kommunestrukturen og de pasientgruppene vi har diskutert i dag, enn betalingsplikten, for samhandlinga må styrkes.

Til Kompetanseløftet 2020, som en beskriver: Vi har nå et unikt tidsbilde før vi får et stort antall flere eldre som vi skal ta hånd om, men vi får dessverre også stadig flere rusavhengige som vi skal sørge for.

Vi ser kommuner som ikke har startet med erfaringskonsulenter, som ikke har rigget seg for brukermedvirkning, som i liten grad bruker Nav målrettet for å samhandle om disse pasientgruppene og om den tidlige kartleggingen og koordineringen. Vi ser kommuner som ikke har satt i gang STYRK-prosjekter.

Vi står foran store utfordringer i kommunesektoren. Disse pasientene er ikke bare i svingdøra, de reiser i stor grad også over kommunegrensene.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:58:08]: Dette har vi diskutert veldig mange ganger, men det føles nesten som vi snakker forbi hverandre, som det heter. Mitt poeng er – som et svar til helseministeren – at det er veldig fint hvis det er gode behandlingsplasser som blir tatt i bruk i behandlingen av ruspasienter. Det er veldig bra det, både innenfor de beste private og ikke minst innenfor de beste ideelle – og de offentlige. Det er veldig fint hvis de ekstra plassene kan være tilgjengelige gjennom det systemet og det samarbeidet som helseforetakene har med private.

Vårt poeng fra Arbeiderpartiets side er at vi trenger ikke å lage en egen satellitt i Helsedirektoratet, bygge opp et stort byråkrati og løsrive disse ekstra behandlingsplassene fra det øvrige behandlingsapparatet. Det er det vi er imot. Og så mener vi at alt som skal skje i norsk helsevesen og innenfor pasientbehandling, må skje innenfor vedtatte rammer og prioriteringer. Det er veldig viktig. De som er på fritt behandlingsvalg, har en stykkpris, men ingen rammer for sin virksomhet. Det er en merkelig måte å gjøre det på. Der ligger hele vår kritikk av det såkalte fritt behandlingsvalg.

Det er ikke det frie valget som er problematisk – det har vi hatt siden 2001 – men det er måten man sluser disse private inn i behandlingen på. Vi tror at vi ville fått mye bedre behandling, mye mer sammenheng i behandlingen, sammenheng mellom de offentlige behandlingsinstitusjonene og nivåene og de beste private. Det er bare det som er poenget. Så jeg håper at vi kan få ordnet opp i det etter 2017.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:00:21]: Vi har nå behandlet en plan som vi i store deler er politisk enige om. Jeg skulle ønske for denne pasientgruppens del at vi nå ikke gikk i den grøfta å diskutere retorikk, for pasientene fortjener noe annet. Nå, når vi står så samlet, opposisjon og posisjon, bør vi virkelig bruke denne anledningen – når vi er så enige – til faktisk å løfte denne pasientgruppen. Og når vi samtidig er så enige om å bruke ideell sektor, må vi finne løsninger sammen slik at pasientene faktisk kan gjøre bruk av det, mer enn å diskutere retorikk, for det fortjener denne pasientgruppen.

Kjersti Toppe (Sp) [12:01:34]: Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet, men eg vart igjen utfordra på kommunestruktur. Eg har ikkje tatt dette opp i mine innlegg. Eg registrerer at ein skal løysa veldig mykje med struktur. Eg meiner at denne saka er viktigare enn som så. Det er óg ei kjensgjerning at det er store utfordringar i dei store kommunane fordi storbyane har mykje av denne problematikken. Storbyane har òg problem f.eks. med bustadstilbod til utskrivingsklare pasientar, og det ønskjer eg å ta på alvor. Derfor ønskjer eg ikkje å fokusera på kommunestruktur her. Eg har tru på at det er andre ting vi må konsentrera oss om, og det meiner eg at denne opptrappingsplanen faktisk gjer.

For å slutta der eg starta: Det er stor einigheit om hovudlinjene, og Senterpartiet er òg einig i det aller meste som står som prinsipp i denne planen. Og eg er heilt einig i det som representanten Bollestad sa, at ideell sektor er viktig, kommunane er viktige, og eg håpar at denne planen lukkast – med eller utan ei kommunereform.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1