Kjersti Toppe (Sp) [14:16:22]: Til liks med i resten av Europa har talet på asylsøkjarar i Noreg auka kraftig det siste året. Den store auken i talet på asylsøkjarar har òg skapt press på den norske helsetenesta. Helsetenesta er ofte eit av dei første kontaktpunkta for mange flyktningar når dei kjem – og seinare ved etablering.

Ansvaret for helsetenester til asylsøkjarar i kommunane følgjer av kommunehelsetjenesteloven. Retten til helsehjelp gjeld frå dei kjem til Noreg for å søkja asyl. Retten omfattar både somatisk helsehjelp og psykisk helsehjelp frå kommunehelseteneste og spesialisthelseteneste, inkludert hjelp for rusmiddelproblem. Vaksne asylsøkjarar i statlege mottak har likevel ikkje rett til omsorgsteneste frå kommunen. Asylsøkjarar, flyktningar og dei som er førte saman att har altså i hovudregel same rett til helsetenester som resten av befolkninga.

Tidlegare i år vart det kjent gjennom media at helsesøstrer over heile landet er bekymra for korleis dei spesielt skal kunna gi einslege mindreårige flyktningar eit godt nok tilbod. Særleg er dei bekymra for områda psykisk helse og smittevern. Landsgruppen av helsesøstre i Norsk Sykepleierforbund har innhenta erfaringar frå kommunane når det gjeld oppfølging av desse barna og ungdommane. Erfaringane kan oppsummerast med

• mangelfull og uklar informasjon om kommunane si plikt når det gjeld oppfølging av helsa til barn og ungdom

• varierande og til dels mangelfull struktur på arbeidet

• uklare ansvarsforhold

• mangelfulle ressursar til oppfølging

Helsestasjonar og helsesøstrer får ifølgje Landsgruppen av helsesøstre ein langt større rolle i oppfølginga enn antatt. Dei må i stor grad avklara, koordinera og gjera den praktiske jobben der ute sjølve.

Norsk Sykepleierforbund har i vår etterlyst ei kartlegging eller ei undersøking for å avdekka sårbarheit hos einslege asylsøkjande barn, som eitt tiltak for å sikra ei målretta oppfølging av desse barna. NRK Buskerud hadde den 3. mars eit oppslag der ei helsesøster i Ringerike kommune og fylkesleiar for Sykepleierforbundet i Buskerud vart intervjua. På Hvalsmoen transittmottak hadde det inntil då vore ei helsesøster som hadde hatt aleineansvar for nærmare 850 personar.

«Jeg tror ikke det er godt nok kjent hva som er våre oppgaver når vi får nye landsmenn i vår kommune»,

uttalte helsesøstera og fylkesleiaren til media – og eg er einig.

Asylsøkjarar i Noreg har rett til hjelp frå kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta. Vertskommunetilskotet skal ifølgje rundskrivet frå UDI sikra at bebuarar i statlege asylmottak også vert gitt eit tilbod innanfor førebyggjande helsetenester, spesielt når det gjeld psykososiale lidingar, oppfølging av vaksinasjonsprogram samt rådgiving innanfor kosthald og ernæring. Langvarig behandling av mindre alvorlege tilstander skal avgrensast og gjerast ut frå ei vurdering av det enkelte tilfellet.

Ifølgje UDIs rundskriv 2011–034, om krav til omsorgsarbeid for einslege mindreårige i mottak, skal mottaket sikra at den enkelte får den helsehjelpa han eller ho treng, både psykisk og fysisk. Mottaket skal leggja til rette for at den enkelte får hjelp til å takla psykiske plager som følgje av opplevingar frå krig, konflikt, flukt, tap og eksiltilvære. Det betyr at einslege mindreårige asylsøkjarar skal ha fulle rettar til helsehjelp.

Landsgruppen av helsesøstre si bekymringsmelding og erfaringsinnhenting frå norske kommunar gir grunn til bekymring. Det er svært viktig at helsetilbodet til asylsøkjarar og flyktningar er godt, og helsehjelptilbodet til einslege mindreårige er spesielt viktig å vareta.

I desember 2015 behandla Stortinget ein interpellasjon frå representanten Ingvild Kjerkol om eit likelydande tema. I den debatten la helseministeren vekt på at som regel har asylsøkjarar god helse. Det er dei friskaste og mest ressurssterke personane som ifølgje helse- og omsorgsministeren har ressursar til å reisa og søkja vern i andre land, og regjeringas erfaring frå i fjor var at dei som kom til landet, sett som gruppe, har lettare til moderate helseproblem. Kanskje dette er rett – kanskje ikkje. Fleire av dei som eg har snakka med i kommunane, melder om asylsøkjarar som er traumatiserte når dei kjem, og som vert meir traumatiserte av opphaldet. Lang ventetid er for mange ei stor bør å bera, og psykiske lidingar og problem er slett ikkje uvanleg.

Helse- og omsorgsministeren sa i debatten i desember i fjor at regjeringa ville følgja situasjonen når det gjeld helsehjelp til asylsøkjarar, nøye, og viste heilt korrekt til at mange opplever traume som kan slå ut i psykiske helseutfordringar over tid når dette ikkje vert godt førebygd. Helse- og omsorgsministeren viste i fjor også til at det var etablert ein pool med frivillig helsepersonell som kan hjelpe kommunar som har kapasitetsproblem i helse- og omsorgstenesta, og 600 personar meldte seg.

Han viste òg til at løyvingane til dei fem ressursentra for vald og traumatisk stress var auka og skulle brukast til å styrkja den faglege kompetansen til personellet i kommunane og spesialisthelsetenesta som arbeider med asylsøkjarar, spesielt barn og unge.

Eg har lenge vore lettare kritisk til helse- og omsorgsministerens vektlegging av at asylsøkjarar stort sett er friske, og at det frå regjeringa si side ikkje er lagt nok vekt på å rusta helsevesenet vårt for den nye situasjonen med mange fleire asylsøkjarar. Det gjeld kommunehelsetenesta, men òg spesialisthelsetenesta, som tvert imot måtte tola auka effektiviseringskrav og mindre pengar til disposisjon i samband med tilleggsproposisjonen i fjor haust, som kom nettopp som eit resultat av den auka asyl- og flyktningstraumen. Poolen av helsearbeidarar i regi av Helsedirektoratet har etter det eg kjenner til, ikkje fungert.

Kommunane står fritt til å bestemme korleis dei vil organisera helsetenestetilbodet til asylsøkjarar og flyktningar. Helsemyndigheitene anbefaler at kommunane sikrar lett tilgjengelege helsetenester for bebuarar, slik at dei enkelt kan få kontakt med helsepersonell. Mange kommunar har gode erfaringar med tverrfaglege flyktninghelseteam, som i Bergen kommune. Der har dei prioritert å tilby helseundersøking både på mottak og ved busetjing. Men nyleg kom Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten med eit oppsiktsvekkjande vedtak, etter mitt syn. Etter det rådet kjenner til, føreligg det ikkje god dokumentasjon som gjer at rådet kan tilrå ein tidleg helsesamtale. Kartlegging av helsetilstanden til enkeltindivid kan ifølgje rådet skapa etiske utfordringar dersom det som vert avdekt, krev langvarig oppfølging som ikkje vert varetatt. Dei meiner at ved kapasitetsproblem kan ei meir risikobasert tilnærming representera ei meir riktig prioritering av ressursane i helsetenesta. Rådet vedtok altså ikkje å tilrå tidlege helsesamtalar for asylsøkjarar. Dei vurderte ikkje den delen av helseundersøkinga som har smittevern som føremål.

Det finst i dag ein rettleiar for helsetenestetilbodet til asylsøkjarar, flyktningar og dei som er førte saman att med familien sin, utarbeidd av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet si anbefaling er, ifølgje rettleiaren, at tuberkulose-screening bør verta gjennomført omgåande, to dagar etter at ein er komen, seinast innan 14 dagar. Dette er det lite diskusjon om, men Helsedirektoratet anbefaler også at kommunen innan tre månader etter at ein er komen, tilbyr nettopp ei helseundersøking, inklusiv tilbod om testing for hiv, hepatitt og syfilis, til alle flyktningar og asylsøkjarar for å kartleggja helsetilstand og eventuelle behov for psykisk og/eller somatisk oppfølging. I samband med denne helseundersøkinga bør det ifølgje rettleiaren også verta gitt informasjon om rett til helsehjelp og helsetenester og korleis ein skal gå fram ved sjukdom.

At det no vert stilt spørsmål ved ei slik tidleg helseundersøking, meiner eg gir stor grunn til bekymring, og eg vil lika å høyra vurderinga til helseministeren om rettleiaren frå Helsedirektoratet, om ei tidleg helseundersøking innan tre månader, framleis skal gjelda, eller om kommunane skal høyra på Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten, som ikkje går inn for ei slik helseundersøking blant dei som nyleg har kome.

Rettleiaren anbefaler heller ikkje å ta ei helseundersøking ved busetjing i kommunen. Unntaket er overføringsflyktningar som flytter direkte til kommunen. Det kan òg diskuterast om det ikkje burde vore ei ny helseundersøking for alle òg ved busetjing.

Eg vil difor spørja helse- og omsorgsministeren om korleis regjeringa vil sikra eit godt og nødvendig helsetilbod til asylsøkjarar, spesielt behovet for helsehjelp til einslege mindreårige asylsøkjarar, og korleis dei alvorlege påpeikingane frå helsesøstrene vert følgde opp av regjeringa.

Statsråd Bent Høie [14:25:55]: I 2015 søkte 31 145 personer beskyttelse i Norge. Det er nesten en tredobling i forhold til 2014. Blant disse var det 5 297 enslige mindreårige asylsøkere. Det var også mange barn og unge som kom i følge med voksne. Ankomsttallene var særlig høye i perioden fra august til november. Det utfordret kapasiteten i alle våre velferdstjenester og i de samlede helse- og omsorgstjenestene.

Siden midten av desember har antallet søkere vært betydelig lavere, også for enslige mindreårige. Nå er det under gjennomsnittet for årstiden sammenlignet med tidligere år. Prognosene er imidlertid svært usikre. Vi gjennomgår erfaringer og forbereder oss på en mulig ny økning. Samtidig følger vi opp dem som har kommet.

Som oftest har asylsøkere god helse. Dette ser også ut til å gjelde for dem som har kommet til Norge i senere tid. Barn og unge asylsøkere er særlig sårbare. Vi vet at enslige mindreårige asylsøkere har risiko for å utvikle psykiske helseplager, og at en viss andel vil ha behov for psykisk helsehjelp. Mange av helseplagene kan tilskrives situasjonen de befinner seg i – alene, uten nær familie eller trygge voksenpersoner i Norge. I tillegg melder de fylkeskommunale tannklinikkene om stor pågang av asylsøkere og flyktninger som har behov for tannbehandling.

Asylsøkere som kommer til Norge, skal bli tatt imot på en god måte. Alle asylsøkerne har rett til helsetjenester som resten av befolkingen fra det tidspunktet de har fremmet søknad om asyl.

Ansvarsforholdene er i utgangspunktet klare, men i høst – med stor ankomst på kort tid – oppsto en krevende situasjon for mange kommuner og sykehus. God kommunikasjon mellom tjenestenivå og etater er avgjørende. Helsedirektoratet oppdaterer jevnlig veilederen om helsetjenestetilbudet til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. Direktoratet har også, sammen med Utlendingsdirektoratet og Folkehelseinstituttet, sendt informasjon til fylkesmennene, helseforetakene og kommunene.

For å få mer kunnskap om situasjonen vil Helsedirektoratet utføre en kartlegging blant kommuner som har eller har hatt asylmottak. Formålet er å få en oversikt over kommunenes erfaringer. Helsedirektoratet vil også undersøke tjenestetilbudet til asylsøkere ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker og de distriktspsykiatriske sentrene og undersøke i hvilken grad BUP-ene og DPS-ene gir bistand til andre tjenester.

Det har kommet bekymringsmeldinger om at unge enslige asylsøkere ikke får tilbudet de har krav på. Det er ingen tvil om at kapasiteten i helsetjenestene er blitt utfordret i noen områder av landet som følge av økt asylankomst i fjor høst. Jeg registrerer at Landsgruppen av helsesøstre er bekymret for kapasiteten til å følge opp barn og unge. De regionale helseforetakene meldte om spesielle utfordringer innen psykisk helsevern i desember. I kommunene er tilgang på tolk meldt som en utfordring. De planlagte kartleggingene til Helsedirektoratet vil klargjøre omfanget av disse utfordringene.

Mye fungerer likevel bra. Forskning som er gjort før fjorårets økte asylankomster, viser at de fleste barn i mottak får helsetilbud fra de ordinære helsetjenestene, og at flertallet av mottakene mener at barn og unge får et godt tilbud. Mange enslige mindreårige klarer seg bra i utdanning og skole, viser tall fra SSB. Av dem som nå er i gruppen 18–29 år, var tre av fire i arbeid eller utdanning i 2014.

Regjeringen har flere tiltak for å sikre asylsøkere, særlig barn og unge, forsvarlig helsehjelp i kommune- og spesialisthelsetjenesten: For å styrke kompetansen til helsepersonell som arbeider med asylsøkere, spesielt barn og unge, ble det bevilget 5 mill. kr ekstra for 2015 til de fem ressurssentrene for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Styrkingen videreføres i 2016.

I løpet av våren arrangerer fylkesmennene, ressurssentrene og IMDi fylkesvise konferanser om psykososial oppfølging av asylsøkere. Hensikten er å heve kompetansen i helsetjenesten om asylsøkeres og flyktningers psykiske helse og behov for psykososial oppfølging. Tiltakene skal bidra til et bredt kompetanseløft i tjenestene.

Videre er det for 2016 bevilget 11,1 mill. kr til de regionale helseforetakene til tuberkuloseundersøkelser. Nå melder sykehusene at de vil ha nødvendig kapasitet til røntgenundersøkelse gjennom samarbeid mellom helseregionene dersom det skulle komme like mange asylsøkere som sist høst. Til innkjøp av vaksinasjoner og til vaksinasjonsovervåkning er det bevilget 6 mill. kr i 2016.

I tillegg til bevilgninger som er direkte knyttet til helsetjenestetilbudet for asylsøkere, vil jeg vise til regjeringens overordnede satsing på helsetjenestetilbudet til befolkningen. Som sagt har asylsøkere de samme rettigheter til helsetjenester som befolkningen for øvrig. Asylsøkere skal i størst mulig grad få tilbud gjennom de ordinære helsetjenestene. Det viktigste vi kan gjøre for å sikre forsvarlig helsehjelp til asylsøkere, er derfor å styrke de ordinære helsetjenestene.

Kommunenes gjennomsnittlige utgifter i forbindelse med asylmottak skal dekkes. Blant annet for å bidra til at kommunene har kapasitet og ressurser til å gi lovpålagte helsetjenester til asylsøkere, ble grunntilskuddet og tilskuddet per beboer i ordinære mottak økt med 20 pst. i 2016-budsjettet.

Sentralt for en vellykket integreringspolitikk er et godt helsetilbud, også for nyankomne flyktninger. Regjeringen legger fram en melding om integreringspolitikken for Stortinget i midten av mai, hvor helsetilbud også skal omtales.

Enslige mindreårige som får innvilget oppholdstillatelse, skal bosettes i en kommune. Disse kommunene mottar et særskilt tilskudd i tillegg til integreringstilskuddet. For å bidra til økt bosetting mottar kommunene et ekstra engangstilskudd for hver enslige mindreårige de bosetter i 2016.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak og bevilget betydelige midler til å styrke kapasiteten og kvaliteten i helsetjenestene for barn og unge i mottak og for dem som er bosatt i kommunene. Dette er nødvendige grep som vil bidra til at asylsøkere og flyktninger gis forsvarlig helsehjelp. Samtidig kan vi gjøre mye for å unngå at økte asylankomster belaster helsetjenestene unødig. God helse skapes ikke i helsetjenestene. Ved å sørge for at asylsøkere gis anledning til å leve et mest mulig normalt liv, vil vi forhindre utvikling av psykiske helseplager. Det er viktig å sørge for at barn og unge tidlig kan komme inn i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Det betyr også mye å se utover helsesektoren når en diskuterer disse spørsmålene.

For å bidra til god helse og vellykket integrering for asylsøkerne som kommer til Norge, er vi avhengig av at flere aktører spiller sammen. Det mener jeg at vi allerede er godt i gang med, og regjeringen vil som sagt snart legge fram en egen stortingsmelding om integreringspolitikken.

Kjersti Toppe (Sp) [14:33:47]: Takk for svaret frå helse- og omsorgsministeren. Det er mange tiltak som er sette i gang, og det er løyvd auke på ein god del område. Likevel er mi bekymring at trass i desse grepa som helse- og omsorgsministeren viste til, kjem det bekymringsmeldingar både frå helsesøstrer ute i kommunane og frå barne- og ungdomspsykiatrien om at helsevesenet ikkje er godt nok skodd for å ta vare på desse einslege mindreårige på ein god nok måte. Det synest eg er alvorleg, og eg håper og forventar at helse- og omsorgsministeren følgjer med på dette grundig i tida framover for å kunna førebyggja betre og tilby likeverdige tenester òg etter lova.

Eg merka meg at ministeren ikkje svarte på det som eg tok opp i min interpellasjon, at Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstenesta no ikkje rår til at det skal gjerast ei tidleg helseundersøking når ein kjem, noko som i dag ligg i rettleiaren frå Helsedirektoratet. Ei tidleg helseundersøking er etter mitt syn viktig for å kunna kartleggja korleis ein kan førebyggja særleg psykiske lidingar, og for å kunna plukka ut dei som treng ekstra hjelp. Så eg vil gjerne ha helseministeren si vurdering av dette.

No er det mange kommunar som har fått med seg at tidleg helsesamtale ikkje er viktig lenger, men dei gjer det kanskje likevel. I Bergen held dei framleis på dette, og ein har òg ei helsevurdering ved busetjing, som heller ikkje er noko krav i lova. Så vurderer helseministeren å styrkja kravet til helsetilbod gjennom retningslinjerundskriv som ein måte å sikra eit meir likeverdig tilbod og ikkje så store variasjonar?

Til slutt vil eg gjerne ha ein kommentar til dette med helsehjelp til dei såkalla papirlause. Vi har hatt mange saker der ein gjennom media har vorte kjend med at helsevesenet i Noreg tar innvandringspolitiske omsyn, bl.a. vil eg visa til den vesle guten som hadde såkalla analatresi, som vart operert og fekk utlagt tarm, men fekk ikkje rekonstruksjon. Han vart sendt ut av landet, og dei opererte han i Tyskland, og vi er vorte skulda for at sjukehusa våre tar innvandringspolitiske omsyn.

Eg ønskjer ein kommentar til det òg.

Statsråd Bent Høie [14:37:11]: Jeg tenkte at denne oppfølgingen var en god anledning å svare på spørsmålet knyttet til Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenestens anbefalinger om helseundersøkelser. Jeg er opptatt av at vi sikrer at alle i Norge, også asylsøkere og flyktninger, får den helsehjelpen de har behov for så tidlig som mulig. Da er det også viktig at vi prioriterer ressursene riktig.

Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten anbefaler ikke at alle flyktninger og asylsøkere tilbys en tidlig helsesamtale. Rådet mener at kunnskapsgrunnlaget for dette er svakt. Anbefalingen om en slik undersøkelse er heller ikke utviklet med tanke på en situasjon med så stor tilstrømning av flyktninger som vi så i fjor høst. En kostbar helseundersøkelse med diskutabel effekt er ikke det beste tiltaket å sette inn nå. Jeg er enig med Rådet for prioritering i helse- og omsorgstjenesten i at helsetilbudet til flyktninger og asylsøkere må følge den samme prioriteringslogikken som helsetjenesten for øvrig. Det at Rådet for prioritering i helse- og omsorgstjenesten har vurdert dette og kommet med en anbefaling, er jeg glad for. Der sitter nå den fremste kompetansen på dette området, bl.a. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse. Det betyr ikke at vi ikke skal tilpasse tilbudet, men at vi i stedet for å gjennomføre store undersøkelser med usikker gevinst, må gå inn for tiltak som vi vet virker. Det kan bl.a. være å sikre kunnskap om helsetjenesten hos asylsøkere og flyktninger, skape tilgjengelighet, tilpasse tjenestene og ha et blikk på særlig sårbare grupper, som f.eks. enslige mindreårige asylsøkere. For å få dette til har vi styrket både vertskommunetilskuddet til kommuner med asylmottak, integreringstilskuddet og det særlige tilskuddet til bosetting av enslige mindreårige asylsøkere.

Vi fortsetter også arbeidet med å styrke de samme helse- og omsorgtjenestene både gjennom veksten i kommunenes frie inntekter og gjennom satsingen på spesialisthelsetjenesten.

Stortinget vil også snart få seg forelagt en egen stortingsmelding om prioritering i helsetjenesten. Det er viktig at vi tenker gjennom at hver gang vi gir et tilbud i helsetjenesten, gjør vi det på bekostning av andre pasienter. Jeg tror at Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten har sett at det å gjennomføre store systematiske helseundersøkelser på en gruppe som gjennomgående har en stor andel friske mennesker, ikke er fornuftig, for det vil rett og slett gå ut over kommunenes mulighet og kapasitet til f.eks. å gi helsehjelp til grupper i det norske samfunn som i dag er syke, og som ikke får god nok helsehjelp.

Ruth Grung (A) [14:40:18]: Som interpellanten var inne på, har Arbeiderpartiet løftet opp denne problemstillingen tidligere i Stortinget. Det er viktig at vi holder tak i temaet, for det er en del usikkerhet. Og det er viktig at vi tar tak i de rette tingene og utfordringene som er underveis. Jeg er glad for at vi ikke har den samme unntakstilstanden i dag som vi hadde sist – at det kommer færre, slik at vi i sterkere grad kanskje klarer å tette hullene der vi kanskje ikke var gode nok sist.

Min bakgrunn er at jeg har oppsøkt en del kommuner, bl.a. Bømlo kommune, som er en av de kommunene som tar imot og bosetter flest i forhold til populasjonen, men som også har et asylmottak med mange barnefamilier. Det var imponerende hvor fort de hadde lært seg norsk. Det som er utfordringen, er at kommunen ikke helt vet hvordan de har det, for de har ikke råderett over situasjonen rundt dem. Det kommer barn, og det reiser barn – foreldre frivillig eller ikke frivillig – det er en utfordring i seg selv. Barna virker robuste, men det spørs hvor langt man skal reise. Bømlo er en øy – skal man ta dem med i båt? Har de traumatiske opplevelser knyttet til det? Det er veldig mange spørsmål man kjenner på når man er sammen med både dem og de ansatte. Man er redd for hvilke tema man skal ta opp med barna.

Men det går også på hvem som har tilsyn, hvem som godkjenner og avgjør om det er godt nok der de bor. Da vi samtalte med barna, var det en som var flink til å spille og hadde lyst til det, men pianoet var knust. En annen gutt sa at de hadde ødelagt bordtennisbordet. Hvordan er fasilitetene rundt dem? Det de kunne tenke seg, var å få gå på skolen hver dag, for det var friområdet deres. Det er noe med å skape en best mulig hverdag for dem, uansett om de får bli værende i Norge eller ikke.

Vi har også oppsøkt fengsler og psykiatri, osv. Det som ofte er en gjennomgående utfordring for en del av dem som kommer hit, er at vi ikke er kjent med helsehistoriene deres i forkant. Vi har ikke – nødvendigvis – språket. En del kulturer har heller ikke kultur og ord for det som går på psykisk helse.

Så vi har en del barrierer når det gjelder hvordan man når fram til dem på en god måte. Det er mye som går på å bygge opp god traumekunnskap, sånn at vi treffer de rette på rett måte.

Jeg har selv hatt en interpellasjon knyttet til Senter for Krisepsykologi. Med den tragiske ulykken som vi nå hadde på Vestlandet, ser jeg nok en gang at det er Atle Dyregrov som blir brukt, fordi han er den som er best på å behandle traumatiserte familier og gir den beste responsen. Det er også han som kanskje har lengst erfaring med både internasjonale og nasjonale kriser. Så en liten appell til slutt: Kunne vi ikke nå snart få på plass finansieringen av Senter for Krisepsykologi? Jeg vet ikke hvor gammel Dyregrov er, men føler at han nærmer seg pensjonsalderen. Jeg vet at han har fått tilbud om å bli en del av Folkehelseinstituttet, men uten at jeg kjenner alle detaljene, tror jeg ikke det er rett sted.

Det er om å gjøre å bygge opp kompetanse. Det er bra at kommunene blir lyttet til når det gjelder det de møter, og at man sørger for godt tilsyn på asylmottakene, sånn at det blir en mest mulig normal hverdag for de barna som bor der midlertidig eller skal bosette seg her for godt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:44:42]: Kjersti Toppe tar opp en viktig sak i interpellasjonen – forsvarlig helsehjelp til asylsøkere, med fokus på barn og unge.

Jeg har lyst til å si mest om enslige mindreårige asylsøkere, som vel er de som er mest utsatt – særlig på sin reise fra sitt opprinnelsesland, i mottakene når de ankommer dem, og også i kommunene. I fjor kom det faktisk 5 297. Det er mange. Det er klart at dette belaster vårt system, samtidig med de over 30 000 asylsøkere som ellers kom.

Min erfaring er særlig fra Drammen kommune, hvor vi har lang tradisjon for å ta vare på asylsøkere, arbeidsinnvandrere og ikke minst ganske mange enslige mindreårige asylsøkere. Erfaringen er at de klarer seg ganske bra. De er velfungerende i skolen, og de deltar på lik linje med andre i idrett og aktiviteter – og det handler jo om helse. Regjeringen har nettopp prioritert midler til å styrke skolehelsetjenesten og bestemt at vi skal ha psykologtjeneste i hver kommune. Så dette handler om både forebygging og behandling.

Jeg er også opptatt av, når vi snakker om helsen i mottakene – det er jo særlig den psykiske helsen som er utfordrende – at vi også ser på hvordan de frivillige jobber. Frivillige er ofte inngangsporten til kontakt – utenom med dem som staten har bestemt skal ha kontakt med deg – og kanskje gir det en trygghet og en mulighet inn i samfunnet. Jeg tror vi må tilrettelegge for at de frivillige får bedre arbeidsvilkår på de mange mottakene som vi har. Norske Kvinners Sanitetsforening og Røde Kors gjør en formidabel innsats, men de får ofte beskjed om at de kan komme på mottakene når det passer mottakene – så kanskje vi savner noen som kan koordinere tjenestene.

Når det gjelder den økonomiske støtten, er det sagt flere ting fra statsråden her. Grunntilskuddet til kommunene er økt i 2016 med 20 pst. per beboer i mottak. Kommuner som bosetter enslige mindreårige asylsøkere, får et ekstra tilskudd i 2016 for å motivere til bosetting. Vi har fått det regionale ressurssenteret for traumer, og det er også styrket i 2016 med 5 mill. kr. Det som handler om somatikken – tuberkulose og vaksiner – er kanskje det som er viktigst å prioritere, og det er også styrket. Helsedirektoratet har også en veileder som oppdateres jevnlig.

Jeg synes det er viktig å prioritere dem som trenger det mest, sette inn ressursene på dem som er mest utsatt, og det er barn og unge. For meg framstår det litt underlig at vi skal bruke mange midler til uttømmende helseundersøkelser for nær 30 000, når vi vet at mange av dem som kommer, er ganske friske, og vi vet at noen av dem skal ut. Det er også sånn at når man er på et mottak, har man krav på hjelp. Hvis det skjer noe, blir man kjørt til sykehus og får en undersøkelse. Man får også en tannhelseundersøkelse når det er noe spesifikt.

Jeg tenker at vi bør vel egentlig få litt mer erfaring før vi setter i gang et storstilt apparat. Vi har allerede bevilget nær 9 mrd. kr i 2016 nettopp for å kunne ta imot dem som søker asyl i Norge på en god og verdig måte, og det skal vi fortsatt gjøre.

Vi får, som det har vært nevnt her, en integreringsmelding. Den kommer nå i mai, og da får vi også rikelig anledning til å diskutere hvordan vi skal prioritere tiltakene og ikke minst midlene til dem som trenger det.

Karin Andersen (SV) [14:49:31]: Representanten Ørmen Johnsen sa at vi er nødt til å få mer erfaring for å kunne evaluere.

Det er i hvert fall to ting vi vet noe om: Det ene er at det er viktig med helsesøstre, og at det hjelper å ha dem. Helsesøstrene sier nå fra om at de får for lite, så pengene til helsesøstre må øremerkes, ellers blir det ikke nødvendigvis helsesøstre av det. Det viser også de siste tallene. Det er kjempeviktig.

Det andre vi vet noe om, er helsetilstanden til enslige mindreårige asylsøkere. Det handler nok sikkert litt om tannhelse, men det handler mest om psykisk helse. Der har vi erfaringer for hvordan midlertidighet skaper psykisk uhelse – nettopp det som regjeringen nå nettopp har foreslått at så å si alle de enslige mindreårige asylsøkerne skal oppleve. Da blir flere av dem veldig syke. Barneombudet har uttalt dette svært klart og viser til ulike rapporter, bl.a. en fra Folkehelseinstituttet i 2009 og «Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere», fra 2013, som er en tjukk bok, og som jeg anbefaler folk å lese, for der står det noe om kvaliteten på mange punkter. Helse er viktig, og skolehelsetjenesten, altså helsesøstrene, er ufattelig viktige. Så det må på plass.

Jeg skal ikke ta stilling til om man skal ha denne fulle helseundersøkelsen. Det kan godt hende at man skal gjøre en utvelging der. Men da må man i hvert fall ha på plass personell med kompetanse på mottakene som kan sortere ut hvem som skal ha og ikke ha. I dag er det altfor lave krav til fagkompetanse hos dem som skal være i mottak, også hos dem som er i mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Det er krav til at én skal ha barnefaglig kompetanse, men det sies ingenting om hva den barnefaglige kompetansen skal være, og det er altfor få voksne som kan være der for de ungdommene som trenger noen å snakke med, kanskje åpne seg for og fortelle hva som er problemet. For det er få ungdommer i verden som er så traumatiserte som de som har vært ute på disse vanskelige ferdene. Sett i lys av det er det fantastisk hvor bra det går med veldig mange av dem – fordi de fatter håp hvis de blir trygge, fordi de ønsker seg desperat mest av alt å legge alt det vonde bak seg og starte et liv der de kan få et liv. Men de er så desperat avhengige av at det er noen voksne der som har tid til dem, som har kompetanse til å hjelpe dem med faglige ting, men også med de rent menneskelige, sosiale tingene.

Så her vil jeg bare si at helseministeren bør ha stor interesse av det som skjer i innvandringspolitikken nå, for de innstramningene som denne regjeringen har foreslått, rammer nettopp midt i den gruppen av enslige mindreårige asylsøkere som skal settes på vent enda lenger. Hittil har det ikke vært noen tiltak for å bedre situasjonen for disse. Mange av dem venter lenge, lenge, lenge på verge som skal hjelpe dem. Sjøl har jeg tatt til orde for en ordning som jeg har kalt «En bessfar i livet sku’ alle ha», at vi bør ha en slags flyktningguide, og at noen voksne mannfolk kan ta på seg den rollen. For det trengs også.

Så sier statsråden at det viktige er at man så fort som mulig lever et mest mulig normalt liv. Ja, det er jeg enig i, men da må vi sikre at de blir bosatt, og vi må sikre kvalitet i mottakene, for det er ikke normalt for 16–17-åringer å ha én voksen på 15–20 stykker å forholde seg til. Nei, de fleste har jo mor og far i tillegg. Det har ikke disse ungdommene. De har ingen å ty til, og derfor tyr de ofte til de gale miljøene, for det er de som ser dem og tar imot dem. Det er ikke mye god helse i å bli rekruttert verken til kriminalitet, misbruk eller andre fæle ting.

Dette er et veldig sammensatt problem, så man kan ikke se helse på dette området som noe helt avgrenset, mekanisk knyttet bare til kroppen. Det er veldig mye psykisk helse, og det er helhetlig, forebyggende arbeid vi er nødt til å gå inn med. Man må også hjelpe dem som faktisk er blitt skadet, og det er det veldig mange av dem som er blitt under en farlig reise mot det de håper skal bli et liv framover.

Jeg ber statsråden ha interesse for det som skjer nå – alle disse innstramningene regjeringen foreslår – og også å øremerke penger til skolehelsetjenesten, for det er helt nødvendig, ellers blir det ikke helsesøstre av det.

Ketil Kjenseth (V) [14:54:58]: Takk til representanten Kjersti Toppe som tar opp et viktig spørsmål.

Vi står i en situasjon der vi gjennom det siste året har fått oppleve dimensjonering av både kapasitet og kompetanse som en krevende utfordring. Det sier noe om hvilken mobilitet vi må planlegge for å ha for å rette oss mot asylsøkere som kommer til landet. Særlig utfordrende er det selvfølgelig for barn og unge og for noen av de aller minste.

Det er en sammensatt gruppe av barn og unge som kommer til Norge. Nå har Bømlo og Drammen blitt trukket fram som eksempler. Jeg kan bruke min egen kommune, Gjøvik, som et annet eksempel, som jeg ofte gjør. Der har vi et statlig omsorgssenter for enslige mindreårige. Det er klart at det har ført til at vi har en unik tilgang på spesialisert kompetanse for å møte barn og unge. Representanten Ørmen Johnsen nevnte en del av de tilskuddene som er gitt til kommunene. Gjøvik kommune er en av de kommunene som ikke har en kommunepsykolog – bare for å vise spennet mellom hva kommunen stiller opp med, og hva staten stiller opp med i en kommune. Heldigvis fungerer samarbeidet mellom Gjøvik kommune og det statlige omsorgssenteret veldig bra, men vi vet også at de statlige omsorgssentrene nå skal bygges ned og private aktører skal overta, så det å følge den kompetansen ut til de nye aktørene er en del av dette.

Teknologi har ikke vært nevnt så langt i debatten, og jeg synes det er viktig å nevne det. Tolketjenester har vært nevnt som en knapp kapasitet i kartleggingen og i de innledende samtalene. Det er viktig å bruke teknologi, og vi har nå autoriserte programmer for dette, slik at vi kan øke kapasiteten og ikke nødvendigvis trenger å transportere tolketjenesten så mye. Lagring av helseopplysninger er viktig, og det er viktig at vi bruker teknologien slik at vi ikke stadig må gjenta og repetere og stille barna de samme spørsmålene. Når språk er en utfordring allerede, er det unødvendig å gjenta det.

Jeg har heller ikke hørt at den somatiske delen av helsen har vært nevnt så mye her. Fagfolkene sier at dette henger nøye sammen, og ofte ser en de somatiske utslagene før det kommer til de psykiske. Derfor er den totale kapasiteten her viktig: legene, helsesøstrene og også andre deler av helsetjenesten som møter barn og unge og asylsøkere generelt. Det er viktig for å ha en status. Det kan gå mange år før de psykiske lidelsene slår ut for fullt. Derfor må vi ha kapasitet for å møte dette i åra framover. Samspillet mellom aktørene er derfor særlig viktig, og en debatt jeg er opptatt av, er at vi skal bygge opp under de kommunene som satser på å ha et mottaksapparat over tid, slik som Drammen og Bømlo. Gjøvik er også en av de kommunene som over lang tid har tatt imot mange innvandrere, asylsøkere og arbeidsinnvandrere i forhold til befolkningen, og derfor har man en høy grad av kompetanse i befolkningen.

Frivilligheten er det også viktig å mobilisere, og i Gjøvik kommune har et akuttmottak nå gått over til å bli et permanent mottak som er ganske stort. Jeg har nylig gått av som leder av Frivillighetssentralen, og vi prøvde å rekruttere frivillige, og det lyktes vi til en viss grad med rundt det mottaket, men det å mobilisere frivilligheten i den situasjonen vi har stått i det siste halvåret, var krevende, fordi mye av den frivilligheten allerede var tatt ut. Det sier noe om at vi skal ha en kapasitet og mobilitet over tid. Derfor er det også viktig å ha et øye på frivilligheten i dette arbeidet. Det er også viktig med hensyn til barn og unge å skape en normal situasjon og ikke sykeliggjøre dem, for de har en enorm tilpasningsevne, en enorm kapasitet til å utvikle seg, og det at vi spiller på mest mulig av det friske, er også viktig i den situasjonen vi er i og skal stå i i mange år framover.

Kjersti Toppe (Sp) [15:00:14]: Eg vil takka alle som deltok i debatten.

Eg meiner dette er eit veldig viktig felt, som kanskje ikkje like ofte vert nemnt når vi diskuterer asylfeltet. Bakgrunnen for interpellasjonen var at vi no har fått veldig tydelege tilbakemeldingar frå sjølve helsetenesta, både frå kommunane med helsesøstrene og frå BUP, om at tilbodet og kapasiteten i helsevesenet er for knappe i forhold til det som er utfordringane. Slik kan vi ikkje ha det, og det er utruleg viktig at vi får retta opp i det. Det gjeld òg barne- og ungdomspsykiatrien, som ein kanskje ikkje har snakka like mykje om her.

Så har det òg vorte ein diskusjon om dette med tidlege helseundersøkingar hos alle. Eg merka meg at statsråden var klar på at han støtta det som Nasjonalt råd har anbefalt, nemleg at ein ikkje gjer det rutinemessig. Da har vi ein situasjon som er slik at den rettleiaren frå Helsedirektoratet som er det som kommunane held seg til, det som heiter IS-1022, som sist vart endra så seint som 9. desember 2015, da ikkje skal gjelda lenger, for i den er ein heilt klar på i punkt 2.3 at helseundersøking vert anbefalt gjord innan tre månader.

Eg er ikkje einig med helseministeren i denne saka. Eg har stor tru på ei slik tidleg helseundersøking. Ho er ikkje veldig omfattande, slik ein kan få inntrykk av i denne debatten, men det er meir ei kartlegging – og nettopp at ein kan få fram eventuelle behov for både psykisk og/eller somatisk oppfølging. Det er meir ein førebyggingssamtale. Ein kan f.eks. oppdaga ting som ubehandla diabetes, og eg trur det vert dyrt for helsevesenet å gå vekk frå dette prinsippet. Eg kan forstå at Nasjonalt råd kom med eit slikt vedtak i ein situasjon med veldig mange fleire, men eg trur at helsevesenet kan få dobbelt opp tilbake igjen ved ikkje å førebyggja på denne måten.

Kan helseministeren bekrefta at denne rettleiaren kjem til å verta endra, slik at det vert tydeleg for kommunane kva dei skal verta anbefalt?

Statsråd Bent Høie [15:03:34]: Til det siste spørsmålet: Som representanten også var inne på i sitt innlegg, er det slik at den veilederen i all hovedsak omfatter helseundersøkelser som er knyttet til smitteforebyggende tiltak, og det var ikke det som var temaet for diskusjonen til Nasjonalt råd for prioritering. Det var en utvidet helseundersøkelse for å ha en generell kartlegging av helseundersøkelsen til asylsøkere og også en kartlegging av den psykiske helsen. Så er det helsetjenestenes ansvar å følge opp de rådene som Nasjonalt råd for prioritering kommer med, inkludert Helsedirektoratet.

Det er et grunnleggende spørsmål representanten Grung stiller, når hun spør: Hvordan har de det? Jeg tror at mye av svaret på de utfordringene som representanten tok opp, nettopp handler om det å få til en rask bosetting, slik at en kommer inn i en situasjon med en normal hverdag, med skole, med aktivitet, med venner, med idrett, med fotball og en familie å forholde seg til. Det gjøres nå et voldsomt arbeid i kommunene for å få til en raskere bosetting, i en situasjon der vi har vært gjennom en veldig høy tilstrømning. Hvis en i kommunene har utfordringer knyttet til hvordan en skal håndtere denne situasjonen, har vi gode kompetansesentre som en kan søke råd hos. Men jeg er opptatt av at hovedløsningen på dette området ligger i å gi hjelp gjennom de ordinære helsetjenester, ikke bygge opp tjenester ved siden av.

Jeg synes det er et misforhold i interpellantens argumentasjon. Hun har helt rett når hun beskriver hvordan en så høy tilstrømning som vi har hatt, har gjort at mange deler av tjenesten er blitt satt på prøve, både kommunehelsetjenesten i enkelte kommuner og spesialisthelsetjenestene, spesielt på steder med veldig høy ankomst før folk har kommet inn i det ordinære systemet, som i Østfold og i Finnmark, men også på de stedene som har fått midlertidige mottak. Denne kapasitetsutfordringen håndterer helsetjenesten. Det er fordi vi i Norge har en helsetjeneste med store ressurser som kan vri innsatsen sin inn på områder når de står i vanskelige situasjoner, og det er veldig bra. Men da synes jeg det er litt spesielt at interpellanten samtidig sier at det er oppsiktsvekkende at Nasjonalt råd for prioritering har kommet til den etter min oppfatning ganske naturlige konklusjonen at da er det ikke mest fornuftig å bruke de samme menneskene og gjennomføre samtaler med mennesker som i all hovedsak er friske, når vi samtidig ser at vi har en kapasitetsutfordring med å hjelpe dem som faktisk er syke.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed omme.