Erik Skutle (H) [15:33:36]: (ordfører for saken): Jeg vil bare kort ta ordet og vise til flertallsmerknadene som ligger i innstillingen.

Bakgrunnen for saken er, som forslagsstillerne skriver, et ønske om at staten skal ha mer innflytelse over forvaltningen av Opplysningsvesenets fond. Det har sin bakgrunn i at den forrige regjeringen ønsket å instruere fondet i forbindelse med en tomtefestesak. De ønsket at fondet skulle gi gunstigere betingelser til festere av tomter enn det tomtefesteloven i utgangspunktet la opp til.

Da de forsøkte å gi denne instruksjonen, ble den ikke godkjent av Høyesterett, og den måtte stoppes. Intensjonen, slik jeg leser det, med dette forslaget er å gjøre den type instruksjon som ble forsøkt initiert den gang, mulig nå – altså å få det innenfor i stedet for utenfor loven. Vi mener det er en dårlig idé. Vi anbefaler at forslaget ikke bifalles.

For det første mener vi at siden Opplysningsvesenets fond er et selveiende og selvstendig rettssubjekt, må det være sånn at også eiendomsretten til fondet har fondet selv og ikke staten. Vi mener det blir feil at staten skal legge sterkere føringer på dette fondet enn andre fond i form av reguleringer, lover osv.

Hvis man skal bruke måten man forvalter fondet på, til å oppnå politiske mål, blir det mindre penger igjen til det som er hovedformålet, nemlig å tilgodese opplysningens beste og geistligheten.

Så mener vi også at det bør være et ganske skarpt skille i politikken mellom de verktøy som er til for å løse spesifikke politiske problemer eller utfordringer. Vi mener at Opplysningsvesenets fond er et eksempel på noe som ikke er et politisk instrument. Det er primært til for å gjøre andre ting enn å løse de utfordringer vi i denne salen mener vi skal løse. Hvis man bryter ned dette skillet, havner man i en situasjon som etter Høyres syn ikke er ønskelig.

Det finnes andre og mer relevante virkemidler man kan bruke hvis man ønsker at festere av tomter skal få gunstigere vilkår. Det mest nærliggende vil være å endre tomtefesteloven, eventuelt bruke budsjettene. Men det å bruke Opplysningsvesenets fond og instruere forvaltningen av det, mener vi er en dårlig idé, og vi anbefaler, som sagt, at forslaget ikke bifalles.

Sverre Myrli (A) [15:36:55]: Også grunnlovsendringer er politiske spørsmål – særlig grunnlovsendringer er politiske spørsmål, tror jeg jeg kan si. Debatten i dag har vist det i mange av de sakene vi har debattert. Norges grunnlov er først og fremst et politisk dokument. Det politiske spørsmålet som dette grunnlovsforslaget hadde sitt utgangspunkt i, dreier seg egentlig ikke om Opplysningsvesenets fond, men det politiske bakteppet for forslaget og debatten dreier seg om tomtefeste. Tidligere i dag, i debatten om odelsretten, ble det vist til avviklingen av husmannsvesenet. Jeg tror nesten jeg vil gå så langt som å si at tomtefeste er siste rest av husmannsvesenet i Norge. At folk ikke skal eie tomta til huset sitt, hører ingensteds hjemme. Ei tomt som en kanskje har stelt, vedlikeholdt, utviklet og brukt penger på i kanskje både 40 og 50 år, skal en altså ikke ha eiendomsretten til.

Tomtefesteinstituttet hadde aldri i verden blitt vedtatt i dag. Derfor ønsket forrige regjering, med justisminister Knut Storberget i spissen, å rydde opp i spørsmål som hadde med tomtefeste å gjøre. Og det er her Opplysningsvesenets fond kommer inn i bildet, som en av landets største grunneiere, og som bortfester av en rekke eiendommer.

Jeg har ikke tall på alle tomtefestere som fester tomt av Opplysningsvesenets fond som jeg gjennom tidene har fått henvendelser fra. Jeg tror jeg vil si – ikke bare tror, jeg vil ganske sterkt si – at Opplysningsvesenets fond har ingen ærerik historie med tanke på hvordan de har behandlet mange tomtefestere. Ofte har det faktisk ikke vært mulig å kommunisere direkte med Opplysningsvesenets fond for tomtefesterne, for Opplysningsvesenets fond har kun kommunisert gjennom advokat, og det er advokater fra anerkjente advokatfirmaer. Den lille mann har ikke hatt sjanse i møte med Opplysningsvesenets fond, en har følt seg helt maktesløs. Derfor vedtok den forrige regjeringen en instruks gitt ved kongelig resolusjon om innløsing og regulering av festeavgift i festeforhold i statlige og statsstyrte virksomheter, inkludert Opplysningsvesenets fond. En ønsket altså å rydde opp i det gammeldagse tomtefesteinstituttet.

Så husker vi alle at da fikk vi debatten: Kunne regjeringen la instruksen også gjelde Opplysningsvesenets fond? Om det strides de lærde. Her sier jeg «lærde» bevisst, for den striden eller iallfall den uenigheten – det foregikk nok i siviliserte former – gikk helt til Høyesterett. Saken var til behandling i plenum i Høyesterett i mai 2010, der Høyesterett delte seg. Flertallet mente at en slik instruks var i strid med daværende § 106 i Grunnloven, nå § 116, men et mindretall på fire mente det ikke var i strid. Men det er ingen tvil om hvem som bestemmer i Høyesterett: Flertallet bestemmer – i alle fall i Høyesterett.

Nå ble om mulig Opplysningsvesenets fond enda vanskeligere å forholde seg til for tomtefesterne, for nå kunne fondet påberope seg Høyesteretts dom. Det ble til og med sagt en hadde Høyesteretts beskyttelse – beskyttelse, intet mindre – en hadde Høyesteretts beskyttelse for å ture fram slik som en gjorde. Da gjensto én mulighet, nemlig å endre Grunnloven. Derfor grunnlovsforslaget, og derfor debatten her i dag.

Før jeg går videre, tror jeg nesten jeg vil stille spørsmålet: Hva er egentlig Opplysningsvesenets fond? Hva er denne merkelige konstruksjonen, og hva er egentlig «det gods som er benefisert geistligheten», som det heter i nåværende § 116 i Grunnloven? Da må vi gå tilbake til reformasjonen. Eller, skal vi finne opprinnelsen, må vi gå enda lenger enn reformasjonen, men la oss i alle fall starte med reformasjonen her i dag. For da inndro nemlig kongen alle eiendommer tilhørende kirka, men ordningen med innkreving av avgifter og bortforpaktning fortsatte. Eiendommene ble da benefisert geistligheten, som det het, altså skulle prestene ha rettigheter til eiendommene og få leieinntekter fra eiendommene. Inntektene skulle de så bruke til kirkelige formål. Dette ble regulert i lov om Opplysningsvesenets fond i 1821, så formelt eksisterte altså ikke Opplysningsvesenets fond i 1814, loven om fondet kom noen år etter Grunnloven. Men verden har endret seg siden 1814 og 1821, hør bare på navnet: Opplysningsvesenets fond. Ja, for fondet finansierte opprinnelig opplysningsvesenet, altså skolevesenet. Slik er det ikke i dag – heldigvis, tror jeg vi skal si.

Før jeg går videre vil jeg også sitere fra annenvoterende i plenumsdommen i Høyesterett i 2010:

«Også de vesentlige endringer som har skjedd i fondets oppgaver siden 1814, må etter mitt syn tillegges vekt. Som førstvoterende har pekt på, har fondet i dag svært få av sine opprinnelige oppgaver i behold. Staten og kommunene har overtatt hele det økonomiske ansvaret for skolevesen og universiteter, og dekker også det vesentligste av kirkens utgifter. Selv innenfor de begrensede kirkelige formål det fortsatt er meningen at fondet skal ivareta, strekker ikke fondets midler til, og avkastningen av fondet har etter hvert blitt redusert til en integrert del av Stortingets årlige bevilgninger til kirken over statsbudsjettet.»

Og videre:

«Sammenfatningsvis må det kunne sies at det i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste forvalter av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som er forsvarlig forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt oppfylte alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.»

Nettopp det mindretallet i Høyesterett der uttalte, er poenget med hele debatten og poenget med grunnlovsforslaget. Den situasjonen som grunnlovsbestemmelsen var ment å beskytte, er totalt forandret. Staten må kunne påvirke forvaltningen av fondet, tatt i betraktning den situasjonen som nå er, som er helt annerledes enn i 1814 og i 1821. Det må da kunne tas hensyn til hva som er det beste for samfunnet som helhet, og ikke bare hva som gir mest mulig avkastning for fondet, altså utelukkende profittmaksimerende hensyn.

Så til slutt: Grunnlovsforslaget dreier seg altså ikke om å endre på Opplysningsvesenets fond, verken formålet eller oppbyggingen av fondet. Opplysningsvesenets fond skal fortsatt gi tilskudd til kirkelige formål, selv om det også i det alt vesentligste finansieres på andre måter, og Opplysningsvesenets fond skal fortsatt holde boliger for prester i Den norske kirke. Men forslaget dreier seg altså om at det må være mulig også å ta andre samfunnsmessige hensyn når det gjelder hvordan forvaltningen av fondet fungerer. Derfor bør Grunnloven på dette punkt endres, derfor bør det framsatte grunnlovsforslaget vedtas, og derfor tar jeg opp forslaget i innstillingen fra Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Sverre Myrli har tatt opp det forslaget han refererte til.

Helge Thorheim (FrP) [15:48:13]: Først vil jeg kommentere innlegget til forrige taler litt. Han kommenterte tomtefestesaken. Jeg oppfatter taleren slik at han mener at de lærde strides om den saken. Det går det vel ikke an å si nå, når Høyesterett har tatt endelig beslutning i saken. Da har Høyesterett talt.

Denne saken, som innebærer forslag om å endre Grunnloven § 106, slik at man kan endre de grunnleggende statuttene for disponering av Opplysningsvesenets fond, kan anses å være i strid med forutsetningen for å opprette fondet i sin tid. Over tid har riktignok en rekke av de formål som bestemmelsene for geistlighetens benefiserte gods, som det heter, gjaldt, og som man forutsatte skulle ivaretas, blitt overtatt av stat og kommune. Imidlertid er Opplysningsvesenets fond et selveiende og selvstendig rettssubjekt. Staten har dermed ikke eiendomsrett til fondet og dets portefølje. Dersom Stortinget ønsker å nå spesifikke politiske mål, må disse primært nås ved hjelp av ordinære lovvedtak eller budsjettvedtak, ikke ved å instruere institusjoner som Opplysningsvesenets fond, som ikke har som hovedformål å være et politisk verktøy.

Fremskrittspartiet vil ikke stemme for det fremsatte forslaget, og viser for øvrig til saksordførerens redegjørelse.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:49:59]: Grunnloven § 116, tidligere § 106, første punktum lyder:

«Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.»

Forslagsstillerne foreslår å endre dette slik:

«Kongen påser at kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, og at det forvaltes slik Stortinget har bestemt.»

Dette er ingen liten endring – dette er en vesentlig endring – og jeg vil gjerne begrunne hvorfor vi ser det slik.

Bestemmelsen slik den lyder i dag, innebærer at kjøpesummer og inntekter fra midler og eiendommer eid av Opplysningsvesenets fond bare kan brukes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme. Sånn er det i dag. Forslagsstillerne hevder at de ikke har som intensjon å endre på dette, men samtidig viser de til at på grunn av begrensningene i bruken av fondets midler, kan de neppe betraktes som en integrert del av statskassen. Fondet er likevel underlagt statens overordnede forvaltning og styring. I praksis har også statens forvaltning av fondet blitt underlagt sterke begrensninger. Den begrensningen i bruken av fondets midler som er nedfelt i Grunnloven § 106, nå § 116, har blitt tolket slik at den også legger bånd på forvaltningen av fondets midler og eiendommer. Etter forslagsstillernes syn er ikke dette klart forankret i grunnlovsbestemmelsen. Det er ifølge forslagsstillerne grunn til å spørre om det er riktig at det ikke kan tas hensyn til andre forhold, f.eks. samfunnshensyn i et videre perspektiv enn det som er til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, også ved forvaltningen av disse midlene.

Her er det en uenighet, og som det også er omtalt i merknadene til saken, var spørsmålet om forvaltningen av Opplysningsvesenets fond oppe i Høyesterett i plenum i mai 2010. Saken gjaldt om en instruks gitt ved kongelig resolusjon om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold i statlige eller statsstyrte virksomheter kunne gjøres gjeldende for Opplysningsvesenets fond. Instruksen innebar gunstigere vilkår for festerne enn det som fulgte av tomtefesteloven. Det vil si at regjeringen ved forvaltningen av fondets eiendommer ikke bare hadde tatt hensyn til hva som ville maksimere fondets profitt, men også hva som var samfunnsmessig gunstig og gunstig for festerne av fondets eiendommer. Spørsmålet var om dette var i strid med Grunnloven § 106, nå § 116. Høyesterett delte seg, som det allerede har blitt sagt, i et flertall på ni dommere og et mindretall på fire. Forslagsstillerne begrunner sitt syn bl.a. med henvisning til mindretallet. Kristelig Folkeparti er enig med flertallet. Forslagsstillerne mener staten bør kunne stå friere i forvaltningen av Opplysningsvesenets fond enn det flertallet i Høyesterett ga uttrykk for. Det synet deler ikke vi. Forslagsstillerne mener bl.a. at det i større grad må kunne tas hensyn til hva som vil være til beste for samfunnet som helhet.

I Kristelig Folkeparti mener vi at denne saken avdekker en faktisk reell uenighet i synet på selve fondets bruksområde, og ikke minst avdekker saken en uenighet hva gjelder selve eierskapet til fondet. Forslagsstillerne hevder de ikke har som intensjon å endre på at midler fra fondet skal gå til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, men det kan vel ikke være tvil om at forslaget helt klart går i favør av de kreftene som mener at fondet skal tilhøre staten, og at regjeringen skal disponere midlene. Her er vi uenige. Kristelig Folkeparti mener fondet fortsatt skal være Kirkens eiendom. Her står vi fortsatt på det som har vært vår linje hele veien, også tidligere når denne saken har vært diskutert, og det følger da av dette at vi ikke støtter forslaget.

Sverre Myrli (A) [15:54:38]: Nå har jeg ingen store forhåpninger om at dette innlegget tipper flertallet i stortingssalen noen annen veg enn slik det ligger an til i innstillingen, men bare for at det skal være riktig for ettertida: Jeg er enig i det som Thorheim sa, at saken fikk sin løsning ved behandlingen i Høyesterett, i alle fall juridisk sett. Jeg har aldri betvilt vedtaket i Høyesterett – absolutt ikke – men jeg vil si at saken fortsatt ikke er løst politisk. Det er Stortingets ansvar å sørge for at vi har et lovverk som fungerer, som er i takt med tida, og som er i samsvar med den politikk som vi ønsker skal føres. Derfor mente vi det var riktig å endre lovverket på dette punktet. Ettersom det er bestemmelser i Grunnloven om det, var det også riktig å endre Grunnloven, mente vi. Jeg vil bare understreke at det er ingen som bestrider at Høyesterett kunne fatte det vedtaket de fattet, men ettersom de gjorde slik de gjorde, mener vi det er nødvendig å endre Grunnloven.

Så har forslagsstillerne levert inn forslaget i tre forskjellige alternativer. Det er det som i innstillingen er referert til alternativene 1 B, 2 B og 3 B. Jeg vil bare presisere at Grøvan i sitt innlegg refererte forslag 1 B. Det som Arbeiderpartiet og SV i dag har foreslått, er forslag 3 B i innstillingen. Det lyder altså noe annerledes enn det som Grøvan refererte i sitt innlegg. Bare for at forslaget skal bli riktig – det som er tatt opp igjen i dag, lyder som følger:

«Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, forvaltes av kongen på den måten Stortinget har bestemt.»

Det er ikke riktig som Grøvan sa, at regjeringen skal disponere det. Det er det ingen som har foreslått. Fondets oppbygging, fondets virkeområde og hva inntektene til fondet skal brukes til, berører vi ikke. Det skal være som det er, men det gjelder altså forvaltningen av fondet. Det er ikke snakk om at noen skal ta midlene fra Opplysningsvesenets fond og bruke dem til andre ting. Jeg vil bare ha det presisert. Det er altså et forslag om hvordan fondet skal disponeres. Det skal fortsatt kun brukes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme, men vi har lagt inn at det skal forvaltes av Kongen, altså regjeringen, på den måten Stortinget har bestemt, slik at også andre samfunnsmessige hensyn skal kunne vektlegges i forvaltningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.