Hans Fredrik Grøvan (KrF) [16:05:33]: (ordfører for saken): I Dokument 12:38 for 2011–2012 foreslås det å endre Grunnloven slik at Stortinget trer sammen første virkedag i september, altså en måned tidligere enn i dag. Siden det er stortingsvalg i september hvert fjerde år, foreslås det at denne endringen ikke skal gjelde de årene det er stortingsvalg. Da skal Stortinget fortsatt tre sammen på første virkedag i oktober, slik som i dag.

I samsvar med dagens ordning trer Stortinget hvert år sammen til ny sesjon den første virkedagen, inkludert lørdag, i oktober måned, slik det er slått fast i Grunnloven § 68.

Komiteens flertall, alle partier med unntak av SV, foreslår at forslaget ikke bifalles. Samtidig vil man kunne se av merknadene at det er uttrykt en viss forståelse for argumentene til forslagsstillerne. Dette er argumenter som kunne tale for en motsatt konklusjon av hva komiteen har kommet fram til. Jeg vil derfor bruke litt tid på å gå igjennom noen av de vurderinger som er gjort i denne saken, og hvorfor komiteen har konkludert slik den har gjort.

Forslagsstillerne har vist til at arbeidsmengden før jul og før sommeravslutningen ofte er svært høy, med møter til langt over midnatt. Det er vel en observasjon vi alle kan kjenne oss igjen i. En ordning med en noe lengre sesjon kunne etter forslagsstillernes syn bidra til en jevnere arbeidsmengde i året sett under ett. Representanter bruker ofte sommeren til å besøke sine fylker og lokallag, besøke bedrifter og skoler eller ta sommerarbeid. Samtidig har Stortinget behov for en jevnere fordeling av arbeidsmengden knyttet til saksbehandlingen i Stortinget. Dette er en hovedbegrunnelse for forslaget.

Forslagsstillerne peker på enkelte praktiske konsekvenser knyttet til det å starte sesjonen tidligere, men de konkluderer likevel med at disse konsekvensene kunne ha vært håndtert innenfor en ny ordning.

Forslagsstillerne erkjenner samtidig at det er argumenter mot å samle Stortinget tidligere enn første virkedag i oktober, nemlig det faktum at det avholdes stortingsvalg andre eller tredje mandag i september. Perioden fra valgdagen til første virkedag i oktober måned synes som en rimelig tid for å kontrolltelle stemmer og kvalitetssikre gjennomføringen av stortingsvalget. Men forslaget tar imidlertid hensyn til at Stortinget i de årene hvor det er stortingsvalg, bør samles på samme tidspunkt som i dag.

En annen praktisk konsekvens ville vært at man måtte justere dagens praksis med at Stortingets høytidelige åpning sammenfaller i tid med Kongens trontale og regjeringens budsjettframleggelse. Det kan imidlertid argumenteres med at dette ikke burde være en uoverstigelig hindring. En framskyndelse av Stortingets høytidelige åpning ville på den ene siden bety at man ville foretrekke å framskynde trontalen og budsjettframleggelsen tilsvarende. Det vil kunne ha noen praktiske, men ikke uoverstigelige, konsekvenser for regjeringens budsjettarbeid.

Jeg tror vi skal erkjenne at dagens ordning er beregnet på en annen tid med andre kommunikasjonsmuligheter for representantene. Spørsmålet er likevel om en noe lengre sesjon ville ha bidratt til en jevnere arbeidsrytme. Det er slett ikke sikkert.

Det sentrale spørsmålet her er om det trengs en grunnlovsendring. For det er altså slik at Stortinget allerede i dag har anledning til å avholde møter i september. Vårsesjonen varer helt fram til ny sesjon starter. Det er derfor ikke nødvendig å endre Grunnloven for å ha et aktivt stortingsarbeid også i september. Det kommer helt an på hvordan Stortinget selv velger å legge opp sitt arbeid, hvordan Stortinget selv organiserer og disponerer tiden. Man er ikke avhengig av en grunnlovsendring for å sørge for en optimal framdrift i arbeidet på Stortinget. Samtidig er det viktig å huske på at det også i de plenumsfrie periodene foregår et aktivt arbeid på ulike arenaer. Selv om det ikke skjer i selve stortingssalen, er det likevel et høyt aktivitetsnivå, men kanskje ikke like synlig for allmenheten i form av plenumsmøter i stortingssalen.

Det bør samtidig nevnes at det kunne bli relativt komplisert dersom Stortinget i plenum skulle være fullt operativt midt en lokal valgkamp. Et klart flertall i komiteen har kommet fram til at Stortinget har tilstrekkelig grunnlag, fleksibilitet og de nødvendige hjemlene som trengs for å kunne organisere sitt arbeid på en hensiktsmessig måte. Flertallet mener derfor at det ikke er nødvendig med en grunnlovsendring på dette punktet, og bifaller ikke forslaget.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:10:35]: La meg begynne med å ta opp forslaget. Så er det gjort.

Det sies om det norske samfunnet at i juli står Norge stille, og det er helt riktig. Det er sjelden da man prøver å gjennomføre tunge prosesser internt i et konsern eller forsøker å gjennomføre organisasjonsendringer, verken på skoler eller andre steder. Nå skal det sies at skoler er et særtilfelle, men i bedrifter er det å sende ut en mail til noen i juli måned og be om svar på en høring, det samme som å gi beskjed om at man egentlig ikke vil ha et svar den nærmeste tiden.

På Stortinget er det litt spesielt, for vi har jo organisert oss slik at det står stille i 3,5 måneder. I midten eller i slutten av juni – det er vel 17. juni i år – har vi vår siste møtedato, og fram til 1. oktober er det altså ikke stortingsmøter. Det er et referatmøte på slutten, men i den perioden på 3,5 måneder er det altså ikke stortingsmøter.

Jeg vil argumentere for at det er tre hovedproblemer med dette: Det ene er at det er problematisk med tanke på at staten Norge skal kunne fatte effektive, fleksible og gode beslutninger og ha effektive, fleksible og gode beslutningsprosesser. Det andre er at det er et problem for demokratiet, og det tredje er at det gir et inntrykk av at stortingsrepresentanter lever et slaraffenliv med mer ferie enn alle andre, og at vi sågar bevilger oss det selv. Alle disse tre tingene vil jeg gjerne adressere.

Jeg vil understreke at én av måtene å gjøre noe med dette på er å endre Grunnloven, for jeg er enig med saksordføreren i at det finnes alternative måter å gjøre dette på. Jeg synes likevel at det å endre Grunnloven er én av måtene å gjøre det på, som jeg vil gå inn på. Etterpå vil jeg se på alternative måter å gjøre noe med dette på.

La meg begynne med problemet med effektive, fleksible og gode beslutninger: Fra oktober til desember, disse ti ukene på høsten, er det en fortettet periode der budsjettet står i sentrum – det kjenner alle til som har sittet på Stortinget. Alle høringer og all kontakt med organisasjoner, næringsliv og andre er hovedsakelig knyttet opp mot den budsjettprosessen som foregår, særlig i en periode når vi har mindretallsregjering. Med flertallsregjering er det litt mer stø kurs, men med mindretallsregjering er det mer «action» på Stortinget – hvis det er anledning til å bruke det uttrykket. Det gjør at vår tid som stortingsrepresentanter går til dette arbeidet. Men det betyr også at i mange av de lange prosessene som går i statlig regi, gir regjeringen og forvaltningen beskjed til utenforstående aktører – slik som næringsliv, underliggende etater, utbyggere og andre – om at hvis du skal forvente å få igjennom noe, er du nødt til å holde deg unna. Altså: Hvis vi skal ta saker i Stortinget, må vi holde dem unna de prosessene som tas om høsten.

La meg ta et eksempel: PUD-er, behandlingen av plan for utbygging og drift av oljefelt. Det ligger en klar instruks fra Olje- og energidepartementet om at PUD-er skal behandles om våren, ikke om høsten i forbindelse med budsjettet. Det betyr at alle tidsfristene til oljeselskaper er lagt opp til at det skal til behandling om våren, og hvis du ikke rekker den behandlingen om våren, må du vente ett år – med de store økonomiske konsekvensene det eventuelt har for et oljeselskap som er inne i de prosessene. Vi opplevde veldig tydelig – og jeg opplevde det veldig tydelig – at det var et betydelig tidspress i forbindelse med behandlingen av Johan Sverdrup-saken, den største utbyggingen som har skjedd på norsk sokkel i overskuelig fortid. Det var et betydelig press på å rekke tidsfristene som lå der, for hvis man ikke klarte å rekke de tidsfristene som forelå fra departementet, risikerte man å forskyve hele prosessen med ett år, med store økonomiske konsekvenser. Dette er et eksempel på en sak der vi hadde hatt muligheten – hvis vi hadde hatt bedre tid og satt av mer tid om høsten, hvis vi hadde begynt i september slik grunnlovsforslaget legger opp til, eller gjerne tidligere – til å si klart ifra: Vel, vi har tidsvinduet om våren, men vi har også et tidsvindu om høsten til å ta en ordentlig behandling hvis vi ser at prosessen forskyves noe.

Det er den ene siden av saken, som jeg mener er viktig å understreke. En har et problem med at en får budsjettsaker om høsten og en annen type saker om våren. Det betyr at er en ikke inne i tide, får en ikke effektive beslutningsprosesser. Det betyr også – det vet alle som har sittet i regjering – at en har et enormt press for å rekke den tidsfristen som foreligger om våren. Hvis du ikke rekker tidsfristen en eller annen gang i april/mai, ved å få drevet saker igjennom i regjering, da vet du at det egentlig er skjøvet ut på ubestemt tid. For du vet også at sannsynligheten er stor for at du ikke får behandlet det på høsten, og da blir det gjerne liggende til våren etter. Hadde vi hatt mer tid om høsten, slik at høsten kunne brukes til mer enn budsjett – også til å behandle store saker – ville vi hatt større sjanse for å få gode beslutninger og hatt mer tid til å få til ting fra regjeringen. Det er den ene siden av saken.

Den andre siden av saken er det som handler om demokrati. Jeg mener at vi i denne regjeringsperioden har sett flere eksempler på at saker blir fremmet sent, at et flertall som gjerne i forkant har forhandlet seg fram til noe, bestemmer seg for å drive sakene igjennom på en måte som gir folk, offentligheten, for lite tid til å se grundig igjennom dem og se på de store konsekvensene som følger av dem. De får for lite tid til å gi innspill i god tid til høringer.

Det gir oss også for lite tid til behandling av sakene i Stortinget, fordi vi får dette presset med at det skal drives igjennom på kortest mulig tid. Det har to konsekvenser: Det ene er at vi som stortingsrepresentanter får for liten mulighet til å stille spørsmål og til å få gravd i sakene. Den andre konsekvensen er at vi får mindre tid til å forhandle oss fram til de gode løsningene. Jeg mener begge disse tingene utgjør et problem, og det utgjør i særlig grad et stort problem for mindre partier, fordi mindre partier har det ved seg at de er små. Veldig mange av oss sitter vanligvis alene i komiteen. Alle partier bortsett fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre sitter med bare én representant i komiteen. Når vi da får en haug med representantforslag, klimaforslag, en energimelding – fra min komité – som skal behandles i løpet av ekstremt kort tid, utgjør det et demokratisk problem for de mindre partiene, men det er ikke det store demokratiske problemet. I høringen om energimeldingen sa halvparten av høringsinstansene at de følte at de hadde fått altfor liten tid til å sette seg inn i dette dokumentet, som regjeringen hadde brukt 2,5 år på å utarbeide. De hadde i realiteten bare fått noen få uker til å sette seg inn i dette brede arbeidet, noe som krevde tid.

Det var tilsvarende i samferdselskomiteen, der vi fikk hele jernbanereformen i fjor vår. Den ble behandlet på så kort tid at det etter min oppfatning var udemokratisk, og det store mindretallet sa klart ifra at dette var en udemokratisk framgangsmåte, og at vi fikk for liten tid til dette. Hadde vi hatt tiden i september til å behandle det, så hadde vi hatt muligheten til å skyve på det og bevilge oss selv mer tid.

Så jeg mener dette utgjør et demokratisk problem, både fordi vi har rigget oss slik at høsten har budsjettet, og våren har andre saker, og fordi vi på død og liv – både i regjering og ellers – skal «trøkke» sakene igjennom før sommeren og får for lite tid. Hvis vi ser på arbeidsbelastningen og hvordan den svinger gjennom året for oss som er stortingsrepresentanter, er det ikke noen tvil om at det hadde vært bedre å få spredd den lite grann.

Så til det siste momentet, som er spørsmålet om fri og stortingsrepresentantenes slaraffenliv: Jeg husker veldig godt den gangen presidentskapet bestemte seg for at i stedet for å ha «møtefrie uker», så endret vi måten dette ble omtalt på på våre hjemmesider, slik at det nå står at disse ukene er «til disposisjon for komitémøter» etc. Det handler om å framstille virkeligheten på en annen måte, og virkeligheten er jo den – vitterlig – at stortingsrepresentanter gjør veldig mye annet enn å sitte i møter på Stortinget.

Men alle vi som har vært her en stund, vet at en ikke klarer å lage noen ordentlige møteplasser som involverer alle partiene på en skikkelig måte når det er «møtefritt» eller tid som er satt av til disposisjon for andre. Det er det bare å glemme. Det er ingen komiteer som i vesentlig grad har framdrift på saker i andre halvdel av august og i september. Det er ikke slik at saker drives fram i den perioden. Det er ikke slik at det arrangeres brede seminarer med brede tanker om naturmangfold eller andre ting, slik vi gjør i den perioden det er stortingsmøter, rett og slett fordi en ikke får den oppslutningen av representanter som er nødvendig for at det skal være fruktbart nok. Det synes jeg er dumt, og derfor mener jeg – igjen – at det taler for at vi burde redusere den perioden, altså starte Stortinget tidligere på høsten gjennom å endre Grunnloven på en skikkelig måte.

Så gis det inntrykk av, og det kommer oppslag om det, at vi har 3,5 måneders ferie. Jeg vet jo at vi ikke har 3,5 måneders ferie, men det gis vitterlig et inntrykk av det der ute. Jeg tror lærerne sliter med å si at nei, nei, disse åtte ukene som de har fri, er ikke fri, men avspasering. Nå vil jeg nødig kalle det vi holder på med i 3,5 måneder for «avspasering», og det er det heller ikke, men det er vitterlig slik at det er roligere, og at det ikke er den ordinære framdriften på lovarbeid og stortingsarbeid. Det er mer opp til den enkelte representant og det man i fellesskap arrangerer av reiser og den type ting for komiteene, det er det som driver oss fram. Når en tenker på at nesten en tredjedel av året – sammenhengende – er uten stortingsmøter, sier det seg selv at det burde være helt unødvendig med alle de 20-timersdagene som vi har i mai, hvis vi hadde evnet å fordele dette arbeidet bedre utover året. Det er også et argument for at vi burde gjøre det slik.

Så til Grøvan og merknadene til komiteens flertall: Det står veldig klart i komiteens flertallsmerknader at det finnes allerede muligheter for å gjøre noe med dette i dag, og jeg vil gjerne invitere til en diskusjon om det. Måten å gjøre noe med dette på i dag er at presidentskapet bestemmer seg for, etter å ha konsultert med alle gruppelederne, at vi har ordinære møter i den delen av året der vi i dag ikke har møter, at vi følger skolene og bruker andre halvdelen av august og fram til 1. oktober. Da har vi møter, da har vi ordinær framdrift på saker. Da får vi en helt annen arbeidsbelastning og får muligheten til å ta en god del av de interpellasjonsdebattene, den hastebehandlingen eller den energimeldingen. Energimeldingen i energi- og miljøkomiteen blir tatt om våren fordi man sier at vi ikke kan vente til oktober med å starte med å gi innspillene til Enova, dem må vi ha avklart før det. Dette hadde ikke vært noe problem i det hele tatt hvis vi gjennomførte det arbeidet i august og i begynnelsen av september istedenfor. Det kunne vi gjort, men vi gjør det ikke, fordi Stortingets presidentskap har valgt ikke å benytte den muligheten som finnes i Grunnloven i dag, og som finnes i Stortingets forretningsorden, til å møtes i den perioden mellom andre halvdel av august – eller fra 1. september – og ut til 1. oktober for å drive fram sakene og ha ordinær stortingsbehandling.

Jeg ser jo at det ikke er flertall for det vi foreslår. Det er nå greit. Det er nå dumt, men det er nå greit. Jeg forholder meg til det. Jeg «beliter» meg, som vi sier i Bergen. Jeg kommer til å være med på å fremme dette forslaget igjen fram mot neste stortingsperiode.

Jeg vil innstendig oppfordre alle som deler min virkelighetsbeskrivelse av de problematiske sidene ved dagens ordning, til å gå til sine parlamentariske ledere og til sine representanter i presidentskapet og si: Vi burde ha en mer fleksibel behandling av saker. Vi burde ha et mindre rigid program enn det vi har i dag, med budsjett om høsten og de andre tingene om våren, og med et enormt hastverk fram mot sommeren. Vi burde istedenfor sette av mer tid på begynnelsen av høsten til å ha ordinære møter, ordinære debatter og ordinær saksbehandling i Stortinget.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sverre Myrli (A) [16:25:29]: Jeg tar ordet for å si at jeg uenig i noe av det komiteen skriver i sin innstilling. Jeg tror faktisk jeg vil si at jeg vil ta avstand fra noe av det komiteen skriver – til og med en samlet komité. Jeg siterer fra innstillingen:

«Komiteen viser til at representanter ofte bruker sommeren til å besøke sine fylker og lokallag, bedrifter og skoler, eller til lønnet sommerarbeid.»

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i en slik beskrivelse av at stortingsrepresentantene ofte tar lønnet sommerarbeid. Jeg går ut fra at dette er formuleringer som opprinnelig sto i representantforslaget. Men det gir liksom ekstra tyngde når komiteen skriver det, sågar enstemmig, i innstillingen. Jeg har vært på dette huset i ganske mange år, og jeg kjenner meg ikke igjen i den situasjonen. Det kan sikkert ha skjedd unntaksvis at noen stortingsrepresentanter har tatt lønnet sommerarbeid, men det er ikke situasjonen. Og det er i hvert fall ikke riktig at dette skjer ofte, slik det står i innstillingen.

Jeg synes vi skal være svært forsiktige med å skrive slikt. For det første er det ikke riktig, og for det andre er dette å gi rett til alle dem – ja, jeg skal ikke kalle dem noe – men alle dem som skriver i kommentarfeltene og andre steder om den såkalt lange sommerferien til stortingsrepresentantene. Ved å skrive slikt bidrar vi etter min oppfatning på mange måter til å legitimere dem som måtte hevde noe slikt, og vi vet at det ikke er riktig.

Det var i grunnen bare det. Jeg kjenner meg ikke igjen i den formuleringen. Jeg regner rett og slett med at det var en glipp fra komiteens side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.