Kjersti Toppe (Sp) [19:05:01]: Rus og psykiske helseplager og lidingar utgjer ei av dei store helse- og samfunnsutfordringane i Noreg. Opp mot halvparten av innbyggjarane i Noreg utviklar psykiske helseproblem i løpet av livet, og det er eit omfang som krev kvalifisert hjelp. Mellom 15 og 20 pst. av barn og unge i Noreg har nedsett funksjon på grunn av psykiske vanskar. Menneske med omfattande rus- og psykiske helseproblem lever meir enn 20 år kortare enn gjennomsnittet i befolkninga.

Regjeringa har sjølv uttalt, m.a. i kommuneproposisjonen som er lagt fram no, at rus og psykisk helse skal prioriterast. I spesialisthelsetenesta er det sett lit til den gylne regel, som skal sikra høgare årleg vekst for rus- og psykisk helsebehandling på regionalt nivå enn for somatikk.

Kommunehelsetenesta skal nyta godt av nyleg vedteken opptrappingsplan for rus, men det er ikkje planlagt ein tilsvarande opptrappingsplan for psykisk helse.

Ifølgje Opptrappingsplanen for rusfeltet antek regjeringa at rundt 122 000 personar kan reknast som vanskelegstilte på bustadmarknaden. I tillegg manglar rundt 6 200 ein fast plass å bu.

Personar med rusproblem og/eller psykiske lidingar er overrepresenterte blant dei bustadlause. Ei kartlegging frå 2012 viste at over halvparten av dei bustadlause er avhengige av rusmiddel og opp mot 40 pst. har psykiske lidingar. Mange brukarar trekkjer fram nettopp ein stabil og trygg bustad som det viktigaste første skrittet i ein rehabiliteringsprosess.

Ein SINTEF-rapport frå 2013 om unødvendige innleggingar, utskrivingsklare pasientar og samarbeidet rundt enkeltpasientar med rusproblem og psykiske lidingar viser at eit betydeleg tal innleggingar kunne vore unngått om kommunale tilbod, særleg bustader, var på plass. 7 pst. av pasientane innanfor psykisk helsevern og 1 pst. innanfor tverrfagleg spesialisert behandling er registrerte som utskrivingsklare. Dei fleste ventar på bustad. Mange treng eit døgnbemanna butilbod.

Ein rapport utarbeidd frå Norsk institutt for by- og regionforsking frå 2015 viser at 60 pst. av pasientane innanfor tverrfagleg spesialisert behandling har bustad, mens 40 pst. er registrerte som bustadlause ved avslutta behandling. Halvparten av brukarane av lågterskeltilbod har bustad, og den andre halvparten er bustadlause.

SINTEF framhevar òg i sin rapport at det er eit betydeleg potensial for å unngå innleggingar gjennom etablering av adekvate kommunale tilbod, spesielt bustadstilbod, og det vert angitt at opp mot 25 pst. av innleggingane i psykisk helsevern kunne vore unngått ved eit sterkare kommunalt tilbod.

Samhandlingsreforma, som vart innført i 2012, skisserte følgjande hovudutfordringar i helsetenesta: Helsetenesta er prega av for liten innsats for å avgrensa og førebyggja sjukdom. Pasientanes behov for ei heilskapleg og koordinert teneste vert ikkje svara godt nok på, og demografisk utvikling og endring i sjukdomsbiletet betyr at vi må endra måten å yta helsetenester på.

Reforma vert omtala som ei «retningsreform», der ein løpande må evaluera verkemidla opp mot målsetjingane. Reforma la til grunn at den forventa veksten i behovet i ei samla helseteneste i størst mogleg grad måtte finna ei løysing i kommunane, og at ein større del av ressursveksten i helsesektoren dei komande åra skulle koma her. Det vart innført økonomiske ordningar, betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar og kommunal medfinansiering for å kunna støtta den ønskte utviklinga – det siste er no avvikla av dagens regjering – og det vart samtidig innført ei plikt for kommunane til å oppretta kommunale augeblikkeleg hjelp-senger.

Rus og psykiatri var ein del av samhandlingsreforma – det er mange som seier det motsette – men dei økonomiske ordningane vart i første omgang avgrensa til somatiske pasientar, ut frå at ein hadde eit godt kommunalt helse- og omsorgsapparat frå før med omsyn til eldreomsorga.

Samhandlingsreformas intensjon og hovudutfordringar er og var riktige og nødvendige – det vil eg presisera. Ei auka satsing på kommunehelsetenesta, betre førebygging og betre samhandling med spesialisthelsetenesta er ei hovudutfordring òg i dag.

Riksrevisjonen har no undersøkt ressursutnyttinga og kvaliteten i helsetenesta etter innføring av samhandlingsreforma. Den viser at kommunane i liten grad har auka kapasiteten og styrkt kompetansen etter innføringa av samhandlingsreforma. Den viser at innanfor rus- og psykiatriområdet er ikkje tilbodet i kommunane styrkt i takt med nedbygginga av døgnplassar. 70 pst. av kommunane har berre i liten grad auka talet på årsverk innanfor rus- og psykiatrifeltet, samtidig som kvar tiande seng på sjukehus har vorte lagt ned. Dette meiner eg er urovekkjande opplysningar.

I kommuneproposisjonen for 2017 står det at regjeringa har utsett innføring av betalingsplikt for utkrivingsklare pasientar i psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert behandling, og tidlegast vil innføra dette i 2018, og grunngir avgjerda med at det

«fremdeles er for stor usikkerhet i datagrunnlaget til å kunne innføre ordningen uten betydelig risiko for tjenestetilbudet til brukere med omfattende og sammensatte behov.»

Regjeringa oppgir vidare, som varsla i primærhelsemeldinga, å innføra kommunalt augeblikkeleg hjelp døgntilbod også for psykisk helse- og rusområdet, men da allereie frå 2017.

Senterpartiet er einig i at så lenge vi har økonomiske incitament for å styra behandlingsgangen til beste for pasientane, bør desse i prinsippet vera diagnoseuavhengige. Samtidig meiner vi det er urovekkjande at ein no utvidar desse betalingsordningane som vi veit er ein pådrivar for å endra behandlingsgangen, men utan at vi er sikre på at kommunehelsetenesta er utbygd og i forkant. For vi veit i dag at årsverkinnsatsen innanfor kommunalt psykisk helsearbeid auka sterkt gjennom opptrappingsplanen frå 1998–2008. Men ifølgje ein SINTEF-rapport frå 2013 har ikkje årsverkinnsatsen auka sidan 2007, samtidig som pasientar raskare vert utskrivne frå spesalisthelsetenesta.

Og allereie no uttaler mange kommunar i rapporteringa si til Helsedirektoratet at spesialisthelsetenesta vert bygd raskare ned enn kommunane har fått rammer til å byggja opp. Dette er heilt i tråd med det som Riksrevisjonen òg peiker på. I ein slik situasjon spør eg om det er ansvarleg helsepolitikk å innføra samhandlingsreformas økonomiske verkemiddel allereie i 2017–2018, på eit område som er kritisert for å vera underdimensjonert.

Statsråd Bent Høie [19:13:41]: Representanten Toppe tar opp et viktig tema. I vurderingen av tilbudet til personer med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet kan man ikke bare se på døgnplasser i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling alene.

Selv om interpellanten har rett i at antall døgnplasser i psykisk helsevern ble redusert i perioden 2010–2014, så økte antallet opphold i de distriktspsykiatriske sentrene og sykehusene med nærmere 3 pst. I 2014 ble det behandlet 10 pst. flere pasienter i psykisk helsevern enn i 2010. Antallet døgnplasser i tverrfaglig spesialisert behandling økte med over 10 pst. i samme periode.

Vår regjerings ambisjon er å skape pasientens helsetjeneste. For mennesker med psykiske helseutfordringer eller rusavhengighet handler det om å legge til rette for selvstendighet, trygghet og muligheten for å kunne leve et godt liv med best mulig livskvalitet. Det gjør en ikke gjennom langvarige institusjonsopphold, men ved å hjelpe folk der de bor.

La meg trekke fram et tydelig eksempel: aktivt oppsøkende behandlingsteam. Oppsøkende behandlingsteam etter ACT-modellen er et tilbud for de aller sykeste psykisk syke, det vil si de som ofte har et rusproblem i tillegg, og som ikke har nytte av tradisjonell behandling i psykisk helsevern. Ved å tilrettelegge oppfølgingen slik at den foregår på pasientens premisser og arena, halveres antallet oppholdsdøgn i spesialisthelsetjenesten i løpet av to år. For denne gruppen pasienter er dette en enorm reduksjon. Før var disse pasientene i gjennomsnitt innlagt mer enn 140 døgn i året. Det er mer enn en tredjedel av året på sykehus. Omtrent to tredjedeler av disse døgnene var de innlagt på tvang. Ingen skal fortelle meg at dette gir kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet eller legger til rette for et selvstendig og normalt liv.

Nå er ordningen med ACT-team evaluert og resultatene er veldig bra. For de 142 pasientene som var med i evalueringen, ble antall årlige liggedøgn i spesialisthelsetjenesten redusert med over 8 000 i løpet av to år. Evalueringen er tydelig: Denne tilnærmingen er bra for pasienter og pårørende, og i tillegg er det god økonomi.

Jeg mener derfor at vi gjør brukerne en bjørnetjeneste hvis vi lar denne diskusjonen i for stor grad handle om døgnplasser på psykisk helse- og rusområdet. Vi må heller snakke om hvordan vi videreutvikler de gode modellene, hvor tjenestene tilpasser seg pasientens behov og setter den enkelte i stand til å mestre sitt eget liv. Vi må også bli mer opptatt av hva som er viktig for pasientene enn hva vi tilbyr pasientene. Om vi låser oss i det siste spørsmålet, vil vi alltid skue bakover og bli komfortable i et gammeldags tankesett og gammeldagse måter å tenke rundt tjenestene. Det ønsker ikke jeg for psykisk helse- og rustjenestene.

Vi må selvsagt også ha gode døgntilbud i spesialisthelsetjenesten. Særlig på rusfeltet er det mange som kan trenge lengre behandlingstid i døgninstitusjon for å bli tryggere og lære å leve livet sitt annerledes enn det som de har vokst opp med, kanskje på gaten.

Helt siden regjeringen tiltrådte, har vi vært helt klare på at vi prioriterer psykisk helse og rus. Derfor har vi utarbeidet en opptrappingsplan for rusfeltet, gjeninnført den gylne regel, vi jobber nå for å innføre pakkeforløp for rus og psykisk helse, vi har innført ordningen med fritt behandlingsvalg – først for nettopp disse pasientgruppene – og vi innfører nå også krav om psykologkompetanse i kommunene.

Jeg har tiltro til at kommunene både kan og vil prioritere psykisk helse og rusarbeid. Men den forrige regjeringens insisterende holdning om at psykisk helse og rus måtte holdes utenfor da virkemidlene i samhandlingsreformen ble innført, har hatt konsekvenser for kommunenes prioriteringer. Det er forståelig at det gikk som det gikk. At verken kommunal medfinansiering, betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter eller plikt til øyeblikkelig hjelp døgnopphold gjaldt for mennesker med psykisk helse- og rusproblemer, har selvsagt en effekt. Den effekten ser vi i dag.

Vi ønsker å motvirke den effekten. Vi har avskaffet kommunal medfinansiering. Fra neste år vil plikten til øyeblikkelig hjelp døgnopphold i kommunene også omfatte psykisk helse og rus, og vi tar sikte på å innføre betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter så raskt som mulig. Allerede neste år vil vi ta grep for å styrke samhandlingen om de utskrivningsklare pasientene.

I dag er noe mellom 3,5 og 7 pst. av liggedøgnene i psykisk helsevern utskrivningsklare pasienter, og for tverrfaglig spesialisert behandling er tallet mellom 0,5 og 1 pst. Det høres ikke ut som en stor andel, men faktum er at mange av disse pasientene er utskrivningsklare svært lenge. Ser vi på gruppen som er registrert i Norsk pasientregister, ser det ut som pasienter i psykisk helsevern i gjennomsnitt er utskrivningsklare i omtrent 60 dager.

Jeg er ikke fagperson på dette området, men man trenger ikke ha spesielt god innlevelsesevne for å forestille seg håpløsheten, maktesløsheten og frustrasjonen som er nødt til å bygge seg opp hos pasienter som må vente i to måneder på å bli skrevet ut. Ingen hadde akseptert at en kreftpasient eller en hjerteoperert måtte holde seg på sykehuset i to måneder etter behandling fordi kommunen ikke hadde det tilbudet de skulle hatt, når de var ferdige på sykehuset.

Når jeg allikevel ikke innfører betalingsplikten i 2017, handler det om risiko. Når datakildene våre spriker såpass mye som de gjør, kan vi ikke innføre ordningen uten at vi risikerer en svekkelse i tilbudet til pasientene. Om uttrekket fra sykehusene blir større enn det reelle antallet utskrivningsklare pasienter, vil tilbudet i sykehusene bli redusert. Om uttrekket blir for lite, vil det kommunale tilbudet bli skadelidende. Derfor må vi ha bedre datakvalitet.

Men dette betyr ikke at vi skal sitte stille og se på at medmennesker bor lange perioder i sykehus etter at de har mottatt behandling. En betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter innebærer ikke noe nytt ansvar for kommunene. De har allerede et krystallklart ansvar for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester, også til innbyggere med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet.

Samtidig vil mange av pasientene som i dag er utskrivningsklare fra døgnopphold i spesialisthelsetjenesten, fortsatt ha omfattende behov for spesialisert helsehjelp. God planlegging og godt samarbeid mellom pasient, kommune og spesialisthelsetjeneste er helt avgjørende for å lykkes med å lage gode tjenester til beste for brukerne. Derfor ønsker jeg et samarbeid med KS om å se på hvordan vi kan tydeliggjøre kravene til planlegging og samarbeid om utskrivningsklare pasienter. Jeg håper at vi skal kunne gjøre dette allerede fra 2017.

Pakkeforløpene for psykisk helse og rus er et annet viktig virkemiddel for å styrke koordinering, samarbeid og brukerinnflytelse. Arbeidet med å utvikle slike pakkeforløp skal i gang til høsten. Det er stor ulikhet i behandlingen som tilbys mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer. En mer systematisk tilnærming, der det blir lettere for pasienten å velge behandling i samråd med behandlerne, vil kunne gi bedre og mer likeverdig behandling for alle.

Interpellanten spør hva som er min plan og mine virkemidler for å sikre et forsvarlig tilbud til pasienter med rus- og psykiske helseutfordringer. Til det vil jeg si at våre viktigste planer finner en i primærhelsetjenestemeldingen, folkehelsemeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan og opptrappingsplanen for rusfeltet.

Stortinget har behandlet alle disse dokumentene, og flertallet har sluttet seg til retningen som pekes ut. Også virkemidlene er beskrevet i disse dokumentene – som f.eks. å lovfeste plikt til psykologkompetanse i kommunene, å innføre pakkeforløp for rus og psykisk helse, å innføre virkemidlene i samhandlingsreformen også for disse pasientgruppene, styrke det kommunale rusarbeidet, fortsette å prioritere rus og psykisk helse i spesialisthelsetjenesten og – ikke minst – fortsette å styrke brukernes innflytelse på helsetjenestene. Det er brukerne og pasientene selv som er det viktigste virkemidlet for å skape pasientens helsetjeneste og for å sikre at vi ikke blir stående fast i gårsdagens løsninger på det som er morgendagens utfordringer.

Og jeg er helt overbevist om at med det sterke engasjementet som nå er i regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre for disse pasientene, så er dette et av de områdene der det tydeligst kommer til å utgjøre en forskjell at det er disse fire partiene som styrer Norge.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjersti Toppe (Sp) [19:23:28]: Da vi innførte samhandlingsreforma, var ho førebudd i mange år før ho begynte å verka i 2012. Ein hadde òg gitt utviklings- og planleggingsmidlar i eg trur det i alle fall var tre statsbudsjett i forkant av at lova og samhandlingsreforma skulle begynna å verka. Det er det som er bekymringa mi i det som skjer no, at ein i kommuneproposisjonen i år bestemmer at augeblikkeleg hjelp-senger skal innførast allereie frå nyttår, og ein får eitt og eit halvt år på seg før det vert innført betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar.

Så samhandlingsreforma var jo betre førebudd enn det ein no legg opp til. Samtidig har vi fått ein riksrevisjonsrapport, som eg ikkje høyrer statsråden seia så veldig masse om, som seier ein del ting om korleis det gjekk trass i at det var førebudd og ikkje minst gjaldt eit område der kommunane hadde bygd ut eit godt apparat frå før. Kommunane jo hadde ansvaret for eldreomsorga; det var sjukeheim og det var heimeteneste, og det ikkje var så mykje som skulle til, i alle fall i teorien, for å ta imot dei utskrivingsklare pasientane.

Det er ikkje same situasjonen på rus- og psykiatrifeltet. Det har òg Riksrevisjonen vist, og eg sa det i innlegget mitt, at på dette området er kommunane mykje dårlegare stilte til å kunna ta imot pasientar frå sjukehus. Eg er einig i at desse økonomiske tiltaka og verkemidla skal innførast. Det eg er ueinig i, er at det skal innførast allereie no. Da fryktar eg at vi gjer same feilen om igjen. Eg er heilt einig i at pasientar innan rus og psykiatri sjølvsagt ikkje skal verta verande på sjukehus. Eg har ivra for dette bl.a. på Haukeland i Bergen. Dette er heller ikkje ein debatt om at eg er for døgnbehandling og statsråden er for dagbehandling i ein poliklinikk, men det må vera eit samsvar: Når vi gjer ei omlegging som er vilja både fagleg og politisk, må ein kunna vurdera om det skjer for raskt og for fort, eller om ein skal stoppa opp litt og sjå at det nedste leddet har fått sjanse til å auka kapasiteten og kvaliteten sin.

Statsråd Bent Høie [19:26:48]: Det er en sammenheng mellom det å alltid la pasienter med rus- og psykiske helseutfordringer komme sist og det tilbudet som etableres. Jeg er helt uenig i at dette kommer for tidlig; det kommer altfor sent. Det er en årsak til at kommunene ikke i tilstrekkelig grad har prioritert disse pasientgruppene, og det er fordi en i samhandlingsreformen innførte sterke økonomiske incentiver til å prioritere andre pasienter. Da kan jo ikke svaret på det være å utsette dette ytterligere. Nei, svaret er at nå må kommunene prioritere å bygge opp tilbud til disse pasientgruppene. Det får de også økonomisk hjelp til gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet. Det får de gjennom de overføringene som overføring av nye oppgaver gir, og dette har betydning for kommunenes prioritering.

De kommunale øyeblikkelig hjelp-sengene har en beleggsprosent på 40 pst. De har plass. Folk har en kombinasjon av ulike sykdommer, og når mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer lever 20 år kortere enn befolkningen ellers i Norge, er det ikke bare fordi de ikke får god nok hjelp med sine rus- og psykiske helseutfordringer. Nei, det er fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp med sine andre sykdommer. Det som er min store bekymring, er at hvis ikke vi også er tydelige på at disse sengene også gjelder mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer, så er jeg redd for at når en pasient som bor i en kommune og har behov for et kommunalt øyeblikkelig hjelp-tilbud, kommer med sitt sammensatte sykdomsbilde, med noen somatiske sykdommer, med en rusavhengighet, med noen psykiske helseutfordringer, så blir svaret stopp i døren: Du er rusavhengig, du har en psykisk diagnose, da skal du ikke få hjelp her, for dette er et tilbud kun til somatiske pasienter.

En sånn utvikling kan vi ikke se på, og derfor må vi ta i bruk disse virkemidlene i kombinasjon med de andre virkemidlene jeg omtalte i mitt innlegg, nettopp for å bidra til at også mennesker med psykiske helseutfordringer og rusavhengighet opplever at de bor i en kommune som er opptatt av dem, som de er velkommen hjem til, som bygger opp tilbud til dem, der de har bolig, arbeid og aktivitet. Så vet vi at det virker. Det er det som er helt grunnleggende. Blant de aller, aller sykeste vet vi at det virker. Det fører til mindre tvang, det fører til mindre behov for sykehusopphold, og det fører til bedre mestring. Da er det ikke den enkelte som er «håpløs», slik de ofte er blitt omtalt i kommunestyrer i denne typen diskusjoner. Da er det tjenestene våre som har vært «håpløse».

Ruth Grung (A) [19:30:06]: Jeg vil først takke representanten Kjersti Toppe for å ta opp dette temaet, for i alle undersøkelser viser det seg at det er i overgangen mellom spesialist og kommune og kommune og spesialist at vi har et av de mest sårbare, utsatte og risikofylte områdene.

Arbeiderpartiet er i tvil når det gjelder hastigheten med å få det innført. På den ene siden har vi erfart, når vi har vært ute på komitéreiser og på besøk, at ruspasienter blir lagt inn til veldig gode tilbud i spesialisthelsetjenesten, og så blir de skrevet rett ut til hospits – altså en behandling av våre medborgere som ikke hører hjemme noe sted. På den andre siden – som flere har vært inne på, statsråden og representanten Kjersti Toppe – er det ingen tvil om at veldig mange av disse pasientene vil få en langt bedre kvalitet på livet sitt ved å få en normalitet rundt seg, få botrening og tilpasning til arbeidslivet.

Vi vet også at det er, til forskjell fra i somatikken, mer sammensatte lidelser knyttet til ruspasienter. Det er både psykiatriske diagnoser, rusdiagnoser og somatiske utfordringer. Å fange dette opp på en god måte er også en utfordring. Vi er litt spente på hvordan incitamentene skal utvikles videre slik at det ikke blir slik at de mest ressurskrevende blir værende igjen i institusjonene, og at kommunen tar dem som det er lettest å tilpasse, slik det ble da vi tilrettela boliger, hvor de valgte på øverste hylle for å få gode resultater, og hvor de tok de enkleste pasientene for å tilpasse dem i boliger.

Innenfor psykisk helse har man egentlig kommet lenger. Døgntilbud blir trappet ned, mens man i større grad får dagtilbud, hvor man også kan opprettholde relasjonene knyttet til eget nettverk og tilpasning til bolig og arbeid.

Når det gjelder finansiering, er jeg ikke enig med statsråden. Kommunal medfinansiering hadde også veldig mange positive sider ved seg. Det er i alle fall den tilbakemeldingen vi har fått fra kommunene. Det var drivkraften til at de engasjerte seg så sterkt når det gjaldt oppbygging av samhandlingsreformen. Men det hadde sine svakheter, og det å finne incitament som kan erstatte den positive drivkraften som vi opplevde i forbindelse med kommunal medfinansiering, blir også en utfordring som bør ses nærmere på.

Det er helt rett at vi har ledig kapasitet på øyeblikkelig hjelp-sengene. Men det er også knyttet opp mot at man ikke har fått ordningen på plass i forhold til fastleger, kommunal og spesialist. Man har ikke fått det engasjementet knyttet til hvordan de skal brukes på rett måte. Det vil i aller høyeste grad også gjelde innenfor rus og psykiatri.

Når det gjelder ruspasienter, har Arbeiderpartiet – når vi har vært rundt og besøkt institusjoner – sett at det kanskje er behov for å ta samhandlingsreformen enda lenger ut enn det vi har gjort innenfor somatikk. Da vil jeg gjenta det vi opplevde da vi besøkte en av de tyngste rusinstitusjonene som Helse Bergen har, Floenkollektivet, som har tatt i bruk den metodikken hvor de helt i oppstarten av behandling tar jobbstøtte-metodikken i bruk, slik at de tilpasses bolig. Da trenger man en kombinasjon av kommunal tjeneste, spesialisthelsetjeneste og ikke minst samarbeid med Nav.

Når det gjelder den kvaliteten som er knyttet til det tilbudet som kan gis i kommunene, så behandler vi nå et nytt kommunalt register som kan gi en bedre oversikt over kvaliteten. Men det tar lang tid før vi får fram data i tilstrekkelig grad, så der er vel kanskje den største bekymringen fra Arbeiderpartiets side den manglende kunnskapen vi har i kommunene for å sikre at de mest sårbare pasientene får et så godt tilbud som mulig.

Som opposisjon presser vi på der hvor vi ser svakheter, og så forventer vi – og er gjerne med på å drøfte – gode svar der vi ser muligheter.

Sveinung Stensland (H) [19:35:07]: Stor takk til interpellanten, Kjersti Toppe, som løfter en problemstilling som jeg tror alle er klar over at er viktig også for regjeringspartiene. Jeg vil også takke statsråden for et godt svar.

Denne saken demonstrerer jo til fulle at politikk virker, at samhandlingsreformen har hatt sine effekter, og at hvis en stimulerer til handling, har det en tendens til å skje ting. Det som er noe av utfordringen, er at det har skjedd mye innenfor somatikken, og så har en ikke prioritert dette feltet, og det mener jeg at statsråden har balansert godt ut i sitt svar.

Så er det også en annen del av dette. Her diskuterer en tallene på et veldig overordnet nivå, men hvis en går på kommunenivå, er det jo enda større forskjeller. Det er en av grunnene til at vi i Høyres helsefraksjon vitser med at vi er den fraksjonen i Høyre som er mest for en stor kommunereform. Det kunne jo vært hyggelig å ta den kommunedebatten nå, men da får vi vel hele Stortinget på nakken utover kvelden.

Interpellanten skal ha rett i én ting: Antallet døgnplasser i psykisk helsevern har blitt redusert i perioden 2010–2014, men det må vi se i sammenheng med andre deler av helsevesenet. Antallet opphold på DPS-er, distriktspsykiatriske senter, har gått opp og antallet sykehusinnleggelser har økt i samme periode. Vi må også ta med i beregningen at veldig mange av de pasientene som tidligere ble behandlet i et døgntilbud, får et mye bedre tilbud med et aktivt oppsøkende behandlingsteam. Det er bedre for de fleste pasienter å få behandling i det miljøet som de bor i, jobber i og trives i, enn å bli institusjonalisert.

Innen det faglige miljøet er det selvfølgelig forskjellige meninger om hva som er det beste for den enkelte pasient, men det er i hvert fall helt sikkert at en har beveget seg vekk fra tanken om at innleggelse i døgntilbud er det beste tilbudet. Derav er det kommet opp en del debatter rundt omkring i lokale helseforetak. Det protesteres mot at døgntilbud legges ned, men i mange tilfeller kan det være en god sak, men en må selvfølgelig bygge opp andre, tilsvarende tilbud.

Ordningen med ACT-team demonstrerer at en kan komme langt ved å tenke nytt, og jeg synes svaret fra statsråden, som jeg stiller meg 100 pst. bak, viser at regjeringen tenker nytt i disse spørsmålene. Samtidig må en balansere dette opp mot andre deler av helsevesenet, og en må også ta innover seg forebyggingsbiten, det en gjør innenfor psykisk helse hos ungdom, satsing på psykologer i kommunene – alt dette henger sammen. Vi må ta utgangspunkt i hva som er viktig for pasientene, og ta innover oss at pasienter er like forskjellige som vanlige folk.

Jeg vil fortelle litt om de tingene som har gjort mest inntrykk på meg i min tid som stortingsrepresentant. Det er møter jeg har hatt med nettopp denne pasientgruppen. Det ene var et møte som flere her var til stede på, med Forandringsfabrikken, med unge mennesker som hadde hatt det tøft, og som fortsatt hadde det tøft, som fortalte om sine møter med helsetjenesten da de kom med sine problemer knyttet til psykisk helse. Det som satt igjen som et inntrykk, var at de møtte forskjellige behandlere hver gang. De møtte ikke den samme, det var litt for tilfeldig, egentlig var det et mål om å bli ferdig med timen, slik at de kunne få ta neste pasient. Det er litt for mye sånt, ut fra de pasienthistoriene jeg hører.

Jeg har hatt møter med Mental Helse, bl.a. i min hjemby, Haugesund, og de forteller akkurat det samme: De blir innlagt på en institusjon. Så opplever de at de er et fremmedelement og får beskjed om å sitte stille og være på rommet sitt. Det er ikke aktiv behandling. Aktiv behandling er å hjelpe folk og rehabilitere dem i det miljøet de faktisk trives i.

Når en snakker med folk som har vært innom et DPS, er det interessant at de kan fortelle at det DPS-et er slik, og det andre DPS-et er slik. Profesjonene er like, og eierne er like, men det er forskjellig kultur på de forskjellige DPS-ene. Vi har fortsatt en vei å gå innenfor spesialisthelsetjenesten for å få dette på plass.

Men overskriften er at pasienter som sliter med psykiske helseutfordringer, ønsker å bli sett og å komme inn i samfunnet, og jeg tror ikke veien inn i samfunnet er gjennom institusjonalisering. Jeg tror det er gjennom oppsøkende team og mer desentralisert behandling.

Ketil Kjenseth (V) [19:39:49]: Først av alt takk til representanten Kjersti Toppe for å reise en debatt om en viktig pasientgruppe.

Rus- og psykiatripasienter representerer en pasientgruppe som har vært nedprioritert over lang tid, og fagfelt som ikke har fått nødvendig oppmerksomhet og ressurstilgang. Særlig rusfeltet er preget av et stort mangfold av tjenester og tiltak, fra lavterskel til tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Tilbudene, i særlig grad døgnbasert behandlingstilbud, baserer seg på svært ulik behandlingsfilosofi. Dette representerer en kvalitetsmessig utfordring i et felt med svakt evidensgrunnlag. Det er stort behov for mer standardisert behandling og, som statsråden var inne på, mer bruk av pakkeforløp. Vi må i større grad kunne måle kvalitet og effekt av behandlingen. Vi trenger mer forskning og utvikling. Vi trenger altså mer og styrket evidensgrunnlag. Men vi trenger også økt kapasitet, også i kommunene – ja, vi trenger også økt kompetanse i kommunene.

Flere refererer til møter og ekskursjoner, og jeg har vært på besøk i Sarpsborg kommune. De har skaffet seg en differensiert boligpolitikk som jeg, til tross for at jeg har sittet i kommunestyret i 16 år og har vært med på å behandle flere boligsosiale handlingsplaner, ikke har sett maken til overfor dem vi snakker om nå. De har containerboliger for dem som ikke er motivert for noen behandling, de har behandlingsboliger for dem som er inne i et behandlingsforløp, og de har rusfriboliger for dem som har vært igjennom et forløp, og som ikke skal bo sammen med dem som fortsatt er rusavhengige. De har sågar en egen erfaringskonsulent i kommunen. Alle kommuner burde ha en slik boligpolitikk overfor rusavhengige.

I min egen kommune har vi STYRK-tilbud, og LAR-pasienter er et eksempel på en behandlingsgruppe som har vokst voldsomt de siste ti årene. Før år 2000 fantes nesten ikke legemiddelassistert rehabilitering. Det er altså en helt ny pasientgruppe. I Gjøvik kommune har de utviklet systematisk oppfølging, og flere lykkes nå faktisk uten bruk av institusjonsopphold med avrusning.

Flere kommuner burde selvfølgelig ha et slikt systematisk tilbud. Flere burde ikke overlate alt til fastlegen, flere burde bygge opp kapasiteten på Ø-hjelp og bruke den bedre, og flere burde gjøre som Trondheim kommune, å utvikle helsevakttilbud, i tillegg til at vi også skal utvikle ACT-team og andre mobile team.

Men vi må også snakke om elefanten. Det er kommunereform, som kan styrke kapasiteten og kvaliteten i kommunene. Kommunereformen i 1964 ble til bl.a. for å bygge boliger, for å bygge ut infrastruktur og tekniske tjenester, for å bygge ungdomsskoler. I dag er motivet for en kommunereform velferdstjenestene, som er nødt til å styrkes. Som jeg sa, LAR-pasientene, narkotikarelatert rusavhengighet – vi visste jo ikke hva det var på 1960-tallet – har vokst enormt, og vi har altså i dag fått tusenvis av pasienter i LAR. Men det i seg selv gjør at vi er nødt til å diskutere disse utfordringene.

I tillegg er dette en stor grad av omegnsutfordring. Gjøvik kommune, en gammel industriby med klassiske sosiale utfordringer og avhengighetsutfordringer, har mange av omegnens og nabokommunenes ruspasienter på besøk hver eneste dag, sågar mange netter. Mange av dem mangler botilbud. Men det å finne samarbeidsfora knyttet til å styrke tilbudet til disse pasientene, enten det er botilbud eller øvrige behandlingstilbud, viser seg veldig vanskelig, og det er svært lite interkommunalt samarbeid om disse pasientgruppene.

Så, som statsråden sier, det er sannelig på tide at vi kommer i gang, setter fart på og får kommunene til å prioritere arbeidet med nettopp disse pasientgruppene, som sitter og har sittet altfor lenge nederst ved bordet, og som kommunene er nødt til å ta på større alvor.

Karin Andersen (SV) [19:45:01]: Dette er en pasientgruppe som absolutt fortjener å bli bedre tatt vare på, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Bolig er «basic». Bolig er «basic» for oss alle. Det er helt umulig å gjøre seg nytte av helsetjenester eller annet, som f.eks. hvis man kommer inn i opplæringsløp. Det er fullstendig bortkastet hvis folk ikke har et trygt hjem når de kommer ut. Det er en utfordring jeg har til regjeringen, og det er at de må styrke dette feltet mye mer enn det de har gjort, for det er boligprisene som knekker folks mulighet til å klare seg sjøl nå. Har man en sykdomshistorie og en rushistorie, er det få av dem som har noe særlig penger til egenkapital.

Det er prosjekter, som dem representanten Kjenseth fortalte om fra Sarpsborg. Det er Housing First-prosjekter, det er leie-til-eie-boliger, men det er helt nødvendig at Husbanken har finansiering til å kunne gå inn i disse prosjektene, og der har regjeringen kuttet. Det er noen økninger på noen av tilskuddene, det er bra, men det er altfor lite til å gjøre noe med dette, og vi kan bruke ufattelig mye penger på dette uten at det kommer til å gjøre stor forskjell hvis ikke folk har et trygt hjem.

SV var enig med regjeringen når det gjaldt den kommunale medfinansieringen, men vi er bekymret for takten nå med å pålegge kommunene økt ansvar for dette før vi har klart å bygge opp et tilsvarende tilbud på kommunalt nivå. Jeg hører mange nå sier at det går så utrolig bra med den somatiske samhandlingsreformen. Det varierer ganske mye fra kommune til kommune og har lite med størrelse på kommunene å gjøre – det også.

Når det gjelder rus og psykiatri, er det også noen kommuner som er gode, men veldig mange mangler mye. Vi hadde høring i kommunalkomiteen om kommuneproposisjonen for noen dager siden, og da var det dette KS tok opp som et stort bekymringspunkt, både avklaringen av oppgaven og også hvordan dette skal kunne bygges opp.

Jeg ser at regjeringen har lagt inn 300 mill. kr i kommunenes frie inntekter, men: Punkt 1: Det er for lite. Punkt 2: Det må i så fall øremerkes. Man kan godt holde på og løfte pekefingeren og mene at dette tar ikke kommunene på alvor, men hvis man mener det for alvor fra statens side, må man si at disse pengene skal brukes til dette. Når det gjelder barnevernet, har regjeringen gjort det nå – i fjor og i år – akkurat som vi gjorde da vi satt i regjering. Vi prøvde uten, og det gikk ikke, og det er så viktig. Dette er også viktig. Dette er noen av de samme menneskene som før har vært i barnevernet, og som trenger å bli møtt på en ordentlig måte. Da er det mange ting som må på plass. KS sa også at de mente det var helt nødvendig å styrke DPS-ene før dette ble nødvendig, slik at man kunne få behandling raskt når man trengte det, og at det ikke var godt nok utbygd til nå til at man kunne foreta denne omleggingen nå.

Når det er slik at det er 25 pst. reinnleggelser som kunne vært unngått ved sterkere kommunalt tilbud, er det – jeg har ikke sett de tallene, annet enn at jeg hører de blir referert her – et veldig viktig signal, men da må vi virkelig klare å bygge det opp. Det er ingen som ønsker at pasienter skal holdes i institusjoner, verken ved tvang eller mot sin vilje eller hvis de er ferdig behandlet. Men jeg vil også løfte en liten advarende pekefinger mot å tro at man kan effektivisere alle typer behandlingsløp ned til fastsatte tidsrammer osv. Det lar seg ikke gjøre. Jeg har også gjennom mange år besøkt ganske mange institusjoner, og noen av dem behandler f.eks. dobbeltdiagnoser, der man nå er nede i veldig korte behandlingsløp, slik at man knapt er edru før man skal ut igjen. Jeg vil advare mot å si, helt uten forbehold, at korte behandlingsløp i spesialisthelsetjenesten alltid er et gode.

Vi skal ikke diskutere pakkeforløp i psykiatrien nå, men jeg og SV mener at det er en forløpsgaranti disse pasientene trenger, fordi psykiatri kombinert med rus har helt andre forløp enn det somatiske sykdommer har.

Kjersti Toppe (Sp) [19:50:17]: Senterpartiet sin plan for å greia ei omlegging i kommunane for rus- og psykiatripasientane er å ha ein femårig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse med øyremerkte midlar. Det har vi fremma forslag om i Stortinget. Der fekk vi stemmene frå Arbeiderpartiet og SV for.

Det er på grunn av at ein ikkje har ein opptrappingsplan for psykisk helse at vi er bekymra for korleis dette skal gå. Statsråden sa i innlegget at dette ikkje kjem for tidleg ‒ det kjem for seint. Da vil eg minna om at da vi innførte samhandlingsreforma, var dagens regjeringsparti kritiske når vi i den sa at vi tok sikte på å innføra dette for rus og psykiatri. Så no er heile problemstillinga vorten snudd. Viss statsråden meiner at det kjem for seint, kvifor har han da venta i tre år? Og kvifor har han utsett det i eitt år ut ifrå det som var varsla i sommar? Det er vel fordi som det står i kommuneproposisjonen, at det er «usikkerhet i datagrunnlaget til å kunne innføre ordningen uten betydelig risiko for tjenestetilbudet». Eg meiner at ein ikkje skal avfeia bekymringane mine fordi regjeringa sjølv kanaliserer det i kommuneproposisjonen.

Når det gjeld strakshjelp-sengeplassar i kommunane, høyrer eg statsråden argumenterer med at det er plass. Men alvorleg tala, det er ikkje snakk om å ha ein plass ‒ det er snakk om å ha eit behandlingstilbod. Det er ikkje det same å behandla ein pasient med KOLS eller ei forverring av andre kjende somatiske sjukdomar, som det er å ha eit fagleg tilbod for dei med problem med rus og psykisk helse. Er dei fagpersonane til stades i kommunane no? Er dei der til nyttår? Det er spørsmålet mitt.

Betalingsplikta for utskrivingsklare pasientar skal koma i 2018. Mitt spørsmål er om regjeringa og statsråden kan garantera at det ikkje skjer det same som har skjedd i somatikken, at kvaliteten i tilbodet for dei som er skrivne ut, er for dårleg, slik som Riksrevisjonen har påpeikt.

Vi takkar alle dei som har hatt innlegg. Det er ikkje så stor usemje om målet, men det går på om helsetenestene i kommunane er skodde for det auka ansvaret. Mi bekymring er at det som skjer, vil kunna gå ut over dei som dette eigentleg er til for, nemleg pasientane.

Statsråd Bent Høie [19:53:30]: Jeg er helt enig med representanten Karin Andersen i at bolig er helt avgjørende. Derfor har også regjeringen lagt fram en boligsosial handlingsplan, og bolig er også et sentralt punkt i opptrappingsplanen for rusfeltet. Men mange av disse pasientene, spesielt innen psykisk helse, har en bolig fra før, og det er ikke det som er hovedutfordringen, men at en ikke får et godt nok oppfølgingstilbud i kommunen som en bor i, og blir for lenge på institusjon.

Ellers var representanten Karin Andersens innlegg et kraftig oppgjør med konsekvensene av forrige regjerings politikk. Det skal jeg la ligge.

Det er helt klart at det nå er viktig å være tydelig på kommunenes ansvar, også for disse pasientene. Representanten Toppe setter spørsmålstegn ved det tilbudet som disse pasientene skal få i de kommunale øyeblikkelig hjelp-sengene. Det er helt sentralt at de kommunale øyeblikkelig hjelp-sengene ikke er senger som er etablert fordi de skal være et alternativ til en spesialisthelsetjeneste i de tilfellene der pasienten har bruk for spesialisthelsetjeneste. Disse sengene er etablert fordi kommunehelsetjenesten skal ha en mulighet til å legge inn pasienter som de vurderer er i en situasjon der de ikke tar sjansen på at pasienten er hjemme, men at pasienten skal ha oppsyn og hjelp av helsepersonell på primærhelsetjenestenivå.

Jeg forventer faktisk at en lege som er utdannet til allmennlege, også er i stand til å gi hjelp til et menneske som har rusproblemer og psykiske helseutfordringer, på et primærhelsetjenestenivå. Har pasienten behov for spesialisthelsetjeneste, skal pasienten selvfølgelig komme til spesialisthelsetjenesten. Slik er det innen somatikken, og jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være annerledes innen feltene rus og psykisk helse.

Vi vet at disse virkemidlene virker, og skal vi komme oss ut av den situasjonen hvor man hele tiden konstaterer at kommunene ikke prioriterer denne gruppen, at det ikke er et godt nok tilbud, så må vi ta i bruk noen av de virkemidlene vi ser at virker. Det er nettopp det regjeringen foreslår – samtidig som vi har en opptrappingsplan for rusfeltet, samtidig som vi bevilger konkrete, øremerkede penger til å bygge opp tilbud innenfor feltet psykisk helse, slik vi gjør når det gjelder psykologkompetanse i kommunene.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 6 ferdig.