Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og regjeringen 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalspersoner og seks replikker med svar etter medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri A. Meling (H) [10:03:54]: (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg benytte anledningen til å takke partiene for et godt samarbeid om denne skattereformen. Jeg er glad for å kunne presentere at et bredt flertall stiller seg bak hovedlinjene i regjeringens skattereform og i tillegg er enig om en rekke punkter som jeg vil komme nærmere tilbake til. Dette flertallet gjelder alle partier utenom SV, og for ordens skyld vil jeg også påpeke at Miljøpartiet De Grønne heller ikke er en del av dette skatteforliket, men de er som kjent ikke representert i finanskomiteen.

Skattemeldingen som vi i dag har til behandling, ble fremmet parallelt med statsbudsjettet for 2016 i fjor høst. Komiteen har brukt en del tid på behandlingen av denne og til å arbeide seg frem til en bred enighet. Skatt er et viktig virkemiddel for å skaffe inntekter til å finansiere velferdssamfunnet vårt, men skatt er også et viktig rammevilkår for næringslivet og for oss som enkeltindivider og skattytere. Vi vet at skatt er et kraftfullt virkemiddel som stimulerer til ulik type av adferd.

Forutsigbarhet er derfor viktig for både næringsliv og personer. Det innebærer en trygghet i rammebetingelser som vil stå fast selv om det politiske flertall skulle endres i forbindelse med valg fremover. Jeg er glad for at partiene har erkjent betydningen av forutsigbarhet og strukket seg i diskusjonene for å finne gode kompromisser sammen.

Norge er som kjent i en situasjon med høy arbeidsledighet i deler av landet – mest som følge av lav oljepris og lavere investeringsnivå i landets største sektor, nemlig petroleumssektoren. Vi trenger å skape mange nye arbeidsplasser for å kompensere for bortfallet, både når det gjelder antall arbeidsplasser, og når det gjelder verdiskaping og skatteinntekter. Et godt og konkurransedyktig skattesystem bidrar positivt til denne omstillingen.

Det er bred enighet om å videreføre viktige prinsipper i skattesystemet vårt fra reformen i 1992, med brede skattegrunnlag, relativt lave satser og stor grad av likebehandling av ulike investeringer, finansieringsformer og virksomhetsformer samt symmetrisk behandling av inntekter og kostnader. Det er viktig å opprettholde og om mulig styrke effektiviteten og symmetriegenskapene i skattesystemet vårt.

Det må understrekes at den brede politiske enigheten først og fremst handler om skattesystemet, ikke om det totale skattenivået. Der vil det fremdeles være betydelig uenighet mellom de partier som vil skatte mer, og de partier som vil skape mer og skatte mindre. Skatt er ikke et mål i seg selv, men det er et middel. Vi vet at skatt virker. Det betyr at vi gjennom denne skattereformen og dette skatteforliket sender viktige signaler i en retning som bør oppmuntre til økte investeringer i Norge, til arbeid og til omstilling.

Bakgrunnen for skattereformen vi har til behandling i dag, er spesielt to forhold:

I erkjennelsen av at kapital, aktivitet, ressurser og mennesker lett flyttes over landegrenser i en stadig mer globalisert verden, er det viktig at vi har et skattenivå for selskaper som er konkurransedyktig. Videre er det viktig å sikre at selve skattegrunnlaget ikke uthules ved at verdier flyttes ut av Norge av flernasjonale selskaper.

Den forrige regjeringen nedsatte derfor et skatteutvalg, det såkalte Scheel-utvalget, som skulle se på disse spørsmålene, og utvalget leverte sin NOU, Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi, i 2014. Denne NOU-en ble sendt på høring og har vært et viktig bidrag i utformingen av skattemeldingen som behandles i dag.

Jeg er glad for at et bredt politisk flertall er enig i at selskapsskatten i Norge må reduseres for å gjøre skattenivået mer konkurransedyktig i forhold til landene rundt oss. Regjeringen foreslo å senke denne til 22 pst. innen 2018, men i skatteforliket med de andre partiene er vi enige om at satsen skal være 23 pst. innen 2018. Samtidig er partiene enig om at ytterligere reduksjoner vurderes i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland. Det er samtidig viktig å understreke budskapet fra en samlet komité om at vi legger til grunn at Norge verken bør eller skal være ledende på et lavt skattenivå, men at vi må harmonisere oss med våre naboland.

Vi er i en situasjon med høy arbeidsledighet i Norge, og mange ressurser settes inn for å etablere nye arbeidsplasser og trygge de eksisterende. En del av denne jobben må nødvendigvis skje innenfor de etablerte bedriftene, og den største muligheten til vekst og videreutvikling ligger sannsynligvis innenfor innovasjon, nye produktområder og nye markeder. Da er det viktig at bedriftene selv får beholde en større andel av overskuddet for å ha egenkapital til å løfte innovasjon og investeringer. Forskning viser også at reduksjon i selskapsskatten sannsynligvis er det viktigste grepet vi kan gjøre for å øke investeringene i næringslivet.

Vi ønsker å videreføre prinsippet om lik sats i alminnelig inntekt for selskap og person, og jeg er glad for at partiene stiller seg bak regjeringens forslag om en trinnskatt for personbeskatningen som erstatter den tidligere toppskatten.

Jeg er glad for at det er enighet om at nivået på utbytteskatten skal holdes på om lag samme nivå som i dag, når vi ser den i sammenheng med selskapsskatten. Dette gir en viktig forutsigbarhet for den såkalte eierskatten, altså summen av selskapsskatt og utbytteskatt. Flere høringsinstanser har påpekt at avstanden mellom utbytteskatt og kapitalskatt kan medføre uheldige tilpasninger og kanskje også kreative renteprodukter. Derfor har partiene vært opptatt av å redusere denne avstanden. Enigheten om en økt skjermingsrente er et viktig grep i så henseende.

Jeg er også glad for enighetspunktet knyttet til å etablere en ordning for langsiktig sparing i børsnoterte aksjer og aksjefond i forbindelse med budsjettet for 2017, som innebærer at gevinster ikke beskattes løpende. Dette vil forhåpentligvis også stimulere flere til å investere i næringslivet.

Det er en ganske samstemt oppfatning at skattesystemet vårt på mange måter favoriserer investering i eiendom. Regjeringen har gjennom sine budsjettforslag og arbeidet med samarbeidspartiene gjort flere grep for å redusere denne favoriseringen. Vi trenger å stimulere investeringer i andre sektorer også, og det er et mål at skattesystemet skal bli mer nøytralt i så henseende. Jeg er glad for at vi i skatteforliket er enige om å innføre en verdsettingsrabatt i formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, nemlig aksjer og driftsmidler, med 20 pst., og at grunnlaget for gjeldsfradrag reduseres tilsvarende. For Høyre er dette et viktig skritt på veien for å redusere og på sikt fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Jeg er glad for at også Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gir uttrykk for det samme. Det gir en retning om hvor disse fire partiene ønsker å gå sammen fremover.

Jeg er glad for at et bredt politisk flertall, dvs. alle utenom SV, på mange måter erkjenner at det er utfordringer knyttet til formuesskatten.

Det er enighet om at problematiske sider ved formuesskatten bl.a. er at den betales av norske eiere til bedrifter som går med underskudd. For mange betyr dette faktisk at de må ta ut utbytte fra bedrifter som går med underskudd for å betale formuesskatt, istedenfor å kunne styrke egenkapitalen eller investeringer i bedriften. Videre kan formuesskatten gjøre det vanskelig for gründere å gå på børs fordi en da kan oppleve en rask verdiøkning som utløser formuesskatt. Begge disse forholdene adresseres i enighetspunktene i forliket.

Regjeringen bes om å foreta en vurdering av hvordan midlertidige likviditetsproblemer eventuelt kan avhjelpes uten at det skapes en omgåelsesmulighet for formuesskatten, og det er bra at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett har tilkjennegitt at dette skal gjelde allerede fra 2016. Regjeringen kommer tilbake i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 på hvilken måte en slik ordning skal rammes inn.

Videre bes også regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 å vurdere muligheten for en ordning med tidsbegrenset rabatt i formuesskatten for gründere ved børsintroduksjon av det respektive selskap.

Problemene knyttet til selskaper som går med underskudd, og til børsintroduksjon for gründere, er allerede nevnt, men jeg er glad for at flertallet også ser utfordringene med kapitaltilgang på beløp under 200 mill. kr for små og mellomstore bedrifter i Norge, og hvordan disse på mange måter er avhengig av norsk kapital. Det viser betydningen av å stimulere frem større private kapitalbaser i Norge, og da er den særnorske formuesskatten en hindring.

Arbeidet mot skattetilpasning forsterkes også som følge av skatteforliket gjennom en rekke punkter. Det er en samlet komité som understreker betydningen av at verdier som er skapt i Norge, også skal skattes av i Norge.

Avslutningsvis vil jeg igjen uttrykke tilfredshet med at hovedretningen i regjeringens skattemelding har fått tilslutning gjennom et bredt skatteforlik. Dette sikrer et forutsigbart skattesystem for norsk næringsliv som er nødvendig for den økonomiske omstillingen Norge nå står midt oppe i. Den anerkjenner en politikk som ikke minst Høyre er opptatt av, nemlig at lavere skatter gir økte investeringer, økt aktivitet i økonomien og flere arbeidsplasser. Skatteforliket styrker vilkårene for norsk eierskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [10:13:53]: Det er bra at vi har fått et forlik som faktisk vil gi grunnlag for økte investeringer i norsk næringsliv, økt verdiskaping, og for å sikre og skape nye arbeidsplasser forhåpentligvis over hele landet. Problemet er alle skattekutt, tosifrede milliardbeløp som regjeringspartiene har tappet felleskassen for, uten at det har noen sysselsettingseffekt. Den blå såkalte dynamiske skattepolitikken har heller økt forskjellene og gitt en rekordhøy ledighet, som dessverre ser ut til å bite seg fast.

Så jeg vil spørre representanten Meling: Hva er drivkraften hos Høyre? Er hun fornøyd med å ha brukt så mye penger, som bare har skapt mer rikdom hos noen, men ikke skapt vekst i arbeidsplasser?

Siri A. Meling (H) [10:14:41]: Jeg er veldig fornøyd med at denne regjeringen, sammen med våre samarbeidspartnere, har klart å redusere skattenivået i Norge betraktelig. Det er viktig av den grunn – som vi også nevner i skattemeldingen sammen med Arbeiderpartiet – at vi ser en sammenheng mellom reduserte skatter og det at bedrifter kan investere i framtiden, investere for å trygge arbeidsplasser og for å få nye arbeidsplasser. Og vi vet at de største forskjellene i dette samfunnet er mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Så det å fokusere på hvordan vi best kan skape jobber for mennesker i dette landet, er noe av det beste vi kan gjøre i forhold til en god fordelingspolitikk.

Tore Hagebakken (A) [10:15:25]: Jeg må gå litt videre på det. Regjeringas kanskje viktigste prioritering – formuesskatten – har som kjent svært liten effekt, verken på investeringer eller på arbeidsplasser. Det går fram av både Scheel-utvalgets utredning, regjeringas egne rapporter og, senest, SSBs analyser. Skattekutt til de aller rikeste bidrar imidlertid til å øke forskjellene, og representanten Flåtten – kollega av representanten Meling og fraksjonsleder for Høyre i finanskomiteen – har tidligere blitt sitert på at han mener at formuesskatten vil gi mer likhet ved at flere kommer i jobb. Når Scheel-utvalget og en rekke framtredende økonomer i SSB sier at det ikke gir effekt på investeringer, og ikke gir effekt på sysselsetting, hva tenker representanten da om kollega Flåttens utsagn?

Siri A. Meling (H) [10:16:18]: Jeg er helt enig. Det viktigste er å kunne tilby jobber, for det er det som utgjør de store forskjellene i Norge, mellom dem som har jobb, og dem som står utenfor arbeidslivet. Derfor blir det et overordnet viktig mål å sikre arbeidsplasser.

Så er det riktig at selskapsskatten nok er den skatten som har den største effekten på investeringer, men vi vet jo også at for små og mellomstore bedrifter som skal hente kapital, nettopp til å styrke sin egen framtid og trygge arbeidsplasser, under 200 mill. kr, er det i første rekke det norske markedet de henvender seg til, og da er de helt avhengig av at det også er privat kapital tilgjengelig for å investere i disse små og mellomstore bedriftene. Norge består i all hovedsak av små og mellomstore bedrifter som gjør en viktig jobb ute i det ganske land og i små lokalsamfunn langs kysten, ikke minst. Da er vi avhengig av at det er tilgang på privat kapital, og at en ønsker å investere, og da er det å få redusert formuesskatten en viktig del av det bildet.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:17:33]: La meg gi ros til saksordføreren for den måten vi nå har kunnet lande en veldig viktig sak på.

Som representanten Meling nevnte i sitt innlegg, er spørsmålet om formuesskatt en viktig del av innstillingen, og jeg tror alle erkjenner at det er noen utfordringer ved den, uavhengig av et prinsipielt utgangspunkt. Derfor er det enighet om at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 skal gi en vurdering av de bedrifter som går med underskudd, og også de bedrifter som er i en oppstartposisjon og dermed kan få særlige utfordringer med likvide midler for å betale en eventuell formuesskatt via sine eiere.

Det står «å vurdere», og jeg har lyst til å høre hvor viktig dette er for Høyre å få en løsning på.

Siri A. Meling (H) [10:18:33]: Det er absolutt et prioritert område, og regjeringen viser i sitt framlegg nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett at man ønsker at en slik ordning i forhold til bedrifter og eierskap til bedrifter som går med underskudd, skal gjelde allerede fra inneværende år. Så får vi se på hvilken måte en klarer å ramme inn denne ordningen.

Men det er klart at en av de uheldige sidene ved formuesskatten er at det er en skatt på eiendeler og ikke på en kontantstrøm. Det betyr at f.eks. i tider som dette, når oljenæringen sliter, mange skip ligger i opplag osv., er det mange eiere langs kysten, bl.a., som da må betale formuesskatt på verdier de i realiteten ikke har, og tapper bedrifter i en vanskelig situasjon. Så jeg er veldig glad for at regjeringen også prioriterer dette.

Når det gjelder gründere og børsintroduksjon, regner jeg med at regjeringen vil følge opp det på en god måte og komme tilbake i statsbudsjettet for 2017 og se på hvilke måter en nå kan avhjelpe gründere som ønsker å gå på børs.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:19:45]: Avskrivningsregler er et utrolig viktig virkemiddel, som bidrar til lønnsomheten for bedrifter på sikt, og som bidrar på skattebelastningen på kort sikt.

Vi i Senterpartiet har sammen med Høyre tidligere vært veldig opptatt av at man skal ha gode avskrivningsregler, som gjør at det skal være lønnsomt å investere i bedriften, og at vi får ned skattebyrden for bedrifter som investerer. Derfor har et av våre hovedønsker i forbindelse med denne behandlingen vært at vi skulle slå fast at vi fortsatt skulle bruke avskrivningsregler som et godt verktøy til å stimulere norske bedrifter til å investere.

Derfor synes jeg det er rart at det ikke var mulig å få med Høyre på deres egne programformuleringer, for i Høyres program står det at man skal gjøre det mer lønnsomt å investere i driftsmidler gjennom bedre avskrivningssatser. Det la vi inn i innstillingen, men Høyre ville ikke legge seg inn på og støtte sine egne tidligere programformuleringer om at avskrivning er et viktig virkemiddel. Hvorfor ikke?

Siri A. Meling (H) [10:20:46]: Det er et godt prinsipp at avskrivninger skal gjenspeile det som faktisk er det reelle verdifallet på ulike objekter. Vi skal være klar over at avskrivningsmulighetene også er en del av det som på mange måter kan uthule et skattegrunnlag. Når vi samtidig er enige om at vi ønsker brede grunnlag og lave satser, er det klart at en må se ting i en større sammenheng.

Jeg er glad for at vi har en enighet bak dette prinsippet om at avskrivninger skal avspeile de reelle verdifallene på ulike objekter. Jeg er også glad for det vi fikk til gjennom enigheten bl.a. med Senterpartiet, hvor vi ikke gjorde endringer bl.a. på avskrivninger for husdyrbygg.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:21:43]: Først er det viktig å få sagt at det ikke står i enighetspunktene noe om avskrivningssatser, at vi slutter oss til det prinsippet som regjeringen hadde i sin melding. Det er ikke en del av de enighetspunktene, for det står ikke omtalt. Det eneste som står om avskrivningen i enighetspunktene, er det om husdyrbygg.

Hvis det er å forstå som et prinsipp, det Siri A. Meling sier, må jeg referere fra Høyres program:

«gjøre det mer lønnsomt å investere i nye driftsmidler gjennom mer gunstige avskrivningssatser.»

Det står i Høyres program.

I Sundvolden-erklæringen, som Høyre og Fremskrittspartiet er enige om, vil jeg tro, står det:

«Gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig.»

Er dere nå uenige i det som står i Sundvolden-erklæringen, og det som står i Høyres program?

Siri A. Meling (H) [10:22:29]: Vi er på ingen måte uenig i det, og det trenger ikke være noen motsetning heller. Men det er viktig å legge til grunn et prinsipp om at avskrivninger skal gjenspeile det som faktisk er det reelle verdifallet på ulike objekter.

Så har jeg lyst til å gjenta at det å bruke avskrivninger i utstrakt grad også vil være med på å uthule et skattegrunnlag. Det å sikre skattegrunnlaget har vært en viktig del av denne skattereformen for at vi nettopp skal kunne opprettholde et system hvor vi har bredt grunnlag å skatte av, og hvor vi også kan holde relativt lave skattesatser. Disse tingene må ses i en helhet og i en sammenheng.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:23:24]: Jeg vil gratulere representanten Meling med å ha jobbet i land et forlik, et bredt forlik, som mitt parti ikke er en del av, men som er oppsiktsvekkende bredt med tanke på at effekten av forliket, ifølge Finansdepartementets egne beregninger, er til forveksling lik regjeringens øvrige skatteprofil tidligere i perioden. Den har det jo pleid å være en bred kritikk av, men den kritikken har nå i stor grad stilnet.

Jeg vil følge litt opp representanten Slagsvold Vedums replikk, for det er flere ting som ligger i dette forliket, og som er i strid med det regjeringen tidligere har gitt signaler om. Da tenker jeg spesifikt på skjermingsrenten, og økt skjermingsrente, som ifølge Finansdepartementet først begynner å gi merkbar effekt om man har en formue på over 50 mill. kr. Det står i skattemeldingen fra regjeringen at en økning av skjermingsrenten «kan reise spørsmål ved om dagens system med skjermingsfradrag i det hele tatt er bærekraftig».

Hvorfor har forlikspartnerne overkjørt sin egen regjering og handlet i strid med regjeringens råd i en så viktig sak?

Siri A. Meling (H) [10:24:27]: Først har jeg lyst til å takke SV. Selv om partiet ikke var med i det endelige skatteforliket, var SV lenge med i samtalene og ga viktige og gode bidrag inn i den debatten.

Når det gjelder spørsmålet om skjermingsrente, var jeg litt inne på det også i mitt innlegg. Slik som vi nå rigger eierskatten, får en en differanse mellom utbytteskatt og kapitalskatt som kan føre til uheldige tilpasninger. I et slikt bilde er det viktig også å styrke skjermingsrenten, men det overordnede fokuset er på å få stimuli til å investere, at mennesker skal investere i næringslivet. Da er også det å ha en god skjermingsrente som avspeiler reell risiko, og at det ligger til grunn, en viktig del av det å få til økte investeringer i næringslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Truls Wickholm (A) [10:25:43]: Høy deltakelse i arbeidslivet og et forholdsvis høyt skattenivå som gir oss inntekter til å finansiere det som har blitt et av verdens beste velferdssamfunn, er sentrale kjennetegn ved den norske modellen.

Skal vi lykkes i å bevare og videreutvikle det samfunnet som vi har skapt, er vi avhengig av å opprettholde fellesskapets inntekter. Når arbeid til alle er et selvstendig mål, er det for å gi den enkelte frihet, men det er også det viktigste middelet for å finansiere framtidens velferd. Vi bruker skatteinntektene til å betale for utdanning og kompetanse som bedriftene etterspør, infrastruktur som gjør det mulig å transportere produktene effektivt, og permisjonsrettigheter og barnehageplasser som gjør det mulig å kombinere jobb og barn.

Det er mange faktorer som avgjør om Norge er et attraktivt land å investere i. Scheel-utvalget mener selv at det er andre faktorer enn skatt som er mest avgjørende for om det samlede investeringsnivået i Norge blir høyt. Stabile rammevilkår og tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft er viktige elementer.

I rapporten «Doing Business 2015», som publiseres av Verdensbanken, rangeres Norge på sjette plass av 189 land. Som vi leste i går, har riktignok norsk konkurransekraft forverret seg noe under denne regjeringen, men den er fortsatt høy. Rangeringen tar utgangspunkt i ti ulike mål for hvor enkelt det er å starte og drive virksomhet i ulike land.

Skattesystemet spiller også en viktig rolle i denne sammenheng. Skal vi kunne opprettholde et tilstrekkelig høyt skattenivå, må skattesystemet innrettes slik at det skaper minst mulig effektivitetstap. Siden skattereformen i 1992 har skattesystemet bygget på prinsippene om brede skattegrunnlag, lave satser og symmetrisk behandling av utgifter og inntekter. Vi har i Norge langt på vei likebehandling av ulike næringer, eierformer, investeringer og kapitalinntekter, noe som sikrer at kapitalen investeres der hvor den kaster mest av seg. Studier og evalueringer av 1992-reformen viser at den bidro til vesentlig høyere effektivitet og vekst i norsk økonomi.

Et problem med skattereformen i 1992 var allikevel delingsmodellen. Den var ment å ivareta de fordelingspolitiske ambisjonene i fraværet av utbytteskatt ved at aktive eiere, dvs. de som eide to tredjedeler av aksjene i et selskap, fikk tilordnet lønns- og kapitalinntekt basert på verdien av kapitalen i selskapet de hadde eierandel i. Det ga sterke incitamenter til å selge seg ned, slik at man kom under en eierandel på to tredjedeler – og dermed kun hadde kapitalinntekt.

Hovedmålet med skattereformen i 2006 var å få en likere behandling av kapital- og arbeidsinntekt ved å rette opp incitamentene til å unngå delingsmodellen. Det ble bl.a. derfor innført utbytteskatt, og delingsmodellen ble opphevet. Evalueringsmeldingen, med Innst. 365 S for 2010–2011, tegner et positivt bilde av effektene av 2006-reformen.

Etter reformen i 1992 hadde Norge en lav selskapsskatt sammenlignet med våre viktigste handelspartnere. Siden den gang har det skjedd mye. Internasjonal skattekonkurranse og stadig sterkere press på selskapsskatten har gjort at den norske selskapsskatten nå framstår som høy. En høy sats bidrar til å gjøre Norge til et mindre attraktivt land å investere i og gir sterke incentiver til overskuddsflytting og dermed uthuling av skattegrunnlaget. Det var bakgrunnen for at Stoltenberg II-regjeringen startet arbeidet med å berede grunnen for en skattereform, satte ned Scheel-utvalget og varslet de første kuttene i selskapsskatten i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2013.

Arbeiderpartiets utgangspunkt var aldri at dette skulle være en reform for store, generelle skattekutt. Forliket inneholder derfor få bindinger på skattesatser. Det er skattesatsene som bestemmer skattenivået og graden av omfordeling. Fellesskapet må sikres inntekter som setter oss i stand til å løse de store oppgavene som ligger foran oss. Det betyr ikke at regnskapet etter skattereformen må gå nøyaktig i null. Provenyanslagene ved skatteomlegging vil alltid være grove og usikre, og det gir derfor liten mening å regne krone mot krone.

Det er viktigere å sørge for at satsene innrettes slik at symmetrien i skattesystemet opprettholdes og tilpasningsmulighetene begrenses. Et mer effektivt skattesystem som øker investeringsviljen, vil etter all sannsynlighet også gi mer aktivitet i økonomien og bidra til at skatteinntektene øker. Dette var erfaringer fra 1992-reformen. Disse effektene er imidlertid beheftet med stor usikkerhet og vil også avhenge sterkt av hvilke skatter som endres. Eksempelvis har formuesskatten liten beviselig effekt, noe som vi har fått bekreftet både gjennom Scheel-utvalget, gjennom en rekke framtredende økonomer og gjennom regjeringens egne rapporter. Vi vet også – bl.a. gjennom SSBs ferske analyse – at skattekutt er en dyr og svært lite effektiv strategi for å øke sysselsettingen. For kostnaden av å generere én arbeidsplass gjennom skattekutt vil vi kunne få 15 arbeidsplasser i privat sektor heller ved å prioritere offentlige investeringer. Det taler klart imot store skattekutt, spesielt i en tid da vi opplever det høyeste antall ledige som er målt i Norge noen gang.

Det har tjent Norge godt å ha bred enighet i Stortinget om de viktigste prinsippene skattesystemet vårt bygger på, til tross for uenigheter om satser og det samlede skattenivået.

Arbeiderpartiet har hele veien ment at den internasjonale utviklingen krever at Stortinget igjen finner sammen i et bredt forlik som beskytter skattegrunnlaget, gir et mer effektivt skattesystem og bedrer incentiver til å gjøre investeringer i Norge. Arbeiderpartiet er derfor glad for at et bredt flertall er med på å ta ansvar for å skape stabile og gode rammebetingelser for næringslivet. Forutsigbarhet i skattesystemet er viktigere for næringslivet enn skattesatser. La oss håpe at årets budsjett er det siste hvor stortingsflertallet i siste innspurt av budsjettforhandlingene kommer opp med nye, ikke-utredede skatte- og avgiftsforslag som setter tusenvis av arbeidsplasser i fare.

Skattereformen ble ikke så omfattende som den kunne ha blitt, men i Arbeiderpartiet er vi fornøyd med å ha fått gjennomslag for de fleste av våre primærstandpunkter som vi presenterte sist høst. Jeg skal ikke gå inn på alle, men jeg nevner noen:

Vi er glad for at det er enighet om å redusere selskapsskatten til 23 pst., i tråd med Arbeiderpartiets forslag. Dette er den skatten som virkelig betyr noe for hvor store investeringer Norge tiltrekker seg. Samtidig signaliserer vi at vi ikke akter å ta føringen i et kappløp om å kutte selskapsskatten mest mulig. Et bredt flertall på Stortinget er nå for å beholde formuesskatten som den eneste skatten flere av landets rikeste betaler, og vi har innrettet den bedre.

Sist høst la vi fram et forslag om lik verdifastsettelse for aksjer, næringseiendom og sekundærboliger, slik at det skulle bli like lønnsomt skattemessig å investere i en maskinpark som i en leilighet nr. 2, 3 eller 4. Det retter opp en skjevhet i formuesskatten, og det har vi nå fått en bred enighet om.

Vi er også fornøyd med å ha fått gjennomslag for å justere skjermingsfradraget, noe som er viktig særlig for små bedrifter, som skal klare å tiltrekke seg risikokapital. Og vi er glad for at det er enighet om beskatning av finansnæringen.

Et svært viktig punkt som Arbeiderpartiet har jobbet med over tid, og som ble ytterligere aktualisert gjennom Panama Papers, er tiltak mot skatteunndragelser. Det er viktig at vi nå får en rask og god implementering av BEPS-enigheten i Norge, og at vi får en vurdering om å utvide opplysningsplikten til også å omfatte hensikten med transaksjoner, slik at ligningsmyndigheter ikke bare ser øyeblikksbilder av en transaksjon, men også forstår hvorfor den skjer. Det vil gjøre det lettere å vurdere og å oppdage om ting er som det skal. Og vi er enige – igjen – om at land-for-land-rapportering skal synliggjøre uønsket skattetilpasning og sikre relevante opplysninger fra datterselskaper og deres støttefunksjoner, at det skal framkomme i regnskapet, og at vi nå også skal få ført tilsyn med dette.

Et punkt er om et norsk offentlig eierskapsregister som skaper åpenhet om eierskap i norske selskaper, og som gjør det mulig å finne fram til selskapenes faktiske og ultimate rettighetshavere og eiere. Vi er også veldig fornøyd med at rentebegrensningsregelen utvides til også å omfatte eksterne renter, for det er blitt mer og mer klart at også eksterne renter effektivt kan brukes for overskuddsflytting.

Vi skal også vurdere advokaters taushetsplikt, i tillegg til at vi skal se på hvordan norsk lovverk er rustet for å møte stadig mer komplekse finansielle instrumenter og selskapskonstruksjoner.

Til slutt vil også jeg benytte anledningen til å takke komiteen – og selvfølgelig også saksordføreren, Siri Meling. Vi vil igjen fra Arbeiderpartiets side understreke viktigheten av dette brede forliket og det positive i at Stortinget så bredt tar et felles ansvar for å bli enige om noen prinsipper som skaper forutsigbarhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigurd Hille (H) [10:35:58]: Arbeiderpartiet skal ha ros for at partiet har foreslått å være med på dette forliket, og for at de da bl.a. foreslår å innføre en verdsettelsesrabatt på 20 pst. i formuesskatten innen 2018 for aksjer og driftsmidler. Det betyr at skattegrunnlaget og dermed formuesskattebelastningen reduseres. Dette er svært gledelig sett med våre øyne.

Men i Klassekampen den 10. mai uttaler Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen at etter 2017 skal formuesskatten økes, og satsen her skal opp, noe som hun har kommet med forslag om i «budsjett etter budsjett», som hun sier.

Betyr dette at virkningen av forlikets punkt 2 skal undergraves ved første og beste anledning?

Truls Wickholm (A) [10:36:52]: Forlikets punkt 2 om lik verdifastsettelse handler, som flere talere har vært inne på, om at vi ikke skal få en skjevinvestering på grunn av skattesystemet. Det er viktig at skattesystemet ikke er det som er utslagsgivende for om en person, eller en bedrift, for den saks skyld, velger å gjøre en investering i eiendom eller i bedrifter – ting som er med på å skape aktivitet. Det er det verdifastsettelsen som er. Hvilken sats man legger oppå der, så lenge den er lik, vil ikke skape vridninger.

Sigurd Hille (H) [10:37:42]: Poenget er jo at når man innfører en slik rabatt, vil det påvirke skattegrunnlaget. Når man setter ned skattegrunnlaget i formuesskatten, vil det være en lettelse. Hvis man i neste hånd går hen og øker satsen, vil man jo for bedriftseiere da nulle ut den fordelen man innfører.

Ser ikke representanten dette som et problem?

Truls Wickholm (A) [10:38:10]: Jeg registrerer at representanten Hille omtaler dette som en rabatt. Arbeiderpartiet omtaler dette konsekvent som en lik verdifastsettelse, slik jeg også gjorde i mitt innlegg.

Hvis representanten Hille, som han sikkert har gjort tidligere i år, har lest det alternative budsjettet til Arbeiderpartiet for inneværende år, vil han ha sett at det allerede der ligger en lik verdifastsettelse av eiendom og aksjer på 80 pst., men at Arbeiderpartiet har en skattesats på 1,1 pst. i sitt alternative budsjett for inneværende år. Det gjør at vi får de positive effektene ved en lik verdifastsettelse, hvor det ikke skapes vridninger i investeringene. Samtidig er vi også med på å beskatte dem som har de største formuene, mer enn det som regjeringen ønsker, fordi vi mener at de som har litt mer, skal være med på å ta en litt større byrde enn dem som har litt mindre.

Roy Steffensen (FrP) [10:39:21]: Det er bare tre år siden, i valgkampen 2013, at Arbeiderpartiet var flittige brukere av slagordet: En krone mindre i skatt betyr en krone mindre til velferd.

I dag tar Arbeiderpartiet til orde for at det er problematiske sider ved formuesskatten som gjør at den bør få kutt. Representanten Wickholm nevnte i sitt innlegg at vi har for høy selskapsskatt, og at det er nødvendig at den får kutt. Av ren nysgjerrighet lurer jeg derfor på om representanten Wickholm kan si hvilken versjon av Arbeiderpartiet det er han mener tar feil? Er det 2013-versjonen? Eller er det 2016-versjonen? Eller er vi i en situasjon hvor Arbeiderpartiet fortsatt står på sitt slagord fra 2013, og mener at dagens vedtak vil føre til mindre velferd?

Truls Wickholm (A) [10:40:09]: Dagens vedtak er en enighet om skattesystem, ikke skattenivå. Det er jeg sikker på at representanten fra Fremskrittspartiet kan være enig i. Fremskrittspartiet er ikke på noen som helst måte forpliktet utover det som står i avtalen, på hva man skal gjøre med sine skattesatser. Det er heller ikke Arbeiderpartiet.

Da vi gikk inn i disse forhandlingene, var vårt utgangspunkt at forhandlingene skulle være provenynøytrale, at vi skulle ta inn like mye inntekter til fellesskapet. Det Arbeiderpartiet har vært opptatt av, er å ha et mest mulig effektivt skattesystem: at vi har lave satser på de områdene hvor høye skattesatser bidrar til mindre effektivitet, og så kan vi ha høyere skattesatser på de områdene hvor skattesatsene ikke bidrar til å ta ned effektiviteten i investeringene i økonomien så mye. Det er en smart måte å innrette skattesystemet på, og det er vårt utgangspunkt for å være med på disse forhandlingene.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:41:23]: La meg få si at jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet har spilt en så aktiv rolle for å få til et bredt forlik. Det er viktig for forutsigbarheten, ikke minst for næringslivet og dermed arbeidsplasser.

Representanten Wickholm har vært inne på satser. Jeg har lyst til å spørre representanten hvor viktig det har vært for Arbeiderpartiet å ha samme sats på selskapsbeskatningen og personbeskatningen. Og i den forbindelse, siden man snakker om fordeling: Kan vi da regne med, er det et signal fra Arbeiderpartiet, at man i denne trinnskatten vil beskatte de øverste inntektene sterkere? Er det det vi kan lese ut av det innlegget som ble holdt av representanten Wickholm?

Truls Wickholm (A) [10:42:22]: Jeg vil først av alt takke for rosen som Arbeiderpartiet får. Da skal jeg være forsiktig med å ta for mye av æren selv, men også si at vi i Arbeiderpartiet er godt fornøyd med den innsatsen som vår fraksjonsleder, Marianne Marthinsen, har gjort i de forhandlingene.

Når det kommer til symmetri, som jeg oppfatter at er det representanten spør om, er det viktig for å unngå tilpasning at de generelle skattesatsene er mest mulig like. Så har også Arbeiderpartiet i sitt budsjett for inneværende år signalisert at vi ønsker en trinnsats med mer progressivitet, at de med de laveste inntektene betaler noe mer, og at de med høyere inntekt – i likhet med det vi mener på andre områder innenfor skattesystemet – er med og drar lasset i noe større grad.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:43:31]: Jeg vil også gratulere Arbeiderpartiet og rose dem. De har de siste ukene oppvist en helt egen evne til å finne eufemismer for ordet «skattekutt» og finne måter å kutte skatten på, men si at det er noe annet man gjør. Det siste begrepet jeg hørte i dette innlegget, var en forbedring, eller justering var det kanskje, av formuesskatten. Det er en justering som gir i snitt 326 100 kr til hver og en av de 0,2 promille rikeste menneskene i landet. Og utfordringen til Arbeiderpartiet er at det synes som om det bare er Arbeiderpartiet alene som mener at redusert verdsetting av aksjer ikke gir lavere skatt på aksjer. Dagsavisen skriver på lederplass i dag:

«Men faktum er likevel at skillelinjene mellom høyre- og venstresiden blir utydelige etter forliket – og at Ap har gått med på skattelettelser til de rikeste. (...) Og taper venstresiden valget, vil det heller ikke bli noe av den økningen av skattesatsene som Ap trøster seg med etter forliket.»

Hva tenker representanten Truls Wickholm når han får den typen kritikk fra det som, historisk sett i hvert fall, har vært et organ svært så positivt innstilt til Arbeiderpartiet?

Truls Wickholm (A) [10:44:41]: Jeg tror ingen skal bli overrasket over at det vil bli ført høyrepolitikk dersom høyrepartiene vinner valget, men skulle det være slik som jeg tror Snorre Valen og jeg håper på, at Arbeiderpartiet vinner regjeringsmakt, så vil det jo også bli ført en sosialdemokratisk politikk etter 2017. Jeg tror at Snorre Valen forstår godt sammenhengen mellom at det er mulig å ha en lik verdifastsettelse, men operere med en høyere skattesats enn det regjeringen gjør i sine forslag. Det er skattesatsen som til syvende og sist bestemmer hvor mye som skal betales i skatt, og det er skattesatsen som bestemmer hvor høy grad av omfordeling vi vil få.

Jeg tror at lederartikler kunne blitt annerledes dersom SV hadde diskutert dette mer ut fra dette grunnlaget, i stedet for – nærmest bevisst, tror jeg – å prøve å holde fokus på bare én del av faktorene i regnestykket som avgjør hva som betales i formuesskatt.

Presidenten: Vi har litt problemer med datasystemet, så representanten Truls Wickholm fikk nå litt ekstra taletid.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:46:01]: Med den saken Arbeiderpartiet her prøver å forsvare, trenger de litt ekstra taletid. Det å tilskrive SV kontrollen over hva den tradisjonelle arbeiderpressen skriver på lederplass, er en kompliment, men langt fra sannheten. Poenget er jo at Arbeiderpartiet ved å gå med på en skattereform som her og nå senker skattleggingen av de aller rikeste menneskene i landet med mange hundre tusen kroner – vel, gjør man det, så er det faktisk sånn at man går med på høyresidens premisser. Det vi vet, er at denne reformen fra og med neste år vil ha den virkningen flere av replikantene til Wickholm har påpekt, nemlig at det blir skattekutt for formuende mennesker. Det vi ikke vet, er hva Arbeiderpartiet akter å gjøre etter 2017. Det er ikke lenge siden Arbeiderpartiet kritiserte fjerning av arveavgiften heller. Nå skal de ikke gjeninnføre den – nå forsvarer man seg med en teoretisk satsøkning i formuesskatten. Da skulle jeg gjerne likt å vite: Hvor mye må satsen på formuesskatten økes med for å kompensere for de største skattekuttene til de aller rikeste menneskene i landet, som Arbeiderpartiet nå har gått med på?

Truls Wickholm (A) [10:47:09]: Jeg har gjentatte ganger prøvd å forklare dette regnestykket til Snorre Valen i diverse innlegg i Klassekampen og i sosiale medier, men jeg skal nå prøve meg på et eksempel som kanskje kan gjøre det lettere. La oss si at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, og for den saks skyld andre partier, ble enige om at det var lurt at alle veier i Norge ble bygget med fem meters bredde. Da ble ikke veiene plutselig smalere og plutselig tykkere, og vi kunne ha forutsigbarhet om hvor brede veiene var fra år til år. Men så tar Fremskrittspartiet over regjeringsmakten, og der Arbeiderpartiet har bestemt at fartsgrensen skal være 80 km/t, sier de nå at den plutselig skal være 110 km/t. Er det da slik at det er Arbeiderpartiet som har ansvaret for at Fremskrittspartiet setter opp fartsgrensen til 110 km/t? Jeg tror Snorre Valen vil være uenig i det, og det er litt den samme tenkningen vi legger til grunn her, at vi kan ikke ta ansvaret for hvilken skattesats regjeringen legger inn i sine budsjetter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:48:35]: Innledningsvis vil jeg også takke komiteen for det konstruktive samarbeidet, og jeg synes det er riktig å inkludere SV. Selv om de hoppet av underveis, synes jeg de var med imponerende lenge.

Det er viktig at vi har fått en tilslutning til hovedlinjene i regjeringens skattereform og etablert en bred enighet om viktige prinsipper for et nytt og forutsigbart skattesystem. Til tross for uenighet om skattenivå og -satser, som vi får mange gode anledninger til å debattere, er det viktig med bred politisk enighet om noen avgjørende og grunnleggende prinsipper, som bidrar til forutsigbare rammer for vårt næringsliv og norske bedrifter.

Skatt er til dels et virkemiddel for fordeling, men først og fremst er riktig skattenivå og -innretning et virkemiddel for å sikre verdiskaping i samfunnet, investeringer i nye arbeidsplasser og inntekter som kan benyttes til fordeling og velferd over offentlige budsjetter.

Det var denne regjeringen og vår finansminister som markerte en viktig endring i premissene for skatteutvalget da mandatet ble utvidet til også å omfatte en modell og et forslag med betydelige skattereduksjoner. Det er det Fremskrittspartiet opplever at vi nå har fått gjennomslag for, nettopp at vi angir en retning, og at det også ligger nettoeffekter i den brede enigheten som er etablert i Stortinget.

Viktige deler av skattereformen er allerede gjennomført i statsbudsjettet for 2016. Skattesats på selskaps- og personinntekt er redusert fra 28 pst. til 25 pst. siden regjeringsskiftet høsten 2013, og i samme periode er formuesskatten for personer og bedrifter redusert og arveavgiften fjernet i sin helhet.

Nå skal Stortinget vedta en skattereform som skal sikre fremtidig vekst i norsk økonomi og bidra til arbeid, aktivitet og omstilling. Bremsen i oljesektoren gjør oss mer avhengig av andre næringer som er viktige for vår økonomi. Derfor er det viktig at vi legger til rette for vårt næringsliv, og at vi gir norske bedrifter konkurransedyktige rammebetingelser. Selv om redusert aktivitet innen olje og gass på grunn av lav oljepris er midlertidig og denne næringen vil bety mye for Norge og norsk teknologiutvikling i lang tid fremover, må vi altså stimulere til ytterligere vekst i andre næringer for å sikre arbeidsplasser og velferd.

Fremskrittspartiet har alltid hevdet at et mest mulig levende, bærekraftig og lønnsomt næringsliv skapes gjennom lave skatter og minst mulig grad av statlig regulering og inngrep. Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for at staten skal være i stand til å finansiere det vi mener skal være dens viktigste oppgaver, bl.a. innen velferd, helse, infrastruktur, utdanning, justis og forsvar. Skatt er en nødvendig inntektskilde, men samtidig en kostnad for næringslivet. Derfor må det være en balansegang, og i dag tar vi et skritt i riktig retning.

Det er ekstra gledelig at Arbeiderpartiet er med på enigheten om skattereformen, særlig fordi Arbeiderpartiet ved hver eneste budsjettbehandling har satt spørsmålstegn ved om skattelettelser har noen effekt for økonomisk vekst og sysselsetting. Nå er de med.

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at andre land, som bl.a. Finland, Sverige, Danmark og Storbritannia, senker selskapsskatten betydelig. Nivået på 23 pst. innen 2018, som er etablert i enigheten mellom partiene, kan heller ikke bli stående for evig tid uavhengig av hva som skjer i andre land. Skal Norge være et attraktivt land for investering i nye arbeidsplasser, må vi også tilpasse oss et internasjonalt skattenivå samtidig som vi satser på infrastruktur, utdanning og forskning – for å nevne noen viktige faktorer som styrker vår fremtidige konkurranseevne.

Det er ikke slik at mindre skatt betyr mindre velferd – eller motsatt – men riktig skatt gir mer velferd fordi det stimulerer til økt aktivitet. Brede skattegrunnlag og skattesatser på moderat og riktig nivå vil legge best mulig til rette for vekst, som igjen genererer større overskudd og dermed større skatteinntekter.

Dynamiske skatteeffekter, som enkelte partier ikke vil akseptere eksisterer, er grundig og faglig begrunnet i skatteutvalgets innstilling og anslått til et sted mellom 20 pst. og 40 pst. Det betyr at selvfinansieringsgraden for de skattereduksjonene som gis, er veldig stor.

Regjeringens forslag til skattereform betyr ikke bare at bedriftene får reduserte skattesatser. Det er bred enighet om at sats på selskaps- og personinntekt skal følge hverandre, såkalt symmetri, for å unngå skattetilpasninger, og det betyr at skatt på alminnelig inntekt også blir redusert til 23 pst. innen 2018. Skattelette på lønnsinntekt og lavere marginalskatt er viktige bidrag til arbeidslinjen for å motivere flere over fra offentlige ytelser til egen lønnsinntekt.

Noe av det aller viktigste for Fremskrittspartiet i de forhandlingene som har foregått om skattereformen, var å skjerme primærboliger og vanlige fritidsboliger mot økte skatter og avgifter. Jeg er veldig fornøyd med at vi vant frem med det, og at ideer som minner om statlig eiendomsskatt, ble lagt trygt tilbake i skuffen, der de forhåpentligvis blir – og i hvert fall hører hjemme – en god stund.

Det er svært positivt at vi har vunnet frem med vårt syn på formuesskatten, og at et bredt flertall på Stortinget, inklusiv Arbeiderpartiet, nå er enig om å innføre en verdsettingsrabatt på 20 pst. på aksjer og driftsmidler innen 2018. På toppen av dette er det enighet om å vurdere en modell som utsetter formuesskatten på arbeidende kapital i perioder med underskudd. Det er en ordning som regjeringen har varslet kommer allerede i budsjett for 2017, med virkning for i år.

Det er klart at for mange norske bedriftseiere som har bundet mye kapital i f.eks. skip eller tilsvarende som nå ligger i opplag, er det et problem at det ikke er noen drift, at det ikke genereres noe overskudd, og at det heller ikke er noen penger til å betale formuesskatten. Da er nettopp det å innføre en type skattekreditt som regjeringen har varslet, et viktig bidrag til at disse kommer seg gjennom en midlertidig nedgangsperiode.

Det er også enighet om å vurdere en midlertidig rabattordning for gründere ved børsintroduksjon, slik at bedrifter som fortsatt ikke har begynt å tjene penger, men som har stort inntjeningspotensial på sikt, kan komme på børs og få realisert kapital.

Verdsettingsrabatt på aksjer og driftsmidler er viktig for å likebehandle ulike formuesobjekter og gjøre det mer attraktivt for bl.a. privatpersoner å investere i næringsvirksomhet, ta risiko, som igjen genererer aktivitet, og som igjen skaper nye arbeidsplasser og den verdiskapingen som vi har behov for i samfunnet fremover.

I tillegg er det også et viktig punkt i enigheten mellom partiene at man ber regjeringen i forbindelse med budsjettet for 2017 foreslå en ordning for langsiktig sparing i børsnoterte aksjer og aksjefond som vil innebære at gevinster ikke beskattes løpende. Det er også en viktig ordning å innføre, slik at det blir enda mer attraktivt for privatpersoner å investere i aksjer og bidra til at vi får økt aktivitet, og at man ikke bare kanaliserer penger inn i bolig, sekundærbolig eller eiendom.

Da man i 1992 i realiteten reduserte selskapsskatten fra 50 pst. til 28 pst., ga det en umiddelbar positiv effekt for norsk økonomi. Nå er tiden inne for en ny reform som gir den samme effekten. Det er å håpe at den reformen vi vedtar i dag, får en lang varighet, og at den bidrar til å skape den forutsigbarheten som norske bedrifter og vårt næringsliv nå har et veldig stort behov for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:58:12]: Representanten Limi har nå og tidligere sagt at denne reformen setter rammene, og at det er mye som kan gjøres innenfor rammene. En konsekvens en har sett av denne regjeringas skattepolitikk, er at ulikhetene i Norge øker. OECD har vist at når ulikhetene øker, svekker det også veksten til et land.

Skatt er kanskje det viktigste verktøyet for å motvirke økende forskjeller. Det har en treffsikker omfordelende effekt. Er representanten Limi enig i dette? Hvilke grep vil Fremskrittspartiet jobbe for for å unngå at ulikhetene fortsetter å vokse, slik at folk flest ikke sitter igjen med den største skatteregninga?

Hans Andreas Limi (FrP) [10:58:58]: Jeg må nok korrigere påstanden om at ulikhetene vokser i Norge. Norge er faktisk det likeste samfunnet i verden, det likeste landet i verden. Det er veldig små ulikheter. Det er ikke slik at OECD har konkludert i tråd med det representanten sier. Det er snarere tvert om: OECD påpeker at det Norge har behov for, er å redusere skattenivået og å etablere brede skattegrunnlag, og spesielt har de pekt på formuesskatten. Hele poenget er at skatteregimet vi nå etablerer, skal bidra til at vi får verdiskapning, at vi rett og slett får større inntekter, som igjen gir mulighet til å målrette tiltak mot dem som har aller størst behov for det i samfunnet vårt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [10:59:55]: En kommer ikke unna at selv om Norge er et samfunn med små forskjeller, så har denne regjeringa bidratt til å øke forskjellene mellom folk. Jeg oppfatter en halvhjertet støtte til den omfordelende effekten. Som representanten Limi er inne på, er det formuesskatten som i en særstilling bidrar til at nettopp ulikhetene i Norge øker. Det betyr samtidig at det ikke skapes flere jobber. Det er selskapsskatten som har den største effekten her, det er vi i dag enige om. Det betyr igjen at ulikhetene i Norge forsterkes.

Kan så representanten Limi derfor utdype at all den tid formuesskattekutt ikke bidrar til å skape flere jobber og samtidig øker ulikhetene, kan vi da vente oss i framtidige budsjetter at Fremskrittspartiet legger kuttene i formuesskatten på hylla og heller bruker pengene og tiltakene på de tingene en vet virker?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:00:56]: Det er mange påstander som fremsettes. Det er ikke slik at reduksjon i formuesskatten for norske bedriftseiere ikke bidrar til sysselsetting. Snarere tvert om. Det er påpekt i bl.a. Menon-rapporten, som riktignok sier at den største effekten på investeringene får man ved å senke selskapsskatten. Det er helt naturlig, for selskapsskatten omfatter også utenlandske eiere, det gjør ikke formuesskatten. Nettopp der ligger diskrimineringen av norske eiere til fordel for utenlandske eiere. Det som er viktig nå, er å stimulere til norsk eierskap og å stimulere til ytterligere investeringer i nye arbeidsplasser. Det er det som skal sikre verdiskapningen vi trenger fremover, og som gjør at vi har noe å fordele over de offentlige budsjettene. Det går jeg ut fra at også Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha i fremtiden.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:02:09]: Med Fremskrittspartiet i regjering har det vært målrettet skatteskjerpelse for dem som reiser langt til jobb. Kutt i pendlerfradrag har blitt kalt det grønne skiftet. Alt som er vondt og vanskelig, blir kalt det grønne skiftet, for da høres det fint ut. Men det handler egentlig om å straffe dem som har lang reisevei. Det er spesielt rart når det skjer i en tid der flere blir ledige.

I skatteforliket er det lagt opp til at vi skal ha en alminnelig skattesats på 23 pst., noe som er bra. Det vil også gjøre at verdien av ulike fradrag vil bli ytterligere svekket. Vi i Senterpartiet mener da at f.eks. pendlerfradraget bør økes, slik at man ikke straffer ytterligere dem som reiser langt til jobb. Mener Fremskrittspartiet at de som reiser langt til jobb, skal straffes ytterligere, eller mener også Fremskrittspartiet, som Senterpartiet, at pendlerfradraget bør økes for å kompensere for det som ligger i forliket?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:02:59]: For Fremskrittspartiet er det viktig at både de som reiser langt og de som reiser kort, får redusert skatt og avgift. Det vi etablerer nå, er et skattesystem som innebærer at vi reduserer satsene, og da må man også se på skattegrunnlaget. Det er ingen tvil om at det er viktig for å ha et oversiktlig og godt skattesystem at man har et bredt grunnlag og lave satser. Det vil alle nyte godt av, også den gruppen som Slagsvold Vedum er mest opptatt av.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:03:37]: Jeg forstår representanten Limi slik at Fremskrittspartiet synes det er helt fint at de som reiser langt til jobb med bil, skal få en ytterligere skatteskjerpelse. Før jul kompenserte man jo delvis når det gjaldt dem som reiser langt til jobb med tog, ved at de fikk litt billigere månedskort rundt Oslo. Men når det gjelder de som reiser langt til jobb med bil, synes Fremskrittspartiet det er rett at de skal ha en ytterligere skatteskjerpelse med det som ligger i forliket?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:04:02]: Nei, det synes vi ikke. Det er grunn til å minne om at siden regjeringsskiftet i 2013 har vi redusert skatter og avgifter med 18,5 mrd. kr netto. Vi har redusert bilrelaterte avgifter med rundt 2 mrd. kr – altså er det en rekke lettelser som er gjennomført for alle, også for dem som kjører bil.

Jeg synes ærlig talt at Senterpartiet heller burde begynne å lese sitt eget alternative budsjett, hvor de foreslår en rekke skatte- og avgiftsøkninger, ikke minst på drivstoffsiden, som i hvert fall vil være veldig ugunstig for den gruppen som er avhengig av bilen til og fra jobb og til andre gjøremål i hverdagen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:04:49]: Fremskrittspartiet har klart å innføre bompenger i lufta gjennom å innføre flyseteavgift, og det har aldri vært mer bompengeinnkreving på veien i Norge enn vi har nå.

Jeg har et spørsmål om avskrivningssatser. I Fremskrittspartiets program står det at man ønsker å bruke avskrivningssatser som et politisk virkemiddel, og man er veldig tydelig på at man synes det er et godt virkemiddel. Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet gå inn på det som ligger i Sundvolden-erklæringen? Der, i Sundvolden-erklæringen, som Fremskrittspartiet har signert, står det at man skal forbedre avskrivningssatsene. Når Senterpartiet foreslår det i dette forliket, hvorfor er da Fremskrittspartiet imot å støtte Sundvolden-erklæringen, noe Senterpartiet i denne sammenhengen er for?

Hans Andreas Limi (FrP) [11:05:28]: Fremskrittspartiet er overhodet ikke imot den plattformen som vår regjering bygger på – snarere tvert om. Vi er veldig for den, og vi er i ferd med å gjennomføre store deler av den.

Når vi nå skal gjennomføre en skattereform og etablere et nytt skattesystem, er det viktig at man får enighet rundt noen grunnleggende prinsipper.

De enighetspunktene som vi er med på i denne innstillingen vi behandler i dag, er viktige fordi de bidrar til lavere satser på sikt, lavere skattenivå, og da skal det være et skattesystem som er mest mulig næringsnøytralt, og som ikke påvirker bedriftsøkonomiske beslutninger i unødig grad, men det skal være generelt gunstige skattebetingelser for det næringslivet som både Slagsvold Vedum og jeg er helt avhengige av for å få økonomien til å fungere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:06:25]: Kan jeg tolke svaret til representanten Limi slik at det vil bli dårligere forslag og dårligere avskrivningsregler i det budsjettforslaget som kommer fra regjeringen til høsten? Jeg vil gjerne utfordre Limi på det, og om Fremskrittspartiet kan si at de ikke ønsker å svekke avskrivningsreglene for noen deler av norsk næringsliv i statsbudsjettet til høsten? Vi mener det er viktig med forutsigbarhet bl.a. når det gjelder startavskrivning for norsk næringsliv.

Hans Andreas Limi (FrP) [11:06:57]: Nå skal ikke jeg forskuttere hva som kommer i statsbudsjettet for 2017, for det ligger ennå en stund frem i tid. Men jeg tror jeg kan love Senterpartiet og representanten Slagsvold Vedum at med utgangspunkt i det som denne regjeringen har gjennomført i løpet av disse årene siden 2013, og det som vi nå etablerer i skattereformen, skal det være forslag i statsbudsjettet for 2017 som kommer både folk flest og norsk næringsliv til gode. Det våre bedrifter er mest avhengig av, er at vi har stabile og forutsigbare rammebetingelser, og at vi nå etablerer et skattesystem som gir dem konkurransedyktige betingelser i forhold til det man opplever i utlandet.

Så kan man mene mye om man skal legge noen politiske føringer med hensyn til avskrivningssatser eller andre ting, men i utgangspunktet er det helheten som er det avgjørende for dem som eier norske bedrifter.

Presidenten: De fleste replikanter får litt ekstra taletid i dag, fordi vi har en treghet i datasystemet.

Replikkordskiftet er over.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:08:20]: (komiteens leder): Vi har historisk erfaring for i dette hus å ha et bredt forlik når det gjelder viktige deler av skattepolitikken. Derfor har vi fra Kristelig Folkeparti fra første dag arbeidet for at det også skulle bli situasjonen når vi nå har hatt denne viktige meldingen til behandling. Vi er veldig glade for at det er et bredt flertall for viktige hovedlinjer i norsk skattepolitikk.

Så er det ikke sånn at det å få et kompromiss er det aller viktigste. Det viktigste er selvfølgelig innholdet. Men når innholdet også gir betydelig forutsigbarhet for norsk næringsliv – og det betyr i realiteten forutsigbarhet for norske arbeidsplasser – er jeg veldig glad for at det er et bredt flertall som i dag, gjennom de 17 punktene som det er enighet om, står sammen om disse hovedlinjene. Vi er opptatt av fortsatt å ha et bredt grunnlag og at satsene også kan være tilsvarende lave.

Hva er det så vi har fått til i fellesskap? Vi har fått til at utbytteskatten holdes om lag på dagens nivå, i tråd med det som var regjeringens forslag, når vi ser utbytteskatt og selskapsskatt i sammenheng. Det er en viktig forutsigbarhet for næringslivet. Vi får nå innført en form for skille mellom den kapitalen som ligger i bedriften, og som skaper arbeidsplasser, og den kapitalen som mer går til privat forbruk og investeringer, et skille ved såkalt arbeidende kapital.

Så er vi uenige om prosenter og satser, men selve grunnlaget for å peke på at dette er en vesensforskjell i grunnlaget når det gjelder formuesskatt, er viktig, og vi fra Kristelig Folkeparti er veldig glade for at det er blitt gjennomslag for det.

Så har flertallet, som også saksordføreren var inne på, bedt regjeringen se på situasjonen der selskap er i underskuddsposisjon, og der det framstår ekstra urimelig med en formuesskatt, og de har allerede varslet at de skal gjøre det, og det samme når det gjelder bedrifter som skal på børs.

Det blir ikke bare enkelt å finne de rette rammene for dette, men det viser at Stortinget, uavhengig av det man prinsipielt mener om formuesskatten, ser at en i hvert fall har uheldige sider i enkelte tilfeller og tilfeller som har betydning for hvordan norsk næringsliv kan forholde seg til et skattesystem – et skattesystem som må være slik at det er lønnsomt å investere i arbeidsplasser.

Alle disse punktene har jeg ikke på fem minutter tid til å gå igjennom, men avslutningsvis tror jeg nok at debattemaet framover i norsk skattepolitikk heller blir hvordan vi i fellesskap skal sikre at det som blir av økonomisk aktivitet i dette landet, også gir et skattegrunnlag i dette landet. Det går på hele den internasjonale skattesituasjonen, der vi ser at selskaper flytter både overskudd og avskrivninger og det man kan trekke fra etter som det passer, ut fra hva som gagner det enkelte selskap, i de ulike jurisdiksjoner man kan fungere i.

Men til syvende og sist, hvis det ikke er et felles samarbeid om dette – at vi gjør det vi kan på nasjonalt nivå, og det vi i fellesskap kan få til internasjonalt – så er det fellesskapet som kommer til å tape. Derfor er den delen av skatteforliket som gir en rekke oppdrag til regjeringen, etter min mening noe av det aller viktigste når vi ser framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [11:13:24]: Først av alt har jeg bare lyst til å takke komiteens leder for hans bidrag til å ha fått gjennom denne enigheten. Jeg har oppfattet lederens nærvær som viktig for å holde partene sammen når det kanskje så som mørkest ut noen ganger, og det har vært et viktig bidrag.

Men så er det det Syversen tar opp til sist her: Hvordan skal vi forhindre overskuddsflytting, og hvordan følger vi opp dette? Da er det særlig tre ting som jeg oppfatter at er relativt nye, som vi har blitt enig om i dette dokumentet. Det er at vi skal ha en gjennomgang av hvordan lovverket er rustet for finansielle instrumenter og selskapsstrukturer, advokaters taushetsplikt og om opplysningsplikten skal omfatte hensikten med transaksjoner.

Er Syversen enig i at dette er nye, viktige ting, og har Kristelig Folkeparti noen tanker om hvor raskt dette bør følges opp fra regjeringens side?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:14:26]: Takk for hyggelige ord.

Jeg er helt enig i at dette er avgjørende punkter for det som i hvert fall jeg mener er den fremste utfordringen framover for å sikre et bredt skattegrunnlag videre, som også har legitimitet i store deler av befolkningen. Hvis vi ikke har et system hvor alle bidrar, spør jo de som hele tiden til syvende og sist skal bidra: Hvorfor er det bare jeg som skal være med på dette?

Representanten Wickholm nevnte tre avtalepunkter som er særdeles viktige, både hvordan vi arbeider internasjonalt, og hva vi gjør med vår egen nasjonale lovgivning. Hvis jeg skal peke på noe, må jeg nok si at det vi har kontroll på nasjonalt, hvordan vi skal se på opplysningsplikten – om den bør knesettes til at man faktisk må si noe overfor myndighetene og muligens etterfølgende rettssaker om hva hensikten var med transaksjonen – kan bli av stor betydning. Jeg regner med at det er fullt trykk på dette fra regjeringens side.

Svein Flåtten (H) [11:15:55]: Representanten var opptatt av at det er brede flertall for forutsigbarhet for norske arbeidsplasser. Det er jeg helt enig i. Flertallet sier at det har vært en manglende hensiktsmessighet ved den formuesskatten som i dag finnes. Det skulle man for øvrig ikke tro at det sto et bredt flertall bak, når man hører en del av de replikkene som rettes mot særlig regjeringspartiene i dag, om formuesskattens innretning. De synes å ha glemt hva de har skrevet.

Men tilbake til representanten Syversen, som skriver i en merknad i innstillingen om hvordan man kan gå videre ved å redusere formuesskatten på arbeidende kapital. La meg også legge til at arbeidende kapital-sporet hadde nok ikke vært så fremme hvis ikke det hadde vært for Kristelig Folkepartis inngang til dette. Men er Kristelig Folkeparti også åpen for brede løsninger for hvordan man skal redusere skatten på arbeidende kapital videre? (Presidenten klubber.)

Presidenten: Da er taletiden over, og Hans Olav Syversen får svare.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:17:11]: Det er mulig jeg kan tenke meg til det representanten Flåtten holdt på å avslutte med, så jeg tror jeg greier å ta det spørsmålet.

Ja, vårt program er ganske klart: Vi ønsker at når det gjelder den arbeidende kapital, vil hensynet til næringslivet og arbeidsplasser veie så tungt at vi er villig til å gå ned på den satsen som gjelder arbeidende kapital. Det er fordi det er ingen tvil om at det å få, på eiers side, skattlagt verdier som ikke kan omsettes, men som man også må betale selv om driften går heller dårlig, er svært problematisk. Derfor er det helt rett at vi fortsatt vil se på akkurat det for å forbedre situasjonen for næringslivet og dermed norske arbeidsplasser.

Presidenten: Da kan representanten Flåtten stille spørsmålet i neste replikk – vær så god.

Svein Flåtten (H) [11:18:24]: Jeg vil gjerne få utdypet det i det siste svaret, for jeg fikk heller ikke spurt fullt ut. Det kan være slik at hvis man f.eks. skal ha en egen sats i formuesskatten for aksje- og driftsmidler, kan man selvfølgelig kanskje komme noe i motstrid med det som ellers uttrykkes fra Kristelig Folkeparti, nemlig at det skal være enkelt, ubyråkratisk og treffsikkert, slik som man har beskrevet det i dette vi nå har gjort, ved å sette ned verdsettingsrabatten. Det var egentlig det som lå i mitt avslutningsspørsmål: Vil Kristelig Folkeparti være åpen for å se på mange løsninger her, slik at vi ikke stenger oss inne i akkurat det sporet som er beskrevet, men kanskje tar signaler om at det vi mener her, kan få gale virkninger for andre deler av Norges rike?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:19:31]: Nå blir det jo regjeringens oppgave å lage et system hvor man får et skille mellom arbeidende kapital, hvor skattegrunnlaget blir noe annerledes, og øvrig kapital. Vi er selvfølgelig ikke immune mot å se hva konsekvensene av det blir, men vi har særdeles stor tiltro til at departementet vil finne en veldig god løsning på dette. Da er vår prioritet fortsatt at dersom formuesskatten skal ned, er det på den arbeidende kapital.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:20:24]: Skattesystemet har flere oppgaver, og gjennom tiden har det utviklet seg. Blant annet har både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hatt felles interesser – gavefradrag har vært en felles sak, familiefradrag for at en skal utjevne forskjeller mellom kjøpekraften til familier og andre grupper, og pendlerfradrag har vært en sak som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ofte har stått sammen om. Så står vi nå sammen om at vi skal redusere den alminnelige skattesatsen til 23 pst. Det gjør også at verdien av disse fradragene går ned. Det er kanskje mer tilsiktet når det gjelder rentefradraget, for der har en sett at det har vært en ganske bred enighet om at vi ønsker at det skal gå ned. Men det er noen bekymringer rundt det fordelingsmessige, bl.a. når det gjelder familie og pendling.

Deler Hans Olav Syversen noen av disse bekymringene, og er også Kristelig Folkeparti villig til å kunne vurdere om vi skal gjøre noen justeringer i de fradragene, som gjør at vi kompenserer for den skjevheten som nå kommer?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:21:18]: Det kan være fristende å si at det pleier aldri å være noe problem å finne flertall for fradrag. Det tror jeg vi kan si at Kristelig Folkeparti også har bidratt til, både en og to ganger. Jeg merker meg også at på visse deler av skatteområdet ser jeg også Senterpartiets hånd på en del fradrag som har kommet opp gjennom tiden.

Vi mener at ja, vi skal ha et stringent skattesystem, og hovedpunktene er, som jeg sa, bredt grunnlag og lave satser. Men det er klart at det også er politikk i fradrag, så jeg låser meg ikke til å si at noen skal bort, at noen skal økes, eller at noen skal minskes. Det vil vi faktisk ha frihet til å vurdere i hvert enkelt budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:22:24]: Det er viktig med forutsigbarhet i skatte- og avgiftspolitikken, og jeg tror nesten alle talspersoner i dag har vært innom at man ikke ønsker brå skifter. Derfor er det veldig gledelig at det er et så bredt forlik som det er, der vi på tvers av tradisjonelle skillelinjer står sammen. Det gir forutsigbarhet for næringsliv og for enkeltpersoner, og forutsigbarhet er et veldig stort gode.

Mange av de endringene som vi kommer med her i skatteforliket, har kommet gradvis og er kunnskapsbaserte. Det er grep som har blitt utredet over ulike stortingsperioder og av ulike regjeringer.

Et av de store grepene vi tar, er skattlegging av finanssektoren. Det er et arbeid som startet for fullt etter finanskrisen i 2008 – ikke minst med Finanskriseutvalget, som kom med sine vurderinger, som ble fulgt opp av Scheel-utvalget, som har gjort vurderinger av både den forrige regjeringen og den nåværende regjeringen – og nå konkluderer vi bredt. På tvers av tradisjonelle skillelinjer sier vi alle at vi ønsker at også finanssektoren skal bidra mer i den samlede skatte- og avgiftsfinansieringen av det norske samfunnet. Det er et bredt forlik og et solid fundament for å gjennomføre en slik endring som vi skal gjøre fra 2017, på tvers av politiske skillelinjer.

Den andre brede og store tingen vi sørger for her, som vi finansierer delvis med en hardere beskatning av finanssektoren, er lavere selskapsskatt. Det startet under den forrige regjeringen, at man satte ned selskapsskatten. Den forrige regjeringen nedsatte Scheel-utvalget, og så konkluderte nåværende regjering med at de ønsket å videreføre Scheel-utvalget med et litt nytt mandat. Et av hovedgrepene der er at man ønsket en lavere selskapsskatt, og nå er det et bredt flertall som sikrer at den skal ned mot 23 pst. Det er forutsigbart, det skjer over tid, og det er gjennomtenkt.

Over tid har flertallet av partiene uttrykt bekymring over et skattesystem som har stimulert til eiendomsspekulasjon, og vi har hatt ulike diskusjoner om hvordan vi skal klare å vri dette. Det som nå skjer i forbindelse med formuesskatten, er også forutsigbart.

For det første skjermer vi primærboligen. Det er noe som jeg opplever at alle partier nå er enige om, at vi skal skjerme primærboligen, men vi gir ikke med formuesskatten incentiver til at det skal være mer lønnsomt å investere i eiendom enn f.eks. i driftsmidler. Det blir mer likebehandling, og det gjør at det blir mer lønnsomt å investere i driftsmidler og skyte inn kapital i små og mellomstore bedrifter framover enn det er nå. Det er forutsigbarhet i det, og det er varslet på tvers.

Jeg synes også det er bra at vi har vist at Stortinget kan være forutsigbart når man kommer med forslag til endringer i beregning av formuesskatt i skogbruket – som det har vært runder på tidligere, men der stortingsflertallet på tvers av skillelinjer har sagt at de ønsker den modellen som er nå. Så har da noen i Finansdepartementet ment at det ikke er så lurt, men allikevel sørger vi i stortingsflertallet for at det er forutsigbarhet rundt det.

Det er noen ting som det ikke er forutsigbarhet rundt, og det er avskrivningssatser. Det er veldig rart at de to partiene som var tydeligst på å få avskrivningssatser tidligere, nå sier at man skal gå bort fra det. Den ene endringen var den for husdyrbygg. Heldigvis klarte man å stoppe det. For en som f.eks. har investert 7 mill. kr i et husdyrbygg, ville det gitt en reduksjon på 140 000 kr i årlige avskrivninger hvis ikke vi hadde stoppet det. Takk for at flertallet gjorde det. Vi gjorde det sammen og skapte forutsigbarhet.

Men når man leser Sundvolden-erklæringen, og når man leser partiprogrammene til Høyre og Fremskrittspartiet, har de signalisert det motsatte av det som står i skattemeldingen, nemlig at man skal redusere avskrivninger som et virkemiddel. Jeg mener at det er en uklok politikk å varsle én ting og gjøre noe fullstendig annet, fordi forutsigbarhet er et stort gode. Vi har det siste året sett hvordan uforutsigbarhet i skatte- og avgiftspolitikken kan slå ut. Det grelleste eksempelet er den såkalte flyseteavgiften, der man bare rett over natten – uten at det er vurdert, og uten at det er utredet – innførte nye avgifter som sannsynligvis setter 1 000 arbeidsplasser i spill bare ved Rygge.

Derfor er det, i stort, utrolig viktig at vi i skatte- og avgiftspolitikken ikke kommer med den typen brå endringer. Vi må ha brede endringer og brede forlik. Det legger vi til rette for her. Jeg håper at regjeringen har lært av sine feil, at man ikke i kommende budsjett kommer med den typen nye avgifter som setter så mange arbeidsplasser i spill, og at man går tilbake til sine primærstandpunkter når det gjelder avskrivingssatser, og ser at det er et godt virkemiddel, ikke minst i en tid med økende ledighet der vi må stimulere bedrifter til å investere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [11:27:34]: I skattemeldinga blir dei problematiske sidene ved formuesskatten erkjende, som f.eks. at bedrifter som går med underskot, må betale formuesskatt, og at ein kan gjere det vanskelegare for gründerar å gå på børs. I skatteforliket var fleirtalet av den oppfatninga at ei betre innretning av den norske eigarskattlegginga, og særleg av formuesskatten på arbeidande kapital, kan føre til at norsk kapital betre kan bidra til å skape nye arbeidsplassar gjennom produktive og verdiskapande investeringar. Det var difor eit fleirtal i komiteen som var einig om ein gradvis reduksjon av formuesskatten på arbeidande kapital for å styrkje norske arbeidsplassar.

Senterpartiet seier i sitt program at dei vil arbeide for eit skattesystem som bidreg til å halde kapitalen i bedriftene, og som kan brukast til å investere. Vil Senterpartiet arbeide for at det framleis skal vere reduksjon av denne særnorske skatten og på sikt fjerne han?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:28:31]: Vi har nå vært med på et bredt skatteforlik som består av 17 ulike punkter, og ett av de bidragene vi har hatt med inn i debatten, er det som vi nå gjør med formuesskatten. Vi har ment at det har vært en skjevhet i formuesskattesystemet som gjør at det har vært en hardere formuesbeskatning når det gjelder driftsmidler, såkalt arbeidende kapital, enn det f.eks. har vært på eiendom. Så vi mener at det som skjer her, er en forbedring av formuesskatten. Vi får så diskutere om vi skal gå enda mer i den retningen, men nå står det et bredt forlik, og det skaper forutsigbarhet for dem som skal investere.

Vi har også vært med på de punktene her der man ser uheldige utslag av formuesskatt, og man kan finne tilpasninger som gjør at enkeltbedrifter ikke blir rammet så hardt i ulike konjunkturer.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:29:28]: Senterpartiet er med på skatteforliket, og en del av punktene berører dette med formuesskatt. Jeg synes det er veldig gledelig at man nå er med på en verdsettingsrabatt på aksjer og driftsmidler på 20 pst., og i tillegg punktene nr. 4 og 5 i skatteforliket.

Men det er også slik at Arbeiderpartiet har en merknad her der de understreker «at forliket ikke binder nivået på formuesskatten». Det betyr vel at de har tenkt å komme med et forslag om å øke den på et eller annet tidspunkt. Høyre og Fremskrittspartiet sier i en merknad at man ønsker å senke formuesskatten og skatten på arbeidende kapital. Men Senterpartiet sier ingenting om det. Hva mener egentlig Senterpartiet? Mener de at dette er bra sånn som det ligger i forliket, vil de senke formuesskatten i framtiden, eller vil de øke den i framtiden?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:30:25]: Det som vi har vært opptatt av over tid, er at man ikke skal ha den fordelen ved å investere i eiendom som man har hatt nå – som har generert altfor mye kapital inn i eiendomssektoren i forhold til andre deler av norsk økonomi – bl.a. ved at vi har støttet at man skal ha en høyere verdsettelse av sekundærboliger. Vi mener her at det er rett at man da i tillegg gir en rabatt når det gjelder aksjer og driftsmidler, slik at det ikke framover skal bli slik at hvis en er formuende, er det kortsiktig sett klokere – ut fra en formuesskattposisjon – å kjøre pengene inn i eiendom enn i annen type næringsvirksomhet. Derfor er vi med på det forliket, og det signaliserer det vi mener er rett å gjøre.

Så har vi gjort en prioritering veldig tydelig nå: Vi mener at å bruke avskrivingssatser er et godt virkemiddel fordi det bidrar til lønnsomheten i bedriften her og nå, uansett om eieren er formuende eller ikke, og fordi vi mener at det er mer målrettet mot å skape investeringer og aktivitet i den enkelte bedrift. Der har vi en hovedprioritering, og så ønsker vi å stå sammen om formuesskatten med de andre partiene, slik som vi gjør her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Breivik (V) [11:31:48]: Takk frå meg òg til komiteen og saksordføraren for godt og konstruktivt samarbeid. Lat meg begynna med nokre kommentarar og refleksjonar rundt sjølve prosessen.

Det har etter mitt skjønn vore utelukkande positivt at alle partia i komiteen har brukt tid i fellesskap på å diskutera og reflektera over, med eit svært ope sinn, korleis skattesystemet for framtida skal vera. Det har vore gjevande og eg vonar at me kan overføra denne arbeidsforma til fleire store saker, ikkje berre koma fram til avklaringar gjennom bilaterale samtalar og merknader. Eg trur resultatet av det me i dag diskuterer, ville vore dårlegare om me hadde valt ein ordinær saksprosess. Eg vil spesielt retta ein takk til SV, som bidrog med gode prinsipielle innspel i drøftingane me hadde, og som gjennom det òg har påverka det endelege resultatet, sjølv om totaliteten for dei vart for vanskeleg å vera med på til slutt.

Så til sjølve saka – betre skatt: Ein kan sjølvsagt stilla seg spørsmålet om ein skatt er betre enn ein annan. Svaret er vel ganske enkelt: Klarar me å laga eit skattesystem som har stor oppslutning og legitimitet, der folk og verksemder betalar skatten sin om ikkje med glede, så i alle fall med stor forståing for at det er nødvendig, og for at det ein får igjen for innbetalt skatt, er av stor verdi for både ein sjølv og fellesskapen, har me kome langt i retning av betre skatt.

Skattereforma som Venstre stiller seg bak i dag, er ikkje 100 pst. ideell, men eit steg i rett retning. Ikkje minst medfører ho ei stor grad av føreseielege rammer for næringslivet.

Selskapsskatten vert sett ned. Det vert framleis likt skattenivå på bedrifter og personlege skattytarar. Og norsk eigarskap i norske bedrifter vert meir lønsamt.

Det er nokre enkeltelement eg føler eit behov for å kommentera: Mykje av støyen rundt skattesystemet har dreidd seg om formuesskatten dei siste åra. Venstre har aldri vore ein pådrivar for å få fjerna formuesskatten på såkalla arbeidande kapital, men i praksis er me det einaste partiet som har stått for ein slik politikk, gjennom at me i mange år har vore aleine om vera mot den førre regjeringas gradvise nedtrapping og til slutt fjerning av verdsettingsrabatten for aksjar, og at det berre er Venstre som i dei siste tre budsjettbehandlingane i Stortinget har føreslege å innføra ein slik verdsettingsrabatt på ny. Det er difor gledeleg at eit breitt fleirtal no sluttar seg til ein slik politikk, med same grunngjeving som Venstre har framført i lang tid.

I skattemeldinga føreslår regjeringa i realiteten innstrammingar i dei skattemessige avskrivingsreglane. Mellom anna vert det føreslege at startavskriving for maskiner bør avviklast i 2017. Venstre meiner at gunstige avskrivingssatsar er eit verkemiddel som kan vera målretta til å auka investeringar, til teknologiutvikling og for å få ein meir miljøvenleg maskinpark. Me delar ikkje dei generelle teoretiske tankane til fleirtalet om kva slags driftsmiddel som det til kvar tid vil vera samfunnsøkonomisk lønsamt å investera i, og kor skadeleg det vil vera om skattesystemet ikkje vert innretta nøytralt nok. Det er òg på sin plass å visa til at auka avskrivingssatsar har vore eit vellukka verkemiddel som er brukt fleire gonger, m.a. i samband med finanskrisa i 2009, og som fleire av partia som no står bak fleirtalsbetraktningane, har føreslege i sine alternative budsjett dei siste åra. Det ville vore ein rar politikk å avvikla eit av dei mest vellukka tiltaka frå finanskrisa når me no står midt i ei ny krise, med aukande arbeidsløyse.

Den inngåtte avtalen inneheld eit punkt om auka skatt på finanssektoren. Eg har heile tida teke atterhald om at Venstre si tilslutning til dette punktet er heilt avhengig av kva modell regjeringa og fleirtalet til slutt endar opp med. For Venstre er det uaktuelt at store deler av skattereforma vert finansiert ved at tenester som vanlege skattytarar er storforbrukarar av, bustadlån og forsikring, vert dyrare. Løysingar som berre medfører at større skattebyrde for finanssektoren fører til auka kostnader for kundane generelt og familiar i etableringsfasa spesielt, som t.d. moms på forsikring og lån, vil ikkje få støtte frå Venstre.

Venstre deler heller ikkje synet til fleirtalet om at lågare selskapsskatt må kombinerast med justeringar av grunnrenteskatten. Ein slik politikk gjer det skattemessig mindre lønsamt å investera i fornybar energi, som vasskraft, og meir skattemessig lønsamt for petroleumssektoren, stikk i strid med den utviklinga klimaet krev, og som går i motsett retning av det regjeringspartia og Venstre og Kristeleg Folkeparti har uttrykt i forliket om statsbudsjettet for 2016, der me i fellesskap forplikta oss til ei framtidig skatteomlegging som skal vera av ein storleik som forsterkar klimaforliket og gjev betydelege reduksjonar i klimautsleppa.

Skatten kan verta betre. Det me gjer i dag, er eit fyrste, men ikkje eit siste steg i ei slik retning. Statsbudsjettet til hausten skal fylgja opp både vedtaka me gjer i dag, og endringane som skal gjera skattesystemet grønare, i tråd med budsjettavtalen frå i fjor.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [11:37:09]: Jeg lot meg inspirere av – det er kanskje å dra på – å lytte til representanten Breiviks partileder i Politisk kvarter i dag tidlig. Der hevdet hun at det var de store partiene som dro oljepengebruken opp til et altfor høyt nivå – som vi har i dag. Det synes jeg var å dra på litt, for Venstre har jo stemt for alle regjeringens økninger i oljepengebruken, så vidt jeg har fulgt med på det, og attpåtil bidratt til ytterligere økninger.

Mitt spørsmål handler om Venstres forbehold om finansskatt, som er nærliggende dagens sak, som det nå er enighet om. Når Venstre sier nei til inndekningssiden, planlegger en da ytterligere økning i oljepengebruken?

Terje Breivik (V) [11:38:13]: Ein liten digresjon frå ein hobbygitarist til ein annan: Du veit, når me dreg på, må me ha full fuzz på gitaren!

Når Venstre er skeptisk til finansskatten og i utgangspunktet imot han, er det fordi alt tyder på at det er vanskeleg å innføra noko sånt utan at det er ein indirekte skatt på forbrukarane, folk flest. Det er òg eit paradoks at fleirtalet no vel å finansiera hovudføremålet med skattereforma, lågare selskapsskatt, med å auka skatten på éi næring – alle er like, men ikkje alle er like like – og kanskje den næringa som er viktigast for resten av næringslivet reint finansieringsmessig og med tanke på kapital.

For Venstre sin del er svaret både langt smartare og enklare: heller å henta denne typen midlar gjennom grøne skattar og avgifter. Det ville ikkje berre ha bidrege til mindre skatt på inntekt og selskap, men òg til å løysa klimakrisa. Så slik sett beklagar eg jo at Arbeidarpartiet ikkje er saman med Venstre i å vera ein pådrivar i så måte, men i staden er ein pådrivar for ein skatt som ikkje er spesielt enkel å innføra – og det veit jo Hagebakken godt.

Tore Hagebakken (A) [11:39:32]: Jeg har hatt gleden av å være på konsert med Breivik på gitar, og han er også veldig god på A-strengen. Jeg vet ikke om vi helt klarer å finne tonen her og nå, men jeg tror kanskje vi i en gitt situasjon kunne hatt en god prognose.

Men jeg må få lov til å spørre kort, helt til slutt: Er det slik at Breivik mener at dagens nivå på oljepengebruken er optimalt?

Terje Breivik (V) [11:39:59]: Det er ikkje tvil om at Stortinget ikkje kan fortsetja ved kvart einaste høve me har, anten me vedtek heilårsbudsjettet eller revidert budsjett, å finna gode forklaringar på at no-situasjonen forsvarar oljepengebruk utover det som er nødvendig frå året før. Det er ikkje berekraftig på sikt. Venstre har vore ein pådrivar og ikkje minst vist veg gjennom vårt alternative budsjett, og me har utgjort ei tung, alternativ stemme i alle dei budsjettforhandlingane eg har delteke i.

Siri A. Meling (H) [11:40:42]: Representanten Breivik var innom betydningen av en bedre skattlegging og det å stimulere via skattesystemet også til arbeidsplasser fremover. Det er klart at reduksjon i selskapsskatten, som vi står sammen om, er viktig, men det er selvfølgelig også viktig å balansere dette med hensyn til inndekning. Flere har vært inne på ulike måter å uthule skattegrunnlaget vårt på, og det at finansnæringen er unntatt fra merverdiavgift, er helt klart en del av det bildet.

Jeg forstår representanten Breiviks bekymring for å sende en regning til folk flest og bedrifter, men det gjør vi gjerne også for andre deler av merverdiavgiftssystemet. Er det egentlig noen grunn til at finansnæringen skal være unntatt fra merverdiavgift, eller tilsvarende, i forhold til andre næringer?

Terje Breivik (V) [11:41:39]: Prinsipielt er det jo lett å vera einig med Siri A. Meling, men dette har me gjort forsøk på ein del gonger før, med tidlegare regjeringar – altså å innføra ein skatt eller ei eller anna form for moms på denne næringa, som eg oppfattar skal oppnå det som er hensikta til dei partia som er pådrivarar for det, altså at ein får litt mindre gunstige rammevilkår for delar av den næringa.

Problemet melder seg med ein gong, slik me òg har sett det i desse drøftingane våre, at viss det endar opp med ein rein moms, vil ein i realiteten flytta nesten heile rekninga til folk flest. Ein kan fort enda opp med ei meirrekning til eit gjennomsnittshushald i storleiken 5 000–6 000 kr og oppover per år. Så det er hovudgrunngjevinga vår for at me i utgangspunktet er imot det – samstundes som me no er med på forliket, med visse atterhald.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:42:57]: Aller først vil jeg gratulere forlikspartnerne med et forlik. Som godt kjent er ikke SV fornøyd med helheten i forliket, men jeg har lyst til spesielt å løfte fram innføringen av en finansskatt, som også var omtalt i replikkordskiftet her nå nettopp. SV var nærmest alene i norsk politikk om å gå til valg på å innføre denne skatten i valgkampen i 2013. Nå er det et samlet storting som går inn for det, og det er viktig å behandle finansnæringen likt med andre næringer og sørge for at man ikke subsidierer finansnæringen framfor andre produktive næringer i Norge. Det er vi veldig glade for.

Ellers mener jeg at forliket innebærer tapte muligheter. For det første er det slik at de aller fleste aktørene i norsk debatt, fra Scheel-utvalget til de fleste økonomer som har ytret seg offentlig, anbefaler å modernisere skattesystemet og utjevne misforholdet mellom skatt på eiendom på den ene siden og inntekt og formuesobjekter på den andre siden. Lavere skatt på vanlige og lave inntekter, en lavere generell skattesats og mer skatt på eiendom er veien å gå, både for et mer velfungerende skattesystem og ikke minst for å skape et mer omfordelende skattesystem, som også skaper et mer stabilt boligmarked og dermed også økt finansiell stabilitet. Dette hadde Stortinget sjansen til å gå inn i i denne runden. Det valgte Stortinget ikke å gjøre, og det mener vi er synd.

Mindre ulikhet gir større muligheter for flere mennesker – så enkelt er det. Det finnes mye forskning som påviser hvor viktig det er med små forskjeller i et samfunn. Norge er et veldig godt eksempel på hva det er mulig å oppnå hvis man søker å oppnå små forskjeller mellom mennesker. Det er derfor det er så trist at forlikspartnerne i dette forliket med åpne øyne velger å gi svært store skattekutt til dem som har aller mest fra før. En kan godt fortsette den semantiske debatten her i salen om hvorvidt det er å anse som et skattekutt fordi man senker verdsettingen istedenfor en skattesats. Det er en debatt for de helt spesielt interesserte. Dessuten er det misvisende. Det er så klart slik at hvis en gir store rabatter på formuesobjekter, med det resultat at noen betaler mindre formuesskatt, er det et skattekutt. Det går endog fram av brevet fra finansministeren, som gir provenyberegningen av dette forliket. Der heter det helt tydelig i tabellen: «Redusere formuesskatten». Det er ikke tvil om at dette forliket gir skattekutt for noen av de aller rikeste, som jo også representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet har bekreftet i sine innlegg og replikker i dag.

SV er svært opptatt av å utjevne gapet som finnes i dag på skattlegging av formue og eiendom. Men det finnes mange måter å gjøre det på, og den klart dårligste måten å gjøre det på er å gi store skatterabatter til de aller mest formuende i landet. Den rikeste 0,2 promille av landets befolkning får som følge av dette forliket et gjennomsnittlig skattekutt på 326 100 kr hver. Det er en nesten uforståelig dårlig fordelingsprofil på dette. Det er det flere som mener. Jeg har tidligere nevnt Dagsavisens leder i dag. Jeg har lyst til å sitere litt videre fra den. I lederen «Skattesmellen» heter det i Dagsavisen følgende:

«I dag behandles skattereformen i Stortinget. Den gir, slik Arbeiderpartiet gjentok og gjentok i valgkampen, mer til de som har mest fra før. Likevel har Ap valgt å støtte denne reformen. Det er politisk uforståelig og taktisk uklokt.»

Videre skriver Dagsavisen:

«Fordelingsprofilen er hårreisende.»

Videre skriver Dagsavisen følgende:

«Skattekuttene i forliket framstår derfor som lite annet enn en ren gavepakke til en eksklusiv og velstående gruppe.»

Og de fullfører med følgende:

«Ved å gå med på dette forliket motarbeider Ap sine egne politiske mål samtidig som de setter seg i en håpløs posisjon i debatten om Forskjells-Norge.»

Og dette er ikke bare teori. Det er slik at det er ganske dumt hvis man har tenkt å rydde opp etter flere år med skattekutt fra Høyre og Fremskrittspartiet, å starte med å gi seg selv et handikap på 1,4 mrd. kr, som målrettet er gitt til de mest formuende i landet.

Jeg tar med dette opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:47:56]: Representanten Serigstad Valen skal ha stor «kred» for sitt ekte engasjement for dem som sitter nederst ved bordet. Skatt er viktig når det kommer til fordeling, men det aller viktigste er faktisk at folk har en jobb. Det vil utjevne forskjellene. Jeg registrerer at SV fremmet forslag om at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med et forslag om å redusere merverdiavgiften fra 10 pst. ned til 8 pst. Hvis det skal ha virkning, må det faktisk bety at folk har råd til å gå og kjøpe maten.

Ser ikke representanten Serigstad Valen at norske private investorer også spiller en viktig rolle i å etablere bedrifter, og dermed arbeidsplasser, slik at flere kan få jobb? Siden representanten Serigstad Valen er motstander av å lete etter mer olje og gass, noe som igjen reduserer inntektene til staten: Hvem mener han da skal finansiere disse nye arbeidsplassene som vi trenger til dem nederst ved bordet?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:49:01]: Denne replikken illustrerer mye av mitt poeng. For få minutter siden sto altså Arbeiderpartiet her jeg står nå, og insisterte på at forliket ikke innebærer skattekutt. Nå blir jeg utfordret av Arbeiderpartiet på hvorfor jeg ikke vil være med og kutte i skattene til næringslivet. Dette er problemet. Dette er et selvmål. Arbeiderpartiet vet jo innerst inne at det ikke er klokt å kutte skattene til de aller rikeste. De vet også innerst inne at retorikken rundt formuesskattekutt knyttet til arbeidsplasser er villedende. Det sier regjeringens egen Menon-rapport. Det sier rapporten Arbeiderpartiet la fram, som de fikk av SSB i forrige uke.

Hvorfor SV ikke ønsker å være med og kutte i formuesskatten, har jeg et ganske enkelt svar på. Jonas Gahr Støre har egentlig sagt det mer presist enn jeg får til, og det sa han til AUFs sommerleir i fjor – at 10 pst. av befolkningen kontrollerer halvparten av landets formue, er et argument mot kutt i formuesskatten. Hvis dette er et argument mot kutt i formuesskatten, må i hvert fall det at 1 400 av de rikeste menneskene i landet får 326 100 kr hver, være et godt argument mot kutt i formuesskatten.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:50:13]: Selvmål og selvmål. Jeg anerkjenner representanten Serigstad Valen og SV for deres sterke engasjement for fordeling. Og jeg er helt enig i at skatt er et viktig instrument i så måte. Ikke minst er det særdeles viktig når det kommer til legitimiteten til skattesystemet, at man betaler skatt etter evne, og selvfølgelig at de rikeste skal betale mest. Det vil det i aller høyeste grad òg bli mulighet for med det nye skattesystemet som vi skal vedta i dag. Men mener representanten Serigstad Valen at det er fornuftig å premiere investorer som investerer i eiendom, framfor dem som investerer i produksjonsbedrifter og etablerer arbeidsplasser rundt omkring i distriktene? Er han ikke bare bitte litt enig i at det er riktig å behandle formuesobjektene likere enn det vi i hvert fall har gjort til nå?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:51:13]: Dette snakket jeg om i mitt innlegg. Jeg mener selvfølgelig det er lurt å likebehandle eiendom og andre formuesobjekter. Derfor har SV vært alene på Stortinget om å tørre å foreslå en eiendomsskatt, som nærmest enhver økonom på den vestlige halvkule anbefaler Stortinget å innføre, men som ingen av politikerne tør å foreslå, selv om de innerst inne vet at det må til.

Videre vil vi veldig gjerne øke verdsettingen av eiendom innenfor formuesskatten. Det har ingen av de andre partiene mage til å foreslå. Og det er sånn at hvis man vil likebehandle formuesobjekter og eiendom, er den klart mest usosiale måten å gjøre det på, å senke skattleggingen av aksjer fordi det så målrettet treffer de aller rikeste. SV var først ute med å foreslå å senke selskapsskatten i denne perioden. Vi var først ute med å fronte forslag for å tette skattelekkasjen som multinasjonale selskaper representerer, til utlandet. Og vi er sterke tilhengere av mye bedre avskrivingsordninger for å premiere dem som investerer og omstiller seg gjennom en tøff tid for Norge.

Siri A. Meling (H) [11:52:29]: Jeg har først lyst til å takke SV for at de – selv om de ikke ble med helt til slutt – var lenge med i diskusjonen og ga viktige bidrag inn til det forliket og den enigheten som nå foreligger. Men de valgte å gå ut, og det må vi selvfølgelig ha respekt for med tanke på en helhetsvurdering.

Blant annet går dette på formuesskatt, og det går på skattlegging av eiendom, som representanten var inne på. Det er klart at fagøkonomisk er skattlegging av eiendom riktig, på den måten at det ikke kan flyttes og kan slik sett være et ideelt skatteobjekt. Men representanten er opptatt av fordeling, og det at mennesker i Norge eier sin egen bolig, er også en viktig del av den likheten i samfunnet vårt og har en egenverdi, som de andre partiene, med unntak av SV, anerkjenner. Kan representanten se at det er et poeng i den egenverdien ved at mange eier sin egen eiendom?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:53:35]: Jeg vil gi kompliment tilbake. Jeg synes forhandlingene bar preg av en seriøs og saklig tone, og de var godt ledet av saksordfører Meling. Det var en helhetsvurdering som gjorde at vi trakk oss – det stemmer.

Så til spørsmålet: Jeg og SV er helt enig i at det har en stor verdi at så mange som mulig i Norge eier sin egen bolig. Derfor bekymrer det oss sterkt at eiendom er et så interessant spekulasjonsobjekt som det er i Norge i dag. Det presser prisene mye mer opp enn det som hadde vært nødvendig, og det gjør at færre mennesker har råd til å kjøpe sin egen bolig. Det gjør f.eks. at vi må innføre egenkapitalkrav, som jeg uten videre har lyst til å forsvare, men som selvfølgelig fører til at færre mennesker kommer seg inn. Det er til å bekymre seg over. Derfor ønsker vi å innføre en eiendomsskatt som skal kompenseres gjennom tilsvarende kutt i skatten til lav- og mellomstore inntekter. På den måten ender ikke folk flest opp med å betale mer i skatt, men de som eier mye, betaler mer, og de som ennå ikke har hatt råd til å komme seg inn på boligmarkedet, får større muligheter til å spare og bygge seg opp egenkapital for å få kjøpt sin egen bolig. Så jeg mener at en fornuftig utformet eiendomsskatt er en viktig forutsetning for å holde fast på det norske idealet om å eie sin egen bolig.

Roy Steffensen (FrP) [11:54:51]: Jeg har registrert at representanten Serigstad Valen er en person som liker å lese bøker. Selv liker jeg å lese bøker om forskjellige politiske ideologier, og jeg vil derfor benytte anledningen i replikkvekslingen til å be om en bokanbefaling. Jeg har nemlig ennå ikke funnet litteratur som beskriver denne særnorske formen for sosialisme, hvor man nærmest forguder utenlandske storkapitalister og vil gi dem økonomiske særfordeler i form av lavere skattenivå enn vanlige, trauste norskeide familiebedrifter som konkurrerer i samme marked. Kan representanten hjelpe meg med litteratur på området, eller ønsker han selv å prøve å forklare logikken bak dette merkelige sosialistiske standpunktet?

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen – til bokanmeldelse.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:55:39]: Jeg vil med glede anbefale boken Kapitalen i det 21. århundre av Thomas Piketty. Han beskriver på en enkel og lettfattelig måte hvordan forskjellene øker, ikke bare i Norge, men globalt, nettopp fordi så få land skattlegger rikdom på en god nok måte. Det fører til at de aller fleste menneskene i samfunnet får færre muligheter til å leve opp til sitt potensial, og det fører til at en liten elite sitter på stadig mer makt på bekostning av folkestyre og for så vidt også denne salen.

Så er det et stort problem at mange av de utenlandske selskapene som opererer i Norge, knapt betaler skatt. Et mye omtalt eksempel er Google, som har en omsetning på milliardnivå i Norge, og som betaler veldig lite skatt. Massivt overskudd flyttes ut av Norge på grunn av smutthull i skattelovgivningen. Så hvis representanten Steffensen er svært bekymret for den skattelekkasjen som finner sted fra Norge, anbefaler jeg ham å stemme for de mer enn 20 forslagene SV fremmer i denne innstillingen for å stoppe skatteparadis og skatteflukt.

Truls Wickholm (A) [11:56:52]: Nettopp den type forslag kunne kanskje SV fått enda flere partier med på dersom man hadde valgt å være lenger inne i forhandlingene. Nå har allikevel Arbeiderpartiet og de andre partiene som ikke sto bak regjeringens forslag til reform, fått med regjeringen på en del viktige forslag, som er nevnt her tidligere. Taushetsplikt for advokater skal vurderes. Vi skal se på om lovgivningen er innrettet mot å takle finansielle instrumenter og selskapsstrukturer. Vi skal ha BEPS-prosessen raskt i havn. Vi skal ha forsterket jobbing med land-for-land-rapportering, bl.a. Hva slags vurdering gjør representanten Serigstad Valen seg av disse forslagene, og er han enig i at dette er gode, sterke forslag som gjør at dette forliket faktisk kan få en positiv påvirkning for norsk skattepolitikk?

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:57:53]: Som jeg sa i innlegget mitt, og som også framgår av innstillingen, er SV begeistret for mange av de punktene Wickholm nå omtalte. Det er viktig å bekjempe skatteflukt. Det er viktig å øke innsatsen mot skatteparadis. Jeg mener forliket ikke går i nærheten av langt nok, men det er et viktig steg i riktig retning. Vi uttrykker støtte til de punktene.

Når vi ikke kan støtte helheten i forliket, er det fordi vi mener det er en særegen form for logikk at det skal være slik at inngangsbilletten for å få Stortinget med på å bekjempe skatteparadis og skatteflukt er å gi svært målrettete skattekutt til den aller rikeste eliten i Norge. For meg er det svært kontraintuitivt. Det burde heller vært sånn at på tvers av høyre–venstre-aksen burde Stortinget på et tidligere tidspunkt kunnet samle seg om veldig mange av de tiltakene som nå endelig kommer på plass. De store pengene som flyttes i denne skattereformen, er dessverre ikke pengene vi får stoppet, som flyr ut av landet i dag og til skatteparadis. De store pengene er det de aller rikeste i Norge som får. På den bakgrunnen var det vi med et tungt hjerte forlot forhandlingene om en skattereform.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Rasmus Hansson (MDG) [11:59:14]: Partene bak skatteforliket argumenterer med at lavere skatt vil gi bedre ressursbruk og dermed styrke grunnlaget for investering, med den effekt at arbeidsledigheten forventes å synke. Det er jo som kjent diskutabelt, men i beste fall – i den grad det fungerer – så tar det tid, og tid er jo en av de tingene vi ikke har. Vi har dårlig tid til å skape nye arbeidsplasser, vi har flere mennesker uten jobb i Norge nå enn under bankkrisen i 1993. Med en økonomi som er midt i en omstilling – noen vil kalle det «krise» – er spørsmålet om vi har råd til å koste på oss reduserte skatter, når noe av det aller viktigste behovet er investering i denne omstillingen.

Vi står ved et veiskille i Norge. Inntektene våre fra olje- og gassektoren går ned, og de kommer til å gå ned, uavhengig av om vi bestemmer oss for en ansvarlig og klimarettet avvikling av oljevirksomheten, som Miljøpartiet De Grønne foreslår, eller om vi bare fortsetter med full gass, som både røde og blå partier jobber for. Resultatet på sikt kommer til å bli det samme. Vi kommer til å få – eller vi risikerer i hvert fall å få – mindre inntekter til å finansiere velferden vår i framtiden. Samtidig øker altså regjeringen oljepengebruken, både forrige regjering og denne regjering, om og om igjen. At man i krisetider slår hull på sparegrisen, kan man jo ha sympati for, men Norge har altså ristet grisen i veldig mange år, og det blir mer og mer problematisk å forsvare den typen virksomhet.

Miljøpartiet De Grønne støtter ikke et forslag om kutt i formuesskatten. Vi er tilhengere av en endring i formuesskatten som reduserer fordelen ved uproduktiv eiendomsinvestering, og vi er tilhengere av å finne løsninger som skjermer produktiv del av kapitalen. Men vi må jo konstatere at alle partier har vanskeligheter med å finne ordninger på det området som fungerer.

Det vi derimot oppfordrer til å se vesentlig nøyere på, og som vi derfor også fremmer et forslag om, er et virkemiddel som vil virke mer direkte inn på problemet vi står overfor – som altså er både å skape arbeidsplasser og å skape nye investeringer og nye etableringer – og et slikt virkemiddel er å redusere arbeidsgiveravgiften.

Vi fremmer et forslag om å utrede effekten av å redusere arbeidsgiveravgiften med ett prosentpoeng, samtidig som man ser på virkemidler for å kompensere for det. Fordelen med dette er altså at det virker direkte på problemet – problemet med arbeidsledigheten og problemet med nyetableringer. En redusert arbeidsgiveravgift vil gjøre arbeidskraft mer konkurransedyktig i forhold til kapital, og det vil være et incentiv for å få bedriftseiere til å ansette flere mennesker, og det er faktisk det vi trenger. Det vil også være et tiltak for å få nye landsmenn i arbeid – vesentlig mer effektivt enn forskjellige versjoner av rabatt på arbeidskraft, som vi har sett foreslått.

Det vil selvfølgelig koste penger å gjennomføre et slikt tiltak, men formålet er altså ikke å finansiere en slik endring ved å trekke enda mer midler ut fra oljefondet. Derimot kan en redusert arbeidsgiveravgift finansieres ved økt skatt på forbruk. Dette er faktisk i tråd med synet til parkameratene MDG og IMF, Det internasjonale pengefondet, som har gitt dette rådet til Norge: Skattelette bør finansieres gjennom økt skatt på eiendom og konsum.

Regjeringen foreslår å redusere skatten. Miljøpartiet De Grønne støtter reduksjonen av bedriftsskatten av hensyn til å stoppe kapitallekkasje til utlandet, men regjeringen vil altså ikke ta den politiske belastningen ved å heve skattene på andre områder for å hente inn de pengene vi trenger for å finansiere omstillingen. Spørsmålet er da hvem som skal betale regningen. Er det framtidige generasjoner, eller er det framtidige regjeringer, som må ta til vettet og kutte i velferdsgoder for å få skattene til å gå i balanse? En skatteomlegging som øker prisen på miljøskadelig forbruk, vil gi oss mindre av det vi vil ha mindre av, og det vil gi oss penger til å finansiere mer av det vi vil ha mer av, nemlig arbeidsplasser.

Den økonomiske krisa vi er i i dag, er alvorlig for dem som blir rammet av den, men det er også en mulighet for Norge til å tenke nytt i en større omstilling av næringslivet enn vi noensinne har stått overfor. Derfor oppfordrer vi til å redusere kostnadene på arbeidskraft og finansiere dette med skatt på konsum, i tråd med fagmiljøers anbefalinger.

Jeg tar opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Siv Jensen [12:04:53]: Norge har siden den store skattereformen i 1992 hatt et forholdsvis stabilt og velfungerende skattesystem. Det har bidratt til forutsigbare og gode rammebetingelser for næringslivet. Hovedprinsippene fra reformen, som brede skattegrunnlag og lave skattesatser, bygger vi videre på når vi nå tilpasser skattesystemet til den internasjonale utviklingen. Det er internasjonalt en stadig større konkurranse mellom land om skattegrunnlagene. Mange land, også våre nordiske naboland, har de siste årene redusert selskapsskatten vesentlig. Samtidig har selskaper med virksomhet i flere land større muligheter enn før til å tilpasse seg slik at skatten alt i alt blir lavere.

Det er avgjørende at vi har et konkurransedyktig skattesystem som legger til rette for at det skapes nye arbeidsplasser. Skattesystemet må fremme vekst. Norsk økonomi står dessuten foran krevende omstillinger. Olje- og gassvirksomheten vil være en viktig næring for Norge i mange år fremover, men den vil ikke gi de samme sterke vekstimpulsene til fastlandsøkonomien som vi har vært vant til. Deler av norsk næringsliv må derfor vende seg mot nye markeder.

Dette er bakgrunnen for at vi allerede i årets budsjett tok et stort steg i å følge opp anbefalingene fra skatteutvalget. Blant annet reduserte vi skattesatsen på alminnelig inntekt for selskap og personer fra 27 til 25 pst. Samtidig la regjeringen frem en stortingsmelding med forslag til en skattereform for 3-årsperioden 2016–2018.

Hensikten med skattemeldingen var å oppnå bred politisk enighet om det fremtidige skattesystemet. Jeg er derfor fornøyd med at et bredt flertall i finanskomiteen har sluttet seg til hovedtrekkene i regjeringens forslag. Det vil bidra til forutsigbarhet og stabilitet for norsk næringsliv.

Et av hovedmålene med skattereformen er å gjøre norsk økonomi mer vekstkraftig. Det skal lønne seg å investere i norske arbeidsplasser, og det skal lønne seg å jobbe. Arbeid og aktivitet er grunnlaget for vår felles velferd.

Gjennom skatteforliket på Stortinget legges det opp til at selskapsskattesatsen skal reduseres til 23 pst. innen 2018. Regjeringens forslag var å redusere satsen til 22 pst. Analysene til skatteutvalget viste at reduksjon i selskapsskatten kan ha store positive dynamiske virkninger. Utvalget antok at mellom 20 og 40 pst. av det opprinnelige provenytapet fra en satsreduksjon på lengre sikt ville bli motvirket av høyere skatteinntekter. Det skyldes at lavere skattesats vil gi økte investeringer, økt sparing og økt arbeidstilbud. Selv om det i skatteforliket er lagt opp til en mindre reduksjon av selskapsskatten enn i regjeringens opprinnelige forslag, merker jeg meg også at det som en del av forliket skal vurderes ytterligere reduksjoner i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland.

Samtidig skal selskapsskattegrunnlaget utvides noe, bl.a. ved å innføre riktigere avskrivningsregler for enkelte driftsmidler og en strengere rentebegrensningsregel. For å bøte på svakheten ved at finanssektoren ikke betaler merverdiavgift, skal det ifølge skatteforliket innføres en finansskatt allerede fra 2017.

Formuesskatten har flere svakheter. Den gjør det mindre lønnsomt å spare, og den skjeve verdsettingen av ulike formuesobjekter bidrar til å vri investeringene bort fra næringsvirksomhet. I skattemeldingen varslet regjeringen at formuesskatten skal reduseres ytterligere, og en vurdering av målrettede lettelser mot næringsrelatert kapital. Jeg har derfor med tilfredshet merket meg at et bredt flertall i komiteen mener at en reduksjon av formuesskatten på arbeidende kapital kan føre til at norsk kapital bedre kan bidra til å skape nye arbeidsplasser gjennom produktive og verdiskapende investeringer. I forliket er det enighet om å innføre en verdsettingsrabatt på 20 pst. i formuesskatten på slik kapital innen 2018.

I årets reviderte budsjett varslet regjeringen at det i neste års budsjett vil bli foreslått en midlertidig og avgrenset ordning med utsatt formuesskatt for eiere av virksomheter som går med regnskapsmessig underskudd. Dette blir et svar på punkt 4 i skatteforliket, om å ta hensyn til likviditetsutfordringer for disse bedriftseierne.

Et annet hovedmål med skattereformen er å beskytte grunnlaget for selskapsskatten og motvirke flytting av overskudd til lavskatteland. Lavere selskapsskattesats vil gjøre overskuddsflytting mindre lønnsomt enn i dag, men det vil ikke løse problemet. I skattemeldingen foreslo regjeringen en rekke tiltak for å motvirke overskuddsflytting. Spesielt viktig blir det å følge opp de anbefalingene som OECD og G20 kom med i oktober i fjor, de såkalte BEPS-anbefalingene. Norge har deltatt aktivt i utformingen av disse anbefalingene, og regjeringen vil jobbe for en rask og mest mulig fullstendig gjennomføring av dem. Som en viktig del av oppfølgingen bør rentebegrensningsregelen for selskaper utvides til også å omfatte eksterne renter. Samtidig bør regelen utformes på en måte som i minst mulig grad rammer ordinære låneforhold.

Jeg er som sagt fornøyd med at det er bred enighet om grunnpilarene og retningen for det fremtidige skattesystemet. Denne regjeringen ønsker i tillegg å redusere skattenivået og at lettelser ikke bare skal komme bedrifter til gode, men også personer. I skattemeldingen la regjeringen opp til å justere den nye trinnskatten slik at samlet marginalskatt blir redusert med 0,8 pst. fra 2016 til 2018 for de fleste skattytere. Det vil stimulere til økt arbeid. Regjeringen ønsker også å redusere formuesskatten ytterligere i årene fremover.

Det viktigste formålet med skattereformen er å gjøre økonomien mer vekstkraftig og bidra til nødvendige omstillinger. Vi ønsker å redusere skattene fordi vi trenger et konkurransedyktig næringsliv i årene som kommer. Tidspunktet for å gjennomføre lettelsene er også godt. Næringslivet vil ha glede av at endringene kommer nå.

Jeg vil også minne om at det tidligere har vært bred enighet på Stortinget om at finanspolitikken skal legge til rette for vekst og sysselsetting i privat næringsliv. Da handlingsregelen ble innført i 2001, trakk en samlet finanskomité frem lavere skatt, sammen med økt satsing på samferdsel og kunnskap, som særlig vekstfremmende. På tross av at opposisjonen prøver å gi inntrykk av at denne regjeringen har brukt en stor del av handlingsrommet til skattelettelser, er det et faktum at kun 11 pst. av handlingsrommet i denne regjeringsperioden har gått til skattelettelser.

Jeg mener derfor at det fortsatt er mer rom for å redusere skattene, slik at det stimulerer til nye investeringer og flere arbeidsplasser og frihet til den enkelte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:12:25]: Som finansministeren vet, er vi også veldig tilfredse med at det ble et bredt forlik, og jeg er enig i de vurderingene finansministeren gir for hvilken verdi det har for forutsigbarhet framover, ikke minst for næringslivet og da også for norske arbeidsplasser.

I mitt innlegg tok jeg opp spørsmålet om hva som blir viktig framover. Jeg vil for min del si at noe av det viktigste blir å sikre hvordan den økonomiske aktiviteten som skjer i vårt land, også gir et skattegrunnlag i vårt eget land. Det er jo det som gir det velferdssamfunnet vi er en del av, og som vi i fellesskap prøver å bevare.

Er finansministeren enig i at dette er en viktig utfordring? I tilfelle ja: Hva vil hun gjøre for å bevare dette grunnlaget?

Statsråd Siv Jensen [12:13:29]: Jeg er helt enig i det. Det er helt avgjørende at vi har skatteregler som er konkurransedyktige, nettopp fordi det vil være bidraget til økte skatteinntekter fremover. Forutsetningen for økte skatteinntekter er at vi har flere lønnsomme bedrifter som er i skatteposisjon. Nettopp derfor er det viktig at vi tiltrekker oss bedriftenes investeringslyst til Norge fremfor at de etablerer seg utenfor landets grenser. Det er viktig at vi sikrer lønnsomheten for bedriftene som allerede er etablert i Norge. Nettopp derfor er det viktige signaler, som også kommer gjennom skatteforliket, at et fremtidig skattesystem ikke bare handler om nivået på selskapsskatten, men at det også handler om den særnorske skatten formuesskatt, som først og fremst rammer norskeide bedrifter i Norge, som vi har mange av langs hele kysten og i distriktene. Jeg er glad for enigheten som er fremkommet i innstillingen.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:14:35]: For å følge opp problemstillingen: Det var én del av den. Den andre delen er de internasjonale aktørene som opererer i flere land og, som vi kanskje kan si, shopper både skatteregler og grunnlag for avskrivninger, fradrag osv. Det vil etter min mening også kunne true noe av fundamentet for et solid skattesystem i vårt eget land, men også i mange land. Så utfordringen går også da på den delen som har et mer internasjonalt tilsnitt, hvordan regjeringen vil følge opp for å sikre nettopp at aktivitet som foregår her, også i større grad framover gir noe tilbake til fellesskapet her, også i form av skatteinntekter.

Statsråd Siv Jensen [12:15:29]: Det er for det første en problemstilling jeg også merker meg at det er, tror jeg, enstemmighet i komiteen om at er viktig at vi følger opp basert på arbeidet som har vært lagt ned fra regjeringens side i internasjonale fora gjennom veldig mange år. Jeg kan opplyse representanten Syversen om at jeg i ettermiddag reiser til OECDs møte i Paris, hvor igjen spørsmålet om videreutvikling og oppfølging av denne typen regelverk vil komme på dagsorden. Norge har en aktiv rolle i dette. Vi har vært helt i førersetet når det gjelder å implementere denne typen tiltak, og forbereder nå også mulighetene for raskere å videreutvikle dette, ikke minst fra norsk side. Men vi må sørge for at vi gjør det i en kontekst og på en måte som ikke gjør det vanskeligere for norske skattemyndigheter i jakten på skatteunndragelser internasjonalt, men som styrker våre muligheter til å samarbeide internasjonalt om å få dette til.

Truls Wickholm (A) [12:16:42]: Jeg vil følge opp litt av det som representanten Syversen er inne på. Hvis det er noe som er til særlig disfordel ‒ for å si det på den måten ‒ for norske bedrifter, som ofte kjennetegnes av at de er små og lokale, så er det at de ikke kan nytte seg av de fordelene store, komplekse selskaper har, som kan bruke sin størrelse og sine avanserte finansielle instrumenter for å unngå skatt. Et av de viktige punktene som det har blitt enighet om i Stortinget, er nettopp å gjennomgå denne lovgivningen, men også ‒ som jeg har vært inne på her tidligere ‒ se på om opplysningsplikten skal omfatte hensikten med transaksjoner, og at vi også vurderer advokaters taushetsplikt i skattespørsmål, så vi er sikre på at vi kan komme til bunns i denne typen saker. Når kan vi forvente en oppfølging fra regjeringen på disse områdene?

Statsråd Siv Jensen [12:17:43]: La meg først si at jeg er helt enig i behovet for tiltak mot overskuddsflytting. Det har regjeringen fremmet en rekke forslag for å motvirke. Jeg merker meg at det er bred tilslutning til å gjennomføre dem.

Ikke minst handler det ‒ som representanten Wickholm selv sier ‒ om en konkurranseulempe nettopp for små norske bedrifter som ikke har de samme tilpasningsmulighetene som større internasjonale selskaper har. Jeg kan forsikre representanten Wickholm om at regjeringen vil arbeide så raskt som mulig med å følge opp den enigheten som fremkommer i skattemeldingen. Men jeg har lyst til å understreke at selv om regjeringen jobber raskt, må vi også jobbe grundig. Det er viktig at vi utformer disse tingene på en måte som raskt er gjennomførbart. Det er mange kompliserte spørsmål ‒ for å si det litt forsiktig ‒ som blir omtalt og berørt i skattemeldingen.

Truls Wickholm (A) [12:18:40]: Vi vet at regjeringen liker å jobbe særs grundig f.eks. med eierskapsregisteret, som Stortinget også er sultent på tilbakemelding om.

Men jeg vil stille et annet spørsmål. I regjeringens framlegg til Stortinget anbefales det ikke å gjøre noe med skjermingsrenten. Det er et forslag som Arbeiderpartiet hadde i sitt forslag og har trukket inn i forhandlingene, og som har blitt beskrevet her som negativt. Arbeiderpartiet ser tvert imot at det er et positivt tiltak å ha en skjermingsrente som fungerer, for å hindre at penger blir stuet bort når de kan ha en aktiv og deltakende tilstedeværelse i norske bedrifter, som det er beskrevet i Scheel-rapporten.

Statsråd Siv Jensen [12:19:36]: Dette er teknisk vanskelige spørsmål, men jeg har merket meg hva flertallet har sagt om dette i innstillingen. Jeg har lyst til å understreke likevel at det er viktig at vi finner en god balanse i utformingen av dette regelverket. Vi må ha gode incentiver som også ivaretar bedriftenes muligheter til å reinvestere kapitalen sin uten at skattereglene kommer i veien for det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:20:15]: Jeg har lyst til å lese fra Sundvolden-erklæringen, og der står det:

«Gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig.»

Man skal forbedre de skattemessige avskrivingsreglene. Hvorfor er Fremskrittspartiet nå imot det? Hvorfor kunne ikke Fremskrittspartiet i Stortinget følge Sundvolden-erklæringen da vi hadde dette til behandling i komiteen?

Statsråd Siv Jensen [12:20:44]: Jeg har merket meg engasjementet til representanten Slagsvold Vedum gjennom denne debatten, knyttet ganske ensidig til avskrivningsreglene. La meg si at både i Fremskrittspartiets partiprogram og i regjeringens plattform handler spørsmålet om skatt i all hovedsak om å gjøre det norske skattesystemet mer konkurransedyktig fordi vi ønsker flere ben å stå på. Vi ønsker et næringsliv som kan ta nye investeringer, skape nye arbeidsplasser og skape nye muligheter for Norge. Det har regjeringen tatt på alvor, det er nettopp derfor vi helt systematisk siden vi tiltrådte i regjering, har redusert det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge med 18,5 mrd. kr. Man kan godt blinke seg ut en enkelt avskrivningssats, men jeg syns jo, med all respekt, at selv om Slagsvold Vedum synes å være opptatt av dette, har altså hans eget parti fremmet forslag i Stortinget om samlet å skjerpe skattene med over 15 mrd. kr. Jeg er ikke sikker på om nettonytten for norske bedrifter vil være positiv med det.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:22:03]: Jeg ble tidligere i debatten bedt av Fremskrittspartiet om å anbefale en bok, og jeg tenkte å returnere tjenesten, for statsråden skrøt jo i sitt innlegg av hvor fornøyd hun var med at formuesskatten på såkalt arbeidende kapital reduseres. Jeg må innrømme at jeg har prøvd å finne kilder på at kutt i formuesskatten gir noe effekt sysselsettingsmessig. Regjeringens egen Menon-rapport sier at det ikke er tilfellet, det er i så fall helt marginalt. Det som av statsministeren avvisende ble kalt en skoleoppgave, som er en masteroppgave fra NHH, viste det samme under valgkampen, og en rapport fra SSB viste mye av det samme i forrige uke. Det finnes svært mye mer effektive måter å sørge for økt sysselsetting på enn å kutte i formuesskatten. Så kan statsråden anbefale meg en bok eller litt lesning som kan forklare hvordan regjeringen hele tida kan hevde at kutt i formuesskatten og kutt i såkalt arbeidende kapital gir økt sysselsetting?

Statsråd Siv Jensen [12:23:05]: En annen ting som har preget debatten om skattereformen, har jo vært den litt sånn ekteskapelige krangelen på kammerset mellom Arbeiderpartiet og SV. Den har jeg funnet svært underholdende, særlig fordi SV nå ser ut til å være det eneste gjenværende på Stortinget som holder fast i den litt forslitte retorikken om skattelette til de rike. Det er altså slik at formuesskatten er særnorsk, og det er en særnorsk skatt på norsk eierskap. Vi har et betydelig antall norskeide små og mellomstore bedrifter langs hele kysten i hele landet som opplever det som svært krevende med denne særnorske skattebelastningen i en tid da det faktisk er om å gjøre å redde bedrifter, redde arbeidsplasser og legge grunnlaget for å skape flere. Skal vi i fremtiden lykkes med å opprettholde gode velferdsordninger i Norge, må noen skape de verdiene, slik at politikerne kan fordele dem. Da trenger vi flere, og ikke færre, private bedrifter i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jonas Gahr Støre (A) [12:24:28]: Et bredt politisk flertall er nå enig om en bedre beskatning av bedriftene i Norge. Norge trengte en reform av bedriftsbeskatningen, og det har vi fått. Det er gode nyheter. Forliket om bedriftsbeskatningen sikrer norske bedrifter et forutsigbart skatteopplegg som står seg godt i forhold til andre land. Endringene som vi ble enige om, legger grunnlaget for økte investeringer i norsk økonomi, økte skatteinntekter, flere i arbeid og dermed velferd. Vi gjør det mer attraktivt å investere i norske bedrifter. Samtidig slår vi ring om fellesskapets inntekter. Dette har vært Arbeiderpartiets doble målsetting helt siden arbeidet med endringer i bedriftsskattereglene ble påbegynt.

Fellesskapet skal ta store løft i årene som er foran oss. Vi er ikke i mål med å bygge ut velferden og styrke fundamentet for verdiskaping. Vi blir flere, flere eldre, flere flytter til byene, og vi skal nå målene om 40 pst. reduksjon i klimagassutslippene innen 2030. Alt dette betyr investeringer i fellesskap, og da må vi ha et skattesystem som virker.

Det var Arbeiderpartiet i Stoltenberg II-regjeringen i 2013 som satte i gang arbeidet med reformen som nå er fullendt. Den internasjonale utviklingen innebar at det behøvdes endringer i bedriftsbeskatningen. Vi tok det første steget da vi foreslo å sette selskapsskatten ned fra 28 pst. til 27 pst., og vi satte ned Scheel-utvalget. Vi har altså i lang tid arbeidet for skatteendringer som stimulerer til økte investeringer og flere arbeidsplasser. At folk er i arbeid, og at norske bedrifter skaper stadig større verdier og betaler skatt, er det som på sikt kan sikre vår felles velferd. Samtidig er vi klare på at vi også skal bruke skattesystemet til å utjevne økonomiske forskjeller. Ulikhet, store forskjeller og urettferdighet gir ufrihet, og det bidrar heller ikke til omstilling. Tvert imot, vi har godt grunnlag for å hevde at store forskjeller svekker omstilling og økonomisk vekst. Derfor var det uaktuelt for Arbeiderpartiet å inngå et skatteforlik som ville ha svekket våre muligheter til å drive fordelingspolitikk også gjennom skattesystemet. Med skatteforliket om bedriftsbeskatning i havn har vi et bedre grunnlag for omstilling og investeringer i norsk næringsliv, samtidig som vi kan bruke personskatten og inntekts- og formuesskatten til å sikre en jevnere fordeling.

Selv om vi nå er enige om strukturen i skattesystemet, gjenstår det fortsatt mye å debattere. Arbeiderpartiet er motstander av den usosiale skattekuttpolitikken som Høyre og Fremskrittspartiet har vist fra sin posisjon i regjering. Det første Høyre og Fremskrittspartiet gjorde, var å foreslå 8 mrd. kr i skattekutt – 40 000 kr til dem med de høyeste inntektene, og tre–fire hundrelapper til vanlige folk, penger som raskt ble spist opp i økt barnehagepris for småbarnsforeldre.

I budsjettet for 2015 var det igjen store skattekutt som ble prioritert. Halvparten av skattekuttene gikk til de 5 pst. rikeste i landet. I motsatt ende av skalaen foreslo de kutt i ytelser for arbeidsledige, syke, uføre og funksjonshemmede. I år har de kuttet i pendlerfradraget for folk som må pendle til jobb, samtidig som de har fortsatt med å kutte i formuesskatten.

Arbeiderpartiet har stemt imot disse formuesskattekuttene. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens skattekutt har gjort lite for å skape nye arbeidsplasser, men mye for å øke forskjellene i Norge, og vi ser at denne politikken har virket dårlig i den økonomiske situasjonen landet står i.

Gjennom skatteforliket har Arbeiderpartiet hindret vedtak som ville avviklet formuesskatten. Samtidig har vi fått gjennomslag for forslag om å forbedre verdifastsettelsen i denne skatten. Med en likere verdifastsettelse stimulerer vi til økte investeringer i bedrifter og maskinparker og noe mindre i eiendom. Dette er et forslag som Arbeiderpartiet presenterte i sitt alternative statsbudsjett for 2016, og som vi har fått gjennomslag for. Det bidrar til mer produktive investeringer – et av skattereformens mål.

Det er ingenting ved dette skatteforliket som rokker ved mulighetene til å føre en langt bedre fordelingspolitikk enn det regjeringen gjør. En bedre formuesskatt er et viktig grunnlag for at vi skal kunne drive effektiv fordelingspolitikk også i årene som kommer. Så: Enighet om struktur, uenighet om nivå. Vi vil fortsatt ha ulike syn på skattenivået og hvor mye de rikeste personene i Norge skal bidra med, og hvordan skattesystemet kan bidra til fordeling. Det er en styrke for Norge at vi nå har forutsigbarhet om strukturen for skattesystemet og bedriftsbeskatningen.

Sigurd Hille (H) [12:29:14]: Norge har i det store og hele et godt skattesystem. Skattereformen fra 1992 har lagt grunnlag for dette. Grunntrekkene og prinsippene fra denne reformen videreføres i den foreliggende saken.

Likevel er det slik at ethvert system fra tid til annen bør gjennomgås med sikte på nødvendige tidsmessige forbedringer. Det er enighet om at skattebyrden endres i noen grad fra skatt på selskap, sparing og kapital mer i retning av skatt på forbruk og til dels eiendom. Hensikten er at dette skal gi en mer positiv dynamisk virkning i samfunnet.

Noen av oss er særdeles opptatt av at beskatning av arbeids- og næringsliv skal ha den effekten at arbeidsplasser bevares og nye skapes. Skattesystemet bør stimulere til investeringer, til aktivt medeierskap i bedrifter og aller helst til gode rammevilkår for privat norsk næringsliv – dette fordi det vil øke sysselsettingen og verdiskapingen i landet som helhet.

Hvorledes vi innretter skatten nettopp med dette for øye, er antakelig det viktigste skattepolitiske virkemiddelet vi har. Det dreier seg folkelig sagt om hvordan samfunnet behandler private eiere av norsk næringsliv. Ryggraden i dette næringslivet er de mange små og mellomstore privateide bedriftene. Derfor er eierbeskatningen og hvorledes den er utformet, avgjørende for denne livsnerven i vårt arbeidsliv.

Den brede enigheten som er nedfelt i flertallsmerknadene i denne saken, svarer i stor grad på disse utfordringene – i alle fall et godt stykke på vei. Eierbeskatningen, skatt på utbytte og selve selskapenes resultat skal samlet sett være på dagens nivå. Sammensetningen av skatten blir dog noe annerledes, idet overskuddet i selskapene beskattes mindre, mens utbyttebeskatningen isolert sett økes noe. Det vil nok kunne være delte oppfatninger om denne sammensetningen, men i sum er det tilfredsstillende. Det tar høyde for andre forhold, f.eks. forholdet til hva som skjer i andre land, først og fremst våre naboland.

Et yndet diskutert område, for å si det slik, er formuesskatten. Regjeringen Stoltenberg og stortingsflertallet har tatt noen grep her de siste årene. Noen av oss mener nok at det skulle vært gjort mer med problemet omkring formuesskatten. Spesielt gjelder dette den delen av formuesskatten som er knyttet til verdien av eierskap i norsk næringsliv, i første rekke de mange familieeide bedriftene, herunder problemstillinger som kan bety skatt på bedrifter som ikke har økonomisk evne til avkastning til eier. Gledelig nok er det forslag i denne saken som et godt stykke på vei gjør noe med disse problemene. Innføringen av en verdsettelsesrabatt på 20 pst. vil føre til lavere skattegrunnlag, og ikke minst vil forslaget om at erleggelsen av formuesskatten kan utsettes når bedriften formuen gjelder, går med underskudd eller ellers har likviditetsproblemer, kunne avhjelpe flere private eiere av virksomheter. Svært fortjenstfullt har regjeringen i forslaget til RNB tatt dette punktet inn med sikte på at det skal gjennomføres allerede fra inntektsåret 2016.

Et annet punkt i enigheten er forholdet til gründere. Det pekes på at denne gruppen av næringsdrivende i forbindelse med børsintroduksjon ofte kan komme i en situasjon der verdiene og dermed skattegrunnlaget for formuesskatt er betydelig uten at virksomheten som sådan kaster noe som helst av seg.

Til tross for disse enighetspunktene vil det fremdeles være problemstillinger som er alvorlige for det private norske eierskapet i virksomheter. Én problemstilling er den urettferdigheten som er knyttet til det norske eierskapet i forhold til utenlandske eiere, som jo i sin helhet slipper formuesskatt. Dette er og blir en uholdbar forskjellsbehandling, som virker konkurransehemmende sett med norske øyne.

Videre er det slik at mange virksomheter opplever andre former for beskatning som øker. Stadig flere kommuner innfører eiendomsskatt, særlig for verk og bruk. Dertil kommer at selve takstgrunnlaget for bedriftenes lokaler etc. ofte skrus opp. Dermed kan summen av beskatning for bedriftene og dens eiere faktisk øke selv om formuesskatten som sådan settes noe ned.

Likevel: Vi får glede oss over det vi kan, og hilse dagens skattemelding med dens forbedringer velkommen. Og så får noen av oss jobbe videre med ytterligere forbedringer i det private norske eierskapet.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [12:34:25]: I dag diskuterer vi et av de viktigste elementene i næringspolitikken. Mange omtaler dette som en bred skattereform, men med respekt å melde – det er det ikke. Men det er en særdeles viktig sak for norsk næringsliv. Derfor er jeg fornøyd med at vi fikk til et bredt forlik der mange hensyn er ivaretatt på en god måte. Både som politiker og ikke minst som tidligere næringslivsaktør og gründer har jeg i hele mitt voksne liv vært opptatt av næringsutvikling i hele landet. Mitt favorittslagord, må jeg innrømme, er «å skape for å dele». Etter å ha vært stortingsrepresentant i snart tre år har jeg fått bekreftet at interessen for å være med i «dele-debattene» nok er større enn å være med i «skape-debattene».

Det ble et brått skifte da oljeprisen begynte å falle og bedriftene knyttet til oljebransjen begynte å få problemer. Nå snakker alle om omstilling, bedriftsetableringer og det å skape nye arbeidsplasser. Plutselig kjenner alle en gründer eller tre. Det er bra. Men vi må samtidig være klar over at selv etter at vi har gjort skattevedtakene i kveld, kommer ikke disse arbeidsplassene ramlende ned fra himmelen. Det er faktisk noen som må etablere disse bedriftene og arbeidsplassene. Derfor er det på sin plass å understreke betydningen av en aktiv næringspolitikk for hele landet. Det er minst like viktig som før.

Jeg håper at etter snart tre år i regjeringslokalene har de som sitter der, oppdaget at det å drive næringsnøytral næringspolitikk ikke er veien å gå. Den debatten håper jeg vi kommer tilbake til ved en senere anledning. Men den saken vi behandler nå, vil ha stor betydning for mulighetene til å få finansiert disse nye arbeidsplassene.

Enten man liker kapitalistene eller ikke, er også Norge avhengig av private investorer. De som heller ikke vil ha mer oljeleting, bør være ekstra glad i norske investorer. Regjeringen Stoltenberg II satte i 2013 ned selskapsskatten til 27 pst. med begrunnelse i å styrke konkurransekraften og lønnsomheten til bedriftene i Fastlands-Norge. Nå har vi fått et bredt flertall som sikrer en videre reduksjon i selskapsskatten. Det er helt nødvendig når vi ser rundt oss. Skal vi ha mulighet til å tiltrekke oss investeringer i Norge, er selskapsskatten viktig.

Vi kan håpe dette gjør at flere utenlandske investorer finner det attraktivt å investere i Norge, noe som selvfølgelig bidrar med mer kapital, men også med mer kunnskap. Uansett tror jeg nok at vi ikke har så mange andre enn oss selv, dvs. norske investorer, å stole på. Vi har heldigvis noen med mye kapital, men vi har langt flere med mye entusiasme, men kanskje ikke fullt så mye kapital. Norske investorer er for øvrig ikke annerledes enn utenlandske. De investerer selvsagt der mulighetene til å tjene penger er størst.

Derfor er det så avgjørende viktig at vi ikke har et skattesystem som favoriserer enkelte sektorer framfor andre. Det har vi hatt, men med det forliket vi i kveld kommer til å vedta, gjør vi et kvantesprang i å utligne den skattefavoriseringen som eiendomsinvesteringer har hatt. Det er ikke noe galt i å investere i eiendom, men at man skal bli premiert gjennom skatteseddelen når man gjør det, versus en som investerer i produksjonsutstyr eller aksjer, bidrar ikke til den omstillingen av vekst i verdiskaping som landet trenger. Nå skal det altså ikke bare bli like fint å jobbe som å danse, det skal bli like fint å eie en taustump og en filetlinje på Senja som å eie et kontorbygg i Oslo.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [12:39:05]: Skatte- og avgiftssystemet er viktig for å finansiere fellesgode, sikre sosial mobilitet og fordeling, oppnå effektiv berekraftig ressursutnytting og gje næringslivet gode vilkår over heile landet. Me må ha eit skattesystem som styrkjer den private eigarskapen. Det skal løne seg å arbeide, spare og investere.

Det største grepet i skattereforma er å redusere selskapsskatten til 23 pst. innan 2018. For oss i Høgre har det vore viktig at ein har oppnådd aksept for at formuesskatten har fleire problematiske sider.

Me er no inne i ei tid med aukande arbeidsløyse, særleg på Sør- og Vestlandet. Me er inne i ei omstilling frå ei sterk oljenæring til at fastlandsindustrien i større grad må bidra til å finansiere auka utgifter til pensjonar, helse og omsorg.

Me treng å skape fleire arbeidsplassar i privat sektor. Då er det viktig å ha eit skattesystem som stimulerer til og ikkje er til hinder for utvikling av nye bedrifter, og at ein legg til rette for at eksisterande bedrifter kan ekspandere.

Politikarar kan ikkje vedta nye arbeidsplassar, vår oppgåve er å gje næringslivet gode rammevilkår. Då er skatte- og avgiftspolitikken særs viktig.

Arbeidet med å trappe ned den særnorske formuesskatten har vore eit prioritert område for denne regjeringa. Det er difor gledeleg at ein i skatteforliket har kome til einigheit om ein verdsetjingsrabatt i formuesskatten på 20 pst. innan 2018.

Mange små og mellomstore – ofte familiedrivne – bedrifter melder om store utfordringar med å betale formuesskatt når bedriftene går med underskot. Då er det svært positivt at me i samband med statsbudsjettet for 2017 ber regjeringa

«gi en vurdering av problemet med formuesskatt i forbindelse med likviditetsutfordringer for eiere og bedrifter når bedriftene går med underskudd og det ikke er grunnlag for å betale utbytte».

I forliket ber ein også i samband med statsbudsjettet for 2017 om ei vurdering av moglegheita for

«en ordning med tidsbegrenset rabatt i formuesskatten for gründere ved børsintroduksjon av det respektive selskap».

Dette er svært positive tiltak og signal om at politikarar ser dei problematiske og utfordrande sidene som denne særnorske skatten har for næringslivet, og ikkje minst ein vilje til å gjere noko med det.

Roy Steffensen (FrP) [12:41:48]: Det har vært morsomt å følge debatten og replikkutvekslingene. Jeg hadde aldri trodd at Fremskrittspartiets ønske om å ha en fartsgrense på 110 km/t på motorveier skulle bli et argument for å forklare grunnplanken i skatteforliket, men så har skjedd.

Vi kan vel trygt si at det har skjedd et stemningsskifte i norsk politikk med Fremskrittspartiet i regjering. Bortimot alle har i dag snakket om behovet for lavere skatt. I replikkutvekslingen nevnte representanten Hagebakken at det vi gjør i dag, vil føre til økte investeringer og økt aktivitet. Mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i valgkampen i 2013 snakket om at mindre skatt betyr mindre velferd, snakker nå alle partier om nødvendigheten av å få redusert skatt for både vanlige folk og bedrifter i form av lavere selskapsskatt.

Med Fremskrittspartiet i regjering står vi ikke lenger på utsiden og kjemper forgjeves for at våre politiske løsninger skal bli hørt. Vi er i stedet premissleverandør for den politiske debatten. Fremskrittspartiet har i over 40 år ment at lavere skatt gir økte investeringer, økt aktivitet og flere arbeidsplasser, og med dagens vedtak får vi nå tilslutning fra de andre partiene til denne argumentasjonen.

Noen medier har sagt at det har vært et svakhetstegn ved komiteens arbeid at det har vært en del utsettelser av forliket. Jeg synes heller det er en forklaring på hvor vanskelig det er å få et flertall i denne salen til å enes om redusert skatt. Jeg er glad for de skrittene vi klarer å trekke norsk skattedebatt i vår retning, men jeg må ærlig talt innrømme at jeg hadde håpet at vi kunne fått satt strek for denne særnorske skatten med dagens vedtak.

Jeg synes det er positivt at Arbeiderpartiet i dag erkjenner at det er problematiske sider ved formuesskatten, og at de er med på en reduksjon, men jeg skjønner virkelig ikke denne forkjærligheten spesielt Arbeiderpartiet og SV har for denne skatten. Jeg savner i grunnen en forklaring på hvorfor denne hybridsosialismen har fått spire og gro og slå rot her i landet. Hva er det en superrik, utenlandsk ultrakapitalist gjør som er så fantastisk bra, og som fører til at norske sosialister forsvarer at denne bør få særfordeler av å eie bedrifter i Norge, mens en norskeid familiebedrift må betale en særskatt for å konkurrere i samme marked? Det er nesten som om de rød-grønne tror at det er en Sareptas krukke som disse bedriftene kan stappe fingrene ned i uten at det får konsekvenser. Men i disse dager opplever faktisk bedrifter, spesielt langs kysten fra Kristiansand til Kristiansund, store problemer med å få endene til å møtes. I disse selskapene sitter ikke eierne og planlegger hva de skal gjøre med overskuddet. De lurer på hvordan de skal begrense underskuddet og sikre norske arbeidsplasser, og de må ta ut utbytte, som de må bruke til å betale formuesskatt. Dette synes altså Arbeiderpartiet og SV er helt fornuftig. Jeg skulle ønske at vi kunne fått gjort noe med denne særskatten i dag, men vi får jobbe videre med det i neste periode.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:45:06]: Skattedebatter i Norge – og i andre land, for den saks skyld – blir ofte karikerte debatter. Her hjemme har det betydd at opptakten til denne debatten i altfor stor grad har handlet om sjampanjekorker istedenfor arbeidsplasser. Det har handlet om misunnelse istedenfor begeistring, og det har handlet om å straffe de rike istedenfor å handle om hvordan vi kan legge til rette for et verdiskapende næringsliv.

En av de viktigste forutsetningene for at vi skal lykkes med verdiskaping i den internasjonale konkurransen framover, er gode rammevilkår for privat eierskap i næringslivet. Det gjelder for så vidt uavhengig av omfanget av statlig eierskap. Det statlige eierskapet er også avhengig av at man har et sterkt privat eierskap, som et viktig fundament for å etablere og utvikle bedrifter.

Formuesskatten har skadelig effekt på investeringene i Norge, kanskje særlig i regioner hvor mangelen på privat kapital og privat eierskap er enda mer påtakelig enn i og rundt Oslo-gryta. Den skadelige effekten skyldes dels skattesatsen, dels at det skattemessige grunnlaget for beregningen er mye høyere på investeringer i næringslivet enn på andre investeringer, og dels at den rammer kun eiere i Norge med norsk pass. Den første effekten har regjeringen og stortingsflertallet gjort noe med. Det andre kommer på plass nå, men særdiskrimineringen av norske eiere får man ikke bukt med før skatten er historie.

Paul-Christian Rieber, administrerende direktør i GC Rieber, hadde i mars i Aftenposten et glimrende debattinnlegg hvor han forklarte de usosiale sidene ved formuesskatten. Selskapet gikk i fjor med 200 mill. kr i underskudd. Likevel må de betale ut 20 mill. kr i utbytte til eierne, slik at de får betalt formuesskatten.

Finanspolitisk talsmann i SV, min benkekollega Snorre Serigstad Valen, er ofte opptatt av sjampanje og særlig sjampanjekorker. Jeg håper Serigstad Valen, som står utenfor forliket, kan forklare eierne, men ikke minst de ansatte i bedriften, hvorfor dette er fornuftig. Det er en ren utdraging av egenkapital, selve grunnkapitalen og sikkerheten for hver enkelt ansatt i en bedrift. Dette handler ikke om sjampanje eller sjampanjekorker i Holmenkollen, men det kan handle om et potensielt gravøl i Bergen og mange andre steder i landet. Bedriftene langs hele kysten sitter ikke nå i tenkeboksen og lurer på hva de skal gjøre med overskuddet – noe også representanten Steffensen var inne på. Mange prøver å begrense underskuddet og holde ansatte i jobb. Likevel må de betale formuesskatt.

Jeg er glad for at det nå er et stort flertall på Stortinget som ønsker endringer på dette feltet. Særlig gledelig er det at Arbeiderpartiet nå endelig ser at lavere skatt på arbeidsplasser styrker det private norske eierskapet, gir flere arbeidsplasser og mer vekst. Det har tatt litt tid, men nå har det gått inn.

Truls Wickholm (A) [12:48:27]: SV er åpenbart ikke alene om å føre denne debatten ut fra hva de skulle ønske var realitetene i dette forliket. I de to siste innleggene gjør også Fremskrittspartiet seg kraftig skyldig i det. Det er en grov overforenkling av hva skatteforliket er. Jeg tror at når man inngår forlik i Stortinget, er det veldig lurt å ha respekt for hva forliket faktisk er, og ikke prøve å tillegge forlikspartnerne sine andre meninger enn det de egentlig har. SV står utenfor forliket, så i så måte må jo de kunne sies å ha større mulighet til å kritisere forliket som helhet, men at representanter fra Fremskrittspartiet går opp og legger ord i munnen på Arbeiderpartiet om hva som er vår politikk som resultat av dette forliket, finner jeg relativt uklokt dersom man i framtiden også ønsker å få på plass brede forlik med Arbeiderpartiet og andre.

Det er fra min side utrettelig blitt forklart i salen her i dag at forliket handler om å bli enige om en verdifastsettelse på 80 pst. Det er et forslag som for øvrig var Arbeiderpartiets forslag, og ikke et fullt gjennomslag for Fremskrittspartiets politikk, slik det kunne høres ut som da representanten Limi snakket tidligere i dag. Jeg trodde at Fremskrittspartiet opprinnelig ønsket å fjerne hele formuesskatten, ikke at dette var primærstandpunktet for øvrig. Men vi har egentlig latt være å gå inn i den type debatt med de andre partiene her i dag, for vi har ønsket å stå på et bredt forlik.

En annen ting som Arbeiderpartiet har vært opptatt av, og som vil komme den typen bedrifter som Sivert Bjørnstad og Roy Steffensen også tar opp, til gode, er å ha et skjermingsfradrag som fungerer. Det hindrer at penger blir stående passivt når de kunne vært investert aktivt i bedrifter. Det er et forslag som Arbeiderpartiet har vært pådriver for på Stortinget, som jeg tror at norsk næringsliv vil sette pris på, men som det tvert imot ble advart mot fra Sivert Bjørnstad og Roy Steffensens parti, i skattemeldingen.

Litt mer raushet, litt mindre kategorisk og dogmatisk debatt tror jeg ville vært lurt dersom man prøver å lande et bredt forlik med partier med ganske stort spenn i de ideologiske perspektivene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.