Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:40:27]: Lærernes kompetanse er ofte diskutert i debatten om kvalitet i skolen. Min intensjon med denne interpellasjonen er derfor å gi Stortinget en mulighet til å gi sine innspill og forventninger til statsråden før Kunnskapsdepartementet konkluderer når det gjelder ny lærerutdanning.

Jeg synes også det er viktig at vi får anledning til å lufte noen tanker før vi skal behandle Meld. St. 28 for 2015–2016, Fag – Fordypning – Forståelse, om hvordan vi ser på framtidas skole. Det er sjølsagt viktig at framtidas lærerutdanning og framtidas skole henger sammen. Derfor håper jeg også at statsråden setter pris på å høre hva Stortinget mener om forslag til rammeplan for den nye grunnskolelærerutdanningen.

Senterpartiet mener at grunnutdanningen for allmennlærere i utgangspunktet burde ha vært fireårig. Men la meg understreke: Senterpartiet mener også at lærere skal ha mulighet til å ta master. Men vi mener at kvaliteten og utbyttet ville blitt bedre om de først hadde fått praktisert i yrket. Det vil sjølsagt reise spørsmålet om rett og plikt til videreutdanning, men det er et spørsmål jeg mener er vesentlig uansett for lærere i framtida, og et løft for lærere på sikt.

Uansett bør nye lærere få en mentor det første året etter at de kommer ut i skolen. Bistand fra en erfaren lærer er ofte det viktigste tiltaket for å gi en uerfaren lærer trygghet i hverdagen og mot til å møte det såkalte praksissjokket.

En kan ikke formidle fag godt uten god fagkunnskap. Derfor er det viktig å gi studentene god faglig sjøltillit. Men en kan heller ikke formidle fagkunnskap uten god kunnskap og forståelse for pedagogikk og didaktikk. Det er det som er kjernen i lærernes profesjon: å lære å lære fra seg, motivere, aktivere, variere og inspirere tilhører fagdidaktikken. Fagdidaktikk er en del av fagene, men også en del av pedagogikken som handler om hvordan barn lærer. Dette hører tett sammen. Senterpartiet vil derfor at didaktikk må ha større plass i fagene.

Pedagogikkfaget er hovedkilden til forskningsbasert kunnskap om skole og læring. De øvrige fagene kan ikke løsrives fra pedagogikken. Det er dette faget som gir kunnskap om psykososiale forhold, og det er dette faget som formidler at barns behov for trygghet, omsorg og et godt læringsmiljø er avgjørende for læring. Det er dette faget som er sjølve kjernen, som den andre fagkunnskapen skal bygge på i utøvelsen av yrket. Det er det som definerer lærerutdanningen som en profesjonsutdanning. Derfor er det avgjørende at faget ikke svekkes i framtidas lærerutdanning.

Å endre navnet «pedagogikk og elevkunnskap» til et nytt profesjonsfag mener jeg er tullete. Et slikt navnebytte svekker fagets stilling, det blir bare feil og har ingen hensikt. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg har vært upresis i interpellasjonsteksten, for jeg vet at elevkunnskap er en del av dagens pedagogikkfag. Det jeg er opptatt av, er at pedagogikkfaget ikke svekkes som en følge av at RLE også er foreslått inkludert i de 60 studiepoengene. Hvis vi gjør det, vil det si at vi svekker dagens pedagogikkfag ytterligere. RLE bør i stedet være en obligatorisk del av lærerutdanningen som viktig kunnskap for skolen i en flerkulturell framtid.

Jeg har registrert at 50 høringsinnspill sier tvert nei til regjeringas høringsforslag om RLE som en del av pedagogikkfaget, og kun fem synes det er en god idé. Jeg håper det er noe statsråden har lagt merke til og kanskje vil endre.

I forslaget til rammeplan er det kun i fagene norsk, matematikk og engelsk at studentene kan ta master. Jeg stiller meg i likhet med flere av høringsinstansene undrende til at det kun er disse fagene regjeringa mener det er viktig å skrive masteroppgave i. En master skal gi studenten anledning til å fordype seg i et emne. Etter min mening vil det være helt naturlig å åpne for fordypning i flere fag dersom en mener at framtidas skole skal kunne gjøre elevene kunnskapsrike, skapende og innovative. Ikke minst vil det være viktig å kunne skrive master i relasjon til pedagogikkfaget eller spesialundervisningsfeltet. Med den sterke fokuseringen som har vært på lærerens rolle i klasserommet som leder, vil det være helt merkelig om dette ikke skulle bli mulig.

Mange ferske lærere slutter etter kort tid på grunn av det de oppfatter som et såkalt praksissjokk. Det er ikke bare å komme til klassen, være entusiastisk med god og solid fagkunnskap i ryggen og tro at en skal møte motiverte og lærevillige elever og foreldre. I enhetsskolen møter lærerne alle slags elever, både motiverte og umotiverte. Elevenes bakgrunn og hva slags oppfølging de får, er også veldig forskjellig. Derfor er nettopp pedagogikkfaget og didaktikken så viktig. Derfor er det også så viktig at master kan skrives med utgangspunkt i temaer som er knyttet til dette.

I forslaget åpnes det for å utvide praksisfeltet noe – jeg tror det er ca. 15 dager mer praksis. Jeg mener dette er for lite, all den tid det er usedvanlig viktig å kjenne praksisfeltet godt og bli trygg i klasserommet, i møte med elever, foreldre og andre instanser skolen samarbeider med.

Så til de praktisk-estetiske fagene. Både Ludvigsen-utvalgets rapport Fremtidens skole og rapporten Det muliges kunst legger vekt på de praktisk-estetiske fagenes rolle i framtidas skole. Vi trenger kreative, skapende og innovative elever som også får ta del i entreprenørskap for å møte framtidas utfordringer. Vi skal ikke utdanne elever som kun har kunnskap om å repetere det vi allerede vet.

Vi trenger elever som har god grunnleggende kunnskap, men som har evne til å tenke kritisk og kreativt for å finne nye svar på framtidas utfordringer. Som Ludvigsen-utvalget skriver, krever det også kompetanse i de kreative fagene. De kreative fagene utfordrer andre sanser og ferdigheter enn de såkalte kjernefagene. Men for at de praktiske og estetiske fagene skal ha den virkningen vi ønsker, må lærerne også i dette faget ha god kompetanse. Jeg mener det på sikt må stilles kompetansekrav til lærere som skal undervise i disse fagene i høyere trinn, men jeg mener også at det er viktig at alle studenter får et praktisk-estetisk fag med som en del av sin grunnutdanning, får kunnskap helt fra første trinn, og da som obligatorisk.

Vi har tidligere tatt til orde for at grunnskolelærerstudenter skal ha et praktisk-estetisk fag som en del av sin obligatoriske kompetanse. Det skyldes også utviklingen vi har sett de seinere åra og vår begrunnede frykt for at vi er i ferd med å kunne utvikle en for smal grunnskolelærerutdanning. Vi vet at i 2014 hadde nesten 70 pst. av lærere under 30 år som underviser i dette faget i grunnskolen, ikke et eneste studiepoeng i faget. I 2005 var tallet 50 pst. Etter innføring av Kunnskapsløftet er det nå svært få som velger disse fagene i grunnskolelærerutdanningen. Det er ikke lenger et obligatorisk fag i lærerutdanningen.

På omtrent samme tidspunkt i fjor hadde vi en interpellasjonsdebatt her i Stortinget der jeg uttrykte min bekymring for hva vi gjør med de praktisk-estetiske fagene framover. Jeg kan ikke si at det er iverksatt noen tiltak for å gjøre situasjonen bedre. Dette vil på sikt vil føre til at undervisningen i formingsfag, mat og helse og kroppsøving blir dårligere. Den ordinære undervisningen i øvrige fag vil også lide av dette når studentene ikke gis opplæring i hvordan en kan bruke de kreative fagene for å gjøre undervisningen i andre fag mer interessant og spennende. Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av de praktisk-estetiske fagenes egenart som egne fag.

Jeg ber derfor statsråden innstendig om å legge inn et praktisk-estetisk fag som obligatorisk i den nye lærerutdanningen. Noen studiepoeng bør alle få med seg. Gjør vi det ikke obligatorisk, står vi også i fare for å miste de gode kompetansemiljøene vi har i dag ved mange lærerutdanningsinstitusjoner.

Jeg er bekymret for at skolens kunnskapssyn er blitt for smalt. Derfor er jeg også bekymret for at den nye grunnskolelærerutdanningen skal forsterke dette. Vi beveger oss på en vei der vi går mot et mer faglærerbasert system, og at fagene ses mer uavhengig av hverandre. Dette vil være stikk i strid med det som Ludvigsen-utvalget har definert som et behov i framtidas skole. Jeg mener at en fragmentering av fag vil være ødeleggende for den norske skolen og for de verdiene vi har klart å utvikle, som har gjort det norske samfunnet til det det er i dag.

Jeg ønsker meg en kreativ lærerutdanning, der alle studentene blir utfordret til skapende kunnskap på lik linje med at de blir utfordret til mer akademisk og kognitiv kunnskap. Vi må utfordre framtidas lærere til å kunne ta i bruk flere sanser enn vi gjør i dag. Vi blir ikke mer kreative ved kun å satse på norsk, matte og engelsk. Vi trenger et sterkt pedagogikkfag, og vi trenger de praktisk-estetiske fagene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:50:11]: Først vil jeg si takk til representanten for interpellasjonen. Jeg synes det er veldig bra at det tas opp, og at det er engasjement rundt ny masterutdanning. Jeg ser frem til også å få høre de forskjellige innleggene.

Representanten spør om jeg vil styrke pedagogikkfaget og praksisopplæringen i de nye grunnskolelærerutdanningene, og om det gis mulighet for masterfordypning i de kreative fagene. Vi kommer til å fastsette nye rammeplaner for femårig grunnskolelærerutdanning så raskt som mulig. Det er helt nødvendig for at sektoren og institusjonene skal få god nok tid til å forberede seg til en viktig omlegging. Den ene utdanningen retter seg mot trinn 1–7 i skolen, den andre retter seg mot trinn 5–10. Utformingen av de nye utdanningene innebærer en styrking og nivåheving av fag, fagdidaktikk, pedagogikk og praksis. Rammeplanen gir full mulighet til å velge fordypning i alle skolens undervisningsfag – også de praktisk-estetiske eller kreative fagene, om man vil.

Pedagogikkfaget først: Pedagogikkfaget vil strekke seg gjennom hele utdanningen. Faktisk er halvparten av faget pedagogikk og elevkunnskap hevet til masternivå i den modellen departementet sendte ut på høring. Det er jo en styrking i seg selv. Jeg har vært opptatt av også å synliggjøre pedagogikkens plass ved å bevare navnet pedagogikk og elevkunnskap. Det er da en liten nyhet, så det representanten kalte tullete, blir endret.

Dette obligatoriske faget som alle skal gjennom, altså PEL-faget som det fortsatt vil hete, vil utgjøre et helt årsstudium i utdanningene. I dagens grunnskolelærerutdanning er bacheloroppgaven på 15 studiepoeng lagt til dette faget. I de nye femårige grunnskolelærerutdanningene er bacheloroppgaven erstattet med en FoU-oppgave, altså forskning og utvikling, som skal skrives i kombinasjon mellom et undervisningsfag og pedagogikk og elevkunnskap. Oppgavens omfang og organisering bestemmes av institusjonene. Det gir altså institusjonene et rom for også å styrke undervisning i pedagogikk. Her har lærerutdanningene frihet.

Det er også verdt å nevne at i den nye masterutdanningen vil man også kunne ta skolerelevante fag. I tillegg til skolefagene kan man da også velge ekstra fordypning i pedagogikk eller spesialpedagogikk eller emner som er knyttet til det.

Så er det viktig å understreke at alle skolefag i utdanningen skal omfatte fagdidaktikk, det representanten så godt kalte for fagenes egen pedagogikk. Og det er viktig å ha veldig klart for seg at når vi snakker om fordypning i fag på lærerutdanningen, er det med utgangspunkt i at lærerutdanningen skal være en profesjonsrettet utdanning. Det vil si at du ikke skal bli ekspert på norsk eller nordisk, du skal bli ekspert på å undervise barn og unge i faget norsk. Det betyr at fagdidaktikk, ved siden av fagkunnskap, er en helt sentral del av fagene. Det kommer da i tillegg til pedagogikken som inngår i pedagogikk og elevkunnskap. I alle fag er det også krav om at studenten skal lære å tilpasse opplæringen til elevenes forutsetninger og behov.

Det har også vært viktig at masteroppgavene som skrives i grunnskolelærerutdanningen, skal være knyttet til det å jobbe som lærer. Med andre ord må masteroppgavene dras inn i skolehverdagen og inn i klasserommet, og det har gjort at vi i forslaget vi sendte ut, hadde en barriere både mot de rene fagoppgavene – som ikke da dreier seg om lærerhverdagen, men bare om fag – og mot de rene pedagogikkoppgavene.

Samtidig er det viktig da å understreke at selv om masterfordypningen skal ta utgangspunkt i et undervisningsfag og fagdidaktikken, vil det i veldig mange tilfeller være helt avgjørende å kunne trekke på profesjonsrettet pedagogikk eller spesialpedagogikk. Ta et eksempel: Man har lyst til å skrive f.eks. om matematikkvansker hos barn – det er både fag og tungt inne også i spesialpedagogikk. Man kan skrive om kjønnsrollemønster knyttet til f.eks. samfunnsfaget, det vil kunne si noe både om lærerens rolle i klasserommet og noe om samfunnsfaget. Her er det egentlig ingen grenser i utgangspunktet. Eller noen grenser er det jo, men det er store muligheter.

Så er det også viktig å understreke at i opplegget vi sendte ut på høring, vil studenter som velger masterfordypning i begynneropplæring for trinn 1–7, ha et pålegg. De skal altså ha pedagogikk eller spesialpedagogikk i masterfordypningen sin i kombinasjon med fag og fagdidaktikk, altså skille mellom 1–7 og 5–10.

Når det er sagt, sender vi også ut høringer for å få innspill. Vi har merket oss innspillene som kommer i høringen, og vil se om noen av dem i sterkere grad skal tas hensyn til enn i den modellen vi har sendt ut. Det er flere relevante poenger der.

Begge rammeplaner åpner for at studenter kan velge et halvt års studium i pedagogikk eller skolepedagogikk som et såkalt skolerelevant fag, som jeg nevnte. Et skolerelevant fag skiller seg fra et ordinært undervisningsfag ved at det er relevant for det å jobbe som lærer i skolen, men at det ikke er et fag studentene skal undervise elevene i. Med dette tilvalget skal studentene få en pedagogikkfaglig fordypning.

Representanten spør også om praksisopplæring er styrket i den nye lærerutdanningen. Den skal jo være praksisnær og foregå i samspill med profesjonsfeltet, og det er lagt inn økt antall praksisdager, fra 100 til 110 dager. I tillegg kommer 5 dager observasjonspraksis, altså en økning i praksis på 15 dager. Det meste av praksisstudiet foregår på de trinnene i skolen utdanningen er rettet mot, men de som underviser de yngste barna, bør også ha fem dager praksis i barnehage for å bedre forståelsen mellom barnehage og skole.

At masteroppgaven skal være praksisrettet, legger opp til et ytterligere samarbeid også med skolen. Så vil jeg si at snarere enn diskusjonen om hvor lang praksistid man skal ha, mener jeg det viktigste fremover må være å diskutere innholdet i praksisen, som dessverre er for forskjellig for forskjellige kommuner og for forskjellige lærerstudenter.

Så spør representanten om jeg vil gi institusjonene anledning til å tilby fordypning i de kreative fagene. Da gjentar jeg en gang til at rammeplanen åpner for at studentene kan velge fordypning i alle obligatoriske undervisningsfag i skolen. Det gjelder også musikk og kunst og håndverk, som er viktige undervisningsfag og som lærerstudentene kan velge å fordype seg i. Dette i seg selv vil jo bety at man får en styrking av de praktisk-estetiske fagene, rett og slett fordi de nå blir masterfag og fordypningsfag. Det er også basert på situasjonen i dag all grunn til å tro at flere institusjoner også vil tilby en stor, stor bredde av skolefagene.

Så det å se for seg at man får institusjoner som kun tilbyr f.eks. norsk, matematikk og engelsk, er lite sannsynlig. De aller fleste institusjonene vil kunne tilby fordypning også i kreative fag. Jeg er opptatt av at vi skal sikre at det tilbys masterfordypning i alle skolens undervisningsfag også, selvfølgelig.

Noen fag har et større timetall i grunnskolen enn andre, og kompetansebehovet er stort i disse fagene. Det gjelder særlig norsk, matematikk og engelsk. Jeg har derfor bedt lærerutdanningene om at masterutdanningene i disse fagene prioriteres før de øvrige fag, men det betyr altså ikke at det er begrenset til det, og vi kommer som sagt til å få et stort tilbud. Så er det også å forvente at lærerutdanningene vil samarbeide om å tilby fag.

Helt til slutt vil jeg si to ord om RLE. Dette er selvfølgelig unødvendig å gjenta i denne sal, som er fullt klar over det, men det er selvfølgelig ikke slik at RLE, som vi snakker om i forbindelse med PEL-faget, har noe direkte med faget KRLE, eller det gamle faget, å gjøre. Det vi snakker om, er RLE-relevant kompetanse, som i dag allerede er til stede i PEL-faget, men som vi ønsker å synliggjøre tydeligere i en ny modul.

Det har to viktige årsaker. For det første vet vi at klasserom nesten uansett hvor man er i Norge i dag, blir mer varierte, og at problemstillinger med utgangspunkt i nettopp etikk, livssyn, forskjellig tro og forskjellige kulturer blir mer relevante. Da er det viktig at vi legger et ekstra trykk på det. For det andre er det også slik at selv om PEL-faget i stor grad er et pedagogikkfag, har Stortinget ved alle korsveier sagt at det ikke er slik at pedagogikkmiljøene «eier» PEL-faget alene. Vi ønsker at både PEL-fag og de andre fagene skal trekke på et bredt spekter av fagmiljøer. Det betyr også at f.eks. når RLE-relaterte kompetansemål blir synliggjort, kan det åpne for f.eks. et fruktbart samarbeid mellom pedagogikkmiljøer og RLE-miljøer på de forskjellige universitetene og høyskolene.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:00:06]: Først en takk til statsråden for det jeg synes var et godt svar. Jeg synes også det var hyggelig å høre at statsråden sjøl har valgt å beholde det som han kalte for PEL-fag, som jeg kaller pedagogikk og elevkunnskap. Det synes jeg er veldig, veldig bra. Statsråden legger også sterk vekt på det at didaktikken skal styrkes, og det synes jeg er veldig bra.

Så kommer vi til det som vi er litt mer uenige om. Til det med masteroppgavene: Jeg skjønner intensjonen til regjeringa, og det statsråden også sjøl sa, var at her skal det på en måte ikke være noen grenser. Det er på en måte noen grenser, men samtidig så var det ingen grenser, sa statsråden. Da tenker jeg at det blir min oppgave å si at her gjelder det for institusjonene å være kreative. Jeg tror det kan bli bra hvis de klarer å være kreative i denne tilnærmingen. Jeg synes også det er veldig bra at spesialpedagogikk skal være en viktig del av særlig 1.-7. Det tror jeg er utrolig viktig. Hvis vi mener noe med tidlig innsats, så trenger alle å ha kunnskap om det.

Så til de praktisk-estetiske fagene, der statsråden sier at alle skal ha muligheten til fordypning. Det var ikke fordypning jeg etterlyste, jeg etterlyste rett og slett noe obligatorisk, et pålegg til studentene om at de må innom et praktisk-estetisk fag. Vi har jo disse tilbudene i dag, og det har vært mulig også i dag å ta disse formingsfagene eller de praktisk-estetiske fagene som fordypning. Problemet er at det er for få studenter som gjør det i dag, og det jeg er redd for da, er at gode fagmiljøer ute på de ulike institusjonene kan risikere å miste den fagkunnskapen de har. Jeg er så redd for at vi nå på en måte skal kaste ut babyen med badevannet, hadde jeg nær sagt, og jeg håper at noen studenter vil velge dette.

Samtidig vet vi at kommunene ute sitter og ønsker seg nykvalifiserte lærere som har de studiepoengene de skal ha i norsk, matte og engelsk, så alle vil jo velge det, tror jeg. Iallfall de første årene kommer det til å være fokus på det, og da er jeg redd for at kanskje noen av disse praktisk-estetiske fagene har lidd under det, og at avdelingene er borte når vi skjønner at nå må vi begynne å satse på det.

Jeg ber iallfall statsråden innstendig om å følge med på de ulike avdelingene rundt omkring på de nye lærerutdanningsinstitusjonene nå, sånn at vi ikke mister disse gode fagmiljøene, for det tror jeg vil være veldig, veldig kritisk for norsk skole hvis de gjør det. I hvert fall hvis vi mener at vi skal ha en skole som gjør elevene kreative, skapende og innovative framover, er vi nødt til å beholde de fagmiljøene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:03:10]: Jeg sa «ingen grenser», men korrigerte meg selv. Mitt poeng var at det er helt åpenbart at det er problemstillinger. Selv om man sier som vi har sagt, at masterfordypningen skal være forankret i et av skolefagene, er det helt åpenbart at det er veldig mange problemstillinger der som tungt vil måtte trekke på pedagogikk eller på spesialpedagogikk. Dette er en av de tingene som det kom mange innspill på i høringsrundene, og det vi skal se på, er om vi tydeligere kan få frem den forventningen også til institusjonene, sånn at det blir tydelig for institusjonene at selv om vi sier at det skal ha en forankring i et skolefag, må en jo kunne skrive f.eks. kombinasjonsoppgaver. Skriver du en oppgave om dyskalkuli for barn på 1. trinn, er det helt åpenbart at pedagogikken også må trekkes inn.

Et annet veldig viktig generelt poeng er at vi ønsker også med en ny masterutdanning – og det vil jeg tro at Stortinget også står bak – enda tettere samarbeid mellom de forskjellige fagmiljøene på institusjonene. Vi ønsker f.eks. at både de fagdidaktiske miljøene, altså fagmiljøene som ofte er på de gamle læreinstitusjonene, de rene fagmiljøene, hvis man kan kalle det det, som man ofte også har, og de pedagogiske miljøene, skal samarbeide enda tettere.

Men så er det ikke noen tvil om heller at det fins noen hovedmiljøer. For eksempel er de fagdidaktiske miljøene ekstra viktige i fagfordypningen. De pedagogiske miljøene er ekstra viktige, selvfølgelig, i pedagogikk og elevkunnskap og fordypningsfagene i pedagogikk og spesialpedagogikk.

Når det gjelder de praktisk-estetiske fagene, er jeg ikke for at vi skal pålegge studentene å velge det. Det er både prinsipielle og praktiske grunner, men et tilleggsargument kan være at jeg er heller ikke helt sikker på om det ville fungert. Jo, man ville fått flere lærere som hadde fordypning i praktisk-estetiske fag, men jeg tror problemstillingen her egentlig dreier seg om etterspørsel og ikke tilbud. Jeg tror det er mye viktigere at Stortinget ser litt på forslagene som vi fremmet i Meld. St. nr. 28, om fagfornyelse, delvis oppfølging av Ludvigsen-utvalget, og må si at også i de praktisk-estetiske fagene burde vi for nye ansettelser ha fordypningskrav og kompetansekrav, for et av problemene i dag er at det rett og slett ikke er noe incitament, eller oppmuntring, for kommunene til å søke etter lærere som har fordypning i de praktisk-estetiske fagene. Det å ha fordypningskrav også i disse fagene var faktisk et av de rådene som «Det muliges kunst», denne rapporten som så på både kunstfag og skole, ga oss. Jeg tror det vil være et viktigere bidrag til å få styrket de praktisk-estetiske fagmiljøene på skolene enn det å gå inn og pålegge lærerne å fordype seg i bestemte typer fag.

Christian Tynning Bjørnø (A) [15:06:21]: Først vil jeg takke interpellanten, som sørger for at vi får anledning til å diskutere disse temaene i Stortinget.

For en tid tilbake stilte jeg kunnskapsministeren spørsmål om hvordan han mente at lærerutdanningen ble bedre ved å kutte i pedagogikkfaget samtidig som man utvider utdanningen. Jeg spurte også om hvorfor lærerstudentene ikke skulle få lov til å skrive masteroppgave i pedagogiske emner. Statsråden svarte at han mente at pedagogikken ikke kom svekket ut av de nye lærerutdanningene.

Det er mulig at det er noe jeg ikke forstår. Er det ikke sånn at det foreslås at den nye femårige lærerutdanningen skal inneholde 60 studiepoeng i pedagogikk, som i dagens fireårige løp, men at 15 av disse studiepoengene vies temaet religion, livssyn og etikk? Betyr ikke det da at resultatet blir at det blir en mindre andel obligatorisk pedagogikk i det nye femårige løpet? Som sagt: Det er en mulighet for at jeg har misforstått, men det betyr i tilfelle at også skoleeiere, skoleledere, lærere, lærerstudenter og elever har misforstått. De har nemlig vært ganske entydige i sin kritikk av pedagogikken i de nye lærerutdanningene. Det er fristende heller å antyde at det kanskje kan være kunnskapsministeren som har misforstått.

Det å være en god lærer er å være en god pedagog. Det sier seg selv at pedagogikkundervisningen på lærerutdanningen er avgjørende for at våre framtidige lærere skal lykkes i klasserommet. Det handler om å ruste dem til å bli gode ledere og inspiratorer for en sammensatt elevgruppe med ulike forutsetninger for læring.

Det er sånn at i en elevgruppe er det kanskje fire elever som har lese- og skrivevansker, tre som opplever å bli mobbet, én som blir mishandlet hjemme, seks som har skilte foreldre, og to som bare har én forelder, en som har spiseforstyrrelser, og kanskje to som opplever rusmisbruk i nær familie. Det stiller enorme krav til kompetanse hos lærerne. Lærerne skal ikke løse alle disse problemene, men de må håndtere dem i en læringssituasjon. Kunnskap om algebra, fotosyntesen og de fire store er ikke tilstrekkelig for å håndtere dette. Det trengs kunnskap om pedagogikk og elevkunnskap for alle lærere på alle trinn.

Derfor overrasker det meg også at man foreslår at studentene ikke skal kunne ha mulighet til å fordype seg i pedagogikk i masteroppgaven og f.eks. skrive om sentrale temaer som mobbing, læringsmiljø, skole–hjem-samarbeid og generelle lære- og atferdsvansker.

Det er også et pussig grep å ta 15 studiepoeng fra pedagogikkfaget og bruke det på religion, livssyn og etikk. Så er jeg enig med regjeringen i at noen av temaene i religion, livssyn og etikk er viktige med tanke på den elevkunnskapen lærerne må ha. Men det burde heller tale for en utvidelse av pedagogikkfaget og ikke en innsnevring, sånn som nå foreslås.

Nyutdannede lærere sier ofte at de opplever et praksissjokk når de begynner i lærerjobben – hvordan disponerer jeg tiden min, hvordan hjelper jeg barn som har utfordringer både hjemme og på skolen, hva gjør jeg med en elev som har atferdsvansker, og hvordan holder jeg et foreldremøte? Norges desidert største skoleeier og lærerarbeidsgiver, Oslo kommune, arrangerer hvert år et kurs på 50 timer for alle nyutdannede lærere, der bl.a. klasseledelse, skole-hjem-samarbeid, tilpasset opplæring, vurdering osv. er tema. De har uttalt at de arrangerer disse kursene bl.a. for å dempe praksissjokket og for å sikre at de nyutdannede lærerne unngår nybegynnerfeilene.

Det er altså flere eksempler som viser at det er behov for en bedre pedagogikkundervisning i lærerutdanningene. Arbeiderpartiet mener derfor at regjeringen går feil vei når man utvider lærerutdanningen fra fire til fem år og ikke også klarer å satse mer på pedagogikkfaget.

Arbeiderpartiet er også enig med interpellanten i at de praktisk-estetiske fagene trenger et løft i skolen og i lærerutdanningene. Det handler om å sørge for at skolen har et bredt læringssyn, i tråd med Ludvigsen-utvalget.

Tidligere har jeg stilt en interpellasjon til kunnskapsministeren i denne salen om oppfølgingen av «Det muliges kunst», rapporten fra ekspertutvalget som den rød-grønne regjeringen satte ned. Jeg savner fortsatt at denne rapporten følges opp fra regjeringens side.

Norunn Tveiten Benestad (H) [15:11:26]: Jeg har bare noen kommentarer til de innleggene som har vært holdt.

I Høyre er vi godt fornøyd med at den nye femårige grunnskolelærerutdanningen nå blir realisert. Det har vært en viktig del av Lærerløftet sammen med en solid satsing på etter- og videreutdanning og tydelige kompetansekrav. Det mener vi elevene er tjent med, og det mener vi lærerstanden som profesjon er tjent med.

Det er ingen tvil i Høyre om at god fagkunnskap hos lærerne er en viktig forutsetning for at undervisningen i skolen skal bli god, og for at elevene skal få de beste læringsmulighetene. Derfor er jeg glad for signalet i dag om at fag og fagdidaktikken får en sterk plass i de kommende rammeplanene for grunnskolelærerutdanningen.

At fagdidaktikken nå så tydelig løftes fram og gis en klar prioritering, vil mange elever nyte godt av. Jeg var selv i et av de første kullene ved Universitetet i Bergen som kunne velge fagdidaktikk som valgfritt emne da jeg tok mitt første hovedfag. Det var et etterspurt tilbud blant studentene og ble opplevd som nyttig. Da jeg mange år senere overtok ansvaret for et lærebokforlag, oppdaget jeg fort at fagdidaktikken var dårlig representert i faglitteraturen, og det avspeilet nok fagdidaktikkens litt utydelige rolle innenfor en del fagområder. Det har blitt bedre etter hvert.

Representanten Tingelstad Wøien stilte i interpellasjonen spørsmål om faget pedagogikks stilling og innhold i framtidas lærerutdanning. Pedagogikkfaget har en akademisk-vitenskapelig variant på universitetene, og det har hatt en grunnleggende sterk stilling i de mer profesjonsrettede lærerutdanningene.

Jeg er også glad for de signalene kunnskapsministeren har gitt om å beholde navnet «pedagogikk og elevkunnskap». Det er det knyttet mye faglig identitet til, og etter mitt skjønn er det ingen tvil om at kommende lærerstudenter og lærere trenger en trygg pedagogisk forankring. En faglig sterk lærer trenger å være like trygg på sin pedagogiske bakgrunn og identitet, og derfor er et sterkt pedagogikkfag i lærerutdanningene viktig. Jeg har tro på at kombinasjonen av de obligatoriske studiepoengene og valgmulighetene det nå legges opp til, vil gi kommende studenter den faglige forankringen de trenger både innenfor de grunnleggende pedagogiske emnene som er viktig også som fundament for fagdidaktikken, og innenfor de spesialpedagogiske emnene.

Når den nye femårige lærerutdanningen settes i gang, er det en stor milepæl som er nådd i en av regjeringas aller viktigste satsinger. Det ser jeg fram til med stor forventning. Nå følger regjeringa opp en målrettet satsing på kunnskap og kvalitet i skolen og i utdanningssystemet, sånn som vi har sett gjennom Lærerløftet, i etter- og videreutdanningen, i kompetansekravene, i realfagssatsingen, i yrkesfagløftet og ikke minst i høyere utdanning med strukturreform og det pågående arbeidet med kvalitetsmeldingen, i tillegg til den sterke satsingen vi har hatt på forskningsfronten under regjeringa. Det er bra, ikke bare for elever og lærere og den norske skolen, men også for å sikre den framtidige verdiskapingen i landet vårt.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [15:14:51]: Det er interessante spørsmål som reises i denne interpellasjonen. Både praksisopplæringen av lærerne og pedagogikken, evnen til å lære bort, er viktig. Men vi Fremskrittspartiet vil samtidig påpeke viktigheten av å prioritere. Og det aller viktigste både for elever og for lærere er at man mestrer basisfagene. Lesing, skriving og regning er grunnlaget for alle andre fag. Vi må innse at kompetansebehovet er særlig stort i disse fagene. Det er derfor bare rett og rimelig at regjeringen og statsråd Røe Isaksen har bedt lærerutdanningene om at masterfordypning i norsk, matematikk og engelsk prioriteres før de øvrige fagene.

Vi må se litt på virkeligheten. Det er dessverre et faktum at norske elever gjør det svakt i PISA-målingene. Norske elever er omtrent på OECD-snittet i naturfag og matematikk, og scorer lavere i matematikk nå enn tidligere. Disse resultatene står ikke i noe rimelig forhold til ressursbruken.

Som Aftenposten skrev på en av sine forsider for en tid tilbake: «Etter ti år, 66 prosent dyrere skole og 43 tiltak er PISA-resultatene fortsatt middels.» Da er det basisfagene som må prioriteres. Mestrer man ikke basis, kommer man ikke videre. Og hvordan skal vi få elevene til å mestre basisfagene? Jo, ved å prioritere og sette inn tiltak som vi vet vil virke. Lærerne er skolens viktigste ressurs, og styrkingen av lærerutdanningene med krav om fordypning i basisfagene og innføring av mastergrad er viktige tiltak for å få gode lærere. Dette er en kvalitetsheving av lærerutdannelsen som Fremskrittspartiet støtter.

Vi vil også henlede oppmerksomheten på behovet for kompetanse innen religion og livssyn. Skolen er både en dannelses- og læringsarena. KRLE-fagets hensikt er bl.a. å gi elevene innsikt i at Norge har både en kristen og en humanistisk kulturarv. Det er viktig, da det er nettopp dette verdigrunnlaget og denne kulturarven som gjør at vi har tros- og livssynsfrihet i Norge. Samtidig skal faget gjenspeile at vi lever i et samfunn som er mer pluralistisk enn noen gang, og kunnskap om andres kultur og religion er en vesentlig del av faget. Vi må kunne si at god kunnskap om religioner og livssyn er viktigere enn noen gang før.

Dette setter store krav til lærerne i dagens skole. Lærerne må kunne gi elevene grunnleggende og god kunnskap om ulike livssyn. Da må de også få kompetanse på dette i sin lærerutdanning. God kunnskap om hverandres livssyn og kulturbakgrunn vil også gi bedre inkludering, bedre kulturforståelse og motvirke antisemittiske og andre rasistiske holdninger blant elevene. Derfor støtter vi at satsingen på kompetanse innenfor religion og livssyn økes i den nye lærerutdanningen.

Jeg er lærer selv og vet godt at en lærer må både kunne faget sitt og ha evnen til å lære bort. Det blir godt ivaretatt i den nye lærerutdanningen. Slik enkelte uttrykker seg, skulle man tro at pedagogikkfaget omtrent var fjernet, men slik er det selvfølgelig ikke. Alle skolefag i utdanningen skal omfatte fagdidaktikk. Dette er fagenes egen pedagogikk og kommer i tillegg til pedagogikken som inngår i faget pedagogikk og elevkunnskapsfaget. Hva barnet skal hete, er ikke det viktige her – det er vel innholdet som er det vesentlige.

I alle fag er det også krav om at studenten skal lære seg å tilpasse opplæringen til elevenes forutsetninger og behov.

Fremskrittspartiet vil til slutt minne om at rammeplanen gir rom for institusjonene til å tilby fordypning i de kreative fagene også. Det er viktig at vi sikrer at det nasjonalt tilbys masterfordypning i alle skolens undervisningsfag, men ikke alle kan tilby alle fagene. Her har vi tillit til at institusjonene selv finner gode løsninger på fagtilbudet.

Anders Tyvand (KrF) [15:19:38]: Hvilken kompetanse trenger lærerne i framtidens skole? Hvilken kunnskap og hvilke erfaringer er det viktig at lærerstudentene har med seg i bagasjen når de forlater lærerstudiet og skal ut i den virkelige verden og inn i klasserommene og gjøre et viktig arbeid blant barn og unge?

For å svare på det burde vi først kanskje sagt noe om hva skolen skal være – om innholdet i skolen og om hvilken kompetanse elevene i framtidens skole skal ha. Da må vi se på skolens formålsparagraf og på den øvrige delen av læreplanverket som Stortinget nå skal legge føringer for gjennom behandlingen av stortingsmeldingen som har til formål å fornye Kunnskapsløftet. Da hadde det kanskje vært fornuftig å lande den prosessen først og si noe om innholdet i framtidens skole, før vi sier noe om innhold og struktur i den nye lærerutdanningen.

Men regjeringen har valgt en annen rekkefølge og en annen prosess, og forslaget til ny lærerutdanning har allerede vært ute på høring. Forslaget som har blitt sendt på høring, har møtt en del motstand, ikke minst fra de pedagogiske fagmiljøene. Kritikken går ut på, som mange har vært innom allerede, at pedagogikkens plass i lærerutdanningen svekkes. Selv om utdanningen utvides med ett ekstra år, er det ikke blitt lagt opp til noe mer pedagogikk i utdanningen enn det som ligger der i dag, og da er det vel liten tvil om at pedagogikkfagets relative plass i studiet svekkes.

Faglig fordypning har blitt regjeringens mantra for den nye lærerutdanningen. Lærerne skal ha mer fagkunnskap, og de skal bruke mer tid på å fordype seg i de fagene de skal undervise i. Det finnes forskning som viser at det er en klar sammenheng mellom lærernes fagkompetanse og elevenes læringsutbytte. Men det er ikke det eneste som betyr noe. Og det finnes også mye forskning som viser at lærernes pedagogiske evner og kompetanse, evnen til å møte elevene som hele mennesker, forstå elevenes tankemønstre, møte dem på det personlige og emosjonelle plan og klare å skape et trygt og godt læringsmiljø der elevene føler seg sett, forstått og respektert, også er av avgjørende betydning for at elevene skal lære mest mulig. Da er det viktig å finne en riktig og god balanse, og det er der mange nå mener at det svikter litt.

Alle elever er forskjellige. Alle møter til første skoledag med ulike utgangspunkt, og det er ikke bare det faglige nivået som er ulikt, men i et samfunn som blir mer flerkulturelt og mer flerreligiøst enn tidligere, har mange elever også ulik kulturell og religiøs tilhørighet. Derfor mener Kristelig Folkeparti at RLE burde ha vært et obligatorisk fag for alle lærerstudenter. Kunnskap om tro og livssyn er avgjørende for å forstå de elevene man skal jobbe med, og kunne møte dem med forståelse og respekt. Men selv om det ikke er politisk flertall for å gjeninnføre RLE som et obligatorisk fag i lærerutdanningen, så har kunnskap om religion, livssyn og etikk likevel ligget inne i utdanningen som en del av faget pedagogikk og elevkunnskap siden dette faget ble opprettet. Det gamle pedagogikkfaget ble utvidet både i omfang og i innhold og skulle bli et bredere verdi- og dannelsesfag enn det det gamle pedagogikkfaget var. I forslaget som er sendt på høring, legges det opp til at RLE-komponenten i faget tydeliggjøres ved at det opprettes en egen RLE-modul i faget, og det mener jeg er positivt.

Når representanten Tynning Bjørnø sier at man nå tar femten studiepoeng fra pedagogikken og bruker dem på RLE, kan det faktisk hende at han har misforstått, noe han også åpnet for i sitt eget innlegg. Jeg vil anbefale representanten Tynning Bjørnø å se på hva som var den rød-grønne regjeringen og daværende statsråd Solhjells begrunnelse for det grepet som ble gjort med faget pedagogikk og elevkunnskap.

Men når vi forlenger lærerstudiet med et helt år ekstra, burde det også være rom for å øke omfanget av pedagogikkfaget noe, og det må være en selvfølge at både pedagogikken og fagdidaktikken også kobles på i undervisningsfagene. Jeg er glad for at statsråden også var svært tydelig på det i dag, for en lærer er ikke en person som bare har solid fagkunnskap, men en person som har tilgang på de verktøyene som trengs for å kunne lære faget bort til andre.

Kristelig Folkeparti erkjenner at det er politisk flertall i Stortinget for å innføre en femårig lærerutdanning, men jeg tror neppe det er mange, når de sender seksåringene sine av gårde til første skoledag, som først og fremst er opptatt av om læreren har en mastergrad i matte eller ikke. Det er helt andre ting som betyr noe, og jeg håper at statsråden vil lytte til de innspillene som har kommet fra de pedagogiske fagmiljøene, og at vi vil se mer pedagogikk i lærerutdanningen.

Iselin Nybø (V) [15:24:57]: Representanten Norunn Benestad minte oss på noe bra, noe positivt og viktig, nemlig at nå blir lærerutdanningen femårig. Det er egentlig det som er den store gladsaken her. Det er unaturlig å ha igjen en utdanning på fire år, når vi har laget de andre utdanningene våre som bachelor- og mastergrader som treårige eller femårige løp. Det er bra at vi nå får en femårig lærerutdanning. Det er noe Venstre har ønsket seg lenge. Jeg tror det er bra fordi det å ha lærere med en master i skolen er bra for elevene. Det er bra for læringsutbyttet til elevene, men det er også bra for lærerprofesjonen, og jeg tror det er en viktig del av det å styrke lærerens status at vi nå gjør den femårig og kjører det samme løpet som for de aller fleste andre utdanningene.

Jeg vil si takk til interpellanten, Tingelstad Wøien, for det er ikke hver dag at vi har en så bra timet interpellasjon som denne. Det er bra for Stortinget, som får ta opp en veldig dagsaktuell sak til debatt, men det også bra for statsråden, som får høre hva Stortinget tenker rundt det han har lagt ut til høring. Da kan statsråden selv velge om han har lyst til å ta noe av det som han får som signaler i dag, med seg i det videre arbeidet sitt. Derfor er det veldig bra at vi får denne debatten akkurat nå.

Først og fremst har vi en helt unik mulighet nå, for nå skal vi gjøre en fireårig utdanning til en femårig utdanning. Da er det ikke som det alltid ellers er i skolen: Hva er det som skal vekk? Det er alltid det som er diskusjonen når vi diskuterer skolepolitikk. Alle vil at noe skal vekk, men ingen vil at deres ting skal vekk. Nå har vi helt motsatt situasjon. Nå har vi et helt år ekstra som vi kan fylle. Det er stort engasjement i denne saken. Det er kjempebra. Vi får e-poster, og vi får telefoner, vi blir invitert i møter, og vi er med i med debatter. Hvordan den nye lærerutdanningen skal bli, engasjerer stort ute i sektoren, ikke minst i utdanningsinstitusjonene. Det er veldig kjekt at vi ser et sånt engasjement.

I Venstre har vi hatt fokus på to ting: pedagogikk og praksis. Som flere også har sagt, får vi veldig mange tilbakemeldinger. Mange er bekymret for pedagogikkens standing i den nye utdanningen fordi man oppfatter at det blir en svekkelse av pedagogikken totalt sett, men også det å kunne ta master i spesialpedagogikk og pedagogikk. Dette er bekymringer som jeg mener vi må ta på alvor, for det er tunge institusjoner som står bak disse bekymringene. Intensjonen er den aller beste. Intensjonen er jo at vi ikke skal få en skole der vi flytter lektoren lenger ned i trinnene. Vi skal ha en skole som kan møte elevene der de er, som kan møte en førsteklassing på hans nivå, som kan møte en femteklassing på hans nivå, og da er pedagogikken vesentlig oppe i det hele. Vi kan ikke bare tenke fag. Vi må tenke på den kombinasjonen som det er med fag, pedagogikk og – det som jeg sjelden bruker å si, for jeg synes det er ganske vanskelig å uttale – didaktikk. Dette henger sammen, og det er denne bekymringen vi hører. Det håper jeg at statsråden tar til seg, for jeg antar at også statsråden hører den.

Jeg har lyst til å knytte noen ord til master. Det er selvfølgelig sånn at selv om du skriver en masteroppgave i matte, i norsk eller i engelsk, kan du i stor grad knytte pedagogikk opp mot det. Det vil være helt naturlig når du skal bli lærer, at du også kobler pedagogikk til det. Samtidig kan vi ta spesialpedagogene som et eksempel. Det er jo en egen funksjon. Jeg forstår godt at de er bekymret for spesialpedagogikken når den forsvinner ut i det forslaget som statsråden har lagt på bordet. Man kan sikkert ta en master i det oppå den vanlige masteren, men er det rimelig at man plutselig skal stå med en seksårig utdanning istedenfor å kunne ta det som en del av normale masteren din?

Når det gjelder praksis, synes jeg Anders Tyvand var inne på noe viktig, praksissjokk. Det er noe feil med utdanningen når man treffer rektorer og inspektører som forteller at de har fått nyutdannede lærere inn til seg som ikke føler seg i stand til å ivareta klassen, som ikke føler seg i stand til å utføre den jobben de er utdannet til. En ting er mengden med praksis, men hvordan vi jobber i praksisen, er vel så viktig å diskutere. Det synes jeg statsråden tok opp på en god måte. Så vi ser fram til det endelige forslaget fra statsråden.

Audun Lysbakken (SV) [15:30:24]: La meg også få lov til å takke representanten Tingelstad Wøien for at hun har tatt opp denne interpellasjonen. Den er godt timet og godt begrunnet, og vi deler intensjonene bak den og den kritikken som har kommet fram fra flere partier knyttet til den høringsrunden som har vært, og det som ser ut til å være retningen i planleggingen av den nye lærerutdanningen.

La meg raskt legge til, som det også er bred enighet om her, at en femårig lærerutdanning på masternivå er fornuftig, det er ønskelig, og det er et viktig steg framover for lærerutdanningen. Vi har sett hvordan femårig lærerutdanning på masternivå er, og har vært, etterspurt fra profesjonen selv. Den integrerte lærerutdanningen var i den tiden vår regjering styrte sektoren, også den lærerutdanningen der søkertallene for førsteårsstudenter økte mest. Så lærerutdanning på masternivå er et populært studium, og derfor er det så store forventninger knyttet til det arbeidet som nå skal gjøres, når det skal lages en rammeplan for den femårige grunnskolelærerutdanningen på masternivå.

Nettopp derfor deler jeg den bekymringen som flere andre har gitt uttrykk for knyttet til de sterkt kritiske innspillene som har kommet til forslaget som har vært ute på høring. Det er ikke ofte vi opplever at sindige folk i UH-sektoren tyr til underskriftskampanjer, men det har skjedd i dette tilfellet. Det er en stor bekymring i sektoren for hva regjeringen er i ferd med å gjøre med pedagogikkfaget og forståelsen av den pedagogiske kompetansens plass i skolen.

SV deler den bekymringen som har kommet fra fagfolk ved lærerutdanningsinstitusjonene, fra studenter og fra lærerorganisasjonene. Jeg mener at det vi ser her, er enda et eksempel på at denne regjeringen har et for smalt syn på hva slags kunnskap skolen skal formidle, og derfor også på hva en lærer må være, og hva en lærer skal kunne. Skolen handler om å formidle fag, men for å kunne formidle fag er det mye annet du må kunne. Du må kunne det som handler om å skape trygghet og trivsel, den emosjonelle kompetansen, og så må du kunne ledelse. Ikke minst denne våren, når Stortinget og vår komité har diskutert de ulike nye tiltakene mot mobbing, er det viktig å minne oss på hvor avgjørende klasseromsledelsen er i det arbeidet, som i alt annet arbeid i skolen, for å sørge for at vi har en inkluderende skole der det er plass til alle, og der alle barn lærer. Du trenger ikke bare fag for å formidle fag, og derfor er den ensidige oppmerksomheten mot mer fag, og det er også bare noen få fag, en farlig retning å gå, også hvis du vil ha en skole som gir bedre læring, og det er det som er målet vårt.

Det er særlig to innvendinger som har kommet fram, som vi er opptatt av. Den ene gjelder utforming og omfang av pedagogikkfaget, at det må få en plass i den nye masterutdanningen som reflekterer viktigheten av den typen kompetanse, og den andre er at det ikke er mulig å ta masteremne innen pedagogiske og spesialpedagogiske tema. Det mener vi det bør være.

Jeg deler også Senterpartiets bekymring for de praktisk-estetiske fagene i skolen generelt. Det er nødt til å bli – det viser Ludvigsen-utvalget veldig tydelig – et hensyn vi setter høyere på vår dagsorden, og vi må ta politisk ansvar for å gjenreise respekten for praktisk læring i den norske skolen.

Avslutningsvis vil jeg anbefale statsråden – og det er en generell anbefaling, for vi ser at det er mange saker nå: Lytt mer til sektoren selv og til fagfolkene og pass på at det ikke nå blir sånn at innhold og kvalitet i en profesjonsutdanning blir avgjort av en hestehandel mellom Høyre og Kristelig Folkeparti!

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:35:38]: Først har jeg lyst til å takke for det jeg synes har vært en veldig god debatt, det er nesten så jeg er fristet til å ha litt flere interpellasjonsdebatter, jeg synes de er gode.

Så vil jeg ta litt historikk. Vi sier at vi skal styrke pedagogikkfaget. Det var 60 studiepoeng på 1990-tallet, så ble det redusert til 30 studiepoeng, og så har det gått opp igjen til 60 studiepoeng, så pedagogikkfaget har vært litt i bevegelse gjennom årene. Det som er spørsmålet i forhold til RLE, slik jeg oppfatter det, er at det er 10 pst. av pedagogikkfaget i dag, og vi skal øke det med 5 pst., hvis jeg ikke har misforstått helt, og så er det da snakk om det skal være en modul eller ikke, og det handler om det som statsråden sa om det med synliggjøring av RLE som en del av pedagogikkfaget i dag. Det er der vi er litt uenige. Der er jeg enig i det som man fra Kristelig Folkeparti også sa, at vi kanskje skal legge det på siden og gjøre det til et obligatorisk fag.

Statsråden var inne på de praktisk-estetiske fagene og dette med etterspørsel og tilbud. Det er ingen incitament for å velge disse fagene i dag, sa statsråden. Da kan vi sette kompetansekrav, slik som vi har gjort i norsk, matte og engelsk, men i tillegg til det har vi valgt å gjøre norsk, matte og engelsk obligatorisk i lærerutdanningen. Og hvorfor det? Det er jo kun fokus på de kognitive ferdighetene hos elevene, og hvis det er sånn at vi som myndigheter sier at det kun er det kognitive som anses som viktig, hvorfor skal lærere eller elever tro på oss når vi sier at kreativitet, skaperkraft og innovasjon er viktig? Hva er det da i den nye lærerutdanningen som peker på og understreker akkurat dette? Det er derfor jeg har en bekymring for og en spådom om at vi kan risikere at lærerutdanningen blir smalere enn den er i dag. Hvis vi har en lærerutdanning som er smalere enn i dag, som bare legger vekt på det kognitive, eller hvor signalet på en måte går den vegen, så får vi også en smalere skole. Derfor er vi nødt til å se dette i sammenheng.

Jeg har også lyst til å si som et lite hjertesukk til slutt i forhold til dem som er inne på PISA og at vi har målt oss i mange, mange år og funnet ut at vi er gjennomsnittlig og har liksom ikke kommet noe særlig lenger enn det: Vi utdanner altså ikke elevene våre til PISA, men vi utdanner dem for fellesskapets framtid.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:38:28]: Tusen takk for en veldig god diskusjon. La meg bare igjen gjenta at det er helt riktig at det er veldig god timing å ta opp denne interpellasjonen nå.

Bare et par ting som har kommet opp – det er ingen obligatoriske fag i dag. Det vil si at hvis man ønsker å ta fordypning i f.eks. kunst og håndverk med kroppsøving, naturfag og mat og helse – hvis man har fire fag – så er det fullt mulig. Det er ikke obligatorisk i dag at man må ta matematikk, norsk og engelsk – det blir ikke det i masterutdanningen.

Så er det også verdt å understreke overfor flere som har tatt det opp, bl.a. Kristelig Folkeparti, at vi har, som jeg sa, en litt annen innretning på 1–7 og 5–10, bl.a. fordi en avgjørende del av 1–7-utdanningen er at man skal bli spesialist i begynneropplæring, for å si det på den måten. Et viktig grep var å dele utdanningene, som forrige regjering gjorde, men også at det er en litt annen innfallsvinkel, med da et tyngre ped.- og spes.ped-fokus i 1–7. Så vil jeg advare litt. Siden vi har lagt mye av tyngden på fagforståelse og på faglæreren, og det å ruste opp og gjenreise faglæreridealet i skolen er et viktig prosjekt for denne regjeringen, forstår jeg den bekymringen som kommer for andre deler av skolen. Men samtidig vil jeg advare mot det at man tenker at det kun er ped. og ped.-faget – eller pedagogikk og elevkunnskap – som gjør at man blir rustet for skolen, og nettopp understreke igjen at fagfordypning i lærerutdanningen ikke er ren fagfordypning, det er i høyeste grad også fagdidaktisk fordypning, altså fagenes egen pedagogikk. Og det er viktig, hvis ikke høres det ut som, som representanten fra Kristelig Folkeparti sa, at man liksom får en master i matematikk, og at det er det avgjørende. Nei, da må man ta lektorutdanning. Og da må man ta pedagogikk på toppen.

Så er det verdt å understreke igjen: Representanten Lysbakken sa at skolen handler om fag, men også om mer enn fag og mer enn noen få fag. Jeg er helt enig i det, og jeg mener at det er godt ivaretatt. Jeg vil understreke igjen at pedagogikkfaget svekkes ikke. Ja, det identifiseres en modul på 15 studiepoeng med RLE-relevant kompetanse, i stor grad hentet ut i dag, men det er i tilknytning til pedagogikk og elevkunnskap-faget, og har altså ikke noe med dette faget, altså KRLE-faget som sådant, å gjøre. I tillegg er det en bachelor-oppgave som i dag ligger der, og som flyttes ut.

Når det er sagt – oppsummeringsvis – har det vært uenighet og delte meninger om hvorvidt man burde ha en femårig masterutdanning for lærere. Det kommer nå.

Så er jeg opptatt av at det skal være en reform som skal stå seg over tid. Det betyr at det også er viktig å finne de rette balansene i det. Og når vi skal jobbe videre helt i innspurten på de siste rammeplanene for denne lærerutdanningen, vil jeg ta med innspillene både fra høringsrunden og herfra, og lytte til i hvert fall en del av dem.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er omme.