Presidenten: Saksordføreren, Tom E.B. Holthe, som egentlig er første taler, er ikke til stede. Da får Per Olaf Lundteigen ordet først.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:09:21]: Saksordføreren vil sikkert legge fram innstillingen. Jeg skal presentere saken sett fra Senterpartiets ståsted.

For det første er denne saken overordentlig viktig, fordi ren, trygg mat og ren og trygg drikke er utrolig viktig for folkehelsen. Det skjer en gledelig utvikling i den norske opinionen, nemlig at stadig flere blir bevisst på at en må stille større krav til maten. Veldig mange av de livsstilssykdommer og folkehelseproblemer vi har, har sin basis i at mat og drikke inneholder stoffer som over tid gir alvorlige komplikasjoner.

Punkt to: Saken er alvorlig fordi det som har vært Stortingets målsettinger over lang tid, ikke har blitt tatt på alvor, og blir ikke tatt på alvor, av Landbruks- og matdepartementet. Jeg er veldig glad for rapporten fra Riksrevisjonen som går inn på et tema og vurderer om det som er sagt i denne sal over 16 år, er det vel, er fulgt opp eller ikke. Det er prisverdig, og det står Riksrevisjonen til ære.

Stortinget har hatt mål for økologisk jordbruk siden 1999. Den gang ble det sagt at målet var at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skulle være lagt om til økologisk drift innen 2010. I 2005 ble målet endret til at 15 pst. av produksjon og forbruk skulle være økologisk innen 2015. Så så en at det var vanskelig å nå, så i 2010 ble tidsperioden forlenget til 2020.

Vi har presise målsettinger. Målsettingene er så presise at det skal drives økologisk matproduksjon på 15 pst. av det samlede jordbruksarealet, og det er klart definert hva som er jordbruksareal, det er Landbruks- og matdepartementet fullstendig klar over i sin statistikk. Det står at 15 pst. av husdyrholdet skal være økologisk. Husdyr vet også Landbruks- og matdepartementet hva er i forhold til ville dyr. Vi snakker altså om husdyr. Det er ambisiøst, det er alle enig om, men Stortinget var klar over at det var ambisiøse mål, da målsettingene ble satt. Dette jeg nå sier, er det en enstemmig komité som står bak: presisjonen i målsettingene, at det er ambisiøst, og at Stortinget var klar over at det var ambisiøst, da målsettingene ble satt.

Økologisk landbruk er definert i regelverket for økologisk produksjon i forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler av 4. oktober 2005, den såkalte økologiforskriften. Alle som produserer økologiske landbruksprodukter og næringsmidler, må holde seg til det offentlige regelverket på området. Det er altså presist og nøye regulert.

Denne økologiske driftsformen bygger på en del forutsetninger. Naturressursene skal forvaltes slik at skadelige virkninger på miljøet unngås, og derved sikre at jordens fruktbarhet på lang sikt ivaretas. Det genetiske mangfold og artsrikdommen skal sikres, og ved økologisk jordbruk skal det skapes et miljø som tilgodeser husdyrenes naturlige adferd og behov. Så kommer det som er det aller vanskeligste og mest krevende, nemlig at det skal være et vekstskifte som skal være mest mulig variert, og plantedyrkingen skal være lagt opp slik at en forebygger ugress, sykdommer og skadedyr, og med mest mulig resirkulering av organisk materiale. Det er meget krevende å drive økologisk jordbruk med minst mulig ugress. Det vet enhver som har prøvd å praktisere det. Det er enklere å bruke sprøytemidler.

Ved økologisk drift blir det lagt opp til en balanse mellom areal og husdyrhold med hensyn til fôrproduksjon og bruk av husdyrgjødsel – glitrende. Det er gammel kunnskap at det skal være samsvar mellom husdyrholdet du har, som lever av planter, og arealet du har å dyrke planter på – god, gammel, verdikonservativ kunnskap som det økologiske jordbruket nå har tatt fatt i. Det er dem til ære for det.

Økologisk jordbruk har som mål at produkter også etter bearbeiding skal ha basis i det helhetlige utgangspunktet. Bearbeiding er altså også vesentlig. Hva du putter inn i råvarene, hvordan du bearbeider dem, er også vesentlig, for enhver som leser en produktinformasjon, ser alle de stoffene som er puttet inn i det en skal spise, etter at det er gått fra primærjordbruket. Det er videre i økologisk jordbruk krav til at genmodifiserte organismer og produkter avledet av sånne ikke skal brukes. Genmodifiserte organismer, hvis vi eksempelvis tar planter, er planter som tåler sprøytemidler som er av en sånn karakter at vanlige planter drepes for fote dersom dette sprøytemiddelet blir brukt. Når det gjelder genmodifiserte planter, tåler planten et sprøytemiddel som alle andre grønne planter dør av. Det viser hva den planten inneholder, og det er den faglige, saklige begrunnelsen for hvorfor en skal holde seg vekk fra genmodifiserte organismer og genmodifiserte planter.

Det er Landbruks- og matdepartementet som har det overordnede ansvaret for landbruksforvaltningen og skal legge til rette for at målene for økologisk landbruk blir nådd. Det har aldri vært noen tvil om hvem som har ansvaret i denne saken. Det er Landbruks- og matdepartementet ved statsråden.

De siste offentlige, dokumenterte tallene finner vi i Landbruksdirektoratets rapport fra 2016, og den viser at det fortsatt er en nedgang i det økologiske arealet i Norge. Det skjer i 2015, og det er nå en situasjon hvor bare 4,8 pst. av det totale, norske jordbruksarealet er økologisk areal. Samlet utgjør det i underkant av 500 000 dekar. Det går altså nedover. Andelen økologisk kornproduksjon er om lag 1 pst. Andelen økologisk solgt kraftfôr lå på 1,8 pst. i 2015, og økologisk husdyrproduksjon utgjorde i 2015 følgende i volum: melk 3,4 pst., kjøtt 1 pst., fjørfe 0,2 pst., egg 5,2 pst. Når det gjelder frukt, bær og grønnsaker, som veldig mange er opptatt av, framgår det at også der er arealet i tilbakegang, men at det i hovedsak skyldes nedgangen i potetarealet. Det totale økologiske frukt-, bær- og grønnsaksarealet er bare på 2,3 pst. av totalareal.

Hva så med forbruket? Det skjer en radikal endring i folks forbruksvaner, som jeg innledet med. Sjøl om det nå er sånn at i dagligvarehandelen utgjorde de økologiske matvarene i 2014 bare 1,45 pst., så har det fra 2013 til 2014 vært en økning på nesten 30 pst. – enormt. Ifølge Landbruksdirektoratets rapport nr. 12 fra 2016 økte omsetningen av økologiske mat- og drikkevarer med nesten 15 pst. i 2015, til nesten 2 mrd. kr, og det er en fordobling siden 2010. Innenfor andre kanaler enn dagligvarehandelen økte det også betydelig.

Det som skjer, er altså en positiv holdningsendring hos norske forbrukere til økologiske mat- og drikkevarer, og det er bra. Det er meget bra, og her vil jeg rette en oppfordring til dagligvarekjedene. Dagligvarekjedene med det monopoliserte marked som de tre har, har nå et stort ansvar for å gjøre en jobb for å få fram flere økologiske produkter for en grei pris til forbrukerne, slik at en kan få en utvikling som er i samsvar med Stortingets vilje på det området.

Det har vært et problem hittil at det har vært større produksjon enn det som har vært omsatt i markedet. Det har ført til at en stor del av den økologiske produksjonen blir solgt som ordinære produkter i markedet. Fra 2010 er andelen økologiske varer som er videresolgt fra mottaks- og foredlingsanlegg som økologisk merkede varer, økt for alle husdyrprodukter. Men fortsatt er det sånn i 2015 at bare 54 pst. av melken som er produsert økologisk, blir solgt som økologisk. For kjøtt er tilsvarende 39 pst., og med kjøtt menes storfe, sau, lam og svin. For fjørfe er det 100 pst. – gledelig – for egg 81 pst. Det som er å merke seg her, er at utviklingen går i riktig retning, men fortsatt er det altså altfor mye av det som produseres økologisk, som blir solgt som ordinære varer.

Riksrevisjonen har påpekt fem hovedfunn, og det viktigste står i punkt 1:

«Utviklinga for økologisk produksjon og forbruk er ikkje i samsvar med måla frå Stortinget på området.»

Det står videre at regelverket er for komplekst og uoversiktlig, stimuleringstiltakene er ikke nok til å øke den økologiske produksjonen, og styresmaktene har ikke lagt godt nok til rette for å øke det offentliges forbruk av økologisk mat. Så gjelder det markedsføringen, hvor den generiske markedsføringen, det som på godt norsk heter markedsføring av en produktkategori istedenfor en bestemt merkevare, ikke er omfattende nok til å nå ut til forbruker, distributør, storhusholdning og dagligvarehandel.

Hvorfor driver vi med økologisk jordbruk? Det er to hovedgrunner til det. Den første er at forbrukerne som ønsker å spise og drikke økologiske jordbruksprodukter, skal få dekket sitt behov gjennom nasjonal produksjon for de produkter det er naturlig å produsere i Norge. Den andre er at økologisk jordbruk skal være en læringsarena for hele det norske jordbruket for å gjøre driftsmetodene mer framtidsrettet ved å fremme fruktbarheten i jorden og bedre dyrevelferden. Å dekke forbrukerbehovet og forbedre driftsmetodene for hele det norske jordbruket er altså svært gode formål.

Norsk jordbruk er gjennomregulert. Norsk jordbruk er en privat næring. Det er næringsvirksomhet, men den er gjennomregulert. Jeg kjenner ikke til noen private næringer som er så gjennomregulert som norsk jordbruk. Det er regulert gjennom lover og forskrifter og ikke minst gjennom økonomiske virkemidler. Mer enn hele nettoinntekten i norsk jordbruk kommer som bevilgning over statsbudsjettet, og jeg kan forsikre presidenten at det ikke blir delt ut en krone fra statens side uten at det er en hensikt bak. Det er gjennomregulert. Hvorfor er vi da i den situasjonen, når en har så mange virkemidler, at en er så langt vekk fra målet?

Dette grunnleggende misforholdet mellom målsetting og det som kommer fram i denne riksrevisjonsrapporten, kan umulig være en tilfeldighet. Min vurdering er at det er et resultat av en mangeårig dobbeltkommunikasjon fra departementets side overfor Stortinget. Jeg er klar over at det er sterkt sagt, men jeg prater av noe erfaring. Det er et resultat av mangeårig dobbeltkommunikasjon. En har sagt formuleringene, men har gjort noe annet. Dette kan ikke fortsette. Det kan ikke fortsette at en på dette området, og jeg skal ikke ta fram andre områder, sier én ting og gjør noe annet, når en har tilnærmet full kontroll over arenaen vi snakker om.

Jeg vil derfor understreke at Stortingets mål om at 15 pst. av produksjon og forbruk av jordbruksvarer skal være økologisk i 2020, fra Senterpartiets side står fast, og det må gjennomføres. Hvis det ikke står fast og skal gjennomføres, må Stortinget fortelle at en går vekk fra dette, og så får en fortelle forbrukerne at Det norske storting har lagt målet for økologisk jordbruk på et lavere og mindre ambisiøst nivå enn det som ble fastlagt for mange herrens år siden.

Dette er bakgrunnen for at Senterpartiet fremmer forslag, som har fått tilslutning fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne. Vi ber ut fra det jeg nå beskriver, om at regjeringa kommer tilbake til Stortinget på egnet måte høsten 2016. Ja, det er krevende, men det henger sammen med at det her er sagt så mye og gjort så lite over så lang tid, at nå må departementet skjerpe seg. Nå må en skjerpe seg, en kan ikke bare sitte her og snakke uten å gjennomføre ting. Da må vi få en konkret handlingsplan som omfatter generisk markedsføring, kunnskapsbasert informasjon og rådgivning om økologisk jordbruk til både gårdbrukere og forbrukere, økt offentlig innkjøp, nødvendig økte økonomiske stimuleringstiltak, for dette gjør seg ikke sjøl. Det er meget krevende å drive økologisk produksjon, og det krever stor innsats og stor faglig dyktighet, og da må en få økonomisk mulighet til å leve av arbeidet som er så viktig framover.

Til slutt må vi få en forenkling av regelverket for økologisk produksjon og foredling, slik at Stortingets mål nås i 2020.

Jeg vil si det sånn at hvis forslaget jeg nå har presentert hovedinnholdet i, ikke får subsidiær støtte fra de partiene som kan gi det flertall, nemlig Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, så vil det være helt uklart om Stortinget mener at målet for økologisk produksjon og forbruk skal nås i 2020. Jeg regner med at Riksrevisjonen er enig med meg i at det er en slik klargjøring en må ha, slik at en vet hva som er Stortingets reelle mening om saken. Dermed kan vi få en åpen debatt og et åpent ordskifte, og folk kan velge hvem som ivaretar denne delen av politikken på den mest framtidsrettede måten.

Presidenten: Tok representanten Lundteigen opp forslaget?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:25:03]: Jeg tar opp forslaget fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne.

Presidenten: Da har representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.

Tom E.B. Holthe (FrP) [15:25:12]: (ordfører for saken): Først og fremst må jeg få beklage at jeg kommer noe sent inn i salen til denne saken. Ikke som en unnskyldning, men forklaringen er at naturen av og til krever sitt etter inntak av diverse landbruksprodukter.

Denne saken dreier seg om Riksrevisjonens undersøkelse av «arbeidet til styresmaktene for å nå måla om økologisk landbruk». Stortinget har hatt mål for økologisk landbruk siden 1999, da det ble satt som mål at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skulle være lagt om til økologisk drift innen 2010. I 2005 ble målet endret til at 15 pst. av produksjonen og forbruket skulle være økologisk innen 2015. I 2010 ble tidsperioden forlenget til 2020. Som det framgår av Riksrevisjonens rapport, er den økologiske produksjonen i Norge langt under målet, og målet vil vanskelig bli nådd innen tidsfristen, 2020.

Komiteens flertall har merket seg at det økologiske regelverket er et forhold som Riksrevisjonen påpeker som en mulig årsak til at økologisk matproduksjon ikke har en større markedsandel. Riksrevisjonen framhever at regelverket er komplekst og uoversiktlig. Regelverket for økologisk produksjon, videreforedling og merking er gjort til en del av EØS-avtalen. Dagens forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler av 2005 – økologiforskriften – er basert på en EU-forordning fra 1991 og en rekke endrings- og gjennomføringsforordninger. Flertallet i komiteen antar at den viktigste årsaken til at målet for økologisk matproduksjon ikke nås, er at etterspørselen etter økologiske matvarer er for lav i Norge. I dag må deler av den økologiske produksjonen selges som ordinære varer.

Flertallet viser til at norskprodusert mat generelt har rykte på seg for å være trygg å spise, antakelig mye fordi det norske landbruket er i verdenstoppen hva gjelder renhet i produksjonsprosessen. Blant annet benyttes det lite antibiotika i norsk husdyrproduksjon, noe som medvirker til at norsk landbruk er lite utsatt for antibiotikaresistens. Det kan også være med på å forklare hvorfor konvensjonelt dyrket mat holder så god stand i forhold til økologisk mat. I denne sammenheng spiller også pris en avgjørende rolle. Økologisk mat er generelt dyrere enn konvensjonelle varer.

En samlet komité viser til at Riksrevisjonen anbefaler at Landbruks- og matdepartementet

• utarbeider en oppdatert, helhetlig strategi for å nå målene om økologisk produksjon og forbruk

• som part i landbruksoppgjøret kommer med stimuleringstiltak som i større grad bidrar til økt økologisk produksjon

• tar initiativ til økt innkjøp av økologisk mat i det offentlige

• bruker generisk markedsføring og kunnskapsbasert informasjon om økologisk landbruk for å øke forbruket av økologiske matvarer

Flertallet i komiteen viser til at statsråden er enig med Riksrevisjonen i at det er behov for en ny og helhetlig strategi, og at en da vil vurdere hvordan og hvilke initiativ som skal bli tatt overfor andre departementer og virksomheter for å fremme økologisk mat i private og økologiske storhusholdninger.

Flertallet har merket seg at statsråden mener det er ressurskrevende å påvirke forbrukerne til å velge økologisk mat gjennom generiske markedsføringskampanjer, og at en i stedet bør legge vekt på informasjon til forbrukerne i det videre arbeidet på området.

Med dette anbefaler jeg innstillingen fra komiteen.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Odenmarck (A) [15:29:47]: Målet for Riksrevisjonens undersøkelse har vært, som saksordføreren har redegjort for, å finne ut om Landbruks- og matdepartementet gjennom styring og virkemiddelbruk har lagt til rette for å nå målene om økologisk produksjon og forbruk.

Sjelden har vel en undersøkelse gjort av Riksrevisjonen hatt et så klart svar. Utviklingen er ikke i samsvar med målene, og det er ikke lagt til rette for å øke den økologiske produksjonen, og heller ikke for å øke det offentlige forbruket av økologisk mat. Selv statsråden skriver at han er enig i at utviklingen for økologisk produksjon og forbruk per i dag ikke er i samsvar med målsettingen.

Riksrevisjonen mener det er uheldig at den økologiske produksjonen og forbruket fremdeles er så langt fra målene. Det er vi i Arbeiderpartiet helt enig i. Det er faktisk slående hvor langt unna vi er.

Samtidig avdekker Riksrevisjonens undersøkelse at folk i større grad enn for bare for få år siden er opptatt av økologisk mat. Fra 2013 til 2014 var det en vekst i dagligvarehandelen på nesten 30 pst. På samme tid har omfanget av areal som er under omlegging fra konvensjonelt til økologisk landbruk, gått ned siden 2009. Denne ubalansen kan oppå det hele føre til økt import av jordbruksprodukter som kan bli produsert i Norge, som kjøtt og korn.

Tallene bekrefter utviklingen. Omsetningen av økologisk kjøtt ble syvdoblet i perioden fra 2006 til 2014, mens kjøttproduksjonen bare økte med 0,6 pst. Økologiske kornprodukter og bakervarer ble doblet i samme periode, mens kornproduksjonen steg med 0,8 pst.

Når det i tillegg viser seg at bare 27 pst. av det norskproduserte økologiske kjøttet og halvparten av melken blir merket som økologisk, må man som ikke-ekspert spørre seg hva som gikk galt, og hva som bør gjøres.

Riksrevisjonen har kommet med en rekke tilrådninger til Landbruksdepartementet som sikkert vil være en god start på dette. Det handler i korthet om å lage en helhetlig strategi, øke produksjon og rekruttering og hindre frafall gjennom stimuleringstiltak, ta initiativ for å øke offentlige innkjøp av økologisk mat og markedsføre det økologiske landbruket bedre.

Arbeiderpartiet viser sammen med komiteens flertall til at statsråden er enig med Riksrevisjonen i at det er behov for en ny, helhetlig strategi, og at en da vil vurdere hvordan og hvilke initiativer som skal bli tatt overfor andre departementer og virksomheter for å fremme økologisk mat i private og økologiske storhusholdninger.

Vel så viktig er det at flertallet mener at denne helhetlige strategien er et viktig tiltak som bør ligge til grunn for alt videre arbeid på området, at de andre anbefalingene fra Riksrevisjonen blir nærmere vurdert når strategien utarbeides, og at andre relevante aktører trekkes inn i arbeidet, slik at også tiltak som ligger utenfor landbruks- og matministerens område, tas med.

Arbeiderpartiet mener også – i likhet med Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne – at det er viktig å sikre tilstrekkelig tilskudd til omlegging til produksjon av økologisk kjøtt og melk for å møte etterspørselen etter disse produktene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:34:06]: La meg starte med å referere til Kristelig Folkepartis utmerkede partiprogram. Der står det bl.a.:

«Matvareproduksjonen i Norge skal baseres på en miljø- og ressursvennlig utnyttelse av lokale ressurser.»

Det står videre:

«Derfor må grovfôrbaserte produksjoner prioriteres fremfor dem som krever økt innførsel av kraftfôr.»

Miljø- og ressursvennlig utnyttelse må være en viktig stolpe i norsk landbruk. Forvalteransvaret forplikter. Forvalteransvaret forplikter oss til å ivareta ressursgrunnlaget slik at vi kan overføre jorda og et godt grunnlag for matproduksjon også til kommende generasjoner. For Kristelig Folkeparti er ansvarlig og bærekraftig miljø- og ressursforvaltning innenfor landbruket en kjerneverdi. Det er en del av den helhetlige økologiske tankegangen som må prege oss i enda sterkere grad framover.

Heldigvis ser vi noen tegn i tiden på at økologisk mat er i vinden. Mange etterspør mat uten sprøytemidler og tilsetningsstoffer. Stadig flere forstår at økolandbruk tar vare på livet i jorda og gir større biologisk mangfold. Vi ser en økt bevissthet om hva vi spiser, hva vi putter i oss av kunstige tilsetningsstoffer. Dette er grunnleggende positivt. Økt innslag av økologiske matprodukter på forbrukernes bord vitner om en større bevissthet enn tidligere knyttet til helse og miljø. Ikke minst ser vi en økende bevissthet knyttet til dyrevelferd hos norske forbrukere. Det er positivt.

Kristelig Folkeparti stiller seg bak Stortingets mål om at 15 pst. av produksjonen og forbruket skal være økologisk i 2020. Dette målet, som ble fastsatt i 2010, er fortsatt det som gjelder som en politisk forpliktende målsetting. Som også Riksrevisjonens rapport viser, er det en lang vei å gå på dette området, men det er altså noen positive tendenser. Forbruket av økologisk mat øker, og vi er på rett vei.

Riksrevisjonen har i sin rapport vurdert om Landbruks- og matdepartementet gjennom styring og virkemiddelbruk har lagt til rette for å nå målene om økologisk produksjon og forbruk på en god måte. Det er flere interessante funn her. Riksrevisjonen mener bl.a. at stimuleringstiltakene ikke er tilstrekkelige for å øke den økologiske produksjonen. Det bidrar ifølge rapporten til en utvikling som gjør det vanskeligere å hindre frafall og å rekruttere nye økologiske bønder.

Det pekes videre på at myndighetene ikke har lagt godt nok til rette for å øke forbruket av økologisk mat i offentlig sektor. Dette er et punkt vi kan merke oss. Stat og kommuner bør i større grad bruke sin innkjøpsmakt og stille krav om innkjøp av økologisk mat. Det viser seg altså at kun en fjerdedel av offentlige kunngjøringer i 2014 stilte krav om at økologisk mat skulle inngå i tilbudet.

Stat, fylke og kommune må gå foran og bruke sin innkjøpsmakt. Men en hovedoppgave framover vil nok fortsatt være å stimulere og motivere den alminnelige forbruker til å velge økologiske produkter. Dette handler i stor grad om tilgjengelighet og pris. Jeg merker meg at Riksrevisjonen foreslår at det utarbeides en oppdatert helhetlig strategi for å nå målene om økologisk produksjon og forbruk.

Som part i jordbruksoppgjøret har staten en mulighet til å sette i verk stimuleringstiltak som i større grad bidrar til å øke den økologiske produksjonen. På den måten kan staten bidra til å sikre rekruttering og forhindre frafall av økologiske primærprodusenter. Dette peker rapporten på, og det er verdt å merke seg dette.

Til slutt vil jeg vise til det forslaget som Kristelig Folkeparti fremmer sammen med Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne, hvor vi ber regjeringen legge fram en tydelig handlingsplan for å øke den økologiske matproduksjonen i Norge. Vi trenger en tydelig handlingsplan, slik at vi kan få en raskere utvikling mot det målet Stortinget har vedtatt. Dersom vi skal få økt den økologiske produksjonen, og dersom vi skal få flere til å velge økologiske produkter, tror vi det vil være nyttig med en oppdatert plan med konkrete virkemidler. Riksrevisjonens rapport vil være et nyttig grunnlagsdokument i det arbeidet.

Jeg tar herved opp forslaget.

Presidenten: Da har representanten Hans Fredrik Grøvan tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [15:39:03]: Økologisk landbruk er viktig. Grunnen til at det er viktig, er at det handler om å ta vare på kanskje den viktigste ressursen vi har, nemlig matjorda, og behandle den på en slik måte at en kan produsere mat for framtidige generasjoner i århundrer og årtusener. Dette er et forvaltningsansvar som er enormt for dem som driver med jorda, men det er også et forvaltningsansvar som må ivaretas av myndighetene når de skal drive landbrukspolitikk.

Det både å utvikle økologisk landbruk og å bidra til økologisering av det konvensjonelle landbruket er svært viktig. Det handler ikke om, tror jeg, at økologisk mat er sunnere enn konvensjonell mat – det strides forskningen om, så det vet jeg ikke – men for jorda er det sunnere. Og det er den vi må bevare for alle framtidige generasjoner. Derfor har Stortinget satt et slikt mål. Det var meningen at det skulle nås. Det var ikke et tulleforslag med gode ønsker for framtida, det var alvorlig ment, slik som representanten Lundteigen sa.

Riksrevisjonen sier at når man ikke når målene, må man sette inn flere virkemidler – det står det i rapporten. Spørsmålet er da: Hva gjorde regjeringen da de skulle legge fram sitt landbruksoppgjør etter at Riksrevisjonens rapport kom? Satte de inn virkemidler i tråd med denne rapporten? Svaret er definitivt nei, det gjorde ikke regjeringen. Det var manglende satsing. Noen av tilskuddene holdes på dagens nivå, men potten til utviklingsmidler for økologisk landbruk – nå snakker jeg altså om statens tilbud i jordbruksoppgjøret – skulle fryses på fjorårets nivå. Blir det mer økologisk landbruk av det? Nei. Det skulle ikke bevilges flere midler til informasjon om økologisk landbruk enn før, og informasjon har vært viktig, har vi sett i Riksrevisjonens rapport og hørt av flere andre talere før meg. Det skal ikke bevilges flere midler til Norsk Landbruksrådgiving, som jo er veldig nødvendig hvis man skal få både overgang til økologisk produksjon og mer økologisering av generelt, konvensjonelt landbruk. Arealtilskuddet blir som det var, med unntak av tilskuddet til økologisk produksjon av grønnsaker, der det var en liten økning. Tilskuddene til økologisk husdyrhold ble økt litt innenfor rammen, men bare innenfor en uendret bevilgning på 107,2 mill. kr i statens tilbud.

Samlet avsetning til økologisk landbruk for 2017 var foreslått til 155,5 mill. kr. Det står i skarp kontrast til Riksrevisjonens anbefalinger om å styrke stimuleringstiltakene på økologisk produksjon både gjennom utviklingstiltak og produksjonstilskudd.

Riksrevisjonen hadde også klare anbefalinger om behovet for en betydelig satsing på disse informasjonstiltakene hvis Stortingets mål skulle kunne nås.

Det er nesten uhørt at departementet til de grader overhører denne Stortingets kontrollinstans på denne måten, uten klart å melde tilbake at man ikke ønsker å følge opp disse målene, man ønsker noe annet. Det ville jeg vært uenig i, men det ville være en politisk real sak om man gjorde det og sa at dette bryr vi oss ikke om, derfor gjør vi det ikke. Da kunne vi fått en real kamp om dette og ikke en sånn skyggeboksing som vi har nå, der alle sier at de er enige i målene, men ikke følger det opp i praksis.

Veldig mange snakker også om at det er markedet som skal være styrende. Ja, nå øker etterspørselen så mye at man må øke importen. Når Stortinget bevilger penger til og ønsker å styrke økologisk produksjon i Norge, handler det om bruk av jord i Norge og norske ressurser i Norge, og ikke om å styrke økologisk produksjon i andre land. Det er kanskje ikke det verste som kan skje at man gjør det, men vi trenger denne omleggingen her i Norge.

Det er mange tiltak som man trenger for å bedre dette. For eksempel trenger man å gjeninnføre og styrke omleggingstilskuddet for økologisk produksjon og innføre kompensasjon for første karensår. Man kan styrke grovfôrtilskuddet og øke beitetilskuddet. Man kan øke grøftetilskuddet for å bedre jordkvaliteten og for god agronomi og få grunnlag for god grasproduksjon. Man kan ha ulike virkemidler for økologisk korn. Man kan støtte volumproduksjon på økologisk frukt, f.eks., gjennom egne distriktstilskudd. Man kan støtte teknologiutvikling som frambringer lettere jordbearbeidingsmaskiner og høsteutstyr. Man kan øke investeringsmidlene gjennom Innovasjon Norge. Man kan øremerke midler til økologisk produksjon. Man kan øke rentestøtten til investeringer i økologisk produksjon. Man kan rydde opp i regelverket rundt økologisk produksjon, som er veldig innviklet. Man kan styrke støtteordninger som vil motivere klyngedannelse og samarbeid innen økologisk drift, for det er viktig.

Det er mange matentreprenører innenfor denne bransjen, og det er noe som Norge er veldig glad i, og som mange liker å smykke seg med. Turister kommer, og de ønsker å få tak i noe som er spesielt for Norge, og økologiske produkter står høyt i kurs. Så her er det mange gode ringvirkninger rundt det.

Man kan styrke rådgivningen. Man kan f.eks. fastsette at staten skal kjøpe inn økologiske varer til sine kantiner, og at det f.eks. skal omfatte 50 pst. av det som serveres i statens kantiner. Det ville gi en stabil markedstilgang for mange produsenter, som de trenger for å kunne tørre å satse. Man kan øke tilskuddet til sluttprodukter som melk og kjøtt og egg og grønnsaker. Man kan øke satsingen på generisk markedsføring og informasjonstiltak, som det er forslag om her i dag, som vi håper det blir flertall for. Og man kan f.eks. ha regionalisering av økologisk merkevare og kommunikasjonsstrategi mot regionale markeder.

Det er mange ting man kan gjøre utover det man gjør i dag. Nå har man gjort lite og lagt fram statens tilbud stikk i strid med de målsettingene som Stortinget har satt, etter at Riksrevisjonens rapport ble lagt fram.

Det er forslag i innstillingen i dag som vi er med på, men det er helt åpenbart at det trengs flere tiltak, og jeg varsler at SV kommer med representantforslag på denne saken.

Rasmus Hansson (MDG) [15:47:29]: Av og til er det en litt underlig opplevelse å sitte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité – i disse tider kanskje ikke bare av og til, engang. Det er forbausende når Riksrevisjonen på den måten som den gjør i rapporten om regjeringens og Landbruksdepartementets oppfølging av Stortingets mål om økologisk landbruk, til de grader påviser at departementet åpenlyst og fullstendig ignorerer det som er et stortingsvedtak, og at dette skjer systematisk over mange år. Det er rart for en fyr som meg, som er forholdsvis ny i norsk politikk. Riksrevisjonens rapport viser at regjeringens oppfølging av stortingsvedtaket om 15 pst. økologiske varer er veldig langt fra god nok og veldig langt fra engang aktive forsøk på å følge opp dette målet. Dette har økomiljøer og landbruksmiljøer i Norge påpekt gang på gang uten at det tilsynelatende har hatt noen som helst effekt.

Hvorfor skal vi drive med økologisk landbruk i Norge, og hvorfor har Stortinget vedtatt at vi skal gjøre det? Det er jo ut fra en erkjennelse av at landbruksmetoder uten økologiske hensyn har for store miljøkostnader og framfor alt for store kostnader for landbruket selv over tid. Det grunnleggende prinsippet i økologisk landbruk er å drive landbruket i langsiktig balanse med ressursgrunnlaget og det biologiske mangfoldet som ethvert landbruk nødvendigvis må være en del av. Det er poenget med å fremme økologisk landbruk i Norge. I tillegg har vi også en økende etterspørsel etter økologiske varer.

Vi har havnet i en situasjon hvor departementet ikke bare er totalt og bevisst i utakt med Stortingets opprinnelige mål, men det er også helt i utakt med kundegrunnlaget, etterspørselen og opinionens utvikling, som mange har påpekt. Økologiske varer etterspørres nå så til de grader at norsk produksjon overhodet ikke holder følge med etterspørselen, og vi er i den underlige situasjonen at vi må importere økologiske varer – pakket inn i tre lag plast – med fly for at vi skal få tilfredsstilt denne etterspørselen.

Hvis den utviklingen som vi ser i dag, fortsetter på denne måten, vil vi om få år oppleve at heller ikke det som i dag er et noenlunde balansert produksjons- og etterspørselssystem, nemlig økologisk kjøtt og melk, kan møte etterspørselen. Det er altså nå spørsmål om faktisk å ta inn over seg at hele prinsippet, hele målsettingen, om å utvikle økologisk produksjon er i ferd med å svikte, og vi ser veldig skumle tegn på at dette skjer. Det betyr, som representanten Karin Andersen bl.a. påpekte, at regjeringen heller ikke i jordbruksoppgjøret har respondert på Riksrevisjonens forskjellige påpekninger, og det er et veldig illevarslende signal for muligheten for å stable på beina en økologisk produksjon som er i balanse med et marked, og som bidrar til å utvikle norsk landbruk i riktig retning.

Det økologiske landbruket i Norge trenger et kraftig løft når det gjelder produksjonstilskudd, kompensasjon i omleggingsfasen, grovfôrtilskudd, utviklingsmidler for økologisk produksjon – en rekke forslag som har foreligget lenge, og mange av dem finnes i Riksrevisjonens rapport. Mulighetene for å ta i bruk en aktiv tiltaksliste er selvfølgelig veldig store og veldig nærliggende, og det går utelukkende på vilje til å systematisere det og prioritere det politisk.

Det er ikke noe poeng i å holde et noe vesentlig lengre innlegg om dette nå. Det foreligger et forslag om det mest selvfølgelige tiltak av alle, nemlig en systematisk handlingsplan for å sette inn prioriterte virkemidler, og i rekkefølge, når det gjelder et mål om faktisk å oppfylle Stortingets vedtak og videreutvikle et grunnlag for økologisk produksjon i Norge som kan vokse.

Miljøpartiet De Grønne er glad for å være med på dette forslaget, og vi håper at vi i en avstemning kan få flertall for det her i Stortinget. Det vil bekrefte at Stortinget mener det de tidligere har vedtatt, og dersom det ikke blir flertall for et slikt forslag, håper vi at regjeringen på eget initiativ vil gjøre det opplagte, nemlig å skride fra løfter til konkret handling for å oppfylle sine egne og Stortingets intensjoner.

Tom E.B. Holthe (FrP) [15:53:41]: Fremskrittspartiet deler ikke stortingsflertallets målsetting om 15 pst. produksjon og forbruk av økologiske matvarer. Fremskrittspartiet er av den formening at markedet skal avgjøre etterspørselen etter økologiske landbruksvarer. Det som en politisk vedtatt målsetting om den økologiske matproduksjonen og forbruk av den representerer, gir en fort assosiasjoner til Sovjetunionens femårsplaner under den kalde krigen. De ble sjelden nådd, og hvis de ble nådd, var gjerne ikke resultatet i tråd med forventningene.

Bøndene ynder å kalle seg næringsdrivende. Da må de også innrette seg etter markedsmekanismen som tilbud og etterspørsel representerer. Når tallene for omsetning av økologiske landbruksvarer ikke er i nærheten av politisk fastsatte mål, er det åpenbart ikke politikken på området som det er noe feil med, men kanskje målsettingen i seg selv.

I tillegg til tilbud og etterspørsel er det en tredje viktig faktor som spiller inn, nemlig pris. Når en registrerer at den økologiske driftsform er mer arbeidsintensiv og gir lavere avling per dekar enn tilfellet er innenfor det konvensjonelle landbruket, har det noe å si for prisfastsettelsen. Og ved en overgang fra konvensjonell driftsform til økologisk matproduksjon – hvor mye ekstra jordbruksareal må ikke til for bare å opprettholde dagens matproduksjon?

Noen av partiene i denne salen er bekymret for utviklingen av den norske selvforsyningsgraden når det gjelder matproduksjon. Det er fristende å spørre om hvilken målsetting som er viktigst for partiene som taler varmt for det økologiske. Er det økt matproduksjon samlet sett eller 15 pst. økologisk matproduksjon for enhver pris?

Matjorda i Norge er under press. Grunnen til det er at det meste av matjorda gjerne er lokalisert rundt byer og tettsteder med voksesmerter. Vi trenger areal til offentlige formål og til boligbygging til en stadig voksende befolkning. Vi trenger også areal til utbygging av infrastruktur for å flytte oss fra A til B. Løsningen blir gjerne fortetting og bygging i høyden for å unngå ytterligere nedbygging av matjord. Men en har registrert lokalt at de partier som gjerne skulle sett at jordvernet var grunnlovfestet, ikke nødvendigvis er de partier som står sterkest på krav om fortetting.

Noen ynder å tegne et skremmebilde av at vi ikke kan overlate til markedet å være med på å bestemme utviklingen av det økologiske landbruket, men markedet består ikke av andre enn deg og meg, der vi daglig gjennom våre preferanser for matvarer i dagligvarehandelen velger hva som skal havne på vårt bord. Noen av oss er veldig opptatt av økologisk når vi velger matvarene, men den gjengse nordmann ser nok på prisen før matvarene endelig havner i handlekurven, mens vi går mellom butikkreolene.

I Norge holder matvarer fra konvensjonelt landbruk en høy kvalitet, og Fremskrittspartiet er opptatt av at konvensjonell matproduksjon ikke skal prates ned. Det virker noe rart når en i store deler av verden snakker om manglende eller mangelfullt innhold av næringsstoffer i maten og i de verste tilfellene snakker om matmangel, mens vi i Norge i 2016 sitter og krangler om hvorvidt maten er økologisk nok. Det virker på meg meget besynderlig.

Fremskrittspartiet er opptatt av å gi landbruket langsiktige og forutsigbare rammevilkår, uavhengig av om produksjonen skjer på konvensjonelt vis eller økologisk vis.

Fremskrittspartiet utelukker ikke at økologisk landbruk vil kunne øke med tiden, men den største veksten vil nok trolig skje innenfor konvensjonelt landbruk. Slik sett vil nok økologisk matproduksjon kunne være et godt supplement til konvensjonell matproduksjon.

Fremskrittspartiet er opptatt av å gi bonden gode vilkår, slik at han eller hun kan legge opp driften sin til å bli lønnsom og til å kunne gjøre det han eller hun kan best: produsere mat av høy kvalitet til ditt og mitt bord.

Statsråd Jon Georg Dale [15:58:51]: Ein samla norsk matproduksjon er basert på og bygd opp rundt at den enkelte bonden sjølv produserer det han meiner det er etterspørsel etter i marknaden. Som representanten Lundteigen frå Senterpartiet var inne på, er det slik at norsk landbruk i stort er ganske godt regulert. Det er til og med så godt regulert at fleire av oss har hatt ønske om å liberalisere store delar av det. Men i denne reguleringa ligg altså for all konvensjonell produksjon ei forståing av at produksjonen er sett i samanheng med kva som er etterspurt i marknaden – ei marknadsbasert tilnærming til korleis vi vel å stimulere produksjonen på ulikt vis. Det gjer at vi har marknadsreguleringsordningar, det gjer at vi har marknadsbalanseringsordningar, og det har det vore brei tilslutning til i Stortinget, spesielt frå dei partia som i dag kritiserer at produksjonen av økologisk mat i stort er kopla opp mot kva som er etterspurt. For det er den grunnleggjande utfordringa vi står overfor: Korleis sørgjer vi for at vi produserer den maten som forbrukarane etterspør?

Riksrevisjonen peikar på at ein ikkje har nådd målsetjinga om at 15 pst. av norsk jordbruksproduksjon og 15 pst. av forbruket skal vere økologisk innan 2020. Eg er einig i at det er eit ambisiøst mål, eg er einig med dei som har sagt det tidlegare, og det vil vere krevjande å nå det.

Samtidig trur eg at eg skal vere ærleg på at eg meiner det er nødvendig at det er ein balanse mellom desse to 15 pst.-måla. Dersom det ikkje er forbruk og etterspørsel, bør vi produsere konvensjonelt. Dersom forbruket endrar seg og etterspørselen går opp, bør produksjonen følgje med. Det har vore det berande i norsk jordbrukspolitikk over tid, at vi innrettar politikken slik. Då kjem vi til kjernen av det som er Riksrevisjonens konklusjonar, og det er samanhengen mellom det som er etterspurt og det som er produsert, opp mot Stortingets målsetjing.

Eg registrerer kritikken av Landbruks- og matdepartementet frå ulike representantar i salen i dag. Samtidig føler eg behov for å klargjere at det er den regjeringa som til kvar tid sit, som svarer for desse måla og måloppnåinga. Det gjer at denne regjeringa er ansvarleg for dei to åra som vi har regjert, og som omfattar denne perioden. Og det betyr at Senterpartiet er ansvarleg for dei andre åtte åra i perioden. Eg reagerer på at representanten Lundteigen så tydeleg seier at det er bevisst dobbeltkommunikasjon frå departementet over tid, og at departementet på bakgrunn av det må skjerpe seg. Ein slik kritikk av eiga regjering, som sat frå 2005 til 2013, er det lenge sidan eg har høyrt.

Samtidig er det slik at eg tek på alvor den oppgåva som Landbruks- og matdepartementet har, om å nå dei måla Stortinget har sett seg. Det skal vi gjere fortløpande. I årets jordbruksavtale som er inngått mellom staten og Norges Bondelag, men som endå ikkje er sluttbehandla i Stortinget, meiner eg at vi brukar noko av det økonomiske handlingsrommet vi har, til på nytt å stimulere den økologiske produksjonen. At det ikkje er nok til å nå 15 pst.-målet allereie i 2017, trur eg vi kan leggje til grunn, men det er eit bevisst politisk val å vri stimulans over på auka produksjon der det er marknadsmoglegheiter. Men det er også slik at om lag halvparten av den mjølka vi produserer som økologisk mjølk, vert slått i lag med den konvensjonelle og selt som konvensjonell vare. To tredelar av kjøtet som vert produsert, gjer vi det same med i periodar, vi flyttar det frå økologisk-merket, riv merkelappen av dyra etter at dei er slakta, og blandar det i konvensjonell produksjon – fordi det er manglande etterspørsel. Og då er spørsmålet som også Stortinget kjem til å verte invitert til ein debatt om: I kva grad skal den økologiske målsetjinga hengje saman med den etterspørselen som er i marknaden? Eg kjem til å drøfte dette i den jordbruksmeldinga regjeringa kjem til å levere i neste stortingssesjon, fordi eg meiner dei er relevante, dei innvendingane som også representanten Lundteigen og representantar frå både SV og Miljøpartiet Dei Grøne kjem med i dag, nemleg at det bør vere ein samanheng mellom dei måla Stortinget set, og kva som er realistisk å oppnå, på den eine sida, men eg meiner det er grunnlag for å kople det tett på etterspørselen i marknaden.

Økologisk produksjon er i vinden, sa representanten frå Kristeleg Folkeparti. Det er iallfall slik at fleire og fleire etterspør nye sortiment i økologisk produksjon. Det gjer at eg trur at vi vil ha behov for å auke produksjonen av økologiske matvarer i framtida, og eg trur det er lurt at vi brukar den økologiske produksjonen som ein læringsarena for det konvensjonelle jordbruket. Men det er openbert også slik at noko av det beste vi har med norsk matproduksjon, er høg tillit blant forbrukarane når det gjeld måten vi produserer maten vår på. Vi produserer ikkje mat i det som enkelte likar å definere som eit industrialisert jordbruk i Noreg. Vi produserer basert på dei ressursane vi har tilgjengeleg, og vi produserer på ein måte som gjer at forbrukarane har høg tillit. Norske bønder har i generasjonar avla friske dyr framfor å medisinere dei sjuke. Norske bønder har i årevis og i generasjonar brukt utmarksressursane våre til å hauste gode fôrressursar og til å bidra til å produsere produkt som har høg tillit blant forbrukarane. At det er vanskelegare å nå nye marknader basert på ein økologisk produksjon i Noreg enn det vil vere i land der det er større avstand mellom den konvensjonelle produksjonen og den økologiske, har eg ikkje grunnlag for å slå fast, men eg meiner det er grunnlag for å problematisere det spørsmålet, først og fremst med tanke på at det er noko av det mest positive vi har med norsk jordbruksproduksjon i stort.

Eg meiner at Riksrevisjonen peikar på mange relevante problemstillingar om korleis økologisk-målet har vore handtert over tid. Det gjer at eg vil kome igjen med ei ytterlegare problematisering rundt dette i den komande jordbruksmeldinga, og eg vil ta på alvor dei signala som kjem frå Stortinget om at som ein konsekvens av det som vi melde i jordbruksmeldinga, er det naturleg å følgje det opp med ein konkret strategi på korleis vi handterer dette vidare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:07:17]: Stortingets målsettinger er veldig tydelige. De går, punkt 1, på 15 pst. av forbruk og, punkt 2, 15 pst. av areal og 15 pst. av husdyrbruk, i sum 15 pst. av produksjonen.

Det som er min rolle i kontrollkomiteen, er å kontrollere at Stortingets vedtak blir fulgt, og jeg følger det standpunktet uansett hvem som har regjeringsansvar på det tidspunktet, og det er kulturen i komiteen. Det hadde vært svært vanskelig å oppnå så svake resultater dersom en virkelig hadde ment det som var målsettingene, så her er det ikke på stell.

Jeg er helt enig i at det skal være nødvendig med balanse, det er første bud, og det er jeg den sterkeste talsmann for, men mitt spørsmål er: Vil statsråden nå fremme de nødvendige virkemidler for å realisere Stortingets mål om å øke produksjon og forbruk innen 2020 – en har bare fem år på seg?

Statsråd Jon Georg Dale [16:08:24]: Eg synest innleiinga til representanten Lundteigen er oppklarande. Eg innser at det er kontrollkomiteens posisjon. Men det eg reagerte på, var ein så einsidig kritikk av departementet, når det er eg som er konstitusjonelt ansvarleg.

Samtidig er det slik at så lenge Stortinget har eit mål om ein balansert 15 pst. produksjon og 15 pst. forbruk av økologisk mat, er det mi oppgåve å følgje opp det. Det vil eg gjere, og det har eg gjort – også gjennom årets jordbruksavtale, der vi vrir ressursar som vart frigjorde fordi produksjonen gjekk ned, og i staden for å bruke dei til konvensjonell produksjon forsterkar vi verkemiddelbruken for å stimulere den økologiske produksjonen. Det er eitt konkret eksempel på konkret handling som skjer dersom Stortinget sluttar seg til det forslaget som er lagt fram når det gjeld jordbruksavtalen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:09:31]: Mitt spørsmål var rimelig presist: Vil statsråden fremme de nødvendige virkemidler for å realisere Stortingets mål? Jeg har definert her ut fra statistikk hvordan det står til. Det er altså nesten så langt vekk fra målet som en kan komme. Det er sist vedtatt i 2010, og nå er vi i 2016.

Jeg er helt enig i at det er forbruket som er nummer én, det er jo forbruket som må opp, og da kunne kanskje statsråden starte med det samfunnsansvar som de store kjedene har. Det er tre kjeder, som opererer innenfor et nasjonalt marked, som har et samfunnsansvar for å sikre sunn og trygg mat. Burde ikke da statsråden ta initiativ til at de markedsfører økologiske produkter på en mye mer offensiv måte, slik at en i første omgang i hvert fall får solgt alt det som er produsert økologisk, som økologisk?

Statsråd Jon Georg Dale [16:10:27]: Eg kjem ikkje til å ta initiativ til å påleggje private selskap å reklamere for spesielle produktseriar. Eg meiner det er grunnlag for å få auka etterspørsel basert på den økonomiske produksjonen på anna vis. Det vil eg følgje opp, som eg no har varsla direkte frå Stortingets talarstol, først gjennom ei jordbruksmelding der vi utfordrar Stortinget på korleis vi skal handtere dette i fellesskap. Punkt 2 er å følgje opp det gjennom ein konkret strategi på korleis vi gjer dette for tida som kjem.

Så får tida vise i kva grad og kor sterkt vi skal fase inn nye verkemiddel i den økologiske produksjonen. I mange tilfelle betyr forsterka innsats på eitt område redusert innsats på eit anna, og då er eg ikkje sikker på om Senterpartiet vil synast at redusert satsing på konvensjonell produksjon – for å vri det mot økologisk – nødvendigvis er det einaste rette.

Rasmus Hansson (MDG) [16:11:36]: Jeg er glad for at landbruks- og matministeren sier at han tar Stortingets mål om 15 pst. økomat-produksjon på alvor, når saksordføreren – fra samme parti – nærmest slår fast at økomat-produksjon er noe tull. Men begge er enige om at det er marked og etterspørsel som skal styre økomat-produksjonen.

Vi lever altså i et land hvor det brukes enorme midler på å få forbrukerne til å ha den forbruksadferden som forskjellige tilbydere ønsker at vi skal ha, og det er helt åpenbart at ingen i markedet stoler på at forbrukerne kan gjøre sine egne valg, enten det gjelder bukser eller biler eller biff. I landbruket brukes det store midler på å få folk til å kjøpe kjøtt og i matproduksjonen for øvrig på å få dem til å kjøpe laks.

Mener statsråden at akkurat økomat-produksjonen er det eneste feltet i det norske næringslivet og handelen som skal klare seg helt uten aktive markedsføringsmidler, og så – nærmest ved et under – vokse av seg selv?

Statsråd Jon Georg Dale [16:12:46]: Svaret på det er openbert nei. Derfor bruker også staten per i dag ressursar på bl.a. generisk marknadsføring. Det får vi ikkje kritikk for frå Riksrevisjonen, men han påpeika at det ikkje er tilstrekkeleg sterkt.

Samtidig har vi – mens Riksrevisjonen har arbeidd med denne rapporten – hatt andre utval i heile landbruket, som f.eks. jobbar med å vurdere betydinga av generisk marknadsføring. Hjelmeng-utvalet påpeika f.eks. at ut av generisk marknadsføring kan vi ikkje lese direkte påverknad på forbrukarane sitt faktiske handlingsmønster.

Det handlar om at vi er nøydde til å sjå heile jordbrukspolitikken under eitt. Så må vi sjå på kva som fungerer best, og eg er ikkje brått sikker på at generisk marknadsføring er det mest målretta tiltaket for å få opp den økologiske produksjonen. Eg trur det er meir målretta å stimulere den økologiske produksjonen direkte. Det har eg føreslått i årets jordbruksforhandlingar, og vi er einige med Bondelaget om ein avtale som legg til grunn at vi skal få til det.

Karin Andersen (SV) [16:13:53]: Først sier statsråden at det er markedets etterspørsel som skal få fram produksjonen, og når han da blir spurt om det ikke er nødvendig med sterkere markedsordninger for økologisk landbruk, svarer han at da skal det produseres mer. Så jeg tror statsråden må bestemme seg. Jeg har vært en entusiast for dette i mange år, men jeg har måttet leke Frøken detektiv mange ganger i butikker, og når jeg finner varene, ligger de bakerst, ser litt dårlige ut og er dobbelt så dyre som de andre. Det er ikke en markedsføringsstrategi som noen andre ville ha brukt, og det trengs sterkere markedsordninger fra statens side fordi markedsføring virker. Det er jo slik at får en det en skal ha, på tilbud, og gjerne med litt lokkepriser også, snur folks forbruksmønster seg. Det virker. Vil statsråden øke markedsordningene for økologisk landbruk?

Statsråd Jon Georg Dale [16:14:59]: Eg er fast bestemt, og det har vore ein logikk i heile resonnementet mitt, og det handlar om at der vi har overproduksjon, har vi ikkje brukt store ressursar på økologisk produksjon for å stimulere til ytterlegare overproduksjon. Men der vi ser at vi taper marknadsdelar fordi vi importerer maten, bidreg vi til ei styrking gjennom jordbruksavtalen som no ligg til behandling i Stortinget. Så dette meiner eg er logisk og i tråd med det eg har sagt tidlegare.

Når det gjeld i kva grad ulike representantar må leite seg fram til den økologiske maten, opplever eg at det er ei reell utfordring at sortimentet ikkje er like stort som i den konvensjonelle produksjonen. Men det er openbert slik, og det meiner eg, at ein overdriv veldig når ein framstiller økologiske produkt som noko gammalt sarv som ligg bakarst i hyllene. Det opplever ikkje eg. Rørosmeieriet vinn marknadsdelar med dei økologiske produkta sine bl.a. fordi det er veldig gode produkt.

Karin Andersen (SV) [16:16:03]: Det er det, og nå vrir statsråden på det jeg sier, og forsøker å si noe annet enn det jeg sa. Det jeg har tatt til orde for, er at man er nødt til å forsterke markedsføringen, slik at man har råd til å markedsføre disse produktene på en lekker og tilgjengelig måte overfor forbrukerne. Det må til. Det gjør alle andre. Hvis vi har økologiske produkter som ikke blir solgt, er det en tanke å sette inn noen markedsordninger nettopp for å få solgt dem, for de er gode. Da kan det være markedsordningene som svikter, og ikke det at publikum egentlig vil ha disse produktene hvis de først får dem. Det viser seg at hvis varene står foran, ser like lekre ut som de andre, og de ikke har svært mye høyere pris, vil folk velge dem. Da er spørsmålet: Hva gjør vi for å bryte den grensen for mange av de varene som i dag ikke er godt kjent for mange forbrukere? Jeg er ganske sikker på at forbrukerne vil ha dem.

Statsråd Jon Georg Dale [16:17:08]: Eg trur forbrukarane vel det dei meiner er formålstenleg nesten kvar gong dei er i butikken. Det betyr at det forbrukarane vel, kan vi sjå av handlemønsteret. Det viser at vi produserer meir økologisk enn det vi faktisk omset. Det er ei utfordring, men det er ei utfordring først og fremst fordi vi har eit landbruk med høg tillit, og vi har eit litt smalt varesortiment på ein del økologisk produksjon, og ein del av det økologiske konsumet vi har, er basert på importerte varer. Det gjev mindre marknadspotensial for norsk produksjon. Men eg trur at når vi har eigne slakteri, bondeeigde, når vi har eigne meieri, bondeeigde, som betaler for desse økologiske produkta inn, ligg det veldig mange sterkare incentiv i å sørgje for å få dei produkta ut igjen til forbrukarane enn eg klarer å løyse med generisk marknadsføring.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Michael Tetzschner (H) [16:18:21]: Under henvisning til forrige replikkordskifte vil jeg si at noen av replikantene forutsetter både et helt annet produksjonssystem enn det vi har, og ikke minst et annet politisk system enn det vi har, for å gjennomføre en, skal vi si, noe teoretisk målsetting. Da vil jeg benytte anledningen til å reklamere litt for et uskyldig lite avsnitt i innstillingen, for der har det nemlig dannet seg et flertall av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som «antar at den viktigste årsaken til at målet for økologisk matproduksjon ikke nås, er at etterspørselen etter økologiske matvarer er for lav».

Ja, det er sannheten. Vi har altså et produksjonssystem som gjør at det er kundene som bestemmer hva som kommer i hyllene. Hvis man griper inn med for sterk grad av subsidiering, forbud eller på annen måte, blir nettopp produksjonen ineffektiv. Da kan man jo snakke med dem i dagligvarehandelen som må kaste økologisk mat ved stengetid fordi den ikke har holdbarhetskvaliteter i fullt monn. Man kan tenke på hva som ligger av ressursspille i det, og selvfølgelig også at noe økologisk mat er dyrere å drive frem enn annen mat, hvilket heller ikke er bærekraftig.

Jeg merker meg at det i debatten har vært et aldri så lite snev av paternalisme. Man snakker om befolkningen. Men det er jo ingen her som forbrukere som har klaget over at man ikke har fått – kanskje med unntak av representanten Andersen, som mente at varene lå lenger inne på hyllene. Som forbrukere er det imidlertid ikke noe til hinder for at vi kan sammensette vår matseddel og vår innkjøpskurv slik vi vil. Den kritikken som enkelte har rettet mot Landbruksdepartementet, er i virkeligheten en kritikk mot det norske folk for at de ikke innser sitt eget beste. Representanten Karin Andersen var inne på det også i sitt innlegg, at forbrukerne er nemlig ikke overbevist om at økologisk mat gir dem den kvaliteten, eller kvalitet, som hun var inne på, og vi kan legge til i forhold til den prisen som de er villig til å betale, slik at argumentet videre blir at en høy andel av konvensjonell jordbruksproduksjon ikke skulle være bærekraftig. Ja, men så får vi angripe det, og jeg regner med at særlig Senterpartiet vil legge inn et godt ord for konvensjonell jordbruksproduksjon, at den er bærekraftig. Vi hører jo stadig at konvensjonell norsk mat er i toppklasse når det gjelder kvalitet, og det kan også være en del av forklaringen, nemlig at den klarer seg utmerket nettopp fordi den er betryggende overfor forbrukerne våre.

Hvis noen skal kritiseres i denne sal, er det kanskje Stortinget selv, for å ha urealistiske mål. Hvordan skal egentlig Riksrevisjonen revidere såpass teoretiske mål som disse prosentmålene egentlig er? Jeg synes man også får en viss fornemmelse av at man ikke helt vet hvordan man skal få realisert disse målene, når man ser de tiltakene som anbefales.

Det er fire strekpunkter, hvorav det første er en «oppdatert helhetlig strategi», som egentlig er nytale for at det hadde vært fint hvis noen hadde noen ideer, men vi har dem i hvert fall ikke. Og så er det «jordbruksoppgjøret». Ja, det er vel det samme, at man kan sikkert få motivert noen, man kan betale noen mer for å sammensette produksjonen, men det er jo heller ikke bærekraftig overfor forbrukernes valg. Så er det det tredje, at staten, når den selv er innkjøper, skal bruke «økologisk mat». Ja, det er der staten altså setter til side andre enkeltpersoners etterspørsel, hvis de selv hadde hatt valget. De kan selvfølgelig overprøve folks valg, og så kan de si at i statens kantiner skal det bare spises politisk korrekt mat. Det siste punktet er «generisk markedsføring», fra de partiene som vanligvis forakter markedsføring som noe tomt, blottet for innhold, og som gir falske livsverdier. Her har man tydeligvis funnet frem til de riktige livsverdier, som gjør at befolkningen etter hvert kan oppdras i den riktige ånd, og leve opp til Stortingets 15 pst.-mål.

Jeg synes det er beskjemmende – eller det er kanskje litt sterkt, det er litt trist – at det grunnleggende premisset, den grunnleggende kritikken her, som ikke på noen måte kan rettes mot Landbruksdepartementet eller landbruksmyndighetene, er en skuffelse over at konsumentene, de som bruker etterspørselsmakten hver eneste dag, ikke lever opp til Stortingets forutsetninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:24:40]: Jeg kan forsikre representanten Tetzschner om at Senterpartiet står bak både det produksjonssystemet vi har i Norge, og det politiske systemet. Vi er varme tilhengere av det, og vi ønsker å bruke det for å nå de mål som Stortinget setter. Ingen har sagt at de mål som Stortinget har satt på dette området, ikke kan nås med det systemet vi har, produksjonsmessig og politisk. Det er ingen som har sagt at ikke konvensjonell mat er bra. Det vi diskuterer nå, er økologisk mat.

Så sier representanten Tetzschner at det som bl.a. jeg står for, er en skuffelse over konsumentene. Nei, det er ikke det. Jeg har lyst til å stille det grunnleggende spørsmålet som Fremskrittspartiet avklarte: Deler partiet Høyre målet om 15 pst. på alle nivåer, forbruk og produksjon av økologisk mat? Ja, eller nei?

Michael Tetzschner (H) [16:25:45]: Ja, nå er det ikke slik at jeg føler meg bundet av det vedtaket. Jeg tror ikke – i motsetning til representanten Lundteigen – det er et vedtak som lar seg realisere innenfor de virkemidlene vi er villige til å bruke i en forbrukerdrevet markedsøkonomi hvor det er kundene som bestemmer hva som kommer i hyllene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:26:13]: Jeg vil takke for svaret. Det var veldig klargjørende.

Det som er interessant da, er at representanten Tetzschner sitter i kontrollkomiteen, behandler Riksrevisjonens rapport og makter ikke å skrive ned ett eneste ord av det representanten nå sier, i innstillinga. Han greier ikke å få det fram. Hvis man leser innstillinga, kan man jo få det inntrykk at partiet Høyre er med på målsettingene. Er ikke det å føre folk og systemer bak lyset med de store kostnadene det innebærer, når man ikke mener noe med det en gir inntrykk av at en er for?

Michael Tetzschner (H) [16:26:56]: Vi har formulert følgende på side 7 i innstillingen, første spalte, sammen med andre partier riktignok, at vi «antar at den viktigste årsaken til at målet for økologisk matproduksjon ikke nås, er (…) etterspørselen etter økologiske matvarer». Det er altså summen av forbrukernes valg. Det står jeg fullt ut ved – hvis man også tar i betraktning at her er det i essens gitt en forklaring som unndrar seg en del av de virkemidlene, faktisk de aller fleste som representanten Lundteigen har advokert for. Det er også derfor vi heller ikke er med på noen av forslagene fra mindretallet, og særlig ikke der hvor Senterpartiet inngår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:27:57]: Jeg er veldig glad for den diskusjonen som utvikler seg her, for nå får vi klargjort nærmere hva de enkelte partiene i virkeligheten står for. Vi har fått klargjort at Fremskrittspartiet ikke er tilhenger av målet om 15 pst., og representanten Tetzschner kan jeg heller ikke forstå annerledes enn at han på vegne av Høyre ikke støtter det.

Så refereres det til forbrukerne. Vi snakker her om mat og drikke innenfor et importvern, hvor de som er aktører, i all hovedsak er tre store kjeder. De kjedene har en makt som er utrolig stor i forhold til forbrukerens valg.

Jeg skal ta ett eksempel på hvordan kjedenes makt kan brukes på en positiv og – vil jeg si – forbilledlig måte. Hvilken kjede og hvilken sak tenker jeg på? Jeg tenker på NorgesGruppen, jeg tenker på kylling, jeg tenker på det faktum at fram til det siste ble kylling i Norge produsert med et stoff som heter narasin, som det er dokumentert er et antibiotikum. Så tok NorgesGruppen samfunnsansvar og sa at de ønsket å komme vekk fra det å selge kylling som er produsert ved hjelp av et antibiotikum. NorgesGruppen har maktet å få store resultater. Forbrukerne har blitt klar over hva vi her snakker om, produsentene har lagt seg i selen og har endret sin produksjonsmåte. Det er til begge parters store gunst oppnådd resultater som sier at nå er det nærmest ikke lenger produksjon av kyllingkjøtt i Norge basert på dette narasinet. Det er virkelig å ta samfunnsansvar av en kjede som har en betydelig makt.

Ellers vil jeg svare på et viktig spørsmål fra representanten Holthe. Han sa at jeg her snakket varmt for det økologiske og ikke snakket om det konvensjonelle og om sjølforsyningsgrad. Det er helt korrekt. Jeg vil klargjøre at dersom målet om økologisk jordbruk og økologisk produksjon står i motsetning til sjølforsyningsgraden, er det sjølforsyningsgraden som er viktigst, for sjølforsyningsgraden sier på kaloribasis hvilken evne Norge har til å forsyne eget lands innbyggere med mat produsert i Norge. Basisen for maten produsert i Norge er planteproduksjonen, og planteproduksjonen er et resultat av arealet som brukes, innmark og utmark, og den avling som en henter på hver arealenhet. Det er opplagt at ved en økologisk produksjonsmåte, hvor en ikke bruker kunstgjødsel, altså ikke tilfører nitrogen basert på en kjemisk prosess og fosfor og kalium på en tilsvarende kjemisk prosess, skal en være meget dyktig for å greie å opprettholde avlingsnivået bare ved grønngjødsling eller ved husdyrgjødsel.

Så det klare svaret til representanten Holthe er at det er sjølforsyningsgraden som er det viktigste. Det innebærer at vi er nødt til å øke antall arealer i drift, og vi er nødt til å øke avlingene. Det er det som er den store utfordringa.

Men saken i dag er om hvordan kontrollkomiteen og Stortinget stiller seg til de mål som er vedtatt. Hvis en mener at disse mål skal forlates, gjør en det. Hvis en mener at disse mål ikke skal forlates, gjennomfører en målene. Jeg har her påpekt at en nå bare har fem år på seg på å nå målene. Det er meget, meget krevende. Og jeg har sagt at det første er å få opp forbruket, for å få et sug i markedet og dermed få en «drive» i hele situasjonen, sånn at produksjonen skal stette det som er forbruket – helt opplagt.

Representanten Karin Andersen var inne på at økologisk jordbruk er sunnere for jorda. Jeg er enig i det, i den forstand at i et økologisk jordbruk er det ikke lov til å bruke sprøytemidler. Sprøytemidler dreper ugras, dreper sopp, dreper lus og påvirker hele bakterielivet i jorda. Så Karin Andersen har, etter min vurdering, dekning for det. Men jeg vil si at økologisk jordbruk også framskaffer produkter som er sunnere for forbrukeren. Alle som kjenner til produksjonsmåter, vet at en del av det en tilfører en produksjon, vil være med videre i produktet – det er små restkonsentrasjoner som er med videre i produktet. Ikke minst er det utallige eksempler på det innenfor frukt, bær og grønnsaker, hvor en har krevende produksjonsmåter for å takle alt det utøy som angriper disse vekstene. Ikke minst er det viktigste i det økologiske jordbruket å få vekk sprøytemidlene, og det påvirker også produksjonen i det konvensjonelle jordbruket.

Jeg vil bare avslutte med at Stortinget har klargjort mål. Jeg oppfatter at det i denne sal fortsatt er flertall for de målene, for det er bare to partier som har sagt at de vil gå vekk fra 15 pst.-målet. Det er Fremskrittspartiet og – slik jeg tolker det – Høyre. Det er derfor et flertall bak målene om 15 pst. Da er det vår oppgave å gjennomføre dem innenfor 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020. Det er fem år. Det er meget krevende å få til det. De som er imot å gjennomføre målene, må si det. Da får en ryddige diskusjoner her i Stortinget og folk kan forholde seg til at et ord er et ord.

Presidenten: Neste taler er representanten Tom E.B. Holthe, som er sakens ordfører. Han har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til et innlegg på inntil 3 minutter.

Tom E.B. Holthe (FrP) [16:35:02]: Jeg skal være kort. Det som fikk meg til å ta ordet, var representanten Hansson som sa at Fremskrittspartiet gjennom meg mente at økologisk landbruk var noe «tull». «Tull» er et uttrykk jeg ikke har brukt og aldri vil bruke om økologisk landbruk. Om representanten hadde fulgt med i mitt innlegg, ville han fått med seg at Fremskrittspartiet er for mangfoldet landbruket representerer, også gjennom det økologiske. Selv kommer jeg fra et fylke med mye nisjeproduksjon, og vi setter stor pris på det. Ikke minst kan og ønsker jeg som kokkefaglærer å gi uttrykk for at jeg gjennom mitt yrke setter stor pris på kvaliteten vi i dag får levert fra våre næringsdrivende innen landbruket.

Karin Andersen (SV) [16:36:03]: Det er i hvert fall dobbeltkommunikasjon på høyt nivå her i dag, fra flere partier. Det viser at det er behov for en avklaring i Stortinget av om Stortinget nå står ved målsettingen Stortinget har, og som Riksrevisjonen har påpekt at ikke har blitt fulgt opp i praktisk politikk. Det er et ansvar som ulike statsråder må ta på seg, og som stortingsflertallet må ta på seg for å følge det opp hvis vi mener det fortsatt. Og det mener SV at vi skal.

Det er gode grunner til å ville det, fordi vi nettopp må ta vare på matjorda framover sånn at den kan være levende og frisk i generasjoner. Grunnen til at jeg ikke nevner helse i mitt innlegg – eller påstår det– er ikke at jeg er uenig i det representanten Lundteigen sier, nemlig at særlig disse plantevernrestene som finnes igjen, nok antakeligvis etter hvert vil hope seg opp i næringskjeden og også havne i mennesker, og det er ikke et gode. Det tror jeg vi vil innse etter hvert, men det er vanskelig å bevise, sjøl om det nå i den siste uka har kommet rapporter som både mener å fastslå dette, at det er bedre helse, og også tar opp alle disse skremslene om at økologisk produksjon vil være så lite effektiv at man ikke vil kunne produsere nok mat på den måten. Jo, det kan man nok, men da må man også sørge for at alle jordbruksarealer blir tatt i bruk, og at de blir brukt på en slik måte at de kan produsere sunt og lenge.

Så er denne debatten rundt markedsføring merkelig. Partier som er veldig markedsorientert, mener tydeligvis at markedsføring på akkurat dette området ikke har noen betydning, for her velger forbrukerne helt fritt. Jeg tror ikke at verken kjeder eller produsenter bruker millioner og milliarder av kroner på markedsføring når det ikke virker. Det er klart det virker, når du får smaksprøver, når du blir fortalt på TV-en og i avisene og massivt overalt hvor du går: Spis dette, det er sunt, det er bra, kjendisene spiser det, dette er det lekre, det nye, dette må du smake. Selvfølgelig virker dette. Selvfølgelig virker lokkepriser, det viser seg jo. Da blir du kjent med produkter, det er jo derfor man bruker markedsføring.

Fordi økologisk produksjon er viktig av grunnleggende viktige årsaker, er det viktig å få opp produksjonen, og da er det viktig at folk får mulighet til å bli kjent med produktene. Det går ikke av seg sjøl. De som produserer konvensjonelt, og de som produserer veldig usunne ting som vi stapper i oss både sent og tidlig, bruker masse penger på markedsføring.

Kjedene har også makt over hvordan varer plasseres i butikken. Det er ikke noen tvil om at de har det. De har avtaler om hva som er foran, hva som er nære deg. Hvor velger kundene mest varer, hvor plukker du med deg et eller annet når du bare går forbi? Ja, det er det masse studier av, og dette gjør alle butikkene. De vet jo hvor de plasserer varene for at de skal få solgt mest mulig av dem.

Så ønsker vi å få opp produksjonen, og for at forbrukerne faktisk skal få øye på og mulighet til å velge dette, må vi gjøre ganske mye mer med markedsføringen av det, for alle de andre markedsfører jo så intenst og voldsomt sine produkter.

Så det blir litt jomfrunalsk, synes jeg, når man sier at dette skal man liksom ikke markedsføre i det hele tatt. Alt som er forbruk, lar seg påvirke. Jeg sier ikke at forbrukerne er ubevisste eller ikke vet hva de gjør. Nei, de vet hva de gjør, men forbrukerne lar seg påvirke. Jeg lar meg også påvirke av markedsføring, jeg innrømmer at jeg gjør det, fordi man er et menneske og det virker.

Jeg håper nå at vi får en ordentlig avklaring fra regjeringspartiene på om de står bak denne målsettingen for økologisk landbruk. Det må vi ha. Vi vet jo at vi har en regjering som ikke har et flertall i Stortinget bak seg, og som av og til og ganske ofte blir bedt om å gjøre noe de er imot. Det går litt tregt og dårlig, men det er i hvert fall greit å ha det helt ærlig på bordet når situasjonen er slik, for da må jo stortingsflertallet åpenbart agere på en mye mer kontant og mye mer handlekraftig og direkte måte for å få til det man ellers vedtar med anmodningsvedtak til regjeringen. Det kan la seg gjøre når vi har en regjering som er enig i målsettingene. Hvis man har en regjering som er uenig i målsettingene, må forslag selvfølgelig være mye mer «to the point» og helt klare i sin formulering.

Gunnar Gundersen (H) [16:41:42]: Det er litt forunderlig å følge debatten. Karin Andersen får det nesten til å høres ut som en dødssynd at man blir påvirket av markedsføring. Det tror jeg vi alle blir, men det er veldig stor forskjell på det som forbrukeren velger, og det å drive med markedsføring slik at forbrukeren velger noe helt annet det han vil ha. Det var jo det Michael Tetzschner bl.a. snakket om, at det var forbrukerens valg, og det skal jeg komme litt tilbake til.

Men det var målene som er vedtatt, og det faktiske tidsperspektivet, som Riksrevisjonen har sett på, som var interessant. Dette omhandler altså perioden 2005–2014. Da var det åtte år med rød-grønn regjering og ett år med borgerlig regjering. Så hever man fanen veldig høyt fordi man ikke har nådd noen mål. Da synes jeg det reale hadde vært om Lundteigen og Andersen rett og slett hadde reist en debatt i Stortinget rundt spørsmålet: Er det realisme i de målene som Stortinget har vedtatt? Der synes jeg Michael Tetzschner hadde noen veldig gode poeng. Vi har motstridende vedtak på det aller meste når det gjelder dette, og det skal jeg komme litt tilbake til.

Jeg tror også det er grunnleggende feil å tro at det er kjedenes makt som er helt avgjørende her. Jeg tror kjedene gjør det som de ser at forbrukerne er interessert i. Poenget er: Forbrukeren velger ikke økologisk. Det er mange gode grunner til det, for norsk jordbruk er faktisk det reneste jordbruket i verden allerede, og vi burde heller snakke det opp. Hadde forbrukeren sett de reelle kostnadene bak økologisk, hadde han antageligvis valgt det i enda mindre grad. Så litt om bondens valg: Les dagens utgave av Nationen. Der står det om en økologisk bonde som er skuffet over jordbruksoppgjøret, men der står det også at konvensjonelt jordbruk gir 800 kg korn per dekar, mens økologisk jordbruk gir 300 kg per dekar. For det første er det åpenbart hva bonden velger: Han driver konvensjonelt, og det gjør de som har lyst å drive noenlunde profesjonelt. Men hvordan skal vi nå Stortingets målsetting om økt matproduksjon hvis alle skal legge om til det? Det går jo ikke.

Så sitter vi med naturmangfoldloven, som vi diskuterte i forrige uke, hvor vi ikke skal dyrke opp myr. Det er jo å drømme å tro at de arealene som står ubrukt i Norge i dag, kan fylle opp en slik produksjonsmangel: fra 800 kg per mål til 300 kg per mål. Da må vi begynne en massiv oppdyrking av myr, og da går vi rett i klimafella, for det er det naturmangfoldloven sier: Vi skal ikke dyrke opp noe særlig myr, for det ødelegger klimaet totalt. Da vil vi få et voldsomt klimaavtrykk av norsk jordbruk.

Jeg synes det er på tide at vi tar en skikkelig diskusjon om selve målet. Og jeg synes de rød-grønne kunne være reale nok til å si: Vi nådde ingen av målsettingene. Det var vår politikk som førte til at vi ikke nådde noen målsettinger.

Denne undersøkelsen omhandler som sagt perioden 2005–2014. Da får man ta på seg ansvaret og ikke skyve det over på en ny landbruksminister fra en borgerlig regjering. Så tar vi en diskusjon rundt spørsmålene: Er vi tjent med dette målet? Er vi ikke tjent med heller å snakke opp det konvensjonelle norske jordbruket og markedsføre det som verdens reneste allerede? Og hvis det er noen sprøytemidler eller den typen ting som setter spor i mennesker etter at det er blitt brukt, så vet vi at det blir luket ut ganske fort av de kontrollsystemene vi allerede har.

Jeg ville bare ta ordet for å utdype dette lite grann. Jeg tror man skal ta på alvor at Stortinget har fastsatt målsettinger og begrensninger for jordbruket på en rekke områder som gjør at det ikke er mulig å nå alle målene, og det bør vi kanskje ta en skikkelig debatt om. Jeg personlig mener at den økologiske målsettingen er en av dem vi kanskje kan gi opp lettest.

Statsråd Jon Georg Dale [16:46:25]: Regjeringa legg 15 pst.-målet til grunn for si politikkutforming, så dei som har spørsmål knytte til det i dag, kan leggje til grunn at det er posisjonen til regjeringa. Viss han skulle endre seg eller regjeringa skulle finne det rett å utfordre Stortinget på om dette målet er mogleg å nå, vil vi kome tilbake til Stortinget med det. Eg har varsla at eg vil omtale økologisk-målet i landbruksmeldinga, som kjem seinare i år, og at eg vil følgje opp fleirtalet i Stortinget i dag med ein strategi for å nå økomåla som Stortinget har vedteke.

Men vi kan ikkje gå frå denne debatten og la det verte hengjande igjen eit inntrykk av at den tradisjonelle, konvensjonelle jordbruksproduksjonen i Noreg ikkje er rein, ikkje fremjar mattryggleik og ikkje gjev forbrukarane tryggleik når dei vel norske jordbruksprodukt. Norsk matproduksjon er blant dei reinaste i verda. Vi brukar minst medisin av alle. Vi jobbar systematisk for å unngå at det utviklar seg ein situasjon der landbruksproduksjonen legg grunnlaget for å ha antibiotikaresistente bakteriar, som seinare vil utgjere ei folkehelseutfordring. Norske forbrukarar skal kunne føle seg veldig trygge på når dei vel konvensjonelle, norske jordbruksprodukt, at det er trygg mat dei vel. Det har Stortinget jobba med i mange år for å få til, det har denne regjeringa jobba systematisk med, og det har ikkje minst bøndene jobba med i generasjonar for å få til. Vi kan ikkje ha det hengjande over denne debatten at så ikkje skulle vere tilfellet.

Ingen er imot marknadsføring, men vi er for at marknadsaktørane tek hovudjobben med å marknadsføre sine eigne produkt, ikkje at staten tek ansvar for å marknadsføre enkeltprodukt som det norske jordbruket produserer. Det meiner eg er ei fornuftig og sunn ansvarsdeling, som vi legg til grunn i veldig mange andre spørsmål, og som eg er glad for at fleirtalet i Stortinget i merknadsform også sluttar seg til i dag.

Martin Kolberg (A) [16:49:05]: (komiteens leder): Det er ett element i denne debatten som jeg føler behov for å ta ordet om, og det er spørsmålet om hvorfor denne kritikken ikke har kommet, hvorfor den ikke har kommet før, og hvorfor den ikke har kommet mot den rød-grønne regjeringen, slik representanten Gunnar Gundersen framførte. Dette er også delvis framført av andre.

La meg bare si at hele Stortinget, både representanten Gundersen og andre, skal stole helt på at denne kritikken hadde sett akkurat likedan ut fra Arbeiderpartiets side hvis vi hadde fått denne rapporten til behandling på et tidligere tidspunkt. Dette er ikke et partipolitisk spørsmål. Dette er et spørsmål om hvordan vi organiserer landbruket med tanke på å nå Stortingets mål. Det er det som er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave og intet annet enn det, egentlig.

Jeg kan ikke se at det er noen i denne debatten som har bestridt at det som står i Riksrevisjonens rapport, er riktig. Statsråden har sagt at det er riktig. Da er vi veldig langt unna målsettingen, og det er det vi påpeker. Så blir det et spørsmål: Hvordan skal man nå denne målsettingen i forlengelsen av dette? Det er en diskusjon som egentlig ligger på kanten av kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave, for det er en landbrukspolitisk debatt. Jeg skal ikke gå inn i det, men jeg følte som komiteens leder at jeg ville gjøre denne markeringen for at heller ikke dette skal bli hengende.

Så har jeg et element til. Statsråden sier her at det ikke må bli hengende igjen at norsk konvensjonelt landbruk ikke er bra. Jeg har ikke hørt at noen har sagt det i denne debatten. Det er ingen grunn til å si det heller – det er tvert imot meget bra – men det er dimensjonen på forskjellen mellom målsettingen for økologisk produksjon og det faktum at vi er så langt unna, som er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave. Vi har i hvert fall i denne debatten ettertrykkelig lagt vekt på at så er tilfellet.

Jeg hører hva statsråden sier, men det blir opp til han, den nå ansvarlige regjering og Stortinget som sådant å sørge for at virkemidlene er på plass, slik at vi eventuelt når det målet. Ellers må vi justere det.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:51:37]: Jeg slutter meg til det komiteens leder sa, samtidig som jeg nok er blant de fremste som snakker det konvensjonelle jordbrukets sak her i salen, et konvensjonelt jordbruk uten antibiotika i fôret – det er ikke så mange som er med på det – et konvensjonelt jordbruk som systematisk bekjemper multiresistente bakterier, MRSA, innenfor svineholdet. Vi har mange viktige saker.

Jeg opplever en enestående forbruksvekst for naturlig mat, økologisk mat – og det er flott. Det må fremmes videre, for det gir også god folkehelse.

Det er mye i det representanten Gundersen sa om økologisk korndyrking kontra konvensjonell korndyrking. Det viser bare at økologisk dyrking er mer krevende. Det krever en bedre jordkultur, det krever en bedre plantekultur, det stiller større kvalitetskrav og kompetansekrav til den som er bruker, og det er noe som alle snakker godt opp i mange sammenhenger.

Det som står igjen her, er at partiet Høyre, så langt jeg har forstått det, ikke støtter opp om 15 pst.-målet, mens regjeringen gjør det fordi støttepartiene står for det. På den måten er det i hvert fall noe godt som er kommet ut av debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.