Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingjerd Schou (H) [09:05:17]: (ordfører for sak nr. 1): I denne saken tror jeg at jeg vil starte med å takke komiteen for et godt arbeid og samtidig stor utholdenhet over flere uker. Jeg har også lyst til å si at denne saken antakeligvis er stortingssesjonens mest kompliserte sak, både voteringsmessig og lovteknisk, og det er all grunn til å gi honnør til alle som har bidratt til at saken har fått en grundig behandling og er gitt den grundige framstillingen som den selvfølgelig fortjener.

Så til det dystre bakteppet. De siste årene har det vært en forferdelig utvikling i Syria og i Syrias nærområder – og ikke bare der, men i en rekke land. Krig, borgerkrig, uroligheter og terrorgrupper har ført til at mange er drevet på flukt. Nabolandet til Syria, Libanon, med sine 4,5 millioner innbyggere, har nå tatt imot over 1 million flyktninger fra Syria. Det er opprettet store flyktningleirer for å gi dem som er på flukt, et midlertidig sted å bo.

Flyktningkrisen nå er sammensatt og komplisert. Vi skal heller ikke glemme at det som skjer i Syria, er mye av grunnen til den tilstrømningen vi så i fjor høst. Det viktigste til slutt er at folk trygt skal kunne reise tilbake til sine hjem og bidra i gjenoppbyggingen av sitt land.

Det er vanskelig for oss å sette oss inn i den situasjonen som millioner av mennesker på flukt opplever. Men Norge skal ta sin del av ansvaret, og de som kommer til Norge, skal både få muligheter og kunne bidra.

Norge bidrar på veldig mange områder, og vi bidrar på mange områder samtidig. Da presset på våre grenser var på det mest intense i fjor, var det mange som viste nasjonalt lederskap. Regjeringen og statsministeren var blant dem som utviste et stort lederskap, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Sammen med finansministeren tok regjeringen initiativ til en internasjonal giverlandskonferanse for å øke bistanden til Syria og nærområdene. FN hadde etterspurt mer involvering fra det internasjonale samfunnet for å avhjelpe krisen, og Norges svar kunne ikke vært klarere. Sammen med Kuwait, Storbritannia og Tyskland inviterte Norge til en internasjonal giverlandskonferanse for Syria, og denne hadde god deltakelse fra land verden over. Regjeringssjefene Cameron, Merkel og Solberg sto skulder ved skulder og ba verdenssamfunnet om å ta ansvar, og midlene som ble samlet inn, har gitt titusener av flyktninger mat, sanitærforhold og husly. Regjeringen forpliktet seg til å gi 10 mrd. kr i humanitær støtte de kommende fire årene.

Både komiteen og Høyre mener fortsatt at det er viktig å bidra i nærområdene. Vi mener det er bedre i denne situasjonen å bruke mest ressurser på dem med størst behov. Samtidig er det ingen tvil om at hver krone brukt i disse nærområdene gir mer igjen enn hver krone brukt her hjemme. Norge er en av de største bidragsyterne per innbygger.

Regjeringen støtter også det pågående arbeidet med å forhandle fram en enighet som på sikt kan skape fred i Syria, og i det lange løp er det å skape fred det absolutt viktigste.

I fjor på denne tiden bygde vi ned mottakskapasiteten fordi tilstrømningen av asylsøkere var så lav. Etter sommeren begynte tallene igjen å stige, og toppen ble nådd i november i fjor. Mer enn 31 000 asylsøknader ble registrert i Norge i løpet av 2015, flesteparten av dem i løpet av bare et par måneder om høsten. Det er tre ganger så mange som i 2014. Den ekstraordinære tilstrømningen av asylsøkere ble en enorm utfordring for hele mottaksapparatet vårt. Alt fra den første innkvarteringen til mottak, politi, utlendingsforvaltning og ikke minst det frivillige apparatet og oss som politiske ledere ble satt under stort press.

Regjeringen handlet raskt i den situasjonen landet sto overfor i fjor høst. Det var helt nødvendig å få på plass ekstraordinære bevilgninger. Etter forslag fra regjeringen vedtok Stortinget å bevilge 9,5 mrd. kr som følge av den økte tilstrømningen, og gjennom brede forlik ble også et stort flertall på Stortinget enig om å stramme inn, i tillegg til et forlik for å forbedre integreringsarbeidet. Det er viktig at vi som politiske ledere tar et nasjonalt lederskap når det trengs – og det trengtes.

Tilstrømningen til Norge er fortsatt svært usikker. Flere titalls millioner mennesker er drevet på flukt. Akkurat nå opplever vi at det kommer få til vårt land og til vår grense. Så er det viktig å huske at dette kan være midlertidig. Nedgangen vi opplever, skyldes i stor grad de tiltakene som andre europeiske land har gjort for å styrke grensekontrollen.

Migrasjonen har ført til store utfordringer i store deler av Europa. Europeisk samarbeid som Schengen- og Dublin-samarbeidet er satt under press, og det har vært en svært heftig møtevirksomhet i EU, der migrasjon har vært tema. Norge har deltatt i dette arbeidet med mål om å få situasjonen under kontroll. Men Norge har også vært en pådriver for å sikre mer penger til humanitær hjelp i nærområdene, bl.a. gjennom den nevnte giverlandskonferansen.

Regjeringen fremmet den 13. november i fjor første del av innstramningene, som Stortinget behandlet før jul. Så fremmet regjeringen den 5. april, på bakgrunn av asylforliket, innstramningene som vi i dag har til behandling i Stortinget. Jeg vil berømme regjeringen for å ha arbeidet raskt og effektivt med å fremme denne saken for Stortinget.

Komiteen og Høyre mener det er viktig i dagens situasjon å sørge for innstramninger i asylpolitikken. Norges folkerettslige forpliktelser skal overholdes. De som kommer til Norge og har rett på beskyttelse, skal få dette, og vi skal gi et godt tilbud til de menneskene som skal bli i Norge.

Regjeringen har i samarbeid med sitt embetsverk gjort grundige vurderinger rundt de folkerettslige problemstillingene som denne typen lovendringer kan støte på. Høyre legger disse vurderingene til grunn når vi behandler saken i Stortinget. Forslagene som er fremmet, har vært ute på høring, og det er mange synspunkter – og til dels også innsigelser – som er reist. Det er viktig at slike innsigelser blir tatt på alvor. Det har regjeringen gjort i proposisjonen. Noen av innspillene har ført til justeringer i nettopp denne, og det er det høringsrunder er til for.

Det er områder der regjeringen og Høyre gjerne skulle ha sett at Stortinget i større grad ga regjeringen støtte. Å stramme inn retten til familiegjenforening er nødvendig i den situasjonen vi nå opplever. lnnstramninger her er det som vil gi best og mest effekt hvis vi tenker på antall personer isolert. Forslagene som regjeringen fremmer, gjelder tiltak som skal sikre at gode velferdsordninger faktisk består.

Når vi foreslår at man må kunne forsørge sin familie før alle kan komme hit, er det rett og slett for å sikre at arbeidslinjen følges, og sikre det som gjelder for oss alle, at vi skal klare å forsørge oss selv og slik sett ikke belaste det offentlige budsjettet mer enn strengt tatt nødvendig. Når vi mener at man må ha vært i jobb eller under utdanning i tre år før man får familien hit, er det fordi vi ønsker at den som tar hit familien, skal være en ressursperson for resten av familien og få denne integrert.

Innstramningene som foreslås, er midlertidige i tre år, og vi ser at flere europeiske naboland innfører lignende innstramninger. Norge har mange enslige mindreårige asylsøkere målt opp mot innbyggertall. Det må vi også ta inn over oss. Barn som kommer alene til Norge, har vært igjennom en farefull og vanskelig ferd. Vi må sørge for tiltak som er nødvendige for nettopp å bremse tilstrømningen, slik at barn ikke legger ut på denne farefulle ferden. Derfor trengs det også innstramninger her.

Det er en vanskelig sak vi behandler i dag, med sterke ideologiske skillelinjer mellom partiene. Som saksordfører vil jeg likevel si at saken har fått en god behandling i komiteen. Vi har avholdt høring med stort oppmøte, og komiteens medlemmer har opplevd stor pågang fra enkeltpersoner og organisasjoner. Det har vært gode samtaler og en god tone for å se om det var grunnlag for enighet om forslagene. Det bør ikke overraske noen at Høyre og Fremskrittspartiet som regjeringspartier ønsker å stemme for egen regjerings forslag. Vi mener at samtlige av forslagene som regjeringen har lagt fram, er viktige forslag som må gjennomføres i den usikre tiden vi nå opplever.

For Høyre har det vært et mål å få bredest mulig enighet her i salen. Det har vi også fått til og nådd fram med på en rekke punkter, bl.a. når det gjelder tiltak på den nordiske grensen i ekstraordinære krisesituasjoner, 24-årskrav for familieetablering, innføring av et aktivitetskrav for familiegjenforening og et visst selvforsørgelseskrav for permanent oppholdstillatelse.

Jeg tar herved opp de forslagene Høyre står bak.

Presidenten: Representanten Ingjerd Schou har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [09:15:44]: Høyre har det siste halvåret vært både for og imot å gi asylsøkere adgang til å jobbe før gjennomført asylintervju. Det har nærmest variert fra måned til måned hva de har ment. I innstillingen til integreringsmeldingen sier Høyre i en merknad at

«regjeringen gjennom denne integreringsmeldingen sørger for at det blir vesentlig enklere å komme i jobb for den enkelte asylsøker».

I VG for noen uker siden sa Ingjerd Schou at

«vi ønsker ikke at de skal kunne arbeide i første omgang. Her vil vi ha reglene som finnes i dag».

Mener Høyre at signaleffekten av dette tiltaket er en annen nå enn den var for noen uker siden?

Ingjerd Schou (H) [09:16:28]: Det å ha tilgang til å arbeide forutsetter et par viktige ting som ligger som premiss for alt som er sagt fra Høyre, nemlig at man har vært gjennom et asylintervju, at man er registrert og har godtgjort at man har behov for beskyttelse, og jeg tror representanten Lauvås også er klar over at vi er veldig tydelige på at man også må ha avklart eller medvirket til å avklare hvem man er. Det er ikke slik at vi bare kan slippe inn i landet folk som ikke har registrert og avklart sin identitet. Erfaringene så langt har vært at en del kan det, men en del ikke. Dette er et forslag og et synspunkt som har vært tydelig fra Høyre hele tiden, men det vi også har vært tydelige på, er at når dette er avklart, er det helt i orden. Det bør også være påkrevd at nettopp muligheten til å komme i arbeid og forsørge seg selv er viktig, men disse tingene er altså en forutsetning.

Heidi Greni (Sp) [09:17:38]: Vi var seks partier her på Stortinget med 161 av 169 representanter som sto bak asylforliket som ble inngått i november. Det skulle borge for et bredt flertall for innstrammingene vi gjør her i dag. Likevel er det en ganske splittet innstilling på mange områder til tross for at alle vedtakene som blir gjort, har en klar forankring i asylforliket. Innstrammingene skulle gjøres for å begrense ankomsten av folk uten rett til beskyttelse, og for å få bedre integrering. Jeg forsto av innlegget at representanten Schou deler min oppfatning – at innstramminger i utlendingsloven bør har et bredt flertall bak seg for å kunne stå seg over tid og ha den effekten som vi ønsket å oppnå gjennom forliket. Derfor lurer jeg på hvorfor Høyre og Fremskrittspartiet har valgt å stille seg utenfor alt samarbeid for å prøve å finne bredere løsninger.

Ingjerd Schou (H) [09:18:36]: Jeg kjenner meg i grunnen ikke igjen i beskrivelsen til Greni. Det har vært utallige møter hvor både Høyre og Fremskrittspartiet har vært tydelige på – det kan ikke være noen overraskelse – at vi er opptatt av at flest mulig av regjeringens forslag skal gå igjennom, og jeg har på alle de møtene også oppfattet at det har vært et synspunkt fra Senterpartiet. Men det betyr at andre partier også må være villige til å fravike sine subsidiære standpunkter i neste runde. Jeg er glad for at vi på enkelte områder også har funnet fram til enighet med Senterpartiet og Arbeiderpartiet om innstrammende tiltak. At vi er der vi er i dag, med en rekke innstramninger, men kanskje ikke fullt ut like mange som det regjeringen foreslo, tar jeg til etterretning.

Det er bra at vi har den enigheten. Jeg skulle ønske vi kunne ha gått lenger, bl.a. når det gjelder midlertidighet for enslige mindreårige, for jeg tror at vi både som regjeringsparti og som flertall i Stortinget faktisk får til mer hvis vi klarer å holde enigheten fra november. Men vi kom dit vi kom, nå.

Karin Andersen (SV) [09:19:46]: Når det er så mange i verden som trenger reell beskyttelse fra krig og forfølgelse, er det viktig at vi har et system som er slik at de som ikke trenger beskyttelse, ikke belaster det. Det er SV enig i. Men det man endte opp med i forliket, var innstramminger som ensidig rammer dem som har krav på beskyttelse, som gjør livet vanskeligere for dem. Slike innstramminger tror jeg de færreste av oss som sitter her, kunne ha levd med, f.eks. det å ikke få lov til å være sammen med familien sin i en situasjon der en har mistet alt. Skal folk integreres, må de jo få slå rot og være sammen med sine nærmeste. Hva er grunnen til at Høyre tror at det å bli splittet fra familien sin – i en situasjon der man har blitt rammet av krig og mistet alt – er godt for integreringen?

Ingjerd Schou (H) [09:20:51]: Den saken vi nå behandler, handler ikke om integrering, men om innstramninger, og SV har vært fanebærer for en mer liberal asylpolitikk ved å stille seg utenfor innstramningsforliket i fjor høst.

Det er viktig å huske at asylbegrepet i seg selv er midlertidig. Det er knyttet til at det er krig og konflikt i det landet man kommer fra. Det er ingen av oss som er uenig i at man har det best sammen med familien sin, men det betyr ikke at det er Norge som er stedet for det. Når man er kommet hit, er det fortsatt slik at vi har ønsket at det skal være midlertidig. Vi har sågar foreslått det også for enslige mindreårige, og så vidt jeg husker, var også SV med på det i forrige regjering, nemlig midlertidighet for dem fra 16 til 18 år. Jeg ser at prinsippene står for fall, og at SV fortsatt står for en mer fanebærende linje for en mer liberal asylpolitikk.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Helga Pedersen (A) [09:22:06]: Vi lever i en verden der svært mange mennesker er på flukt eller på vandring for å søke et bedre liv. Tusenvis av mennesker har druknet i Middelhavet. Det stiller det internasjonale samfunnet på prøve, og det stiller det norske samfunnet og oss på Stortinget overfor vanskelige avveininger. Det tror jeg alle ansvarlige partier har kjent på når vi har behandlet regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven og nye hjemler for fengsling.

Stortinget kommer i dag til å gjøre betydelige innstramminger i asylregelverket på grunn av de høye ankomstene i 2015 og for å unngå en tilsvarende situasjon i framtiden. For Arbeiderpartiet er det tre ting som har vært avgjørende for de konklusjonene vi har landet på.

For det første: Å ha kontroll på grensen og ankomstene av asylsøkere til Norge.

For det andre: God integrering, at de som får opphold og skal bli, må få komme i gang med livet sitt og bli bidragsytere i samfunnet vårt.

For det tredje: Sikre at Norge overholder folkeretten og ivaretar asylsøkernes rettssikkerhet.

Innstrammingene er også nødvendige for at vi skal kunne gi beskyttelse og stille opp for de flyktningene som trenger det, i en situasjon der også mange som ikke har rett til beskyttelse, søker seg til et bedre liv i Europa.

Arbeiderpartiet har over tid stått for en streng, rettferdig og human asyl- og flyktningpolitikk. Det gjør vi fortsatt. Arbeiderpartiet er glad for at flertallet ser ut til å slutte seg til de avveiningene vi har gjort, og de konklusjonene vi har trukket på de fleste punktene. Vi mener det er viktig å ha en innvandringspolitikk med bred politisk støtte, slik at politikken som føres, er konsekvent og kan stå seg over tid.

Innvandringspolitikken er et krevende felt for enhver regjering, ikke minst fordi antallet asylsøkere til Norge i så stor grad handler om ting som skjer utenfor våre grenser, som krigen i Syria. Samtidig er det verdt å minne om at ingen regjering har hatt et bedre parlamentarisk utgangspunkt for å gjøre denne jobben enn dagens regjering, med utgangspunkt i de to forlikene som partiene på Stortinget ble enige om sist høst.

Arbeiderpartiet står ved de forlikene vi var med på i fjor, og vi støtter derfor flesteparten av de forslagene regjeringen har lagt fram til innstramminger, fordi vi anser at de er fornuftig begrunnet og i tråd med forlikene. Vi støtter imidlertid ikke nye forslag som har liten effekt på tilstrømmingen, og som er til hinder for god integrering. Det gjelder de forslagene som handler om mer midlertidighet, at mennesker skal få livet sitt satt på vent lenger. Ikke minst gjelder dette enslige mindreårige asylsøkere.

Vi er bekymret for at mange enslige mindreårige asylsøkere legger ut på en farefull ferd. Det er mange dilemmaer knyttet til dette. Vi må gi beskyttelse til barn som flykter fra krig og konflikt, men det er ikke ønskelig at barn og unge skal legge ut på farefull ferd hvis de ikke har behov for beskyttelse. Bedre informasjonsarbeid i Afghanistan rettet mot barn og deres familier, mer bruk av retur til første asylland i Europa og mottakssenter i de viktigste avsenderlandene for enslige mindreårige asylsøkere er blant de tingene Arbeiderpartiet mener det må jobbes videre med. Regjeringen har ikke sannsynliggjort at deres forslag om mer midlertidighet vil ha effekt, og får derfor ikke vår støtte.

Arbeiderpartiet mener regelverket for familiegjenforening bør strammes inn. I stedet for regjeringens forslag om tre års karantene for å få familiegjenforening som en midlertidig lov foreslår vi at det som en permanent lov skal innføres en frist på tre måneder for å fremme søknad om familiegjenforening, før underholdskravet slår inn. Dette er i tråd med EUs direktiv for familiegjenforening.

Med de vedtakene Stortinget skal gjøre i dag, har regjeringen fått et lovverk og fullmakter som er tilpasset en situasjon der det er stor usikkerhet knyttet til antall asylsøkere til Norge i månedene og årene som kommer. Men som vi presiserte sist høst, da Stortinget hurtigbehandlet lovendringer knyttet til situasjonen på Storskog, er det også grunn til å gjenta nå: Regelverket kan bli så stramt som vi bare vil. Det er iverksettelse og gjennomføring av enkeltvedtak som teller.

Det påligger regjeringen et stort ansvar for å sikre nok kapasitet i politi- og utlendingsforvaltning, å ha en solid beredskap for økte ankomster. Derfor vil jeg understreke at like viktig som lovendringene vi gjør i dag, er det at man drar lærdommer av de erfaringene og den mangelfulle kontrollen regjeringen hadde med situasjonen høsten 2015, slik at man neste gang kan mobilisere bedre og raskere. Situasjonen på Storskog ble ikke håndtert godt nok, og det er viktig å unngå at det skjer igjen.

Nettopp i lys av at dagens situasjon med lave ankomster raskt kan endre seg, mener vi at de såkalte force majeure-bestemmelsene, om begrensning av visumfrihet og mulighet for bortvisning på grense mot nordisk nabostat, kanskje er det mest sentrale Stortinget skal ta stilling til i dag. Vi er enig i at dette er et verktøy regjeringen må ha for hånden, men vi mener samtidig at bestemmelsen må rammes bedre inn enn det regjeringen har foreslått. Derfor foreslår vi en høyere terskel for å ta bestemmelsene i bruk, med andre ord «ekstraordinære kapasitetsutfordringer». Før bestemmelsen kan tas i bruk, må regjeringen ha trykket på knappen. Det vil si at man har iverksatt beredskapsplaner, mobilisert aktuelle etater og uttømt mulighetene for hurtigprosedyrer osv. i gjeldende regelverk. Dessuten skal hjemmelen være tidsavgrenset, med mulighet for fornyelse inntil to ganger, før regjeringen eventuelt kommer tilbake til Stortinget med lovendringer for å kunne håndtere en vedvarende krisesituasjon.

Til slutt vil jeg minne om at asylforliket også inneholder en rekke punkter som ikke er omtalt videre i de to lovproposisjonene vi i dag har til behandling. Det er alle de punktene i forliket som handler om raskere saksbehandling, returarbeidet, herunder direktefly til de viktigste avsenderlandene for å sikre rask retur av asylsøkere uten et reelt beskyttelsesbehov. Asylforliket slår også fast at man skal sikre tilfredsstillende fasiliteter ved Storskog og i Kirkenes, sterkere internasjonalt politisamarbeid for å bekjempe menneskesmugling og å legge spesiell vekt på situasjonen til enslige mindreårige asylsøkere i mottak. Selv om store deler av forliket ikke er til debatt i dag, er regjeringen like forpliktet på å følge hele forliket. Fra Arbeiderpartiets side vil vi følge nøye med på at så skjer.

La oss heller ikke glemme: Det norske regelverket er viktig, men for å kunne gi beskyttelse til mennesker på flukt, for å kunne returnere effektivt dem som ikke har krav på beskyttelse, er det behov for mer internasjonalt samarbeid og velfungerende europeiske løsninger, og der må Norge være en pådriver.

Til slutt vil jeg ta opp alle de forslagene som Arbeiderpartiet står bak i en eller annen variant. Jeg fremmer imidlertid ikke forslag nr. 15. Istedenfor fremmer jeg forslagene nr. 27 og 28, som er løse, men gode forslag.

Presidenten: Representanten Helga Pedersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingjerd Schou (H) [09:30:35]: Jeg vil benytte anledningen til også å takke representanten Pedersen for godt samarbeid under behandlingen av denne proposisjonen.

Jeg ser at Arbeiderpartiet i denne saken ikke støtter midlertidighet for enslige mindreårige. Men det jeg også ser, er at Arbeiderpartiet i forrige regjeringsperiode fremmet forslag om at enslige mindreårige i aldersgruppen 16–18 år skulle ha et midlertidig opphold. Hvorfor var det nødvendig å ha midlertidighet for denne gruppen, men ikke å delta nå?

Helga Pedersen (A) [09:31:20]: Vår regjering innførte midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som ikke har krav på beskyttelse, men der man ikke finner omsorgspersoner å returnere dem til. En veldig stor forskjell mellom det regelverket som gjelder i dag og det regjeringen har foreslått å innføre, er at regjeringen har foreslått å innføre midlertidighet også for enslige mindreårige som har krav på beskyttelse. Med det vil man ha et strengere prinsipp for barn og unge enn for voksne. Det er vi uenig i.

Vi mener at dagens midlertidige bestemmelse står seg, og vil videreføre den, men det er også grunn til å peke på det regjeringen selv skriver i proposisjonen, at det er grunn til å tro at det var de generelle tiltakene Stoltenberg-regjeringen innførte, som hadde størst effekt, som økt bruk av alderstesting, Dublin-prosedyrer og at av dem som hadde fått midlertidig opphold, var det kun 36 som ble returnert. Derfor tror jeg ikke man skal overdrive betydningen av mer midlertidighet overfor denne gruppen.

Mazyar Keshvari (FrP) [09:32:36]: Arbeiderpartiets fremste kjennetegn i disse spørsmålene er å dobbeltkommunisere – ha motstridende standpunkter samtidig og kommunisere dem. Fra å være imot mange returer ønsker de nå faste ruter til land vi kan transportere raskt ut til. De sier at de er for innstramninger, og de er veldig glad for innstramningene vi vedtar i dag. Samtidig har de kommet med forslag om det som handler om familiegjenforening, som er mer liberale enn det man har i Sverige. På mange måter ser vi en klarere forskjell: De som forsøker å få makten i Norge, har den politikken som er ført i Sverige – med de resultatene man ser der. Hvordan forventer representanten Pedersen at de skal ha troverdighet på innstramning når de kommer med forslag som er mer liberale enn det man har i Sverige?

Helga Pedersen (A) [09:33:36]: Dette er jo helt feil. Arbeiderpartiet fremmer forslag om innstramminger i familiegjenforening, som et alternativ til det regjeringen foreslår. Regjeringen har heller ikke foreslått noen kopi av svensk regelverk, og jeg vil vise til at direktøren i regjeringens egen fagetat UDI faktisk har advart om at regjeringens forslag til familiegjenforening kan føre til økt tilstrømming av asylsøkere. Da er regjeringen ganske langt fra det de påstår er målet med innstrammingene.

Vi slutter oss til velbegrunnede innstrammingstiltak tilpasset situasjonen. Vi støtter ikke de tiltakene der regjeringen ikke har sannsynliggjort at det vil ha noen effekt. Og når det gjelder direktefly til Kabul, nevnte jeg det i mitt innlegg. Det var vårt forslag, det er en del av asylforliket. Nå venter vi bare på at regjeringen gjennomfører – for det er faktisk den viktigste delen av jobben.

André N. Skjelstad (V) [09:34:44]: Først må jeg si at jeg er glad for at Arbeiderpartiet deler vår oppfatning om at ikke alle forslagene som ligger i proposisjonen, anses som en oppfølging av asylforliket. En kunne nesten få inntrykk av det i de første kommentarene som kom i forbindelse med forslaget før jul.

Jeg opplever at Arbeiderpartiet deler Venstres oppfatning om at vi skal respektere de folkerettslige forpliktelsene, og er derfor overrasket over at Arbeiderpartiet støtter det ekspertene mener er det klareste bruddet på folkeretten – fjerning av rimelighetsvilkårene ved internflukt, som vil ramme de mest sårbare flyktningene, som barn, alvorlig funksjonshemmede og andre sårbare grupper. Norge er allerede blant Europas strengeste når det gjelder praktisering knyttet til internflukt, og mitt spørsmål er derfor: Hvorfor mener Arbeiderpartiet at det er behov for å bryte folkeretten på det punktet?

Helga Pedersen (A) [09:35:34]: Dette er en vurdering som vi har gjort veldig grundig, og når vi støtter å fjerne rimelighetsvurderingen i utlendingsloven § 28, er det fordi de personene det gjelder, i hovedsak vil få sin søknad om beskyttelse behandlet etter § 38, altså om opphold på humanitært grunnlag. For oss er det viktig at de får sin sak vurdert uansett. Vi ønsker ikke at funksjonshemmede, enslige kvinner med mange barn, eller andre sårbare grupper, blir henvist til internflukt i et område der de ikke har reell beskyttelse. Men det mener vi altså at dette forslaget ivaretar.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Helge André Njåstad (FrP) [09:36:44]: (leiar i komiteen og ordførar for sak nr. 2): Eg vil òg starta med å takka komiteen for å ha jobba godt med denne kompliserte saka, men vil leggja til at eg vil takka komitésekretæren spesielt, og òg resten av stortingssekretariatet, som har bistått oss på ein god måte i ei veldig komplisert sak.

Dei siste månadene har Stortinget behandla fleire store saker, og veldig mange av dei har hamna i kommunal- og forvaltningskomiteen, deriblant innstrammingsforslaga som Erna Solberg og Sylvi Listhaug fremja for Stortinget tidlegare i vår, men òg Innst. 389 L – som har grunnlag i Prop. 91 L – og som eg er saksordførar for, der me føreslår å innføra eit nytt regelverk for å kunna pågripa og fengsla utlendingar som har levert openbert grunnlause asylsøknader. Fleirtalet i komiteen meiner det er viktig å få på plass ei slik innstramming for å sikra at utlendingen ikkje forsvinn før saka er avgjord av myndigheitene. Desse sakene vil bli behandla i hurtigprosedyren, og pågriping og fengsling er avgrensa oppover til 72 timar. Eg er glad for at den proposisjonen får brei støtte i salen.

Så vil eg gå vidare til den andre proposisjonen. Det er viktig for oss å få på plass innstrammingar i innvandringspolitikken. I fjor haust hamna me i ein veldig krevjande situasjon då det kom mange asylsøkjarar, noko som sette både utlendingsforvaltninga, politiet, regjeringa, Stortinget og kommunane under stort press og gav oss ei utfordring. Eg og Framstegspartiet vil takka både kommunar, myndigheiter og frivillige for ein fantastisk innsats, som gjorde at me klarte å få innkvartert alle saman og gje dei ei verdig behandling. Etter erfaringane frå fjoråret meiner Framstegspartiet at innstrammingane som regjeringa fremja, er eit minimum av det me må ha for å ha kontroll over situasjonen. Talet på asylsøkjarar til Noreg er no relativt lågt. Me må heilt tilbake til 1990-talet for å finna så låge tal som i dei fem første månadene i år. Dette heng saman med signal som både Stortinget og regjeringa har sendt, og signala om ein streng innvandringspolitikk må fortsetja å koma òg etter denne debatten.

Situasjonen i Europa er svært krevjande. Så langt har det kome over 206 000 migrantar over Middelhavet. Det er dobbelt så mange som til same tid i fjor. Til samanlikning kom det 216 000 migrantar i løpet av heile 2014, medan det i 2015 kom over ein million. Med dette bakteppet er det viktig at Noregs nasjonalforsamling i dag stemmer for flest moglege innstrammingar.

Det er veldig tungt for oss å sjå medmenneske som druknar i Middelhavet i forsøk på å få seg ei betre framtid i Europa. Dei siste vekene har me gjennom media vorte vitne til fryktelege scener frå havet. Hittil i år har ufattelege 2 800 migrantar drukna i Middelhavet, og det er eit så stort tal at det er vanskeleg å skjøna omfanget. Situasjonen verkar uhaldbar. Tida er inne for, meiner me, som mange forskarar og professorar har teke til orde for, å innføra eit nytt system for personar på flukt.

Framstegspartiet har lenge snakka om behovet for å fornya asylpolitikken på dette feltet, og me er glade for at asylforliket seier at 161 av 169 representantar sluttar seg til at regjeringa skal ta initiativ til å gjennomgå internasjonale konvensjonar i den hensikta å få eit betre system for menneske på flukt i framtida. Det er me veldig glade for, og me ser det som avgjerande nødvendig på sikt.

Dei store linjene i innvandringspolitikken håper eg me får rikeleg anledning til å diskutera vidare framover. Eg håper at Stortinget i dag vedtek flest moglege innstrammingar som er nødvendige for landet vårt. Eg skulle gjerne sett at fleire parti hadde støtta regjeringa sine gode forslag til innstrammingar knytte til familiesameining, einslege mindreårige asylsøkjarar og permanent opphaldsløyve, at det hadde fått fleirtal under voteringa. Det handlar om Noregs framtid.

Samtidig er det viktig for oss ikkje berre å dvela ved dei sakene som stortingsfleirtalet i desember ville vera strenge på, men som dei ikkje lenger er strenge på, men vera glade for at det blir gjort ei rekkje innstrammingar i dag. Me får i dag fleirtal for det strengaste regelverket Noreg nokosinne har hatt på dette feltet. Me får fleirtal for avvising på grensa til nordiske naboland i ein krisesituasjon. Me får fleirtal for innføring av 24-årskrav for familieetablering. Me får fleirtal for krav om sjølvforsørging for å få permanent opphaldsløyve, fleirtal for identitetsavklaring ved auka bruk av biometri, fleirtal for redusert klagefrist ved openbert grunnlause asylsøkjarar og fleirtal for heving av beviskravet ved vurdering av behovet for vern, for å nemna nokre av dei mange forslaga som Stortinget i dag gjev oss fleirtal for. Men Framstegspartiet er veldig tydelege på at me meiner det hadde vore nødvendig å få på plass endå fleire.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) [09:41:57]: Jeg registrerer at regjeringen og Fremskrittspartiet har kritisert og fortsetter også i dag å kritisere Arbeiderpartiet fordi vi ikke klipper og limer de foreslåtte innstrammingene, som er i Sverige. Det er problematisk å skjønne bakgrunnen for den kritikken all den tid regjeringen selv ikke kopierer de svenske forslagene det henvises til.

Jeg vil spørre representanten Njåstad: Mener han at regjeringen kopierer de svenske forslagene? I så fall, helt konkret: Hvilke forslag gjelder det?

Helge André Njåstad (FrP) [09:42:42]: Anten høyrde eg feil, eller så har eg misforstått. Me kritiserer ikkje Arbeidarpartiet for ikkje å kopiera, klippa og lima svensk politikk på dette området. Det me har sagt, er at Arbeidarpartiet ved ikkje å stemma for alle forslaga til regjeringa på mange område legg seg nær svensk politikk. På nokre område ville Sverige vore strengare enn oss innanfor familiesameining dersom Arbeidarpartiet si innstilling i sin heilskap hadde gått gjennom på dette området. Det åtvarar me imot, for det er ikkje noko dette landet treng, det å framstå som meir attraktivt enn Sverige. Ingen i Noreg ønskjer at me skal få svenske tilstandar i Noreg, og difor har me utfordra Arbeidarpartiet på at einigheita nestleiar Trond Giske gav uttrykk for rundt jul, hadde me sett pris på at hadde verka òg i sommar.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:43:42]: Bakgrunnen for migrasjonsproblematikken er at verden er urettferdig. Det er rike og fattige deler av verden, og alle ønsker seg et bedre liv. Derfor ser vi en stor migrasjons- og flyktningsituasjon mange plasser. I Kristelig Folkeparti er vi veldig glad for at det har vært så stor fokusering på nærområdene. Vi støtter at vi hjelper mest mulig i nærområdene, men å hjelpe med vann og mat betyr ikke at en får et fullverdig liv. Derfor eskalerer problemene.

Når regjeringen da skal finansiere dette ved budsjettbehandlingen, reduserer de bistandsmidlene. De bruker bistandsmidler til å finansiere mye av dette, og i tillegg vet vi at Fremskrittspartiet i lang tid har vært imot og gått for reduksjon i bistandsmidler. Ser representanten den voldsomme motsetningen dette er? Det er nettopp ved å hjelpe der ute at vi kan motvirke migrasjon.

Helge André Njåstad (FrP) [09:44:46]: Det blir litt spesielt å få spørsmål frå eit parti som er einig med oss om dei siste tre statsbudsjetta, og som òg samarbeider om heilskapen i den økonomiske politikken. Eg er fornøgd med dei statsbudsjetta og dei revideringane me har gjort i lag med Kristeleg Folkeparti og Venstre. Det er heilt riktig at for oss er det viktig å bruka mykje pengar på å hjelpa i nærområda, for då hjelper me fleire menneske enn ved å ta imot ei stor tilstrøyming til Noreg – då vil det kosta endå meir å hjelpa færre. Difor er eg veldig glad for at me deler same syn, at me skal hjelpa flest menneske for at dei skal få eit betre liv.

Det kan heller ikkje vera sånn at Noreg skal ta ansvar for heile verda åleine. Me bidrar stort, og det skal me fortsetja med i godt samarbeid med Kristeleg Folkeparti og Venstre når me gjer opp statsbudsjetta våre. Det kan ikkje vera sånn at Noreg skal ta imot alle som ønskjer eit betre liv, for då ville nesten heile kloden fått eit betre liv ved å koma til Noreg. Integrering er viktig for oss, difor kan me ikkje ta imot fleire enn me klarer å integrera på ein god måte.

Heidi Greni (Sp) [09:46:02]: Intensjonen med asylforliket var å begrense ankomsten av folk som ikke hadde rett til beskyttelse. Jeg tror det er stor enighet både nasjonalt og internasjonalt om at det absolutt mest effektive virkemiddelet for å bremse tilstrømningen, er en skikkelig grensekontroll. Tidligere denne uken fremmet Senterpartiet fire forslag om mer effektiv grensekontroll, bl.a. forslaget:

«Stortinget ber regjeringen innføre grensekontroll på alle norske grenseoverganger, og ber regjeringen fremme forslag til Stortinget om nødvendige endringer i gjeldende lover.»

Jeg oppfattet at Njåstad har vært veldig opptatt av at vi skulle få bedre grensekontroll, og da er mitt store spørsmål: Hvorfor i all verden stemte Fremskrittspartiet imot disse forslagene?

Helge André Njåstad (FrP) [09:46:56]: No behandlar me innstrammingsproposisjonen, og der vil Framstegspartiet stemma for alle forslag som er innstrammande, og stemma imot alle forslag som er liberaliserande. Grensekontroll er viktig, og eg har full tillit til at regjeringa handhevar regelverket som er, på ein gode måte. Så kjem dei til Stortinget og ber om utvida fullmakter når dei vil ha ytterlegare kontroll med grensene, sånn som dei har gjort i denne proposisjonen. Eg er glad for at det har vore mogleg å finna eit kompromiss i komiteen som sikrar at regjeringa i ein naudsituasjon har heimel til å kunna avvisa ved grensene. Eg deler representanten Greni sitt syn på at om det er noko som er viktig, er det å ha kontroll ved eiga grense. Eg opplever at Stortinget i dag vil gje regjeringa dei fullmaktene dei treng for å kunna ha kontroll ved grensene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:48:04]: Bakteppet for lovendringene vi debatterer i dag, er den ekstraordinære flyktningsituasjonen i Europa og den høye ankomsten av asylsøkere til Norge i fjor høst. Dette krevde politiske tiltak, og for Kristelig Folkeparti har det vært viktig å bidra konstruktivt i de ulike tverrpolitiske forlik og i behandlingen av dagens lovendringsforslag.

Selv om det har kommet få asylsøkere til Norge så langt i 2016, trenger Norge å ha en utlendingslovgivning som er rustet til å håndtere framtidige situasjoner med større ankomst. Vi trenger et regelverk som sikrer at de som ikke trenger beskyttelse, kan sendes raskt ut, slik at vi kan bruke ressursene på å ta imot og integrere dem som har et reelt beskyttelsesbehov.

Kristelig Folkepartis fire grunnpremisser i behandlingen av de ulike forlik og lovarbeider har vært og er, punkt én: Vi skal ta oss av barna som kommer hit, på en god og verdig måte. Punkt to: Vi skal verne om retten til familieliv. Punkt tre: Vi skal fremme integrering. Og sist, men ikke minst: Vi skal respektere folkeretten. Norge har tradisjonelt lagt stor vekt på FNs høykommissær for flyktningers råd, anbefalinger og tolkninger av Flyktningkonvensjonen. Kristelig Folkeparti mener at Norge bør holde fast på dette FN-sporet.

Slik Kristelig Folkeparti ser det, sviktet dessverre regjeringens lovforslag på alle disse fire sjekkpunktene. Heldigvis rettes mye opp av stortingsflertallet i dag. Dette gjelder ikke minst familiegjenforeningsreglene: Regjeringens forslag ville medført at mennesker med beskyttelsesbehov hadde blitt nektet retten til et familieliv i årevis. I mange tilfeller ville ektefelle og barn levd i krigssoner eller i flyktningleir. Regjeringen sier forslaget ville ha fremmet integreringen. Men all erfaring og all sunn fornuft sier at det å bekymre seg for og lengte etter dem man elsker, vil hemme integreringen, ikke fremme den. Dessuten sier UDI at reglene trolig ville ført til at flere, og ikke færre, legger ut på flukt. Om barn og ektefeller ikke kan komme etter, vil hele familien velge å flykte sammen, ofte langs farlige fluktruter.

Kristelig Folkeparti advarte fra første dag mot dette forslaget og mener det er viktig at det ikke får flertall i dag. Det samme gjelder forslaget om økt bruk av midlertidig opphold for barn på flukt. Forskningen støtter ikke forslaget. Ingen høringsinstanser støtter forslaget, og det får heller ikke støtte hos noen andre partier enn regjeringspartiene. Det er forståelig, fordi forskning viser at den utryggheten som manglende avklaring om framtiden gir, går ut over den psykiske helsen til disse barna. Det hemmer integreringen og har medført at mange barn forsvinner fra mottakene. Det er også lite som tyder på at økt midlertidighet ville hatt noen videre innvirkning på ankomsten til Norge.

Forslaget om å innskrenke grupper som skal regnes som flyktninger, og forslaget om å øke botiden fra tre til fem år før man kan få den tilhørighet og tilknytning som en permanent oppholdstillatelse gir, er forslag som kan vanskeliggjøre integrering. Derfor vil Kristelig Folkeparti stemme imot det.

Et punkt som dessverre ser ut til å få flertall i dag, er forslaget om at folk skal kunne henvises til å søke tilflukt i en annen del av hjemlandet, også i tilfeller der dette er urimelig. FNs høykommissær for flyktninger, Utlendingsnemnda, Advokatforeningen, Amnesty, NOAS og juridiske eksperter på feltet i Norge anser alle at dette er i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Vi vet at Norge allerede har en av Europas strengeste praksiser når det gjelder internflukt. Vi vet også at forslaget i all hovedsak vil ramme de aller svakeste gruppene av flyktninger: barnefamilier, enslige kvinner og svært syke personer. Tross dette vil flertallet i denne sal støtte forslaget. Det kan ikke Kristelig Folkeparti.

I dag behandles også betydelige innstramminger som Kristelig Folkeparti støtter. Blant annet mener Kristelig Folkeparti at det er viktig med klarere krav til norsk- og samfunnskunnskap for å få permanent opphold. Det er bra at man iverksetter tiltak mot gjentatt misbruk av asylordningen, og at det får konsekvenser når en asylsøker aktivt motvirker avklaring av egen identitet. Det er også bra at vi tar viktige skritt for å sikre en mer effektiv ID-avklaring.

For Kristelig Folkeparti er internasjonal solidaritet en hjertesak, og Kristelig Folkeparti vil at Norge skal hjelpe flyktninger i deres nærområder ved å gi bistand til husly, grunnleggende helsehjelp og skolegang. Her vil vi gi regjeringen litt ros. Det er bra at Norge har spilt en aktiv rolle for å øke den internasjonale hjelpen til flyktninger fra Syria, og Kristelig Folkeparti vil oppfordre regjeringen til å styrke Norges humanitære innsats for å hjelpe mennesker på flukt.

Som jeg nevnte i et spørsmål tidligere: Det å opprettholde bistand til fattige land vil motvirke migrasjon på lang sikt.

Kristelig Folkeparti ønsker derfor å støtte en del av de forslagene som kom i dag, og jeg tar herved opp de forslag som Kristelig Folkeparti er med på, og vi håper på en rettferdig, forutsigbar og human politikk.

Presidenten: Representanten Geir Sigbjørn Toskedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [09:53:26]: For Arbeiderpartiet har det vært viktig å få på plass innstramminger som virker etter hensikten, og som ikke hemmer integrering. Vi er alle enige om – som representanten Toskedal også sa – at de som ikke trenger beskyttelse, skal sendes ut. Samtidig må vi sørge for at de som skal bli, raskest mulig kan bli aktive bidragsytere i landet.

Så har det vært stor spenning knyttet til hva som ville bli utfallet når det gjelder forslaget til innstramminger i retten til familiegjenforening. Vi i Arbeiderpartiet er, i likhet med representanten Toskedal, svært glade for at det nå blir en annen løsning enn det som ble foreslått av regjeringen tidligere. Representanten Toskedal sa i sitt innlegg at han er glad for det, men jeg vil likevel spørre: Deler Kristelig Folkeparti vår oppfatning om at regjeringens forslag vil legge betydelige hindringer i veien for gjenforening av familier, og derfor også for integrering av disse i det norske samfunnet?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:54:30]: Først av alt vil jeg ta opp dette med at vi i Norge ikke tror vi kan hjelpe millioner av mennesker, og at Norge ikke skal ta imot dem. Det kommer mange som ikke har grunnlag i asylretten, og de må returneres fortest mulig.

Men når det gjelder dem som det er avklart skal få bli, er det for oss en selvfølge – jeg trenger bare å sammenligne med meg selv, min egen familie og mine venner, for vi vet jo alle hvor kjekt det er å reise hjem etter en uke på Stortinget – at for disse som da kanskje har flyktet fra familie, eiendom, kapital, penger, vennekrets, arbeid og alt, som sitter og vet at unger og familie sitter igjen, er det håpløst å få til en effektiv motivasjon for skolegang, yrkesopplæring osv. Derfor mener vi at det vil styrke integreringen veldig å få orden på disse forholdene, slik at de raskt kan komme i gang med å bidra i det norske samfunnet ved å delta og yte.

Mazyar Keshvari (FrP) [09:55:35]: Det må bero på en misforståelse – som jeg trodde vi hadde oppklart i komiteen – at ingen enslige mindreårige asylsøkere skal få permanent opphold i Norge. Regjeringen er i proposisjonen klar på at mindreårige enslige asylsøkere som trenger beskyttelse, fortsatt skal få det og kan få permanent opphold. Hoveddelen av dem det er snakk om, der det er snakk om midlertidighet, er dem som ikke har beskyttelsesbehov, men som allikevel får bli fordi man ikke har omsorgspersoner i opprinnelseslandet. Alternativet ville jo ha vært å uttransportere disse også, for de har ingen beskyttelsesbehov.

Når representanten sier at det ikke er noe som helst grunnlag for å hevde at politikk på dette området har noen virkning, lurer jeg på om representanten har noen tanker om hvorfor Norge og Sverige, som har under 3 pst. av EUs befolkning, har fått 52,5 pst. av samtlige enslige mindreårige asylsøkere som har kommet til EU.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:56:41]: Jeg forstår representanten Keshvaris spørsmål om hvorfor Norge har kommet i den situasjonen. Det krever internasjonalt samarbeid, og jeg forutsetter at regjeringen arbeider videre med det. Dette er ikke noe Norge kan løse ene og alene, dette må løses i fellesskap med andre. Vi må finne årsakene, og vi må få kunnskap om hva de er. Derfor er jeg glad for at vi i denne saken, og i integreringssaken som kommer, skal styrke forskningen på dette.

Alle instanser sier at midlertidighet motvirker. Jeg vet at representantens parti er opptatt av at vi ikke må få svenske tilstander. Det er vi alle. Da må man ha minst mulig midlertidighet, slik at en motiverer til skolegang og til å bli. Ellers kan man få radikalisering, frafall i skolen, man gidder ikke å lære språk, osv. Midlertidighet i nesten alle ledd motvirker integrering for dem som skal bli, og for disse barna som vi ikke har noen plass å sende.

Karin Andersen (SV) [09:57:51]: SV og Kristelig Folkeparti har vært veldig mye enig i flyktningpolitikk før, men dessverre har Kristelig Folkeparti valgt å støtte en regjering med Fremskrittspartiet som går tvert imot det som Kristelig Folkeparti står for på viktige områder. De vil kutte i bistanden, de vil hindre at familier som har opplevd det verste, nemlig å bli rammet av krig og miste alt, skal få være sammen som familie. De vil ramme barn som er alene i verden og har vært på flukt i mange år. Disse skal rammes av midlertidighet når de kommer hit, noe vi vet de blir syke av. Denne regjeringen har heller ikke tatt noen initiativ til å bidra til annet enn at flyktninger skal skremmes vekk. Riktig nok har de økt støtten til nærområdene litt, men det er ikke mye.

Jeg er glad for representantens innlegg i dag, for det kunne jeg holdt selv – nesten hele innlegget. Men hvordan kan Kristelig Folkeparti støtte en regjering som legger fram slike forslag?

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:58:55]: Når jeg hører spørsmålet fra SV, hører jeg en gjenklang – representanten kjenner seg kanskje igjen fra noe hun samarbeidet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om.

En må ha en totalvurdering av den politiske situasjonen. Kristelig Folkeparti har fått en rekke gjennomslag på mange samfunnsområder som gjelder de svakeste, noe vi setter stor pris på. Det gjelder innen helse, innen skole og innen andre samfunnsområder. Vår totalvurdering er at Kristelig Folkeparti klart har oppnådd mer enn vi kanskje har gjort tidligere.

Når det gjelder de områdene representanten snakker om, er det også klart at Kristelig Folkeparti i dag bidrar til å bedre forholdene for enslige mindreårige. Vi har bidratt i debatt og forhandlinger – og til familiegjenforening. Vi har med denne regjeringen bidratt til å få på plass mer hjelp til nærområdene, så på en rekke punkter har Kristelig Folkeparti bidratt. Det tror jeg regjeringen kan bekrefte.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Heidi Greni (Sp) [10:00:14]: Stortinget vil i dag vedta en rekke forslag til innstramminger i utlendingsloven. Asylforliket som seks parter inngikk i november, og som Stortinget senere vedtok å oversende til regjeringen for oppfølging, følges med dette opp.

Jeg er glad vi nå får på plass tiltakene for å møte flyktningkrisen gjennom en rekke forslag til innstramminger i utlendingsloven. Jeg er samtidig overrasket over at Fremskrittspartiet gjennom sin opptreden har hindret en mer samlet innstilling. Jeg er også overrasket over at Høyre har latt seg binde opp i den strategien som Fremskrittspartiet har valgt i behandling av asylforliket.

Regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven la opp til flere endringer som ikke var en del av asylforliket. Noen av forslagene har vi gått inn i fordi de er en logisk oppfølging av intensjonene bak forliket. Andre blir regjeringspartiene stående for seg selv om fordi tiltakene neppe vil ha den ønskede virkningen når det gjelder å kontrollere flyktningstrømmen, eller fordi de helt åpenbart vil svekke integreringspolitikken. Høringsrunden har også vist at en del av forslagene kommer i konflikt med våre internasjonale forpliktelser og de konvensjonene vi har gått inn i.

Flertallet har fulgt opp asylforlikets punkt om å stramme inn retten til familiegjenforening for asylsøkere og flyktninger. Vi har fremmet forslag om å stramme inn i unntaket for underholdskravet ved at fristen for å fremme søknad kortes ned til tre måneder, med mulighet for ytterligere tre måneder dersom søkeren ikke har mulighet til å skaffe nødvendig dokumentasjon innen fristen.

Regjeringens forslag om å fjerne hele unntaket fra underholdskravet ville i realiteten ha stoppet muligheten til familiegjenforening for mange år framover – dette har bl.a. UDI påpekt – og det ville ha virket sterkt integreringshemmende.

I asylforliket ba Stortinget regjeringen om å legge bedre til rette for enslige mindreårige asylsøkere gjennom flere tiltak. Økt bruk av midlertidighet, slik regjeringen har foreslått, var ikke en del av forliket og avvises av flertallet. Regjeringen viser selv i proposisjonen til at de fleste høringsinstanser mener at midlertidige tillatelser har store negative konsekvenser for barn, og at forskningen underbygger det. Dette vil igjen svekke muligheten for å lykkes med god integrering, heter det i proposisjonen. Departementet står allikevel på sitt og argumenterer med at hovedformålet med forslaget er å forebygge at barn blir sendt på flukt. Også dette argumentet møter faglig motbør.

Statsrådens påstand om at enslige mindreårige blir brukt som ankerbarn for at familien skal komme etter, har dårlig belegg i det som faktisk skjer. Det er utrolig få familiegjenforeninger i denne gruppen.

Senterpartiet mener at dagens ordning med mulighet til å gi midlertidig opphold for enslige mellom 16 og 18 år, der alder faktisk ikke kan fastslås, bør videreføres. Vi ber regjeringen vurdere økt bruk av alderstesting av enslige asylsøkere som hevder å være under 18 år, og vi ber regjeringen utrede hvilke kontantytelser til enslige mindreårige som kan erstattes av betalingskort som kun kan benyttes i Norge.

Dagens bestemmelser for å innvilge flyktninger permanent oppholdstillatelse i Norge videreføres. Regjeringen foreslår å heve botidskravet for permanent opphold fra tre til fem år. Vi mener at asylinstituttet er ment for å gi midlertidig beskyttelse mot krise, krig og forfølgelse. Derfor er det naturlig at man ikke får fornyet oppholdstillatelse i de tilfellene der grunnlaget for beskyttelse ikke lenger er til stede. Det må likevel være rimelige tidsgrenser for hvor lenge flyktninger skal leve i total usikkerhet om hvorvidt han eller hun skal få lov til å bli her. Flertallet i komiteen går derfor mot forslaget om å øke botidskravet, og mener en slik skjerping vil være negativ for integrering. Jo lenger vi lar folk gå på vent og leve i usikkerhet, jo lengre tid vil det ta før de blir integrert og får muligheten til å forsørge seg selv.

Senterpartiet støtter forslaget om å innføre en 24-årsgrense for familieetablering. Hensikten er å redusere omfanget av tvangsekteskap, men vi erkjenner at det er usikkert hvor effektivt det vil være, og vi er derfor glad for at vi har fått tilslutning til et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med ytterligere tiltak mot tvangsekteskap.

Saken om tiltak for å møte flyktningkrisen startet med et forlik mellom seks partier. I dag følger vi opp med de nødvendige tiltakene. Det brede forliket er på flere områder blitt smalere, for det har vært liten interesse for å samles om vedtakene. Senterpartiet har i sin behandling av saken vært tro mot de avtalene vi inngikk i november.

Til slutt må jeg si at i tillegg til at vi støtter de forslagene vi er medforslagsstillere til, støtter vi også forslag nr. 18, fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Lødemel (H) [10:05:59]: Sist onsdag handsama Stortinget eit forslag frå Senterpartiet om at Noreg skal gå ut av Schengen-avtalen og innføre eigen grensekontroll. Korleis kan Senterpartiet meine at vi i situasjonen vi no er inne i, skal rokke ved det europeiske samarbeidet som finst når det gjeld grensekontroll? Når Senterpartiet så openbert ser at dei ikkje har resten av Stortinget med seg, burde dei ikkje heller fokusere på korleis ein kan styrkje det europeiske samarbeidet, ikkje svekkje det?

Regjeringa viser i proposisjonen til at immigrasjonsutfordringane Europa opplever no, er høgaktuelle i EU og Schengen-samarbeidet, og det står høgt på dagsordenen. Når flyktningstraumen kjem til Noreg lengst i nord, er det mange tidlegare sjekkpunkt som har svikta. Kva tiltak meiner Senterpartiet bør gjerast for å auke kontrollen på tilstrøyminga gjennom Europa?

Heidi Greni (Sp) [10:06:50]: Som jeg sa tidligere i dag, er en av hovedpilarene når det gjelder å ha kontroll på tilstrømmingen av folk som ikke har behov for beskyttelse, nettopp en god grensekontroll. De fire forslagene vi fremmet tidligere i uken, som vi dessverre ikke fikk flertall for i Stortinget, er nettopp å skjerpe norsk grensekontroll.

Som representanten Lødemel var inne på, fungerer ikke Schengen-grensekontrollen. Vi har inngått en Dublin-avtale som heller ikke fungerer. Det vi støtter oss på nå, er at andre skal vokte vår yttergrense, i og med at det er Schengen som er vår yttergrense. Den fungerer ikke. Da er det helt naturlig at vi fremmer forslag om at vi skal ha kontroll på norsk grense. Dessverre er ikke stortingsflertallet opptatt av at vi skal ha en skikkelig grensekontroll, og dermed hindre at det kommer altfor mange hit som ikke har krav på beskyttelse.

Mazyar Keshvari (FrP) [10:08:01]: Senterpartiet er et av de partiene som har snudd etter hva slags type oppslag det er oftest. De startet i sommeren 2015 med et forslag om at man skulle la være å ha lønnsøkning for norske arbeidstakere, og heller ta regningen og ta imot det som kom av asylsøkere til Norge. Senterpartiet fremmet også forslag om og var opptatt av at det ikke bare skulle være kapasitetsplass i Norge, det skulle være ledige hus i Norge, slik representanten Lundteigen formulerte seg. Når situasjonen endret seg og titusener kom til landet, var Senterpartiet plutselig opptatt av å stenge grensene på en måte som ikke er mulig. I dag hevder de at det er Fremskrittspartiets skyld at man ikke fikk til flere innstramminger.

Da lurer jeg på: Hvilke innstramminger utover det Senterpartiet selv har foreslått i denne saken, er det de kunne være med på i lukkede rom, som de ikke tør å fremme i det åpne rom og få votert over?

Heidi Greni (Sp) [10:09:10]: Det første eksempelet representanten viser til, var et enkeltutspill fra én Senterparti-representant, og det er ikke noe forslag som er fremmet her i salen.

Når det gjelder grensekontroll, er det fire forslag som er fremmet her i salen, og som dessverre Fremskrittspartiet stemte imot – alle fire forslagene – da de ble behandlet her tidligere i uken. Det er noen av forslagene vi mener burde vært på plass for å få en strengere grensekontroll, og for å ha mer kontroll på hvem det er som kommer inn i landet.

Jeg er veldig forundret over at Fremskrittspartiet som er veldig opptatt av grensekontroll, og som selv sier det er et av de viktigste virkemidlene for at vi skal klare å ha kontroll på hvem som kommer til Norge, stemmer imot alle forslag om å få en strengere grensekontroll inn til landet. Jeg må si det virkelig forundrer meg at de ikke vil være med på en innskjerping som kunne hindret en økt tilstrømning til Norge.

Karin Andersen (SV) [10:10:18]: Senterpartiet føyer seg inn i rekken av partier som var med på et innstrammingsforlik de i ettertid har vist seg ikke å kunne stå for, fordi forslagene vil ramme dem som har krav på beskyttelse og skal bo i Norge, og det vil hemme integreringen. En ting SV har vært opptatt i de siste to–tre årene, er at vi må få et Dublin-regelverk som fungerer, altså at man har en bedre ansvarsdeling innenfor Dublin-samarbeidet. I dag er det de landene som har yttergrense, som må ta imot mange, og som gjør at de begynte å føyse flyktninger videre, selvfølgelig, fordi de visste at i det øyeblikket de stempler passene deres, vil de få ansvaret for dem. SV har to ganger fremmet forslag i Stortinget om å reforhandle Dublin-avtalen, men vi har ikke akkurat merket noen sterk støtte fra Senterpartiet til å få dette gjennom. Dette kunne ha gitt en bedre ansvarsdeling i Europa for den belastningen ulike land må ta for å ta imot flyktningene. Hva er grunnen til at Senterpartiet har vært så passive til dette?

Heidi Greni (Sp) [10:11:23]: Jeg deler ikke representanten Andersens syn om at vi har vært med på en asylavtale vi nå finner ut at er så streng at vi ikke kan være med på å vedta den her i salen. Alle vedtakene vi fatter her i dag, er innenfor menneskerettighetene, og de vedtakene vi ikke er med på i dag, er vedtak som ikke er en del av asylforliket, men som er vedtak som går langt utover asylforliket. Det er grunnen til at vi ikke vil være med på dem. Det gjelder bl.a. vedtaket om null mulighet til familiegjenforening i praksis, det gjelder vedtaket om at alle enslige mindreårige kun skal ha midlertidig opphold, osv.

Når det gjelder Dublin-avtalen, er den under reforhandling i Europarådet. Det skjer ting i Europa der de ser på byrdefordeling, og det er klart at slik Italia, Hellas og disse landene har fått tilstrømning nå, er det helt umulig for dem å håndtere det på egen hånd. Derfor er det nå på plass en fordelingsordning når det gjelder flyktningene som kommer til Italia, men jeg skal ikke si at den fungerer veldig godt i dag. Men det jobbes i hvert fall med saken, og det er en ordning på plass.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

André N. Skjelstad (V) [10:13:05]: Venstre var i fjor høst med på et todelt forlik om tiltak for å møte flyktningsituasjonen vi opplevde da. Vi mente det var viktig og riktig at partiene på Stortinget kom fram til tiltak vi kunne stå sammen om. Derfor støttet vi statsministerens initiativ til et bredt forlik, og vi står fortsatt ved det forliket.

Regjeringens oppfølging av forliket er imidlertid ikke i tråd med det det brede flertallet i Stortinget ble enig om. Det var Venstre tydelig på allerede i høringsrunden. Vi mente forslagene som ble sendt på høring, gikk betydelig lenger enn asylforliket ga rom for, først og fremst fordi det ikke var i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, og fordi det svekket asylsøkeres rettssikkerhet. Derfor presenterte vi våre egne 40 forslag til oppfølging av asylforliket, og vi er glad for at vi nå har flertall for en rekke av de forslagene.

Det kom 31 145 asylsøkere til Norge i 2015, mot 11 480 i 2014. Det var krevende for mottaksapparatet, som er dimensjonert for å ta imot under halvparten av antallet. Det er nå 20 000 som sitter på mottak rundt omkring i landet og avventer svar på asylsøknad. For disse vil vedtakene vi gjør i dag, få stor betydning for deres mulighet til å integreres i en kommune, muligheten for å bli gjenforent med sin familie og å få permanent opphold. Derfor er det viktig at vi ser på innstramminger og integrering i sammenheng.

Bakteppet fra i høst med høy innstramming må suppleres med våre rekordlave ankomsttall. Hittil i år har det kommet 1 407 asylsøkere til Norge. Anslaget for ankomster blir nedjustert neste uke. Det er fortsatt millioner av mennesker på flukt, og det kommer fortsatt mange til Europa. Krigen raser i Syria, og forholdene er også alvorlige i andre land. Vi har ikke mulighet til å ta imot alle menneskene som ønsker seg til Norge, og det er heller ikke noe parti som tar til orde for fri innvandring.

Norge har fra før en streng innvandringspolitikk, og vi vil med vedtakene i dag få en enda strengere innvandringspolitikk. For Venstre har det imidlertid ikke vært noe mål å være det strengeste landet i Europa. Som et lite land er det avgjørende for Norge å støtte opp om de felles internasjonale spillereglene. Vi mener derfor at våre folkerettslige forpliktelser skal respekteres, som vi også var enige om i forliket i høst.

Venstre bidrar til flertall for flere av forslagene som vedtas i dag, som nye tiltak for avdekking av falsk identitet, raskere behandling av grunnløse asylsøknader, lavere terskel for utvisning ved misbruk av asylinstituttet, integreringskriterier for permanent opphold mfl. Venstre støtter imidlertid ikke forslagene som har møtt kraftigst kritikk i høringsrundene, som midlertidighet for barn som kommer alene, fjerning av visumfrihet for asylsøkere, adgang for politiet til å avvise asylsøkere på grensen og fjerning av rimelighetsvurdering ved internflukt.

Når det gjelder barn som kommer alene, viser forskningen på området at det er svært usikkert om innføring av midlertidig opphold vil føre til at færre barn blir enslige flyktninger til Europa. Vi mente imidlertid at det er svært uheldig for barn som rammes, noe regjeringen også innrømmer. Venstre er ikke villig til å ofre disse ungene i håp om å skremme flere fra å komme. Regjeringens ankerbarn-teori er kraftig tilbakevist av flere faginstanser, og det er anført av flere at det strider mot FNs barnekonvensjon.

Forslaget om å fjerne visumfrihet for asylsøkere er egnet til å avskjære hele retten til asyl. Om det skulle oppstå en situasjon med en så stor tilstrømning fra våre nærmeste, nordiske naboland at asylsystemet kollapser, evner Stortinget å agere like raskt som vi gjorde i fjor høst.

Forslagene til innstramming i retten til familiegjenforening frykter Venstre at vil avskjære retten til familiegjenforening og hemme integrering. Flyktninger har ikke mulighet til å gjenforenes med sin familie i hjemlandet, derfor må regelverket være annerledes for flyktninger enn for innvandrere. Derfor går vi imot fjerning av unntaket fra underholdskravet. Krav om utdanning og arbeid gjør at det vil ta lang tid å få familiegjenforening, og vil, som UDI har advart mot, bidra til at hele familier legger ut på flukt. Vi mener også at det hemmer integrering, da vi vet at familier er enklere å integrere enn enslige menn.

Det er kjent at Venstre går imot å utvide botidskravet. Vi er særlig bekymret for kvinner som må holde ut lenger i voldelige forhold. Derfor mener vi at integreringskriteriene om norsk- og samfunnskunnskap er bedre. Til grunn for vår vurdering ligger også at det er flertall for krav om selvforsørgelse. Derfor mener vi at økning av botid blir for omfattende i tillegg.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 24–26 fra Venstre og SV, og vil med dette også varsle at Venstre vil stemme imot følgende punkter i flertallets innstilling: § 28 femte ledd, § 34 annet ledd, § 51 nytt tredje og fjerde ledd, § 62 første ledd bokstav f og § 90 tredje ledd.

Presidenten: Da har representanten André N. Skjelstad tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [10:18:20]: Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet sammen med Venstre, Kristelig Folkeparti og SV har funnet sammen i veldig mange av forslagene som vi skal vedta her i dag. Men for Arbeiderpartiet er det helt avgjørende å sørge for kontroll på grensene og kontroll med asylankomstene til Norge. Vi deler regjeringens ønske om kontroll, men vi kunne ikke støtte regjeringens forslag sånn som de foreligger, og derfor fremmer vi alternative forslag og løsninger som sørger for kontroll også i ekstraordinære situasjoner.

Jeg registrer at Venstre ikke stemmer for verken regjeringens eller Arbeiderpartiets forslag, og jeg vil derfor spørre representanten Skjelstad: Hvordan ønsker Venstre å møte en eventuell ekstraordinær tilstrømming til Norge i en situasjon hvor vi ikke lenger har kontroll?

André N. Skjelstad (V) [10:19:16]: Det er beklagelig at vi ikke har klart å få til en bredere enighet i komiteen, slik Venstre og også Arbeiderpartiet lenge ivret for. Jeg tror det er flere grep som må gjøres med hensyn til kontroll på grensene. Som jeg gjorde rede for i mitt innlegg, tror jeg ikke at midlertidighet er det som gjelder. Jeg tror at vi per i dag har et regelverk som vil være tilstrekkelig. Vi brukte lang tid på å vurdere både det forslaget som Eirin Sund viste til, som var fra regjeringen, og ikke minst deres eget, og vi fant at det ikke var mulig for oss å stå inne for noen av dem.

Mazyar Keshvari (FrP) [10:20:12]: I løpet av høsten 2015 var Venstre veldig opptatt av å kritisere Fremskrittspartiet og regjeringen for at man kun hadde innført innstramminger på innstramminger på innstramminger – og ikke de enighetene man hadde om det som handlet om oppmykning, nærmere bestemt forskriften om lengeværende barn. Etter denne kritikken i en situasjon der millioner av mennesker er på flukt, fikk man også en tilbakevirkende kraft tilknyttet denne forskriften, som medførte at hele fire barnefamilier fikk lov til å komme tilbake til Norge. På nyåret, etter at situasjonen var blitt drastisk forverret, og det var titusener på titusener som hadde kommet til Norge – over 31 000 asylsøkere – var plutselig Venstres leder Trine Skei Grande opptatt av at regjeringen ikke innførte innstrammingene fort nok – at man ikke innførte de innstrammingene man hadde en enighet om. Det var totalt motsatt av det man hadde kritisert for tidligere. Men når regjeringen i proposisjonen kommer med forslag som man er enige om i Nydalen-avtalen, velger Venstre allikevel å ikke stemme for disse. Hvorfor?

André N. Skjelstad (V) [10:21:29]: Jeg antar – gjennom den harangen representanten Keshvari hadde – at dette bunner i et spørsmål om hvorfor vi ikke sto inne for regjeringens innstrammingsforslag. Vi la selv fram 40 innstrammingsforslag som vi mente hadde en bedre innretning enn det regjeringens hadde. Tidlig i fjor høst påpekte vi også, via min leder, at dette kunne vært iverksatt raskere. Dette handler på mange måter om et håndverk, og jeg har også påpekt at det kunne vært mulig å få til en bredere enighet enn det vi har i dag. Det ene er jo å presentere utad det innholdet en til enhver tid har, men det handler også om håndverket i denne salen, og det håndverket er dessverre svært mangelfullt.

Heidi Greni (Sp) [10:22:35]: Venstre inngikk i forbindelse med etableringen av regjeringen Solberg en avtale med Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Der er ett av de viktigste punktene, slik Venstre framstilte det etterpå, sterkere vektlegging av barns beste. Ett av de konfliktpunktene som vi skal ta stilling til, er behandlingen av enslige mindreårige, og Senterpartiet og Venstre står sammen om å avvise ordningen med prinsippet om at enslige mindreårige bare skal gis midlertidig opphold. Bosetting av enslige mindreårige har fra før vært vanskelig grunnet de kuttene som er gjort i finansieringen av barnevernstiltak, og det ville ha blitt enda verre hvis vi hadde hatt flere midlertidige. Mener Venstre at avtalen de har med regjeringspartiene om å sikre sterkere vektlegging av barns beste, er fulgt opp på en tilfredsstillende måte, sett i lys av de forslagene som er fremmet i denne saken?

André N. Skjelstad (V) [10:23:41]: Med hensyn til barns beste kan vi si at når det gjelder noen av de forslagene som også Trine Skei Grande har vist til tidligere, mener vi at regjeringen går lenger enn det som ligger i forliket. Derfor er vi heller ikke enige om innstrammingene rundt familiegjenforening, som vi også har påpekt vil kunne hemme det som er til barns beste.

Jeg vil også påpeke at det var Arbeiderparti-regjeringen som innførte midlertidighet, da også Senterpartiet satt i regjering. Det gjorde dessverre at alle andre ting stoppet opp. Det var også Senterpartiet en del av. Jeg mener fortsatt at vi har fått til vesentlig mer på dette området med dagens regjering, enn med den regjeringen som Senterpartiet var en del av i forrige periode.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Karin Andersen (SV) [10:24:48]: I en situasjon der svært mange mennesker i verden flykter for livet, og der Europa og Norge tar imot en liten brøkdel av det vi forventer at andre land skal gjøre og gjør, går flertallet i Stortinget til et forlik som strammer inn overfor dem som har behov for beskyttelse. Derfor var SV imot det forliket, og i dag er vi glad for at forliket har raknet, at de verste forslagene ikke blir vedtatt, og at regjeringen går på et sviende nederlag.

Men jeg klarer ikke å være glad. Jeg klarer ikke å være glad, fordi regjeringen er handlingslammet i det å kunne ta internasjonale initiativ for å beskytte mennesker som flykter for livet. Det gjør ikke Norge. Norge har vært gode på å bistå med penger i nærområdene – vi kunne ha gitt mer. Men regjeringen er handlingslammet når det gjelder å ta internasjonale initiativ for å beskytte flyktningene – og ikke for å reforhandle flyktningkonvensjonen i en situasjon der ingen vil være med på å styrke beskyttelsen av dem som er på flukt.

I fjor på denne tida økte flyktningstrømmen. Alle tallene viste det. Regjeringen satt passiv og lot kaoset oppstå. Da panikken kom om høsten og regjeringen fremdeles la fram et statsbudsjett med kutt på disse områdene, belønnet stortingsflertallet regjeringen med et forlik. Jeg er glad nå for at fornuften og realitetene har fått plass. SV har stått fast. Vi må følge våre internasjonale forpliktelser og ta vår del av ansvaret når mange flykter. Norge har en streng asyl- og flyktningpolitikk. Vi har en streng asyl- og flyktningpolitikk fra før.

Det forliket som ble inngått, var vi imot, men ikke fordi det hadde tiltak mot dem som ikke har krav på beskyttelse. Alle de tiltakene var SV for, og vi fremmet til og med flere forslag. Men vi var imot det som ville ødelegge integreringen og straffe dem som har opplevd det verste, nemlig å flykte fra krig, ved ikke å få være sammen med familien sin, ved å måtte være i Norge i årevis før de skulle få se dem, ved at ikke engang full jobb i staten på lønnstrinn 24 skulle være nok til å få familiegjenforening. Man skulle også ramme enslige mindreårige asylsøkere som kommer og kanskje har vært på flukt i mange år, med noen historier om at de kommer fordi de vil ha familiegjenforening, selv om tallene viser svart på hvitt at det ikke er riktig. Dette handlet om å skremme dem som har beskyttelsesbehov. Jeg hører flere som synes at det er fint, for det kommer veldig få nå. Jeg ville være glad hvis grunnen til det hadde vært at færre hadde trengt beskyttelse. Da skulle jeg vært glad. Men det er jo bare fordi man ønsker å skyve ansvaret for dem som flykter, over på andre land.

Jeg er glad for at de mest integreringshemmende forslagene er fjernet. Det skulle bare mangle når alle ansvarlige organer og våre faginstanser og menneskerettighetsorganisasjoner sier at dette bryter med våre internasjonale forpliktelser. Det skulle bare mangle.

Jeg har hørt statsråden si at den som ikke er redd nå, juger. Da kan vi spørre oss: Blir vi tryggere av å skremme og behandle folk som flykter fra krig, dårlig? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi blir tryggere av å behandle folk som folk. Norge kan ikke løse flyktningkrisen alene. Derfor har SV tatt initiativ til at vi må reforhandle Dublin-avtalen, slik at alle land tar et større ansvar for de flyktningene som trenger beskyttelse – vi kan ikke løse dette alene – det har ikke regjeringen gjort. Regjeringen sitter og venter på at andre skal ta initiativ til slike nødvendige avtaler.

Jeg skal nevne et punkt som det blir flertall for i dag, og som er ille. Det er rimelighetsvilkåret som fjernes for internflukt. Amnesty la i mai 2016, altså i år, fram en rapport som viser at det har blitt dramatisk verre i Afghanistan. Det er jo dit regjeringen har tenkt å sende de fleste. Myndighetene er ikke i stand til å beskytte de sårbare, og det er de som vil bli rammet når man nå fjerner rimelighetsvilkåret.

Presidenten: Skal representanten ta opp forslag?

Karin Andersen (SV) [10:29:53]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Karin Andersen tatt opp SVs forslag.

Det blir replikkordskifte.

Mudassar Kapur (H) [10:30:13]: Representanten Karin Andersen har nettopp holdt et varmt innlegg som handlet om det å ta ansvar. Det blir litt paradoksalt når det kommer fra representanten fra det partiet som har stilt seg utenfor begge forlik, som jeg vil si er blant de viktigste forlikene i denne stortingssesjonen: asylforliket og integreringsforliket.

Når regjeringen nå leverer på den bestillingen som ble gitt av et stortingsflertall, er det derfor ikke overraskende at SV også i dag stiller seg utenfor mange av forslagene. Men jeg hører at SV ønsker å være et ansvarlig parti som tar de nødvendige grepene som trengs. Mitt spørsmål er: Hvordan kan da SV i denne sal mene at det er ansvarlig at Norge bør ha en asylpolitikk som er betydelig mer liberal enn i våre naboland – hvis vi skulle fulgt SVs politiske forslag – spesielt i lys av den situasjonen vi opplevde i fjor høst?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [10:31:18]: Jeg tror representanten for Høyre snart må innse at det forliket man har inngått, innstrammingsforliket, raknet. Det raknet, ikke fordi man hadde forslag som kunne sørge for at de som ikke har beskyttelsesbehov, ikke kom – dem var det dundrende enighet om i Stortinget – men fordi innstrammingsforslagene ville ramme dem som har rett til beskyttelse, og som får bli i Norge, og ødelegge integreringen. Derfor ble SV ikke med på det. Når det gjelder integreringsforliket, har jo SV fått større gjennomslag enn det regjeringen har fått, fordi våre forslag der har blitt behandlet – og de var gode.

Problemet her er at regjeringen ikke har hatt forslag som har vært gode nok og funnet flertallet i Stortinget i dag. SV er i dag enig med Venstre, Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i mange saker, fordi man ikke har sluttet seg til disse forslagene fra regjeringen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Rasmus Hansson (MDG) [10:32:43]: Når folk andre steder i verden trenger beskyttelse, skal de kunne søke trygghet i Norge. Vi skal ta imot dem, og vi skal behandle søknadene deres i samsvar med folkeretten og med folkeskikken. Vi skal ikke ha som mål i Norge å prøve å skremme folk som trenger beskyttelse, til å la være å søke beskyttelse i Norge.

Det er dessverre fare for at vi også i framtida kommer til å oppleve at mange mennesker rundt omkring i verden trenger beskyttelse, og at de også kommer til å ønske å søke slik beskyttelse her i landet. Det vil være en krise for de menneskene som må gjøre det, men vi skal ikke definere det som en krise for Norge. Vi skal konsentrere oss om å ta ansvaret vi har for å hjelpe, både fordi anstendigheten tilsier det, fordi vi er forpliktet til det, og fordi vi har all mulig interesse av at andre land behandler oss slik den dagen vi har behovet.

Derfor gikk Miljøpartiet De Grønne i fjor høst med i forhandlingene om et bredt forlik om en endring i asylpolitikken og utlendingsloven, og det gjorde vi fordi vi er helt enig i at det vil være bra om det er en bred enighet på Stortinget om et så krevende politikkområde. Vi er selvsagt enig i – og har signalisert på mange punkter – at det norske systemet og lovverket for flyktningpolitikk kan forbedres og effektiviseres nå og i framtida. Men vi gikk ikke med i det forliket, fordi det ble klart at stadig flere partier så det som en deltakelse i en innstrammingskonkurranse, med Fremskrittspartiet som premissgiver.

Det var to ting vi ikke ville akseptere. Det var tiltak som fratok flyktninger folkerettslige rettigheter på grensen og muligheter til å få sine saker vurdert, og det var å bruke flere punkter i integreringen som redskap for å skremme vekk asylsøkere. Jeg er stolt av at Miljøpartiet De Grønne hadde is nok i magen til å stå på folkerettens og menneskerettighetenes grunn den gangen. Jeg mener vi har fått se veldig tydelig at det standpunktet kunne flere partier med fordel ha tatt allerede da, for det ville gitt et bedre grunnlag for et bredere forlik på Stortinget om asylpolitikken enn det vi har fått nå. Det asylforliket som ble inngått i høst på Stortinget, er jo gått opp i røyk. Venstre og Kristelig Folkeparti er gått ut. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ett bein her og ett bein der. Det har i hvert fall ført til at vi får en noe mindre aggressiv innstrammingspolitikk enn det det kunne ligge an til.

Derfor støtter Miljøpartiet De Grønne flere forslag fra Kristelig Folkeparti, Venstre og SV, vi vil spesielt framheve forslagene nr. 18–25, som vi vil stemme for. Å forbedre situasjonen for statsløse og gi muligheten til å gi statsborgerskap ved fødsel er et av de punktene vi synes er svært viktige og vil støtte. Derfor stemmer vi også mot de fleste forslagene regjeringen fremmer, men vi vil i løpet av dagen se nærmere på øvrige forslag som har kommet fra forskjellige partikonstellasjoner, og stemme for en del av dem.

Vi er ikke motstandere av en bedre flyktningpolitikk som til sammen ivaretar både flyktningers og de som skal integreres, sine interesser. Men vi er særlig opptatt av å stemme mot og ta avstand fra enkelte forslag som fremmes. Det ene er forslaget om å fjerne rimelighetskravet ved internflukt, som er klart i strid med folkeretten. Et annet er innskjerpingen av reglene for familiegjenforening, som vil svekke integreringen betydelig. Et tredje er avvisning av flyktninger på grensen i nordiske naboland.

75 pst. av dem som søkte asyl i Norge i fjor, fikk innvilget sine søknader. Vi står ikke overfor en flodbølge av flyktninger som ikke har rett til asyl i Norge. Jeg ser fram til en fortsatt diskusjon om en politikk som ivaretar interessene til dem som har krav på det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Sund (A) [10:38:09]: Nå sitter ikke representanten Hansson i komiteen, så han har ikke fått vært med alle de månedene vi har dypdykket i alle forslagene, og jeg forstår at han ikke kan tilkjennegi på talerstolen nå hva de kommer til å gjøre i avstemmingen senere i dag. Men jeg vet at Miljøpartiet De Grønne og representanten Hansson er opptatt av klimapolitikk, migrasjon og flyktningpolitikk. Jeg vet også at representanten Hansson er opptatt av at internasjonale avtaler og regler innen migrasjon og flyktningpolitikk er like viktig som regler i klimapolitikken – det må legges til grunn. For Arbeiderpartiet er det, som jeg har sagt tidligere i dag, avgjørelser som sørger for kontroll på grensene og med asylankomsten. Vi støtter ikke regjeringens forslag om dette. Vi fremmer alternative forslag som sørger for kontroll i ekstraordinære situasjoner. Er det et forslag som Miljøpartiet De Grønne kunne komme til å støtte når vi skal vedta saken senere i dag?

Rasmus Hansson (MDG) [10:39:12]: Som representanten Sund påpeker, er det en utfordring for Miljøpartiet De Grønne å henge med i alle svinger i en så stor og tung sak som dette. Vi har foreløpig ikke gått inn på Arbeiderpartiets forslag. Vi har i all hovedsak gått inn på Venstres, Kristelig Folkepartis og SVs forslag, men vi er klar over at det er mange kompromissforslag som foreligger, og som bl.a. Arbeiderpartiet har vært med på å utarbeide. Vi kommer til å se nøye på dem – i den hensikt å stemme for så mange som mulig av forslagene vi mener er med på å forbedre asylpolitikken uten å undergrave menneskerettigheter og integrering.

Karin Andersen (SV) [10:40:02]: Jeg vil takke Miljøpartiet De Grønne for at de også klarte å holde hodet kaldt i fjor høst og ikke ble med på et innstrammingsforlik som ville ha ødelagt integreringen. Men det er ett punkt som alle må ta på alvor, og som SV kommer til å stemme for i dag, i innstillingen. Det er punktet om biometri og identifikasjon. SV mener det er helt legitimt for land å vite hvem som er i landet, og hindre at mange kan operere med flere identiteter. Det er åpenbart at hvis det skjer, vil de som har et veldig innvandringsskeptisk syn, få vann på mølla. Det er vi alle interessert i å hindre, så SV har bedt regjeringen om å gjøre det i flere år. Nå kommer de med det, og jeg har lyst til å spørre representanten Hansson om han deler det synet at man for å sikre land – at det er legitimt – i framtida er nødt til å bruke biometri på identifikasjonspapirer, og at det vil lette den kontrollen vi er avhengige av.

Rasmus Hansson (MDG) [10:41:08]: Miljøpartiet De Grønne har ingen prinsipielle motforestillinger mot å ta i bruk metoder som bedre klarlegger folks identitet. Samtidig hører vi at Norge allerede ligger i forkant når det gjelder veldig omfattende bruk av identifiseringstiltak og -metodikk, og den skepsisen vi sitter igjen med, gjelder rett og slett i hvilket omfang det er praktisk mulig og fornuftig å gjennomføre den typen tiltak. Vi kommer til å se på forslaget med positive øyne, men vi er ennå ikke helt overbevist om at det er praktisk fornuftig å gjennomføre det.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Sylvi Listhaug [10:42:14]: Tilstrømningen av flyktninger og migranter i 2015 var rekordstor og skapte krise både i EU og i Norge. Dette førte til at Stortinget så behovet for betydelige innstramninger. Da tilstrømningen over Storskog økte kraftig i fjor høst, tok regjeringen viktige grep og la på rekordtid fram innstramningsforslag for Stortinget. Stortinget leverte like raskt, og i løpet av en uke fikk vi på plass et lovverk som ga oss mulighet til å få kontroll over situasjonen.

Krisen er over akkurat nå. Tilstrømningen til Europa har vært stor også i år, men langt fra slik vi så i fjor høst. På grunn av innføring av grensekontroll i flere land og handlingsplanen mellom EU og Tyrkia har ankomstene nå blitt redusert. Krisefølelsen er borte, og man kan falle for fristelsen til å lene seg tilbake. Det er det ingen grunn til.

Jeg var nylig i Italia, som opplever en kraftig økning i antallet migranter som kommer over fra Libya. Dette er i stor grad økonomiske migranter, og et økende antall av dem er enslige mindreårige gutter. Mange kommer fra land som det er vanskelig å returnere dem til fordi hjemlandet ikke ønsker å ta imot dem. Dette markedet er styrt av menneskesmuglere. De er hensynsløse, og et liv er ikke verdt noen ting. De vil alltid gjøre det de kan for å tjene sine penger, utvikle virksomheten og bli mer kreativ i måter å frakte folk på. Det er grunn til å tro at presset mot Europa vil fortsette i årene som kommer, og Norge er et svært attraktivt land. Situasjonen er med andre ord meget usikker.

Jeg er glad for at regjeringen får gjennomslag helt eller delvis for flesteparten av forslagene vi fremmer. Det er viktig å få på plass krav om kunnskap i norsk og samfunnskunnskap før vi gir permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er likevel at vi får på plass et krav om at utlendingen må ha vært selvforsørget de siste tolv månedene før permanent opphold gis. Dette forutsetter at man integrerer seg og kommer seg i jobb før det gis varig oppholdstillatelse i Norge. Det er også veldig viktig at vi får et verktøy til å håndtere situasjonen på grensen ved en eventuell krise. Å få vedtatt 24-års aldersgrense for å hente ektefelle til Norge representerer en milepæl. Dette har vært en viktig sak for meg i store deler av mitt politiske liv. Kampen mot tvangsekteskap er den viktigste likestillingskampen i vår tid. Jeg er også glad for at komiteen støtter regjeringens forslag om å styrke kampen mot ID-juks gjennom å ta i bruk opptak av fingeravtrykk og ansiktsgjenkjenning i større grad, og at komiteen er positiv til at utvidet lagringstid for biometri vil bli vurdert.

Men det er også uenighet om viktige forslag til innstramninger. Arbeiderpartiets familiegjenforeningsforslag vil innebære en større innvandring til Norge enn regjeringens forslag. I tillegg burde det vært satt krav om at det er den enkelte selv som må brødfø sin familie, og ikke norske skattebetalere. Norge er et svært attraktivt land for unge enslige – i hovedsak gutter – og jeg mener at flertallet bidrar til at familier fremdeles vil finne det like attraktivt å sende barna sine på en potensielt livsfarlig reise til Europa og Norge i hendene på menneskesmuglere. Vi ser av tallene at Skandinavia er svært attraktivt for denne gruppen.

Fjorårets situasjon viste at tilstrømningen kan endre seg veldig fort. Regjeringen holder stø kurs i innvandringspolitikken, uansett avisoverskrifter og stemningsbølger, fordi vi må tenke langsiktig og sikre en bærekraftig innvandringspolitikk som skal ivareta velferdsmodellen vår for kommende generasjoner.

Jeg registrerer at kursen i enkelte andre partier kan variere fra dag til dag og avhengig av hvilken person som uttaler seg. Jeg er likevel glad for at summen blir at vi får til betydelige innstramninger sammenlignet med i dag.

Situasjonen er veldig usikker. Dersom vi får en stor tilstrømning på nytt, har regjeringen gode forslag klare til framleggelse for Stortinget. Historien har vist oss at Stortinget ser annerledes på behovet for innstramninger når behovet er prekært. I så fall er vi altså parate med gode forslag til Stortinget som lett kan hentes opp av skuffen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [10:46:58]: Antallet asylsøkere som kommer til Norge, påvirkes av mange ulike ting: krig og konflikt der ute, de signalene vi sender ut gjennom politikken vi fører, og måten regelverket vårt blir kommunisert på.

I desember 2014 endret regjeringen forskriften for lengeværende barn. I 2015 kom det en kraftig økning i antallet enslige mindreårige asylsøkere, EMA, og den økningen var relativt høyere enn for de voksne. Det er også interessant å merke seg at den markante økningen i antall EMA til Norge skjedde i mai 2015, altså noen uker etter at regjeringen hadde undertegnet en tilleggsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre som ifølge regjeringens nettsider slo fast at «myndighetene skal være mer liberale når det gjelder lengeværende barn».

Mener statsråden at det er en sammenheng mellom regelendringen for barn som ble kommunisert ut som en liberalisering, og det økte antallet enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge i fjor?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:47:58]: Signaler går ut i denne bransjen – om en kan si det sånn – for det er et marked som er styrt av menneskesmuglere, i en verden som er blitt like liten som en mobiltelefon. Alt vi gjør, gir signaler ut, og sånn sett påvirker det tilstrømningen. Fjoråret var helt eksepsjonelt. Vi fikk over 5 000 enslige mindreårige til Norge. Vårt naboland fikk over 30 000 og er egentlig i en ganske dramatisk situasjon, der vi ser at i enkelte aldersklasser er det en større ubalanse mellom jenter og gutter enn det er i Kina, som har drevet en ettbarnspolitikk.

Det er nettopp derfor denne regjeringen har vært opptatt av at vi må ta grep overfor enslige mindreårige. Derfor foreslo vi å utvide den midlertidige ordningen som Arbeiderpartiet selv innførte da de satt i regjering, til å gjelde også dem som er yngre. Hvis det er sånn at Arbeiderpartiet mener at det ikke hadde noen effekt, hvorfor foreslår man ikke da her og nå å fjerne den ordningen? Det er nok fordi signalene er … (presidenten klubber)

Presidenten: Tiden er ute.

Helga Pedersen (A) [10:49:05]: Jeg takker for svaret. Jeg opplever at statsråden bekrefter at liberaliseringen av forskriften for lengeværende barn hadde en effekt, og at det var en årsak til den sterke økningen i antallet EMA til Norge i fjor, i hvert fall en sterkt medvirkende årsak. Da lurer jeg på hvilke konsekvenser statsråden vil trekke av det. Står asylforskriften for lengeværende barn fast, eller vil statsråden ta initiativ til å endre den?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:49:37]: Konsekvensene er jo at alle signaler som går ut, alt som blir vedtatt i denne sal, har en effekt der ute. Det er derfor jeg har vært veldig opptatt av de siste dagene å vise til at det er synd at Arbeiderpartiet har gjort en kuvending i innvandringspolitikken, at man tidligere i veldig mange saker sto sammen med Fremskrittspartiet og Høyre for å stramme inn og føre en stø kurs, mens man dessverre den senere tid har sett at det har vært mye vingling, det har vært forskjellige signaler, og at man nå har gått i retning av at man dessverre ikke støtter det viktige innstramningsforslaget.

Når vi ser at enslige mindreårige nå i økende antall kommer til Europa, mener jeg også at Norge, som framstår som et veldig attraktivt land, burde strammet mer inn. Derfor er det synd at Arbeiderpartiet ikke er med på å utvide sitt eget forslag, nemlig til at den midlertidige ordningen også skal| gjelde dem som er under 16 år, og ikke bare dem som er mellom 16 og 18 år.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:50:51]: Vi er enig i at vi må ha internasjonalt samarbeid. Vi er enig i at det skulle vært færre som kom hit. La oss si at vi er enig i hele den pakken om ikke å sende signaler, osv. Men statsråden har også henvist til svenske tilstander, der midlertidighet fører til videre flukt, til kriminalitet, til menneskehandel, til narkotika, til radikalisering, til parallellsamfunn, til lite motivasjon for skole, til psykiske lidelser, osv. Det er klart at midlertidighet fører til at noen ungdommer kommer ut i alt det som vi frykter, og som jeg nå listet opp. Når ingen faginstanser tilrår midlertidighet, når ingen i høringen tilrår det, når forskning ikke tilrår det og FN ikke tilrår det – på hvilket grunnlag tror da statsråden at midlertidighet fungerer, når vi skal ha en kunnskapsbasert tilnærming?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:51:49]: Etter det jeg kjenner til, har ikke svensk politikk vært preget av midlertidighet. Tvert imot har det svenske regelverket lagt opp til svært liberale ordninger som gjør at folk har fått opphold veldig raskt. Det er også slik at i Sverige har de nå – veldig nylig – startet med alderstesting av barn. Så hvis man skal si at midlertidighet bidrar til dårlig integrering, har jo det motsatte vist seg i Sverige, som har ført en politikk der man faktisk raskere har fått varig opphold.

Det dette handler om, er i stor grad at vi må ha signaler ut som innebærer at Norge er et strengt land. Jeg skal være den første til å si at jeg er glad for at denne salen i dag vedtar forslag som gjør at norsk innvandringspolitikk aldri har vært strengere. Men så mener jeg også at den burde vært enda strengere, og det er fordi vi ser at presset mot Europa kommer til å fortsette. Det er utrolig mange mennesker i verden som ønsker seg til Europa, og som kommer til å gjøre hva de kan for å komme seg inn.

Heidi Greni (Sp) [10:53:01]: Senterpartiet støtter alle forslag som er en oppfølging av forliket, og det blir i dag flertall for storparten av forslagene som er fremmet. Alle forslag som er innenfor forliket, får flertall her i dag. Likevel prøver statsråden å skape et bilde i media av at dette er altfor taslete, og at det er ubetydelige innstramninger. Hvorfor snakker statsråden ned majoriteten av sine egne forslag, og hvordan tror statsråden slike uttalelser vil virke på tilstrømningen? Jeg mener vi heller burde signalisere det vi faktisk gjør her i salen i dag: Vi kommer med betydelige innstramninger.

Til slutt: Hvis statsråden er enig med meg i at grensekontroll er et veldig viktig virkemiddel for å ha kontroll på at det ikke kommer for mange ubegrunnede asylsøkere hit, hvorfor ønsker ikke Fremskrittspartiet da en strengere grensekontroll, og stemmer ned Senterpartiets forslag?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:54:02]: Nå er det slik at jeg ikke snakker ned det som vi får vedtatt. Tvert imot var jeg i mitt innlegg veldig klar på at jeg er utrolig glad for at regjeringen får flertall for flesteparten av forslagene – enten helt eller delvis. Jeg var også veldig klar på at den politikken som vedtas nå, er strengere enn den vi hadde før. Men jeg mener at den burde vært enda strengere, fordi vi ser hvilken utvikling som er både i Europa og i verden for øvrig. Derfor skulle jeg f.eks. ønske at vi når det gjelder familiegjenforening, hadde et regelverk der folk måtte integrere seg, der folk måtte betale for og kunne brødfø den familien de ønsket å ta hit, at det var et minimumsvilkår som jeg skulle ønske fikk flertall i denne salen. Det samme gjelder de enslige mindreårige. Senterpartiet var jo et av partiene som i forrige periode var for å innføre regelverk som gjorde at man fikk midlertidighet der. Jeg synes det er synd at man ikke er med på å utvide det til også å gjelde dem som er yngre.

André N. Skjelstad (V) [10:55:10]: Grensekontrollen som er innført i Sverige, Danmark, Tyskland og, ikke minst, Østerrike, har hatt stor effekt, også i Norge. For det er jo ikke signaler, det er vedtak som er hovedpoenget, og også tydelighet knyttet til det.

EU-kommisjonen har godkjent utvidelse av grensekontrollene fram til den 11. november, noe som gir grunnlag for å anta at vi ikke vil få en situasjon tilsvarende den vi hadde i fjor høst. Gjeldende anslag for antall asylankomster til Norge er 5 000–50 000, ifølge UDI. Imidlertid forventes anslaget halvert. Med langt flere stengte grenser i Europa mener UDI at det er blitt vanskeligere å komme seg nordover, også for dem som har tatt seg over Middelhavet. Deler statsråden Utlendingsdirektoratets syn, at antatte ankomsttall i 2016 vil bli langt lavere enn det som er anslaget per nå, og langt lavere enn det som var i fjor?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:56:10]: Regjeringen legger til grunn det som Beregningsutvalget kommer fram til.

Samtidig er alle instanser veldig klare på at det er stor usikkerhet rundt hva som skjer videre. Det handler om hva som skjer med handlingsplanen mellom EU og Tyrkia. Så lenge den fungerer, ser det ut til at tilstrømningen der er ganske lav. Så ser man også at det er et økende antall overfarter fra Libya til Italia. Det er det selvfølgelig viktig å følge med på. Grensekontrollene har vært veldig viktige for at det er blitt en mindre tilstrømning.

Samtidig ser vi at nedgangen i Norge er større enn i våre naboland. Både Danmark og Sverige har hatt høyere antall ankomster – Sverige har selvfølgelig hatt en god del høyere antall ankomster i år. Til og med Finland har hatt høyere antall ankomster enn Norge i år. Norge har slik sett veldig lav tilstrømning.

Signaler betyr noe. Derfor er det viktig hvilke signaler man sender ut.

Karin Andersen (SV) [10:57:21]: Sjøl om statsråden nå går på et stort nederlag, fortsetter hun å spre myter der fakta kan tilbakevise situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. Hun fortsetter å dehumanisere flyktningene og å si at det er de som er skremmende, og hun avviser å høre på egne faginstanser og på FN når det gjelder norske forpliktelser. Statsråden har vært i Italia, og der var det forferdelig – det var ikke en gullstol å se så langt øyet rakk. Allikevel vil statsråden ikke endre noen synspunkter.

Statsråden sier hun er opptatt av menneskesmuglerne. Det er SV også. Men hvis vi skal klare å stoppe menneskesmuglerne, må vi gjøre det mulig å søke asyl på andre måter enn i dag – for det er jo fordi vi har stengt alle andre muligheter, menneskesmuglerne har en business å drive. Det handler om at mennesker har et fluktbehov og er utsatt for forfølgelse. Erkjenner statsråden det?

Statsråd Sylvi Listhaug [10:58:25]: La meg først si at jeg er glad for at SV er misfornøyd med de forslagene som blir vedtatt her i dag. Det er et godt tegn på at landet får en strengere asylpolitikk, noe som er helt nødvendig for å møte de tidene vi nå står foran. Så er det slik at i noen saker er vi uenige. Det som blir betraktet som et nederlag fra SVs side, vil jeg si heller er et nederlag for landet.

Det som er viktig framover, er at vi har en politikk som gjør at vi ikke tiltrekker oss spesielt migranter som kommer med økonomiske hensikter. Jeg var i Italia, jeg så det med egne øyne. Poenget er at veldig mange av dem som kommer dit, er økonomiske migranter. De kommer fra land i Afrika som ikke er i krig og konflikt. De ønsker en bedre framtid, men det kan ikke Europa gi alle dem som ønsker det.

Problem nr. 2 i dag at det er veldig vanskelig å få sendt dem tilbake, fordi landene de kommer fra, ikke vil ta imot dem. Derfor er det avgjørende å få stanset denne trafikken, og det må vi jobbe internasjonalt for å få til.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Stine Renate Håheim (A) [10:59:45]: Jeg la merke til at statsråden sa at krisen er over. Krisen er ikke over for de menneskene dette faktisk gjelder. Flyktningkrisen er ikke først og fremst vår krise. Det er en krise for dem som er rammet av krigens brutale virkelighet, mennesker som må forlate alt de eier og har, en krise for dem som må legge ut på en livsfarlig flukt.

Jeg tenker at denne debatten har godt av noen perspektiver. Så la oss også minne hverandre på hvor heldige vi er som slipper å leve i frykt, som bor i et trygt og godt land, et land som folk flykter til – og ikke fra.

Det er ingen tvil om at flyktningkrisen har utfordret oss – utfordret et mottaksapparat som ikke var rustet til å ta imot alle som kom. Det har utfordret oss, som er en stormakt når det gjelder folkerett og menneskerettigheter. Det har utfordret politikere til å vise nasjonalt lederskap, framfor å spille på frykt – til å sette nasjonale interesser foran politisk spill. Jeg er usikker på om alle politikere har bestått den testen.

Men dem jeg er sikker på at historien vil skrive pent om, er ordførerne som kastet seg rundt og skaffet tak over hodet til mennesker som sårt trengte det, de frivillige på Tøyen som stilte opp med mat og samtaler, og alle de frivillige i hele vårt langstrakte land, både de som har bidratt her hjemme, og de som har reist ut for å hjelpe. De har vist hvorfor «dugnad» er et norsk ord.

Jeg har også lyst til å takke jurister, advokater og humanitære organisasjoner som har stått opp for folkeretten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. Det er verdier og prinsipper som ikke er laget for solskinnsdagene, men som skal hjelpe oss til å holde rett kurs når det stormer.

Og det er det Arbeiderpartiet har forsøkt å gjøre. Det har vært krevende avveininger. Vi har lyttet til faglige råd, og vi ønsker å føre en kunnskapsbasert politikk. Vi mener det er riktig med innstramminger for å forebygge at mennesker uten beskyttelsesbehov søker om asyl og for å hjelpe dem som virkelig har behov for beskyttelse. Vi bidrar i dag til innstramminger. Regjeringen får en hjemmel til å sikre kontroll på grensen i en krisesituasjon. Vi skal stille flere krav til dem som skal ha permanent opphold, og vi foreslår innstramming i tidsfristen for å søke familiegjenforening.

Men vi bidrar også til å skape flertall mot noen av regjeringens forslag. Det er forslag som har liten effekt på tilstrømmingen, eller som er til hinder for en god integreringspolitikk. Og det er alle forslag som har fått kraftig medfart i høringsrunden.

Regjeringen foreslår en treårskarantene for å få familiegjenforening, og kombinert med et veldig høyt inntektskrav ville det, ifølge UDI, ført til at mange måtte vente 8–10 år på familiegjenforening.

Det høres kanskje strengt ut i det tabloide ordskiftet, men i realiteten ville disse forslagene tvert om ført til flere asylsøkere til Europa. På nrk.no 9. februar kunne vi lese at UDI mente at strengere regler for familiegjenforening kan føre til at det kommer flere flyktninger til Norge. FNs høykommisær har advart mot det samme. 30. januar i år sa Høykommisærens europadirektør til Aftenposten:

«Med en så restriktiv linje vil norske myndigheter bare fore trafficking-industrien. For hva gjør du hvis du blir stilt ovenfor disse utsiktene? Jo, du betaler heller menneskesmuglere for å få familien over.»

Og det tok ikke lang tid før vi fikk det bekreftet. 19. februar i år intervjuet Aftenposten Gada Ali, fra Damaskus i Syria. Hun hadde tatt med seg fem små barn på den livsfarlige ferden over Middelhavet. Hun sa at det er «mye usikkerhet om nye regler i Europa og vi følte vi bare hadde ett valg. Vi måtte ut. Og det med hele familien.»

Fra juni i fjor til februar i år var andelen barn og kvinner i livsfarlige båter doblet på kort tid. Det er den samme ruten hvor 2 400 mennesker har dødd så langt i år. Vi trenger ikke en uklok innstrammingspolitikk som vil sende flere kvinner og barn på en livsfarlig ferd over Middelhavet.

I tillegg sier alle faglige råd og forskning på feltet at familiegjenforening er viktig for integreringen. Høringsinnspillene er helt tydelige for dem av oss som har lest dem. Regjeringens eget ekspertorgan på integrering, IMDi, skriver bl.a. i sitt høringsinnspill at forskning viser at tvungen familieadskillelse med konstant bekymring for familien, uten utsikter til å kunne bli gjenforent før det er gått mange år, for mange vil kunne resultere i svekket psykisk helse, dårligere konsentrasjon, læringsevne og integrering. Regjeringens drastiske innstrammingsforslag i retten til familiegjenforening vil altså kunne føre til både flere asylsøkere og dårligere integrering.

Vi sier også nei til mer bruk av begrenset opphold for enslige, mindreårige asylsøkere. Under den rød-grønne regjeringen strammet vi inn for den gruppen mellom 16 og 18 år. Og i den offentlige debatten, og også her i dag, kan det nesten virke som om regjeringen bare foreslår å fjerne aldersgrensen på allerede eksisterende regelverk. Det stemmer altså ikke. Regjeringen har gått langt mer drastisk til verks. De foreslår bl.a. å fjerne skjønnsvurderingen og innføre en skal-bestemmelse i loven. Vi har fått kraftige advarsler om at det vil bryte med barnekonvensjonens krav til individuell vurdering av barnets beste.

Den innstrammingen som ble gjort i 2009, var avgrenset til barn uten beskyttelsesbehov, altså § 38 i utlendingsloven. Det regjeringen derimot gjør, selv om de prøver å benekte det, er å innføre den samme muligheten i § 28, nemlig den paragrafen som hjemler asyl til dem som har et beskyttelsesbehov. Hva betyr det? Jo, det betyr at med regjeringens forslag ville barn med et beskyttelsesbehov kunne få midlertidig opphold – barn som kanskje kommer når de er 10–12 år vil måtte leve veldig mange år i usikkerhet. Det er et tiltak som også har begrenset effekt, fordi regjeringen har innført en forskrift for lengeværende barn, som sier at disse barna til slutt mest sannsynlig uansett ville fått opphold.

Det er også verdt å merke seg Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets særlige bekymring for de negative konsekvensene forslaget vil ha for barn og unges evne til å bidra i det norske samfunnet. De skriver at mangelfull integrering og dårligere levekår gir grunnlag for mistillit og avvisning av felles verdier og kan skape grunnlag for radikalisering og økt konflikt. Det er ikke en politikk vi ønsker å støtte, og det er heller ingen som har greid å sannsynliggjøre at dette tiltaket vil føre til at færre barn legger ut på flukt alene. All den tid statsråden er så opptatt av det, burde man kanskje tatt en titt på eget forslag til drastiske innstramminger i familiegjenforeningen, som jo fører til at flere barn må dra på en livsfarlig flukt.

Det er faktisk ingen som har oppsummert forslaget om enslige mindreårige asylsøkere bedre enn det regjeringen selv skriver på side 57 i lovproposisjonen:

«Ingen støtter forslagene til nye bestemmelser. Mange ber om at forslagene trekkes tilbake.»

Jeg er glad for at Stortinget i dag sørger for det.

Dette er en debatt med krevende avveininger. Det er ulike hensyn som står opp mot hverandre. Og nettopp i denne type debatter er det viktig å ha en kunnskapsbasert politikk. Det er viktig at vi gjennomfører innstramminger som faktisk virker, men vi må greie å ha flere tanker i hodet samtidig. Innstrammingene må også balanseres mot andre hensyn. Skal vi ha troverdighet når vi reiser rundt i verden og forteller andre land at de må respektere folkeretten og menneskerettighetene, må også vi greie å gjøre det.

Så er vi alle enige om at Norge ikke kan gjøre alt. Vi kan ikke hjelpe alle. Det er det ingen land som kan. Men nettopp derfor må alle land gjøre noe. Jeg er glad for at vi i dag legger opp til innstramminger, men også til en politikk som tar vare på dem som kommer, og gir dem muligheten til å starte et liv og bidra til det norske samfunnet.

Mudassar Kapur (H) [11:09:38]: Krigen i Syria og konflikter i nærområdet har skapt en av vår tids største humanitære kriser. Globalt ser vi en folkevandring vi aldri har sett før. 60 millioner mennesker er på flukt, og presset på Europa er stort. I en slik sammenheng har Norge en plikt til å hjelpe, og det har denne regjeringen sørget for.

Det er noe opposisjonen ikke har snakket så mye om i dag. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men la meg først fortelle hva vi har gjort for å hjelpe der ute. Regjeringen har lovet rundt 10 mrd. kr til sammen i bistand til Syria og nærområdene de neste fire årene. Pengene sikrer mat, husly og skolegang til mennesker i nød. Norge var initiativtaker og medarrangør av giverlandskonferansen i London i februar, norske hjelpefartøy har bidradd i Middelhavet, Norge tar i mot et høyt antall kvoteflyktninger sammenlignet med andre land, og Norge deltar også i EUs relokaliseringsprogram for asylsøkere.

Dette presset som jeg snakker om, kom etter hvert også til Norge. Da vi var i den situasjonen da presset var stort, hørte vi noe helt annet fra de rød-grønne politikerne. Hvis vi går et halvt år tilbake i tid, hadde vi en rekke rød-grønne posører som ikke bare konkurrerte i å være strengest, men også i å fremme kreative forslag. Det var representant Pedersen som ville ha charterfly fra Kirkenes til Kabul. Regjeringen sendte ikke folk ut raskt nok for henne. Det var for lite, og det var for sent. Senterpartiet, som i dag snakker om Norges internasjonale forpliktelser og ansvar, ville stenge grensene. Det er jo veldig humanitært! De har fortsatt representanter som vil at Norge skal ut av Schengen-avtalen og samarbeidet der.

Ja, nå måtte det handles, og det gjorde regjeringen. Basert på forlik i Stortinget la denne regjeringen fram en asylpakke i desember på direkte bestilling fra et stort flertall i Stortinget. Hva skjedde da? Jo, Arbeiderpartiets nestleder Giske gikk ut og stemplet det som en kopi av Arbeiderpartiets politikk. Siden den gang har Arbeiderpartiet hatt stadig skiftende standpunkter i denne saken.

Jeg har fra denne talerstolen flere ganger kritisert SV for ikke å være en del av asylforliket. Det kommer jeg sikkert til å fortsette å gjøre. Men de har i det minste vært ryddige overfor sine velgere. I motsetning til SV har særlig Arbeiderpartiet vært en studie i populistisk slalåmkjøring fra standpunkt til standpunkt i denne saken. Det er bare å se på utspillene de siste tolv månedene. De har variert ut ifra tallene for asylankomster.

Denne debatten handler ikke bare om tall, posering og presseoppslag. Den handler om mennesker. Men intensjoner alene er ikke nok. Det må være realisme i de politiske valgene vi tar. Det er nødt til å være gjennomførbart. Her hjemme er det kommunene som skal gjøre den viktigste jobben. De har ansvaret for bosetting og integrering. Hva betyr det? Jo, det betyr at det er de som skal sørge for språkopplæring, ordning for arbeidspraksis, utdanning, involvering i lokalsamfunnet, ekstrainnsats for fagpersonell innenfor psykiatri, barnevern, politi og frivillighet. Det vi gjør av beslutninger i dag, påvirker folk lokalt. Jeg tar opp dette for å understreke at debatten må handle om helheten. Vi har den fasen som handler om de globale strømningene og om hvordan vi adresserer dem. Vi har den fasen som handler om hvordan vi møter dette presset på våre grenser, hvordan vi behandler disse søknadene om asyl og sørger for rask retur hvis de ikke har behov for beskyttelse, og det handler om en integreringspolitikk som til slutt havner i våre lokalsamfunn, og som lokalpolitikerne må sørge for blir gjort på en god måte.

Til slutt: Det sås mye tvil om våre intensjoner, både i replikker og i innlegg. Jeg har ingen grunn til å tro at det vil avta utover dagen. La det være sagt: For Høyre har innstramningene aldri handlet om å hjelpe færre. Det handler om å ha ressurser og kapasitet til å hjelpe dem som har reell behov for beskyttelse. Jeg vil utfordre opposisjonens representanter til å fortelle hvordan de har tenkt å gjøre det, og ikke bare kritisere oss.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:15:09]: Dette er i ferd med å bli en litt underlig debatt, og la oss gå ett år tilbake i tid.

For ganske nøyaktig ett år siden fattet stortingsflertallet et vedtak, et vedtak som er fattet i en tid der pilene knyttet til migrasjon og innvandring til Norge pekte nedover. Da fant stortingsflertallet det for godt å vedta at vi skulle motta 8 000 flyktninger. Umiddelbart etter det vedtaket kan man se av statistikken at tilstrømningen til Norge endret seg, og vi begynte å få en økning til Norge.

Utover sommeren og høsten så vi at Norge ble hardt rammet av den migrasjonsbølgen som kom. Det linker jeg ikke til det vedtaket, det linker jeg til et sammenbrudd i de systemene som er i hele Europa, et sammenbrudd i Schengen-systemet, et sammenbrudd i landenes evne og også vilje til å ta det ansvaret som man har med registrering og med oppfølging, og sørge for at man ikke sender flyktningstrømmer og ikke minst migrasjonen bare videre ut av sitt land og over til neste land.

Vi så en utvikling på Storskog som ingen av oss ante konsekvensene av. Heldigvis klarte stortingsflertallet på en fin måte i høst – et stortingsflertall som representerte 161 av 169 representanter – å sette seg ned og diskutere utfordringene vi sto overfor. Det medførte gode avtaler. Det medførte at Norge kunne signalisere at vi er nødt til å endre innretningen på den politikken som vi hadde, vi er nødt til å møte utfordringene på en mer alvorlig måte. Det signalet har virket – men bare sammen med en rekke andre tiltak.

Det er heldig at man nå har fått på plass et bedre system i avtaleverket mellom EU og Tyrkia, og at man har fått på plass en del avtaler der. Det har fungert, selvsagt, at en rekke land har utvidet grensekontrollen. Både Sverige og Danmark har gjort det, Østerrike og en rekke andre land også. Det medfører selvsagt at migrasjonsstrømmene stopper opp, og at hvert enkelt land tar sitt ansvar. Videre har det selvsagt også virket at Russland har gjort sin del.

Men hva skjer hvis disse strukturene endrer seg? Hva skjer hvis EU bestemmer at disse utvidede grensekontrollene ikke kan fortsette utover 1. november, som er vedtaket? Hva skjer hvis avtalen mellom EU og Tyrkia bryter sammen og Tyrkia bestemmer seg for at grensen skal åpnes, fordi de ikke takler de problemene som er der? Hva skjer hvis de enorme tallene som vi ser nå, kommer over Middelhavet mot Italia og middelhavslandene? Hva skjer hvis systemene bryter sammen da?

Det er nettopp da det er viktig at vi har et regelverk i Norge, et system i Norge, som gjør oss i stand til å motstå det å ha en pull-effekt inn mot Norge. For Norge er et relativt lite land befolkningsmessig. Vi har begrensede muligheter til å kunne ta vare på alle dem som vil hit. Da må vi også sørge for at vi har tiltakene i bunn for å ivareta det. Det leverte regjeringen. Gjennom Prop. 90 L leverte regjeringen tiltak som nettopp skulle kunne møte dette.

Så er det trist å se at stortingsflertallet ikke går inn for alle forslag, men forslagene ligger her og kan raskt fremmes igjen når behovet tilsier det. Men det blir i dag vedtatt en rekke forslag til innstramning som følge av det initiativet som regjeringen har tatt. Vi får det strengeste regelverket på innvandringssiden som dette landet noensinne har hatt.

Men det spillet som jeg har hørt fra enkelte i salen i dag, er uverdig – det spillet hvor man sier at det kunne blitt enda strengere hvis regjeringen ikke ville stemt over sine egne forslag. Det er meningsløst. Enhver regjering er forpliktet til å fremme de forslag som man mener er nødvendig for å møte utfordringene. Det er mer et demokratisk problem at enkelte mener at man ikke skal fremme forslag som man tror på. Da er vi på feil spor i et demokrati.

Stein Erik Lauvås (A) [11:20:29]: For Arbeiderpartiet er det avgjørende i asyl- og flyktningpolitikken at vi har et regelverk som gir oss kontroll med grensene og asylankomstene til Norge. Videre er det avgjørende at vi holder oss med en god integreringspolitikk. De som får opphold og skal bli i Norge, må få komme i gang med livet sitt, få utdanning, få språkundervisning – de skal bli bidragsytere til vårt samfunn.

Så er det avgjørende at Norge skal overholde folkeretten og ivareta asylsøkernes rettssikkerhet. Arbeiderpartiet står ved sine folkerettslige forpliktelser; de som har behov for beskyttelse, skal få opphold. Men i en tid da det også er mange som søker asyl uten å ha behov for beskyttelse, er innstramminger nødvendig. Reglene for beskyttelse har aldri, og kommer heller aldri, til å gjelde for dem som utelukkende kommer til Norge fordi man ønsker et bedre liv. Derfor mener vi det er viktig å fortsette å være konsekvente og stramme inn reglene på en måte som gjør at vi kan gi beskyttelse til dem som fyller vilkårene for det.

Jeg er glad for at flertallet i denne salen har sluttet seg til flere av de forslagene som Arbeiderpartiet står bak. Det er viktig at Norges politikk på dette feltet er så bredt forankret som mulig, det er et slikt flertall som sikrer en konsekvent politikk som kan stå seg over tid.

Jeg slår også fast at det er verken ytterste høyre eller ytterste venstre i norsk politikk som sørger for flertall i asyl- og innvandringspolitikken. Det har det ikke vært, og slik blir det heller ikke i dag.

Så registrerer jeg at det i debatten fram mot og i behandlingen av denne saken i komiteen har vært sagt mye fra mange. Regjeringen og statsråden fikk tåle massiv kritikk for et høringsdokument som inneholdt omtrentligheter og unøyaktigheter med både fakta og tall.

Vi kan videre registrere at regjeringspartiene ikke har gått særlig i takt i denne saken. Fremskrittspartiet har valgt å kjøre sitt eget løp i den tro at det skulle tjene deres sak og deres parti bedre enn om de skulle være med og ta ansvar for helheten.

Statsråden har brukt mye tid på å svartmale situasjonen og advare mot konsekvensene om hun ikke fikk det nøyaktig slik hun ville. I tillegg har statsråden gitt uttrykk for at Norge ikke strammer inn. Det er et feil signal å gi, det burde statsråden forstå og ta inn over seg. Jeg er glad for at representanten Njåstad fra Fremskrittspartiet tar opp det i sitt innlegg og sier at Norge nå faktisk strammer inn. Jeg forventer at statsråden lytter til det budskapet fra sin egen medrepresentant.

Det har vært bred enighet om at vi ikke kan ha et regelverk for asylpolitikken som vesentlig skiller seg ut fra våre naboland. Nå strammer vi inn, slik at det ikke er tilfellet. Jeg hører at Fremskrittspartiet mener at vi skulle lagt oss på et enda strengere nivå, men som sagt tidligere, det har ikke vært og er ikke slik at det er ytterpartiene på høyresiden i norsk politikk som samler flertall. Ansvaret for å samle flertall er det andre partier i denne salen som må ta. Det er nødvendig og det er også bra for norsk asyl- og innvandringspolitikk.

Til slutt vil jeg bare si at det er mange dilemmaer knyttet til bl.a. enslige mindreårige asylsøkere. Jeg merker meg at statsråden går langt her i å si at regjeringens endringer i regelverket for barn har bidratt til økte ankomster av enslige mindreårige asylsøkere. Nå oppfordrer ikke vi til omkamp om forskriften for lengeværende barn, men i lys av statsrådens årsaksforklaring er det litt rart at mer midlertidighet for barn skal være svaret med stor «S» – et regelverk som siden 2009 har ført til 34 returer av enslige mindreårige, og som statsministeren selv sier til VG vil gjelde svært få.

Så helt til slutt: Jeg hører representanten Nesvik sier at dette er en underlig debatt. Det er ikke en underlig debatt, dette er en reell debatt, men det er muligens vanskelig for Fremskrittspartiet å forholde seg til.

Trond Helleland (H) [11:25:24]: I fjor høst hadde vi en tilstrømming til våre grenser som ingen hadde forutsett. I løpet av et par måneder i fjor høst kom opp mot 20 000 asylsøkere, og det er klart at dette skapte enorme utfordringer i hele mottakskjeden vår. Alt fra mottaksplasser, hotell, grensekontroll og politi til utlendingsforvaltning var i en ekstraordinær situasjon. Fortsatt er Utlendingsdirektoratet under et høyt saksbehandlingspress, og det jobbes hardt med å bosette flyktninger ute i norske kommuner så raskt som mulig.

Flere her i dag har vært inne på det bakteppet vi har når denne saken behandles. Det er fortsatt borgerkrig og stor uro i Syria. Flere millioner mennesker er drevet på flukt. Naboland som Libanon, Tyrkia og Jordan tar nå imot over én million flyktninger fra Syria. På verdensbasis er opp imot 60 millioner mennesker drevet på flukt av ulike årsaker. Hver dag ser vi nye bilder av båter som krysser Middelhavet inn til Europa. De områdene som allerede var urolige, blir mer urolige grunnet terrororganisasjoner og lovløse tilstander.

For regjeringens vedkommende har det viktigste vært å sette Norge i stand til å møte den situasjonen som oppsto i fjor høst. Det er ingen tvil om at mye kunne vært gjort bedre. Mange ting ble oppdaget underveis, og er nå under forbedring. Det er likevel viktig å huske at vi i juni i fjor bygde ned vår kapasitet for mottak av asylsøkere. I september og november slet vi med å få plass til alle.

Jeg vil takke alle dem som sto på, og står på, dag og natt for å gi dem som trengte det mest, den omsorg og behandling de fortjente. Det står stor respekt av den jobben som ble lagt ned og som legges ned, ikke minst av de mange tusen frivillige som bruker store deler av sin fritid på å hjelpe til i situasjonen.

Saken som i dag behandles, er én av en rekke saker og tiltak som regjeringen har satt i verk for å møte den ekstraordinære ankomsten av asylsøkere. Allerede i mai ble «Siem Pilot» leid inn for å være Norges bidrag i operasjon Triton i Middelhavet. Båten er der fortsatt og gjør en uvurderlig innsats. Jeg vil gi honnør til det norske mannskapet som gjør en formidabel innsats i Middelhavet.

Gjennom hele høsten fulgte regjeringen opp med budsjettfullmakter og proposisjoner om mer penger for å møte tilstrømmingen. I starten av oktober la regjeringen fram et statsbudsjett som fulgtes opp av en tilleggsproposisjon, der vi foreslo å bruke 9,5 mrd. kr på bl.a. flere saksbehandlere, polititjenestemenn og mottak. Med andre ord, regjeringen har fremmet en rekke forslag til Stortinget for å få på plass de nødvendige bevillingene.

Innstramminger i asylpolitikken er viktig av flere grunner. For det første er det helt grunnleggende at vi har kontroll ved grensen, og at vi har de verktøy som skal til for å kunne håndtere ekstraordinære tilstrømminger til Norge. Dessuten har dette en sterk signaleffekt. For det andre er flere av de foreslåtte innstrammingene egentlig krav som fremmer integrering. Krav om norsk, samfunnskunnskap, å kunne forsørge seg selv eller underholde familien, er alle krav som fremmer integrering og som fører til mindre belastning på våre velferdsordninger. For det tredje er det viktig at Norges regelverk er på samme nivå som våre naboland. Vi kan ikke ha et regelverk som gjør Norge mer attraktivt enn andre stater i Europa.

I dag vil Stortinget vedta en rekke innstrammende forslag. I øyeblikket er asyltilstrømmingen til Norge lav, ja, svært lav akkurat nå. Men samtidig vet vi at tilstrømmingen i fjor kom på sensommeren og utover høsten. Nå står vi heldigvis bedre rustet, både ressursmessig og lovmessig, til å takle en eventuell ny stor tilstrømming. Det er jeg glad for. Samtidig må regjeringen følge situasjonen nøye og raskt komme tilbake til Stortinget med nye forslag hvis det skulle være nødvendig.

De siste års begivenheter, den arabiske våren, krigen i Syria, russisk aggresjon på Krim og i Øst-Ukraina, konflikt, sult og krig i Afrika og terroraksjoner, har vist oss én ting: Norge blir en del av det. Det som har vært utenriks- og sikkerhetspolitikk før, blir raskt innenrikspolitikk nå. Selv om ikke regjeringen får gjennomslag for alle innstrammende forslag vi har fremmet, er jeg glad for at det er ett bredt flertall på Stortinget som fortsatt ønsker en strengere og mer rettferdig asylpolitikk. De som kommer til Norge, skal få en sjanse til å bli gode samfunnsborgere som bidrar til verdiskaping og velferd. Derfor må vi ha en politikk som sørger for at vi har kontroll over asyltilstrømmingen.

Frank J. Jenssen (H) [11:30:23]: Det er en Kristelig Folkeparti-representants ord som rinner meg i hu i denne debatten; Lars Korvald som sa at Norge er et land i verden. Men det fulle sitatet fra Korvald var slik:

«Norge er et land i verden, herr president, i krig som i fred.»

På hjemmebane har vi heldigvis fredelig tilstander, men vi er omgitt av en urolig verden, og vi har en plikt også til å ivareta egne interesser. Utenrikspolitikk blir i økende grad innenrikspolitikk. Det å hjelpe mennesker i nød, eller det å bidra til trygghet og fred i andre land, gjør vi av åpenbart humanitære og medmenneskelige grunner, men det er samtidig en politikk som ivaretar Norges egne interesser. Krig, vold og undertrykkende regimer ser ikke ut til å bli mangelvare med det første. Migrasjon og mennesker på flukt er dessverre en del av den naturlige orden – mer eller mindre.

Oppløsningen av Syria og framveksten av ISIL har gitt millioner av mennesker fordrevet fra sine hjem som konsekvens. Samtidig må vi ikke underslå at en stor del av dem som reiser mot Europa, kommer fra land i Afrika. Mange har helt andre grunner enn krig eller forfølgelse for å ønske seg til Europa. Men Norge tar ansvar i alle ledd, ute og hjemme. Norge er en betydelig humanitær bidragsyter til Syria og nabolandene, områdene som huser millioner av mennesker som trenger mat, helse, utdanning og vann. Norge tok initiativ til giverlandskonferansen for Syria. Vi bidrar med militær kapasitet for å bekjempe ISIL, og vi stiller opp med livreddende innsats for dem som legger ut på livsfarlige reiser over Middelhavet. Selv har jeg to ganger besøkt «Siem Pilot» på Sicilia og kan underskrive på Trond Hellelands ord med ros til mannskapet. Jeg har besøkt mottakssenter på Sicilia, jeg har besøkt mottakssenter og flyktningleirer i Hellas. Norge bidrar med redningsskøyte utenfor Lesvos, og vi har vært med på å finansiere opp kapasitet og kvalitet i Hellas’ asylhåndtering.

Norge samarbeider med EU, og vi deltar i den europeiske flyktningdugnaden. Ikke minst handler dette om å avlaste nettopp Italia og Hellas, to land som fortjener all mulig respekt for å ha håndtert en ekstrem situasjon over lang tid. Selvsagt skal Norge gi beskyttelse til dem som har krav på det, men vi må også returnere dem som ikke har krav på det. Strammere grep om hvem som skal få opphold i Norge, er viktig, ikke minst for å kunne ivareta dem som faktisk har krav på vår beskyttelse og for å opprettholde troverdigheten til asylsystemet.

Etter å ha besøkt middelhavsområdet i flere omganger, og når vi vet at det stadig drukner mennesker som sendes ut i synkeferdige holker, framstår kanskje de syklende flyktningene over Storskog i fjor i et litt annet lys. Men på grunn av det som skjedde på Storskog, tror jeg mange – også her hjemme – skjønte hva Italia og Hellas hadde slitt med og prøvd å si over lang tid, nemlig at dette går ikke. Strømmen av mennesker er for stor, systemene overbelastes. Derfor var det heller ingen tvil om at tilstrømningen av mennesker til Europa, og til Norge, måtte begrenses, og det må skilles klarere mellom dem som har krav på beskyttelse, og dem som ikke har det.

Regjeringen har allerede iverksatt en lang rekke tiltak for å håndtere og ha beredskap for en stor tilstrømning til Norge. I dag behandler vi nye forslag fra regjeringen som skal bidra til en bedre asylpolitikk og en mer rettferdig og strengere asylpolitikk. Med de forslagene Høyre stemmer for i dag, styrker vi vår evne til å ivareta våre humanitære forpliktelser samtidig som vi sørger for en forsvarlig håndtering av en krevende flyktningsituasjon.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Lise Christoffersen (A) [11:34:45]: Asylforliket i Stortinget ble inngått fordi vi i perioden august til november i fjor opplevde en ekstraordinær høy økning i antall asylsøkere til Norge. Både i media og i den politiske debatten ble dette framstilt som en uventet situasjon, som ingen var forberedt på. Jeg vil bare minne om at Stortinget alt i 2011 fikk besøk av FNs høykommissær for flyktninger, som advarte oss og Europa om hva som var under oppseiling. Det var Syria, det var konflikter og kriser sør for Sahara, det var en statsmakt i oppløsning i Libya. Det var klar tale: Europa er ikke forberedt. Vi fikk den første såkalte «left-to-die»-båten i Middelhavet, midt under en NATO-øvelse.

I Europarådet har flyktningkrisen stått på dagsordenen fire ganger i året de siste fem årene. I august 2015, midt under debatten om sanksjoner mot Russland, brakte norske medier en bitte liten notis om russiske lempinger i visumreglene for syrere på gjennomreise, uten at det så ut til å få alarmklokkene til å ringe. International Organization for Migration, IOM, advarer: Aldri har det vært så mange konflikter og katastrofer som ingen jobber med. Båtene over Middelhavet og drukningstragediene er i gang igjen etter vinteren. Ruter stenges – nye oppstår. EUs avtale med Tyrkia er skjør. Europa har ikke kontroll. Jeg skal ikke dvele mer ved det. Vi må bare ikke tro det er over. Europa står i dette – sammen. Vi er flere som har vært i Italia.

Tragedien utfordrer alt vi står for av humanitære verdier – de verdiene vi bygde Europa på etter annen verdenskrig. Menneskerettighetserklæringen vår og domstolen som håndhever den, er under press, også fra vårt eget land. Alle strakte vi oss langt, delvis ut av vår egen komfortsone, for å sikre oss nødvendig kontroll over en situasjon som førte til uro hos mange. Det ble tre forlik. Bred politisk enighet er viktig for å vise at norske myndigheter er i stand til å håndtere dette på en god måte, og dermed også ta vare på den tilliten mellom mennesker som vårt åpne, og etter hvert mangfoldige, samfunn er bygd på. Det var snakk om å gi og ta.

Det var derfor utrolig trist å se ministeren med ansvar for å forvalte denne tilliten, kort tid etter forliket finne tida inne til å proklamere fra Aftenpostens førsteside at hun er bekymret for sine barns framtid. Der flyttet både regjering og media noen gjerdestolper som burde stått solid plantet. Vi burde vel alt da ant hva som var i gjære. Nå har vi sett det – et uverdig spill med den største flyktningkatastrofen etter krigen som kulisse. Støttepartiene sier i innstillinga tydelig fra om at regjeringa har endret forutsetningene for forliket på flere punkter. Fremskrittspartiet forbeholdt seg tidlig retten til å stemme for ett og ett forslag, noe de harmdirrende protesterte mot at andre skulle få gjøre i forrige stortingsrunde. Derfor har vi ikke noe bredt forlik i dag. Derfor kan Fremskrittspartiet nå igjen beklage at ikke alt blir vedtatt. Det er trist – og det er uansvarlig – at denne saken brukes til egenmarkering.

Så noen kommentarer til regjeringas forslag om å gi alle enslige mindreårige asylsøkere midlertidig opphold når grunnen til opphold er at vi mangler omsorgspersoner å returnere til. Arbeiderpartiet støtter ikke dette forslaget. Høringsinstansene sier det ikke vil ha effekt. Europarådets menneskerettighetskommisær er enig. I et nytt problemnotat viser han at det er «push», ikke «pull», som er årsaken til flyktningsituasjonen. Han viser hvordan ensidige innstramminger bare gjør vondt verre, fordi det hindrer det eneste som virkelig hjelper, også oss selv – det er god integrering. Da kan vi ikke forsvare å sette mange barns liv på vent. God integrering er også det eneste som hjelper i kampen mot høyreekstreme krefter, som bygger seg opp på flyktningkrisen. Det truer oss alle.

Når VG denne uka kritiserer Arbeiderpartiet for ikke å stå for et tiltak vi innførte, bommer de på mål. Statsministeren, og statsråden nå, uttaler seg i samme baner. Ja, vi innførte midlertidighet for enslige over 16 år. Det var ingen lett beslutning, men et forsøk på å balansere kryssende hensyn med barns beste for øye. Det er forskjell på en 16-åring og en 14-åring. Vi vil ikke senke terskelen ytterligere. Beskyttelsesbehovet skal fortsatt gjelde.

VG sier også at Arbeiderpartiet og Høyre tradisjonelt har stått sammen i asylpolitikken. Det er bare delvis riktig. I forrige periode var det oftere Fremskrittspartiet mot resten, særlig når det stundet mot valg og Fremskrittspartiet trakk innvandringskortet. Nå er det annerledes. Det er ikke Arbeiderpartiet som har byttet side. Det er ikke Arbeiderpartiet som har brakt Fremskrittspartiet i regjering og satt dem til å styre flyktning- og integreringspolitikken. Vi er ikke med på et spill om barns framtid – verken for å tekkes media eller Fremskrittspartiet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingjerd Schou (H) [11:40:00]: Jeg registrerer at både Venstre og Senterpartiet sier at forslag utenfor asylforliket går man ikke inn for. Da er det vel på tide å minne om at asylforliket fra november 2015 hadde et poeng om og et punkt om at regjeringen på egen kjøl – hvis man mente det var grunnlag for det – måtte komme tilbake med tiltak hvis situasjonen tilsa det. Det har regjeringen gjort, og det er det som ligger i asylforliket. Så man kan godt si at man er uenig i det regjeringen foreslår, men at det ligger utenfor forliket – nei, det gjør det ikke. Det var et klart oppdrag fra denne salen. Fra Høyre mener vi at det var riktig at regjeringen gjorde den vurderingen, i lys av den situasjonen som var, og i lys av en situasjon som kan komme. Vi ser også, fra Høyres side, at vi gjerne skulle gått enda lenger og strammet inn på enkelte områder.

Et av de områdene er midlertidighet for enslige mindreårige asylsøkere. Der er det viktig, selv om det er rolig akkurat nå, at vi følger utviklingen nøye, for det kan bli behov for at vi på nytt tar en vurdering av hvorvidt midlertidigheten skal være annerledes enn det vi har i dag, fra 16 år til 18 år. Jeg tør minne om at vi har asylmottak for enslige mindreårige hvor de som bor der, ikke kommer fra krig og konflikt – ikke kommer fra krig og konflikt. I EU har man tatt imot 152 per én million innbyggere, mens vi i Norge har tatt imot 1 020 per én million innbyggere – over 5 000 enslige mindreårige, og det er ikke alle av dem som har behov for beskyttelse, eller som kommer fra krig og konflikt. Sverige har tatt imot bortimot 30 000, altså 3 000 per én million innbyggere.

Norge løser ikke dette alene, og det er med forundring jeg da hører at SV kritiserer regjeringen for ikke å ta internasjonal kontakt, når vi nettopp har hatt en giverlandskonferanse, initiert av vår regjering og vår statsminister, og når nettopp vi og vår regjering benytter mulighetene vi har når det gjelder å ha kontakt med EU – i henhold til EØS-avtalen – og våre naboland, som er EU-medlemmer. Det er altså en organisasjon som SV ikke hegner om og sånn sett ikke har pleid kontakt med, når det gjelder EU.

Det er viktig at europeiske land deler byrden – «sharing the burden». Per nå er det ikke tilfellet. Vi kan se på Estland, Latvia, Litauen, Portugal, Slovakia, Ukraina – det er bare noen titalls. Jeg kommer nettopp fra Slovakia, hvor man ønsker å intervjue hver enkelt, og hvor man virkelig vil stå på for det slovakiske samfunnet. Og det er bare noen få som kommer inn.

Jeg må avslutningsvis gjøre oppmerksom på en lovteknisk inkurie, en bokstavfeil. Det gjelder et mindretallsforslag fra regjeringspartiene som ikke får flertall. Det gjelder §§ 41 b og 41 c første ledd bokstav f. Det skal stå: permanent oppholdstillatelse på grunnlag av tillatelsene nevnt i bokstav a til e, jf. § 62 – ikke «bokstav a til f, jf. § 62», som det står i innstillingen. Det står «f», men det skal stå «e».

Presidenten: Takk for den opplysningen.

Mazyar Keshvari (FrP) [11:43:37]: Det er viktig for oss i Fremskrittspartiet å redegjøre for det overordnede synet vi har i en debatt hvor det er naturlig at man går inn i veldig mange detaljer. I en situasjon der 60 millioner medmennesker er på flukt, må vi ha en målsetting som går ut på hvordan vi kan hjelpe flest mulig av disse medmenneskene. Når mennesker trenger beskyttelse, ivaretagelse og hjelp, skal vi selvfølgelig stille opp, for hvis ikke vi gjør det, hvem skal gjøre det da? Hvis vi ikke gjør det når krisen pågår, når skal vi da gjøre det? Det er utgangspunktet for Fremskrittspartiets politikk på hele dette feltet. Og når vi ser hvor store kostnader og ressurser – som ikke bare dreier seg om penger – man bruker på mennesker som reelt sett ikke er forfulgte, kommer urettferdigheten ganske tydelig fram.

La meg ta et eksempel: Sverige brukte i fjor 70 mrd. kr på direkte kostnader ved mottak av asylsøkere. FNs høykommissær for flyktninger, som er ansvarlig for alle de 60 millionene flyktninger i verden, har et budsjett på 35 mrd. kr. Det sier noe som urettferdigheten i et system der man bruker mer penger på å ta imot mennesker, så skal man vurdere om disse menneskene har beskyttelsesbehov eller ikke, for så å bruke ressurser på å uttransportere disse menneskene. Det er derfor Fremskrittspartiet gjennom mange år har tatt til orde for noe som ser ut til å bli politikk i hele Europa, nemlig at man må ha større flyktningmottak for verdens flyktninger, for reelle asylsøkere, som kan be om beskyttelse der, og dernest tar man ut mennesker i henhold til det man har kapasitet til. Det er ganske likt det systemet man har for uttak av kvoteflyktninger. På den måten kunne man hjulpet dem man har kapasitet til i europeiske land, og samtidig ikke sviktet de som ikke har fysiske, psykiske eller økonomiske ressurser og muligheter til å legge ut på en farefull ferd. De kunne fått beskyttelse, de kunne fått dekket sine primære behov i mottakene i nærområdene, i påvente av enten å bli tatt ut til europeiske land, eller at det har blitt fred og stabilitet i deres egne hjemland, som de da kan returnere tilbake til.

Det er i det perspektivet man er nødt til å se på flyktning- og asylpolitikken som føres i Europa, der det er relativt få som kommer, med tanke på at det er 60 millioner medmennesker som er flyktninger. Men det er så mange at det er med på å bryte ned de systemer man har i de europeiske landene. Ingen er tjent med at Norge eller andre europeiske land skal kollapse økonomisk, eller at systemene for hjelp til flyktninger og asylsøkere skal kollapse.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:46:56]: Det er en veldig viktig sak vi behandler her i dag, og resultatet av den er klare endringer i vår lovgivning og en oppfølging av forlik som er vedtatt tidligere i denne salen. For Kristelig Folkeparti har det fra dag én siden regjeringen fremmet sine forslag vært fire punkter vi har vært opptatt av i den videre behandlingen:

Det gjelder spørsmålet knyttet til barn. Det gjelder spørsmål knyttet til familieliv og retten til det. Det gjelder de forslagene som etter vår mening ikke fremmer integrering, men heller det motsatte. Og til slutt, det helt grunnleggende: Vi skal ha et system hvor vi overholder våre internasjonale forpliktelser. Vi skal respektere folkeretten.

Det er på disse områdene vi ikke i alle de forslagene som regjeringen har fremmet, har støttet regjeringen. Dette har vært lakmustesten – sett fra vår side – og det er på disse punktene vi avviker fra de framlagte forslagene fra regjeringen.

Til selve saken og måten den er behandlet på: Jeg synes det er grunn til å minne om at denne saken kommer som resultat av et forlik. Vi mener også at det ville vært rimelig at det hadde vært utgangspunktet for behandlingen av denne saken. Vi har registrert at regjeringen har valgt å gå for sine primærforslag. Det står regjeringen selvfølgelig fritt til, men det innebærer selvfølgelig at det har den konsekvens at andre partier gjør det samme. Og jeg må nok si at jeg er overrasket over den tilnærmingen som her er valgt, i en sak som har sitt utspring i et forlik hvor man allikevel velger den framgangsmåten. Det er ikke et ansvar som opposisjonen – om det er støttepartier, den reelle opposisjonen eller hva man skal kalle det – har. Det er regjeringens eget ansvar å velge den framgangsmåten. Hvis man er misfornøyd med det, må man selv se tilbake på hvem som er grunnlaget for det. Det er regjeringspartiene selv.

Terje Breivik (V) [11:50:07]: To gongar i vår har kommentator Sven Egil Omdal i Bergens Tidende skrive svært forvitneleg om flyktningkrisa og utviklinga i Europa og dreia parallellen til jarnteppet som vaks fram i åra etter andre verdskrig. I dag er det ikkje for å stengja folk inne, men for å halda dei ute – det er heller ikkje mellom aust og vest, men direkte sitat Omdal: «mellom de som stadig får mer og de som er i ferd med å miste det lille de hadde».

Det er ikkje flyktningane eller innvandrarane som er årsaka til den store arbeidsløysa som store delar av Europa opplever, eller at ein sjølv i Tyskland har millionar av menneske som trass i at dei nærast jobbar livet av seg, ikkje maktar å få endane til å møtast.

Dessverre er det ikkje berre høgrepopulistiske parti i ulike europeiske land som anten feilaktig eller kynisk rettar bakar for smed, behandlar symptom, ikkje årsaker, spelar på framandfrykt og nasjonalisme, og brukar flyktningkrisa medvetne for å auka eigen popularitet.

Dei fleste landa i Europa nærast kappast i «the race to the bottom» og endar opp med å behandla menneske som er på sitt mest desperate, menneske som er villige til å risikera kva som helst for å berga livet for seg og sine nærmaste, nærast som ein pariakaste, og som i iveren over å visa handlekraft indirekte set det europeiske samarbeidet og samhaldet på spel.

Me er alle samde om at det er nødvendig å stramma inn, men skulle me sett to strekar under forslaga frå regjeringa, ville ikkje privilegerte, fredelege Noreg vera eitt av mange land i kapplaupet, men landet som førte an med negative fortegn. Stortinget ville òg ha legitimert ein ministar som kalkulert spelar på framandfrykt, og som tillèt seg ein ordbruk som om flyktningane representerer den største trusselen kongeriket nokon gong har vore utsett for.

Både Noreg og Europa treng eit klokt, samlande, tryggleikskapande leiarskap for å handtera det som truleg berre er starten på ei lengevarande, eskalerande humanitær krise som har styrke i seg til å skru det europeiske samhaldet fleire år tilbake. Eg vil avslutta med å sitera meg sjølv: Leiande politikarar fryktar ikkje framtida, men ser moglegheiter og finn løysingar. Meir enn på lenge er det viktig å hegna om folkerettslege prinsipp og konvensjonar, ta internasjonalt ansvar og vera ein positiv rollemodell. For eit lite land som Noreg har det historisk sett vore heilt avgjerande og eit viktig bidrag for at me er det trygge, privilegerte landet me alle nyt godt av i dag.

Helge André Njåstad (FrP) [11:53:06]: Eg sa i mitt hovudinnlegg at me vil stemma for alt som strammar inn, og for alle gode forslag som er sett fram i denne saka. Eg skal ikkje trøyta forsamlinga med å lesa opp alt som me er for, og alt som me er imot, men eg kan gje presidenten ei liste, sånn at ein veit kva Framstegspartiet skal stemma når me kjem til avstemminga.

Eg kan òg gleda Senterpartiet, som var oppteke av grensekontroll, med at me stemmer subsidiært for det nest beste når det beste som regjeringa har lagt fram, eventuelt ikkje blir vedteke når voteringa kjem seinare. Eg kan òg forsikra om at me vil stemma for forslag nr. 17, som seier at ein ber regjeringa koma tilbake med endra tidsfristar for å søka om familiegjenforeining. Då er det litt viktig å leggja til grunn den forståinga som me har hatt i komiteen, om at det tyder at regjeringa kjem tilbake til Stortinget med samla forslag til både tidsfristar og endra lov- og regelverk for familiegjenforeining, og at dagens regelverk er som det er inntil Stortinget har fått behandla forslaget til regjeringa. Då tenkjer me òg på at underhaldskravet er ein del av den forståinga.

Eg må òg kommentera representanten Lauvås, som prøvde å skapa eit inntrykk av at statsråd Listhaug og eg hadde forskjellig innfallsvinkel. Då kan han umogleg ha høyrt innlegget til statsråd Listhaug, som sa identisk det same. Me er glade for at det blir eit strammare regelverk, men me skulle gjerne sett at fleire parti var med på å gjera det enda strammare, og ansvaret for at det ikkje blir gjort, kviler spesielt på Arbeidarpartiet, som frå desember til i dag har skifta på kor streng ein ønskjer å vera. Eg reagerer òg på at det blir framstilt som overraskande at regjeringspartia stemmer for regjeringa sin proposisjon, og at ein på den måten har stengt ute at ein skal kunna ha subsidiær einigheit med andre parti. Det er så feil som det går an å bli, og når det blir gjenteke nok ein gong frå fleire at man kunne fått fleire innstrammingar ved å sitja i eit lukka rom og forhandla, må eg nesten utfordra dei som meiner det. Kva for innstrammingar er det ein kunne ha fått på eit bakrom, som ein ikkje får gjennom votering i salen? Då kan ein bruka denne debatten til å fortelja folk det. Me har forsøkt å bli einige med fleire parti om mykje, og det var ingen som ville koma oss i møte på dei punkta som regjeringa har fremma. Men det er ein siste moglegheit i dag, og det er å trykka for regjeringspartia sine forslag – for dei partia som ikkje ønskjer å ta ansvaret for at me ikkje får det strengaste regelverket som Framstegspartiet ønskjer.

På mine siste 26 sekund er det eitt forslag som eg reagerer spesielt på, og som fleirtalet står inne i, og det er vedtak XV, som er at «Stortinget ber regjeringen vurdere hurtigspor for saksbehandling i klare innvilgelsessaker». Det har ein enorm pulleffekt, sånn som eg vurderer det, å seia at ein skal hurtigbehandla innvilgingar når me behandlar innstrammingar i Stortinget i dag. Eg kunne godt tenkt meg at statstråden kunne sagt litt om korleis ho vurderer pulleffekten på det, og eg vil appellera til at stortingsfleirtalet tek ansvar og stemmer mot vedtak XV, for me kan ikkje ha ein sånn pulleffekt vedteke i dag.

Presidenten: Presidenten er glad for stemmeforklaringen som er blitt gitt.

André N. Skjelstad (V) [11:56:33]: Vi behandler jo flere saker nå, og da er det greit også å si noen ord om den andre saken, om å åpne for internering av personer som omfattes av prosedyren med hurtigbehandling, den såkalte 48-timersprosedyren. Dette gjelder personer med åpenbare grunnløse asylsøknader som returneres til et land som det er trygt å returnere til. Årsaken til dette er at asylsøkere forsvinner for utlendingsmyndighetene før saken er avgjort, og en kortvarig internering sikrer også bedre mulighet for en rask retur. Jeg vil understreke at det skal være kortvarig, maksimum 72 timer, og helst enda kortere.

For Venstre har det vært helt avgjørende at det gjøres unntak for mindreårige og barnefamilier, at vi ikke kan internere barn. Meldeplikt eller bestemte tilholdssted er mindre inngripende. Venstre har behov for å understreke at prosedyren bare gjelder et begrenset antall land som man legger til grunn etterlever de internasjonale menneskerettighetene på et akseptabelt nivå, og at en eventuell utvidelse må begrenses til land som i dag behandles i 3U-prosedyre.

Venstre er glad for at det er flertall i komiteen, og mener at det må utvises varsomhet når det gjelder økt bruk av tvangsmidler overfor personer som har begått kriminelle handlinger. Flertallet er også enig i at grunnlaget ikke kan brukes generelt. Endringen etablerer kun en adgang til å pågripe og fengsle. Flertallet, inkludert Venstre, mener også at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering.

Når det gjelder den første saken, ønsker jeg å gi en stemmeforklaring. I forhold til tilknytningskravet, som også er en del av det som er framlagt, viser Venstre til innstillingen og støtter forslaget om tilknytningskrav og familiegjenforeningssaker med de føringer som ligger i flertallets merknader og forslag. Men usikkerheten om et slikt tilknytningskrav er i tråd med folkeretten, og det faktum at Danmark den 24. mai 2016 ble dømt i EMD for å stille krav til tilknytning, gjør at vi likevel stemmer imot § 51 nytt tredje og fjerde ledd, som meldt tidligere i debatten.

Presidenten: Presidenten takker for stemmeforklaring.

Marit Arnstad (Sp) [11:59:15]: Det har vært interessant å lytte til debatten. Mange talere har vært opptatt av de brede forlikene som ble inngått i vinter omkring innvandringsregulering og integrering. Det er riktig at de forlikene har skapt et godt grunnlag for en videre oppfølging i Stortinget. Dagens innstilling viser også at partiene på Stortinget er enige om svært mange forslag, og at vi etter dagens behandling kommer til å få en bedre og bredere plattform for innvandringspolitikken enn vi har hatt tidligere. Det er viktig.

Storparten av de forslagene som regjeringen foreslo, får den flertall for. Det er noen få forslag det ikke kommer til å være flertall for i dag. Det ene av dem handler om enslige mindreårige asylsøkere. Der er det noen av oss som vurderer det slik – men Senterpartiet står sjølsagt inne for det vi har vært med på tidligere omkring enslige mindreårige mellom 16 og 18 år – at det er betydelig forskjell mellom mindreårige på 12 år og mindreårige på 16 år. Det er en stor forskjell mellom det å ha et beskyttelsesbehov og det ikke å ha det.

Når det gjelder familieforening, er det riktig at en i forliket sa at der skulle det strammes inn. Det foreslår også flertallet i dag, men ikke å stramme inn så mye som det Fremskrittspartiet skulle ha ønsket seg.

Det er ikke alle statsråder forunt å få så brede forlik liggende til grunn for den politikken de skal legge fram for Stortinget. Det er heller ikke alle statsråder forunt å få så mange partier bak et forlik for den politikken de skal legge fram for Stortinget, og flertallet i salen har lojalt fulgt opp det forliket gjennom den innstillingen som behandles her i dag. Da er det overraskende at statsråden over flere uker i alle mulige aviser har valgt å snakke ned tre fjerdedeler av sine egne forslag, som i dag får flertall. Det er vanskelig å forstå hvorfor statsråden snakker ned de innstrammingene som faktisk blir gjort her i dag, for det er det hun gjør når hun de siste ukene har snakket ned forslag som hun sjøl la fram, og som i dag får flertall. Det er merkverdig og pussig, for det kan gi inntrykk av at Norge ikke foretar innstramminger i dag, og det er vel det motsatte inntrykket av det statsråden ønsker å skape overfor verden omkring. Men vi vet jo alle sammen hvorfor det skjer. Det skjer fordi statsråden setter det politiske spillet foran sakenes innhold. Det blir viktigere å angripe andre parti enn det blir å diskutere sakene i seg sjøl. Det er viktigere å fokusere på de få forslagene en ikke får flertall for, enn på den majoriteten en får flertall for.

Så må jeg bruke mine siste sekunder til å si litt om grensekontroll. Det er nå engang slik at grensekontroll er ikke unntaket i verden. Det er det vanlige, det alminnelige, i verden. Det er Schengen som er unntaket, og Schengen har brutt sammen. Europas diskusjon om ytre og indre grenser har brutt sammen, og da skal en ikke late som om det ikke er tilfellet og gjemme seg bak de midlertidige grensekontrollene som andre land har innført.

Karin Andersen (SV) [12:02:36]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke de frivillige, som har gjort en fantastisk jobb da det kom mange til Norge, og kommunene. Uten dem hadde dette raknet helt, for regjeringen var jo totalt passiv. Stortinget måtte til og med be regjeringen om å ordne opp på Storskog. Lovendringen, det hastevedtaket som Stortinget gjorde da, har ikke stått seg i ettertid. Nå må man behandle asylsøknadene.

Så sjøl om jeg nå vil takke representantene Terje Breivik, Lise Christoffersen og Stine Renate Håheim for veldig gode innlegg, står kritikken fra SV mot flertallet ved lag: Hva i all verden var det som skjedde da man klarte å la seg rive med av regjeringens skremsler til å være med på å fremme og be dem om å fremme forslag som er i strid med våre internasjonale forpliktelser, og som ville ramme dem som har beskyttelsesbehov?

Jeg har også behov for å spørre om disse innstrammingene som nå skal gjøres med grensekontroll: Alle skjønner at det er behov for å gjøre noe på grensa hvis det står tusenvis av mennesker der. Det er jo den situasjonen Libanon opplever, Tyrkia opplever, Jordan opplever – og Libanon har stengt grensa. Men i Norge mener man altså at det i en slik akutt situasjon er enkeltpolitimenn som skal stå på grensa og avvise tusenvis av flyktninger. Når vi altså forventer at nærområdene skal stille opp når krisa er på deres grense, lager man et slags forslag som jeg tror for alle praktiske formål ikke vil kunne fungere i en slik situasjon, men da skal man heller ikke stille opp. Så det er veldig mye her som ikke stemmer.

Til slutt: Representanten Schou kan ikke ha hørt mitt innlegg. Men det er grunn til å kritisere regjeringen for all den sendrektigheten og mangelen på handlekraft som de har vist når det gjelder å håndtere situasjonen i Norge. Redningsaksjonen i Middelhavet fremmet SV forslag om. Regjeringen og flertallet stemte det ned. Så, i ettertid, kom den. Vi har bedt om at regjeringen tar initiativ til å reforhandle Dublin-avtalen og få en bedre ansvarsdeling. Regjeringspartiene og stortingsflertallet har stemt det ned. Jeg vet at representanten Schou har vært borti dette i Europarådet, men det har ikke fått noen innvirkning i denne salen. Vi har bedt regjeringen ta andre internasjonale initiativ for å kunne løse flyktningsituasjonen – ikke nødvendigvis at ingen skal komme til Norge, men at vi sammen med andre kan berge livet til folk og sikre dem trygghet.

Det er riktig at regjeringen har bevilget mer penger til nærområdene. Det er bra, det sa jeg i mitt innlegg, men det er selvfølgelig altfor lite når folk som sitter der, opplever at ungene deres ikke får skolegang på mange år, og at matrasjonene er halvert. Da flykter folk!

Eirin Sund (A) [12:05:52]: Jeg har lyst til å starte med å gjenta noe som representanten Stine Renate Håheim sa så klokt: Vi har ikke en krise her, det er de millionene av mennesker som lever på flukt, som er i krise. Vi har et ansvar og vi har en plikt til å avhjelpe situasjonen.

Når jeg hører på debatten, reflekterer jeg rundt et par ting: For meg er det slik at ingenting er svart eller hvitt, ingenting er enten eller eller. Jeg har lært, etter å ha levd i livet i 49 år, at politikk er det muliges kunst. Det er tradisjon i denne salen, i dette huset, for å finne sammen i krevende tider, for da står det seg også gjennom morgendagen. Men for å få til det må en ville det, ønske det. Fremskrittspartiet ville ikke det, og statsministeren har latt seg diktere – faktisk av Carl I. Hagen – til at dette skulle en ikke gjøre.

Jeg har lyst til å takke dem som ville være med på å prøve å få til noe, og jeg har også lyst til å takke dem som i alle fall prøvde å få til noe. For det er slik at ingen har monopol på vettet – det er noenlunde likt fordelt på oss alle.

I denne salen er det ideologiske forskjeller, og det skal det være, men jeg har lært at kunnskap og innsikt fra fagfolk – og til og med fra folk i andre partier – har flyttet meninger, det har flyttet syn, og det har også gjort det hos meg selv.

Hvis statsråden oppriktig ville fått et bredt forlik, så måtte hun og hennes kommet rundt bordet og villet det – på en skikkelig måte. Men det er slik som i eventyret «Prinsesse vil ikke» – jeg skal ikke fortelle hva det er, det kan en lese etterpå, men det gikk ikke veldig godt med prinsesse vil ikke til slutt.

Det er slik at retorikken til statsråden består, den har vært helt lik i uke etter uke – hun sammenligner Sverige og Kina, hun forteller til det kjedsommelige at Arbeiderpartiet vingler, og at kursen er endret. Arbeiderpartiet sa i romjulen at vi skulle behandle saken internt i partiet, men vi sa allerede da at vi kom til å være enige med regjeringen på flere av punktene. Men i motsetning til Fremskrittspartiet, som bare vil det de mener er rett, har vi lyttet til jurister, advokater og frivilligheten, også de frivillige som jobber ute, og det er den kunnskapen – og vårt program – som har dannet grunnlaget for de forslagene vi har utformet, og som også har dannet grunnlaget for de forslagene vi er med på, som regjeringen har fremmet.

Det er «streng», «rettferdig» og «human» som skal stå i fokus, men det innebærer at en iallfall har to tanker i hodet samtidig og er opptatt av å finne løsninger. Jeg opplever at Fremskrittspartiet er opptatt av å være streng, og så glemmer en rettferdig og human. Jeg synes at komitélederen sa det ganske godt i sitt siste innlegg. Han sier at det egentlig ikke var noen vits i å sette seg rundt bordet, for det var likevel ingen som ville høre på dem. Det er jo ikke akkurat et godt utgangspunkt å gå inn i forhandlinger og samtaler med.

Bjørn Lødemel (H) [12:09:04]: Eg hadde eit spørsmål til representanten Greni tidlegare i dag om kvifor Senterpartiet vil at Noreg skal gå ut av Schengen-avtalen. Det er heilt ufatteleg at Senterpartiet meiner at vi i den situasjonen vi no er i, skal rokke ved det europeiske samarbeidet som finst rundt grensekontroll. Trur Senterpartiet at ein kan plukke à la carte av tiltak som kan få kontroll på tilstrøyminga gjennom Europa? Trur Senterpartiet at ein kan få kontroll på situasjonen om ein ikkje har eit breitt samarbeid i heile Europa for å registrere og følgje med på kven som er på veg gjennom Europa, til dømes kriminelle eller personar som har søkt asyl i andre land?

Når representanten Greni frå Senterpartiet seier at Schengen-samarbeidet ikkje fungerer, burde ikkje Senterpartiet heller fokusere på korleis ein kan styrkje det europeiske samarbeidet i staden for å svekkje det? Situasjonen i dag er at det er ein aukande straum av flyktningar til Europa. Det er fleire titals millionar på flukt. Vi ser fleire båtlaster som er på veg over Middelhavet – mange av dei med tragisk utfall. Tyrkia held i dag stand. Vi må rekne med at ein del av den flyktningstraumen som er på veg inn til Europa, vil kome lenger nordover, og ein del av den vil kome til Noreg.

Regjeringa viser i proposisjonen til at migrasjonsutfordringane i Europa er høgaktuelle i EU og i Schengen-samarbeidet. Noreg skal delta i dette samarbeidet, og eg er glad for at et breitt fleirtal på Stortinget vil halde fram med det.

Ingjerd Schou (H) [12:11:12]: Nå har kollega Njåstad redegjort for Høyre og Fremskrittspartiets stemmegivning hvor vi stemmer subsidiært, så da er jeg spart for det. Det er veldig bra. Jeg håper også at Senterpartiet kan redegjøre litt for sin stillingtaken til XV, om dette hurtigsporet. Jeg synes det er overraskende at Senterpartiet står inne i det når det er snakk om et hurtigspor og om å få asylsøkere til å komme rett i arbeid uten at man dermed har forbehold om at man har godtgjort hvem man er, og at man faktisk har et beskyttelsesbehov.

Så er det slik at folk i krise, i krig, på flukt og i fattigdom leser også elektronisk. Det gjør også kriminelle. Det er nok å henvise til den debatten vi hadde i fjor om hvorvidt vi skulle ta imot 10 000 kvoteflyktninger, som noen mente, som ble til 8 000 kvoteflyktninger over tre år, og da noen kom til våre landegrenser og mente at de var invitert. Da er budskapet og signalet gått ut i verden, og man leser det som man vil – som av og til vi kan gjøre. Man leser det også slik, særlig når man er i en fortvilet situasjon, at til Norge kan vi dra.

Så er det også slik at Norge er en endestasjon på en fluktrute som starter langt der ute, i Syria eller i Afghanistan eller andre land langt av gårde. Da er det viktig at vi har tiltak som virker, fordi det er slik at man leser det der ute.

Jeg minner nok en gang om at jeg tror at vi må komme tilbake til situasjonen i forhold til midlertidighet og enslige mindreårige asylsøkere. Det er en situasjon vi skal følge nøye, men som vi helt klart ikke med sikkerhet kan si er avklart slik situasjonen er nå.

Det er heller ikke slik at Norge er det eneste land som nå gjennomfører innstramninger i asylpolitikken. Det er flere europeiske land som gjennomfører det samme som en reaksjon på den massive tilstrømningen man har opplevd. Både Sverige og Tyskland har foreslått midlertidige innstramninger også i retten til familiegjenforening, og jeg mener det er uheldig at vi ikke har et regelverk som i større grad er harmonisert med våre naboers.

Helt avslutningsvis skal jeg bare replisere til representanten Andersen at Norge bidrar mer enn veldig mange andre land. Vi er nesten i toppen i nærområdene og i bistand der, og vi bidrar i Middelhavet med både «Peter Henry von Koss» og «Siem Pilot», som flere i salen, inkludert meg selv, har vært til stede på og sett det viktige arbeidet som nordmenn gjør ute. Så det å etterlyse at Norge ikke bidrar på veldig mange områder i de arenaene vi er i og med de midlene og ressursene vi har, blir for meg helt feil.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:14:20]: Det var representanten Njåstads ønske at jeg skulle si litt om det med hurtigspor, som jeg er veldig overrasket over at et flertall vil stemme for. Dette var etter det jeg har forstått, et forslag som var på bordet før jul da man diskuterte innstramninger, og det ble med god grunn ikke en del av asylforliket, fordi det i realiteten heller innebærer en oppmykning.

Jeg var og besøkte Oslo-politiet tidligere i uka og fikk redegjort litt for hvordan man jobber med ID-juks, som er ganske omfattende, og man fikk også et innblikk i hvor mange saker man egentlig har jobbet med. Det er helt klart at når det er høy innvilgelsesprosent i enkelte saker, ser man at også tilstrømningen innenfor disse kategoriene øker, og også av dem som prøver å jukse.

Så til representanten Christoffersen. Ja, jeg ble spurt av Aftenposten om jeg var bekymret for mine barns framtid. Det tror jeg de aller fleste foreldre er. Jeg har lært der jeg kommer fra, at man skal ikke lyve. Det vi nå gjør, kommer til å ha betydning framover. Vi må tenke på hvilken velferdsmodell vi skal ha i framtiden. Vi må tenke på bærekraften i velferdstjenestene, velferdsordningene. Vi må tenke på hvordan arbeidsmarkedet i Norge skal utvikle seg. Vi har et arbeidsmarked i Norge der det er svært vanskelig for dem som er uten utdanning. Mange av dem som kommer, har ingen utdanning. Mange av dem er også analfabeter og starter på scratch. Derfor er det viktige ting å ta med seg når man tenker på hvordan man skal styre dette framover.

Jeg registrerte at representanten Breivik snakket om at statsråden sprer fremmedfrykt. Jeg vil bare fra talerstolen ta avstand fra en slik karakteristikk, og jeg mener at det er på tide at vi slutter med den typen hersketeknikker. For det er altså sånn at i Norge føres det en realistisk debatt, og vi bør kunne diskutere det som er utfordringene. Det er i hvert fall jeg opptatt av, og det tror jeg står seg også framover. Når vi ser til nabolandet vårt, der man har feiet ting under teppet, ser man også de utfordringene som har ulmet, og som nå kommer til overflaten i rikt monn. Dit vil ikke jeg at Norge skal gå.

Så til slutt til representanten Arnstad, som snakket om politisk spill. Jeg vil bare minne om at regjeringen og regjeringspartiene har stått fast i denne saken hele tiden. Vi har ikke vinglet. Vi har stått fast enten det har vært populært eller upopulært. Det som overrasker meg, er at flere partier sier at man hadde mer å gå på, man kunne vært med på ytterligere innstramninger. Da mener jeg at det hadde vært bra dersom man hadde fremmet forslag om det, slik at vi kunne fått en enda strengere politikk. Jeg har i dag vært veldig tydelige på at det som blir vedtatt nå, blir innstramninger. Det blir den strengeste innvandringspolitikken Norge noen gang har hatt, men vi skulle ønske at den var enda strengere. Og det er de signalene som skal gå ut, at det blir den strengeste innvandringspolitikken noen gang.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:17:42]: Alle ønsker å hjelpe verdens fattige og forfulgte. Det har vi fått inn med morsmelken, vår oppdragelse og gjennom landets kristen-kulturelle arv.

Det er når disse idealene kolliderer med konsekvensene, at man blir i villrede. Noen velger å lukke øynene og håper at det går bra til slutt. Man vil ikke lære – man vil integrere. Man fremstiller det som om det er språk og arbeid som er nøkkelen til integrering, men det er det ikke. Selvsagt er språk og arbeid viktig, men det er kun en praktisk del av hva det vil si å være integrert. Det er aksepten av våre frihetsverdier som er nøkkelen. Det er først når en innvandrer har forstått at vårt samfunn er basert på individualisme og har akseptert at i den vestlige verden er ikke likeverd, likestilling, ytringsfrihet, toleranse, pluralisme, religiøs frihet og seksuell frihet rådgivende. De er absolutte – de må assimileres. Da må dem som får bli i landet, tilpasse de delene av sin kultur og religion som bryter med disse verdiene. I dag opplever vi det motsatte. Europa opplever segregering, aggresjon og muslimsk ekstremisme. Det skyldes ikke sosioøkonomiske forhold. Det skyldes manglende vilje til tilpasning. Vår frihetsbaserte kultur oppfattes som en svakhet, og det er derfor landene som har hatt størst og raskest innvandring, sliter mest. Innvandring og integrering er to sider av samme sak.

Det er nettopp derfor innvandringen må begrenses. Man kan ønske å hjelpe, men vi kan ikke hjelpe så mye at selve grunnlaget for å kunne gi hjelp forsvinner. Det gjelder både kulturelt og økonomisk. I dag henter mer enn halvparten av nordmenn med pakistansk opprinnelse ektefeller i foreldrenes opprinnelsesland. Dette er unge menn, født i Norge. Kvinnen snakker naturligvis ikke norsk. Hun får ansvaret for å oppdra barna. Resultatet er at syv av ti nordmenn med pakistansk bakgrunn trenger spesialundervisning i norsk ved skolestart. Familieetablering er det aller største hinderet for å få til tilpasning og assimilering av våre frihetsverdier. Derfor er vedtaket om tilknytningskrav og 24 års aldersgrense helt sentralt.

Det er vanskelig å presentere tall når det gjelder manglende aksept av frihetsverdier, men stikkord er manglende frihet for kvinner, demonstrasjoner mot ytringsfrihet, mangel på religiøs frihet og manglende aksept for homofili.

Men det finnes tall for familiegjenforening og deltakelse i arbeidslivet. La meg presentere noen.

I 2008 var 50 pst. av innvandrerne fra Afrika sysselsatt. I 2015 var tallet 41 pst. Tallet for Asia var 53 pst. Innvandrere fra Syria hadde lavest sysselsetting av samtlige land, med 20 pst.

Tall for sysselsetting etter enkeltland viser tydelig at kultur teller. Muslimske land ligger alle i den nederste delen av sysselsettingsskalaen, mens asiatiske land som India ligger høyere med 59 pst., østeuropeiske land som Polen så høyt som 70 pst., og svensker helt på topp med 78 pst.

Det kom 31 000 asylsøkere til Norge i 2015. Historisk vil tre av fire få opphold, eller ca. 23 000. Videre vil hver flyktning i følge SSB i snitt få innvilget familiegjenforening for 0,73 personer. 23 000 blir dermed til 40 000 – eller la meg benytte en analogi: et fullsatt Ullevål stadion, samtidig som 12 000 ikke får plass. Dette er tallenes tale, en tilstrømning helt uten bærekraft.

Dag Terje Andersen (A) [12:20:57]: Det har vært interessant å følge denne debatten. Det forelå et godt utgangspunkt for konstruktivt samarbeid med brei enighet før jul, der Stortinget viste stort ansvar og raskt behandlet nødvendige tiltak. Men muligheten til å bygge på det beste i Stortinget, at vi i store nasjonale spørsmål kan finne sammen, har blitt skuslet bort av regjeringspartiene. I stor grad lider jo regjeringspartiene i dag nederlag, og det er rett og slett fordi de selv valgte politisk spill framfor lederskap.

En del av det spillet har bestått i påstander om at Arbeiderpartiet har snudd – det har vi hørt her i dag. Jeg hadde gleden av å være ansvarlig for dette saksområdet under regjeringa Stoltenberg, både høsten 2008 og forsommeren 2009 da vi la fram innstrammingstiltak. Og vi gjorde det i all hovedsak sammen med SV og sammen med Senterpartiet fullt ut. Jeg kan forsikre om at ikke på noen av de områdene vi strammet inn, har Arbeiderpartiet snudd.

Når det gjelder enslige mindreårige, har enkelte framstilt det som om – statsråden gjorde det i stad – vi burde vært med på ytterligere innstramminger, og at vi har snudd. Nei, vi står på akkurat den samme vurderingen som vi gjorde under regjeringa Stoltenberg. Vi mener fremdeles det er riktig å ha muligheten til midlertidig opphold for dem som ellers ikke ville fått opphold, men der en ikke kan finne en omsorgsperson. Men det er noe helt annet enn den utvidelsen som regjeringa nå står for. Tvert imot har vi ikke snudd, men vi har jobbet grundig med de forslag som har kommet, og utviklet en egen plattform som Arbeiderpartiet står trygt på, med nødvendig streng innvandringspolitikk, men samtidig en inkluderende integreringspolitikk. De tingene hører sammen, det er en videreføring av vår linje. Og det er i stor grad vårt helhetlige alternativ som til slutt blir vedtatt.

Jeg må få lov til å si at det var befriende å høre Hellelands innlegg, som også pekte på det ansvaret vi har for de menneskene som faktisk kommer til Norge og skal være her, at vi får en god inkluderingspolitikk – ikke tegn til å spre myter eller skremme innbyggerne, som Terje Breivik beskrev veldig fint i sitt innlegg.

Regjeringa har sjøl valgt politisk spill framfor lederskap. Jeg er ikke så veldig skuffet over Fremskrittspartiet, for jeg hadde ikke så mye mer forventning, men jeg savner lederskap fra landets statsminister.

Mazyar Keshvari (FrP) [12:24:15]: Arbeiderpartiet er nødt til å begynne å bestemme seg, for de står ikke i en spagat bare i disse spørsmålene generelt, men de gjør det i debatten i dag. Fraksjonsleder for Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, starter debatten her i dag med å slå fast at det vil bli innført betydelige innstramninger som et resultat av proposisjonen som er lagt fram, mens representanten Dag Terje Andersen mener at dette har havarert.

La meg få lov til å minne om hvordan denne proposisjonen ble til og hva den bygger på. Proposisjonen bygger på tre elementer. Det ene er asylavtalen som ble inngått før jul. 161 av 169 representanter sto bak den avtalen. Dernest bygger den på Nydalen-avtalen, som er mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti. Og det tredje punktet er den bestillingen Stortinget la inn til regjeringen om å komme tilbake med egnede tiltak tilpasset den situasjonen man er i.

At man da skulle ha forhandlinger om forhandlingene som hadde vært, ville i hvert fall vært tafatt av regjeringen. Regjeringen har lagt fram en proposisjon som et svar på de inngåtte avtaler. At noen er uenig i det, er selvfølgelig helt legitimt, men man kan ikke framstille det som at regjeringspartiene ikke ønsket å forhandle. Hva skulle vi forhandle om? Dersom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og andre partier mener at det var mulig å få til flere innstramninger, hvorfor har de ikke fremmet disse forslagene? Alle partiene har jo lagt fram sine primærstandpunkt.

Fremskrittspartiet sa fra dag én at dette er en sak som vi behandler på en ordinær måte. Vi finner oss ikke i en udemokratisk tilnærming der partier i Norges nasjonalforsamling skal bli nektet å stemme for politikk som de mener er helt nødvendig for landets framtid. Og det har vi holdt oss til. Dersom Arbeiderpartiet mener at det er flere innstramninger som er mulig i denne saken, hvor er disse? Hvorfor er det nødvendig med forhandlinger etter forhandlinger for å legge fram hva slags innstramninger man ønsker? Arbeiderpartiet har lagt fram sine forslag i denne saken. Ett av dem innebærer at det blir mer liberal politikk enn det som er i Sverige. Arbeiderpartiets representanter har misforstått og spør: Hvorfor har ikke Fremskrittspartiet kopiert Sveriges politikk? Det er fordi vi er uenig i Sveriges politikk. Vi har foreslått betydelig strammere politikk på det som går på familiegjenforening. Poenget er at Arbeiderpartiet fremmer forslag som også er liberaliserende på det feltet. Dernest kommer de i salen og sier at det hadde vært mulig å få til ytterligere innstramninger hvis man hadde hatt flere forhandlinger. Det står ikke til troende.

Helga Pedersen (A) [12:27:32]: Påstandene fra Fremskrittspartiet om at Arbeiderpartiet står for en liberaliserende politikk, blir jo ikke riktige selv om de gjentas veldig, veldig ofte. Ikke på ett eneste punkt foreslår Arbeiderpartiet å liberalisere asylpolitikken, tvert imot.

Så skal jeg kommentere et par av de sakene som er kommet opp i debatten. Det gjelder for det første XV, som komitélederen har kommentert, et forslag om å vurdere hurtigspor. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet vil stemme imot å vurdere det – jeg vet ikke om det skyldes sviktende tillit til regjeringens vurderingsevne eller noe annet. Raskere saksbehandling er en veldig sentral del av asylforliket, og det skulle bare mangle at man ikke så etter forbedringsmuligheter og raskere muligheter. Arbeiderpartiet har ikke tatt til orde for noen oppmykning av regelverket som sådant eller å endre skrankene for beskyttelse, heller ikke å endre kravene til ID, som det her ble antydet.

For det andre registrerer jeg at Fremskrittspartiet og Høyre prøver å skape et feilaktig inntrykk, at Arbeiderpartiet ikke ønsker at flyktninger skal greie seg selv. Det er helt feil. Vår tilnærming til dette er at vi skal stille krav, og vi skal stille opp. De kravene vi stiller, må det være realistisk å nå, ellers har de ingen verdi. Jeg vil si det så sterkt: Jeg vil ha meg frabedt at Fremskrittspartiet belærer Arbeiderpartiet om å klare seg selv, så lenge Fremskrittspartiet holder på kontantstøtten, en målrettet ordning for å betale innvandrerkvinner for å holde seg utenfor arbeidslivet. Jeg vil nok en gang minne om at fire av ti kontantstøttemottakere har innvandrerbakgrunn.

Til slutt: Som veldig mange representanter har understreket, også Dag Terje Andersen: Stortinget gjør i dag betydelige innstramninger. Jeg forventer at statsråden kommuniserer det også utad – og slutter å reise rundt på turné i Europa for nærmest å markedsføre hvor liberalt det er blitt i Norge. Det hjelper ikke at det er riv ruskende galt, hvis det likevel er det som er det etterlatte inntrykk etter statsrådens Europa-turné. Jeg forventer at regjeringen tar det ansvaret de har, og at de nå gjennomfører og også kommuniserer Stortingets politikk og lovendringer på en korrekt måte.

Marit Arnstad (Sp) [12:30:28]: Jeg kan si til representanten Keshvari at nei da, Senterpartiet skal ikke nekte Fremskrittspartiet og Høyre verken å stemme eller å argumentere for noe som helst. Vi er glad for at tre fjerdedeler av de 40 forslagene om innstramning som statsråden lanserte, kommer til å bli vedtatt her i dag – vi er glad for det.

Det er derfor vi heller ikke helt forstår hvorfor statsråden har brukt så mye tid på å snakke ned de innstramningene hun faktisk får vedtatt, fordi det lett kan gi det inntrykket at Norge ikke foretar innstramninger – og det er vel det motsatte av det statsråden burde ønsket å formidle til omverdenen. Det er da vi sier at det ser ut som om det blir viktigere for statsråden å angripe andre partier enn å diskutere sak. Det blir viktigere å fokusere på den fjerdedelen hun ikke får igjennom, enn på de tre fjerdedelene som i dag blir vedtatt. Det er sørgelig, det er synd for sakens del.

Jeg fikk ikke sagt alt jeg ønsket om grensekontroll, så jeg er glad for at representanten Lødemel ga meg mulighet til det. Først vil jeg si at det forslaget som vedtas her i dag, om bortvisning ved grensen, er betydelig tøffere enn den alminnelige grensekontroll. En grensekontroll er ikke noe mytisk, det er rett og slett en mulighet til å kunne ha oversikt over hvem som kommer til riket, og hvem som oppholder seg i riket til enhver tid.

Det er – som jeg sa i mitt innlegg – heller ikke unntaket i verden omkring oss, grensekontroll er det vanlige. Det er Europa som er unntaket, det er Europa som har innført Schengen, og det fungerer ikke i dag. Europa har ikke kontroll på sine ytre grenser. Dermed har også tanken om indre åpenhet brutt sammen. Det er mange som later som om det ikke er tilfellet, og som nok lener seg på – og i sitt stille sinn har krysset fingrene for – at andre land nedover i Europa har innført grensekontroll, så da kan vi håpe at det vedvarer, uten at vi trenger å ta en debatt om spørsmålet om grensekontroll.

Grensekontroll i seg sjøl hindrer heller ikke asylsøknader. Den som kommer til en norsk grense, har rett til å få behandlet sin asylsøknad også når man har grensekontroll, men det gir Norge en mulighet til å ha kontroll på hvem det er som passerer norsk grense, og hvem som befinner seg i riket til enhver tid.

Det er heller ingen motsetning mellom å delta i politisamarbeid og det å ha grensekontroll. Vi har en avtale med Europol, vi har inngått en rekke konvensjoner knyttet til både politi- og straffesakssamarbeid med europeiske land, og vi har mulighet til å opprettholde den delen av det sjøl om vi innfører grensekontroll i Norge.

Fra Senterpartiets side ser vi fram til oppfølgingen av de vedtakene som blir gjort i dag, og også til den videre debatten – som jeg håper blir like omfattende – om integreringstiltak og om hvordan man skal bosette de flyktningene som nå er kommet til Norge, og som får opphold her.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Heidi Greni (Sp) [12:33:41]: Jeg må si at jeg er litt forundret over at både Njåstad og Schou er så oppskjørtet over forslaget til vedtak XV, for i punkt 3 i asylforliket står det at vi skal styrke saksbehandlingen og dempe presset på mottaksapparatet, og departementet er også opptatt av det samme i sine meldinger. På side 19 i integreringsmeldingen står det:

«I perioder med lange saksbehandlingstider kan det være aktuelt å innføre enkelte tiltak for grupper som har høy sannsynlighet for å få innvilget sin søknad om beskyttelse.»

Det er rett og slett det vi gjør her, vi prøver å se på hva vi kan gjøre. Vi har nå sørget for et hurtigspor når det gjelder åpenbare avslagssaker, og det er veldig bra, det må prioriteres, men samtidig ser vi at på tross av store bevilgninger til UDI greier de ikke å få opp saksbehandlingskapasiteten tilfredsstillende, og det blir store restanser.

I Finland f.eks. har man håndtert dette på en mye bedre måte. De har greid å holde tritt med den økte tilstrømningen, og de slipper at det hoper seg opp så mange i mottak.

Så høres det ut som at vi har foreslått at det skal settes i gang et hurtigspor. Det har vi ikke gjort. Stortinget ber regjeringen «vurdere hurtigspor for saksbehandling i klare innvilgelsessaker for å frigjøre saksbehandlingskapasitet». Vi ber altså regjeringen «vurdere» dette, og jeg kan garantere at hvis den vurderingen fra regjeringen går ut på at det vil ha negative konsekvenser for asyltilstrømningen eller andre negative konsekvenser, vil Senterpartiet stemme imot hvis slike forslag blir fremmet her i salen.

Men når Schou og Njåstad er redd for at regjeringen skal foreta en slik vurdering, må jeg nesten lure på om de ikke har tiltro til at regjeringen vil gjøre dette på en god måte, og gjøre gode vurderinger. Jeg har tiltro til at statsråden vil gjøre gode vurderinger, og ber om at det blir vurdert for at vi skal få ned den køen som er i mottak. Per i dag er det faktisk slik at det er ledig bosettingskapasitet rundt omkring i kommunene, men saksbehandlingstida er så lang at det er ingen å bosette. Det er veldig uheldig, for de kommunene som har gjort en kjempejobb med bosetting, mister nå motivasjonen. De sier selv at det er utrolig upraktisk hvis alle skal komme i desember. De vil ha en jamn tilstrømning av flyktninger som skal bosettes, gjennom hele året. Det vil gjøre integreringen enklere, og det vil gjøre bosettingen enklere. Men det er altså snakk om at vi ber regjeringen «vurdere» et hurtigspor, og jeg har faktisk tiltro til at regjeringen vil gjøre en god vurdering, selv om Njåstad og Schou ikke har det.

Sveinung Rotevatn (V) [12:36:50]: Det har vore ei lang veke i Stortinget, der vi har sett mykje rart, men i denne saka skal vi sjå noko heilt unikt, og det er at Høgre og Framstegspartiet skal stemme for dei forslaga dei sjølve har levert til Stortinget. Det har vi ikkje sett så mykje av denne veka. På måndag vart statsråd Helgesen audmjuka av sine eigne parti og fekk ulvemeldinga si plassert i skuffa. Litt seinare i dag skal Framstegspartiet stemme ned sine eigne forslag om å gje folk flest meir makt ved stortingsval, men Sylvi Listhaug blir ikkje stemt ned. Ho får full støtte frå Høgre og Framstegspartiet. Det er vel det ein kallar gjennomføringskraft.

Eg vil seie at det er underleg å sjå at ein har ein situasjon der eit stort fleirtal i Stortinget ønskjer betydelege innstrammingar, og så lèt ikkje det fleirtalet seg materialisere fullt ut, og resultatet blir meir liberalt enn det elles ville vorte. Eg har ikkje noko stort problem med det, eg synest ikkje at «liberalt» er eit skjellsord, men det ser for så vidt ikkje ut til at statsråden har eit stort problem med det, heller. Ein kan spørje seg: Kvifor det? Kanskje er det fordi at målet er å gjere Framstegspartiet stort og ikkje flyktningstraumen liten – to mål som neppe lèt seg foreine.

Ein kan også diskutere kor mykje dei vedtaka vi gjer i denne salen, betyr i praksis. Dei betyr sjølvsagt ein god del, men eg trur likevel det er lurt å minne seg på det som verkeleg betyr noko, og det er det som skjer i verda utanfor oss. Flyktningstraumen til Noreg bremsa ikkje opp i haust fordi at Stortinget gjorde vedtak, det var fordi Sverige og Danmark innførte grensekontroll. Flyktningstraumen til Europa bremsa ikkje opp fordi dei ulike parlamenta gjorde vedtak, det var fordi at EU gjorde ein avtale med Tyrkia, og han kan ein seie mykje om, men han har gjeve resultat.

Eg meiner at vi skal ha kontroll på yttergrensene til Europa, det er viktig, men så er det også viktig at Europa tek imot mange som treng beskyttelse, og at ein har ein fordelingsmekanisme som sørgjer for at ikkje eit par land tek heile den jobben, men at alle landa i Europa er med og bidreg. Hadde vi hatt ein sånn fordelingsmekanisme, ville talet på dei som kom til Noreg, Tyskland, Austerrike og Sverige i fjor, vore langt lågare, og det ville nok vore litt høgare i Polen, på Island, i Portugal, i Baltikum. Vi treng meir europeisk solidaritet, og eg håper i alle fall at statsråd Listhaug og regjeringa framfører den bodskapen i sitt møte med våre naboland, i sitt møte med politikarar på EU-nivå, fordi på lang sikt er det den einaste berekraftige og humane løysinga.

Stein Erik Lauvås (A) [12:40:02]: Jeg hørte at representanten Njåstad forsøkte å gi Arbeiderpartiet ansvaret for at det ikke blir strammere. Det var et godt forsøk, men å sette saken slik på hodet, kan man i ærlighetens navn ikke holde på med.

Det er jo slik at det antakelig er Njåstads egen, i hvert fall hans partis, strategi som har ført til at Fremskrittspartiet nå selv har satt seg på utsiden og ikke får det de kunne ha fått hvis de – jeg hadde nær sagt – hadde oppført seg på en annen måte. At Fremskrittspartiets egen strategi i denne saken ikke har ført fram, kan man altså ikke gi Arbeiderpartiet skylden for.

Jeg hørte videre at statsråd Listhaug og representanten Njåstad sier det samme nå. Njåstad har riktignok nå bekreftet – og jeg har hørt ham tidligere i uka og også på radioen i dag – at det blir innstramminger. Men som andre har jeg oppfattet at statsråd Listhaug har reist land og strand rundt, sågar utenlands, og gitt uttrykk for noe helt annet, nemlig at det ikke blir innstramminger. Jeg er glad for at det nå er avklart, og at man nå skal si det som er riktig. Regjeringen får innstramminger, statsråden får innstramminger, og da er det å forvente at de bruker det verktøyet klokt og fornuftig. I sitt siste innlegg bekrefter jo statsråden selv at det blir innstramminger, og at det er det som nå skal kommuniseres ut. Det var på tide å få den bekreftelsen, siden statsråden selv åpnet sitt innlegg med å si at det er veldig viktig at man ikke skal lyve.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [12:42:35]: Jeg har lyst til å starte med det positive i at vi får behandlet innstramming og integrering omtrent samtidig, for det er to sider som berører et omfattende sakskompleks, og det er veldig greit at vi har de to perspektivene. Vi skal ta det i neste uke.

Det som slår meg, er at vi leser situasjonen likt i de fleste partiene, men vi beskriver det så ulikt. Når jeg hører statsråden har vært i Italia og måten man bruker det som et slags instrumentelt grep for å beskrive faren her i Norge på, undres jeg litt over beskrivelsen. Jeg har også vært på Lampedusa, og jeg har vært på Sicilia flere ganger. Jeg har vært med på å ta imot flyktninger i Italia og ser og skjønner problematikken, men jeg kunne ikke tenke meg å bruke det som et argument, fordi det er en helt annen situasjon de har der nede.

Når det gjelder virkelighetsbeskrivelsen av saksframgangen her, har Kristelig Folkeparti sagt det samme helt siden 29. desember, da statsråden kom med meldingen. Da skulle jeg tro at stortingspartiene Høyre og Fremskrittspartiet var interessert i å lose regjeringens forslag igjennom i Stortinget. Istedenfor sa de: Vær snille og sitt stille i båten og stem oss ned, så skal vi samarbeide. Keshvari beskrev det som en udemokratisk tilnærming. Men vi har jo aldri ment at de ikke kunne få lov til å stemme over sitt eget forslag først. Det har vi aldri ment. Det kan de bare gjøre. Men det er jo ikke samarbeid. Vi kan ikke samarbeide på de vilkårene, at en kommer med et slikt vedheng og sier at sitt stille, så vi får vist at vår regjering taper saken, osv. Det var slik det endte. Men det blir innstramminger, og det er vi glad for i Kristelig Folkeparti. Landet trenger nye ting, og vi har greid å beskytte det som var viktig for oss i vårt parti.

Til slutt vil jeg bare si at Kristelig Folkeparti vil i samsvar med innstillingen ikke støtte endringer i utlendingslovens § 28 femte ledd, § 32 nytt sjette ledd, § 34 andre ledd, § 62 første ledd bokstav f, § 90 tredje ledd, § 105 første ledd bokstav e, § 106 første ledd bokstav g og § 106 a første ledd bokstav k. I tillegg støtter vi de mindretallsforslagene som vi er med på.

Helge André Njåstad (FrP) [12:45:35]: Det er mykje som no blir sagt om Framstegspartiet som gjev oss grunnlag for å kommentera. Spesielt ille var det representanten Lauvås sa, at me kunne ha fått meir om me hadde oppført oss på ein annan måte. Eg har etterlyst tidlegare i debatten: Kva meir kunne me ha fått dersom me hadde samarbeidd med andre parti på bakrommet? Kan nokon fortelja det ope til innbyggjarane: Kva kunne me ha fått? Me har forsøkt i fleire månader å få til fleire innstrammingar. Me har ikkje fått fleire innstrammingar enn dei som ligg til grunn i proposisjonen, men når representanten Lauvås fortel at me kunne ha fått meir viss me hadde oppført oss på ein annan måte, må nesten det norske folk få vita kva meir Arbeidarpartiet kunne ha stemt for om Framstegspartiet hadde oppført seg på ein annan måte. Ein har sjansen til å gje uttrykk for det i debatten eller ved stemmegjevinga i dag. Det ville vera veldig merkeleg om landet kunne ha fått nødvendige innstrammingar av Arbeidarpartiet som ein ikkje får fordi Framstegspartiet ikkje har oppført seg på ein vanleg måte. Det står nesten ikkje til truande at ein kan ha ei slik haldning. Men det berre bekreftar det eg sa, om at Arbeidarpartiet må ta hovudansvaret for at me ikkje får alle dei innstrammingane som landet hadde trunge. Høgre og Framstegspartiet stemmer for dei innstrammingane. Hadde Arbeidarpartiet òg gjort det, hadde det vorte vedteke, det hadde fått fleirtal, og då må jo det store partiet, som bidreg til at det ikkje får fleirtal, bera ansvaret viss situasjonen medfører at dei forslaga hadde vore nødvendige for å hindra ei stor tilstrøyming. At me ikkje får fleirtal for alt dette i dag, er ikkje først og fremst eit nederlag for regjeringa, men for landet vårt.

Eg reagerer òg på at representanten Andersen sa at i hans tid som statsråd gjorde dei noko heilt anna når dei fremja saker for Stortinget. Eg vil ikkje tru at representanten la fram saker for Stortinget som han ikkje ønskte at Arbeidarpartiet si stortingsgruppe skulle stemma for. Eg kan heller ikkje hugsa at Stoltenberg-regjeringa fremja innstrammingsforslag som dei kom til Stortinget og vatna ut, som dei gjorde mildare, og som dei ope håpte ikkje vart vedtekne. Så vidt eg hugsar, fremja ein det ein var for, og det ein syntest var nødvendig, den gongen, på akkurat same måte som me har gjort denne gongen. Vår regjering fekk i oppdrag av 161 representantar å fremja ytterlegare tiltak. Det har dei gjort. Stortingsgruppa vår ser på det som eit minimum av det som trengst. Difor stemmer me for. Det er på ingen måte riktig at me ønskjer at det skal bli nedstemt, som enkelte sa. Me ønskjer at det skal få fleirtal. Det er difor me står på kvar einaste dag for at det skal få fleirtal, og det er difor me appellerer så godt me kan for at fleire enn eit mindretal skal stemma for dei forslaga som Erna og Sylvi la fram. Landet vårt treng det.

Terje Breivik (V) [12:48:32]: Eg er sjølvsagt samd med statsråden i at me alle skal streva etter å tufta både denne og andre debattar på fakta. Difor hadde eg forventa at statsråden svarte stortingsrepresentantar på høvisk vis og ikkje gjennom å påstå at me tek i bruk hersketeknikkar.

Eg har stor respekt for foreldre som fryktar for framtida for eigne barn. Kven gjer ikkje det? Men kanskje det norske barn som har fått nye klassekameratar frå Syria, minst treng å høyra frå ein ansvarleg statsråd, er at dei nye klassekameratane representerer ein trussel. Reint faktamessig er det vel òg dessverre slik at det er ganske mange foreldre i Syria og nærområda og i flyktningleirane i Tyrkia som har vel så god grunn til å frykta for framtida for eigne barn og barnebarn som det eg og andre i denne salen måtte ha.

Erlend Wiborg (FrP) [12:49:57]: Det har vært en relativt forutsigbar debatt å følge. Det er ofte sånn i politikken at hvis man ikke ønsker å diskutere realitetene i forslagene, vrir man fokuset over på prosess, på hvilke ord som har blitt brukt – ikke minst har det vært et stort fokus på personen Sylvi Listhaug – og jeg tror det er helt åpenbart at grunnen til det er at det er flere som ønsker å kamuflere at man endrer politikk fortløpende, alt etter hvordan folkemeningen til enhver tid er. Men det vi faktisk skal måles på i dag, er hvilke forslag den enkelte representant og det enkelte parti stemmer for, og hvilke forslag man stemmer imot. Noen partier hevder at man hadde fått enda sterkere innstramninger hvis man hadde hatt en annen prosess. Ja, de partiene står jo helt fritt her i dag til å fremme de forslag de ønsker til ytterligere innstramninger, og de står også helt fritt til å stemme for de innstramningsforslagene som Erna og Sylvi har lagt frem.

Så litt til noe av argumentasjonen Arbeiderpartiet bruker for sin snuoperasjon. Representanten Eirin Sund begrunnet Arbeiderpartiets snuoperasjon med at de har lyttet til noen advokater og organisasjoner. Det er vel og bra å lytte til advokater og organisasjoner, men mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er: Når er det de har tenkt å lytte til det norske folk, til det folket vi faktisk er valgt til å representere?

Jeg tror at det norske folk har et sterkt ønske om å hjelpe, men man ønsker å hjelpe flest mulig mennesker, ikke bedrive en symbolpolitikk, og det ser vi dessverre at flere partier gjør her i dag. Ta utfordringen med mindreårige barn som blir sendt på farefulle ferder, og som utnyttes på verst tenkelige måte av menneskesmuglere: Regjeringen fremmer forslag om å gjøre noe med det, tiltak som kan bidra til å stoppe denne farefulle ferden, men da velger dessverre Arbeiderpartiet å se bort fra forslag de selv fremmet da de satt i regjering, og velger heller å legge seg på en populistisk linje. Så jeg vil si: Jeg er glad for at vi får til disse betydelige innstramningene, men jeg er skuffet over vinglingen til enkelte partier, og jeg vil si at Arbeiderpartiet her påtar seg et betydelig ansvar for mange menneskeskjebner – mennesker som nå muligens vil fortsette på farefulle ferder.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:53:09]: La meg slå fast med en gang at jeg har den største respekt for alle stortingsrepresentanter. Men jeg har vært med så lenge i Fremskrittspartiet at jeg har fått kastet etter meg litt av hvert opp gjennom årene, og derfor synes jeg en skal slutte å snakke om at man sprer fremmedfrykt, når det man gjør, er å ta tak i reelle utfordringer.

Representanten Rotevatn var inne på at målet mitt var å gjøre Fremskrittspartiet stort, ikke flyktningstrømmen liten. Jeg vil bare minne om at i løpet av dette året er det kommet færre personer til Norge som asylsøkere enn til noen av våre naboland. Hele formålet med den jobben jeg har gjort, er å sende ut signaler om at Norge er et strengt land, og at vi ønsker å føre en strengere politikk. Det kommer vi til å fortsette med, for vi vedtar i dag den strengeste politikken som Norge noen gang har hatt innenfor innvandringsfeltet.

Så til representanten Lauvås: Hvis han hadde hørt godt etter det jeg sa – og det gjorde han etter hvert, ut fra det innlegget han hadde nå – ville han hørt at det var nettopp det som var mitt poeng, og som er viktig å få ut. Men så er det ikke til å stikke under stol at på noen områder vedtar vi, etter det vi mener, ikke strenge nok regler. Det må man også kunne påpeke på en dag som denne.

Så til representanten Toskedal, som snakket om Italia, og at jeg brukte det som et «instrumentelt grep». Det stiller jeg meg helt uforstående til. Mitt mål med å reise til Italia var å sette meg inn i situasjonen der nede, snakke med italienske myndigheter og finne ut hva som skjer. Det som nå skjer, er at vi ser en økende tilstrømming fra Libya til Italia, vi ser en økende tilstrømming av unge enslige gutter, vi ser at mange av de båtene som går fra Libya, kom fra Egypt – de går over til Libya, og så går de over. Vi ser også at det nå er en liten økning i antallet som reiser fra Egypt som flyktninger, altså en ganske bekymringsfull utvikling. Vi hører også at f.eks. gjennom landet Niger reiser det 20 000 flyktninger hver uke på vei til Libya, og vi hører at det er mange som ønsker seg til Europa. Det er viktig for en statsråd å holde seg oppdatert på disse tingene. Jeg skal love Stortinget én ting, og det er at jeg skal følge situasjonen svært nøye framover, for det er helt riktig, som noen av dere sa, at det som før var utenrikspolitikk og vi kanskje så på mest som det, nå er et viktig grunnlag for hvilken innenrikspolitikk vi skal føre på dette området.

Presidenten: Representanten Mazyar Keshvari har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mazyar Keshvari (FrP) [12:56:12]: Jeg synes det var veldig bra at Kristelig Folkepartis representant slapp katta ut av sekken på slutten av debatten, nemlig at ingen skulle hindre Fremskrittspartiet i å stemme for politikk vi mener er helt nødvendig og viktig, men da var det ikke mulig å snakke med de andre partiene. Hva slags demokratisk sinnelag det er, og hvordan man da i ettertid kan hevde at det var mulig å få til enda flere innstramninger – det henger ikke på greip. Selvfølgelig stemmer vi for den politikken vi mener er nødvendig, men det kan ikke være sånn at vi skal legge vekk de forslag vi mener er nødvendig, bare for å kunne snakke med andre partier. Så det er greit at Kristelig Folkeparti klargjorde den biten av det.

Helt til slutt: Det er underlig å høre representanten Helga Pedersen snakke om kontantstøtte, all den tid Arbeiderpartiet gjennom åtte år i en flertallsregjering ikke gjorde noe som helst med den ordningen selv.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [12:57:21]: De siste rundene nå har vi vært vitne til hva som er problemets kjerne, nemlig at her er man mest opptatt av seg selv, sitt eget parti og hva man har holdt på med på møter her i Stortinget, mens det vi egentlig nå diskuterer, er at svært mange mennesker er i akutt livsfare og flykter – i en situasjon der jeg tror alle som sitter i denne salen, hadde gjort akkurat det samme – nettopp fordi det er tak i dem, og fordi de ønsker å berge livet til ungene sine. Det å løse situasjonen handler ikke om å stenge Norges grenser eller å skremme vekk flest mulig og skyve ansvaret over på andre. Det gjør ikke verden tryggere. Vil vi gjøre verden tryggere, må vi klare å inngå internasjonale avtaler som tar vare på menneskerettighetene. Det kan hende vi også trenger dem sjøl en dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.