Martin Kolberg (A) [16:23:34]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne med å si at jeg skulle ønske at denne saken ikke hadde kommet til Stortinget, og at det ikke hadde vært nødvendig å gjennomføre denne debatten, rett og slett fordi dette ikke skulle skjedd i Norge. Det er min første setning.

Så vil jeg også begynne med å vise til Stortingets forrige behandling av denne saken, som fant sted 1. juni 2015, altså for et litt langt år siden. Jeg viser i den forbindelse formelt til komiteens innstilling 260 S for 2014–2015.

Det er også nødvendig å vise til at det var en enstemmig komité som åpnet sak og gjennomførte en omfattende høring før Stortingets behandling i plenum den gangen, altså i 2015. Også foran den behandlingen som finner sted i dag, var det en samlet komité som besluttet å åpne saken på nytt. Det var også en enstemmig komité som besluttet at det skulle være ny høring.

Under komiteens behandling av innhold og hvem som skulle inviteres til høringen, ga Høyres representanter i komiteen uttrykk for at høringen ikke burde gjennomføres, anførte prinsipielle argumenter for sitt syn og vedla en protokolltilførsel. Det er grundig redegjort for dette i innstillingen, og som saksordfører legger jeg til grunn at Høyres representanter i komiteen selv selvsagt vil redegjøre for sitt syn.

Jeg er etter to års arbeid med denne saken i komiteen glad for at alle de andre partiene – altså utenom Høyre – stiller seg bak den flertallsinnstillingen som legges fram her i dag. Det viser at det er en svært bred majoritet i Stortinget som er av den oppfatning at det var riktig og helt nødvendig å behandle saken slik som det er gjort, og som stiller seg bak de konklusjoner som dette flertallet står bak.

Så til det viktige: Korrupsjon er i strid med menneskerettighetene. Korrupsjon opprettholder fattigdom og hindrer velstandsutvikling. Korrupsjon undergraver demokratiet. Korrupsjon hindrer konkurranse og undergraver markedet. Derfor er korrupsjon ulovlig, i henhold til både norsk og internasjonal lovgivning. Korrupsjon er moralsk forkastelig og politisk fullstendig uakseptabelt. Korrupsjon finnes også i vårt eget samfunn, så derfor må vi være på vakt og aldri la oss vikle inn i en forestilling om at dette angår alle andre, men ikke oss.

Korrupsjon antar mange former. Det er ikke lenger penger i brune konvolutter, men smarte opprettelser av fiktive selskaper, med eiere i land som lever av å skjule dem og dets verdier. For å unngå korrupsjonsskandaler kunne alle norske selskaper kanskje holde seg unna land hvor korrupsjon er utbredt. Vi ønsker ikke det. Det er bred politisk enighet om at det generelt er positivt at norske selskaper engasjerer seg internasjonalt, også i land der selskapene vil bli møtt av etiske utfordringer. Det er her eierskapspolitikkens klare budskap om nulltoleranse for korrupsjon kommer inn.

Regjeringen og Stortinget sender et budskap om en form for balanse. Det er fritt fram for å etablere seg i land hvor korrupsjon er utbredt, men det er nulltoleranse for den samme korrupsjonen. Budskapet er at de som opptrer i et land som er preget av korrupsjon, må være seg bevisst hva deres opptreden faktisk bidrar til. De må forholde seg til at det er risiko for korrupsjon, de må kartlegge risikomomenter og ha rutiner for oppfølging og regelmessig gjennomgang av disse, og det må være en klar forankring i ledelsen. Disse forholdsreglene kan med andre ord ikke forbigås eller slurves med. Det er ingenting – jeg understreker, ingenting – som heter litt toleranse for korrupsjon. Viser det seg umulig, må man rett og slett trekke seg ut. Det er en klar forventning til hvordan selskapene opererer, at de slik som Transparency International formulerer det, er en del av løsningen på problemet og ikke en del av problemet. Det gjelder i aller høyeste grad der hvor staten er eier eller deleier.

De samme reglene gjelder der staten er minoritetseier i et selskap som igjen eier deler av et annet selskap, som i vårt tilfelle med VimpelCom. Det er ikke mer eller mindre toleranse for korrupsjon i de tilfeller, selv om det må gjøres annerledes og er mer krevende.

Telenor har i denne saken framført at de har gjort en stor jobb med å implementere sitt antikorrupsjonsprogram i VimpelCom. Det tror jeg på. Det er helt sikkert at de har gjort det. Men vi kan i hvert fall nå slå fast at det ikke har vært noen suksess. Poenget mitt er imidlertid at når man ikke kommer noen vei med å implementere eller korrigere de virkemidlene som ligger til grunn for å bekjempe korrupsjon, hvis påvirkning ikke nytter, og hvis avvikene er uakseptable, må de trekke seg ut, slik som den nye konsernsjefen i Telenor har besluttet.

Jeg konstaterer dessuten, med tilfredshet, at statsråd Mæland har gitt uttrykk for det samme synet i et møte hun hadde for et par dager siden med 30 sentrale styreledere i selskaper som er hel- eller deleid av staten. Komiteen har registrert dette og vil uttrykke sin tilfredshet med statsrådens politiske standpunkt og ståsted på dette området.

Så til det neste: Det er politi og påtalemyndighet som etterforsker eventuelle brudd på lovforbudet mot korrupsjon. Selvsagt er det det. Men det er i kjernen av kontrollkomiteens virke og ansvar, slik komiteens oppgave er definert i Stortingets forretningsorden, å følge opp at Stortingets vedtak om statlig eierskap holdes i hevd. Her er det ingen motsetning mellom politikk og politi. Snarere tvert om: Stortinget gir ytterligere autoritet til politiets arbeid med den måten som komiteens flertall har forstått sin rolle på. Og som sakens ordfører er jeg glad for å kunne fastslå at et bredt flertall her i Stortinget er enig i en slik forståelse.

Kontrollkomiteens oppgave har, som sist gang vi behandlet saken, vært å avdekke i hvilken grad statsråden har innsikt i, oversikt over og kontroll med selskapet hun er satt til å forvalte, og om hun følger opp sin egen og stortingsflertallets politikk i praksis, og hvor aktivt departementet har vært i sin eierdialog med Telenor og Telenors deleierskap i VimpelCom.

Komiteen har i likhet med i forrige høring lagt vekt på hvorvidt eierstyringen som er formidlet i eierskapsmeldingen, slik den framkommer i Meld. St. 27 for 2013–2014 og vedtatt av Stortinget, er fulgt opp. I meldingen er forventningen til selskapenes arbeid for å forhindre korrupsjon forsterket av statsråd Mæland, og Stortinget har uttrykt det som må kalles nulltoleranse for korrupsjon.

Denne saken var faktisk avsluttet fra Stortingets side. Det var ikke Stortingets eget initiativ som førte til at saken ble reist på nytt – inntil 30. oktober 2015. Det var først da næringsministeren i brev av 30. oktober 2015 informerte komiteen om at det forelå informasjon som var ny for departementet, og det kom fram at disse opplysningene hadde en alvorlig karakter, at komiteen den 3. november 2015 besluttet å gjenåpne saken. Det var også en enstemmig komité som planla å holde en ny høring 16. desember 2015 på dette grunnlaget – en enstemmig komité. Slik ble det ikke, for den 4. desember 2015 mottok komiteen et brev fra Riksadvokaten hvor det ble vist til at det etter påtalemyndighetens oppfatning var reell fare for at en høring på det daværende tidspunkt kunne skade etterforskningen, og med en anmodning om at komiteen vurderte om det var mulig å utsette høringen i seks måneder. Riksadvokatens anmodning ble etterkommet all den tid komiteens ansvar og oppgave er av en annen art enn politiets, og komiteen ville selvfølgelig ikke stå i veien for etterforskningen.

I mellomtiden skjedde også følgende: Den første høringens hypotese om korrupsjon i forbindelse med VimpelComs ervervelse av telelisenser i Usbekistan ble sannhet da VimpelCom den 17. februar 2016 varslet om at selskapet hadde inngått et forlik med amerikanske og nederlandske påtalemyndigheter. Som en del av forliket betalte VimpelCom 795 mill. amerikanske dollar i bøter og inndragelser til amerikanske og nederlandske myndigheter og godtok å være underlagt uavhengig ekstern oppfølging i minst tre år. VimpelCom erkjente i forliket at korrupsjon hadde funnet sted. En av verdens største korrupsjonssaker var et faktum, og et norsk selskap, Telenor, som i en årrekke har drevet virksomhet over hele kloden og nytt stor respekt og tillit, var involvert – men ikke direkte. Og la meg understreke dette med «ikke direkte», for det har blitt gjort mange forsøk på å framstille vår oppfatning av dette på en fordreid måte, særlig på to områder.

Det første er: Kontrollkomiteen har aldri forvekslet VimpelCom og Telenor, men vi påpekte i forrige runde at Telenor tross alt er største minoritetseier, med 43 prosents stemmevekt ved generalforsamling i VimpelCom, og har nominert tre styremedlemmer til VimpelComs styre, og hadde vetorett da forretningene i Usbekistan fant sted. Men vi er fullstendig klar over at den norske stat har verken innsyn i eller styring med VimpelCom som selskap.

Den andre presiseringen er at komiteen heller aldri har klandret Telenors ansatte eller på noe sett og vis ment at de har bidratt aktivt til korrupsjon. Komiteen har hele tiden sagt tvert imot dette. Vi har hele tiden ment og sagt at en slik potensiell korrupsjonsskandale i et selskap som Telenor er deleier i, er belastende for de ansatte.

En annen viktig grunn til at kontrollhøringen som var bebudet i desember, ble utsatt, var ønsket om å vente på Deloittes uavhengige gjennomgang av Telenors oppfølging og håndtering av eierskapet i VimpelCom. Det var en rapport som var varslet å komme våren 2016, etter at styret i Telenor i oktober 2015 besluttet å engasjere Deloitte for å gjøre en gjennomgang av Telenors oppfølging og håndtering av eierskapet i VimpelCom. Den 29. april 2016 overleverte Deloitte sluttrapporten for gjennomgangen av Telenors håndtering av eierskapet i VimpelCom. Konklusjonen var at Deloitte ikke hadde funnet at Telenors ansatte hadde vært delaktige i korrupsjon eller andre lovbrudd, men avdekket svakheter internt i Telenor, som det het.

En helt sentral del av rapporten omhandlet dessuten Telenors håndtering av en alvorlig bekymringsmelding i 2011 fra en av Telenors ansatte, som var utlånt av VimpelCom. Vedkommende formidlet sin bekymring om mulig korrupsjon til lederne i Telenor og Telenors nominerte styremedlemmer i VimpelComs styre. Og her vil jeg – tydelig og høyt fra Stortingets talerstol – takke varsleren spesielt for den innsatsen som vedkommende har gjort.

Bekymringen gikk imidlertid ikke videre til Telenors daværende konsernsjef før i mars 2014 og til Telenors styre i desember i 2014. Denne informasjonen ble delt med Nærings- og fiskeridepartementet i oktober 2015. Jeg gjentar dette en gang til, helt bevisst: Det gikk til styret i desember 2014, men kom ikke til Nærings- og fiskeridepartementets kjennskap før i oktober 2015 – altså ti måneder etter at styret i Telenor var orientert om saken, ti måneder! Og det var foranledningen til næringsministerens henvendelse til stortinget og kontrollkomiteens beslutning om å gjenoppta saken og avholde kontrollhøring.

Når disse to årsakene til utsettelsen er redegjort for, vil jeg igjen understreke at beslutningen om å avholde kontrollhøringen hele tiden har ligget fast, selv om høringen først ble avholdt 27. mai i vår.

De nye opplysningene som næringsministeren bragte videre, betydde at Stortingets behandling hadde skjedd på feil premisser. Næringsministeren la fram ufullstendige opplysninger for Stortinget simpelthen fordi det var disse opplysningene hun satt med. Komiteen mente på denne bakgrunn at en ny omfattende kontrollhøring var nødvendig. Det er i og for seg riktig at Stortinget ikke lenger måtte avdekke hva statsråden visste. Det hadde hun opplyst oss om i sitt brev av 30. oktober. Men komiteen mente det var nødvendig å avholde en høring om hva statsråden burde fått informasjon om, og hvilke opplysninger som burde tilflytt henne, og dermed til Stortinget. Feil opplysninger til Stortinget er som kjent en alvorlig parlamentarisk sak.

Ikke minst var det viktig for flertallet å få klarlagt om gjeldende rett, vedtatt av Stortinget, var til hinder for å oppfylle Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon, om de strukturer – kinesiske murer, som de visstnok kalles – som i Deloittes rapport er framhevet effektivt å ha hindret informasjon i å flyte mellom VimpelCom og Telenor, og om det var lovene som konstruerte vanntette informasjonsskott mellom Telenor og deleide VimpelCom.

Selv om det i høringen kom fram at det er noe ulikt syn på hvordan gjeldende lovverk er å forstå, eller kanskje det snarere handlet om hvordan det ble formidlet til komiteen, så gikk uansett professor Bråthens budskap i retning av det han selv sa:

«Man skal være klar over at som styringsredskap er eierskap i børsnoterte selskaper et veldig sløvt og dårlig styringsredskap. Så svaret er vel at dette i hvert fall er vanskelig.»

Og vanskeligheten lå i oppfølging av nulltoleransen for korrupsjon. Det ville jo vært svært dårlig nytt for oss alle hvis det hadde blitt konklusjonen. I så fall hadde statsråden måttet svare på hvordan regjeringen kunne gå til Stortinget og få vedtatt lover som ville satt en effektiv stopper for å hindre korrupsjon. Eller sagt på en annen måte: Hvordan vedtatte lover hindrer stortingsflertallets ønske eller vedtak om nulltoleranse for korrupsjon.

Komiteen fikk imidlertid bekreftet at det var en annen måte å se dette på. Advokat Knudsen, som også var bedt om å komme som ekspert på selskapsrett, hadde slik komiteen oppfattet det, et litt annet syn. I hans innledning ble det formulert slik, og jeg siterer deler av det:

«Ut fra dette er det et ganske sikkert utgangspunkt at utenom generalforsamlingen har departementet som aksjonær ikke noe rettskrav på å få ut opplysninger fra Telenor. Skal man ha et egentlig rettskrav som kan gjennomtvinges ved hjelp av rettsordenen, må det skje gjennom generalforsamlingen.

På den andre siden er det et like sikkert utgangspunkt at det ikke er noe generelt forbud i aksjeloven mot at Telenor frivillig gir departementet relevant informasjon. Aksjeloven har ingen generell regel om taushetsplikt, og dermed heller ikke noe generelt forbud mot deling av informasjon mellom selskapet og departementet. Og som vi skal komme tilbake til, mener jeg at man i en viss utstrekning også må kunne forvente at selskapet gir informasjon som er av betydning for staten som eier, særlig når dette har bakgrunn i en høring i Stortinget, og som Stortinget har interesse for.»

Videre i spørsmålsrunden sa han:

«Det er naturlig at partene i denne sammenheng tar opp spørsmål som aksjonærene er særlig opptatt av, så som spørsmål om korrupsjon når det gjelder staten som eier. Dette er spørsmål som staten gjennom eierskapsmeldingen har flagget at man er særlig opptatt av. Etter mitt syn bør departementet da etter omstendigheten også kunne forvente at informasjon om mulig korrupsjon gis av eget tiltak.»

Komiteens flertall mener at advokatens syn og svar i høringen var oppklarende. Komiteen synes det er betryggende å vite at det ikke er vedtatt lover som er til hinder for å forfølge Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon.

Vi slår fast at statsråden kunne og burde ha fått opplysninger om varsling om korrupsjonsmistanker i VimpelCom, som først direktøren i Telenor satt inne med, og som deretter konsernsjef og styreleder visste om. Informasjonen nådde som kjent ikke statsråden før Stortingets høring i januar 2015 og heller ikke før Stortingets behandling i plenum i juni 2015 og villedet dermed statsråden til fullt ut å slutte fullt ut opp om ledelsen i Telenors virkelighetsbeskrivelse.

Først i oktober 2015, etter at Telenor hadde fått ny konsernsjef, fikk statsråden opplysninger om at Telenor hadde kunnskap som statsråden kunne fått på et langt tidligere tidspunkt. Vi mener – og jeg mener – at statsråden på en forbilledlig måte videreformidlet de nye opplysningene uten opphold til komiteen. En konsekvens av at de nye opplysningene ble avdekket, var at styrelederen i Telenor gikk av som en følge av manglende tillit fra statsråden.

Deloitte understreket i høringen at det som står i deres rapport, er at bekymringsmeldingen, som kom fram i 2011,

«skulle ha kommet til ledelsen i Telenor og til styrets kunnskap på et tidligere tidspunkt. (…) alvorlighetsgraden av den bekymringsmeldingen burde man ha tatt med seg i vurderingen av den informasjonen som skulle bli gitt til eieren.»

Komiteen legger vekt på at kritikken i Deloittes rapport mot ledelsen i Telenor er langt sterkere enn det den har blitt forsøkt framstilt som av dem det først og fremst gjelder: tidligere konsernsjef og tidligere styreleder i Telenor. Komiteen tar Deloittes rapport til etterretning. Rapporten taler for seg om hva som faktisk har skjedd i saken.

Vi registrerer at den nye ledelsen i Telenor, styreleder så vel som konsernsjef, har gitt uttrykk for at de mener at dette var en svært alvorlig og vanskelig sak for Telenor. Vi er glade for at de legger til at det også har gitt en viktig læring, og at de allerede har startet arbeidet med å implementere de forbedringspunktene som er framsatt i Deloittes rapport. Det er et selvstendig og viktig poeng for kontrollkomiteen at saker ikke skal gjenta seg. Og jeg legger til: Et viktig budskap fra Stortingets side i denne saken er at nulltoleranse for korrupsjon er alvorlig ment. Gjennom komiteens omfattende behandling av denne saken sendes det en beskjed til norsk næringsliv i sin alminnelighet og til hel- og delstatlige selskaper i særdeleshet: Korrupsjon er uakseptabelt, og Stortinget vil følge opp statsrådens innsats for å holde nulltoleransen i hevd.

Til slutt: Vi er svært tilfreds med at statsråd Mæland har understreket verdien av Stortingets arbeid med saken. Hun understreket også den viktige forskjellen fra forrige behandling her i Stortinget til denne, nemlig at VimpelCom har erkjent å ha begått korrupsjon. Og vi fastslår at statsråd Mæland, gjennom sin eierdialog, ikke hadde mulighet til å avdekke om Telenor fulgte opp den forsterkede innsatsen mot korrupsjon, som slås fast gjennom eierskapsmeldingen og Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon. Det vi imidlertid ikke kommer utenom, og som er alvorlig nok med tanke på det tillitsbaserte eierskapet vi har i Norge, er at dem statsråden skulle ha tillit til, styret i Telenor, ikke viste seg å være denne tilliten verdig.

Daværende styreleder og daværende konsernsjef i Telenor forledet statsråden, sist gang saken var til behandling i kontrollkomiteen, ved ikke å informere henne om opplysninger om bekymringsmeldinger de begge hadde kunnskap om, før hun møtte i komiteens kontrollhøring. Fordi det passet den daværende ledelsen å holde informasjonen tilbake, sendte de statsråden til Stortinget med uriktige opplysninger. Det sier mye om respekten for største eier.

Jeg vil også si det slik at deres opptreden overfor Stortinget er under enhver kritikk. Det ble fra tidligere konsernsjef og tidligere styreleder i Telenor lagt spesielt vekt på at de ville være åpne og sannferdige, men samtidig snakket de uriktig og ufullstendig til Stortinget. Dels mente de at håndteringen av bekymringsmeldingen ikke var en viktig opplysning, fordi den ifølge Advokatfirmaet Hjort ikke var i strid med norsk lov, og dels at opplysningene ikke skulle videreformidles av hensyn til etterforskningen. Etter at VimpelCom nå har erkjent korrupsjon og betalt en rekordhøy bot, setter det disse holdningene i et meget spesielt lys.

Helt til slutt: Statsråden brakte til Stortinget det som statsråden hadde kunnskap om. På den måten ga hun Stortinget feil opplysninger, fordi hun hadde tillit til at reglene for godt eierskap og de lovene som et selskap som Telenor må forholde seg til, var fulgt. Vi klandrer ikke statsråden, men mener at denne saken har avdekket at staten som eier må vurdere om tillit er tilstrekkelig, eller om andre virkemidler også må vurderes.

Et flertall mener også at Nærings- og fiskeridepartementet, da saken ble brakt videre til departementet i oktober 2015, kunne ha valgt å granske Telenor framfor å overlate til Telenor å ta den beslutningen.

Til slutt vil jeg si at det er en samlet komité som understreker hvor alvorlig og ødeleggende korrupsjon er, og at det er et stort flertall som mener at Stortinget skal og må følge opp statens eierskap på dette punktet. Jeg er glad for og vil takke mine medrepresentanter i kontrollkomiteen for alt arbeidet som i nesten to år er lagt ned for å bringe denne saken fram til dette sluttpunktet.

Michael Tetzschner (H) [16:54:04]: Jeg kan også uttrykke tilfredshet med at vi etter to år nå bærer denne saken frem til protokollen, hvor den formodentlig blir vedlagt etter en enstemmig innstilling fra komiteen.

Vi får vel tro at Stortinget i dag behandler den siste innberetningen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen angående Telenor og denne saken. Temaet er saklig begrenset – eller skal jeg kanskje presisere: burde vært saklig begrenset – til en parlamentarisk kontroll med statsrådens og departementets forvaltning av statens aksjepost i Telenor.

Av innstillingen vil det, utover selve det operative vedtaket om at vi vedlegger denne anselige innberetningen i protokollen, også fremkomme en del synspunkter. Det som er en samlende holdning fra komiteen, er at komiteen er tilfreds med statsrådens og departementets måte å forvalte statens aksjeinnehav i Telenor på.

For egen del føler jeg – ikke minst etter å ha hørt forrige innlegg – behov for å fremheve at vi er tilfreds med at Telenor, vårt norske Telenor, ikke kan lastes for korrupsjonshandlinger utøvd av VimpelCom i Usbekistan. Egentlig kunne saken vært kvittert ut med en enstemmig komitémerknad, noe i likhet med den avholdt i innledningen. Men jeg synes at gjennomgangen vi fikk, har behov for noen supplerende perspektiver.

Jeg velger å ta et litt overordnet perspektiv. De færreste kunne vel forestilt seg at statsselskapet Televerket, som rundt 1980 administrerte en telefonkø på ca. 100 000 etter beste planøkonomiske prinsipper, skulle danne grunnlaget for dagens Telenor, som er en av de mest vellykkede teknologibedrifter i vårt verdenshjørne.

Forutsetningene var at staten omorganiserte eierskapet til det som ble et børsnotert selskap, med et betydelig innslag av private medinvestorer, med armlengdesavstand-prinsippet fra politikere til dem som er ute og arbeider i markedet og driver med teknologiutvikling, og med internasjonalisering, profesjonelt styre og profesjonell ledelse.

Jeg har av og til sett at noen etterlyser de nasjonale strategene av den typen vi hadde da Hydro-eventyret ble dratt i gang i begynnelsen av det 20. århundret. Jeg mener at vi har nasjonale strateger, og at det nettopp var folk som Tormod Hermansen og Jon Fredrik Baksaas som i de to siste tiårenes teknologiske utvikling har stått for en nasjonal strategi. I vårt selskap var det altså styreledere som i annen sammenheng er veldig normerte, som Eivind Reiten, Vidar Rygh, Harald Norvik, og jeg vil også nevne Svein Aaser, siden han ble hengt ut i en annen sammenheng, som har vært bidragende til den store verdiskapingen som også har gjort statens aksjepost mye mer verdifull og underbygget sysselsetting og verdiskaping i Norge på en helt annen måte enn om man hadde fortsatt som et statsselskap fullstendig under departemental styring og kontroll. Jeg ser ikke bort fra at det er oppfatningen av at det fortsatt forholder seg slik styringsmessig, som kanskje også kan ha preget synet på hvordan man opptrer som eier overfor et allmennaksjeselskap.

Overgangen fra et statsselskap underlagt direkte departementsstyring, nærmest på linje med et direktorat, til et børsnotert selskap av internasjonale dimensjoner har altså bidratt til en enorm verdiskaping til glede for fellesskapet.

Dette betyr ikke at den offentlige styringen av selskapet svekkes. Men den blir annerledes. Man oppgir politisk detaljstyring, men selskapet underlegges lover og regler som er like for alle – lover og regler vedtatt i denne salen. Det betyr at staten som eier også underlegger seg sitt eget lovverk, enten det er allmennaksjeloven, verdipapirhandelloven eller børsreglementet – og selvsagt også det som ble sentralt: straffebestemmelser mot korrupsjon i Norge og ikke minst internasjonalt. Det er slik det må være i en rettsstat.

Hvordan staten skal håndtere sitt eierskap, er beskrevet i flere stortingsmeldinger, og det har til nå vært bred enighet om prinsippene – ikke minst fordi eierskapet er inndelt i grupper, alt etter hvilke formål selskapene tjener, og hva staten ønsker med sitt eierskap i dem. Eierskapet skal være verdiøkende, men for alle gjelder det at det må skje innen en samfunnsmessig sammenheng som tar vare på miljø og mennesker og selvfølgelig respekterer den internasjonale og nasjonale rettsordenen.

Som børsnotert selskap må eierinnflytelsen gjøres gjeldende gjennom Telenors egne selskapsorganer, dvs. generalforsamlingen og, i det daglige, styret. Dette eierskapet må utøves med respekt for børsreglement – det at allmennheten samtidig med alle andre har krav på opplysninger som kan ha betydning for deres etterspørsel etter aksjer – og for medeiere, dvs. andre private aksjeeiere i selskapet.

Som ledd i den brede internasjonaliseringen har Telenor hatt en mindretallspost i VimpelCom, som ikke har gitt styring over dette selskapet. Derimot er VimpelCom som børsnotert i New York underlagt amerikansk lovgivning. Og det er amerikanske myndigheter som har utvist nulltoleranse mot korrupsjon, og som sammen med andre lands påtalemyndigheter har ledet etterforskningen i korrupsjonssaken i Usbekistan, der VimpelCom betalte store penger for en 4G-lisens til presidentens nærmeste krets.

Korrupsjonssaken er avsluttet. VimpelCom har vedtatt en rekordbot på vel 6 mrd. norske kroner mot å frigi bevismateriale og medvirke til sakens oppklaring. De har også underlagt seg et strengere kontrollregime i en treårsperiode.

Det internasjonale politisamarbeidet og en bredt anlagt straffeforfølgelse endte med en historisk høy foretaksstraff – vel fortjent. Straffeforfølgelsen av VimpelCom bør glede tilhengere av internasjonalt økonomisk samkvem og minne skeptikerne om at alternativet til global utveksling av tjenester, varer og kapital ikke er isolasjon, ikke tollmurer og ikke proteksjonisme, men en stadig bedre utbygging av den internasjonale rettsordenen, med en effektiv rettshåndhevelse. Det har vi fått.

Så gjelder det overgangen fra vårt kjæreste Telenor til den internasjonale arenaen. Det er en påminnelse om at man skal velge sine samarbeidskamerater og -partnere med omhu. Telenor hadde i en overgang status som vitne i saken, men er nå ute av saken. Det synes jeg Telenors mange ansatte hadde fortjent å høre fra denne talerstolen.

Telenor har oppnevnt styremedlemmer for sin mindretallspost i VimpelCom, men Telenor er ikke anklaget for noe, og er heller ikke bebreidet for noe av offisielle myndigheter i sakens anledning. Selskapet har latt foreta en gransking av sin egen opptreden under hele forløpet, en rapport som ble ferdigstilt av advokatfirmaet Deloitte. Her rettes det riktignok kritikk mot enkeltpersoner utgått fra Telenor, men som utøvde verv i VimpelCom, og de høster også kritikk for å ha slått seg til ro med at korrupsjonsanklagene i Usbekistan skulle vært undersøkt nærmere, og også at de uskjønnsomt ikke formidlet opplysninger videre på et tidligere tidspunkt. Det kan settes spørsmålstegn ved vurderingen hos enkeltmennesker, men under komitéhøringen ble det fra den daværende norske direktøren i VimpelCom gitt en gjennomgang av en rekke tiltak, også ved hjelp av eksterne instanser i USA, som responderte på ryktene, men altså innstilte undersøkelsene. Også disse undersøkelsene blir påstått forledet av forfalsket dokumentasjon fra utro funksjonærer i VimpelCom.

Det gjenstår fortsatt etterforskning mot enkeltpersoner som kan holdes ansvarlig for det som har skjedd i VimpelCom, men vi er definitivt ute av det man kan gjøre Telenor ansvarlig for. Jeg synes ikke saksordførers innlegg skilte godt nok mellom enkeltpersoner utgått fra Telenor og hva man involverer et helt selskap i.

Det har i det hele tatt vært krevende å holde orden på partsforholdene, men det er også en del av arbeidet når man gransker ut fra et parlamentarisk ståsted, at man holder rede både på hvilke reglementer og regler som gjelder, og ikke minst på partsforholdene.

Uansett – den gjenstående uklarheten som er av offentlig interesse i saken, er om det er personer med tilknytning til Norge som i egenskap av verv i VimpelCom eventuelt skal være blant de funksjonærene selskapet vil rette ansvaret mot, og det gjenstår det altså å se. Etter norsk lovgivning kan bestikkelse og korrupsjon få strafferettslig etterspill for norske borgere selv om handlingen er utført i utlandet. Disse sakene vil altså bli konkludert av påtalemyndigheten og av domstolene.

Jeg finner igjen grunn til å understreke at Telenor ikke har noen uoppgjorte forhold med politimyndighetene, men på et visst stadium av saken i en overgang har vært avkrevd vitneprov. Ingen bebreidelse er rettet mot Telenor som selskap. Det må likevel minnes om at enkeltpersoner med tilknytning til selskapet i Deloitte-rapporten ble kritisert for uskjønnsom håndtering av informasjon i forbindelse med en bekymringsmelding om VimpelCom, for øvrig fra en varsler som var utlånt fra Telenor, og som selvfølgelig kom fra en annen bedriftskultur.

Jeg synes også det er verdt å nevne ved denne anledning at noe av den gjenstående kritikken mot den tidligere ledelsen i Telenor går ut på at man ikke behandlet varsleren og varslerens bekymring på en skjønnsom måte. Komiteen fikk jo selv en smakebit på at det er vanskelig alltid å treffe de riktige avgjørelsene, da vi selv stod overfor et valg hvor man eventuelt for all verden skulle offentliggjøre varslerens identitet, en anonymitet som er helt vesentlig for varslingsinstituttet, og som har vært respektert av alle andre – hva man nå måtte si er gjort av uskjønnsomme vurderinger, er det i hvert fall blitt respektert siden 2011. I de ti minuttene komiteen selv hadde anledning til å trå feil, vaklet den, men falt ned på riktig side. Jeg tror det kunne blitt gjort ubotelig skade for varslingsinstituttet om det navnet hadde kommet ut uten at det var autorisert.

Ettersom den internasjonale etterforskningen ikke har gitt grunnlag for kritikk av Telenor, kan selvsagt heller ikke eierne av selskapet, verken staten eller de private, lastes. Ingen i Næringsdepartementets eierskapsavdeling har blitt kritisert for manglende oppfølging, og følgelig er det heller ikke noe igjen av et eventuelt ministeransvar eller noe grunnlag for å rette kritikk mot statsråd Mæland.

Denne realiteten har selvfølgelig komiteen måttet forholde seg til, og det er den som ligger i den enstemmige innstillingen. Det betyr at saken vedlegges protokollen. Man har ikke noe kritisk å anføre mot statens håndtering av aksjeinnehavet i Telenor, og vi skulle heller være glad for det – i strid med det som kanskje var en arbeidshypotese underveis, der man trodde at Telenor kjente til eller brukte andre selskaper nærmest som et skalkeskjul for å tjene penger på uhederlig vis i andre verdenshjørner. Jeg synes en del av de resonnementene som saksordfører gjorde seg i den anledning, etter det som nå foreligger, ikke lenger er så sentrale å trekke frem.

Jeg vil avslutte med å si litt om nulltoleranse mot korrupsjon. Det er ikke et uttrykk som brukes i eierskapsmeldingen. Det blir derimot brukt som én av mange forventninger til de bedriftene hvor staten involverer seg – på linje med at man skal være aktsom mot barnearbeid, mot utnyttelse av arbeidsstokken og mot å belaste miljøet. Nulltoleransen som den norske stat viser, kommer til uttrykk i straffeloven. Derfor er det etter mitt syn et veldig smalt belte med en gang det kommer opp et spørsmål om korrupsjon, hvor vi bare må si at dette ikke er politikk, det har med politiet å gjøre. Det er ikke slik at disse gjensidig, løpende og parallelt understøtter hverandre, og da gjelder det jo nettopp å overlate saken til påtalemyndigheten.

Jeg vil også fremholde det paradokset at når man snakker seg varm om det konkrete arbeidet mot korrupsjon, og snakker seg varm om den aktive oppfølgingen politiet gjør, har altså kontrollkomiteen selv kommet i skade for å gå i veien for den norske påtalemyndigheten, som også hadde et internasjonalt samarbeid på et visst tidspunkt, hvor man var i ferd med å innkalle til høring personer som var siktet nettopp til å forklare seg om sakskomplekser de kunne være mistenkt for.

I stedet for å gå på alle disse enstemmighetspåberopelsene fra saksordfører vil jeg bare si at på et tidspunkt før riksadvokaten grep inn og ba kontrollkomiteen holde an for ikke å forspille bevis, var denne problemstillingen reist av Høyres to medlemmer i komiteen. Det var ikke fordi vi hadde gått på et spesielt kurs. Det kan ha sammenheng med at vi hadde lest den veiledningspermen som hele komiteen fikk ved sin tiltredelse, skilleark nr. 11, hvor vi ikke bare ble minnet om arbeidsdelingen mellom statsmaktene, men også om Stortingets egen forutsetning da kontrollkomiteen ble skapt i sin nåværende form, at komiteen ble bedt om å holde seg unna saker som var eller kunne bli etterforsket. For alle som kunne lese innenat, var det en klar beskjed. Det var synd at komiteen da ikke klarte å avgrense sin egen aktivitet på en måte som ikke brakte nettopp politiarbeidet i forlegenhet.

Når vi nå snakker om at saken er gjenopptatt, er det selvfølgelig med den forsinkelse som komiteen selv har skapt. Vi kan glede oss over sluttresultatet. Vi har fått avklaring – strafferettslig internasjonalt. Vi har fått satt fast et selskap som har drevet med korrupsjon i Usbekistan. Vi har slått fast at Telenor ikke har noen andel i dette. Og vi har slått fast at det heller ikke har vært noe å si på statens eierstyring av sin aksjepost. Men jeg synes vi har fått en nyttig gjennomgang, både av hva komiteen gjør når den gjør arbeidet sitt på det beste, og av hva vi kan lære til neste gang.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [17:12:26]: Jeg vil begynne med å si at vi har hørt veldig tydelig hva Tetzschner har argumentert for. Han mente jo egentlig at vi ikke skulle ta denne saken opp igjen – det vil si, vi skulle i hvert fall ikke gjennomføre en høring. Den første problemstillingen som er nødvendig å få klargjort, er at statsråden har sagt akkurat det motsatte. Statsråden har sagt – som jeg forstår henne, i hvert fall – at det var veldig nyttig at Stortinget tok opp dette, det var veldig nyttig at vi gjennomførte høringen.

Det er da av betydning for Stortinget, når det er en såpass tydelig uenighet mellom Høyres hovedtalsmann i kontroll- og konstitusjonskomiteen og statsråden, å få klargjort hva Høyre egentlig mener om dette. Er det slik at dette var politisk helt unyttig og egentlig ikke burde skjedd – slik som jeg forstår representanten Tetzschner? Det trenger vi en avklaring på nå.

Michael Tetzschner (H) [17:13:23]: Det skulle jo ikke være nødvendig, for jeg avsluttet nettopp med at høringen hadde hatt nyttige aspekter – men den har også hatt unyttige aspekter. Jeg kan godt utdype de unyttige, som komitélederen har et særlig ansvar for. Det er nemlig slik at komiteen har kommet til å så tvil om hvorvidt vi følger våre egne eierskapsprinsipper, ved å etablere direkte kommandolinjer og ansvarsforhold til ledelsen i private rettssubjekter. Det ble også krevd utlevert dokumenter som, hvis vi hadde gått inn i dem, etter forholdene kunne gjort oss registreringspliktig etter verdipapirhandelloven § 3-2.

Så jeg kan si at det er en blanding. Men jeg vil ikke avvise at det har vært et nyttig lærestykke, og det vil komitéleder også kunne se av den stenografiske utskrift etterpå – at jeg ikke frakjente høringene enhver verdi.

Martin Kolberg (A) [17:14:26]: Nei, da registrerer jeg det. Jeg skal komme tilbake til aspektet som knytter seg til eierstyringen i et senere innlegg i debatten, det tilhører ikke replikken, synes jeg. Men jeg vil understreke at det i Stortinget, i komiteen, men også i det offentlige rom, har vært et veldig tydelig engasjement for at denne debatten ikke skulle funnet sted, høringen skulle ikke funnet sted, og Tetzschner har gjort seg til talsmann for det. Statsråden sier noe annet.

Nå sier Tetzschner at det har vært til en viss grad nyttig og til en viss grad læring. Det er i hvert fall noe – det er i hvert fall noe av en innrømmelse overfor en stor majoritet i Stortinget. Høyre bør ta til etterretning at de er alene i sin forståelse av hva som var nødvendig og riktig i disse sammenhengene.

Så vil jeg si kort: Jeg hører hva han sier om at det er smale veier å gå når vi skal håndtere korrupsjon. Men nulltoleransen for korrupsjon, slik den er å forstå og som Stortingets flertall har formulert: Mener representanten at dette er et helt unødvendig vedtak fra Stortingets side?

Michael Tetzschner (H) [17:15:38]: For det første tror jeg ikke komitélederen kan vise noe sted hvor den formuleringen er brukt. Nulltoleransen fra statens side inntrer ved vedtak av straffeloven. Det er derfor jeg sa at det var en smal margin før man gikk fra mistanke om korrupsjon, til at dette var noe politi og påtalemyndighet må avklare. Så får man avvente, på bakgrunn av avklarte fakta, hvilket systemansvar som skal rettes mot selskapet hvor man har en eierandel, selvfølgelig også med respekt for det aksjonærdemokratiet som finnes, og hvor det til slutt kan være snakk om å rette et kritisk blikk mot statens eierforvaltning – om den har vært aktiv nok.

For øvrig må jeg si at når det gjelder å vurdere Stortingets hensiktsmessighet av høringer, er det noe som ligger utenfor statsråden å ha spesielle oppfatninger om.

Martin Kolberg (A) [17:16:45]: Vi kommer ikke så mye lenger. Jeg vil bare i denne replikken, allerede tidlig i debatten, konstatere – som jeg allerede har sagt – at Tetzschner i kontroll- og konstitusjonskomiteen er alene om sitt syn på dette viktige området. Det er helt åpenbart slik at spørsmålet om kampen mot korrupsjon også er et politisk spørsmål. Det er ikke slik at stortingssalen er en rettssal. Jeg har ingen ønsker om å gå i veien for politiet og har heller aldri gjort det. Vi har ikke drevet noen form for etterforskning på noe vis, men vi har fått klargjort en veldig vanskelig situasjon – nemlig at eierskapsstyringen ikke ble fulgt av Telenor, og det satte statsråden i en veldig vanskelig situasjon. At ikke Høyres representant, som representerer hennes parti, entydig stiller seg bak det, er et forunderlig politisk standpunkt.

Michael Tetzschner (H) [17:17:40]: For noen gir det faktisk mening å skille politisk sideløpende kommentarvirksomhet og pågående politiutredning. Etter mitt skjønn skal Stortingets kontrollkomité basere seg på fastslåtte fakta, nettopp fordi vi ikke kan tilby et format som er i stand til å konkludere med full rettssikkerhet for de impliserte.

Så er det dette poenget som representanten Kolberg har, om at Høyre er blitt stående alene i mange av sine uttalelser og sine merknader. For det første vil jeg legge vekt på at det vi er sammen om, er at det ikke var noe i saken som var å kritisere departementet for, og at vi sammen går til Stortinget med ett operativt vedtak, nemlig å vedlegge det protokollen. For det andre har vi funnet det nødvendig å skrive inn i våre merknader det vi ikke er alene om, nemlig Stortingets forutsetninger da kontrollkomiteen ble opprettet, som faktisk er lovmotivene, og vi føler oss meget vel med at vi også på mange punkter ligger nærmere tidligere eierskapsmeldinger enn det det ser ut til at representanten Kolberg gjør for tiden.

Jette F. Christensen (A) [17:19:09]: Jeg føler behov for et klart svar. Sist vi debatterte denne saken i salen, uttrykte statsråden at hun mente det var viktig og riktig at kontrollkomiteen tok opp denne saken. Det sa hun også i forrige høring, og hun sa det i siste høring.

Jeg er ute etter et konkret svar fra representanten Tetzschner: Er representanten enig med sin egen statsråd når hun uttaler i høringen at hun synes det var viktig at kontrollkomiteen tok opp denne saken? Den var alvorlig da – den har blitt mer alvorlig nå.

Michael Tetzschner (H) [17:19:50]: Jeg er enig i at påstander om mangelfull statlig oppfølging i seg selv er berettigende for å ha en sak. Det gir meg også anledning til å utdype noe jeg ikke kunne i sted, av tidsmessige hensyn. Det å etablere en sak er vi med på, men det betyr ikke at vi har vedtatt høringer, for høringer er et stort anlagt hjelpemiddel hvis man etter forundersøkelser finner ut at det er mer som skal spørres om, særlig overfor statsforvaltningen.

Det betyr at vi kan reservere oss mot både høringenes omfang og ikke minst deres innhold, og det gjorde vi også i god tid før Riksadvokaten kom til det samme. Det var ikke høringen som idé, men det var høringens innhold – ved å invitere personer til å uttale seg om forhold de egentlig var siktet for.

Jette F. Christensen (A) [17:20:56]: Den uttalelsen jeg siterte, er også direkte knyttet opp til høringen. Betyr det at representanten Tetzschner er uenig med statsråd Monica Mæland når hun uttaler at det var viktig at vi hadde både saken og høringen?

Michael Tetzschner (H) [17:21:13]: Jeg tror man må ha en nokså barokk fantasi for å finne et grunnleggende motsetningsforhold mellom det som statsråden sier under en høring, og det jeg nå sier, når vi presiserte hva vi var imot når det gjaldt høringens innhold. Jeg regner med at ingen har noe annet syn på det når det gjelder Riksadvokatens og påtalemyndighetenes mulighet til å arbeide seg ferdig med en sak. Det var heller ikke det statsråden uttalte seg om.

Jeg har også selv sagt her at vi har fått en nyttig gjennomgang på noen punkter, som vi kan ta lærdom av, men det betyr ikke at vi går god for innholdet – heller ikke mesteparten av det innholdet som vi har brukt uforholdsmessig mye tid på.

Jette F. Christensen (A) [17:22:00]: Da hører jeg at representanten Tetzschner er enig i at det var viktig og riktig at kontrollkomiteen behandlet denne saken.

Michael Tetzschner (H) [17:22:08]: Unnskyld – saken, ja; det er jo ikke noe problem.

Presidenten: Christensen har ordet.

Michael Tetzschner (H) [17:22:11]: Unnskyld.

Jette F. Christensen (A) [17:22:12]: Tusen takk, president!

Er det sånn at det er noen andre av Stortingets vedtak representanten Tetzschner mener at kontrollkomiteen bare med forbehold bør undersøke hvorvidt departementet følger opp, eller er det bare det som dreier seg om korrupsjon?

Michael Tetzschner (H) [17:22:35]: Jeg får ikke helt tak i hva som var det finurlige i det spørsmålet.

Kontrollkomiteen må jo forfølge de sakene som de finner av interesse. Det er klart at i en første fase, hvor man også ble meddelt at VimpelCom nærmest var et datterselskap av Telenor, var det en del av disse bakenforliggende ordrelinjer og ansvarslinjer som ikke var fullt ut kartlagt. Da er det helt naturlig at komiteen bruker tid for å gå inn i en sak, for så å se om man skal forfølge den videre.

Det jeg protesterer mot, og som sikkert også spørreren har fått med seg, er omfanget og ikke minst gjennomføringen, temavalg og personvalg for en del av disse høringene, som dessverre har brakt komiteen lenger fra målet. Og jeg synes vi ser det ganske klart, i og med at vi har et enstemmig forslag til vedtak her i kveld: Vi vedlegger saken protokollen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:23:52]: Representanten Tetzschner sier at han er uenig i omfang, gjennomføring og temavalg og kommer med ganske udefinerte kommentarer om sideløpende kommentarvirksomhet. Faktum er at Høyre står alene i innstillinga. Faktum er at flertallet måtte høre mange og forsøke å gå rimelig dypt inn i dette for å få fram faktum i den største korrupsjonssaken som har berørt selskap med norske eierinteresser.

Det var utrolig krevende. Og det er ganske sterkt å erfare at representanten Tetzschner da mener at vi ikke skal gå inn i dette. Mitt spørsmål er: Hvorfor denne uviljen mot å gå inn i en så krevende sak, som har gitt oss så mye viktig kunnskap, og som statsråden allerede har begynt å følge opp gjennom de møter hun har med selskapene?

Michael Tetzschner (H) [17:24:58]: Det er ikke uvanlig at statsråden – og jeg forstår at i det siste eiermøte har man igjen gjort det – understreker det samfunnsansvaret alle som driver forretning, har. Og der staten lar seg involvere eller er med, skal det selvfølgelig også være høye forretningsetiske standarder.

Jeg tror kanskje representanten Lundteigen ikke har lagt stor nok vekt på at VimpelCom er et selskap som ligger utenfor norsk jurisdiksjon, og at det er Telenor staten er medeier i. Det er altså ikke VimpelCom statsråden har eierdialogmøte med. Så hvis man ikke ser og holder orden på partsforholdene, kan det bli en meget vidløftig affære, og det er også kanskje en av grunnene til at den er blitt det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:25:52]: Komiteen er veldig klar over det som skjedde i 2009 da VimpelCom Ltd. ble etablert under statsråd Brustads tid. Det ble etablert med hovedkontor i Nederland, skattekontor i et skatteparadis og børsnotert i USA. Det ligger utenfor norsk jurisdiksjon – ja, men det som er saken, er jo at Stortinget har sagt at en har nulltoleranse for korrupsjon. Og det gjelder da de selskaper som staten har eierandeler i. Det er Telenor, og så har Telenor en videre struktur, som da også impliserer VimpelCom.

Det som er spesielt, er at dette er så krevende. Og når partiet Høyre ikke ønsker å bruke nødvendig tid for å gå inn i det som er krevende, sitter en jo igjen med det inntrykket at en ikke ønsker å gå etter det som blir sett på som et sentralt punkt, nemlig å få slutt på korrupsjon, som norske myndigheter og Det norske storting klart har uttrykt skal følges opp.

Michael Tetzschner (H) [17:26:56]: Jeg er absolutt stor tilhenger av at man forfølger mistanke om korrupsjon – det er da også gjort av rette myndighet. VimpelCom er etterforsket av politimyndighetene i tre land. Det er altså inngått et forlik, under strenge vilkår, som tilfører halvparten av de 6 mrd. kr til USA og halvparten til Nederland. Korrupsjonsvirksomheten har altså fått sin velfortjente straff. Likevel må vi holde hodet noenlunde kaldt, for det er altså Telenor vi snakker om, som ingen har bebreidet for noen delaktighet, verken passivt eller aktivt. Jeg hører likevel at det rent språklig prøves å skape overganger som om Telenor nærmest skulle ha medvirket til dette. Dette har jo Deloitte-rapporten grundig manet til jorden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:27:56]: Telenor er et selskap som er utrolig sentralt, og som opererer i mange land, hvor det er svært krevende forhold. Komiteen har vært nøye på å skille mellom hva som er politiets ansvar, og hva som er det politiske ansvaret.

Stortinget har avklart at her skal det være nulltoleranse for korrupsjon. Det som har vist seg i denne saken, er at det har vært et system som i liten grad har fungert sånn at en har greid å fange det opp. Gjennom denne saken har komiteen fått kunnskap om virkelighetens verden. En kan legge til side noe av den naivitet som har vært der tidligere, og det som er så overraskende, er at ikke Høyres representant – jeg vil si i motsetning til statsråden – går grundigere inn i dette for å lære og bli bedre. Det må være sentralt for at det skal stå til troende når en sier at en virkelig er mot korrupsjon, sånn som representanten Tetzschner mange ganger sier.

Michael Tetzschner (H) [17:28:59]: Dette begynner å bli nokså meningsløst. Det som kreves, er en slags sinnelagserklæring. Den kan Lundteigen få herved! Vi motarbeider korrupsjon. Nettopp fordi det er en straffbar handling, er det ikke mye rom å gå på før det er en sak for politiet.

Så til det andre: Det er grunnleggende sett et norsk selskap som statsråden har tilsyn med, altså indirekte gjennom aksjonærfellesskapet, og det er slik at en gransking har slått fast at Telenor ikke er å laste. Dermed blir heller ikke statsråden å laste.

Det er selvfølgelig alltid mye å lære av dette komplekset. Det er slik man lærer av ting, enten man er direkte involvert eller ikke. Jeg synes en viktig læring også er at den internasjonale rettsorden har sørget for at de som drev korrupsjonshandlinger i Usbekistan, har fått svi for det.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

Tom E.B. Holthe (FrP) [17:30:26]: Det er sagt mye om denne saken, det er skrevet mye om denne saken, og det har vært mange diskusjoner i media om denne saken. Allerede nå i denne salen i dag er det sagt mye. Jeg skal prøve å begrense det litt, men noen kommentarer må jeg knytte til det.

Noe av det som kanskje til tider er litt bekymringsfullt, er at dette er en sak der det er media som bringer kunnskap om forhold i selskap der staten er medeier, og der det er forhold som ikke synes helt greie vedrørende økonomiske disposisjoner og i henhold til eierskapsmeldingen om nulltoleranse for korrupsjon.

I utgangspunktet er det riktignok ikke rettet noen mistanke om uregelmessigheter mot Telenor, men mot selskapet VimpelCom, der Telenor er medeier. Komiteen anså meldingene i media som noe urovekkende og ønsket å vite hvorvidt næringsministeren satt inne med kunnskap om beskyldningene som framkom i media, og hvorvidt styret og øvrig ledelse i Telenor var nærmere kjent med saken. Etter innledende korrespondanse mellom statsråd og komité ble det besluttet å avholde høring i saken.

Gjennom den første høringen forventet komiteen at komité og statsråd ville sitte med samme kunnskap som representantene fra Telenor ved styreleder og konsernsjef. Dette hadde en grunn til å tro, da styrelederen og konsernsjefen sa at de ville fortelle alt de visste. Komiteen, og trolig også statsråden, ble meget overrasket da det noen få måneder senere framkom – nok en gang i media – at styreleder og konsernsjef ifølge dem selv likevel ikke hadde informert komiteen om alt de visste, under høringen. Komiteen merker seg at styreleder gikk av som styreleder for Telenor etter at han framla nye og alvorlige opplysninger han hadde tatt med til statsråden. Med bakgrunn i dette ble det etter hvert besluttet å avholde nok en høring, tilsvarende den første, og det framkom her at representanter for ledelsen i Telenor på et tidligere tidspunkt var kjent med mistanke om korrupsjon i VimpelCom som var framsatt av en Telenor-ansatt, for tiden utleid til VimpelCom.

Som tidligere nevnt har Stortinget nulltoleranse for korrupsjon, og det videreføres av næringsministeren inn mot de selskapene der staten er medeier. For Telenor spesielt gjelder det samme vedrørende nulltoleranse for korrupsjon, noe de selv også har uttrykt gjentatte ganger.

På dette grunnlag kan ikke jeg begripe at Telenor ikke har en rapporteringsinstruks som sørger for at en urovekkende melding om mistanke om korrupsjon i selskaper som eksempelvis VimpelCom, som kommer til finansdirektøren og juridisk direktør, når konsernsjefen og styret i Telenor. Selv om dette bare var en mistanke, forventes det – ettersom korrupsjon er svært alvorlig i vårt samfunn – at selv den minste mistanke om korrupsjon blir rapportert til øverste leder i de ulike konsernene og derigjennom videreformidlet til vedkommende eierskaps eksempelvis departement.

Fremskrittspartiet finner på dette grunnlag å rette kritikk mot ledelsen i Telenor, med konsernsjef og styreleder, delvis for at informasjonen om korrupsjonslignende forhold kom sent fram til styret, og delvis for at Telenor som selskap tydeligvis har hatt for dårlige rutiner til å kunne fange opp slike meldinger som vi her har sett.

Komiteen vil rette sterk kritikk mot tidligere konsernsjef og styreleder i Telenor for bevisst å ha holdt unna viktig informasjon fra både kontrollkomité, statsråd og storting, selv om de i høring har sagt at de har fortalt alt de visste. Dette framstår således som løgn fra deres side.

Når det gjelder statsråden, vil Fremskrittspartiet påpeke at statsråden i denne sammenheng har opptrådt eksemplarisk og gjort det hun kunne ut fra tilgjengelig informasjon. Fremskrittspartiet beklager sterkt at også statsråden er blitt feilinformert i denne saken av den nevnte ledelsen fra Telenor. Fremskrittspartiet finner ingen grunn til å framsette noen kritikk mot statsråden i denne saken, derimot gi ros for å ha vist godt lederskap. For øvrig har Fremskrittspartiet merket seg at statsråden selv ved siste høring uttrykte at komiteens gjennomgang og høring har vært nyttig.

Selv om slike saker har mye negativt preg i media, vil Fremskrittspartiet tro at en slik gjennomgang av et stort selskap som staten er medeier i, vil ha en positiv effekt i læringsøyemed.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [17:36:40]: Saken vi har til drøfting i dag, dreier seg først og fremst om hvilken eierstyring det har vært fra statsrådens side i Telenors håndtering av VimpelCom-saken med tanke på eierskapsmeldingens prinsipper. Som minoritetsaksjonær i VimpelCom, selskapet som har akseptert en bot for korrupsjon på 795 mill. US-dollar, er det viktig å klarlegge hvordan statsråden har fulgt opp kravet til nulltoleranse for korrupsjon overfor Telenor.

Med bakgrunn i debatten som har vært ført rundt denne saken, både i og utenfor Stortinget, er det grunn til å gå nærmere inn på Kristelig Folkepartis syn om hvorfor vi mener dette er en sak som hører hjemme i kontroll- og konstitusjonskomiteen og i Stortinget.

Komiteen har ved to anledninger enstemmig besluttet å åpne sak og gjennomføre kontrollhøring. Begge ganger har formålet vært å undersøke hvordan statsråden har fulgt opp Stortingets vedtatte eierskapspolitikk i praksis. Komiteen har vært bevisst på at rollen som etterforskningsorgan er overlatt politi og påtalemyndigheter. Vår oppgave har vært å vurdere eierstyringen statsråden har utført med bakgrunn i den til enhver tid tilgjengelige informasjon.

Komiteens mindretall, Høyres medlemmer, har i siste runde, etter at saken var besluttet tatt opp i komiteen og høring bestemt, endret syn og isteden hevdet at denne saken er en ikke-sak for kontroll- og konstitusjonskomiteen. Begrunnelsen synes å være at fordi politi og etterforskningsmyndighetene ikke har funnet noe Telenor kan lastes for, har saken ikke noe å gjøre her i Stortinget. Den kritikk Høyre har framført både i merknader og utenfor Stortinget mot komiteens håndtering av denne saken, synes først og fremst å bygge på resultatene av en politietterforskning. Jeg har lyst til å understreke at kontroll- og konstitusjonskomiteen aldri på noe tidspunkt har tatt opp saken for å finne ut av om Telenor har gjort noe straffbart. Vår oppgave har derimot hele tiden vært å konsentrere oss om Stortingets vedtak om definisjon av god eierstyring og hvordan dette er blitt fulgt opp av statsråden overfor Telenor.

Ja, så langt går Høyre, og her får de også overraskende følge av Fremskrittspartiet, at de slår fast at, jeg siterer fra merknaden, «ettersom den internasjonale etterforskningen ikke har gitt grunnlag for kritikk av Telenor, kan heller ikke eierne av selskapet, hverken staten eller de private, lastes».

Men når flertallet i komiteen, inkludert Kristelig Folkeparti, likevel mener at dette er en sak, til og med en viktig sak, for komiteen og for Stortinget, handler det selvfølgelig ikke om at vi ikke har lest hva politietterforskningen har konkludert med overfor Telenor. Det handler om hva Deloitte-rapporten slår fast, det handler om hva styreleder Wærsted og konsernsjef Brekke har uttalt, nemlig at saken kunne vært håndtert på en bedre måte, og som konsernsjef Brekke uttalte, at saken ikke ble håndtert i henhold til Telenors etiske standarder. Det handler om hvordan korrupsjonsmistanker blir videreformidlet i dialog med eier, om hvordan statsråden ble informert, og hvordan hun har fulgt opp overfor selskapet.

Da må jeg si at jeg er svært forundret over at et parti som Høyre velger å stemple saken som vi har til behandling i dag, som en ikke-sak, all den tid alle som har jobbet med denne saken, inkludert styreleder og konsernsjef, har konkludert med at saken har vært håndtert på en kritikkverdig måte. Også statsråden har karakterisert saken som alvorlig og hadde ikke lenger tillit til tidligere styreleder.

Så kan det hevdes, og jeg hører enkelte sier, at når ledelsen i Telenor erkjenner kritikkverdige forhold, er det et internt forhold i Telenor og mellom Telenor og selskapets eiere, og at statens rolle først og fremst handler om eierskapet som forvaltes av departementet ved statsråden og gjennom de etablerte systemene for eierskapsutøvelse. Det skal derfor være komiteen uvedkommende.

Det er riktig at eierskapet skal forvaltes gjennom departementet og de strukturene som er etablert, og som Stortinget har bestemt skal gjelde for den statlige eierskapsutøvelsen. Det er riktig at det er dette som er essensen, men da kommer også den parlamentariske kontrollen inn i bildet. Vi kan ikke se bort fra det i denne saken, etter vår oppfatning. Som det folkevalgte organet enhver regjering springer ut av, er det nettopp Stortingets oppgave å føre kontroll med den eierskapsutøvelsen som finner sted, og som er besluttet av Stortinget. Vi skal føre kontroll med på hvilken måte Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon blir fulgt opp.

Så har jeg sagt tidligere og sier det igjen: Stortinget kontrollerer regjeringen og i dette tilfellet ansvarlig fagstatsråd. Når vi skal forberede en sak for Stortinget knyttet til dette, må vi etter vår oppfatning gå under overflaten. Da er informasjonen fra Telenor relevant for å opplyse saken. Vi er nødt til å forholde oss til den informasjonen som framkommer, og som danner grunnlag for komiteens vurdering om hvorvidt regjeringen og statsråden har fulgt opp Stortingets vedtak. Da er ikke Telenor-ledelsens erkjennelse kun en sak for Telenor og eierne. Da er erkjennelsen og den informasjonen som leder fram til erkjennelsen, også relevant og viktig for komiteen og for Stortinget.

Nei, verken komiteen eller Stortinget skal bedrive operativ eierskapsutøvelse. Det mener vi at vi heller ikke gjør. Derimot skal komiteen gjøre jobben sin, nemlig finne ut av om statsråden har gjort det hun kan for å sikre at Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon har blitt fulgt opp. Det er komiteens oppgave, og det er det vi har gjort i denne saken.

Etter Kristelig Folkepartis syn var derfor høring nummer to viktig med tanke på å få inn relevante synspunkter med utgangspunkt i den kritikk Deloitte-rapporten presenterte. Det var også viktig for å klarlegge bakgrunnen for statsrådens oppfatning av saken og forståelsen av hennes håndtering. Deloitte-rapporten legger til grunn en saksframstilling som alle stort sett har gitt sin tilslutning til. Selv om relevante sider ved saken, som f.eks. hvordan de Telenor-nominerte styremedlemmene i VimpelCom håndterte korrupsjonsmistankene, ikke er belyst, er det likevel, ut fra den kjennskap komiteen har fått til saken, all grunn til å tro at rapporten peker på helt sentrale sider, ved hva som har foregått, og hvorfor ting har skjedd slik de har gjort.

En av de viktigste sidene ved kritikken som ble reist i Deloitte-rapporten, var at det ikke ble lagt opp til en konstruksjon internt i Telenor-konsernet som kunne ivareta varslingene om korrupsjonsmistanke på en mer helhetlig måte, og som samtidig ivaretok kravet om konfidensialitet. Svarene som ble gitt i høringen av både inviterte eksperter på selskapsjuss og nåværende styreleder og konsernsjef, var at en slik etterlyst konstruksjon som Deloitte-rapporten etterspør, hadde vært fullt mulig å etablere. Som styreleder Værsted slo fast under høringen:

«Og det er klart at med det fokus som det nå har vært på denne saken, så tror jeg ikke det er noen i Telenor som er i tvil om at har man tvil og bekymring som er rettet mot kriminelle handlinger som korrupsjon, så skal det løftes oppover i systemet.»

Det var betryggende å høre.

Sammen med Deloitte-rapporten var det de ulike beskrivelsene av hva man visste med tanke på korrupsjon, som var en av hovedårsakene til at komiteen fant det på sin plass å gjenåpne saken igjen høsten 2015.

Det kan ikke herske noen tvil om at tidligere konsernsjef og tidligere styreleder ikke formidlet hva de visste på det tidspunktet da første høring ble gjennomført i januar 2015. Begge har i ettertid hevdet at opplysningene om mistanke om korrupsjon ikke var viktige opplysninger fordi de ifølge advokatfirmaet Hjort ikke ble håndtert på en måte som var i strid med norsk lov. Når disse opplysningene heller ikke ble formidlet til statsråden av samme grunn, er det grunn til å slå fast at både statsråden og Stortinget ble ført bak lyset.

Det er derfor viktig å understreke fra Kristelig Folkepartis side at vi stiller oss fullt og helt bak statsrådens reaksjon overfor daværende styreleder da hun fikk kjennskap til denne informasjonen. Vi opplever at hun har handlet på en eksemplarisk måte og tatt Stortingets krav til nulltoleranse for korrupsjon på det dypeste alvor. Det merker vi oss, og det setter vi pris på.

Så er ikke dette den eneste saken hvor norske statlig eide selskaper enten har vært involvert i mistanke om korrupsjon eller blitt dømt for korrupsjon. I lys av de senere års saker av denne karakter gir det grunn til å reise problemstillingen om i hvilken grad det norske styringssystemet fungerer godt nok. Er eierdialogen tett nok mellom staten som eier og styret som har ansvaret for selskapets virksomhet, og spesielt når man som selskap velger å starte opp virksomhet i land hvor korrupsjonsfaktoren er spesielt høy? Og er det sånn at jakten på overskudd og fortjeneste lett står i veien for den aktsomhet en må ha i all forretningsvirksomhet når en operer i land hvor korrupsjon er alminnelig?

For de norske selskapenes del, som har vært innblandet i korrupsjon, synes det ikke som om problemet handler om mangel på anti-korrupsjonsprogrammer. Det det har skortet på, er manglende etterlevelse. I noen av disse tilfellene kan det synes som om man rett og slett ikke har vært godt nok forberedt på å etablere virksomhet i land preget av stor grad av korrupsjonskultur. Manglende kjennskap til markedet, for dårlig kjennskap til landet man skal etablere seg i og forretningspartnerne man skal forholde seg til, synes ifølge Transparency International å være noen av de viktigste forholdene som skaper grunnlaget for å bli dratt inn i en korrupsjonskultur. Det er grunn til å etterspørre i hvilken grad de statlige selskapene har vært godt nok forberedt på disse utfordringene, og i hvilken grad man har strategier som kan komme disse utfordringene i møte.

I neste omgang er det grunn til å stille spørsmål til statens rolle som eier. På hvilken måte skapes det bevissthet i selskapenes styrer om at det på disse områdene ikke bare er korrupsjonsprogrammer som det er nødvendig å etablere, men strategier for hvordan slike situasjoner skal takles. Et viktig spørsmål å stille til statsråden i dag er om hun føler seg trygg på at hun har tilstrekkelige og riktige verktøy for å sikre seg at selskapenes styrer tar ansvaret for utvikling av denne typen strategier på dypeste alvor.

Fra Kristelig Folkepartis side ønsker også vi en tydelig statlig eier med en klar, framoverlent holdning overfor selskapenes styrer med hensyn til krav om null korrupsjon. Vi ønsker at staten som eier er klar på hvilke forventninger man har til selskapene på dette feltet. Det betyr ikke at man fra statens side skal drive etterretningsvirksomhet, men at en stiller tydelige krav og ikke minst har verktøy som gjør at man kan følge opp forventningene i praksis.

For Kristelig Folkeparti, som for flertallet i komiteen, var det viktig å gjennomføre disse kontrollhøringene som kunne fortelle oss noe om statsrådens eierstyring på bakgrunn av Stortingets krav til nulltoleranse for korrupsjon. Disse har gitt oss svar som gjør oss tryggere på at Telenor som selskap har lært noe av den kritikken det har fått. Ikke minst stiller vi oss bak en statsråd som med all tydelighet har vist at hun tar Stortingets vilje på dette området på dypeste alvor, og har vist handlekraft i en situasjon som krevde reaksjon.

Jeg vil ellers gi min tilslutning til saksordførers grundige og gode gjennomgang. Jeg har også lyst til å gi honnør til saksordfører og komiteens leder for den måten han har vært tydelig og stått oppreist på i debatten både innenfor og utenfor dette husets vegger.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:50:11]: Jeg vil først takke den anonyme varsleren – en varsler som fortsatt er anonym for kontrollkomiteen – for hans store innsats. Det må være en person med betydelig erfaring og stor integritet, etter min vurdering en skikkelig hedersmann. Varsleren har sendt e-post til departementet, først 7. januar i 2015, så 8. januar, og så 13. januar. E-posten den 13. januar ble ikke oversendt kontrollkomiteen før 16. januar, to dager etter komiteens høring den 14. januar. Så kom det to e-poster på samme dag, den 13. februar, kl. 00.49 og kl. 15.12.

Jeg har lyst til å sitere noe fra den første e-posten den dagen:

«Jeg trodde den norske regjeringen, spesielt i forkant av parlamentets høring, ville være klar over visse åpenbare feilaktige fremstillinger. Intensjonen med materialet var å gi en generell oversikt som kanskje kunne være verdt et par spørsmål under høringen, ikke en detaljert oversikt for en etterforskning som egner seg til rettssystemet.»

Dette er en uoffisiell norsk versjon fra komitesekretæren.

Videre:

«For et selskap som hevder å ha nulltoleranse for korrupsjon, er Telenors reaksjon, i hvert fall for meg, forvirrende. Hvis Telenor virkelig var opptatt av å utrydde korrupsjon, ville vel Telenor gå ut og sagt at selskapet tar disse sakene veldig seriøst og bedt om mitt materiale slik at Telenor kunne foreta sine egne undersøkelser. Men Telenors pressemelding synes å være, delvis, avvisende og anklagende, og Telenors etterfølgende uttalelser synes å ha samme tone. For å gjøre det klart, jeg har ikke mottatt noen henvendelser fra Telenor, og i lys av deres offentlige uttalelser, har jeg ikke sett noe poeng i å kommunisere direkte med dem.»

Etter dette er det naturlig å se på Telenors pressemelding av 16. januar 2015. Overskriften var:

«Informasjonen er sendt til departementet av en anonym kilde signert «whistleblower».»

Der heter det først:

«Den mottatte informasjonen beskriver forhold vedrørende VimpelComs inntreden i Usbekistan som er nye for Telenor. Dette gjelder påståtte betalinger utover de som allerede er bekreftet og antatt, samt beskrivelser av VimpelComs inntreden i andre markeder.»

Videre heter det:

«Telenor vil påpeke at flere forhold gjør det nødvendig å vise ekstra aktsomhet. Informasjonen som gjelder perioden fra tidlig 90-tall er ikke lett å forholde seg til, da notatet inneholder en sammenblanding av kjent og ukjent informasjon, påstander og spekulasjoner. I sum kan dette tolkes som et forsøk på å diskreditere Telenor i lys av den alvorlige situasjonen rundt VimpelComs investeringer i Usbekistan.»

Det var Telenors pressemelding, publisert 16. januar 2015.

I varslerens e-post av 13. februar 2015, den første, står det videre:

«For å summere opp: Min taushet er et resultat av 1) Mangel på kommunikasjon med regjeringen eller Telenor med spørsmål om avklaringer eller ytterligere materiale, 2) at jeg i utgangspunktet aldri har søkt å være en del av en offentlig kamp med Telenor og ikke kan se hva videre kommunikasjon med Telenor skal føre til og 3) Telenors reaksjon, som neppe kan sies å være konsistent med deres politikk for null-toleranse eller beste praksis når det gjelder etterlevelsespolitikk. Jeg gjentar mitt tilbud om å levere mer materiale, selv om jeg foretrekker en måte der materialet ikke umiddelbart og ordrett publiseres av Telenor. Mens regjeringens mening som Telenors største aksjonær har mye mer å si enn min mening, synes jeg likevel det er fair å reise spørsmål om hvorvidt Telenors ledelse er i stand til å undersøke seg selv.»

Videre heter det, i slutten av samme e-post:

«Nå, måtte VimpelComs styre godkjenne hver eneste utgift til lisenser, blokkeringer eller anskaffelser? Tilsynelatende ikke, men her er det sundt folkevett kommer inn. Får Telenor sine norske lisenser bak lukkede dører fra dekkselskaper som eies av personer som ikke har noen erfaring med telecom-sektoren? Radiofrekvenser eies og kontrolleres av regjeringer. Ville det ha vært så vanskelig for en av Telenors representanter av og til å spørre «Forresten, hvordan fikk vi de lisensene?» Alt annet enn «en transparent offentlig anbudsrunde organisert av regjeringen», spesielt i land som er synonyme med uklarhet og korrupsjon, kunne gitt opphav til noen oppfølgingsspørsmål.»

Dette er etter min vurdering meget, meget gode spørsmål.

Den andre e-posten fra whistleblower-en den 13. februar kom kl. 15.12. I en uoffisiell oversettelse fra engelsk står det der, i siste setning:

«Hvis departementet eller kontrollkomité vil ha noen av mine primære dokumenter referert til i min tidligere kommunikasjon, vil jeg med fornøyelse forsyne komiteen med det.»

Det er en stor svakhet for komiteens behandling og innstilling at vi ikke ba om denne dokumentasjonen. Det er også mitt ansvar.

Dette temaet var også sentralt ved høringen. Konsernsjef Sigve Brekke sa når det gjelder varslerens innsats, ifølge referatet:

«En Telenor-ansatt reagerte i 2011 på mulige kritikkverdige forhold i VimpelCom, og jeg har lyst til å benytte anledningen til å gi stor anerkjennelse til den ansatte som i tråd med Telenors verdier og etiske retningslinjer faktisk valgte å si ifra. Vi må derimot erkjenne at Telenor ikke lyktes i å håndtere denne viktige bekymringsmeldingen knyttet til VimpelComs investeringer i Usbekistan slik som vi kunne forvente. Derfor er det viktig å slå fast: I framtiden vil vi ikke at taushetsplikt skal være til hinder for at Telenor får kjennskap til og agerer på mistanker om korrupsjon eller andre grove ulovlige handlinger.»

Jeg spurte konsernsjefen, Sigve Brekke, om han ville tilrå at varsleren sto fram eller ikke, og da svarte Sigve Brekke:

«Svaret er faktisk nei. Hele varslingssystemet er bygd på anonymitet, egentlig. Hvis det er sånn at du på en måte risikerer å få brettet ut navnet ditt, ødelegger det noe av hele ideen bak varslingssystemet.»

Det var altså svar på mitt spørsmål: «Vil du tilrå at han står fram? Ja eller nei?».

Videre sa Sigve Brekke:

«Jeg har hatt dialog med varsleren, og jeg valgte også her å gi ham kredit, men på den andre siden er hele varslingssystemet bygd på at man kan beholde sin anonymitet. Hvis det rakner, rakner også mye av måten vi kan sørge for at saker blir tatt fram på.»

Departementet må avklare om vi skal ha det slik framover. Representanten Tetzschner sa at det var ubotelig skade for varlingsinstituttet om varslerens identitet ble kjent. Jeg forventer at dette blir fulgt opp av dem som arbeider tettest på det å sikre varslerens interesser. Alle snakker positivt om varslere, men varslere erfarer jo selv når de får rett, stor personlig belastning, og sånn kan det ikke være framover.

Den 17. februar 2016 ble det inngått forlik mellom VimpelCom og amerikanske og nederlandske myndigheter etter etterforskning av VimpelComs virksomhet i Usbekistan og tidligere forretninger med Takilant Ltd. Som en del av forliket vil VimpelCom betale 795 mill. US-dollar i bøter og inndragelser til amerikanske og nederlandske myndigheter og være underlagt uavhengig og ekstern oppfølging i minst tre år.

Komiteen har ikke hatt tilgang til hva som står i forliket, som innebar en bot som er den største som noen gang er gitt til et selskap med norske eierinteresser, over 6 mrd. norske kroner. Det ikke å ha tilgang til dette forliket er en stor svakhet for komiteens behandling og innstilling.

Komiteen har heller ikke fått tilbake dokumentasjonen fra departementet som først ble oversendt komiteen og så sendt tilbake. Det er også en stor svakhet for komiteen for å kunne gjøre seg opp en egen vurdering av situasjonen.

Det er stor politisk enighet i komiteen ved behandling av denne saken, men Høyre, anført av representanten Tetzschner, er kraftfullt uenig. På vegne av Senterpartiet slutter jeg meg helt til komitéleder Kolbergs vurderinger av Høyres standpunkt i saken. Høyres lange merknad kan ikke forstås annerledes enn uvilje mot å få klargjort saken, og dermed også sakens konsekvens: at det trekkes lærdom av det, slik at eierstyring fra departementets side kan endres, og slik at Stortingets vilje, nulltoleranse for korrupsjon, får et langt mer presist og, for selskapene, mer krevende innhold. Store ord om etikk og nulltoleranse kan ikke lenger presenteres på en like naiv måte overfor Stortinget etter denne behandlingen.

Jeg har lyst til å gå litt nærmere inn på selskapets ansvar for å gi statsråden rett informasjon. Etter Senterpartiets vurdering er den generelle regelen for styremedlemmers taushetsplikt at når en går ut med informasjon til andre enn selskapets ledelse, skal det være et resultat av styrets vedtak – altså at det er styret som bestemmer hva som sies til andre enn selskapets ledelse. Hvor langt det enkelte styremedlems taushetsplikt gjelder, må imidlertid avveies mot de hensyn som gjelder i konkrete saker. Det er rimelig klart at styremedlemmers taushetsplikt ikke kan brukes som begrunnelse for å skjule kriminelle forhold. Ved mistanke om korrupsjon som enkelte styremedlemmer får innsyn i, har, etter min vurdering, et norsk styremedlem i VimpelCom et sjølstendig ansvar for å melde sin mistanke til administrerende direktør og styre i Telenor, og disse har så ansvar for å melde dette videre til staten som deleier i Telenor. Bare til informasjon: Styremedlemmer fra Telenor i VimpelCom Ltd. var i 2011 Jon Fredrik Baksaas, Kjell Morten Johnsen og Ole Bjørn Sjulstad.

Etter min vurdering av taushetsplikten burde Telenors daværende administrerende direktør, Jon Fredrik Baksaas, som satt som styremedlem i VimpelCom i 2009, i 2010, i 2011, i 2012 og i 2013, altså i fem år, og tidligere styreleder i Telenor, ha tatt opp med statsråden mistanke om korrupsjon i de mange møter som er avholdt gjennom årene. Dersom disse to lederne i Telenor ikke tok det opp, måtte de være trygge på at andre personer informerte statsråden om mistankene. En slik opptreden er helt nødvendig når en kjenner bakgrunnen for etablering av VimpelCom. Selskapet ble over tid etablert med de norske og russiske statslederne Putin og Bondevik som bisittere. Vi husker alle veldig godt bildet fra regjeringens representasjonsbolig 12. november 2002, hvor Putin og Bondevik sto bak, og de to konsernlederne signerte, og en av dem var Baksaas.

Det var åpent erkjent at de ulike forretningskulturene skapte store problemer i ledelsen av selskapet, og dette burde opplagt tilsi at den statsråd som representerte den norske regjering, hadde et særlig ansvar for å følge årvåkent med på hvordan selskapet utviklet seg. Særlig årvåkenhet måtte opprettes for å hindre korrupsjon, noe som alle erkjente var et stort problem for å få myndighetsgodkjente lisenser i land som f.eks. Usbekistan – et land som har et svært dårlig rykte på dette området. VG hadde et oppslag 7. oktober 2009 om nettopp etableringen av VimpelCom Ltd., der det kom fram at det var et selskap som hadde hovedkontor i Nederland, at eierselskapet skulle registreres på skatteparadiset Bermuda, at ordningen var valgt av juridiske og skattemessige grunner, ifølge Telenor, og at det skulle børsnoteres i USA. Daværende statsråd Brustad sa i sin pressemelding om saken at hun tok forbehold om at hun ikke hadde hatt mulighet til å gå inn i alle de forretningsmessige sidene ved avtalen. Det var den gang for meg en sterk uttalelse. I ettertid ser vi at en er nødt til å gå grundigere inn i sakene, og her har statsrådene et betydelig ansvar.

Telenor bestilte granskingsrapporten fra Deloitte. Telenor definerte derved også mandatet for denne granskingen. Etter min mening burde det vært departementet som bestilte granskingsrapporten. Som en del av departementets mandat skulle sjølsagt granskingen også ha omfattet administrasjonen og styret i Telenors befatning med saken over tid. Dersom departementet ikke hadde fått oppslutning om dette på ekstraordinær generalforsamling i Telenor, måtte de ha bedt om en aksjerettslig gransking etter aksjeloven, noe som de har anledning til. Etter min vurdering er det en stor svakhet ved komiteens behandling av saken at vi ikke har fått en slik gransking, som ville belyst saken også på ansvarsnivå utover VimpelCom.

Et sentralt begrep fra Stortinget overfor regjeringen i styringen av statlige hel- og deleide selskaper er begrepet «nulltoleranse for korrupsjon». Det som der er saken, er at det, så langt jeg har funnet, bare er ett sted det er nevnt i en komitémerknad, og det er i komitémerknaden til Innst. S. nr. 163 for 2006–2007, som ble avgitt 29. mars 2007 i tilknytning til St. meld. nr. 13 for 2006–2007. Der heter det på s. 18:

«Komiteen forventar at alle selskapa med statlege eigarposter praktiserer nulltoleranse mot korrupsjon, og har gode system på plass for å kontrollera dette.»

Det er for øvrig formuleringer som er fulgt opp i statsrådens svarbrev til komiteen av vårt brev av 17. februar 2015. Der spurte komiteen:

«Komiteen ønsker opplysninger om hvilke systemer for varsling departementet har bedt om i de statlige heleide og deleide selskaper. Herunder også en vurdering av Telenors håndtering av denne spesielle varslersaken.»

I statsrådens brev heter det:

«Som det fremgår av eierskapsmeldingen, Meld. St. 27 (2013–2014) som ble behandlet av Stortinget 5. februar, forventer regjeringen at selskapene med statlig eierandel har gode varslingssystemer i egen virksomhet. Det er selskapene selv som har ansvaret for dette. Selskapenes håndtering av dette har vært tema i eierdialogen med selskapene, blant annet i forbindelse med de årlige møtene om selskapenes arbeid med samfunnsansvar. I tillegg er departementet og selskapene, som arbeidsgivere, underlagt reglene om varsling i arbeidsmiljøloven.»

Departementet har altså vurdert det slik, etter Stortingets merknader, at det er selskapene sjøl som har ansvaret.

Den store svakheten ved begrepet «nulltoleranse for korrupsjon» er at innholdet ikke er definert. Det er langt fra tilfredsstillende bare å terpe på denne overskriften uten å gi den et nærmere innhold for hvordan et selskaps ledelse skal oppføre seg for at det ikke skal forekomme korrupsjon. Etter min vurdering må regjeringa gi begrepet et innhold og komme til Stortinget med dette på egnet måte, slik at bevissthetsnivået for hva som må gjøres for å avverge korrupsjon, heves betraktelig. Etter min vurdering må det optimale beviset for nulltoleranse være om selskap kan dokumentere en forsvarlig nulltoleransepraksis. Det har selskapet gjort hvis det, når det har stått overfor et konkret og vanskelig valg, har foretatt en avveining mellom interessante forretningsmuligheter med god inntjening på den ene side, og på den annen side en høy risiko for korrupsjon dersom forretningsprosjektet gjennomføres, såkalt «compliance dilemma». Selskapet må dokumentere, hvis det blir utfallet, at virksomheten her trådte ut av muligheten grunnet for høy risiko for korrupsjon. Dette vil være et godt indisium på etterlevelse av sitt eget kontrollregime. Etter min vurdering må denne type avgjørelse tas av toppledelsen, noe som vil gi en god dokumentasjon på at ledelsen er i front i arbeidet mot korrupsjon. Den videre forutsetning for kontrollsystemet er at ledelsen instruerer nedover i selskapet om korrupsjonsrisiko, rutiner for håndtering, kartlegging av særlige risikoelementer, konkret oppfølging av disse og regelmessig innskjerping og oppfrisking av rutiner.

Etter min vurdering må tre punkter tilfredsstilles for at man skal kunne snakke om nulltoleranse for korrupsjon: Selskapet må 1) dokumentere tidligere håndtering av korrupsjonsmistanker, 2) dokumentere hvordan de har nådd sine forretningsmessige mål uten korrupsjon i land som er kjent for omfattende korrupsjon, og 3) dokumentere et opplæringssystem i nulltoleranse og hvordan det er iverksatt i sin egen toppledelse og styre – altså for seg sjøl.

Jeg vil påpeke at i enhver slik sak, hvor det har foregått misligheter, er den beste lærdom for organisasjonen at de som har hatt overordnet ansvar, trer tilbake. Det er diplomatisk sagt: trer tilbake. Etter min vurdering er det ikke å ta ansvar når en blir sittende i sin posisjon samtidig som vedkommende sier at nå er forholdene rettet opp for framtida. Enkel organisasjonspsykologi viser at fratredelse fra stilling virker best i hele organisasjonen.

Etter min vurdering vil jeg påpeke at størrelsen på foretaksboten er på ca. 6 mrd. kr, og at innholdet i Deloitte-rapporten er så foruroligende og risikoen for nye korrupsjonsoverraskelser er så stor at departementet må ta initiativ til ny gransking – dette for å få en total gjennomgang av alt det Telenor foretar seg i utlandet, spesielt i Øst-Europa, Thailand, India og Myanmar, for å kartlegge hvordan nulltoleranse for korrupsjon blir praktisert. Riksrevisjonen – og det vil jeg understreke – må få det faglige ansvaret for dette arbeidet, og at det blir utført på en grundig måte ut fra det norske stortings vedtak og holdninger mot korrupsjon.

Jeg vil også gi honnør til saksordføreren for grundig arbeid, og for å ha greid å takle denne saken gjennom den storm som den har stått i. Det tjener komitélederen til ære.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Abid Q. Raja (V) [18:10:40]: Jeg har både ris og ros å komme med til komitéleder og saksordfører i denne saken.

Først til rosen: Det er grundig arbeid som er blitt lagt inn i dette, ikke minst det innlegget som ble holdt herfra, og de gode bemerkningene rundt korrupsjon og dens følger. I utgangspunktet slutter jeg meg til hele innlegget og synes det egentlig har vært en veldig raus måte å jobbe på under høringene og før høringene, hvor man også har fått romslige rammer for å stille ferdig spørsmål, selv om man har gått over sin tid. Det har vært bra fra komitélederens side. Jeg skal komme tilbake til risen litt senere i mitt innlegg.

Jeg vil også gi litt honnør til Fremskrittspartiet, som både i forsvarssaken og i denne saken har klart å løsrive seg fra Høyre eller Høyres representanter i komiteen. Det er bra. Det er bra at man klarer å se saken isolert sett, fra et eget partiperspektiv og eget perspektiv, uten å være bundet opp til et annet regjeringsparti. Det legger vi merke til, både i forsvarssaken og i denne saken, og det er noe som er verdt å rose.

Det er i dag nesten nøyaktig et år siden forrige gang Stortinget behandlet denne saken – for første gang. Det er i utgangspunktet nokså unikt i Stortingets historie at kontroll- og konstitusjonskomiteen gjenåpner en kontrollsak basert på nye opplysninger. Ja, det var ikke bare på bakgrunn av nye opplysninger, men på bakgrunn av helt sentrale aktører – helt sentrale aktører – som ikke snakket sant, verken overfor komiteen i kontrollhøringen eller overfor den ansvarlige statsråd. Det er bakgrunnen for at vi gjenåpnet saken.

Det er på denne bakgrunn, med dette som bakteppe, helt uforståelig for meg at det er en rekke sentrale samfunnsaktører og representanter for norsk næringsliv som mener at kontrollkomiteen ikke er ryddig i sitt forhold mellom jus og politikk, og at vi f.eks. ikke forstår taushetspliktens innhold, eller at en kontrollhøring utelukkende skal være et forhold mellom ansvarlig statsråd og Stortinget – et syn som også langt på vei deles av Høyres representanter i denne saken, noe jeg skal komme tilbake til. Det har vært urovekkende.

Men hadde vi fulgt denne logikken, hadde svært lite av det som i dag er avslørt, blitt avslørt. Hadde vi fulgt denne logikken, hadde Svein Aaser fortsatt vært styreleder i Telenor. For det var nettopp i møte med offentligheten at Aasers forklaring ikke holdt vann. Det var i møte med offentligheten at Aaser til slutt måtte krype til korset og innrømme overfor næringsministeren at han hadde informasjon som ikke var brakt videre tidligere. Går vi tilbake til den første høringen og den behandlingen vi da hadde, gikk flertallets kritikk nettopp ut på at både nåværende og tidligere statsråder stolte helt og fullt på den informasjon som Svein Aaser og Jon Fredrik Baksaas formidlet til sin hoved- og flertallsaksjonær, den norske stat.

Logikken er, ifølge kritikerne, at det er helt greit å tilbakeholde informasjon for statsråden under en misforstått forståelse av taushetsplikten, og at Jon Fredrik Baksaas, som var et av Telenors oppnevnte styremedlemmer i VimpelCom, ikke skal ha noen mulighet til å agere som konsernsjef i Telenor på bakgrunn av de opplysningene han erverver gjennom sitt styreverv i VimpelCom. Taushetsplikten skal altså forstås slik at de kunnskaper en konsernsjef erverver gjennom styrearbeid i andre eller underliggende selskaper man også har eierandeler i, ikke under noen omstendighet kan brukes i virksomhet vedkommende er konsernsjef i, fordi de er taushetsbelagt. Det er en veldig interessant lovforståelse denne vurderingen eventuelt skal bygge på. Det ville bety at dersom Baksaas faktisk visste om korrupsjon i VimpelCom allerede i 2011, skulle han altså vært avskåret fra å agere på det dersom styret i VimpelCom ikke besluttet det.

Veldig mye av det jeg sa i debatten om samme sak den første gangen, står seg i dag. Jeg tenkte bare kortfattet å sitere noe av det:

«Jeg og Venstre stiller oss helhjertet bak det synet flertallet forfekter i den innstillingen vi nå behandler, når vi hevder at de tre styremedlemmene i VimpelCom som er innstilt av Telenor, er ansvarlig for å følge de samme krav til å arbeide mot korrupsjon som alle andre. De hadde et selvstendig ansvar for å spørre, etterlyse og gjøre alt man kan for å få klarhet i transaksjoner som administrasjonen har ansvaret for, men som det kan stilles kritiske spørsmål ved.

Vi stiller oss derfor uforstående til at styremedlemmer som er nominert og hentet fra Telenor, som i andre sammenhenger er et selskap som er blitt rost for sitt arbeid mot korrupsjon, ikke er i stand til å få klarhet i forhold som det er all mulig grunn til å stille kritiske spørsmål ved. Det burde være enkelt å få tilgang til de opplysningene som er nødvendig for å kunne bedømme saken korrekt. At VimpelComs administrative leder fram til for kort tid siden også var en norsk tidligere Telenor-ansatt, burde ikke gjøre dette mer komplisert, for å si det slik.»

Den samme administrative leder er, som vi alle vet nå, under etterforskning og siktet av Økokrim, men deltok likevel prisverdig på kontrollkomiteens andre høring. For å gjøre det klart: Jeg tar selvsagt på ingen måte stilling til eventuelle skyldspørsmål i denne saken.

Saken kontrollkomiteen har hatt på sitt bord i snart to år, er omfattende og stor. Vi har med en av de største internasjonale korrupsjonssaker å gjøre. VimpelCom, delvis eid av Telenor og underselskapet Unitel, har innrømmet korrupsjon som omfatter mer enn 114 mill. dollar, om lag 1 mrd. kr, i utbetalinger til Usbekistan, en sak som går tilbake til perioden 2006–2012, og som altså dreier seg om oppgjør for telelisenser i utlandet.

Spørsmålet har vært, og er, hva som er Telenors kunnskaper om dette, og dernest den norske stats kunnskaper, ettersom vi, det norske folk, gjennom staten er majoritetsaksjonær i Telenor. De som er satt til å lede Telenor, er dermed ikke bare aksjonærene, men indirekte og noe folkelig kan man si også det norske folks fremste tillitsvalgte. Dersom de vet om korrupsjon og lar være å gjøre noe med det, innebærer det et grovt tillitsbrudd. Dersom ledelsen i Telenor f.eks. visste om korrupsjon og ikke informerte Næringsdepartementet, som er den største aksjonæren, som også uttrykkelig har slått fast nulltoleranse for korrupsjon, vil det også innebære et brudd på vedtatte spilleregler.

For meg er det dette som er sakens kjerne. For meg og Venstre er det helt riktig at kontrollkomiteen har forsøkt å avdekke nettopp det. Det er vår jobb. Jeg hørte representanten Tetzschner snakke om nulltoleranse for korrupsjon, at den eneste måten å gjøre det på er å overlate dette til de etterforskende myndigheter. Jeg tror man glemmer da at Næringsdepartementet selv har uttrykt nulltoleranse for korrupsjon, og det påligger også staten å følge opp nettopp de samme regler som man har vedtatt for dette.

Konsernsjef Baksaas i Telenor satt selv i VimpelCom-styret i nesten fire år, en nokså umulig dobbeltrolle han selv valgte å plassere seg i. Det er nettopp i den perioden at det gikk et meget alvorlig varsel, som vi nå har hørt om, og den varsleren har fått god og riktig ros. Det gikk altså et varsel i den perioden. I en periode på noen måneder var Baksaas ute av det styret. Det skal jeg komme til. Men denne varslingen er altså Baksaas’ nærmeste i konsernledelsen kjent med, og dette vet vi. Både Baksaas’ finansdirektør og juridiske direktør er beviselig orientert. Det samme gjelder for daværende styreleder Svein Aaser i Telenor, på et noe senere tidspunkt. Dette fremkommer i den uavhengige granskningsrapporten fra Deloitte.

I tillegg sender varsleren e-post til samtlige av de tre daværende av Telenors oppnevnte styremedlemmer i VimpelCom – utenom Baksaas, for han gikk ut av styret i juni 2011 for å tre tilbake igjen i desember 2011. Også flere andre personer kjenner til denne varslingen i Telenor-systemet. Konsernledelsen vet, finansdirektør vet, juridisk direktør vet, Telenors tre oppnevnte styremedlemmer vet, vi vet at Jo Lunder vet, og også andre personer vet. Det Baksaas hevder, er at til tross for at hans nærmeste medarbeidere i flere år har visst om varslingen – flere personer – fikk han aldri det minste nyss om dette. Det er det Baksaas vil at vi skal tro på: at alle rundt ham av de m som har ansvaret for dette, visste – finansdirektør, juridisk direktør, styremedlemmene som er oppnevnt fra Telenor i VimpelCom, varsleren og andre, og etter hvert styrelederen – men at han ikke har fått noe nyss om det. Det er det Baksaas vil at vi skal tro på.

Sikkert flere, men også jeg, er blitt kontaktet av folk som har vært tett på konsernledelsen i Telenor i den aktuelle perioden, og de sier rett ut at dette ikke står til troende. Kontakten og samspillet mellom Baksaas og daværende juridisk direktør, Pål Wien Espen, var så tett og fortrolig – og må ha vært så tett og fortrolig – at det ikke finnes noen reell sannsynlighet for at Wien Espen ikke viderebrakte så vitalt viktig informasjon til Baksaas. Baksaas’ forklaring står etter mitt syn ikke til troende.

Det er synd at Wien Espen ikke kom til høringen. Det hadde vært en del spørsmål til ham som han kunne besvart og oppklart. Men jeg hadde også en del spørsmål i høringen til nåværende konsernsjef om dette: om dette kunne skjedd under hans ledelse, altså at hans juridiske direktør visste om så alvorlig korrupsjonsvarsling – så alvorlig at det gikk mellom finansdirektør og juridisk direktør, og at man anmodet denne varsleren om å sende dette skriftlig til styremedlemmene, osv. Såpass alvorlig var det. Så skal da altså konsernsjefen allikevel ikke vite noe om dette. Nåværende konsernsjef sa at det er utenkelig, det kan ikke skje, iallfall under ham. Så unnlot han å gå videre inn på hvorfor eller hvordan det ikke kunne skje under den forrige.

Det er selvfølgelig opp til den enkelte selv å gjøre seg opp en mening om troverdigheten i dette. Men som sagt: Jeg merket meg at nåværende konsernsjef Sigve Brekke under høringen definitivt avkreftet at slikt kunne skje under hans ledelse. Han sa at det var helt utenkelig. Det er da også betryggende at nåværende konsernsjef med all tydelighet sier at dette ikke kunne skje under hans ledelse, det som angivelig skal ha skjedd under den forrige ledelsen: at tidligere konsernsjef ikke visste noen ting, ikke hørte noen ting – selv om folk visste om dette alt fra 2011.

Troverdigheten til Baksaas er ikke det som står først i rekken her, men likevel: Dette berøres i stor grad i rapporten til Deloitte, og det er en av beveggrunnene til at næringsministeren ikke har visst. Troverdigheten til Baksaas er heller ikke styrket av at han i den første høringen påsto at han skulle informere Stortinget om alt han visste. I etterkant har han unnskyldt seg med at han ikke helt mente det sånn. Jeg skal sitere fra høringen – og dette er mitt spørsmål:

«Baksaas, du innledet i januar med å si at du hadde taushetsplikt. La meg sitere hva du sa til oss da du var her i januar. Det er da stenografisk nedskrevet, og jeg siterer deler av det. Det er mye lengre, men jeg tar slutten:

«Jeg anser det som viktig at Stortinget får fyllestgjørende og korrekt informasjon, derfor vil jeg på spørsmål i dag legge taushetsplikten til side og svare med den kunnskapen jeg har i denne saken.»»

Så fortsetter sitatet fra høringen – jeg sier til Baksaas:

«Du bygde opp under vår trygghet om at du skulle gi oss all informasjon, før du nå selv erkjenner, og også har erkjent i media, at du ikke fortalte oss den fulle sannhet. Har du noen kommentar til det?»

Jon Fredrik Baksaas svarer:

«Det var uheldig at jeg ikke var presis nok under omtalen av taushetsplikt. Vi hadde hatt en annen diskusjon i forkant av høringen, nemlig om taushetsplikt med hensyn til selskapet, ikke med hensyn til den pågående etterforskningen. Jeg burde ha vært mer presis (…).»

Det er ikke et lite problem at tidligere konsernsjef og tidligere styreleder i Telenor gjennom å legge spesiell vekt på at de ville være åpne og sannferdige, førte Stortinget bak lyset. Begge har anført at de ikke mente at håndteringen av bekymringsmeldingene var en viktig opplysning, fordi den ifølge Advokatfirmaet Hjort ikke var i strid med norsk lov, og at opplysningene ikke skulle videreformidles av hensyn til etterforskningen.

Jeg bare konstaterer at den nye konsernsjefen heldigvis så annerledes på saken og brakte opplysninger til statsråd Mæland, hvorpå Mæland tok de helt nødvendige konsekvenser og avsatte Aaser som styreleder. Det levner for øvrig Aaser liten ære at han i etterkant i offentligheten har påstått at statsråd Mæland viste «manglende impulskontroll», og at han har forsøkt å framstille det slik at han gikk av så å si av egen vilje og ikke ble tvunget til å gå av på grunn av uteblitt tillit.

Fordi Baksaas og Aaser unnlot å informere – og her er sakens kjerne – både tidligere og nåværende statsråder om de faktiske forhold, fremmes det i dag ingen kritikk mot de ansvarlige statsråder, fordi de ikke visste og – selv om de spurte – ikke ble fortalt. De hadde gjennom eierdialogen ingen mulighet til å avdekke at Telenor gjennom eierskap i VimpelCom ikke fulgte opp den forsterkede innsatsen mot korrupsjon som slås fast gjennom eierskapsmeldingen og Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon.

Jeg sa innledningsvis at jeg også ville komme med noe ris til saksordfører og komitéleder. Det gjelder en del dokumenter som vi hadde liggende på komitémøterommet. Da høringen ble utsatt, ble de sendt tilbake til departementet i påvente av at vi eventuelt skulle ha en høring. Det var en helt klar oppfatning, iallfall mindretallets representanter og komitéleder imellom, at disse dokumentene skulle tilbake igjen. Det tror jeg også står noenlunde slik formulert i det brevet, at vi forutsetter at dokumentene vil komme tilbake når høringen vil starte. Det trodde vi på at Arbeiderpartiets representanter skulle stå ved.

Så har det vært noen ting i media, noen bekreftede ting, og jeg stilte noen spørsmål om dette til representanten Giske da han var i høringen, om hans kommunikasjon med Martin Kolberg på dette punkt, og noen umiddelbar klarhet fikk vi ikke i det. Men det er slik at saksordfører vitterlig snudde i det spørsmålet, der det oss imellom var helt klar enighet om at disse dokumentene skulle tilbake – og nå skulle de allikevel ikke tilbake. Ikke nok med det, vi har heller ikke mindretallsrettigheter til å hente disse dokumentene.

Så det er en forsiktig ris. Det var sikkert ikke det som var planen til saksordfører, men det var slik det ble allikevel. Jeg tror på at det ikke var planen da dokumentene ble sendt tilbake. Men det var sånn det ble, og det synes jeg ikke var ryddig. Og skulle de ikke tilbake, så hadde noen av oss antagelig tatt oss bryderiet med å lese dem da.

Så hva andre tidligere statsråder eventuelt har visst, er det litt vanskelig egentlig helt å gå god for. Det har jo også tidligere statsråder da selv bidratt til – hvis de altså har hatt denne dialogen med komitélederen og saksordføreren om ikke å la komiteens medlemmer få lese de dokumentene, som går tilbake til Trond Giskes egen tid.

Så er det med en stor dose undring jeg følger Høyres posisjoneringer i denne saken. Partiet, ved to representanter i komiteen, mener åpenbart at dette ikke er en sak for Stortinget – ikke denne heller; det var jo heller ikke forsvarssaken, det var «navlepilling», og denne saken er heller ikke en sak for Stortinget. Nå er jeg vel å merke litt usikker, for representanten Tetzschner har sagt en del ulike ting om dette. Noe står det i innstillingen, noe har det vært i høringen, noe har det vært på gangen i høringen, noe i media, og noe har det vært her. Så jeg er litt usikker på om de nå egentlig er for eller mot høringen – nå har jeg hørt begge deler, så nå er jeg veldig usikker.

Men de stemte iallfall for å åpne sak og gjenåpne sak, og Høyre demonstrerte dette tydelig under høringen også, at de hadde litt problemer på noen punkter. Høyre demonstrerte dette noe ved at representanten Skutle under høringen på vegne av partiet og Tetzschner avsto fra å stille spørsmål til Jo Lunder. Hans begrunnelse for dette var:

«Da vil jeg av respekt for funksjonsfordelingen mellom statsmaktene avstå fra videre spørsmål i denne runden.»

Dette var fordi Økokrim på det gjeldende punkt hadde en siktelse mot Lunder. Dette er Høyres innstilling til dette.

Hadde det vært sånn at Jo Lunder kom til kontrollhøringen nærmest mot sin vilje, hadde kanskje Høyre hatt et poeng. Og hadde det vært sånn at det var et prinsipp Høyre gjennomgående sto for, hadde kanskje Høyre hatt et poeng. Men for oss som har vært med i denne perioden, var det altså senest i november i fjor at den samme representanten fra Høyre, Skutle, på vegne av Høyre stilte en rekke spørsmål, nærmere bestemt hele 18 spørsmål, til en deltager i høringen om utrangert forsvarsmateriell, som også var under etterforskning og under tiltale av Økokrim for nettopp korrupsjon – og det etter at Skutle gjorde den samme presiseringen av funksjonsfordelingen mellom statsmaktene. Det er underlig, det er i hvert fall veldig lite konsekvent, så det er vanskelig helt å forstå disse posisjoneringene som Høyre gjør.

Som jeg var inne på: Jeg er litt usikker på, og det er vanskelig å vite – nå fikk Tetzschner så mange replikker at jeg avsto fra det, for det ble litt for mye her – om de er for høringen eller mot høringen. Det som sikkert er problematisk, er de direkte sitatene vi har fra statsråden, som i høringen tydelig og klart har sagt på spørsmål fra komitéleder om verdien av Stortingets arbeid med saken, og om det burde vært holdt høring, m.m.:

«Nei, på ingen måte. Sist vi var i høring, ga jeg uttrykk for at jeg syntes det var viktig at kontrollkomiteen tok opp denne saken. Den var alvorlig da, den er blitt enda mer alvorlig nå, fordi vi vet at VimpelCom har erkjent å ha begått korrupsjon.»

Jeg har på ingen måte på noe tidspunkt notert meg at statsråden eller regjeringen er mot denne høringen og mener at det er tøv, det vi her driver med. Sånn sett er det bra dersom Høyres representant Tetzschner har endret syn og nå er av det syn at høringen var viktig.

Nå skal jeg gå inn for landing. Vi har dessverre en rekke eksempler den siste tiden på at statlig eller delvis statlig eide bedrifter har en meget lemfeldig omgang med Stortingets helt klare nulltoleranse mot korrupsjon. Hvordan Høyre mener man skal bekjempe denne ukulturen, er i beste fall uklart. Det er litt synd at jeg må si «Høyre», det gjelder jo i utgangspunktet to av representantene i komiteen, men det smitter over på resten av Høyre, for det er merknader fra Høyre som blir stemt over, osv. Men det er åpenbart holdningen fra disse representantene, iallfall når man er i regjering, at dette er noe den ansvarlige statsråd til enhver tid er den eneste som kan og skal håndtere og følge opp – at dette hører ikke høringer eller Stortinget til.

Denne saken har med klarhet vist at det ikke er mulig eller tilstrekkelig, og det er også en av grunnene til at Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og SV har varslet et initiativ til en større høring og sak om korrupsjon og gjennomgang av statlig eierskap til høsten. Jeg har notert meg at komitélederen er positiv til dette, så da håper jeg at vi ikke trenger å presse gjennom mindretallsrettigheter. Men jeg er ikke spesielt optimistisk når det gjelder Høyres støtte til å gjennomføre dette.

Men høring blir det, og det er viktig at vi som ansvarlige politikere sier klart fra om at denne ukulturen vil vi til livs.

Presidenten: Siden representanten pekte på nytten av sitater, vil presidenten henlede oppmerksomheten på § 55 i Stortingets forretningsorden, hvor det står:

«Sitater bør bare brukes i begrenset utstrekning.»

Jeg bare nevner det.

Bård Vegar Solhjell (SV) [18:32:57]: I den grad det kan glede presidenten, lover eg å ikkje sitere nokon.

Eg vil takke saksordføraren for arbeidet med saka og komiteen for samarbeidet om den, som har vart lenge.

SVs syn kjem fram i dei merknadene vi står bak i komitéinnstillinga, og eg trur ein kan seie at dei innlegga som har vore til no, jo er godt dekkjande, og vel så det, for mange av dei vurderingane vi gjer oss om saka. Så eg skal avgrense meg til nokre få refleksjonar rundt den.

Den første er at vi kan summere opp til slutt, trur eg, med at departementet og statsråden har handtert saka på ein god måte, at det er ein einstemmig komité som sluttar opp om det, og at vi ikkje har funne kritikkverdige forhold knytte til departementets handtering av saka, verken manglande informasjon til Stortinget eller når det gjeld oppfølging av lover og reglar som Stortinget står bak. Men eg trur det er viktig å forstå at det er ikkje sånn at kontrollkomiteen berre kan behandle saker der ein på førehand veit at det er svært sannsynleg at ein statsråd må gå – for det første fordi ein ikkje kan vite på førehand om det er svært sannsynleg at ein statsråd må gå, og for det andre fordi det faktisk ikkje er det som er jobben til kontrollkomiteen, men å gå igjennom nokre spesifikke forhold knytte til utøvinga av regjeringsmakta. Difor vil det vere sånn at når det gjeld saker som kontrollkomiteen har oppe, vert for det første fleirtalet av saker vi ser på, lagde vekk utan at det vert sak, men òg fleirtalet av saker vert avslutta med ulike former for merknader, eventuelt vedtak, utan at det vert tungt kritikkverdige ting som eit mistillitsforslag.

Eg seier det på den måten fordi det av og til i offentlegheita kan sjå ut som saker som ikkje endar med fullstendig krise og krigstypar, eigentleg aldri burde ha vore i kontrollkomiteen. Eg ser det motsett: Det er jo kontrollkomiteens arbeid med ei sak som vil avdekkje det, og heldigvis er Noreg eit land der det i dei fleste saker viser seg at det er mykje fornuftig å seie, bl.a. om departementas oppfølging. Dette er ei slik sak.

Det andre er at denne saka har, både i komiteen og no i dag i salen og kanskje aller mest i offentlegheita, like mykje vorte ein debatt om saka burde vore teken opp – i så fall korleis, kven som burde ha møtt til høyring, ulike grader av mandat rundt den, altså like mykje ein formdiskusjon rundt den som ein diskusjon om sjølve saka. Eg er av den oppfatninga at i lengda er det problematisk for kontroll- og konstitusjonskomiteens utøving av sitt arbeid. Det beste eg kan seie om det, er at vi alle har eit felles ansvar for at der det er behov for å diskutere formmessige ting, mandat osv., må det verte gjort, men det må finnast ein arena for det, og så må vi etter beste evne klare å la det vere diskusjonar om innhaldet. Mi oppfatning er nok at denne saka har lidd noko under det.

Den tredje, og siste, refleksjonen eg vil gjere meg, er at vi har hatt ei rekkje saker i dei seinare åra der selskap der staten har ulike former for eigarinteresser, og er deleigar, har vorte involverte i forhold der det er mistanke om korrupsjon eller andre uheldige forhold i land med svakt styresett. Sakene er svært forskjellige, men det er, som bl.a. representanten Tetzschner var innom, uttrykk for to gradvise samfunnsendringar over dei siste ti åra. Den eine er at tidlegare heileigde statlege selskap no er aksjeselskap der staten er deleigar, og det andre er at der mange av dei selskapa fullstendig, eller nesten fullstendig, tidlegare hadde sine eigarinteresser i Noreg, så har andre land vorte viktigare for dei, og delvis land med svakt styresett og betydelege korrupsjonsutfordringar.

Ein lærdom eg trekkjer av det, er at det kan hende at meir enn politisk djupdykk i den enkelte saka, må vi løfte blikket vidare til nokre spørsmål rundt dei politiske rammevilkåra. Eg er ikkje i tvil om at prinsippet om at det er styra i selskapa som har ansvaret for dei enkelte avgjerdene, skal bestå. Men det er klart at forskjellen mellom det veldig høge nivået og den veldig sterke språkbruken når det gjeld nulltoleranse for korrupsjon, og graden av tydeleggjeringa, kva den skal bety – som Stortinget har – der vil eg seie at det er ein vesentleg forskjell. Det er ikkje sikkert at oppfølginga av regelverk under den visjonen er god nok.

Eg trur òg det er grunn til å setje spørsmålsteikn ved og gå djupare inn i korleis dei ulike departementas oppfølging er, om dei er sette opp med tilstrekkeleg gode verktøy – om det er stor nok merksemd på den delen av selskapa. Og sjølvsagt vil det kunne vere ein diskusjon om praksisen, utfordringane som dei enkelte selskapa har. Eg har gjennom dei sakene lært at store norske selskap har veldig stor merksemd om desse temaa, men òg at dei kjem opp i utruleg komplekse situasjonar der det er svært vanskeleg for dei å ta avgjerder, f.eks. kor mykje dei skal rapportere kor tidleg til sitt eige departement, er vanskelege avvegingar dei står i. Det trur eg vil vere ei viktig politisk oppfølging av dette.

Elles rundar eg av innlegget mitt med igjen å vise til våre merknader og det som kjem fram der om saka.

Statsråd Monica Mæland [18:39:20]: Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettigheter og sosial rettferdighet. I tillegg hindrer korrupsjon økonomisk utvikling, og den virker konkurransevridende. Derfor er korrupsjon ulovlig, og derfor har staten som eier tydelige forventninger til selskapenes arbeid og tiltak mot korrupsjon, som vi følger opp.

Som jeg ga uttrykk for i kontrollhøringen i saken den 27. mai, er det viktig å påpeke at det ikke er Telenor eller ansatte i Telenor som er anklaget for korrupsjon. Det er imidlertid alvorlig at korrupsjon er avdekket i VimpelCom, som er et selskap hvor Telenor har hatt et betydelig eierengasjement over tid. Saken har fått store konsekvenser for Telenor, og den har reist grunnleggende spørsmål om departementets rolle og om rammene for den statlige eierskapspolitikken.

Forventningene knyttet til selskapenes arbeid for å forhindre korrupsjon i forbindelse med sin virksomhet er en viktig del av regjeringens eierskapspolitikk. Forventningene på dette området ble styrket i eierskapsmeldingen som ble lagt fram i juni 2014, og vedtatt av Stortinget i fjor. Så er det slik at ingen kan garantere at korrupsjon eller annen form for kriminalitet aldri vil kunne skje, men vi må gjøre det vi kan for å forhindre det.

Mitt ansvar i denne saken har vært å forvalte statens eierskap i Telenor innenfor de rammene som Stortinget har satt for den statlige eierskapspolitikken. Det er rammer som det har vært tverrpolitisk enighet om, og som har ligget fast i lengre tid.

Jeg har i flere runder gjort rede for departementets håndtering av denne saken. Som jeg har gitt uttrykk for tidligere, mener jeg at departementet har fulgt opp saken på en grundig måte og med det alvoret saken tilsier. VimpelCom-saken og korrupsjon har i min tid som statsråd vært tema i eierdialogen med Telenor i over 30 møter, i tillegg til skriftlige redegjørelser. Jeg er også glad for at et flertall i komiteen ikke synes å ha innsigelser til departementets håndtering.

Denne saken ble fundamentalt endret da jeg i oktober 2015 mottok ny og vesentlig informasjon om Telenors rolle. Jeg mottok da informasjon om at bekymringer knyttet til VimpelCom og korrupsjon hadde vært behandlet på et høyt nivå i Telenors egen organisasjon tilbake i 2011. Dette er informasjon som styrelederen var blitt gjort kjent med på et tidligere tidspunkt, og før kontrollhøringen i januar 2015 og stortingsbehandlingen i juni samme år.

Det er min vurdering at Telenors daværende styreleder burde formidlet til departementet at han satt på mer og vesentlig informasjon i saken på et tidligere tidspunkt. Dette var også bakgrunnen for at jeg ikke lenger kunne ha tillit til ham som styreleder i Telenor. Jeg registrerer også at Deloittes gjennomgang gir støtte for faktagrunnlaget knyttet til de vurderingene jeg da gjorde.

Dette har vært en omfattende sak som har reist mange spørsmål av ulik karakter, også knyttet til den statlige eierskapspolitikken.

Jeg registrerer også at saken har avstedkommet en prinsipiell debatt og uenighet i komiteens innstilling om dette. Dette knytter seg til de faktiske implikasjonene av de fastlagte rammene for det statlige eierskapet, både for staten som eier og også for kontroll- og konstitusjonskomiteens rolle. Dette er en viktig debatt, og det er en diskusjon som det ligger til Stortinget å ta. Som statsråd ligger det selvsagt ikke til meg å gå inn i en sånn debatt.

La meg likevel helt generelt si: Det at det over tid har vært tverrpolitisk enighet om de grunnleggende rammene for det statlige eierskapet, og at disse har vært klart kommunisert og har ligget fast over tid, har vært avgjørende for at det norske statlige eierskapet har vært så vellykket som det faktisk har. Det har bidratt til en god utvikling i selskapene og for de ansatte, det har også bidratt til god verdiskaping til eierne, herunder for staten, og det har bidratt til tillit til det norske kapitalmarkedet.

La meg også kort få kommentere et annet forhold i innstillingen, og det knytter seg til at et flertall i komiteen peker på at denne saken har avdekket at staten som eier må vurdere om tillit er et tilstrekkelig virkemiddel i den statlige eierskapsoppfølgingen eller om andre virkemidler må vurderes.

Tillit er på ingen måte tilstrekkelig. Staten utøver sitt eierskap ved bl.a. å ta formelt stilling til saker på generalforsamlingen og vurdere oppfølgingen av statens forventninger ut fra selskapenes rapportering til markedet. Men tillit er også helt nødvendig. Fra mitt perspektiv som statsråd og som ansvarlig for utøvelsen av en betydelig del av det statlige eierskapet vil jeg understreke at vi er avhengige av et grunnleggende tillitsforhold mellom en stor eier og et selskaps styreleder for å utøve både rollen som eier og som styreleder på en god måte. Vi er også avhengige av et slikt tillitsbasert forhold for å ha en god eierdialog. Slik er det, og slik må det være. Det er også derfor det får alvorlige konsekvenser når dette tillitsforholdet blir borte, slik det skjedde i denne saken.

La meg avslutningsvis få vise til at dette har vært en omfattende og krevende sak, som også har fått betydelige konsekvenser for Telenor. Det er viktig at selskapet lærer av denne vanskelige saken.

La meg også gjenta det jeg sa i kontrollhøringen: Det er viktig at vi alle nå bidrar til at det skapes ro rundt selskapet, først og fremst av hensyn til de ansatte, men også slik at selskapets styre og ledelse framover kan fokusere på å gjenreise tilliten til selskapet og iverksette tiltak for at selskapet framover ikke skal komme opp i denne typen saker.

Presidenten: Det er anmodet om replikk, og presidenten vil åpne for det.

Jette F. Christensen (A) [18:46:02]: Jeg vil benytte anledningen til å takke ministeren for godt samarbeid i denne saken.

I innlegget sitt snakket hun om tillit, men tillit avhenger jo av at den som nyter friheten under den, er tilliten verdig. En av grunnene til at korrupsjon er så populært, er at det er veldig innbringende. Mitt spørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at det blir en kulturendring eller en kultur i norske selskaper, slik at det å følge Stortingets vedtak om nulltoleranse for korrupsjon er viktigere enn å tjene penger?

Statsråd Monica Mæland [18:46:45]: Takk tilbake for samarbeidet med komiteen.

Jeg er glad for spørsmålet, for i et av innleggene som ble holdt her i dag, kunne det virke som om det nærmest er en ukultur i selskapene. Det må jeg bare tilbakevise. Det er ikke mitt inntrykk. Vi må huske på at staten er eier i de største norske selskapene. Mitt inntrykk er at styrene tar dette på alvor, jobber iherdig for å ha regler, ha systemer og utøver Stortingets vilje og våre forventninger gjennom eierskapsmeldingen. Men det er et område som er i utvikling, og derfor var det interessant da jeg tidligere i denne uken møtte lederne i 30 av de selskapene vi har ansvaret for. Jeg møtte disse styrelederne også for to og et halvt år siden, og bare på to og et halvt år hadde retorikken, profesjonaliteten på dette området økt betydelig. Men mitt klare inntrykk er at dette jobber styrene med. Jeg tror alle styrer forstår at man må ha mer enn et teoretisk forhold til det. Dette krever stor grad av aktivitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Gundersen (H) [18:48:07]: Dette har vært en interessant sak å følge, hele veien, og den har blitt ganske grundig belyst. Jeg tror det er sjelden man finner en så klar frifinnelse av statsråden, og det har jeg i grunnen aldri vært i tvil om at man ville komme til. Jeg har fulgt med på hvordan hun har håndtert saken hele veien, og det er ingen tvil om at hun har vist seg både komiteens og Stortingets tillit verdig.

Dette er, som saksordføreren sa, en svært alvorlig sak. Korrupsjon er en kreftsvulst i enhver økonomi, både internasjonalt og i de enkelte land, så det at Norge skal bidra til å bekjempe korrupsjon, er en helt åpenbar forventning til de statlige selskapene.

Jeg var selv saksordfører for den eierskapsmeldingen det blir henvist til, og derfor hadde jeg lyst til å engasjere meg litt i debatten. Jeg mener at de eierskapsprinsippene vi har, er særdeles viktige. Det er da jeg har lyst til å reise en liten pekefinger mot kontroll- og konstitusjonskomiteen, for jeg har aldri vært i tvil om at dette kom til å bli en sak i Stortinget, også i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er åpenbart når et selskap har måttet vedta en bot av den størrelsen som VimpelCom har, at det kommer til å få et etterspill. Men komiteen sier selv i innstillingen at man skal granske i hvilken grad Nærings- og fiskeridepartementet har fulgt opp eierskapsmeldingen, og så henviser man til den eierskapsmeldingen som kom i 2013–2014. Den var knapt nok vedtatt i Stortinget da denne saken eksploderte. Saken har jo aner helt tilbake til 2007, så det er de eierskapsmeldingene som ligger foran i tid, som er minst like relevante.

Korrupsjonen er strammet opp, og det har skjedd en betydelig utvikling i hvilke forventninger vi har til selskapene. I næringskomiteen fokuserer vi veldig mye på dette. Vi har jevnlig gjennomganger med statsråden. Nå er det jo mange selskaper som dessverre har kommet i situasjoner der man har fått korrupsjonsanklager mot seg, så det er betydelig og sterk oppmerksomhet rundt hvordan vi skal både løse dette og få strammet opp håndteringen.

Men jeg noterer meg også at statsråden har sagt at komiteens engasjement har vært viktig og riktig. Hva annet kunne en statsråd si? Hun mener det sikkert også, men statsråden er underlagt Stortinget, og når Stortinget spør, får man jo svar som man roper i skogen.

At man åpner sak, synes jeg er helt naturlig – det hadde kommet til å bli sak – men jeg må si at man løper om kapp med etterforskningen hos politiet. Det sier jo også komiteen i sitt brev: at de driver ikke etterforskning. Det at man gjennomførte høringer, og at hele saken har løpt samtidig med at statsråden har hatt sin fulle hyre med å rydde opp i hva som har skjedd, er det som har forundret meg gjennom behandlingen.

Eierskapsprinsippene og eierskapsmeldingen er særdeles sentralt i dette, og jeg synes komiteen i sin innstilling snur litt på utfordringen. Det er Stortinget som vedtar eierskapsmeldingen. Der gir vi klart uttrykk for våre forventninger til hvordan selskapene skal oppføre seg. Det gir vi til medeiere – vi er ikke eneeiere i disse selskapene – vi gir det til ansatte, vi gir det til långivere og alle som har noe med selskapene å gjøre. Derfor blir jo eierskapsmeldingen helt sentral. Statsråden har fått kontroll- og konstitusjonskomiteens fulle tilslutning til at eierskapsmeldingen er fulgt opp. Men videre styrer vi jo selskapene gjennom at vi har generalforsamlinger, og at vi velger styrer som er fullt ut ansvarlig – som er personlig ansvarlig, de er ikke representanter for enkelteiere inn i styret, de er personlig ansvarlig for å utvikle selskapene best mulig.

Tillit har vært et sentralt begrep her. Det var det som ble så tydelig, at den tilliten ble brutt. Til det at Abid Q. Raja sier at offentligheten brakte saken fram: Jeg er helt sikker på at statsråden gjennom eierskapsdialog og dialog med Telenor hadde fått seg forelagt at her var det tilbakeholdt informasjon, slik at saken hadde fått nøyaktig samme konsekvens. Det er klart at når man får tillit, har man også ansvar, og det må få en konsekvens når tilliten brytes. Det var det som det ble gitt uttrykk for da.

Det er beklagelig at det statlige eierskapet har kommet opp i denne typen situasjoner. Jeg synes vi også skal koste på oss å sende en takk til de internasjonale aktørene. Det er særlig amerikanerne som har drevet igjennom denne saken, og som virkelig har satt VimpelCom opp på det internasjonale kartet og fått selskapet til å akseptere en slik bot. Det viser at det er et helt, internasjonalt system som begynner å fungere i anti-korrupsjonsarbeidet. Det er særdeles viktig hvis vi skal få bukt med dette. For som saksordføreren sa innledningsvis: Man løser jo ikke problemet ved at norske selskaper avstår fra å investere i andre land, også i land der vi kan bli utsatt for korrupsjon, men vi må vite at vi har systemer og oppfølging og selskaper som tar på alvor at vi ikke ønsker å bli innblandet i denne typen saker. Og jeg har egentlig ganske stor tillit – til hele det norske næringsliv – til at man ikke ønsker det. Ser man på konsekvensene for både Telenor og de andre selskapene som har havnet i denne typen saker, så tror jeg avskrekkingseffekten er særdeles tydelig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) [18:55:17]: Det er interessant å høre representanten Gundersens refleksjoner rundt kontrollkomiteens arbeid, men jeg tok replikk fordi representanten Gundersen kommenterer næringsministerens uttalelse om hvorvidt vi skulle ta opp denne saken og behandle denne saken. Som en kommentar til at Mæland har sagt at denne saken er viktig og riktig, sier Gundersen: Hva annet skulle hun si?

Insinuerer representanten Gundersen at næringsminister Monica Mæland ikke sier det hun mener til Stortinget, i høring og i stortingsdebatt, når hun sier at det er viktig og riktig at kontrollkomiteen tar opp denne saken?

Gunnar Gundersen (H) [18:56:10]: Jeg insinuerer absolutt ingenting, men det er jo åpenbart at når en statsråd er underlagt Stortinget, har man ingen mening, egentlig, om i hvilken grad det er riktig av en kontroll- og konstitusjonskomité å gjennomføre saken på den måten man gjør. Det er det eneste jeg sier, og det tror jeg også at statsråden ønsket å signalisere, at man har ingen oppfatning om Stortingets arbeid, og det er helt riktig håndtert.

Jette F. Christensen (A) [18:56:44]: Statsråd Mæland har uttalt en mening om Stortingets arbeid i denne saken. Hun har sagt at hun mener det var viktig og riktig at kontrollkomiteen gikk inn i denne saken, men representanten Gundersen sier, i stortingssalen: Hva annet skulle hun si? Og han sier nå i svaret til meg at hun ikke hadde noe annet valg, og at hun bare svarte det som var forventet av henne.

Så jeg spør igjen: Er det slik at representanten Gundersen ikke tror at Monica Mæland mener det hun sier?

Gunnar Gundersen (H) [18:57:23]: Det har jeg ingen grunn til ikke å tro. Men igjen: Hva annet kunne man altså ha svart? Jeg har ingen grunn til ikke å tro at man mener det.

Som jeg også sa i innlegget, mener jeg det er helt riktig at saken ble varslet opptatt, og det er helt åpenbart at sakens alvor uansett ville ha ført til at man kom til å få den belyst gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget. Men det er timingen på det, det er når det skjer, og at man løper om kapp med at statsråden hadde sin fulle hyre med selv å skaffe seg oversikt og håndtere det i forhold til selskapene, som jeg setter spørsmålstegn ved.

Men det er min betraktning av situasjonen. Sånn sett synes jeg det er litt bemerkelsesverdig at komiteen hele tida påpeker og må dekke seg bak hva en statsråd sa i en sånn høring.

Abid Q. Raja (V) [18:58:35]: Jeg skal ikke gjøre det så vanskelig. Nå har Jette Christensen allerede tatt dette. Statsråden kunne jo kanskje ha sagt at jeg føler at denne høringen egentlig ikke er nødvendig, men selvfølgelig stiller jeg fordi, osv. Nå har jo Gunnar Gundersen selv åpnet det ballet, men jeg skal ikke gå videre på den.

Så sier representanten at disse opplysningene ville ha kommet gjennom eierskapsdialogen til departementet og Stortinget likevel – selv om denne varslingen altså skjedde i 2011, og de har sittet på disse opplysningene siden 2011. Da er mitt spørsmål: Når skulle disse opplysningene plutselig gjennom eierskapsdialogen kommet til statsråden og til Stortinget – av seg selv, plutselig, uten at det var oppe i offentligheten? Jeg forstår ikke helt argumentasjonen til representanten Gundersen, og han kan få mulighet til å klargjøre.

Gunnar Gundersen (H) [18:59:24]: Da skal jeg prøve å klargjøre det. Jeg mener saken er så alvorlig at det er helt åpenbart at all den informasjonen som er kommet fram, ville ha kommet fram, enten gjennom at kontroll- og konstitusjonskomiteen tok den etterpå, eller også gjennom dialog med selskapene. Det kunne ha kommet opp på generalforsamlingen. Det er klart at her ville man ha måttet forklare seg for en generalforsamling, når et datterselskap som man har investert i, har kommet opp i denne type utfordringer. Jeg er helt overbevist om at man måtte ha kommet fram med informasjonen.

Men det er nå min oppfatning av det. Jeg tror både eierskapsdemokratiet, eierskapsdialogene, alt sammen, ville ha fungert. Og til syvende og sist ville det ha kommet gjennom en høring, som hadde kommet i ettertid, hvor man hadde gjort det som kontrollkomiteen selv sier: sjekket om statsråden har fulgt opp sitt eierengasjement godt nok.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Abid Q. Raja (V) [19:00:23]: Det er representanten Gundersens mening, men jeg skjønner ikke hva den er basert på. I generalforsamling i 2011, 2012, 2013, 2014 og 2015 har ikke disse tingene kommet fram. Sist vi var her i salen – og statsråden var her – hadde hun ikke disse opplysningene. Disse opplysningene satt altså både juridisk direktør og finansdirektøren på – og ikke minst satt styrelederen på disse opplysningene i minst ti måneder før den nye konsernsjefen brakte dette videre, etter at all offentlighet hadde skrevet om dette, og lagt dette ut i pressen. Jeg skjønner at representanten Gundersen har en personlig mening om dette, men jeg tror ikke den er kunnskapsbasert og basert på de opplysningene resten av komiteen, som har jobbet med denne saken i to år, kjenner til. Så litt forsiktighet burde man kanskje legge til når man kritiserer andre for å ta opp denne høringen – og å ha høringen.

Gunnar Gundersen (H) [19:01:19]: Jeg synes dette blir litt spillfekteri. Jeg har den oppfatningen at jeg tror dette hadde kommet fram. Og igjen, som jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror også man skal erkjenne at det faktisk er et helt system som fungerer bak å få fram den typen informasjon. Det er klart at da VimpelCom-saken eksploderte i 2014, var det vel, og det ble en sak, og det ble etterforskning, ble saken trappet opp på en helt annen måte – også med hensyn til hva omverdenen visste. Jeg aksepterer at både media og alle spiller en rolle der, men om man har fått fram informasjon som ellers ikke ville ha kommet fram, er jeg fortsatt tvilende til.

Abid Q. Raja (V) [19:02:07]: Hvis det er noen som har holdt på med spillfekteri her – ja, nå skal jo representanten Tetzschner snart ha ordet … Men først var de for å åpne sak, så var de imot høring, så var de for høring, og nå er jeg usikker på hva de egentlig er. Representanten Gundersen sier at høring var bra. Det har jo også statsråden sagt. Så hvis det er noe spillfekteri her, er jo dette drevet fram av Høyres representanter.

De ville ikke stille spørsmål til Jo Lunder under høringen fordi han var under siktelse og etterforskningen pågikk, men i den forrige saken, forsvarssaken, stilte de 18 spørsmål til en person som var under siktelse. Så hvis man først skal snakke om spillfekteri, bør man kanskje se innover i seg selv først, før man begynner å anklage andre for å ta opp en høring. I en så stor sak, som har internasjonale forgreninger og kanskje er den største avdekkede korrupsjonssaken i verdenshistorien, skal vi altså ikke ha en høring, når vi får høre at konsernledelsen faktisk visste om anklager allerede i 2011.

Gunnar Gundersen (H) [19:03:08]: Jeg skal ikke snakke om de andre sakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har vært inne på her, men jeg har ikke sagt at man ikke skal ha høring. Jeg har bare sagt at det var åpenbart at det kom til å bli denne type gjennomgang, men jeg stilte spørsmål ved at man gjorde det samtidig med at det foregår en politietterforskning, samtidig med at saken ikke var klarlagt i de rettsorganer som faktisk er der. Jeg tror det egentlig hadde vært nyttigere hvis man hadde gjort det i ettertid, og jeg mener at vi som har ansvaret for det statlige eierskapet, prøver så godt vi kan å følge opp løpende det statlige eierskapet også med hensyn til korrupsjon.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Martin Kolberg (A) [19:04:10]: Jeg vil begynne dette andre innlegget mitt med å si at jeg mener statsråden holdt et godt innlegg for Stortinget i denne saken. Hun svarte på alle de utfordringene som ligger i saken, på en relevant måte, slik hun har gjort hele tiden.

Det har vært en diskusjon om hvordan nulltoleranse er å forstå. Det er noen av representantene som sier at det er problematisk fordi det ikke er definert nærmere. Det forstår jeg ikke noe av. Nulltoleranse er lett å forstå, politisk og moralsk. Det er at korrupsjon ikke skal finne sted, at man ikke skal delta i det. Og hvis man oppdager det, skal man si fra om det. Det kan da ikke være noe å diskutere. For vi er alle sammen i denne salen, på tvers av alle partiskiller – om alle hadde vært her – enige om at dette er noe som ikke skal skje. Det kan ikke være noe å diskutere. Nulltoleranse er nulltoleranse.

Så til dette med eierskapspolitikken, som Gundersen og andre tar opp. Statsråden var også igjennom det. Jeg vil si: Eierskapspolitikken, slik den er definert i tidligere meldinger og i nåværende meldinger, ligger fast. Det er ingen av komiteens flertall – heller ikke representantene fra Arbeiderpartiet, for å være spesifikk på det – som stiller spørsmål ved eierskapspolitikken slik den er definert og vedtatt av Stortinget.

Det jeg synes er forunderlig ved debatten, litt her i salen, men enda mer i den offentlige debatten, er at en lang rekke representanter for norsk næringsliv – framtredende sådanne, vil jeg si – påpeker at det faktum at vi har denne debatten i det norske parlamentet i dag, er et problem for eierskapsforståelsen. Det forstår jeg ingenting av. For det er ikke kontrollkomiteen som har foranledning i denne saken, og nå sier jeg gjennom presidenten henvendt til representanten Gundersen og representanten Tetzschner: Dette er jo forårsaket av det faktum at vi har med en av verdens største korrupsjonssaker å gjøre, og at Telenor, som et majoritetseid statlig selskap, har brutt intensjonen i eierskapspolitikken ved ikke å fortelle det de skulle fortelle. Det er det som er bruddet på eierskapspolitikken. Det er det som er faktum i denne saken. Hvis vi skulle fulgt det smale sporet, som representantene Tetzschner og Gundersen gjør seg til talsmenn for, skulle vi ha fremmet mistillitsforslag mot statsråden fordi hun i forrige omgang sa gale ting til Stortinget. Men fordi vi forfulgte saken, fordi vi ikke trodde på det, står vi fram her og frikjenner statsråden, slik hun fortjener.

Det som er det besynderlige når vi opplever den diskusjonen vi nå opplever, er at det er representantene fra Høyre som driver og setter spørsmålstegn ved kontrollkomiteens gjøren og laden og håndtering, som har frikjent deres egen statsråd så entydig. Hvorfor i all verden driver de med det? Det forstår ikke jeg. Det må rett og slett være meget vanskelig for statsråden å sitte og høre på det, ettersom det er alle de andre partiene på Stortinget som sier at hun har håndtert det helt forbilledlig, som jeg sa i innlegget mitt. Men de skal ha en eller annen diskusjon om en eller annen juridisk forståelse som ligger utenfor det som er realitetene i saken. Kan de ikke innrømme det, og slutte å prøve å prate seg bort fra kjernen i spørsmålet? Det begynner rett og slett å bli politisk pinlig å høre på, slik som det etter hvert utvikler seg. Nå må det sies fra om dette, og det gjør jeg på den måten som jeg nå gjør. Det begynner å bli politisk pinlig, og jeg er overrasket over at Høyre stiller seg i en sånn situasjon.

Representanten Tetzschner sier at det ikke kommer noe ut av dette, fordi vi er enige om at alt skal vedlegges protokollen. Ja, vi er enige om at det skal vedlegges protokollen. Det gjør vi fordi det ikke er grunnlag for noe annet. Ingen skal tvile på at vi hadde fremmet et annet forslag hvis det hadde vært grunnlag for det. Men det er jo fordi vi har funnet ut at eierskapsutøvelsen fra statsrådens side ikke foranlediget noe annet enn at det skal vedlegges protokollen. Da bør en ikke prate ned et slikt vedtak. Da burde jo representanten Tetzschner være glad for det og prate det opp, som det vedtaket som det er riktig å fatte ved en sånn anledning, og ikke forsøke å argumentere langs et spor som ikke kan ha noen annen hensikt enn å undergrave kontrollkomiteens autoritet.

Det er nemlig det alvorlige i denne situasjonen – at det hele tiden blir stilt spørsmål ved hvordan vi håndterer dette. Det kan ikke føre til noe annet enn at vi undergraver kontrollkomiteens autoritet og dermed Stortingets autoritet. Det hadde jeg ikke ventet fra Høyre, som, ved siden av Arbeiderpartiet, er det regjeringsbærende partiet i Norge, for å si det rett ut. Det hadde jeg ikke ventet, hadde jeg ikke trodd. Men det er en argumentasjon som kommer fordi man er nødt til å forsøke å skape legitimitet for sin egen oppførsel i komiteen. Det er det som skjer.

Så til slutt: I forlengelsen av dette er det en side ved det som jeg mener er nødvendig å ta nå og kanskje også senere i debatten, for jeg kommer ikke til å slippe det, og det er det faktum at også personer utenfor denne sal, med meget betydelig autoritet i det norske samfunn, har engasjert seg i dette spørsmålet. Det gjelder NHOs direktør, det gjelder direktøren for Finans Norge, og det gjelder ikke minst børsdirektøren, som faktisk mente at høringen ikke skulle finne sted, og at de som var bedt om å komme, ikke skulle komme. Det oppfatter jeg som meget alvorlig. Det er helt nødvendig å si fra denne talerstol, under denne debatten, at det er Stortinget som bestemmer i Norge. Og det har jo vist seg at det var helt nødvendig.

Det er også det å si at dette er folk som i det offentlige rom har alliert seg med representanten Tetzschner, og han har alliert seg med dem. Men det er å bemerke i den forbindelse at f.eks. den tidligere børsdirektøren, Sven Arild Andersen, har sagt – ikke om kontrollkomiteen, men om statsråden – Høyres statsråd: Hennes oppførsel er et eksempel på hvordan man ikke skal oppføre seg. Hun viser følelser, drev mistenkeliggjøring, avsatte han – altså Aaser – uten å følge spillereglene. Politikere opptrer jo gjerne slik, og derfor blir det altså uryddig.

Hvorfor er det bare jeg som skal ta oppgjør med sånne ting? Det burde vært Tetzschners oppgave, ved siden av meg, i stedet for å alliere seg med den type krefter i det norske samfunn som har til hensikt å sette den folkevalgte makten til side.

Hva Aaser har sagt, har vi hørt, og jeg repeterer ikke det, men det er altså snakk om manglende impulskontroll. Jaha – det mener ikke jeg. Vi stiller oss bak statsrådens handlemåte når det gjelder hva som skjedde med Aaser.

Jeg har ikke mye mer tid, men jeg vil bare ha sagt at når børsdirektøren sier at de ikke skal møte, under henvisning til kursen, børskursen: Det er ikke børsen som skal bestemme i Norge. Det er det vi som skal gjøre.

Har jeg behov for å si mer om dette, skal jeg benytte min taletid til denne debatten er slutt. Det er sikkert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [19:14:01]: Representanten Kolberg sier at Stortinget bestemmer. Selvfølgelig bestemmer Stortinget, men det er jo nettopp det eierskapsprinsippene også dreier seg om: Vi bestemmer sammen med andre. I eierskapsmeldingen legger vi faktisk rammene rundt hva Stortinget har av forventninger, hva landets nasjonalforsamling har av forventninger til selskapenes styrer, men vi har etablert ansvarsforholdene nedover sånn at også andre kan være medeier sammen med staten. Det er nettopp det som, synes jeg, er litt grunnleggende når man diskuterer ut fra at det er Stortinget som bestemmer. Her er det faktisk andre som også er med, sammen med oss. Og igjen: VimpelCom er ikke noe selskap som vi er direkte engasjert i, det er gjennom Telenor.

Martin Kolberg (A) [19:14:55]: Ja, det er også et argument. Det var bra Gundersen tok opp dette, for jeg hadde ikke tid. Jeg skal komme tilbake til det litt senere kanskje også, men jeg skal si dette nå: Jeg forstår ingenting av at det er et problem for private aksjonærer at Stortinget bidrar til å holde orden på at det ikke foregår korrupsjon. Jeg forstår ingenting av det. De burde jo være glad for det, og jeg legger merke til at det er ingen private aksjonærer direkte som har uttalt seg negativt om Stortingets opptreden. Det er noen representanter for dem – ja vel – men jeg har ikke hørt det, og jeg forstår ikke at det kan være et problem. Jeg har hørt at børsdirektører og andre sier at dette kan være et problem for den norske statlige aksjekursen, eller for at de ikke vil investere. Jeg har det å si om det: Den private aksjekapitalen som ikke vil gå inn og investere i selskaper som da eventuelt er håndtert slik som vi nå har håndtert det, den kan bare holde seg borte.

Gunnar Gundersen (H) [19:15:57]: Det er da ingen som har sagt at det er et problem at staten bekjemper korrupsjon. Snarere tvert imot, jeg tror det er full støtte blant alle. Men man må respektere de beslutningsorganer som faktisk er, og det er det jeg spør om representanten Kolberg fullt ut forstår, at det er faktisk andre eiere som også skal ha et ord med i dette. Det var derfor jeg poengterte at eierskapsmeldingen er så sentral, for der har vi sendt ut i full åpenhet hva våre forventninger er til selskapene, sånn at alle medeiere, alle ansatte, alle långivere, alle som har noe med de selskapene å gjøre, vet hva vi forventer av selskapet. Så det er da ingen som har sagt at det er noe problem. Men vi må respektere de reglene vi selv har satt opp for å håndtere det – det har vi påpekt.

Martin Kolberg (A) [19:16:52]: Vi respekterer fullt ut det, men igjen opplever vi det jeg påpekte i mitt siste innlegg nå – og hva var det? Det er at representanten Gundersen, som alle andre som snakker som han gjør, ser bort fra at det er ikke vi som har brutt reglene. Det er i dette tilfellet de som ikke har informert sin hovedeier om et betydelig brudd på Stortingets vedtak, som de er pålagt å følge. Hvorfor er det ikke konsentrasjon om den delen av saken, istedenfor konsentrasjon om at vi har hatt et engasjement i dette som har utløst dette spørsmålet, og som har vært med på å avdekke det? Hvorfor driver man på med dette på denne måten? Jeg sier igjen det som jeg sa fra talerstolen, nemlig at det har ingen annen hensikt enn å forsøke å redusere den folkevalgte maktens mulighet til å kontrollere Stortingets egne vedtak. Det får representanten fra Høyre stå for. Jeg står ikke for det. Derfor har jeg stått i front for dette gjennom disse to årene, og vi er kommet dit at Høyre er alene om disse forståelsene i salen.

Gunnar Gundersen (H) [19:18:01]: Vi blir nok neppe helt enige om det, men det bringer meg litt til Aaser. Det jeg prøvde å gi uttrykk for, i hvert fall, var at jeg har full forståelse for det som skjedde da den tilliten ble brutt, og det er nettopp det som er så viktig. Da kom det fram at det var tilbakeholdt informasjon, og det fikk sin konsekvens, og det mener jeg er riktig. Når man har fått tillit, skal det også få en konsekvens når tilliten brytes.

Det var stor forståelse også blant eierne for at det måtte få den konsekvensen det fikk – bare så det ikke står igjen som en misforståelse – for det er åpenbart hvem som har brutt tillitsrekkefølgen her. Det var Telenor som ikke informerte. Men igjen, som også advokat Knudsen var inne på i høringen, dette er et av de mest sentrale og vanskelige spørsmål et styremedlem har å forholde seg til: Når skal man gå videre med informasjon, og hva slags type informasjon skal man gå til eierne med?

Martin Kolberg (A) [19:19:07]: Jeg må bare si til alle styremedlemmer via representanten Gundersen og Stortingets talerstol: Hvis man ser at det foregår korrupsjon, er det ikke noen tvil, det er ikke noe å diskutere, da er det bare å gå videre med den informasjonen, og det er det som er realiteten i denne saken, og det er det de ikke har gjort. Og hvorfor legger ikke Høyre først og fremst vekt på det, istedenfor å drive å diskutere med oss at dette skulle vi egentlig ikke ha gjort på denne måten? Det har ingen annen hensikt – jeg sier det igjen, og det er meget alvorlig – enn at regjeringspartiet forsøker å minimalisere og bygge ned den folkevalgte autoriteten når det gjelder å følge opp sine egne vedtak. Det er en meget alvorlig historie som snart begynner å bli like alvorlig som sakens realiteter, for her har vi egentlig spørsmålet: Hvem er det som bestemmer i Norge? Det gjør vi som er stortingsrepresentanter, og når vi mener at det er riktig å håndtere dette på den måten som vi gjør, mener alle partiene i denne salen, unntatt Høyre, at dette er den riktige måten å gjøre det på.

Gunnar Gundersen (H) [19:20:13]: Det er vi helt enige om. Det er klart at hvis et styremedlem får informasjon av denne typen, skal man gå videre til eieren, og det var nettopp det som skjedde, at det hadde man ikke gjort, og dermed fikk det tillitsbruddet den konsekvensen det fikk.

Martin Kolberg (A) [19:20:29]: Jeg vil bare si at det er bra. Nå skal jeg være så romslig at jeg skal si at det er mulig at jeg har misforstått Tetzschner på dette, men han hadde en kommentar i sitt første innlegg under henvisning til at Aaser «ble hengt ut». Ja, han er blitt hengt ut, men hvorfor er han blitt det? Han er hengt ut fordi han har gjort det han har gjort. Det lar seg ikke rette på, og det er ikke nødvendig å prøve å oversnakke det eller å gjøre det til noe penere enn det det har vært. Jeg for min del støtter statsrådens handlemåte fullt ut på dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Michael Tetzschner (H) [19:21:14]: Foregående replikkrunde var forunderlig. Det var også saksordførerens siste innlegg før det. Saksordføreren har gjentatt seg mange ganger under devisen «jeg forstår ingenting av det». Jeg vil bruke det sitatet en gang til. Det er vel mange der ute som stemmer i nettopp det, at det er et par ting saksordføreren i hvert fall har oversett.

For det første er det en full identifikasjon mellom enkeltpersoner som har vært inne i bildet for forhold utenom Telenor, og Telenor. Det at man ikke ser forskjell på organisasjonsnivået og individnivået, gjør at man bygger opp til en nokså sterk anklage mot Telenor som selskap som det ikke fortjener i dag, og som det heller ikke fortjente den gangen. Det er enkeltpersoner som har tjenestegjort andre steder, fra Telenor, som har bidratt til oppklaring av saken – jeg snakker også om den anonyme varsleren som forble anonym, ikke så mye takket være kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av vedkommendes navn, men likevel.

Jeg må også si at vi veldig raskt kommer inn på en merkelig argumentasjon som jeg synes Stortinget skulle vært foruten. Det er at man får mistrodd sine motiver. Det ble sagt at her er det ingen annen hensikt fra Høyres side enn å redusere respekten for og autoriteten til komiteen. Nei, til det arbeidet trenger ikke komiteen ytterligere hjelp. Det er nettopp fordi komiteen som skal kontrollere, har kommet i skade for å glemme det andre oppdraget den har, nemlig at den også skal verne om konstitusjonelle spilleregler. Den har kommet i skade for å overse disse. Det betyr at man er seg bevisst en funksjonsfordeling og en maktfordeling.

Det er altså ikke utslag av noen mindre interesse for å oppklare uhumskheter og korrupsjon at man så minner om hvilke parter som er beskyldt, hvor de har utført denne korrupsjonen, og hvilke myndigheter som har etterforsket det. Da er det slik at VimpelCom har begått sine bestikkelser i Usbekistan og under den amerikanske børslovgivningen blitt utsatt for en effektiv og rettferdig, så vidt jeg kan bedømme, rettsforfølgelse som virkelig svir. Det bør glede alle.

Så er det denne brobyggingen for å få Telenor virkelig inn i det, som jeg reagerer på. Når man sier at det gjelder Telenor – som er deleid, med staten som en vesentlig, men ikke eneste eier – tar man heller ikke hensyn til de spillereglene som staten selv, som denne sal, har vedtatt gjelder for informasjon til børsen og respekt for allmennaksjeloven. Man har ingen respekt for de rapporteringslinjer som er forutsatt i lovverket. Det er sånn at man ikke i første omgang går til eierne. Man virker gjennom aksjonærfellesskapet gjennom en generalforsamling, og i første omgang går man til styret. Det er denne manglende evnen til å skille saklig og tematisk som har vært et gjennomgående problem, slik at man veldig raskt når man gjør visse, skal vi si, helt nødvendige avgrensninger for å få system i galskapen, for å si det sånn, blir møtt med at man ikke vil til bunns i sakene, og at man forsvarer både det ene og det andre. Det kunne ikke være fjernere fra sannheten.

Så er det noen som har brukt veldig mye av sin tid på hva Høyre har ment om oppfølgingen av disse sakene. Jeg har lyst til å si at man har kommet i skade for en del blanding av ord og uttrykk. For det første bruker vi ordet sak helt nøytralt som tema. Når noen tar opp en sak, kan det være at de varsler et tema, eller de har lest noe i avisen. Det er vi selvfølgelig ikke imot å diskutere i komiteen. Så kan det være at man vil høre med statsråden, for som regel gjelder det statsanliggender som også hører under komiteen, og så åpner man en korrespondanse. På et senere tidspunkt tar man så stilling til om man åpner en mer formelt anlagt sak. Hvis man gjør det, kan ikke komiteen selv stoppe den, da må den altså slutte her i salen, selv om man eventuelt måtte komme til at det ikke forelå noen nærmere grunn for saken. Men da er reglementet at det skal sluttbehandles i Stortinget.

Så underveis til Stortinget kom dette med høring. Høringer er ikke noe selvstendig prosessuelt trinn, det er et offentlig kringkastet møte hvor komiteen kan stille spørsmål og invitere dem som har lyst til å komme. Den eneste som egentlig forventes pliktmessig å møte frem, er statsråden, for det er statsråden som er vår undersøkelsesgjenstand. Verre er det ikke.

Vi er vel på tampen og skal oppsummere, selv om jeg ser det er et par talere til. Jeg tror vi må si at oppsummeringen må være at diskusjonens opphav, VimpelCom, har fått sin straff, at Telenor som eier ikke har vært involvert i korrupsjon, og at statsråden og departementet har forvaltet statens aksjeinnehav uten å pådra seg kritiske merknader eller kritikk i det hele tatt. Det er aksjonærfellesskapet, hvor staten inngår, som bestemmer gjennom generalforsamling og velger styre. Stortinget skal ikke ha noen spesiell oppfatning av personaloppfølging og heller ikke avsette styreleder, styremedlemmer eller annet ledende personale i et børsnotert selskap – ikke andre selskaper heller, for øvrig. Det er departementets ansvar at eierskapet utøves under hensyn til andre aksjonærer, børsreglement, verdipapirhandellov, allmennaksjelov og selvfølgelig våre egne meldinger, som da er meldinger med ytringer fra Stortinget, og som selvfølgelig også har lavere rangordning enn det som er det viktigste når det gjelder kampen mot korrupsjon, nemlig straffelovsbestemmelsene. Men det har ikke vært aktuelt i Telenors tilfelle.

Jeg må også si at det blir fullstendig på siden av vedtatt eierskapspolitikk når enkeltrepresentanter i denne sal tydeligvis har pådratt seg et personlig motsetningsforhold til enkeltpersoner i et norsk børsnotert selskap. Det er faktisk en alvorlig forstyrrelse av styringslinjene, det bidrar til uklare ansvarsforhold og vil på sikt, hvis dette fortsetter, skade det statlige eierskapet. Det er det ikke bare jeg som mener, men, det var komitéleder også inne på, det var mange utenfor denne sal som mente dette, og de pådro seg da altså komitéleders vrede. Det var nærmest en stor konspirasjon som ble tegnet opp. Jeg trives jo godt med Marte Gerhardsen og Agenda, men å tilskrive oss en større konspirasjon sammen med NHO og andre utmerkede samfunnsdebattanter – og på denne måten å bli mistenkeliggjort – må jeg likevel si er et debattnivå man kanskje kunne unngå. Så kunne man kanskje reflektere over hvorfor så veldig mange forskjellige aktører peker på det samme. Det kan jo kanskje være at man har mistet noe underveis.

Mitt inntrykk, og det er det siste jeg skal si i kveld, av debatten er at noen representanter har gått svært langt i å utkjempe partipolitiske slag og fremme egenmarkeringer, og at man dermed er kommet i skade for å trampe på det jeg mener er et respektabelt, norsk børsnotert selskap, Telenor, og dermed også skadet interessen til tusenvis av Telenor-ansatte som har bygget opp disse verdiene som gjør at staten har en så verdifull eierandel som den har. De hadde fortjent bedre, og de burde fått en unnskyldning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:31:18]: Representanten Gunnar Gundersen hadde en referanse til næringskomiteen, og før behandlingen i dag gikk jeg nøye gjennom hva som sto i de tre siste stortingsmeldingene og i de tre tilhørende innstillingene fra næringskomiteen om begrepet nulltoleranse for korrupsjon. Så langt jeg fant, er det slik at verken i meldinga eller i merknader til den siste stortingsmeldinga, Meld. St. 27 for 2013–2014, som er avgitt av Solberg-regjeringa den 20. juni 2014, eller den nest siste, Meld. St. 13 for 2010–2011, avgitt den 1. april 2011, fra Stoltenberg-regjeringa, var begrepet nulltoleranse for korrupsjon nevnt. Den referansen jeg fant, som jeg refererte til, var St.meld. nr. 13 for 2006–2007, som var avgitt 8. desember 2006, og i innstillinga til den meldinga, Innst. S. nr. 163 for 2006–2007, står dette:

«Komiteen forventar at alle selskapa med statlege eigarposter praktiserer nulltoleranse mot korrupsjon, og har gode system på plass for å kontrollera dette.»

Jeg forstår det sånn at det ble satt på plass den gangen, at det da er gjeldende politikk fra 2007, og en har hatt mange år til å gi de systemene innhold. Jeg vil si at jeg ble litt overrasket da saksordføreren sa at begrepet nulltoleranse for korrupsjon ikke kan være noe å diskutere. Nei, null er null, det vet alle, men det vi snakker om her, er hvordan vi skal forhindre det, og da er det ikke nok bare å terpe på begrepet nulltoleranse for korrupsjon, en må gi det et nærmere innhold. Dette er en veldig stor utfordring for selskaper som opererer i land som saksordføreren og andre har sagt er rimelig korrupte, og som en sier at det er greit å agere i. Da må en gi dette et nærmere innhold opp mot hvordan selskapenes ledelse skal oppføre seg for at det ikke skal forekomme sånn korrupsjon, og jeg har prøvd i mitt innlegg å gå noe inn på hvordan en kan dokumentere nulltoleranse i praksis. En av de beskrivelsene, som i hvert fall har vært veldig nyttig for meg, er hvis selskapets ledelse kan dokumentere at de, når de har stått overfor valg hvor en gikk inn på en betydelig risiko for å gå inn i korrupsjon, har sagt: Nei, det gjør vi ikke – vi går ikke inn der, sjøl om det var en mulighet som forretningsmessig kunne medvirke til at de mål som selskapene har for å tjene store penger, ble satt til side. Da vil en vise at en virkelig har tatt dette på alvor.

Jeg vil stå ved det jeg sa, at det etter Senterpartiets vurdering er nødvendig at statsråden kommer til Stortinget med temaet nulltoleranse for korrupsjon på en egnet måte, sånn at bevissthetsnivået for hva som må gjøres for å avverge korrupsjon, kan heves betraktelig. Det er viktig her at ulike miljøer engasjerer seg i det temaet. Jeg har merket meg at både Økokrim og granskingsmiljøet er veldig glad for at dette tas opp, og jeg håper også at det akademiske miljøet i Norge kan gå inn på det, sånn at de som utdannes også som ledere, har mer klart for seg hva som ligger i begrepet nulltoleranse for korrupsjon, for å praktisere det i de krevende situasjonene.

Ellers vil jeg slutte meg til representanten Kolbergs kommentar til opptredenen fra NHO-ledelsen og Finans-Norge og Oslo Børs. Jeg synes de uttalelsene som der har kommet, viser en manglende vilje til å få fram det som er faktum. Jeg sier som komitéleder Kolberg, at de burde være svært glad for at vi her har et storting som organiserer den økonomiske virksomheten sånn at en får konkurranse, og at en får en rettferdig konkurranse. Det er jo sånn at konkurranse er et statsprodukt. Konkurranse er et statsprodukt. Hvis ikke staten legger til rette for konkurranse, får en ikke konkurranse, da får en noe annet. Derfor gir jeg min fulle støtte til det komitélederen sier der.

Når det så gjelder børskursen, har jeg også en kommentar der. Telenor er et stort selskap, som har en betydelig statlig eierandel, og ikke nok med det. Jeg refererte til hva som skjedde i 2002, da det ble signert en avtale. Så langt jeg ser av bildet, må det være fra regjeringens representasjonsbolig i Parkveien, hvor de to direktørene sitter foran, og bak står det to sentrale personligheter, Kjell Magne Bondevik og Putin. Det er klart at når et selskap har en sånn portefølje av personligheter, medvirker vel det til at selskapets aksjekurs heller går opp enn ned, regner jeg med, og da er det jo ikke for mye forlangt at Stortinget, som sitter med eieroppsynet på statens eierandel, følger med her, om Stortingets vilje skal gjelde, og om kritikkverdige forhold skal komme fram og avdekkes. Om det så fører til reduksjon i aksjekursen, ja da er det bare den andre siden av det vi snakker om her, nemlig at det er to sider. En går opp, og hvis en ikke stiller seg riktig, går en også ned, og det er Stortingets vilje. Det er en logisk konsekvens av eierskapet, av et stort statlig eierskap i det hele. Det er viktig å få dette fram, og det synes jeg de som engasjerer seg i finanssektoren, bør ta med seg etter denne debatten.

Martin Kolberg (A) [19:37:54]: Representanten Tetzschner sa at det var mye som var forunderlig, og han sa også at jeg – eller flertallet måtte det nesten være, men i hvert fall jeg – hadde kommet i skade for å overse en del ting.

Det som er forunderlig i denne situasjonen, er at representanten Tetzschner har kommet i skade for å overse at han er helt alene i denne forståelsen av situasjonen. Det er det at Høyre har plassert seg som de har gjort i denne saken, som er det forunderlige.

Så sier han videre at dette skulle ha virket gjennom aksjonærfellesskapet. Ja, jeg er enig i det. Jeg skulle ønske at det hadde skjedd. Da hadde ikke denne saken vært et faktum. Da hadde vi fått det løst gjennom aksjonærfellesskapet, men det har ikke fungert gjennom aksjonærfellesskapet.

Det sies også at vi prøver å prate Telenor inn i saken, til tross for at vi er meget tydelige på at nei, Telenor har ikke gjort noe kriminelt som selskap. Jeg sa i min innledning veldig tydelig at ingen enkeltperson er anklaget for noe som helst, og at jeg støtter meg selvfølgelig til det. Men det som gjenstår, er det faktum at Telenors ledelse har brutt eierskapspolitikken ved å ikke gå til aksjonærfellesskapet og fortelle hva som er skjedd, og på den måten har skadet seg selv. Jeg er enig i at de ansatte i Telenor hadde fortjent en unnskyldning – ikke av meg, men av den tidligere ledelsen. Det er de som burde sagt unnskyld, og ikke vi. Det er forunderlig at representanten Tetzschner kom i skade for ikke å si det istedenfor å si at det var vi som burde be om unnskyldning. Det er det andre forunderlige.

Vi er formodentlig ved veis ende i denne saken. Jeg vil for min del takke for den støtten jeg har fått fra mine kolleger fra denne talerstolen i sakens anledning. Det er bra, fordi presset har vært stort, og mye har vært hengt på meg, selv om det har vært et tydelig flertall i komiteen hele tiden for måten vi har håndtert dette på. Nå er det et enstemmig vedtak som skal fattes senere i dag. Jeg er glad for at vi ikke er i en situasjon hvor vi behøver å anklage statsråden og regjeringen for noe som helst. Det er fint at det ikke er tilfellet. Men vi har fått opp den politiske dimensjonen i dette på en måte som jeg tror mange i norsk næringsliv har merket seg: Stortinget aksepterer ikke korrupsjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.