Stortinget - Møte torsdag den 16. februar 2017

Dato: 16.02.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 173 L (2016–2017), jf. Dokument 8:16 L (2016–2017))

Sak nr. 2 [10:52:44]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe om endring av arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) fyrste punktum om tidsavgrensa innleige av arbeidsfolk (Innst. 173 L (2016–2017), jf. Dokument 8:16 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kirsti Bergstø (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om saken, og jeg vil også starte med å takke representantene Lundteigen og Toppe for å løfte en svært viktig sak ved å fremme representantforslaget som vi i dag behandler.

Fast ansettelse er grunnlaget for et godt arbeidsliv, det er tryggheten som den enkelte kan stå på i arbeidslivet, og det er grunnlaget for å organisere seg på arbeidsplassen, som igjen er et grunnlag for jevnbyrdige maktforhold og positive endringer i arbeidslivet. Derfor må tilknytning til arbeidslivet diskuteres. Ansettelsesformene – og premissene for dem – må opp til jevnlig debatt fordi vi ser en utvikling i arbeidslivet som ikke er heldig, og der nettopp det grunnleggende i faste ansettelser og forståelsen av hva det betyr, er truet.

Forslaget om konkrete endringer i arbeidsmiljøloven er fremmet for nettopp å presisere innholdet i loven, og det er det viktig å nevne. Hensikten er å sikre at lovens intensjon følges. Tidligere har ord som «tillitsvalgt» og «tariffavtale» vært klokkeklare begreper. Nå ser vi stadig oftere at disse begrepene vannes ut og fortolkes ute på arbeidsplassene til det ugjenkjennelige, i arbeidsfolks disfavør. Dette ble også presisert under høringen om saken, der Fellesforbundet delte erfaringer om at midlertidig innleide erstatter fast ansatte, og at det ikke råder en felles oppfatning av hva som er en tariffavtale, eller hva som er en tillitsvalgt.

Arbeidsgiversiden på sin side støtter ikke forslaget vi har oppe til behandling i dag, men ønsker mer utredning og mer kunnskap. Det slående er at alle, uavhengig av farge på parti – regjeringsparti, støtteparti, opposisjonsparti, arbeidstakerside, arbeidsgiverside – er helt tydelige på én ting, og det er at loven skal leve opp til sin intensjon. Alle er enige om at useriøsitet skal bekjempes, og alle uttrykker enighet om viktigheten av faste ansettelser.

Da skulle jeg ønske at det var mulig å komme et skritt nærmere enn det vi ser ut til å gjøre i dag. Jeg skulle ønske det var mulig å gå et skritt lenger i lag enn det ser ut til ut fra innstillingen. Det er ikke første gang denne saken, denne tematikken, diskuteres av Stortinget, tvert imot. SV har tidligere fremmet et forslag om at nettopp en landsomfattende overenskomst skal ligge til grunn for innleie. Arbeiderpartiet har fremmet et forslag tilsvarende det vi behandler i dag. Det er stadig bekymringer knyttet til bruk av innleie, hvordan lovverket håndheves, og de uklarhetene som ligger der i dag. Da er det viktig å minne om at politikkens mål ikke kan være å beskrive det som er problematisk, men å ville gjøre noe med det som man synes er problemene. Derfor har jeg en veldig tydelig oppfatning, og det er å gå videre fra problembeskrivelse til problemløsning i dagens debatt, og forhåpentligvis også i dagens avstemning.

Jeg vil til slutt ta opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Dag Terje Andersen (A) []: I denne saken kan jeg gi min tilslutning til det saksordføreren nå har redegjort for. Jeg vil bare komme med én tilføyelse til takksigelsene, og det er til saksordføreren, som har gjort en god jobb med saken.

Denne saken handler egentlig om noe veldig grunnleggende i samfunnet vårt, det at vi helt siden hovedavtalen av 1935 gjennom et tett utviklet samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har etablert noen felles forståelser som utfordres, i dette tilfellet: Hva er tariffavtale? I andre tilfeller: Hva er fast ansettelse? Vi har gått rundt og trodd at da har man en fast jobb og en viss stillingsstørrelse og avtalt lønn. Det er heller ikke lenger en sannhet som ikke bestrides. Men, altså, i dette tilfellet begrepet «tariffavtale».

Når en ser eksempler på at enkelte utnytter det manglende juridiske presisjonsnivået i loven gjennom en – jeg holdt nesten på å si – såkalt arbeidsgiver og bare en arbeidstaker og lager et dokument som senere omtales som «tariffavtale», og som blir grunnlag for både innleie og i andre tilfeller andre unntak fra arbeidsmiljøloven, og vi ser at lovens intensjon ikke ivaretas, må vi sørge for at loven blir presisert i tråd med lovens intensjon. For intensjonen med mulighetene til å leie inn arbeidskraft til arbeidstopper og den typen ting er noe helt annet enn det som har utviklet seg i deler av næringslivet ved bemanningsbransjen.

Vi har tidligere hatt felles forståelse av begreper som – som jeg nevnte – fast ansatte, tariffavtale og tillitsvalgt, men det blir altså stadig utfordret. Det er enkelte aktører som utfordrer det, og dessverre er det også litt mangelfullt, synes jeg, klart oppgjør med det i enkelte av arbeidsgivernes organisasjoner. Men blant mange deler av arbeidsgiversiden og en samlet fagbevegelse er det klart at en ønsker å holde fast ved de oppfatningene vi tidligere har hatt av begrepet «tariffavtale».

Partene i arbeidslivet har vært veldig engasjert også i denne saken. Nok en gang hører vi at regjeringa skal se på saken og utrede og vurdere. Men vi mener at utviklingen nå har gått så langt at det er på tide å gjøre den nødvendige lovendring. Og la meg presisere: Det er ikke den eneste tydeliggjøringen som er nødvendig i arbeidsmiljøloven. Jeg har nevnt eksemplet på fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag som et annet begrep, ja kanskje rett og slett begrepet «arbeidstaker» i seg selv. Vi trenger flere endringer i arbeidsmiljøloven for å opprettholde den seriøsiteten i arbeidslivet som vi ønsker, men det ser ut som om det ikke kommer til å skje før etter regjeringsskiftet til høsten.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg har også lyst til å begynne med å takke saksordføreren for godt samarbeid, og så har jeg selvfølgelig lyst til å knytte noen kommentarer til denne saken.

Ingen er uenig i at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er også grunnen til at fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv – ingen er uenig i det. Det er ikke slik at innleie eller midlertidige stillinger er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er fast ansettelse som er hovedregelen i norsk arbeidsliv.

Ingen er uenig i at man må se på ulike tilknytningsformer til arbeidslivet. Ingen er uenig i det. Det er også derfor det gjøres. Det forskes på dette for å få økt kunnskap om ulike tilknytningsformer til arbeidslivet. Det er også derfor flertallet – Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – skriver i merknadene at

«vi imøteser resultatene av et slikt forskningsprosjekt og mener eventuelle utfordringer i forbindelse med ulike tilknytningsformer til arbeidslivet må ses i sammenheng med hverandre».

Det er også en av begrunnelsene for hvorfor vi ikke støtter dette forslaget i dag.

Jeg har lyst til å protestere litt på denne virkelighetsforståelsen om at alt blir verre i norsk arbeidsliv. Det er ikke sånn. Vi har et veldig godt arbeidsmiljø i Norge, og det er mange grunner til at det er slik. Vi har et godt partssamarbeid, vi har et godt lovverk, vi har seriøse arbeidsgivere og gode fagforeninger. Alt dette henger sammen og er med på å bidra til at ni av ti nordmenn trives godt på jobb, og til at vi er flinke til å omstille oss i Norge – alle de positive tingene ved den norske modellen.

Det er ikke slik at innleie er det som preger norsk arbeidsliv. Det er riktig at vi ser utfordringer med innleie i enkelte bransjer – det tar man også tak i, dette forskes det på – men det har ikke vært et rush av mange flere innleide nå enn det har vært tidligere. Dette ligger stabilt.

Man kjenner også igjen argumentasjonen fra forslagsstillerne – denne sentraliseringsiveren. Her ønsker man ikke at man skal kunne bestemme ting lokalt på arbeidsplassen, men det skal sentralstyres fra Oslo – noe som det er overraskende at Senterpartiet mener.

Saksordfører Kirsti Bergstø sier at hun skulle ønske at man sammen kunne gått et skritt lenger i dag. Men la det ikke være noen tvil: Forslagsstillerne – SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet – ønsker ikke at vi skal gå sammen om disse spørsmålene. De ønsker ikke konsensus rundt disse spørsmålene. De vil ha konflikt rundt disse spørsmålene. Det så vi også i debatten vi hadde om håndhevingsdirektivet nå nettopp, hvor det ble en sak – det ble det også i Klassekampen for litt siden – med denne registreringsplikten. Vi sier: Ja, dette utreder vi. Vi er ikke negative til det. Men man lager likevel en konflikt om det. Det er det samme når vi snakker om alle arbeidslivskriminalitetsspørsmål og alle spørsmål som gjelder sosial dumping.

Det er ikke noe ønske fra venstresiden om enighet og konsensus, og om at man skal finne gode løsninger sammen. Det er kun et ønske om å lage konflikt, fordi de tror det tjener deres partier. Så når vi i merknadene begrunner hvorfor vi er imot dette forslaget, blir vi beskyldt for ikke å ta de problemstillingene som eksisterer innenfor denne tematikken, på alvor, når det er akkurat det vi gjør, fordi vi mener at slike forslag må ses i sammenheng med hverandre, og fordi vi konstaterer at vi trenger mer kunnskap om det.

Så kom ikke og si at det er et ønske om enighet, konsensus, og at man skal finne gode løsninger sammen, for det er det ikke. Her er det et ønske om konflikt. Jeg skulle ønske at flere partier stemte med flertallet i dag, men jeg er i hvert fall glad for at flertallet stemmer som flertallet gjør.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil starte med å takke representantene for å ta opp et viktig forslag og et viktig tema.

Jeg tror vi alle er enige om at faste ansettelser er hovedregelen, skal være hovedregelen og er viktig. Et samfunn som preges av mer midlertidighet og innleie, den type ting, er et dårligere samfunn enn et samfunn som klarer å ha faste ansettelser. Særlig for unge ser en utfordringer rundt om i Europa, der en velger å utsette å stifte familie, en klarer ikke å få kjøpt bolig, osv. Heldigvis er Norge annerledes, men hele tida å være opptatt av å sikre at faste ansettelser er hovedregelen, er viktig.

Jeg har også lest innstillinga med interesse. Vi kommer fra Kristelig Folkepartis side – for å gi en stemmeforklaring – ikke til å støtte forslaget som foreligger. Men samtidig er det bra at det gjennomføres forskning på feltet, for som foregående taler var inne på, er kunnskap positivt. Det er viktig å følge utviklingen, men vi vil ha mer kunnskap på bordet før vi eventuelt gjør endringer, for som flertallet skriver i merknadene, er det også noen positive sider ved innleie i dag. Det fyller et viktig behov for arbeidsgiverne, enten det er sykehus som trenger kompetanse umiddelbart, eller det er industribedrifter som, for å kunne takke ja til oppdrag, må kunne ha en viss fleksibilitet i antall ansatte. Men det er viktig å følge det nøye.

Så er det også en annen utfordring, og det er at en ser noen useriøse aktører på feltet. Det er kanskje det jeg er mest bekymret for. Det er sosial dumping, og reglene følges ikke godt nok. Det er viktig at en gjennom satsingen på arbeidslivskriminalitet klarer å stoppe de useriøse aktørene, slik at de positive sidene ved bemanningsbransjen, som at arbeidsledige studenter får en inngangsport i samfunnet, og så kommer raskt ut i jobb, som resultater f.eks. fra NHO Service viser, ikke blir undergravd av at useriøse aktører får lov til å prege markedet.

Til slutt vil jeg få vise til at da vi behandlet vikarbyrådirektivet, hadde vi en diskusjon om noe av det samme, og da foreslo Kristelig Folkeparti garantilønn, slik at en ikke hadde fast ansettelse uten lønn. Det forslaget falt da, og jeg ser at det har vært litt endrede standpunkt knyttet til det forslaget. Men hele tida å være opptatt av problematikken vil jeg gi representantene bak forslaget ros for. Vi kommer likevel ikke til å støtte forslaget nå, men imøteser kunnskap, og jeg vil følge feltet nøye hele tida.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil slutte meg til saksordførerens orientering.

Forslaget fra Senterpartiet er en oppfølging av Dokument 8:32 L for 2015–2016 av 17. desember 2015, hvor vi foreslo at § 14-12 andre ledd ble opphevet. I innstillinga i saken, 210 L for 2015–2016 av 15. mars 2016, ble det grundig redegjort for saken fra Senterpartiets side. Situasjonen i dag er helt annerledes enn da loven ble vedtatt, for over 10 år siden. En betegnende dokumentasjon på det er det daværende statsråd Erna Solberg skrev i artikkelen «EØS-utvidelsen og overgangsordninger» av 23. februar 2004:

«Regjeringen mener at det neppe vil bli stor tilstrømning av arbeidstakere fra nye medlemsland til Norge.»

Vi er altså i en helt ny situasjon, som krever nye holdninger og dermed nye lovverk.

Det er ingen avgrensning i innleieadgangen, som påvirker norsk arbeidsliv negativt, og særskilt i enkeltbransjer mer enn i bygg og anlegg. Denne ikke avgrensede innleieadgangen påvirker altså norsk arbeidsliv negativt.

Fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag har også vært debattert i forbindelse med Representantforslag 104 S for 2014–2015 og Innst. 368 S for 2014–2015, hvor vi ikke fikk flertall, og hvor det nå er fritt fram for bemanningsbransjens praksis med å tilby fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det burde være et tankekors for partiet Kristelig Folkeparti, i hvert fall.

Det som er saken i dette tilfellet, er spørsmålet om tariffavtaler. Som representanten Dag Terje Andersen sa, har det utviklet seg en praksis hvor en nærmest kan ta kontakt med en advokat og få en tariffavtale, og at det er greit i denne sammenhengen. Sånn skal vi ikke ha det. Vi er nødt til å ha ryddige forhold. Senterpartiet er for et klart regelverk når det gjelder tariffavtaler. Vi er klart for sterke, nasjonale organisasjoner, som dermed kan sikre at det er en jambyrdighet i maktfordelingen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Så representanten Heggelund kan bare slå seg til ro med at det har vært Senterpartiets tradisjon – og er vår tradisjon – at på noen områder må en ha sentraliserte løsninger for å få gode vilkår for alle i Norge.

Jeg legger merke til at de som argumenterer mot forslaget, sier veldig lite om sakens faktum. De sier tvert imot at en trenger en sånn ordning, ikke minst for industribedrifter i distriktene. Det er vel for å kjæle litt med Senterpartiet at en prøver seg på den varianten. Jeg kan bare forsikre om at vi er opptatt av ordentlige forhold over hele landet, også i distriktene, og ikke minst i jordbruket, hvor dette er veldig utbredt. Det er helt nødvendig for at det skal være attraktive arbeidsplasser også for norsk, dyktig og fagutdannet ungdom.

Dette er helt sentralt. Vi er nå i en situasjon med betydelig arbeidsledighet, og da er det ikke minst viktig å ha ordnede forhold. Vi vet at i forbindelse med utstedelse av D-nummer – altså nødvendig identifikasjon for dem som oppholder seg i Norge under seks måneder – viser det seg at omfanget av de personene som vi her snakker om, er svært stort. Derfor er det veldig viktig å få en oppklaring av det hele.

Bare til slutt: Det snakkes om at hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser. Det kommer nærmest som en besvergelse. Jeg har lyst til å ta fram et lite sitat fra et brev som Ketil Solvik-Olsen sendte til kontroll- og konstitusjonskomiteen den 13. desember 2016. Der spurte kontrollkomiteen:

«Hvor sterkt blir entreprenørselskapers egen kapasitet (egne ansatte og egne maskiner) vektlagt ved prekvalifisering og ved senere anbudskonkurranse?»

Svaret fra statsråden var:

«Når det gjelder krav om maskinkapasitet opplyser selskapet» – altså Nye Veier – «at det i prekvalifiseringen ikke ble stilt spesifikke krav om dette.»

Det var maskinkapasiteten – og så er det fast ansettelse. Der er svaret:

«I denne fasen av anskaffelsen stiller Nye Veier krav om at minimum 10 pst. av kontrakten skal utføres av egne ansatte.»

Det viser hva som er regelverket, hva staten praktiserer, hva som fører til at det blir stadig større behov for bemanningsselskaper, med den usikkerhet og den utrygghet som det skaper over hele landet.

Statsråd Anniken Hauglie []: I løpet av de siste årene har det vært mye debatt om bruk av innleie og hvordan det påvirker det norske arbeidslivet. Spesielt har byggebransjen fått mye oppmerksomhet, og representantforslaget inngår i denne debatten.

Konkret går forslaget ut på å endre arbeidsmiljøloven. Loven åpner for at virksomheter som er bundet av tariffavtale, kan inngå avtale med de tillitsvalgte lokalt om tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak. Det mener jeg er en positiv mulighet. Forslagsstillerne ønsker å begrense denne avtaleadgangen. Slik jeg forstår dette forslaget, skal bare virksomheter som er bundet av en landsomfattende tariffavtale, kunne inngå en slik avtale, og bare dersom denne landsomfattende tariffavtalen åpner for det.

Regjeringen er opptatt av å sikre et trygt og seriøst arbeidsliv, hvor faste ansettelser er hovedregelen. Dette er viktig både for den enkelte arbeidstaker og for å sikre en høy standard og kvalitet på produksjon av varer og tjenester. Samtidig er det også behov for noe fleksibilitet med hensyn til midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft. I dagens situasjon, med betydelig omstilling i norsk næringsliv, er behovet for fleksibilitet stort. Dette skal imidlertid ikke bryte med hovedregelen om fast ansettelse.

Vi ser at bruken av innleie varierer mellom bransjer. Generelt er ikke innslaget av innleie stort i arbeidsmarkedet. Mellom 1,5 og 2 pst. av alle årsverk utføres av innleide fra bemanningsforetak. Dette inkluderer også innleie fra utenlandske bemanningsforetak, men det har vært en vekst i innleie av arbeidstakere fra bemanningsforetak i bygg- og anleggsbransjen de siste årene, noe som også bekreftes av ferske tall fra Bemanningsbarometeret til NHO Service.

Både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene har gitt uttrykk for at bedrifter med faste ansettelser skal være hovedmodellen. Det er samtidig forståelig at virksomheter har behov for å supplere bemanningen når oppgaver skal løses i et marked med svingende oppdragsmengde. Det er likevel ikke ønskelig at innleid arbeidskraft f.eks. skal utgjøre hoveddelen av arbeidsstyrken. Omfattende innleie kan også føre til ulike konkurransevilkår mellom virksomheter som bruker fast ansatte, og virksomheter som bruker innleide.

Jeg har vært opptatt av å følge nøye med på denne utviklingen og praksis med ut- og innleie av arbeidskraft og bruken av andre tilknytningsformer. Jeg har også vært opptatt av at dette må håndteres i god dialog med partene i arbeidslivet. Jeg mener at utviklingen nå tilsier at det er behov for en tettere dialog med partene for å få ytterligere oversikt over hvordan innleie benyttes, ikke minst i de mest utsatte bransjene. Dette vil også kunne bidra til en samlet vurdering av hvordan reglene er å forstå og eventuelle endringsbehov. Jeg har derfor satt i gang et arbeid med partene i arbeidslivet nå for å gjennomgå aktuelle spørsmål som gjelder innleie av arbeidskraft. Den 31. januar i år sendte jeg en invitasjon til hovedorganisasjonene. I første omgang har jeg bedt partene om å foreslå prioriterte tema på innleieområdet som bør behandles. Dette arbeidet inngår også i regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet, som vi la fram mandag denne uken.

Jeg er enig med komiteens flertall i at det ikke er hensiktsmessig å endre arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd, slik representantene har foreslått. Partene bør nå få muligheten til selv å peke på utfordringene, og så får vi eventuelt se hvilke løsninger vi kan foreslå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg skal bare forsikre statsråden om at det ikke ligger noe i forslaget om at det ikke skal være fleksibilitet ved behov i aktivitetstopper og den type ting ved bruk av vikarer og innleid arbeidskraft. Det er ikke det forslaget handler om. Forslaget handler om at det ikke skal kunne bli misbrukt, og derfor bringer vi partene inn i forholdet – ikke bare arbeidstakersiden, men arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – i det å godkjenne at innleie skal foregå.

Dette forslaget har mange sider. Vi vet allerede at det utvikler seg uheldig praksis rundt omkring, det er ikke noen grunn til å undersøke det mer. Behovet for å rydde opp er tydelig, og det er egentlig bare for å få slått fast hva som er en tariffavtale, og hvem som er avtalepartnere. Men også på dette området er det sånn at regjeringa skal vente og se og skyve og utrede. Da er spørsmålet mitt: Ville ikke statsråden kunne være trygg på at det ble opprettholdt adgang til innleie, men at seriøse parter på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden får fullmakt til å godkjenne det og på den måten kvalitetssikre seriøsiteten ved innleie?

Statsråd Anniken Hauglie []: Forslaget handler om på hvilket nivå man skal kunne inngå denne type avtaler. Min anbefaling i mitt brev til komiteen er at man lar de lokale få lov til å inngå denne type avtaler. Jeg mener at det er bra at den som vil merke konsekvensene av et vedtak, også skal få lov til å inngå avtalen. Så jeg synes det er positivt.

Men så er det, som representanten har vært innom, en del utviklingstrekk som er utfordrende i norsk arbeidsliv, og det er det også tverrpolitisk enighet om at er viktig å se på. Når jeg har sagt at jeg ønsker å følge utviklingen, er det fordi jeg har respekt for trepartssamarbeidet. Når det er uenighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden om hva som er utfordringen, og hva som er mulige løsninger, må jeg legge begge hensyn til grunn. Men nå har jeg sagt at jeg er nødt til å se nærmere på dette. Derfor har jeg også bedt partene om å komme med innspill med det for øye at vi skal kunne finne løsninger på det som er problemet, men samtidig sikrer det som vi alle ønsker å ha, nemlig nødvendig fleksibilitet.

Dag Terje Andersen (A) []: Som jeg allerede har gitt uttrykk for, synes jeg det er bra at når kravet blir intenst nok fra opposisjonen og fra den politiske debatten og fra arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene om at noe må gjøres, setter statsråden i gang en utredning. Det er vår erfaring at på området sosial dumping må regjeringa drives fra skanse til skanse. Men jeg vil allikevel stille spørsmålet når statsråden står her og sier at det er bra at det blir gjort lokale avtaler: Ja, det kan vi gjøre i tråd med nasjonale overenskomster, men mener statsråden det er bra hvis én person tiltar seg tittelen tillitsmann og på det grunnlaget skriver en såkalt tariffavtale uten at det er dekkende for dem som faktisk skal omfattes av regelverket?

Statsråd Anniken Hauglie []: «Arbeidstaker» er definert i arbeidsmiljøloven og «tariffavtale» er definert i arbeidstvistloven. Spørsmålet her handler om på hvilket nivå man skal kunne inngå avtaler om begrenset bruk av innleie. Jeg mener det er bra at det er den lokale bedriften som har muligheten til å kunne gjøre det, og det mener jeg man også skal fortsette med. Men samtidig, som flere har vært inne på i dag, er det også viktig å følge opp tilknytningsformene i arbeidslivet og se utviklingen av dem og konsekvensene av de ulike formene. Det gjør vi bl.a. gjennom flere forskningsoppdrag.

Så er det igangsatt et arbeid med partene for å se på bruk av innleie og særlig i de bransjene hvor dette er utfordring. Bruk av innleie er stort sett ikke en utfordring for norsk arbeidsliv. Det brukes i svært liten grad. Det har vært stabilt over veldig mange år. Men vi ser at det er en særlig utfordring i bygg og anlegg med stor bruk av innleie fra 2008 og framover bl.a. som en følge av stor arbeidsinnvandring. Nå ser vi også at antall arbeidsinnvandrere går ned, flere reiser hjem, og bruken er ganske stabil. Men det er dette vi nå skal sette oss ned sammen med partene og se på. Det blir ikke lange utredningsoppdrag, men nå ber jeg dem om å komme med konkrete innspill, og så får vi se hvordan vi skal følge opp det.

Dag Terje Andersen (A) []: Vi har – og vi kommer til å stå for – den linja at i Norge skal vi ha en veldig streng arbeidsmiljølov, og vi skal ha veldig vide fullmakter til unntak fra loven fra det organiserte arbeidslivet. Det er den ordningen vi har hatt fram til nå, og det er den ordningen vi vil videreføre. Det som er problemet med situasjonen sånn som den er nå, er at den er mer gunstig for det uorganiserte arbeidslivet. Den stimulerer altså ikke til det organiserte arbeidslivets posisjon, og jeg lurer på om ikke statsråden ser det dilemmaet at de uorganiserte, og noen ganger useriøse, delene av næringslivet nå kan bruke dagens formulering og at det er derfor vi trenger å endre på den.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg ser noen utfordringer med det. Og det er nettopp derfor jeg 31. januar sendte et brev til alle hovedsammenslutningene med innspill til hvordan man skal løse akkurat det som handler om innleie. Jeg ser at det er en utfordring. Men så er spørsmålet hvordan man skal håndtere den delen av innleievirksomheten man ikke vil ha, uten at man samtidig ødelegger for den delen av innleievirksomheten som jeg tror alle ønsker at man skal ha. Det er den balansen det er viktig at vi klarer å ivareta. Det er det jeg nå inviterer partene til å være med på, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å komme fram til noen gode løsninger der. Partene har stått langt fra hverandre fram til nå, men jeg håper at vi kan se en bevegelse, at man kan finne løsninger som er ønskelige og praktikable for alle partene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Saken gjelder § 14-12 i arbeidsmiljøloven, og den gjelder ikke § 14-12 første ledd, som handler om midlertidige ansettelser, det er en helt annen sak. Saken gjelder § 14-12 andre ledd, krav til fagorganisering.

Spørsmålet mitt gjelder: Hvilke krav stiller statsråden til en fagforening etter den lovteksten som er i dag – hvilke krav til aktivitet må det være i den fagforeningen?

Punkt to: Statsråden forteller om at den innleide arbeidskraften er av et svært lite omfang, 1,5–2 pst. av den totale arbeidsstyrken i Norge. Kan statsråden definere begrepet innleid arbeidskraft? Og kan statsråden komme med kilden til de tallene?

Statsråd Anniken Hauglie []: Her var det mange spørsmål i ett. Ja, det er riktig at omfanget av midlertidige ansettelser er 1,5–2 pst. Det har vært relativt stabilt over tid. Vi har sett noe økning det siste året, og hovedøkningen er innenfor undervisning, helse og omsorg. De siste kvartalstallene fra AKU viser at det er en utflating, og det er ut fra AKU-tallene man ser utviklingen av midlertidige ansettelser. Det som er noe av utfordringen med AKU-tallene, er at man ikke ser hvilken lovhjemmel som ligger til grunn for den midlertidige ansettelsen. Men ut fra hva folk sier, er det 1,5–2 pst. Vi ser det bl.a. fra NHO Services rapporter. Så det har vært ganske stabilt.

I loven har man enten fast eller midlertidig ansatt. Hovedregelen skal være fast ansettelse. Regjeringen åpnet for å gjøre det lettere å ansette midlertidig, men også med begrensning av hvor lenge man kunne være midlertidig ansatt uten at man skulle få fast ansettelse. Så man åpnet opp noe, ja, men man hadde også en begrensning i lengde.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Ut fra svaret vil jeg be om å få kilden til 1,5–2 pst. skriftlig, spesielt når det blir gjort referanse til NHO Service.

Mitt neste spørsmål handler om faste ansettelser. Jeg viste til brevet fra statsråd Solvik-Olsen av 13. desember 2016 til kontrollkomiteen, hvor det altså står som premiss om dette, fra anbudskonkurranser fra Nye Veier, som er regjeringens flaggskip, at «minimum 10 pst. av kontrakten skal utføres av egne ansatte».

Hvordan vil statsråden si at det er i tråd med at hoveddelen skal være fast ansatte i selskapet?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er vanskelig for meg å skulle kommentere anbudspapirene til Nye Veier. De har jeg ikke sett. Man har nå strammet inn reglene for offentlige anskaffelser, med flere viktige endringer for bl.a. å hindre sosial dumping. Meg bekjent er Nye Veier blant dem som stiller krav om lønn mellom oppdrag, noe som i så fall vil være en klar begrensning.

Representanten Lundteigen stilte meg et spørsmål i sin første replikk som jeg ikke rakk å svare på, som bl.a. handlet om definisjonen av hva som er en arbeidstaker. Som jeg nevnte i mitt svar til representanten Dag Terje Andersen, er det definert i loven, på samme måte som «tariffavtale» er definert i arbeidstvistloven. Jeg har ikke den absolutte definisjonen helt present nå, men det er definert i de lovene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.