Stortinget - Møte torsdag den 16. februar 2017

Dato: 16.02.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 172 L (2016–2017), jf. Prop. 5 L (2016–2017))

Sak nr. 1 [10:08:34]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i arbeidsmiljøloven (gjennomføring av håndhevingsdirektivet mv.) (Innst. 172 L (2016–2017), jf. Prop. 5 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [] (ordfører for saken): Det som vi nå skal behandle, er ikke allemannslesning, men det bør det bli. Det gjelder håndheving av utsendingsdirektivet, utsending av arbeidsfolk fra Øst-Europa til Norge. Vi er i en situasjon som under dagens forhold ikke gir gode resultater. Det gir stadig større utrygghet i norsk arbeidsliv, slik en opptrer, og det vil også føre til at vi ikke har rettferdig konkurranse mellom de næringsdrivende.

Det er en meget komplisert sak. Det er stor uenighet i komiteen. Representanter fra regjeringsalliansen og Arbeiderpartiet vil sjøl legge fram hvorfor de støtter direktivene. Jeg som saksordfører og vi i Senterpartiet går imot at vi skal legge direktivet til grunn i norsk lov. Det er meget krevende og uoversiktlig. Det er også bekreftet i Arbeidstilsynets høringssvar om gjennomføring av håndhevingsdirektiver i norsk rett, i det brevet de sendte 18. april 2016, hvor det kom opp svært mange ubesvarte spørsmål.

Håndhevingsdirektivet må ses sammen med utsendingsdirektivet fra 1996, altså håndheving av hvordan utsendingsdirektivet skal praktiseres. Utsendingsdirektivet er til revisjon i EU-parlamentet og Rådet, hvor alle 28 land er representert. Det gjelder utstasjonerte arbeidstakere eller tjenesteytere fra f.eks. Litauen i et annet EU/EØS-land, eksempelvis Norge. Der en er en utsendt, er vertslandet, eksempelvis Norge. Der selskapet er etablert, er etableringslandet, eksempelvis Litauen.

Det er stor uenighet mellom EU-landene om innholdet i utsendingsdirektivet, og derfor også stor uenighet om innholdet i nytt utsendingsdirektiv. Det er i stor grad en konflikt mellom østeuropeiske land og vesteuropeiske land. Sakens kjerne er at dersom utstasjonerte arbeidstakere eller tjenesteytere koster like mye i vertslandet, eksempelvis Norge, som vertslandets, Norges, egne arbeidsfolk, mister etableringslandet, eksempelvis Litauen, konkurransefortrinn. Dette viser hvilke underliggende konflikter disse to direktivene skal håndtere, og dermed også hvor komplisert dagens regelverk er, fordi regelverket skal vise tilsynelatende enighet, samtidig som det reelt er grunnleggende uenighet.

Håndhevingsdirektivet skal bygge en bru over denne konflikten. Og det må bli uklart, det må bli uklare setninger, det må bli uklare begreper, som derved overlater hele makta til domstolene – til EU-domstolen og til EFTA-domstolen. Derved tas de politiske realitetene helt ut av de folkevalgtes fora og over i rettsapparatet.

Når Senterpartiet går imot å innlemme håndhevingsdirektivet i norsk rett, er det fordi vi mister folkevalgt kontroll, og fordi vi ikke har forutgående mulighet til å vite hva som vil bli resultatet av anvendelsen av direktivet. Et godt eksempel er regler for innkreving av mulkt og gebyrer for overtredelse av arbeidsmiljøloven. Dersom innkreving i Norge ikke gir resultat, må Statens innkrevingssentral benytte innkrevingsmyndighetene i etableringslandet. Dette betyr at innkrevingslandets namsmyndigheter beholder de innkrevde mulkter og gebyrer. Dette vil lett medføre at det ikke blir lagt særlig stor vekt på å fremme saker fra Norge som gjelder andre land. Videre er det en risiko for at etableringslandene er tilbakeholdne med å innkreve penger, da dette svekker deres virksomheters konkurranseevne. Derved mister en lett de strenge virkemidlene og sitter igjen med de svake virkemidlene, som forbedret informasjon til aktører om lovverket i Norge og eventuelle endringer av norsk lovverk.

På denne bakgrunn er direktivet ikke egnet til å oppfylle de målsettinger som Riksrevisjonen har påpekt som vesentlige i sine tre rapporter – Dokument 3:11, Dokument 3:14 og Dokument 3:15, alle for 2015–2016 – for å rydde opp i arbeidsmarkedskriminalitet, manglende innbetalt skatt og avgift samt sosial dumping ved offentlige kontrakter hvor det er allmenngjorte tariffavtaler.

Til slutt til registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere i Norge: Etter Senterpartiets vurdering tillater direktivet at det finnes en plikt for utenlandske tjenesteytere til å gi melding til myndigheter i vertslandet senest når tjenesteytingen starter, altså en registreringsplikt. Jeg vil derfor ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti på det punkt – og legge til grunn at Senterpartiet stemmer mot å ta håndhevingsdirektivet inn i norsk rett.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Dag Terje Andersen (A) []: Som saksordføreren sa, skal vi nå diskutere implementering av håndhevingsdirektivet – eller innføringen av det. For min del vil jeg gi uttrykk for at jeg synes det er positivt at vi nå får til behandling en sak som gjør det lettere å håndheve norske lønns- og arbeidsvilkår for norske arbeidstakere. Jeg må få lov til å si at det synes jeg kommer altfor sjelden fra regjeringa. Også denne gangen kommer initiativet ikke fra regjeringa selv, men altså som en konsekvens av EØS-avtalen.

Det er utfordringer med de frie bevegelsene av arbeidskraft, men for Norges del har det også vært en berikelse i en situasjon med god vekst – som vi hadde i forrige periode, med høy sysselsetting – at utenlandsk arbeidskraft har kunnet bidra til at vi får løst de oppgavene vi skal gjøre her i landet. Problemet er når den utenlandske arbeidskrafta ikke får norske lønns- og arbeidsvilkår. Det gir dette direktivet mulighet til å styrke. Jeg er enig med representanten Lundteigen i at det ikke går langt nok, men det betyr ikke at det ikke er en fordel at det går noen kanskje for små skritt i riktig retning. Det at vi gjennom forskrift, med hjemmel i § 1-7 i loven, kan følge tettere med på at arbeidsvilkår for utsendte følges opp, og også kan etterleve dem – det at vi får påleggskompetanse – gjør at vi faktisk får flere verktøy til å håndheve det flertallet sier er målet, altså bedre tiltak mot sosial dumping.

Jeg vil også framheve forslaget om registrering av tjenesteyter. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått med seg noen flere på det, men registrerer at det ikke blir flertall, i hvert fall ved debattens start. Vi får håpe det kommer senere, for det er jo slått fast at for de land innenfor EU-systemet som har den typen registreringsplikt, viser bl.a. rapporten finansiert av Nordisk ministerråd som kom i 2016, til at det eksemplet som Danmark utgjør, som har den typen register, er et godt verktøy for bedre å kunne følge med de selskaper som kommer til Norge for å yte tjenester. Vi synes det er skuffende at regjeringspartiene og regjeringas støttepartier ikke vil være med og fatte et sånt vedtak. Jeg registrerte, da det ble kjent at vi ville fremme et sånt forslag, at det blant dem som uttalte seg, både fra arbeidsgiver- og fra arbeidstakersiden, var en samlet positiv reaksjon fra dem som ønsker å bidra i et trepartssamarbeid til et seriøst arbeidsliv i Norge.

Jeg håper selvfølgelig at det blir vedtatt, men jeg håper, hvis det ikke blir vedtatt, at det skjer, som i en del andre saker som vi har hatt i denne salen, at kanskje regjeringa etter hvert ser at den må gi seg for et politisk press fra opposisjonen i Stortinget og et samlet ønske fra begge parter i arbeidslivet.

Så synes jeg det er trist, som saksordføreren har gjort rede for, at Senterpartiet og kanskje særlig SV stemmer imot. Her er det faktisk sånn at vi får noen verktøy til å bedre situasjonen for det seriøse arbeidslivet. Det er verktøy som noen med rette sier er utilstrekkelige, men de går i riktig retning. I de høringer som har vært før forslaget kom til Stortinget, og de høringer vi har hatt i Stortinget, har det vært bred enighet om at dette kan være verktøy som bidrar til et mer seriøst arbeidsliv i Norge. Jeg tror representanten Lundteigen er kjent med begrepet «slå på skjækene og mene merra» – altså at det egentlig er selve EØS-avtalen, det går fram av innstillinga og merknadene der, som skal angripes.

EØS-avtalen har vært, er og kommer til å være utrolig viktig for norsk næringsliv framover. Vi er helt avhengig av de eksportmuligheter som den gir oss, men vi skal stå på det vi kan for denne saken, og ikke minst skal vi jobbe internasjonalt og på europeisk plan når det gjelder utstasjoneringsdirektivets framtid, og sørge for retten til å forsvare norske lønns- og arbeidsvilkår.

Bengt Morten Wenstøb (H) []: En forutsetning for vår velferd er en felles forståelse om at vi sammen må bidra for å utvikle og forbedre våre velferdsordninger, så også dagens unge kan nyte godt av et velfungerende sosialt fellesskap i framtiden. Skal vi få det til, er vi avhengig av at flest mulig kan bidra ved å arbeide. Arbeid og skaperkraft er fundamentet i vårt velferdssamfunn.

Trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv er ofte referert til som en viktig forutsetning for å ha ordnede arbeidsforhold i norsk arbeidsliv. Jeg er enig i det. Men framtidens arbeidsliv vil kreve mer. Før snakket man om det norske arbeidslivet, og i dag snakker man om det nordiske. I framtiden vil man snakke om det globale. Der vår foreldregenerasjon arbeidet og bodde på samme sted, er det grunn til å tro at framtidens unge vil være en del av et globalt arbeidsmarked. Derfor er det så viktig med internasjonalt samarbeid fordi norsk arbeidsliv opererer i et internasjonalt marked. Derfor er kanskje Nordisk råd enda viktigere i dag enn før fordi det nordiske velferdssamfunnet samlet skal legge premissene for framtidens arbeidsmarked for å bevare våre felles verdier. Men det alene er ikke nok, vi må også ha et europeisk samarbeid. For oss reguleres dette gjennom EØS-avtalen. Som et lite land i Europa er vi avhengig av europeiske løsninger på norske utfordringer fordi mye av vår handel foregår mellom de europeiske landene.

Håndhevingsdirektivet skal sikre at utsendte arbeidstakere får den beskyttelsen de har krav på i henhold til utsendingsdirektivet. Håndhevingsdirektivets kapittel VI artikkel 13–19 regulerer anmodning om bistand til innkreving av administrative sanksjoner på tvers av landegrensene og bistand til underretning om slike avgjørelser. Hvilke nasjonale regler som berøres, vil være avhengig av om det er norske myndigheter som mottar en anmodning om å bistå myndigheter i andre EØS-stater, eller om det er norske myndigheter som ber om bistand. Håndhevingsdirektivet åpner for at nasjonale myndigheter, i Norge med Arbeidstilsynet og Statens innkrevingssentral, kan be om bistand fra andre EØS-stater til å underrette om eller kreve inn vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Derfor gir håndhevingsdirektivet Arbeidstilsynet bedre muligheter til å følge opp økonomiske sanksjoner utenfor landets grenser, i tillegg til å føre sterkere tilsyn med bedrifter når det gjelder allmenngjøringsforskriften.

De fire friheter i det europeiske samarbeidet har tjent Norges økonomiske interesser i gode tider hvor vi har hatt stor etterspørsel etter arbeidskraft til å utføre jobber her. Norsk arbeidsliv er i dag preget av seriøsitet og trygghet. Regjeringen møter kriminalitet i arbeidslivet med målrettede tiltak. Derfor er det viktig å støtte regjeringens strategi, som har blitt utarbeidet i samarbeid med partene i arbeidslivet, mot kriminalitet i arbeidslivet.

Regjeringen arbeider med å utrede om det bør innføres en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere. Dette er også omtalt i regjeringen Solbergs strategi mot arbeidslivskriminalitet. Det ble også etterspurt på høringen på Stortinget. Det borgerlige flertallet i komiteen mener man bør avvente til utredning fra departementet er ferdigstilt, før man tar stilling til om registreringsplikt bør innføres.

Det er utfordringer i et europeisk forpliktende samarbeid som skal ha ansvaret for å utvikle regler for et velfungerende arbeidsliv. Men det er vanskelig å se alternativet. Samtidig må vi balansere nasjonale interesser mot europeiske løsninger. Vi kan ikke velge bort Europa, men vi kan påvirke Europa til å velge våre løsninger.

Harald T. Nesvik (FrP) []: Saken som vi har til behandling nå, er en veldig viktig sak. Det er en viktig sak fordi det ikke lenger er slik at en som arbeidstaker forholder seg til ett land – det landet en bor i. Det er faktisk slik at vi beveger oss over grensene.

Hvis vi ser framover, på hvordan vi organiserer oss, kommer det ikke til å være slik at det blir mindre reising og færre passeringer over landegrensene. Det kommer til å bli mer. Vi kommer til å bruke digitale virkemidler mye mer. Når vi skal ha noe ut på anbud, når vi skal jobbe med ting, skjer det via internett – som f.eks. innenfor delingsøkonomien – og vi kommer til å få stadig flere nye arenaer som utfordrer det norske lovverket. I tillegg kommer vi til å se et arbeidsliv der en rekke tilbydere kommer til å misbruke disse mulighetene. Da er spørsmålet: Hvordan angriper vi det?

Den beste måten å angripe dette på er med samarbeid – internasjonalt samarbeid, samarbeid mellom partene i arbeidslivet osv. – nettopp for å forebygge arbeidslivskriminalitet som er grenseoverskridende. Dette er viktig, for hvis vi skal ha sikkerhet for at det jobbes innenfor like konkurransevilkår, må vi ha et system som fanger opp dem som ikke forholder seg til regelverket. Det er også viktig for hvordan vi skal kunne drive inn tvangsmulkter, og andre tiltak overfor dem som begår arbeidslivskriminalitet og ikke følger opp det regelverket vi har. Da må man ha et avtaleverk i bunn. Det er klart at i tiden framover er vi helt nødt til å være føre var. Vi er nødt til å sørge for at regelverket ligger i bunn etter hvert som disse nye plattformene blir utviklet.

For Fremskrittspartiet og regjeringen er det svært viktig at vi har et samarbeid i Europa. Over 70 pst. av alle varer Norge selger, selger vi til et EU-land. Er det da rart at vi også ønsker å være med på et regelverk som styrer samarbeidet på en slik måte at hvis noen har forlatt Norge og dratt til et annet land, kan man faktisk få bistand av det landet som bedriften er organisert i, til å sørge for at man får på plass det innkrevingssystemet man ønsker?

Jeg la merke til at representanten Lundteigen var veldig bekymret for at man nå overlater mer til domstolene. Dette huset er faktisk en del av maktfordelingsprinsippet. Vi er med på å lage og vedta lover og regler. Det gjør vi gjennom det dokumentet vi har til behandling nå. Så er det domstolene og andre instanser som skal sørge for at dette kommer på plass og blir iverksatt. Det er nettopp derfor vi har denne behandlingen her i dag. Det er selvsagt slik at vi kan lage en stor EØS-debatt av det meste, for det er mange tusen direktiv som denne salen har vært med på å vedta, og det er ingen andre partier i denne sal som har sittet ved roret og innført så mange direktiv som partiet til Lundteigen. Da er det litt rart at når det kommer en sak som omhandler et verktøy mot arbeidslivskriminalitet, går man på denne talerstolen og forteller hvor galt det er. Det hadde vært ønskelig om representanten Lundteigen hadde sett på en del av de andre direktivene som er vedtatt i egen periode, da Senterpartiet satt i regjering.

Jeg er helt enig i at det er mye man kanskje har latt skli litt for fort igjennom i salen når det gjelder EØS, men dette dokumentet er et viktig dokument for å dra oss videre inn i framtiden, samarbeide med andre land med standardiserte løsninger. Det er ikke slik at Norge mister sine verktøy. Nei, vi får bare enda et verktøy til å sørge for å få på plass lik konkurranseevne og lik mulighet til å kunne håndheve dette på en skikkelig måte. Det er det saken dreier seg om. Dette er ikke den store EØS-debattsaken. Det er et meget godt tiltak fra regjeringen.

Sveinung Rotevatn (V) []: Dagens tekst er fri bevegelse av arbeidskraft i Europa. Det er av stor viktigheit for Europa, og det er av stor viktigheit for Noreg. Vi har vore gjennom ein høgkonjunktur i Noreg, der vi har hatt svært stor tilstrømming av arbeidarar frå andre land. Det har vore viktig for norsk økonomi, det har vore viktig for norske petroleumsbaserte verksemder, det har vore viktig for norsk offentleg sektor – det har vore viktig for alle dei plassane der dyktige europearar av ulik nasjonalitet går på jobb kvar einaste dag og gjer ein viktig jobb.

Når ein skal ha fri bevegelse av arbeidskraft, medfører det også nokre utfordringar. Det medfører utfordringar som handlar om å sørgje for at ein har gode og trygge rettar, uavhengig av kor ein arbeider. Difor har vi utsendingsdirektivet, og difor får vi no handhevingsdirektivet, som sørgjer for at rettar som ein har som arbeidstakar som er utstasjonert, blir tekne vare på.

Det vi vedtek i dag, vil gjere det enklare for Arbeidstilsynet å følgje opp økonomiske sanksjonar i andre land. Det vil gje sterkare moglegheit til å føre tilsyn når det gjeld allmenngjeringsforskrifter og fleire andre grep som styrkjer arbeidstakarrettar. Difor må eg seie at det er ganske oppsiktsvekkjande å høyre saksordføraren – og lese merknadene frå hans parti og frå Sosialistisk Venstreparti – som altså går imot at ein skal få sterkare moglegheiter til å handheve arbeidstakarrettar. Det er vanskeleg å forstå. Men når eg høyrer på innlegget til saksordføraren, forstår eg litt meir likevel. Der handlar det ikkje om handhevingsdirektivet eller utsendingsdirektivet; det handlar om at Senterpartiet vil seie opp EØS-avtalen, at dei er imot at arbeidstakarar skal kunne bevege seg på tvers av landegrenser i Europa. Det er det det handlar om.

Eg må også seie at eg er overraska over Arbeidarpartiet, som heldigvis røystar for dette, men som likevel har tæl nok til å gå på talarstolen og angripe dei borgarlege partia, som saman med Arbeidarpartiet sikrar fleirtal for dette, som vi er heilt einige om er viktig. Kvifor gjer dei det, mens Arbeidarpartiets tidlegare og moglegvis framtidige regjeringspartnarar røystar imot, og seier at dei brukar reservasjonsretten? Det å bruke reservasjonsretten er ei moglegheit som ein har, men det er også noko som får konsekvensar. Kva konsekvensar det vil få for norsk økonomi, norske arbeidsplassar og norske arbeidstakarar om Noreg her skulle bruke reservasjonsretten sin i EØS, er eit svært ope spørsmål.

Korleis vil dette bli dersom ein skulle få ei ny raud-grøn regjering? Er det slik at då er det Arbeidarpartiet som bestemmer, og at det Senterpartiet og SV i dag markerer, berre er markeringar? Eller er det slik at ein vil få ei genuin usikkerheit igjen om viktige reglar for Noreg og vårt viktige forhold til våre nærmaste naboar og allierte? Eg synest ikkje det er eit lite spørsmål.

Den saka vi skal vedta her i dag, er ei viktig sak. Det er godt at eit trygt og stort stortingsfleirtal røystar for. Eg synest det er urovekkjande at to av partia her røystar imot. Eg synest ikkje dei forklarer det på ein god måte, og eg synest heller ikkje det er ansvarleg verken på vegner av norsk arbeidsliv eller på vegner av norske interesser.

Kirsti Bergstø (SV) []: I denne saken er det viktig at vi ser på bakgrunnen, og at vi har en felles forståelse av bakgrunnen. Bakgrunnen er utstasjoneringsdirektivet, vedtatt i 1996 etter mange år med dragkamper innad i EU. Dette direktivet var ment som en garanti for at utsendte arbeidstakere skulle få lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet. Men hva skjedde? Jo, i 2007/2008 snudde EU-domstolen fullstendig opp ned på hvordan utsendingsdirektivet skulle forstås, da man fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke skulle sikres lønn som gikk utover den minstelønnen som fulgte av lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere, ble gjort til et tak for hva som kunne kreves, og dermed var direktivet endret fra et direktiv som skulle hindre de aller groveste formene for lønnsdumping, til et direktiv som innebar en systematisk drivkraft for lønnsdumping. Vi så at disse dommene splittet EU-landene – mellom land som hadde arbeidsinnvandring, og land med utvandring – og skapte uholdbare situasjoner i arbeidslivet.

Vi vet at det er nesten to millioner utsendte arbeidstakere i EU, og veldig mange av dem har lønn og arbeidsvilkår som ligger langt under standardene i de landene de er sendt til. Det sørger EUs utstasjoneringsdirektiv for. Det er en utvikling som er et direkte resultat av dommer som er falt i EU. Den nye tolkningen av utsendingsdirektivet er et provoserende klart eksempel på at EU-domstolen fra en dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet. Og da er det klart at disse dommene utløste kraftige protester fra fagbevegelsen i mange EU-land. Dette er bakgrunnen. Bakgrunnen er en logikk som er fullstendig snudd opp ned, fra å være en beskyttelse til å være en drivkraft for en ødeleggelse av utviklingen av arbeidslivet. Det er det vi mener er erfaringen, når forhold som burde vært styrt politisk, avgjøres av EU-domstolene.

Så vet vi at EU-kommisjonen la fram et forslag til håndhevingsdirektiv for å roe ned situasjonen og en gang for alle avklare hvordan utsendingsdirektivet var å forstå. Men direktivet er preget av mange uavklarte forhold og vil nødvendigvis ikke gjøre situasjonen bedre. Også der har det kommet kraftige reaksjoner.

Det ble sagt i sted at det er uansvarlig ikke å ønske å implementere dette direktivet i Norge. Jeg vil si at uansvarligheten ligger i det å ikke vite hva man faktisk gjør. Idet man ønsker en direktivtekst som er så full av uklarheter, godkjenner jo Stortinget at det er ESA, EU-kommisjonen og EU-domstolene som skal avgjøre hvordan utsendingsdirektivet skal håndteres og håndheves her. Det går vi imot. Vi går imot med åpne øyne å underlegge oss styring fra Brussel – vi går imot med åpne øyne å frasi oss ansvar og utvikling for arbeidslivet og for de grep vi kan ta for å bekjempe sosial dumping. Det mener vi er en ansvarlig politikk, og det skulle vi ønske at flere partier kunne støtte oss i, fordi det er så soleklare og entydige erfaringer vi har. Når utviklingen i arbeidslivet avgjøres av domstolene, er det arbeidsfolk som taper, og markedskreftene som vinner.

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen arbeider for et godt og seriøst arbeidsliv. Arbeidslivets spilleregler skal følges. Samtidig erfarer vi at useriøse og kriminelle aktører utgjør en stadig økende utfordring mot det seriøse arbeidslivet. Disse utfordringene må vi møte og bekjempe. Regjeringen la tidligere i uken fram sin reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet. Den er utarbeidet i dialog med partene. Strategien viderefører og forsterker innsatsen mot useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet.

Arbeidslivskriminaliteten er ofte knyttet til flere land, og utenlandske arbeidstakere er i mange tilfeller ekstra utsatt. Å gjennomføre håndhevingsdirektivet er nettopp et av flere viktige tiltak for å møte utfordringer knyttet til slik grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

Formålet med håndhevingsdirektivet er å bedre etterlevelsen av reglene om lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne. Direktivet gir oss flere verktøy til dette arbeidet: mer og bedre informasjon om lønns- og arbeidsvilkår, mer samarbeid mellom myndigheter på tvers av landegrensene og handlingsrom til å innføre nye kontrolltiltak for å hindre omgåelser og brudd på norske regler om lønns- og arbeidsvilkår.

Jeg mener det er viktig med myndighetssamarbeid på tvers av landegrensene. Et styrket og mer effektivt samarbeid mellom Arbeidstilsynet og tilsynsmyndighetene i andre EØS-stater vil gjøre det lettere å oppdage useriøse aktører. Forslaget gir Arbeidstilsynet adgang til å innhente informasjon om utenlandske virksomheter på kortvarige tjenesteoppdrag i Norge, herunder om denne er lovlig etablert, og hvilke arbeidstakere som er ansatt i virksomheten.

Jeg er opptatt av at vi skal kunne avdekke og sanksjonere brudd på norske regler om lønns- og arbeidsvilkår på en rask og effektiv måte. Vi skal ikke lenger måtte sitte stille og se på at useriøse aktører unndrar seg ansvar ved bare å forlate Norge. Forslaget om å gjennomføre direktivets regler om samarbeid om innkreving på tvers av landegrensene vil gi norske myndigheter et mer effektivt virkemiddel til å kreve inn bøter, det være seg overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkt som er ilagt utenlandske tjenesteytere på kortvarige tjenesteoppdrag i Norge.

Jeg vil også understreke at håndhevingsdirektivet gir oss handlingsrom til å innføre nye kontrolltiltak og virkemidler for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår etterleves. Direktivet nevner bl.a. at det er adgang til å innføre en registreringsplikt for utenlandske tjenesteytere. En slik registreringsplikt er også tatt inn i regjeringens reviderte strategi mot arbeidslivskriminalitet. Departementet er i gang med å utrede om det bør innføres en slik registreringsplikt.

Jeg vil også peke på at direktivet ikke bare gir oss adgang til å innføre nye kontrolltiltak og virkemidler for at norske lønns- og arbeidsvilkår etterleves, det er viktig at vi også kan beholde de tiltakene vi allerede har, slik som godkjenningsordningen i renhold, HMS-kort og solidaransvaret i allmenngjøringsloven.

Regjeringens forslag til gjennomføring av håndhevingsdirektivet vil gi oss en felles europeisk plattform for å kunne bekjempe arbeidslivskriminalitet. At vi kan forene ressurser og tilsynsmyndigheter på tvers av landegrensene, gjør oss bedre i stand til å sikre et godt og seriøst arbeidsliv i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg vil bare presisere – for så vidt i tilknytning til Rotevatns innlegg – at der jeg var uenig med regjeringspartiene, var når de stemmer mot vårt forslag om å innføre registreringsplikt. Derfor er dette mitt spørsmål til statsråden, som nå sier – etter en lang prosess med dette direktivet, der innspillene om registreringsplikt har kommet i høringsrunden – at det skal startes utredning om registreringsplikt: Hva er grunnen til at regjeringa ikke kan – som f.eks. Danmark og andre land har gjort – innføre denne registreringsplikten, som særlig transportbransjen, men også andre deler av både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er opptatt av å få gjennomført?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er riktig som representanten sier, at det er særlig transportnæringen som har kommet med den type innspill. Jeg tror det kan være fornuftig å ha den type registreringsplikt også, slik at vi får en bedre oversikt.

Det regjeringen har sagt, er at vi ønsker å utrede nærmere hvordan det skal gjøres, eller om man kan innføre denne registreringsplikten, og derfor er det også løftet inn i vår strategi for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Jeg kan love representanten at vi skal jobbe raskt og effektivt med den utredningen, slik at vi kan komme raskt tilbake med hvordan vi eventuelt kan gjøre dette. Jeg er glad for at det åpnes opp for en mulighet i direktivet, og vi skal komme fort tilbake for å se på hvordan det kan gjennomføres.

Dag Terje Andersen (A) []: Takk for svaret. Slik jeg velger å tolke det statsråden sier, er det noe i retning av at den registreringsplikten skal gjennomføres. Betyr det da at Høyres og Fremskrittspartiets representanter i salen like godt kan stemme for vårt forslag?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det betyr det ikke. Når jeg sier at vi skal utrede, betyr det at vi først må se på hvordan man skal gjøre det. Det er regjeringens ikke bare rett, men også plikt å utrede på en god måte hvordan man skal gjennomføre nye ordninger. Jeg tror det kan være mulig å gjennomføre det også, men før vi gjør det, vil vi utrede det grundig, slik at vi ser hvordan det eventuelt kan gjøres, og så vil vi komme tilbake med hvordan vi kan gjennomføre det.

Dag Terje Andersen (A) []: Grunnen til at vi har denne debatten, er egentlig utstasjoneringsdirektivet. Det foregår nå diskusjoner i EU om bl.a.et punkt som er veldig viktig for oss, at utstasjonerte arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som på det stedet de er utplassert. Det har vært norsk posisjon, og jeg vil si at særlig vårt naboland, med statsminister Stefan Löfven, men også en del andre sosialdemokratiske ledere, er pådrivere for å få mer plass til sosiale hensyn i regelverket, ikke minst på dette området.

Da er spørsmålet mitt: Hva gjør statsråden for å følge opp det som i hvert fall har vært en felles norsk-svensk posisjon, og som jeg også tror etter hvert er den danske posisjonen?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det pågår nå mange viktige debatter i Europa om sosiale forhold og om hvordan man skal skape et mer seriøst og ryddig arbeidsliv. Et av de punktene som nå diskuteres mye, er nettopp det som representanten er inne på, lik lønn for likt arbeid på samme sted. Det er en del av de nye forslagene i EU-kommisjonens forslag til nytt utsendingsdirektiv.

Norges posisjon i den debatten har vært den samme som i Sverige og Danmark – i Danmark etter at de fikk tenkt seg litt om i fjor sommer – hvor det har vært en viktig inngang for oss, og det kommer til å være vår posisjon også framover. Det har jeg signalisert overfor mine europeiske kollegaer når jeg har deltatt i europeiske samlinger for europeiske sosialministre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Først vil jeg gi statsråden honnør for en viktig ting. Statsråden sier at regjeringa arbeider for et seriøst arbeidsliv, samtidig som det blir stadig større utfordringer med å gjennomføre det. Det er ærlig sagt. Det trenger vi mer av fra statsråder på Stortingets talerstol.

Så sies det at en arbeider med en ny strategi. Strategier har vi mange av nå. Enhver demokratisk strategi bygger på en felles forståelse av virkeligheten. Det er veldig få som snakker om virkeligheten i denne sammenheng. Det som det er konflikt om internt i EU, er innholdet i utsendingsdirektivet og dermed også praktisering av det – og dermed også innholdet i håndhevingsdirektivet, som vi nå diskuterer. Når det er uenighet internt i EU om utsendingsdirektivet, må det jo bli uklart. Er ikke det rimelig?

Statsråd Anniken Hauglie []: EU er en organisasjon med 28 medlemmer. Det er åpenbart at det pågår store diskusjoner innad i en politisk organisasjon med medlemmer fra så mange land til stede. Det er diskusjoner som går mellom land, det er diskusjoner som går mellom de politiske blokkene i Europa. Men det er jo det som er så fantastisk med EU: Det er en politisk organisasjon hvor man har arenaer for å diskutere grenseoverskridende problemstillinger, som det er i landenes felles interesse å løse sammen. Jeg har deltatt på flere arenaer i Europa. Jeg møter kollegaer i flere land, og det pågår nå mange diskusjoner nettopp for å løse de felles europeiske og internasjonale utfordringene vi står overfor. Arbeidslivskriminalitet er én ting. Dette direktivet gir oss flere verktøy til det. Men det er også mange andre sosiale utfordringer, som utenforskap, sosial dumping, arbeidsledighet, som man nå løfter sammen for å løse. Det mener jeg er bra, ikke negativt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: For å ta vekk enhver tvil: Senterpartiet er sjølsagt for et sterkere internasjonalt samarbeid for å diskutere grenseoverskridende utfordringer.

Det som her er kjernen, er at det er direktiver som har innbakt en så stor uenighet – og dermed en stor uklarhet og en realitet som vi ser i norsk arbeidsliv i dag, og som vi også vil se framover så lenge dette systemet fungerer – at det ikke blir satt inn virkemidler, fordi det hele tida kan tolkes på forskjellig måte. Burde ikke statsråden snart fortelle at disse uenighetene og de ulike syn fører til at det regelverket som nå blir norsk lov, blir veldig vanskelig å operasjonalisere fordi det er sterkt motstridende interesser hos dem som i dette tilfellet skal praktisere det, enten det er Litauen, eksempelvis, eller Norge?

Statsråd Anniken Hauglie []: Representanten sier at Senterpartiet er for sterkere internasjonalt samarbeid. Jeg kan nesten ikke se for meg hvilken annen organisasjon som innebærer nettopp et så sterkt forpliktende samarbeid som det EU faktisk representerer, på et kontinent hvor vi har store interesser å ivareta. EU er en viktig handelspartner for oss, og det ville ha store konsekvenser om vi meldte oss ut av dette.

Jeg er ikke så bekymret over at det pågår politiske diskusjoner, og at man avdekker uenighet. Det som er viktig med det direktivet som vi i dag diskuterer, hvis vi skal holde oss til dagens debatt, er at direktivet gir oss flere verktøy, flere måter å bekjempe kriminalitet på, ivareta arbeidstakeres rettigheter på, enn det man hadde før, f.eks. ved innkreving av gebyr og tvangsmulkt. Før hadde man ikke mulighet til det i det øyeblikk den kriminelle aktøren forlot landet. Da sto Norge sjakkmatt igjen. Med dette direktivet får vi nå mulighet, ved samarbeid med de andre landene, til nettopp å kunne inndrive mulkt og gebyr fra dem som forlot landet. Det er bra for Norge, det er bra for de andre europeiske landene, og det er bra for vårt felles arbeidsliv.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det spesielle i denne debatten er at svært få argumenterer ut ifra de faktiske forhold i arbeidslivet. Gjennom de siste 15 årene har det vært veldig klare besvergelser om at en skal ha et trygt og seriøst arbeidsliv, og så erfarer stadig flere at forholdene går i motsatt retning. Dette er senest dokumentert gjennom de tre riksrevisjonsrapportene om arbeidskriminalitet, om manglende innbetaling av skatter og avgifter og om sosial dumping i forbindelse med offentlige kontrakter.

Det at det pågår en diskusjon i EU, er sjølsagt viktig. Det pågår en diskusjon om innhold i utsendingsdirektivet – den har pågått lenge – og motsetningene innenfor de ulike EU-land kommer tydeligere og tydeligere fram. Samtidig skal en praktisere et utsendingsdirektiv fra 1996 som har så store svakheter at kommisjonæren for slike spørsmål i EU-kommisjonen sier at hvis det ikke kommer forbedringer her, innebærer det at det kommer sterke folkelige strømninger som vil føre til store endringer i det politiske systemet i EU.

Senterpartiets vurdering er at vi må ha folkevalgt kontroll over de sentrale spørsmålene som angår norsk arbeidsliv. Det er ingen fordel at vi her skal gi fra oss muligheten til å kontrollere dette, ved at vi oversender slike saker til domstoler som står utenfor norsk lov. Det er problemet.

Som SV sa, er det viktig at vi viderefører den gode tradisjonen som vi har hatt tidligere, og sikrer at vi kan ha nødvendige virkemidler i Norge som sikrer dette. Senterpartiets standpunkt i det store er at vi skal erstatte fri bevegelse med kontrollert bevegelse, og at vi dermed kan sikre at vi får gode forhold.

Videre: Representanten Wenstøb har sagt at en har et nordisk arbeidsliv og et globalt arbeidsmarked. Ja, men det sentrale er at for å sikre et rettferdig arbeidsliv og en rettferdig konkurranse mellom bedriftene må en ha en nasjonalstat som gir den svakeste et vern, og det er dette vi snakker om her. En må ha et vern som er under demokratisk folkevalgt kontroll i Norge, og det er kjernen i denne sak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.