Stortinget - Møte tirsdag den 21. mars 2017

Dato: 21.03.2017
President: Kenneth Svendsen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:00]

Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til statsministeren: «Kvinner over hele verden marsjerte 21. januar for likestilling og mangfold, fordi man nå opplever at grunnleggende rettigheter er truet. Den amerikanske presidentens gjeninnføring av den såkalte «Global Gag Rule» (GGR) er dramatisk for kvinners rett til egen kropp, likestilling og fattigdomsbekjempelse, fordi det først og fremst rammer tilgang til reproduktiv helse som prevensjon og seksualundervisning blant de mest sårbare kvinnene i verden. I tillegg rammer det kampen for seksuelle rettigheter for oss alle. Samtidig ser vi stadige forsøk på innskrenkninger i kvinners rettigheter i flere europeiske land. Det gjelder ikke bare i allerede restriktive land som Irland og Polen, men også i land som Spania og Frankrike. Hvordan vil statsministeren møte den nye trusselen som kvinner opplever, og hva kan Norge bidra med for å demme opp for utviklingen i våre europeiske naboland og verden for øvrig»?

Talere

Trine Skei Grande (V) []: Vi i Norge vet en del om hvordan man bekjemper fattigdom, om hvordan man styrker utviklingen. Vi var et lutfattig land som klarte å bygge velferd, slik at vi i går ble kåret til verdens lykkeligste. Kampen mot fattigdom og for utvikling ble også ført ved å kjempe for kvinnerettigheter. Ja, det er faktisk sånn at for norsk velferd er likestilling og kvinners deltakelse i yrkeslivet mye viktigere enn det at vi fant olje.

En av de første tingene man tok tak i da man fikk ordentlig parlamentarisme i dette landet – eller da Venstre overtok makten – var å bekjempe mødredødelighet. Det ble først og fremst gjort gjennom folkeopplysning og jordmortjeneste. Mens det da Venstre overtok, var nesten 700 per 100 000 levendefødte barn som døde, var tallet 700 20 år etterpå kommet ned til 300. Rundt århundreskiftet var Norge blant dem i Europa som hadde lavest mødredødelighet.

Også abortkampen har vært en hard og vanskelig diskusjon, men all ny forskning viser at abortlovgivning ikke påvirker antall aborter. Det eneste som virker for å få ned antallet aborter i et land, er tre ting: Det er tilgangen på prevensjon, det er seksualundervisning, og det er likestilling mellom kjønnene. Det er de tre tingene som får aborttallene ned.

I Norge har vi gjennom vår egen likestillingskamp fått mye kunnskap og erfaring. Vi har vist hvordan mødrehelse og kvinnehelse har vært viktig for både velstand og velferd, og at likestillingskampen har vært viktig for utviklingen fram til å bli et lykkelig land.

Vi vet hvordan det påvirker familier i fattige land – og hva det betyr – å miste mor i et svangerskap eller miste mor under en fødsel. Derfor har likestilling alltid vært en viktig del også av kampen mot fattigdom. Da FN ble opprettet og fikk de grunnleggende menneskerettighetene ned på papir – felles for alle land – i 1945, hadde Eleanor Roosevelt gjort en fantastisk innsats for at også kvinnerettighetene skulle være en viktig del av menneskerettighetene. Vi fikk verdens første kvinnekonferanse i Mexico i 1975, og vi fikk Kvinnekonvensjonen i 1979, som Norge var blant de første i verden til å ratifisere. Likens hadde vi kvinnetoppmøter – både i København i 1980, i Nairobi i 1985 og i Beijing i 1995 – som var med og preget min generasjon jenter.

Nå ser vi at det pågår et FN-toppmøte om kvinner. Og vi ser at den progressive likestillingskampen som har pågått helt siden Eleanor Roosevelt og helt siden vi begynte med kvinnerettigheter her i Norge, nå begynner å møte stor motstand i mange deler av verden. De konservative kreftene er på frammarsj. De har organisert seg i en allianse som kalles Friends of the Family. Der finner man en god blanding av land som Saudi-Arabia og Iran, sammen med land som Russland, Polen og Vatikanstaten. Dette har antiabort og pro «family» – såkalt – på agendaen. Ulike religiøse grupper mobiliserer sammen. Unge mennesker får opplæring i denne type tankegang og busses inn til toppmøtet. Trump ga marsjordre til sitt sivile samfunn om at det var dette som skulle være hovedjobben til USA inn i det møtet, hvorpå han signerte Global Gag Rule. Bildet av Trump, omgitt av bare menn, som signerer dette, gjorde at The Guardian-redaktøren skrev på Twitter: Uansett hvor lenge du lever, vil du aldri se et bilde av syv kvinner som skriver under på en lovgivning om hva menn skal gjøre med sine reproduktive organer.

Vi ser at forbud og restriksjoner ikke kutter i antall aborter, men faktisk bare fører til farligere aborter. Verdens helseorganisasjon har estimert at det hver dag dør rundt 830 kvinner av svangerskapsrelaterte årsaker, som kunne ha vært unngått. Det er ofte familier som mister mammaen sin, og når vi vet hvor viktig den mammaen er for oppveksten til alle barna i familien, vet vi hvilke følger det får når mamma faller bort. 99 pst. av alle svangerskapsrelaterte dødsfall skjer i utviklingsland. Hvert år gjennomføres 22 millioner utrygge aborter. Det er en av de viktigste svangerskapsrelaterte dødsårsakene hos kvinner.

Med dette som bakgrunn har jeg en del spørsmål til statsministeren. Jeg vet at statsministeren har vært veldig engasjert, f.eks. i utdanning for jenter. Når vi nå ser at den antiprogressive fraksjonen er godt organisert og jobber hardt mot de landene som er opptatt av likestilling, er mitt hovedspørsmål til statsministeren: Hvordan møter Norge denne situasjonen? Jeg syns f.eks. det er viktig at også vi organiserer oss, at også vi sørger for at flere som er på vårt lag, faktisk blir organisert på vårt lag. Jeg er redd for at hele Afrika kan havne i den konservative blokken fordi vi ikke er aktive nok.

Regjeringa har sagt at de skal kompensere kuttene som USA har gjort når det gjelder SRHR, på 85 mill. kr. Det syns jeg er veldig bra. Men spørsmålene er: Hvordan skal vi følge opp dette de neste årene? Hvor har vi tenkt å ta pengene fra? Risikerer vi med dette kutt når det gjelder den globale helsen? Helsestasjonene, basisinfrastrukturen, er en av de viktigste infrastrukturene til å redde kvinner og kvinners helse. Dette er en av grunnene til at Venstre har vært litt skeptisk til måten noen av disse vaksineprogrammene er organisert på, der man ikke sørger for basisinfrastrukturen, men bare sørger for vertikale vaksinasjonsprogram. Derfor er basisinfrastrukturen kjempeviktig framover, og det er også en av basisene for å ivareta kvinners helse.

I 2015 vedtok FNs medlemsland 17 globale bærekraftsmål. To av dem går på likestilling. Spørsmålet til statsministeren er: Hvordan skal vi klare å holde trykket på kvinnerettighetene og sikre at de overlever i en verden der vi ser at de blir stadig mer presset? Hvordan skal Norge bidra i den konstellasjonen som er satt sammen, som heter She Decides, der Nederland, Danmark og Sverige har vært initiativtakere, for å være en motkraft til dem som nå vil gjeninnføre Gag Rule? Hvordan skal Norge bidra til å fremme kvinners rettigheter på den internasjonale arena og gjennom bilaterale samtaler? Klarer vi å styrke innsatsen også for kvinner innenfor bistand? Klarer vi å tenke strategisk, med den sterke posisjonen Norge har i internasjonal bistand, for å organisere kvinnerettighetene på en god måte?

Under årets FN-toppmøte er økonomisk frihet en av overskriftene. Vi vet at kvinner utfører 75 pst. av verdens ulønnede arbeid, mens bare 51 pst. har lov til å delta på arbeidsmarkedet. I alle verdens land – i alle verdens land, jeg må påpeke det – har kvinner lavere lønn enn menn. 1 milliard kvinner står utenfor bank- og finansieringssystemet. De kan aldri ta opp lån, har ofte heller ikke lov til å ha konto. I 150 land er det reguleringer som hindrer kvinner i å delta i næringslivet. I Russland er det f.eks. 450 jobber der det fra statens side ved lov er bestemt at kvinner ikke kan delta – for å beskytte kvinners helse. I Argentina har de f.eks. en egen lov som sier at kvinner ikke får produsere eller selge alkohol. Hvis jeg begynner å nevne de arabiske landenes regelverk mot kvinners deltakelse, kunne jeg holdt på mye lenger.

Vi vet at vold er med og hindrer mange kvinner i å delta ute i arbeidslivet. Vi vet at er kvinner økonomisk uavhengig i en husholdning, har de 45 pst. mindre risiko for å bli utsatt for vold. Økonomisk uavhengighet er med og styrker menneskerettighetene deres.

Utdanning har vært en kjempeviktig satsing for denne regjeringa og for statsministeren. Der har hun full støtte fra Venstre. Hvordan skal vi klare å holde det trykket oppe, når vi nå ser at man spesielt i kampen for jenters utdanning er i ferd med å organisere seg mot oss?

Oppsummeringsmessig: Hvordan skal vi klare å organisere en helhetlig innsats for å styrke kvinners rettigheter på alle felt når vi nå ser at vi har sterke krefter mot oss internasjonalt?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg opprøres av den urett som jenter og kvinner utsettes for i så altfor mange land. At unge jenter giftes bort i ung alder, er uakseptabelt. At jenter ofte går færre år på skole enn gutter, er grunnleggende urettferdig. Det er fullstendig uakseptabelt at jenter og kvinner ofte verken får bestemme over sitt eget liv eller sin egen kropp. Derfor er kampen for likestilling en viktig prioritet for Norge. Vi forsvarer kvinners rettigheter i alle relevante fora. Vi er en politisk, faglig og finansiell støttespiller for dem som kjemper for kvinners rettigheter. Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse, inklusiv arbeidet for trygge aborter, er høyt prioritert. Vi har innrettet vår bistand til å støtte opp under likestilling, ikke minst gjennom dobling av støtten til utdanning. Jeg har lyst til å slå fast at Norge er og vil fortsatt være en sterk forkjemper for kvinner og kvinners rettigheter over hele verden.

Jeg deler bekymringen over USAs gjeninnføring av regelen om ikke å finansiere helseorganisasjoner som inkluderer informasjon om abort i sitt arbeid. Det vil først og fremst bety redusert tilgang til prevensjon for de fattigste kvinnene i de fattigste landene. Redusert innsats vil åpenbart føre til flere uønskede svangerskap og dermed flere utrygge aborter. Som varslet fra norsk side øker vi støtten til aktører som rammes av den såkalte munnkurvregelen, med 85 mill. kr.

Samtidig er det viktig for meg å understreke at Norges innsats på dette og andre områder ikke er og skal ikke være en reaksjon på USAs bistandspolitikk. Vi skal forme vår bistandspolitikk og vår innsats ut fra de hensyn og prioriteringer vi mener er viktigst til enhver tid. En del av de økte midlene vil gå til FNs befolkningsfonds arbeid med ofre for seksualisert vold i krise og konflikt og til å styrke kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse i Syria og i nabolandene spesielt. Sentrale internasjonale frivillige organisasjoner vil bli invitert til å søke om støtte. Kriteriene for tildelingen vil være resultatoppnåelse og effektivitet. Jeg er opptatt av at våre bistandspenger skal nå helt ut og få betydning for den enkelte kvinne og mann.

Likestillingsminister Horne representerte regjeringen på den internasjonale konferansen She Decides i Brussel 2. mars. Det understreker hvor viktig vi mener det er å mobilisere flere til økt finansiell støtte til arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Løftet om økt norsk engasjement ble godt mottatt i Brussel.

Det er viktig for meg å understreke at det globale likestillingsbildet ikke er entydig negativt. Det går for sakte, men det går faktisk fremover. Andelen kvinner i verdens parlament har økt fra 12 pst. til 23 pst. de siste 20 årene. Selv om det nå har sakket litt akterut, er det også slik at det er en positiv trend. I noen regioner har kvinners deltakelse i arbeidslivet økt. De siste årene er lover som diskriminerer kvinner, blitt fjernet i mange land. Vold mot jenter og kvinner i nære relasjoner er løftet ut av det private rom og blitt et offentlig anliggende som er straffebelagt i de fleste land.

Arbeidet mot kjønnslemlestelse og barneekteskap gir resultater i flere land. Norge har vært den viktigste støttespilleren for UNFPA og UNICEFs programmer. Den norske direktestøtten til arbeidet mot kjønnslemlestelse var i overkant av 70 mill. kr i 2015. Den 1. mars møtte jeg den norsk-somaliske sykepleieren Safia Abdi Haase, for å lære mer om hennes fantastiske arbeid også internasjonalt og for å snakke om hvordan vi best går videre i denne kampen. Den 8. mars lanserte finansministeren og jeg regjeringens strategi mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og sosial kontroll. Målet må være at den nasjonale strategien og den internasjonale innsatsen Norge gjør, kan ha en gjensidig forsterkende effekt. Det er fra de små og store fremskrittene vi skal hente læring om hva som fungerer.

Enkelte arbeider for å svekke det som ble oppnådd på befolkningskonferansen i Kairo i 1994 og på kvinnekonferansen i Beijing året etter. Vi som har vært med en stund i kampen for kvinners rettigheter, vet at disse dokumentene fremdeles er den globale gullstandarden for likestilling. Derfor er de også så viktige å hegne om. Men heldigvis er det også stadig flere land, bl.a. i Latin-Amerika, som står opp for likestilling i internasjonale fora. De negative kreftene har ikke nådd frem i sine bestrebelser på å svekke standardene for kvinners rettigheter.

På vegne av kvinner er jeg utålmodig. Vi kan ikke bare vokte over det som er oppnådd – vi må videre. Regjeringen har som mål å videreutvikle det normative rammeverket og stadig fremme kvinners rettigheter. Vi arbeider for at seksuelle rettigheter skal få samme internasjonale status som reproduktive rettigheter. Vi jobber for rett til abort og for at kvinner skal få samme rett til skilsmisse, statsborgerskap, arv og eiendom som menn i alle land. Vi tar i bruk mange kanaler for å nå resultater. Vi fremmer likestillingsspørsmål i FN-systemet, i Europarådet, i EU/EØS-samarbeidet og i det nordiske samarbeidet. FN er en spesielt viktig partner i arbeidet for likestilling og reproduktiv helse. FNs befolkningsfond arbeider med mødrehelse, familieplanlegging og seksualundervisning. I 2016 utbetalte vi 401 mill. kr i kjernestøtte. Det samme er bevilget for inneværende år.

I Nord-Nigeria, hvor Boko Haram herjer og mange er utsatt for seksuelt misbruk og vold, har UNFPA utplassert over 400 kvalifiserte traumabehandlere og opprettet elleve krisesentre for kvinner og jenter. I tillegg bidrar de med utstyr til helsearbeidere for å sikre at barnefødsler er trygge, at voldtektsofre får behandling, og at prevensjon er tilgjengelig. I dette arbeidet må vi også trekke på private krefter. Den norske bedriften Laerdal Medical har bl.a. utviklet en fødselssimulator som bidrar å trene fødselshjelpere i ressurssvake land. Deres utstyr distribueres i over 70 land og gir et unikt bidrag til tryggere fødsler for mødre og barn.

UN Women spiller en nøkkelrolle for å bistå nasjonale myndigheter i samarbeid med sivilt samfunn, slik at de globale normene også nedfelles i nasjonale lover og planer. Vi gir 75 mill. kr i kjernestøtte til organisasjonen. La meg gi et par eksempler på hva vår støtte har betydd:

UN Womens arbeid innen kvinner, fred og sikkerhet i Burundi har engasjert over 500 kvinner. Disse avverget om lag 5 000 små og store lokale konflikter på ett år. I Irak har UN Women samlet 230 kvinneorganisasjoner med ulik religiøs og etnisk bakgrunn for å jobbe sammen om nasjonal forsoning og bekjempelse av voldelig ekstremisme. Disse tiltakene betyr at kvinner unngår overgrep, at jenter og gutter kan gå på skole, og simpelthen at dagliglivet kan gå sin gang. Det er hva jeg vil kalle fredsbygging med kjønnsperspektiv i praksis.

Det største sviket mot verdens kvinner er ikke mangelen på normer eller erklæringer, men mangelen på gjennomføring av det regjeringer forplikter seg til når det gjelder kvinners rettigheter. Det ansvaret ligger hos regjeringene selv. Det ansvaret må tas som følge av press fra landenes egen befolkning og gjennomføres ved hjelp av landenes egne institusjoner. Selv om arbeidet for likestilling må gjøres av landene selv, kan altså Norge bidra. Vi bruker midler til å støtte land med å gjøre lovnader om til tiltak og tjenester som betyr noe for folk. Jeg har lyst til å minne om at vi i år etablerer programmet LIKE – likestilling for utvikling. Det bidrar med norsk erfaring og kompetanse for å støtte gjennomføring av likestillingsforpliktelser i partnerland i sør. I Europa bidrar norske EØS-midler til å støtte opp under grunnleggende verdier som demokrati, ikke-diskriminering og likestilling mellom kjønnene. Det bidrar bl.a. til bekjempelse av vold i nære relasjoner og bedre kombinasjon av arbeidsliv og familieliv, redusert lønnskamp mellom kvinner og menn og etablering av krisesentre.

I utenriks- og utviklingspolitikken prioriterer vi jenters utdanning, kvinners økonomiske og politiske deltakelse, bekjempelse av vold og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Utdanning er nevnt. Utdanning er en viktig kjernebit i dette. Det har vært en betydelig fremgang de siste årene i antallet som går på skole, men vi vet at jenter fortsatt blir dårligere behandlet i utdanningssystemet.

Vi kan ikke snakke om kvinners situasjon uten å ta opp konfliktene vi ser i verden. Ekstremistene har gjort angrep på kvinners rettigheter til en del av sin strategi. ISIL er et grovt eksempel på dette. Derfor har vi bl.a. bidratt med mer penger – 50 mill. kr – til organisasjoner som arbeider for ofre for seksualisert og kjønnsbasert vold blant minoritetsgrupper i Irak og Syria. Vi har styrket organisasjonen til Raftoprisvinner Yanar Mohammed, organisasjonen Women’s Freedom, i Irak.

Det er mye å gjøre på dette området. Norge skal hele tiden være en aktiv partner.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg vil begynne med å takke for svaret, og så vil jeg takke for at statsministeren faktisk kom og svarte sjøl. Det sier noe om prioriteringen, og det syns jeg er et viktig signal til dette saksfeltet. Så merker jeg meg at det faktisk er to menn i salen, og jeg håper at også noen av dem tegner seg, slik at dette ikke bare blir en damedebatt.

Statsministeren har helt rett i at ikke alt går i feil retning, spesielt ikke når det gjelder lovgivning. Det er faktisk flere land som forbedrer abortlovgivningen, enn land som forverrer den. Utfordringen er at noen av dem som går i feil retning, er dem som er nær oss – vår nærmeste allierte, USA, går i feil retning. Og vi ser land rundt oss, som Polen, som vel var det forrige statsbesøket vi hadde på en statsbesøksdag, og Russland, som kanskje ikke føles så nært akkurat nå, som går i feil retning. Og vi ser at innenfor ekstremismen bruker en kvinner veldig aktivt i identitetsbyggingen sin.

Mitt oppfølgingsspørsmål til statsministeren er: Bør ikke vi også ha en rolle der vi organiserer de gode kreftene, og ikke bare observerer at det ikke går så ille i alle land, men at vi rekrutterer i flere land? Jeg er kjempeglad for at statsråd Horne deltok i She Decides-møtet, men også vi bør sette krefter inn på å rekruttere flere land til vår fløy i denne kampen.

Så syns jeg det som blir sagt om å støtte kvinneorganisasjoner, er viktig. Jeg merker meg også fra utenrikskomiteens reiser at mange av dem som jobber med å ta ut de kvoteflyktningene som vi tross alt har sagt at vi skal ta imot, ofte tar ut kvinner som har turt å stå opp mot systemet, og som er høyt oppe på lista over dem som Norge er villig til å gi beskyttelse til gjennom Flyktningkonvensjonen. Det syns jeg er et godt signal å gi når vi skal velge ut flyktninger. Men utfordringen her er om vi virkelig klarer å organisere de gode kreftene på en god måte, i hvert fall når vi merker at de landene som er nær oss, beveger seg i feil retning, og når mange av de landene som beveger seg i veldig god retning, f.eks. deler av Afrika, ikke er så godt organisert som oss.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt enig i at vi skal bidra til å organisere, men så blir alltid spørsmålet: På hvilken måte skal det organiseres? Vi har bidratt til å organisere et kvinnenettverk mot ekstremisme. Vi hadde møte om dette i høst, under FNs generalforsamling, hvor vi bidro til at dette nettverket også skal strekkes ut og binde seg enda tettere sammen, og at det skal kunne jobbe på tvers. Det betyr at Norge, sammen med andre land, bidro til å organisere de kreftene som skal gjøre motarbeidet og arbeide internt i andre land for nettopp kvinners rettigheter og mot ekstremistene som ønsker å holde dem unna utdanning, og som bidrar til rekruttering til ekstremisme. I så måte mener jeg at mye av det vi allerede gjør, bidrar til dette, og vi skal gjøre mer av det.

Det er ingen tvil om at det vi kaller liberale verdier i det internasjonale samfunnet, er under press for øyeblikket. De liberale verdiene dreier seg om respekten for menneskerettigheter, det dreier seg om internasjonal handel, men det dreier seg også om likestilling og kvinners rettigheter, og det dreier seg om seksuelle rettigheter også for dem som har en annen legning enn det å være heterofil. Det er under press, og det er et prosjekt i flere land som på en måte er antivestlig, som også er knyttet til at dette er vestlige verdier.

Vi må derfor bygge alliansene sammen med de gruppene som er i landene. Hvis motargumentet er at dette er vestlige verdier, er det ikke så lett å komme utenfra og skulle påtvinge det. Da må det bygges allianser internt i landene. Derfor mener jeg at kvinneorganisasjonen til FN, UN Women, og Barnefondet er viktige institusjoner som jobber på en annen måte, som jobber innad i landene, og som ikke har det samme alliansepreget. Vi må sørge for at det er nok land som bidrar til å være med på å finansiere de tiltakene som ligger der, og så skal vi fortsette med det arbeidet som Norge har gjort lenge, og som vi nå har intensivert, knyttet til ekstremismearbeid. Det er å organisere kvinnegrupper og hjelpe til på de områdene som vi nå gjør, bl.a. når vi gir Raftoprisvinneren mer penger til å kunne hjelpe kvinner som har vært utsatt for overgrep – det er massive overgrep mot kvinner, særlig i minoritetsbefolkningen i Syria og Irak, men også i en del av den egne kvinnebefolkningen som er blitt igjen – og det trengs hjelp til å hjelpe. Det som er problemet for disse kvinnene, er at ikke bare har de opplevd overgrep fra ISIL og andre, men de blir utstøtt når de kommer tilbake, fordi de er skitnet til, de får ikke respekt, de har barn, de har kanskje fått barn etter voldtekt. Derfor er det viktig å jobbe med å bygge opp disse sivile strukturene – hjelpe til med det. Det er jo litt av det vi bruker EØS-midler til – vi har jobbet systematisk over mange år, f.eks. for å etablere krisesentre og for å få et annet fokus i land som tradisjonelt kanskje har et annet syn på vold i familien enn det vi mener er riktig, og hvor det å støtte krisesenterbevegelser har vært en viktig del av å bygge en sivil samfunnsrobusthet mot de endringene som vi nå ser noen ideologisk tar til orde for.

Sonja Mandt (A) []: Først takk til interpellanten, som tar opp et viktig tema.

To uker i mars er kvinner og menn samlet i FN for å diskutere kvinners rettigheter – eller mangel på rettigheter. Kvinnekonferansen CSW i New York var jeg så heldig å få være med på sist uke. Jeg fikk høre spennende innlegg, sterke innlegg, av og for kvinner fra hele verden, og jeg fikk også diskutere kvinners rettigheter og muligheter med andre som var til stede. Tema i år var kvinners rett til arbeid, noe som dessverre ikke alltid er en selvfølge.

Mange av historiene gjorde sterkt inntrykk og viser at det er en lang vei å gå før kvinner har samme rettigheter som menn, at vold og trusler altfor ofte brukes, at kvinners lønn er for lav – mye lavere enn menns – og at kvinner har dårligere beskyttelse, dårligere økonomi og er mest utsatt i krig og fred.

Likestillingen har dessverre kommet veldig kort i mange land, og vi ser også at den blir truet og satt i revers.

Det gjøres mye bra av frivillige organisasjoner og ildsjeler, og Norge blir tatt fram sammen med resten av Norden som gode eksempler. Men også vi har en vei å gå, selv om det ikke kan sammenlignes med de utfordringene som finnes i mange andre land. For vi vet at vi ikke er kommet langt nok, at det går for sakte, og at likestillingen her er lagt på is. Vi har for mye vold i nære relasjoner, og lønnen er ikke lik for kvinner og menn her heller.

Likevel har vi sterkere og flere rettigheter enn mange av våre søstre i fattige land. Der er framtida allerede bestemt når en fødes som kvinne. Tungt arbeid, plikter, tidlig ekteskap og barnefødsler er hverdagen. Mange har lav utdanning, og yrkene som tilbys dem, er ofte hardt fysisk arbeid. De har liten inntekt eller inntekt utenfor det regulerte arbeidslivet som kan sammenlignes med slaveri. Risiko for trafficking og grov utnyttelse er dessverre vanlig.

I fattige land er utstøting, overgrep og tvangsekteskap hverdagen. Skal vi løse opp i det, må kvinner først og fremst få muligheten til å bestemme over egen kropp og eget liv. Kvinner må kunne bestemme over eget seksualliv, og derfor er det informasjonsarbeidet om seksuell helse som mange grasrotorganisasjoner gjør, så viktig. Når Trump kutter ned på støtten til disse organisasjonene, rammer det kvinner. Når moralen blir ledestjerne, rammes kvinner først og fremst, for frihet til å bestemme over eget liv betyr egentlig økonomisk vekst og utvikling. Land med høy yrkesdeltakelse av kvinner har også sterk økonomisk vekst. Derfor må disse organisasjonene støttes, slik at de kan bidra med god informasjon. De må få økonomi til å kunne være til stede, for det koster å få faglig påfyll, sørge for tilpasset materiell og utstyr og være tilgjengelig. Opplæring tar tid, og det koster.

Jenter må få mulighet til utdanning og opplæring og kunne delta i politikk, få kunnskap om reproduktiv helse, hygiene og samfunnskunnskap. Det er alle saker som vi bør integrere i all vår utviklingspolitikk framover, og vi må tydeliggjøre det.

Vaksinasjonsprogrammet, som Skei Grande angrep, har bedret helsetilbudet generelt og også bidratt til helsehjelp og prevensjon. Vi mener at det er viktig å støtte regjeringas arbeid når det gjelder å satse på vaksinasjon, for det bedrer helsetilbudet for alle.

Statsministeren har snakket mye og varmt om jenter og utdanning, i tråd med FNs mål 4 og 5. Helse må kobles sammen med utdanningen, likestilling sammen med begge. Jeg håper at statsministeren også kan si noe om det blir ivaretatt i hennes målsetting.

Når Trump kutter støtte til kvinner, hviler det et ekstra stort ansvar på oss i Europa som donorland for at dette viktige arbeidet ikke skal stoppe opp. Norge må ta sitt ansvar og følge opp, slik at vi bidrar til at arbeidet fortsetter.

Når kvinners rettigheter svekkes, også i Europa, vet vi at vi har ansvar for å sette det på dagsordenen i alle de fora som vi parlamentarikere har tilgang til. Det forventer jeg også at statsministeren gir beskjed til sine statsråder om.

Vi som sitter i de ulike parlamentarikerorganisasjonene, har samme ansvar. Likestilling, rettigheter og tiltak mot vold og trusler er bare noe av det vi bør ha på dagsordenen. Når SRHR-nettverket for reproduktiv helse på Stortinget sammen med det europeiske nettverket for parlamentarikere for reproduktiv helse underskriver protestbrev til Trump, bidrar det til å løfte saken. Vi må være aktive og synlige.

FNs kvinnekommisjon er en viktig institusjon for å utarbeide politiske prinsipper for å bedre kvinners stilling og rettigheter. Der skapes det nettverk, avdekkes utfordringer og gis mulige løsninger. Derfor er norsk deltakelse så viktig, og derfor skulle kanskje også finansministeren vært der. For dette dreier seg om holdninger, men også om økonomi og hva vi kan bidra med fra Norge. Det må være vi som har muligheten, det er Norge og Norden som må stå i front. Hvem ellers skal gjøre det?

Sylvi Graham (H) []: Som nevnt: Akkurat nå møtes i New York FNs kvinnekommisjon, CSW. Det arrangeres årlig og er en av de viktigste internasjonale møteplassene for å diskutere nettopp kvinnes rettigheter og likestilling. Kvinnekommisjonen har som mandat å følge opp handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Hvert år står et hovedtema på agendaen på denne konferansen, og årets tema, kvinner og økonomi, er viktig også med tanke på FNs bærekraftsmål. Å styrke kvinners økonomiske stilling er avgjørende for oppnåelsen av disse, men fortsatt gjenstår en del for at kvinner og menn skal få like økonomiske muligheter.

Ifølge Verdensbanken er det formelle hindre for økonomisk likestilling i mer enn 150 land. Dette er bl.a. lover som begrenser kvinners muligheter til arbeid, eiendom og arv. Det er grunn til uro og fornyet innsats når det gjelder dette temaet. Interpellanten har rett i at det er slik at grunnleggende rettigheter i stadig større grad er truet. Ting vi i Norge ser på som selvfølgelige, er ikke det alle steder, på langt nær. Munnkurvregelen og holdningene til den nye administrasjonen i USA er ett eksempel, som interpellanten redegjorde for. Det førte til at vår likestillingsminister dro til Brussel og ble med på She Decides-konferansen, og til at regjeringen la på bordet 85 mill. kr for å støtte den. Men også i vårt nære nabolag og i resten av Europa ser vi stadig større forsøk på å innskrenke kvinners rettigheter, som interpellanten også nevnte.

13 år er ikke lenge, og innen 2030 har altså verden ratifisert å få slutt på alle former for kjønnsdiskriminering. Norge mener alvor i arbeidet for kvinners rettigheter og kvinners levekår, men verken vi eller andre enkeltland kan vinne denne kampen alene. Vi må bruke vår legitimitet til å skape forståelse og bygge allianser, og jeg forventer – som interpellanten – at vi aktivt og kontinuerlig diskuterer med likesinnede land hvordan vi i fellesskap kan møte situasjoner som har oppstått etter gjeninnføringen av munnkurvregelen – the Gag Rule – ikke minst, men også utviklingen generelt. Norge går i front for likestilling. Vi prioriterer jenters utdanning og kvinners økonomi og politiske deltakelse, bekjempelsen av vold og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Vi fortsetter arbeidet med å sikre at det ikke rokkes ved etablerte internasjonale forpliktelser for kvinners rettigheter, og for at forpliktelsene etterleves. Vi skal være pådrivere for nye forpliktelser om seksuelle rettigheter, rett til abort og like økonomiske rettigheter.

I bistanden har vi f.eks. viktige initiativer og resultater å vise til. Vår store satsing på utdanning i bistandspolitikken er i stor grad innrettet mot jenter. Mange milliarder har i denne regjeringsperioden gått til utdanningstiltak der jenters og unge kvinners opplæring er et viktig element. Om lag 70 pst. av norsk utdanningsbistand har utdanning av jenter i fokus. Nå gjenstår utfordringen med å få jentene til å begynne på og fullføre ungdomsskole og videregående utdanning. Det prioriteres framover. Vi har løftet kvinnehelse, bl.a. i det globale initiativet «Hver kvinne og hvert barn», som statsministeren lanserte i 2015. Norge er den største bidragsyteren, med 600 mill. kr per år i perioden 2015–2020. Norge har også bidratt til å styrke helsetilbudet til kvinner og barn gjennom Kommisjonen for livreddende medisiner og har bidratt til lavere priser, økt tilgjengelighet og økt bruk av livreddende medisiner.

Likestilling og økonomisk utvikling er gjensidig forsterkende. I Verdensbanken støtter Norge utviklingen av forretningsmodeller som bidrar til å styrke kvinners deltakelse innen landbruk, utvinningsindustri og IKT, og vi prioriterer spesielt finansielle tjenester for kvinner. Vi støtter f.eks. Nordisk Mikrofinansinitiativ, hvor den overveldende andelen av mikrofinansmottakerne nettopp er kvinner. Vi støtter også ILOs SCORE-program for lokalt næringsliv i åtte land. 30 pst. av deltakerne i det programmet har vært kvinner.

Kampen mot kjønnslemlestelse er en viktig del av Norges innsats for jenters og kvinners rettigheter, og vi er i dag en av de største bidragsyterne globalt. Den øremerkede innsatsen til dette har økt betydelig, og vi støtter UNFPAs og UNICEFs programmer om dette. Norge gjør et internasjonalt banebrytende arbeid med å fremme kjønnsperspektivet i arbeidet mot voldelig ekstremisme, og vi løfter fram de perspektivene i alle fora hvor temaet diskuteres. Som statsministeren pekte på, og som hun også sa: Arbeidet går nok sakte, men det går framover, og det er lov til å være utålmodig i denne saken. Derfor takker jeg interpellanten for denne interpellasjonen og for denne anledningen, og jeg takker statsministeren for det gode svaret hun ga interpellanten.

Knut Arild Hareide (KrF) []: La meg òg først få takke representanten Skei Grande for å ta opp interpellasjonen og statsministeren for eit grundig og godt svar.

Interpellasjonen tar utgangspunkt i den internasjonale kvinnemarsjen den 21. januar i år – dagen etter innsetjinga av Trump som president i USA. Me var mange som reagerte på hans respektlause omtale av kvinner. Me var mange som reagerte på tanken om innreiseforbod for muslimar. Me var mange som reagerte på fornektinga av klimaproblema. Og me var mange som frykta kutt i familieplanlegging og bistand elles.

Det spørs om alle kuttforslaga går igjennom i Kongressen. Det skjer ofte store endringar frå det første forslaget til budsjettkverna i Kongressen har malt ferdig. Frå norsk side bør me bruke dei anledningane me har, til å påverke den nye administrasjonen i USA.

Arbeidet for å betre situasjonen for kvinner og for likestilling globalt er ei viktig og langsiktig oppgåve. Det er ein del av arbeidet for menneskerettane.

Me har òg i Noreg uløyste utfordringar, men det er kvinner i fattige og krigs- og konfliktramma land som er hardast utsette. Me har ein sterk tradisjon for å arbeide internasjonalt for rettane til kvinner og for likestilling. Likestilling står sentralt på den internasjonale dagsordenen. Det må til for å nå FNs berekraftsmål.

Gjennom tidene har me hatt ei rekkje handlingsplanar for rettane til kvinner og for likestilling. Den siste, frå hausten 2016, har fem hovudmål:

  • å sikre inkluderande og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutar

  • å sikre at kvinner kan delta på lik linje med menn i det politiske livet

  • å sikre kvinner fulle økonomiske rettar og deltaking på lik linje med menn i arbeidslivet

  • å avskaffe vald og skadelege skikkar retta mot jenter og kvinner

  • å fremje den seksuelle og reproduktive helsa og rettane til jenter og kvinner

Kristeleg Folkeparti har i alle år vore ein forkjempar for å gi jenter utdanning. Det er ein nøkkel til å betre situasjonen og rettane til kvinner på fleire område – i familien og i lokalsamfunnet, i arbeidslivet og i politikken. Kunnskap gir makt. Utdanning gir utvikling.

Me må kjempe mot vald og skadelege skikkar, det vere seg barneekteskap, tvangsekteskap eller overgrep mot kvinner som del av krigføring. Førebygging er nøkkelen – og eit rettssamfunn som straffar overgriparar og støttar ofra. Rettssituasjonen til jenter er dårleg i islamske statar der sharialovgivinga tillegg vitnesbyrd frå menn fleire gonger større vekt enn frå kvinner. Det gjer at valdtektsmenn slepp unna, medan kvinnene blir straffa. Slik urett kan me ikkje godta.

Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse er bokstaveleg tala livsviktig. Betre barne- og mødrerhelse reddar liv. Det er gruvekkjande høg dødelegheit rundt svangerskap og fødslar i fleire av dei fattigaste landa i verda. Ja, i Sør-Sudan er det faktisk meir sannsynleg at ei 15-årig jente dør i barsel enn at ho kjem inn på vidaregåande skule. Eit godt helsevesen kunne ha hindra mange av desse dødsfalla – blant både mødrer og barn. FNs tusenårsmål bidrog faktisk til at tala for mødrerdødelegheit på verdsbasis sank med 44 pst. Det har vore livreddande.

Amerikansk bistand til familieplanlegging står no i fare. Da er det viktig at me andre aukar løyvinga til multilaterale aktørar som arbeider innan reproduktiv og seksuell helse. Dette gjeld f.eks. FNs befolkningsfond, og me auka bl.a. dette gjennom budsjettforliket i 2016. Slik bistand må sjølvsagt skje innanfor rammene av nasjonal lovgiving i mottakarlanda.

Spreiing av hiv/aids rammar fattige jenter, ikkje minst i Afrika sør for Sahara. Både i 2016- og 2017-budsjettet fekk me igjennom auka løyvingar til nettopp FNs aidsprogram.

Frå norsk side har det gjennom lang tid vore brei oppslutning om dette internasjonale arbeidet for rettane til kvinner og for likestilling.

Det bør det framleis vere, for menneskerettane gjeld oss alle.

Karin Andersen (SV) []: Takk for at det blir tatt opp en veldig viktig sak.

Makt og kontroll over kvinners og jenters seksualitet og kropp er av de mektigste maktsymbolene verden over. Kultur, religion og tradisjon går på livet løs for kvinner, som misbrukes i alt fra familiepolitikk, kulturkamp og religionkamp til internasjonale storkonflikter.

I det siste har vi dessverre sett at denne kampen har fått alvorlige tilbakeslag. Trumps presidentordre om å forby statsstøtte til organisasjoner som informerer om trygge aborter og prevensjon, er å spille russisk rulett med helsa til fattige jenter og kvinner. Da må Norge ta et lederansvar i kampen for å snu dette og også for å bistå mer. Munnkurvregelen viser også at dette er et angrep på ytringsfriheten, som også er en viktig menneskerett.

Arbeid for trygge aborter redder liv. Jeg tror ikke vi kan få sagt det mange nok ganger. Mangel på trygge aborttilbud gir ikke færre aborter, det gir flere farlige aborter. Det viser all erfaring og tall fra FN. Så dette er alvor.

I flere land som tidligere har tatt kvinnehelse på alvor, bl.a. Polen og Portugal, ser vi at kvinners rettigheter nå er under press. Det har vært nevnt flere land her, Russland og mange flere, der disse konservative kreftene nå er på frammarsj. Og kvinnene skal betale prisen.

Norge har vært et foregangsland for kvinnehelse. Da SV satt i regjering, økte vi innsatsen og tok til motmæle mot kutt og fortielse, som også skjedde da. Det må til fordi abort er tabu. Noen må tørre å snakke om tabuet, for tabuet tar liv. Og det er ingen kø av land som står klare til å tale disse jentenes og kvinnenes sak. Derfor oppfordrer jeg statsministeren til å bli enda modigere, enda klarere, enda sterkere og enda bedre til å prioritere dette, fordi det handler om å redde liv. Norge må demme opp for den brutale politikken som rammer kvinner verden over.

Statsministeren sa i sitt svar at det vi gjør, ikke bare skal være en reaksjon på hva USA gjør. Nei, det skal ikke det – det skal være fordi vi også mener det er viktig. Men det er viktig å gjøre det nå og enda tydeligere, nettopp fordi det skjer i den politiske situasjonen vi er i.

Det er bra at statsministeren sier at vi skal styrke FNs befolkningsfond. Det er bare så synd at det skal styrkes ut fra et nivå der regjeringen først har kuttet. Det er bra at regjeringen var på konferansen She Decides og sa at vi skal bevilge 85 mill. kr, men da hadde man altså gjennom flere år kuttet 60 mill. kr fra før til dette arbeidet. Og da har man selv vært på feil kurs en del år.

Det er utrolig viktig at Norge nå tar en lederrolle og også gjør som statsministeren sier: bygge opp under de organisasjonene som også jobber lokalt. Hvordan vil statsministeren sikre at avgjørende enkeltaktører som f.eks. International Planned Parenthood Federation kan fortsette sitt arbeid? De jobber sammen med lokale verden rundt, og også i et av Norges fokusland innen bistand, Mosambik. Vi vet at i Mosambik baserer 60 pst. av 2017-budsjettet seg på finansiering fra USA. Munnkurvregelen vil derfor få alvorlige konsekvenser nettopp i et av Norges fokusland på dette området. Hva vil statsministeren gjøre med det? Vil hun sette inn spesielle tiltak der for å demme opp for dette som vi ser skjer?

Det må være bevilgninger som strekker seg over flere år, ikke bare en ekstrabevilgning i 2017. Det er en langsiktig innsats, og man må samarbeide også med sivilsamfunnskanaler. Norge må øke støtten, ikke målt mot 2016-nivå, for de bevilgningene hadde kutt både fra andre land og fra Norge. Norge må øke sin innflytelse i strategisk viktige styrer og posisjoner for å løfte dette temaet framover og fremme retten til trygg og lovlig abort. Vi må jobbe sammen med likesinnede land, for dette kommer til å bli ganske vanskelig.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg vil først takke for at det var så mange som ble med i debatten. Det var sikkert statsministeren – og ikke jeg – som bidro til at vi klarer å ha en kvinnedebatt der nesten alle partiene syns det er viktig å delta. Jeg vil også si at jeg verdsetter det som regjeringa har gjort når det gjelder kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, men det er også viktig i det som nå skjer, at vi ikke bare har fokus på det som er lengst unna oss, i hvert fall når vi ser at vi har nære allierte og venner som går i feil retning.

Jeg er enig i at vaksineprogrammene har utviklet seg mye bedre. Det er ikke en vertikal helseoppbygging, men en mer horisontal helseoppbygging med bredde. For det som er viktig å huske på, er at en av de viktige faktorene for å bringe Norge ut av fattigdom da vi var et fattig land, var nettopp en desentralisert jordmortjeneste og en hygienekampanje blant kvinner der man lærte seg at man ikke skulle spytte på golvet – eller alt det som man bedrev i mange husholdninger på den tida. Jeg hadde sjøl en mormor som var en del av oppvåkningen når det gjaldt hygiene, som var en av basisene i kampen mot tuberkulose, som utviklet seg på den tida. Det viste hvordan vi kunne ta vare på helse – og spesielt kvinnehelse – gjennom det nettverket av damer som jordmortjeneste og sanitetskvinner var. Det er en modell som vi må kunne eksportere til andre land.

Det er også interessant å se på følgene av abortlovgivningen. Jeg fikk overlevert tallene fra Romania, som hadde en veldig streng abortlovgivning under Ceausescu. Det sies – han ble skutt første juledag – at den første loven de endret andre juledag, var abortlovgivningen i landet. I løpet av noen måneder var det fem ganger lavere mødredødelighet, i sum. Det hadde en enorm virkning på antallet kvinner som overlevde, at man fjernet den loven. Det viser hvilke utfordringer en står overfor.

Jeg må si at hvis det er én mann vi skal hylle i denne sammenheng, bør det kanskje være Martin Luther, for det er han som tydeligvis organiserer de landene som her er på riktig side. Vi ser at både Vatikanstaten og den ortodokse del av verden henger seg på de arabiske landene i det som nå er i ferd med å utvikle seg. Da syns jeg det er viktig at vi som står i en annen tradisjon og i en sterkere kvinnetradisjon, også organiserer oss for å kjempe for kvinners rettigheter, for det er ganske viktig for i det hele tatt å få til utvikling i verden.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har også lyst til å takke for debatten og diskusjonen om et veldig vesentlig og viktig tema.

Det er riktig at vi må være opptatt av å organisere oss på en god måte for å slå tilbake igjen de angrepene som nå er mot grunnleggende rettigheter. Samtidig er det viktig at vi organiserer oss på en smart måte, som gjør at vi når ut gjennom de beslutningsprosesser og gjennom det folkelige engasjementet som må være ute, for å få på plass lovgivning og rettigheter reelt sett i mange land.

Vi kommer til å fortsette å ha høyt fokus på likestilling. Det har vi på alle områder – det er en helt integrert del av norsk bistandspolitikk og norsk utviklingspolitikk, men også norsk utenrikspolitikk. Det gjør vi i freds- og forsoningsarbeid. Vi vet at kvinners rolle i det er utrolig avgjørende for at man kan bygge et land for fremtiden. Derfor jobber vi kontinuerlig med det, og vi jobber nå også med de spørsmålene midt inne i konfliktområder som vi ser i dag, som Syria og Irak. Vi må bistå med hjelpeorganisasjoner for dem som har opplevd overgrep, og vi må jobbe med de grunnleggende, store endringene. Jeg har lyst til å si at når det ryktes – det er ikke sikkert at det blir sånn – at Somalia kanskje nå vil få en lov mot omskjæring, vil det være et høydepunkt i det arbeidet på lang, lang tid, selv om det er lenge til man har fjernet en kulturell tradisjon av den typen. Men det er en bevegelse som klarer å skape større avstandstaken også internt i et land som kanskje mest av alt har tviholdt på en forferdelig praksis overfor kvinner.

Vi skal både jobbe innenfor det arbeidet som er i Europa, og støtte kvinneorganisasjoner som trenger det, for å motvirke de innstramningene som skjer, bl.a. når det gjelder abort og abortrettigheter, i andre land. Vi skal ta ordet i internasjonale forsamlinger for å gjøre det. Nå kan ikke jeg love enkeltorganisasjoner penger fra Stortingets talerstol, men som jeg sa i mitt innlegg, er det altså sånn at internasjonale organisasjoner kan søke på de økte midlene vi har, bl.a. for å se hvordan det passer inn, og det vil selvfølgelig være en prioritet på områder og land som vi allerede har et utbredt samarbeid med, for det er enklest for oss å følge opp. Men det er nå engang sånn at det er en søknadsprosess og en beslutningsprosess som må følges formelt etter regelverket. Men vi er enig i at det er viktig.

Så stilte Mandt spørsmål om forholdet mellom helse og utdanning. Jeg har lyst til å si at det å sørge for at helse og reproduktive rettigheter ikke bare blir et engangsløft, men en varig situasjon, dreier seg om å satse på utdanning, kunnskap og kompetanse. Vi vet at de jentene som får utdanning, som klarer å fullføre både grunnskole og videregående skole, har bedre kunnskap om sine egne reproduktive rettigheter, de sørger for at barna deres lærer mer, de får færre barn og gifter seg senere. Dette er en langsiktig, ekstremt viktig investering for ikke bare enkeltsaker, men for at vi bygger en kvinnekompetanse som er mye sterkere i land som i dag har altfor svak kompetanse på dette.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 over.