Presidenten: Etter
ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset
til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Første taler er sakens ordfører,
Ketil Kjenseth.
Ketil Kjenseth (V) [12:21:19 ] (fra salen): Det var jeg ikke
forberedt på, så det må jeg avstå fra.
Presidenten: Da
er det Torgeir Knag Fylkesnes.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:21:39 ] : Da får eg takke komiteen
for eit godt samarbeid i denne saka!
Dette er eit representantforslag
som nok har ulike typar inngangar. Det er heilt openbert for SV
at det gjeld å ta vare på barn og sørgje for at heile systemet rundt
deira helse og deira liv blir godt varetatt i norske kommunar i
dag. Heile bolverket for dette arbeidet er det tilbodet det offentlege
har før og etter fødselen og gjennom heile grunnskolen – gjennom
barselsomsorg, helsestasjonane og skolehelsetenesta. Dette er på
mange måtar gullet i den norske velferdsstaten og det norske helsevesenet.
Det er desse tenestene som kan hjelpe mødrer og fedrar til å vere
gode mødrer og fedrar, som kan hjelpe når problema oppstår, som
kan avdekkje problema tidleg før det begynner å bli eit større problem,
som kan hindre at barn utviklar store utfordringar som forplantar
seg vidare i både livet, i helsevesen og barnevern. På mange måtar
er det dette som er gullet i den norske velferdstenesta – dette
arbeidet som skjer tidleg i livet. Det er til hjelp for barn, men
også for foreldre.
Dette er litt av grunnen til at
SV heile tida har peikt på desse tenestene når vi har gjort opp
dei store satsingane på helseområdet. Det er ingen blålys. Det handlar
rett og slett om å førebyggje og fremje god helse. Det er det som
står i sentrum. Arbeidet som blir gjort, er mangfaldig. Det arbeidet
som regjeringa har gjort på dette området, er ifølgje helseministeren
ei innføring av ei mjuk øyremerking som skulle føre til 1 000 nye
stillingar i alt frå barselsomsorg til skolehelseteneste. Resultatet
er berre 100 nye stillingar i kommunane. Det har altså ikkje vore
den auken som blei varsla. Vi veit at barselsretningslinene rundt
omkring i landet ikkje blir følgde. Vi veit at Veileder for helsestasjons- og
skolehelsetjenesten heller ikkje blir følgd. Grunnen til det er
for lite ressursar. Vi har rett og slett ikkje ei helseteneste for
dei aller yngste som er offensiv at dei kan reise heim til folk,
slik som dei ønskjer, at dei kan gå ut og drive gruppeundervisning,
slik som dei ønskjer. Det er rett og slett for få folk. Det manglar
i dag over 1 000 helsesøstrer og jordmødrer for å kunne vareta dette
i Noreg.
Det er bakgrunnen for at SV foreslår
ei opptrapping på heile dette feltet for å møte denne utfordringa,
slik at ein får tenester som faktisk kan gjere den jobben dei er
pålagde å gjere.
Det er i dette lyset vi må sjå forslaga
frå Fremskrittspartiet. Forslaga nr. 1 og 2 handlar i stor grad
om å skjerpe kommunanes ansvar med å hjelpe og følgje opp barn som har
utfordringar. Dei to forslaga støttar SV. Vi opplever det som forslag
som handlar om å styrkje rettane til barn gjennom ei skjerping.
Når det gjeld det siste, er ikkje
vi utan vidare imot det. Men vi ser dette i lys av alle dei oppgåvene
som helsestasjonane og skolehelsetenesta i dag har. Det er eit stort
og omfattande tiltak at alle barn på alle helsesjekkar skal måtte
kle av seg klede, heilt uavhengig av vurderinga som blir gjort av
dei som er dei faglege helsearbeidarane. Det vil vere eit såpass
stort inngrep i deira vurderingar og deira tidsbruk at vi ikkje
vil gå inn for det. Og vi stiller også spørsmål ved den tårevåte
bekymringa som Fremskrittspartiet har her, når det ikkje viser seg
i tilsvarande satsing når det er snakk om skolehelsetenesta og helsestasjonar. Det
er ein markant forskjell på dei to haldningane. Derfor tvilar eg
på litt av intensjonen bak dette forslaget.
Vi støttar altså forslaga nr. 1
og 2, men går på denne bakgrunnen imot forslag nr. 3.
Presidenten: Da
oppfatter presidenten at Knag Fylkesnes tok opp forslaget fra SV.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:26:47 ] : Det stemmer.
Presidenten: Representanten
Torgeir Knag Fylkesnes har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:27:08 ] (komiteens leder): Barns
rett til helsekontroll er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven.
Samtidig har foreldrene en plikt til å medvirke til at barnet deltar
i helsekontrollene.
Likevel har jeg møtt mange barn
og unge som forteller at de har levd et liv med omsorgssvikt, vold
og overgrep gjennom mange år, uten at noen visste. Hovedgrunnen
er ofte at disse barna ikke deltar på de samme tingene som andre
barn, og de møter ikke til timene på helsestasjonen.
Jeg har snakket med mange helsesøstre,
og jeg har spurt dem alle om hva de gjør med de barna som aldri
møter opp. Svaret er veldig forskjellig. Enkelte kommuner legger mye
arbeid ned i å finne disse barna, men mange kommuner gjør ingenting.
Derfor kaller jeg disse barna for de glemte barna.
Dette representantforslaget handler
om de glemte barna.
Selv om alle partiene har den samme
bekymringen som Fremskrittspartiet, er det ingen av partiene som
er villig til å ta grep sammen med oss, selv om SV nå har gitt beskjed om
at de vil støtte deler av dette. Det setter jeg stor pris på.
Det vises til mange gode intensjoner
og planer, men alle disse handler om de barna som faktisk møter.
Ingenting handler om de glemte barna. I retningslinjer og lovverk står
det «bør» og «kan» – ikke «skal». Derfor vil vi fortsatt støte på
barn som kommer til å fortelle oss at ingen så dem, derfor levde
de i elendighet og vold i så mange år, derfor fikk skadene lov til
å bli så store. Dette gjør meg både trist og sint.
Komiteen viser til at Helsedirektoratets
retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten gir sterke
anbefalinger om at helsestasjonen bør ha rutiner for å følge opp foreldre
og barn som uteblir fra avtalte helsekonsultasjoner, og som avbestiller
eller endrer avtalte timer gjentatte ganger. Igjen: Det anbefales.
Komiteen viser til at helsestasjonene
er i en unik situasjon ved at de møter de aller fleste barn i Norge
– de aller fleste. Det er likevel slik at noen unndrar seg helsekontrollene,
og komiteen understreker at dette i mange tilfeller er barn som
er mer utsatt for omsorgssvikt enn andre barn, og at det offentlige
da har et ekstra ansvar for å følge opp. Komiteen mener at kommunene
må sikre gode systemer og rutiner, slik at alle barn følges opp,
men det foreslås ingen endringer for at dette skal skje.
Komiteen sier videre at det påhviler
helsestasjonene et stort ansvar for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, vold
og overgrep hos barn. Komiteen mener derfor det er nødvendig å se
på ytterligere tiltak for å sikre at alle barn får forsvarlig oppfølging
og beskyttelse mot ulovlige handlinger, men foreslår ingen endring.
I Nasjonal retningslinje for helsestasjoner
og skolehelsetjenesten kan vi lese:
«Helsesøster (…) og annet personell
på helsestasjonen skal være oppmerksomme på forhold som kan tyde
på at barnet er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, og
ved konsultasjonene i helsestasjonsprogrammet observere barnet og
familien for å avverge og avdekke slike forhold.
Når det er grunn til å tro at barn
blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt,
eller når barnet viser vedvarende og alvorlige atferdsvansker, skal
personellet på helsestasjonen melde til barnevernet.»
Problemet med disse gode intensjonene
er at dette blir umulig å følge opp når barnet aldri møter på helsestasjonen.
Dagens praksis vil si at de fleste
barn har vært på helsestasjonen opp til 14 ganger, slik som anbefalt
fra null til fem år, mens andre igjen aldri har deltatt.
Ny nasjonal faglig retningslinje
presiserer videre:
«For å avverge og avdekke vold,
overgrep og omsorgssvikt bør helsestasjonen: (…) Kle helt av barna
ved alle konsultasjoner og se etter blåmerker og andre tegn til
skade.»
Igjen: «bør».
Fremskrittspartiet er enig i at
retningslinjene er tydelige på viktigheten av at barna kler av seg.
Problemet igjen er at den enkelte helsesøster selv kan velge om
han eller hun synes dette er viktig.
Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at selv om både kommunen og barnets
pårørende har plikter i forhold til helsetjenesten, viser praksis
at noen barn er helt skjult for det offentlige helt frem til skolealder.
Fremskrittspartiet konstaterer at
de andre partiene erkjenner at ikke alle barn fanges opp, og de
samme partiene er også usikre på om de nye faglige retningslinjene
faktisk vil bidra til endret praksis. Derfor fremmer de et forslag hvor
de ber regjeringen følge nøye med på om de nye nasjonale retningslinjene
for helsestasjoner og skolehelsetjeneste endrer dagens praksis.
Fremskrittspartiet deler denne bekymringen og vil subsidiært støtte
dette forslaget.
Og en kjapp replikk til SV til slutt:
Jeg tror at SV trenger å ta en liten opptelling på antall nye helsesøstre
de siste årene før de kommer med sine påstander.
Jeg tar hermed opp Fremskrittspartiets
forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Ketil Kjenseth (V) [12:32:29 ] (ordfører for saken): Jeg vil
starte med å rose Fremskrittspartiet for å fremme dette forslaget.
Jeg har ingen grunn til å trekke i tvil deres motiver for å diskutere
tidlig innsats for barn og det å avdekke vold og overgrep. Det er
å ta barn på alvor. Slik komiteen har jobbet med denne saken, vil
jeg si at den har vært preget av, som representanten Kjønaas Kjos
var inne på, usikkerhet i de andre partiene. Men det er også med bakgrunn
i at her er det mangel på forskning, og det trenger vi mer av. Det
må vi ta på alvor. Så er det, litt oppe i denne usikkerheten, uenighet
om hvilke virkemidler vi skal benytte. Blant annet gjelder det om
det å kle alle barn opp til ti år nakne er det egnede virkemidlet.
I hvilken grad det avdekker seksuelle overgrep, er det jo diskusjoner
om.
Til det å gi kommunene tydeligere
ansvar for å følge opp de barna som ikke møter: Én ting er at de
ikke møter, men jordmødre og helsesøstre har også anledning til
å oppsøke hjemmet. De er det eneste helsepersonellet som har den
adgangen, og det er noe de i større grad kan gjøre. Det har å gjøre
med å legge til rette med ressurser og også å ha kapasitet.
Når Sosialistisk Venstreparti kritiserer
flertallet for at det ikke er ansatt flere i helsestasjonstjenesten
og flere jordmødre, bommer de radikalt med kritikken, for antallet er
økt betydelig. Det er puttet på over én milliard kroner mer til
de tjenestene de siste fire årene. Vi har ikke fått de siste oppdaterte
tallene for 2016 og for 2017, men det er blitt langt flere både
helsesøstre, jordmødre og psykologer i kommunene. Men vi har en
vei å gå. Vi må øke kapasiteten både i skolehelsetjenesten, på helsestasjonene
og blant jordmødrene.
Så har også dette flertallet gjort
mye når det gjelder vold og overgrep mot barn. Vi har styrket barnehusenes rolle,
og vi skal få flere pediatere. Så det er mye som har skjedd de siste
årene. Det har vært en stor innsats og opptrapping på disse områdene
under dagens flertall, i motsetning til hva det var i de åtte rød-grønne
årene.
For Venstres del har vi skrevet
inn merknader om at vi ønsker piloter med å legge fireårskontrollene
til barnehagene. Der går de fleste barn i dag. Vi har fått en helt
annerledes hverdag for barn, og det må også kommunene hensynta –
at vi i de siste årene har fått full barnehagedekning, og at det
å observere barn i deres vante miljø kan være et supplement til
det å invitere barn og foreldre inn på et kontor. Det å tilrettelegge
ute i barnehagene, det å ta med flere kompetansemiljøer og helsepersonell
inn, som audiografer og optikere, mener vi er viktig og riktig.
Vi håper det er en diskusjon vi kan fokusere på framover. Det å
gjøre fireårskontrollen i miljøer som barn oppholder seg i, er viktig.
Vi ser noen kommuner som har kommet i gang med dette. Noen kommuner
har også etablert familienes hus og styrker den helhetlige innsatsen
rundt tidlig innsats og barnefamilier. Kompetansen i barnehagene
er også viktig, det å lære barnehagepersonell om kropp og følelser,
og at det også er en arena for å avdekke vold og overgrep og å skape en
god og trygg barndom.
Olaug V. Bollestad (KrF) [12:37:22 ] : Lite er så fortvilende
som vissheten om at unger blir utsatt for overgrep, og at vi ikke
klarer å se dem, ikke klarer å hjelpe dem, ikke klarer å gripe inn
og gi dem trygghet og redde dem. Det er fortvilende og frustrerende.
Spørsmålet er hvordan vi skal finne
disse ungene, og hvilke virkemidler myndighetene skal bruke for
å redde dem. Jeg er villig til å gå langt. I dag er kommunene pålagt gjennom
helse- og omsorgstjenesteloven å gi helse- og omsorgstjenester til
alle som oppholder seg i kommunen, uansett alder. Barns rett til
helsekontroll er presisert i pasient- og brukerrettighetsloven,
og foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontrollene.
Noen unger kommer likevel ikke til helsekontroll og blir ikke fulgt opp.
Justiskomiteen var opptatt av den samme problemstillingen under
arbeidet med opptrappingsplanen mot vold mot barn. Stortingsflertallet
vedtok da:
«Stortinget ber regjeringen legge
til rette for at i tilfeller der foresatte ikke deltar på kontroll/hjemmebesøk
av barn, og der helsestasjonen aktivt har forsøkt å få kontakt med
familien, skal helsestasjonene melde bekymring til barnevernstjenesten.»
Justiskomiteen understreker at helsestasjonene
må ha rutiner for å følge opp unger og foresatte som ikke møter til
kontroll eller legger til rette for hjemmebesøk.
Pasient- og brukerrettighetsloven
innebærer at helse og omsorgstjenesten kan pålegge foreldrene å
medvirke til at barnet kommer på helsekontroll. Helse- og omsorgstjenesten
har i dag ingen sanksjonsmuligheter dersom foreldrene ikke følger
opp denne bistandsplikten, men må da vurdere om barnevernstjenesten
skal underrettes dersom det er grunnlag for det. Her har vi masse
lovverk: helsepersonelloven § 33 om opplysningsplikt til barnevernstjenesten
og barnevernlovens kapittel 4 om særlige tiltak og kapittel 6 om
opplysningsrett. Dette er viktige lovformuleringer som må følges
opp i praksis. Derfor fattet Stortinget vedtak der vi ba regjeringen
om å sikre at dette skjer.
Justiskomiteen viste også til nye
nasjonale retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten
og at disse bl.a. tar opp hvordan tjenesten bør følges opp for familier som
ikke møter til konsultasjoner med sine unger. Dersom et barn gjentatte
ganger ikke møter til helseundersøkelser, kan det i noen tilfeller
gi grunn til bekymring. Helsedirektoratet gir i retningslinjene
veiledning om hvordan tjenesten bør gå fram i slike saker.
Vi i helsekomiteens flertall understreker
i innstillingen retningslinjenes sterke anbefaling om å spørre barn
og foreldre om vold og retningslinjenes generelle fokus på å avdekke
og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt.
Vi understreker også at det er nødvendig
at helsestasjonen styrkes med flere ansatte. Kristelig Folkeparti
har villet, og vil i framtiden, øremerke midler til det. Ytterligere ressurser
og mer kompetanse om vold og overgrep må på plass for å sikre at
flere familier i risikosonen og flere barn og unge som er utsatt
for vold og overgrep, fanges opp.
Det er også viktig med styrket samarbeid
mellom helsestasjonene og andre instanser, og som Kjenseth sa, kan både
barnehage- og annet personell være med og se de ungene som møter.
Helsekomiteens flertall understreker
at det er avgjørende at de nye faglige retningslinjene bidrar til
at flere barn som blir utsatt for vold og overgrep, fanges opp.
Vi mener regjeringen må følge nøye med på hvorvidt de nye retningslinjene
endrer dagens praksis, og om flere barn faktisk fanges opp som en
konsekvens av de nye retningslinjene. Flertallet fremmer på denne
bakgrunn dette forslaget.
Kristelig Folkeparti støtter ikke
i dag forslaget fra Fremskrittspartiet i Stortinget om å lovfeste
krav til at undersøkelser på helsestasjonene av de minste skjer
uten klær. Kristelig Folkeparti mener det er å gå for langt. De fleste
unger har, heldigvis, vil jeg si, et naturlig forhold til kropp
og nakenhet. Men ikke alle har det, og det varierer med barnets
alder om de opplever at det er vanskelig å kle av seg eller ei.
Den individuelle vurderingen mener jeg fagfolk på helsestasjonene,
med utdannelse og erfaring med å jobbe med barn, må foreta. De faglige
retningslinjene gir god veiledning og rom for veldig godt faglig
skjønn.
Sveinung Stensland (H) [12:42:31 ] : Takk til siste taler for
et ypperlig innlegg. Jeg kan stille meg bak mye av det som ble sagt
der. Så var det interessant å høre representanten fra Sosialistisk
Venstreparti, som gjerne svinger innom når vi har helsedebatt, og
igjen gir oss helt feilaktige opplysninger. Bare i 2014 var det
112 nye helsesøsterstillinger, i 2015 var det 135, og vi vet at
dette fortsetter, men vi har ikke fått KOSTRA-tallene ennå. Så den
utviklingen som SV her beskriver, er ikke riktig. Regjeringen og
våre samarbeidspartier har bevilget nærmere én milliard kroner bare
til nye helsesøstre i kommunene.
Vi er alle enige om at ingen skal
utsettes for vold eller overgrep, verken barn eller voksne. Helsestasjoner
og skolehelsetjenesten er en viktig del av det forebyggende helsearbeidet
i Norge, og det er styrket vesentlig i denne perioden. I dag innkalles
alle barn opp til ti år til faste helsekontroller. Essensen i forslaget
vi her tar stilling til, er at det skal være obligatorisk at undersøkelsen
blir gjennomført, og at den gjennomføres med klærne av. Vi inviteres altså
til å be om en lov som sier at alle barn skal kontrolleres og veies
nakne frem til de er ti år.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten
er basert på frivillighet. Tillit er avgjørende for en lavterskeltjeneste
som skal arbeide helsefremmende og forebyggende og sette inn tiltak
tidlig. Dette forslaget bærer ikke preg av tillitspolitikk.
Kjønnslemlestelse, vold og overgrep
mot barn er alvorlige handlinger. Samfunnet har ansvar for å følge
opp de mest sårbare i samfunnet. Spørsmålet er hvilke virkemidler
som er best egnet. De nye faglige retningslinjene for helsestasjons-
og skolehelsetjenesten ivaretar i stor grad mange sider ved dette.
Blant annet er det sterke føringer for oppfølgingstilbud, som hjemmebesøk
og bekymringsmeldinger til barnevernet.
For de fleste oppleves det krenkende
å måtte kle helt av seg for en undersøkelse, selvsagt også for barn.
For enkelte kan kravet sidestilles med tvang. Når en i tillegg vil
gjøre undersøkelsen obligatorisk, er det tvang. Vi har med interesse
lyttet til høringsinnspillet fra Landsgruppen av helsesøstre. De
er sterkt kritiske til forslaget og sier:
«Undersøkelse av kjønnsorganer utført
av mennesker som barna ofte ikke kjenner og uten en særlig grunn,
kan klassifiseres som et nytt overgrep. Å utsette alle barn for
dette i den hensikt å skulle finne de få barna det tross alt gjelder,
er utilbørlig.»
Barn har etter pasient- og brukerrettighetsloven
rett til nødvendig helsehjelp, bl.a. i form av helsekontroll. Foreldre
har en klar plikt etter loven til å medvirke til at barnet deltar
i helsekontroll. Helsepersonell har en selvstendig plikt til å handle
dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt
for alvorlig omsorgssvikt.
Vi i Høyre mener at de rutinene
som finnes, og det regelverket som foreligger, er godt, og vi vil
ikke støtte de forslagene som blir fremmet i Dokument 8:65 S.
Kjersti Toppe (Sp) [12:45:59 ] : Det er ei litt spesiell sak,
i og med at det er det eine regjeringspartiet som fremjar ei sak
om helsepolitikk som deira eigen statsråd ikkje er einig i. Men
intensjonen bak det kan alle vera einige i: Det er viktig å ha tiltak
for å førebyggja kjønnslemlesting, vald og overgrep. Det er eit
ekstremt viktig område, og at ein peikar på verksemda til helsestasjonen
i det arbeidet, er òg veldig viktig.
Det Framstegspartiet har føreslått
i forslaget, er at ein skal få eit lovforslag om at helsekontrollar
for barn i alderen null til ti år vert obligatoriske, og at kontrollane
skal gå føre seg ved at veging og undersøkingar skal skje utan klede.
Med mindre barnet jamleg vert følgt opp av helsevesenet av andre
grunnar, må alle barn og familiar møta til dei faste kontrollane,
og det skal lovfestast at kommunane skal vera ansvarlege for å følgja
opp barn som ikkje møter til obligatorisk helsekontroll.
Eg har først lyst til å understreka
at det er ikkje eit stort problem i Noreg at barn og familiar ikkje
møter opp på helsestasjonen. Ifølgje Statistisk sentralbyrå møter
98 pst. av alle barn opp til kontroll på helsestasjonen det første året,
og fortset fram til skulestart. Det er eit veldig høgt tal.
Det står i grunngivinga for forslaget
at familiar kan bruka religion og kultur som unnskyldning for ikkje
å møta opp til helsekontrollar gjennom skule eller på helsestasjonar.
Eg vil spørja: Veit Framstegspartiet at det er dette som er det
store problemet? Kva om det kan vera familiar med problem som psykiske
lidingar, rusproblem, fødselsdepresjonar – det er mange årsaker
til at dei ikkje møter. Berre å nemna religion og kultur reagerer
eg noko på.
Den store og prinsipielle diskusjonen
her er om helseundersøkingar skal vera obligatoriske. Landsgruppen
for helsesøstre sa tidleg i høyringa at helseundersøkingar i Noreg
er i dag samtykkebaserte. Helseministeren slår fast i svaret sitt
at all helsehjelp – på helsestasjonen, i skulehelsetenesta – er
basert på tilbod og frivilligheit. Tenestene har stor oppslutning
i befolkninga. Statsråden skriv til komiteen at han trur at «tilliten
fra befolkningens side har å gjøre med at tilbudet er frivillig».
Og vidare:
«Tillit til tjenesten er etter min
mening avgjørende for at den fortsatt skal kunne være et lavterskeltilbud
og» – det som Høie skriv at helsestasjonen skal kunna gjera – «oppfylle
sitt samfunnsoppdrag om helsefremmende og forebyggende arbeid og
tidlig innsats.»
Eg har sjeldan vore meir einig med
statsråden i ei sak. Det er utruleg viktig for helsevesenet å halda
fast på at tilbodet skal vera basert på frivilligheit og tillit.
Det er veldig sjeldan vi lovfestar noko som kan minna om tvang og
påbod. Vi må ha tillit til at fagpersonane der ute gjer det beste opp
mot dei pasientane og ungane dei har, som alle er forskjellige.
Samtidig har vi system i dag som
gjer at ein kan nå ut til dei utsette familiane. Det er òg eit klart
ansvar hos helsestasjonen å nå dei ungane og dei familiane som ikkje møter,
men det ligg jo i det forsvarlegheitskravet dei har til seg i dag,
og det treng ein ikkje ei lovfesting for å oppnå.
Eg registrerer at Framstegspartiet
har endra forslaga sine. No føreslår dei ikkje å gjera det obligatorisk,
dei føreslår ikkje å gjera det påbode å kle av alle ungar opp til
ti år, men det skal gjelda dei minste barna. Dette er å slå inn opne
dører, for det er jo slik tenestene fungerer i dag.
Til det at ein kritiserer at ein
i dei faglege retningslinjene ikkje brukar ordlydane «må» og «skal»,
er det å seia at det er ikkje slik vi lagar faglege retningslinjer.
I alle retningslinjer som har med fagleg utvikling å gjera, brukar ein
dei omgrepa, men tenestene les det som at dette på ein måte er ein
fagleg standard som dei skal prøva å oppfylla. Det har Senterpartiet
tillit til og vil difor ikkje stemma for dei forslaga som ligg i
innstillinga.
Statsråd Bent Høie [12:51:11 ] : Regjeringens mål er at ingen
skal utsettes for vold og overgrep. Stortinget har nylig vedtatt
Opptrappingsplan mot vold og overgrep, som denne regjeringen har
lagt fram.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten
er et svært viktig lavterskeltilbud med stor oppslutning i befolkningen.
Regjeringen har styrket denne tjenesten betydelig i de senere årene
med nærmere én milliard kroner ved utgangen av 2017.
Alle undersøkelser og all helsehjelp
i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er basert på frivillighet.
Den tilliten befolkningen viser ved å bruke tjenesten, tror jeg
har å gjøre med at tilbudet er frivillig. Tillit er avgjørende for
en lavterskeltjeneste som skal arbeide helsefremmende og forebyggende
og sette inn tiltak tidlig.
Jeg mener vi har gode systemer for
å nå fram til utsatte familier og familier som ikke møter når de
blir innkalt. Barn har rett til nødvendig helsehjelp etter pasient-
og brukerrettighetsloven i den kommunen barnet bor eller oppholder
seg midlertidig, bl.a. helsekontroll. Foreldrene har en klar plikt
til å medvirke til at barnet deltar i en slik helsekontroll. Helsepersonell
har plikt til å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig
forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets
kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Har helsepersonell
grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig
omsorgssvikt, inntrer opplysningsplikten til barnevernet. Helsepersonell
har også avvergelsesplikt etter kjønnslemlestelsesloven ved begrunnet
mistanke om at kjønnslemlestelse kan skje. Uavhengig av reglene om
taushetsplikt har helsepersonell da meldeplikt til barnevernet eller
politiet.
Ved valg av virkemidler må mulige
negative konsekvenser av tilsynelatende effektive tiltak vurderes.
Representantene foreslår at de faste kontrollene av barn fra null til
ti år som helsestasjonene tilbyr, bør bli obligatoriske. De foreslår
også at barn opp til ti år bør kle av seg ved undersøkelse, og ikke
bare barn opp til to år, som i dag. For mange litt større barn vil
det kunne oppleves som vanskelig å måtte kle av seg ved en undersøkelse,
og for enkelte vil det oppleves som likestilt med tvang.
Retningslinjene for helsestasjons-
og skolehelsetjenesten har gitt et godt verktøy for helsepersonell
som arbeider med gravide og barn, ungdom og deres familier. I fellesdelen
til retningslinjene i kapitlet Helsestasjon 0–5 år gis det sterke
føringer om hjemmebesøk som oppfølgingstilbud til familier med et
utvidet behov. Det anbefales også at barnet registreres i oppfølgingsgrupper,
og at barnet kles av ved konsultasjon, slik at en kan se etter blåmerker
og skader. Samtidig skal det tas hensyn til det enkelte barns bluferdighet
etter hvert som det blir eldre.
Helsedirektoratet gjennomgår nå
tilbud til skolebarn og ungdom med sikte på å publisere de siste
delene av de faglige retningslinjene i 2017.
Kommunen skal forebygge sykdom,
skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne og tilby nødvendige helse-
og omsorgstjenester. Jeg vurderer likevel at det er behov for å
tydeliggjøre tjenestenes ansvar for å bidra til å forebygge og avdekke
vold og seksuelle overgrep. Forslag til en slik tydeliggjøring i
flere sentrale helselover skal om kort tid behandles i Stortinget.
Bestemmelsen omfatter ledelse på alle nivå, og omfatter også ansvar
for å legge til rette for at tjenesten blir i stand til å forebygge,
avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Jeg vil foreslå en
tilsvarende tydeliggjøring i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten,
og denne planlegges sendt på høring før sommeren.
Det er et mål å utvikle en kultur
der arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle
overgrep blir en integrert del av å yte helse- og omsorgstjenester.
På denne måten kan en bli bedre til å fange opp utsatte barn og
familier. Lovforslaget vil styrke dette arbeidet ytterligere.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:55:25 ] : Jeg vil bare knytte et
par kommentarer til ting som er kommet frem i debatten.
Først til Sveinung Stensland: Det
er litt viktig for meg å understreke at vi ikke har foreslått å
undersøke barns kjønnsorganer, og det tror jeg også en ser hvis
en leser saken, at det ikke handler om det.
Så har Kjersti Toppe vist til at
det er 98 pst. som møter opp på helsestasjonen. Det er et veldig
høyt tall, det er fantastisk bra, men det betyr at det er 2 pst.
som vi ikke når, og det er de to prosentene jeg er opptatt av. Det
hadde ikke vært en så veldig stor jobb å fange opp dem, for noen
av de to prosentene blir fulgt opp i andre deler av helsetjenesten fordi
de har store skader eller er kronisk syke.
Toppe spør også om jeg vet at religion
og kultur er et av hovedproblemene. En av dem som har vært med på
å utforme forslaget, er en helsesøster i Oslo, og for Oslo gjelder
dette, men jeg kan ikke gå god for at det er gjeldende for hele
landet.
Til slutt sier Kjersti Toppe at
vi slår inn åpne dører. Da må jeg bare understreke at det vi
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.