Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2017

Dato: 15.06.2017
President: Øyvind Halleraker
Dokumenter: (Innst. 458 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 1 [09:00:50]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om godtgjørelser for stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer (Innst. 458 S (2016–2017))

Talere

Tredje visepresident Svein Roald Hansen (A) []: Presidentskapet legger i dag fram innstilling om reguleringen av godtgjørelsen for stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer.

Presidentskapet fremmer et enstemmig forslag om at Stortinget fastsetter godtgjørelsen i tråd med det Stortingets lønnskommisjon har foreslått i sin innstilling. Kommisjonen har innhentet opplysninger fra flere hold for å kartlegge lønnsutviklingen i norsk arbeidsliv, både fra privat og offentlig virksomhet. Kommisjonen viser til den enighet det har vært om nivået på årets oppgjør. Som i tidligere år har lønnskommisjonen lagt vekt på den forventede årslønnsvekst ved årets oppgjør.

Lønnskommisjonens innstilling innebærer en årslønnsvekst i 2017 for stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer på 2,4 pst. Det er med utgangspunkt i beregnet årslønnsvekst i så vel statlig og kommunal som privat sektor.

Presidentskapet viser til at lønnskommisjonen vil framheve at utviklingen de siste år, med bl.a. høyere arbeidsledighet og lavere oljepriser, har bidratt til moderate lønnsoppgjør. Presidentskapet merker seg videre at selv om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme bedre i samsvar med sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen at 2017 ikke er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen utover den gjennomsnittlige rammen for årets oppgjør. Dette er presidentskapet enig i.

På denne bakgrunn anbefales presidentskapets tilråding.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: En kan vel si det sånn at stortingsrepresentantene går fra sommerfest til lønnsfest. Det er jo ikke sånn at disse godtgjørelsene fastsettes i et vakuum, selv om en noen ganger kan få inntrykk av det ved måten dette behandles på i Stortinget. Disse debattene pleier å være en ganske kortvarig affære. Der Stortinget gjerne bruker grundig med tid på å diskutere viktige saker som alkoholservering i park og tivolilov, bruker vi kort tid på å diskutere fastsettelsen av vår egen godtgjørelse.

Jeg har innledningsvis lyst til å ta litt tak i innstillingen fra presidentskapet og forslaget fra lønnskommisjonen for godtgjørelser fra 1. mai 2017. Som kommisjonen skriver selv:

«I kommisjonens innstilling for 2016 påpekte kommisjonen at det over tid har utviklet seg en avstand mellom lønnsutviklingen til sentrale ledergrupper i staten og stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Dette bekreftes også i statistikk som kommisjonen bestilte fra SSB i 2015. Det legges derfor i innstillingen i 2016 til grunn at undersøkelsen viser en mindre lønnsutvikling sammenlignet med ansatte på lederlønnsregulativet i staten (avdelingsdirektører, ekspedisjonssjefer og departementsråder i departementene…)».

Kommisjonen skriver videre:

«Kommisjonen påpekte i denne innstillingen at den anser det naturlig at godtgjørelsen til henholdsvis statsminister og regjeringsmedlemmer over tid bør ligge på et slikt nivå at den reflekterer det ansvaret som til enhver tid tilligger medlemmer av regjeringen. Lønnskommisjonen er av den oppfatning at det ikke er tilsiktet at denne gruppen har falt så vidt bak lønnsutviklingen til ledere i staten, og at man på sikt bør rette opp denne mindre lønnsutviklingen.»

På en måte er jeg helt enig. Det er få mennesker i dette landet som bærer et større ansvar enn statsministeren, og det bør også gjenspeiles i statsministerens status og gjerne også lønnsfastsettelse. De respektive statsrådene, som statsråden som er til stede her i dag, bærer også et betydelig større ansvar enn de aller fleste andre ledere i staten, vil jeg hevde. Men at det skal være noen automatikk i at Stortingets godtgjørelser bør oppjusteres betydelig for å gjenspeile lederlønnsutviklingen i staten, har jeg større problemer med å forstå logikken i.

Jeg vil igjen sitere kommisjonen, som skriver:

«Lønnskommisjonen vil fremheve at samfunnsutviklingen de siste ti år – med blant annet høyere arbeidsledighet og lavere oljepriser – har bidratt til moderate lønnsoppgjør. Selv om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme i bedre samsvar med sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen at heller ikke 2017 er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen utover den gjennomgående rammen for årets oppgjør, som er på 2,4 prosent.»

Måten det framstilles på i forslaget fra lønnskommisjonen, er altså at vi egentlig burde vedtatt en betydelig økning i Stortingets godtgjørelser, men at vi på grunn av et moderat lønnsoppgjør, som det kalles – man kan også kalle det det første lønnsoppgjøret der folk flest fikk lavere kjøpekraft siden krigen – nøyer oss med en økning på 2,4 pst.

Det virker ikke helt som om det har falt verken lønnskommisjonen eller presidentskapet inn at det kan være lederlønningene i staten som har vokst for mye, og ikke godtgjørelsen til stortingsrepresentanter som har vokst for lite. Det er nå engang sånn at lederlønningene i staten i stor grad har sprunget fra de aller fleste andre lønninger i samfunnet, og at lederne i staten nå tjener mye mer, sammenlignet med den jevne ansatte i staten, enn de gjorde før.

Hvis det er sånn, er det da automatikk i at det rette å gjøre for å veie opp for denne ubalansen mellom godtgjørelsen av regjeringsmedlemmer og statsråder på den ene siden og andre ledere i staten på den andre siden er at samtlige politikeres lønn skal videre opp? Jeg er slett ikke sikker på det. Derfor stusser jeg også på at dette framheves så tydelig i innstillingen om årets fastsettelse av godtgjørelse til stortingsrepresentanter. Det er nærmest som om det er en slags moderasjon i å øke godtgjørelsen til en stortingsrepresentant med 21 000 kr og til et regjeringsmedlem med enda mer. Det henger jo ikke på greip. Det å bevilge seg selv en økning på 2,4 pst. i den konteksten vi befinner oss i nå, vil mange hevde er umusikalsk. Og akkurat begrepet umusikalsk kommer jeg tilbake til senere i mitt innlegg.

Som jeg sa, fastsettes ikke disse godtgjørelsene i et vakuum. Derfor har jeg med meg grunnlaget for inntektsoppgjørene 2017, altså hovedrapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for 2017. Det de kan fortelle oss, er f.eks. at industriarbeidere i NHO-bedrifter, altså arbeidere i den bransjen som kanskje har vært tøffest rammet av fall i oljepris de siste årene, hadde en årslønnsvekst fra året før, i 2016, på 2 prosentpoeng, altså under det Stortinget legger til grunn at vi skal bevilge oss selv. Det synes jeg det er relevant å løfte fram, for selv om det er sånn at presidentskapet riktignok innstiller på å øke Stortingets godtgjørelse med akkurat det samme som lønnsveksten i snitt har vært for ansatte i privat sektor, i staten og i kommunal sektor, er det ikke til å komme bort fra at man ikke handler i prosent, man handler i kroner og øre. Jeg tror veldig mange mennesker med en betydelig lavere lønn enn det stortingsrepresentanter har, ville satt svært stor pris på en lønnsøkning på 21 000 kr, og jeg antar også at de synes en økning på 21 000 kr er ganske mye penger.

Samtidig som vi har denne debatten, var det sånn at antall arbeidsledige i 2016 bare i Rogaland var på 11 751 mennesker, i Hordaland på 9 483 mennesker og i Møre og Romsdal på 4 471 mennesker. Det er en økning fra året før på henholdsvis 2 958, 1 824 og 846 flere mennesker som mangler jobb. Jeg synes landets nasjonalforsamling skal være betydelig fornøyd med sin egen innsats om man i en tid med høy arbeidsløshet, med svært høy arbeidsløshet blant ungdom, og med et stadig økende antall familier som lever i vedvarende lavinntekt, skal bevilge seg selv en økning i godtgjørelsen på så mye som 21 000 kr – spesielt med tanke på at vi det foregående året har en negativ utvikling i reallønn for de aller fleste mennesker i samfunnet vårt.

Jeg mener det skal veldig mye til for at nasjonalforsamlingen skal bevilge seg selv en lønnsøkning på 21 000 kr, når en enslig lønnstaker uten barn og med en inntekt på 300 000 kr i året hadde en negativ vekst i reallønn etter skatt i fjor på 1 pst., altså lavere kjøpekraft enn året før. En enslig lønnstaker uten barn og med en inntekt på 750 000 kr, som er noe mer sammenlignbart med godtgjørelsesnivået stortingsrepresentanter ligger på, hadde en negativ vekst i reallønn etter skatt på 1,1 pst. Et ektepar med to barn der husstanden til sammen har en inntekt på 750 000 kr, hadde en negativ reallønnsutvikling på 1,2 pst.

Det er altså sånn at de aller fleste mennesker i løpet av året i fjor faktisk fikk mindre å rutte med, dårligere kjøpekraft. Det er jo historisk når det kommer til lønnstakere. Det er svært uvanlig i Norge at det skjer, men det er ikke alle som har vært velsignet med kjøpekraftsvekst i alle de foregående år. Jeg sikter til pensjonistene, og dem kommer jeg også tilbake til etterpå.

I 2016 økte forskjellene i Norge. Snart har Norge 100 000 barn som lever i familier med såkalt vedvarende lavinntekt. Kanskje har vi passert det tallet allerede, det er en viss treghet i rapporteringen av disse tallene. Det er en dyster milepæl for et land som legger sin stolthet i små forskjeller og like muligheter for alle. I takt med økte forskjeller har også sikkerhetsnettene i landet vårt blitt svakere.

Det borgerlige flertallet som nå har styrt i fire år, og som alene kan danne flertall for denne økningen i godtgjørelse som ligger på bordet nå, har kuttet i sykehusenes budsjetter, de har kuttet i fysioterapitilbudet for mange, de har kuttet i barnetillegget for uføre forsørgere, og noen rammes svært hardt. Ifølge Finansdepartementet var det i 2015 367 familier som i snitt ble fratatt 29 000 kr hver i ytelser. Det i utgangspunktet å skulle leve på ganske lite og så måtte venne seg til å leve på 29 000 kr mindre – ut fra en nærmest metafysisk tro på at hvis du tar penger fra folk med lite fra før, blir de mer motivert til å være friske og jobbe –tror jeg er en ganske tøff opplevelse for mange.

Det er også sånn at mange tusen mennesker ikke lenger kvalifiserer til bostøtte som følge av politiske endringer regjeringen har gjort. Det er konkrete endringer i livet til mange tusen mennesker. Det merkes for veldig mange. Regjeringen har også fjernet målet om et universelt utformet Norge innen 2025, altså en vid bukett av nye ideer og bedre løsninger.

Som sagt fikk lønnsmottakerne i 2016 lavere kjøpekraft. Vi hadde reallønnsnedgang i Norge. Folk flest fikk for første gang siden krigen mindre å rutte med. Likevel har vi i dag – uten at det var lagt opp til debatt, jeg vil vel kanskje antyde det – tenkt å bevilge oss selv en lønnsøkning på 21 674 kr. Pensjonistene fikk også lavere kjøpekraft i fjor, men det var ikke første gang de opplevde det. Det har de nå fått tre år på rad.

Regjeringspartiene er såpass flaue over det dårlige trygdeoppgjøret i år og håndteringen av dårlige trygdeoppgjør tidligere år at de i år nektet å behandle det i Stortinget. «Det er svært travelt i en rekke komiteer», sa Høyres Arve Kambe fra denne talerstolen i sin begrunnelse for ikke å ville behandle trygdeoppgjøret i år. Det har han for så vidt rett i, det er travelt på Stortinget for tiden. Vi skal f.eks. stortingsbehandle vår egen godtgjørelse, og vi skal sette den opp med 21 674 kr. Det kan ta tid, jeg skal være med på det. Men jeg synes jo disse to sakene hører sammen. Økningen av godtgjørelsen, som trer i kraft 1. mai, er ikke det eneste som trer i kraft 1. mai i år. Det gjør også årets trygdeoppgjør – et trygdeoppgjør som Stortinget ikke hadde tid til å behandle, og ikke syntes det var viktig å diskutere. Jeg ønsker å bidra til at Stortinget nå får anledning til å diskutere begge oppgjør i sin fulle bredde, og jeg håper at hvert enkelt parti tar ordet for å reflektere litt over både økningen i stortingsrepresentantenes godtgjørelse og også den negative utviklingen i kjøpekraft som pensjonistene har måttet finne seg i de siste tre årene, med Stortingets ganske passive velsignelse.

Det er ikke sånn at alle i løpet av disse siste årene har opplevd innstramninger og kutt. Den rikeste promillen i Norge, altså den rikeste tusendedelen av Norges befolkning, har i snitt fått 264 500 kr hver i skattekutt de siste fire årene. 264 500 kr hver – det er nesten 100 ganger mer enn det den halvparten av oss med minst formue har fått i skattekutt. Det er altså en bitte liten andel av Norges befolkning som – i motsetning til lønnstakere flest i fjor og i motsetning til pensjonister flest de siste tre årene – har hatt en helt eksepsjonell økning i kjøpekraft, også det som følge av politiske valg dette Stortinget har tatt. I løpet av denne perioden har noen grupper rett og slett fått veldig mye mer å rutte med. Det er forskjellige mennesker. Det er mennesker som driver med forskjellige ting. De aller fleste av dem er sikkert veldig hyggelige mennesker, og jeg unner dem alt godt. Men det de har til felles, er at de fra før av hadde stor formue.

Det de som derimot har blitt rammet hardest av de politiske valgene denne salen har tatt de siste fire årene, har til felles, er at de er mer utsatt enn folk flest i Norge. De bor i familier der den ene personen, den ene forsørgeren, er ufør og kanskje har slitt ut kroppen sin i arbeidslivet etter et langt liv i arbeid, eller kanskje har fått en kronisk sykdom eller er født med en kronisk sykdom. Dette er mennesker som det samme Stortinget som bevilger 264 500 kr i skattekutt til den rikeste promillen av befolkningen, tvert imot fratar mange tusen kroner i året å leve for. De gjør det vanskeligere å få tilgang på fysioterapi, gjør det vanskeligere å ha rett til bostøtte.

Om slik politikk får virke over tid, kan det forandre hva slags samfunn vi er, og hva slags muligheter vi har. En av de flotteste tingene ved Norge, noe vi har hørt både statsministeren og finansministeren og samtlige partiledere snakke om, er at vi er et samfunn med små forskjeller og med tilhørende høy grad av tillit. Vi stoler på hverandre i Norge. Vi stoler så mye på hverandre i Norge at vi har et parlament som er basert på utbytting. Det betyr at selv om de ulike partiene her i salen representerer grunnleggende ulike samfunnsinteresser, er vi enige om at forholdstallet partiene imellom skal være konstant, og på den måten kan Svein Roald Hansen, Sverre Myrli eller Olaug V. Bollestad reise til lokalsamfunn rundt omkring i Norge, delta i møter og møte folk flest – vel vitende om at de som er igjen i Stortinget, respekterer folkets valg av storting og f.eks. ikke prøver å kuppe noen avstemninger. Det er en grad av tillit en ikke finner i veldig mange andre parlamenter. Det er en grad av tillit som f.eks. ikke ville fungert i den amerikanske kongressen, der spillet rundt selve voteringen er en stor del av hele virket som folkevalgt.

Denne tilliten finnes ikke bare mellom politikere. Tilliten vi nyter utrolig godt av i Norge, er også mellom folk flest. I Norge legger folk igjen mobiltelefonen eller PC-en sin på kafébordet mens de går på toalettet, og de regner med at de som sitter rundt, passer på. Og i Norge kan du hvert år motta skattemeldingen din på mobiltelefonen. Du får en SMS fra staten der det står at dette skal du betale i skatt i år. Og hva svarer de fleste med? De svarer at ok, det er staten, og så betaler de det de skal i skatt. Det er helt utrolig. Kan dere se for dere et sånt system fungere i f.eks. Italia? Ikke noe stygt sagt om Italia, men graden av tillit mellom borgere flest og de offentlige institusjonene er nok betydelig lavere der.

Denne veldig høye graden av tillit har ikke kommet av seg selv. Det finnes det også god empiri på. Det er ganske gjennomgående at samfunn med små forskjeller også nyter større tillit mellom folk. Derfor har det noe å si hvordan samfunnets ledere bevilger seg selv godtgjørelser og privilegier, og hvordan vi politisk som folkets nasjonalforsamling behandler ulike typer saker.

Det har noe å si at representanten for det største regjeringspartiet sier at nei, det er for travelt på Stortinget til å behandle trygdeoppgjøret, som for tredje år på rad sørger for lavere kjøpekraft for pensjonister flest. Det samme partiet og flertallet dette partiet inngår i, har ikke noen problemer med å sette opp på Stortingets sakskart en økning av egen godtgjørelse på 21 000 kr. Det er ikke sånn at folk ikke legger merke til det – at Stortinget har tid til å ha en debatt om sin egen godtgjørelse, som for øvrig skal opp, men ikke har tid til å ha den minste debatt om at pensjonister flest i Norge får mindre å rutte med. De to sakene henger sammen, og over tid tror jeg det er skadelig for den tilliten folk føler overfor hverandre i Norge, hvis denne typen prioriteringer vedvarer i Stortinget.

Jeg sier ikke at den norske modellen kommer til å bryte sammen i år fordi Stortinget ikke har behandlet trygdeoppgjøret, men bevilger seg selv 21 000 kr i godtgjørelsesøkning. Jeg sier at det er et ledd i en utvikling som har gått over tid, der vi som stortingsrepresentanter tjener nesten det dobbelte av hva som er vanlig i Norge, der pensjonister må klare seg med mindre, og der vi bare så vidt er i gang med en pensjonsreform som gjør at stadig flere etter hvert vil merke at det blir tøffere, der stadig flere må stå lenger i arbeid, selv i yrker som sliter ut kroppen deres. Likevel må de stå lenger i arbeid for f.eks. å greie å få full opptjening. Den forskjellen merker folk seg. Det er jeg helt overbevist om.

Jeg skal dvele litt ved Arve Kambes uttalelser i forbindelse med trygdeoppgjøret. Han sa altså følgende da SV foreslo å få behandlet trygdeoppgjøret i Stortinget:

«Det er svært travelt i en rekke komiteer, og dette er et forslag som kunne vært foreslått og behandlet en rekke ganger tidligere i løpet av sesjonen.»

Jeg må bare legge til at det er litt vanskelig å få behandlet trygdeoppgjøret i Stortinget før trygdeoppgjøret har funnet sted, så akkurat hvordan representanten Kambe har tenkt da han argumenterte på den måten, kan han nesten gjøre rede for selv. Men han sa en ting til:

«Det er ikke noe hastverk med saken.»

Det er det jo fullt mulig å mene, men jeg vil si at det er når trygdeoppgjøret løper, når trygdeoppgjøret blir vedtatt, at det haster med å behandle saken. Vi kan godt ta en debatt i november i høst om årets trygdeoppgjør, men at det skulle ha noen særlig konsekvens, er jeg mer i tvil om. En enslig pensjonist som hadde 180 000 kr i inntekt i 2014, har tapt 10 700 kr på underreguleringen regjeringen har gjennomført av pensjoner i løpet av denne perioden. I samme periode har stortingsrepresentantene til nå bevilget seg selv 70 349 kr i lønnsøkning. La meg gjenta det tallet, for nå ser jeg at en del av representantene som er til stede i salen, ble ettertenksomme. Jeg gjentar det: En enslig pensjonist som hadde 180 000 kr i inntekt 2014, har tapt 10 700 kr på underreguleringen, og i samme periode har stortingsrepresentantene til nå gitt seg selv 70 349 kr i lønnsøkning.

Hvis presidentskapets innstilling til godtgjørelse i dag går igjennom, har den samlede økningen i godtgjørelse til en stortingsrepresentant nådd 92 023 kr – 92 023 kr i økning i løpet av en fireårsperiode. La meg formulere dette poenget på en annen måte, som jeg vet at presidentskapet vil sette pris på. Stortingspresidenten bemerket på Stortingets juleavslutning at vi her på huset hadde Oslos billigste cortado. Det har han helt rett i. Vi har Oslos billigste cortado. Hvorfor vi har en sterkt subsidiert cortado på Stortinget, skjønner ikke jeg, men vi har nå altså det. De som jobber på Stortingets kaffebar, yter glimrende service og er omtrent de blideste folkene jeg kjenner. De har også gleden av å selge oss en sterkt subsidiert cortado til en gruppe som har hatt en inntektsøkning på 70 349 kr de siste fire årene. En cortado på Stortinget koster altså 16 kr. For den lønnsøkningen Stortinget bevilger seg selv i løpet av denne perioden, kan en representant kjøpe 5 751 cortadoer i Stortingets kaffebar. Jeg vet at presidentskapet er glad i cortado, men det får da være måte på. Trenger man 15 cortadoer om dagen i lønnsøkning? Jeg synes ikke stortingsrepresentanter trenger 15 cortadoer om dagen i lønnsøkning.

Det går også an å illustrere tallet 92 023 kr på en annen måte, og se det fra en pensjonists ståsted. Stortingsrepresentantenes lønnsøkning i denne perioden er bare 1 300 kr unna å tilsvare en hel gang folketrygdens grunnbeløp – 1 G. Tenk det. Stortinget har i denne perioden bevilget seg selv en lønnsøkning tilsvarende en hel G.

Det er ikke bare SV-ere som reagerer på de lukrative ordningene politikere bevilger seg selv. Jeg har lyst til å bringe oppmerksomheten hen til Siv Jensen, vår alles finansminister, som i et intervju med Dagbladet den 14. januar i år, uttalte følgende om Stortingets lukrative pensjoner:

«Det er fullstendig umusikalsk at politikerne på Stortinget skal sitte og gi seg selv så gode vilkår …».

Var det en SV-er som sa dette? Det var ikke det. Det var lederen i Fremskrittspartiet og landets finansminister. Hun sa altså:

«Det er fullstendig umusikalsk at politikerne på Stortinget skal sitte og gi seg selv så gode vilkår …».

Det kan hende at finansministeren kun siktet til Stortingets tidligere gullpensjon. Det kan hende at hun kun mener at det er Stortingets pensjon som har vært umusikalsk god. Gjelder hennes uttalelse kun pensjon, eller kan det hende at hun snakket i litt bredere termer og også mente summen av de samlede ordningene vi på Stortinget bevilger oss selv? Ikke vet jeg, og jeg har ikke tenkt å legge ord i munnen på finansministeren. Hun er en veltalende finansminister som best svarer for seg selv, men hun har i hvert fall plassert ansvaret for stortingslønningene der det hører hjemme.

I spørretimen 24. mai i år sa Siv Jensen følgende:

«Det er ikke finansministeren som bestemmer finansministerens lønn, det er det Stortinget som gjør.»

Det har jo finansministeren helt rett i. Det svarte hun på et spørsmål fra SV om hennes refleksjoner rundt at hun til nå har hatt en lønnsøkning på over 90 000 kr i perioden. Siv Jensen svarte, som sant er, at det kan jo ikke hun noe for. Det er Stortinget som fastsetter godtgjørelsene for både stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister. Det er Stortinget som avgjør dette. Da begynner jeg plutselig å skjønne hvorfor Høyre var så sterke motstandere av å behandle årets trygdeoppgjør i Stortinget. For om Stortinget hadde vært like rause med pensjonistene som Stortinget er med Stortinget selv, ville mang en pensjonist kunne gledet seg over betydelige inntektsøkninger de siste årene – framfor det tapet i kjøpekraft som de har opplevd.

La oss følge dette tankeeksperimentet videre. La oss lufte den helt uhørte tanke – den helt uhørte tanke at stortingsrepresentantene for en stakket stund skulle behandles som en helt gjennomsnittlig pensjonist, at stortingsrepresentantene skulle si seg fornøyd med den samme økonomiske utviklingen som en helt gjennomsnittlig norsk pensjonist. Da ville regnestykket blitt sånn at stortingsrepresentantene i år skulle få en økning tilsvarende den en pensjonist med gjennomsnittlig pensjon får: en pensjonists 229 600 kr i inntekt multiplisert med utviklingen for pensjonister, som er 0,9 pst., hvilket gir 2 066 kr i økt godtgjøring. Nå er det mange glassblikk i Stortinget. Tanken på at en stortingsrepresentant skal tåle kronemessig samme økning som en gjennomsnittlig norsk pensjonist, er for flertallet i denne salen helt absurd. Jeg antar at enkelte nå tenker at jeg står her og bare prater tall. Det er helt utdefinert fra seriøs debatt at en stortingsrepresentant skal få bare 2 066 kr i økning på et år. Vi er jo stortingsrepresentanter. Én ting er at en gjennomsnittlig pensjonist må klare seg med mindre. En annen ting er at kjøpekrafta i samfunnet generelt går ned. Men at en stortingsrepresentant ikke skal få ti ganger så mye penger i økning som en gjennomsnittlig pensjonist, det er helt uhørt. Helt uhørt.

Er tanken på en lønnsøkning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer og statsministeren på 2 066 kr helt fjern, helt useriøs, i et land der vi er så stolte av at kongen tok trikken? Hvis ja, hvorfor er det sånn? Hvorfor er det rimelig at hundrevis av familier taper titusenvis av kroner på kuttene i barnetillegget for uføre forsørgere, men helt urimelig at stortingsrepresentanter, som lønnsmottakere og pensjonister flest, må stramme inn litt? Er budskapet Stortinget skal gi fra seg – med høy arbeidsløshet, med høy ungdomsarbeidsløshet, med økende forskjeller, med snart 100 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt – at innstramninger og kutt og lavere kjøpekraft og trangere budsjetter og litt billigere pålegg, det er for andre folk, det er ikke for stortingsrepresentanter?

Er Stortinget helt sikre på at det er et uttrykk for moderasjon, som presidentskapet hevder, å øke sin egen godtgjørelse med 21 000 kr i den økonomiske situasjonen Norge er i i dag, og i den økonomiske situasjonen folk flest opplever i dag? Er Stortinget helt sikre på det? Det tror jeg ikke. Jeg tror på valgmuligheter og valgfrihet. Derfor har SV fremmet tre ulike forslag, som jeg herved tar opp. Det er en meny av forslag som vil gi reell moderasjon i årets oppgjør for stortingsrepresentanter.

Forslag nr. 1 er vårt primære forslag. Det er at Stortinget, siden vi ikke gadd å behandle trygdeoppgjøret i år, finner oss i å få det samme kronemessige tillegget som en gjennomsnittlig norsk pensjonist får, altså 2 066 kr. Jeg ser på ansiktsuttrykkene rundt i salen at oddsene for gjennomslag for det forslaget er små, og derfor klinker jeg til med to forslag til. Det ene forslaget er at vi regulerer vår egen godtgjørelse med samme prosent som pensjonistenes. Det gir en økning på rundt 8 000 kr til hver enkelt stortingsrepresentant. Det synes jeg er ganske raust. Hvis det også blir urimelig for flertallet, har vi et forslag nr. 3. Det er at i tråd med den kronemessige lønnsveksten for en ansatt med gjennomsnittslønn i privat eller offentlig sektor samtykker Stortinget i at vi fastsetter godtgjørelsene i tråd med det kronemessige tillegget de har fått.

Jeg skulle ønske at hvert enkelt parti kom opp på denne talerstolen og forklarte hvorfor de har tenkt som de har tenkt, når de stemmer for sin egen godtgjørelse. Det er et politisk spørsmål. Resonnementet lønnskommisjonen selv bruker, viser at det er en politisk vurdering, ikke en automatisk, hva vår godtgjørelsesøkning skal være i år. Det skriver de jo selv. Jeg inviterer partiene til å ta ordet i denne ganske viktige debatten.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Karin Andersen (SV) []: Vi som sitter i denne salen, er folkevalgte. Hva betyr egentlig det? Hvem er det vi er valgt av, og hvorfor har de valgt oss hit? Hvis man ser på rekruttering til Stortinget og til nominasjonsprosessene i partiene, mangler det veldig sjelden folk som har lyst til å stille opp på Stortinget. Jeg vet ikke om noen som stiller til stortingsvalg fordi det er lønna de går etter. Hvis det hadde vært sånn at det er lønna man går etter når man skal stille til valg på Stortinget, tror jeg vi hadde fått et folkevalgt storting som i enda mindre grad representerer folket.

Men hvis det er sånn at denne folkevalgte forsamlingen, der jeg tror alle har latt seg velge fordi de er opptatt av politikk, når man skal fastsette godtgjørelser og goder til seg sjøl, ikke er obs på at man samtidig er den forsamlingen som fastsetter ytelser og hva folk skal leve av når de ikke har jobb, når de blir gamle, når de er uføre eller blir syke, hvis man ikke er obs på det når man fastsetter nye skatteregler, f.eks., for hvem som skal betale skatt, hvem som skal slippe, hvem som skal betale litt mer, og hvem som skal betale litt mindre, når dette begynner ikke å henge sammen i det hele tatt med dem man er valgt for, og man ikke sjøl er i stand til å leve med de ytelsene eller det nivået på inntekter som man forutsetter at andre skal klare å leve på, da er jeg redd for at dette er en utvikling som fører til mindre tillit, og at vi som er folkevalgte, i mindre og mindre grad representerer det folket vi er valgt av.

Det er slik som representanten Valen sa, at gjennomsnittet av befolkningen lever på helt andre – ja halvparten av våre – lønninger. Og de har altså fått en reallønnsnedgang nå – første gangen etter krigen. Og for pensjonistene har det altså vært lønnsnedgang tre år på rad, uten at Stortinget har villet ta tak i det. Det er jo folk som lever på svært lave ytelser eller inntekter, mange av dem. Noen av dem har også mye, men mange har lite. Det er altså inntekter vi fastsetter her i denne salen, akkurat sånn som vi fastsetter vår egen lønning.

Jeg har også hørt argumenter der man sier: Ja, men vi er så få, det spiller jo ingen rolle, det blir ikke noen penger av dette, og det er jo viktig for å rekruttere bredt, osv. Jeg oppfatter at lønningen i Stortinget er god. Det skal den også være. Men jeg har vel også sagt før at hvis det er sånn at man ikke klarer seg på de lønningene man får i Stortinget, så kan man ikke styre penger. Det er min ærlige mening. Det mener jeg virkelig, at dette er godt betalt for en av de mest interessante og privilegerte jobber det går an å ha i landet. Så rekker ikke det, er det kanskje motivasjonen som er feil. Ja, vi er få, så dette handler ikke om å velte statsbudsjettet, det handler ikke om milliarder, men det handler om tillit fra de menneskene som har valgt oss.

Så er det prosentregningen. Jeg testet dette ut på noen skolebarn i går, og jeg skal møte en klasse med skolebarn etterpå, jeg skal teste ut dette med prosentregning på dem også etterpå. For hvis én får 2 000 kr i lønnsøkning og en annen får 20 000 i lønnsøkning: Hvem får mest? Får de likt, sjøl om det prosentvise påslaget på utgangspunktet er likt? Hvem får mest? Jeg tror ikke jeg kommer til å finne et eneste skolebarn som er enig med den som sier at de får likt når den ene får 20 000 og den andre får 2 000. Og det er sånn at også skolebarn vet at når man går i butikken, handler man ikke for disse prosentvise påslagene eller avslagene i sin egen lønning, man handler for kroner og øre. Derfor er vi altså nødt til å se på hvordan en slik prosentvis økning øker forskjellene mellom folk. For det er det den gjør: Den øker forskjellen mellom stortingsrepresentantenes lønninger og vanlige folks lønninger, og den øker forskjellene mellom pensjonistenes inntekter og våre inntekter. Den eskalerer sterkt.

Jeg har også fundert litt og regnet litt – kanskje ikke så grundig som representanten Serigstad Valen – og ett av de områdene som min komité har ansvaret for, er bostøtta. Bare fra i fjor til i år er det altså 10 000 færre mennesker i dette landet som får bostøtte. Det er noen av dem vi snakker om når vi skal bevilge penger til pensjonistene, f.eks., og dem som har uføretrygd. Ja, hvordan i all verden har det kunnet gå for seg at det har endt opp sånn, når det bare i løpet av de siste årene har blitt 300 000 flere mennesker i dette landet, og når boutgiftene ikke akkurat har blitt lavere? Hvordan kan det da ha seg at vi nå i kroner og øre skal bruke mindre på bostøtte enn det vi gjorde i 2009? Ja, siden 2009 har vi jo blitt over 400 000 flere mennesker i dette landet, og boligprisene har økt.

Det er disse menneskene som skal betale den økte husleia si med mindre inntekt, som dette stortinget også har bestemt. Man har også bestemt at bostøtta, reglene og nivået på ytelsen skal være sånn at det er færre som får – det er altså 10 000 færre som får, bare fra i fjor. Det er den virkeligheten veldig mange andre lever i.

Jeg har nå vært på Stortinget i 20 år, og jeg håper å få lov til å fortsette også. Helt fra første stund har denne diskusjonen pågått. Først var det med pensjonene. Og jeg vet ikke hvor mange debatter jeg har vært i på Stortinget der man har blitt på grensen til mobbet for å ta opp at Stortinget hadde gullpensjoner som ikke hang sammen med hva slags pensjoner andre folk hadde, fordi det liksom skulle være så mye mer forferdelig for en stortingsrepresentant å stå i en jobb noen år og så kanskje miste den. Ja, det opplever da andre folk også. Det var så veldig spesielt å sitte på Stortinget, at der måtte vi tjene opp pensjonen vår på tolv år. Nei, det er ikke det. Jeg har hatt andre jobber også, jeg har jobbet i barnehage. Det var mye dårligere lønn, og det var mye dårligere pensjon. Det falt meg f.eks. ikke et sekund inn at jeg skulle gjøre en dårlig jobb fordi jeg hadde dårlig lønn og dårlig pensjon. Men det er jo folk som må slutte i jobben der også. De som jobber i privat næringsliv, opplever jo dette veldig ofte, at de må slutte i jobben og kanskje ikke har god pensjonsopptjening. Vi holdt altså på i mange perioder før vi fikk ende på dette, og etterpå går f.eks. Siv Jensen ut i avisen og akker seg over at det var da forferdelig at Stortinget satt og holdt på sånn med sine egne pensjoner – fra det partiet som var aller mest for å beholde de gullpensjonene vi hadde, og der den tidligere lederen til og med har tatt sin pensjonssak helt til Høyesterett for å beholde sine privilegier. Og nå har Stortinget endelig gått med på det. Den kampen har SV tatt hele vegen og etter hvert fått overbevist de andre om at er nødvendig.

I dag bruker vi litt tid på dette fordi vi ser en utvikling nå, gradvis, mot at forskjellene øker i samfunnet. Jeg opplever ikke at Stortingets flertall er nok oppmerksom på dette og ser på farene ved det. Det er i sak etter sak etter sak slik at de som har vanskelige liv, skal motiveres med incentiver som gjør at de blir fattigere, mens de aller mest velstående og de som har høyest lønninger, de friskeste og sprekeste og sterkeste i samfunnet, skal motiveres med skatteletter og med høye lønninger og belønninger. Det er en oppskrift på økende forskjeller som ikke er et gode.

Jeg skal avslutte nå, men jeg har lyst til å si til slutt, til alle dem som holder på med denne urettferdige retningen på politikken som også vil gjøre at samfunnet får større forskjeller, og at samholdet mellom oss og fellesskapet svekkes – jeg vil bare minne om én ting: Ingen har garanti verken for fred, helse, jobb eller familieforhold, og unge er vi vel neppe evig heller. Hvor vi er født, har vi ingen innvirkning på. Land der forskjellene er små og sikkerhetsnettet godt, gjør det bedre. Det kan vi i denne salen her sikre. Likestilling og likeverd gir tryggere samfunn og utløser krefter og evner som ikke kommer fram i samfunn der de sterkeste og rikeste får forsyne seg først, og der de rikeste og friskeste ikke bidrar like mye til fellesskapet, men drar ifra i egen retning. Det kan dette stortinget gjøre noe med.

Hvorvidt vi skal lykkes framover som land, handler om å sikre gode muligheter til utdanning, helsehjelp og trygghet til folk, og kanskje det aller viktigste: at alle blir behandlet med respekt, likeverdig, og ikke blir omtalt på en måte som gjør at de er uglesett og utstøtt. Å være en del av dette fellesskapet utløser stor vilje til å bidra og delta og ta ansvar for seg sjøl og andre. Det må Stortinget også gjøre i en sak som handler om hvor mye vi sjøl skal tjene.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å tegne meg til denne saken, men da jeg hørte representanten Valens innlegg, var det vanskelig å la være. Det var en interessant historiefortelling, men dog ikke en som jeg kjente meg helt igjen i.

Det er en kjent sak at SV var imot pensjonsreformen. Pensjonsreformen er viktig, og grunnen til det er at vi trenger et bærekraftig pensjonssystem også for fremtidens pensjonister. Hvis man ser på det systemet et bredt flertall i denne salen har vedtatt, kan det ikke være noen som helst tvil om at det er Snorre Serigstad Valens og min egen generasjon som virkelig kommer til å merke effekten av pensjonsreformen. Det ligger en mekanisme inne som gjør at også dagens pensjonister tar en liten del av den omleggingen som fremtidens pensjonister skal ta del i. Det mener jeg er riktig.

I 1967, da folketrygden i sin nåværende form ble innført, var pensjonsalderen 70 år, men gjennomsnittlig levealder var 75 år. Nå var det rett nok noen som pensjonerte seg tidlig også da, men forventningen var at man skulle være pensjonist i fem år. I tillegg begynte man kanskje å jobbe når man var 20 år. I dag er det ikke uvanlig å begynne å jobbe når man er langt oppi 20-årene. Reell pensjonsalder i Norge, inklusiv uførepensjonister, er 58 år, eller der omkring, og gjennomsnittlig levealder nærmer seg 85 år. Dette bildet har endret seg fundamentalt, og pensjonsreformen er et nødvendig virkemiddel for å sikre at også fremtidens arbeidstakere får sin pensjon.

Det er interessant at representanten Valen angrep regjeringen her forleden fordi vi ga skattelette til pensjonister. Det er en side av regnestykket når han viser omsorg for pensjonistenes kår som han overhodet ikke tar med. Siden 2013 er det altså gitt vel 2,5 mrd. kr i skattelette til pensjonistene, og i tillegg kommer de 840 mill. kr som blir gitt i revidert nasjonalbudsjett. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister økte med 8 000 kr per par fra 1. september 2016, minstepensjonen til enslige økte med 4 000 kr fra 1. september 2016, og vi øker med ytterligere 4 000 kr fra 1. september 2017. Dette er momenter som representanten Valen velger glatt å se bort fra når han omtaler pensjonistenes kår.

Det var også mye annet som ble sagt i representanten Valens innlegg som kanskje må kunne sies å gå litt utenfor tema – stortingsrepresentantenes lønnsoppgjør. Når det likevel ble sagt, føler jeg behov for å kommentere på det. Blant annet ble det stilt spørsmål ved regjeringens og samarbeidspartienes politikk for dem som trenger samfunnets felles hjelp aller mest. Til det er det å si at det er ingen regjering i nyere tid som har gjort mer nettopp for å hjelpe særlig barn i fattige familier, men også dem som er svakest stilt. Se bare på hvordan behandlingstilbudet til dem som sliter med rus og psykiske problemer, har blitt vesentlig bedre gjennom bl.a. kortere ventetider, barnehage er blitt billigere for familier med dårlig råd, og helsekøene er redusert med 80 000 de siste fire årene. Sist Høyre satt i regjering, gikk de ned med 50 000, men i mellomrommet – da Snorre Serigstad Valens parti styrte – gikk de opp. Dette rammer også de svakeste blant oss.

Det ble også sagt noe, ikke minst fra representanten Karin Andersen, om at de som har mest fra før, slipper unna og bidrar mindre og mindre til fellesskapet. Vel, de 10 pst. rikeste i Norge bidrar med nesten 40 pst. av skatteinngangen. Det er en ganske stor andel av de totale skatteinntektene som Norge har, og de totale skatteinntektene har økt med vel 65 mrd. kr siden 2013. Det betyr 65 mrd. kr mer som vi kan bruke på velferd og andre viktige samfunnsoppgaver.

Verdiene må skapes før de kan deles. Det perspektivet synes å være fraværende i representanten Valens argumentasjon.

Vi snakker egentlig om lønnsoppgjøret for stortingsrepresentanter, så jeg skal gi meg der i respekt for forretningsordenens § 55. Bare en anmerkning til slutt: Det er under denne regjeringen opprettet en ordning hvor man frivillig kan betale inn ekstraskatt. Det kan kanskje være et tilbud som representanten Valen kan benytte seg av, dersom han føler at godtgjørelsen er i overkant høy.

Presidenten: Presidenten vil igjen minne om forretningsordenens § 55. Presidenten føler egentlig nå at vi har fått både et innlegg og et motinnlegg slik at balansen skulle være opprettet, og anmoder nå sterkt om at man holder seg til det som saken dreier seg om.

Kirsti Bergstø (SV) []: Takk til representanten Astrup som tok ordet i saken.

Først en kommentar til synet på pensjonsreformen. For her er det et spørsmål der høyre- og venstresiden ofte skiller lag, nemlig om vi har råd til framtidens velferd, om vi har råd til en trygghet som skal sikre alle også i framtiden, og også om vi i en tid der flere blir eldre, har råd til framtidens velferd. Tidligere Unge Høyre-ledere har vel også vært med på å skrive bøker som «Velferd etter velferdsstaten», og både Unge Høyre og Høyre har vært aktive debattanter for nettopp å fremme det synet at velferd er noe framtiden ikke har råd til, og at man skal vise solidaritet med kommende generasjoner. Men i et sånt budskap og i en sånn politikk er man også usolidarisk på tvers av klasse og på tvers av kjønn. Og det er jo nettopp framtidens generasjoner som taper på pensjonsreformen, som taper på at premisset er kutt i framtidens pensjon…(presidenten avbryter).

Presidenten: Pensjonsreformen står ikke på dagsordenen i dag, så jeg ber representanten Bergstø holde seg til den saken som er på kartet.

Kirsti Bergstø (SV) []: Derfor var det nødvendig å knytte en kommentar til representanten Astrups innlegg, for jeg syntes det var overraskende lite innhold rundt den saken vi faktisk diskuterer i dag, i representanten Astrups innlegg. Jeg var jo veldig spent på, da Høyre tok ordet, hvordan det vi diskuterer i dag, skulle forsvares. Det er fremdeles et forsvar jeg savner. For jeg vil oppfordre til å ta ordet for nettopp å begrunne hvorfor det er riktig at vi i dag skal bevilge oss selv det tillegget som er foreslått. Jeg vil oppfordre til å ta ordet fra landets viktigste talerstol og faktisk forsvare det overfor de tusener av mennesker som har opplevd reallønnsnedgang, og forklare hvorfor det er rimelig at Stortinget i dag tildeler seg selv mer enn ti ganger så mye som en gjennomsnittlig pensjonist har fått gjennom trygdeoppgjøret. Det er jo en talende stumhet i denne saken, i dette spørsmålet, om hvor mye vi skal øke vår egen godtgjørelse, og på mange vis øke avstanden mellom vanlige folk og landets folkevalgte. For det blir en avstand når de som har mest, får prosenter og ikke kroner, og det blir en avstand når vi har dokumenter til grunn for saken vi behandler i dag som hevder at prosentene burde vært større – uten å dvele ved om det kanskje er statens lederlønninger som burde vært bremset i galoppen; det hadde det også vært interessant å høre noen synspunkter på fra representantene fra de ledende partiene, fra regjeringspartiene.

Jeg tror ikke det er sånn at spennende, interessante, faglig utfordrende stillinger med tillit og med ansvar innenfor forvaltning og viktige samfunnsoppdrag ville vært ubesatt om staten hadde magemål i sine lederlønninger. Noen hevder at det er nødvendig for å få de beste. Det mener jeg mangler forskningsmessig belegg. Jeg ser ingen grunn til at noen statlige ledere skal være over eller på linje med statsministeren, for hvis det er sånn at ansvar er begrunnelsen, hvis det er sånn at det er viktigheten av arbeidet, bør det jo være et tydelig tak, og det bør være et tak man også kan samle seg om, og ikke bare en kritikk av at himmelen ikke er høy nok for dem som har mest fra før. For hvem har vel egentlig en viktigere jobb her i landet, med mer ansvar, enn nettopp statsministeren? Det er et prinsipp SV har fremmet flere ganger, men som jeg savner oppslutning rundt.

Det er ikke bare avstanden i lønn, i økonomi, i mulighetene som ligger i penger, som øker. Forskjellene i samfunnet øker. Forskjellene i samfunnet øker, og det er en direkte konsekvens av den økonomiske politikken som føres. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn å leve i, det er samfunn der folkehelsen jevnt over er bedre, der kriminaliteten jevnt over er lavere, og der tilliten jevnt over er større mellom folk. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn å leve i for alle, enten man er fattig eller rik. Og det burde jo være et mål å skape samfunn med små forskjeller, men vi ser at dagens regjering gjør det motsatte. Det ser vi i arbeidslivet, det ser vi gjennom angrepet på den loven som skal beskytte arbeidsfolk i arbeidslivet, nemlig arbeidsmiljøloven – en vernelov, en lov som skal sette rammer for arbeidsdagen og for arbeidslivet på en måte som gjør at vi kan gå på jobb uten å risikere helse, uten å være usikker, uten å ha uforutsigbarhet i dagen. Det er hensikten med arbeidsmiljøloven. Der har regjeringen gått til angrep, bl.a. gjennom å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser. Det øker forskjellene fordi det gjør at færre får muligheter. Det gjør at ungdom f.eks. blir stående uten boliglån. Man kan jo bare forsøke seg på å komme til banken med en midlertidig kontrakt og håpe på huslån. Det skjer ikke. Og om de ikke flirer av deg, så åpner de i hvert fall pent døra og ber deg komme tilbake når du har finansieringen i orden og en sikker inntekt. Og om noen skulle være så heldig – eller uheldig – å ha en voksende kul på magen samtidig som kontrakten er i ferd med å løpe ut, er det liten sannsynlighet for at man får fornyet den i en midlertidig stilling. Man bærer fram et nytt liv med usikkerheten om man kan forsørge seg selv og ungen sin fordi arbeidet tar slutt når kontrakten tar slutt. Det skaper større forskjeller, det skaper en mer utrygg hverdag og et mer utrygt arbeidsliv.

Og mens vi har hatt rekordhøy arbeidsledighet, har næringsnøytralitet vært mantraet. Så istedenfor å møte ledige oppgaver med ledige hender, har man ført en passiv næringspolitikk som har forlenget lidelsen. Dette kombinert med en sentraliseringspolitikk der man hevder å flytte arbeidsplasser ut, mens det i sannhet er å bryte opp fagmiljøer i hovedstaden og plassere dem litt rundt omkring mens det store antallet arbeidsplasser sentraliseres, skaper også større forskjeller. Det skapes større forskjeller med den politikken som føres i dag.

Det ser vi også gjennom velferden, gjennom de velferdskuttene som rammer vanlige mennesker i dette landet. Og de som har minst, rammes mest. Vi ser det gjennom at man f.eks. har fjernet feriepengeopptjeningen på dagpenger, noe som gjør at de som er arbeidsløse, ikke bare har en usikker økonomisk situasjon, at man sliter med å betale både bolig, brød og bukser etter hvert, men at man også må se ungene i øynene og si at det blir ikke ferie, for pappa mistet jobben i fjor, og regjeringen har bestemt at de som er arbeidsløse, ikke skal få noe ekstra til ferie – hilsen Siv og Erna. Det er en politikk for økte forskjeller. Vi ser også at å redusere overgangsstønaden både når det gjelder lengde, og når det gjelder muligheten for å komme inn i ordningen, er med på å øke forskjellene, for det er en ordning som skal få aleneforsørgere til å stå i arbeidslivet med begge bena trygt plantet, der man skal ha muligheten til kompetanseheving, til utdanning, for nettopp å kunne forsørge seg selv og ungen sin. Det har man redusert i tid, det har man redusert inngangsporten til. Og kanskje det mest smålige: å redusere barnetillegget til de fattigste uføre. Og barnetillegget er akkurat det ordet sier, nemlig et tillegg for å ha barn – det tillegget som skal sikre at ungen din kan fortsette på fotballtreningen når det har blitt vår, og vinteren har gjort føttene større. Det er en politikk for økte forskjeller. Det er også politikken som føres gjennom de økonomiske prioriteringene, gjennom 21 mrd. kr i skattelette til dem som har aller mest fra før, og mindre til fellesskapet, mindre til å sikre trygghet, tette gapet og heller forminske forskjeller framfor å forsterke dem. Det føres en politikk for økte forskjeller.

Presidenten: Dette er ikke en generell debatt, det er en debatt om våre godtgjørelser. I § 55 – presidenten må få referere til den – står det at den som har ordet, retter det til presidenten, og at taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt. Jeg vil anmode om at man har respekt for Stortinget og Stortingets forretningsorden, og har det i fortsettelsen, ellers ser presidenten seg nødt til å avslutte debatten.

Kirsti Bergstø (SV) []: Min respekt for Stortinget kan ikke trekkes i tvil, og absolutt ikke min respekt for forretningsordenen, men jeg vil allikevel bruke muligheten til å snakke om det som er vår tids største utfordring, nemlig de økende forskjellene, og en del av det vi diskuterer i dag, nemlig vår egen godtgjørelse, er et skritt i retning av økte forskjeller fordi vi i dag skal bevilge oss selv ti ganger så mye som en gjennomsnittlig pensjonist har fått i økning gjennom trygdeoppgjøret, og da er det naturlig å forvente et forsvar for det. Da er det naturlig å ønske at noen faktisk tar til orde og forteller hvorfor det er riktig at vi skal ta det grepet i dag, hvorfor det er sånn at vi skal bevilge oss selv midler som andre mennesker ikke har mulighet til å få, gjennom aktive politiske grep, og det mener jeg er en debatt som hører hjemme fra landets viktigste talerstol. Og det er en utfordring som jeg håper at de partiene som støtter denne lønnsutviklingen, også skal forsvare.

Det er også sånn at virkningen skjer fra samme dato som når pensjonistene blir avspist med et av tidenes dårligste trygdeoppgjør, et oppgjør man ikke trodde var mulig skulle finne sted da pensjonsreformen i sin tid ble diskutert, fordi det ble sett på som rent teoretisk at man kunne ende opp med redusert kjøpekraft. Fra samme dato som pensjonistene skal avspises med tidenes dårligste trygdeoppgjør, etter flere år på rad med dårlige oppgjør, skal vi berike oss selv, og det mener jeg er et politisk veivalg, det er et samfunnsvalg, og det er også et valg om hvorvidt man ønsker en politikk for økte forskjeller og økte avstander eller om man faktisk ønsker å ta grep for å tette gapet.

Så er det sånn at vi har hatt pensjonspolitisk gjemsel i dette stortinget etter at den nye regjeringen kom. Det er en debatt vi har forsøkt å reise gang på gang, nettopp fordi trygdeoppgjøret avgjør hva man har å leve av. Men jeg registrerer at det er større interesse for å la sin egen godtgjørelse øke i stillhet enn for å diskutere de økende økonomiske forskjellene mellom folk i dette landet.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Jeg kan forsikre presidenten om at jeg skal forholde meg til forretningsordenens § 55, som sier:

«Taleren bør holde seg strengt til den saken som er under debatt.»

Da vil jeg henlede oppmerksomheten på grunnlaget for saken, som er lønnskommisjonens forslag til godtgjørelse fra 1. mai 2017. Her heter det:

«Kommisjonen har i likhet med tidligere år innhentet opplysninger fra flere hold for å kartlegge lønnsutviklingen i norsk arbeidsliv, både fra privat og offentlig sektor.»

Senere i framlegget gjør lønnskommisjonen sine egne, subjektive vurderinger av hva som er en musikalsk framgangsmåte for å fastsette godtgjørelser til Stortinget. De skriver:

«Selv om det er kommisjonens oppfatning at godtgjørelsen til regjeringens medlemmer over noe tid bør oppjusteres for å komme i bedre samsvar med sammenlignbare lederlønninger i staten, anser kommisjonen at heller ikke 2017 er det rette tidspunktet for å heve godtgjørelsen (…).»

Bakgrunnen for dette er at nettopp kommisjonen selv peker på den økonomiske situasjonen vanlige norske lønnstakere befinner seg i. Det må helt åpenbart være slik at å diskutere utviklingstrekkene i lønnsutviklingen til folk flest i samfunnet, pensjonister og lønnsmottakere er relevant for å diskutere fastsettelsen av Stortingets lønn.

Her oppe på galleriet sitter det en gjeng ungdommer. De skal, som representanten Astrup var inne på, jobbe mye lenger enn det tidligere generasjoner har måttet gjøre for å tjene opp full pensjon. Er hvor lenge de må jobbe for å få en like god pensjonstilværelse som stortingsrepresentanter får, ikke å anse som relevant for saken når vi diskuterer Stortingets økonomiske ordninger for seg selv? Selvfølgelig er det relevant – selvfølgelig er det relevant for denne saken at forskjellene i Norge øker. Selvfølgelig er det relevant at vi snart passerer 100 000 barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt. Selvfølgelig er det relevant å peke på at reallønnsutviklingen for folk flest i Norge i fjor var negativ.

Det er derfor kommisjonen selv slår fast at de heller ikke i år foreslår den massive økningen i godtgjørelser for stortingsrepresentanter som de signaliserer at de egentlig kunne tenkt seg. I lønnskommisjonens og presidentskapets oppfatning er det slik at dette er et moderat oppgjør. Og hvis de kan legge fram en sak og argumentere på den måten, må da ett av partiene på Stortinget kunne si at nei, vi mener det er langt mer rimelig at Stortinget nøyer seg med den kronemessige økningen de unner en vanlig norsk pensjonist. Det er strengt tatt å forholde seg helt til saken.

Så er jeg veldig glad for at representanten Nikolai Astrup tok ordet, for nettopp i dette saksframlegget går det fram at det ikke er en automatisk justering av Stortingets godtgjørelser som finner sted. Det er en subjektiv vurdering presidentskapet har gjort av den rådende politiske situasjonen, som ligger til grunn for hva de synes er en korrekt fastsettelse av Stortingets godtgjørelse for 2017. Det må bety at hver enkelt representant i salen i dag som skal stemme over disse godtgjørelsene, har en mening om hva som er riktig nivå på Stortingets godtgjørelser for 2017. Vi følger ikke en fast tabell. Vi følger ikke en formel. Vi gjør en vurdering.

Presidentskapet ønsker – selvfølgelig – at Stortinget skal slutte seg til presidentskapets vurdering. Men da kunne jeg ønske meg at presidentskapet deltok litt mer aktivt i debatten. Hvordan har presidentskapet reflektert, og vurdert, når de har lagt kommisjonens innstilling til grunn? Grunnen til at jeg spør, er nettopp at det er kommisjonen som bringer politikk inn i bildet. Det er kommisjonen som sier at gitt den økonomiske situasjonen folk flest i Norge befinner seg i, vil den nøye seg med en økning i godtgjørelsen på 21 000 kr.

Astrup kom med en interessant oppfordring, og det var å benytte seg av ordningen for innbetaling av frivillig skatt som regjeringen – kanskje særlig Fremskrittspartiet – har vært så smart å innføre. Det må jeg si: Jeg har stor respekt for den typen politiske manøvrer. Den var smart. Men så er det slik at vi representanter fra SV betaler ekstra frivillig skatt. Vi har en partiskatteordning som gjør at vi betaler om lag 80 000 kr hvert år i tillegg til den skatten andre stortingsrepresentanter betaler. Representanten Karin Andersen, som hadde ordet litt tidligere i dag, har bare siden 2001 betalt om lag 1,15 mill. kr i ekstra skatt på sin inntekt.

Jeg skal være ærlig og si at hovedårsaken til at vi benytter oss av denne partiskatteordningen, er at vi er et lite parti som trenger de inntektene. Men en annen viktig grunn er at det bør være et mål at stortingsrepresentantene lever et liv som ikke er fullstendig atskilt fra den livsstilen folk flest har – de menneskene vi er valgt av, de menneskene vi representerer. Det skal ikke være slik at folk kvier seg for å gå ut av Stortinget, men tvert imot blir sittende i periode etter periode av økonomiske grunner – fordi man kan gå med stort økonomisk tap når man går ut. Å sitte på Stortinget er et privilegium. Å sitte på Stortinget er et stort ansvar. Å sitte på Stortinget lønnes ikke primært i penger, det lønnes i den tilliten en er gitt av sine velgere, det en skal forvalte.

Det stemmer, det som representanten Astrup var inne på, at pensjonistene i Norge har fått 2,5 mrd. kr i skattekutt i løpet av perioden. Det han ikke nevnte, var at 80 pst. av de skattekuttene er kutt i formuesskatten. Det er det sikkert mange pensjonister med lave folketrygdpensjoner og minstepensjonister som blir kjempeglade for – eller ikke. Det representanten Astrup nevnte, var at innretningen på de skattekuttene er den samme som innretningen på de øvrige skattekuttene regjeringen har stått for i denne perioden: en ekstremt skjev fordelingsprofil – en så skjev fordelingsprofil at jeg ville hatt problemer med å finne det på på forhånd. Hvis jeg hadde advart mot fordelingsprofilen i høyresidens skattepolitikk de siste fire årene, i valgkampen i 2013, ville Høyre sannsynligvis sagt at jeg drev med skremselstaktikk. Det er altså sånn – som jeg gjorde rede for tidligere i dag – at den rikeste promillen i Norge har fått mer enn 200 000 kr hver i skattekutt. At en stor andel av de samlede formuesskattekuttene i Norge da har tilfalt pensjonister – de rikeste pensjonistene – er ikke et argument for at den vanlige, jevne norske pensjonist har fått det noe bedre. De har tapt kjøpekraft.

I stedet for å få en debatt om hva pensjonistene mener om regjeringens politikk, kan vi se på protokolltilførslene fra trygdeoppgjøret, der Unio, Forsvarets seniorforbund og Seniorsaken skriver følgende:

«Unio, Forsvarets seniorforbund og Seniorsaken viser også til kravet om at regjeringen legger fram trygdeoppgjøret til reell behandling i Stortinget før sommeren. Dette er nødvendig for at Stortinget kan se reguleringen av grunnbeløpet og pensjonene i sammenheng med behandlingen av Revidert budsjett for 2017.»

Det skjedde altså ikke.

De skriver også:

«Organisasjonene mener dagens regulering bidrar til å svekke oppslutningen om Pensjonsreformen.»

YS skriver følgende:

«Strukturelle effekter i arbeidsmarkedet har preget TBU-tallene for lønnsvekst i 2016 på en slik måte at det er god grunn til å anvende reguleringsforskriftens bestemmelser om «særlige forhold» ved reguleringen i 2017.»

LO skriver følgende:

«LO er skuffet over Regjeringens manglene vilje til en omlegging av reguleringen, som gir mindre svingninger i inntektsveksten til pensjonistene og er bedre forankret i den økonomiske utviklingen på lengere sikt.

LO beklager videre at pensjonistene i år ikke sikres realinntektsvekst, og peker særlig på situasjonen for minstepensjonistene.»

Akademikerne skriver følgende:

«Akademikerne viser til muligheten reguleringsforskriften gir for å ta hensyn til «særlige forhold».»

De skriver videre at det er

«dokumentert at struktureffekter har trukket den målte lønnsveksten ned».

Videre skriver de:

«Vi er skuffet over at regjeringen ikke følger opp dette.»

Dette er, i likhet med godtgjørelsen vi vedtar i dag, politiske valg flertallet i Norge har tatt. Det politiske flertallet i Norge har bestemt seg for at det er greit at den jevne pensjonist får lavere kjøpekraft tre år på rad. Det politiske flertallet i Stortinget har samtidig bestemt seg for at det ikke er viktig nok til å ha en debatt om i Stortinget. Og det samme politiske flertallet sier i dag at det er viktig nok å få økt godtgjørelsen til Stortinget, til at vi skal sette av tid til en debatt om det, og at vi, i kraft av vår posisjon, fortjener ti ganger så mange kroner i tillegg i år som det en gjennomsnittlig norsk pensjonist får.

Astrup har helt rett i én ting. Han sa:

«Verdiene må skapes før de kan deles.»

Det har han helt rett i, men at det skulle være relevant for fastsettelsen av stortingsrepresentanters godtgjørelse, har jeg problemer med å forstå. Det er ikke stortingsrepresentanter som skaper verdier. De som skaper verdiene i samfunnet, sitter ikke i denne salen. De bygger hus, de vasker, de jobber i prosessindustrien, de er fiskere, de jobber på oljeplattform, og de har alle måttet tåle reallønnsnedgang – i motsetning til stortingsrepresentantene. Og nettopp det at de har måttet tåle reallønnsnedgang, brukes av lønnskommisjonen og presidentskapet selv som argument for at vi i år skal vise moderasjon og bare bevilge oss selv ti ganger så mye penger som en gjennomsnittlig norsk pensjonist får.

Jeg synes det hadde vært verd å høre refleksjonene fra partiene som skal stemme for dette i dag, rundt hvorfor de synes det er et moderat oppgjør.

Presidenten: Da vil jeg takke representanten Serigstad Valen for at han i sitt innlegg holdt seg til § 55.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg kjem også i mitt innlegg til å halde meg strengt til Stortingets forretningsorden § 55. Eg kjem til å halde meg til det denne saka strengt tatt gjeld.

Det er jo ulike vurderingar av kva som faktisk gjeld her. Dei fleste har vel berre tenkt at dette skal vere ei sak ein skal gå forbi i stillhet, og at dette ikkje er ei sak ein faktisk skal diskutere – at ein faktisk skal ta tak i dei vurderingane kommisjonen har gjort, at ein faktisk skal sjå seg sjølv i spegelen når ein fastset den økte godtgjersla til stortingsrepresentantane. Men ein skal ikkje blande ubehag med forretningsordenen, ein skal ikkje blande denne saka med ubehag. Eg har full respekt for det ubehaget enkelte føler, men det er irrelevant for denne saka. Det som er relevant for denne saka, er lønsutviklinga i samfunnet, og at vi som stortingsrepresentantar ser oss sjølve i spegelen ut frå den utviklinga.

21 600 kr er det vi skal stemme over i dag. Vi i SV har andre forslag, f.eks. det mest imøtekomande, at vi skal ha den same lønsutviklinga i kroner og øre som gjennomsnittet av lønsgruppene i samfunnet – da er vi nede i 14 000 kr. Elles føreslår vi at vi skal vise lojalitet overfor dei som verkeleg har kome dårleg ut i den lønsutviklinga som har vore dei siste tre åra, nemleg pensjonistane, ved at vi skal ha den same lønsutviklinga som dei. Det ville vere å vise ein lojalitet til kven vi representerer. Men i staden skal Stortinget fortsetje å vedta ein stor lønsauke til seg sjølv – 21 600 kr – mens resten av befolkninga får vesentleg mindre. Vi ligg i det heilt øvre sjiktet i samfunnet.

I ei tid der ein ber partane i arbeidslivet vise moderasjon, aukar vi meir enn det til oss sjølve. Vi er no inne i ei utvikling der ein stadig større del av inntektene frå verdiskapinga i dette samfunnet blir flytta frå dei som har mindre i inntekt, til dei som har meir i inntekt – frå folks ærlege arbeid over til kapitalen. Dette ser vi klart dersom ein går inn i saka og ser den statistikken kommisjonen byggjer denne saka på, at dette er samfunnsutviklinga.

Det er den kapitalintensive delen av det norske samfunnet som det blir jubla for, mens den arbeidsintensive delen blir svekt. Eg vil også berre seie at representanten Astrup jo har heilt rett: Ein må skape verdiar før ein kan begynne å fordele. Det er faktisk arbeid som skaper verdiar. Kapital er ikkje det som skaper verdiar. Det er folks ærlege arbeid som må vere utgangspunktet for all verdiskapinga i dette samfunnet.

Som ein gründer – som vi elles jublar for – sa til meg nyleg: Vi som ikkje har mykje pengar, vi må inn tidlegare og tidlegare i prosessar før kravet om kapital skyv oss ut. Det er verdt å merke seg at også gründerar – folk som ikkje har mykje kapital, men har ein god idé og mykje arbeidsinnsats – no merker at dei blir skubba tidlegare og tidlegare ut av prosessane på grunn av at kravet om kapital aukar og aukar etter kvart som ideen kjem ut i livet. Denne utviklinga ser vi på samfunnsområde etter samfunnsområde. Kvifor skjer det? Jo, det skjer fordi alt mellom himmel og jord skal bli gjort til ein marknadsplass og bli påført gjeld.

Dette er heilt relevant for den diskusjonen vi har, for når ein ser på korleis inntektsutviklinga er i samfunnet, ser ein at stadig meir av inntektene blir knytte til gjeld. Vi ser dette i bustadmarknaden, der dereguleringa gir vanvitige prisar og skyhøge lån som fører til at stadig meir av inntekta til folk går direkte til å betene finanskostnader. Aldri tidlegare har like mykje av inntekta vår gått til å bu, eller sagt på ein annan måte: Aldri tidlegare har finansverda tent like mykje på heimane til folk.

Ved å gjere vanlege ting i samfunnet om til finansobjekt og ved å deregulere samfunnsområde får ein denne utviklinga. Resultatet er alltid at det er dei som sit øvst ved bordet, som vinn. Og der sit vi. Dei andre, vanlege arbeidsfolk, er taparar.

Det er akkurat denne utviklinga vi set eit godkjent-stempel på i dag ved å auke våre eigne inntekter ufatteleg mange gongar meir enn for dei som har minst i dette samfunnet. Vi ser altså annleis på vår eiga inntekt enn inntekta til vanlege folk. Vi erklærer at vi er ein del av denne eliten. Vi vil vere med på deira lønsgalopp. Kvar er lojaliteten?

Berre for å kaste litt lys over samfunnsutviklinga på nokre viktige område som Stortinget har eit vesentleg ansvar for, ønskjer eg å trekkje fram tre eksempel for inntektsutviklinga, for tre grupper. Den eine er kvinner, den andre er bønder, og den tredje er fiskarar.

Det er ei kjensgjerning – det har Stortinget erklært i tidlegare behandlingar – at vi har ein kjønnssegregert arbeidsmarknad i dag, der kvinner i dei kvinnedominerte yrkene tener vesentleg mindre enn i dei mannsdominerte. Løna til kvinner er no 87 pst. av løna til menn, målt som forskjellar i timeløn. Fram til midten av 1980-åra var det ein kraftig reduksjon i timelønsforskjellen mellom kvinner og menn, men dei siste tiåra har utviklinga stort sett stått stille.

Årsakene til kjønnsforskjellane i timeløn er mange og samansette. Kjønnsforskjellane i løn er størst blant to grupper: fagutdanna og dei med høg utdanning. Menn med fagutdanning tener langt betre enn kvinner med fagutdanning. Dette blir bl.a. forklart med at mannsdominerte fagutdanningar typisk fører til betre betalte jobbar i privat sektor, mens kvinnedominerte fagutdanningar fører til dårlig betalte jobbar innanfor helse- og omsorg og utdanning i offentleg sektor. Blant høgt utdanna finn vi typisk menn i høgt løna jobbar i privat sektor og kvinner i relativt sett dårlegare lønte jobbar i offentleg sektor. Det er faktisk slik at også timelønsforskjellar mellom kvinner og menn stig høgare i inntektsfordelinga, også når vi ser på forholdsvis like kvinner og menn. Menn får altså høgare avkasting av si investering i utdanning i arbeidslivet over hele lønsfordelinga, men mest på toppen. Rundt ein firedel av lønsforskjellane mellom kvinner og menn som har like lang utdanning og er i same alder, kan bli ført tilbake til lønsforskjellar mellom næringar, men det finst også lønsforskjellar innanfor næringar. Finansnæringa har dei største timelønsforskjellane, der tener kvinner berre 70 pst. av løna menn får for same type jobb, ansvar og utdanning.

Det er også andre faktorar enn kvar ein er på arbeidsmarknaden, som har betyding for det vedvarande lønsgapet. Barn betyr framleis relativt mye for timelønsforskjellar mellom kvinner og menn. Timelønsforskjellen mellom mødrer og fedrar er over dobbelt så stor som forskjellen i timeløn mellom kvinner og menn utan barn. Kvinner er altså i ferd med å ta igjen menn når det gjeld utdanning og yrkeserfaring, men når kvinner og menn med same humankapital og familiesituasjon blir samanlikna, er lønsforskjellen framleis til stades, og lønsgapet innanfor yrke og næringar ser ut til å auke.

Kvifor har vi denne situasjonen? Dette er ei verkelegheitsbeskriving som er opplesen og vedtatt, men likevel fortset dette. Jo, fordi det kollektive forhandlingssystemet vårt er organisert slik at det held lønsgapet oppe. Forhandlingssystemet er bygd opp slik at det er dei såkalla frontfaga som forhandlar først og legg premissane for lønsforhandlingane i andre næringar. Frontfaga, eller dei konkurranseutsette næringane, er i stor grad mannsdominerte. Dette fører til at lønene i dei kvinnedominerte næringane til ein viss grad relaterer seg til at dei ikkje skal drive lønene ytterlegare opp i konkurranseutsett industri. Difor har det blitt peika på gang på gang overfor Stortinget og regjeringa at lønsgapet aldri vil kunne bli tetta om ikkje staten tar initiativ til å utvide dei rammene for dei kvinnedominerte gruppene, dvs. å vere villig til å auke lønene for desse yrkene ut over det som blir forhandla fram i frontfaga.

Likelønskommisjonen kalla dette for likelønspott, noko som SV har følgt opp her i Stortinget. Erna Solberg kalla dette i valkampane i 2009 og 2013 for kompetansepott. Men når det kjem til stykket, har ingenting skjedd. Ingen initiativ har blitt tatt frå noka regjering. Lønsgapet fortset å vere det same. Det er ei marginal positiv utvikling, berre takka vere endringane i foreldrepermisjonen.

Det er lett å la ei sak som denne suse gjennom rommet utan debatt – håpar ein – men når det kjem til situasjonen til over halvparten av Noregs befolkning, da er det vanskeleg å få til endringar. Da er det vanskeleg å ta nokon grep, sjølv om vi har sett denne utviklinga i tiår etter tiår. Eg spør igjen: Kvar ligg lojaliteten i denne saka når vi gjer det så lett for oss sjølve å auke vår eiga løn og gjør det så vankeleg å auke i dei kvinnedominerte yrka? Kvar ligg lojaliteten?

Dersom ein ser på kva dei kvinnedominerte yrka er, er dei berarar av velferdsstaten. 80 pst. av dei som jobbar i kommunane i Noreg i dag, er kvinner, i det offentlege generelt er det 70 pst. Det er dei kvinnedominerte yrka som på mange måtar er det vi jublar for som den norske modellen, velferdsstaten. Dei er berarar av velferdssystemet vårt, og så behandlar vi dei på den måten vi gjer, og oss sjølve på ein heilt annan måte.

I landbruket er vi no oppe i ein ganske kritisk situasjon i landbruksoppgjeret, der det verkar som det er fleirtal for å sende saka tilbake til partane og forhandle vidare med nye rammer. Det som gjer dette landbruksoppgjeret så interessant, er at bøndene ønskjer eit oppgjer der dei får den same lønsutviklinga som gjennomsnittet i SSBs tal, altså 14 000 kr. Dei krev ikkje 21 600 kr, dei krev det same som gjennomsnittet har i lønsutvikling. Regjeringa la opp til at dei skulle få 7 000 kr i lønsauke, med totale rammer på 410 mill. kr – altså ei halvering av gjennomsnittet og ein firedel av det Stortinget i dag vedtar å gi seg sjølv. I etterkant har det vore forhandlingar på Stortinget, når regjeringa og partane i oppgjeret ikkje klarte å bli einige. Det såg lenge ut som om det var mogleg å få til eit fleirtal i opposisjonen, men plutseleg hoppa Venstre av og allierte seg med regjeringspartia. I morgon skal vi behandle den saka, men det som gjer ho så relevant for denne saka i dag, er kravet om å ha lik gjennomsnittlig utvikling. Det ser det ut som at Stortinget no kjem til å avvise. Det avviser Stortinget i morgon. Dei avviser bøndenes krav om å ha den same lønsutviklinga i morgon, men i dag køyrer ein utviklinga i kroner for stortingsrepresentantane langt over det. Kvar er lojaliteten? Kvar er lojaliteten i denne salen? Kvifor er det ingen som tar ordet når ein ser seg sjølv i spegelen? Her har ein verkeleg anledninga til det. Kvar er samfunnsdebatten rundt dette? Er dette berre noko vi skal la skure og gå, at vi skal gjere oss sjølve til den eliten vi er, og la lojaliteten til resten av samfunnet vere?

Over til fiskeri: Det har vore eit fantastisk godt fiske dei seinare åra takka vere eit historisk godt samarbeid mellom Noreg og Russland om forvaltinga av dei store fiskeressursane utanfor norskekysten. Takka vere god forvalting og kvotestyring frå vekslande regjeringar si side har vi klart å halde bestandane i Noreg på eit kjempegodt nivå. Det betyr, i den situasjonen vi er i no, med rekordmykje fisk, rekordhøge prisar i marknaden og ein kjempegod valutasituasjon, at norske fiskarar tener veldig gode pengar. Det er det store bildet. Men dersom ein berre tittar litt under den inntektsutviklinga i den gruppa, dersom ein ser på kva som er lønsutviklinga til fiskarane, og korleis ho vil kunne sjå ut framover, vil eg rette merksemda på ein rapport frå Konjunkturbarometer for Nord-Noreg. Dei har ein rapport som Menon Economics, Nofima og Salt har utvikla for dei. Dei tittar litt bak tala i norsk fiskerinæring, og utviklinga der er alarmerande. For kva er det som går føre seg der? Jo, vi ser at ein stadig mindre del av inntektsutviklinga i fiskeria går til dei som faktisk gjer arbeidet. Sidan vi har hatt statistikk på fiskeri i Noreg, har aldri fiskarar tent så lite av sitt eige fiske som i dag. Aldri tidlegare har nokon utanfor, passive eigarar, folk som har eigardelar i båtar, som har gitt lån – tent så mykje som i dag. Den gruppa som på mange måtar representerer kystkulturen, og som på mange måtar representerer grunnlaget for at vi har busetjing i dette landet, har kome i ein situasjon der det er andre menneske som tener meir og meir av deira arbeid. Og det er akkurat den utviklinga denne regjeringa jublar for når dei ønskjer å deregulere også dette samfunnsområdet – opnar opp for kjøp og sal av kvotar, opnar opp for at ... (presidenten klubber).

Presidenten: Representanten Knag Fylkesnes må være så snill å holde seg til saken. Dette dreier seg om våre godtgjørelser. Presidenten vil også minne om at vi har, med dette Stortingets store flertall, opprettet en lønnskommisjon som gir en anbefaling vi skal behandle. De fastsetter i realiteten lønningene. Det er lite relevant å diskutere om vi skal ha en lønnskommisjon for å vurdere alle samfunnets områder. Vi diskuterer nå om vi skal vedta det lønnskommisjonen har fastsatt, og som vi skal bestemme her i dag. Representanten må være så snill å forholde seg til det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg held meg veldig strengt til det, for eg har lest saka dette byggjer på. Eg har faktisk sett meg inn i ho. I den saka som er grunnlaget for denne debatten, viser ein jo til lønsutviklinga for alle samfunnsområde i dette landet. Det er eit eige tema der ein gjer vurderingar av det. Det er dei vurderingane vi i dag blir inviterte til å slutte opp om, og det er der SV seier at nei, vi er ikkje einige i desse vurderingane. Dette er grunngivinga for kvifor vi ikkje er einige i desse vurderingane. Da viser vi, med utgangspunkt i den taletida vi faktisk har, til ulike eksempel og samfunnsområde, noko som forsterkar denne grunngivinga.

Eg vil berre minne om at dersom ein definerer § 55 så strengt at ein må halde delar av saksgrunnlaget utanfor saka når ein diskuterer ho, da har ein jo skapt ein presedens for andre saker som eg verkeleg ikkje trur Stortinget ønskjer. Eg vil understreke: Ikkje gjer ubehag til ein del av vurderinga av § 55. Eg vil be om at eg kan fortsetje med den taletida eg har her, og kanskje til og med få målt til enda nokre minutt slik at eg kan fortsetje resonnementet eg var inne i.

Eg skal love at eg også skal kome til ei avslutting her, og eg skal til og med klare å gjere det innanfor taletida, for eg har rett og slett ikkje nok på hjartet til å halde på 12 minutt til – sjølv om eg kunne klart det, og det ville vore strengt innanfor temaet.

Eg var inne på det som er samfunnsutviklinga innanfor fiskeriet. Det er altså slik at ein stadig større del av inntektene frå fiskeriet går til dei som ikkje gjer jobben, dei som ikkje fiskar, men som er passive eigarar i denne næringa. Rapporten frå Konjunkturbarometer for Nord-Noreg meiner eg er ein fantastisk god rapport som er ekstremt alarmerande for utviklinga på sjøen, for det betyr at det er vanlege arbeidsfolk som blir svekte, og at det er investorane som tener. Korleis har dette skjedd? Korleis har dei stolte norske fiskeria plutseleg blitt ein arena for investorane? Korleis har det skjedd?

Der kjem vi inn på det som er dereguleringa i dette, og det har direkte konsekvensar for inntektsutviklinga for denne viktige gruppa i det norske samfunnet. Ein har deregulert kvotesystemet. Kvotesystemet er bygd opp på ein slik måte at ein kan kjøpe kvotar og selje dei osv. Ein har gjort det til ein marknadsplass, ein har gjort det til finansobjekt som kan bli omsette på same måte som ting som er på den norske børsen. Dette driv opp prisane og gjer at stadig fleire fiskarar må ta opp gjeld for å kunne kjøpe ein større kvote, og slik har det ført til at unge menneske ikkje har sjanse til å kjøpe seg inn i det lukka fisket. Det er no slik at for ein heilt normal kvote må ein ungdom ut med 4–5 mill. kr for å kjøpe rettar. Kven i all verda av ungdomane i dag har råd til det? Det er ingen. Ein stengjer dei ute frå fisket utanfor heimbygda si med denne samfunnsutviklinga.

No har utviklinga gått så langt at ein stengjer også effektivt kystsamfunnet utanfor, for kapitalen i Noreg i dag er jo ikkje samla langs norskekysten, han er ikkje samla i Nord-Noreg. Snarare tvert om: 40 pst. av kapitalen i Noreg i dag er i Oslo og Akershus. Så ein ser korleis eigarskapet blir flytta frå arbeidet, frå dei geografiske områda der ein er i nærleiken av fiskeressursar, og til andre. Det er den ønskte utviklinga ein vil ha her. Korleis klarer representanten Astrup å få det til å vere eit spørsmål om å skape verdiar før ein fordeler dei? Det er jo snarare det motsette ein ser her.

Til alle dei som meiner ein skal ha lik lønsutvikling i kroner for norske bønder i dag, noko som er eit stort fleirtal på Stortinget: Vurder i alle fall å stemme for forslag nr. 3 frå SV. Det vil føre til den same lønsutviklinga som vi ønskjer for norske bønder – lik i kroner. Eller for dei som er opptekne av at minstepensjonistane skal få ein betre situasjon: Vurder å stemme for forslag nr. 1. Det er jo ikkje slik at vi har for lite pengar, vi som sit på Stortinget, men det vi i alle fall kan vise i denne saka, er kor lojaliteten er.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Jeg har brukt opp min taletid, så det blir med en kort merknad.

Jeg vil takke for debatten. Det er ikke så mange som har deltatt, men jeg synes den har vært opplysende, nettopp i kraft av det. Derfor vil jeg gi honnør til Høyre, som tar ordet og forklarer hvorfor de mener den foreslåtte økningen i godtgjørelsen for Stortingets representanter er riktig. Det står det respekt av, det er et helt fair standpunkt. Det jeg stusser over, er at resten av partiene i Stortinget later som om det er automatikk i at godtgjørelsen for stortingsrepresentanter skal øke med 21 000 kr, for det er det ikke. Hele grunnlaget for saken er lønnskommisjonens subjektive vurdering av lønnsutviklingen i det norske samfunnet og hva som er å anse som riktig. Kommisjonen sier at de kunne tenkt seg en større økning, men det er ikke tilrådelig på grunn av den økonomiske situasjonen. Derfor er vi moderate og bevilger oss selv 21 000 kr. Det betyr at man må anta at partiene i Stortinget i dag, når de vedtar denne økningen av godtgjørelsen, selv har vurdert om de mener det er riktig, og kommet til at det er riktig at en stortingsrepresentant får (presidenten klubber) …

Presidenten: Da er taletiden ute.

Nils Aage Jegstad (H) []: Det er tydeligvis mange saker man kan ta opp i en debatt, og jeg synes den debatten vi har hatt i dag, vel egentlig har vært en demonstrasjon som nesten grenser til å øke politikerforakten. Det er noe med at vi i Stortinget har en dagsorden, vi skal jobbe sammen om prosjekter, vi har mange vedtak vi skal fatte, og vi skal i utgangspunktet selvfølgelig ende opp med et resultat.

Denne debatten har egentlig et litt feil utgangspunkt, for vi har nå fått en lønnskommisjon som anbefaler et lønnstillegg på 2,4 pst. Vi blir også underkastet konsumprisindeksens bestemmelser. Konsumprisindeksen er nå på 3,6 pst. Det betyr faktisk at også Stortingets medlemmer må tåle en reallønnsnedgang når vi har en moderat økning. Det er jo ikke helt uvanlig i samfunnet at man bruker prosentvise tillegg, det er en god tradisjon for det, og derfor ser jeg ikke helt poenget med at vi i Stortinget skulle fravike et prosenttillegg slik som det er oppstilt her.

Så må jeg si at jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen som vi etter hvert har fått av oss – hvor usosiale og helt umulige vi er, vi som står for det som er innstillingen. Vi har faktisk, tror jeg – de fleste av oss – en bakgrunn fra arbeidslivet, vi er næringsdrivende en del av oss, vi vet hva lønn er, og det er ikke alle som har hatt høy lønn. I det hele tatt er vi vanlige mennesker. Vi har også hjerte for det som skjer i samfunnet for øvrig, men vi har forskjellige måter å møte utfordringene på, og det mener jeg vi må respektere hverandre for.

Jeg synes dette er passe taletid. Vi har faktisk en reallønnsvekstnedgang, vi også, sett i relasjon til konsumprisutviklingen, som nå er større enn den lønnsveksten vi tillater oss å ta.

Kirsti Bergstø (SV) []: Jeg vil takke for debatten. Jeg vil takke Høyre, som tar ordet i debatten, selv om jeg fremdeles savner et klart forsvar for dagens vedtak.

Jeg har et par kommentarer til foregående taler, representanten Jegstad. Jeg tror veldig få i Norge synes synd på stortingsrepresentanter om vi skulle tape kjøpekraft. Vi befinner oss på en helt annen lønnsskala enn det store flertallet, og det er utgangspunktet SV har i dagens debatt.

Jeg vet også veldig godt hva lønn er. Jeg vet at da jeg som nyutdannet sosialarbeider skulle klare å betjene boliglån, var det en krevende situasjon. Jeg har flere ganger stått i butikken og ikke hatt dekning på kortet idet matvarene skulle betales. Heldigvis har det vært en kjenning bak i køen som kunne legge ut, men det er jo den typen opplevelser som vi som er her, er forskånet for, fordi vi er på en helt annen lønnsskala, og da blir det også en helt annen debatt.

Man kan si at det er gjort vurderinger av hvor mye godtgjørelsen skal økes, osv. Det vi ikke kan akseptere, er den passive holdningen som ligger her, den talende stillheten som er i saken, som er i salen. Det er det vi har prøvd å røre ved – og vise at det faktisk er aktive valg vi tar. Vi vedtar vår egen godtgjørelse i dag med aktive stemmer og med aktive stemmer imot, og vi er invitert til å ta stilling til nettopp spørsmålet rundt økning av godtgjørelsen. Vi har i dag fremmet tre ulike alternativer for å vise at det er andre måter å gjøre det på, at det finnes andre vurderinger rundt denne saken.

Så vil jeg helt til slutt spørre representanten Jegstad hva han tror virkelig øker politikerforakten. Er det at vi øker vår egen godtgjørelse i stillhet, eller at vi faktisk tar en diskusjon rundt hvor stor avstand det skal være mellom en vanlig lønning og vår egen godtgjørelse? Er det at vi har en diskusjon rundt utviklingen av folks økonomiske situasjon, eller er det at vi bare banker igjennom – på behagelig vis – vår egen økning i godtgjørelse? Hva som øker politikerforakten, kan virkelig diskuteres, men det er neppe innenfor forretningsordenen i dag.

Nils Aage Jegstad (H) []: Jeg tror i hvert fall ikke at politikerforakten blir større om vi bevilger oss et tillegg som er på linje med det alle andre bevilger seg. Hele grunnlaget for denne debatten har vært at man har framstilt det som at vi får en reallønnsvekst som er større enn alle andres, men det gjør vi ikke. Vår vekst er på 2,4 pst. Prisveksten er på 3,6 pst. Dette er derfor ikke en reallønnsvekstbevilgning. Vi holder oss til det som alle andre gjør.

Dette er et system som det norske samfunnet er bygd på. Man har ulik lønn for den jobben man gjør, avhengig av utdanning og ansvar. Det å være stortingsrepresentant innebærer et mye større samfunnsansvar enn jeg har som bonde, f.eks. Jeg er gårdbruker, jeg har tjent mine penger på gården i alle år. Men jeg har også vært politiker, og jeg oppfatter at det å påta seg det samfunnsansvaret det er å være politiker, er en verdi i seg selv. Og jeg tror de aller fleste setter pris på den jobben som politikerne gjør.

Det som SV har gjort her, er å uthule noe av – jeg holdt på å si – Stortingets verdighet. Man skal snakke om det saken gjelder, og de har gått langt utover det som ligger i § 55. Vi har sittet her og hørt og hørt. Det er skapt et bilde som jeg som stortingsrepresentant – og jeg tror det gjelder alle de andre stortingsrepresentantene også – ikke vil ta innover meg. Vi er her og gjør en jobb. Vi får en lønnsvekst som er på linje med andres. Jeg mener det skal være slik, for man skal verdsette den jobben vi gjør, og ikke snakke den ned. Det er utrolig mange dyktige folk i Stortinget, og de legger ned mye arbeid. De er flinke til å sette seg inn i saker og gjøre jobben på vegne av samfunnet. Jeg tror folk der ute – de aller fleste – skjønner og verdsetter den jobben vi gjør. Det er ingen skam om vi skulle få et lønnstillegg på linje med alle andre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil takke representanten Jegstad for å delta i debatten og presentere det som etter hans meining er eit forsvar for vedtaket i dag. Eg meiner det er viktig, og eg har respekt for det. Det er veldig viktig å få fram at det er ulike meiningar i denne saka, for tenk om denne saka berre skulle blitt forbigått i stillheit, og at ingen i denne salen, ingen av dei 169 folkevalde, vågde å ta det opp, og at ein ikkje trong å forsvare det forslaget som ligg her om ein moderat prosentvis auke av løna, men med eit varsel om at ein skal få ei vesentleg betre lønsutvikling seinare.

Nokre kommentarar til det Jegstad sa: Det er ingen som lever av prosentar, ein lever av kroner og øre. Det hjelper ikkje med prosentar når ein skal gå i butikken, eller når ein skal kjøpe sko til ungane sine. Det er ingen som får hjelp av det. Har ein låg løn og får den same prosentvise auken som oss i dag, er det vesentleg mindre.

Vi har ein identisk diskusjon gåande akkurat no, som skal sluttførast i morgon i Stortinget, som gjeld bøndene. Dei krev lik lønsutvikling – målt i kroner – som andre grupper i samfunnet. Dei krev altså ikkje prosentar, for da veit vi at lønsgapet ville vere stort. Dei krev lik lønsutvikling målt i kroner.

Rundt halvparten i denne salen er einig i at dei skal ha lik lønsutvikling målt i kroner. Senterpartiet er heilt einig med SV i det. Kristeleg Folkeparti er heilt einig med SV i det. Arbeidarpartiet er nesten heilt einig med SV i det. Men i denne saka, som gjeld lønsutviklinga for stortingsrepresentantane, er det ingen av dei som tar ordet. Det vil eg råde dei til å gjere.

Eg har vore gründer, og eg har jobba både i det private næringslivet og i det offentlege. Eg kjenner alle sider av denne saka. Politikarforakt blir ikkje skapt av å diskutere dette. Politikarforakt blir skapt viss ein ikkje tar tak i desse spørsmåla. Det ville vore under Stortingets verdigheit ikkje å diskutere det. Ubehag må ikkje forvekslast med at det er feil å ta opp denne saka. Det må aldri forvekslast.

Når det gjeld å snakke opp og ned stortingsvervet: Eg meiner det er ein ekstremt viktig jobb og eit privilegium å få lov til å representere folket på Stortinget. Men det er ikkje gjennom løna vi snakkar opp den jobben folk gjer. Det betyr i så fall at dei som tener minst i dette samfunnet, ikkje gjer ein viktig jobb, mens dei som tener aller mest i dette samfunnet, gjer det viktigaste – at det er løn som er uttrykk for kor viktig jobben er.

Dette er ikkje ein diskusjon om å snakke opp eller ned stortingsvervet. Det kan eg snakke opp i ein annan debatt, utanfor § 55 i Stortingets forretningsorden. Dette handlar om løn, om å kunne sjå seg sjølv i spegelen og om å vise kvar lojaliteten ligg – om han ligg her, blant oss, eller om han ligg hos andre grupper i dette samfunnet, i eit år da vi ber om moderasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.