Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2017

Dato: 15.06.2017
President: Øyvind Halleraker
Dokumenter: (Innst. 441 S (2016–2017), jf. Dokument 8:114 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 8 [16:15:31]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell om en helhetlig og uavhengig evaluering av utenriks- og utviklingspolitiske virkemidler i norsk politikk overfor Israel og Palestina (Innst. 441 S (2016–2017), jf. Dokument 8:114 S (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen. Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jørund Rytman (FrP) [] (ordfører for saken): Først av alt vil jeg rose stortingsrepresentant og medlem av utenriks- og forsvarskomiteen Bård Vegar Solhjell for å reise dette spørsmålet og sette det på dagsordenen. Jeg må også innrømme at jeg ikke hadde regnet med at det skulle komme et forslag fra den kanten om dette, men det er vel og bra – og det er interessant å være ordfører for denne saken.

Det er greit å understreke at representantforslaget dreier seg om hvorvidt Norges engasjement med hensyn til konflikten mellom Israel og palestinerne skal være gjenstand for en helhetlig og uavhengig evaluering, og ikke om konflikten i seg selv. Vi vet at alle partiene har ulike syn på konflikten, og at vi i tidligere budsjettinnstillinger og debatter har drøftet konflikten.

Når det gjelder Norges mål med det langvarige engasjementet med hensyn til den israelsk-palestinske konflikten, har det vist seg at det er bred enighet om det på Stortinget. Norge har hatt som hovedmål å bidra til en tostatsløsning, der Israel og en palestinsk stat lever side om side innenfor gjensidig anerkjente grenser og med en tilfredsstillende sikkerhet i begge landene.

Komiteen uttrykker bekymring om stillstanden i fredsprosessen, men understreker at det er partene selv som har ansvaret for å komme fram til en fredelig løsning på konflikten. Det stiller krav til begge sider.

Norge nyter i dag stor tillit hos begge parter, og det er enstemmighet i komiteen om at det er svært viktig å ha et godt forhold til begge parter hvis Norge skal kunne spille en konstruktiv rolle i framtiden.

Når det gjelder forslaget, er det store flertallet i komiteen ikke helt enig i at det er behov for det nå. Komiteen viser til brev fra utenriksminister Børge Brende, datert 15. mai 2017, som påpeker at det gjennom flere år har vært utført en rekke evalueringer av ulike sider av det norske engasjementet i Israel og Palestina. Utenriksministeren viser også til at regjeringen

«har en løpende dialog med Stortinget om innretningen av norsk politikk og engasjementet i Israel og Palestina».

Vi har også merket oss at budsjettstøtten til de palestinske selvstyremyndighetene for tiden er gjenstand for en gjennomgang.

Komiteen slår enstemmig fast at jevnlige, faglige evalueringer fra Utenriksdepartementet og Norad er viktig for at Norge fremdeles skal kunne gi konstruktive bidrag til en fredelig løsning på konflikten.

Videre er jeg spesielt glad for at alle i komiteen understreker viktigheten av at norske bistandsmidler forvaltes godt, og at man forsikrer seg om at ingen av midlene

  • går til formål som undergraver en fredelig sameksistens

  • bidrar til økt spenningsnivå

  • bidrar til mistro mellom partene

  • forsvinner i korrupsjon

Både palestinerne og Israel mener at giverlandsgruppen AHLC er nødvendig, og støtter at Norge har lederskapet.

Jeg vil uttrykke min glede over at en enstemmig komité understreker at giverlandsgruppen har bidratt til å bygge palestinske statsinstitusjoner, og flere internasjonale aktører, som FN, Verdensbanken og IMF, mener at de palestinske selvstyremyndighetene er rede til å styre en stat når en fredsavtale mellom partene er på plass.

Et stort flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å ha et godt bilateralt forhold til Israel. I de senere årene har vi sett en betydelig økning i handel og samarbeid på ulike områder, deriblant innen petroleumssektoren, teknologi og innovasjon. Det er i Norges interesse.

Selv om representantforslaget ikke får flertall og får kun SVs egne stemmer i komiteen, vil jeg si at et flertall i komiteen kommer Solhjell litt i møte. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre slutter seg på generelt grunnlag til at regjeringen jevnlig bør gjennomgå og evaluere sentrale områder innen norsk utenriks- og utviklingspolitikk, som f.eks. norsk politikk overfor Israel og de palestinske selvstyremyndighetene. En slik gjennomgang av mål, virkemidler og allianser må gjerne også trekke inn eksterne ekspertmiljøer. Dette flertallet legger imidlertid til grunn at den til enhver tid sittende regjering selv har ansvaret for å ta initiativ til å foreta evalueringer og gjennomganger innen utenrikspolitikken og utviklingspolitikken.

Jeg ser at tiden renner ut, men jeg vil avslutningsvis takke komiteen for arbeidet. Jeg takker for mye enstemmighet og bred enighet om at det er viktig med kontinuerlige evalueringer av ulike sider av det norske engasjementet i Israel og de palestinske områdene.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tror vi alle føler en form for maktesløshet overfor at det ikke synes mulig å få bevegelse i bestrebelsene på å løse konflikten mellom Israel og Palestina etter optimismen som Oslo-avtalen skapte. Flere amerikanske presidenter har siden satt seg fore å løse denne konflikten, få til en fredsavtale og opprettelse av en palestinsk stat – men forgjeves. Slik sett er nye tanker, ideer og initiativ for å snu enda flere steiner i disse bestrebelsene velkommen. Det er i dette bildet jeg forstår representantforslaget fra SV.

Da utenrikskomiteen besøkte Palestina og Israel i forrige periode, møtte vi den palestinske presidenten, Abbas. Han fortalte hvor nær de har vært en avtale. Det var egentlig enighet om alle stridsspørsmål, flyktninger, grenser, Jerusalem. Men noen snubletråder gjensto, og muligheten gikk tapt.

Norge har hatt en helt spesiell rolle i forsøkene på å legge grunnlaget for en fredsavtale som leder av giverlandsgruppen. Det har gjort det nødvendig for skiftende regjeringer å gå gjennom vår politikk overfor partene i denne konflikten. Men samtidig har det lagt føringer og rammer for vår politiske handlefrihet i denne saken. Vi har også måttet ivareta hensynet denne rollen krever, bl.a. for å bevare nødvendig tillit hos begge parter.

Derfor mener vi det er mer hensiktsmessig å følge opp den praksis som har vært fulgt, en mer løpende gjennomgang av vår politikk overfor Israel og Palestina, både med tanke på våre utviklingsbidrag og med tanke på partene og giverlandsgruppen.

Men 50 år etter seksdagerskrigen, som la rammene for den konflikten partene fortsatt er fanget i, må vi erkjenne at det synes umulig å finne virkemidler som presser partene til en løsning utenifra. Det er partene selv som må finne en vei til å løse opp den gordiske knuten. Jeg tror at man på den veien må stanse ekspansjonen av bosettingene på palestinsk land, få slutt på okkupasjonen og få slutt på truslene mot Israel fra Gaza.

Øyvind Halleraker (H) []: Et vesentlig kjennetegn ved det langvarige norske engasjementet i den israelsk-palestinske konflikten har vært den brede enigheten her i Stortinget, ikke minst kontinuiteten mellom skiftende regjeringer.

Regjeringen fører en balansert Midtøsten-politikk. Norge ses av både palestinere og israelere som en verdifull partner – både i arbeidet med å håndtere konflikten dem imellom og i innsatsen for en politisk løsning på konflikten.

Både FN og Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at områdene som Israel tok kontroll over i krigen i 1967, er okkupert område, og at bosettingspolitikken dermed er i strid med folkeretten. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at det palestinske folket har rett til selvbestemmelse. Utvidelsen av bosettingene på Israels side og bruken av vold og terror på palestinsk side som politiske virkemidler undergraver respekten for internasjonal rett og virker hemmende på fredsprosessen.

En tostatsløsning der palestinere og israelere kan leve side om side innenfor internasjonalt anerkjente grenser med tilstrekkelig sikkerhet, er den eneste måten å skape varig fred mellom partene på. Regjeringen har ikke gått for en ensidig norsk anerkjennelse av en palestinsk stat, i motsetning til Sverige. Rene symbolhandlinger som dette bringer oss ikke nærmere en faktisk løsning på konflikten, snarere tvert imot. Arbeidet med å styrke den palestinske økonomien framstår i dagens situasjon som det mest effektive bidraget for å berge tostatsløsningen.

Det arbeidet Norge leder i giverlandsgruppen, verdsettes høyt av palestinerne så vel som av Israel. Det har dessuten bred støtte og oppslutning fra både vestlige og arabiske land. Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde et godt forhold til begge parter i konflikten. På den måten sikrer vi at Norge kan fortsette å spille en konstruktiv rolle også i framtiden. Norge var blant initiativtakerne til og medarrangør av en internasjonal giverkonferanse for Gaza i 2014. I rollen som leder av giverlandsgruppen har Norge bl.a. tilrettelagt for forhandlinger som løste konflikten om palestinske selvstyremyndigheters elektrisitetsgjeld til Israel. Giverlandsgruppen oppleves derfor av begge parter som et meget relevant forum for å diskutere og løse utfordringer dem imellom. Giverlandsgruppen følger et internasjonalt rapporteringsregime, som har bidratt til bedre oppfølging av den palestinske økonomien og bedre forvaltning av bistandsmidlene. Dette er svært viktige tiltak for å bekjempe korrupsjon.

Budsjettstøtten til de palestinske selvstyremyndighetene er for tiden gjenstand for gjennomgang. Regjeringen har strammet inn praksis og gir ikke støtte til organisasjoner eller prosjekter som har boikott, desinvestering og sanksjoner som hovedformål. Det gis heller ikke norske bistandspenger til lønn til palestinske fanger.

Det er ikke formålstjenlig å gå inn for en boikott av Israel. Boikott skaper avstand, ikke dialog. Regjeringen har tatt sterk avstand fra LOs vedtak om boikott. Norge har fryst all støtte, både til den palestinske valgkommisjonen og til UN Women i de palestinske områdene, etter at kvinnesenteret ble oppkalt etter en palestinsk terrorist. Først når logoen til det norske representasjonskontoret er fjernet fra bygningen og midlene som er gått til senteret, er tilbakebetalt, er det aktuelt å gjøre nye avtaler med de to organisasjonene.

Regjeringen videreutvikler det bilaterale forholdet til Israel. I 2014 besøkte Israels president Norge, det første statsbesøk fra Israel til Norge noensinne. Regjeringen har inngått en langsiktig intensjonsavtale med Israel om forsknings- og næringssamarbeid.

En handlingsplan for å bekjempe antisemittisme er vedtatt av regjeringen. Arbeidet mot hatefulle ytringer og antisemittisme er en målsetting for den norske bistanden til sivile samfunnsorganisasjoner gjennom Norad. Norge har også under denne regjeringen avstått fra å holde innlegg under dagsorden pkt. 7 i FNs menneskerettighetsråd, der Israel blir gjenstand for en annen behandling enn andre land.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Representanten Solhjell har lagt fram eit interessant forslag om ei heilskapleg og uavhengig evaluering av norsk politikk overfor Israel og Palestina. Det er viktig at me løpande går gjennom både utanriks- og utviklingspolitiske verkemiddel i norsk politikk overfor nettopp Israel og Palestina. Lat meg derfor takke representanten Solhjell for eit godt initiativ for å drøfte korleis me best kan bidra til ein varig fredsavtale, basert på ei tostatsløysing som gir sikkerheit og grunnlag for godt naboskap.

Frå Kristeleg Folkepartis side har me merka oss at utanriksministeren i svarbrevet sitt til komiteen ikkje tilrår ei evaluering i den forma som SV foreslår. Det store fleirtalet i komiteen støttar heller forslaget slik det no ligg føre, og som saksordføraren gjorde godt greie for.

Kristeleg Folkeparti meiner regjeringa med jamne mellomrom bør gjennomgå og evaluere sentrale område innan norsk utanriks- og utviklingspolitikk, også når det gjeld Israel og Palestina. Den gamle og uløyste konflikten er viktig å få løyst. Ein fredsavtale treng ei betre og ei tryggare framtid, ikkje berre for israelarar og palestinarar, men for heile regionen. President Clinton prøvde aktivt å mekle fram ei fredsløysing. Dessverre blei ikkje målet nådd, og forholdet mellom partane blei dårlegare etter den andre intifadaen. Den gjensidige tilliten som må til for å lykkast i forhandlingar, er kraftig svekt. Det gir eit dårleg forhandlingsklima og svekkjer grunnlaget for ein vellykka fredsprosess. Det blir ikkje betre om partane satsar meir på einsidige handlingar og polarisering. Det har me nok av i dag.

Kristeleg Folkeparti meiner at krav om boikott av Israel ikkje fremjar ei fredeleg løysing. Tvert imot vil det utsetje ei fredeleg løysing. Derfor er eg glad for at det store fleirtalet i komiteen fastslår at det er viktig å ha eit godt bilateralt forhold til Israel. Dei siste åra har me sett ein betydeleg auke i handel og samarbeid på ulike område, bl.a. innan petroleumssektoren, teknologi og innovasjon. Dette er i Noregs interesse. Det slår altså fleirtalet fast.

Me meiner det er viktig at Noreg har eit godt forhold både til Israel og til palestinske sjølvstyremyndigheiter. Samtidig må me kunne seie klart frå om forhold og handlingar me meiner ikkje er konstruktive. Dette gjeld begge partar, ikkje minst militante grupper på palestinsk side, som fleire gonger har sett i verk terroraksjonar som har gjort arbeidet med fredsforhandlingar vanskeleg. Hamas og andre ekstreme grupper har eit særleg langt synderegister på dette området. Når Hamas-aktivistar drep nokre jødiske gutar og israelske ekstremistar svarar med å drepe ein palestinsk gut, ser ein oppskrifta på auka polarisering: meir hat og meir vald. I Europa har me den seinare tida sett fleire tragiske terroraksjonar i form av bildrap og knivdrap. Slikt bidreg til å auke frykt og hat. Israel har opplevd det same. Resultatet er at tilliten brest, og at det ikkje blir fred.

Mange israelarar og palestinarar ønskjer ei fredsløysing. Dei synest at altfor mange fredsmoglegheiter har blitt spelt bort. Dei fortener vår støtte, ikkje ekstremistane. Dei søkjer alltid hemn ved å drepe nokre av dei andre. I praksis er det fredshåpet dei drep. Noreg må derfor konsekvent arbeide for rettferd, forsoning og fred i Midtausten.

Dei siste åra har den uløyste konflikten mellom Israel og palestinarane kome i skuggen av andre konfliktar. Det gjeld ikkje minst kampen som regionen no opplever med terrorregimet til den såkalla islamske staten, IS, eller ISIL, men også maktkampen mellom regionale stormakter, med Saudi-Arabia og Iran på kvar si side. Midtausten er derfor i djup krise. Noreg må bidra konstruktivt der me kan, og arbeide for ei fredsløysing mellom Israel og palestinarane. Det er ei oppgåve me aktivt må bidra til å fremje.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Jeg gjør et kort og midlertidig comeback i utenriks- og forsvarskomiteen. Jeg takker for hyggelige ord fra saksordføreren, som skal overbringes til forslagsstilleren.

Vår innretning av politikken overfor Israel og Palestina bærer litt preg av på den ene siden stabilitet, forutsigbarhet og mye å være stolt av. På den andre siden får jeg litt følelsen av at vi alle står og sier at dette er bra, og så stiller vi oss ikke spørsmålet om det egentlig fungerer. Oppnår vi egentlig det vi var ute etter, f.eks. da Oslo-avtalen ble inngått?

Da Espen Barth Eide var utenriksminister, var han tydelig på at det etter hvert må settes et klart tidspunkt der man gjennomfører en såkalt «stocktaking», altså at man så å si gjør opp regnskap for arbeidet med Oslo-avtalen generelt, og med giverlandsgruppen spesielt. Det var helt på sin plass, for med tanke på den demokratiske utviklingen i Palestina og den politiske utviklingen i Israel risikerer vi gjennom våre handlinger og beste hensikter i verste fall å bidra til å sementere en situasjon som låser palestinerne fast i ufrihet, og som låser Israel inn i en stadig mer moralsk uakseptabel rolle. Der har vi på den ene siden et Palestina som ikke de facto er en egen stat, og som ikke de facto har en fri befolkning, og på den andre siden et Israel som aktivt saboterer forsøkene på å oppnå det, av innenrikspolitiske, taktiske hensyn de politiske aktørene internt i Israel imellom. Løsningen på denne konflikten ligger internt i det politiske livet i Israel og i Palestina. Da må vi være sikre på at de politiske virkemidlene vi benytter oss av, fungerer etter hensikten. Nettopp fordi vi leder giverlandsgruppen, har vi et ansvar for å tenke over det.

Det har også vært støtte fra faglig hold for vårt forslag. Børge Brende hadde John Kerry på besøk denne uka, hvor han snakket om behovet for å tenke nytt i fredsdiplomatiet. Det slutter jeg meg fullt og helt til. Men at utenriksministeren og flertallet i Stortinget da velger å si nei til faktisk å evaluere et av de største prestisjeprosjektene for norsk fredsdiplomati gjennom tidene, finner jeg mer underlig. Vi har jo investert en betydelig grad av politisk prestisje i vårt arbeid i Midtøsten. Det kan også bety at vi ikke er helt uhildet i vår analyse av hvorvidt dette har fungert. Det var ingen som kunne se for seg da Oslo-avtalen ble inngått, at vi fortsatt skulle være der vi er nå, mer enn 20 år etterpå. Det påkaller ikke bare evaluering, det påkaller også en viss ydmykhet fra Stortingets side, både fra oss som tilhører den mer Palestina-orienterte fløyen på Stortinget, og fra Israel-vennene på Stortinget. På samme måte som jeg overhodet ikke kan si meg komfortabel med den demokratiske utviklingen i Palestina og i Abbas’ regime, kan ikke Knut Arild Hareide si seg komfortabel med den politiske utviklingen i Israel, med den retorikken Netanyahu bruker, og den sabotasjen den israelske regjeringen utfører, som i praksis hindrer en framtidig fredsavtale, gjennom bygging av stadig nye bosetninger. Der har Knut Arild Hareide og jeg noe til felles, nemlig å skape en plattform for en ærlig debatt om norsk Midtøsten-politikk. Det tror jeg hele Stortinget hadde vært tjent med, uavhengig av hvilken innfallsvinkel man har i denne debatten.

I 2013 besøkte jeg ungdommer på Gaza. Det var unge aktivister og bloggere. Her i Norge assosierer vi bloggere med tvilsomme sponsoravtaler og ikke nødvendigvis alltid de viktigste spørsmålene i livet. Det å være blogger på Gaza er livsfarlig. De kan kastes i fengsel, de kan bankes opp og i verste fall bli drept. Jeg snakket med ungdommer som er låst fast mellom Hamas’ religiøse jernregime på den ene siden og israelsk militærmakt på den andre. Vi må stille oss spørsmålet: Har vi innrettet vår politikk overfor Israel og Palestina på et vis som gir disse ungdommene et større håp om å leve i frihet, eller status quo? Jeg mistenker at Stortinget ikke vil kunne svare sikkert på det. Og hvis vi ikke er i stand til å svare på det, er det på høy tid med evaluering, nettopp fordi vi leder giverlandsgruppen, og nettopp fordi det ligger så sterk norsk politisk prestisje i det rådende internasjonale regimet for hvordan man forholder seg til konflikten i Midtøsten.

Jeg tar opp forslaget fra SV.

Presidenten: Representanten Snorre Serigstad Valen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Utenriksminister Børge Brende []: Det overordnede målet for det norske engasjementet i Israel og Palestina er å skape forutsetninger for en tostatsløsning, slik at palestinerne og israelerne kan leve side om side innenfor internasjonalt anerkjente grenser med tilstrekkelig sikkerhet. Det er i Norges interesse å videreføre innsatsen med å stabilisere de palestinske statsinstitusjonene, i påvente av en varig fredsavtale. Dette har også en regional dimensjon, siden en løsning på denne konflikten vil kunne virke positivt inn på den overordnede regionale stabiliteten.

Det er sammensatte grunner til at det ikke har vært fremgang i den politiske prosessen med å løse de utestående spørsmålene mellom partene, herunder grenser, Jerusalems status, sikkerhet og flyktningspørsmålet. Partene i konflikten har ikke vært villig til å innlede forhandlinger for å løse konflikten etter at det amerikanske fredsinitiativet ble avbrutt våren 2014. Det at Trump-administrasjonen nå viser vilje til å igangsette en forhandlingsprosess, mottas derfor positivt fra et flertall av givere og regionale aktører. Det er samtidig klart at USA vil være helt avhengig av partene. Det er de som bærer hovedansvaret for å løse konflikten.

Norge har tett dialog med USA om hvordan giverlandsgruppen, AHLC, kan understøtte et eventuelt forhandlingsinitiativ. Det er fortsatt for tidlig å vurdere hvordan den videre prosessen vil forløpe, men det er for øyeblikket tilstrekkelig bevegelse på dette området til at vi på norsk side nå bør fokusere på hvordan vi best kan bidra i en eventuell forhandlingsrunde.

Så er lakmustesten for dette engasjementet fra Norge også: Hva er det partene selv sier? Vi hadde et giverlandsgruppemøte for noen måneder siden i Brussel, hvor høyrepresentant Federica Mogherini og jeg var vertskap, hvor finansminister Bishara, fra PA, deltok, hvor minister ved statsministerens kontor i Israel deltok, og hvor også den nye spesialutsendingen for Donald Trump, Jason Greenblatt, deltok. Alle disse sa at arbeidet i giverlandsgruppen er viktig, ikke minst for å opprettholde de palestinske institusjonene.

Og hvis man ser på situasjonen også på Vestbredden: De av oss som reiste dit på slutten av 1980-tallet, til f.eks. Ramallah, hvor det ikke var antydninger til palestinske institusjoner, hvor vi så en fattigdom som preget samfunnet sterkt, ser jo at siden Oslo-avtalen har det vært en utvikling. Det er palestinske institusjoner der, det er statsministerens kontor, det er presidentkontor, det har skjedd mye innenfor både utdanning, utvikling og investeringer. Det som gjenstår, er en endelig avtale om en tostatsløsning, og når partene mener at dette arbeidet er viktig, alle parter mener at dette er viktig, tror jeg også – og mener jeg – at vi har et ansvar for å videreføre dette. Men i det øyeblikk partene hadde sagt til oss at de ikke lenger synes at dette er viktig, de synes ikke at Norge skal drive med dette, hadde det også vært et sterkere grunnlag for å gå i oss selv og vurdere om dette er fornuftig.

Jeg mener at vi gjennom giverlandsgruppen har etablert også et robust rapporteringssystem der henholdsvis Verdensbanken, IMF og FN avgir løpende rapporter til de halvårlige møtene. Denne regulære rapporteringen har bidratt til en systematisk kontroll og oppfølging av den palestinske administrasjonen og til en styrket forvaltning av bistandsmidlene. I løpet av de siste årene har det vært gjennomført en rekke evalueringer av ulike sider av det norske engasjementet i Israel og Palestina. Midtveis- og sluttgjennomganger av prosjekter og programmer er en integrert del av Utenriksdepartementets og Norads arbeid. De utgjør en viktig kilde til informasjon om resultatene av norsk bistand og er for beslutninger vedrørende justeringer og videreføringer et viktig grunnlag. I tillegg har også Riksrevisjonen, som ikke er ukjent for denne sal, gjennomgått den norske bistanden til de palestinske områdene i flere omganger, senest i 2014, og den rapporten er tilgjengelig for offentligheten.

Jeg viser også til at regjeringen har en løpende dialog med Stortinget om innretningen på det norske engasjementet i Israel og Palestina i forbindelse med budsjettforhandlingene og de faste utenrikspolitiske redegjørelsene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: En av de gjentatte problemstillingene knyttet til å få i gang forhandlinger og finne løsninger er jo bosettingene og ekspansjon av bosettingene. En ting er at man konfiskerer palestinsk land, men man foretar også en gjennomhulling av det som skal bli grunnlaget for en egen palestinsk stat. Mange av presidentene i USA som har satt seg fore å løse konflikten, har også pekt på og forventet en stans i bosettingsaktiviteten fra israelsk side, ja til og med Trumps administrasjon har gjort det. Så spørsmålet er: I hvilken grad er den problemstillingen drøftet og gjentatt i giverlandsgruppens møter, og hva er reaksjonen fra israelsk side på det?

Utenriksminister Børge Brende []: Det er ingen tvil om at hvis et land tar et område, har man ikke anledning til å drive bosetting med sine egne innbyggere inne i dette området. Det strider mot folkeretten, og derfor er disse bosettingene folkerettsstridige.

Så har det i forbindelse med ulike forhandlinger, også fra Oslo-avtalen og andre forhandlingsrunder, vært sett på om man kan se på disse områdene, og så kan man bytte land. Man kan i så måte også omdefinere noe av dette landskapet. Men man kommer ikke bort fra at de israelske bosettingene, som er folkerettsstridige, og som er langt inne på det som må utgjøre territoriet til en fremtidig palestinsk stat, må trekkes ut. Dette gjør vi jo klinkende klart overfor Israel, og det er også en debatt innad i Israel om dette. Men som også representanten sa, har Trump-administrasjonen vært kjempetydelig på dette og sagt at de ønsker absolutt ikke noen nye bosettinger eller utvidelser, og man må besinne seg i forbindelse med eventuelle forhandlinger.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Jeg har bare et lite behov for en oppklaring: Jeg må nesten spørre utenriksministeren om han tolker forslaget om en uavhengig evaluering av Norges innsats overfor Israel og Palestina som et aktivt ønske om å forlate tostatssporet, for utenriksministerens innlegg kunne nesten bære preg av det.

Utenriksminister Børge Brende []: Det mest naturlige er vel at forslagsstilleren redegjør for hva som ligger i forslaget. Men jeg har ikke oppfattet forslaget som at SV hadde noe ønske om å forlate tostatssporet. Tvert imot opplever jeg SV som veldig opptatt av det, og det er vi også.

Det som jeg redegjorde for, er at jeg mener at er det noe som er gjennomdiskutert i norsk utviklingspolitikk, er det denne støtten gjennom giverlandsgruppen. Men det er ikke noen hemmelighet at det har vært de som har ment at Norge bør slutte med dette arbeidet innenfor giverlandsgruppen, de som har vært kritisk til dette fordi det ikke har vært etablert noen tostatsløsning, og derfor er tiden moden for å avslutte dette. Jeg tilhører ikke dem. Jeg mener at vi må opprettholde dette arbeidet, og jeg mener at det også er godt revidert, senest med Riksrevisjonens gjennomgang i 2014 og mange andre evalueringer.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Det var godt å høre utenriksministeren tenke høyt. Han landet ganske riktig også, med tanke på vår hensikt med forslaget.

Men da er spørsmålet i forlengelsen av dette følgende: Flere her i salen, inkludert utenriksministeren selv, har understreket at vi har gjennomført en rekke revisjoner og evalueringer av de ulike komponentene i vår Midtøsten-innsats. Men det dette forslaget går ut på, er jo en bredere, større og faglig uavhengig gjennomgang av hvorvidt vår samlede politikk har fungert etter hensikten etter så mange år. Føler utenriksministeren seg trygg på at de overordnede linjene i norsk Midtøsten-politikk bygger på så gode faglige råd og vurderinger som mulig?

Utenriksminister Børge Brende []: Dette er også et politisk spørsmål, og kanskje først og fremst et politisk spørsmål: Ønsker Norge at presset for en tostatsløsning skal opprettholdes? Ønsker vi når palestinerne ønsker det, å opprettholde en støtte til de statsinstitusjonene de har bygd i Ramallah? Vi kunne jo evaluert alle deler av norsk utviklingspolitikk hele tiden. Det sier seg selv at vi kunne hatt en bred gjennomgang på alle områder. Da kunne vi jo ansatt enda flere i Riksrevisjonen eller i andre utredningsorganer.

Jeg mener at norsk Midtøsten-politikk fungerer. Jeg mener at det vil kunne bli satt spørsmålstegn ved vårt engasjement og vår innretning gjennom giverlandsgruppen hvis vi nå skulle foreta en bred gjennomgang av dette, som også skulle sett på grunnlaget og fundamentet for det. Jeg mener at dette fungerer, det er et viktig politisk signal, og det som SV har lagt opp til, å begynne å sette spørsmålstegn gjennom en sånn uavhengig faglig evaluering, ville ha skapt usikkerhet rundt et viktig element i vår utenriks- og utviklingspolitikk.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Vel, men i en situasjon der man på den ene siden har en palestinsk statsdannelse som institusjonsmessig sett etter hvert nok er i stand til å bære en stat, men som demokratisk etter hvert har stadig mer å gå på, og der man på israelsk side har en politisk utvikling som nærmest umuliggjør en realistisk fredsløsning – og nettopp siden dette er et politisk spørsmål: Føler utenriksministeren seg trygg på at den politikken vi fører og vi tar til orde for som leder av giverlandsgruppen, faktisk legger til rette for en forbedring i situasjonen? Eller finnes det en mulighet for at vår tilnærming i dag bidrar til å sementere nettopp den gordiske knuten som representanten Svein Roald Hansen nevnte så godt i sitt innlegg?

Utenriksminister Børge Brende []: Jeg føler meg trygg på at vår politikk bidrar til at det er et fortløpende press på en etablering av en tostatsløsning. Alle partene sier at det arbeidet Norge driver, er viktig for å holde dette oppe også. Som flere representanter var inne på, har det nå, på grunn av alle andre konflikter rundt omkring i verden, vært mindre fokus på etablering av en tostatsløsning og palestinernes situasjon. Jeg mener at også dette arbeidet bidrar til at den urettferdighet som ligger i at en palestinsk stat ikke er etablert, holdes oppe på den internasjonale dagsordenen.

Jeg tror også representanten i sin egen argumentasjon nå indirekte viser til at det SV setter spørsmålstegn ved og ønsker å utrede, er: Er dette et engasjement som nødvendigvis skal videreføres i sin nåværende form? Jeg mener at vi har god dokumentasjon på det. Dette er ønsket. Vi bør ikke skape usikkerhet om dette. Og palestinerne kunne ha båret en egen stat i mange, mange år. Disse institusjonene var klare for lenge siden og burde vært etablert. Men de vil ikke være klare hvis vi slutter å støtte dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Snorre Serigstad Valen (SV) []: Et medlem av presidentskapet så på meg i stad og pekte på klokka. Jeg skal ta det hintet og bare komme med et kort apropos på slutten.

Jeg vil takke for en god debatt, men føler behov for å påpeke en ting. Det er flere representanter i salen som sikkert med de aller beste hensikter har vist til antisemittisme i Europa og terrorangrep rettet mot europeiske jøder. Jeg vil bare advare litt mot å sette europeisk antisemittisme, voldshandlinger og terrorisme mot jøder i Europa i sammenheng med den pågående konflikten i Midtøsten. Det kan ikke settes i sammenheng. Det er ikke sånn at antisemittismen i Europa har opphav i Israels okkupasjon av Palestina. Antisemittismen i Europa har langt dypere røtter og et helt annet opphav. Vi bør være svært varsomme med indirekte – og kanskje til og med uten å mene det – å gi næring til ideen om at en stats handlinger i Midtøsten rettferdiggjør et hvilket som helst sett med holdninger mot det som primært er en norsk minoritet, en fransk minoritet, en belgisk minoritet og en dansk minoritet.

Det var bare det jeg ville si.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men jeg skal prøve å være veldig kort.

Det er mange som har snakket om behovet for å få fram en tostatsløsning og hva vi kan bidra med for å få til det – med demokratisering på palestinsk side, som er nødvendig, samtidig som man opprettholder prinsippene inn mot den demokratiske staten Israel, som må kunne opprettholde sin posisjon innenfor sikre grenser.

Det jeg skulle si, gjelder to ting. Norge har en viktig rolle som leder av giverlandsgruppen. Det bør vi fortsette med. Vi er et land som har stor respekt på begge sider i konflikten. Så har jeg lyst til å nevne en rolle til som Norge har, og som også er en arv fra Oslo-avtalen, nemlig Temporary International Presence i Hebron, som jeg også har hatt gleden av å besøke. De er sjelden i nyhetene, men det ligger i selve rollen de har med å rapportere direkte til de to partene. De får dermed ikke mye oppmerksomhet, men spiller likevel en viktig rolle og får stor respekt på begge sider. Dette er et element i den posisjonen som Norge har, og som vi definitivt også bør videreføre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.