Stortinget - Møte torsdag den 20. oktober 2016

Dato: 20.10.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 27 S (2016-2017), jf. Dokument 8:53 S (2015-2016))

Innhold

Sak nr. 6 [12:55:13]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erik Lundeby, Trine Skei Grande og Ola Elvestuen om at virkeområdet for markaloven utvides til å gjelde flere viktige naturområder i Osloregionen (Innst. 27 S (2016-2017), jf. Dokument 8:53 S (2015-2016))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rasmus Hansson (MDG) [] (ordfører for saken): Takk til Venstre, som har fremmet et viktig forslag om utvidelse av virkeområdet for markaloven. Takk også til SV, som sammen med Miljøpartiet De Grønne har foreslått ytterligere områder inn i dette forslaget. Jeg antar at de partiene som ikke støtter disse forslagene, vil gjøre rede for det etter hvert.

Utgangspunktet for disse forslagene er at det som kanskje framfor noe gjør Oslo-regionen til verdens beste hovedstadsområde å bo i, er den fantastiske tilgangen vi har på natur- og friluftsområder. Det at vi i det ene øyeblikket kan være i sentrum av en internasjonal storby, eller i et av boområdene rundt, og i det neste øyeblikket – i løpet av en halvtimes tid – kan være ute i fri norsk fjordnatur eller skogsnatur, er helt unikt og helt fantastisk, og det må vi ta vare på. Markaloven, som dette stortinget tidligere har vært så vis å vedta, er et veldig viktig virkemiddel. Og enda viktigere blir det virkemidlet nå, når denne regionen skal få – ifølge prognosene – flere hundre tusen nye innbyggere. Da er det helt avgjørende å planlegge på en måte som bevarer de verdiene som gjør det godt å bo i Oslo-regionen, også i tiårene framover, og en av de verdiene er altså friluftslivsområdene, bruksområdene utenom bolig- og næringsområder. Og er det noe vi vet, er det at ekspanderende tettsteder, bygder og byer i Norge har en glupende appetitt på vettløs, ineffektiv, vørdsløs bruk av billige naturarealer, i stedet for å utvikle seg effektivt innenfor de områdene som man bør utvikle seg innenfor.

I Oslo-regionen er det allerede nå gode planer for hvordan den regionale utviklingen skal bli. Derfor mener vi det er et svært godt tilleggstiltak å definere helt klart, helt soleklart, de områdene – i tillegg til de som er dekket av markaloven allerede – som friluftsområder, til glede for alle innbyggere nå og i framtiden.

Selve markaloven inneholder en intensjon om dette, som vi oppfatter som helt klar, og de åtte områdene til utvidelse av marka som vi foreslår, i tillegg til Venstres forslag om Follomarka, er Tanumplatået, Rinilhaugen, Varingskollen, Linfåningshøgda, Krokskogstupene, Stubdalsområdet, Bislingflaka og Bånnkallia. Dette er, alle sammen, små områder med veldig store naturkvaliteter, veldig lav konfliktgrad hvis man ser på antallet mennesker som er involvert, og de kompletterer, ut fra alle faglige og andre kriterier, de eksisterende områdene innenfor markagrensen på en veldig god måte. Å legge disse områdene innenfor markagrensen er god regionutvikling, og det hjelper også de som skal utvikle Oslo-regionen videre, til å konsentrere kreftene om effektiv og god utbygging der den skal foregå, ikke der den ikke skal foregå.

Når det så gjelder Follomarka, er det et større og mer komplekst område, som vil kreve mer utredning og mer tenking før det foreslås i detalj, men det er samtidig et område som har veldig store kvaliteter, og som helt åpenbart kvalifiserer til å bli beskyttet mot en bit-for-bit-utbygging som kan ødelegge det.

Jeg tror derfor at det er en god idé for alle partiene på Stortinget å tenke nøye igjennom om dette ikke er et forslag som man likevel vil støtte, til tross for det som ligger i innstillingen. Det er bl.a. fordi jeg er temmelig overbevist om at vi vil få en utvikling i Oslo-regionen som vil gjøre det klarere for hvert år som går, at dette er arealer som vi burde ta vare på, og som vi har redskap til å ta vare på.

Jeg tar herved opp forslaget fra mindretallet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg skal være kort, for jeg kan i all hovedsak slutte meg til mye av den beskrivelsen som saksordføreren hadde, og jeg vil også takke saksordføreren for et godt innlegg og Venstre for å ha fremmet dette forslaget.

Markaloven sikrer at vi tar vare på bymarka vår her i Oslo. Det er helt unikt å ha en hovedstad hvor vi har marka liggende rundt oss. Det er viktig fordi naturen har en verdi i seg selv, og så sikrer vi at innbyggerne i Oslo kommune og kommunene rundt har tilgang til friluftsområder, som er det vi trenger, med utgangspunkt i den diskusjonen vi hadde i morges.

Naturen er til enhver tid truet, og jeg er veldig glad for at man har satt en grense for marka, for det er ikke ett enkelt prosjekt, eller ett tiltak, som truer naturen – nei, det er hvordan den spises opp skritt for skritt, og at naturen taper i kampen mot andre, ofte ganske gode, formål, men likevel er det viktig å sette en grense for hvilke naturverdier vi skal ta vare på.

Det var en historisk dag i Stortinget da man i 2009, etter forslag fra den rød-grønne regjeringen, laget en markalov for Oslo og områdene rundt. Det ga 19 kommuner, 5 fylker og 1,2 millioner innbyggere en lovfestet markagrense. Det at vi setter grenser, skal ikke sette grenser for utvikling. Tvert imot, det er akkurat som saksordføreren sa i sitt innlegg: Det at vi setter noen grenser for hva vi skal ta vare på, det viser jo også alle stedene det er mulighet for utvikling – og det bør være utvikling i områdene rundt hovedstaden. Så selv om det var motstand da forslaget fra den rød-grønne regjeringen kom, også fra Høyre, var det til slutt bare Fremskrittspartiet som stemte imot. Nå, noen år etterpå, tror jeg de fleste vil være enig i at det vedtaket Stortinget gjorde da, var en suksess.

Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å utvide markagrensen, og vi stemmer i dag for et forslag hvor vi ber regjeringen legge fram en sak om det. Så er ikke vi klare i denne runden, basert på Dokument 8-forslaget fra Venstre, til å gå inn på alle disse konkrete områdene, men Arbeiderpartiet stiller seg bak forslaget til vedtak der vi ber om at regjeringen legger fram en sak om dette i Stortinget.

Tina Bru (H) []: Markaloven er viktig for mange og har siden den ble innført i 2009, gitt næring til mange debatter om vekst og vern i hovedstadsområdet. Den har fått skylden for galopperende boligpriser, og til og med tidligere statsministre har tatt til orde for at man må se på markagrensen, og på hvor boligbygging skal tillates. Det vi skal diskutere her i dag, er derimot et forslag om å utvide markalovens virkeområde.

Lovens formål er som kjent å fremme friluftsliv, naturopplevelser og idrett. Innenfor lovens virkeområde er derfor plan- og bygningstiltak utenom landbruksformål forbudt, og loven skal bevare et rikt og variert landskap med kulturminner. Dette er prinsipper som en enstemmig komité støtter opp om. Et flertall i komiteen vil også be regjeringen om å fremme en sak om utvidelse av markalovens virkeområde, og et mindretall bestående av Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne peker også på konkrete områder de mener bør legges til.

For Høyre er vern av natur- og landskapsområder viktig. Vi er også opptatt av at folk som bor tett, skal ha god tilgang til grønt- og friluftsområder. Markaområdene i hovedstadsregionen er en kilde til fantastiske naturopplevelser og er svært viktige for rekreasjon og friluftsliv for veldig mange mennesker. Vi er imidlertid også opptatt av at når samfunnet bruker et så sterkt virkemiddel som vern av områder faktisk er, så skal det skje på en måte som er grundig forankret i lokaldemokratiet, og som sørger for at alle berørte interesser får anledning til å delta i prosessen. Vi kan derfor ikke støtte et forslag om å utvide markalovens virkeområde helt uten videre.

Som statsråden peker på i sitt svarbrev, er det naturlig at omfattende endringer i markalovens virkeområde avgjøres av det organ som har bestemt grensen i utgangspunktet, nemlig Stortinget. En såpass omfattende endring av virkeområdet som det som foreslås i denne saken, bør i alle fall ikke skje etter forskrift, slik lovens § 2 åpner for. Oppslutning om markaloven og lovens virkeområder hviler også på at den er bredt forankret, og at berørte kommuner, grunneiere og organisasjoner deltar når den eventuelt skal forandres.

Det er også verdt å påpeke at uavhengig av markaloven kan den enkelte kommune, gjennom bestemmelsene i plan- og bygningsloven, avsette områder i både kommune- og reguleringsplaner til bl.a. natur- og friområder med egne bestemmelser som sikrer bruken av området. Mange kommuner har på dette grunnlag fastsatt egne markagrenser. Kommunene kan også avsette områder som hensynssoner med tilhørende retningslinjer og bestemmelser, som f.eks. skal sikre friluftsliv og grønnstrukturer.

Jeg vil også nevne at regjeringen har varslet at den tar sikte på å fremme en egen sak til Stortinget i løpet av sesjonen, om markaloven og markagrensen på bakgrunn av prosessen med justeringer av markagrensen. Som kjent ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner ved kongelig resolusjon høsten 2015.

I motsetning til forslagene som fremmes i denne saken, var disse justeringene av mindre områder, hvor grensene opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller boligeiendommer eller var upraktiske av andre grunner. Samtidig er det verdt å merke seg at flere av kommunene har ønsket større endringer av grensen bl.a. for å åpne for boligutbygging nær kollektivknutepunkt. Dette er derimot så store arealer at de ikke kan justeres i forskrift, men de kan være aktuelle å vurdere å ta ut av marka for å muliggjøre klimavennlig boligutbygging i pressområder i Oslo og Akershus.

Jeg er glad for at flertallet i dag ikke går inn for en utvidelse av markalovens virkeområde med utgangspunkt i akkurat denne saken. Enhver eventuell utvidelse av markagrensen bør først kunne skje etter en grundig prosess med lokal forankring der alle berørte parter får anledning til å delta.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Mye positivt er sagt i denne saken. Kristelig Folkeparti er enig i at markaloven har vært og er en suksess, og at den er et viktig virkemiddel for å sikre tilgang til friluftsområder og sikre byggegrensene for framtida. Loven skal samtidig hensynta balansen mellom allmennhetens behov for nettopp dette og landbruksmessig bruk av områdene.

Vi synes også det er en god idé å se på om lovens virkeområde skal utvides. Vi synes imidlertid alltid det er en fordel om Stortinget fatter sine beslutninger på et utredet og opplyst grunnlag. Riktignok var det Stortinget som selv, i sin tid, satte grensene for markaloven, men en eventuell utvidelse bør utredes av regjeringas apparat og legges fram for Stortinget på en egnet måte.

Vi behandlet i dag friluftsmeldinga og er i den forbindelse blitt minnet om hvor viktig det er for både trivsel, folkehelse og naturglede at også mennesker i tett befolkede områder har tilgang til naturområder innen overkommelig avstand.

Vi ser fram til at saken kommer til Stortinget fra regjeringa, etter normal prosedyre.

Marit Arnstad (Sp) []: Først må jeg bare få lov til å si at det er mulig at det er noen i komiteen som stusser over at Senterpartiet er med på første side og sier at vi støtter varmt opp om formålet bak markaloven. Formålet bak markaloven er jo friluftsliv, naturopplevelse og idrett, og det støtter vi varmt opp om. Vi mener det er svært viktig i en byregion som Oslo at en har adgang til de kvalitetene, at en har adgang til store friluftsområder, at en har adgang til naturopplevelser, og at en har adgang til idrett. Men det er også nødvendig å minne om at det er det mulig å ha adgang til, uten at en skal verne et område. Det er fullt mulig å ha adgang til alle de opplevelsene, det friluftslivet og den idretten, uten at en verner områdene.

Senterpartiet var med på markaloven i 2009. Vi syntes ikke det var enkelt. Vi står ved den markaloven vi var med og vedtok da, men vi ønsker ikke å være med på noen utvidelse av markaloven i dag. Det er flere grunner til det, og jeg skal si litt om det. Det ene er en mer prinsipiell side som går på at vern er en nokså alvorlig inngripen ikke bare i privat eiendomsrett, sjølsagt, men også i lokaldemokratiet. Når en har mulighet til å oppnå goder uten å verne, bør en prøve å gjøre det uten å verne. Når en har mulighet til å oppnå naturopplevelser, friluftsliv og idrett uten å verne et område, bør en gjøre det uten å verne det.

Vanligvis i Norge verner vi etter naturmangfoldloven. Den har noen klare faglige kriterier, og de går på naturverdier og naturtyper. Markaloven introduserer en type vern som ikke har det samme faglige grunnlaget som det vern etter naturmangfoldloven har, og dermed er det en risiko, hvis det vernet blir for omfattende, for at en også svekker legitimiteten til verneprosessen og vernevedtak i sin alminnelighet fordi det faglige grunnlaget er dårligere.

Så må jeg også si at vi mener det er mulig for alle å ha tilgang til denne naturen, uavhengig av vern. Det er nemlig ikke en verning av områder som hindrer friluftsliv og naturopplevelser, det er nok mange andre årsaker til at en ikke får mange nok ut i skog og mark, f.eks., enn akkurat mangelen på areal. Senterpartiet har tillit til at kommunene også er i stand til å forvalte disse områdene rundt Oslo på en fornuftig måte. Særpreget med en utvidelse av markaloven er jo at en vil frata lokaldemokratiet muligheten til å gjøre vurderinger knyttet til de områdene fordi det er et ansvar som i stor grad – kanskje med unntak av landbruk – vil bli overført til departement, stat og fylkesmann.

Sjøl om saken i dag i og for seg handler om å be regjeringen legge fram en sak med konkrete forslag, ønsker Senterpartiet å stemme imot det – fordi vi ikke ønsker framlagt en egen sak, men også fordi vi materielt sett er uenig i det som ville vært lagt fram i en slik sak. Vi mener det er viktig at en har grønne områder tilgjengelig for alle folk i Oslo-området, men vi mener det er fullt mulig å ivareta det uten å foreta et ytterligere vern knyttet til markaloven, og vi mener også at av respekt for hvor alvorlig et verneinngrep faktisk er, bør en ikke foreta utvidelser av markagrensen, men ivareta friluftsliv, naturopplevelser og idrett på andre måter enn gjennom vern.

Ola Elvestuen (V) [] (komiteens leder): Først vil jeg takke for innlegget fra saksordføreren, Rasmus Hansson. Jeg tror jeg var enig i stort sett alt som ble sagt. Jeg takker også for støtten til forslaget. Det er riktig som det blir sagt, at marka er en helt unik kvalitet ved Oslo og en helt unik kvalitet ved hele Oslo-regionen. Den er en del av hele identiteten til byen og regionen, og det er nettopp den korte avstanden, nærheten, som er viktig her.

Markaloven har virket fra 2009, og Venstre kan være enig med Senterpartiet i at det var sider ved innholdet i selve utformingen av markaloven da den ble innført, som vi ønsket skulle være noe annerledes. For det er ikke tvil om at det er veldig mye makt som er lagt over i Miljødepartementet, og det er ikke nødvendigvis sånn at miljøministeren er mer oppsatt på å bevare enn det lokale myndigheter er. Her kunne man hatt en annen innretning. Men det som er det viktige med markaloven, er at den setter grensene, for det er markagrensene som er viktige å ivareta og være tydelig på, nettopp fordi marka omfatter så mange kommuner, og kommuner med skiftende flertall. Det er helt avgjørende at man har en felles grense, og at den er tydelig, sånn at vi ikke får en bit-for-bit-utvikling innover i marka.

Så kan det være en kuriositet at utgangspunktet for denne markagrensen var at 220 høydemeter opp i åssidene omkring Oslo i 1934 var så høyt man mente at man kunne få et vanntrykk. Det er nå mange grunner til at ting blir som de blir, men man har jo sett verdien av å ha denne grensen. Den har vært helt avgjørende for å holde den stramme byutviklingen i Oslo, og for Oslos utvikling er det virkelig ingen grunn til å gå inn og bryte markagrensen. Det er mer enn nok plass innenfor byggesonen. Man trenger ikke å rive den historiske bebyggelsen, man trenger ikke å gå inn i de grønne områdene, og man trenger ikke å gå opp i høyden – men man må fortette. Det er nok plass for den byutviklingen som er innenfor Oslo, uten å måtte bryte markagrensen.

Det som er spesielt, og som gir grunn til å se på en utvidelse, er hele regionen. Man har et godt plansamarbeid mellom Oslo og Akershus om hvordan byutviklingen bør være i hele regionen. Som et ledd i det samarbeidet skal man ha en konsentrert byutvikling om kollektivknutepunktene, og da vil det være riktig å se på en utvidelse av markagrensen, sånn at man også får satt rammene omkring de markaområdene vi har. For Venstre har det vært spesielt viktig å trekke fram Follomarka, som er et område som det trengs avklaring omkring, men som helt klart har kvaliteter som gjør at den bør ses i sammenheng med resten av marka.

Dette er ikke noe dramatisk forslag. Det er ikke sånn at vi nå overstyrer og kjører over alle lokale myndigheter, vi går jo nettopp og ber regjeringen om at den skal komme tilbake med en sak om en utvidelse. Jeg synes det er litt underlig at vi ikke klarer å få flertall for den moderate ordlyden i komiteens tilråding. Det er ikke mer enn at man ber regjeringen

«på egnet måte fremme forslag om en utvidelse av markalovens virkeområde, slik at viktige naturområder i flere kommuner i Osloregionen kan få en lovfestet markagrense».

Så det vil måtte være en saksbehandling, og jeg synes det er underlig både at Høyre går imot en sånn formulering, og at Senterpartiet, som tross alt har vært en forslagsstiller – og som har vært med på å innføre markaloven og dermed også har ansvaret for hele dens innretning – skal være imot å gå inn for dette forslaget. Jeg synes det er synd.

Kampen for marka har pågått i mange tiår, og vi er vel forberedt på at kampen for en utvidelse også vil kunne ta noe tid. Men den er riktig å gjennomføre, og da får vi holde på til vi får det til.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: I både 2001 og 2005 drev jeg valgkamp med basis i at jeg skulle være med på å få gjennomført og innført en markalov, for å sette grensene for marka. Det må jeg innrømme er en av de tingene jeg er stoltest over å ha fått muligheten til å være med på og gjøre. Så er jeg helt enig med Ola Elvestuen i at det finnes gode grunner for å gjøre endringer knyttet til akkurat det som han tar opp, nemlig spørsmålet om man skal ha, i det som tross alt er en lov for å ta vare på marka, en myndighet som gir staten muligheten til å overprøve i de tilfellene der lokale myndigheter ønsker å være med. Jeg synes at dette er noe som «det store vi» bør jobbe sammen om og se om vi ikke kan få fremmet et forslag til endringer i. Jeg synes også, ut fra en debatt vi har hatt tidligere, bl.a. om strandsone, at statsråd Helgesen burde være interessert i å gi den typen makt og myndighet til de lokale, til kommunene, i stedet.

Takk til Venstre for forslaget. Det er et godt forslag. Jeg har lyst til å si to ting til det. Det ene er at det er et flertall i komiteen, men dessverre ikke et flertall på Stortinget, som går inn for å utvide lovens virkeområde. Men det er et så stort mindretall at det skal ikke store endringer til etter neste års valg før det skal være mulig å få til noe. Ola Elvestuen er overrasket over at ikke regjeringen vil gå med på en så moderat ordlyd, som tross alt er en invitasjon til regjeringen om å komme tilbake til Stortinget. Jeg må innrømme at jeg ikke er så overrasket over at en regjering med Fremskrittspartiet i ikke er interessert i å være med på å utvide lovens virkeområde, men noen synes jo at det er en god idé å ha Fremskrittspartiet i regjering. Jeg synes det er en skikkelig dårlig idé, og håper at vi kan få gjort noe med det etter valget.

Det andre jeg vil si, er at i tillegg til å legge en god ramme rundt det fantastiske med at Oslo er den kommunen i landet som har det største biologiske mangfoldet – vi får en skog, vi får tilgang til friluftsressurser og -arealer – har marka en viktig klimaeffekt. For det er klart: Det at man setter en grense rundt en by, gjør at man unngår akkurat det som saksordføreren var inne på i sitt innlegg, at alle bare sier: Ja, men kan vi ikke bare bygge ut lite grann til, kan vi ikke bare bygge ut lite grann til – og så plutselig har man drevet på med en haug med ineffektive utbygginger som skaper større klimautslipp, og som lar være å tvinge byutviklere til å utvikle det vi ønsker i verden, nemlig gode, kompakte, trivelige byer.

Jeg vil bare minne om en ting. Statsråden har på sitt budsjett vært med på å finansiere kommisjonen for The New Climate Economy. Jeg var i Washington og så dem presentere en rapport om infrastrukturinvesteringer. Det viktigste de sier, er følgende: Vi må sørge for at investeringene i infrastruktur ikke bidrar til det de kaller en «sprawling» av byer – utbredelse av byer – at det tyter ut overalt, men istedenfor bygger kompakt, for det er det mest energieffektive. Vi har altså en regjering som har prioritert, og lagt hele sin tyngde bak, å tvinge fram nye, store veiprosjekter ut av byene, stikk i strid med det klimaministeren finansierer av kommisjoner internasjonalt for hva man skal gjøre i resten av verden, men som man altså lar være å følge opp i Norge. Det er dumt. Men da er det i hvert fall bra at vi har markaloven, som sikrer at det ikke tyter ut overalt.

Jeg håper at i neste stortingsperiode – når dette kommer opp og blir behandlet en gang til, for det er ikke slutt med dette – skal vi få et flertall for en utvidelse av lovens virkeområde og også få inn flere konkrete felt.

Statsråd Vidar Helgesen []: Vi startet dagen med en diskusjon om og behandling av regjeringens friluftslivsmelding, og et av hovedpoengene der er nettopp tilgangen til friluftsliv der folk bor. Marka er Norges fremste eksempel på nettopp det. Derfor er markagrensen også viktig. Markalovens formål er nettopp å sikre markas grenser – selve grensen er fastsatt på kart direkte i loven. Det å sette grensen i loven var et selvstendig poeng ved vedtaket av loven for å sikre marka mot fremtidige inngrep. § 2 annet ledd i loven fastslår likevel at Kongen ved forskrift kan treffe vedtak om å justere markagrensen og gjøre loven gjeldende for nærliggende områder som har, eller gjennom tilrettelegging eller skjøtsel kan få, tilsvarende verdi for friluftslivet.

Dersom virkeområdet for loven skal utvides ut over det, til andre områder enn dem som i dag er nevnt i § 2, slik forslagsstillerne ønsker, må loven endres. Det kan skje gjennom en endring i markaloven § 2, slik at fullmakten Kongen har til å utvide lovens virkeområde, blir utvidet. Med en slik endring kan ytterligere utvidelse skje gjennom en etterfølgende forskrift. Alternativt kan slike utvidelser foretas ved endring i opplistingen i markaloven § 2 av hvilke områder som omfattes av marka. I så fall vil de aktuelle områdene bli lagt til marka ved lovendringen.

Marka er det største og viktigste friluftslivs- og naturområdet for Norges tettest befolkede område, og derfor er det et nasjonalt ansvar å ta vare på den. Markaloven sikrer at områdene i marka får et ekstra vern, og fastsettelsene av grensene er kjernen i loven. Jeg er av den oppfatning at mer omfattende endringer i markagrensen bør foretas av det organet som har fastsatt grensen, altså av Stortinget selv. Dersom markalovens virkeområde skal utvides til nye områder som ikke ligger i nærheten av dagens markaområder, eller at marka for øvrig utvides betydelig, mener jeg at det bør skje ved lovendring. På den bakgrunn mener jeg det ikke bør foretas endringer i markaloven § 2 som gir større adgang til å legge områder til marka gjennom forskrift.

Et eventuelt lovforslag om å utvide virkeområdet etter markaloven § 2 første ledd må knyttes til konkrete områder. Jeg mener at forslag om å utvide markas område fortrinnsvis bør initieres fra kommunene selv og ikke fra statens side. Jeg viser her til at de fleste av de konkrete områdene som er omtalt i komitéinnstillingen, har vært fremmet tidligere, og at det har vært lokal motstand i berørte kommuner. Jeg vil derfor ikke støtte at det gås videre med disse forslagene dersom kommunene ikke vil fremme dem.

Nå har, som andre har vært inne på, kommunene mulighet til å avsette områder i kommune- og reguleringsplaner til natur- og friområder. Mange kommuner har på det grunnlaget fastsatt egne markagrenser. De kan etablere hensynssoner med retningslinjer som sikrer friluftsliv og grønnstrukturer, så kommunene har betydelige verktøy også for sin del.

Regjeringen vil i løpet av kort tid fremme en egen sak for Stortinget om markaloven og markagrensen. Da markaloven ble vedtatt i 2009, ble det lagt opp til at grensen kunne justeres i etterkant etter innspill fra kommunene. Kommunene ble invitert til å melde inn forslag om slike justeringer, og høsten 2015 ble markagrensen justert 47 steder i 11 kommuner ved kongelig resolusjon. De fleste av disse justeringene omfatter mindre områder, hvor grensen opprinnelig var satt gjennom gårdstun eller boligeiendommer eller var upraktisk av andre grunner.

Flere av kommunene har samtidig ønsket større endringer av grensen for å åpne for bl.a. boligutbygginger nær kollektivknutepunkter, i tråd med den nylig vedtatte regionale planen for samordnet areal- og transportplanlegging i Oslo og Akershus. Regjeringen kommer derfor til å fremme et lovendringsforslag til Stortinget med forslag om noen ytterligere endringer i markagrensen, både innskrenkninger og utvidelser.

Jeg vil avslutningsvis fremheve at jeg er – ikke minst med utgangspunkt i den utmerkede friluftslivsmeldingen som har vært behandlet i dag – grunnleggende positiv til marka, og vil ikke være avvisende til at markalovens virkeområde utvides, men jeg mener altså at det er viktig at det ikke gås videre med en prosess som kommunene det gjelder, har vært skeptiske til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: En sentral paragraf i markaloven er § 11. Det er den såkalte eventyrskogvernparagrafen, som gir myndighetene grunnlag til å verne på et ikke-vitenskapelig grunnlag. Eventyrskog er – som de fleste forstår av ordet – et spørsmål om synsing. Noen ser eventyr i øst, andre ser det i vest.

Mitt spørsmål er enkelt og prinsipielt: Ønsker regjeringa – Høyre og Fremskrittspartiet – på prinsipielt grunnlag å utvide det skogarealet som kan vernes på et slikt uvitenskapelig grunnlag, altså ved bruk av markaloven § 11?

Statsråd Vidar Helgesen []: Den markaloven vi har, er en markalov som vi lever godt med. Som jeg var inne på, er vi opptatt av at om det skal skje endringer i virkeområdet for loven, bør det skje med utgangspunkt i kommunene. Innenfor den nåværende loven er vi åpne for å bruke de mulighetene loven gir til vern, men det vil bero på en konkret vurdering.

Det er riktig, som representanten Lundteigen er inne på, at markaloven har utgangspunkt i friluftsliv og ikke nødvendigvis i vernekvaliteter. Men friluftslivet er i seg selv en uhyre viktig nasjonal verdi, som er et godt utgangspunkt for anvendelsen av markaloven.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Ja, Senterpartiet er veldig opptatt av friluftsliv, at det er en viktig verdi, og at det må ivaretas, men det som kom fram ved debatten om denne loven tidligere, var nettopp at det var sterke tilhengere av markaloven som ønsket minst mulig friluftsliv, og i hvert fall tilrettelagt friluftsliv, i områdene. Det er veldig interessant å ha med seg det perspektivet.

Vi i Senterpartiet er glad for at Høyre er sammen med oss om ikke å gå videre. Vi er glad for at en skal ta kommunene med seg. Det er helt sentralt. Så det er det enighet om.

Men mitt spørsmål var prinsipielt: Vil regjeringa utgått av Høyre og Fremskrittspartiet utvide muligheten til å bruke § 11, eventyrskogvern, på flere områder? Vil en bruke det prinsippet videre eller ikke?

Statsråd Vidar Helgesen []: Vi har ingen planer om å utvide rammene for § 11 eller å utvide virkeområdet for § 11, men å anvende markaloven og å anvende vernemulighetene for friluftsformål er noe vi vil kunne gjøre. Men det er noe som vil bero på en konkret vurdering. Det er ikke noe prinsipielt problem å verne for friluftsformål, men vårt utgangspunkt for skogvern er jo at det i første omgang skal skje gjennom frivillig vern.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) []: Det vi diskuterer i dag, er muligheten for å be regjeringen gjøre en jobb for å ta inn igjen og ta vare på flere områder. Det krever selvfølgelig et arbeid fra departement og direktorat. Det arbeidet har vi nå sett at det i budsjettet skjæres betraktelig ned på. La oss si det sånn: Dette arbeidet for å verne skog økses betydelig i statsbudsjettet som er lagt fram av statsråden. Vil det budsjettkuttet som er lagt fram for Miljødirektoratet, føre til at det blir mindre ressurser til å gjøre en jobb, til å gjennomføre verning og til å lage nasjonalpark f.eks. av Østmarka?

Statsråd Vidar Helgesen []: Den effektiviseringen som vi legger opp til i Miljødirektoratet, er håndterbar, men den vil ha konsekvenser for Miljødirektoratets kapasitet på enkelte områder. Hvilke områder det vil dreie seg om, gjenstår det noe arbeid med. Men jeg kan berolige representanten Holmås med at våre ambisjoner når det gjelder skogvern, et vedtak og et mål om 10 pst. skogvern, som Stortinget satte tidligere i år, ligger fast. Vi har videreført en rekordhøy bevilgning til skogvern, og vi har til og med gitt gunstigere skatteregler for sameiere av skog for frivillig vern. Slik at det er galt når det her sies at det kuttes i muligheten for skogvern.

Ola Elvestuen (V) []: Det er en grense for når effektiviseringstiltak blir uhåndterbare og går over til å bli rene rammekutt. Jeg tror kanskje at det er der Miljødirektoratet er med tanke på det som er foreslått for neste år.

Statsråden understreker at han mener at beslutninger må tas der beslutningen opprinnelig ble tatt, altså i Stortinget. Det er det vi forsøker å gjøre, nemlig å komme til et beslutningsgrunnlag gjennom å be om at regjeringen skal gjøre en jobb overfor kommunene for å se om en kan finne fram til utvidelser. Men det ønsker man altså ikke. Samtidig forstår jeg at dersom kommunene ønsker å ha en utvidelse, er statsråden positiv til det. Vil det si at hvis en har et vedtak lokalt som en kan bygge videre på, så vil statsråden automatisk gå videre og legge det fram for Stortinget?

Statsråd Vidar Helgesen []: For det første så klargjorde jeg jo i innlegget mitt at jeg mener at det ikke er regjeringen som gjennom en adgang til forskrift skal kunne endre grensene i marka. Det bør tilligge Stortinget, så hvis man skal endre loven, bør en endring være at det er Stortinget som skal endre grensene.

Så har vi hatt en diskusjon. Det ble fremmet forslag fra Naturvernforbundet tilbake i 2010 om de konkrete utvidelsene som har vært foreslått i representantforslaget. Da hadde departementet, under den forrige regjeringen, i perioden rundt 2011 møter med de berørte kommunene om justering av markagrensen. I disse møtene registrerte departementet motstand mot å legge de nevnte områdene inn i marka, slik det hadde vært foreslått. Jeg mener at det er et viktig utgangspunkt her: Skal marka utvides, må det være lokalt forankrede initiativer.

Ola Elvestuen (V) []: Ja, men er ikke selve formålet med å ha en markalov at staten går inn og sikrer grenser, at det er en nasjonal interesse som skal ivaretas, og at en setter en grense for å ivareta viktige områder? Og i et område hvor vi har den byutviklingen vi skal ha, i Oslo og Akershus, vil det ikke være riktig også her at staten går inn og tar et ansvar for å sikre at de viktige naturområdene ivaretas, og at vi ikke risikerer en bit-for-bit-utvikling? Her har man muligheten til, gjennom en utvidelse av markaloven, å bygge oppunder det som er et annet statlig initiativ, nemlig plansamarbeidet mellom Oslo og Akershus.

Ser ikke statsråden at her må en nødvendigvis også ha et statlig engasjement?

Statsråd Vidar Helgesen []: Ja, det er jo selve utgangspunktet for loven, og det er ikke så mange år siden loven ble vedtatt med det utgangspunktet at her settes grensene. Det som er et annet spørsmål, er om man noen år etterpå ønsker utvidelser, og hvordan man da skal håndtere dette. Da mener jeg det er riktig å være lydhør overfor kommunene. Og i den dialogen som vi har mellom stat, fylkeskommuner og kommuner knyttet til regionsutvikling i Oslo-området, inngår selvsagt markagrensen. Den dialogen vi nå har hatt, knyttet til både noen innskrenkninger og noen utvidelser av markagrensen, er en god dialog med kommunene, og jeg tror at det er viktig at vi har den lydhørheten. Skulle det så komme initiativ fra kommunene om et ønske om å utvide markagrensen, må vi ta det videre i naturlige prosesser, men det er ikke der vi er i dag. Det er ingen uttrykte ønsker fra kommunene om slike utvidelser.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg synes det er vanskelig å høre annet enn at statsråden her abdiserer fra det som er hele intensjonen med markaloven, og som skiller markaloven fra det alminnelige planlovverket som alle kommuner har til bruk for å regulere sin arealbruk i sine områder. Er det slik å forstå at denne regjeringen ikke har noen planer om å ta initiativ til å bruke det lovverket som heter markaloven, til det som er den lovens intensjon, nemlig å ivareta nasjonale hensyn for å ivareta friluftsliv i Norges tettest befolkede område? Er det slik å forstå at denne regjeringen går tilbake til den situasjonen vi hadde før markaloven, hvor enhver kommune kunne bestemme innenfor eksisterende lovverk hvordan de ville anvende sine arealer, og det var alt man foretok seg?

Statsråd Vidar Helgesen []: Vi anvender markaloven for det som var formålet med markaloven. Det var nemlig å sikre markas grenser mot inngrep og begrensninger. Og da er det sånn at spørsmålet om å utvide marka er et annet spørsmål. Det som markaloven er til for – og det er derfor kartene er fastsatt direkte i loven – er å verne. Det står vi på. Spørsmålet om utvidelser er ikke et spørsmål hvor staten bør agere på egenhånd. Der er det veldig viktig at vi har en god dialog med kommunene, og så lenge det ikke er noe initiativ fra kommunene, mener jeg at det ikke er riktig å gå videre med forslag om å legge inn nye områder i marka.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Den rød-grønne regjeringa la fram forslag til markalov 19. desember 2008, og den ble endret i omfattende grad ved odelstingsvedtak og sanksjonert 5. juni 2009. Det var nærmest enestående.

Det var en aktiv debatt i Aftenposten anført av djupøkologiske naturvernfolk, respekterte vitenskapsfolk og nasjonalt kjente idrettsprofiler med Vegard Ulvang i spissen. De gjorde et stort arbeid – all honnør til dem!

Formålsparagrafen ble endret fra å fremme friluftsliv og tilrettelegge for naturopplevelser til «å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelser og idrett.» Paragraf 5 ble endret: forbudet mot bygg- og anleggstiltak ble endret til at forbudet ikke gjaldt landbrukstiltak. Det var bra.

Det kom mange endringer fra Ot.prp. nr. 23 for 2008–2009 til flertallsmerknadene i energi- og miljøkomiteen. Det gjaldt landbruk, idrett og friluftsliv, skiløyper, serveringssteder, alpinanlegg, opprettholde etablerte lokalsamfunn, forhold til naturvernloven, Markarådet samt at marka var for alle. Det kom inn en flerbrukstenkningsforvaltning. Det var riktige endringer, som Senterpartiet støttet.

Komiteens flertall i dag, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ønsker gjennom denne innstillingen omkamp ved å ta inn igjen en rekke områder som Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslo i brev av 17. november 2010. Det var gode grunner for å ta ut de områdene som nå er foreslått tatt inn igjen, fordi det er omfattende menneskelig aktivitet i områdene, f.eks. serveringssteder og store idrettsanlegg. Tilhengerne av markaloven var mot denne typen næringsaktivitet innenfor markalovens geografiske grenser. Det er derfor et uærlig spill å komme nå med slike forslag. En var mot den type aktivitet som en nå ønsker å ha inn i markaloven. En vil altså bruke noe en var mot og tilrettelegge for idrett som argument for at f.eks.Varingskollen skal inn i markalovens virkeområde.

Senterpartiet er for vern. Vi er for vern som betyr å ta ut av produksjon på et grunnlag som gjelder sjeldne arter og naturtyper, men da basert på naturmangfoldlovens basis, som er et vitenskapelig grunnlag. Markaloven § 11 gir lovhjemmel for vern av skog basert på det såkalte eventyrskogprinsippet. Det er synsing, og det ødelegger respekten for vern blant folk flest. Utvidelse av markalovens virkeområde er derfor ikke det rette virkemiddelet videre. Vi må tenke langsiktig, flerbrukstenkning kombinert med vern og et vitenskapelig grunnlag har Senterpartiets fulle støtte, og det er vår linje. Vi er veldig takknemlige for at det vitenskapelige miljøet i Norge kjører det fram og at dagens regjering er tilhenger av det.

Rasmus Hansson (MDG) []: Her i landet verner vi stabbur fordi de er gamle. Vi verner steingarder fordi de er vakre. Vi verner små jernbiter fordi de kommer opp av jorda og har vært der siden før reformasjonen. Dette er ting vi liker, men det finnes ikke noe naturvitenskapelig grunnlag for verdien av stabbur, steingarder og jernbiter fra før reformasjonen. Dette er synsing. Dette er synsing om verdier, men det er en synsing som jeg og Miljøpartiet De Grønne stiller oss fullstendig bak. Det er bra å ta vare på verdier som er verdifulle for folk på grunn av opplevelse, historie og andre ting.

På samme måte er den aller mest grunnleggende kvaliteten i friluftslivet opplevelsen av vakker natur. Det er totalt individuelt. Det er rein synsing. Det finnes massevis av folk fra Hongkong som ikke skjønner bæret av hvor fint det er i Oslomarka, og hvorfor noen påstår at det er godt å være der midt på svarte vinteren. Men vi gjør det likevel. Vi er enige om at dette er verdier.

Derfor er jeg skuffet over representanten Lundteigen og Senterpartiets ensidige og fryktelig firkantete kjør mot det som er noe av essensen ved å verne området for friluftsformål, som ikke er underarter av barkebiller eller kilekulehalefluer på Bislingflaka. Det er det faktum at folk opplever natur og har glede av den naturen, og at noe av den naturen synes vi er enda finere enn noe annet. Jeg skulle ønske at vi kunne komme videre i debatten om friluftsliv og naturvern på Stortinget uten et sånt forflatende forsøk på «naturvitenskapeligfisering» av det som i virkeligheten er veldig mye mer når det gjelder friluftslivet, nemlig det at vi opplever norsk natur som vakker og verdifull og tar vare på den på grunn av det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Norge har mange stabbur. Vi har mange steingjerder. Vi har mange metallbiter. Vi får stadig større kunnskap om metallbiter med den nye teknologien. Det som det er mye av, er det samme som at det ikke er sjeldent. Det som det er lite av, er sjeldent. Det fører til at stabbur som er sjeldne, som er typiske, steingjerder som er sjeldne, som er typiske, metallbiter som er sjeldne og typiske, kan en gjennom et vitenskapelig arbeid se at det er viktig å ta vare på. Det er det prinsippet som Senterpartiet følger i den sammenheng. Det er mye som er gammelt, som ikke får den typen vern. Det er veldig viktig, for staten har ikke ressurser og privatpersoner har ikke ressurser til å ta vare på alt som er gammelt. En god del av det gamle må forgå, men ikke det gamle som er sjeldent.

Representanten Hansson sier at han er skuffet over Senterpartiet, og at vi fører en forflatende naturvitenskapelig argumentasjon, et ensidig og firkantet kjør, og at en gir inntrykk av at en nærmest er imot friluftsformål. Nei, vi er ikke det. Vi var en av drivkreftene bak å sikre at markaloven fikk den formålsparagrafen som den nå har. Miljøpartiet De Grønne var av de fremste som var mot den formålsparagrafen vi nå har, ved at den skal «fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett». Fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett – det betyr at en må gjøre inngrep for at de mange skal få oppleve det friluftslivet som er så flott. Hadde Miljøpartiet De Grønne fått sitt syn gjennom, hadde vi fått formålsparagrafen «fremme friluftsliv og tilrettelegge for naturopplevelse». Idrett hadde ikke vært med. Den aktivitet som skjer i friluftslivet om vinteren, med dagens unge, krever en annen preparering av løyper enn det som det var tidligere. Det er det mulighet til i dag. Det var Senterpartiet for. Det var den gang Miljøpartiet imot fordi en ønsket at det friluftslivet skulle forbeholdes de få. Senterpartiet ønsker at friluftslivet skal forbeholdes de mange.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er dermed avsluttet.

Forrige kapittel
Neste kapittel