Stortinget - Møte fredag den 9. desember 2016

Dato: 09.12.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 35 S (2016–2017))

Innhold

Sak nr. 3 [12:03:37]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i sak om statstilskudd til høyskolene NITH, Westerdals og NISS (Innst. 35 S (2016–2017))

Talere

Jette F. Christensen (A) [] (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om at departementet burde grepet inn mot det som vi i dag vet var et varslet lovbrudd. Eierne i privatskolekonsernet Anthon B Nilsen gjennomførte en fusjon som utløste gevinst som gjorde at eierne satt igjen med en betydelig sum, til tross for at vi i denne sal har vedtatt at det ikke er anledning til å ta utbytte fra privatskoler som får statsstøtte.

Saken dreier seg om hva som skjer når man ikke følger Riksrevisjonens anbefaling. Det dreier seg om konsekvensen av ikke å følge med, konsekvensen av å gjøre ting lettvint istedenfor å gjøre ting skikkelig. Det dreier seg om konsekvensen av at statsrådens departement gjorde nettopp det, og konsekvensen av det var en skole som krevde inn for mye penger til et utdanningstilbud som ikke var tilfredsstillende, og en fusjon som utløste en gevinst som departementet selv omtalte som lovstridig. Det er viktig for Stortinget at statstilskudd til private høgskoler kommer studentene til gode, ikke kommersielle interesser. I denne saken skjedde det motsatte, og Kunnskapsdepartementet var informert.

Denne saken startet med Riksrevisjonens merknader til Kunnskapsdepartementet i 2013 og det stortingsvedtaket som kom etterpå om at disse skolene trengte særlig oppfølging. Daværende politisk ledelse i departementet uttalte at de var positive til en gjennomgang. Statssekretær Kyrre Lekve sa til Universitas i 2012 at de fulgte dette tett, at tilskudd skulle komme studentene til gode, og at han var positiv til at Riksrevisjonen så nærmere på saken.

Departementet varslet at de ville iverksette en særskilt oppfølging av ABN Utdanning og høgskolene NITH, Westerdals og NISS i 2013. Allerede da var altså departementet og Riksrevisjonen enige om at selskapet trengte særlig oppfølging. I behandlingen av Dokument 1 for 2014–2015 skrev kontroll- og konstitusjonskomiteen i sine merknader at komiteen uttrykte «en forventning om at svakhetene som er beskrevet i rapporten om departementets etatsstyring, utbedres», og at komiteen la til grunn at det ville «finne sted en tettere oppfølging av nasjonale sentre, og tilsyn med og evaluering av tilskuddsordninger til private høyskoler og fagskoler». Altså sa Stortinget at vi forventet at dette ble nøye fulgt opp.

Komiteen er av den oppfatning at Riksrevisjonens anbefalinger bør bli fulgt. Men hva skjedde etter valget i 2013? Statsråd Torbjørn Røe Isaksen sier i en uttalelse på regjeringen.no datert 5. november 2015 at han vil «understreke at departementet ikke på noe tidspunkt har stanset oppfølgingen av skolen». I sitt svarbrev til Stortinget sendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen skriver statsråden at «departementets oppfølging har vist at NITH, Westerdals og NISS var blant høyskolene som har hatt betydelig egenkapital, og planla å iverksette en særskilt oppfølging av dette». Statsråden skriver videre:

«En slik særskilt oppfølging ble ikke iverksatt. Departementet kom til at oppfølgingen burde gjøres i forbindelse med den ordinære rapporteringen.»

Her sier vi altså to forskjellige ting. Statsråden skriver i svarbrev til komiteen at departementet ikke fant grunnlag for å slå fast at transaksjonene ville være i strid med regelverket, og derfor følger opp transaksjonen og fusjonen som «del av den normale prosedyren, basert på etterfølgende analyse». I samme brev skriver statsråden at han ser «at departementet på et tidligere tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonene og måten fusjonen ble gjennomført på». Det er riktig. I høringen svarer statsråden:

«når vi svarer kontrollkomiteen at oppfølgingen ikke stanses, er det fordi dette følges opp gjennom våre ordinære rutiner. Når vi melder tilbake i den samme korrespondanserunden med Riksrevisjonen, melder vi tilbake i mars om at både fusjon og transaksjon følges opp gjennom ordinære rutiner, og at den saken fortsatt ikke er avsluttet, altså at den er i prosess.

Så er det også riktig at en særskilt oppfølging, som stort sett var knyttet til egenkapitalsituasjonen, ikke ble iverksatt.»

Her er det mye, og det eneste som er klart, er at det ikke ble iverksatt en særskilt oppfølging. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen svarer på spørsmål fra Dagens Næringsliv om den manglende oppfølgingen av Riksrevisjonens anbefalinger at «departementet mente det ble ivaretatt gjennom den ordinære oppfølgingen av privatskolene». I ettertid har det blitt tilbakevist fra departementet, som hevder at de aldri stoppet gjennomgangen. Det er klart det er veldig vanskelig å stoppe noe som aldri ble iverksatt.

Komiteen mener det var og er problematisk at det forelå forskjellige forklaringer om på hvilken måte Riksrevisjonens anbefalinger ble fulgt opp av ansvarlig statsråd. Komiteen registrerer at det ikke ble iverksatt en spesiell oppfølging av høgskolene, på tross av at Riksrevisjonen anbefalte å følge nøye med, og senere kontrollkomiteens behandling.

Det andre spørsmålet i denne saken som har vært viktig og litt vanskelig å få klarhet i, er om lovbruddet kunne vært forhindret av departementet. I Dagens Næringsliv, den prima avisen som har brakt denne saken til torgs, sier kommunikasjonssjef Trond Andresen i Anthon B Nilsen: «Departementet fikk med enhver tydelighet, både muntlig og skriftlig, presentert alle detaljer i transaksjonen, derunder at den også ville utløse en gevinst for eier.» En av de informasjonsframleggelsene skjedde den 11. desember. Da ga ABN Utdanning en ny presentasjon av hva som skulle skje. Det var en powerpointpresentasjon, og den powerpointpresentasjonen hadde den flotte tittelen «Konsernintern transaksjon som utløser gevinst». Da burde det kanskje ringt noen bjeller.

I ettertid har det kommet fram at ABN Utdanning i møtet også la fram en presentasjon om hvordan fusjonen skulle gjennomføres. Departementet var orientert om den planlagte fusjonen og at den også ville utløse et utbytte, som departementet senere selv har påvist er i strid med loven. Dette involverer brudd på Stortingets vedtak om en tettere oppfølging av skolene.

Statsråden har ved flere anledninger argumentert med at departementet ikke gir forhåndsgodkjenning. Det er helt riktig, det gjør ikke og det skal ikke departementet gjøre, så den argumentasjonen til statsråden er helt riktig, og forhåndsgodkjenning ble heller ikke gitt i møtet med ABN – helt riktig. Men den forhåndsgodkjenningen er det ingen som har etterspurt eller diskutert. Årsaken til at dette er en sak, er at en ikke stoppet det som var i ferd med å skje. Statsråden har holdt fram at ABN Utdanning ble bedt om å sende inn en forespørsel skriftlig for å undersøke lovligheten, men det jeg ikke forstår, er hvorfor det ikke er i departementets egeninteresse å stoppe noe som en selv anser som et lovbrudd, når man blir orientert om det. Hvorfor er det ingen som gir beskjed?

I ettertid av statsrådens svarbrev til kontrollkomiteen har høgskolen Westerdals reagert på det de mener er en feilaktig framstilling fra departementets side. ABN Utdanning hadde et inntrykk av aksept fra departementet for fusjonsplanene. Det ser vi i et møtereferat der det går fram, som referert i merknadene, at man ikke opplever å ha fått noen reaksjoner på det man har lagt fram. Å reagere er ikke å gi eller ikke gi forhåndsgodkjenning. Komiteen mener at statsråden og departementet hadde grunn til mistanke om at universitets- og høgskoleloven var i ferd med å bli brutt. I høringen ble det gjentatt at departementet med enhver tydelighet, både muntlig og skriftlig, fikk presentert alle detaljer i transaksjonen, herunder også at det ville utløse en gevinst. I et brev fra Advokatfirmaet Thommessen til Kunnskapsdepartementet står det å lese:

«Dersom KD hadde gitt uttrykk for at den planlagte transaksjonen kunne stå i et tvilsomt forhold til § 7-1 (2), ville ikke transaksjonen blitt gjennomført.»

Dette bekreftet også Løvenskiold i høringen. Det er selvfølgelig vanskelig å ettergå, og det er selvfølgelig også veldig lett å være høy og mørk og rank i ettertid og beskrive noe som ikke har skjedd. Det å ettergå sannhetsgehalten for hva noen sier som med vitende og vilje har prøvd å ta utbytte fra en skole som en driver med statstilskudd, den samme skolen som leverer utdanningstilbud som ikke er tilstrekkelige, det er ikke alltid like enkelt å veie, men jeg tenkte jeg skulle nevne det likevel.

Komiteen mener departementet kunne og burde handlet annerledes når de ble orientert om hva som skulle skje. Statsråden har i brev til komiteen også uttalt at departementet på et tidligere tidspunkt burde ha stilt spørsmål om transaksjonen og måten fusjonen ble gjennomført på. Ellers vil jeg si at jeg synes at statsråden har vært ryddig i høringen, og jeg synes han har vært redelig når han har innrømt og skrevet og sagt at han selv mener at dette ikke ble gjort på den måten det skulle blitt gjort på. Det skal han ha skryt for. Allikevel mener flertallet i komiteen at det er kritikkverdig at det skjedde, for hvordan kunne det skje? Komiteen registrerer at kunnskapsministeren i høringen mente at håndteringen av denne saken ikke var god nok, og der jeg vil velge å sitere ham. Han sa:

«Men jeg mener det viktige i denne saken er at departementet kunne og burde handlet annerledes. Jeg understreker igjen at departementet ikke la bort saken. Som vi skrev til Riksrevisjonen i mars 2014, var den under oppfølging, men den oppfølgingen tok for lang tid fordi vi fulgte de normale rutinene våre, og den oppfølgingen dermed ikke kom før sensommer–høst 2015.»

Statsminister Erna Solberg har også uttalt at hun mener departementet burde stilt flere spørsmål. Men til den uttalelsen som jeg nå refererte fra statsråden, kan jeg ikke la være å kommentere at det er ministeren som «er» departementet. Han burde handlet annerledes.

Komiteen mener statsrådens departement burde reagert fordi det er sunt folkevett og helt å forvente å reagere i en sånn situasjon. Vi mener det ikke bare fordi det er riktig å gjøre, ikke bare intellektuelt, men også fordi det er lovfestet. I merknadene viser komiteen til den generelle veiledningsplikten etter forvaltningsloven. Der går det fram at forvaltningsorganet plikter å gi veiledning om gjeldende lover og forskrifter på vedkommende saksområde når sakens art eller partenes forhold gir grunn til det. Komiteens flertall understreker at formålet med veiledningsplikten er å gi parter og andre interesserte adgang til å ivareta sine interesser på best mulig måte. Vi har ikke den forskriften for å ivareta interessene om å få ut mest mulig utbytte. Vi har den forskriften for å passe på at når man søker råd og gir informasjon, så blir man veiledet. Med den bakgrunnen stiller flertallet i komiteen spørsmål ved om departementet har vurdert behovet for veiledning i denne saken. Flertallet i komiteen vil påpeke at unnlatelse av en sånn vurdering kan medføre at en forsvarlig ivaretakelse av interesse blir vanskelig.

Det er hele komiteen som stiller spørsmål ved om departementet har gitt veiledning om det som det var grunn til å gi veiledning om. Komiteen mener at høringen og korrespondansen med kunnskapsministeren med klarhet viser at det aldri ble satt i verk en særskilt oppfølging av skolene, og at departementet var informert om hendelsene som senere førte til en politianmeldelse, og sannsynligvis kunne og burde stoppet dette før det kom til det punktet. Det er kritikkverdig.

Hele denne saken burde være en lekse for alle statsråder. Det er lov å følge med litt. Det er lov å reagere. Og det er ikke bare lov, det er påbudt.

Erik Skutle (H) []: La meg begynne med å takke saksordføreren for arbeidet med saken. Det er en del konklusjoner vi er uenige om, men jeg vil likevel takke saksordføreren for et grundig arbeid.

Så er det en del punkter vi er enige om, og det er at dette er en sak som er alvorlig, og at departementet burde handlet annerledes på enkelte punkter. Det er alvorlig fordi det er sådd tvil om hvorvidt et betydelig antall millioner offentlige kroner er brukt i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Når vi kan se tilbake på ting og har alle fakta i saken, ville det også vært helt kunstig å konkludere med at departementet ikke kunne gjort noen ting annerledes. Det mener jo også departementet selv at de kunne.

Først og fremst burde departementet fulgt Riksrevisjonens anbefaling om å gjennomføre en særskilt oppfølging eller gjennomgang av ABM-konsernets egenkapitalsituasjon i 2013. Da ville departementet etter all sannsynlighet fått startet en dialog med konsernet tidligere, og man hadde antakeligvis unngått de hendelsene som gjør at vi nå har denne debatten. Men så vil jeg også trekke fram at flertallet i komiteen – og saksordføreren nå også – har sagt at det nærmest skulle være en generell regel at Riksrevisjonens anbefalinger ble fulgt. Jeg tror vi må slå fast at sånn skal det ikke være. Riksrevisjonen er Stortingets verktøy. De kommer i de aller fleste tilfeller med kloke anbefalinger, men noen ganger har de anbefalinger som av ulike årsaker ikke bør følges. Vi kan ikke gjøre det sånn at departementene skal stå ansvarlig overfor Riksrevisjonen eller andre. Departementet og statsråden er ansvarlig overfor Stortinget og ansvarlig for det når Stortinget sier at Riksrevisjonens anbefalinger skal følges. Uten at Stortinget slutter seg til den anbefalingen, er det nettopp en anbefaling, som departementet står fritt til å vurdere i hver enkelt sak.

Så vil jeg understreke at det er ikke sånn som deler av opposisjonen skriver i merknadene sine, at en slik gjennomgang ble stanset eller avblåst eller kansellert. Departementet konkluderte, som saksordføreren sa, med at de ville kunne ivareta dette gjennom den ordinære årlige gjennomgangen. Dette var en avgjørelse som ble fattet uten at politisk ledelse var direkte involvert i den. Det er også en type beslutning som i alle tilfeller fattes av embetsverket, og det ble også bekreftet av tidligere statsråd Kristin Halvorsen i komiteens åpne høring. Dette er litt viktig, så jeg skal komme tilbake til nettopp det poenget.

Så registrerer jeg også at deler av opposisjonen mener at departementet burde stoppet ABM-konsernet i å gjennomføre en transaksjon som følge av informasjon de skal ha fått gjennom den løpende dialogen gjennom året. Først vil jeg da si at når man bruker begrepet «utbytte», er det etter min vurdering helt feil i denne saken. «Utbytte» er et veldig snevert begrep, som man kan definere som utbytte f.eks. fra aksjer. Det som har skjedd i denne saken, er at det har vært fusjoner, konserninterne transaksjoner, som ikke nødvendigvis kan defineres som utbytte. Når det også blir nevnt og antydet at ABM har krevd inn for mye penger eller operert med linjer som ikke var godkjent, og man kritiserer dagens statsråd for det, er det helt, helt urimelig. Dette er jo forhold tilbake til før valget i 2013.

Så er det viktig å huske på at det er ikke departementets rolle å godkjenne eller avvise transaksjoner i privateide konserner – heller ikke i konserner som mottar offentlig støtte. Det sa jo også saksordføreren i sin innledning, men man mener tydeligvis likevel at departementet burde godkjent – eller latt være å godkjenne – en sånn transaksjon. Mindretallet i denne salen mener at man ikke har den rollen, men at man likevel burde gjort det. Det synes jeg er underlig.

Måten dette foregår på, er at konsernet selv tar de grep som de ønsker å ta gjennom året, og som de mener er innenfor loven. Deretter rapporterer de til departementet, som gjennomgår dokumentasjonen og gir en godkjenning i etterkant. Hvis de finner noe som de mener er i strid med lovverket, påpeker de det, sånn at det kan rettes opp og bringes i orden. Det er nettopp det som har skjedd i denne saken. Departementet fant en transaksjon som de mente kunne være i strid med lovverket. De påpekte det, det ble reversert, og forholdet ble brakt i orden. Departementet har altså gjort jobben sin.

Selv om det altså skulle være sånn at det var departementets rolle å godkjenne transaksjoner i private konserner, har ikke departementet godkjent noe som helst i denne saken. Det kan ikke være sånn at fravær av muntlige protester i et møte er det samme som en lovlighetskontroll eller statlig godkjenning til å gjennomføre transaksjoner i hundremillionersklassen. Det skjønner alle. Og hvis man skal inn på veiledningsplikten: Man har altså veiledet om at hvis det er sånn at ABM-konsernet er usikker på lovligheten av de planene de har, kan de sende en skriftlig redegjørelse og få den vurdert. Den veiledningen ble gitt, men det kom ikke noen skriftlig forespørsel. Dermed ble ikke dette vurdert i forkant. Men det ble vurdert i etterkant, sånn som praksis har vært, og sånn som departementet ønsker å gjøre.

Så tror jeg vi skal være veldig varsomme med hensyn til å konkludere med om det har vært lovbrudd i denne saken eller ikke. Realiteten er at ABM-konsernet mener at transaksjonen vi snakker om her, ikke er i strid med lovverket, men de har altså reversert det likevel, fordi departementet har kommet til at det kan være det. Med andre ord foreligger det uenighet om transaksjonen er innenfor eller utenfor lovverket, og da må Stortinget som lovgivende myndighet være veldig varsom med å konkludere i sånne spørsmål. Det er domstolene som skal konkludere med om det er begått lovbrudd eller ikke, dersom det er en vedvarende uenighet mellom parter. Det er jo ikke sånn at det er enkeltrepresentanter som har uttalt seg til avisene, eller den type ting, det skrives jo inn i Stortingets dokumenter, som blir stående for historien, og hvis man tar funksjonsfordelingen mellom statsmaktene og maktfordelingsprinsippet på alvor, burde man avstått fra de skarpe konklusjonene som ligger i innstillingen.

Hvis vi skal se litt framover, blir det nå opprettet et eget tilsyn som skal føre kontroll med virksomheten til de private høyskolene. De har både kompetanse, mandat og ressurser til å gjøre jobben sin på en skikkelig måte, slik at vi unngår saker som dette i framtiden. Statsråden bør få ros fra denne talerstolen for å ha tatt et nødvendig grep på dette området. Gjennom det arbeidet som komiteen og resten har gjort med denne saken, har det vært helt klart at tilsynet med de private høyskolene har vært for svakt de siste ti årene, og kanskje lenger tilbake også.

Så vil jeg avslutte med å si at selv om departementet helt åpenbart kunne gjort ting annerledes, er det veldig lang vei fra den erkjennelsen til å konkludere med at statsråden har opptrådt kritikkverdig, som et mindretall i denne salen mener. Og det er jo ikke sånn som saksordføreren sa, at mindretallet skriver at det er kritikkverdig at det skjedde. Det står at statsråden har opptrådt kritikkverdig. Det er to forskjellige ting, og det er ikke sånn at når man bruker ordet «kritikkverdig» i denne salen eller i Stortingets innstillinger, betyr det det samme som når man sier det i en diskusjon rundt middagsbordet. Det betyr noe annet. Det er et sterkt parlamentarisk uttrykk, det er det samme som man bruker i såkalte daddelvotum. Og selv om det ikke står i vedtaks form, selv om det bare står som en merknad i innstillingen, er ikke dette et ordvalg som er tilfeldig.

Det får stå for mindretallets regning, så får andre vurdere om såpass tungt skyts mot statsråden er rimelig i denne saken. Jeg tror at de aller, aller fleste vil konkludere med at det er det ikke, men det kan jo også være derfor pressen ikke har viet spesielt mye oppmerksomhet til denne saken etter at det ble kjent at det ble en mindretallskritikk. Vi i Høyre må iallfall konstatere at Arbeiderpartiet nok en gang i denne stortingsperioden har senket terskelen for å bruke slike tunge parlamentariske formuleringer, og vi merker oss det.

Tom E.B. Holthe (FrP) []: Denne saken gjelder egentlig to forhold. Det ene er fusjonen av NITH, Westerdals og NISS og uttak av opptjent kapital. Den andre delen er drift av film- og tv-linje uten godkjente læreplaner. Den delen er til behandling i rettsapparatet, så jeg skal ikke gå inn i den. Jeg vil derfor kun forholde meg til å si noe om fusjonen av NITH, Westerdals og NISS og uttak av opptjent kapital i det nye selskapet.

For det første har denne saken sitt utspring fra før nåværende regjering tiltrådte. Dernest er det grunn til å påpeke at det ville være høyst uvanlig om departementet skulle gitt en forhåndsgodkjennelse for strukturendringer eller transaksjoner internt i et privat konsern. Det vanlige er at slike konserner og selskaper skjøtter sin virksomhet på selvstendig grunnlag og rapporterer til departementet i etterkant, slik at departementet kan kontrollere at virksomheten har vært drevet i tråd med lovverket.

Orienteringene som departementet fikk før sammenslåingen, er selvfølgelig ingen aksept for fusjon og uttak av midler, at dette er ok. Normal framgangsmåte er at dersom en ønsker en formell avklaring, må det tas opp skriftlig med departementet. Det en derimot kan kritisere departementet for, og som statsråden har tatt selvkritikk på, er at departementet burde ha reagert tidligere, varsellampene skulle ha blinket som følge av orienteringene.

Da departementet først konkluderte, sent, men godt, ble det foretatt en korrekt vurdering, som vi støtter og er fullt ut enig i. Departementet har kommet til at effekten av transaksjonene er at Anthon B Nilsen Skoledrift AS og ABNU har tatt ut midler av Westerdals Oslo ACT og brakt disse over i ABNU, i strid med universitets- og høyskoleloven § 7-1 annet ledd. Departementet la til grunn at dette gjelder differansen mellom kapitaluttaket på 105 mill. kr og innskuddskapital i Westerdals, NISS og NITH, som er omfattet av begrensningen i universitets- og høyskoleloven. Dette er en korrekt vurdering, som vi igjen støtter og er fullt ut enig i.

Transaksjonene i forbindelse med fusjonen er reversert. ABNU har besluttet å tilbakeføre 20 mill. kr som ble overført fra NITH til Anthon B Nilsen Skoledrift AS ved kjøp av høyskolene NISS og Westerdals samt slettet gjelden på 85 mill. kr Westerdals Oslo ACT har til eierselskapet.

Kort oppsummert: Departementet kunne og burde ha reagert på den informasjonen som Anthon B Nilsen Utdanning AS kom med. Statsråden har beklaget dette, og det er etter min oppfatning ikke grunnlag for den sterke kritikken som i første rekke opposisjonen kommer med.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Ordningen med statlige tilskudd til private skoler og høyskoler er viktig for å sikre et mangfold av ulike typer institusjoner med ulike formål og ulik basis i vårt samfunn. Midlene som staten årlig bevilger til disse, skal komme studentene til gode. Det skal med andre ord ikke være mulig å ta ut denne type midler i form av overskudd eller på andre måter berike eierne. Her er loven om tilskudd til privatskoler helt klar.

Det denne saken dreier seg om, er godt beskrevet av sakens ordfører, og jeg skal derfor ikke bruke tid på å gå igjennom den i sin fulle bredde.

Da Kristelig Folkeparti gikk inn for åpen kontrollhøring i denne saken, handlet det om å få klarhet i på hvilken måte departementet hadde fulgt opp Riksrevisjonens funn om mangelfull oppfølging av tilskudd til private høyskoler og private fagskoler og anbefalingen om en særskilt oppfølging av de tre skolene som lå innunder Anthon B. Nilsens konsern. Når det da ble stilt spørsmål i media om lovligheten av skolens kapitaloverføringer gjennom transaksjonen på mer enn 100 mill. kr, ble det viktig for Kristelig Folkeparti å bidra til en høring hvor alle fakta vedrørende denne saken kunne komme fram.

Kristelig Folkeparti har merket seg statsrådens svar på spørsmål fra komiteen under høringen om at i denne saken kunne og burde departementet handlet annerledes. Departementets oppfølging av saken var ikke i tråd med det Riksrevisjonen anbefalte. Heller ikke var måten dette ble fulgt opp på fra departementets side, i tråd med det komiteen uttrykte i sin behandling av Riksrevisjonens rapport, Dokument 1 for 2014–2015. Her ble det klart understreket en «forventning om at svakhetene som er beskrevet i rapporten om departementets etatsstyring, utbedres». Videre:

«Likeledes legger komiteen til grunn at det vil finne sted en tettere oppfølging av nasjonale sentre, og tilsyn med og evaluering av tilskuddsordningene til private høyskoler og fagskoler.»

Så selv om departementet ifølge statsråden ikke hadde stanset oppfølgingen av skolen, ble det likevel ikke igangsatt en særskilt oppfølging, slik Riksrevisjonen anbefalte.

Vi registrerer at statsråden i brev til komiteen av 7. desember 2015 konstaterer at departementet på et tidligere tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonen som fulgte av fusjonen mellom de tre skolene i Anthon B. Nilsen-konsernet. Vi har all grunn til å anta at en særskilt oppfølging i tråd med Riksrevisjonens anbefaling hadde kunnet avdekket på et tidligere tidspunkt det som senere fikk betegnelsen «lovbrudd».

Kristelig Folkeparti er derfor enig med komiteens flertall i at departementet i denne type tilfeller har en veiledningsplikt, og at man i dette tilfellet tydeligvis ikke hadde vurdert om denne veiledningsoppgaven skulle komme til anvendelse i denne saken.

Det ble i denne saken ikke satt i verk en særskilt oppfølging av skolene, en oppfølging som med stor sannsynlighet ville ha konkludert tidligere med at det som var i ferd med å skje gjennom transaksjonen i forbindelse med fusjonen, var et lovbrudd som dermed kunne og burde blitt stoppet, noe vi anser som kritikkverdig.

Oppfølgingen gjennom kontroll av de private skolene de senere årene har vært for svak, noe Riksrevisjonen understreker i sin rapport. Vi er derfor tilfreds med at Kunnskapsdepartementet har opprettet et eget tilsyn for å kunne følge opp sektoren på en ny og bedre måte enn tidligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke saksordføreren for et grundig arbeid, og jeg slutter meg i all hovedsak til saksordførerens innlegg.

Senterpartiet vil påpeke at Westerdals-saken viser at det er en krevende regulatorisk øvelse å slippe til kommersielle eiere, for deretter å regulere kjernen i kommersiell atferd, nemlig det å skape privat profitt – for å si det kort og enkelt.

Dagens lovverk for private skoler med statsstøtte, både i grunnskolen og i fag- og høyskoler, hviler på en slik regulatorisk ambisjon. Kanskje er det mulig å oppfylle en slik ambisjon med tettere tilsyn og klarere regelverk, men det vil nødvendigvis bli svært ressurskrevende.

Riksrevisjonens kritikk av Kunnskapsdepartementet i 2013 viser at de ikke i tilstrekkelig grad styrer og følger opp tilskudd til private høyskoler og private fagskoler. Private aktører er, i motsetning til offentlige, profittsøkende. Åpningen av en arena for private virksomheter medfører nødvendigvis kreative løsninger som lett kommer på kant med loven. Løvenskiold, som her er eier, tok aldri utbytte fra skolene, som jo var lett å oppdage, men gjennomførte en mer skjult overføring av verdier fra selskaper som var underlagt universitets- og høyskolelovens profittforbud til selskaper som ikke er underlagt denne loven. Bruken av slike smarte omveier for å oppnå profitt var noe Kunnskapsdepartementet burde vært forberedt på i Westerdals-saken, for den er ikke enestående.

Den eventuelle gevinsten for et utvidet skoletilbud ved å slippe til eiere med kommersielle motiver, er etter Senterpartiets syn ikke tilstrekkelig for å forsvare den ressursbruk som må settes inn dersom denne regulatoriske ambisjonen skal oppfylles. Vi mener derfor at eiere med kommersielle motiver ikke skal gis statsstøtte til skoledrift. Erkjennelsen av de regulatoriske problemene bør også få konsekvenser for lignende reguleringer – slik som dagens barnehagelov.

Senterpartiet mener at departementet burde ha stoppet den forespeilede fusjonen med de tilhørende kapitaloverføringer, men kommer beklagelig nok ikke til bunns i hvorfor dette ikke har skjedd. En forklaring kan være manglende eller uklar informasjon fra selskapet, en annen kan være manglende kompetanse i departementet til å forstå konsekvensene av de framlagte fusjonsplanene, og en tredje forklaring kan være en politisk inngripen. Hvis forklaringen ligger i et av to første alternativene eller i en kombinasjon av disse, understreker dette utfordringene med reguleringer på dette området, som jeg nå har vist, ettersom det krever spesialkunnskap om finansielle transaksjoner.

Selskapet hevder sjøl at de ga utfyllende informasjon om både fusjonsplaner og kapitaleffekten av disse. De hevder også at på tross av at de i etterkant har omgjort kapitaleffektene, var disse ikke i strid med lovverket. Departementet har i ettertid uttalt at de anser pengetransaksjonene som et brudd på universitets- og høyskoleloven § 7-1 (2), som presiserer:

«Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller til dens nærstående.»

En eventuell rettslig prøving av dette spørsmålet, slik som vi har sett det i den kommersielle skolekjeden Akademiet, vil kreve ytterligere ressurser fra departementet. Det er uklart hvorvidt departementet på tidspunktet da det ble forelagt informasjon om fusjonsplanene, ikke forsto eller ikke fikk informasjon om de relevante kapitaloverføringene. Dersom det skulle vise seg at departementet både hadde informasjon og forsto rekkevidden av denne informasjonen, men likevel ikke reagerte på et forestående brudd på loven, er det grovt. Dersom den manglende responsen på fusjonsplanene derimot er begrunnet i politisk inngripen, noe som antydes i den opprinnelige dekningen av saken i Dagen Næringsliv den 31. oktober 2015, er saken alvorlig for sittende statsråd. Mens statsråden stadig henviser til kontroll ved ordinære rutiner, viser kontroll- og konstitusjonskomiteen i sin behandling av Dokument 1 for 2014–2015 til at det rettes kritikk for mangelfull oppfølging av tilskuddene til private høyskoler og fagskoler, og at tilskuddsordningene de siste ti årene ikke har vært evaluert slik regelverket krever, jfr. Innst. 130 S for 2014–2015. Senterpartiet har på dette grunnlag uttrykt bekymringer over de svakheter som Riksrevisjonen har funnet i departementets interne styring og etatsstyring, herunder mangelfull styring og oppfølging av de nasjonale sentrene, og i tilskuddsforvaltningen til private høyskoler og fagskoler.

Senterpartiet vil uansett påpeke at det er statsrådens ansvar å sikre at lovverket følges. Her var det dessuten en særskilt foranledning, jamfør at selskapet sjøl framla fusjonsplaner for departementet uten at noe skjedde.

Senterpartiet er en del av komiteens flertall, altså sammen med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, som finner statsrådens opptreden kritikkverdig.

Bare to kommentarer til slutt:

Representanten Skutle sa at fravær av protester i et møte i departementet er ikke godkjenning fra departementet. – Smak på det: Fravær av protester i et møte i departementet er ikke godkjenning fra departementet. Jeg må si at det er krevende for Westerdals eller andre å oppføre seg slik når slikt skjer – at en da skal praktisere det slik at det ikke er godkjenning. Det er veldig krevende dersom det er kulturen i slike saker.

Videre sa representanten Skutle at opptredenen til Westerdals ikke var i strid med lovverket, men betalte likevel tilbake til eierne, altså Westerdals. Det er jo kurant. Men her er vi da ved kjernen, nemlig at det er et uklart lov- og forskriftsregelverk, og oppfinnsomheten fra private eiere er større og går fortere – er større og går fortere – enn det regjering og storting blir enige om å klare opp i. Det er en kjempeutfordring at kreativiteten hos eierne er større og går raskere enn det Stortinget greier å bli enige om å rette opp. Derfor har vi et generelt problem, som er noe av det jeg har beskrevet i den prinsipielle innledningen og i innlegget jeg nå har holdt.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Heilt først må eg berre få lov til å kommentere det siste lite grann, for fråvær av protestar i eit møte er jo ikkje godkjenning. Vi kan ikkje praktisere byråkrati på den måten at det er lov til å gjere noko viss ingen protesterte i eit møte med nokre byråkratar. Men nok om det.

La meg òg takke saksordføraren for eit godt og grundig arbeid med saka og komiteen for ein omfattande runde.

Om lag 1,2 mrd. kr går til private høgskular i budsjettet for i år. Når det då vert stilt spørsmål ved legitimiteten av ei større kapitaloverføring, ein transaksjon på meir enn 100 mill. kr, og etter kvart ei rekkje forhold rundt det, er det viktig å gå grundig inn i saka og etter SVs syn òg eit godt og sakleg grunnlag for å halde ei kontrollhøyring.

Så har det vist seg at etter valet i 2013 har Kunnskapsdepartementet hatt fleire møte med ABN Utdanning, både generelt om rammevilkår for private institusjonar, og spesielt om den planlagde høgskulefusjonen. Ein kan stille spørsmål ved om departementet i denne saka har gjeve rettleiing om forhold det var grunn til å gje rettleiing om – ikkje fordi ein burde gje ei førehandsgodkjenning, men for å gje partar og andre interessentar tilgang til å vareta sine interesser på best mogleg måte.

Komiteen, inkludert SV, meiner at høyringa og korrespondansen med kunnskapsministeren klart viser at det aldri vart sett i verk ei særskilt oppfølging av skulane, og at departementet var informert om hendingane som seinare vart omtalte som lovbrot av departementet, og som sannsynlegvis kunne og burde ha vore stoppa før det kom til det punktet. Difor er det òg etter mi oppfatning viktig og riktig at departementet kunne og burde handla annleis då dei vart orienterte om kva som skulle skje. Statsråden har òg i brev til komiteen uttalt at departementet på eit tidlegare tidspunkt kunne ha stilt spørsmål om transaksjonane og måten fusjonen vart gjennomført på, og følgt det opp.

Til slutt: Det har dei seinare åra vore ei rekkje saker der private skular, såkalla friskular og høgskular, har måtta betale tilbake statstilskot etter at tilsyn har avdekt at skuleeigar på ulike måtar har teke ut forteneste med grunnlag i skuledrifta. Trass i strenge reglar mot privat profitt klarer private høgskuleeigarar å hente ut pengar gjennom selskapsstrukturar og transaksjonar mellom desse. Ein viktig lærdom av det er etter mitt syn at svakheitene ved dagens modell og kostnadene ved tilsyn gjer at ein burde sjå på endringar i dei organisatoriske rammevilkåra for privatskular og private høgskular.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Denne saken dreier seg om noe som er prinsipielt viktig, nemlig hvordan statstilskudd som vi bruker på utdanning, kommer studentene til gode.

Jeg har lyst til å gjenta og slå fast tre ting som jeg også sa i kontrollhøringen. For det første viser denne saken at det offentlige tilsynssystemet ikke har vært godt nok over lang tid, også i den perioden jeg har vært statsråd. Det andre er at oppfølgingen av den ene av disse sakene tok for lang tid, og de riktige spørsmålene ble ikke stilt tidlig nok. Det tredje er at dette har departementet lært av. Vi har f.eks. etablert en tilsynsenhet som har fått ressurser. Vi utvikler regelverk og egne rutiner for å gi de private høyskolene en bedre oppfølging.

Selve etableringen av Westerdals Oslo School of Arts, Communication and Technology – altså fusjonen – har et godt formål og er i tråd med det regjeringen har ønsket for hele universitets- og høyskolesektoren, nemlig mer solide fagmiljøer for å gi utdanning og forskning av bedre kvalitet. Eierne bestemte at etableringen skulle gjøres gjennom konserninterne transaksjoner, som medførte en regnskapsmessig gevinst. Det har vært flere forsøk på å beskrive dette, men det er ikke riktig etter min mening å beskrive dette som et utbytte i klassisk forstand. Men det er riktig at det flytter penger og verdier fra en del av virksomheten som er omfattet av et utbytteforbud, til en annen del av virksomheten som ikke er det, gjennom denne regnskapsmessige gevinsten og en konsernintern transaksjon.

Det er også korrekt at over lang tid – også lenge før jeg tiltrådte som statsråd – var dialog mellom departementet og de aktuelle høyskolene. Jeg mener det er en ambisjon at det bør være slik, at det burde være slik at aktører kan komme til departementet, at vi kan ha en åpen dialog, men uten at det skal medføre en forventning om avklaringer som verken kan eller skal gis over bordet. Det er riktig som det sies her, at departementet har ingen godkjenningsmyndighet når det gjelder fusjoner av private høyskoler. Bare for å understreke det helt klart og tydelig: Det var heller ikke slik som det har blitt sagt, at de som var til stede på disse møtene, så at det var i ferd med å bli begått det som blir kalt et lovbrudd, men lot det skje. Det er ikke slik det skjedde. Departementet kom til etter en grundig gjennomgang av transaksjonene etter at de var gjennomført og rapportert til departementet, at de medførte at penger ble tatt ut i strid med universitets- og høyskoleloven. Selv om ikke eierne var enige i dette, har de reversert dette uttaket. Det er her jeg er veldig klar på at vi kunne og vi burde stilt flere spørsmål tidligere, og dermed kunne saken fått en raskere fremdrift.

Den andre saken, som flere har vært innom, og som ikke dreier seg om fusjonen og transaksjonen, men om de undersøkelsene som har avdekket flere forhold som ligger tilbake i tid – til dels langt tilbake i tid – ved tidligere Westerdals School of Communication. Skolen ser ut til å ha gitt uriktige opplysninger til Utdanningsdirektoratet og til Lånekassen, noe som kan ha medført uberettiget tilskudd til skolen og utdanningsstøtte til elevene. Det ser Kunnskapsdepartementet alvorlig på, og følger det opp. Departementet har også anmeldt flere forhold til Økokrim. Men jeg vil understreke at disse forholdene er ikke blitt opplyst om eller diskutert på møter med departementet, så hvis det skulle skapes et inntrykk av at departementet har fått forelagt seg forhold som senere har blitt politianmeldt, er det ikke korrekt.

For øvrig har vi fortsatt dialog med høyskolen. Vi har forståelse for at høyskolen er i en vanskelig situasjon. Den skal rydde opp i forhold som ligger langt tilbake i tid. Samtidig ønsker vi at de skal tilby god utdanning og engasjere studentene.

Som jeg nevnte innledningsvis, må vi lære av denne saken, og vi har også gjort det. Vi har bl.a. etablert en enhet som fører tilsyn med private høyskoler og fagskoler, et arbeid som har vært for fragmentert tidligere. Denne tilsynsenheten har åpnet tilsyn med Westerdals Oslo ACT. Oppmerksomheten vil særlig være rettet mot handel med nærstående for å kontrollere om denne har skjedd på markedsmessige vilkår.

Vi arbeider også med forslag til regelverksendringer og vil sende disse til Stortinget om svært kort tid. Regelverket for oppfølging av private høyskoler og fagskoler er utdatert, og det er for dårlig. Regelverket bør gjøre det lettere å føre tilsyn og kontroll, og det bør være lettere for de private høyskolene og fagskolene å følge. Regjeringen har altså erkjent at det offentlige tilsynssystemet ikke har vært godt nok over lang tid, også i min periode som statsråd, og har satt i verk en rekke tiltak for å gi større trygghet for at pengene vi bruker på utdanning, skal komme studentene til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jette F. Christensen (A) []: Riksrevisjonen hadde gitt beskjed om at her var det nødvendig å følge særlig med på disse skolene. Stortinget hadde gitt en klar forventning om at det skulle skje, at det var all grunn til at departementet burde ha en særlig oppfølging av disse skolene.

Hva er det som gjør at statsråden fikk de signalene fra Stortinget, leste kommentarene fra Riksrevisjonen og tenkte: Vet du hva, dette tar vi i den vanlige evalueringen allikevel?

Torbjørn Røe Isaksen (H) []: Saksordføreren har jo satt seg godt inn i saken, så da vet saksordføreren også at dette har jeg svart på godt og grundig både i korrespondanse med komiteen og i høringen. Som jeg da forklarte, var det Riksrevisjonen konkret påpekte, knyttet til egenkapitalsituasjonen ved en rekke private høyskoler, herunder også Westerdals. Så ble det i den vanlige innledende runden med korrespondanse, som da foregår mellom avdelingene i departementet og Riksrevisjonen, sagt at dette ville følges opp gjennom de ordinære oppfølgingsrutinene. Det varslet Riksrevisjonen i korrespondanse i mars, som saksordføreren også viste til. Det er saksgangen i det. Men så har jo jeg også sagt veldig klart og tydelig i ettertid at her burde og kunne departementet både fulgt opp raskere, med andre ord: Vi burde vært mer på den saken tidligere, og stilt flere spørsmål om den konserninterne transaksjonen tidligere, da informasjonen kom.

Jette F. Christensen (A) []: Jeg hører og jeg anerkjenner og berømmer statsrådens tilbakeskuende syn på at dette burde vi ha gjort annerledes. Det er bra, og det er helt riktig. Men jeg må også spørre: Et departement blir forelagt en presentasjon av et selskap som Stortinget og Riksrevisjonen har gitt beskjed om at her er det verdt å følge med, blir forelagt en PowerPoint-presentasjon som heter «Konsernintern transaksjon som utløser gevinst». Hva er det som gjør at man ikke reagerer i det møtet? Jeg hører argumentasjonen om at det burde ha skjedd – men hvorfor skjedde det ikke? Det mener jeg ikke er klargjort ennå.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg kan forstå spørsmålet. Bare for å understreke det: Alt som skjer i departementet, er mitt ansvar. Men jeg var ikke til stede på disse møtene personlig. Men årsaken til at dette ikke ble sett umiddelbart, er nettopp, som jeg også sa i mitt innlegg, at det er ikke helt åpenbart heller juridisk at dette er et brudd på loven. Det illustreres også gjennom at det er en uenighet mellom eierne, som gjorde denne transaksjonen, og departementet. Dette blir nok ikke satt på spissen juridisk, rett og slett fordi de har omgjort transaksjonen. Men det er en ganske komplisert manøver de har gjort, og det er grunnen til at jeg også understreker at det ikke er slik at departementet satt i et møte, alle forsto at her var det noe man ville vurdere som et brudd på loven, eller mistenke at var det, men sa: Dette kommenterer vi ikke likevel. Det er ikke situasjonen. Men nettopp fordi man etterpå, etter å ha gått grundigere inn i saken, kom til den konklusjonen, sier det noe om, i etterpåklokskapens lys, at det kunne vært gjort og burde vært gjort tidligere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke statsråden for et realt innlegg. Statsråden sa det greit og kort at departementet ikke har gjort en god jobb, heller ikke i statsrådens tid i departementet. Det er uttalelser som står statsråden til ære. Det er det som flertallet har kalt for kritikkverdig, men når statsråden opptrer så direkte og åpent som han her har gjort, er det etter min vurdering forbilledlig.

Mitt spørsmål er knyttet til det som statsråden sa, at det var ikke et åpenbart juridisk brudd. Jeg avsluttet innlegget mitt med at vi er i en situasjon hvor det er et uklart lov- og forskriftsverk, og oppfinnsomheten hos dem som er aktører, er større enn det som Stortinget greier å gjøre og få flertall for endringer i. Derfor er det enkle spørsmålet: Er statsråden enig i at dette er et generelt stort problem som vi står overfor?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg være helt tydelig: Departementet har nå konkludert med at vi mener denne interne transaksjonen, måten det ble gjort på, utgjør et brudd på bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven. Mitt poeng var å få klart frem at det var ikke åpenbart den gang man satt i møte. Det er grunnen til at denne saken dessverre tok for lang tid.

Så er jeg enig i at det er generelt utfordrende å kombinere statstilskudd og private aktører. Det kommer en del problemstillinger hvor den letteste måten å gjøre det på er å si fritt frem, fullt utbytte for alle med statstilskudd. Det er enkelt å regulere. Den andre måten er å si at vi ønsker ingen private aktører overhodet. Begge de to alternativene mener jeg er dårlige alternativer, for på flere områder, f.eks. når det gjelder barnehageutbygging i Norge, ville det vært umulig å få det til uten at vi også hadde private med. Så må vi huske på at de aller fleste aktørene er gode og skikkelige og bidrar til velferdssamfunnet Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: På flere områder har vi flere aktører enn det offentlige, men det som er kjernen som vi diskuterer nå, er private aktører som har et formål om å tjene penger. Det er det som er veldig krevende å få til. Jeg er glad for at statsråden erkjenner at dette er vanskelig, at vi greier å regulere det fra Stortingets side raskt nok og bredt nok med tanke på kreativiteten. Det er et hensyn som klart må vektlegges når det gjelder om en ønsker at slike aktører skal komplettere det offentlige og de ideelle. Er statsråden enig i det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Både jeg og regjeringen ønsker et mangfold av tilbud, både private aktører, ideelle aktører og offentlige aktører. Så synes jeg man må kunne tillate seg å tenke at i en privat høyskolesektor er det ikke tillatt å ta utbytte. Det er det heller ikke i videregående skole eller grunnskole. Det utbytteforbudet har blitt bekreftet og forsterket med forliket i denne sal med de nye samarbeidspartiene nå. Det er ikke en veldig god kapitalist som setter pengene sine for maksimal avkastning inn i privat høyere utdanning. Det betyr ikke at det ikke kan oppstå problemstillinger der, og de problemstillingene oppstår stort sett som følge av handel med nærstående. Det er kanskje det i lovverket som er vanskeligst å regulere. I friskoleloven, som også samarbeidspartiene stemte for, løste vi det delvis ved å si at man skal vise som aktør at det er foretatt etter markedsmessige prinsipper, noe som gjør reguleringen enklere enn etter den forrige friskoleloven.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Marianne Aasen (A) []: Den politiske overbygningen i denne saken handler om vårt samfunnssyn og praksis knyttet til private skoler, derfor noen ord om dette først. I dag har vi 5–6 pst. private grunnskoler i Norge. Vi har noen titalls private høyskoler som får statsstøtte, så vidt jeg vet. Det er ulike syn på hvor viktig det er med privat skoledrift.

Arbeiderpartiet slår ring rundt fellesskolen, for vi vil at alle barn og unge skal ha lik rett til utdanning, uansett sosial bakgrunn. En god skole for alle er hjørnesteinen i den norske modellen. Arbeiderpartiet mener det er en styrke med en fellesskole hvor alle barn og unge møtes, uansett økonomisk og kulturell bakgrunn i familien. Senere i livet blir det å ha vokst opp sammen og gått på skole sammen et fortrinn, og det underbygger den norske modellen med flat struktur i bedrifter og på arbeidsplassene.

Noen private grunnskoler og videregående skoler har vi likevel hatt i mange år, og Arbeiderpartiet mener det er riktig. De utgjør et viktig alternativ til den offentlige skolen innen livssyn og pedagogikk. Disse skolene får statsstøtte: 85 pst. av hva en gjennomsnittlig skoleplass koster i den offentlige skolen. Dernest kan de ta inn et mindre beløp i skolepenger, maksimalt de resterende 15 pst.

Det er på sin plass å nevne at noen svært få private skoler får ingen statsstøtte, og dermed står de i praksis helt fritt når det f.eks. gjelder hvor mye skolepenger de vil ta, og andre disposisjoner. Det er altså et klart skille mellom skoler som får støtte, og dem som lever helt uten å forholde seg til dette.

Innen høyere utdanning og fagskoleutdanning er dette med private skoler på mange måter noe annerledes. Den største høyskolen innen økonomisk utdanning i Norge er privat. Det er BI, og den opplever også stadig større faglig anerkjennelse internasjonalt. BI er en selveid stiftelse, på lik linje med f.eks. Menighetsfakultetet eller Lovisenberg diakonale høgskole.

Så har vi også private skoler som eies av private eiere gjennom selskaper, og disse eierne tjener penger på skole selv om det er lagt veldig klare begrensninger på profitt. Westerdals er en slik type skole.

Mange skoler får mye statsstøtte. Vi bruker ca. 1,2 mrd. kr i tilskudd til private høyskoler i budsjettet for 2016. Årsaken til at staten støtter private skoler innen høyere utdanning og på fagskolenivå, er at de tilbyr utdanninger hvor det er liten, kanskje noen ganger også ingen, kapasitet i det offentlige høyskole- og universitetssystemet, eller at det er en ganske stor etterspørsel som de private på noe vis fanger opp. Westerdals tilbyr f.eks. utdanninger innen teknologi, film, kunstfag, kommunikasjon osv. Men en annen årsak kan også være at de har levert gode kandidater innen f.eks. sykepleie og lærere til samfunnet over veldig mange år. Lovisenberg diakonale høgskole er fra 1868 og er en slik type skole.

Det er særlig tre forhold som er viktige for Stortinget:

  • å sikre at de offentlige midlene som går til private høyskoler, går til det de er ment for, i tråd med universitets- og høyskoleloven

  • å stå for en kvalitetssikring av det faglige nivået gjennom akkreditering og godkjenningsordninger

  • å gjøre studentene trygge på at skolepengene deres går til det de er ment for, nemlig et godt utdanningstilbud

Det er en grunnleggende skepsis i Norge mot å bruke produksjon av offentlige tjenester som en melkeku. I en undersøkelse hvor folk er blitt spurt om deres syn på private aktører når det gjelder sykehustjenester, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern, og deres syn på profitt knyttet til det, vil hele 88 pst. av dem som har tatt stilling til det, begrense profitten eller forby den. Det er også et klart flertall her på Stortinget blant norske partier – og det fikk vi også vist gjennom den forrige debatten i salen – som er imot å ta ut utbytte og profitt av institusjoner, og nå gjelder det altså skoler, som får omfattende statsstøtte.

Enkelte har argumentert for at det skal være mulig med profitt også i skoledrift. Statsråd Røe Isaksen argumenterte sterkt for at det skulle være mulig, i forbindelse med programdebatten de hadde i Høyre i 2009. Da ønsket han at aktører innen skole skulle kunne ta ut profitt og mente at siden det kan tas ut profitt i barnehager, er det helt logisk at det også gjøres i skolen. Høyres landsmøte konkluderte med noe annet. Et knapt flertall ville ikke ha det.

Det er ikke noe folkekrav med profitt fra skolen. Folk betaler skatt til fellesskapet for å ha tilgang på gratis utdanning og gode helsetjenester med lave egenandeler. Da skal mest mulig av dette føre til gode tjenester, ikke stikkes unna i skyhøye fortjenester.

Dette handler om tillit – tillit til at skatten vi betaler inn, brukes til bl.a. utdanning, tillit til at staten har regelverk på plass og følger opp private tilbydere, og tillit hos studentene til at den skolen de går på, har orden i sysakene – særlig på to forhold: at utdanningen har en viss kvalitet, og at skolepengene og det staten betaler inn, faktisk går til den utdanningen man får. Fra et slikt perspektiv handler denne saken om følgende: Skal vi ha private skoler i Norge, og det på alle utdanningsnivåer, må vi være sikre på at det er systemer og tilsyn rundt dette som fungerer, og at vi har tillit til det – i Stortinget og blant folk.

Når utdanning blir en vare, krever det åpenhet og innsyn. For et parti og en regjering som ønsker mer private løsninger, hviler det et ekstra stort ansvar på dem for å sjekke at dette gjøres på en betryggende måte. I så måte er det skuffende å se den passiviteten statsråden la til grunn rett etter at han overtok plassen etter SVs Kristin Halvorsen, særlig med bakgrunn i skandalen knyttet til Bauer-skolene ca. 10 år tilbake i tid, samt den store saken som har pågått mellom staten og Akademiet knyttet til om de har tatt ut ulovlig utbytte av sine private videregående skoler. Dette er altså ikke en ny problemstilling i norsk skole.

Riksrevisjonen vurderte gransking av private institusjoner allerede i 2012. Daværende politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet, ved Kyrre Lekve, var positiv. Etter regjeringsskiftet har dette tilsynelatende ikke skjedd. Denne regjeringen gikk til valg på handlekraft og gjennomføringskraft. Vi så lite til det før Dagens Næringsliv avslørte hva som hadde skjedd.

Nå i etterkant har vi hørt statsråden i sitt innlegg på en god måte redegjøre for saken – der vil jeg være enig med representanten Lundteigen – og han har tatt fatt i den. Det er bra, men problemet er at det kom litt seint. Jeg har likevel to tilleggskommentarer knyttet til det. I statsbudsjettet for 2017 varsles det opprettelse av et forsterket tilsyn for de private høyskolene. Det skal legges utenfor departementet, og skal betales gjennom redusert tilskudd til alle skolene. Det var en uventet løsning for mange, og det tyder på en dårlig dialog med de berørte. Et slikt tilsyn synes å være nødvendig på bakgrunn av Westerdals-saken. Men det er ingen god utvikling at vi oppretter mer og mer byråkrati for å ha kontroll og tilsyn, på grunn av manglende tillit. Dessuten straffer vi økonomisk de institusjonene som aldri har vært på kant med loven – enda de har holdt på siden 1800-tallet – eller har forsøkt seg på krumspring knyttet til å ta ut profitt. De får altså reduserte statlige tilskudd på grunn av dette, og det er ikke meningen.

Jeg vil heller ansette flere forskere og flere lærere enn å opprette tilsyn fylt av kontrollører av ulike typer fag. Men det er det motsatte vi ser: Det bygges opp et større byråkrati innen utdanning, som på mange andre områder, selv om mindre byråkrati var et av denne regjeringens mantraer idet de tok over i 2013. Jeg mener dette er et tilleggsargument mot privatisering av skolen, sammen med de forhold som jeg har nevnt tidligere i innlegget mitt. Jo flere private skoler, dess større kontrollapparat må bygges opp.

Westerdals-saken er den tredje store saken vi har hatt i Norge knyttet til privatskoler som har forsøkt seg på ulovlig uttak av profitt. Jeg håper at alle lærer av denne saken og er langt mer på vakt hva gjelder private skoler, der deres motiver handler om noe mer enn å gi en god utdanning til befolkningen vår.

Martin Kolberg (A) []: Den saken som Stortinget behandler nå, er en veldig alvorlig sak av to grunner. Den ene grunnen er at vi har et – jeg vil si – anerkjent norsk selskap med viktige samfunnsaktører som eiere som har brutt norsk lov. Den andre siden av saken er den som diskuteres særlig, og det er departementets oppfølging av det hele. Jeg vil kommentere en del aspekter knyttet til denne debatten som jeg mener det er nødvendig å framheve.

Det ene er kommentarene fra representanten Skutle – og andre i og for seg – om bruken av ordet «kritikkverdig». Det kan ikke herske noen tvil om at loven er brutt i denne saken. All form for diskusjon om juridisk forståelse av uttrykket «utbytte» er bare av intellektuell interesse. Ordet «utbytte» er helt åpenbart det rette ordet i denne saken, og Westerdals forsto det med en gang det kom ut i offentlighet at de hadde tatt ut 100 mill. kr. Det var da de betalte tilbake – for å ta brodden av diskusjonen. For de innså med en gang at de hadde et selvstendig juridisk og objektivt ansvar for at de hadde gjort noe galt. Det er likevel ingen godkjenning av handlingen, selvsagt, men det var det som faktisk foregikk. At vi da her i denne salen på politisk grunnlag skal få en diskusjon om dette er et utbytte eller ikke, er meget bemerkelsesverdig. For det er jo åpenbart det det er, og det er egentlig enda verre – det er en tydelig og bevisst manipulasjon av lovens bokstav og intensjon.

Den andre siden av saken er selvfølgelig det som knytter seg til departementets handlemåte, som har vært diskutert her. Jeg har hørt alt som er blitt sagt. Jeg hører at man sier at man kan ikke forhåndsgodkjenne, at man ikke har forhåndsgodkjent fordi man ikke har sagt noe. Men man fikk jo denne informasjonen. Man visste veldig godt hva som var lovens bestemmelse, og hva som var Stortingets vilje: Det skal ikke være grunnlag for utbytte. Men man kunne liksom ikke si noe.

Så sier statsråden prisverdig, og det mener jeg ordentlig, at sånn skulle man ikke opptrådt. Det er fint, men når enkelte representanter her i forlengelsen av det resonnementet sier at da skal man ikke bruke uttrykket «kritikkverdig», vil jeg avvise den argumentasjonen. Det gjør jeg på det grunnlaget at statsråden også riktig sier – og jeg sier det igjen, prisverdig – at dette verken kunne eller burde skjedd. Da er det riktig av Stortinget å gjøre den markeringen overfor statsråden og si: Dette er kritikkverdig. Det er ikke fremmet noe forslag til Stortinget om å vedta en slik kritikk, det er en merknad, og det er akkurat passelig nivå i denne saken.

Så er jeg helt på det rene med, selvfølgelig, på alle sett og vis, at statsråden er ansvarlig for alt. Men jeg tillater meg likevel å si at jeg ikke forstår hvorfor embetsverket ikke reagerer. Jeg forstår ikke hva slags syntese det er på noe sett og vis, når det er så helt tydelig at man ikke skal ha utbytte fra skolen på dette grunnlaget. Jeg mener at spørsmålet om hvordan Westerdals har opptrådt, er et veldig tydelig eksempel på hvordan det går når kommersielle aktører får lov til å operere innenfor samfunnsområder med tanke på å tjene penger. Den aller beste måten å hindre dette på hadde selvfølgelig vært om Arbeiderpartiets primære politikk om at så ikke skulle skje, hadde vært gjennomført. Det hadde vært det aller beste. Da hadde vi sluppet alle disse merkelige diskusjonene. Men jeg forstår at det er vanskelig, og vi sier ikke det i dag. Arbeiderpartiets politikk åpner jo for muligheten for dette. Ikke desto mindre må det være helt tydelig – og det vil jeg ha sagt, for det forsvinner litt i diskusjonen her – at det er Westerdals som primært er roten til denne saken i stortingssalen. Det er de som har utløst det – vi kritiserer departementet, men de har utløst det. De har gjort det gjennom det jeg sa, en bevisst manipulasjon av lovverket for å oppnå en fortjeneste.

Vi som sitter i kontrollkomiteen, opplever stadig hvordan juridiske formuleringer og juridiske krumspring blir brukt for å dekke over uriktige politiske handlinger. Vi opplever det i sak etter sak. Jeg må si, etter sju–åtte år i kontrollkomiteen, at det er ganske betenkelig at både det norske parlamentet, embetsverket og forvaltningen i så sterk grad blir utsatt for akkurat denne juridiske manipulasjonen. Det er veldig betenkelig, og det skaper en nedbygging av den folkevalgte makt som jeg er veldig, veldig redd for. Det har vi også sett her. Departementet kom etter hvert til sans og samling – det er bra – og gikk til politiet med saken, eller med deler av den. Det er også fint, men det viser hvilke utfordringer vi har når vi må gå til påtalemyndigheten for at vi skal greie å oppfylle det som er Stortingets intensjon med vårt utdanningssystem. Her er det helt nødvendig at vi er fundamentalt på vakt i fellesskap alle sammen, både departement og storting.

Erik Skutle (H) []: Jeg skal ikke bruke veldig lang tid nå på slutten, men det er et par ting med de foregående talerne som er nødt til å tas tak i.

La oss begynne med det siste innlegget fra representanten Kolberg, som sier det ikke kan være noen som helst tvil om at her er norsk lov brutt. Alle andre diskusjoner er av intellektuell interesse. For meg er ikke maktfordelingsprinsippet av intellektuell eller akademisk interesse. Det er noe av det viktigste vi har, at man har en lovgivende forsamling, en dømmende makt og en utøvende makt som er uavhengig av hverandre.

Nå ser det ut som denne saken ikke vil bli prøvd for domstolen, men tenk om den hadde blitt det. Tenk om ABN-konsernet hadde sagt: Vi mener denne transaksjonen fortsatt er lovlig, og vi vil prøve det for retten. Så står det altså i Stortingets innstilling at det er et lovbrudd, og kontrollkomiteens leder står på talerstolen og sier at det er ingen tvil om at norsk lov er brutt. Har man da en uavhengig domstol som skal behandle den saken? Jeg tror jeg bare lar det spørsmålet henge.

Én ting er at representanten Kolberg som privatperson kan mene at norsk lov er brutt, eller at det her har forekommet uregelmessigheter, men vi er nødt til å passe på rollen vår. Det er ikke vår oppgave å konkludere om hvorvidt loven er brutt eller ikke. Det må jeg si at jeg ikke synes skal gå upåaktet hen.

Så var det også et par andre ting i representanten Kolbergs innlegg jeg har lyst til å ta tak i. Representanten Kolberg sier at departementet med all tydelighet fikk denne informasjonen. Hvilken informasjon fikk de? Jo, de fikk informasjon om at det skulle være en fusjon med visse transaksjoner internt i et privat konsern. Det var altså ikke sånn at det var representanter fra en privat høyskole som troppet opp i departementet og sa: Hei! Vi vil ta ut utbytte, er det greit? Da ville det åpenbart vært slik at veiledningsplikten hadde slått inn, og departementet burde sagt: Nei, det er ikke tillatt, og i henhold til vår veiledningsplikt informerer vi om det. Det var et komplisert budskap med komplisert juss.

For å understreke det: Advokatfirmaet Thommessen, som er et av landets største og mest anerkjente advokatfirma, mener at den transaksjonen fortsatt er lovlig, og ABN-konsernet mener at denne transaksjonen fortsatt er lovlig. Så det at det er åpenbart at departementet burde ha skjønt at det her helt klart var en ulovlighet som det var hevet over enhver tvil at kom til å skje, mener jeg er en urimelig konklusjon.

Det departementet sa, var: Vi kan ikke gi en godkjenning eller en lovlighetskontroll av dette muntlig over bordet bare fordi dere viser en PowerPoint-presentasjon. Hvis dere vil ha en godkjenning eller en vurdering av om dette er lovlig eller ikke, får dere sende en skriftlig henvendelse, som etter mitt beste skjønn er det normale å gjøre i en slik situasjon. Da ble ikke det gjort. Det ble ikke gjort en vurdering. Da ble det kontrollert i etterkant, og det ble funnet at det var en transaksjon de mente kunne være ulovlig. Transaksjonen ble reversert.

Så mener også representanten Kolberg at bruken av ordet «kritikkverdig» er helt rimelig i saken. Der blir vi nok ikke enige. Det er selvfølgelig opposisjonens privilegium å bruke det uttrykket når de mener det er rimelig. Jeg skal ikke bruke lang tid på det, men jeg vil jo minne om at sist vi har brukt disse uttrykkene om en statsråds opptreden – riktignok da i vedtaks form, men likevel samme uttrykk: statsråden har i denne saken opptrådt kritikkverdig – er det altså i 22. juli-saken, Mongstad-saken og asylbarnsaken, som vi alle kjenner. Det er altså saker som er i en helt annen liga, som har et helt annet omfang, helt andre saker, og nå bruker man altså det uttrykket om denne saken. Det synes jeg er urimelig. Men det er greit, det er selvfølgelig opposisjonens privilegium å gjøre sine vurderinger omkring disse sakene.

Så var det også et par ting til. Det ble dratt opp av representanten Bekkevold om behandlingen av Dokument 1 for 2014–2015 at det i komiteens merknader sto at man måtte få bedre tilsyn med de private høyskolenes virksomhet. Men det er jo en rapport som ble behandlet av Stortinget i 2016, og det resulterte i et eget tilsyn. Hvis representanten Aasen var så mot det tilsynet, burde hennes parti kanskje ikke stemt for merknaden som resulterte i at departementet måtte opprette et tilsyn for å utkvittere den.

Jeg tror jeg gir meg der.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg tar ordet fordi jeg stusset litt ved komitélederens utlegning av faktum i denne saken, men også litt når det gjaldt hans generelle vurdering av Stortingets plass og forvaltningens plass i rettsstaten.

Jeg tar utgangspunkt i det samme som forrige taler tok fatt i, nemlig at det ble konstatert av representanten Kolberg at det ikke kan herske noen tvil om at norsk lov er brutt. Så kan man jo ha en privat mening om det, man kan ha en prognose. Det er også helt naturlig at departementet kan ha en oppfatning av det, fordi de er en part. Men det er jo slik i en rettsstat at de som utsettes for en slik kritikk, kan si seg uenig i den. Da er det domstolenes plikt og oppgave på uavhengig måte – uten direktiver fra verken departement eller storting – å vurdere hvordan det konkrete tilfellet ligger an i forhold til regler som er vedtatt av Stortinget.

Det er her funksjonsfordelingen kommer inn. Stortinget uttrykker seg gjennom lovverk, gjennom generelle rettsnormer. Når det i det konkrete tilfellet blir uenighet om hvordan disse normene skal anvendes i den enkelte sak, er det opp til forvaltningen, hvis den er gitt domsmyndighet på et spesielt område – det har vi mange eksempler på – eller uavhengige domstoler.

Jeg synes at retorikken til representanten Kolberg var interessant – hvis man vil ha læreeksempler på hvordan man under andre samfunnsforhold roter sammen politikk og rettsvesen, hvordan man får en politisk domstol hvor man meget enkelt konstaterer hva som er faktum, og hvor man så beveger seg over til aktørenes indre liv, ved å fortelle hvilke hensikter de har hatt. Det er ganske flott. Det finnes til og med fjernsynsprogrammer, tv-programmer, som befatter seg med den slags, og med hva som skjer på det indre plan. Men dette kler ikke nasjonalforsamlingen. Jeg synes også at det er betenkelig at det er lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og her sier jeg hele benevnelsen på komiteen fordi – det er riktig, vi agerer på grunnlag av kontrollinnspill – vi er også en konstitusjonskomité, som selv må være klar over de spilleregler som er, og som omgjerder også det politiske liv.

Jeg vil også legge til at det som omtales som juridisk manipulasjon – eller juss i det hele tatt – dekker over uriktig politikk. Det er jo slik man opplever det som politiker når man er i en rettsstat, for da er det spilleregler, rettsregler, som nettopp skal beskytte individene mot å få slike dommer slengt over bordet, som man fikk i dette innlegget.

Dermed tror jeg at jeg har utdypet mitt poeng så langt.

Jeg la merke til at representanten Kolberg også pendlet mellom hvorvidt Arbeiderpartiets politikk ville sørget for at den slags problemer ville forsvinne fra overflaten, underforstått at de ville forby alle skoler som var noe annet enn statlige, men så pendlet han heldigvis tilbake. Han ble kanskje minnet om – i diskusjonen med seg selv – at også Arbeiderpartiet har tillatt å gjøre det mulig for ikke-statlige aktører å drive noen skolesorter.

Jette F. Christensen (A) []: Jeg vil takke komiteen for en saklig og ryddig debatt og også statsråden for opplysende, ryddig innlegg.

Jeg tar ordet ikke bare for å oppsummere debatten og fordi jeg synes det er kjekt å stå her, men for å si noe. Det er to aspekter som er kommet opp i debatten som jeg vil knytte noen kommentarer til.

Det ene er bruken av betegnelsen «lovbrudd». Det er ikke noe komitéflertallet tok opp av en hatt. Det er jo et ord som departementet selv har brukt. – Så det er det ene.

Det andre er: Hvorfor var det sånn at komiteens flertall mente at dette var noe som fortjente betegnelsen «kritikkverdig»? Vi vet at ordet «kritikkverdig» på folkemunne og i vår egen dagligtale er noe annet enn den parlamentariske bruken av det. Jeg vet det. Jeg satt i kontrollkomiteen da vi behandlet 22. juli-saken, f.eks. Som saksordfører mener jeg, og flertallet i komiteen mener det, at ordet «kritikkverdig» var riktig å bruke her. Det mener vi, og for å gå inn på det resonnementet kan man si: Hva er statsstøtte, egentlig? Vel, statsstøtte er arbeidspengene til folk i dette landet, og det er vår oppgave å passe på at de arbeidspengene går til det de skal. Det må vi passe på før de blir plassert feil. Jeg mener at en av de viktigste oppgavene vi som sitter her inne og regjeringen har, er å passe på at når noen gir oss tillit til å forvalte vår felles lommebok, så har vi å passe på at det blir gjort på en skikkelig måte. Det ga Riksrevisjonen beskjed om. Det ga Stortinget beskjed om. Det ble ikke gjort før i ettertid. Det er all grunn til å tro, som representanten fra Kristelig Folkeparti så fint gjorde rede for her, at situasjonen ville vært annerledes hvis man hadde lyttet til Riksrevisjonen, hvis man hadde fulgt stortingsvedtaket. Hvis man hadde hørt etter og sett bl.a. på sin egen forskrift og fulgt opplysningsplikten, kan det være at vi ville vært i en annen situasjon nå.

Jeg er også nødt til å si at det å ha et vedtak som er kritikkverdig, og det å bruke ordet «kritikkverdig», er to forskjellige ting. Et kritikkvedtak, som helt riktig ble brukt under 22. juli-saken, og det som Anders Anundsen brukte under behandlingen av den såkalte asylbarnsaken, er to helt forskjellige ting. Jeg synes ikke dette er like alvorlig som 22. juli-saken. Det er det ingen som synes. Derfor er det heller ikke behandlet på den måten, derfor er det heller ikke beskrevet på den måten, og derfor har vi heller ikke brukt ordet «kritikkverdig» i vedtaket, men vi har betegnet denne hendelsen og departementets oppførsel som kritikkverdig, fordi vi mener det var kritikkverdig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.