Stortinget - Møte mandag den 12. desember 2016

Dato: 12.12.2016
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 51 L (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [14:06:51]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om ny stortingsgodtgjørelseslov (Innst. 51 L (2016–2017))

Talere

Karin Andersen (SV) []: I og med at vi ikke sitter i presidentskapet, vil vi redegjøre for at vi kommer til å stemme sammen med presidentskapets mindretall, nemlig stortingspresident Olemic Thommessen og visepresident Ingjerd Schou, om å gå imot § 16 første ledd andre punktum.

Men vi har også et forslag – på et løst ark – som vi ønsker å fremme. Jeg har fått noen henvendelser om at det kan være mulig å skape flertall for det hvis det endres slik at det blir lydende:

«Stortinget ber presidentskapet utrede hvordan kapitalinntekter kan inkluderes i systemet for avkorting, etter § 18 om «bortfall og avkorting av fratredelsesytelse og etterlønn», på linje med andre inntekter.»

Man stryker altså to ord – «og foreslå» – i forslaget, for det det er behov for, er å få utredet dette grundig.

Det er mulig å leve av kapitalinntekter, mange gjør det. For noen av oss kan det synes urimelig at man ikke skal inkludere det i de inntektene man eventuelt må dokumentere, og som skal danne grunnlag for om man kan få en slik etterlønn eller ikke. Vi mener det er rimelig at det gjøres. Derfor fremmer vi dette forslaget. Men hvis det er mulig å samle flertallet for å få en utredning, ønsker vi gjerne å endre ordlyden i forslaget.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte – da med endret ordlyd.

Arve Kambe (H) []: Jeg vil innlede med å gi ros til presidentskapet for å ta initiativ til en forenkling av regler, lover og forskrifter som gjør at stortingsrepresentanters arbeidsvilkår blir mer oversiktlig for dem selv – og også for allmennheten. Men Høyre kommer til å stemme mot presidentskapets forslag på et av punktene.

I 2015, 2016 og framover mot 2017 opplever vi en stigende arbeidsledighet i Norge. Noen er heldige – jobber i solide bedrifter og får sluttvederlag, eller de kan få sluttpakke. Mange – heldigvis de fleste – er tilbake igjen i ordinært arbeidsliv tre–seks måneder, i snitt, etter at de ble arbeidsledige. Dermed er man tilbake igjen i arbeidslivet. Er man likevel uheldig og går utover de seks månedene, har man i velferdsstaten Norge i dag et godt tilbud om to år med dagpenger. Det gjelder alle innbyggere i Norge, også avtrådte stortingsrepresentanter.

Den største utfordringen på dagens arbeidsmarked har ufaglært ungdom og innvandrere med dårlig norskkompetanse på den ene siden – tilsvarende for dem som er i slutten av 50-årene og midten av 60-årene og blir arbeidsledige nå. Jeg ser at presidentskapet har en omsorg for de stortingsrepresentantene som er i den kategorien. Det har jeg stor forståelse for.

Men vi må vokte oss nøye: Stortinget vedtar endringer i dagpengeregelverk og etterlønnsordninger på vegne av nasjonen Norge. Da må ikke det samme storting si at akkurat for oss må det være så mange andre ordninger. Med respekt å melde: Det er ikke enkelt for en 59- eller 60-åring som mister jobben sin i Haugesund, Stavanger eller Kristiansand i dag, med to år med dagpenger, mens vilkåret for en stortingsrepresentant – først – er at man ved stortingsperiodens utløp kan få tre måneder etterlønn. Så – hvis man fortsatt ikke har fått seg jobb – kan man gå på en særordning som gir etterlønn i ett år utover det, i ytterligere ett år. Og så – hvis man fortsatt ikke er kommet i jobb – kan man få dagpenger.

For en stortingsrepresentant er det altså ikke to år med dagpenger – det er først tre måneder med full godtgjørelse, så er det tolv måneder med 66 pst. godtgjørelse. Nå ønsker flertallet i Stortinget – minus Høyre og SV – at disse to tredelene skal kunne gjelde for to år, mens bakteppet i Rogaland, der jeg kommer fra nå, er at jeg blir nedringt av folk som begynner å nærme seg 104 uker uten jobb. Regelverket som et enstemmig storting har satt, er at har man ikke jobb etter 104 uker, faller man ut av dagpengesystemet.

Jeg ser at det kan være noen grunner til at en stortingsrepresentant kan ha en bedre ordning, rett og slett fordi vi har en stilling tilsvarende en åremålsstilling. Man vet gjerne ikke om man blir gjenvalgt eller valgt før sent ute i perioden. Noen vil oppleve det på valgdagen. Andre som har den type stilling, har gjerne lønnskompensasjon, de har permisjonskompensasjon, etterlønn eller garantert stiling etterpå. Det har ikke en stortingsrepresentant.

Derfor kan jeg være med på å beholde dagens regelverk, med en ettårig etterlønnsordning og to tredeler av godtgjørelsen, uten tillegg. Men at presidentskapet skal ha mulighet til å øke den, i særlige tilfeller, til ytterligere ett år, gjør, med det bakteppet vi har i det norske samfunnet i dag, med en økende arbeidsledighet, at – hva skal vi tro – en 59-årig stortingsrepresentant har det verre enn en 59-årig nettopp arbeidsledig på Vestlandet. Nei, det er tvert imot. Ja, det er menneskelige sider ved dette, men det er det også for de andre som ikke får de ordinære Nav-ytelsene. En stortingsrepresentant vil ved å beholde dagens ordning få det i ett år og tre måneder lenger enn en hvilken som helst annen arbeidstaker. Det er en mer enn god nok ordning, og det er en ordning som vi stortingsrepresentanter vet om når vi søker oss til Stortinget og blir valgt til Stortinget. Det er en risiko man er villig til å ta.

Jeg mener at vi skal ha et regelverk for stortingsrepresentanter som er rettferdig, og som er bra – men ikke så bra at det strider mot folks rettsoppfatning av hvordan vi egentlig skal ha det. Det vil ikke være bra for Stortinget som helhet. Derfor er det argumentasjonen som gjør at Høyre i dag stemmer mot flertallets forslag til vedtak – sammen med SV – og sier at vi vil beholde dagens ordning. For øvrig gir vi ros til presidentskapet for den opprydning som ellers kommer.

Kenneth Svendsen (FrP) []: Jeg vil starte med å takke for rosen fra Kambe på det området presidentskapet fikk ros.

Presidentskapet legger i dag fram innstilling om ny stortingsgodtgjørelseslov. Med unntak av forslaget om endringer i reglene om etterlønn i § 16 som fremmes av presidentskapets flertall, er innstillingen fra presidentskapet enstemmig.

Flertallet i presidentskapet ser et behov for å åpne for noe større grad av skjønn i etterlønnsvurderingene og at det i særlige tilfeller skal kunne innvilges etterlønn i en periode på inntil 24 måneder. Det presiseres at den klare hovedregelen for innvilgelse av etterlønn fortsatt skal være at denne gis for inntil 12 måneder. Justeringen av etterlønnsordningen er ment å være en snever unntaksregel, og ordningen vil i alle tilfeller ikke gi de søknadsberettigede et rettslig krav på ytelsen, da det må foretas en nærmere, konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Flertallet i presidentskapet understreker at hva som er å anse som et særlig tilfelle der etterlønnsperioden kan forlenges, må vurderes ut fra representantens reelle muligheter for å vende tilbake til arbeidsmarkedet når perioden på Stortinget er over. Unntaksregelen er ment å treffe representanter som har store utfordringer med å komme tilbake til arbeidslivet, f.eks. fordi de ikke lenger har den oppdaterte kompetansen som skal til for å kunne komme tilbake til tilsvarende arbeid som de hadde før de ble innvalgt på Stortinget. Denne gruppen vil ha behov for en noe lengre periode med etterlønn, fordi omstillingsperioden for å komme tilbake i arbeid kan bli lengre. I vurderingen av om situasjonen til representanten er å anse som et særlig tilfelle, vil momenter som hvor lenge søker har vært innvalgt på Stortinget, om søker ikke lenger er faglig oppdatert og har behov for omstilling i tidligere yrke samt om søker har planlagt å forlate vervet eller har «falt ut» av Stortinget, være av betydning.

På denne bakgrunn anbefales presidentskapets tilråding.

Marit Nybakk (A) []: La meg først understreke at vi er innstilt på å støtte – i hvert fall fra Arbeiderpartiets side, og det er grunn til å tro at det gjelder flere – det framlagte forslaget fra SV, som nå er endret noe. La meg også fra talerstolen her antyde at det kan være grunnlag for at dette forslaget, når det blir sendt over til presidentskapet, blir tatt inn som en del av det arbeidet som nå gjøres i den reglementskomiteen som presidentskapet har nedsatt. De skal avgi innstilling på vårparten, som så skal opp i Stortinget. Vi tar altså dette forslaget opp til utredning i den underkomiteen til presidentskapet.

Når det så gjelder spørsmålet om etterlønn, så la meg i likhet med representanten Kenneth Svendsen understreke så sterkt jeg kan at hovedregelen fortsatt skal være at man kan få etterlønn i inntil ett år. Slik som dette har vært praktisert de siste årene, er man usedvanlig streng med å følge de eksrepresentantene som får etterlønn, nærmest fra måned til måned. Det har vært tatt inn folk her for å gi dem veiledning om yrkesvalg og utdanning, og jeg vil gjerne understreke at det er strengt, og det er stramt. Det som da legges fram nå, er at man rent unntaksvis kan utvide – jeg hadde nær sagt fra måned til måned, ikke sånn at man får to år som hovedregel, men at man kan utvide det ved at man følger en person ganske strengt og grundig. Det vil være enkelttilfeller. Man kan f.eks. være mellom 60 år og 62 år og ha store problemer med å skaffe seg inntekt og arbeid. Hvis vi går noen år tilbake, var det også slik at stortingsrepresentanter ikke hadde adgang til arbeidsledighetstrygd, og da måtte vi rett og slett lage en særlov, fordi vi ikke automatisk kunne omfattes av folketrygden, fordi vi som stortingsrepresentanter har godtgjørelse og ikke lønn.

Det som vi foreslår her, vil gjelde noen usedvanlig få personer, men det kan være at det i enkelte tilfeller er behov for at vi tar litt vare på noen som går ut herfra etter en lang og tro tjeneste, og som har store problemer.

Karin Andersen (SV) []: Jeg er veldig glad hvis forslaget vårt kan få tilslutning og vi får det utredet, for det er rimelig. Men når det gjelder ordningen for dem som enten faller ut av Stortinget og ikke blir gjenvalgt, eller som slutter og ikke kommer i arbeid, synes jeg ikke det går an at dette huset, som vedtar hva slags regler andre som mister arbeidet, skal være underlagt, skal lage regler som skal være annerledes for oss enn for dem. Jeg tenker at vi må vedta regler vi kan leve med sjøl. Kan vi ikke leve med de reglene som er for de andre, må vi endre de reglene. Det er omstilling i andre bedrifter, det er bedrifter som blir nedlagt, og jammen har de også ansatte over 60 år, over 62 år og over 65 år. Det er ikke spesielt mye lettere for dem å skaffe seg verken inntekter eller ny kompetanse for å komme over i et nytt arbeid.

Jeg mener at det står seg rett og slett ikke å ha ordninger for oss som er bedre enn for andre. Jeg vet at det er noen som kan ha problemer, men det gjelder også andre i arbeidslivet, andre deler i arbeidslivet, og at det skal være annerledes for stortingsrepresentanter enn for en som mister jobben sin, om det er i industrien eller om det er ja, hvor som helst, er helt umulig å forstå. Det er helt umulig for meg å forstå at Fremskrittspartiet i hvert fall kan gå inn for det. Jeg synes det er helt merkelig. Så jeg hadde håpet at Stortinget kunne legge seg på det prinsippet at de ordningene vi vedtar for andre, må også stortingsrepresentanter som kommer i en tilsvarende situasjon, kunne leve med, og derfor kommer vi til å stemme mot § 16 første ledd andre punktum.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Presidenten foreslår at sakene nr. 9, 10 og 11, som er andre gangs behandling av lovsaker og gjelder lovvedtakene 24, 25 og 26, behandles under ett.

– Det anses vedtatt.