Stortinget - Møte torsdag den 5. april 2018

Dato: 05.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 188 S (2017–2018), jf. Dokument 8:96 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [17:45:55]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Petter Eide, Kari Elisabeth Kaski, Nicholas Wilkinson og Karin Andersen om endringer i straffeloven med sikte på at voldtekt blir definert som seksuell omgang uten oppriktig samtykke (Innst. 188 S (2017–2018), jf. Dokument 8:96 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som har tegnet seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [] (ordførar for saka og leiar i komiteen): Bakgrunnen for behandlinga av denne saka er eit forslag frå SV som seinare er endra i komitébehandlinga. I det opphavlege forslaget bad SV regjeringa kome tilbake til Stortinget med eit forslag om korleis straffelova kan endrast med sikte på at valdtekt blir definert som seksuell omgang utan oppriktig samtykke og i tråd med internasjonale konvensjonar. Forslagsstillarane skriv i forslaget at «eksisterende straffelov bør endres slik at loven definerer at all seksuell kontakt skal være frivillig». I behandlinga av saka har forslagsstillarane som nemnt sjølve trekt det forslaget, og SV og Arbeidarpartiet fremjar eit nytt forslag i lag. Eg vil referere forslaget, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en endring som tydeliggjør straffeloven § 291, slik at ordlyden bedre gjenspeiler at seksuell omgang uten samtykke (ufrivillig seksuell omgang) er forbudt. Forslaget skal ikke endre innholdet i gjeldende rett.»

Alle partia i justiskomiteen er einige om at lovverket me har i dag, forbyr seksuell omgang utan samtykke. Det me ikkje er einige om, er om det er behov for ei tydeleggjering av dette i straffelova. Men eg vil gjenta at me er einige om at det fylgjer av gjeldande rett at seksuell omgang utan samtykke er ulovleg, og det er det viktigaste. Ingen skal tru at i Noreg er det berre å ta seg til rette – at det er lov med seksuell omgang utan samtykke. Det er det altså ikkje. Det skal ikkje vere tvil om at dagens valdtektsføresegner, sjølv om ordlyden ikkje seier det eksplisitt, skal forståast på den måten.

I samband med det må me gå litt tilbake til eit vedtak eit samla storting gjorde i 2017, der Noreg ratifiserte den såkalla Istanbul-konvensjonen. Eit samla storting slutta seg med det til departementet si vurdering av at det nasjonale lovverket vårt er i tråd med artikkel 36 i Istanbul-konvensjonen, som stiller krav til at statane som ratifiserer konvensjonen, har eit forbod mot seksuell omgang utan samtykke.

Eg meiner det er bra at det også blir slått fast frå statsråden si side i brevet til komiteen. Det er bra at statsråden tydeleg bekreftar at me allereie har eit forbod mot seksuell omgang utan samtykke i norsk straffelov, all den tid det ikkje kjem tydeleg nok fram i § 291. Her er altså departementet og Stortinget einige i lovforståinga.

Det kan verke rart å be om ei lovendring når departementet og Stortinget er einige om dagens rettstilstand, men den offentlege debatten rundt samtykke har synleggjort at ikkje alle der ute har fått med seg at det er slik denne lova skal forståast. Mange veit ikkje at dette er rettstilstanden. Difor meiner Arbeidarpartiet og SV at det er behov for ei tydeleggjering av føresegna om valdtekt i straffelova – ikkje for å endre rettstilstanden, men for å tydeleggjere at det i dag er ulovleg med seksuell omgang utan samtykke. Eg meiner det er viktig at det skal vere lett for folk å forstå kva som er lovleg, og kva som er ulovleg, og eg synest difor det er litt rart at ikkje eit samla storting i dag kan stille seg bak det som er ei rein tydeleggjering av eksisterande rett.

Valdtekt er grov kriminalitet. Det rammar flest kvinner og er eit stort problem for reell likestilling. Nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress fann i ei undersøking i 2014 at éi av ti norske kvinner har vore utsett for valdtekt i løpet av livet, nesten halvparten av dei før fylte 18 år. Me er kjende med at det er få som melder valdtekt, og heile komiteen deler forslagsstillarane sitt syn om at mykje av det kan kome av at bortleggingsgraden for slike meldingar er veldig høg – 80 pst., som forslagsstillarane òg skriv. Me må gjere mykje meir for å nedkjempe valdtekt, og Arbeidarpartiet understrekar at me støttar fullt ut merknaden frå Senterpartiet i saka, om at me treng ein forpliktande handlingsplan mot valdtekt, slik me fremja forslag om i Stortinget i førre periode, men som ikkje fekk fleirtal.

Eg tek med det opp forslaget vårt i saka.

Presidenten: Representanten Lene Vågslid har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Guro Angell Gimse (H) []: Jeg deler intensjonen som ligger bak forslaget. Alle vil vi bekjempe voldtekt, men en slik samtykkelov som den vi behandler her i dag, har ikke ankerfeste i virkeligheten og blir symbolpolitikk, som til og med kan virke mot sin hensikt.

Jeg har i mange år jobbet i politiet med seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner og vet hvor vanskelig beviskravene er i denne typen saker. Ord står ofte mot ord, og det er sjelden vitner til det som har skjedd. Det siste vi trenger nå, er lovverk som gjør det enda vanskeligere å bevise at en voldtekt har funnet sted.

Utfordringen i denne typen saker er den typiske bevissituasjonen, kombinert med strafferettens strenge beviskrav. Det medfører en ikke ubetydelig andel henleggelser og frifinnelser. Henleggelsesprosenten vil ikke avhjelpes gjennom at vi får en samtykkebasert voldtektsdefinisjon. Den vil isteden kunne bidra til at fokuset dreier seg mot fornærmedes samtykke, istedenfor mot gjerningspersonens handling. Det vil bli et stort tilbakeskritt for fornærmede og kan gjøre belastningen med å anmelde enda større.

I forbindelse med at svenskene har behandlet tilsvarende forslag, kom det også fram at det er en del momenter ved et slikt lovforslag som kan bli problematiske. Det var bl.a. sagt at et samtykke må innhentes for hvert nytt moment som bringes inn i den seksuelle handlingen. Dette kompliserer et slikt forslag og kan også medføre at seksuelle handlinger må kontraktsfestes.

Forslaget om å definere voldtekt som seksuell omgang uten samtykke har vært utredet flere ganger, men har blitt lagt bort. Man vil sjelden kunne føre gode beviser for at fornærmede ikke har samtykket. Både Riksadvokaten og Advokatforeningen mente at det ikke var behov for å endre den eksisterende loven. Dagens voldtektsbestemmelser forsøker også å sirkle inn de tilfellene der sex ikke er frivillig. Det er gjort ved å nevne i loven omstendigheter som utelukker samtykke, som at gjerningsmannen har utøvd vold, opptrådt truende, eller at fornærmede var bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Da forrige høring rundt en samtykkelov sirkulerte, var det ingen som kunne gi eksempler på ufrivillig seksuell omgang som ikke dekkes av gjeldende straffelovgivning.

Man skal være forsiktig med å endre lover og prinsipper bare for å signalisere at man er mot det alle er imot. Lene Vågslid sa det veldig klart her i sted, at seksuell handling uten samtykke faktisk ikke er lov i dag.

Vi er enig i dagens rettstilstand. Derfor bør vi la loven være som den er.

Solveig Horne (FrP) []: Representanten Angell Gimse sa veldig tydelig og klart hva som er regjeringspartienes synspunkt på dette, men jeg har lyst til bare å gi noen korte kommentarer.

Vi har alle et felles mål om å bekjempe voldtekt. Vi er mange som er svært bekymret over omfanget av voldtekt, og at det er så få som anmelder og oppsøker hjelp etter en voldtekt.

Voldtekt kan få store konsekvenser for den enkelte som er utsatt for det. Derfor er det viktig å bekjempe voldtekt. Jeg er glad for at dette er et arbeid som regjeringen prioriterer høyt. Politiet har fått flere ressurser. Vi har også endret straffeloven. Forebyggingstiltak har blitt satt i gang. Jeg har også lyst til å nevne opprettelsen av offeromsorgskontorene rundt i alle politidistriktene, som har vært en kampsak for Fremskrittspartiet. Vi vet at det er vanskelig når en har blitt utsatt for en handling, å oppsøke hjelp, anmelde – og der en står helt alene etterpå. Jeg har stor tro på at offeromsorgskontorene kan være med og hjelpe – og kanskje gjøre at flere anmelder og oppsøker hjelp etter en voldtekt. Men det viktigste av alt er å kunne forebygge det.

Vi er veldig kritiske til det forslaget som nå blir behandlet. Som også saksordføreren her veldig tydelig sa: Voldtekt er en kriminell handling i dag, det er veldig tydelig. Det er likevel slik at en ønsker at vi skal endre, ikke for å endre, men at vi skal tydeliggjøre noe som ikke blir en endring. Vi har i dag en god straffelov, og vi kan ikke endre den med et formål om å sende et signal, når det ikke er det som er problemet i dag. Ønsket om å endre ordlyden uten å endre innholdet i gjeldende rett kan også – som også flere har vært inne på – virke mot sin hensikt. Jeg mener at dagens lovverk i praksis dekker de tilfellene der en ønsker å ramme ufrivillig seksuell omgang. Det er mangelen ved dagens regler som er utfordringen, men ofte er det kanskje det uoversiktlige bevisbildet som kan være vanskelig.

Vi har også fått med oss de konsekvensene som også det svenske forslaget har, der det er snakk om at vi skal kunne dokumentere hvert enkelt steg i en slik handling. Det kan også gjøre at bevisbyrden ofte kommer over på kvinnen som blir utsatt for voldtekt. Vi kunne i dag lese om Bryne-russen, som har innført knuter om at en skal begynne å filme et samtykke. Når DIXI Ressurssenter mot voldtekt går ut og sier at det kanskje er å gå litt for langt å filme, men at det er viktig å få dokumentert hvert et steg, er vi kommet i en situasjon som vi ikke ønsker. Et nei er et nei, og straffeloven er tydelig på at det er en kriminell handling når det ikke er samtykke.

Som jeg startet med, har vi alle et mål om å bekjempe voldtekt. For oss er det viktig at vi prioriterer at politiets etterforskning skal bli bedre. Jeg er glad for at vi i regjeringsplattformen og i Jeløya-plattformen er veldig tydelig på at vi skal styrke innsatsen mot voldtekt og politiets kompetanse på dette området. Det er der vi må sette inn ressursene, og ikke foreta en symbolhandling, som noen i komiteen her ønsker.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Voldtekt er et alvorlig og uakseptabelt overgrep som dessverre rammer altfor mange kvinner og menn i Norge i dag. Alle her er enige om at seksuell omgang uten samtykke, altså voldtekt, må bekjempes. Det er jeg veldig glad for. Det er nok litt fordi vi bor i Norge, at vi i så høy grad fokuserer på det. Som Lene Vågslid og andre har presisert, er det også fullstendig enighet om at seksuell omgang uten samtykke er forbudt i dag.

Det er alvorlig at henleggelsesraten er høy, det er alvorlig at mange voldtekter aldri blir anmeldt. Tiltak for å bekjempe voldtekt er avgjørende viktig, både for å forebygge, for å bedre ofrenes rettssikkerhet og for å styrke voldtektsmottak eller offeromsorg, og vi ser også fram til at regjeringen legger fram en forpliktende handlingsplan mot voldtekt, i tråd med stortingsvedtak som er gjort.

Men Senterpartiet mener at forslaget om å endre straffeloven § 291 ikke er et riktig virkemiddel, nettopp fordi ordlyden i dagens straffebestemmelse er dekkende, og er i tråd med kravet i internasjonale konvensjoner om forbud mot seksuell omgang uten samtykke. Det må selvfølgelig være forbudt, og det er det.

Forslaget vi behandler nå, går ut på å endre ordlyden i bestemmelsen, uten å endre innholdet i gjeldende rett. Men vi er bekymret for at det kan få uheldige og uforutsette utslag, og dessuten er det prinsipielt vanskelig å gå inn for å endre straffeloven av rent symbolske grunner når det ikke er noe problem med bestemmelsen i seg selv. Det burde man være veldig varsom med. Straffeloven må bygge på klarhet og være forutsigbar.

Derfor vil Senterpartiet ikke støtte forslaget.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Petter Eide (SV) []: I denne saken skal vi altså ikke vedta en samtykkelov, og det er heller ikke foreslått, fordi vi haren samtykkelov i Norge. Likevel kommer regjeringspartiene i denne salen, med støtte fra Senterpartiet, til å stemme mot noe de samtidig er for. De er for tiltak for å begrense voldtekt, de er for å lage et samfunn som skal trygge voldtektsutsatte, de har vært for – og stemt for – at Norge skal knytte seg til Istanbul-konvensjonen, som i detalj beskriver et samtykkekrav ved seksuelle handlinger. Det ble lagt fram av en justisminister fra Fremskrittspartiet.

Alle i denne sal er for en samtykkebestemmelse. Da er det underlig at de fortsetter å argumentere moten samtykkelov, som representanten Angell Gimse gjorde i stad, ved å presentere alle mulige problemer som en samtykkebestemmelse i lovverket skulle tilføre. Vi har det allerede, og Høyre har stemt for det, Fremskrittspartiet har stemt for det, men i debatten i saken fortsetter de å argumentere mot det. I merknadene står det bl.a. at man ved en samtykkebestemmelse er «bekymret for at forslaget vil gi voldtektsbestemmelsen et for vidt omfang, slik at grensene for hva som faktisk må regnes som en voldtekt, blir flyttet, og at vi får utilsiktede pådømmelser». Her argumenterer de moten samtykkebestemmelse som de for et halvt år siden stemte for.

Hvis de virkelig mener det som står i merknaden, burde de stemt nei til Istanbul-konvensjonen i mai i fjor, slik jeg forstår det, men det gjorde de altså ikke. Så man kan spørre seg om regjeringspartiene har skiftet syn. Er de ikke for en samtykkebestemmelse lenger? Mener de at Istanbul-konvensjonens samtykkekrav ikke lenger er viktige? De argumenterer jo mot dette. Heldigvis har statsråden i brev til Stortinget vært tydelig på at vi har en samtykkebestemmelse i Norge, og at den står sterkt.

Det er nettopp denne forvirringen, både blant justispolitikere og i det offentlige ordskiftet, som vi vil til livs. Vi har en samtykkebestemmelse gjennom vår tilknytning til konvensjonen, men representantene fra regjeringspartiene argumenterer som om den ikke eksisterer. De sender relativt forvirrende signaler til domstolene. Jeg har også drøftet dette med dommere. Selv om samtykkekravet er bestemt i en konvensjonstekst, brukes samtykkeformuleringen ikke nødvendigvis som gjeldende rett, eller som rettskilde, det brukes litt vilkårlig. Derfor er det behov for å tydeliggjøre dette.

Forslaget fra SV, med støtte fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, går kun inn på å tydeliggjøre noe som Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet er tilhengere av – og tidligere har vedtatt. Samtykkekravet står i konvensjonsteksten, men ikke i lovparagrafen, § 291. Vi ønsker å styrke formuleringen i § 291. Vi henter formuleringene fra konvensjonsteksten inn i lovteksten, det er det vi ønsker oss. Vi skal ikke forandre gjeldende rett, og vi skal ikke påvirke grensene for hva som skal regnes som voldtekt, men vi skal tydeliggjøre, for det er det behov for.

I dag – for to timer siden – fikk jeg en e-post med en melding fra FNs menneskerettighetskomité. Den understreker nettopp det jeg har sagt: FN anbefaler her helt eksplisitt at § 291 skal styrkes med en konkret samtykkebestemmelse, akkurat slik som dette forslaget legger opp til.

Den offentlige debatten og ikke minst regjeringspartienes manglende forståelse av at de faktisk har vedtatt et samtykkekrav, og motviljen mot å tydeliggjøre voldtektsbestemmelsen slik den er i dag, skaper mange misforståelser ute blant folket, også i domstolene. Jeg synes det er rart, og jeg skjønner ikke helt hvorfor regjeringspartiene er motstandere av å tydeliggjøre noe de faktisk er for. Jeg vet ikke hvorfor de er motstandere av å synliggjøre og tydeliggjøre noe de er for. Jeg synes det er rart, og jeg synes det er forvirrende, men jeg vet at de da sender et veldig dårlig signal. Uansett hva vi måtte mene her av juridiske spissfindigheter, vil dette utad bli oppfattet slik at regjeringspartiene, med Senterpartiets støtte, ikke tar voldtektsproblematikken på alvor, at de lener seg fornøyd tilbake og ikke ser noen grunn til å styrke jussen på dette området – og selv ikke har noen forslag til hvordan vi kan få bukt med voldtektsproblemet. Det er veldig skuffende for de tusenvis av kvinner og menn som har blitt utsatt for dette, og for de mange som er under trussel om dette.

Bjørnar Moxnes (R) []: Sex skal være frivillig. Er det ikke frivillig, er det ulovlig. Det sa statsminister Stefan Löfven i Sverige da han la fram lovforslaget der. I forarbeidene før ny straffelov i Norge var det et argument mot samtykkekrav at ingen andre nordiske land hadde det, men nå er altså ikke det lenger tilfellet. Sverige har gått foran.

FNs kvinnekommisjon kritiserer Norge for ikke å ha et samtykkekrav, og Europarådet anbefaler oss å ha det. I tillegg til FN har kvinnebevegelsen i Norge krevd dette lenge. Det var et tydelig krav i mange byer 8. mars i år. Det er uforståelig og bekymringsverdig at regjeringen ikke vil støtte forslaget, ikke minst når vi vet at én av ti kvinner i Norge har vært utsatt for voldtekt. Halvparten av dem ble voldtatt før fylte 18 år. En tredjedel har aldri fortalt om voldtekten til noen.

Bak disse tallene finnes det tusenvis av kvinner og unge jenter som fortjener og krever bedre rettsvern enn det de har i dag. Ni av ti som voldtas, anmelder ikke forbrytelsen. Åtte av ti voldtekter som likevel anmeldes, henlegges av politiet. Kort sagt: De aller fleste voldtekter blir aldri anmeldt. At så få saker anmeldes, og enda færre ender med dom, er skremmende, og sånn kan vi ikke ha det.

I studien som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjennomførte, står det:

«Seksuelle overgrep mot kvinner ble utført nesten utelukkende av menn. Også overgrep mot menn ble stort sett utført av menn.

De aller fleste kjente overgriperen.»

I konklusjonen står det:

«Alvorlig fysisk vold og grove seksuelle overgrep rammer en betydelig del av befolkningen i Norge, og starter for mange i tidlig barnealder.»

Disse tallene og konklusjonen viser den alvorlige situasjonen vi befinner oss i. Med det som bakteppe, og ikke minst med alle historiene i etterkant av metoo-kampanjen, er det tydelig at samfunnet dessverre fortsetter å reprodusere kjønnsroller og maktulikhet mellom kjønnene. Reell likestilling forutsetter frihet fra vold, voldtekt og seksuell trakassering.

Internasjonal rett krever at grensen for hva som skal bli betraktet å være voldtekt, er om det foreligger et samtykke eller ikke. Det samme ser vi i Europarådets konvensjon om vold mot kvinner. Den inneholder også en klar forpliktelse om å sikre at voldtekt kriminaliseres som seksuell omgang uten frivillig samtykke. I sin rapport fra 2012 viser Kripos til at særlig festrelaterte voldtekter faller utenfor straffelovens nåværende juridiske definisjon av voldtekt.

Rødt støtter forslaget om at eksisterende straffelov bør endres sånn at loven definerer at all seksuell kontakt skal være frivillig, og vil derfor stemme mot komiteens tilråding. Samtykkekrav er i tråd med internasjonal rett, i tråd med FNs kvinnekommisjon og i tråd med krav fra kvinnebevegelsen. Rødt vil sekundært stemme for mindretallets forslag om tydeliggjøring i straffeloven, sånn at ordlyden bedre gjenspeiler at seksuell omgang uten samtykke er forbudt. Vi stemmer for dette forslaget fordi det er en forbedring, men gjeldende rett må endres, all den tid rettssikkerheten ikke er god nok for alle voldtektsutsatte.

En endring i straffeloven vil også kunne fungere forebyggende og gjøre det enklere å formidle kunnskap om forbudet. Det kan også få andre positive ringvirkninger, f.eks. at flere anmelder overgrep som man i dag er usikre på om defineres som voldtekt. Dette er den beskjeden som vi ønsker å gi til ungdom og alle andre ved å støtte SVs forslag, nemlig at kun ja betyr ja.

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Voldtekt er et alvorlig samfunnsonde som vi må bekjempe, men i likhet med komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener jeg at forslaget fra justiskomiteens mindretall er feil medisin.

Jeg mener at samtykke er helt sentralt når lovgiver skal vurdere hvilke handlinger som skal kunne straffes som voldtekt. Formålet med straffelovens bestemmelser om voldtekt er utvilsomt å forby seksuell omgang uten samtykke. Samtykke er imidlertid ikke et presist definert begrep. Det betyr at det må fylles med innhold. Man kan ikke fra samtykkebegrepet utlede hvilke midler som er akseptable, og hvilke som ikke er det, for å oppnå seksuell omgang.

Det er selvfølgelig mye som alle vil være enige om, f.eks. at man ikke kan godta et samtykke som er oppnådd gjennom bruk av vold. Men så snart man beveger seg bort fra vold, tvang, trusler og utnyttelse av noen som er bevisstløs eller sover, vil det være langt mer krevende å trekke opp grensen. Oppfatningen av hvor grensen går, vil være delt, også blant personer som deler mange av de samme verdimessige utgangspunktene.

Jeg mener at det i en rettsstat er en oppgave for lovgiver tydelig å angi grensene for hvilke handlinger som kan straffes som voldtekt. Dersom lovgiver velger en voldtektsdefinisjon som angir manglende samtykke som eneste vilkår, overlater man i praksis oppgaven med å trekke denne grensen til domstolene. En slik utforming av straffelovgivningen er betenkelig, fordi det øker faren for at loven ikke blir lik for alle.

Jeg mener det er viktig at vi har en løpende diskusjon om hvordan vi best kan forebygge og bekjempe voldtekt og andre alvorlige seksuelle overgrep. I en slik diskusjon må vi naturligvis også kunne diskutere om voldtektsdefinisjonen er treffende. Mindretallsforslaget går ikke ut på å endre gjeldende rett, men å tydeliggjøre straffeloven § 291 om voldtekt, slik at ordlyden bedre gjenspeiler at seksuell omgang uten samtykke, eller ufrivillig seksuell omgang, er forbudt. Jeg oppfatter forslaget slik at mindretallet ikke ønsker å utvide definisjonen av voldtekt. Det mener jeg det heller ikke er et presserende behov for.

Spørsmålet om hvorvidt manglende samtykke bør settes som vilkår i voldtektsbestemmelsen, har vært utredet og sendt på høring flere ganger, sist i et høringsnotat fra 2013. Det er verdt å merke seg at tilbakemeldingene under høringene fra sentrale aktører som Riksadvokaten og Advokatforeningen nettopp var at de ikke så noen presserende praktiske behov for å endre voldtektsbestemmelsen. Slik jeg oppfatter det, er det heller ingen som har greid å beskrive tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke dekkes av gjeldende bestemmelse, men som burde det.

Jeg er heller ikke overbevist om at en slik klargjøring som mindretallet tar sikte på, er riktig medisin for at flere overgrep anmeldes, etterforskes og iretteføres. Jeg har også vanskelig for å forstå hvordan en slik endring skal kunne fjerne eventuell usikkerhet om hvordan loven tolkes i dag, og dermed bidra til å sikre legalitetsprinsippet i strafferetten, slik representanten fra SV har anført. Tvert imot mener jeg at det er en viss fare for at en endring i den retning som mindretallets forslag peker ut, kan føre til at grensene for straffansvar flyter ut og blir mindre tydelige, ikke mer tydelige.

Jeg vil ikke utelukke at en slik lovteknisk endring som mindretallet ber om, lar seg gjennomføre. Men å endre ordlyden vil alltid medføre en viss risiko for at også innholdet i straffeloven endres gjennom framtidige lovtolkninger, selv om det ikke var Stortingets intensjon.

Problemet i voldtektssaker er, slik jeg ser det, ikke utformingen av straffeforbudet om voldtekt, men at det er vanskelig å føre gode nok beviser for retten om hva som egentlig har skjedd. Når vi ser på tiltak for å bekjempe voldtekt, er det derfor primært andre tiltak enn det lovgivningsmessige som bør stå i sentrum. Særlig viktig er tiltak som kan bidra til å bedre kvaliteten i etterforskningen av denne typen saker. Det handler også om viktige forebyggende tiltak, ikke minst knyttet til holdninger og respekt for egne og andres grenser. Samtidig skal fornærmede møtes av politi og hjelpeapparat og være trygg på at anmeldelsen var riktig. Slike tiltak vil omfattes av regjeringens kommende handlingsplan mot voldtekt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) []: Eg har eit kort spørsmål. Eg lurar på kvifor regjeringa meinte at det var rett å ratifisere Istanbul-konvensjonen, som bl.a. forbyr seksuell omgang utan samtykke?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Bestemmelsene i de internasjonale konvensjonene om hvilke handlinger som stater plikter å kriminalisere – helt generelt, og alle de andre – innebærer ikke en plikt til å utforme den interne straffelovgivningen på én bestemt måte. Det sentrale er at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang rammes. Så kan Norge, og andre land, selv velge ulike måter å utforme gjerningsbeskrivelsen på.

Lene Vågslid (A) []: Eg takkar for svaret.

Statsråden viser i slutten av sitt innlegg til den handlingsplanen mot valdtekt som regjeringa skal leggje fram. Då me behandla den saka i Stortinget – og eg forventar ikkje at statsråden har heile den historia med seg – fremja Arbeidarpartiet eit forslag om ein forpliktande handlingsplan mot valdtekt. Det blei stemt ned. Vedtaket blei ein handlingsplan mot valdtekt. Vil statsråden trass i det kunne seie noko om i kva grad den handlingsplanen bør vere forpliktande eller ikkje?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Alle de handlingsplaner vi lager, har vi som ønske å oppnå som mål. Men det er forskjell på en handlingsplan og en lovtekst eller et budsjettvedtak. Den handlingsplanen som vi jobber med, vil vi ferdigstille i løpet av 2018. Da er jeg klar til å ta en diskusjon om hvor forpliktende den er – eller ikke er. Men det er klart at det også er snakk om konkrete tiltak for bedre forebygging, god etterforskningskvalitet og å trygge den faglige oppfølgingen av fornærmede.

Lene Vågslid (A) []: Noko av det viktige me på ein måte har etablert i debatten i dag, er at komiteen – og også statsråden – er einig i at gjennom å ratifisere Istanbul-konvensjonen er det forbode i Noreg å ha sex med nokon utan samtykke. Òg svarbrevet frå den førre statsråden til komiteen understrekar det veldig tydeleg. Då er spørsmålet eigentleg kva konsekvensar statsråden er redd for, når me berre ønskjer ei tydeleggjering av det me alle er einige om.

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Jeg er helt enig i at vi er enige om hva som skal være forbudt, og at man trenger et samtykke, la det være helt klart. Bekymringen vår er ikke at vi med dette forslaget skal være mindre imot voldtekt, bekymringen er at vi kan få et forslag hvor grensene for strafferetten flyter ut, og dermed blir mindre tydelige, og ikke mer tydelige. Og vi ønsker en lovgivning som skal være tydelig.

Petter Eide (SV) []: Denne saken er veldig komplisert, og nå ser det ut til at vi taper voteringen om å få tydeliggjort formuleringer fra konvensjonsteksten i § 291.

Vi har altså to tekster. Vi har § 291, hvor samtykke ikke er beskrevet, og vi har en referanse til en internasjonal konvensjon, som også er en rettskilde, hvor samtykke er eksplisitt beskrevet. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil han sikre at norske domstoler ivaretar den internasjonale konvensjonen, hvor samtykke er eksplisitt presisert? Hvordan vil han ivareta at domstolene ivaretar dette hensynet?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Vi mener at dagens lovgivning ivaretar den konvensjonen. Det er ikke en stor prinsipiell forskjell på manglende samtykke som eneste vilkår, som ligger i forslaget, og en definisjon som angir de omstendighetene som utelukker samtykke, og som er mer i tråd med någjeldende. Det viktige for å oppnå resultater når det gjelder voldtekt, er det som vi vil komme tilbake til i handlingsplanen, og som handler om etterforskningstiltak, bedre forebygging og om å ta hånd om dem som er ofrene, slik at de føler trygghet for å gjøre det som er nødvendig for å anmelde.

Petter Eide (SV) []: Ingen er uenig i de andre tiltakene for å motvirke voldtekt, og det er veldig bra at statsråden nevner det. Men nå snakker vi om tydeliggjøring av lovverket, og vi står altså overfor to bestemmelser. Vi har en bestemmelse i § 291, hvor samtykke ikke er beskrevet, og så har vi en internasjonal konvensjon som vi har forpliktet oss til, hvor samtykke er beskrevet. Mitt spørsmål er igjen: Hvordan vil statsråden sikre at norske domstoler benytter Istanbul-konvensjonen som rettskilde i ulike voldtektssaker?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Det er norsk lovgivning som ligger til grunn. Det er ikke en prinsipiell motstand mot å vurdere om lovteksten er riktig, men i de rundene vi har hatt, har det vært anført at dagens lov er god nok. Det er de andre tingene som er en utfordring, og som vi bør bruke tid på. Problemet med forslaget som foreligger her, er at vi kan få noe som blir mindre tydelig og ikke mer tydelig, som jeg håper bør være intensjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Guro Angell Gimse (H) []: La meg få presisere et par ting. Norge har gjort en rekke endringer i lovverket på dette området de siste 15 årene. Vi er blant få land som bl.a. har gjort uaktsom voldtekt straffbart. Vi har også en paragraf som omfatter seksuell handling uten samtykke, straffeloven § 297. Den omfatter også seksuell omgang uten samtykke, jf. rettspraksis. Det er ikke definert som en voldtekt, men som seksuell handling uten samtykke. Denne paragrafen burde nok politiet benytte seg av oftere.

Så til Petter Eide: Justis- og beredskapsdepartementet har undersøkt om nåværende lovgivning er i tråd med internasjonale konvensjoner, også den såkalte Istanbul-konvensjonen, og det er den.

Til slutt ønsker jeg også å kommentere innlegget til Bjørnar Moxnes. Bildet er ikke så svart som det blir framstilt som. Det er en økning i antall anmeldelser av voldtektssaker. Politiet blir stadig bedre og får stadig større kompetanse når det gjelder både innhenting av tekniske bevis og taktisk etterforskning gjennom avhør.

Oppfølgingen av voldtektsofre blir også bedre. Solveig Horne nevnte i stad nyvinningen Støttesenteret for fornærmede i straffesaker. Det skal nå opprettes og er i ferd med å opprettes i hele Politi-Norge. Systemet er bra. Det kan selvfølgelig alltid forbedres, men det er farlig å kommunisere ut at systemet ikke fungerer. Et skremmebilde av systemet vil gjøre at kvinner ikke tør å gå til politiet og anmelde disse sakene. Det advarer jeg mot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

Sakene nr. 12–16 er andre gangs behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles under ett.

– Det anses vedtatt.