Ruth Grung (A) [14:24:34]: Arbeiderpartiet og regjeringen har en felles ambisjon om å øke verdiskapingen innen sjømatnæringen. Det er også bred enighet om at næringen skal gi flere lønnsomme arbeidsplasser langs kysten og øke den innenlandske verdiskapingen. En nøkkel til økt verdiskaping er mer bearbeiding i Norge.

Sjømat Norge har nylig lagt fram et visjonsdokument – Sjømat 2030, og viser bl.a. til at det i dag er anslagsvis 20 000 arbeidsplasser i EU basert på foredling av norsk fisk. Økt bearbeiding i Norge vil være bra for sysselsettingen og gi gode ringvirkninger. I tillegg vil økt bearbeiding gi bedre utnyttelse av fiskeressursene og redusere transportbehovet ut i markedene. Norge trenger 300 000 nye arbeidsplasser fram mot 2030, og økt satsing på sjømatnæringen kan skape mange nye arbeidsplasser.

Direktøren for Sjømat Norge uttaler at fram mot våren 2019 ønsker de å finne løsninger som gjør at fiskere og industri i samarbeid kan skape mer av de rike ressursene som landet rår over. «Vi kan ikke styre mot en fremtid der sjømatnasjonen Norge bare driver med eksport av ubearbeidet fisk», sier han.

Arbeiderpartiet deler dette synet. Vi er opptatt av at både villfisken og oppdrettsfisken skal gi flere lønnsomme arbeidsplasser også på land.

Da Stortinget for to år siden behandlet stortingsmeldingen om en konkurransekraftig sjømatindustri, var det en samlet komité som slo fast at det må være

«et mål for politikken å legge til rette for at de marine ressursene utnyttes bærekraftig og samfunnsmessig optimalt og på en måte som gir høyest mulig verdiskaping og lønnsomhet».

Videre het det at

«norsk sjømatindustri møter sterk konkurranse om råstoffet fra andre land, ofte land med betydelig lavere lønninger enn det vi har, og skal ha, i Norge».

Stortinget mente at vi må svare på denne utfordringen gjennom stadig produkt- og markedsutvikling, høy kvalitet og automatisering i industrien. Sosial dumping både i flåten og på land må bekjempes.

Innovasjon og teknologiutvikling har gitt stadig nye løsninger for næringen, også innen foredling. Flere leverer topp kvalitetsprodukter, også til de mest krevende markedene i verden.

Vi har sett at slaktebåter noen steder tar over for brønnbåter – fisken slaktes ved merdkanten før den fraktes til land, noe som kan bidra til lavere dødelighet og dermed bedre fiskehelse, redusert smitte og en mer effektiv logistikk. Flere norske rederier har kontrahert slike spesialskip, og nå kommer også slaktebåter som tar fisken direkte ut til det europeiske markedet.

Sekkingstad-familien og Haugland Gruppens slaktebåt bygges nå i Spania for rederiet Hav Line AS, og skipet skal hente fisk fra norske oppdrettsmerder, slakte den om bord og frakte fisken direkte til Hirtshals i Danmark for videreforedling og salg. Kombinasjonen slakt og frakt skal gi mer effektiv produksjon og raskere tilgang til markedene, men det fører også til at vi eksporterer arbeidsplasser.

Slaktebåter til kontinentet kan ha sine fordeler, som at vi får mer transport over på kjøl, slik at sjøtransport erstatter trailere. Miljøbelastningen for transport av laks blir dermed mindre. Det kan gi raskere tilgang til markedet og være bra for fiskehelsen. Men slike slaktebåter kan også gi ulemper som tap av arbeidsplasser innen foredling, negative ringvirkninger til andre næringer, spesielt langs kysten, og mindre nasjonal verdiskaping. Det kan også gi usikkerhet knyttet til nasjonalitet – både når det gjelder eiersiden og ansatte på skipene – og så spørs det om kommunene fortsatt vil legge til rette for areal dersom de ikke får flere arbeidsplasser lokalt.

Ifølge Dagens Næringsliv svarte fiskeriministeren under et besøk i Hirtshals da han ble konfrontert med tapet av norske arbeidsplasser:

«Jeg skulle jo selvfølgelig helst sett at disse arbeidsplassene kom i Norge (…). Men samtidig må vi erkjenne at dersom visjonen om en økning i den norske lakseproduksjonen fra dagens 1,3 millioner tonn til fem millioner tonn i 2050, da får det heller dryppe litt på danskene.»

Arbeiderpartiet mener ministeren bør ha større ambisjoner enn dette. Planen er at et betydelig volum skal leveres til Danmark. Terminalen som er under bygging i Hirtshals, skal dimensjoneres slik at den kan øke kapasiteten i tråd med at flere slaktebåter kommer med fisk.

Arbeiderpartiet frykter at en rekke arbeidsplasser langs kysten blir flyttet til utlandet, og at nye arbeidsplasser opprettes og verdiskaping skjer i utlandet framfor langs vår kyst. Norsk oppdrettslaks er allerede en viktig bidragsyter til arbeidsplasser i utlandet. Vi ønsker at laksen som produseres, i større grad skal gi arbeidsplasser i norske kommuner.

Slakteskipet som nå ferdigstilles for Hav Line Gruppen, er eid femti-femti av Sekkingstad-familien og Haugland Gruppen i Bergen. Slakteskipet skal erstatte tradisjonelle brønnbåter så vel som dagens landbaserte slakteri. De skal ha et mannskap på om lag 40 personer, hvorav 30 skal slakte. Skipet får en kapasitet på 1 000 tonn sløyd fisk per tur, noe som ifølge styreleder Haugland i Hav Line vil være verdens største kapasitet. «Hadde han slakta for full maskin heile døgnet, kunne båten teke seg av all slakt av fisk i Norge sør for Stad», sa Haugland til nettavisen Tunnelsyn den 15. august i fjor, der det også framgår at skipet fikk støtte fra Enova.

Det er positivt at det fra Hav Line er gitt signaler om at mannskapet skal være norsk, men hvordan skal vi sikre det for framtiden? Arbeiderpartiet er bekymret for at konsekvensene kan bli mer enn bare å «dryppe litt» til Danmark, slik fiskeriministeren tidligere har uttalt. Vi må ikke komme i den situasjonen at disse båtene opereres med utenlandsk mannskap, leverer direkte på kontinentet og på sikt muligens har utenlandsk eierskap. Det er planlagt én til to slaktebåter. Derfor er det viktig at vi her i dag og i Stortinget ser konsekvensene av hvilket system vi nå får på plass, og evaluerer det før det gis nye tillatelser, slik at vi sikrer større verdiskaping og norske arbeidsplasser.

Så avslutningsvis: Vil statsråden være med på at vi må se nærmere på konsekvensene før det åpnes opp for flere slike fartøy, og hva vil han foreta seg i den sammenheng?

Statsråd Per Sandberg [14:32:15]: Først og fremst vil jeg takke for interpellasjonen fra representanten Grung. Jeg er helt enig med interpellanten i at vi alle sammen har et ansvar for å legge til rette for at det skapes verdier basert på fiske- og oppdrettsressurser langs norskekysten. Man hører om eksport av opp mot 50 000–60 000 arbeidsplasser, men vi kjenner, tror jeg, alle sammen årsaken til det. Det er jo et visst kostnadsnivå i Norge som ikke er konkurransedyktig, selv om vi er de beste til å lage den typen produkter i foredlingen vår. I Jeløya-plattformen har regjeringen derfor slått fast at vi, sammen med hele Stortinget, vil søke å skape større verdier av hver kilo fisk og andre marine ressurser i Norge. Det innebærer at man må legge til rette for bearbeidingsindustrien i Norge. Og det er mange grep som kan tas. Et stikkord i den forbindelse er handelspolitikk og arbeidet for å redusere tollbelastningen på bl.a. bearbeidede sjømatprodukter, særlig i EU – det kan jo være en av årsakene til at flere aktører søker seg inn i EU for å drive bearbeiding. Andre stikkord er at vi, selv om vi er gode i dag, fortsatt må videreføre vår forskning og teknologiutvikling, bygge infrastruktur, komme med kompetansetiltak. Regjeringen mener imidlertid at det ikke er fornuftig å pålegge en viss form for bearbeiding der det ikke er lønnsomt, bl.a. – det er ingen som tjener på det der det ikke er lønnsomt eller konkurransedyktig. Da reduserer vi verdiskapingen framfor å øke den, og det vil bli mindre sysselsetting og mindre bearbeiding.

Det er for tiden en betydelig utvikling i norsk oppdrettsnæring. Det gjøres store – enorme – investeringer i nytt utstyr og nye løsninger for å effektivisere og forbedre driften. Det har vært en enorm interesse for utviklingstillatelsene som ble utlyst av regjeringen. Da er det naturlig at næringen ser på slakteprosessen og om de kan ta noen grep som kan øke effektiviteten og lønnsomheten også på slaktesiden. Framveksten av slaktebåter er en del av dette. At næringen utvikler seg og ser på muligheter for å skape større verdier, er noe vi bør applaudere og i hvert fall ikke i utgangspunktet stille oss kritiske til.

Jeg vil påpeke at slaktebåter i seg selv ikke er noe nytt. Det som er nytt, er at enkelte aktører ser på muligheten for at slaktebåtene kan levere direkte til utlandet. Foreløpig er det ingen slike fartøy i drift, og det gjenstår å se, tror jeg, om aktørene får dette til. Hvilke erfaringer de eventuelt måtte høste av dette, er det i hvert fall altfor tidlig å si noe om når det gjelder omfang. Jeg er uansett trygg på at det vil være en betydelig landbasert industri i Norge basert på bearbeiding av laks og annen sjømat i framtiden. Vi vil se et mangfold av ulike forretningsmodeller. Noen vil finne det lønnsomt å etablere transport direkte til kontinentet, mens mange – de fleste – vil fortsette med bruk og slakteri på land i Norge, slik vi ser det i dag. Men det avhenger litt av oss – hvilke rammer storting og regjering legger for næringen. Det er ingen tvil om at i dagens situasjon, der vi i fellesskap legger betydelige miljøkrav på næringen – trafikklyssystemet er ikke enkelt å forholde seg til – og betydelige investeringskrav når det gjelder å fornye seg innen teknologi for å møte de store utfordringene som kommer, har vi indirekte pålagt næringen å investere titalls milliarder kroner framover. Det må man også ta med når man skal se hele kostnadsbildet for næringen.

Det ble også nettopp fremmet forslag om å utrede en produksjonsavgift, altså ytterligere utgifter for næringen. Vi har nettopp hatt den første runden om salg av økt produksjon, vekst. 120 000 kr per tonn måtte næringen betale, over 90 mill. kr for en tillatelse. Det er klart at det er investeringer som er tunge for næringen, så vi må ikke bli overrasket når næringen på den andre siden leter etter nye, effektive løsninger for slakt og hele kjeden oppigjennom.

Men det er helt riktig som interpellanten påpeker, at framveksten av slaktebåter vil kunne føre til noe redusert behov for arbeidskraft på enkelte slakteri på land. Det skapes imidlertid også nye arbeidsplasser om bord på båtene og i tilknytning til virksomhetene på land. Det er ingen automatikk i at arbeidsplasser vil bli fylt opp av utenlandske arbeidstakere.

Flytting av transport fra land til sjø vil også, tror jeg, være i tråd med Stortingets og regjeringens intensjoner om å bidra til reduserte klimautslipp og redusert belastning på norske veier. Aktørene mener at slaktebåter vil kunne redusere den biologiske risikoen som både storting og regjering er opptatt av, øke slakteutbyttet, altså at det er mer igjen av fisken, og redusere kostnadene for oppdretterne, slik at de kan videreutvikle seg for å møte biologiske, miljømessige og andre utfordringer. Redusert transporttid og antall ledd i verdikjeden vil også øke kvaliteten.

Aktørene ser formodentlig på mulighetene som slaktebåtene gir, fordi de vurderer det som lønnsomt ut fra flere kriterier som til sammen vil øke verdiskapingen.

2018 er det første året vi tildeler vekst i oppdrettsnæringen med trafikklyssystemet. Det utlyses 6 pst. vekst i områder som er vurdert til å ha god status, så langt 2 pst. – som jeg sier – til 120 000 kr per tonn. Det har allerede innbrakt inntekter på 950 mill. kr til Havbruksfondet. De resterende prosentene tar vi sikte på å tildele på vårparten eller tidlig sommer. Høringen for dette går ut 18. april. Det er viktig i sammenheng med at kommunene skal stille sjøarealer til disposisjon, at de får noe igjen for å legge til rette for dette. Regjeringen har derfor lagt opp til den fordelingen som ligger i Havbruksfondet, og som Stortinget har sluttet seg til. Hvis man skal følge opp det resultatet man har fått allerede, vil dette gi inntekter på 3 mrd. kr i Havbruksfondet, for en normal oppdrettskommune kanskje 8–11 mill. kr. Det er ingen tvil om at kommunene som legger til rette for oppdrettsnæringen, får mye igjen. Derfor deler jeg ikke interpellantens bekymring for at framveksten av slaktebåter vil føre til mindre villighet til å stille arealer til disposisjon. Vi skal heller ikke glemme at de fleste oppdrettskommuner ikke har slakteri. Med årene er det faktisk blitt færre, men større slakteri. Med Havbruksfondet sikrer vi at kommuner som allerede har klarert arealer til oppdrett innenfor sine arealer, får sin del av kaka.

Interpellanten stiller spørsmål om hvorvidt vi bør vente med å tildele vekst i oppdrettsnæringen til vi har evaluert betydningen av slaktebåter for verdiskaping og arbeidsplasser. Det mener jeg er lite klokt. Å koble denne tildelingen av vekst med framveksten av slaktebåter vil være meget, meget uheldig for en forutsigbar vekst. Premissene for vekst i havbruksnæringen har vært en grundig debatt i havbruksmeldingen som førte fram til trafikklyssystemet. Stortinget har samlet seg om at det er den miljømessige påvirkningen målt i lakselus som skal være styrende for veksten, mens andre hensyn ikke skal spille inn.

Som jeg har vært inne på, ser jeg ingen grunn til at vi skal stille oss kritiske til framveksten av slaktebåter. Snarere kan slike båter være et godt tilskudd til oppdrettsnæringen. Skal vi være trygge, og skal vi ha en betydelig industri i Norge i framtiden som baserer seg på bearbeiding av laks og annen sjømat, ønsker regjeringen å legge til rette for mer lønnsom bearbeiding i Norge. Men det er ikke fruktbart å forsøke å oppnå dette gjennom å hindre utvikling i næringen eller pålegge nye former for leveringsplikt, slik vi har erfart fra kritiske næringer. Jeg mener – hvis vi ser på hele rammeverket – at for å skape mer bearbeiding, sysselsetting og vekst i Norge, er det skatter, pålegg, forbud, byråkrati og alt dette som må legges til grunn. Vi må i dag være oppmerksom på at oppdrettsnæringen begynner å få et høyt kostnadsnivå allerede. Store investeringer kommer, og vi vet, med erfaringer fra olje- og petroleumsnæringen, hvordan det kan gå.

Ruth Grung (A) [14:42:36]: Jeg vil takke statsråden. Jeg har en kommentar, sånn umiddelbart. I hvert fall de bearbeidingsbedriftene som jeg har besøkt, og det er en del, viser til at det ikke er lønnskostnadene som er utfordrende, fordi det har skjedd en så positiv utvikling knyttet til automatisering og innovasjon. Lønnskostnadene utgjør en så liten del av produksjonen, så det er ikke rett oppfattelse av foredlingsindustrien. Tilgang på råstoff er en utfordring, men det kan vi ta senere.

Arbeiderpartiet er bekymret for utviklingen. Vi har sett hvor raskt denne næringen utvikler seg. Skal vi nå målene om økt verdiskaping og økt sysselsetting i Norge, tror Arbeiderpartiet det er klokt at vi er føre var og ser gjennom rammene for den utviklingen vi ønsker å få på plass videre. Vi må faktisk ha litt ambisjoner på vegne av oss selv for å nå de målene vi har satt oss. Vi har også en utfordring når det gjelder hvordan man skal ivareta tilsyn om bord på disse slaktebåtene. Er det utfordringer knyttet til eksport når det skjer om bord på båtene? Arbeiderpartiet har tidligere, i alle fall overfor de største aktørene, ment at det var klokt om vi knyttet krav om økt foredling opp mot konsesjoner. Det hører jeg ministeren ikke ønsker seg.

Spørsmålet til statsråden, som får ordet etter meg, er: Hvilken strategi har man, og når får vi konkrete tiltak for å sikre helårsarbeidsplasser innenfor foredling? Det er iallfall ett tiltak. Og er det ikke noen områder hvor ministeren ser at vi bør være føre var med hensyn til utviklingen? Etter at interpellasjonen ble varslet, har jeg fått innspill fra ganske mange aktører langs hele kysten. Statsråden må ikke glemme at dette faktisk er den viktigste næringen langs kysten vår – både villfisk og oppdrett – ikke minst for å skape bærekraftige og lønnsomme arbeidsplasser innenfor foredling.

Statsråd Per Sandberg [14:45:12]: Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke nevnte lønnskostnader i mitt innlegg, men jeg sa totalkostnadene, og jeg pekte på investeringskostnader og krav som vi legger på næringen for at den skal få vekst. Derfor må næringen ta ulike grep, investere på ulike måter, tilrettelegge på ulike måter for å få vekst, og det koster penger.

Bare se på de mange selskapene som i dag har et kostnivå som er tett oppunder 40 kr. Man kan si at det er ikke noe problem så lenge vi har gode laksepriser, men gode laksepriser kan fort forsvinne. Vi har gode laksepriser nå rett og slett fordi temperaturen i havet er sånn som den er, og det er slikt som kan påvirke prisen. Vi har gode laksepriser fordi markedet andre plasser har falt sammen. Det kan endre seg.

Jeg tror ingen i næringen tror – og heller ingen politiker bør gå rundt og tenke og tro – at vi vil ha laksepriser på 60 kr og 70 kr i framtiden. Det er derfor jeg sier at det totale kostnadsbildet for næringen nå gjør at vi som politikere må ha stor forståelse for at næringen – små, mellomstore eller store – leter etter nye måter å effektivisere seg på og skape bedre kvalitet, og da er transport en del av bildet.

Jeg har selv lagt et betydelig press på transportkostnader som kommer ved flytting av levende fisk, lukking av brønnbåter, osv. Dette er kostnader som næringen må ta hvis den skal få vekst i framtiden, for å hindre bl.a. sykdom og rømning. Det kommer nye kostnader for næringen, og det var det jeg snakket om da jeg snakket om det totale kostnadsbildet, ikke at det er noe galt med lønningene i Norge.

Jeg tror man blir litt blendet av at det går så godt nå, men vi skal ikke så mange år tilbake før det var et annet bilde. Vi må ikke bli blinde av alle de verdiene som skapes heller. Jeg tror ikke vi skal være så fascinert at vi liksom blir blendet av alle de arbeidsplassene og veksten som vi ser nå. Jeg tror vi må prøve å se litt framover. Derfor tror jeg at trafikklyssystemet faktisk er det som etter hvert vil legge til rette for en betydelig, forutsigbar vekst og en bærekraftig vekst i årene som kommer, som vil gi de nødvendige inntektene for vekst og sysselsetting langs kysten.

Men det er en interessant problemstilling som ligger i det som interpellanten tar opp, og jeg hører også at interpellanten i stor grad tenker bredere enn det som går bare på dette med slaktebåter. Jeg er ikke så kritisk eller bekymret i dag, for det er vel en par-tre båter det snakkes om. Det gjenstår å se.

Ingalill Olsen (A) [14:48:39]: Først vil jeg takke Ruth Grung for å ha løftet denne problemstillingen til debatt.

Arbeiderpartiet er positiv til havbruk. Vi er et parti som har som rettesnor at vi skal skape for å dele. Det betyr at norske naturressurser kan utnyttes for å skape arbeidsplasser, vekst og utvikling. Arbeiderpartiet er opptatt av at norsk havbruk skal skape verdier i Norge.

Oppdrett av fisk i hav er en slik mulighet, og vi ser at oppdrett nå utgjør en større del av verdiskapingen i fiskerinæringen enn villfanget fisk. Oppdrettsnæringen og den øvrige fiskerinæringen lever side ved side og deler på arealet i sjøen. Det er ikke like uproblematisk, men med gode kommunale og lokale prosesser er det mulig å dempe konflikter knyttet til areal og felles bruk av havområder.

Vi vet at det er ulike syn på oppdrett og havbruk, og at mange er både skeptiske til og motstandere av oppdrettsanlegg i merder i sjø. Kravet om lukkede anlegg for å hindre lakselus og rømning er ofte framme i den offentlige debatten.

Regjeringens ambisjon er å øke oppdrettsnæringen i betydelig grad. Det betyr at kommunene, som er ansvarlig for arealplanlegging, må avsette enda mer areal i sjø til havbruk. Det betyr igjen at kommunene og innbyggerne i de aktuelle kommunene må ha en positiv innstilling til havbruk. Uten økt tilgang på areal, ingen økning i produksjon. De fleste kystkommunene som har havbruk innenfor sine grenser, er positiv til denne næringen. Den gir gode, trygge og attraktive arbeidsplasser lokalt. Det betyr mye for de fleste kommuner. Dersom havbruksnæringen setter seg i en slik situasjon at de outsourcer arbeidsplasser ut av landet for å øke egen profitt, er jeg redd de gjør seg selv en bjørnetjeneste. Næringen går godt i dag, og det er ikke mange truende skyer å se for oppdrettsnæringen. Kanskje det viktigste denne næringen kan jobbe med framover, er sitt eget omdømme og befolkningens holdning til den. Uten folkelig oppslutning vil tilgang på nytt areal kunne bli vanskelig.

Dette er en alvorlig utfordring for havbruksnæringen. For oss som parti, som ønsker næringen alt vel, er det viktig å minne om at omdømme henger nøye sammen med vekst og utvikling. Det å legge til rette for å eksportere arbeidsplasser ut av landet vil ikke føre til forbedret omdømme for oppdrettsnæringen. Fiskeriministeren bør ta signalene fra samfunnsdebatten alvorlig og bidra til at havbruksnæringen faktisk kan oppnå myndighetenes ambisjoner på dette området.

Norge som sjømatnasjon bør ha en ufravikelig ambisjon om at våre naturressurser skal gi aktivitet og arbeidsplasser i Norge, og at de kommunene som avgir areal til disse formål, skal kunne tilgodeses med lokale arbeidsplasser. Norsk oppdrettslaks gir allerede mange arbeidsplasser i utlandet. Dersom dette ytterligere øker, med tilsvarende tap av arbeidsplasser i Norge, kan den lokale goodwillen bli mindre, med de konsekvenser det kan få. Alle næringer er opptatt av og avhengig av omdømme, men noen næringer er mer sårbare for endring enn andre. Havbruk er en slik næring. Den sliter allerede med rømning, lakselus, bruk av kjemikalier og avfall fra oppdrett.

Mitt inntrykk er at næringens organisasjoner ser denne utfordringen, men holdningsendringer i befolkningen knyttes til hva hvert enkelt selskap gjør og bidrar med av lokal verdiskaping. Dette er viktig, ikke bare for omdømmet til næringen, men for framtiden for oppdrettsnæringen.

Kjell-Børge Freiberg (FrP) [14:53:29]: Når slaktetallene for norsk laks slaktet i norske slakterier i Norge skal oppsummeres for 2018, er jeg sikker på at dette året kommer ut med ny rekord i både volum og kroner. Slakteprosessen hver laks må igjennom, genererer selvfølgelig sysselsetting. Lovund, den fantastiske øya på Helgeland, som jeg besøkte sist helg, er et godt eksempel i så måte. Uten laksen, som de også slakter, hadde de ikke kunnet feire at de passerte 500 innbyggere. Og det er faktisk slik at hadde det ikke vært for laksen, er det ingen som kunne ha feiret noe som helst, fordi det sannsynligvis ikke ville ha bodd folk der.

Jeg kan på en måte forstå frykten interpellanten tar opp i interpellasjonen. Om man tenker tanken at utenlandske slaktebåter kan svippe innom kysten og ta laksen med seg, vil det selvfølgelig kunne utfordre sysselsettingen som er knyttet til noen av de 1,3 millionene tonn laks som slaktes langs kysten i norske slakterier.

Interpellanten skriver i sin interpellasjon at «dette vil kunne medføre at investeringer i arbeidsplasser knyttet til slakterivirksomhet og innenlandsk bearbeiding, settes under press». Ja, det er mulig, det. Min frykt er imidlertid ikke slaktebåter, så lenge vi holder Fastlands-Norge konkurransedyktig. Min store frykt, derimot, er SVs representant Torgeir Knag Fylkesnes og hans politikk. Senest denne uken, fra denne talerstol, ble det fremmet forslag om å innføre enda en ny avgift for denne næringen – produksjonsavgift – og ifølge et intervju med VG kan en oppfatte det dit hen at representanten Knag Fylkesnes også pratet på vegne av Arbeiderpartiet.

Når man tar til orde for å skattlegge nye 500 mill. kr, i tillegg til Havbruksfondet samt den ordinære bedriftsbeskatningen, finnes det vel knapt bedre stimulans for at næringsaktører leter etter driftsformer de kan overleve på i framtiden – eller i verste fall andre plasser enn i Norge.

Når regjeringen har som siktemål å bruke 1 000 mrd. kr på samferdsel og infrastruktur i årene framover, handler det også om å legge til rette for konkurransekraft for næringsliv og lokalsamfunn. Spesielt viktig er dette for havbruksnæringen, som definitivt er en distriktsnæring, for ingen har det så travelt som en død laks. Tilgangen til effektiv infrastruktur er derfor viktig, og det er også en helt avgjørende faktor.

Med 15 mrd. kr i generell skatte- og avgiftsøkning, som Arbeiderpartiet tok til orde for i siste valgkamp, 500 mill. kr i ny produksjonsavgift, som SV signaliserte, i tillegg til nesten 1 mrd. kr, som hittil er innbetalt til Havbruksfondet fra næringen – og før alt dette kommer den ordinære bedriftsbeskatningen, som selvfølgelig også denne næringen har – er det all grunn til bekymring for innenlands bearbeiding og slakterivirksomhet. Men i dette bildet er ikke min bekymring slakteskip, men slakt av en hel næring.

Det å sikre verdiskaping og norske arbeidsplasser skjer ikke gjennom forbud og avgiftspålegg; det skjer gjennom gode, konkurransedyktige rammebetingelser. Gjør vi kysten attraktiv og konkurransedyktig, kommer vi i framtiden til å se at det vil bli slaktet betydelig mer laks enn i dag i norske lakseslakterier i Norge langs hele kysten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:57:59]: Eg vil takke interpellanten for å reise eit viktig spørsmål, som – slik vi merkar av debatten – grip inn i mange sider ved oppdrettsnæringa.

Utgangspunktet for SV er at dette er ei næring som er bygd på fellesskapet sine ressursar. Det vi gjorde med andre fellesskapsressursar, f.eks. da offshoreindustrien eller vasskrafta blei bygd ut, var at vi også etablerte gode ordningar med ei grunnrenteskattlegging for bruk av desse ressursane. For min del meinte eg at det var heilt fornuftig ikkje å innføre slike avgifter i byrjinga av denne næringsutviklinga, rett og slett for å gi spesielt gode rammevilkår for å sjå kva type næring dette kunne bli.

Når vi no ser at det blir tatt utbytte på opptil fleire titals milliardar kroner kvart år, store og enda større overskot kvart år, ser vi konturane av ei næring som har kome seg ut av fødselsstadiet og no er blant dei viktigaste og sterkaste næringane i Noreg, med dei aller største og beste rammevilkåra. Men utgangspunktet er framleis at dette er bygd på fellesskapet sine ressursar, og vi har ikkje etablert eit regelverk som gjer at det kjem noko direkte igjen til fellesskapet gjennom produksjon og virke.

Definisjonen på grunnrenteskattlegging er rett og slett det: produksjon – altså at samfunnet skal få ein del tilbake frå produksjon. Eg meiner at dette er det brei politisk einigheit om, og det var det da dei første konsesjonslovgivingane blei vedtatte tidleg på 1900-talet. Da var det folk frå Venstre og vidare ut på venstresida som støtta det. Ikkje overraskande var det høgresida som gjekk mot det. Dei var også mot den grunnrenteskattlegginga som ein innførte på offshore. Ein kan sjå kven som har rett i dag – eg trur ingen frå høgresida frå denne talarstolen vil ta til orde for at ein skal slutte å ha ei grunnrenteskattlegging av offshore, og heller ikkje frå kraft. Men ein forsøkjer seg på nytt no med oppdrett.

For SV er utgangspunktet for Stortinget her veldig enkelt. Stortingets oppdrag er å sørgje for mest mogleg verdi for fellesskapet. Det betyr at ein skal ha lønsame bedrifter, viss ikkje blir det inga verksemd. Det betyr at ein må sørgje for at inntekter kjem samfunnet til gode – altså at ikkje all inntekt kjem selskapa til gode, men at fellesskapet får noko igjen for bruken av fellesskapet sine areal. Det betyr at det må bli igjen arbeidsplassar i lokalsamfunna, i samfunna generelt, og det må bety at Noreg har ein betydeleg eigarskap i desse næringane, for å sørgje for at også ein viss del av desse inntektene kjem dit. I så måte er Nova Sea i Lovund heilt eksemplarisk. Bedrifta tilfredsstiller alle dei punkta eg ramsa opp her. Ho er lokalt eigd frå tidleg på 1970-talet og har vore med på heile utviklinga, ei fantastisk interessant bedrift, ein innovativ leiar, arbeidsplassar i regionen – alt er oppfylte i Lovund. Men det er ikkje sjølvsagt at det er slik utviklinga treng å vere. Så Stortinget må alltid passe på at fellesskapet får mest mogleg verdi for bruken av havet totalt sett.

Oppgåva vår er ikkje å sørgje for at enkeltaktørar skal få mest mogleg inntekt. Vi skal leggje til rette for at det skal vere lønsamt å drive, men oppgåva vår er ikkje å bidra til at dei skal få mest mogleg inntekt som går ut over fellesskapet sin legitime rett til å sitje igjen med noko av inntektene. I så måte er diskusjonen om slakteskip interessant, for det er heilt legitimt av aktørane å sørgje for å auke inntektene sine. Det er slik dei skal operere, det er slik vi ønskjer at næringslivet skal operere. Men Stortinget si rolle her må heile tida vere å balansere rammevilkåra for næringslivet på ein slik måte at det ikkje øydelegg hovudformålet med Stortinget si verksemd på havet: fellesskapsressursar, altså at fellesskapet også skal sitje igjen med verdiar, at det skal bidra til industriutvikling på land, osv.

Vi må heile tida sørgje for at det blir verdiar igjen i Noreg, i lokalsamfunn, i form av inntekter, arbeidsplassar, eigarskap og ikkje minst miljø. Og når det gjeld grunnrenteskattlegginga, kan eg berre seie at det meiner eg er rett måte å skattlegge denne næringa på – gjennom produksjon og mindre gjennom konsesjon. I dag kostar konsesjonar opp mot 120 mill. kr. Eg meiner at vi heller skal flytte dei kronene over til produksjonssida.

Ruth Grung (A) [15:03:17]: Takk for debatten.

For Arbeiderpartiet er det helt avgjørende at vi klarer å se helheten i næringen, skal vi lykkes med økt verdiskaping og økt sysselsetting i Norge. Næringen er ny, den har vokst usedvanlig raskt, og min erfaring er i alle fall at den forholder seg til regelverk som ikke alltid henger sammen. Da må vi ha klokskap til å kunne se på alle sider ved denne næringen, inklusiv hvordan vi skal innrette avgiftene, hvor mye ressursrente vi skal ta ut. Jeg må bare si at Arbeiderpartiet er ganske skeptisk når en nå kommer opp i 120 mill. kr per konsesjon. Er det en utvikling vi ønsker med hensyn til mangfold og med hensyn til å sikre innovasjon og utvikling?

Arbeiderpartiet er opptatt av at provenynivået skal være samfunnsøkonomisk ansvarlig med tanke på å utvikle næringen. Derfor er det litt trist at en kommer med argumenter som at Arbeiderpartiet bidrar til slakt av en hel næring. Det vi ønsker å ta opp, er nettopp den endringen som vi nå ser med slaktebåter. Jeg tror det er klokt å utvikle slaktebåter som slakter ved merdkanten og tar det direkte inn til Norge. Men når man får et system der man utvikler større slaktebåter, hvor all aktivitet skjer borte fra vår kyst og med direkte ilandføring på kontinentet, tror vi at vi skal være til de grader føre var og varsomme når det gjelder utviklingen, og følge den tett.

Derfor vil Arbeiderpartiet følge opp. Vi mente at interpellasjonen handlet om slaktebåtene som nå er under bestilling – vi kommer iallfall til å være tett på denne delen. Vi kommer også til fortsatt å være tett på regelverket, og ikke minst på hvordan vi innretter avgiftene, slik at de blir transparente og forutsigbare for kommunene med hensyn til vederlag, for om det har vi også hatt en debatt.

Så tror jeg det kan være klokt – avslutningsvis – at vi ønsker hverandre vel med hensyn til intensjonene med hva vi løfter opp, at det er til næringens beste, og ikke minst at vi klarer å realisere våre felles mål om økt verdiskaping i Norge og flere lønnsomme arbeidsplasser langs hele kysten.

Statsråd Per Sandberg [15:06:19]: Jeg er veldig glad for det som representanten Grung sa avslutningsvis, om at vi i fellesskap bør se på helheten og skape forutsigbarhet. Jeg sa nettopp at jeg tror trafikklyssystemet – når det får satt seg skikkelig – er det verktøyet som skal få til vekst.

Men vi må ha øynene åpne for alt det andre som skjer. Når jeg hører på representanten Ingalill Olsen, blir jeg litt overrasket, for når det gjelder det som skjer nå framover, er det ingen som kan slå fast at det blir sånn. La oss gå offshore, som et eksempel: Jeg ser hva som kommer av framtidsrettet teknologi for å flytte oppdrett langt til havs. Jeg ser hvilken teknologi som kommer – ganske raskt – for lukkede anlegg. Jeg ser hvor raskt det går med oppdrett på land – opptil 800–1 000 gram – som vil redusere produksjonstiden i havet med en tredjedel. Dette er like rundt hjørnet. Det er vi som har initiert det gjennom utviklingskonsesjoner, miljøkrav og alle mulige andre krav til denne næringen – og det koster penger. Derfor tror jeg det blir riktig å gjøre som representanten Grung også sier: Nå må vi ikke handle raskt. Nå må vi lage oss et bilde av hva vi skal gjøre med denne næringen, selv om det er gulltider nå, for disse gulltidene kommer til å endre seg.

Jeg hørte at representanten Knag Fylkesnes sa noe meget fornuftig. Han sa at vi må ha et balansert rammeverk. Det er helt riktig. Da må vi se på alt av regelverk og rammene som ikke handler om økonomi også, og koble det sammen med alt det andre.

Det er ingen som er uenig i at en andel av denne produksjonen skal komme samfunnet til gode, men spørsmålet dukker opp gang på gang. I 2015 ble det inngått et bredt forlik i denne salen, der nesten samtlige partier sa nei til arealavgift/produksjonsavgift og ville ha Havbruksfondet i stedet. Så går det to år, og så fremmes det et forslag i denne salen om en eksportavgift. Så går det et år til, og så fremmes det et forslag om arealavgift/produksjonsavgift. Disse selskapene betaler også selskapsskatt. Det er skatt på skatt og avgift på avgift. La oss nå gjøre som representanten Grung sa, og sette oss ned og se hva et forutsigbart uttak av andelen av produksjonen skal være. La oss ikke lesse nye avgifter og skatter – fra alle retninger – på næringen. Dette handler om at vi alle sammen tar et ansvar for å påse at vi ikke regulerer oss mot økonomiske realiteter, for da går det galt.