Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:36:03] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for det som etter hvert ble et ganske omfattende og godt samarbeid i saken. Da representantforslagene inneholder til dels identiske forslag, valgte vi i komiteen å behandle dem i en felles innstilling.

Det er ingen tvil om at det ble heftig da metoo-kampanjen kom for fullt også i Norge – opprop og opprullinger fra ulike yrkesgrupper i media, masse fokus i samfunnsdebatten og i politikken, og ikke minst gikk praten blant folket. Mange, meg selv inkludert, gikk fra å være personer som har tenkt at vi bare må håndtere at seksuell trakassering finnes, og bli sinte – sinte, og også triste, over andres og egne små og store opplevelser gjennom livet som negativt har påvirket mer av karrierevalg, jobbhverdag, organisasjonsmiljøer og studentliv enn det et velfungerende og trygt samfunn burde finne seg i.

Nå vil vi ikke lenger ha det slik. Metoo har satt en ny standard for hvordan mennesker med makt og påvirkning skal oppføre seg. Det som var sosialt akseptert tidligere, er ikke lenger det. Seksuell trakassering får nå større konsekvenser.

Som saksordfører er jeg glad for at vi stortingspolitikere omsider kommer med våre bidrag til lettere å forebygge, bevisstgjøre, veilede og bistå, og ikke minst håndtere og slå ned på, seksuell trakassering. For vi har kommet fram til et forlik der en enstemmig komité fremmer tre konkrete forslag i dag. Det første går ut på å styrke veilednings- og hjelpetilbudet til personer som utsettes for seksuell trakassering. Tilbudet skal ivaretas av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Med det andre forslaget vil man sikre at seksualundervisningen i skolen inkluderer grensesetting og respekt for andres grenser. Forebygging er viktig. Det tredje forslaget går ut på å avklare hvordan spørsmål om seksuell trakassering skal tas inn i elevundersøkelser eller andre relevante undersøkelser i skolen. I sum er dette tiltak som vil bevege oss i riktig retning.

Selv om jeg er saksordfører og glad for at partiene er omforent rundt noen tiltak, er jeg noe skuffet på vegne av Senterpartiet. En stund så det ut til at vi hadde sikret et stortingsflertall da Senterpartiet, SV, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti sto sammen om å innføre et lavterskeltilbud til dem som blir utsatt for seksuell trakassering, og at dette skulle håndheves fra 2019. Likestillings- og diskrimineringsnemnda skulle da få myndighet til å gi oppreisning og erstatning i saker innenfor diskrimineringslovgivningens område, slik de allerede gjør i diskrimineringssaker på grunn av etnisitet, kjønn og funksjonshemning.

Dette var det tiltaket som flest pekte på som det aller viktigste å få på plass da komiteen hadde høring. Etter metoo-kampanjen har naturlig nok LDO opplevd stor pågang av saker som omhandler seksuell trakassering, og Senterpartiet mener LDO er både kapable og kompetente til å bistå personer som er utsatt for seksuell trakassering, slik de er i andre trakasseringssaker. Vi skulle derfor ønske at dette tilbudet kom raskt på plass. Etter et løst forslag i salen i dag kommer tiltaket først i 2020, og jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene velger å hale ut dette lavterskeltilbudet, et tilbud som er etterlyst av flere, særlig av dem som jobber på feltet. Det har nok mye å gjøre med at én høringsinstans var imot dette tiltaket – kun én, nemlig NHO, som mente at seksuell trassering er så annerledes fra annen trakassering i arbeidslivet at her må de som varsler, heller gå rettens vei av hensyn til dem det blir varslet mot. Siden ministeren vår på området var raskt ute med å forsvare NHOs syn i saken, har det kanskje blitt vanskeligere å lytte til andre. Jeg trenger ikke å spekulere mer på det. Lavterskeltilbudet kommer i alle fall på plass i 2020, da vi i Senterpartiet subsidiært kommer til å stemme for det utsettelsesforslaget som har blitt fremmet i dag – senere.

På en dag som denne må jeg glede meg over det vi faktisk får til. Men ennå har vi, etter min mening, en stor jobb å gjøre. Personlig kommer jeg til å reagere og handle helt annerledes enn tidligere når jeg ser, hører om eller opplever seksuell trakassering eller møter folk som fortsatt harselerer med metoo, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Men det er et stykke igjen før vi er i mål. Vi snakker egentlig om temmelig store sosiokulturelle endringer som må til, bl.a. innenfor kulturfeltet og næringslivet. Det ligger et ansvar her på oss politikere. Jeg håper alle her i salen med hånden på hjertet kan si at vi vil gjøre det som trengs.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:41:15]: Jeg tar opp forslag nr. 1.

Kari Henriksen (A) [10:41:41]: Metoo-kampanjen har ført til et paradigmeskifte, hører jeg mange si, og kanskje har de rett. Men om folkeaksjonen skal føre til varig endring, avhenger det av at vi omsetter dette folkelige engasjementet til politisk handling. Derfor vil jeg gi honnør til Rødt og SV for representantforslagene vi diskuterer i dag. Jeg vil takke de mange som kom på høringen og ga oss viktige innspill, og også saksordføreren for å ha gjort en god jobb.

Saken vi diskuterer, viser at det er forskjeller mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Høyresiden mener langt på vei at individet – den enkelte kvinne – selv skal ta ansvar for å unngå å bli trakassert. Eller lederen. Eller mannen. Alle andre enn politikere skal ta ansvar for å forebygge.

Også i denne saken var regjeringas første uttalelser om kampanjen lunken, og responsen var illustrerende: Fiskeriministeren mente kvinner skulle ty til mild vold i form av en god ørefik. Den tidligere kulturministeren ville gjerne diskutere, men var mest opptatt av at filmbransjen måtte ta sitt ansvar på alvor. Statsministeren oppfordret ledere til å sørge for et arbeidsklima som gjorde at folk følte seg trygge.

Det er dessverre ikke overraskende at regjeringa reagerer med å individualisere ansvaret eller skyve det over på andre når det ene regjeringspartiet har programfestet at forholdet mellom kjønn skal «tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer». Millioner av kvinner verden over har de siste månedene meldt fra om hvordan de synes det går.

Aktiv likestillingspolitikk har brakt oss langt og har hele tida vært sentral politikk for Arbeiderpartiet. Men vi er ikke i mål. Vi går i gal retning. Under denne regjeringa har vi tapt posisjonen som det mest likestilte landet i verden. Fortsatt er makt, kapital og arbeid skjevt fordelt, og menn leder an. I disse strukturene misbruker en del menn makta si. Omfanget av seksuell trakassering som metoo-kampanjen har avdekket, viser at kvinners rett til å bestemme over egen kropp – en rett som er helt grunnleggende for å leve et trygt og godt liv – ikke er reell.

Samtidig er det viktig å huske på at mange av de politiske valgene som egentlig handler om helt andre ting, også har betydning for likestilling og seksuell trakassering. Dette har de fleste høringsinstanser pekt på som vesentlig for å klare å endre noen menns holdninger til kvinner. Regjeringa synes ikke helt å ta inn over seg dette, de svekker politikken på flere områder. Skattepolitikken og svekkelsen av arbeidsmiljøloven virker ulikt på kjønnene. Kvinner taper. En full, fast stilling er like viktig om du er mann eller kvinne, mens regjeringa konsekvent utvider mulighetene for midlertidig ansettelse. Hvorfor er dette viktig i en metoo-sammenheng? Jo, fordi konsekvensene av å si nei til en person som sitter med makta for å avgjøre om du skal få fortsette i jobben, kan være svært alvorlige.

Det burde være åpenbart at trygge stillinger, jevnere fordeling av ressurser og større kjønnsbalanse i maktkonstellasjoner har betydning for omfanget av trakassering. Men arbeidet for økt likestilling og mot seksuell trakassering står dessverre langt nede på regjeringas prioriteringsliste. Det ser ut til at alle andre hensyn vinner fram når valgene skal tas.

Tafsing, maktmisbruk og overgrep kan vi ikke vedta oss bort fra, men vi kan endre strukturer som gjør det mulig for menn i maktposisjoner å ta seg til rette.

Det er fint at det er tverrpolitisk enighet om noen, riktignok få, forslag i dag. Det er likevel grunn til å nevne at Likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillingssentrene er blitt betydelig svekket under denne regjeringa. Selv organisasjonene som gir gratis rettshjelp til kvinner som blir utsatt for vold og overgrep, vil regjeringa gi mindre penger til.

Jeg tviler ikke på at høyresiden også er imot seksuell trakassering. Men heller ikke i dette spørsmålet holder det å snakke mer om det. Ukulturen og ulovlighetene krever politisk handling, og der skiller høyresiden og venstresiden lag. Vi kan ikke utrydde dårlige holdninger med politikk, men vi kan lage lover som gjør det mindre sannsynlig at seksuell trakassering finner sted. Vi kan bevilge mer penger til forebyggende og holdningsskapende arbeid og hjelp til dem som utsettes, og vi kan drive aktiv likestillingspolitikk som gjør noe med den urettferdige fordelingen av makt, posisjoner og ressurser. Slike tiltak setter landet i førersetet nasjonalt og internasjonalt når det gjelder likestilling. Denne regjeringa har ikke slike ambisjoner, og politikken deres virker – likestillingsarbeidet går i revers.

Kari Henriksen (A) [10:46:51]: Ja, jeg tar opp forslagene nr. 2–4.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:47:02] (komiteens leder): Vi behandler i dag et alvorlig tema, seksuell trakassering. Jeg vil rette en takk til de representantene som har fremmet forslagene og satt det på dagsordenen, særlig Senterpartiet, som har jobbet spesielt med dette.

Seksuell trakassering defineres som uønsket seksuell oppmerksomhet som oppleves krenkende og plagsom for den som rammes. Men den rammer ikke bare kvinner, den rammer faktisk også menn. Vi har alle et ansvar for gode tiltak for å bekjempe seksuell trakassering. Det er en ukultur som må stoppes.

Jeg mener at regjeringen og statsråden tar dette høyst alvorlig, og jeg er glad for at representanten Henriksen iallfall kan anerkjenne at regjeringen er imot seksuell trakassering. Det viser også disse tre forslagene som komiteen er enig om, og den dialogen som har vært med statsråden.

Metoo-kampanjen satte dette på dagsordenen, og vi har hatt alvorlige saker i Norge. Som politiker synes jeg det er ganske trist og ikke minst opprørende å se at seksuell trakassering og uønsket seksuell tilnærming rammer oss. Politikere og ledere skal være forbilder og bekjempe nettopp en slik kultur. Særlig ille er uønsket seksuell aktivitet fra maktpersoner overfor personer som er i et avhengighetsforhold til disse maktpersonene. Det å si fra blir vanskelig, man blir redd for å miste jobben og kanskje ikke få den forfremmelsen man ønsker. Mange har opplevd dette, og mange tør ikke å si fra.

Seksuell trakassering i arbeidslivet rammer først og fremst kvinner. Forskning viser at kvinner ikke rapporterer, særlig seksuell trakassering fra kvinner, altså sine medsøstre, hvis vi kan si det, og det er også en stor underrapportering av menn. Vi må oppfordre til at dette gjøres. Jeg er som fotballentusiast veldig glad for at serien Heimebane i en hel episode setter seksuell trakassering på dagsordenen og faktisk gjør det legitimt for kvinner å si fra.

Jeg er veldig glad for at det er et flertall i Stortinget for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering, og komiteen legger nettopp vekt på at det er et flertall og en enighet om dette området. Det mener jeg også representanten Henriksen må ta inn over seg, for hvis vi framstår i denne salen som veldig uenige på dette feltet, blir det kanskje ikke legitimt og vanskeligere å si fra. Jeg oppfatter at komiteen i dag er enige om de store, lange linjene i denne saken. Det skal gi en trygghet og en sikkerhet for at man faktisk skal kunne tørre å si fra. Det er et signal fra det politiske miljøet: Det er greit å si fra.

De tiltakene vi har blitt enige om, er at vi må styrke veilednings- og hjelpetilbudet. Det må være lettere å få bistand når man opplever det, og når vi står her fra talerstolen og sier at det er greit å si fra, må det også være systemer som tar imot dem som sier fra. Jeg tror at seksuell trakassering begynner veldig tidlig, og det å komme inn med tiltak i skolen, se på seksualundervisningen, hvordan man faktisk kan styrke folk til å sette grenser, og at det er greit å sette grenser, har også komiteen vært opptatt av. Ikke minst er det viktig å kartlegge omfanget av seksuell trakassering. Hvor stort er det, bl.a. i skolen? Det må vi også finne ut.

Regjeringen har løftet seksuell trakassering fram, og i Jeløya-plattformen slås det fast flere tiltak rundt seksuell trakassering, bl.a. hvordan man skal håndheve saker om seksuell trakassering. Et flertall i Stortinget ber nå også om at nemnda får myndighet til å gi oppreising og erstatning i sakene. Det er et forslag som vil sendes ut på høring. Ja, det er en forskjell fra 2019 til 2020 – det er et forslag som jeg tar opp her – men det betyr at vi får en skikkelig utredning. Saken skal sendes på høring, vi skal ha tiltak som fungerer. Dermed fremmer jeg forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Silje Hjemdal (FrP) [10:52:26]: Jeg må si at jeg er litt skuffet over svartmalingen som kom fra representanten fra Arbeiderpartiet. Jeg kan ikke huske et eneste forslag Arbeiderpartiet kom med i regjering om å bekjempe seksuell trakassering. Det jeg imidlertid husker, var at de samarbeidet med et parti som het SV, der statsråden måtte gå på bakgrunn av penger gitt til selvforsvarskurs for kvinner, som det er fremmet et forslag om også i dag. Men representanten fra Arbeiderpartiet valgte ikke å trekke fram dette, kun forslag som andre hadde omtalt, og som hun syntes var dårlige. Men jeg skal holde meg for god til å gå ned på det nivået, for jeg synes faktisk det er veldig bra at vi har klart å bli enige om en del punkter når det gjelder dette.

Det er nå engang slik at seksuell trakassering ikke er noe nytt, og man kan jo lure på hvorfor det tok så mange år før det ble en offentlig bevissthet rundt det. Det er ganske forunderlig at så mange mennesker i så mange år har funnet det for godt å ha så liten respekt for medmennesker. For det er faktisk respekt – eller egentlig manglende respekt – det dreier seg om. Seksuell trakassering skjer fordi noen mangler respekt for andre. Hadde det dreid seg om enkeltpersoner med manglende sosiale evner, hadde vi kanskje ikke hatt den debatten som vi har i dag, men det dreier seg faktisk ikke bare om enkeltpersoner. Det er tydeligvis et mønster av manglende respekt og dermed også et krenkende adferdsmønster.

Når mange nok synes det er greit å snakke nedsettende til og oppføre seg krenkende mot andre, er det er problem vi er nødt til å gjøre noe med – også vi politikere. Når mange nok ser gjennom fingrene med og aksepterer det andre driver med av f.eks. seksuell trakassering, er det et problem vi er nødt til å gjøre noe med – også her på Stortinget.

Det er liten tvil om at seksuell trakassering i all hovedsak har rammet kvinner, men vi vet også at dette er noe som kan ramme gutter og menn. Jeg er glad for at vi i dag har en diskusjon om disse problemene. Jeg er også glad for at alle partiene i all hovedsak er enige, selv om det for enkelte kan framstå som de ikke er det.

Ingen av oss aksepterer seksuell trakassering, og ingen av oss aksepterer at folk skal måtte finne seg i nedsettende kommentarer, ufine tilnærminger, tafsing, berøring og annet grums – som det vel må være lov å si.

Alle i denne sal mener også at det offentlige skal være med og bidra for å minske seksuell trakassering, og det gjør vi, selv om de andre ute i samfunnet også har et ansvar i denne debatten – og selvfølgelig skal vi huske at enkeltmennesker er nødt til å ansvarliggjøres for egne handlinger. Ingen som driver med seksuell trakassering, skal kunne skylde på noen andre enn seg selv for sine handlinger, det er også viktig å understreke i denne debatten. Ingen som ser en annen vei, skal kunne bortforklare det med at det er greit fordi man ikke selv har gjort noe galt. Seksuell trakassering er, som flere har sagt fra talerstolen i dag, galt, og stilltiende å akseptere eller i noen tilfeller å applaudere og støtte trakassering er galt. Derfor er jeg glad for at det i denne saken egentlig er bred enighet på de punktene som er lagt fram.

Det viktige nå er å jobbe målrettet med forebygging samt sikre de mekanismene som gjør at enkelte kan få trakassering fram i lyset og stoppet. Det er blitt enklere å varsle, men jeg tror vi skal være veldig bevisste på det ansvaret man har, slik at man ikke gjør noe som kan senke den terskelen.

Jeg synes også det er greit å understreke at regjeringen har en del pågående arbeid i de ulike departementene som nettopp går inn i dette store bildet, og jeg vil avslutte med å takke for et godt samarbeid i komiteen.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:57:51]: Dagen i dag er en historisk dag på mange måter. I dag får metoo-kampanjen endelig varige, politiske endringer.

Metoo-bevegelsen har vært en samfunnsrevolusjon som en gang for alle har satt seksuell trakassering på dagsordenen. Kvinnebevegelsen har lenge kjempet for at kvinner skal tas på alvor, og ikke på rumpa. Nå har hundrevis av modige kvinner verden over – fra alt fra kulturlivet til hotell- og restaurantnæringen – fortalt sine historier. Det har vært sterke historier om manglende respekt for kvinners grenser, om overtramp som begrenser kvinners frihet. Disse historiene har gjort det åpenbart for alle, det vi har visst lenge, nemlig at seksuell trakassering er et samfunnsproblem. Det er tydelig når hele 46 pst. av alle kvinner over 17 år har blitt utsatt for en form for uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er massivt. Og det begrenser kvinners frihet – for kvinner blir holdt tilbake i arbeidslivet, de må slutte i jobben fordi sjefen trakasserer, de må begrense seg i hverdagen.

Seksuell trakassering står i veien for likestilling. Derfor er det så avgjørende viktig at vi møter dette samfunnsproblemet med tiltak på samfunnsnivå. Det holder ikke med bedre retningslinjer i organisasjoner alene. Vi må endre holdninger knyttet til grenser, vi må gi dem som utsettes for seksuell trakassering, bedre hjelp fra det offentlige, og vi må skjerpe håndhevingen, slik at konsekvensene av trakassering bæres av den som trakasserer.

Fra dag én da metoo-bevegelsen startet, har SV etterlyst politiske tiltak mot seksuell trakassering. Derfor tok SV på et partiledermøte om metoo initiativ til å finne sammen om noen tiltak. Og dagen i dag er en historisk dag, for nå får bevegelsen varige, politiske endringer. Hele Stortinget slutter seg til noen viktige grep.

Vi skal ha mer grensesetting og respekt for andres grenser inn i seksualundervisningen, for både gode og dårlige holdninger skapes tidlig. Vi skal kartlegge seksuell trakassering bedre i skolen gjennom å innføre et eget spørsmål om det i Elevundersøkelsen, og vi skal gi dem som utsettes for seksuell trakassering, bedre hjelp og veiledning, så de vet hvor de skal gå. Men noe av det aller viktigste – og det mest etterlyste tiltaket – handler om at kvinner som utsettes for seksuell trakassering, i dag har et hull i sin rettssikkerhet. I dag må ofre for seksuell trakassering ta saken sin til domstolen, noe som koster mye både økonomisk og ikke minst personlig og følelsesmessig, og som svært sjelden fører til en dom.

Ofre for andre former for trakassering kan få en lavterskelbehandling av saken sin i diskrimineringsnemnda, slik at det kan idømmes oppreisning og erstatning, men ikke ofre for seksuell trakassering. Slik har det vært helt fram til nå. Endelig får vi et forpliktende vedtak for å innføre lavterskelhåndheving av seksuell trakassering.

Opposisjonen dannet flertall om dette i komiteens innstilling, med innføring i forbindelse med statsbudsjettet for 2019. Nå registrerer vi med skuffelse at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene har valgt å utsette dette med ett år, til statsbudsjettet for 2020, som det er blitt levert et såkalt løst forslag om, forslag nr. 6. Det er synd for alle de modige kvinnene som har gått ut og fortalt sine historier i løpet av de siste månedene, og deres søstre som trenger rettferdighet nå – ikke om to år.

SV er utålmodige i kampen mot seksuell trakassering. Derfor opprettholdes forslaget vi er med på, om å innføre lavterskelhåndheving mot seksuell trakassering i 2019. Vi opprettholder også fem punkter i representantforslaget vi har fremmet som det haster med, bl.a. om å bekjempe seksuell trakassering også i arbeidslivet.

Dagen i dag er en historisk dag, men kampen for frihet fra seksuell trakassering fortsetter.

Jeg tar opp forslaget SV er alene om. SV vil stemme subsidiært for regjeringspartiene og Kristelig Folkepartis forslag.

Grunde Almeland (V) [11:02:35]: Overskriftene i media og debattene har vært preget av overraskelse og av sjokk: Hvordan kunne seksuell trakassering skje i det omfanget, og hvorfor har vi ikke gjort noe med det? Det siste året har vist oss at omfanget av seksuell trakassering er større enn vi kunne se for oss, og det har vært sjokkerende.

Det bør ikke overraske noen i denne sal at seksuell trakassering har skjedd og skjer. Derfor bør det heller ikke være en overraskelse for noen at vi er litt sent ute. Mange av disse tiltakene burde kanskje vært satt i gang før. For vi er nødt til å adressere problemet og bidra til at folk føler det er lettere å si fra om hva seksuell trakassering er, og når det skjer, og at de får den hjelpen de trenger. Den viktigste lærdommen, i hvert fall for meg, i denne metoo-kampanjen har vært hvor mye det krever av den enkelte å tørre å stå opp og si fra.

Jeg er glad for at vi i dag får en felles enighet om flere viktige forslag, bl.a. at en samlet komité følger opp saken om lavterskeltilbud, som Venstre i fjor fikk gjennomslag for å utrede. Vi står nå sammen om å finne en hensiktsmessig måte å styrke veilednings- og hjelpetilbudet på til personer som utsettes for seksuell trakassering. Dette er et viktig første steg. For det å ha et sted å henvende seg – muntlig eller skriftlig – den dagen man har opplevd å bli utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet av en eller annen grad, er viktig. Ikke alle er sikre på om det de har blitt utsatt for, er ulovlig, eller om det er mulighet for å gjøre noe med det. Vi vet at spesielt unge kvinner er utsatt for seksuell trakassering, og at sykepleiere og de som jobber i overnattings- og serveringsbransjen, er overrepresentert. Et tilgjengelig lavterskeltilbud vil gi en ekstra sikkerhet for at man kan få hjelp og veiledning uansett alder, kjønn, utdanning eller hvor ressurssterk man er. I dag må man i mange tilfeller ta en sak til domstolen om man vil at seksuell trakassering skal få noen som helst konsekvenser. Det er det nok mange som ikke har gjort, til det er kostnadene for store.

Seksuell trakassering har ofte blitt bagatellisert og usynliggjort. Trakasseringen skjer ofte på jobb, og hvilke konsekvenser det f.eks. har for disse kvinnenes deltakelse i yrkeslivet, vet vi ikke nok om, men vi vet at de i veldig stor grad er for store. Det er på høy tid at det tas grep. Her trengs både en holdningsendring og bevisstgjøring på arbeidsplassen og i samfunnet for øvrig. Et hjelpetilbud med lav terskel vil bidra til nettopp det.

Jeg vil gi honnør til alle organisasjonene som har gitt innspill i høringsrundene om denne saken. Det har vært viktige innspill, som også har synliggjort at nettopp de tiltakene vi er blitt enige om her i dag, er noe av det viktigste vi kan gjøre på et strukturelt, politisk nivå for å legge til rette for at vi får mindre av seksuell trakassering.

Jeg er glad for at vi får til en tverrpolitisk enighet her i dag. For Venstre har det vært viktig at vi står sammen om dette, for nettopp det gir et tydelig signal ut til samfunnet for øvrig om at vi ikke skal akseptere seksuell trakassering. Men vi må ikke lure oss selv til å tro at vi med denne saken har utkvittert dette, at nå har vi ryddet opp i problemene med seksuell trakassering. Det er fortsatt ting som må gjøres, og vi må ikke glemme de rundene vi har hatt nå.

Jeg vil også si at denne regjeringen har innført flere viktige tiltak. Man har satt i gang flere ting som har vært viktige for oss i Venstre. Blant annet er ikke rettshjelpstilskuddene blitt kuttet. Det har vært viktig for Venstre, og det har fått oppslutning i regjeringen. Og ikke nok med det – vi har også startet en utredning om behovsprøvd rettshjelp i nettopp denne typen saker. Så her er det satt i gang tiltak. Nå får vi enda flere tydelige tiltak, og det er jeg veldig glad for.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:07:56]: Jeg er glad for å bo i et av verdens mest likestilte land, et land hvor det er naturlig at kvinner og menn tar ansvar både på hjemmebane og i arbeidslivet, et land hvor kvinner og menn i teorien skal ha like rettigheter og like muligheter. Jeg sier i teorien fordi den siste tiden har vist oss at det dessverre veldig ofte ikke er slik i praksis. Mange sier at metoo har vært en øyeåpner for dem, mens andre sier: Velkommen til kvinners virkelighet – dette har vi visst og snakket om lenge. Uansett om metoo har åpnet øynene våre eller bare synliggjort noe vi allerede visste, men ikke snakket høyt nok om, er det nå tid for å snakke sammen om veien videre. Hva gjør vi for å skape en reell endring?

Vi i Kristelig Folkeparti bygger forståelsen av likeverd mellom menn og kvinner på vårt menneskesyn. Hvert menneske har en ukrenkelig verdi og skal respekteres med sin integritet og individualitet, uavhengig av kjønn, alder eller funksjonsnivå. Kjønnsdiskriminering og trakassering er så alvorlig fordi det bryter ned den andres integritet og verdighet som menneske. Når vi tar oss til rette overfor vår neste, gjør vi oss selv til herre over et annet menneske, og det har ingen av oss rett til å gjøre.

Som politikere og folkevalgte har vi et ansvar for å gjøre det trygt å varsle om slik adferd, og vi har et ansvar for å tilrettelegge for bedre forebygging og økt bevissthet rundt problematikken. Nå har vi hatt to saker til behandling i komiteen der det er fremmet tiltak som er viktige for å komme ett skritt videre i riktig retning. Vi, en samlet komité, foreslår at vi er nødt til å styrke veilednings- og hjelpetilbudet til personer som utsettes for seksuell trakassering. Vi ber regjeringen, i forbindelse med den pågående fornying av læreplanen, å sikre at seksualundervisningen i skolen inkluderer grensesetting og respekt for andres grenser. Vi ber også regjeringen om å avklare hvordan spørsmål om seksuell trakassering skal tas inn i Elevundersøkelsen eller andre relevante undersøkelser i skolen. Dette er viktige tiltak for å komme ett skritt videre.

Så er jeg glad for at regjeringspartiene også til syvende og sist valgte å bli med på, i forbindelse med statsbudsjettet 2020, å opprette et lavterskeltilbud, for det er slik, som flere har tatt til orde for, slik at i høringen som komiteen gjennomførte i forbindelse med disse sakene, var det en av de viktigste tilbakemeldingene vi fikk. Jeg synes det er trist at det har vært litt fram og tilbake med hensyn til om regjeringspartiene har vært villige til å være med på dette eller ikke, men jeg gleder meg i dag over at vi i forbindelse med statsbudsjettet 2020 nå får et slikt lavterskeltilbud på plass. Så forstår jeg skuffelsen fra resten av opposisjonen over at vi utsetter dette et år i forhold til det som var foreslått i innstillingen.

Et av metoo-kampanjens premiss er at seksuell trakassering er så utbredt at nesten halvparten – det vil si halvparten av våre kvinnelige kollegaer, våre søstre og våre døtre – har vært utsatt for det. Ingen av oss kan lenger peke på arbeidsplassen der borte eller på det andre partiet, vi må alle som én ta ansvar og begynne med oss selv.

Som Kristelig Folkepartis talsmann for likestilling vil jeg understreke at vi verdsetter at regjeringen i sin plattform er tydelig på at de vil bidra aktivt i arbeidet mot seksuell trakassering. De har fått noen gode forslag til tiltak fra komiteens arbeid som egentlig baserer seg veldig mye på de tilbakemeldingene som vi har fått fra organisasjoner som jobber på dette feltet.

Seher Aydar (R) [11:13:20]: Jeg vil begynne med å takke alle de modige kvinnene som sa «me too», alle som organiserte opprop, alle som sto fram med sine historier.

Altfor lenge har samfunnsproblemet seksuell trakassering blitt individualisert og vært noe kvinner bare må finne seg i. Nå blir det tatt tak i, og det er takket være alle de kvinnene som fortalte, som støttet hverandre, og som krevde handling. Det er takket være kvinnebevegelsen, som har jobbet mot seksuell trakassering lenge.

Seksuell trakassering skjer på skolen, på konserter, på gata, på nettet, på jobben – overalt hvor vi ferdes. Rødt fremmet forslag mot seksuell trakassering fordi vi tar kvinners historie på alvor og mener at metoo må følges opp med politiske tiltak. Jeg er utrolig glad for et flertall for flere av våre tiltak mot seksuell trakassering.

Historiene som kommer fram gjennom metoo, viser det skjeve maktforholdet – både mellom kvinner og menn, og også når det gjelder hvem som kan bestemme over andre på jobb. Jeg er glad for at forslaget om at seksualundervisningen i skolen skal inkludere grensesetting og respekt for andres grenser, og forslaget om å styrke veiledningen og hjelpetilbudet til personer som utsettes for seksuell trakassering, har fått støtte fra alle partiene.

Regjeringen har prøvd å profilere seg selv som handlekraftig, men i praksis har den vært en bremsekloss i arbeidet mot seksuell trakassering. At vi har fått flertall for at Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal få myndighet til å gi oppreisning og erstatning i saker om seksuell trakassering, er historisk. Alle andre diskriminerings- og trakasseringssaker går til en nemnd, men ikke seksuell trakassering. Nå kan de som blir utsatt for seksuell trakassering, gå til nemnda, som er enklere å oppsøke enn en domstol og mindre belastende. Dette er et tiltak som kan bli helt avgjørende for kvinner over hele landet. Derfor er det synd at regjeringspartiene i siste stund får utsatt dette et år, etter først å ha gått imot forslaget som opprinnelig fikk flertall i komiteen – men velkommen etter.

Jeg og mange med meg er veldig glad for tiltakene flertallet har samlet seg bak. Men det er faktisk like mange som blir utsatt for seksuell trakassering på jobben som på byen. Derfor er jeg veldig skuffet over alle forslagene som går direkte på håndtering av seksuell trakassering i arbeidslivet som ikke får flertall.

Mange som har blitt utsatt for seksuell trakassering på jobb, oppgir at de får psykiske plager som følge av hendelsene, eller at det har bidratt til et ønske om å slutte i jobben. Sånn kan vi ikke ha det. Vi foreslår derfor at arbeidet mot seksuell trakassering skal styrkes i holdningsarbeidet både gjennom arbeidsmiljøloven og i forskrifter.

Hvis man jobber som ekstrahjelp eller vikar, eller hvis man er innleid eller har en posisjon i arbeidslivet som er svakere enn om man hadde hatt fast stiling, stiller man svakere. Se for deg at det er sjefen din som har trakassert deg – han som slutter å gi deg vakter om du sier fra. Du kan miste inntekten din. Hva gjør du da?

Det at stortingsflertallet ser ut til å stemme ned alle forslag som tar tak i seksuell trakassering i arbeidslivet, tyder på at regjeringen ikke tar dette inn over seg, og at opprop fra mange ulike bransjer – som nårmusikkenstilner, stilleforopptak, nåralarmengår, utentaushetsplikt, ikketilforhandling og mange, mange flere – ikke har gjort like mye inntrykk her inne i salen som på alle oss andre. Derfor ber jeg representantene i det minste tenke seg godt om før de stemmer ned forslaget om å sette ned et offentlig utvalg som kartlegger seksuell trakassering i arbeidslivet, undersøker hvilke faktorer som påvirker faren for trakassering, og foreslår tiltak som minsker den risikoen. Dette er et politisk ansvar, og det kan virke som om det er mange her inne som har behov for denne kunnskapen.

Likestilling forutsetter frihet fra vold, voldtekt og seksuell trakassering. De mange historiene om seksuell trakassering har vist oss at samfunnet fortsetter å reprodusere kjønnsroller og maktulikheter.

Jeg vil avslutte med igjen å takke alle de kvinnene som fortalte sine historier, kvinnebevegelsen og ikke minst de gode kreftene i de andre partiene. Selv om vi fortsatt har en vei å gå, har vi fått historiske seiere sammen.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:18:25]: Omfanget av seksuell trakassering er rystende, det er urovekkende høyt. Metoo-kampanjen viser for alvor at det er behov for en forsterket innsats.

Jeg er veldig glad for at Stortinget i dag samler seg om noen felles tiltak for å styrke arbeidet mot seksuell trakassering. Jeg tror det er et veldig godt signal Stortinget i dag sender ut til hele befolkningen: at politiske partier – uansett farge – samler seg om tiltak som vil bidra til at mange kvinner og mange menn der ute står styrket i sin sak, og et tydelig signal om at det norske storting og regjeringen har en nulltoleranse for seksuell trakassering.

Regjeringen løftet arbeidet mot seksuell trakassering høyt på sin politiske dagsorden ikke minst gjennom Jeløya-plattformen, som slår fast at et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering skal utredes. Vi slår videre fast i Jeløya-erklæringen at vi også skal styrke seksualundervisningen i grunnskolen, slik at barn og unge skal bli trygge både på egen seksualitet og på grensesetting.

Da jeg som nyutnevnt barne- og likestillingsminister inviterte til et stort innspillsseminar hvor over 100 aktører bidro med sine innspill til hva som var det viktigste vi politikere i fellesskap skulle ta initiativ til, var innspillene særlig knyttet til lavterskeltilbud og til å styrke seksualundervisningen i skolen. Jeg gikk umiddelbart i gang med det arbeidet, og derfor jobber vi for fullt i departementet med å utrede en ordning for lavterskeltilbud som kan håndheve disse sakene.

Det er imidlertid viktig å gjøre et grundig arbeid, for vi skal sørge for at den utredningen som vi nå foretar, og de løsningene som vi peker på, nettopp gir den ordningen og det tilbudet disse kvinnene og mennene som er utsatt for seksuell trakassering, har behov for. Det skal være en ordning som klarer å fange opp disse på en god måte.

Samtidig har alle de sakene som vi har vært vitne til i løpet av de siste månedene, også vist oss at dette er kompliserte saker. Det er ikke bare kompliserte saker for offeret, men også for den det varsles mot. Det gjør at hvis Stortinget skal vedta en ordning om et lavterskeltilbud for håndheving, må vi sørge for at det er en ordning som ivaretar begge parter, og som ivaretar rettssikkerheten til begge parter. Det er derfor jeg i dag ber om – og anbefaler – at Stortinget gir regjeringen denne tiden, slik at vi utreder på en så grundig måte at det forslaget vi legger fram for Stortinget, er et forslag som vi vet vil være treffsikkert.

Stortinget ber også nemnda om å få myndighet til å gi oppreisning og erstatning i disse sakene. Det vil omfattes av forslaget som regjeringen vil sende på høring, så jeg vil berolige alle som er bekymret for at dette forslaget tar tid, med at dette arbeidet er godt i gang.

Personer som utsettes for seksuell trakassering, skal få tilbud om profesjonell veiledning. Det gir Likestillings- og diskrimineringsombudet i dag, men det er viktig at vi også ser på hvordan vi skal gjøre dem i stand til å følge opp dette tilbudet på en enda bedre måte.

Det er viktig for meg å understreke at saker om seksuell trakassering først og fremst er et arbeidsgiveransvar. Jeg er veldig glad for at vi som politiske myndigheter tar ansvar, peker på tiltak og gir et signal om hvor alvorlige disse sakene er. Men det er faktisk arbeidsgivers ansvar å forebygge, følge opp og se på disse sakene. Derfor er jeg veldig glad for at mange bransjer nå går så offensivt ut, iverksetter tiltak og peker på forslag som kan sørge for at alle arbeidsplasser og organisasjoner er trygge – for alle.

Kari Henriksen (A) [11:35:48]: Jeg vil først fortsette på det som representantene fra de to partiene Rødt og SV har vært inne på, at det som skjer i stortingssalen i dag, er en seier for de mange kvinnene som har stått fram. I metoo-kampanjen sto kvinner over hele verden fram, de reiste seg og sa at nok er nok. Mange kvinner gjorde det, med stor risiko for egen framtid. Det er vel verdt å lytte til kvinner som reiser seg. Det har vi sett eksempler på før. Når det gjelder vold og overgrep, retten til utdanning og retten til jobb, til eiendeler og til makt – kvinner har sagt at de finner seg ikke lenger i å være undertrykt.

Derfor er en helhetlig likestillingspolitikk så utrolig viktig. Jeg er så glad for at de som kom på høringen, nesten samstemt i sine høringssvar pekte på de tiltakene som forelå i saksframstillingen. Men samtidig pekte de på at den helhetlige likestillingspolitikken hadde store mangler. Derfor burde også regjeringa i sin politikk være mer opptatt av, mener jeg, å få på plass flere virksomme likestillingstiltak. Det er liksom ikke bare å si, mener jeg, at vi ikke er i front i likestillingsarbeidet lenger, men vi holder på med det. Vil vi være i front, må vi handle. Vil vi ha en politikk som skal gjøre noe med likestillingsarbeidet, må vi være proaktive og aktive og sørge for at ting skjer.

Det er heller ikke sånn at de forslagene som ligger her i dag, ikke har vært fremmet før – faktisk har en god del av dem tidligere blitt nedstemt av regjeringa. Men denne gangen er de altså blitt slept etter skoene inn i stortingssalen, der vi skal vedta et av disse forslagene. Når vi også ser at de ikke kunne vedta det for 2019, men måtte finne på å utsette det og forhandle om det fram til 2020, må en kunne tillate seg å spørre: Hvor er handlekraften til regjeringen når det gjelder likestillingspolitikk?

Lavterskeltilbud ble vedtatt utredet for to år siden – nå sier ministeren at vi må ha mer tid til utredning – to år siden. Styrket seksualundervisning er foreslått før. Når det gjelder styrking av LDO, Likestillings- og diskrimineringsombudet: Arbeiderpartiet styrker det hvert år, regjeringa gjør det ikke. Spørsmål i Elevundersøkelsen om seksuell trakassering foreslo vi – sammen med Kristelig Folkeparti – i forbindelse med likestillingsmeldingen, Meld. St. 7 for 2015–2016. Det ble nedstemt.

Men jeg skal være den første til å være glad for at vi nå får på plass et virksomt tiltak. Så får jeg bare leve med at når det gjelder arbeidsmiljø og arbeidsforhold, har vi i hvert fall en lang vei å gå også når det gjelder seksuell trakassering.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:39:11]: Jeg må igjen understreke at vi i SV er veldig glad for at vi har kommet fram til dette, og jeg vil også gi en stor takk til alle dem som har satt karriere og arbeidsliv på spill og virkelig satt denne saken på dagsordenen en gang for alle. Det har vært avgjørende, og det viser at når folk der ute organiserer seg og tar opp saker, kan det også føre til varige endringer.

Men så har vi i denne debatten sett en del eksempler på de manglende ambisjonene regjeringen dessverre har i dagens likestillingspolitikk. En del av debatten som stadig vender tilbake, er dette evige spørsmålet om utredninger av tiltak vi alle burde være enige om er nødvendige nå. Saken om lavterskelhåndheving mot seksuell trakassering er det store eksemplet på det.

Jeg synes egentlig at statsråden i sitt innlegg slapp katta litt ut av sekken når det gjelder hvorfor dette tar så innmari lang tid å få til. Statsråden peker på at det er så komplisert, det handler om innsigelser og reservasjoner knyttet til å innføre dette, og at vi derfor nå må utsette enda et år å innføre et så viktig tiltak. Men dette spørsmålet er godt utredet – det må vi en gang for alle kunne slå fast. Skjeie-utvalget fra 2012 er ett eksempel på en klar og tydelig anbefaling om at dette må vi innføre. Siden har FNs kvinnekomité anbefalt oss å gjøre det. Vi har altså fått beskjed fra FN om å innføre det, vi har fått beskjed fra Likestillingsombudet om å innføre det, på høring i denne komiteen fikk vi tydelig beskjed fra samtlige høringsinstanser – bortsett fra NHO – om å innføre det, og metoo-bevegelsen har så til de grader satt dette på dagsordenen.

Saken må da være inderlig klar nå, men likevel må det nok en gang utsettes, det må nok en gang utredes, slik som med så mange andre tiltak fra denne regjeringen på likestillingsfeltet. Det synes jeg er veldig synd.

Så peker statsråden selv på det store arbeidsgiveransvaret her. Ja, det er et arbeidsgiveransvar, det er vi helt enige om, men det er også et politisk ansvar. Derfor er det så leit at statsrådens parti og resten av regjeringen nå stemmer ned eksplisitt å forankre seksuell trakassering i HMS-bestemmelsen og sette i gang et systematisk arbeid med verneombudene, og ikke minst også å kartlegge det i arbeidslivet for å finne ut hvilke årsaker som ligger bak. Også det synes jeg er synd.

Nå har Stortinget vist at vi tar grep, og jeg håper virkelig at vi også ellers får fortgang i likestillingspolitikken i tiden framover.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:42:24]: At representanten Hjemdal fra Fremskrittspartiet åpner sitt innlegg med å kritisere Arbeiderpartiet og beskylder oss for svartmaling, var vel ingen stor overraskelse. Det gjør Fremskrittspartiet i nesten alle sine innlegg. Men når hun så forteller oss at hun vil holde seg for god til småligheter i debatten, og fortsetter med å angripe SV og kobler inn en gammel sak som har absolutt ingenting – og jeg understreker: ingenting – med seksuell trakassering å gjøre, og det i Stortinget, så er det vel vanskelig å se at det er mulig å legge seg på et noe særlig lavere debattnivå.

Representanten Ørmen Johnsen gjorde en visitt til representanten Henriksen i sitt innlegg og var tydeligvis noe fornærmet over at Arbeiderpartiet mente at regjeringspartiene gjør for lite, at det tar for lang tid, og at det utsettes. At representanten mener det, er greit. Men når hun legger til at Arbeiderpartiet med dette ødelegger noe av saken, blir vel det å skyte litt over mål.

Arbeidet mot seksuell trakassering er viktig, og derfor er Arbeiderpartiet i dag med på flere gode forslag som ville ha styrket arbeidet med denne saken, fra i dag. Vi synes det er synd at saken tar for lang tid og utsettes, men det får vi da – ser det ut som – ta til etterretning.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:44:09]: Jeg tenker at likestilling handler da om menn – vi har snakket mye om kvinner her i dag, men jeg har bare lyst til å si at seksuell trakassering også handler om menn. Det må vi ikke glemme. Vi skal ha en debatt om likestilling senere, og da får vi virkelig anledning til å ta opp tiltak og ha en diskusjon om det.

Jeg tenker at det viktigste signalet her fra talerstolen i dag er at vi kan enes om noe som vil sette varige spor. Det er at vi skal ha et lavterskeltilbud for håndhevelse, det er at vi skal gi ombudet myndighet til oppreisning og erstatning. Det er kanskje det aller viktigste, og så skal vi jobbe med veiledning og hjelpetiltak. Når det tar noe tid, tenker jeg at ja, utålmodighet er veldig bra, og utålmodige skal vi være. Men jeg er også opptatt av at de lovforslagene som vi skal vedta her, har en god forankring, at de skal på høring og være riktige.

Så er det slik at handlingsplaner og arbeid mot seksuell trakassering ikke er nytt. Som rektor jobbet jeg med dette allerede i 2003, og da hadde vi mange handlingsplaner. Så det er ikke noe nytt, men metoo-kampanjen har satt fart i det og satt det på dagsordenen på en annen måte.

Dette er min første debatt som komitéleder, og jeg tenker at det er en symbolsak at den har handlet om seksuell trakassering, og jeg er veldig glad for den debatten som har vært. Selv om vi har vært litt uenige, kan jeg berolige Arbeiderpartiet med at det skal litt mer til før jeg blir fornærmet.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:46:21]: Jeg har lyst til å understreke at regjeringen er godt i gang med å se på forslaget om et lavterskeltilbud, men det er viktig for oss at det er gode forslag vi peker på når vi skal fremme det for Stortinget. Samtidig er det sånn at det å gi myndighet til å ilegge oppreisning og erstatning i enkle saksforhold heller ikke vil være en automatisk konsekvens av at nemnda får myndighet til å håndheve saken, for nemnda må ha håndhevingskompetanse for å kunne ilegge oppreisning. Det har man ikke i dag. De må ha myndighet til å kunne konstatere lovovertredelse for i det hele tatt å kunne vurdere oppreisning. Derfor er denne saken mer komplisert enn som så. Det er ikke slik at fordi vi har blitt anbefalt å gå for dette forslaget, kan vi uten videre fremme det på Stortinget. Jeg ber om forståelse også fra Stortingets side for at selv om man har ønsket å få seg fremlagt et forslag fra regjeringen, så skal forslaget være godt utredet og begrunnet – vi må vite at dette er et forslag som vil ivareta ofrene og også ivareta rettssikkerheten for dem det meldes og varsles om, på en god måte.

Så har jeg lyst til å si at i dag samler Stortinget seg om viktige forslag. Vi står sammen, og Stortinget og regjeringen sier tydelig at seksuell trakassering ikke er akseptabelt. Vi iverksetter tiltak for å forebygge, nemlig gjennom å styrke seksualundervisningen i skolen. Vi styrker veilednings- og hjelpetilbud for de ofrene som er utsatt for seksuell trakassering, og vi sørger for å avdekke omfanget i skolen.

Da hadde jeg forventet at Arbeiderpartiet fremfor å gå på autopilot og komme med den samme reglen om at dette er en regjering som ikke er opptatt av likestilling, heller prøvde å løfte blikket litt og vise alle der ute som har stått frem med sine historier, som har opplevd seksuell trakassering, at her står politikerne i Norge sammen og skal jobbe videre for å slå ned på seksuell trakassering, forebygge at det ikke skal skje, og står sammen om tiltak som vil virke.

Det er viktig å understreke også for meg at det ikke er over med dette. Vi skal kontinuerlig jobbe med å motarbeide holdninger som viser at man ikke har respekt for hverandre. Men jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet for en gangs skyld kunne være konstruktiv i en så viktig sak, og heller løfte frem det positive i det som nå skjer, og som Stortinget stiller seg bak.

Kari Henriksen (A) [11:49:41]: Jeg er så glad når statsråden viser engasjement. Jeg skulle bare ønske hun hadde brukt det på likestilling istedenfor på Arbeiderpartiet.

Det som er viktig i denne saken, er at Arbeiderpartiet har vært foroverlent. Vi har foreslått en masse ting, og vi har dratt regjeringa etter hårene for å få på plass likestillingstiltak. Vi hadde bl.a. i forrige sesjon, sammen med Kristelig Folkeparti, en hel pakke som regjeringa egentlig ikke ønsket, der daværende statsråd motvillig måtte gå med på ganske mange forslag.

Så jeg vil si med stor glede at Arbeiderpartiet skal jobbe for bedre likestilling. Vi skal kjempe for kvinnene der ute som står opp, med risiko for sin egen framtid, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at regjeringa kan gjøre det samme.