Stortinget - Møte torsdag den 24. mai 2018

Dato: 24.05.2018
President: Eva Kristin Hansen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:02:18]

Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 22. mai 2018)

Talere

Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Jeg vil takke utenriksministeren for en god redegjørelse og for de perspektivene som ble trukket opp.

I en tidvis mer ustabil og uforutsigbar verden er det stabile forholdet vi har til EU gjennom EØS-avtalen, blitt enda viktigere. Jeg mener det er hasardiøst å tro at vi skulle få en bedre avtale med 26 land enn det vi i sin tid fikk med 25 land tidlig på 1990-tallet.

Storbritannias forsøk på å finne en best mulig tilknytning utenfor EU har vist seg å være en risikabel vei å gå. Å tro at et enkelt land kan forhandle fram en skreddersydd avtale, der vi velger og vraker blant enkeltelementer vi liker og misliker, er ikke realistisk.

EØS-avtalen har alt i alt tjent oss godt, og jeg synes utenriksministeren gjorde rede for hvordan den fungerer og hvor risikabelt det er å sette den på spill. Men jeg er overrasket over at utenriksministeren overhodet ikke omtalte det oppsiktsvekkende linjeskiftet i norsk politikk overfor Storbritannia og EØS som statsministeren bekjentgjorde gjennom et eget intervju den 13. mai, og som hun senere bekreftet i et nytt intervju med NTB. Hvis britene har lyst til å bli medlem av EØS, er de hjertelig velkommen, sa hun.

Utenriksministeren var selv opptatt av at regjeringen ikke ville sette EØS-avtalen på spill. Vel, dette linjeskiftet er helt på tvers av uttalelser denne regjeringens tidligere europaministre har kommet med. Og jeg kan ikke se at Stortinget har vært konsultert om dette heller. Regjeringen har tidligere signalisert tydelig at EFTA- og EØS-medlemskap for Storbritannia ikke er i norske interesser. Nå sier statsministeren noe helt annet. Men når det gjelder både landbruk og fisk, og når det gjelder miljø- og arbeidstakerstandarder i handelsavtaler, har vi ofte andre interesser enn Storbritannia.

Det politiske samarbeidet mellom europeiske land er viktigere enn tidligere. Felles opptreden mot russisk anneksjon av Krim har tydeliggjort at Europa kan samarbeide. Vi må fortsatt stå sammen om felles verdier, folkerett og samarbeid – ikke den sterkestes rett. De felles europeiske verdiene om politisk og økonomisk samarbeid ble i stor grad etablert med basis i de transatlantiske forbindelsene og med inspirasjon og oppmuntring fra USA etter krigen. Nå er det USA som i stor grad utfordrer disse fellesverdiene gjennom innføring av nye tollsatser, oppsigelse av Iran-avtalen og ved å gå ut av multilaterale avtaler – som Parisavtalen om vårt felles klima. Da må Europa ta et større globalt ansvar for folkerett, multilateralisme og vedlikehold av våre felles institusjoner. I en slik situasjon er det viktig at vi også i Norge støtter opp om EU-samarbeidets politiske kraft. Et sterkt EU er en fordel for Norge.

Utenriksministeren varslet at hun vil invitere andre statsråder til disse europaredegjørelsene. Jeg skal ikke utelukke at det kan være en god idé – det må vi diskutere – men jeg mener vi også må være ærlige med hverandre om hvordan Stortingets arbeid med europasaker fungerer nå. Jeg mener for min del at f.eks. Europautvalget ikke fungerer som en god konsultasjonsordning mellom regjering og storting. Statsrådene kommer og holder ofte gode og lange innlegg, men det er vanskelig å forberede seg for de ulike fagkomiteene her på huset. Jeg mener derfor en konkret forbedring er at Stortinget får oversendt statsrådens manus på forhånd, så vi vet hva vi skal konsulteres om. Måten vi i dag behandler samtykke til deltakelse i EØS-komiteen på, har også noe rituelt over seg. Så jeg vil nok advare mot å lage flere parlamentariske ritualer, med mindre det er et konkret fagområde regjeringen vil diskutere med Stortinget.

EØS-avtalen har tjent Norge godt, men vårt nasjonale EØS-arbeid har rom for forbedring. Jeg mener at vi primært ikke trenger nye ritualer og strukturer, men at vi sammen har ansvar for at de organene vi har i dag, fungerer bedre.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil begynne omtrent der forrige taler startet, men kanskje ikke sluttet, nemlig ved å takke utenriksministeren for den redegjørelsen som vi fikk her i salen på tirsdag. Jeg synes utenriksministeren har gitt en meget betimelig gjennomgang og påminnelse for å understreke hvor viktig det europeiske samarbeidet er. I vår egen hjemlige debatt om Europa, som selvfølgelig ofte vil være problemfokusert, er det også samtidig en tendens til å underspille hva europapolitikken faktisk betyr for oss, ikke bare i denne salen, men for dem som går ute på gaten her, de som driver forretning, og de som nyter godt av sikkerhet og velferd – kort sagt hele det norske samfunn.

Det er en vesentlig påpekning at tett tilknytning til EU, ikke minst gjennom EØS og tilleggsavtalene, hvorav den viktigste er Schengen, har vært ønsket av samtlige regjeringer og stortingsflertall gjennom snart 30 år. Dette er et samarbeid som ikke er påtvunget oss, ikke påført oss av andre. Norge velger selv å samarbeide nært med EU, rett og slett fordi det er i vår egen nasjonale interesse.

EØS-avtalen gir Norge økonomiske muligheter som langt overgår en ordinær handelsavtale med EU. Det finnes ingen andre tilknytningsformer som gir tilsvarende muligheter og rettigheter, med mindre man da sammenligner med et fullverdig EU-medlemskap. Helt ned til vår arbeidshverdag i norske bedrifter ser vi hvor viktig EØS-avtalen er. Uten arbeidskraft fra andre EØS-land ville mange norske bedrifter stått stille eller kanskje ikke hatt så stor verdiskaping. Uten adgang til et marked 100 ganger større enn vårt hjemmemarked ville norske arbeidsplasser bli skadelidende. Skal vi ta del i velstanden i det internasjonale varebyttet, som er en av forklaringene på at verden har arbeidet seg ut av fattigdom, og at mellominnkomstlandene har gått fra å være mellominnkomstland til å bli høyinnkomstland, er det nettopp fordi vi deltar i dette varebyttet. For å ha noen å bytte varer med må vi ha en uhindret markedsadgang på like fot.

Europeisk samarbeid blir viktigere fremover. Vi ser det særlig de siste årene i sikkerhetspolitikken, og dette gir en tilleggsdimensjon ut over det praktiske og økonomiske, som når det gjelder globale problemer som migrasjonspress og klimaendringer. Mindre mektige stater er avhengige av at multilaterale institusjoner danner rammen om samarbeidet mellom de enkelte land. Uten slikt institusjonelt rammeverk ville de store land vinne konsekvent over de små. Med rammer, med felles rettsdannelse og institusjoner, blir det internasjonale samkvem mer preget av likhet for regler, forutsigbarhet, likestilte partnerskap og tøylet makt. De internasjonale institusjoner tilbyr også en ferdig organisasjon som kan settes opp til å løse nye problemer som måtte komme, sette disse løsningene ut i livet når problemene anerkjennes av alle, oppleves som felles og overskrider landegrensene.

En ulempe med vår tilknytningsform er at vi har avskåret oss fra å delta i de forutgående diskusjoner og samarbeid om utformingen av løsningene. Det er ikke regjeringens politikk å søke medlemskap, men de politiske partiene må over tid vurdere om det også ville vært bedre for Norge om EU skulle vært beriket med norsk deltagelse i politikkutformingen. Vi har sett større endringer historisk i politikken enn aktualisering av en søknad om medlemskap, men det må altså komme nedenfra, som et politisk ønske, som et uttrykk fra partiene og deres medlemmer og velgere, ikke ovenfra og fra regjeringen.

Sikkerhets- og forsvarspolitikken i EU har etter anneksjonen av Krim fått en eksistensiell dimensjon. Hvis EUs medlemsland forsterker samarbeidet på dette feltet, gjør det også Norge tryggere. Hvor store fordeler Norge høster, avhenger av hvor tett Norge får anledning til å delta i dette samarbeidet. Jeg vil her avslutte med å si om den motsetningen som enkelte har prøvd å sette opp i det permanente, strukturerte samarbeidet om forsvarsspørsmål, at det er et supplement og ikke en konkurranse. Vi ser ikke en alternativ allianse, fordi de som er med i Pesco, er også de som har forbundet seg gjennom Atlanterhavspakten. Men det er mye å gjøre for å mobilisere hele samfunnet i et totalforsvarsprosjekt, og det er også det Pesco handler om.

Hans Andreas Limi (FrP) []: I likhet med utenriksministeren vil jeg begynne med å understreke viktigheten av EØS-avtalen. Den er viktig for norske bedrifter og norske arbeidsplasser. EØS-avtalen sikrer en unik adgang til det europeiske markedet. Vi er et lite land med 5 millioner mennesker, og vi er helt avhengige av en åpen økonomi. Gjennom EØS-avtalen får norske bedrifter adgang til et hjemmemarked på rundt 500 millioner mennesker fordelt på 31 land, uten å måtte håndtere handelshindringer og varierende krav til standard.

EØS-avtalen er også viktig for vanlige folk. De får tilgang til et større utvalg av varer og tjenester til lavere priser. De kan reise til andre europeiske land for å studere, forske eller jobbe.

En vanlig frihandelsavtale vil ikke gi samme tilgang og muligheter. Ingen alternativ fjerner handelshindre, slik medlemskap i EUs indre marked gjør. Brexit-prosessen viser at det er svært utfordrende å forhandle en alternativ tilknytningsform til EU. Man kan ikke velge ut det man synes er positivt med tilknytningen til EU, og holde resten utenfor. Dette betyr likevel at vi kan jobbe for å finne gode løsninger på det vi mener er problematiske aspekter av EØS-avtalen, slik som velferdseksport og arbeidslivskriminalitet.

At vi ser viktigheten av EØS-avtalen for norske interesser, betyr heller ikke at vi er enig i alt som EU foretar seg. Vi må bruke de virkemidlene vi kan for å endre forslag som ikke er i Norges interesse. EØS-avtalen er fleksibel og gir oss handlingsrom til å finne nasjonale ordninger når vi trenger dette. Vi må utnytte dette handlingsrommet. EU har tross alt endret seg vesentlig siden EØS-avtalen ble signert i 1992.

Jeg tror at europeisk samarbeid kommer til å bli enda viktigere for Norge i årene som kommer. Det gjelder på migrasjons- og asylområdet, terrorbekjempelse, kampen mot organisert kriminalitet og arbeidslivskriminalitet. Det er også viktig å stå sammen med likesinnede, vestlige demokratier i en verden som blir mer usikker og uforutsigbar, og der vår verdensorden blir utfordret fra flere hold.

Grensekryssende arbeidslivskriminalitet er uforenlig med et ordnet og velfungerende arbeidsliv. Svart arbeid og andre lovbrudd undergraver seriøse bedrifter. Vi skal ha rettferdig og fri konkurranse, og ved å svekke den svarte økonomien kan vi finansiere mer velferd og skattelettelser til folk flest. Derfor må vi arbeide for felles tiltak på europeisk nivå og konkrete samarbeidstiltak med enkelte land. Det er svært positivt at statsministeren har tatt et initiativ overfor EU for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet.

Utenriksministeren trakk i sin redegjørelse frem EØS-midlene som et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidslivskriminalitet. For perioden 2014–2021 stilles 2,8 mrd. euro til disposisjon for de 15 landene som kan motta EØS-midler. Disse bør i større grad kunne brukes for nettopp å bekjempe denne typen kriminalitet.

I tillegg vil Fremskrittspartiet senke terskelen for utvisning av EØS-borgere og sikre at politiet og UDI følger opp disse sakene, slik at bransjene dette gjelder, fungerer optimalt under lovlige forhold.

Det er helt urimelig at personer skal motta det samme beløpet i barnetrygd og kontantstøtte hvis barna bor i et land med vesentlig lavere utgifter enn i Norge og kanskje aldri har satt sine ben her. Regjeringen arbeider for at EU skal akseptere kjøpekraftjustering av velferdsytelser. Det er velkjent at dette kravet ikke har møtt velvilje i EUs organer. Men her er det flere EU-land som tenker som oss, og som vi samarbeider med for å påvirke EU.

Brexit står høyt på regjeringens dagsorden. Målet er fremdeles å sikre et så nært samarbeid som mulig med Storbritannia. Vi har mange felles interesser og samarbeidsområder. Fiskeri, finans, justis og sikkerhet er noen av de viktigste. Storbritannia er en av våre aller viktigste handelspartnere, og vi må ivareta norske interesser.

Brexit har vist seg å være en krevende prosess. I mars kom Storbritannia og EU til enighet om en overgangsordning fra Storbritannia forlater EU 29. mars 2019, og til og med 31. desember 2020.

Storbritannia vil fremdeles være bundet av forpliktelsene i EUs avtaler med tredjeland, slik som EØS-avtalen, i overgangsperioden. Dette er viktig for bl.a. å sikre forutsigbarhet og like rettigheter for norske borgere og næringsliv i Storbritannia, mens avtaleverket for det fremtidige forholdet mellom Norge og Storbritannia forhandles frem.

Til tross for at den britiske regjeringen har avvist at en EØS-modell er aktuell, er det en tiltagende debatt i det britiske parlamentet om EØS som mulig modell. Overhuset stemte i begynnelsen av mai for at Storbritannia skal forbli tilknyttet EØS. Saken skal nå stemmes over i underhuset.

Dersom britiske myndigheter endrer sin tilnærming når det gjelder EFTA- og EØS-medlemskap, må regjeringen grundig vurdere dette, men i utgangspunktet er Fremskrittspartiet positivt innstilt til en slik tilnærming.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Takk til utanriksministeren for utgreiinga om Noregs forhold til EU og EØS-avtalen – ei utgreiing som viser at regjeringa, med støtte frå stortingsfleirtalet, som me òg har høyrt her i salen i dag, gjer alt dei kan for å tilpasse oss raskast mogleg til EU, òg på område som aldri var meint å liggje inn under EØS-avtalen.

Statsråden snakka varmt om alle fordelane EØS-avtalen gir, og det er sjølvsagt mange gode, men ingen veit om stoda hadde vore det minste annleis med ein annan, alternativ avtale. No rår norske statsrådar EU til å ikkje gi Storbritannia betre vilkår enn EØS, for tenk om deira dommedagsprofetiar ikkje held fisk? I dag fører jo EØS-avtalen til at fiskebåtar på opptil 15 meter vert kjøpte opp av folk frå austeuropeiske land, til stor fortviling for kystbefolkninga, og at transportselskap vert utkonkurrerte av austeuropeiske lågprisselskap.

Fri flyt gjer òg at me har fått eit arbeidsliv der sosial dumping og underbetalte tilsette med håplause arbeidsvilkår – etter norsk standard – er daglegdags. Men det nemnde ikkje utanriksministeren. Ho nemnde heller ikkje den uroa som breier seg i EU etter at radikale høgreregjeringar har innteke regjeringsposisjonar i både Polen, Ungarn og Italia. Kvifor gjorde ho ikkje det?

Regjeringa lener seg på at det er støtte i folket til EØS-avtalen. Men veit folk flest korleis regjeringa er i ferd med å gjere om EØS-avtalen til eit «medlemskap light»? Det er på høg tid at dette vert ein del av det offentlege ordskiftet.

Saka om EUs finanstilsyn er eitt døme. Berre to år etter at Stortinget gjorde ei historisk suverenitetsoverføring til EUs finanstilsyn, er EU no i gang med å gi det same finanstilsynet vesentleg meir makt. Dette var underkommunisert frå statsråden, men viser at suverenitetsoverføringa ikkje stoppar opp.

Det som likevel gir mest grunn til uro nett no, er regjeringa si hast med å kople Noreg til EUs forsvarspolitikk. Medlemskapet vårt i NATO står sterkt i Noreg og er livsviktig for oss. Noreg er NATO i nord. Og nett i ei tid der USA med sin uføreseielege president gjer at alle gode krefter må støtte opp om NATO som sterk forsvarsallianse, vel regjeringa å varsle ei tett integrering i EUs oppbygging av eit eige forsvarssamarbeid. Dette er alvorleg.

Eg vil be statsråden gjere greie for kva mandat regjeringa har frå Stortinget til å integrere Noreg i EUs forsvarsfond. Det held ikkje med nokre setningar i ei orientering om EU- og EØS-saker. Om regjeringa skal gå vidare med dette arbeidet, må regjeringa leggje fram ei sak der Stortinget vert informert på ein skikkeleg måte, òg om korleis EUs opptrapping av eige forsvarssamarbeid kan påverke NATO-samarbeidet. På møte eg har delteke på i NATO-hovudkvarteret, var det tydeleg at ein i dei kretsane er uroa over at ein byggjer parallelle strukturar som kan gi kamp om både vegval, strukturar og allereie små økonomiske ressursar.

Senterpartiet fremjar difor eit forslag i dag der me ber regjeringa leggje fram ei sak for Stortinget om, og korleis, Noreg skal delta i EUs forsvarsfond og andre forsvarspolitiske samarbeid som ikkje er ein del av EØS-avtalen.

Dette er ei stor sak om det framtidige forsvaret vårt. Som folkevalde er det vårt ansvar at me sikrar tryggleiken til innbyggjarane, brukar avgrensa ressursar mest mogleg effektivt, og at NATO ikkje vert svekt gjennom oppbygging av parallelle strukturar. EU-tilhengjarane i regjeringa og her i Stortinget gjer alt dei kan for å føre Noreg tettast mogleg inn i EU, for ved neste krossveg å kunne hevde at me så å seie er medlemer uansett. Det viser lite demokratisk sinnelag og respekt for folkemeininga. No er det på høg tid at me tek ein fot i bakken og set søkjelyset på kva som skjer, og konsekvensane av tilpassinga.

Eg etterlyser ein sterkare vilje frå regjeringa til å vareta norsk suverenitet. Ikkje eingong i regjeringa sin kommunikasjon med EU prøver ein å vareta han. I ACER-kompromisset på Stortinget vart det hevda at Noreg skulle kome med

«en formell erklæring overfor EU/EØS som gir uttrykk for vår holdning».

Det ble også hevdet at

«dette vil ligge til grunn for Norges syn ved eventuelle fremtidige endringer i EUs energipolitikk».

Klassekampen avdekka sist tysdag at erklæringa er send til EU, men at denne såkalla erklæringa i praksis ikkje betyr noko som helst. Også her har Arbeidarpartiet – i alle fall delar av Arbeidarpartiet – grunn til å føle seg lurt av det som vart sagt, og som i alle fall Arbeidarpartiet hevda var situasjonen.

EU er i ferd med å opprette stadig fleire byrå. Til Klassekampen seier professor Jarle Trondal at oppretting av byrå er Brussel si nye universalløysing for å utvikle EU-prosjektet vidare. Det talar for mange fleire ACER-konfliktar i framtida.

Ja, EØS-avtalen har òg gjort godt for Noreg, men eg etterlyser ein utanriksminister som òg er realistisk når det gjeld dei mindre positive sidene ved avtalen.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Audun Lysbakken (SV) []: Utenriksministeren påpekte ganske riktig at det i en stadig større del av Europa er en bekymringsfull framvekst av høyrenasjonalisme og tilhengere av såkalt illiberalt demokrati – ikke bare i form av opposisjonelle med økt tilslutning, men også i form av regjeringer som styrer på det grunnlaget i hjertet av Europa og i EU.

Jeg deler den bekymringen, men samtidig er det en veldig tydelig forskjell i hvordan vi forklarer og forstår at dette skjer. Det blir behandlet av våre hjemlige EU-tilhengere nærmest som om det er en form for naturkatastrofe, mens det i virkeligheten henger veldig nøye sammen med den markedsliberalismen som gjennomsyrer EU på alle plan, og som er en grunnleggende del av EUs idé. Det er en forfeilet økonomisk politikk som fører til en voldsom økning i ulikhet i makt og rikdom, som fører til at arbeidslivet forandres mer og mer på arbeidsgivernes og de store selskapenes premisser, og at arbeidsfolk i større grad må stå med luen i hånden, at gjelden i Sør-Europa etter innføringen av den økonomiske og monetære union har nådd helt uhåndterlige størrelser, og at landene i øst er etterlatt med en økonomi der de i altfor stor grad eksporterer sine egne innbyggere istedenfor varer og tjenester. Det er det som er grunnlaget for SVs EU-motstand og den venstreorienterte EU-kritikken som nå er veldig i vekst, også i EUs medlemsland.

Men jeg ser at EU-tilhengerne her hjemme, enten de er representert ved regjeringen på denne talerstolen, eller i kommentarspaltene til Dagens Næringsliv, preges av den samme fatalismen som vi kjenner fra 1994. Alt er som det alltid har vært, og sånn må det bestandig være, ingenting kommer til å forandre seg, og det finnes ikke noe alternativ. Den måten å argumentere på har et skjær av komikk over seg i en tid der vi ser så grunnleggende og store politiske endringer som vi gjør akkurat nå, og der en ting vi virkelig burde ha gjort, er å være enige om at ting ikke kommer til å være akkurat som før, og at vi derfor må ha en seriøs debatt om hva som er de beste alternativene, også for Norge.

Når utenriksministeren i sin redegjørelse gang på gang slår fast at det ikke finnes noe bedre alternativ enn dagens EØS-avtale, gjør hun det etter at regjeringen ikke har gjort noe forsøk på å undersøke den saken – ikke ett eneste initiativ for å undersøke om det finnes noe bedre alternativ for Norge, eller en mulighet for å være med på å forhandle om den nyorganiseringen vi nå på den ene eller andre måten får mellom EU og land som står utenfor EU. Grunnen til det er kanskje at det største problemet med EØS-avtalen ikke vekker så stort engasjement hos regjeringspartiene, for det største problemet med EØS-avtalen ligger i arbeidslivet vårt, i den dramatiske utviklingen mot mer sosial dumping, mot mer underordning av arbeidsfolk, med større midlertidighet, mindre grad av ansettelsestrygghet, mindre grad av beskyttelse mot vilkårlig å kunne få sparken, mindre grad av rettigheter og muligheter til å stå opp for seg selv.

Vi har i løpet av kort tid muligheten til å ta stilling til to EU-direktiver, som også for Norges del vil styrke utviklingen mot et mer liberalisert, deregulert arbeidsliv på premissene til sjefene og toppene i det norske samfunnets. Det ene vil komme hvis regjeringen ikke får gjennomslag for sine synspunkter i debattene i EU om kabotasje, og vi dermed får enda mer sosial dumping på veiene. Og det andre vil komme gjennom debatten om jernbanedirektivet, der EU vil påtvinge oss en lovfesting av den konkurranseutsettingen og privatiseringen av jernbanen som et stort mindretall her på Stortinget er mot. Vi mener at vetoretten må brukes i begge disse sakene hvis EU vil pådytte oss mer sosial dumping på veiene, og hvis man vil lovfeste en konkurranseutsetting som så mange i Norge er imot.

Så har jeg avslutningsvis lyst til å spørre utenriksministeren om noe, for jeg er også forundret over denne EØS-invitasjonen fra statsministeren, og jeg lurer på hvordan dette skal foregå. For hvis Storbritannia skal forhandle om å bli med i EØS, er det vel vanskelig å forestille seg at de bare skal gå inn i EØS uten at det er noen som helst slags form for forhandling om hvordan EØS-avtalen da skal se ut? Regjeringen har hele tiden sagt at det er helt uaktuelt å reforhandle EØS-avtalen. Betyr det at regjeringen åpner for at britene skal forhandle om EØS-avtalen uten at Norge er med? Eller er det nå sånn at regjeringen i praksis åpner for å reforhandle EØS-avtalen likevel?

Presidenten: Neste taler er Ketil Kjenseth. Han er ikke her, da gir vi ordet til Knut Arild Hareide.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg vil òg starte med å gi ein takk til statsråden for ei veldig god utgreiing. Takk òg for eit sterkt forsvar for EØS-avtalen, her er me einige. Avtalen har tent Noreg godt, og tilgangen han gir til EUs indre marknad, vil eg seie er kritisk viktig for norsk næringsliv og norske arbeidsplassar. Samtidig sikrar EØS-avtalen at me unngår å miste nasjonal handlefridom på viktige område, som EUs tollunion og felles landbruks- og fiskeripolitikk. Det er viktig, ikkje minst i eit distrikts- og næringsperspektiv. Me beheld òg større utanrikspolitisk handlefridom, der EU-landa i større grad må tale med éi stemme. Dagens tilknyting er, slik Kristeleg Folkeparti ser det, den beste løysinga på forholdet til EU, og me opplever det ganske godt å stå i den politiske debatten i Noreg mellom EU-tilhengjarane og ønskjetenkjarane om ein annan avtale med EU.

Samtidig har eg lyst til å seie at me har ei reservasjonsmoglegheit gjennom EØS-avtalen. Ho har vore forsøkt brukt av ulike mindretal i denne salen. Eg trur EØS-avtalen hadde stått seg enda sterkare om me reelt sett hadde brukt den reservasjonsmoglegheita, den retten me har i avtalen.

Brexit vil ikkje berre påverke forholdet til Storbritannia og EU, men er òg viktig for Noreg og norsk næringsliv. Storbritannia er ein av dei viktigaste handelspartnarane til Noreg når det gjeld varer, tenester og investeringar, og den største handelspartnaren når det gjeld varer. Det er viktig at regjeringa følgjer forhandlingane og prosessen rundt brexit så tett som mogleg, og at ein tar ansvar for å førebu norske bedrifter på endringane, samtidig som ein gjer det ein kan for å sikre solide avtalar med britane.

Brexit tar naturleg nok mykje merksemd og er ei utfordring som Europa bør kunne løyse på ein god måte. Ei langt meir alvorleg utfordring på sikt er likevel den gryande kløfta me ser mellom dei opprinnelege, vestlege medlemene i EU og dei nyare medlemslanda i Aust- og Mellom-Europa. Det er eit skilje som går djupare enn dei enkelte sakene. Det handlar om identitet, historie, verdiar, religion og forståing av demokratiet. Dei anti-demokratiske tendensane i land som Ungarn og Polen gir absolutt grunn til bekymring. I Polen har myndigheitene i aukande grad tatt kontroll over rettsvesenet og forsøkjer å gjere det same med media, samtidig som ein har kriminalisert påstandar om polsk deltaking i Holocaust. Slike straumdrag truar både europeiske verdiar og det europeiske samhaldet. Det er avgjerande for den vidare utviklinga til EU at ein maktar å stå tydeleg opp for demokratiet, rettssikkerheita og respekten for menneskerettane i møte med illiberale tendensar. Det handlar om kva for verdiar som skal få forme Europa framover, og det gjeld i høgste grad òg Noreg. Da er det litt paradoksalt at ein i Polen, som dekkjer over 60 pst. av dei offentlege investeringane sine gjennom EU-midlar, no nesten fører ein ordkrig mot EU. Det er òg enkelt for europeiske politikarar å gi EU skylda for alt som går gale, og sjølv ta æra for det som går bra. Det såg me kanskje òg eit utslag av før brexit-debatten i Storbritannia.

Til slutt vil eg takke utanriksministeren for at ho er tydeleg i vektlegginga av det nordiske samarbeidet. Norden er vårt næraste regionale samarbeidsnivå, og samarbeidet med dei nordiske landa har avgjerande betyding for Noreg. Kristeleg Folkeparti meiner Norden bør prøve å kome fram til felles standpunkt og stå saman som ein viktig utanrikspolitisk aktør i fleire viktige internasjonale spørsmål framover.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Først takk til utenriksministeren for en grundig og detaljert redegjørelse. Som alle i denne sal er fullt klar over, blir en stor del av norske forskrifter og lover forhandlet og vedtatt i Brussel av EUs medlemsland og Europaparlamentet.

Vårt norske fravær i disse organisasjonene representerer et stort demokratisk problem da vi har det som kalles «regulation without representation». For Miljøpartiet De Grønne er det derfor viktig å sørge for et større folkelig engasjement i EUs arbeid og redusere det demokratiske underskuddet innenfor de rammene vi har. Ikke minst i debatten om den tredje energimarkedspakken viste det seg at det var sterke følelser og sterkt engasjement rundt forholdet til Europa. Det er viktig for et godt samarbeid framover at dette engasjementet får et bedre uttrykk i både form og prosess.

Jeg vil understreke at EU ikke først og fremst er et marked definert ved de fire markedsfrihetene. Europa er kanskje framfor alt en vilje til å leve sammen, en vilje til samarbeid på tvers av forskjeller, noe som er spesielt påtrengende i verden i dag. Istedenfor den store, generelle EU-debatten skal jeg her trekke fram de konkrete, spesifikke, nære tingene vi kan gjøre for å styrke debatten om å delta i samarbeidet.

Det er fire spørsmål jeg ønsker å stille regjeringen:

  1. Vil regjeringen nå besette stillingen Norge har i Europaparlamentet, som har stått ledig i tre år? Hvorfor står den fortsatt ledig, og hva vil regjeringen gjøre for å styrke Norges tilstedeværelse i Europaparlamentet?

  2. Vil regjeringen arbeide for å etablere et frivillighetens hus som kan legge til rette for et aktivt arbeid fra norske borgeres side opp mot EU-institusjonene, for at et bredere organisert sivilt samfunn i Norge, som blir berørt av Europas politikk, kan få en tydeligere stemme der – altså et frivillighetens hus for sivil sektor?

  3. Vil regjeringen sørge for et mer aktivt og utvidet diplomatisk arbeid i Brussel, som kan gjøre norske syn bedre sett, bedre hørt og bedre forstått av våre naboland og i hele EU?

  4. Vil regjeringen arbeide for større oppmerksomhet rundt og politisk behandling av nye politiske initiativer fra Brussel i hele Norge – ikke bare i Stortinget? Hvordan kan vi få en bredere europeisk samtale i Norge?

Vi trenger en ny debatt om Europa i dag, som strekker seg utover direktiver og ESA-forordninger. Vi trenger en debatt som i større grad gir folk i Norge en stemme i den større europeiske samtalen.

Bjørnar Moxnes (R) []: I sin redegjørelse for Stortinget sa utenriksministeren at alle regjeringer og stortingsflertall de siste nesten 30 årene har støttet EØS-avtalen og et tettere samarbeid med EU. Dette har utenriksministeren rett i. Det viser også nødvendigheten av at det folkeflertallet som stemte nei til EU, som har gjort det i to omganger, som stadig støtter norsk suverenitet, og som ikke ønsker at mer makt flyttes ut av Norge, blir bedre representert på Stortinget.

Vi i Rødt ser det som en viktig oppgave at befolkningen, flertallet, blir hørt og får gjennomslag, ikke minst når EU-tilhengerne i maktpartiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre heller vil høre på Brussel. Et godt eksempel på maktelitens uvilje mot å lytte til befolkningens ønsker så vi i striden om EUs energibyrå, ACER. På tross av massiv motstand i hele fagbevegelsen, i eget parti og i egne fylkeslag stemte Arbeiderpartiet på Stortinget – sammen med Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og De Grønne – for å underlegge Norge EUs energibyrå, ACER.

I avtalen mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne står det:

«Norske myndigheter skal ha full styring og kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge, herunder» det som handler om «industri og utkobling av kraft.»

Men denne avtalen har ingen betydning når vi ikke har en rettslig bindende avtale med EU om hvordan EØS-regelverket vil bli praktisert. I siste instans er det overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen som håndhever og avgjør hvordan reglene i EUs tredje energimarkedspakke vil gripe inn i norsk energisektor. For å sukre pillen mest mulig under ACER-striden ble ACER-kameratenes betingelser overfor EU omtalt som en sikkerhetsventil, som ufravikelige krav og til og med som en atomknapp.

I kompromisset på Stortinget ble det konkretisert at Norge skulle avgi

«en formell erklæring overfor EU/EØS som gir uttrykk for vår holdning i tråd med prinsippene i flertallsinnstillingen, (…), som slår fast at dette vil ligge til grunn for Norges syn ved eventuelle fremtidige endringer i EUs energipolitikk».

Dette kan høres i hvert fall litt kraftfullt ut. Men så kom brevet til EU. Der ble avtalen lagt ved som et vedlegg: Vennligst se vedlagt en engelsk oversettelse av avtalen, til orientering. Det har vel omtrent samme status – rettslig sett – som en resolusjon fra et fylkesårsmøte i Rødt. Dette er ikke bindende på noe som helst nivå, med mindre utenriksministeren kan dokumentere at dette er en rettslig bindende tekst, som binder opp EU overfor Norge. På denne måten har Arbeiderpartiet, de borgerlige og De Grønne satt norsk selvråderett over energi, kraft og kraftforbindelser i spill, på tross av de såkalte garantiene som ble gitt da denne avståelsen av suverenitet ble diskutert her i Stortinget.

Utenriksministeren kom også inn på europeisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid, Pesco. Rødt er ikke motstandere av sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa. USA og NATO har de siste årene startet tre kriger i Europas nærområder, samtlige med ødeleggende konsekvenser, som oppblomstring av islamistisk terror og flyktningkatastrofer rett utenfor Europas stuedør. Rødt ønsker en ansvarlig sikkerhetspolitikk og setter Norges interesser, fred og solidaritet, foran utenlandske stormaktsinteresser. Derfor er vi for å samarbeide med Europa for å sikre fred i våre nærområder, men det må skje uten avtaler som kan frata Norge suverenitet og forsvarsevne, som Pesco dessverre ser ut til å gjøre.

Presidenten: Neste taler er representanten Ketil Kjenseth – vi gjør et nytt forsøk.

Ketil Kjenseth []: Takk for det, president! Beklager at jeg ikke var til stede innledningsvis. Det var litt kluss i vekslingen knyttet til hvem som skulle ha hovedinnlegget fra Venstres side.

Først av alt vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. For min egen del har jeg brukt fridager og den siste uka til en arbeidsuke på Vest-Balkan, som jo er et tema i utenriksministerens redegjørelse. Dette er en særlig viktig region. For egen del var jeg der også fordi dette er en region som har stort potensial knyttet til energi. Det tidligere Jugoslavia hadde et veldig bra infrastrukturnett knyttet til elektrisitet, de har betydelig vannkraft og betydelig solpotensial, men har også betydelig potensial knyttet til biomasse. De har fortsatt felles språk, felles standarder og felles utdanningssystem, og dette er en region som fortsatt er operativ med tanke på energi. De mener selv at de er den tredje best organiserte regionen i Europa når det gjelder energi – og det er jo interessant i oppfølgingen av representanten Moxnes’ innlegg her med tanke på debatten vi hadde om ACER. Den debatten handler om så mye mer, og det er viktig å inkludere de regionene i Europa som har god infrastruktur knyttet til energi, og som også har et stort potensial, og som ser til Norden og Skandinavia, når det gjelder det energisamarbeidet vi har etablert her i Norden gjennom de siste 25 årene. Vi er en rollemodell for Vest-Balkan.

Men Vest-Balkan er også viktig fordi det fortsatt er utfordringer der, særlig knyttet til Bosnia når Serbia og Montenegro er invitert til å bli medlemmer av EU. Det vil ta sin tid. Særlig i Bosnia er det utfordringer knyttet til den framtidige utviklingen, og det er viktig at vi følger opp og bruker de kanalene og de samarbeidsarenaene som de har etablert over lang tid. Det gjelder demokratibygging, det gjelder frivilligheten – NGO-er er viktige på Balkan – og 85 pst. av innbyggerne i Bosnia ønsker å bli medlem av EU, de ønsker et samarbeid vestover. På lørdag og søndag var jeg i Sarajevo, og da jeg dro, kom Erdogan – uten sammenligning for øvrig – og det var unektelig litt av en opplevelse å se busslastene som kom inn i Sarajevo med muslimer fra hele Europa for å hylle Erdogan. Det er ikke en utvikling vi i Norge skal heie på, at regimer som sliter med sine demokratiske utfordringer, tar plass i Sentral-Europa for å dyrke sine idealer.

Jeg var også tidligere denne uka på et møte for komitéledere i Sofia i Bulgaria om energi. Den store debatten der gjelder gass, og det er en debatt vi ikke hører noe om her. Polen og de baltiske landene ønsker seg mer samarbeid og mer leveranser fra Norge og fra Danmark gjennom en «Baltic Pipe». Tyskerne ønsker å gjøre ferdig Nord Stream 2 og samarbeide med russerne, som de mener har vært en stabil leverandør. Dette er store geopolitiske samarbeidsstrukturer. Det er viktig at vi i Norge diskuterer hvordan vi skal forholde oss til aktører som ikke nødvendigvis har de demokratiske idealene som vi i Norge ønsker å elske fram. Så det samarbeidet vi står i – om vi ikke er en del av EU – er veldig viktig. Som den store leverandøren vi er av fornybar energi, olje og gass, er dette viktige samarbeidsmønstre som vi må være en del av. Også det å bruke vår investering på demokrati og åpenhet, det å bygge et næringsliv som er basert på våre verdier, åpenhet og transparens, er særdeles viktig.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på brexit, men det er åpenbart viktig nå å sitte stille i båten. Det er ingen grunn til at vi skal melde oss inn i klubben av usikkerhet, at vi skal skape usikkerhet for næringslivet i Norge som heier på EØS-avtalen.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Takk for en god debatt så langt.

Representanten Bjørnar Moxnes – det er synd han ikke hadde anledning til å være i salen stort mer enn 6 minutter så han kunne hørt svaret – er opptatt av at folk har sagt nei til EU. Det er helt riktig, men folk har ikke sagt nei til EØS og den tilknytningsformen og det samarbeidet vi har med EU.

Som jeg var inne på i redegjørelsen min, er vi opptatt av et trygt, fritt, økonomisk sterkt og ansvarlig Europa, fordi det også tjener norske interesser. Vi er opptatt av et stort hjemmemarked, som gir muligheter for norske bedrifter, men vi er også opptatt av – som jeg syns representanten Stoknes sa så veldig bra – at Europa også er villig til å samarbeide. Det er et kjernepunkt for regjeringa både i den nye strategien vi har lagt for samarbeidet med EU, og generelt i måten vi jobber på.

Jeg vil gjerne forsøke å svare på noen av spørsmålene. Det kan godt hende jeg må komme tilbake til en liten 3-minutter etterpå hvis jeg ikke rekker alt samtidig.

Jeg hører stadig både SV, Senterpartiet og for så vidt Rødt snakke om at man ikke vet hvordan verden ville sett ut uten EØS-avtalen. Vel, vi vet en god del om hvordan det ville sett ut. Vi ville ikke på noen måte hatt den samme adgangen til et stort hjemmemarked. Vi ville ikke hatt den samme frie bevegeligheten av personer og arbeidskraft, muligheten til å studere ute og bosette seg ute, og ikke minst ville vi hatt mindre mulighet til felles løsning på felles problemer. Jeg mener mange i dag har sagt det veldig bra knyttet til hvordan man ville se for seg at vi nå skulle begynne en eventuell diskusjon om EØS-avtalen igjen. Det Storbritannia nå opplever, når de forsøker å finne avtaler og samarbeidsformer med EU etter at de går ut, er et godt bilde på hvor komplisert det er.

Representanten Navarsete mente at jeg ikke snakket om verken arbeidsliv, uro i Ungarn, Polen eller andre temaer. Jeg var ganske bredt og fyldig inne på det i min redegjørelse og skal ikke gjenta det nå, men uroen er høyst reell – for det som skjer på Vest-Balkan, som aspirerende medlemsland, og for det som skjer i Polen og Ungarn, og Tyrkia, som er et land EU samarbeider nært med.

Til uroen for forsvarspolitisk kobling. Som representanten Navarsete sa: «Noreg er NATO i nord.» Jeg er glad for at Senterpartiet bruker de samme begrepene som regjeringa gjør på det. Jeg var i min redegjørelse veldig klar på at bærebjelken i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid er NATO – og det vil det fortsette å være. Men vi er også opptatt av at Europa skal ta større ansvar for vår felles sikkerhet, så sant det ikke kommer i konflikt med NATO-samarbeidet. Det har vi vært krystallklare på i NATO og i EU, og det var også en vesentlig del av redegjørelsen min.

Jeg sa også at regjeringa vil vurdere mulig deltakelse i prosjekter av særlig interesse innenfor det strukturerte forsvarssamarbeidet Pesco. Det er altså ikke det samme som, som representanten også sa, å integrere i EUs forsvarssamarbeid. Det er to helt forskjellige ting. Stortinget har for øvrig gjennom bevilgningene til deltakelsen i det forberedende forsvarsfondet for forskning hatt en diskusjon – og bidratt til en diskusjon – om nettopp en del av denne tilknytningen. Man kan også legge til i denne sammenheng at de fleste EU-land er i NATO. Det er seks stykker som ikke er i NATO. To av dem er Sverige og Finland, som har en veldig nær tilknytning til NATO.

Noen ord knyttet til uttalelsene fra statsministeren. Representanten Lysbakken var inne på at dette var et linjeskifte – det var også representanten Huitfeldt inne på. Det er jeg helt uenig i. Regjeringa har aldri avvist at dette kan være en aktuell problemstilling. Det er britene som har avvist at dette kan være en aktuell problemstilling – gang på gang. Det forholder vi oss til, og vi respekterer de beslutningene den britiske regjeringa tar.

Men la meg også minne om at da statsrådene Aspaker og Bakke-Jensen uttalte seg om dette, var forutsetningen at Storbritannia ikke ville godta de fire friheter og ikke ville godta rammebetingelsene for EØS som de ligger i dag. Statsministeren har svart under forutsetning – den hypotetiske forutsetning – av at Storbritannia skulle endre syn. Det har Storbritannia altså ikke gjort, og det er sånn vi forholder oss til det.

Det er flere spørsmål fra representanten Lysbakken, som egentlig også fortjener svar. Jeg kommer tilbake til dem i mitt innlegg etterpå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) []: Nå sa utenriksministeren at statsministerens intervju ikke var noe linjeskift. Det er det ikke noen vits i å krangle om, men det har i hvert fall blitt oppfattet som en ny linje. En ting er å aldri avvise en mulighet for at Storbritannia skal bli med i EFTA og EØS, men noe annet er etter mitt skjønn – slik intervjuet ble oppfattet – å invitere og si at det vil styrke vår forhandlingsposisjon. Men hvis nå britene skulle skifte syn på det spørsmålet, hvordan mener utenriksministeren at et britisk medlemskap i EØS ville styrke EØS-avtalen, gitt kravet om enstemmighet på EFTA-landenes side for å ta inn nytt regelverk og britenes hang til «opt-outs»?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: En av årsakene til at vi, som vi har sagt flere ganger før, forholder oss til det at britene ikke har ønsket en EØS-tilknytning, er at de så veldig klart sier at de ikke ønsker de fire friheter. De vil bl.a. ha mindre fri personbevegelse, og de ønsker å kunne lage sitt eget regelverk. Begge deler er forutsetninger for EØS-samarbeidet. EU-sida er også usedvanlig tydelig på at man ikke kan splitte opp de fire frihetene – ta dem man liker, og se bort fra dem man ikke liker – og er svært opptatt av enheten i det indre marked. Det ble senest bekreftet i går, da jeg var på EØS-rådsmøtet i Brussel, av sjefsforhandler Barnier.

Så spørsmålet er helt hypotetisk. Dersom britene skulle endre sin posisjon, er det noe som da må vurderes. EØS-avtalen er ikke en avtale mellom Norge og EU. Det er en avtale mellom 31 land, og det er det også viktig å være klar over. Det vil ha noen fordeler, som f.eks. at man kan se for seg en sterkere blokk, men det vil også ha en del ulemper, særlig knyttet til at vi på enkelte områder har helt forskjellige interesser fra britene.

Svein Roald Hansen (A) []: Hvis nå det skulle skje – som vi kan si er hypotetisk i dag, men av og til skjer det bare ting, selv om de så ut som hypotetiske – vil regjeringen konsultere Stortinget før man tar stilling til medlemskap både i EFTA og eventuelt også i EØS, eller vil Stortinget bli informert gjennom et intervju?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg tror ikke vi skal foregripe noen begivenheter, for disse spørsmålene ligger relativt langt fram i tid. Vi skal først få på plass utmeldingsvilkår som kan gjøre at overgangsordningen trer i kraft, og den skal vare fram til 31. desember 2020. Det er ingen signaler per nå som tyder på at britene har noe ønske om å delta i felles regelverkutforming, delta i alle de fire friheter, og det er som sagt en diskusjon som man, dersom det plutselig skulle endre seg, må ta. Samtidig er jeg opptatt av å understreke at i denne sammenhengen er jo forutsetningen at britene da legger vekk sine primærposisjoner, altså at de, når det gjelder felles regelverk, kommer til å akseptere alle de fire frihetene og hele det indre markeds integritet, og det er det ikke noe som tyder på. Dersom det allikevel skulle endre seg, er det selvfølgelig noe som vi ønsker å diskutere med Stortinget.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: I si utgreiing sa utanriksministeren at Noreg som einaste tredjeland er med i EUs forsvarsfond si forsøksordning for forsvarsforsking, og at regjeringa posisjonerer seg for å

«delta i den andre delen av fondet, som er rettet mot flernasjonalt materiellutviklings- og anskaffelsessamarbeid».

Ho sa òg at ein jobba aktivt opp mot instansar i EU og ei rekkje av medlemslanda for å sikre norsk deltaking, og at ein vil

«vurdere mulig deltakelse i prosjekter av særlig interesse innenfor det strukturerte forsvarssamarbeidet, Pesco.»

Dette er etter mi meining ei ganske stor integrering av Noreg inn i EU sitt forsvarspolitiske arbeid. Det er eit samarbeid som går langt lenger enn det me har vore med på tidlegare. Mitt spørsmål er: Vil utanriksministeren leggje fram ei sak for Stortinget før ein posisjonerer seg, og før ein tek avgjerd om å gå vidare med dette samarbeidet, slik at Stortinget kan diskutere dette i ope lende?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Som jeg var inne på i mitt innlegg nå, er det en vurdering at det å delta i et forberedende forskningssamarbeid er positivt. Det gjør vi på svært mange andre områder i EU. Dette gjelder ikke bare forsvarsforskning, men vi gjør det gjennom de store rammeprogrammene for forskning som har vært veldig gunstige for norske forskningsmiljøer, og som har vært veldig viktige for at vi kan internasjonalisere vår forskning.

Når det gjelder spørsmålet om materiellsamarbeid, er det en naturlig følge av at man også deltar i å utvikle materiell. Det er viktig for norsk forsvarsindustri, som Senterpartiet jo ellers er svært opptatt av, og som representerer veldig mange distriktsarbeidsplasser og en høyteknologisk og svært kompetent industri. Så siterte representanten selv det jeg sa om at vi vurderer i tillegg «mulig deltakelse» i enkeltprosjekter «av særlig interesse». Hva de eventuelt kommer til å være, vet vi ikke ennå, for det vet heller ikke EU ennå, men man begynner nå å strukturere samarbeidet noe mer og finne en god arbeidsdeling mellom EU og NATO.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: I si utgreiing sa òg utanriksministeren at i ein del av mottakarlanda for EØS-midlar ser ein no at det er undertrykking, og at det sivile samfunn ikkje kan delta på ein god måte. Vil regjeringa no kutte i EØS-midlar til dei landa som ikkje har eit demokratisk styresett, på den måten me i Noreg definerer det – ved at sivilsamfunnet skal delta og delar av befolkninga ikkje skal undertrykkjast? Vil ein gå inn i dette, og vil Stortinget få informasjon om det?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Dette er også blant de tingene som jeg tidligere har orientert om i Stortingets Europautvalg, og jeg vil fortsette å holde Stortinget orientert om det. Dette er en veldig bekymringsfull utvikling, som jeg også var inne på i redegjørelsen min, og for så vidt også nå, fordi vi ser veldig tydelig at det er en klar dreining i en del enkeltland i Europa hvor man ser noe av den samme utviklingen. Det er styresett som i mindre grad enn tidligere tar hensyn til grunnleggende rettigheter og friheter, og som snarere tvert imot strammer inn betydelig mange steder. Vi bruker EØS-midlene på den måten at vi inngår avtaler særlig knyttet til sivilsamfunnsfondene. Det er der vi særlig er opptatt av det å ha uavhengig forvaltning, altså uavhengig av myndighetene. Vi inngår ikke avtaler om noen del av EØS-midlene før vi er enige om helheten. Det er det vi nå forhandler med Ungarn om, som er det siste landet vi ikke har blitt enig med om disse spørsmålene.

Audun Lysbakken (SV) []: Hypotetisk eller ikke – statsministeren og regjeringen har nå åpnet for at Storbritannia kan bli del av EØS, og vi må ta høyde for at uforutsette ting skjer, for det skjer hele tiden i Europa om dagen. Da ønsker jeg svar på følgende: Det er vel neppe tenkbart at Storbritannia skal gå inn i EØS uten en eller annen form for forhandling om betingelsene, der også muligheten for endringer i dagens avtaleverk vil komme opp. I en sånn situasjon vil jeg anta at det vil være særdeles uklokt av Norge ikke å delta i den typen forhandlinger selv. Regjeringen har til nå sagt et veldig klart nei til alle forslag om å reforhandle EØS-avtalen. Hvis Storbritannia ønsker EØS-medlemskap, vil Norge da be om å få delta i forhandlingene og være positiv til en reforhandling av EØS-avtalen?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: La meg gjenta noe av det jeg sa i et tidligere svar. Det at britene eventuelt skulle ønske en deltakelse, betyr altså ikke det samme som en reforhandling.

Det som er situasjonen, og som EU også er veldig klar på, er at det indre marked kan ikke brytes opp – integriteten til det indre marked er altså svært viktig. Man kan ikke velge noen av de fire frihetene og la andre være, man kan ikke velge å la være med felles regelverkutforming. Og det er nettopp disse tingene britene har sagt at de ikke ønsker.

Poenget da er at i en avtale mellom 31 land, ikke bare mellom Norge og EU, må eventuelle nye partnere som ønsker seg inn, akseptere de betingelsene som er der, altså bl.a. de fire frihetene og felles regelverkutforming. Det er et premiss som også vil ligge der fra EUs side, og som allerede i dag ligger der veldig tydelig fra EUs side, med tanke på både hvilken eventuell tilknytning britene skal ha til EU etterpå – også helt andre løsninger – og også hvordan de ser for seg det videre EØS-samarbeidet.

Ketil Kjenseth (V) []: Diskusjonen om Storbritannias uttreden av EU er per nå ikke så akutt og interessant for Norges del, men det er selvfølgelig interessant å følge. Jeg synes statsråden inntar en god posisjon ved å være avventende til at partene må bli enige. Men der vi kan samarbeide, og som representanten Navarsete stilte spørsmål om, er bl.a. innen forskning og innovasjon, den delen.

En del av det nye trusselbildet er cybersikkerhet og cybertrusler. Vi kan samarbeide med NATO, vi kan samarbeide med EU, vi kan samarbeide med Nordisk råd, der vi er medlem. Jeg opplever at det er et stort tema, i både Finland, Sverige og Danmark, og det er et tema i EU. Så langt har Norge ikke vært en stor bidragsyter til NATOs cybersenter i Estland. Det er også en sivil sektor. Vi har flere muligheter til å samarbeide, og jeg opplever også større interesse for å bli en del av det samarbeidet med NATO. Hva tenker utenriksministeren om videre cybersamarbeid?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Dette er et av de områdene som diskuteres hyppig mellom NATO og EU for å få en god arbeidsdeling mellom de to organisasjonene. Og det er helt riktig som representanten sier, at det er flere land som har tatt initiativ til ulike Centres of Expertise and Excellence. Norge har til vurdering fortløpende både deltakelse og ikke minst også økonomiske bidrag, fordi vi mener det er en viktig del av det vi kan løse sammen på europeisk nivå, enten gjennom NATO eller i EU.

Det er også helt riktig at en del av disse temaene er av en sånn karakter at de ikke først og fremst er militære – en del av dem er også det – men nettopp derfor er dette samarbeidet og arbeidsdelingen mellom EU og NATO på dette området viktig.

Jeg vil også legge til at NATO i de senere årene har tatt et mye større ansvar for cyberdomenet og har nå definert det som et eget domene, og også definert at cyberangrep kan utgjøre en artikkel 5-situasjon i ekstreme tilfeller.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Jeg har forståelse for at statsråden hadde mange spørsmål å svare på i sine fem minutter, så jeg skal gi henne anledning til å svare på to av de fire spørsmålene jeg stilte.

Regjeringen arbeider for å etablere et såkalt frivillighetens hus, som kan legge til rette for aktivt arbeid opp mot EU-institusjonene for det sivile samfunn i Norge som blir berørt av prosesser som pågår, spesielt i Brussel.

Det andre av de fire spørsmålene jeg vil løfte opp her, er: Vil regjeringen ta initiativ til politisk behandling og dermed større oppmerksomhet om det politiske arbeidet i Brussel i hele Norge, altså også utenfor Stortinget, slik at vi kan få en større del av norske borgere involvert i den europeiske samtalen?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det var på ingen måte meningen ikke å svare på de gode spørsmålene representanten Stoknes hadde, så la meg veldig fort gå gjennom noen av dem.

Det ene er frivillighetens hus. Jeg skal ikke ta stilling til om det skal etableres i Norge, men realiteten er at vi har et veldig stort norsk miljø i Brussel, på Norway House. Jeg besøkte dem senest i går. Det var over hundre mennesker til stede, og de representerte alt fra norske regioner til utdanningsinstitusjoner, kommuner, bedrifter – et stort nettverk også fra det sivile samfunn som er med på å lære om og påvirke i Europa, og det syns jeg er veldig positivt; de er veldig engasjerte.

Det engasjementet er mye likt det vi også ønsker å ha rundt om i Norge når vi diskuterer europaspørsmål. Det var en av årsakene til at da regjeringa lanserte den nye EU-strategien, gjorde vi det på et åpent frokostmøte utenfor her, også for å kunne få debatten bredere ut.

Jeg vil også svare på et annet spørsmål representanten hadde, og det gjaldt å utvide det diplomatiske arbeidet i EU. EU-delegasjonen er den største utestasjonen vi har – en slags statsforvaltning i miniatyr – og den er veldig viktig for Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Nina Sandberg (A) []: Norge har et tvetydig forhold til EU. Vi er innenfor og utenfor. Som tredjeland er vi tett integrert i både økonomi og politikk i Europa.

I dette samarbeidet har EØS-avtalen vært den viktigste bærebjelken siden den ble signert for over 25 år siden. Avtalen er viktig for både norsk næringsliv, arbeidsplasser og velferd. Som representanten Huitfeldt sa tidligere i debatten, har EØS-avtalen tross mangler og problemer tjent oss godt. Ifølge jusekspert Fredrik Sejersted har den vært en stabil, men tilstrekkelig fleksibel ramme. Når det er sagt, tror jeg det er viktig å merke seg at avtalen gir et handlingsrom som vi nok kunne utnyttet enda bedre nasjonalt.

De ulike avtalene med EU er viktige både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. De berører de fleste samfunnsområder. Jeg skal ta opp ett som er særs viktig, nemlig forskning og innovasjon.

EØS-avtalen, den formelle innlemmelsen, gjør at Norge kan delta i verdens største program for finansiering av forskning og innovasjon, EU-programmet Horisont 2020. Her går aktører fra ulike land, fagfelt og sektorer sammen om å søke prosjektmidler. Den norske deltakelsen i EU-programmet er viktig ved at vi får tilgang til kunnskap og erfaringer som trengs for å løse samfunnsutfordringer vi står overfor. Vi får også mulighet til å samarbeide med noen av de beste i verden på sine felt, og vi løfter oss internasjonalt. Dessuten er vi med på å utvikle EUs egen forsknings- og innovasjonspolitikk og sikre at EUs prioriteringer sammenfaller med norske behov.

Det har tatt tid, og det har krevd målrettet arbeid i sektoren, men det er desto mer gledelig at norske forskere og innovasjonsmiljøer nå har nådd målet om å hente hjem 2 pst. av de konkurranseutsatte midlene fra EU. Det betyr ikke at regjeringen bør føle seg fri til å slå seg på brystet og hvile på laurbærene. Det viktigste arbeidet her har sektoren gjort selv. Og framover må det for alvor settes inn ressurser for å legge til rette for å styrke norsk deltakelse.

Vi har store globale utfordringer å løse som Norge ikke kan håndtere isolert: klima og miljø, velferdsordninger under press og sosial ulikhet m.m. Jeg synes det passer å sitere de ni norske universitetsrektorene som hadde et opprop nylig til regjeringen, der man for å løse de oppgavene vi står overfor, sier at Norge må «satse kraftfullt på kunnskap» og «øke trykket både i egne budsjetter og overfor EU». Vi forventes framover nå å bidra mer til EUs innsats, men vi må også styrke og videreutvikle egne utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Da vil jeg runde av med å bruke et særlig viktig eksempel: digitalisering som driver av samfunnsutviklingen. Regjeringen sier nå at man vil at det nye EU-programmet skal bidra til å utvikle framtidens arbeidsplasser innenfor digitalisering, og Norge skal være ledende i å bruke digitale muligheter i alle sektorer – viktige mål, men regjeringen har en lang vei å gå. Ikke bare har den ansvaret for realnedgang i forskningsbevilgningene, men varsellampene for satsing på IKT og digital kompetanse lyser, f.eks. tilstandsrapporten for høyere utdanning, som viser at grunnleggende IKT-forskning i Norge står på stedet hvil, IKT-Norge, som sier at vi har store utfordringer med å sikre tilstrekkelig framtidig IKT-kompetanse, og NHO Kompetanse, som sier at det er særlig de små og mellomstore bedriftene, som Norge er full av, som ikke evner å skaffe nok IKT-kompetanse. Så for å runde av forventer jeg økt innsats og langt mer aktiv politikk fra regjeringen på dette viktige feltet for omstilling av Norge.

Ingjerd Schou (H) []: Først vil jeg benytte anledningen til å takke statsråden for en god redegjørelse. Jeg synes særlig det er grunn til å gi oppmerksomhet til måten redegjørelsen er kommet i stand, hvordan utenriksministeren via stortingspresidenten inviterer til at flere statsråder kan bidra med sine aksjer.

For dem som etterlyser en bredere debatt i landet generelt, kunne vi jo begynne med denne salen, for dette gir oss anledning til å involvere våre partikolleger og alle representanter til å delta i en debatt som de aller fleste komiteene har aksjer i – det være seg innenfor næringskomiteens arbeid, justiskomiteen, energi- og miljøkomiteen, samferdselskomiteen, utdanningskomiteen, bare for å nevne noen. Vi må ikke nødvendigvis tro at en slik debatt utelukkende skal foregå i regi av utenriks- og forsvarskomiteen. Her er det viktige anliggender for de aller fleste komiteene, og som berører oss på alle mulige måter. På den måten vil samtalen kunne breddes både politisk og selvfølgelig også i langt større grad ute i det offentlige rom.

Jeg skal vie oppmerksomhet til noe som flere samlivseksperter ofte berører i sine spalter, som at man tar ekteskapet litt for gitt. Mulig er det slik med EØS-avtalen også. Jeg tror det er all grunn til å heise opp EØS-avtalens betydning, og jeg må si jeg undres over at det er partier og representanter i denne salen som snakker ned EØS-avtalen og på den måten gjør det svært vanskelig for bedrifter ute i distriktene som lever av eksport, å kunne opprettholde arbeidsplasser og på den måten sikre velferden – at man ikke ser den betydningen EØS-avtalen faktisk har.

Noen tror at man kan veksle inn og shoppe ulike typer avtaleformer i form av en frihandelsavtale. Jeg tror det kan være klokt å utfordre de representantene som setter for mange spørsmålstegn ved EØS-avtalen, på hva en frihandelsavtale egentlig er, og hvilke dramatiske konsekvenser det ville hatt for f.eks. Mapei i Nord-Odal, som sier at EØS-avtalen er livsviktig for dem. Den typen bedrifter finner vi i alle fylker. Mapei sier sågar at de 150 mill. kr som de investerer i bedriften, uten en EØS-avtale ville blitt investert i nabolandet Sverige. Det betyr at snekkere, murere, andre håndverkere og en rekke andre arbeidstakere i lokalsamfunn ute i distriktene ikke ville hatt arbeid, ikke bidratt med skattepenger og på den måten heller ikke sikret vårt grunnlag for å beholde og videreutvikle den velferden som det norske samfunnet er tjent med, og som vi er tjent med.

EØS-avtalen skaffer Norge markedstilgang til 31 andre land med ca. 500 millioner innbyggere. Sverige, Tyskland, Storbritannia, bare for å nevne noen av de aller viktigste samarbeidspartnerne våre, vil noen her altså skape usikkerhet om. Man kan ikke velge blant de fire frihetene og si at vi tar bare lite grann eller halvparten av noe og shopper litt rundt omkring. EØS-avtalen gir Norge, og dermed også våre bedrifter, arbeidsplasser. Det sikrer velferden, som det gjør for Mapei, og som det gjør for NorDan på Moi, som sier at konsekvensene av f.eks. brexit, eller at de ikke har eller får på plass en slik avtale med Storbritannia – det som sikres gjennom EØS-avtalen i dag – vil gjøre framtiden for bedriften svært usikker. Det er å skalte og valte med arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Jeg er svært overrasket over at noen partier spiller ut dette kortet og tror at det er andre løsninger i form av frihandelsavtaler. Jeg ber om at man viser fram for Stortinget hva det vil si å ha en frihandelsavtale og ikke en EØS-avtale. Det er klart at den kan forbedres, men å gi signaler om at EØS-avtalen skal reforhandles, vil si at man gir signaler om at den skal nulles ut. EØS-avtalen er det viktigste avtaleverket vi har med våre europeiske partnere. Den er bærebjelken i det samarbeidet vi har med Europa, og trygger altså norsk velferd og norsk økonomi.

Svein Roald Hansen (A) []: Vi må se på vårt forhold til Europa og EØS-avtalen i et bredere geopolitisk perspektiv. I dag er den internasjonale situasjonen på mange områder mer krevende enn noen gang gjennom disse 25 årene med EØS. Vi ser et USA som går ut av internasjonale avtaler, undergraver WTO, rasler med handelskrig og truer europeisk næringsliv med Iran-sanksjoner. Vi ser flere av våre europeiske naboland som fortsatt sliter med å komme over det økonomiske tilbakeslaget etter finanskrisen.

Spørsmålet vi må stille oss i denne situasjonen, er hvordan vi best ivaretar grunnlaget for vår handel, vår konkurransedyktighet og vår velferd. Det kan umulig være ved å bringe ytterligere usikkerhet til torgs – for oss og for våre partnere – ved å så tvil om vår aller viktigste internasjonale avtale, EØS-avtalen. Det vi tvert imot bør gjøre, er å tilby mer i dette samarbeidet på områder som er viktig for oss, f.eks. i forskningssamarbeidet, i klimasamarbeidet og i arbeidet for en mer sosial dimensjon i samarbeidet i Europa. Det ville styrke samarbeidet som helhet. Det ville styrke vår rolle som en troverdig og stabil partner i et nytt landskap, hvor andre bringer usikkerhet til bordet.

Brexit-erfaringene så langt er at det er mulig å melde seg ut av EU-samarbeidet, men ikke like lett å skulle forlate den europeiske integrasjonen, fordi integrasjonens reelle drivkrefter er økonomi, handel og internasjonalisering. Det politiske byggverket, institusjonene og beslutningene, er rammene som skal styre og tøyle de reelle drivkreftene. Det er dette byggverket britene skal forlate. De andre drivkreftene er vanskeligere å unnslippe.

Da britene stemte ja til å forlate EU i 2016, vakte det eufori hos EØS-motstanderne her i landet. Endelig skulle vi få se at det fantes en bedre avtale med EU enn vår EØS-avtale. Men fortsatt hører vi intet om hva som skal være bedre med en ny avtale, og for hvem en ny avtale skal være bedre enn den vi har. For norske eksportbedrifter finnes i hvert fall ingen bedre modell, for kjernen i EØS-avtalen er tross alt en friksjonsfri adgang til vårt aller viktigste og største eksportmarked. I tillegg utvider den våre rettigheter og muligheter i hele Europa: et felles arbeidsmarked og muligheter for å nyte sitt otium i varmere strøk med trygghet for helsehjelp, for å nevne noe.

Jeg oppfordrer alle som ser til brexit for ledelse i europapolitikken, om å ta inn over seg hva som skjer. Det britene ønsker seg, er en handelsavtale med EU som ligger så tett opp til det de har i dag som mulig. De vil fortsette samarbeidet i f.eks. kjemikaliebyrået og i byrået for luftfartssikkerhet. Ja, de vil endog fortsatt delta i energisamarbeidet i ACER.

Representanten Lysbakken var bekymret for høyrenasjonalismen i noen land i Øst-Europa. Det er det all mulig grunn til. Men tror representanten det ville være enklere å demme opp for denne utviklingen om disse landene sto utenfor EU og ikke ble utfordret, slik de nå blir, av kommisjonen og de øvrige medlemslandene?

Til slutt noen ord om det som oppfattes som statsministerens invitasjon til britene om å slutte seg til oss i EØS. Vi må huske at EØS-avtalen er en avtale som var konstruert for at de daværende seks EFTA-landene skulle kunne integreres i det indre marked uten å måtte bli medlemmer av EU, fordi det ikke på det tidspunktet var noen som tenkte seg at det skulle være aktuelt. Det er ikke konstruert som en avtale for land som vil ut av EU-samarbeidet. Derfor mener jeg at statsministerens uttalelser, slik de oppfattes, i hvert fall ikke er i tråd med det utenriksministeren sa i sin redegjørelse: «Regjeringa debatterer veldig gjerne EØS-avtalen, men vi setter den ikke på spill.»

I dagens situasjon må vår oppgave være å verne om EØS-avtalen. Den er her for å sikre vår, Islands og Liechtensteins forhold til det europeiske samarbeidet. Den er ikke konstruert for å løse utfordringene for et land som vil forlate dette samarbeidet, og jeg håper britene også innser det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hårek Elvenes (H) []: EØS-avtalen har vært en god avtale for Norge de siste 25 årene. Den har fremmet vekst og velferd, og den har ikke minst vært en mekanisme for en fredelig problemløsning i Europa. Det er dette representanten Lysbakken kaller en forfeilet økonomisk idé. Nei, det er ikke det. Skal man bruke begrepet forfeilet økonomisk idé, er det om det økonomiske tankegodset som SV og dets moderparti har vært tuftet på. Resultatene har talt sitt tydelige språk.

Det er en nasjonal oppgave å hegne om EØS-avtalen. EØS-avtalen er selve bærebjelken i norsk europapolitikk. Den gir norske bedrifter adgang til et marked bestående av 31 land, under felles rammebetingelser, og ikke minst håndterer EØS-avtalen grenseoverskridende problem på en god måte knyttet til miljø og ikke minst sivil beredskap. I løpet av én dag får faktisk 25 millioner innbyggere i Europa fersk fisk fra Norge levert fra norske fiskeeksportører, muliggjort gjennom et veterinærstandardregelverk og fravær av forsinkende grensepasseringer.

Men EØS-avtalen er mye mer enn bare markedsadgang. Den gir oss viktige rettigheter og muligheter i Europa knyttet til å studere, forske og jobbe. Det er i vår nasjonale interesse å samarbeide med Europa. Uten EØS-tilgang vil norske bedrifter få knapphet på arbeidskraft, og vår markedsadgang til Norges største marked vil bli vanskeliggjort, nesten umulig.

Denne avtalen gir faktisk nordmenn muligheter som vi bare kunne drømme om før vi inngikk EØS-avtalen. Å si opp denne avtalen, som egentlig er den logiske konsekvensen av venstresiden og dessverre Senterpartiet sitt resonnement, vil få alvorlige konsekvenser for en liten, åpen økonomi som den norske.

Regjeringen fører en aktiv europapolitikk. Det som er bra for Europa, er bra for Norge. Europa er vårt kulturelle, handelsmessige og sikkerhetspolitiske fellesskap som vi har all mulig interesse av fortsatt å være del av. Alternativene til EØS-avtalen er norsk proteksjonisme, en tankegang som bygger på at hvert land klarer seg bedre for seg selv enn sammen med andre. Historien har lært oss at det er feil. Det har vist seg også å være feil for Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Forrige torsdag feiret vi 17. mai. Vi feiret Grunnloven. Vi feiret Norges selvstendighet. Det går en klar linje fra eidsvollsmennene, fra president Christie som ser ut i stortingssalen, som ser på alle oss som har Grunnloven liggende på pulten – alle og enhver.

Grunnloven gjør det helt klart at Stortinget ikke kan avgi suverenitet til en organisasjon Norge ikke er medlem i. Takket være det norske folk og den kloke beslutning vi tok i 1972, og den kloke beslutning vi tok i 1994, er ikke Norge medlem i EU. Dermed kan ikke Stortinget avgi suverenitet verken til EU eller et EU-organ, for vi er ikke medlem i den organisasjonen.

Vi som sitter her, stilles til ansvar i valg. Folket har makta hvis vi gjør noe uklokt eller klokt. Et grunnleggende prinsipp er folkesuverenitet. De siste årene har dette grunnprinsippet blitt omgått og angrepet flere ganger – først med EUs finanstilsyn, der stortingsflertallet gjennom noen raske uker presset gjennom at EUs finanstilsyn kan fatte bindende vedtak overfor norske myndigheter og norske finansforetak. Det var kortere saksbehandlingstid når det gjelder EUs finanstilsyn, enn det er for et middels norsk veikryss i en norsk kommune. Det ble presset gjennom så fort som overhodet mulig, og nå kan det tilsynet fatte bindende vedtak overfor norske organer når det er krise. Hvem definerer når det er krise? Er det Det norske storting? – Nei. Er det den norske regjering? – Nei. Det er EUs ministerråd som definerer når det er krise, og de har helt andre hensyn å ta, bl.a. fordi de har en annen valuta – euroen og ikke den norske krona.

I vår opplevde vi det igjen, med ACER, EUs energibyrå – en klar omgåelse av Grunnlovens bestemmelser. Nå skal EUs energibyrå kunne fatte avgjørende beslutninger overfor norsk energipolitikk. Nasjonal selvråderett i energipolitikken har vært helt definerende for at vi har bygd det landet vi har bygd. Det har vært en suksesshistorie å ha nasjonal kontroll.

Stortingets fremste rådgiver i grunnlovsspørsmål, professor Eivind Smith, har begge gangene sagt at dette er tydelige omgåelser av Grunnloven, at det går på tvers av Grunnlovens bestemmelser. Nå er det en ny diskusjon om EUs arbeidsmarkedsbyrå. Der er det den samme holdningen man kan spore i både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet: Så lenge det kommer fra EU, er vi for. Men kjære medrepresentanter og president, Grunnloven er et vern om demokratiet vårt, og den sikrer det norske folk muligheten til å styre utviklingen i Norge, og det er tid for å respektere selve Grunnloven.

Margunn Ebbesen (H) []: Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – selv om jeg ikke vet om det er politisk korrekt fra Stortingets talerstol: Ikke kødd med EØS-avtalen.

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen viderefører det som alle tidligere regjeringer har vært tydelige på, nemlig å føre en aktiv europapolitikk. Det er ikke tvil om at EØS-avtalen og de nærmere 70 andre avtalene vi har med EU, gir Norge store fordeler. EØS-avtalen er viktig for norske arbeidsplasser og ikke minst for velferdsstatens framtid. Norge er et lite land med 5 millioner innbyggere, men EØS-avtalen gir norske bedrifter tilgang til et marked med 500 millioner mennesker. Mesteparten av alt som eksporteres fra Norge, går til EU.

Det som bekymrer meg da, er at noen bevisst snakker ned EØS-avtalen og også tar til orde for å framforhandle en ny avtale. Det mener jeg vil være å gamble med det vi faktisk har i dag. Det vil heller gagne oss som nasjon å snakke opp EØS-avtalen og vise til alle de gode eksemplene vi har på at EØS-avtalen gir oss både rettigheter og muligheter som mange av oss tar for gitt. Viktig er det også at EØS-avtalen gir norske bedrifter tilgang på utenlandsk arbeidskraft – arbeidskraft som er helt nødvendig, bl.a. for at norsk landbruk skal få sine avlinger raskt i hus, eller at fiskeindustrien i Nord-Norge får ekspedert fisken raskt fra mottak til marked.

For å gi noen tall: Nordlandsbedriftene eksporterte i 2017 for 27,4 mrd. kr – det meste av dette til EU. Skulle vi spist all laksen vi eksporterer selv, måtte hver og en av oss ha spist trekvart kilo laks hver dag.

Vi har heldigvis noen som står opp for EØS-avtalen, og som er bekymret for at EØS-motstanderne ikke snakker om hvilke konsekvenser det vil få for tunge sektorer som fiskeri, havbruk og landbasert eksportindustri å trekke seg fra avtalen. Arve Ulriksen, administrerende direktør i Mo Industripark, er én av disse, og jeg er glad for at vi har slike som ham.

Jeg ønsker videre å trekke fram statsministerens initiativ overfor EU for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. At regjeringen også jobber med et mål om å fremme et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere og å sørge for seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid, er viktig.

Jeg avslutter med starten: Uten tilgang til det indre marked vil norske eksportører bli skadelidende, og det kan svekke vår egen velferdsvekst. Kødder en med EØS-avtalen, kan en faktisk bidra til å svekke norske distriktsarbeidsplasser.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg vil også takke for redegjørelsen. Det mest interessante med den var nok dessverre likevel alt utenriksministeren ikke sa.

Utviklingen og utsiktene for EU og samarbeidet i EØS-avtalen framover er spent. Vi ser en sterkt økende motstand mot overnasjonal styring i Europa. Folkestyret parkeres, og folk over hele Europa føler de mister mer av rettene til selv å styre livet sitt og landet de bor i. Jeg vil stille spørsmål ved hvorvidt EU selv tar inn over seg alvoret i situasjonen. Deres framtidsplaner ser ut til å være å rase fram i høyere tempo og større omfang, framfor å vurdere tingenes tilstand. Jeg opplever heller ikke at utenriksministeren vurderer utsiktene for EUs økende omfang av områder for politikk og føringer. Tvert imot: Utenriksministeren sier regjeringen ønsker økt samarbeid med Brussel.

EU har bl.a. varslet sitt pågående arbeid med en utdanningspakke. Samarbeid innen utdanning og forskning er viktig for Norge og verden i sin helhet. Det driver oss framover, det driver verden framover. Men jeg lurer på: Hvilken posisjon vil Norge og utenriksministeren ta i et slikt arbeid? Risikerer vi å bli med i EUs utdanningspakke uten å gå ordentlig inn i saken? Hvilke tanker gjør regjeringen seg om vårt etablerte samarbeid i OECD og på tvers av kontinent?

I forkant av den debatten vi kommer til å ha om EU, EØS og utdanning, vil jeg advare mot tendensen jeg ser i debatten om EU. Det etablerer seg altfor ofte to leirer, som gir en polarisert og lite pragmatisk debatt. Fra Senterpartiets ståsted oppleves det som om man enten er blant dem som undergraver omfanget og bagatelliserer utfordringene, og svelger EU-direktiver rått, uavhengig av kamelenes størrelse, eller at man er blant dem som etterspør informasjon og er kritiske, og ønsker at våre nasjonale interesser skal komme først, uten at man uhemmet hyller det som kommer fra EU.

Personlig er jeg for internasjonale ambisjoner og utvikling av verden, godt illustrert i FNs bærekraftsmål, men jeg er imot at ansvar, forvaltning og styring skal bli fjernet fra vårt land og vår nasjonalforsamling.

Utenriksministeren viser til regjeringens nye strategi. Her har ikke utdanning fått den plassen den fortjener.

Vi må jobbe for å bevare det som er vellykket, og vurdere endringer for det som ikke er det – basert på våre stedegne vilkår og kunnskaper, der endelige vedtak blir gjort i Stortinget, i denne sal.

Marianne Synnes (H) []: Bedriftene hjemme i Møre og Romsdal blir bekymret når stortingspolitikere fra enkelte partier i fullt alvor sier at vi må finne en annen løsning enn EØS-avtalen, for det er vel bare å etablere en ny frihandelsavtale? Har vi så høye tanker om vår rolle i Europa at vi tror at vi kan legge press bak kravene, med en befolkning på knapt 1 pst. av EUs befolkning? Da bør vi kanskje se på vår storebror Storbritannias forsøk på å finne en løsning som tjener landet best mulig, i forbindelse med utmeldingen av EU. Så enkelt er det ikke.

Realiteten er at få land er så avhengig av handel med andre land som det Norge er. Vi er en liten, åpen økonomi som har alt å vinne på åpne handelskanaler og tette relasjoner med våre handelspartnere i verden. EØS-avtalen er det viktigste avtaleverket vi har med våre europeiske partnere. EØS-avtalen knytter oss til et større europeisk fellesskap, et fellesskap som handler om å løse framtidens samfunnsutfordringer gjennom styrket forskningsinnsats, konkurransekraft og innovasjonsevne. Her spiller vi på lag med våre europeiske partnere.

Handelen med EU har gjort at bedrifter i vår og andre regioner har kunnet utvikle seg og skape nye arbeidsplasser. Åpne handelskanaler er avgjørende for bedriftene, for regionene og for nasjonen. Usikkerheten rundt USAs bygging av tollmurer og Storbritannias brexit viser oss hvor avhengig vi er av disse handelsavtalene. Det truer eksportbedriftene våre og er spesielt uheldig for de små og mellomstore bedriftene, som er svært sårbare for denne typen handelsmurer og økte kostnader. Statistikken viser at den totale verdien av norsk vareeksport i 2017 beløp seg til 843 mrd. kr, opp 12,2 pst. fra året før. Det gir kanskje et perspektiv på hvor viktig eksport og internasjonal handel er for Norge.

Vi lever i en global verden. Å trekke lua ned over øynene og tro at vi kan bevare velferdsstaten Norge ved å stenge grensene og bli selvforsynt, er i beste fall strutsepolitikk. Den som tror at dette er politikerskapte problemstillinger, kan gjerne bli med meg hjem og ta en prat med våre bedrifter, så innser man kanskje at en fortsatt sterk EØS-avtale er veldig viktig for at innbyggerne i Møre og Romsdal fortsatt skal ha en jobb å gå til.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Fra utenriksministerens side er det blitt hevdet at de som ønsker en bedre avtale med EU enn dagens EØS-avtale, driver ren ønsketenkning. Fra komitélederens side gikk en så langt som å kalle det hasardiøst å tro at en kan få en bedre avtale enn dagens EØS-avtale. Samtidig avviser det samme flertallet ethvert initiativ om å utrede alternativer til den løsningen som en har i dag. En lukker øynene for det som skjer av store endringer i Europa i dag. En lukker øynene for at vår viktigste handelspartner har som ambisjon i brexit-forhandlingene å gjenvinne nasjonal råderett på viktige samfunnsområder.

Det handler ikke om at det er enkelt, det handler heller ikke om at vi tror at en kan velge og vrake mellom løsninger, men det handler om å stå opp for viktige nasjonale interesser. Det handler om å stå opp for det norske demokratiet. Det handler om å stå opp for den norske grunnloven, norsk selvstendighet på viktige områder, istedenfor å cashe ut stadig nye milliarder til EU og la kopimaskinen gå med direktiver fra EU i enhver sammenheng.

Senterpartiet står opp for norske lastebilsjåfører og trygghet på norske veier. Vi står opp for havnearbeiderne i deres kamp for fortrinnsrett til lasting og lossing. Vi står opp for norske bygningsarbeidere. Vi står opp for det som en enstemmig LO-kongress ved to anledninger har sagt, at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang foran EUs lover i Norge.

Det er flertallet på Stortinget som driver ønsketenkning, når en mener at LOs vedtak er forenlig med EØS-avtalen – når det er det stikk motsatte som er prinsippet i EØS i dag. Det er flertallet på Stortinget som driver ønsketenkning, når en mener at råderetten over energipolitikken skal kunne sikres gjennom å sende et brev til EU til orientering.

For to år siden avga flertallet i Stortinget i hurtigtogsfart suverenitet over det norske finanstilsynet til EU. Nå skal en gi EUs finanstilsyn ytterligere makt til å gripe inn i konfliktsituasjoner, til å kunne gå inn i tvister på eget initiativ og å foreta bøtelegging. En skal ha en styringsstruktur som er ny, fordi dagens struktur ifølge EU-kommisjonen ivaretar nasjonale interesser og hindrer beslutninger til beste for EU. Dette er altså det som stortingsflertallet har sluttet seg til tidligere, og som utenriksministeren bare helt kort kommenterte i sitt innlegg. Jeg vil be om en avklaring fra regjeringens side om hvorvidt det er aktuelt å avgi ny suverenitet til EU på dette feltet i framtiden.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Etter å ha hørt utenriksministerens redegjørelse, og ikke minst fulgt handlingsmønsteret til flertallet i denne salen over noe tid, kan man spørre seg om én ting: Er EU løsningen på alle landets utfordringer? Sagt på en annen måte: Er det noe område i samfunnet hvor EU ikke er løsningen? Ikke om man skulle tro Høyre og Fremskrittspartiet – og de er for så vidt i godt selskap, for EU på sin side har også stort sett én løsning på alle utfordringer, nemlig å utvikle og implementere én politikk for ett felles marked.

Vi begynner etter hvert å få nok av eksempler på denne kombinasjonen i norsk politikk, nemlig at flertallet reduserer vårt eget handlingsrom i viktige nasjonale spørsmål og overlater utformingen av politikk og regelverk – på område etter område – til EU. En debatt om hvorvidt EUs løsninger alltid passer Norge, har vi i praksis ikke. En blind implementering av EU-direktiver og politiske konstruksjoner har vi imidlertid fått mange eksempler på.

På klimafeltet, f.eks., har Norge innenfor jord- og skogbruk andre interesser enn store deler av EU. For Norge handler ikke dette bare om klima, det handler like mye om beredskap, ressursutnyttelse, det grønne skiftet og distriktspolitikk. De forutsetninger som EU bygger sin klimapolitikk for jord og skog på, finnes enkelt sagt ikke i Norge. Det må derfor selvfølgelig være en klar forutsetning i planene for utslippskutt at de også gjelder her.

Det hadde vært flott om regjeringen her og nå kunne varsle at den ville sette foten ned og sørge for å ivareta viktige norske interesser innenfor skogbrukssektoren, slik flertallet påpeker i klimameldingen. Dersom regjeringen mener at skogen er en viktig del av det grønne skiftet i Norge, må man faktisk – og aktivt – legge til rette for at så kan skje. Å følge EU betingelsesløst – også her – vil ikke sette skogbruket i stand til å være nøkkelen i klimapolitikken framover. Her må man følge opp i praksis, og det forventer Senterpartiet at regjeringen gjør.

ACER-saken viste dessverre at Høyre og Fremskrittspartiets garantier er lite verdt. Når det viser seg at det å ivareta norske interesser i praksis er å utarbeide ensidige erklæringer her på Stortinget, for så å sende dem som en høflig hilsen til EU, blir det vanskelig å tro på evnen til å stå opp for norske interesser i møte med EU.

Å ivareta norske interesser handler noen ganger om å trekke en klar linje hvor grensen går – og så stå ved det. Det handler om å skaffe seg garantier og – i ACER-sakens tilfelle – om å skaffe seg garantier som anerkjennes av begge parter. Ensidige erklæringer fra stortingsflertallet er ikke bindende i internasjonal rett, de er knapt verdt papiret de er skrevet på. Jeg håper derfor at regjeringen merker seg flertallsmerknadene i klimameldingen når det gjelder skogbruket, og sørger for å ivareta de interessene på en skikkelig måte.

Det holder ikke med ensidige, gode ønsker fra norsk side. Det blir for lettvint, og det er ikke troverdig.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg la merke til at representanten Slagsvold Vedum lot seg inspirere av det bildet vi så ofte betrakter her. Jeg vil minne om at det ikke var akkurat den form for grunnlovskonservatisme som brakte demokratiet fremover. Maleren Oscar Wergeland malte det som et innlegg i den pågående debatten om riksrett mot ministeriet Selmer. Etter at Stortinget hadde fremtvunget både statsrådenes møteplikt og innført parlamentarismen, var det mulig å skrive inn i Grunnloven så sent som i dette århundret. Det er altså slik at nye tider vil kreve nye fortolkninger. Å påberope seg en grunnlovskonservatisme for politiske formål vil faktisk hindre utviklingen.

Jeg har i denne debatten fornemmet en tone fra Senterpartiet – og litt også fra SV, i den grad de hadde anledning til å delta – nemlig at brexit skal brukes som en brekkstang for å få Norge ut av EØS-avtalen. Når det gjelder det indre marked, er vi en del av det. Det er velkjent i denne salen. Vi er altså på den siden som forhandler det indre markeds friheter, prinsipper og forutsetninger overfor et medlem som skal tre ut av EU og EØS. Det som det kanskje har vært henvist til, er at Storbritannias stilling vil ligne litt på EØS-stillingen i overgangsperioden som vil finne sted mellom 29. mars 2019 og endelig uttredelse 31. desember 2020. Da er det nemlig slik at Storbritannia blir nødt til å respektere tvisteløsningsmekanismene. De er fullverdige medlemmer av det indre markedet, og de deltar også i harmoniserende regelarbeid til siste dag. Men de trer ut av det politiske samarbeidet, så det er sånn sett riktig å parallellføre den overgangsperioden med en de facto EØS-tilstand. Men det betyr ikke at man så kan melde seg inn i EØS som om det var en klubb man kan tilslutte seg. Det er ikke en tilslutningsavtale, det er en ferdig avtalt konvensjon mellom tre identifiserte parter som utgjør en del av EFTA-samarbeidet. Inngangen til EFTA er annerledes, for der er det mulig å ha flere ordninger når det gjelder det indre marked og EU. Det er Sveits et godt eksempel på.

Margret Hagerup (H) []: Vi lever i en verden som stadig blir mer åpen. I verden er Norge en liten og sårbar aktør. Både norske bedrifter og offentlig sektor er prisgitt at mennesker fra Europa vil jobbe i Norge. Samtidig kan norske arbeidstakere få glede og nytte av å jobbe i Europa.

Uten ekstra hender i arbeid og tilgangen til EUs marked – hjemmemarkedet til norske bedrifter – er det vanskelig å se for seg et Norge med like rask vekst, høy sysselsetting og blomstrende næringsliv.

Det er et faktum at Norges tette forhold med det europeiske fellesskapet er avgjørende for norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er uunnværlig for et lite land som Norge. Omtrent 80 pst. av vår totale eksport går til EU, 70 pst. av det vi kjøper, kommer derfra, og hver dag går det over 170 vogntog med sjømat over grensen til Europa. Norsk ungdom kan studere fritt i Europa, norske bedrifter kan levere anbud i Europa, nordmenn har viktige rettigheter til hjelp ved sykdom i Europa, nordmenn sikres viktige trygderettigheter i Europa, og norske frakt- og transportselskaper sikres tilgang til Europa i lufta, til vanns og på land. Det skal vi ikke ta for gitt.

Vår tilknytning til EU og EUs marked er ikke bare viktig for norske arbeidsplasser. Det er avgjørende for norsk økonomi. Sår en tvil om Norges viktigste avtale, må en være klar over hva en setter i spill, og hva en putter i potten. Vi kan ikke og skal ikke gamble med enkeltmenneskers og bedrifters liv på den måten.

EØS-avtalen har også en annen viktig side enn de grunnleggende frihetene. EU har også blitt en av våre viktigste partnere i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Vår åpne økonomi gjør oss sårbare for svart arbeid, organiserte kriminelle nettverk og for useriøse aktører på tvers av landegrensene. Dette er en problemstilling regjeringen har tatt opp med EU ved flere anledninger. Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er en av regjeringens høyest prioriterte områder på arbeidslivsfeltet. Derfor er jeg glad for at EU nå er i ferd med opprettelsen av det europeiske arbeidsmarkedsbyrået, ELA. Byrået har som formål å sikre at våre felles regler om arbeidsmobilitet blir håndhevet på en rettferdig, enkel og effektiv måte.

Dette er initiativ Norge bør ønske velkommen for å styrke det europeiske samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Det er viktig at byrået respekterer nasjonal kompetanse slik det nå er tiltenkt. For Høyre er det positivt med tiltak som kan styrke kampen mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet, og samtidig legge til rette for god tjenesteyting over landegrensene utført av seriøse aktører.

For å trygge norske arbeidsplasser og bekjempe arbeidslivskriminalitet er det avgjørende å bevare EØS-avtalen og Norges sterke tilknytning til det europeiske fellesskapet. Vår tids største utfordringer krever globale løsninger. Da må vi samhandle mer, ikke mindre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Europabevegelsens leder, Heidi Nordby Lunde, sendte oss 9. mai boka Fryktens kontinent – hvordan europeere begynte å stole på hverandre. I forordet av Frank Rossavik heter det bl.a.:

«I dag kan vi også peke på euroen (…) som et bemerkelsesverdig resultat, rettere sagt en bemerkelsesverdig tabbe: En felles valuta uten en felles finanspolitikk til å støtte opp om seg. Den muliggjorde en alvorlig gjeldskrise (…).»

Dette er sterke sjølerkjennelser fra Rossavik, som oppsiktsvekkende er gitt ansvaret av daværende ledelse i Europabevegelsen til å skrive forordet til jubileumsboka. Men årsaken er sjølsagt at Europabevegelsen, som er medlem i European Movement, arbeider for å realisere det vedtektsfestede formålet for organisasjonen, nemlig Europas Forente Stater – EU skal altså bli en økonomisk og politisk union. Dette burde Europabevegelsens leder si med høy stemme, men det skjer ikke, hun er ikke engang i salen. Hvorfor? EU-landene får det ikke til, mange land innførte euro samtidig som landenes økonomiske forhold er svært forskjellige. Euro blir derfor en tvangstrøye. En kan f.eks. se på Italia, med ekstrem høy statsgjeld, 130 pst. av bruttonasjonalproduktet. Konsekvensen er at det er en svært EU-kritisk regjering som blir etablert nå.

Denne tvangstrøyen – euro – skaper sosial og politisk uro. Det gir store partipolitiske rystelser. Gamle statsbærende politiske partier svekkes, sterkest sosialdemokratene. Hellas, Frankrike og Nederland er gode eksempler, nå også Tyskland. Det er dramatisk og bør uroe Arbeiderpartiet.

For meg er det nærmest uvirkelig at utenriksministeren i sin redegjørelse ikke analyserer årsakene til den økende økonomiske og politiske uro i mange EU-land med euro. Etter Senterpartiets vurdering er en viktig årsak systemfeilen: felles valuta uten felles finansdepartement. Og systemfeilen blir ikke rettet opp, for EU-land har ikke folkevalgt støtte til en politisk union med bl.a. beskatningsrett for personer og bedrifter. EU sitter derfor i skårfestet. Folks avmakt i EU-land vil øke, og den sosiale og politiske uroen vil øke. Det er grunnleggende feil å koble Norge stadig tettere til Europa, hvor EUs problemer kommer til å øke.

EUs arbeidsmarkedsbyrå skal være et overvåkingsorgan på linje med ACER – over 30 slike byråer på forskjellige områder innen EU. Formålet er å skape et EU med enda sterkere samkjørt regelverk, som skal gjelde også Norge som EØS-land. Dette utfordrer sjølsagt den norske arbeidslivsmodellen, som har sikret høy arbeidsproduktivitet, mer jambyrdige forhold i arbeidslivet og bedre samarbeid mellom arbeidslivets parter. Den norske modellen er resultatet av politisk strid, hvor flertallsvedtak i Stortinget har lagt stein på stein. Dette møysommelig politisk oppbygde byggverket settes nå under stadig kraftigere press som følge av EØS-avtalen, med friest mulig arbeidsinnvandring. Konsekvensen er at den norske modellen forvitrer og ødelegges over tid.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg tegnet meg på nytt for å følge opp replikkordskiftet med utenriksministeren i sted. Når regjeringen altså har åpnet for at Storbritannia kan bli del av EØS-avtalen, var mitt spørsmål til utenriksministeren om det vil innebære en anledning for britene til å forhandle om hvordan en framtidig EØS-avtale skal se ut. Jeg oppfatter at det svaret jeg fikk, er at Norge i så fall vil si at forhandlinger om EØS-avtalen er uaktuelt. Det synes jeg er oppsiktsvekkende. Det er viktig å få klargjort om det er det som faktisk er regjeringens holdning, altså at selv i en situasjon hvor det kan åpnes for forhandlinger om hvordan EØS-avtalen skal se ut mellom Storbritannia og EU, så vil Norge ensidig motsette seg at det skal forhandles, så vil Norge si nei til en mulighet til å delta i en eller annen form for reforhandling av EØS-avtalen. Hvis jeg har misforstått, er det fint om utenriksministeren korrigerer det. Hvis jeg ikke har misforstått, betyr det jo at regjeringen i praksis åpner opp for en reforhandling av EØS-avtalen, som de hele tiden har sagt er umulig. Så la oss få klargjort hva som er riktig.

Ellers har jeg lyst til å utkvittere en ting som utenriksministeren tok opp i sin redegjørelse, og det er muligheten for å legge om i hvert fall en av redegjørelsesdebattene hvert år med flere statsråder. Det er vi positive til, det tror jeg kunne skape en bredere og enda mer konkret debatt, så det synes jeg er et godt initiativ.

SV vil stemme for Senterpartiets forslag, ikke fordi vi er like opptatt som Liv Signe Navarsete av å være NATO i nord, men fordi vi synes det er klokt at den typen samarbeid diskuteres i Stortinget.

Til slutt noe som ikke har vært tema i dag, men i redegjørelsen varslet utenriksministeren at regjeringen er positiv til å gjøre den avtalen om klimasamarbeid som Norge inngår med EU, til del av den frivillige delen av EØS-avtalen. Jeg forutsetter at det kommer til en egen behandling i Stortinget. Men jeg vil advare mot å legge den avtalen inn under EØS. SV er mot avtalen i utgangspunktet, fordi den er et redskap for å kjøpe oss fri fra forpliktelser istedenfor å føre en sterk, egen klimapolitikk. Men ved å gjøre klimaavtalen til del av EØS-avtalen, risikerer vi i tillegg at deler av vår økonomi og vårt næringsliv som i dag klart er unntatt – landbruk, fiskeri – i større grad vil oppfattes som EØS-relevant av ESA og EU. Det vil jeg advare mot, og derfor mener jeg at det trengs en stor og egen debatt om hvorvidt klimaavtalen eventuelt skal bli del av EØS.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg fekk ikkje med alt på fem minutt, så då må eg seie litt om brexit på desse tre minutta.

Då Storbritannia valde å gå ut av EU, hadde den norske regjeringa det travelt med å forklare at det sjølvsagt berre var innvandringsmotstand som låg bak. Det er feil – det har vist seg at det var feil.

Eg trur at Noreg må ha den mest EU-lojale regjeringa i heile Europa. Fyrst åtvara ein mot at Storbritannia skulle gå ut av EU, så nekta ein EFTA å sende brev for å invitere til samarbeid etter brexit, så trua ein med å blokkere eit eventuelt britisk EFTA-medlemskap, og så, etter sterkt press frå norsk næringsliv, vart den norske haldninga endra til at Noreg sjølvsagt var positiv til samarbeid med britane, men Storbritannia måtte sjølve finne ut kva dei ville.

I utgreiinga si sa òg statsråden at ho måtte snakke med kommissær Barnier – som ho sikkert gjorde i går – for å høyre når Storbritannia eventuelt kan forhandle med Noreg. Så her er ein veldig lojal. Regjeringa har vore negativ til å innlemme Storbritannia i EØS-avtalen, men då har altså statsministeren opna for det. Her har ein gått frå den eine sida til den andre, det er vanskeleg å sjå ein konsistent politikk. Når statsministeren seier at dei er hjarteleg velkomne, måtte det vere ein kalddusj for leiaren i EØS-komiteen, representanten Hansen, som òg stilte spørsmål ved det i innlegget sitt.

Eg vil gjerne be om at utanriksministeren i innlegget sitt – eg ser ho har teikna seg – gjer greie for kva som er regjeringas samla syn i denne saka. Eg vil òg følgje opp dei tydelege spørsmåla frå siste talar. Det er interessant å høyre kva regjeringa eigentleg meiner om EØS-avtalen og eventuell reforhandling.

Det er ingen tvil om at denne regjeringa tilpassar Noreg på alle område der ein kan, mest mogleg og helst utan å inkludere Stortinget. Å omgå Grunnlova er det heller ingen tvil om at ein er i gang med, gjennom tilpassing og tilslutning til dei ulike byråa. Det er heller ikkje slik at ein frå regjeringas side følgjer opp for å vareta norsk suverenitet. Når det f.eks. gjeld EUs energibyrå, valde regjeringa og olje- og energiminister Terje Søviknes ikkje eingong å vere til stades på møte med EUs energiministrar då framtidig makt til ACER og ytterlegare suverenitetsoverføring til byrået var tema på eit møte i Sofia. Ikkje eingong statssekretæren orka å møte opp, og det i ei sak som er så viktig for Noreg, og i ein situasjon der regjeringa hevdar at ein har ein aktiv europapolitikk.

I hyllinga av EØS-avtalen – som me er vitne til frå Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet i dag – bør ein kunne vente at ein i større grad enn det me ser frå regjeringa i dag, vil vareta norske interesser.

Ingunn Foss (H) []: Norsk utenrikspolitikk starter i Europa. De europeiske landene er Norges nærmeste allierte, og Europa er vår viktigste handelspartner. Vi er samstemte i en rekke spørsmål i internasjonal politikk, og vårt europeiske interesse- og verdifellesskap danner grunnlaget for samarbeid med Europas institusjoner og medlemsland på den internasjonale arenaen, ikke minst i vårt felles nærområde.

Samarbeidet med Europa er også et verktøy i norsk innenrikspolitikk. Regjeringsplattformen peker på seks store utfordringer samfunnet vårt står overfor. Vi skal

  • omstille norsk økonomi

  • oppfylle Norges klimaforpliktelser

  • skape et inkluderende arbeidsliv

  • sikre gode velferdsordninger

  • redusere fattigdom og utenforskap

  • gjennomføre et integreringsløft

Alle disse utfordringene har en europeisk dimensjon.

Norge er en liten, åpen økonomi, som lever av eksport av varer og tjenester – olje og gass, fisk, metaller, trevirke og avansert offshoreteknologi, for å nevne noen. Gjennom EØS-avtalen får vi tilgang til et marked med 500 millioner mennesker. Det er 100 ganger større enn det norske markedet. Og uten tilgang på arbeidskraft fra andre EØS-land ville mange norske bedrifter stoppet opp, spesielt innenfor fiskeri og landbruk.

Uten tilgang til EUs indre marked ville norske bedrifter få store problemer. 80 pst. av alle varene vi selger til utlandet, selges til Europa. 60 pst. av alle varene vi kjøper fra utlandet, kommer fra Europa.

EØS-avtalen gir nordmenn muligheter som vi aldri hadde fått uten denne avtalen – hvis vi ikke hadde blitt fullverdige medlemmer, da! Vi har fri tilgang til det europeiske studie- og arbeidsmarkedet, vi får tryggere mat, billigere bruk av internett, bedre rettighet for forbrukerne, tilgang til helsetjenester i Europa, tilgang til forskning og utvikling som styrker våre bedrifter.

For Sørlandet er EØS-avtalen ekstremt viktig. Vi har en industri og et næringsliv som i all hovedsak er eksportrettet, og meldingene fra bedriftene i både bygd og by er at å si nei til EØS er å gamble med norske arbeidsplasser og velferdsstatens framtid.

Men kanskje viktigere enn et felles marked er fredsprosjektet Europa. Helt til slutt i mitt innlegg vil jeg sitere litt fra en tale som ble holdt i Europaparlamentet den 25. mars i år av en spansk politiker som heter Esteban González Pons:

Europa er ikke et marked, det er viljen til å leve sammen. Å forlate Europa er ikke å forlate et marked, det er å forlate felles drømmer. Vi kan ha et felles marked, men hvis vi ikke har felles drømmer, har vi ingenting. Europa er samlingen som oppsto etter annen verdenskrig. Det er forbrødringen mellom franskmenn og tyskere, frihet for Hellas, Spania og Portugal, Berlinmurens fall, slutten på kommunismen. Europa er velferdsstaten. Europa er demokratiet.

I dagens urolige verden er det viktig å minne oss selv om dette. Det er mer samarbeid vi trenger, ikke mindre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: EU arbeider med å utvide sitt omfang og områder for politikk. Flere land har nok behov for å utvikle sin politikk for vei og jernbane, men det er hvilke konsekvenser EUs veipakke og jernbanedirektiv vil få for Norge, vi som folkevalgte i Stortinget har ansvar for å belyse, vurdere og konkludere samfunnsnytten av.

Fylkeskommuner og flere forbund har advart mot effekten EUs forslag til veipakke og godstransport vil få i Norge. Forslaget legger bl.a. opp til at utenlandske transportører kan gjennomføre ubegrenset med transportoppdrag internt i andre land i en femdagersperiode. I tillegg vil kravet til at man må ha med seg last inn i land før man kan foreta såkalte kabotasjeoppdrag, bli svært mye lavere.

EUs forslag betyr i praksis fullt frislipp av utenlandsk godstrafikk langs norske veier. Det vil bety utbredt sosial dumping og farligere norske veier.

EUs regler for godstransport har allerede skapt massive problemer i transportsektoren i Norge. Både Norsk Transportarbeiderforbund og Norges Lastebileier-Forbund har gjentatte ganger påvist hvordan kabotasjeregler fører til sosial dumping, utbredt kriminalitet og en alvorlig senking av veisikkerheten.

Det er helt uhørt at vi nå skal gjøre et regelverk som er for dårlig, enda dårligere. Senterpartiet vil kjempe med nebb og klør mot en utvikling der enda flere norske sjåfører mister jobben sin. Vi forventer at regjeringen gjør sitt ytterste for at EUs skadelige veipakke ikke når våre landegrenser. Men med norgeshistoriens mest EU-vennlige regjering har vi stor grunn til bekymring. Veipakken ble i redegjørelsen ikke nevnt med ett eneste ord.

Godstransport på vei øker i kraft. At flere norske sjåfører mister jobben sin som følge av mer kabotasje, er et problem. En undersøkelse ble foretatt av Transportøkonomisk institutt, der de kartla antall alvorlige vogntogulykker på norske veier og nasjonaliteten til de involverte kjøretøyene mellom 2007 og 2012. Statistikken viste at utenlandske vogntog var kraftig overrepresentert i alvorlige ulykker.

Norske veier kan, spesielt på vinterstid, være krevende å kjøre tungt gods på. I tiden framover trenger vi tryggere og bedre rammer for transporten, ikke økt press og usikkerhet. Dersom man endrer kjøre- og hviletidsbestemmelsene, slik at sjåførene vil få lengre arbeidsdager og kortere pauser, går det på sikkerheten løs. Om transport kan gå fra et hvilket som helst land til et hvilket som helst annet, også via tredjeland, mister vi kontrollen.

Vi kan håpe at forslaget faller i EU, men det er en reell mulighet for at det blir vedtatt, og da må vi anerkjenne trusselen det er for arbeidsvilkår og tryggheten langs veiene i Norge. Jeg vil ønske regjeringen lykke til i forhandlingene om saken.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg forstår at det kan være vanskelig å tilhøre partier i denne sal som er i mindretall, men det at flertallet her, flertallet i befolkningen, mener at EØS-avtalen og de ca. 70 andre avtalene vi har med EU, ivaretar norske interesser, er altså et uttrykk for at norske interesser i dag kanskje er noe annet enn det Senterpartiet mener det faktisk er.

Mens den ene representanten etter den andre fra Senterpartiet og SV snakker seg varm om alle disse alternativene til EØS-avtalen, er jo det store spørsmålet: Hva skal dette alternativet være godt for? Hva er plan B? Hvordan skal vi klare å ivareta norske interesser på en best mulig måte? Hva er det egentlig som er norske interesser, om det ikke er å ivareta norsk næringsliv og norsk velferd, om det ikke er å ivareta at norske studenter kan reise ut og studere, og at andre kan komme hit, om det ikke er å ivareta høyt internasjonalt forskningssamarbeid, om det ikke er å ivareta samarbeid på den europeiske arena som gjør at vi får til felles løsninger på felles problemer? Vi kan bruke arbeidslivet som eksempel. EØS har bidratt til at vi har fått styrket arbeidstakernes rettigheter med bl.a. krav om skriftlige arbeidsavtaler og krav knyttet til virksomhetsoverdragelse og arbeidsmiljø.

Det initiativet som statsministeren har tatt når det gjelder arbeidslivskriminalitet, og som har blitt godt mottatt i EU, er kanskje det aller beste eksemplet på grenseoverskridende problemer som må løses i fellesskap, og der vi er for små til å løse dem alene – akkurat på samme måte som Sverige og Tyskland også er det.

Når det snakkes om å stå opp for norske interesser, er det nettopp det regjeringa og stortingsflertallet gjør. Vi står opp for interessene som bidrar til at vi i Norge har en mulighet til å kunne drive en politikk som også sikrer velferden for framtida.

Til spørsmålet om EUs økende omfang av politikk, som forrige taler var litt opptatt av: Vel, det kommer fordi EU-landene ønsker mer politikk på europeisk nivå. De ser at behovet er der. Det er ikke noe som noen finner på; det er der fordi behovet melder seg og man ser at de felleseuropeiske løsningene er de beste.

Avslutningsvis – igjen til spørsmålet om brexit: Vi sitter ikke i forhandlingene, det er en naturlig konsekvens av at vi ikke er EU-medlem, men vi følger selvfølgelig debattene nøye. Og som jeg var inne på i flere av mine tidligere svar, er situasjonen nå den at Storbritannia gang på gang har avvist en løsning som er en del av det indre marked og de fire friheter. Det er altså ikke et forhandlingsspørsmål per i dag, og det er ikke sannsynlig at det blir det i framtida.

Presidenten: Michael Tetzschner har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) []: Denne lille bemerkning er bare for å minne våre ærede kolleger her i salen om at de, når de beskriver elendigheten i EU, faktisk beskriver våre nærmeste naboland i Norden: Sverige, Finland, Danmark – Finland er til og med euromedlem. Jeg har hatt gleden av å delta litt i det internasjonale parlamentariske samarbeidet i Nordisk råd – de snakker ikke om elendigheten i EU; de snakker om alt de får til, om stolthet over å ha en konkurransekommissær, danske Vestager, som ilegger de store globale multinasjonale selskapene milliardbøter. Hvilken rettsdannelse uten et forpliktende samarbeid som det vi har i EU, kunne gjort det, stått opp mot de store spillerne? Det er jo nettopp siviliseringen av kreftenes frie spill som også anerkjenner den sosiale dimensjon, som bærer EU-samarbeidet.

For øvrig vil jeg bare si til representanten Navarsete: Storbritannia kan ikke innlemmes i EØS-avtalen slik vi kjenner den. Så enkelt er det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Til siste taler, representanten Tetzschner, som kun hører lovord om EU når han er i internasjonale møter: Vel, det handler kanskje litt om hvem en snakker med. Hvis en snakker med folk som er på bakkenivået, som opplever EU og konsekvensene av EUs politikk, ser en at det er voksende motstand i stadig nye land i Europa. Det var over 17 millioner briter som stemte for at britene skulle gå ut av EU.

Til spørsmålet om EØS-avtalen – det framstår her nærmest som om verden startet med EØS og vil ende om EØS ikke blir videreført: Senterpartiet er for internasjonalt samarbeid. Norge har vært aktiv i internasjonalt samarbeid gjennom årtier, lenge før vi fikk EØS-avtalen. Norge hadde full tollfri adgang til EU-markedet fra 1977 for alle industrivarer. På fiskeriområdet innebar forskjellen mellom de gamle avtalene våre og EØS-avtalen en markedsadgang på ca. 2 pst. i tollbelastning – ikke den store forskjellen.

Norge deltar i internasjonalt samarbeid gjennom WTO. Vi deltar også i andre typer internasjonalt samarbeid, knyttet til både handel og andre politiske spørsmål. Det er ikke slik at samarbeidet med EU vil avsluttes om Norge ikke deltar i EØS-samarbeidet. Her er det flere ganger blitt vist til forskning og utdanningssamarbeid, og det hadde vi også før EØS-avtalen. Det er ikke bare Norge, Island og Liechtenstein som EØS-land som deltar i utdanningssamarbeid med EU – det er Sveits, og det er også Israel for den saks skyld. Det er flere andre land som deltar i både forsknings- og utdanningsprogram. Norge har over 70 avtaler med EU. Det vi diskuterer her, er om det er fornuftig fortsatt å være medlem i EØS, der den ene parten vedtar reglene og den andre parten bare må godta dem.

Til diskusjonen om EØS-avtalen, brexit og hva som skal skje der: Jeg er helt enig med utenriksministeren i at britene har avvist EØS-avtalen ettertrykkelig. Det gjør de klokt i. EØS-avtalen er en avtale der den ene parten godtar regler som den andre har utformet. Vi i Senterpartiet er særdeles tilfreds med at både statsminister Theresa May og opposisjonsleder Jeremy Corbyn er tydelig imot EØS. Men det jeg håper utenriksministeren kan avklare her i salen, er at den invitasjonen som nå er blitt gitt til britene om å kunne bli med i EØS, fortsatt slår fast at en kan bli med i EFTA-samarbeidet, om britene står fast på sin motstand mot EØS-samarbeidet. En vil da fortsatt kunne bidra til å gi forhandlingsstyrke. En kan bidra til å løse markedsadgang overfor Storbritannia dersom britene er med i EFTA-samarbeidet uten EØS. Det bør være en invitasjon fra norsk side.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg tror det var representanten Foss som sa at vårt internasjonale samarbeid starter i Europa og EU er vår nærmeste handelspartner. Ja, hvem i salen her er ikke enig i det? Alle er sjølsagt enig i det. Det er jo ikke slik at Norge noen gang har vært eller vil være uten noen tilknytning til europeiske land og til EU. Det er klart at vi har et forhold til europeiske land og til EU. Det er klart at de er en viktig del av vårt internasjonale samarbeid.

Jeg må si at jeg reagerer litt på en rekke av innleggene som Høyres talspersoner her har, for de er tilsynelatende designet på en slik måte at de skal plassere alle som ikke er for et medlemskap i EU eller for EØS-avtalen, i en bås der de heller ikke er opptatt av internasjonalt samarbeid. Det synes jeg egentlig er en fordumming av debatten fra Høyres side. Det er også litt sørgelig, for det stenger for noe denne debatten kunne vært, nemlig en vilje til å drøfte den dynamikken, den utvidelsen, de endringene som skjer, og som utfordrer EØS-avtalens grenser. Det mener jeg er en debatt en burde reflektere over, enten en er tilhenger av EØS eller motstander av EØS. En må kunne reflektere over det faktumet at det nå etableres en rekke tilsyn, der en hele vegen tillegger tilsynene nye oppgaver uten at det er forankret i beslutninger i de ulike medlemslandene. En må kunne reflektere over at kabotasjereglene kan komme til å bli endret på en slik måte at en rett og slett – jeg skal ikke si ødelegger, men – skaper transportmarkeder i de ulike landene som er veldig vanskelige sosialt sett og arbeidslivsmessig sett med hensyn til forholdene sjåførene kjører under. En må kunne reflektere over det. En må kunne reflektere over hvilken type arbeidsliv en får hvis en tillater sosial dumping innenfor EU- og EØS-området. En må kunne reflektere over hva det betyr hvis en knytter klimaavtalen som vi skal ha med EU, til EØS og dermed trekker jord- og skogbruk inn i EØS-avtalen på en måte som vi sa at vi ikke skulle gjøre den gangen EØS-avtalen ble vedtatt. En må kunne reflektere over hva det betyr at en også skal trekkes sterkere inn i et forsvarssamarbeid.

En må kunne stille spørsmål ved om dette er i tråd med det folk sa om grunnlaget for vår tilknytning til EU. En må kunne reflektere over om det er slik at EØS-avtalen er i ferd med å bli noe annet enn det Stortinget sa ja til i 1992. Og det er riktig, som representanter fra Senterpartiet har sagt her, at denne regjeringen ikke ser ut til å reflektere over dette i det hele tatt. Den bare tilpasser der det er mulig å tilpasse, og den omgår i tillegg også Grunnlovens suverenitetsavgjørelser på en måte som blir hardt kritisert, ikke minst av juridisk ekspertise.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg har lyst til å reflektere litt og løfte blikket. Det er nå nøyaktig 70 år siden rundt 800 delegater og observatører møttes i Haag for å arbeide for et europeisk fellesskap basert på fred, frihet, demokrati og respekten for grunnleggende menneskerettigheter. Med den andre verdenskrigen som bakteppe så de nødvendigheten av et tettere samarbeid mellom innbyggerne, det sivile samfunnet og politiske beslutningstakere for å jobbe for et trygt, fritt og økonomisk sterkt og ansvarlig Europa. De anerkjente at det som vever oss sammen som mennesker, ikke bare er handelsavtaler, men også reell samhandling på tvers av landegrensene – en samhandling som ikke bare handler om en sterk nasjonal identitet, men som også handler om vår identitet som mennesker i en kulturell, sivil og politisk sammenheng.

Det er ikke bare Grunnloven som er et vern for norsk identitet og selvstendighet. Vår frihet og selvstendighet, som vi feirer 17. mai, sikres også av et trygt og stabilt Europa. Å si det er ikke en fordumming av debatten. Til tross for sine feil og mangler har europeisk samhandling ført til at sterke nasjonalstater har fått en velferdsutvikling gjennom en økonomisk vekst som har gitt et historisk trygt og stabilt Europa som samarbeider og i fellesskap tar ansvar for å løse vår tids største utfordringer, som er knyttet til demokrati, klima, migrasjon og opprettholdelsen av våre felles europeiske verdier.

De som sier at Norge kunne fått en bedre avtale enn EØS-avtalen, har selvsagt rett. Vi burde vært fullt ut medlem. Men som flere her har sagt: En bedre avtale med EU er antakeligvis ønsketenkning. Ikke bare fordi vi ville vært tjent med et fullt medlemskap, men også fordi jeg mener at EU ville vært tjent med et norsk medlemskap. EU ser jo til nordiske løsninger som en modell for utviklingen av egen politikk – fra vårt nordiske kraftsamarbeid, der Norge er fullt ut integrert med EU-landene Sverige, Finland og Danmark, til likestillingspolitikk. Tidligere barne- og familieminister Grete Berget var en sann europeer. Det er hennes ideer som føres videre når EU innfører minstekrav til foreldrepermisjon. Vi påvirker. Derfor burde vi sittet rundt bordet og sørget for at politikken blir best mulig for Europas 500 millioner innbyggere. Det hadde vært internasjonal solidaritet i praksis – særlig i en tid der internasjonale forhold er så ustabile som nå.

Norge skal jobbe for et trygt, fritt og økonomisk sterkt og ansvarlig Europa – det er i norsk interesse. De interessene hadde vi jobbet best for innenfor vårt europeiske fellesskap, ikke ved å stå utenfor det.

Jeg hørte at representanten Gjelsvik nevnte flere enkeltbransjer han står opp for. I 2016 eksporterte Hedmark og Oppland for 8,5 mrd. kr til EØS-land. Telemark-bedrifter solgte varer for 10 mrd. kr, det samme gjorde Sogn og Fjordane. Nordlandsbedrifter eksporterte for 20 mrd. kr. Kyst og innland – det gir arbeidsplasser over hele landet. De bedriftene som ikke selger til utlandet, selger ofte til dem som gjør det. Når jeg står opp for EØS, står jeg opp for arbeidsplasser over hele landet. Når jeg står opp for EØS, står jeg opp for hele Norge. Europabevegelsens leder er i salen, men her er hun først og fremst stortingsrepresentant for Høyre og hele Norge.

Svein Roald Hansen (A) []: Spørsmålet – om vi må reforhandle EØS-avtalen – som er blitt reist av representanten Audun Lysbakken, hvis det som vi anser for lite trolig, skulle skje, at Storbritannia ønsker en EØS-løsning. Det som da må skje, er at Storbritannia må søke om medlemskap i EFTA, for EØS-avtalen er en avtale mellom tre av EFTA-landene – Norge, Liechtenstein og Sveits – og EU. Siden EØS-avtalen ble inngått, har EØS blitt utvidet mange ganger med nye land. Hver gang EU har blitt utvidet med et nytt medlemsland, har også EØS blitt utvidet. Det ligger i medlemskapsavtalen for nye land til EU at de også skal være en del av EØS. Så det er slett ikke nødvendig med en reforhandling av EØS-avtalen om den får et nytt medlemsland. Det Storbritannia må ha i tillegg, er en avtale med EU på områder som EØS-avtalen ikke dekker: landbrukspolitikk og fisk.

Representanten Navarsete etterlyste ivaretakelse av norske interesser. Vi, som er tilhengere av EØS-avtalen, mener at den er en ivaretakelse av norske interesser: handelsinteresser og viktigheten av å kunne delta i integrasjonen i Europa, for å nevne to ting.

Når jeg hører på debatten om hvor viktig det er at vi verner om norsk suverenitet, osv., lurer jeg på hvor vi skal finne bedre allierte og samarbeidspartnere enn EU-landene for det som er viktig for Norge, og som vi alle er opptatt av, f.eks. å bekjempe klimatrusselen, å møte migrasjonsstrømmene, å opprettholde et felles rammeverk for internasjonal handel gjennom WTO og handelsavtaler og å ha et høyt nivå på utviklingsbistanden til Afrika. Dette er områder hvor våre europeiske naboland er viktige partnere og går i spissen. Jeg ser ikke andre partnere i verden enn dette, kanskje med unntak av Kina, som i bekjempelsen av klimaproblemene gjør en innsats som går litt under radaren.

Jeg er helt enig med dem som har nevnt at veipakken er utfordrende. Det tror jeg alle i salen her er enig i. Regjeringen har i hvert fall varslet at de har et standpunkt om å få forandret kabotasjereglene. Dette er en dragkamp mellom øst og vest, mellom landene i nord og sør i Europa. Da kunne man kanskje også reflektere over om mulighetene vi har for å få endret det i riktig retning, hadde vært større om vi hadde vært medlem og hadde sittet ved bordet.

Aleksander Stokkebø (H) []: Norge er en del av Europa. Derfor skulle det bare mangle at vi ikke også deltar for å skape et trygt, fritt, sterkt og ansvarlig Europa. Norge er ikke et land som stikker hodet i sanden for å være oss selv gode nok. Vi samarbeider. Vi handler med andre og bidrar til å løse utfordringene verden står overfor.

EØS har tjent Norge godt og bidratt til en bedre hverdag for vanlige folk. Aldri før har det vært enklere og tryggere å reise, bo, arbeide og studere på tvers av landegrensene. I en urolig verden har det europeiske samarbeidet og EØS bidratt og vært avgjørende for å bygge sterke og fredelige demokratier, og verdens mest ambisiøse klimapolitikk har gitt mindre utslipp og mer fornybar energi.

EØS-avtalen har gitt norske bedrifter tilgang til et marked med 500 millioner mennesker og enorme muligheter. Jeg er stolt av at mitt eget hjemfylke, Rogaland, er blant dem som eksporterer mest. Handel bidrar til flere trygge jobber i hele landet og milliarder til vår felles velferd, flere gode lærere og en trygg eldreomsorg. La oss ikke sette dette på spill ved å så tvil om EØS-avtalen.

Det europeiske samarbeidet er som et fotballag, der landene er lagspillere som samarbeider om å få ballen i mål. Og om vi virkelig var et fotballag, hadde vi toppet tabellen, for det finnes knapt noe internasjonalt samarbeid i verden med like gode resultater på så mange områder. La oss ta klimautfordringen som eksempel: Utslippene går ned.

Det betyr ikke at alt er perfekt, eller at Norge er enig i alt som foreslås. Nettopp derfor har regjeringen en aktiv europapolitikk for å fremme norske interesser. Og derfor er det veldig bra at vi har en dyktig utenriksminister som jobber godt for et nært samarbeid med både EU og Storbritannia, våre viktigste handelspartnere. Med Høyre i regjering skal Norge gjøre – og gjør Norge – det riktige: Vi leder an for et trygt, fritt, sterkt og ansvarlig Europa.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil forsøke å oppsummere diskusjonen om hva som skjer hvis Storbritannia eventuelt ønsker å gå inn i EØS-avtalen. Det virker nesten som om utenriksministeren synes det er litt plagsomt at vi tar opp dette, men jeg vil da bare minne om at det er statsministeren selv som har åpnet dette ballet og satt i gang den debatten. Jeg ba om en bekreftelse på det jeg oppfattet at utenriksministeren sa i replikkordskiftet, nemlig at Norge i en sånn situasjon ikke vil ha noe ønske om, og faktisk vil motsette seg, enhver form for reforhandling av våre egne betingelser i EØS-avtalen. Jeg oppfattet ikke at det ble motsagt i innlegget. Det synes jeg er en oppsiktsvekkende konklusjon, men det viser at ja-partiene i realiteten ikke ser et eneste problem med EØS-avtalen, at alt er greit, og at det ikke finnes noen grunn for Norge til å søke om noen form for forbedringer. Det er et litt pussig standpunkt når vi husker det forrige forsøket på å dra i gang en debatt om norsk EU-medlemskap, tidlig på 2000-tallet, for da var EØS-avtalens elendighet selve begrunnelsen fra ja-siden.

Nå er altså EØS-avtalen omtrent den beste av alle mulige verdener. Det synes jeg er et pussig utgangspunkt, spesielt for Arbeiderpartiet – representanten Svein Roald Hansen har avlagt SV flere besøk i denne debatten – for grunnen til at vi er så opptatt av dette, er at vi ønsker å beskytte det norske arbeidslivet, ønsker å sørge for at alle arbeidere i Norge, enten de er norske eller har utenlandsk bakgrunn, skal ha frihet fra sosial dumping. Er det én ting Arbeiderpartiet burde være opptatt av, så er det dette. Det var den aller viktigste grunnen til at Arbeiderpartiet ble til. Hvis Arbeiderpartiet ikke engang er i stand til å se at det her finnes et problem med EØS-avtalen, synes jeg det er et skuffende utgangspunkt. Det vi burde være opptatt av på norsk venstreside nå, er å sørge for et sterkest mulig handlingsrom for å rydde opp i arbeidslivet vårt, sikre at ulikhetene i makt og rikdom går ned, sikre at ingen må stå med lua i hånden på sjefens kontor, og sikre at faste og trygge jobber blir en mulighet for alle. EØS-avtalen motvirker en slik politikk på punkt etter punkt.

Geir Pollestad (Sp) []: Når Senterpartiet er imot norsk EU-medlemskap, og når Senterpartiet stiller spørsmål ved EØS-avtalen, er det nokon som tolkar det som at me er imot handel og imot samarbeid. Det er ein påstand som er feil, og som det ikkje er dekning for. Det er fleire frå Senterpartiet i denne debatten som har halde gode innlegg om vår ståstad i saka.

Eg har lyst til å koma inn på tre tema som er viktige. For det første: snøkrabbesaka – at ein er tydeleg frå norsk side i den saka, og at ein ikkje gjev etter for urimelege krav frå EU – er ei svært, svært viktig sak.

Den andre saka gjeld toll på aluminium og stål, der eg oppfattar at EU har gått i dialog med USA for å finna ei løysing og få eit unnatak, medan Noreg i stor grad berre har vist til at det å gå i ein slik dialog vil innebera ein aksept av denne tollen. Så det framstår for meg i alle fall som om EU har ei meir offensiv haldning mot USA enn det Noreg har. Eg vil åtvara mot ein slik strategi, for sjølv om den norske eksporten av stål og aluminium til EU i dag er låg, er det ein mogleg framtidig marknad. Det er veldig bekymringsfullt at EU vurderer å innføra toll også mot Noreg på dette feltet. Der ventar eg at ein kjem fram til ei løysing, slik at Noreg ikkje vert skadelidande av det.

Det tredje er EUs jordbrukspolitikk. EUs jordbrukspolitikk er basert på tollvern, kraftige subsidiar og liberalisering. Det er ei oppskrift på fiasko, det er ei oppskrift på overproduksjon, og det er ei oppskrift på industrialisering, press på dyrevelferda og høg bruk av bl.a. antibiotika. Det er varsla at EU skal kutta kraftig i subsidiane til landbruket. Det vil ramma våre naboland Sverige og Danmark hardt, og det vil òg ha ein indirekte påverknad på det som skjer i Noreg og presset på norsk jordbruk. Det er eit argument for at me framleis skal ha eit sterkt tollvern for jordbruksprodukt inn i Noreg. Det er ei sak som Senterpartiet vil fylgja tett framover.

Vetle Wang Soleim (H) []: I de siste årene har jeg hørt flere og flere bedriftsledere si at det er viktig at EØS-avtalen opprettholdes og videreutvikles. I seg selv er det svært bra, men det faktum at bedrifter nå faktisk føler behov for å minne oss politikere på at dette er en avtale som er livsviktig for deres bedrift og lokale arbeidsplasser, er ikke bra. Det viser at de ser en tilknytning til Europa og det indre markedet som er under press. Presset kommer fra enkelte partier i denne salen. Det er rett og slett verken troverdig eller ansvarlig at politikere i dette landet i den ene setningen sier at de ønsker en offensiv næringspolitikk, og i den andre at de ønsker å ta Norge ut av EØS-avtalen.

Som representant fra Møre og Romsdal er jeg sterkt imot enhver svekkelse av eller trussel mot EØS-avtalen. Mitt hjemfylke er landets nest største eksportfylke. For at vi skal opprettholde våre arbeidsplasser – og da mener jeg arbeidsplasser i distriktet, arbeidsplasser som gjør at nyutdannet ungdom flytter hjem, arbeidsplasser som gir bedrifter mulighet til å sponse den lokale frivilligheten, arbeidsplasser som øker folketallet i distriktskommunene – er EØS-avtalen og tilgang på det europeiske markedet grunnleggende viktig.

Vi kan være verdensledende på teknologi, nyvinninger og automatisering, men det hjelper ikke hvis vi ikke også kan selge våre varer sømløst, raskt og uten ekstra kostnader til kontinentet. Hele 80 pst. av Møre og Romsdals eksport går til EU. Det er innenfor fiskeeksport, skipsindustri, maritim næring og møbelindustrien for å nevne noen store. Det at såpass store næringer for landet vårt er avhengig av handel med Europa, må i seg selv være mer enn nok til at samtlige representanter i denne salen holder seg langt unna tanker om å gå ut av EØS.

Med det bakteppet er det uforståelig for meg hvordan Senterpartiet, som hevder å være et distriktsparti, kan mene at det er riktig å gå ut av vårt viktigste marked, og det uten et alternativ å vise til. Bedriftsledere og arbeidstakere i dette landet understreker hver gang jeg møter dem, hvor viktig tilgangen på markedet er, og jeg håper at de strømningene vi ser ellers i verden, med mer toll og nasjonalisme, ikke kommer videre i Norge, for det har vi rett og slett ikke råd til på noen som helst måte.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg kan ikke la Lysbakkens påstander stå uimotsagt – at vi ser bort fra utfordringer på arbeidsmarkedet. Et felles arbeidsmarked i Europa, hvor man har hatt stor forskjell på lønnsnivået, har gitt utfordringer. Men vi har møtt de utfordringene med sosial dumping gjennom tiltakspakker. EØS-avtalen gir rom for den type tiltak, har gjort det til nå, og jeg regner med at den fortsatt vil gjøre det.

Urettferdig fordeling bekjempes med nasjonal politikk. Økonomisk politikk er landenes ansvar, ikke EUs ansvar.

Så skulle jeg ønske at de som ønsker en reforhandling av EØS-avtalen, kunne være konkret på hva det er de ønsker forandret. Hvis ikke blir det en skyggedebatt: Man kaster ut en påstand om at det er lett å få en bedre avtale, uten at man forteller hva som ligger i begrepet «bedre».

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: For å svare på representanten Pollestads spørsmål først – nå ser jeg at han ikke er i salen lenger, men han skal likevel få svar: For det første, når det gjelder snøkrabbe, er de norske posisjonene helt klare. EU kan ikke utstede lisenser til fangst av snøkrabbe på norsk sokkel – det har Norge suverene rettigheter til. Det er også et standpunkt vi har formidlet klart og tydelig til EU, til de landene som har utstedt lisenser, og det er også et standpunkt vi klart har formidlet til EU i forbindelse med diskusjoner om kvotebytte. Vi innleder altså ikke nye samtaler med EU om eventuelt kvotebytte før EU endrer sin posisjon.

For det andre, når det gjelder stål og aluminium, tror jeg nok ikke representanten Pollestad har fulgt helt med i debatten. Vi har uttrykt i tydelige ordelag at vi er dypt uenig i den beslutningen USA har tatt, og vi jobber selvfølgelig opp mot amerikanske myndigheter på alle nivåer. Senest i går var næringsministeren i USA og hadde samtaler bl.a. med USAs handelsminister. Men vi har også en dialog med EU, av den enkle grunn at hovedmarkedet for vår eksport av stål og aluminium er Europa. Og dersom EU skulle innføre beskyttelsestiltak for å verne seg mot eksport som blir omdirigert fra det amerikanske markedet, er det det som vil treffe norske eksportører mest. Nettopp derfor har vi også dialog med EU, bl.a. gjennom kommisjonær Malmström. Det er en svært viktig del av jobben vi gjør.

La meg avslutningsvis også si at det er forskjell på frihandel og en avtale som sikrer oss felles regler, felles standarder og like konkurransevilkår. Det er stor forskjell på norske bedrifters muligheter i to så ulike regelsystemer.

Det er også viktig å understreke nok en gang når det gjelder spørsmålet fra Lysbakken og andre om hvorvidt Norge skulle motsette seg et spørsmål om EØS-tilknytning: Både Norge og EU selv, det vil si de 27 andre landene som er knyttet til EØS-avtalen gjennom EU-medlemskapet, og vi som er det gjennom EFTA-medlemskapet, har gjort det helt krystallklart at det ikke er aktuelt å svekke det indre marked med de fire friheter, med regelharmonisering. Med andre ord er det ikke aktuelt å forhandle bort dette for å få Storbritannia med. Det er altså ikke et norsk syn, eller et spørsmål om hvorvidt Norge vil motsette seg: Dette er 30 lands syn, og det er de 30 landene som har tenkt å forbli i EØS, gjennom både EU-medlemskap og EFTA-medlemskap. Og så vidt jeg har sett av den britiske debatten, har det heller ikke vært aktuelt for Storbritannia å slutte seg til EFTA – og dermed faller for så vidt også hele premisset bort.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg har ein kort kommentar til representanten Hansen, som etterlyste eit alternativ. Me har fleire gonger bedt Stortinget om at me skal utgreie eit alternativ, kanskje fleire, til EØS-avtalen. Men det har ikkje Stortinget vilja vore med på. Så representanten Hansen og felagane hans får gå i seg sjølve og eventuelt vere med på det neste gong det kjem opp, så skal me diskutere det og òg få moglegheit til å utgreie det på ein skikkeleg måte.

Debatten har vist lita støtte til Senterpartiets forslag som eg fremja i hovudinnlegget mitt. Det gir grunn til å tru at det ikkje er fleirtal for det i salen. Eg føreset at statsråden, uavhengig av vedtak eller ikkje, vil kome til Stortinget med ei så viktig sak, som gjeld Noregs tryggleik. Me kjem til å ta det opp igjen, men eg vil gjere forslaget om til eit oversendingsforslag, for eg vil ikkje ha det stemt ned i salen.

Presidenten: Representanten Liv Signe Navarsete har gjort forslaget ho refererte til, om til eit oversendingsforslag.

Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Flere her har vist til eksport fra norske distrikt. Ja, Norge eksporterer til hele verden. Etter at vi fikk EØS-avtalen har andelen norsk eksport som går til EU, gått ned, andelen til andre områder i verden har gått opp. Med brexit vil den utviklingen skyte fart. Hver uke går det fly med norsk laks til Sør-Korea og Kina, men vi underkaster oss ikke beslutninger i Seoul og Beijing av den grunn. Det er nettopp det som er kjernen i EØS-avtalen og hvorfor det er behov for et alternativ.

Utenriksministeren svarer fortsatt ikke konkret på det jeg spør om når det gjelder EFTA-medlemskap. Nå har statsministeren vært åpen på at man er positiv til at britene kan gå inn i EØS, hvis de ønsker det. Er man fra norsk side også positiv til at britene kommer inn i EFTA, dersom de ønsker det, uten en EØS-avtale?

Mats A. Kirkebirkeland (H) []: Jeg skulle holde innlegg i sted, men jeg måtte løpe i komitémøte, så det var veldig hyggelig å få avslutte, sånn har jeg forstått det, denne gode debatten.

Verdensdelen Europa har fått sitt navn fra gresk mytologi, der Europa var en kvinne av høy rang fra Fønikia. Historien forteller videre hvordan Zevs – i form av en hvit okse – bortførte Europa til den greske øyen Kreta.

Jeg får ofte inntrykk av at den offentlige debatten om Norges tilknytning til Europa til tider kan karakteriseres som å være litt bortført, i likhet med gudinnen Europa fra gresk mytologi. Bortføringen jeg da tenker på, omhandler det forhold at mange i Norge tror at utviklingen av vårt velutviklede og velstående samfunn kommer som et resultat av hva vi i Norge har klekket ut av ideer og kulturarv.

Men jeg vil minne denne ærefulle forsamlingen om at de norskeste av alle de norske verdiene, som demokrati, ytringsfrihet, den moderne rettsstaten og vår kristne kulturarv mfl., alle er ideer som først ble klekket ut i Europa, men som senere spredde seg til Norge.

Og til eventuelle representanter fra Senterpartiet i salen kan jeg også minne om at teknologien og kunnskapen som muliggjorde jordbruket, også kom til Norge via Europa.

Norge er, og har alltid vært, sammenvevd med Europa – et kontinent som historisk har vært preget av krig, uro og konflikter – veldig mye likt dagens situasjon i Midtøsten. Men i løpet av de siste 70 årene har denne konfliktfylte verdensdelen blitt et fyrtårn for stabilitet, demokrati, teknologisk utvikling og individuell frihet. EU, trolig verdens største sivilisasjonsprosjekt noen gang, har mye av æren for dette.

Regjeringen legger i dag fram en meget god EU-strategi fram mot 2021. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi gjennom EØS-avtalen helt avhengig av stabilitet og en positiv utvikling i Europa – mye på grunn av at EU tross alt er Norges hjemmemarked med en befolkning på 500 millioner mennesker – 100 ganger Norges befolkning – men også fordi utveksling av ideer, varer og mennesker mellom Norge og Europa alltid har vært til stede og fortsatt vil være helt avgjørende for vår nasjons framtid.

Vetle Wang Soleim (H) []: Det er slik at når Senterpartiet, som selv hevder at de er et distriktsparti, går opp på talerstolen gang etter gang og sier at de ønsker seg ut av EØS-avtalen, må jeg opp på talerstolen på nytt igjen.

I valgkampen i Møre og Romsdal uttrykte Senterpartiets andrekandidat at det var bedre for næringslivet i Møre og Romsdal å gå ut av EØS-avtalen. Det har skapt meget stor debatt, og det er ikke uventet. Når fylker som eksporterer så mye som Møre og Romsdal, Rogaland og Hordaland, hører at man vil sende noen på Stortinget som vil frata dem markedet man selger til, skjønner jeg at det gir sterke reaksjoner fra offentlige myndigheter, fra arbeidsgivere og ikke minst arbeidstakere. Hovedmarkedet vårt er Europa. Jeg synes Senterpartiet unnlater å svare. Hva er deres svar til de hjørnesteinsbedriftene som er i distriktene – som er i verftsnæringen, som er i møbelindustrien på Sunnmøre – når de tar fra dem markedet? Det er en feilslått distriktspolitikk, det er noe som Senterpartiet bør tenke lenge og vel over.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.