Stortinget - Møte tirsdag den 29. mai 2018

Dato: 29.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 316 S (2017–2018), jf. Dokument 8:140 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [20:30:21]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lene Vågslid, Maria Aasen-Svensrud, Jan Bøhler, Kari Henriksen, Tuva Moflag, Torstein Tvedt Solberg, Lise Christoffersen og Masud Gharahkhani om å iverksette konkrete og forpliktende tiltak mot vold og overgrep mot barn (Innst. 316 S (2017–2018), jf. Dokument 8:140 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Petter Eide (SV) [] (ordfører for saken): Jeg vil aller først be presidenten og representantene i salen om unnskyldning, for jeg har rett og slett glemt at jeg skulle holde et innlegg som saksordfører. Jeg har forberedt et helt annet innlegg. Jeg håper vi kan løse dette på en annen måte.

Jeg tror dette er en sak der det er konsensus om mange av forslagene, og intensjonen bak forslagene deles stort sett av komiteen.

Men jeg har rett og slett glemt å forberede meg på et saksordførerinnlegg, så jeg ber presidenten om råd om hvordan vi skal løse det.

Presidenten: Representanten Petter Eide trenger ikke å holde et langt innlegg. Han kan bare si at han anbefaler innstillingen og ta opp de forslagene han er delaktig i.

Petter Eide (SV) []: Ja. Da anbefaler jeg komiteens innstilling og tar opp forslagene SV står sammen med Arbeiderpartiet om.

Presidenten: Representanten Petter Eide har tatt opp de forslagene han refererte til.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: «Det handler om å prioritere noe jeg synes er det aller viktigste – å bekjempe overgrep mot barn.» Dette er ordene til Sylvi Listhaug, som ble gjengitt i VG 17. januar. Men det ble med ordene. Aldri har det vært større avstand mellom ord og handling hos en justisminister og en regjering.

Den manglende innsatsen fra regjeringen er bakgrunnen for forslagene fra Arbeiderpartiet. De berører barnehusene, politiet, helsevesenet, skolen og barnehagene. Forslagene vil gjøre det bedre for barn som opplever å bli utsatt for vold eller overgrep. Dessverre får vi ikke flertall for de fleste av disse forslagene. Det ser derimot ut til at vi i dag får bekreftelse på at regjeringen ikke er interessert i å gjøre det som skal til. De snakker, men de handler ikke. Jeg gjentar: Aldri har avstanden mellom ord og handling vært større.

«Det handler om å prioritere», sa justisministeren fra Fremskrittspartiet i januar, men i dag stemmer Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ned følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det er tilstrekkelig kapasitet i politidistriktene og ved barnehusene til å nå fristene for tilrettelagte avhør, møte den økende saksmengden i forbindelse med overgrep på nett, til at både overgrep mot barn og voksne prioriteres, og til å sikre at sakene som gjelder overgrep, ikke blir liggende etter gjennomført tilrettelagt avhør på grunn av manglende kapasitet.»

Å stemme imot dette er det motsatte av det Sylvi Listhaug lovet på vegne av Fremskrittspartiet og regjeringen: nettopp å prioritere dette feltet.

La meg nevne et annet forslag som jeg er overrasket over ikke får flertall i dag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barn som har behov for medisinske undersøkelser ved Statens Barnehus, får tilgang på medisinsk undersøkelse.»

Cirka 80 pst. av barna som kommer til barnehusene, får ikke tilgang på medisinske undersøkelser i dag. Hvordan kan vi være bekjent av dette? Det har vært en utfordring i årevis, og regjeringen sitter handlingslammet og sier nei, de vil ikke. Dette omhandler de minste varslerne, de som har opplevd vold og overgrep: spebarn, barnehagebarn, barn som går på barneskolen, og barn som går på ungdomsskolen. Jeg lurer på hva justisministeren mener er viktigere enn å sikre oppfølgingen av og rettssikkerheten til disse barna.

Dette er en regjering som la fram en opptrappingsplan som både Barneombudet og UNICEF slaktet, og som verken var konkret, forpliktende eller finansiert, en regjering som har brukt denne som et argument for senere å slippe å komme med nye tiltak, en regjering som jukser med tall og gjorde om på det som sto i deres egen pressemelding om en styrking på 54 mill. kr, slik at det nå ser ut som satsingen var langt høyere, en regjering som er opptatt av å late som om den gjør noe, men som ikke gjør noe. Slik kommer vi ikke videre, og slik hjelper vi ingen barn.

Det ble med karakteristikker og de store ordene etter Listhaugs monsterutspill og hennes løfter om å prioritere disse barna. Når det kommer til stykket, svikter regjeringspartiene. Vi hører nå at de heller ikke ønsker å videreføre handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, som vi alle har sluttet opp om og vært enige om fram til nå. Til det vil jeg si: En opptrappingsplan bør ikke å stå i veien for nye forslag og utvikling til det beste for ofrene. Jeg vil be alle partiene tenke seg nøye om og støtte det løse forslaget om en handlingsplan som jeg nå fremmer.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 1 og 7.

Presidenten: Representanten Maria Aasen-Svensrud har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Guro Angell Gimse (H) []: Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, et angrep på grunnleggende menneskerettigheter og et folkehelseproblem. I internasjonal målestokk er Norge langt framme i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Volden rammer likevel for mange. Målet til denne regjeringen er at alle hjem skal være en arena for trygghet og omsorg – uten vold. Dette jobber denne regjeringen svært målrettet for.

På bakgrunn av det vi hørte fra Arbeiderpartiet her, at man mener at denne regjeringen har manglende innsats, og på bakgrunn av at Arbeiderpartiet i hurten og sturten nå har kommet med et forslag om å opprette en ny handlingsplan mot vold, finner jeg det nødvendig å minne om det som har skjedd på dette området i denne regjeringsperioden.

I 2014 gikk fire partiledere ut med en sterk oppfordring til alle om å fortsette eller begynne å snakke om vold i nære relasjoner. Så kom regjeringen med en handlingsplan mot vold i nære relasjoner – i 2014. Den skulle vare til 2017 og inneholde et forskningsprogram om vold i nære relasjoner som skulle være ferdig i 2018. Vi har via Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, sørget for forskning rundt vold mot eldre gjennom en nasjonal studie som foregikk fra 2015 til 2017. I 2016 flyttet vi innsatsen et hakk opp, da vi sammen med Kristelig Folkeparti la fram opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn. Planen inneholder 88 tiltak, som regjeringen er i gang med å sette ut i livet. Det ble senest i 2018-budsjettet bevilget over 800 mill. kr til tiltakene. Vi har lagt fram en handlingsplan mot æresrelatert vold, med tiltak for å bekjempe negativ sosial kontroll. I tillegg er en ny handlingsplan mot voldtekt på trappene. I tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Politidirektoratet framgår det hvert år at utviklingen på feltet vold i nære relasjoner skal følges nøye, og at Politidirektoratet skal rapportere jevnlig på området. Det finnes også mange handlingsplaner mot vold i nære relasjoner rundt omkring i kommunene. Det kan ikke være noen tvil om at dette er prioritert høyt av denne regjeringen.

Det forundrer meg, det som vi her hører fra Arbeiderpartiet. Det er svært unyansert. Ikke bare foreslår Arbeiderpartiet en ny handlingsplan mot vold noen få timer før debatten i dag – de foreslår også en ny opptrappingsplan mot vold og overgrep og mange andre forslag som regjeringen allerede har jobbet med.

Vi har nå nådd en historisk topp i antall anmodningsvedtak i Stortinget, til tross for at dette er tiltak som regjeringen jobber med. Vi har en opptrappingsplan med tiltak som må kunne sies å være nesten det samme som en handlingsplan. Man skal tenke seg om med hensyn til hvordan man bruker ressursene, og hva som vil ha mest effekt. Er det slik at det har mest effekt at departementet nå setter seg ned og lager en ny plan, eller har det mest effekt at man følger opp opptrappingsplanen?

Når det gjelder barnehusene, har det vært litt av en satsing, og det har vært viktig og riktig. Bevilgningene har økt fra 74,4 mill. kr i 2013 til 240 mill. kr i år. Antall avhør har økt fra 2 652 til – i 2017 – 6 306. Å skulle komme med en egen lov for barnehusene og en egen organisatorisk plassering – det er det første gang jeg hører snakk om i denne saken. Jeg har aldri hørt at aktørene i dette har tatt til orde for det. Tvert imot er det slik at barnehusene er en godt integrert del av resten av etterforskningen og bør fortsette å være det. Når det er sagt, bør politidistriktene selv få bestemme hva som er hensiktsmessig.

Igjen er vi vitne til en utidig detaljstyring fra Arbeiderpartiets side. Dette kan vi rett og slett ikke slutte oss til.

Solveig Horne (FrP) []: Det er ikke så ofte jeg hisser meg opp over andre representanters innlegg, men når jeg hører representanten fra Vestfold gå til angrep på regjeringen for at den ikke handler for å bekjempe vold og overgrep mot barn, at det insinueres noe sånt, tar jeg sterkt avstand fra det. Å bruke ord som «svik» mener jeg også representanten bør holde seg for god til i en sånn debatt.

Regjeringen la fram en opptrappingsplan i 2016. Kristelig Folkeparti satte seg ned og kom med gode forslag som gjorde opptrappingsplanen bedre enn den regjeringen la fram. Arbeiderpartiet brukte et halvt år på å bestemme seg for å stemme imot den fordi den ikke var god nok. Nå har de klart å sette seg ned og komme med gode forslag – forslag som regjeringen allerede er godt i gang med å jobbe med.

Regjeringen kritiseres for ikke å støtte en handlingsplan. Handlingsplaner redder ikke verden. Handlingsplaner tar opp tid, og skal vi lage en ny handlingsplan nå, er jeg redd det vil ta tid fra det å virkelig gjøre noe med tiltakene som ligger i opptrappingsplanen, og som regjeringen er godt i gang med.

Vi har en handlingsplan mot vold i nære relasjoner, det kommer en handlingsplan mot voldtekt, og vi har også en opptrappingsplan for å følge opp. For første gang har altså en regjering lagt fram en opptrappingsplan – en forpliktende opptrappingsplan med mange gode tiltak. Ja, den ble kritisert fordi det kanskje ikke var nok penger. Jeg tror faktisk ikke det vil være nok penger til dette feltet noen gang, for det vil alltid være behov for å gjøre mer på dette feltet. Det er også det som bekymrer meg.

Derfor har regjeringen da den la fram opptrappingsplanen, fokusert på fire spesielle områder, for å forebygge. Det har under denne regjeringen vært en historisk satsing på familievernet, som skal jobbe med voldsutsatte familier, på helsestasjoner, med over 1 mrd. kr – de er blant de første som kan se disse familiene – og på kunnskap blant dem som jobber med barn og kan avdekke vold og overgrep. Under denne regjeringen er dette til og med kommet inn i helseutdanningene og barnehageutdanningene. Det er gitt mer til etterforskning, barnehusene er styrket, og medisinske undersøkelser er styrket.

Det er også viktig å ivareta de barna som blir utsatt for vold og overgrep. Jeg er stolt over å ha vært med i en regjering som har klart å få på plass Stine Sofie Senteret, det første senteret som ivaretar barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep.

I fjor på denne tida fikk regjeringen en rapport, en NOU som heter Svikt og svik, som viser at vi svikter de barna som ikke har voksne som ser dem og lytter til dem. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen skal følge opp dette. Men det viktigste vi kan gjøre, er å snakke med barn og sørge for at de som jobber med barn, har kunnskap, ser og snakker med barna og vet hvordan de skal handle. Her er det gode tiltak som nå ligger i den opptrappingsplanen regjeringen er godt i gang med, og som har fått en satsing på over 800 mill. kr i inneværende år. Og når regjeringen har sagt at det er en forpliktende opptrappingsplan som skal følge budsjettene, er det naturlig at midlene kommer der.

Jeg har lyst til å gi ros til Venstre og spesielt til Kristelig Folkeparti fordi de har vært pådrivere for å få ekstra midler til dette feltet. Når det er mindretallsregjering, er det helt naturlig at sånne budsjettforhandlinger skjer i det åpne rom, og at det kommer mer penger når saker kommer til Stortinget – ikke som under Stoltenberg-regjeringen, der all kranglingen foregikk i lukkede rom.

Hvis det er noe denne regjeringen har satset stort på, er det å bekjempe vold og overgrep mot barn – med forebygging, mer kunnskap, istandsetting av politiet til å gjøre dette arbeidet og ikke minst behandling. Men vi er ikke i mål. Hver eneste dag blir et barn utsatt for vold og overgrep. Vi er nødt til å intensivere arbeidet, og jeg er trygg på at dette er et arbeid regjeringen fokuserer sterkt på. Her er det ikke bare snakk om ord, men faktisk også om handling.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Vold og overgrep er en type kriminalitet som er ekstremt ødeleggende for dem som blir utsatt for det, spesielt når det gjelder barn, noe som gjør at kampen mot denne typen kriminalitet er helt utrolig viktig. Vi må jobbe for å forebygge, for å avdekke, for å avverge og for å møte ofre på en god måte når slik kriminalitet har forekommet.

Det er utrolig urovekkende å høre om den omfattende volds- og overgrepskriminaliteten som foregår på internett, og særlig når det er barn som utsettes for det. Det er helt forkastelig hvor mange barn som hver eneste dag utsettes for overgrep, enten her i Norge eller ved at norske borgere bestiller overgrep eller overgrepsmateriale fra utlandet, og at utenlandske barn da utsettes for overgrep av norske borgere. Det er områder som er krevende og komplekse for politiet å etterforske, og det trengs betydelige ressurser for å bekjempe slike lovbrudd.

Jeg vil først si at jeg tviler ikke på at dette er et område som prioriteres høyt av samtlige politiske partier, og som alle har en intensjon om å bekjempe. Men i fjor behandlet Stortinget en opptrappingsplan mot vold og overgrep, og det var uenighet mellom partiene om hvorvidt den var forpliktende nok, og om den dekket alle de nødvendige områdene. Den kan også kritiseres for å være underfinansiert.

Arbeiderpartiet har i sitt representantforslag foreslått en god del tiltak mot vold og overgrep mot barn. Senterpartiet vil gå inn for å støtte noen av forslagene, men ikke alle. I likhet med i foregående sak er det en del forslag som er på sin plass, men det er også en del forslag der vi mener at regjeringen er i gang med arbeid som man bør avvente før man vedtar noe nytt, eller der vi mener at andre tiltak er bedre for å oppnå formålet.

Kampen er uansett bred og berører veldig mange forskjellige områder. Som representanten Angell Gimse var inne på, har antall tilrettelagte avhør økt veldig på barnehusene – med 138 pst. bare siden 2013. Antall overgrepssaker mot barn eksploderer, og det er noe som prioriteres høyt i alle politidistrikter. Men samtidig som det prioriteres høyt, må politidistriktene prioritere ned andre alvorlige saker. Det er en situasjon som ikke er heldig, og som regjeringen må følge opp bedre.

Det er viktig å sikre tilstrekkelig kapasitet i politidistriktene og på barnehusene, og det er viktig å sørge for at det er god tilgang på overgrepsmottak over hele landet. I tillegg er Senterpartiet opptatt av at vi må samordne og sørge for økt kunnskap om regelverk, f.eks. knyttet til taushetsplikt, opplysningsplikt og plikten til å avverge visse alvorlige lovbrudd. Ikke minst vil jeg trekke fram at den alvorlige situasjonen i kriminalomsorgen ikke er spesielt heldig for oppfølging og rehabilitering av personer som har begått alvorlige overgrep, og som kan stå i fare for å gjøre det igjen.

Jeg vil avslutte med å si at jeg synes det er svært positivt at en samlet komité har gått inn for at det skal utredes en helhetlig behandlings- og oppfølgingstjeneste for personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Jeg stilte helseministeren et skriftlig spørsmål om dette tidligere i sesjonen, og han kunne da opplyse om at det ikke fantes et slikt tilbud per i dag. I en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2016 vises det til at det mangler både ved lavterskeltilbud og ved det generelle behandlingstilbudet. Redd Barna har tatt til orde for en hjelpelinje for personer som har seksuelle følelser for barn.

Jeg mener at de forebyggende tiltakene før det skjer overgrep, er viktige å prioritere og viktige å snakke om. Det er tabubelagt å snakke om pedofili. Det er i hvert fall tabubelagt å skulle oppsøke hjelp for dem som har slike følelser, men det kan avverge overgrep.

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Forebygging og bekjempelse av vold og seksuelle overgrep mot barn er høyt prioritert av regjeringen. Sentralt i dette arbeidet står opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Jeg støtter forslagsstillernes intensjon om en ytterligere styrking av arbeidet mot vold og overgrep mot barn. Jeg finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å bruke ressurser på å utvikle en ny opptrappingsplan på nåværende tidspunkt. Det vil forsinke det viktige implementeringsarbeidet som vi nå er godt i gang med.

Jeg har gitt klare føringer om at arbeidet mot vold og overgrep mot barn skal prioriteres. Allikevel tar det ofte lang tid fra anmeldelse til saken er ferdig etterforsket. Jeg har nå tatt initiativ til at saksflyt i volds- og overgrepssaker hos politi, påtalemyndigheter og domstoler skal gjennomgås. Både av hensyn til det enkelte barn og av hensyn til oppklaring av saken er det viktig at etterforskningen kommer raskt i gang.

Det har vært en markert økning i antall tilrettelagte avhør av barn, særlig av sårbare barn. Andelen tilrettelagte avhør som gjennomføres i henhold til lovpålagt frist, er gradvis forbedret, men fremdeles venter mange barn for lenge. Statens barnehus er styrket betraktelig siden 2013. Fra 1. september 2017 er ansvaret for de medisinske undersøkelsene ved barnehusene lagt til de regionale helseforetakene. Den sosial-pediatriske kompetansen ved helseforetakene er styrket, og alle barn som avhøres ved Statens barnehus, skal få tilbud om medisinske undersøkelser.

Barn og unge er ikke bare utsatt for vold og overgrep fra voksne, men også fra jevnaldrende. Ofte begås overgrepene av egne søsken, venner og kjæreste. Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helse Vest i oppdrag å lede arbeidet med å styrke kompetansen og etablere behandlingstilbud i alle helseregioner for barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell adferd. For å hindre tilbakefall gis det også behandling av overgrepsdømte i regi av kriminalomsorgen. Basisprosjektet retter seg mot seksuallovbruddsdømte i tre norske fengsel. Jeg ønsker å få på plass et behandlingstilbud som bidrar til at pedofile ikke forgriper seg på nytt etter soning.

Forebygging kan ikke starte tidlig nok. Temaer knyttet til kropp og grenser er en vesentlig del av opplæringsløpet i barnehagen og i skolen. I den nye rammeplanen for barnehagene er dette tatt inn i fagområdet Kropp, bevegelse, mat og helse. I fagfornyelsen for grunnskoleopplæringen vil temaet Folkehelse og livsmestring ta opp spørsmål knyttet til respekt for andres grenser. Gjennom opptrappingsplanen gjennomføres det nå en rekke tiltak for å styrke kompetansen i tjenesteapparatet. Det utvikles bl.a. en felles nasjonal kompetansestrategi mot vold og overgrep.

Samarbeidet mellom tjenestene kan være utfordrende, og særlig gjelder det de ulike reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. De kan være til hinder for informasjonsutveksling. Jeg har igangsatt flere arbeider for å løfte denne problemstillingen. Forvaltningslovutvalget er ett. I tillegg har Stortinget vedtatt nye bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet. En utredning av de ulike reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt er også på trappene.

Etter min vurdering bør det ikke settes i gang noe ytterligere arbeid på dette området. Representantenes forslag vil kreve omfattende utredninger og i stor grad tangere arbeid som er i gang eller planlagt. Når det gjelder forslaget om å revidere og tydeliggjøre helsepersonelloven § 25, har jeg fått opplyst av helse- og omsorgsministeren at hovedutfordringen ikke er mangel på rettslig adgang til å formidle opplysninger mellom samarbeidspartnerne, men at de ansatte i etaten ikke alltid kjenner til eller forstår regelverket. Kunnskapsheving bør derfor ha prioritert.

Avvergingsplikten i straffeloven § 196 gir et vektig argument for å gå videre med taushetsbelagte opplysninger. Likevel er det mye som tyder på at langt flere tilfeller hvor barn blir utsatt for vold, skulle vært meldt til nødetatene. Vi vil nå vurdere nærmere hvordan man enten gjennom endring av bestemmelsene eller på annen måte best kan sikre bred kunnskap om og forståelse av avvergingsplikten.

Et velfungerende tverretatlig samarbeid er avgjørende for å kunne gi god bistand til utsatte og avdekke vold og overgrep. Viktige samarbeidsmodeller er Statens barnehus, de nye støttesentrene for utsatte og Prosjekt November på Stovner politistasjon.

Når det gjelder forslag om partsinnsyn, har jeg fått opplyst av barne- og likestillingsministeren at spørsmålet om partsinnsyn og informasjonsplikt i barnevernssaker vil bli vurdert i arbeidet med en ny barnevernlov. Reglene om unntak fra partsinnsyn i barnevernssaker er nærmere omtalt i et nytt rundskriv fra 2017 om saksbehandling i barnevernet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Kan statsråden garantere at den krevende ressurssituasjonen i politidistriktene ikke vil gå på bekostning av tilbudet til og oppfølgingen av barn som utsettes for vold og overgrep, og det arbeidet som gjøres ved barnehusene?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: De sakene som er avdekket av politidistriktene, vil jeg si er et direkte resultat av nærpolitireformen. En av de virkelig store fordelene med det vi har gjort, er at man kan samle kompetanse, erfaring og ressurser. Dette er en type overgrep, en type kriminalitet, som man i det gamle politiet sannsynligvis ikke hadde kompetanse til å etterforske. Den opprullingen av saker som vi ser, utløser stadig nye saker – vi vet ennå ikke hvor omfattende dette er. Derfor tror jeg det var veldig riktig at nærpolitireformen ble fulgt opp av en så kraftig økning av bemanning og midler. Dette er noe av det som nærpolitireformen virkelig viser sin berettigelse gjennom.

Petter Eide (SV) []: Flere politidistrikt har i løpet av denne høsten og vinteren varslet om en alarmerende utvikling når det gjelder anmeldelser av vold og overgrep mot barn. Det var en så stor økning i dette at politiet flere steder så seg nødt til å henlegge mange saker på grunn av kapasitetsutfordringer. Hva er justisministerens løsning på dette?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Gjennom de styringssignalene som gis, er overgrep mot barn høyt prioritert. Det skjer både gjennom bevilgninger, som det tilligger Justis- og beredskapsdepartementet å sørge for, gjennom tildelingsskriv til Politidirektoratet og ikke minst gjennom Riksadvokatens direktiver. Dette er saker som skal prioriteres.

Det må også sies at det avdekkes flere saker enn man kanskje kunne ane, som representanten Eide helt korrekt sa. Det er ikke nødvendigvis fordi det er flere saker, men fordi politiet faktisk klarer å avdekke flere saker. Når man så får omtale av disse sakene, utløser det nye anmeldelser og nye rapporter. Vi aner ikke omfanget, men det er veldig viktig at dette fortsatt har en så høy prioritet som det har.

Petter Eide (SV) []: Kan justisministeren garantere at han vil foreslå et krafttak for å endre denne situasjonen i statsbudsjettet for 2019?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Det er få sektorer som har hatt en så kraftig vekst som politiet, både i form av penger og i form av bemanning. Jeg kan selvfølgelig ikke si hva som kommer i det neste statsbudsjettet. Den debatten får vi ta til høsten.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Den forrige handlingsplanen mot vold i nære relasjoner gikk ut i fjor. Allikevel har ikke regjeringen kommet med en ny plan. På regjeringens egen nettside kan vi lese at handlingsplanen inneholder konkrete tiltak, statusrapporter og oppfølging. Planen, som regjeringen roser, har gått ut på dato. Arbeiderpartiet har fremmet forslag om en ny plan. I Dagbladet kan vi lese representanten Hoksruds kommentar:

«Jeg har, i motsetning til Arbeiderpartiet, ikke troen på at målet må være flest mulig papirmøller (…).»

Da er mitt spørsmål til statsråden: Deler han representanten Hoksruds mening om at en forpliktende handlingsplan for bekjempelse av grov kriminalitet mot bl.a. barn er å anse som en papirmølle?

Statsråd Tor Mikkel Wara []: Jeg tror at redskapet handlingsplan/opptrappingsplan ofte er et godt virkemiddel for å prioritere og øke bevisstheten. Men resultatet kommer først når man gjennomfører planer. Det er ikke alltid det mest effektfulle å ha en ny plan for å vedta en ny plan. Innimellom kan det være greit å gjennomføre tiltak og prioritere innenfor de rammene man har.

Så er det viktig å huske på at det at noe ikke står i en plan, ikke betyr at politiet, helsevesenet – eller departementet, for den sakens skyld – ikke jobber med disse sakene. Vi har ting som er forbudt i Norge, vi har ting vi skal slå ned på, og det jobber man med hele tiden. Så representanten Hoksrud har et poeng når han sier at det av og til er tid for å handle, ikke for å lage flere planer.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Lene Vågslid (A) [] (leiar i komiteen): Vald i nære relasjonar er eit tema me har debattert mykje i Stortinget dei siste åra, og me er jo einige om at dette ikkje berre er eit samfunnsproblem, men at det er grov kriminalitet, og at det skal behandlast slik.

Det er ein ting eg er bekymra over, og det er at eit felt som er så alvorleg og så viktig, kan me ikkje slutte å debattere. Ein kan ikkje fordi ein har sete i regjering i nokre år – og det har eg òg vore med på å observere – bli blind for dei utfordringane som er på feltet. Dessverre er det noko me opplever veldig ofte med denne regjeringa, at viss me kjem med kritikk, etterlyser handling, så blir ein tråkka på tærne, for å seie det enkelt, og fornærminga er til å ta og føle på. Det er legitim kritikk at den opptrappingsplanen som regjeringa kom med til Stortinget, ikkje var det Stortinget bestilte. Det er legitim kritikk at han er underfinansiert, og det er eit faktum at han har blitt slakta av mange. Difor meiner eg kritikken er heilt fortent og noko ein burde ta til seg, i staden for å bli – openbert – veldig fornærma.

Eg meiner det er viktig at ein i arbeidet med politireforma sørgjer for at dette feltet ikkje lir under det. Og me er ganske ueinige, trur eg, om at politidistrikta har blitt kraftig styrkte dei siste åra. Tilbakemeldinga frå barnehusa er utvilsam – og det er me einige om – at sakstilgangen har vakse så mykje at ein er nøydd til å fylgje etter med både ressursar og utvikling.

Noreg er i utlandet kjent for barnehusa. Knut Storberget etablerte dei då han sat i regjering. Det er stor einigheit om barnehusa, det var ein stor suksess og viktig for barn si rettssikkerheit. No må me vidare, me må utvikle det vidare. Og dei forslaga me har her i dag, er bl.a. at me ynskjer at barnehusa skal kunne bli ei eiga eining, organisatorisk plassert i politidistrikta, og me må få til ein barnehuslov. Det er ikkje noko som Arbeidarpartiet har kome på i hurten og sturten, men tvert imot noko som barnehusa og mange organisasjonar etterlyser. Eg synest det er synd at det blir stemt ned. Det ville ha vore ein veldig fin måte å vidareutvikle barnehusa på, som me alle er einige om er gode.

Så til slutt dette med ein handlingsplan: Ein kan godt gjere litt narr av det, men det er ei kjensgjerning at eit av dei beste verktøya me i mange år har hatt mot vald i nære relasjonar, har vore dei handlingsplanane – akkurat som regjeringa sjølv skriv på sine nettsider – fordi dei er konkrete, fordi dei blir evaluerte, og dei blir fylgde. Me meiner det hadde vore heilt naturleg å fylgje opp med ein ny handlingsplan når den andre gjekk ut, og me hadde vel eigentleg forventa at det skulle skje. Det kan ikkje kome som noka overrasking på regjeringspartia at me fremjar det forslaget i dag, og eg synest det er synd det ikkje får fleirtal – òg fordi opptrappingsplanen på ingen måte blei det som Stortingets fleirtal i førre periode bestilte av regjeringa.

Frida Melvær (H) []: Det er ingen tvil om at vald og overgrep mot barn og ungdom er høgt prioritert av regjeringa og av veldig mange sektorar i samfunnet vårt. Etter åtte månader i justiskomiteen ser eg at dette er eit sentralt tema i mange av dei instansane som vi møter, både nasjonalt og faktisk òg internasjonalt. Det er eit område vi som politikarar er opptekne av, ulike etatar er opptekne av, og samfunnet generelt er oppteke av. Det handlar om den mest sårbare gruppa vi har i samfunnet, dei som vi er aller mest glad i, og som det for dei fleste av oss er uforståeleg at nokon vil vondt. Det er eit område som rører oss alle sterkt, og det er ei utfordring å greie å ta inn over seg kor stort omfanget av vald og overgrep mot barn faktisk er, og kor grove og omsynslause mange av handlingane kan vere.

Eg har lyst til å framheve at det vert gjort ein fantastisk innsats frå mange hald for å vareta desse barna på best mogleg vis. Alle samtalar med ulike etatar vitnar om det, men det er likevel eit område som vi aldri kan seie oss nøgde med før vi har hjelpt det siste barnet som lever med bekymringar og redsel for kva kvelden, natta eller morgondagen vil bringe. På mange måtar kan vi seie at samfunnet gjennom mange, mange år har svikta desse barna og ungdomane. No har dei blitt tekne tak i av denne regjeringa. Og eg lurer på om den kritikken som vert sett fram av Arbeiderpartiet her, vitnar om at ein kanskje har hatt dårleg samvit for eigne prioriteringar i si tid.

Opptrappingsplanen for å kjempe mot vald og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, En god barndom varer livet ut, inneheld 43 prioriterte tiltak og omfattar alle barn og ungdomar mellom 0 og 18 år. Planen er tverrdepartemental, med ei satsing på over 800 mill. kr i 2018. God kunnskap er avgjerande. Kompetansen skal aukast i alle sektorar og tenester for å sikre at overgrep vert oppdaga og stoppa. Planen understreker dei offentlege etatane sitt særskilde ansvar for å kjempe mot vald og overgrep og for å etablere gode samarbeidsstrukturar på tvers av tenester og sektorar. Tiltaksplanen legg opp til ei styrking av hjelpe- og behandlingstilbodet til valdsutsette for å sikre at dei får individuelt tilpassa oppfølging og behandling. Unge overgriparar er òg omtalte og skal få hjelp, for å førebyggje nye overgrep. Rettstryggleiken til barna vert sikra. Regjeringa prioriterer dette arbeidet høgt og har starta eit omfattande arbeid langs mange spor for å hjelpe barn og unge.

Lise Christoffersen (A) []: I denne saken, som i de fleste andre sakene vi har behandlet om vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, viser en samlet komité til hvor enige vi alle er om den politiske satsingen på arbeid mot vold og overgrep. Men er vi egentlig så enige? I opposisjon har Arbeiderpartiet fortsatt å fremme forslag mot vold mot barn og vold i nære relasjoner, så nei, vi har ikke dårlig samvittighet for hva vi har gjort før. Vi har fremmet det i form av både representantforslag og budsjettforslag, men de blir med dagens flertall stort sett nedstemt. Unnskyldningen er hele tida at dette er regjeringa allerede i gang med. Men hvis regjeringa er i gang med så mye, hvor blir det da av resultatene? Antall saker har eksplodert. Det går for smått, med både forebygging, koordinering, avdekking, offeroppfølging, etterforskning og domfellelser. Konsekvensene av manglende tempo blir store for barn og andre som utsettes for vold og andre overgrep.

Arbeiderpartiet har derfor fremmet forslag nr. 7:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en ny konkret og forpliktende handlingsplan mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, som både omhandler barn, voksne, eldre, sårbare grupper og minoriteter, og som bygger på Europarådskonvensjonen om forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbul-konvensjonen.»

Nå gjelder de fleste forslagene i denne saken vold mot barn, mens konvensjonen handler om vold i nære relasjoner generelt og om kvinner spesielt, men det vi vet, er at der det foregår vold mellom voksne, rammer det også eventuelle barn i familien, enten direkte eller ved at de er vitner til vold. Altfor ofte glemmer man å sjekke hvordan barna har det.

Det å ratifisere Europarådskonvensjonen forplikter. Istanbul-konvensjonen ble åpnet for signering allerede i 2011. Norge var raskt ute med å signere, men ratifiseringen gikk det trått med. Det tok hele seks år før vi endelig ratifiserte i 2017, og da først etter en rekke etterlysninger fra Stortingets side.

Men ratifisering er altså ikke slutten på en prosess, det er bare starten. Konvensjonen stiller strenge krav til medlemslandene når det gjelder både kapasitet og koordinering av tiltak på tvers av sektorer og offentlige nivåer. Når Barneombudet karakteriserer regjeringas såkalte opptrappingsplan mer som en skildring av problemer enn en forpliktende plan, bør regjeringa lytte. Det har regjeringa ikke gjort. Våre forslag i denne saken svarer på konvensjonsforpliktelsene våre på en bedre måte enn regjeringas såkalte opptrappingsplan, men de får altså ikke støtte fra regjeringspartiene, ikke engang forslaget om å følge opp tidligere Fremskrittsparti-statsråd Anders Anundsens eget initiativ overfor norske kommuner om å mobilisere de kommunale beredskapsrådene til aktiv innsats lokalt. Da blir det bare ord som står tilbake, ikke handlekraft.

Torhild Bransdal (KrF) []: Vold og overgrep mot våre barn og unge er noe av det mest grusomme som finnes. Vi som politikere har et stort ansvar for å gjøre det vi kan for å beskytte våre barn og unge. Kristelig Folkeparti vil kjempe for et varmere samfunn, et samfunn der barn og unge kan leve et fritt liv uten frykt for å bli utsatt for vold og overgrep.

I forrige periode fremmet Kristelig Folkeparti et representantforslag der vi ba regjeringen legge fram en helhetlig opptrappingsplan etter modell fra opptrappingsplanen for psykisk helse, som vår tidligere helseminister Dagfinn Høybråten la fram for en tid tilbake. Planen skulle sikre en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning mellom ulike etater og aktører og ikke minst sikre en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerking av midler. Et samlet storting støttet forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Det er godt kjent at Kristelig Folkeparti var skuffet da regjeringen kom tilbake til Stortinget med sitt forslag til opptrappingsplan. Proposisjonen var en god beskrivelse av dagens situasjon, men den var langt fra forpliktende, og spesielt ikke økonomisk. Men i motsetning til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som ikke ville forhandle om noe, valgte Kristelig Folkeparti å gå inn i saken og jobbe for et bedre resultat. Vi mente at det hastet med å få på plass tiltak for å forebygge og avverge overgrep mot barn. De fleste av forslagene som Arbeiderpartiet fremmer i saken vi debatterer her i dag, er allerede vedtatt.

Jeg vil vise til fellesmerknaden fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet som er gitt i en uttalelse fra familie- og kulturkomiteen i innstillingen til justiskomiteen. Her understreker flertallet at regjeringen, i forbindelse med framleggelse av statsbudsjettet for 2019, legger fram en rapport som skal danne grunnlag for vurderingen av de økonomiske behovene knyttet til bekjempelse av vold og overgrep i planperioden. Dette er viktig. Vi må vite klart hvilke tiltak som trengs, og vi må sikre at vi bevilger nok midler. Jeg ser fram til å få denne rapporten på bordet.

Kristelig Folkeparti vil derfor ikke stemme for alle forslagene i dag. Vi avventer statsbudsjettet til høsten og har store forventninger til både rapporten og budsjettforslaget regjeringen legger fram.

En god barndom varer livet ut, men dessverre er det også sånn at en vond barndom kan vare i generasjoner. Vi må derfor jobbe sammen og gjøre det vi kan for å hjelpe flere barn.

Jeg vil melde at Kristelig Folkeparti vil støtte forslag til vedtak II, III og X i innstillingen. Vi støtter ikke det forslaget fra Arbeiderpartiet om handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Bakgrunnen for det er at tiltakene i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, som gikk ut i 2017, har regjeringen lovet å følge opp og konkretisere i opptrappingsplanen mot vold og overgrep.

Tuva Moflag (A) []: Kampen mot vold og overgrep har vært en hjertesak for meg i mange år, bl.a. gjennom den tidligere jobben min i Redd Barna. Derfor er jeg glad for å være medforslagsstiller til dette representantforslaget med en rekke offensive og konkrete forslag.

For å forhindre overgrep mot barn må det systematisk innsats til på tvers av ulike sektorer. Det trengs mer kunnskap og kompetanse, det trengs gode rutiner, og det trengs behandlingstilbud i helsetjenesten for både overgripere og dem som har vært utsatt for overgrep.

Det forebyggende arbeidet er en helt essensiell del av arbeidet med å bekjempe overgrep mot barn. Forebygging er bedre og billigere enn å reparere, derfor må det forebyggende arbeidet forsterkes. Og når det kommer til vold og overgrep, kan vi nesten ikke få begynt tidlig nok. Målet må være en nullvisjon for vold og overgrep mot barn og ellers i samfunnet. De langsiktige konsekvensene av overgrep i barndommen kan være svært vanskelig å bære for enkeltmennesket.

Dessverre er det mange arenaer som kan være farlig for barn – arenaer som skulle vært trygge. For å forebygge og forhindre overgrep må vi aller først erkjenne at overgrep skjer. Og de aller fleste overgrep begås av en barnet kjenner godt. Det kan være mamma eller pappa, læreren eller treneren. Det er også ekstremt viktig å ha med seg at en stor andel av seksuelle overgrep begås av andre barn. Det er ikke sikkert det er monsteret under sengen lillesøster er redd for. Det kan være storebror på naborommet. Og her vet vi at behandlingstilbudet ikke er godt nok.

For å oppnå gode resultater trengs det også kunnskap hos ansatte som jobber tett på barn hver dag, det trengs kunnskap blant ansatte i helsetjenesten – og ikke minst hos barna selv. I forslaget vårt ber vi derfor regjeringen sørge for at arbeidet med grensesetting gjennomsyrer det helhetlige arbeidet i barnehager og skoler. Dette er viktig som en del av det langsiktige forebyggende arbeidet med å bekjempe overgrep. Vi ber om at det iverksettes konkrete tiltak for å øke kunnskapen om vold og overgrep blant barna, selv i barnehager og på skoler.

Mary-Ann Oshaug ved Incestsenteret i Vestfold har vært en pioner i arbeidet med tidlig forebygging i barnehager og er en inspirasjon i kampen mot vold og overgrep. Hun fortjener en takk – også fra Stortingets talerstol – for det formidable arbeidet hun har gjort på dette feltet.

Gjennom årenes løp har vi også sett mediesaker om overgrep som har skjedd mens barna har vært i enten barnehage eller på skole, noe som understreker hvor viktig det er at kampen mot vold og overgrep også forankres hos politisk og administrativ ledelse i kommunene. Som tidligere ordfører i Ski er jeg stolt av arbeidet vi satte i gang der – fagdager for ansatte, bevissthet og rutiner for samvær med barna, dør med glass i til alle stellerom i barnehagene og undervisningsopplegg for barn i både barnehage og skole er eksempler på tiltak som ble iverksatt.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet setter denne viktige saken på dagsordenen – lokalt og nasjonalt.

Petter Eide (SV) []: Vi behandler nå en veldig, veldig viktig sak. Dette handler historisk om et politisk miljø som her har vilje til å gripe inn i privatsfæren og regulere hvordan familiemedlemmer oppfører seg mot hverandre. Historisk er ikke det opplagt, for privatsfæren i familien har lenge vært et område som politikken og jussen ikke skulle ha noe med. Bare tenk på det: Forbudet mot fysisk avstraffelse av egne barn kom i 1972, mens det i flere hundre år hadde vært forbud mot at voksne mennesker skulle utøve vold mot hverandre. Barna var rettsløse helt fram til 1970-tallet. Begrepet «husbråk» henger fortsatt igjen. Det er fortsatt politifolk i dag som ikke går inn i familier, fordi de mener at den volden som utøves internt i en familie, er familiens eget ansvar. Familiemedlemmer har tradisjonelt hatt dårligere beskyttelse mot vold innad i familien enn mot den som kommer utenfra. Overgripere i familien har ikke blitt tatt så hardt på. Nå slår derimot en samlet justiskomité fast og holder fast at – og denne setningen er ganske sterk:

«å avverge vold og overgrep mot barn er en av de viktigste politiske oppgavene samfunnet kan gjøre».

Det er nesten så jeg leser det en gang til – «å avverge vold og overgrep mot barn er en av de viktigste politiske oppgavene samfunnet kan gjøre».

Ja, kanskje vi mener det er viktigere enn jernbane, sykehus, forsvar, tiltak mot klimaendringer? Jeg vet ikke hva som egentlig er ment og ligger bak det, men det er et tydelig uttrykk for noe som er veldig viktig.

Er det noe vi politikere virkelig burde miste nattesøvnen av, er det å ikke virkelig stå på for å beskytte barn. Vi kan altså ikke være ivrige nok. Vi kan ikke være utålmodige nok. Vi er enige om problemet. Vi er enige om hovedretningen, men vi skiller lag når det gjelder hvor offensive vi kan være.

Det er lagt fram en rekke forslag med mål om å styrke beskyttelsen av barn. Og på tross av at også regjeringspartiene var med på den fantastiske formuleringen som jeg har lest to ganger, vil de ikke styrke politidistriktene for at de skal nå fristen for tilrettelagte avhør. De vil ikke styrke barnehusene, som foreslått. De vil ikke sikre ytterligere undersøkelser av barn i barnehusene. De vil ikke styrke overgrepsmottakene. Og de vil ikke styrke behandlingstilbudet for overgripere. Altså: På tross av at man står bak en fenomenal formulering, er det en rekke ting som regjeringspartiene her stemmer ned.

Vi står altså overfor et utrolig alvorlig samfunnsproblem, men regjeringspartiene viser ikke utålmodighet. De lener seg fornøyd tilbake og henviser til det arbeidet regjeringen allerede gjør. Det er ikke nok.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Vi er mange som bryr oss, og som ikke godtar at barn opplever vold og overgrep. Vold og overgrep i nære relasjoner er ikke en privatsak. Som politikere har vi et særskilt ansvar for saken som vi behandler i dag. Den omhandler de mest sårbare blant oss, de som trenger oss aller mest. Og hvis vi ikke er her for dem, kan jeg ikke skjønne hvorfor vi er her.

Til saken har Arbeiderpartiet fremmet forslag om en ny, konkret og forpliktende handlingsplan. For det helhetlige arbeidet er det synd at regjeringen ikke har fulgt opp med ny handlingsplan etter at den forrige gikk ut i fjor. Etter min mening bryter det med Fremskrittspartiets mange løfter om å prioritere offeromsorgen. De konkrete og forpliktende tiltakene i den forrige handlingsplanen har vært avgjørende for å sørge for at det jobbes godt og systematisk med å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner. Regjeringen skriver det så godt på sine egne nettsider. Handlingsplanen skiller seg fra mer generelle planer og meldinger og fra opptrappingsplanen. Den har konkrete tiltak som regjeringen blir vurdert etter ut fra statusrapporter.

Uten en handlingsplan blir man stående igjen med en visjon, et mål, et endepunkt uten holdepunktene, rettesnoren og garantien for at vi faktisk kommer dit vi skal. Det kan vi ikke godta. Det å investere i arbeidet er lønnsomt. Vold og overgrep koster samfunnet mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig, i tillegg til all menneskelig lidelse. Arbeidet bør intensiveres, ikke nedprioriteres.

I statsbudsjettet var forskjellene påfallende. Der regjeringen styrket feltet med 54 mill. kr sammenlignet med fjoråret, kom Arbeiderpartiet med en styrking på 718 mill. kr. Det sier noe om viljen til å bruke penger på forebygging og offeromsorg. Blant flere temaer velger regjeringen her å slå seg på brystet, lene seg tilbake og vise til opptrappingsplanen som av Barneombudet ble beskrevet som en problemskildring. Det synes jeg er påfallende skuffende. Det er lett å si at man synes det er forferdelig, si uff, skrive taler og leserbrev, men det hjelper ingen. Det som hjelper, er ressurser og konkrete tiltak. Derfor har Arbeiderpartiet fremmet forslag i dag.

Guro Angell Gimse (H) []: Overgrep på nett har blitt den nye kriminaliteten, og her må vi finne noen løsninger. Jeg har lyst til å fortelle dere om et besøk som justisfraksjonen til Høyre var på i går hos Trøndelag politidistrikt i Trondheim. Der møtte vi politiadvokat Marianne Heier, som har utviklet spennende, nye ideer om hvordan overgrep på nett bedre kan bekjempes. Hvert år er det ca. 1 000 trøndere som laster ned og deler bilder og film av seksuelle overgrep mot barn. Politiet i Trondheim monitorerer denne datatrafikken. De som holder på med dette, kan forvente seg et besøk på døren av politiet.

De har laget et risikovurderingssystem i Trondheim, der personer som vurderes å ha en høy risiko, som faktisk har tilgang til barn, og som man vurderer kan foreta et overgrep, straffeforfølges. Så er det de 70 pst. andre, som vurderes å være nybegynnere og i lav risikosone. De tilbys da oppfølging og hjelp i psykiatrien – et nytt og helt unikt behandlingsopplegg som St. Olavs hospital har utviklet på Brøset.

Det ene sporet blir et slags hurtigspor, hvor målet er tidlig intervensjon og økt oppdagelsesrisiko i saker som man normalt ikke hadde hatt kapasitet til å gå inn i. Her er politiet og psykiatrien i Trøndelag framoverlent og løsningsorientert innenfor en sakskategori som har et enormt omfang.

Forrige uke var hele justiskomiteen i London, og der møtte vi National Crime Agency, som fortalte om akkurat de samme problemene. Det er så mange over hele verden som driver og laster ned og deler bilder av barn som det utføres overgrep på, at det synes nesten uoverkommelig å bekjempe det.

Jeg tror at det er mange tiltak som må på plass for å greie å bekjempe dette, men jeg tror Trondheim er inne på noe. De som blir kontaktet av politiet i Trondheim, sier at de er veldig takknemlig for at de ble stanset – så lenge de har vært på et lavt nivå i aktiviteten sin.

Dette arbeidet, som har skutt fart, har skjedd under politireformen. Det er egne avdelinger som nå er opprettet for arbeid mot seksuelle overgrep. Det tenker jeg allerede har gitt en effekt som gjør at vi kan greie å bekjempe kriminalitet på en annen måte.

Kari Henriksen (A) []: Det er ingen tvil om at den planen regjeringa la fram, var underfinansiert. Den omfattet ikke alle grupper, og den var for lite forpliktende. Det var ikke det Stortinget ba om. Stortinget ville ha en plan som var offensiv, som hadde nok ressurser, og som pekte tydelig på hvem som hadde ansvar for tiltakene.

I dag kommer Arbeiderpartiet med et løst forslag. En av grunnene til at vi legger fram det forslaget, er at i den opprinnelige planen var heller ikke eldre og folk som var under det offentliges omsorg, med. Så mange som opptil 70 000 eldre utsettes for vold og overgrep, og de fleste voldshendelsene skjer hjemme og utføres av nære pårørende. Men også vold begått av ansatte i omsorgssektoren er en realitet. En undersøkelse fra Trøndelag ved forsker Wenche Malmedal ved NTNU viste at så mye som 87 pst. av de sykehjemsansatte selv oppga å ha forsømt, krenket eller begått overgrep mot eldre på institusjon.

Malmedal uttaler til Sykepleien at i et så stort omfang bør man diskutere om det kan klassifiseres som brudd på menneskerettighetene, og det var i 2014. Så disse tallene var klare da regjeringa leverte sin plan der de eksplisitt utelot eldre. Det er en forsømmelse. Det er også en forsømmelse at ikke regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti i dag velger å støtte forslaget fra Arbeiderpartiet.

Hva er realitetene? Realitetene er at en tredjedel av kommunene har handlingsplaner mot vold, og en fjerdedel av disse har inkludert eldre i sin handlingsplan. Det betyr at i Norge i dag er det rundt 35 kommuner som har konkrete planer for hvordan de kan forebygge vold mot eldre, hjelpe dem til å fortelle og skjerme dem fra fortsatte voldshandlinger og overgrep. Det er tall vi ikke kan være bekjent av i Norge i 2018. Nå er det snart ni år siden de første rapportene om vold mot eldre kom.

Regjeringa viser til at problemstillingen er beskrevet i bl.a. en stortingsmelding knyttet til mennesker med utviklingshemning. Det litt paradoksale der er at i den meldingen pekes det på handlingsplanen mot vold og overgrep, som regjeringa Stoltenberg la fram. Denne regjeringa vil altså nå ha slutt på handlingsplaner. De mener det er godt nok. De skryter av 800 mill. kr i satsing. Vel, på vårt område er det 5 mill. kr på Barne- og likestillingsdepartementets budsjett som er nye, friske penger til satsingen mot overgrep i 2017. Det holder ikke.

Presidenten: Fleire har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.