Stortinget - Møte tirsdag den 12. juni 2018

Dato: 12.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 388 S (2017–2018), jf. Dokument 8:199 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [12:22:26]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Hadia Tajik, Arild Grande, Lise Christoffersen, Eigil Knutsen, Arve Sigmundstad, Svein Roald Hansen og Siv Henriette Jacobsen om å forbedre allmenngjøringsordningen (Innst. 388 S (2017–2018), jf. Dokument 8:199 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke Arbeiderpartiet for engasjementet for å forbedre allmenngjøringsordningen. En allmenngjøringsordning for tariffavtaler er viktig i den faktiske situasjonen vi står i, for å få et mer velorganisert arbeidsliv, som er forutsetningen for et trygt familieliv.

Allmenngjøringsloven ble vedtatt av Stortinget i 1993, med ikrafttredelse 1. januar 1994. Det er en interessant flertallsmerknad i innstillinga, hvor alle medlemmene unntatt Arbeiderpartiet viser til at bakgrunnen for loven var konsekvensene for det norske arbeidsmarkedet som suverenitetsavståelsen gjennom inngåelsen av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS, medførte. Det er spesielt at Arbeiderpartiet ikke kan være med på en slik faktisk beskrivelse av forholdene.

Allmenngjøringsordningen ble først tatt i bruk i 2003, og i 2004 og i 2007 fikk vi de store utvidelsene av Den europeiske union, som gjorde at den ble mer aktuell på stadig flere områder. Det har vært en jevn økning i antall allmenngjøringsvedtak, og komiteen har merket seg at nye bransjer særlig de siste årene har fått allmengjort minstelønnen.

Det er en grunnleggende uenighet i komiteen mellom regjeringspartiene, som mener at allmenngjøringsordningen fungerer godt slik den er innrettet i dag, og opposisjonen, som ønsker forbedringer. Det er ingen generell minstelønn i Norge. Lønn avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som en del av den skriftlige arbeidsavtalen, og allmenngjøringsordningen underbygger behovet for ryddige forhold. Mindretallet – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – går inn for at det bør legges bedre til rette for allmenngjøring.

I mindretallsforslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, sier vi at det må bli enklere å ta i bruk forenklede dokumentasjonskrav, snu dokumentasjonskravet ved allerede vedtatte allmenngjøringsvedtak og utvide perioden for allmenngjøring. I behandlingen i komiteen vurderte Arbeiderpartiet det sikkert slik at dette forslaget ikke ville få flertall. Dermed fikk vi også forslag nr. 2, fra Arbeiderpartiet, hvor en ber om at regjeringa evaluerer allmenngjøringsordningen, noe jeg oppfatter som et subsidiært forslag til forslag nr. 1, som støttes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Dersom forslag nr. 1 ikke får flertall, vil Senterpartiet stemme subsidiært for forslag nr. 2, og siden det også har kommet et nytt forslag, fra Kristelig Folkeparti, vil jeg på vegne av Senterpartiet si at dersom heller ikke forslag nr. 2 får flertall, vil Senterpartiet støtte Kristelig Folkepartis forslag, som innebærer at en skal evaluere og så vurdere å fremme forslag.

Presidenten: Vil representanten ta opp det forslaget han refererte til?

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det vil representanten.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet har tatt initiativ til en opprydningsaksjon i norsk arbeidsliv der dette forslaget inngår. Vi ønsker et arbeidsliv med hele, faste stillinger. Vi ønsker skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Vi ønsker kort og godt et trygt og rettferdig arbeidsliv.

Med økt migrasjon øker også faren for at useriøse arbeidsgivere utnytter sårbar og utenlandsk arbeidskraft. Det kan bidra til å øke forskjellene i arbeidslivet, det kan svekke det organiserte arbeidslivet, det kan skape mer utrygghet for arbeidstakerne. Allmenngjøring er et viktig verktøy for å sikre verdige lønns- og arbeidsvilkår, men ordningen er ennå ikke perfekt, og utfordringene kan også endre seg i ulike bransjer og opp gjennom årene. Derfor burde regjeringen vært opptatt av å forbedre ordningen. Det er de dessverre ikke.

Vi får rapporter om at ordningen fører til forholdsvis mye byråkrati for fagforeningene, som må bruke mye av sin tid på å dokumentere behovet for å kunne fremme det overfor nemnda. Vi får også rapporter om at perioden som fastsettes – på to år – er veldig kort. Med en gang man får et område allmenngjort, må man umiddelbart, nærmest, gå i gang med å samle ny dokumentasjon for å forberede saken som kommer om to år. Derfor har vi fremmet forslag som vil kunne gjøre jobben for fagforeningene enklere, slik at de kan konsentrere seg om å gjøre jobben de skal gjøre overfor sine medlemmer, og at vi får forlenget perioden, slik at det gir større forutsigbarhet for arbeidstakerne, men også for arbeidsgiverne.

Vi har også hørt at det i enkelte bransjer går i retning av minstelønn for alle, og det er en utvikling vi ikke ønsker. Derfor mener vi at ordningen som sådan bør evalueres, og at den bør forbedres. Det er forslag som jeg ønsker kunne fått flertall, for det er faktisk forslag som også arbeidsgiversiden er opptatt av. Men regjeringen lytter åpenbart heller ikke i dette spørsmålet verken til arbeidsgiverne eller til arbeidstakerne, derfor ser det ut som det må presses igjennom av et flertall på Stortinget.

Jeg tar opp forslag 2, fra Arbeiderpartiet. Skulle verken det forslaget eller forslag nr. 1 få flertall, vil vi subsidiært stemme for forslaget fra Kristelig Folkeparti, som er levert inn som løst forslag. Jeg håper det kan få flertall, og at Stortinget nok en gang må gi regjeringen en instruks om å levere der regjeringen bare sitter og ser på.

Presidenten: Da har representanten Arild Grande tatt opp det forslaget han refererte til.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) []: Når det er behov for å sikre utenlandske arbeidstakere samme lønns- og arbeidsvilkår som norske, kan man ta i bruk allmenngjøring. Allmenngjøring brukes også for å hindre konkurransevridning som er til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, slik at de som utfører samme arbeid i Norge – utenlandske eller norske – skal ha samme vilkår. Og loven krever at dette dokumenteres.

Den norske modellen er for øvrig veldig ulik andre lands allmenngjøringsordninger, da vårt formål er å beskytte utenlandske arbeidstakere, mens man i andre land ønsker å sikre tariffmessige vilkår i det ordinære nasjonale arbeidsmarkedet. I Norge skal ordningen ikke brukes til å gi generell utbredelse av tariffavtaler, selv om ordningen stadig er blitt utvidet til å gjelde flere bransjer.

Det er Tariffnemnda som treffer vedtak om allmenngjøring, vanligvis etter at en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon krever det, men nemnda kan også på eget initiativ gjøre det hvis de mener at allmenne hensyn krever en slik regulering.

Allmenngjøring av tariffavtaler er et inngripende tiltak. Det er derfor viktig at faktagrunnlaget i slike saker er reelle og aktuelle. Det kreves ikke omfattende dokumentasjon, det er heller ikke særlig vanskelig, og per i dag finnes det ikke eksempler på at en sak har blitt avvist. Og som det står i lovens § 4, må det legges fram dokumentasjon som gir «grunn til å tro» at vilkårene er oppfylt – altså grunn til å tro, ikke at det er bevist.

I Norge jobber vi etter prinsippet om at lønnsdannelsen er partenes ansvar. Allmenngjøring fraviker til en viss grad fra dette, spesielt ettersom Tariffnemnda i særlige tilfeller kan fastsette andre lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av tariffavtalen.

Ifølge rapporten fra Samfunnsøkonomisk analyse i 2015 var det fra arbeidstakersiden i begynnelsen betydelig skepsis til allmenngjøring. Et av ankepunktene da var at allmenngjøring ville gi gratispassasjerer, og at organisasjonsgraden ville gå ned, likeledes at bransjevis lovfestet minstelønnsregulering kunne svekke tariffavtalens stilling. I lys av en del av de andre debattene vi har hatt i vår, kan man jo ikke se bort fra at arbeidstakersiden kanskje hadde rett i sin skepsis. Hvis allmenngjøringsordningen skal gjøres enda enklere, vare enda lenger og kanskje omfatte enda flere bransjer, hva er da vitsen med å ha vidtrekkende tariffavtaler gjennom et medlemskap i en fagforening? Da faller jo alle fordelene bort.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: SV meiner at allmenngjeringsordninga er ei god ordning der det er behov for henne. I dag er det for høge dokumentasjonskrav for å få føreslått ein tariff allmenngjord. Fagforeiningane har eit sterkt ønske om at dette skal verta lettare, då dokumentasjonskravet for sosial dumping er veldig vanskeleg.

Eg varslar subsidiær støtte til forslaget frå Arbeidarpartiet og til det lause forslaget frå Kristeleg Folkeparti.

Tore Storehaug (KrF) []: Etter utvidinga av EU- og EØS-området 1. mai 2004 fortona løns- og arbeidsvilkåra til arbeidsinnvandrarar seg som ei utfordring, innvandringa frå nye EU-land auka kraftig, og etter kvart blei det dokumentert at fleire innvandrarar tok imot løningar langt under minstesatsane i tariffavtalen. Dette førte til at fagbevegelsen fremja forslag om allmenngjering i fleire bransjar, og Tariffnemnda har gjort fleire allmenngjeringsvedtak sidan 2004.

Kristeleg Folkeparti meiner at allmenngjeringsinstituttet spelar ei viktig rolle for å motverke veldig låge løningar i dei bransjane der allmenngjering allereie er vedteken. Jobbmoglegheitene kan auke for lokal arbeidskraft som konkurrerer om jobbane mot arbeidsinnvandrarar som får høgare løn på grunn av allmenngjeringa. Men viss minstesatsane vert sette så høgt, kan dei òg ramme lokal arbeidskraft.

Allmenngjeringa kan òg trekkje opp kostnadsnivået for enkelte bedrifter. Allmenngjeringsinstituttet slik det fungerer i dag, har òg sine avgrensingar. Allmenngjering er i utgangspunktet eit mellombels grep, mens låglønskonkurransen frå innvandrarar truleg er av varig karakter. Allmenngjering er no i bruk i nokre bransjar, men det er mange arbeidsinnvandrarar med svært låge løningar òg i andre bransjar. I desse bransjane kan det i liten grad vere effektive verkemiddel som kan forhindre svært låg løn for desse gruppene.

Holden III-utvalet peikar på at det er nødvendig med ordningar for å motverke sosial dumping og låglønskonkurranse på område med betydeleg innvandring i lang tid framover. Utvalet anbefaler òg at myndigheitene og partane jamleg vurderer om allmenngjeringsordninga fungerer tilfredsstillande. Difor kjem Kristeleg Folkeparti til å fremje eit laust forslag, der

«Stortinget ber regjeringen om å legge frem en sak med evaluering av allmenngjøringsordningen og vurdere å fremme forslag til forbedringer i denne ordningen».

Presidenten: Da har representanten Tore Storehaug tatt opp det forslaget han refererte.

Margret Hagerup (H) []: Det er nesten sånn at hver gang en står på denne talerstolen, må en presisere at et samlet flertall på Stortinget er for at faste ansettelser skal være hovedregelen – det er nå en gang blitt sånn.

Allmenngjøringsordningen er et sentralt virkemiddel mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår, og det er viktig at denne ordningen fungerer effektivt. Partene i arbeidslivet har en nøkkelrolle i denne ordningen, bl.a. gjennom å fremme begjæringer om allmenngjøring der en anser at det er nødvendig. Det har blitt sagt at ni bransjer i dag er allmenngjort, og det er ingen eksempel på at Tariffnemnda har avvist å ta en begjæring til behandling på grunn av manglende dokumentasjon.

Så har det kommet forslag om at denne skal evalueres. Da må jeg si at allmenngjøringsloven ble evaluert i 2005. Allmenngjøringsordningen var også et av virkemidlene som ble vurdert i en større evaluering gjennomført av Fafo i 2011. I 2015 kom Samfunnsøkonomisk analyse med en rapport om virkninger av allmenngjorte tariffavtaler. Disse evalueringene og vurderingen av allmenngjøringsordningen viser at ordningen i all hovedsak virker etter sin hensikt. Forslag om å evaluere denne ordningen vil være å lete etter utfordringer som ennå ikke har vist seg. Det er ikke effektiv utnyttelse av departementene. Jeg synes heller ikke det er forsvarlig i disse tider når det kommer stadig nye forslag.

Evalueringer og vurderinger så langt viser at allmenngjøringsordningen i all hovedsak virker etter hensikten, og at ordningen fungerer. Ordningen ble sist vurdert i 2016, og vi kan ikke se at det har kommet nye forhold som gjør en ny evaluering nødvendig på dette tidspunktet. Jeg vil også påpeke at det er motstridende syn mellom partene rundt allmenngjøringsordningen. Derfor bør et ønske om evaluering av denne komme fra partene.

Statsråd Anniken Hauglie []: Dette forslaget tar til orde for å legge til rette for mer bruk av allmenngjøring. Det tar opp både dokumentasjonskravet, varigheten av og vilkår for å videreføre et allmenngjøringsvedtak.

Allmenngjøring er et viktig virkemiddel for å hindre forskjellsbehandling mellom norske og utenlandske arbeidstakere og for å legge til rette for rettferdig konkurranse. Samtidig er det et inngripende tiltak, fordi det fraviker det grunnleggende prinsippet i vår arbeidslivsmodell om at lønnsfastsettelsen er partenes domene. Derfor må det også være en viss terskel for å ta allmenngjøring i bruk, slik at det forbeholdes de tilfellene hvor det er nødvendig å gripe inn. Det er også grunnen til at et allmenngjøringsvedtak er tidsbegrenset. Det sikrer at det med jevne mellomrom gjøres en ny vurdering av behovet.

Når det gjelder dokumentasjonskravet, har det vært en gradvis utvikling – både i lovgivningen og i praksis – i retning av et mer lempelig dokumentasjonskrav. Jeg har vanskelig for å se at dokumentasjonskravet utgjør et hinder for å få gjennom velbegrunnede begjæringer. Dagens ordning med at vedtakene må vurderes på nytt hvert annet år, krever selvfølgelig en viss ressursbruk, både av den organisasjonen som fremmer saken, og av Tariffnemnda. Men dette er samtidig en viktig sikkerhetsventil som bidrar til at allmenngjøring treffer der den skal.

Allmenngjøringsordningen er et kompromiss mellom viktige hensyn: anstendige lønns- og arbeidsvilkår og like konkurranseforhold på den ene siden og respekt for partsautonomien hva gjelder lønnsfastsetting på den andre. Når vi ser på utviklingen i bruken av allmenngjøring og det omfanget av allmenngjorte bransjer vi har i dag, oppfatter jeg at det med gjeldende ordning er en rimelig balanse mellom disse hensynene.

Den forskningen som foreligger, viser dessuten at allmenngjøringsordningen i det store og hele fungerer etter intensjonen. Det er gjort flere evalueringer og gjennomganger av ordningen de siste årene som dokumenterer dette. Jeg mener at den forskningen og kunnskapen som allerede ligger der, bør være dekkende, og at det derfor ikke er behov for å gjøre endringer i ordningen nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Statsråden sa selv i sitt innlegg at allmenngjøring er et viktig grep for å unngå forskjellsbehandling når det gjelder lønns- og arbeidsbetingelser mellom norske og utenlandske arbeidstakere. Derfor mener vi at allmenngjøringsordningen jevnlig bør vurderes og evalueres, for å se om den er treffsikker nok, om den håndteres godt nok, og om den treffer de målene som en har politisk om å ha et ryddig og skikkelig arbeidsliv.

Nå har det gått fem år uten at regjeringen har gjort noen verdens ting med ordningen, og også nå stritter man imot. Men nå ser det ut til at det blir flertall i Stortinget for å tvinge igjennom at regjeringen gjennomfører en slik evaluering og vurderer å fremme forslag til forbedringer av denne ordningen.

Hvor raskt ser statsråden for seg at man kan levere på det oppdraget?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er ikke slik at man ikke har gjennomgått og evaluert denne ordningen; den ble gjennomgått og evaluert i 2005, i 2011 og i 2015. Det er jo relativt regelmessig, vil jeg si. Konklusjonen er at ordningen fungerer i all hovedsak etter intensjonen. Det er ikke spesielt vanskelig å gjennomføre allmenngjøring. Det krever ikke spesielt mye dokumentasjon fra den som ønsker å allmenngjøre, og det er heller ikke noen eksempler på at nemnda har avvist krav om begjæring, og det er også svært få eksempler på at nemnda ikke har videreført allmenngjøringsordningen der dette har vært oppe til ny vurdering. Så det er ikke slik at ordningen ikke fungerer. Og jeg mener virkelig at det er viktig at vi også passer på at det er en rimelig balanse, nettopp fordi det er en drastisk inngripen i partsautonomien når det gjelder lønnsdannelse og det som er selve grunnsteinen, og hjørnesteinen, i vår arbeidslivsmodell.

Nå ser det ut til at Stortinget kommer til å vedta en evaluering. Den skal vi selvfølgelig gjøre. Da må vi i så fall se hva evalueringen til slutt vil vise av eventuelle behov for tiltak, før vi kan legge fram en sak.

Arild Grande (A) []: Svaret fra statsråden avslører jo at det åpenbart er liten vilje til å høre hva partene faktisk sier om allmenngjøringsordningen, hvis man har den utstrakte dialogen som man hevder å ha. Vår kontakt med fagforeningene tilsier at man bruker svært mye tid på å dokumentere behovene, på å fremme saken – arbeid som man heller kunne brukt på å konsentrere seg om å jobbe for sine medlemmers muligheter. Men også fra arbeidsgiversiden hevdes det at ordningen er for lite forutsigbar, for lite transparent, og at den bør evalueres. Så når både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden slutter opp om at det bør gjennomgås og evalueres, kan ikke jeg forstå hvorfor regjeringen stritter så imot. Er ikke regjeringen bekymret for at økt migrasjon og økt press på norske lønns- og arbeidsvilkår vil kunne prege hele det norske arbeidslivet hvis vi ikke er mer framoverlent?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nå er det ni bransjer som er allmenngjort, og som i realiteten har allmenngjort minstelønn i dag, så det er jo ikke slik at det ikke er allmenngjorte områder i dag. Det er det i stor grad. Det har også vært et viktig virkemiddel nettopp for å forhindre sosial dumping og uverdige arbeidsforhold, særlig for dem som kommer til Norge.

Jeg mener fortsatt at vi har gode evalueringer i dag. De har også vært gjort regelmessig. Det viser at ordningen i all hovedsak fungerer. Jeg mener også at det er rimelig at man regelmessig må gjennomgå de allmenngjorte områdene for å se om det fortsatt treffer godt nok, og om det fortsatt er gyldig. Og det er – som jeg også nevnte i mitt forrige svar – i svært få tilfeller at nemnda ikke har videreført allmenngjøringen der det har vært allmenngjort.

Men nå skal vi gjøre en ny evaluering, og da må vi se hva man i den evalueringen kommer fram til, og hvilke tiltak man mener at man bør gjøre. Så får vi komme tilbake til Stortinget når evalueringen er gjort, og når man har fått en tilbakemelding på hva som eventuelt skal gjøres av endringer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Allmenngjøringsloven, som gir det lovmessige grunnlag for allmenngjøring av tariffavtaler, ble vedtatt med ikrafttredelse 1. januar 1994 – på samme tidspunkt som da vi fikk EØS-avtalen. De som så behovet for allmenngjøring, var forutseende, for det var en konsekvens av EØS-avtalen, som innebar en friest mulig bevegelse av arbeidskraft over grensene. Derfor er det interessant at den virkelighetsbeskrivelsen som jeg nå gir, er alle partier, unntatt Arbeiderpartiet, enig i, nemlig at det var det som var bakgrunnen for hele allmenngjøringsinstituttet, et institutt som var i konflikt med det som var den norske tradisjonen, for dette var mellom partene tidligere. Men så så en seg altså nødt til å innføre denne loven.

Er statsråden enig i den virkelighetsforståelsen – at det var EØS-avtalen som førte til at en måtte bryte det norske prinsippet og dermed få allmenngjøringsloven?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er åpenbart at EØS-utvidelsen var en viktig faktor i det arbeidet, for man regnet med at det ville komme arbeidsinnvandrere fra Europa. Det har det heldigvis også gjort. Norsk arbeidsliv har jo hatt et stort behov for den arbeidskraften som EU har kunnet tilby, og fri ferdsel over landegrensene har i all hovedsak vært positivt for norsk næringsliv. Sannsynligvis har vi sett at det har vært en del utfordringer med dette også. Allmenngjøringsordningen har fra norsk side vært ett virkemiddel for å redusere omfanget av det. Fra EUs side har nettopp utsendingsdirektivet, håndhevingsdirektivet og nå revidering av utsendingsdirektivet vært viktige EU-initiativ for å sikre likeverdige arbeidsforhold og for å forhindre utnyttelse av arbeidstakere og sosial dumping, særlig når det gjelder østeuropeere som har reist til vest, og hvor vi har sett at det har vært til dels dårlige arbeidsvilkår. Så kombinasjonen av det man har gjort fra norsk side og fra EUs side har bidratt til bedre arbeidsforhold for europeiske arbeidere.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi kan ha ulike meninger om hvorvidt EØS-avtalen har virket positivt eller negativt, men det som er kjernen her nå, er lønns- og arbeidsvilkårene for en rekke yrker i Norge. Statsråden sier at det var «en viktig faktor», men det er jo et faktum at allmenngjøringsloven tok til å gjelde 1. januar 1994, altså på akkurat det samme tidspunktet som EØS-avtalen.

Mitt spørsmål er: Hva annet enn EØS-avtalen gjorde at en nettopp på det tidspunktet vedtok en allmenngjøringslov, som var en ny tradisjon i Norge, som brøt med det som var tidligere? Hva annet la grunnlaget for nettopp å gjennomføre det fra 1. januar 1994?

Statsråd Anniken Hauglie []: I og med at det er en samlet komité – med unntak av Arbeiderpartiet – i innstillingen er det nesten fristende å spørre om representanten forveksler meg med en Arbeiderparti-representant. Mitt parti står bak den samme virkelighetsbeskrivelsen, at EØS-utvidelsen var en viktig faktor. Samtidig er det viktig å understreke at norsk arbeidsliv var den gangen – har vært det i flere år og kommer til å være det også framover – avhengig av arbeidsinnvandring, ikke bare fra Europa, men også fra land utenfor Europa. Og dersom vi skal kunne dekke norsk arbeidslivs behov for arbeidskraft, er det positivt at man har muligheten til det, bl.a. gjennom EØS-avtalen og gjennom andre ordninger, som også sikrer oss arbeidskraft fra land utenfor Europa, noe som bl.a. landbruket er avhengig av.

Men vi er også opptatt av at vi skal ha seriøse arbeidsvilkår. Allmenngjøringsordningen er ett virkemiddel. Samtidig er det et inngripende tiltak, nettopp fordi det griper inn i partenes autonomi på en måte som gjør at vi også skal være litt varsomme med å bruke det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg forveksler ikke statsråden med en Arbeiderparti-representant – jeg kan bare bekrefte at så galt er det ikke. Men det som var poenget, er at det er spesielt at det er komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, som påpeker dette. Derfor var det viktig for meg å få statsrådens utsagn fra talerstolen, at statsråden er enig med komiteens store flertall i at det nettopp var EØS-avtalen – som innebar en ny situasjon på arbeidsmarkedet i Norge – som gjorde at en måtte innføre allmenngjøringsloven, som altså var et brudd med den norske tradisjonen når det gjelder hvordan lønns- og arbeidsvilkår skulle behandles i Norge.

Statsråd Anniken Hauglie []: Samtidig er det kanskje viktig å minne om at denne saken ikke først og fremst handler om EØS-utvidelse, men om hvor lett det skal være å allmenngjøre, hvilke krav som skal ligge til grunn, og hva som skal til for å gjøre det. Jeg mener at man skal være varsom med det. I et land hvor vi er opptatt av at partene skal bestemme lønns- og arbeidsvilkår, betyr det nå at vi i realiteten har minstelønn i bransje etter bransje – ni bransjer er det nå. Det er viktig at man sikrer en god balanse, nettopp for å respektere partsautonomien.

Men jeg registrerer at Stortinget vil at man skal gjøre en ny evaluering, i tillegg til dem vi gjorde i 2005, i 2011 og i 2015. Det skal vi gjøre. Så må vi komme tilbake til Stortinget dersom det er behov for å gjøre ytterligere tiltak – det gjenstår å se – når en ny evaluering i så fall er gjennomført.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil følge opp det statsråden avsluttet med nå, nemlig å være varsom med å ta flere bransjer inn under allmenngjøringsloven. Representanten Grande var også inne på dette med de svake sidene ved en minstelønnsordning. Som vi som utgjør mindretallet – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – sier, vil det antakelig bli behov for mer allmenngjøring av minstelønn.

Det som er dilemmaet her, er at vi ikke ønsker å svekke partenes forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. Men når vi er i en situasjon hvor det er en grunnleggende ubalanse mellom dem som trenger arbeidsfolk, og det antall arbeidsfolk som er interessert i jobb, kommer fagorganisasjonene i et kraftig dilemma. Det er her fagorganisasjonene sjølsagt støtter at en bruker allmenngjøringsprinsippet for dermed å få en større makt i forhandlingene, slik at de mange som søker på de få jobbene, dermed står sterkere ved at man får allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår.

Representanten Søttar var også inne på dette og sa at allmenngjøring kunne føre til at det ikke var noen vits med tariffavtaler. Ja, det er enkelte som hevder det, men i fagforeningene er det nå som sagt en unison holdning til at i den faktiske situasjonen en står oppe i, må en bruke allmenngjøringsinstituttet.

Men det som er mitt poeng, er at vi er kommet i en situasjon hvor det er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, ikke minst i en rekke praktiske yrker som eksempelvis gjennomfører konsulentenes utredninger, og disse praktikerne står i en vanskeligere stilling i arbeidslivet i sine lønns- og arbeidsvilkårforhandlinger. Dermed må Stortinget korrigere noe. Men jeg vil understreke at sjøl om en her korrigerer med allmenngjøringsinstituttet, vet enhver praktiker som lever i hverdagen i norsk arbeidsliv, at det er utrolig mange muligheter til å unngå at vi får likeverdige forhold, fordi markedsubalansen gjør at vi får de store skjevhetene i inntekt. Jeg hadde behov for å presisere det: den klare sammenhengen mellom ubalansen, allmenngjøringsinstituttet og de dilemmaene som vi står i.

Senterpartiet ønsker mer allmenngjøring. Det er et nødvendig tiltak når vi nå har gjennomført denne ulykksalige EØS-avtalen som innebærer friest mulig bevegelse av arbeidskraft mellom land som har svært forskjellige forhold, både med hensyn til lønn og arbeidsledighet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Allmenngjøringsloven er viktig, og det er viktig med allmenngjøring innenfor ulike bransjer i den situasjonen norsk arbeidsliv står i – situasjonen i mange praktiske yrker. Men det var ikke en ønsket situasjon at en kom dit at en skulle få en ny tradisjon i Norge og bruke nye virkemidler som en ikke hadde brukt tidligere. Det var en ren konsekvens av at Norge inngikk EØS-avtalen og underkastet oss EUs regler og prinsipper for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Derfor er det, som også representanten Lundteigen viste til i stad, interessant – og jeg vil si også gledelig – at en i hvert fall har en tydelig erkjennelse fra et bredt flertall i komiteen, som sier:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at bakgrunnen for loven var konsekvensene for det norske arbeidsmarkedet som suverenitetsavståelsen gjennom inngåelsen av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) medførte.»

Jeg må si det er litt overraskende at ikke også Arbeiderpartiet kan være med på en slik erkjennelse.

Den 11. august i fjor skrev Leif Sande, som for øvrig tidvis møter som vararepresentant på Stortinget og har møtt i arbeids- og sosialkomiteen, følgende på sin blogg:

«EØS avtalen åpner som kjent for fri flyt av arbeidskraft, og vil vi unngå at det fører til sosial dumping må vi ha på plass reguleringer som demmer opp for at det kommer folk hit for å jobbe med lavere lønn. Slike ordninger hadde vi før EØS, men disse måtte endres på grunn av avtalen.»

Det er nettopp det vi er underlagt – både det at vi er blitt del av et system der vi er underlagt fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft, og at norsk lov, bl.a. norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning, er underlagt EUs beslutninger i Norge – som gjør at vi er i den situasjonen vi er i nå, der det er behov for å utvide allmenngjøring også på nye områder. Det er også behov for å forenkle dokumentasjonskrav og for å få allmenngjøring innenfor nye bransjer på grunn av den praktiske virkeligheten som en står oppe i, i Norge.

Men selvsagt hadde det vært fornuftig om flertallet på Stortinget hadde vært villig til å gå i en annen retning, i stedet for at en skal ha et arbeidsliv i Norge der dette er nødvendig. Det er gjennom å bidra til å regulere arbeidsinnvandring fra EØS-området, og det er å gjøre endringer i EØS-avtalen og få norske regler i førersetet igjen.

Arild Grande (A) []: Bare for å rydde opp i det som noen åpenbart tror de har en sak gående på, nemlig synet på EØS-avtalen: Det kan være grunnlag for å minne om selve representantforslaget som ligger til grunn, hvor vi som har fremmet forslaget, selv skriver:

«Muligheten for å allmenngjøre tariffavtaler ble innført i forbindelse med Norges tilslutning til EØS i 1994, ut fra bekymring for effektene arbeidsinnvandring ville kunne ha på det norske arbeidsmarkedet. Det gikk imidlertid over ti år før loven ble benyttet for første gang. Dette skjedde i 2004, samme år som ytterligere ti land ble medlemmer av EU.»

Så de som prøver å lage en sak ut av noe som ikke er en sak, kan bare slå seg helt til ro: Selvfølgelig var den erkjennelsen av hvordan EØS-avtalen, men også innlemmelsen av flere nye land i EU, kunne påvirke det norske arbeidslivet, helt åpenbart grunnlaget for at man innførte allmenngjøringsinstituttet.

Men så er det det som står i den merknaden som egentlig flertallspartiene må svare for hvorfor de står inne i, nemlig at det ligger som premiss at man har gjennomført en suverenitetsavståelse til EU på arbeidslivsområdet. Det mener vi er et feil premiss, og det er derfor vi ikke står inne i den merknaden.

For øvrig er det ikke slik at det at man ikke står inne i en merknad, nødvendigvis betyr at man er direkte uenig, men det er vi når det gjelder det grunnleggende premisset her, om at man i arbeidslivsspørsmål skal ha overført noe som helst suverenitet til EU.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel