Stortinget - Møte tirsdag den 12. juni 2018

Dato: 12.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 375 S (2017–2018), jf. Dokument 8:206 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 7 [14:53:44]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Per Olaf Lundteigen, Sigbjørn Gjelsvik, Sandra Borch, Ole André Myhrvold, Liv Signe Navarsete og Siv Mossleth om å sikra fortrinnsretten for hamnearbeidarane (Innst. 375 S (2017–2018), jf. Dokument 8:206 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [] (ordfører for saken): Takk til Senterpartiet for at det reiser en svært viktig sak for norsk arbeidsliv generelt og for havnearbeiderne spesielt. Den gjelder hvordan Norge skal sikre at ILO-konvensjon I37 om havnearbeidernes rettigheter, som ble ratifisert av Norge i 1974, faktisk er gjennomført i Norge. Takk også til komiteen for godt samarbeid under behandlingen av saken, som startet med høring 7. mai, der både arbeidsgiver- og arbeidstakersida var representert.

Konvensjonen stiller noen formelle krav til landene som har ratifisert den. Den gjelder arbeidere som har havnearbeid som sitt viktigste inntektsgrunnlag. Landene skal definere de to begrepene «havnearbeider» og «havnearbeid». De definerte havnearbeiderne skal sikres fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig. Det skal opprettes og løpende ajourføres registre over alle definerte kategorier av havnearbeidere. Disse havnearbeiderne har fortrinnsrett til havnearbeid. Til gjengjeld plikter havnearbeiderne å være disponible for slikt arbeid. Videre pålegger konvensjonen de ratifiserende landene å sørge for at utvikling og effektivisering av havnene skal skje gjennom trepartssamarbeid mellom ansatte, arbeidsgivere og myndigheter.

De ratifiserende landene pålegges dessuten å iverksette bestemmelsene i konvensjonen gjennom lov eller forskrift, med noen unntak. Lov eller forskrift er ikke nødvendig dersom konvensjonens bestemmelser er gjennomført på annen måte, enten gjennom tariffavtaler, voldgiftskjennelser eller nasjonal praksis.

Fra norsk side valgte man, etter anbefaling fra Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge, å gjennomføre ILO 137 ved å la arbeidet i norske havner reguleres gjennom to avtaler mellom Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk og Transport: Rammeavtalen og Sør- og Nord-Norge-avtalen. Fortrinnsretten framgikk av Rammeavtalen. Definisjon av havnearbeider skjedde i praksis ved at de som var registrert eller ansatt ved administrasjonskontorene for losse- og lastearbeidere i havnene, var omfattet av definisjonen. Etter den såkalte Holship-dommen i Høyesterett ble de tidligere avtalene erstattet av en ny havne- og terminaloverenskomst i september 2017. De tidligere avtalene utløp l. april i år. Den nye overenskomsten gjelder både offentlige og private havner og omfatter både havneterminaloperatører og losse- og lastekontorene.

Så langt er alle enige. Uenigheten gjelder om ILO 137 nå kan anses gjennomført i Norge. Komiteens flertall sier ja, mindretallet sier nei, statsråden sier vet ikke.

Jeg benytter anledningen til å ta opp de forslag Arbeiderpartiet står bak, sammen med SV og Senterpartiet, og vil begrunne dem i et senere innlegg. Vi vil også stemme for forslag nr. 3, fra Senterpartiet og SV, som i realiteten er det samme som vårt felles forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Først takk til saksordføreren for sedvanlig ryddig og godt arbeid.

Fortrinnsretten i ILO-konvensjon 137 kom på en tid da havnearbeiderne var løsarbeidere uten sikkerhet for fast eller regelmessig arbeid og inntekt. Konvensjonen skulle sikre stabile lønns- og arbeidsvilkår og åpner for to måter å gjøre dette på. Hovedregelen er at havnearbeidere skal sikres fast eller regelmessig sysselsetting, minimumsperioder med sysselsetting eller minimumsinntekt. Dette ligner på det som er hovedregelen i norsk arbeidsliv, nemlig fast ansettelse i hel stilling. Det er den ene måten å oppfylle konvensjonen på, i tråd med norsk arbeidsmiljølov og tariffavtaler. Den andre måten er en registreringsordning hvor man blir tilkalt ved skipsanløp. Dette bryter egentlig med hovedregelen i norsk arbeidsliv og minner mer om innleie.

Det som er litt spesielt, er at det er knapt en uke siden vi debatterte innleie, og et flertall, inkludert forslagstillerne i denne saken, vedtok sterke begrensninger for innleie i andre bransjer. I denne saken virker det motsatt.

I Drammen havn, som danner bakgrunn for denne saken, var det seks registrerte fast ansatte havnearbeidere på laste- og lossekontoret som brukte inntil 90 midlertidige arbeidstakere for å løse oppdragene. Skulle vi gå tilbake og definere registreringsordningen som den eneste ordningen som oppfyller konvensjonen, ville det ikke bare økt bruken av innleie, men også undergravd havne- og terminaloverenskomsten mellom NTF og NHO Logistikk og Transport – en overenskomst som i større grad sikrer hele, faste stillinger.

I forslaget fra Senterpartiet vises det til at det ikke er noen henvisning til ILO-konvensjon 137 i den nye havne- og terminaloverenskomsten. Det var det for øvrig heller ikke i de andre overenskomstene, og det er fordi det er staten som er adressat for ILO-konvensjonen, og staten som har sagt at når partene gjennom tariffavtaler har ordnet dette, er dette godt nok for å oppfylle ILO-konvensjonen. Det pussige er jo at dersom man gjør ILO-konvensjonen til en inkorporert del av tariffavtalen, flyttes også makt til de internasjonale organisasjonene, og tariffpartnerne taper selvråderett over egne forhandlinger. Som vi antakeligvis vil se i neste sak på dagsordenen, er ikke akkurat Senterpartiet en tilhenger av det.

Det er ikke EØS-avtalen som er problemet i denne saken. Fortrinnsretten ga en monopollignende situasjon som svekket effektiviteten i verdikjeden og ga økte kostnader for havnebrukerne og for lokalt næringsliv i distriktene. Og jeg synes faktisk det er underlig at Senterpartiet ønsker å gjøre det dyrere å opprettholde arbeidsplasser i distriktene. Vi mener at havnearbeidernes interesser best ivaretas av at det finnes produksjon og arbeidsplasser langs hele kysten.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Senterpartiet har sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti konkludert med at norske havnearbeidere i dag ikke er ivaretatt på en tilstrekkelig måte, og mener at Norge ikke forholder seg til forpliktelsene vi har gjennom å ha tilsluttet oss ILO-konvensjon 137. Det problematiseres at norske havnearbeidere ikke sikres tilstrekkelig arbeid gjennom fortrinnsrett gjennom lov eller forskrift, og at de inngåtte tariffavtalene mellom partene for ansatte i havnene ikke nevner ILO-konvensjon 137 eller fortrinnsrett spesielt lenger.

I departementets svarbrev til komiteen har statsråden uttrykt at de er i gang med å se på hvordan norske havner i dag er organisert, og hvilken praksis som foreligger, opp mot avtalen som er inngått mellom partene i arbeidslivet, og konvensjonen. Det er ryddig. Likevel er det klart at Høyesterett allerede har sett på flere forhold, deriblant forpliktelsene i ILO-konvensjon 137 ved bruk av fortrinnsretten for havnearbeidere opp mot EØS-avtalen, Grunnloven og etableringsretten.

I innstillingen har regjeringspartiene henvist til en avsagt høyesterettsdom, den såkalte Holship-dommen, fra desember 2016. I den kommer det klart frem at Høyesterett mente at fortrinnsretten favoriserte administrasjonskontorenes ansatte, og på denne måten fortrengte andre aktørers tilgang til markedet. Likevel konkluderte Høyesterett der med at ILO-konvensjon 137 kan oppfylles på andre måter enn gjennom bruk av særskilt fortrinnsrett.

Å ønske at fagorganiserte skal skjermes fra konkurranse, er kanskje ikke nye toner fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, men at de på samme tid i realiteten applauderer løsarbeiderorganiseringen havnearbeidere i stor grad jobber under, er mildt sagt overraskende. Fremskrittspartiet er ikke en tilhenger av monopoler, slik en fortrinnsrett her vil gi, og vi er heller ikke tilhengere av å støtte at enkelte bransjer skal basere sin drift på innleie og midlertidige ansettelser, og jeg er overrasket over at det er ønsket fra opposisjonen her i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Bakgrunnen for saken er Høyesteretts beslutning om at reglene i tariffavtalen om fortrinnsrett for laste- og lossearbeid for en gruppe arbeidstakere utgjorde en ulovlig restriksjon på retten til fri etablering som følger av EØS-avtalens artikkel 31. Det er kjernen i det som var utgangspunktet for det hele.

Vi legger merke til at flertallet bevisst argumenterer for at gjeninnføring av fortrinnsrett for havnearbeidere vil være svært utfordrende, da denne fortrinnsretten vil måtte stå tilbake for EØS-avtalen ved motstrid med EØS-forpliktelsene. Men, som Senterpartiet og SV skriver i innstillinga, vi lar oss ikke vippe av pinnen av slike argumenter, men forstår godt hvorfor flertallet gjør det. For Senterpartiet og SV er det viktig at norske tariffavtaler, norsk arbeidslivslovgivning og ILOs konvensjoner skal ha forrang framfor EU-retten.

Disse forholdene er grundig vurdert i ILO-konvensjonen. I både artikkel 1, 2, 3 og 4 er det presisert hva vi snakker om. Jeg har lyst å sitere fra artikkel 5 i ILO-konvensjon 137:

«For å sikre de størst mulige sosiale fordeler ved nye metoder for godsbehandling, skal det være vedkommende lands politikk å oppmuntre til samarbeid mellom arbeidsgivere eller deres organisasjoner på den ene siden, og arbeidstakerorganisasjonene på den andre, om bedring av effektiviteten i havnearbeidet, med deltaking, når det passer, fra vedkommende myndigheters side.»

Under artikkel 7 står det:

«Reglene i denne konvensjon skal gjøres gjeldende gjennom nasjonale lover eller forskrifter, i den utstrekning de ikke er gjort gjeldende gjennom tariffavtaler, voldgiftskjennelser eller på annen måte som er i samsvar med nasjonal praksis.»

Dette er også forslagsstillernes forståelse av situasjonen.

I statsrådens brev av 30. april 2018 sier hun:

«På denne bakgrunn har partene signalisert at myndighetene nå må vurdere om forpliktelsene etter ILO-konvensjonen er oppfylt.»

En er altså ikke, fra statsrådens side, enig i det som komiteens flertall, regjeringspartiene, sier, at dette er greit.

Kjernen i dette for Senterpartiets del er våre forslag, og jeg vil nå ta opp forslag nr. 3, som vi har fremmet sammen med SV, hvor det står:

«Stortinget ber regjeringa leggje fram forslag til endringar i lov eller forskrift for å realisera hamnearbeidarar sin fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon 137.»

Det er det sentrale i dette spørsmålet.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte.

Tore Storehaug (KrF) []: I denne saka tek forslagsstillarane til orde for at vi skal sikre hamnearbeidarar fortrinnsrett gjennom lov eller forskrift. Etter å ha lese høyringsutsegnene i saka, og ut frå det som blei sagt av dei som var på høyringa i komiteen, blir det veldig tydeleg at det her er ulikt syn mellom arbeidstakarsida og arbeidsgjevarsida på om ILO-konvensjon 137 kan bli sett på som gjennomført i Noreg eller ikkje. Det er ei oppfatning som ein òg ser deler salen i to.

Høyringsutsegnene viser òg til at det kan vere tenleg å finne andre verkemiddel enn fortrinnsrett når ein skal regulere feltet, bl.a. av omsyn til EØS-avtalen og tolkinga av ILO-konvensjonen. Eg merka meg òg at statsråden i hennar svarbrev til komiteen har varsla at Arbeids- og sosialdepartementet vil ha ein gjennomgang av Noregs konvensjonsforpliktingar og sjå om dei kan etterlevast og korleis dei skal etterlevast, og om dei kan bli betrakta som innførte no når tariffavtaler ikkje lenger gjev fortrinnsrett. Kristeleg Folkeparti meiner det er mest ryddig å vente på ei slik vurdering og kjem difor til å stemme for innstillinga og mot forslaga som ligg i denne saka.

Statsråd Anniken Hauglie []: Hovedregelen i det norske arbeidslivet er faste, hele stillinger. Dette gjelder naturligvis også for havnearbeiderne. Havnearbeidere er fullt ut omfattet av de samme rettighetene i arbeidslivet som alle andre arbeidstakere. Slik bør det også være.

For havnearbeiderne har det ikke alltid vært slik. Før var det vanlig at havnearbeid stort sett ble utført av de såkalte løsarbeiderne. Det var dette ILO-konvensjon 137 om havnearbeid tok sikte på å gjøre noe med i 1973, altså for 45 år siden. Konvensjonen skulle bidra til å bedre arbeidstakernes situasjon gjennom fast sysselsetting og stabile inntekter så langt det var mulig. Det skulle derfor opprettes registre over havnearbeiderne, og disse havnearbeiderne skulle ha fortrinnsrett til havnearbeid.

Tidligere var det de tariffavtalene som regulerer arbeidet i norske havner, som også regulerte fortrinnsretten for havnearbeiderne. Fortrinnsretten har blitt gjennomført ved at havnearbeiderne har vært ansatt i administrasjonskontoret for losse- og lastearbeid, og selskaper som skal ha utført losse- og lastearbeid, har vært forpliktet til å kjøpe disse tjenestene fra administrasjonskontoret.

I september 2017 inngikk partene en ny overenskomst – Havne- og terminaloverenskomsten. Partene er her enige om at terminalarbeid i hovedsak skal utføres av terminalarbeidere og baseres på faste heltidsstillinger, uten at overenskomsten nevner fortrinnsretten eller ILO 137. Det har medført at det har blitt stilt spørsmål om hvorvidt forpliktelsene etter ILO-konvensjonen fortsatt er oppfylt.

Konvensjonen skal først og fremst gjennomføres i tariffavtaler eller praksis mellom arbeidslivets parter. I den grad dette er gjort, legger ikke konvensjonen opp til lovgivning. Staten skal altså regulere dette i den grad konvensjonen ikke er oppfylt på andre måter.

Som jeg opplyste i mitt brev til Stortinget i mai, har vi startet et arbeid med å vurdere gjennomføringen av ILO 137 i den nye situasjonen hvor overenskomsten ikke omhandler fortrinnsretten eller konvensjonen direkte. Vi tar sikte på å gjennomføre vurderingen i løpet av høsten 2018.

Så kan det være ulike måter å gjennomføre konvensjonen på, ikke bare slik det har vært gjort tidligere, eller gjennom lovgivning. Men det er for tidlig å konkludere i dette spørsmålet uten en grundig vurdering først.

Hvis det er behov for endringer i regelverket, vil regjeringen naturligvis følge opp dette på helt vanlig måte. Partene vil selvfølgelig også bli involvert i dette arbeidet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg regner med at det er tett kontakt mellom Arbeids- og sosialdepartementet og flertallet i komiteen når merknader skrives i de enkelte sakene. Flertallet i komiteen sier i merknader at de anser ILO-konvensjon 137 for gjennomført i praksis gjennom den nye havneoverenskomsten. Statsråden sier i sitt brev til komiteen det motsatte, at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller ILO-konvensjon 137. Hvem har rett, komiteens flertall eller statsråden?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er riktig at det ikke lenger nevnes i tariffavtalene. I de nye tariffavtalene nevnes ikke fortrinnsretten eksplisitt. Det er fortsatt fullt mulig å mene at konvensjonsforpliktelsene er oppfylt likevel, men da må de være oppfylt på en annen måte enn gjennom tariffavtalene, som de helt eksplisitt gjorde før. Jeg merker meg at flere av høringsinstansene – de som har vært på høring her – har uttalt det samme.

Fra regjeringens side og fra min side er det imidlertid for tidlig å konkludere med om konvensjonen er oppfylt på en annen måte. Det er det vi nå skal utrede og se nærmere på, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer i lov, hvis det er nødvendig. Men det er flere måter å gjennomføre konvensjonen på. Tariffavtalene er én måte å gjøre det på. Det gjør man ikke lenger, fordi tariffavtalene er endret. Lov er en annen måte. Det er det vi nå skal sette i gang et arbeid med for å vurdere nærmere.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg takker for svaret. Det var for så vidt oppklarende.

Mitt andre spørsmål gjelder: Uavhengig av høyesterettsdommen i Holship-saken var i praksis fortrinnsretten allerede tilsidesatt i havner der det praktiseres såkalt eksklusiv rett. Mener statsråden at det er i samsvar med Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon 137?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det må nesten være tariffavtalens eiere som passer på at tariffavtalen følges. Hvis det er slik at tariffavtalen og fortrinnsrett ikke har blitt fulgt, er dette nesten et spørsmål som eierne av tariffavtalen, altså partene som har inngått den, i så fall må håndtere. Men som jeg sa i mitt forrige svar, er det slik at det er mange måter å oppfylle konvensjonen på. Tariffavtalen er én måte å gjøre det på, gjennom lovgivning er en annen måte å gjøre det på. Jeg merker meg at mange mener at konvensjonen allerede er ivaretatt gjennom eksisterende lovgivning. Det er det vi nå skal vurdere nærmere, og i den grad det er behov for endringer, vil vi selvfølgelig gjennomføre de endringene.

Lise Christoffersen (A) []: I forbindelse med tariffoppgjøret 2016 tok partene initiativ overfor departementet når det gjaldt spørsmålet om ILO-konvensjon 137 fortsatt kan anses gjennomført i Norge. Ett av spørsmålene de tok opp, var nettopp spørsmålet om eksklusiv rett, og regjeringa rapporterte til ILO så seint som i 2017. Er spørsmålet om eksklusiv rett og forholdet til fortrinnsrett etter ILO-konvensjon 137 en del av de problemstillingene som reises i Norges rapport til ILO i 2017?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg klarer ikke å ta helt på stående fot hva som står i den rapporten, så det må jeg i så fall komme tilbake til. Men det som er viktig i den saken vi nå behandler, er å vurdere om ILO-konvensjon 137 er korrekt implementert eller ikke, og det er det vi nå skal utrede. Det er flere måter å gjøre det på. Lov og forskrift er én ting, avtaleverk er noe annet. Men vi skal nå gjøre grundig utredningsarbeid først – det er vi forpliktet til å gjøre – og så må vi da komme tilbake til Stortinget dersom det er behov for endringer eller ikke. Det er det for tidlig å si noe om nå.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Tidligere tariffavtale ble i Høyesterett dømt til å være i strid med EØS-avtalens frie etableringsrett, altså artikkel 31. Det er et veldig klart eksempel på at EØS-avtalen overstyrer norske tariffavtaler, noe som Gro Harlem Brundtland den gangen debatten raste i 1993, på det mest bestemte sa at ikke kom til å skje. Det er en sterk utvikling vi nå ser.

Den nye overenskomsten mellom partene etter høyesterettsdommen har ingen referanse til ILO, samtidig som Norge er forpliktet til ILO-konvensjon 137, og det er mange år fram i tid før en kan fri seg fra det.

Statsråden sier at når en ikke har tariffavtaler, er lov en annen måte, og det framgår jo av artikkel 7 i ILO-konvensjonen. Jeg forstår statsråden slik at statsråden seriøst vil vurdere en egen lov, som dermed kan erstatte tariffavtalen og sikre fortrinnsretten. Er det korrekt?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er en kjensgjerning at internasjonale avtaler kan trumfe. Sånn er det jo. Men hvorvidt man skal ha en ny lov eller endre loven, er det for tidlig å si noe om. Det gjenstår å se om konvensjonens intensjon er godt nok ivaretatt på andre måter. Jeg merker meg at mange mener det. Noe av intensjonen i konvensjonen er bl.a. at man skal ha faste stillinger. Det har man allerede i dag i arbeidsmiljøloven. Det andre er at man også skal ha et eget register over alle yrkeskategoriene. Det kan man vel langt på vei også si at man allerede har i dag. Og så er det fortrinnsretten som gjenstår, og der er det for så vidt et poeng i tariffavtalen om at det fortrinnsvis skal være de som jobber på havna, som også skal laste og losse.

Men vi må komme tilbake til dette. Vi må gjøre et utredningsarbeid, og så får vi se hvilke tiltak som eventuelt må gjøres.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Administrasjonskontorene ved havnene, som gir laste- og lossearbeiderne fortrinnsrett, har sikret både effektivitet og lavest mulig kostnader for næringslivet. Det har vært en praktisk ordning, og det har gjort at det har vært en balanse mellom interessene. Så har vi altså da ILO-konvensjonens klare formuleringer. Jeg kan referere nok en gang til artikkel 7:

«Reglene i denne konvensjon skal gjøres gjeldende gjennom nasjonale lover eller forskrifter, i den utstrekning de ikke er gjort gjeldende gjennom tariffavtaler, voldgiftskjennelser eller på annen måte som er i samsvar med nasjonal praksis.»

Spørsmålet er på nytt: Dersom en ikke har tariffavtale som sikrer det, dersom en ikke ønsker å ha lov og forskrift, hvilke andre måter er det da mulig å gjennomføre det på, slik at en sikrer ILO-konvensjonens intensjon?

Statsråd Anniken Hauglie []: Spørsmålet er bl.a. om eksisterende lovverk dekker intensjonen i konvensjonen. Det er det vi nå skal gå igjennom og se: Kan vi anse ILO-konvensjon 137 ivaretatt med det vi har fra før, nå som tariffavtalen ikke nevner dette eksplisitt, eller er det behov for nye eller ytterligere endringer? Det er det vi nå skal se på, så det er for tidlig å si noe om det nå. Det må jeg nesten få lov til å komme tilbake til når vi har gjort denne utredningen. Kanskje må man gjøre noe, kanskje ikke, men det er for tidlig å si noe om.

Så vil jeg bare understreke: Det er slik at det er en rekke EU-land som også har ratifisert ILO-konvensjon 137, som organiserer havna si på en annen måte, og hvor da åpenbart EØS-regelverket ikke er til hinder for å oppfylle ILO-konvensjon 137.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Kven som skal lossa og lasta skipa når dei ligg til hamn, handlar om meir enn kva for stillingskode folk skal ha når dei er på jobb. Det handlar om å sikra kompetanse ved hamna, føreseielegheit i lossearbeidet og gode løns- og arbeidsvilkår for dei som gjer jobben.

I Noreg implementerte me ILO-konvensjon 137 gjennom å tariffesta hamnearbeidaranes fortrinnsrett med losse- og lastearbeid. Når skipa låg til kai, var det norske hamnearbeidarar som først vart tilbode vaktene. Losse- og lastekontora tok hand om hamnearbeidaranes behov for faste tilsetjingar og la opp skifta slik at alle var sikra føreseieleg inntekt, samtidig som dei gav hamnebrukarane den arbeidskrafta dei trengde, når dei trengde ho.

LO og Transportarbeidarforbundet viser allereie til fleire tilfelle av sosial dumping og hyppigare bruk av deltid, altså stikk i strid med ILO-konvensjonen. Korleis meiner regjeringspartia at Noreg innfrir krava til ILO-konvensjon 137? Eg spør fordi statsråden skriv sjølv at det ikkje lenger ligg føre ein avtale mellom partane som oppfyller forpliktingane i ILO-konvensjonen.

Dersom det er eit mål for regjeringa å følgje internasjonale forpliktingar, vil det vera interessant å høyra kva for tiltak dei vil setja i verk for å sikra hamnearbeidarane fast eller regelmessig sysselsetjing. Viss kvar hamnebrukar skal stilla med nødvendig personell når oppdragsmengda varierer og er uføreseieleg, vil det i beste fall enda med små deltidsstillingar. Det er mogleg for losse- og lastekontora å sjå heile aktiviteten på hamna under eitt og alltid sikra så mange hamnearbeidarar som trengst på jobb, og også sikra hamnearbeidarane fast løn. Difor er det viktig for SV at fortrinnsretten for etablerte hamnearbeidarar vert gjeninnført.

Eg tilrår forslaga som SV står bak.

Margret Hagerup (H) []: Den gangen ILO-konvensjon 137 ble vedtatt, i 1973, hadde den som hovedformål å sikre havnearbeiderne fast losse- og lastearbeid samt stabil inntekt. Nye losse- og lasteteknikker og økende grad av mekanisering og automatisering hadde avløst mange av de tradisjonelle arbeidsoperasjonene og redusert behovet for havnearbeidere. Norge sluttet seg til konvensjonen før den første arbeidsmiljøloven ble innført, og før det velregulerte arbeidslivet vi er vant med i dag. Det er snart 50 år siden.

I dag – i 2018 – er det fremdeles viktig å sikre gode, trygge og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår, også for havnearbeidere. Men med innføringen av arbeidsmiljøloven og kravet til faste stillinger, i tillegg til senere tariffavtaler hvor fast stilling er et mål, har havnearbeiderne fått vesentlig bedre kår. Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor Senterpartiet ønsker seg tilbake til ei tid med løsarbeidersamfunn og en 50 år gammel løsning, som er mildt sagt utdatert.

Høyesterett har allerede slått fast at ILO 137 kan oppfylles på andre måter enn ved lov og forskrift, bl.a. gjennom oppfyllelse av konvensjonens formål og tilbud om faste stillinger. Faste stillinger er nettopp det tariffavtalen mellom partene, Havne- og terminaloverenskomsten, legger opp til. Avtalen inneholdt ikke et ord om fortrinnsrett. Likevel var altså LO i utgangspunktet fornøyd med avtalen.

Det er fullt mulig å sikre havnearbeiderne trygghet for både arbeid og inntekt uten en rigid fortrinnsrett. Hva fortrinnsrett kan medføre i praksis, har vi allerede sett eksempler på. I Holship-saken, som er nevnt en rekke ganger nå, gjaldt det Drammen havn, hvor klubblederen for Transportarbeiderforbundet også var daglig leder av havnekontoret. Dette medførte at fagforeningen hadde full kontroll over arbeidet i havnen. Det var seks faste ansatte som dreiv med losse- og lastearbeid, og 50–90 tilkallingsvikarer. Dette er direkte i strid med det bærende prinsippet i arbeidsmiljøloven om at fast ansettelse skal være hovedregelen.

Det framstår ganske paradoksalt med tanke på debatten vi hadde i denne salen i forrige uke. Da var Arbeiderpartiet og Senterpartiet blant de fremste våpendragerne for å bekjempe innleie. I denne saken har de sammen med fagbevegelsen snudd alt på hodet og støtter nå en ordning hvor en av konsekvensene er nettopp økt innleie. Jeg sliter litt med å se prinsippet.

Hovedformålet med ILO-konvensjon 137 er oppfylt i Norge, bl.a. gjennom tariffavtaler og rett til faste stillinger i arbeidsmiljøloven. Som en følge av at det ikke lenger foreligger en avtale som oppfyller forpliktelsene, er regjeringen i gang med å vurdere saken. Arbeidslivets parter er informert, og en tar sikte på å gjennomføre en slik vurdering i løpet av høsten 2018. Ved behov for endringer vil regjeringen følge opp dette på vanlig måte og involvere partene i arbeidslivet. Fortrinnsrett er derimot ikke en god løsning for noen av partene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Formålet med ILO-konvensjon 137 var nettopp at en skulle gå fra det som var et løsarbeidersamfunn, til faste ansettelser og stabil inntekt. Jeg merker meg representanter fra regjeringspartiene som nærmest viser en rørende omtanke for havnearbeiderne, og vil bidra til ordnede forhold. Vel, da er det jo interessant å merke seg at det er de samme havnearbeiderne og deres organisasjoner som var særdeles uenige i at fortrinnsretten skulle fjernes, og som førte kampen til Høyesterett.

De samme organisasjonene viser også til hva som er situasjonen nå, etter at fortrinnsretten har forsvunnet. En er på full vei tilbake i retning av et løsarbeidersamfunn, der sjøfolk under bekvemmelighetsflagg i større grad utfører arbeid i norske havner, der det blir større innslag av sosial dumping, og der det blir utstrakt bruk av deltid.

Det haster med å gjennomføre endringer. Havnearbeidernes fortrinnsrett til lasting og lossing, og den ordningen en hadde med administrasjonskontor, fungerte godt og bidro til at en hadde fleksible løsninger. Det var ikke en monopolordning det var snakk om, det var snakk om en fortrinnsrett. I situasjoner der en ikke hadde registrerte havnearbeidere til å utføre arbeidet, kunne en eksempelvis gjøre avtale om at mannskap på skip utførte arbeidet.

Flertallet i Høyesterett dømte eksisterende ordning for ulovlig, og viste til fulle at EØS står over norsk lov og ILO-konvensjon 137. Men det betyr ikke nødvendigvis at fortrinnsretten ikke kan gjennomføres i Norge av den grunn, men spørsmålet er hvordan det skal gjøres. Vi er forpliktet gjennom ILO-konvensjon 137, når fortrinnsretten ikke er inne i avtaleverket lenger, til å gjennomføre den gjennom lov eller forskrift. Derfor er det viktig – slik en bl.a. fra Transportarbeiderforbundet har tatt til orde for – at Stortinget går inn og tar ansvar og sikrer fortrinnsretten gjennom lov og forskrift, at vi gjennom det arbeidet også må få en klar definisjon av hva som er havnearbeidere, og at det arbeidet blir prioritert og får framdrift.

Lise Christoffersen (A) []: I debatten er det brukt uttrykk som: «kom på en tid da», «snart 50 år siden», skulle vi brukt kun registrerte, «fortrinnsrett er (…) ikke en god løsning». La meg bare minne om at ILO-konvensjon 137 gjelder i Norge. Vi har ratifisert den. Det er ikke opp til oss å definere og skalte og valte med den som vi vil. La det være klart og tydelig for alle: Arbeiderpartiet kommer alltid til å stå på arbeidstakernes side i kampen mot sosial dumping. ILO-konvensjon 137 er ratifisert av Norge. Under Stortingets høring kom det klart til uttrykk at det er uenighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersida om hvorvidt konvensjonen etter Holship-dommen og opphevelsen av de tidligere tariffavtalene faktisk kan anses oppfylt. Arbeiderpartiet støtter arbeidstakersidas syn i saken. Grunnen til det er åpenbar, den bør ikke overraske noen: Det finnes ikke lenger noen definisjon av «havnearbeider» og «havnearbeid». Det var tidligere definert gjennom tariffavtaler, som nå er erstattet av en overenskomst uten slike definisjoner. Det finnes ikke lenger et register over havnearbeidere, slik det tidligere var definert gjennom administrasjonskontorene. Det finnes ikke lenger en fortrinnsrett for havnearbeidere, siden det ikke er definert hvem som er omfattet av betegnelsen «havnearbeider», og hva som er havnearbeid.

Det som er litt overraskende, er det manglende samsvaret mellom regjeringspartienes standpunkt og statsrådens svar til komiteen. Når regjeringspartiene eksplisitt sier i innstillinga at Norges forpliktelser må anses å være oppfylt, og henviser til den nye havneoverenskomsten, slik arbeidsgiversida gjorde under høringen, står det i ganske skarp kontrast til statsrådens brev til komiteen, der hun sier følgende:

«Som en følge av at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon 137, er regjeringen i gang med å vurdere saken.»

Det bekreftet for så vidt statsråden også i replikkordskiftet for litt siden. Arbeiderpartiet vil at ILO-konvensjon 137 skal etterleves. Det burde vært opplagt at vi skal etterleve en konvensjon vi selv har ratifisert.

Flertallet bør også realitetsorientere seg. Vi snakker ikke om faste, hele stillinger satt opp mot et løsarbeidersystem. Det er kommet inn 147 rapporter som viser at sjøfolk brukes til lossing og lasting, i strid med konvensjonens bokstav og i strid med krav i internasjonale avtaler om at sjøfolk som tillates å utføre slikt arbeid, skal ha overtidsbetalt.

Når det gjelder Holship-dommen: Høyesterett og EFTA-domstolen har ikke sagt at fortrinnsrett er i strid med EØS-retten. Det de har sagt, er at måten den var gjennomført på i Norge, var i strid med EØS-retten, så da får vi finne en annen måte. Akkurat det synet fikk også Arbeiderpartiets arbeids- og sosialfraksjon faktisk bekreftet i forrige periode, under et besøk hos ESA, som ga uttrykk for akkurat det samme.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Kristian Tonning Riise (H) []: Det er flere forhold i denne saken som er oppsiktsvekkende. Forslagene er i sum et stort steg vekk fra den ansvarlige linjen i politikken som Arbeiderpartiet historisk har sikret et flertall for.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kjemper nå for en ny fortrinnsrett for havnearbeiderne. At Senterpartiet og SV ikke bryr seg nevneverdig om EØS-avtalen, forholdet til Norges viktigste marked eller norske arbeidsplasser, er kanskje ikke mer enn forventet. Men det er grunn til å spørre seg hvordan Arbeiderpartiet kan være med på disse forslagene. Det kunne også vært interessant å høre på hvilken måte de tenker at bestemmelsen om fortrinnsrett for havnearbeidere kan gjennomføres i lov eller forskrift slik at den ikke er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett etter artikkel 31. Dette spørsmålet ble, som representanten Christoffersen nevnte, stilt flere ganger under høringen, men det kom ingen veldig gode svar.

Eller er det sånn at Arbeiderpartiet egentlig håper at forslagene ikke skal få flertall, så EØS-avtalen ikke blir satt i spill? Uavhengig av det står det m.a.o. helt åpent om Arbeiderpartiet er villig til å sette EØS-avtalen til side for å oppnå innlemmelsen av regler om fortrinnsrett for havnearbeidere i norsk lov eller forskrift.

Da havne- og terminaloverenskomsten ble inngått i 2017, uttalte LO-leder Hans-Christian Gabrielsen at han mente at problemene med EØS-avtalen var løsbare. Han sa også:

«På sikt tror jeg avtalen kan medføre flere havnearbeidere i Norge og det er derfor all grunn til å gratulere partene med avtalen.»

Dette var ordene til LO-lederen, som også er sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet. Det kunne vært interessant å få vite hvorfor Arbeiderpartiet nå har snudd og er imot en tariffavtale som tar sikte på å sikre faste stillinger for havnearbeidere, og som samtidig vil bekjempe omfattende innleie i bransjen.

Jeg forstår at havnearbeiderne ønsker seg forutsigbarhet for arbeid og inntekt, men som nevnt tidligere i dag, er det fullt mulig å sikre både faste stillinger og gode arbeids- og lønnsvilkår med den nye tariffavtalen uten fortrinnsrett. Det er derfor for meg helt ubegripelig at Arbeiderpartiet i fullt alvor er med på disse forslagene når de nå er kjent med konsekvensene. Høyre ser ingen grunn til å stemme for en fortrinnsrett fra en annen tid. Norsk arbeidsliv har endret seg betydelig siden 1970-tallet, og vi har nå et regelverk som også sikrer havnearbeiderne. Det er m.a.o. gode grunner til å hevde at Norges forpliktelser til å sikre havnearbeiderne gode og trygge arbeids- og lønnsvilkår må sies å være oppfylt. Fortrinnsrett løser ingen problemer. Det skaper kun nye, og derfor kommer vi til å stemme imot dette forslaget.

Lise Christoffersen (A) []: Bare kort: Arbeiderpartiet er et ansvarlig parti. Det har det alltid vært, og det kommer det fortsatt til å være. Vi setter ikke EØS-avtalen i spill ved å se etter måter å oppfylle våre internasjonale forpliktelser på som ikke kolliderer med EØS-retten. Talspersoner for ESA, EFTA-domstolen og Høyesterett har alle sagt at det finnes måter å gjennomføre den på som ikke er i strid med EØS-avtalens bestemmelser.

Arbeiderpartiet hadde et seminar i forrige uke hvor en av juristene som har jobbet for ESA i en årrekke, av norsk herkomst og som nå er tilbake i Norge, hadde en gjennomgang for stortingsgruppen vår om hvilke frihetsgrader vi har innenfor EØS-avtalen, for det ser ut som om den typen kunnskap er mangelvare i Norge. Han sa med rene ord at han mente at den jusen som var anvendt i Holiship-dommen, var feil. Det var også sju av Høyesteretts medlemmer som faktisk mente det, og LO har klaget dommen inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Vi vet foreløpig ikke om saken kommer til å bli tatt opp der eller ikke, men hvis den gjør det, skal det blir interessant å se hva Den europeiske menneskerettighetsdomstolen også kommer til.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden på bakgrunn av det siste innlegget, fra Tonning Riise, som på en måte sier at det er opp til Norge selv om vi skal oppfylle forpliktelsene våre etter internasjonale konvensjoner. Han mener at fortrinnsretten er gammeldags, så da skal vi på en måte bare hoppe bukk over at vi har ratifisert en konvensjon som fortsatt gjelder, og som gjelder minst fram til 2025. Da har jeg også lyst til å spørre statsråden, for hun skal sikkert opp og ha et avrundingsinnlegg: Mener statsråden at Norge er forpliktet av de internasjonale konvensjonene som vi faktisk har ratifisert, eller er det Tonning Riise som representerer Høyres syn på akkurat den saken?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Tonning Riise gikk på talerstolen og viste til uttalelser fra LO-lederen, som gratulerte havnearbeiderne med den nye avtalen. Ja, den nye avtalen innebar viktige forbedringer på en del områder, bl.a. at den ikke bare skulle gjelde for organiserte byggearbeidere, men at den også skulle gjelde for de delene av havnene som er skilt ut til private. Det ville være et stort framskritt i debatten dersom Høyre er enig i prinsippene som ligger til grunn der.

Men det som også er helt uomtvistelig i den nye avtalen, er at fortrinnsretten er fjernet, og at det skyldes EØS-avtalen.

Lederen i Transportarbeiderforbundet sa følgende til ABC Nyheter 21. september i fjor:

«EØS-avtalen tilsidesetter vår forrige avtale. Vi ønsket selvfølgelig en tariffavtale som gir fortrinnsrett for registrerte havnearbeidere.»

Han la til:

«Her er det en innblanding i den frie forhandlingsretten i Norge fra EØS.»

Vi lever på EUs nåde. Systemet vi har hatt tidligere, er vi blitt tvunget til å endre gjennom beslutningen som Høyesterett foretok. Så finnes det andre måter å gjennomføre ILO 137 og fortrinnsretten der på, og det er nettopp den bestillingen vi fra Senterpartiets side, sammen med noen andre partier i denne salen, ønsker å gi regjeringen.

Derfor vil jeg, til liks med forrige taler, representanten Christoffersen, utfordre statsråden på om det er representanten Tonning Riise som er representativ for flertallets syn om at fortrinnsretten er gammeldags, og at vi ikke skal oppfylle våre forpliktelser etter ILO 137, eller om det faktisk er slik at regjeringen fortsatt mener at Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter ILO-konvensjon 137, og at en jobber målrettet for det. I neste omgang er spørsmålet hvordan det skal gjøres.

Fra Senterpartiets side er det ingen tvil om hva som skal ha forrang. Senterpartiet er veldig tydelig på at den norske arbeidslovgivningen, norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner skal ha forrang foran EUs bestemmelser i Norge, i tråd med det som en enstemmig LO-kongress har vedtatt ved to anledninger. Hvis det til syvende og sist er det det står på, er det ingen tvil om hvor Senterpartiets forpliktelser ligger i denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Etter å ha hørt innleggene til Margret Hagerup og Kristian Tonning Riise forstår en jo godt hvor presset statsråden er av sine egne her i Stortinget – presset for å legge Norges forpliktelser i ILO-konvensjon 137 om fortrinnsrett til side. Det er jo det å følge opp konvensjoner som er den ansvarlige linjen.

Situasjonen vi står oppe i, er jo at EØS-partiene, da en inngikk EØS-avtalen, forsikret at avtalen ikke skulle påvirke norske tariffavtaler. Hadde det den gangen i 1992 vært avklart slik det nå er avklart, ville EØS-avtalen neppe fått de nødvendige stemmers overvekt, slik at den ble vedtatt.

En tidligere ILO-ansatt, en anerkjent ILO-medarbeider som jeg kjenner, sier at det er gjort en feil her, og at det er brukt feil jus. Likevel er det den jusen som er brukt, som har ført til at Høyesterett har satt til side tariffavtalen, noe som førte til at en måtte inngå en nest best tariffavtale fra transportarbeidernes side.

Det er interessant å se at forslag nr. 3, fra Senterpartiet og SV, bare har vår støtte. Det er overraskende at Arbeiderpartiet ikke kan støtte det forslaget for å realisere havnearbeidernes fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon 137.

Representanten Margret Hagerup sier at det er en rigid fortrinnsrett. Nei, den er ikke rigid. Det er en fin, balansert ordning i havnene for å sikre ordnede forhold. Senterpartiet går ikke inn for noen ordninger som gir økt innleie. Vi står fast på faste ansettelser, men hvis representanten Hagerup er i tvil om det, går Senterpartiet også inn for faste deltidsansettelser. Deltid er fast ansettelse på samme måte som heltid er fast ansettelse, og i dette spørsmålet er deltidsansettelser en naturlig konsekvens av de særegne forholdene som er.

Det spesielle er hvordan Høyres representanter her presser statsråden vekk fra forpliktelsene Norge har etter ILO-konvensjon 137. Jeg forstår de vanskeligheter denne saken skaper internt i Høyres gruppe.

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg vil først berolige representanten Lundteigen med at denne saken ikke medfører problemer i Høyres gruppe eller i regjeringsfraksjonen. Jeg vil også understreke at vi ikke lever på EUs nåde, heller ikke i denne saken. Flere land har implementert ILO 137 som EU-medlemmer, så det er fullt mulig å gjøre begge deler.

Flere har nevnt mitt svar til komiteen om at vi ikke lenger har tariffavtaler som gjør at vi oppfyller fortrinnsretten. Det er korrekt, for tariffavtalene er jo endret. Spørsmålet nå er derfor om ILO-konvensjonen er oppfylt på andre måter, eller ikke, og det er det vi skal se på. Det betyr at vi selvfølgelig skal holde inngåtte avtaler og følge internasjonale forpliktelser og konvensjoner. Så spørsmålet er ikke om vi skal gjøre det, spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det, og om det er behov for andre tiltak, eller ikke.

Det er ikke slik at norsk arbeidsliv er et lovtomt rom. Tvert imot er norsk arbeidsliv strengt regulert gjennom tariffavtaler, lover, forskrifter, direktiver og annet. Da er spørsmålet: Er det behov for ytterligere reguleringer i ytre lovgivning, eller er dagens lovgivning god nok til å ivareta ILO-konvensjon 137?

Det er også verdt å minne om at ILO-konvensjonen oppsto i en annen tid, før mye av den lovgivningen som vi i dag har. Den skulle nettopp ivareta de såkalte løsarbeidernes behov for faste stillinger og forutsigbarhet for lønn og inntekt, og det er i aller høyeste grad ivaretatt i annen lovgivning. Men vi skal nå gjøre et utredningsarbeid, og da skal vi se om det er behov for ytterligere lovgivning, eller om det vi allerede har i dag, dekker ILO-konvensjon 137 på en god nok måte.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg skal bare oppklare en misforståelse. Jeg sa i mitt første innlegg at Arbeiderpartiet også kommer til å stemme for forslag nr. 3 fra Senterpartiet og SV, og at vi anser det som tilnærmet identisk med vårt eget forslag nr. 1, som sier: «Stortinget ber regjeringen etter samarbeid med partene, legge frem forslag til endringer i lov eller forskrift (…)» osv. Forskjellen er at det står «etter samarbeid med partene» i vårt forslag nr. 1. Jeg vet ikke helt om det kanskje bare er en glipp at vi ikke har greid å skrive oss ordentlig sammen i komiteen, eller om det er fordi Senterpartiet er opptatt av å fortsette nynorsklinja som lå i det opprinnelige forslaget, og også vil ha dette vedtaket på nynorsk. Men vi er i hvert fall med på det, uansett hva som er begrunnelsen for at det nå står der.

Jeg er fornøyd med at statsråden slo fast at det ikke er Tonning-Riises syn på Norges forhold til internasjonale konvensjoner som gjelder. Statsråden sa at vi selvfølgelig skal følge de forpliktelsene som internasjonale konvensjoner pålegger oss når vi selv har både signert og ratifisert dem, og at diskusjonen nå framover kommer til å gå på hvordan det skal gjøres. Det betyr at selv om våre forslag blir nedstemt i salen her i dag, er ikke siste ord sagt i denne saken. Jeg nevnte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i stad, og til sjuende og sist skal også ILO selv ha et ord med i laget når vi rapporterer inn måten vi fortolker og gjennomfører internasjonale konvensjoner på. Og jeg vil bare nok engang understreke: Høyesterett sa ikke at fortrinnsretten var i strid med EØS-retten, det var måten fortrinnsretten var gjennomført på i Norge som var ansett å være i strid med EØS-retten.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråden kom opp her og sa at Norge ikke lever på EUs nåde. Jo visst gjør vi det. I flertallets merknader er det helt tydelig vist til hva også Høyesteretts flertall i Holship-saken sa:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»

Det betyr at det er EØS-reglene som har forkjørsrett.

Så mener vi at det er fullt mulig å finne løsninger for å ivareta fortrinnsretten i våre internasjonale forpliktelser, men det er altså EØS-forpliktelsene som har forkjørsrett. Og det var ikke en enstemmig høyesterett, det var et betydelig mindretall på 7 av 17 dommere som stemte imot den flertallsavgjørelsen som kom. Det var et dramatisk slag for norsk arbeidsliv, og derfor er det viktig at vi er på denne saken framover.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 7.

Forrige kapittel
Neste kapittel