Heidi Greni (Sp) [10:04:10] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for godt samarbeid i arbeidet med kommuneproposisjonen 2019. Vi har vært under sterkt tidspress siden tiden mellom framlegging av kommuneproposisjonen fra regjeringen til behandlingen av innstillingen i dag har vært grundig kort – altfor kort. Det har gjort arbeidet hektisk for alle sammen, ikke minst for komitésekretariatet, som har ansvar for å sy sammen merknader og forslag til en helhetlig innstilling. En stor takk for innsatsen til alle sammen.

Jeg mener at vi senere år bør få mer tid til behandling av kommuneproposisjonen, som jo er en av årets viktigste saker for oss. Vi skal gjennomføre høring, partiene skal behandle saken på skikkelig måte, og det skal være rom for å sjekke ut spørsmål som er viktige for saksbehandlingen. I år kom vel siste svar på spørsmål fra departementet samme dag som innstillingen ble avgitt. Slik bør det ikke være.

Kommuneproposisjonen legger viktige føringer for statsbudsjettet til høsten og gir kommunene og fylkeskommunene nødvendige signaler om hvilke rammer de kan legge til grunn for arbeidet med egne budsjetter. Kommuneproposisjonen er imidlertid mer enn dette. Den legger også føringer for hvordan regjeringen ser for seg forholdet mellom stat og kommunesektor framover. Innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen viser hvordan partiene svarer på dette.

Viktige områder, som prinsipielle vurderinger av vilkårene for lokaldemokratiet, forholdet mellom stat og kommunesektor, kommunereformen, regionreformen og utvikling av inntektssystemene for kommunene og fylkeskommunene, er behandlet.

Kommunalkomiteens innstilling viser at partiene har felles mål for kommunesektoren på mange områder, men også at det er klare forskjeller, og at det har betydning hvem som styrer. Dette gjelder både de økonomiske rammene kommunesektoren må arbeide innenfor, og de styringsrammene som settes mellom stat og kommunesektor.

Skillelinjene i politikken kommer ikke minst til uttrykk når vi ser på de ulike partienes holdninger til kommunesektorens rolle. Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og vil derfor spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Vi ønsker at folk skal ha mulighet til å bosette seg der de selv ønsker. Utvikling av kommunesektoren er viktig for å opprettholde spredt bosetting og variert næringsliv over hele landet. Dessverre deler ikke regjeringen disse målene, og deres politikk fører dessverre i feil retning.

Det er gjennomført store endringer i inntektssystemene for fylkeskommunene og kommunene i henholdsvis 2015 og 2017. Endringene har gitt store omfordelinger ved at områder med lavt folketall og store avstander har fått redusert sine inntekter i forhold til byer og folkerike deler av landet.

Omleggingen av inntektssystemet for fylkeskommunene gir f.eks. Oslo en vekst på 950 kr per innbygger etter full innfasing over fem år. Distriktsfylkene går i minus – Sogn og Fjordane med hele 2 427 kr per innbygger og Nordland med vel 1 000 kr.

Etter omleggingen av inntektssystemet for kommunene i 2017 tapte 239 kommuner på mellom 2 000 og 25 000 innbyggere, mens bare 51 kom ut i pluss. Alle kommuner med over 25 000 innbyggere var vinnere i denne endringen. Det er liten tvil om at det her er bevisst politikk bak hvor vi finner vinnerne og taperne.

Regjeringen foreslår ikke større endringer i inntektssystemet for 2019, men de endringene som varsles, går i samme lei, fra små til store og fra distrikt til sentrale områder.

Senterpartiet og SV foreslår en omlegging av inntektssystemet som gjeninnfører fullt basistilskudd og fjerner regjeringens opplegg til strukturkriterier som skiller mellom såkalte frivillige og ufrivillige små kommuner. Det mener vi er nødvendig for å følge opp vedtaket om å gi oss et inntektssystem som gir likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne, uavhengig av kommunestruktur. Dette er også Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti enig med oss i og burde ut fra det støttet forslaget – det mener iallfall jeg.

Regjeringen har gjennomført en revisjon av distriktsindeksen. Denne brukes både i beregningen av distriktstilskuddene og når Norge forhandler om virkeområde for distriktsstøtte med ESA. Regjeringen sier budsjettvirkningene for endringene først vil bli gjort gjeldende i 2020, men at ny indeks legges til grunn i reforhandlingene med ESA om differensiert arbeidsgiveravgift.

Forslaget til endringer av distriktsindeksen har vært på høring, men verken høringsnotatet eller uttalelser er lagt ut på departementets hjemmesider. KS’ høringsuttalelse er imidlertid gjort kjent. Den er svært kritisk og ber om at vektingen og valg av indikatorer vurderes ytterligere før distriktsindeksen fastsettes.

Senterpartiet fremmer, sammen med Arbeiderpartiet og SV, et forslag hvor regjeringen bes om å forelegge Stortinget forslag til endringer i distriktsindeksen før revidert indeks tas i bruk i inntektssystemet eller til andre formål, f.eks. som grunnlag for forhandlinger med ESA.

Det betyr at det ikke kan gis innspill til ESA basert på revidert distriktsindeks før den har vært lagt fram for Stortinget. Det burde etter min mening være opplagt, men er det tydeligvis ikke for den sittende regjeringen.

Regjeringen legger også opp til en omlegging av kriteriene for beregning av utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Det vises til at lettdrevne kommuner og fylker vil bli trukket noe mindre i utgiftsutjevningen, mens tungdrevne kommuner og fylker vil bli tilført noe mindre – igjen en omfordeling mellom periferi og sentrum. Det framgår tydelig av virkningseffektene vi har bedt om å få beregnet fra departementet. Ikke minst for fylkeskommunene er det en vesentlig omfordeling. Et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV – påpeker dette og sier det er uheldig og at disse partiene ikke støtter endringen. Det forutsetter jeg at departementet merker seg, og at vi derfor ikke finner dette forslaget igjen i statsbudsjettet til høsten.

Regjeringen legger opp til å justere neste års inntektsrammer med mellom 2,6 mrd. kr og 3,2 mrd. kr. Det gir en inntektsvekst på mellom 0,7 og 0,9 pst., noe som er vesentlig lavere enn tidligere år.

Innenfor veksten er 300 mill. kr begrunnet med øremerkede overføringer. Flere innbyggere og endringer i befolkningssammensetningen vil kreve 1,4 mrd. kr, økte pensjonsutgifter 650 mill. kr og i tillegg kommer inndekning av den nye bemanningsnormen for barnehagen. KS sier den er underfinansiert med ca. 450 mill. kr for 2019. Vi vet heller ikke om overføringen av ansvaret for utskrivingsklare pasienter innen rus og psykiatri er fullfinansiert.

Realiteten er at regjeringen legger opp til at kommunene skal løse sine oppgaver innenfor reduserte rammer. Bare gjennom de siste årenes omlegging av tilskuddet til tiltak for ressurskrevende brukere har kommunene fått en merkostnad på 700 mill. kr.

Fylkeskommunene tilbys et nulloppgjør. Rammeoverføringene foreslås økt i intervallet minus/pluss 100 mill. kr. Stortinget har nylig konkludert med at det trengs et løft for vedlikeholdet på fylkesveiene. Kommuneproposisjonen gir ikke rom for det.

Senterpartiet mener det er feil å sultefôre kommunesektoren. Det betyr rett og slett redusert velferd til innbyggerne. Nye krav til kommunene skal dekkes innenfor eksisterende rammer, og det går ut over andre sektorer. Siden omsorgssektoren er den største, er det gjerne de eldre som må betale, f.eks. for bemanningsnormen i barnehagen.

Senterpartiet foreslår å øke rammene i intervallet med 3–4 mrd. kr ut over regjeringens forslag. Innenfor denne økningen vil vi finne penger til et løft som gir fylkene muligheten til å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Stortinget gjorde høsten 2017 to tydelige vedtak hvor regjeringen pålegges å legge til grunn at eventuelle kommunesammenslåinger i denne stortingsperioden utelukkende skal bygge på frivillighet, og at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle tjenestetilbudet til innbyggerne, og ikke brukes som et element i videreføring av kommunereformen.

Jeg kan ikke se at regjeringen følger opp dette – verken når det gjelder inntektssystemet, eller når det gjelder kommunereformen.

Det fremmes to forslag om gjennomgang av inntektssystemet for kommunene i innstillingen. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber regjeringen nedsette et utvalg. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV tar også med konklusjonen i stortingsvedtaket fra 2017 og ber om at mandatet legger til grunn at inntektsfordelingen og utgiftsutjevningen skal gi likeverdig grunnlag for tjenester, uavhengig av kommunestruktur, og slik at avstandsulemper kompenseres.

Vi følger Stortingets forutsetninger som ble lagt for få måneder siden, hvor også Kristelig Folkeparti var med på å legge premissene for regjeringens politikk. Nå har Kristelig Folkeparti hoppet av flertallet, og dermed ryker muligheten til å sikre en rettferdig inntektsutvikling. Har partiet skiftet mening? Det kunne vært greit å vite – for oss på Stortinget, men først og fremst for folk og lokalpolitikere rundt om i landet.

Jeg vil også vise til at vi i kjølvannet av kommunereformen har fått en rekke grensejusteringssaker hvor det er forslag om at til dels store deler av en kommune skal overføres til en annen kommune. Dagens behandling av disse sakene er ikke tilfredsstillende. Derfor fremmer vi forslag om dette i dag.

Jeg tar til slutt opp de forslag som Senterpartiet er en del av.

Eirik Sivertsen (A) [10:19:27]: La meg få lov til å starte med å takke saksordføreren, både for et veldig godt arbeid med å komme fram til en innstilling og for et godt innlegg. Det er mulig å være veldig enig i mange av de betraktningene som er gjort der.

Kommunene er en bærebjelke i folkestyret og velferdssamfunnet. De fleste av innbyggerne i Norge bruker de kommunale og fylkeskommunale velferdstjenestene hver eneste dag. Barn går i barnehage og i skole. Ungdom tar videregående opplæring. Nybakte foreldre er på helsestasjonen. Eldre trenger en sykehjemsplass, og mange av dem trenger også omsorg i hjemmet.

Derfor setter Arbeiderpartiet en styrket kommuneøkonomi og økt satsing på gode skoler, trygg eldreomsorg og gode helsetjenester foran alle store skattekutt til dem som har mest fra før. Når vi ser at regjeringen styrer mot en lærerkrise i store deler av landet, mener vi det er feil oppskrift å avskilte de lærerne vi har. Da kreves det heller en satsing på å få flere lærere over hele landet.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Nøkkelen til den suksessen er at det er små forskjeller mellom folk. Det har ikke kommet av seg selv. Det er et resultat av en vilje gjennom mange år til å bruke politiske virkemidler for å utjevne urettferdige forskjeller mellom folk. En rett for alle til en likeverdig utdanning er en av de aller viktigste forutsetningene. Det at alle i Norge har muligheten til en gratis skole, og også en høyere utdanning, er faktisk en politisk prioritering. Vi har bygd en felles, offentlig skole, med tilpasset opplæring for den enkelte, gjennom mange år.

Barnehageløftet er et annet eksempel. Et offentlig tilbud med maksimalpriser sikrer likeverdige tilbud til barn over hele landet, er en god forberedelse til skolen og bidrar til å ruste barn for resten av livet. Regjeringen velger nå å innføre en bemanningsnorm og pålegger kommunene nye krav, uten å tilføre midler, og det en uke etter at vi lovfestet kravet om fullfinansiering av nye reformer.

Det finnes mange eksempler på hvordan vi har bygd dette velferdssamfunnet. Men det som kjennetegner løsningene, er at det er universelle tilbud, de er innenfor økonomisk rekkevidde for alle, og de er likeverdige uavhengig av hvor en bor i landet. Slike løsninger gir alle en mulighet til å realisere sine ambisjoner, sine drømmer og sine mål, og det er ikke bare forunt de få, dem som har mest fra før. Det er bra for den enkelte, og ikke minst er det bra for nasjonen – for vårt fellesskap.

Med politiske virkemidler og bruk av private og offentlige løsninger har vi lagt stein på stein i å skape et av verdens beste samfunn. Vi har brukt kommersielle interesser, vi har brukt marked, og ikke minst har vi brukt offentlige løsninger som virkemidler – alt etter hva som ga de beste løsningene for innbyggerne i landet.

Men her skiller Arbeiderpartiet lag med de tre høyrepartiene i regjering. I regjeringserklæringen er regjeringen veldig tydelig på at man ønsker å sikre like konkurransevilkår mellom offentlig og privat sektor – ikke fordi det nødvendigvis gir bedre tjenester til folk, men fordi målet er å få flere private inn på fellesskapets arena, slik regjeringen formulerer det.

Der andre partier har et mer pragmatisk forhold til private tilbydere innenfor det offentlige, gjør denne regjeringen det til en ideologisk sak. Markedet og det å legge til rette for kommersielle interesser er ikke et virkemiddel lenger, det er blitt et mål i seg selv. Det er om å gjøre å gjøre marked ut av flest mulig sektorer.

Samtidig vil ikke regjeringen forplikte seg til å styrke kommuneøkonomien for å videreutvikle det velferdstilbudet som har gitt grunnlaget for det gode samfunnet vi har. Det er ingen slike forpliktelser i regjeringsplattformen. I stedet ser vi en politikk der regjeringen strammer inn på mulighetene til f.eks. å bruke eiendomsskatt for å videreutvikle lokalsamfunnene. Regjeringen fortsetter på mantraet om at strukturelle endringer for å øke produktiviteten er veien å gå, men avklarer ikke på noen måte hvilke gevinster det faktisk vil gi for innbyggerne i de berørte kommunene.

Landet står overfor flere store utfordringer. Mange av dem berører i sterk grad kommunene, fordi det er i kommunene folk lever sine liv, det er kommunene som er den viktigste aktøren for å gi det dagligdagse tilbudet – det grunnleggende tilbudet som skole for alle, helsetjenester og trygg omsorg når en trenger det, er.

Da er ikke svaret en politikk som først og fremst betrakter velferdstjenester som en potensiell markedsplass. Da trenger vi en politikk som tar utgangspunkt i å videreutvikle og styrke fellesskapsløsninger for alle, en plan for å videreutvikle og vedlikeholde et av verdens beste samfunn.

Til det kreves det ressurser. Det krever penger, det krever folk, og det krever en infrastruktur. Etter å ha sett på regjeringens opplegg for kommuneøkonomien i 2018 og 2019 samlet er det ingen grunn til å være optimistisk på vegne av kommunene. Realveksten i kommunenes frie inntekter samlet for disse to årene er 0 pst. Det bekrefter også regjeringen på spørsmål fra Stortinget.

Kommunene står overfor store utfordringer og investeringsbehov. Regjeringen svarer med null vekst og strammer inn på mulighetene til å kreve inn eiendomsskatt. Etter at kommunene har betalt for kostnadsveksten de må betale, er det altså ingenting igjen til å øke kvaliteten på tjenestene.

Så kommer det et krav om effektivisering. Det er ikke noe nytt at kommunene effektiviserer. Kommunene snur og vender på hver eneste krone, de løser oppgavene på en bedre måte år for år. Men regjeringen har ingen ambisjoner om å styrke forutsetningene og vil ikke føre en politikk som vil bidra til bedre tjenester lokalt.

Et flertall på Stortinget er tydelig på at regjeringens opplegg er for stramt. Det må regjeringen ta konsekvensen av og legge mer penger på bordet i statsbudsjettet til høsten enn hva man nå signaliserer i kommuneproposisjonen.

I Arbeiderpartiet har vi større ambisjoner på vegne av kommunene enn hva regjeringen presenterer. Derfor styrker vi kommunesektorens inntekter med inntil 4 mrd. kr mer enn regjeringen. Det vil gi kommunene rom til bl.a. å satse på flere lærere og tidlig innsats i skolen, til å styrke bemanningen rundt de aller yngste i barnehagene og bygge ut eldreomsorgen med flere plasser og flere ansatte. Men det gjelder å gi rom for å gjøre lokale prioriteringer.

I februar la ekspertutvalget for nye oppgaver til fylkeskommunene fram sin anbefaling. Den rapporten har vært ute på høring, og vi har et godt grunnlag for overføring av oppgaver til fylkene.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er at de oppgavene som overføres, skal gi innbyggerne like gode eller bedre tjenester enn i dag, samlet sett. I tillegg er vi opptatt av å overføre oppgaver og myndighet som styrker fylkene som regionale utviklingsaktører. Vi skal legge til rette for å utnytte ressursene og fortrinnene i de ulike delene av landet bedre enn i dag, og legge til rette for at det kan skapes enda flere arbeidsplasser. Det er tross alt slik at de som sitter nærmest utfordringene, også oftest er de som har de beste løsningene.

Fylkeskommunene spiller allerede i dag en viktig rolle som tjenesteyter, samfunnsutvikler og planmyndighet, og som et bindeledd i forvaltningen. Ekspertutvalgets rapport har fått både støtte og kritiske merknader i høringene til de forslagene og vurderingene de har gjort.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi får en samlet politisk vurdering av forslagene, gjennomførbarheten og konsekvensene av dem. En slik vurdering må danne grunnlag for en prinsipiell avklaring av hvilke oppgaver og myndighet som kan overføres til fylkene, og hva som er eventuelle nødvendige behov for ytterligere utredninger, budsjettendringer eller eventuelle lovendringer, samt at vi får en tidshorisont for når den enkelte oppgave og/eller myndighet skal overføres.

Og når regjeringen, først med statsråd Sanner og nå med statsråd Mæland, hele veien sleper beina etter seg når det gjelder å fylle regionreformen med innhold, er ikke det godt nok. Vi får igjen øye på det som var Høyre og Fremskrittspartiets egentlige agenda: det å forsøke å avvikle fylkeskommunene og legge ned det regionale folkevalgte nivået. Denne regjeringen har altså ikke tatt inn over seg at den er en mindretallsregjering, og at flertallet i denne salen ønsker en annen politikk.

Derfor setter også Stortinget i dag ned foten og instruerer regjeringen om å legge fram en egen sak med en samlet vurdering til Stortinget, senest innen 15. oktober. Og med det utgangspunktet som ekspertutvalgets utredning og høringsrundene har vært, gis det et godt grunnlag for å gjøre den jobben. Stortingets tålmodighet med regjeringens uthaling er slutt.

Nå når fylkeskommunene de siste årene – på oppfordring fra regjeringen – har jobbet med nye grenser, må de også få en avklaring på hvilke oppgaver og myndighet de skal ha. Regionreformen må fylles med et innhold, hvis ikke er jo hele prosessen og hensikten med å dra nye fylkesgrenser bortkastet arbeid. Nå må også regjeringen levere på det stortingsflertallet ønsker.

Med dette tar jeg opp forslagene nr. 2 og 3, som bl.a. Arbeiderpartiet står bak.

Ove Trellevik (H) [10:34:35]: Det er brei oppslutning i Noreg om at kommunesektoren har ei viktig rolle i det norske velferdssamfunnet. Kommunane representerer både tenesteproduksjon og moglegheiter for innbyggjarane til å ta aktivt del i samfunnsutviklinga. Kommunane har spelt denne viktige rolla heilt sidan 1837, og nyleg vedtok me i denne salen ei ny kommunelov.

I dag handlar debatten om kommuneøkonomi og tenesteproduksjon. I valkampen i 2013 vart me minte på av opposisjonen at det ikkje var måte på kor gale det skulle gå om dei borgarlege partia vann valet i 2013. Me vann valet, me fekk ny regjering, heldigvis – heldigvis for Kommune-Noreg og innbyggjarane våre, for når me no ser fasiten, kva budsjett dei borgarlege partia har fått til, ser me eit heilt anna resultat ute i kommunane enn den beskrivinga som vart gjeven av opposisjonen.

Sjølv om replikkvekslinga var slik ho var i stad, er det slik at det har vore ein god inntektsvekst dei siste åra. Dei reelle frie inntektene per innbyggjar har med Erna Solberg i regjering vorte om lag dobbelt så høge som under Stoltenberg II-regjeringa. Sjølv om representanten frå Arbeidarpartiet i stad vektla kommuneøkonomien som heilskap, er det heilt riktig som min kollega Lønseth frå Høgre sa, at veksten har vore dobbelt så stor per innbyggjar – og det er jo det som er det rette å måla.

Kommuneopplegget som me i dag vedtek, legg til rette for at kommunane kan fortsetja sitt gode arbeid for innbyggjarane og gje solide tenester innan skule, eldreomsorg, rus og ikkje minst barnevern. Regjeringa legg opp til ein realvekst i kommunesektorens frie inntekter i 2019 på mellom 2,6 mrd. kr og 3,2 mrd. kr.

Det er underleg å høyra representanten Heidi Greni, der ho ynkar seg over at me tar frå distrikta og gjev til byane. Det er altså stikk motsett. Frie inntekter i byane er berre om lag halvparten av dei minste kommunane. Realveksten som kjem, svarar til ein vekst på ca. 0,7–0,9 pst. Dersom kommunanes demografikostnader i 2019 vert på om lag same størrelse som i 2018, vil veksten i dei frie inntektene kunna dekkja både demografi, auka pensjonskostnader og bindingar på veksten. I tillegg vil det òg verta rom for å styrkja tenestetilbodet utover det – og det før me tar eventuelle effektiviseringsomsyn.

Veksten i fylkeskommunanes frie inntekter må sjåast i samanheng med at fylkeskommunane forventar ein nedgang i demografiutgiftene, som følgje av endringar i befolkningas samansetjing. Her er sjølvsagt ikkje veksten lik.

Dei gode resultata me ser ute i kommunane, medfører at me får eit rekordlågt tal kommunar på ROBEK-lista. Då me overtok, sleit ca. 50 kommunar. No kan me anta at når året er omme, står det 13 stykke på denne lista.

Men det er ikkje berre i kommunane det går godt. Arbeidsmarknaden er betra, fleire får jobb i det private næringslivet, det er optimisme, og norsk økonomi er i betring. Det kjem av ei storstilt og flott omstilling i norsk næringsliv. Det betyr at det gode omstillingsarbeidet som kommunane har starta med, også må halda fram. Me må få best mogleg og mest mogleg tenester ut frå kvar einaste krone me brukar. Det er god grunn for mange kommunar til å fortsetta nabopraten om kommunesamanslåing. I 2017 trådde det nye inntektssystemet i kraft. Endringa gav eit godt og meir nøytralt og rettferdig inntektssystem, sjølv om det ikkje er perfekt. Det fekk fjerna nokre hinder for kommunesamanslåingar og er no meir nøytralt. Eit inntektssystem vil alltid måtta evaluerast og justerast, og Høgre ser fram til at det ved neste evaluering vert eit breitt samansett utval.

Mykje i denne kommuneproposisjonen har vorte omtalt. Eg er glad for at det er ein samla komité som ønskjer å forbetra ferjeavløysingsordninga. Då regjeringa overtok makta i 2013, var dette ei ordning som få hadde nytta seg av, fordi ho var dårleg. Då utvida regjeringa ho til å gjelda i 40 år, og no er planlegginga og engasjementet i fylkeskommunane stort. Men det er framleis nokre utfordringar knytte til finansiering, som Stortinget no ønskjer å forbetra. Det er mange som ivrar etter å ta i bruk ordninga for å erstatta ferje med bru eller tunnel. Langs kysten er mottoet: Det er betre med bompengar på bru i 40 år, enn bompengar til evig tid med ferje. Når bompengeprosjekta er nedbetalte, kjem dei ledige ressursane alle fylkeskommunane til gode, så dette er ei vinn-vinn-sak både for ferjefylka dei første åra og på sikt for alle andre fylke.

Eg må òg uttrykkja skepsis til representanten Grenis beskriving av fylkesvegsatsingane. Det er ei historisk satsing på samferdsel, med over 1 000 mrd. kr. Me har altså auka budsjettet med over 60 pst. sidan 2013, og i perioden 2014–2017 auka me løyvinga med 4,5 pst. til fylkeskommunane. I tillegg kjem tunnelsikring og skredsikring. I 2018 vert det nesten 2 mrd. kr på dette budsjettet. Så me er i god rute.

Eg ønskjer å ta opp det forslaget som me er med på.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:47:06]: Folks hverdag er avhengig av at deres kommune klarer å se alle og legge til rette for de utfordringer og behov den enkelte har. Kommunereformen er svært viktig om vi ønsker at alle lokalsamfunn skal overleve, og for å sikre likeverdige tjenester med høy kompetanse i hele landet.

En ekspertgruppe har gjennomgått øremerkede tilskudd i kommunesektoren, og det ble kartlagt 247 forskjellige tilskuddsordninger. Hele komiteen støtter opp om at en reduksjon i antall øremerkede tilskudd vil gi en mer hensiktsmessig forvaltning. Likevel opplever vi hyppige forslag fra opposisjonen om å øremerke nye områder. Innenfor de aller fleste områder kommer de med sterke føringer om at Stortinget må detaljstyre, satse, øremerke eller lovfeste. Å lese disse merknadene står i sterk kontrast til debatten vi hadde i denne sal om ny kommunelov.

Kommunene har de siste årene hatt en god økonomisk utvikling, noe mange tall og statistikk tydelig viser. Kommunebarometeret stadfester at kommunenes økonomi er den beste i moderne tid. Over 80 pst. av kommunene har hatt bedre driftsresultater i snitt de fire siste årene enn i den foregående fireårsperioden. Omtrent like mange har større buffer i driftsregnskapet.

I merknader i denne innstillingen forsøker Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å nedsnakke kommunenes økte handlingsrom, samtidig som de mener at trang økonomi må gå ut over skole, eldreomsorg og velferdstjenester. Velgerne bør merke seg disse partienes manglende evne til å prioritere de viktigste oppgavene. Samtidig er det rimelig trist å lese at de samme tre partiene ikke har konkrete planer om endringer. Deres svar på alle utfordringer er å være imot endringer og bevilge mer penger.

Kommunene har et betydelig effektiviseringspotensial, og dersom de hadde effektivisert bare med 0,5 pst., ville dette frigitt hele 1,2 mrd. kr i 2019. At mange kommuner driver gode tjenester uten eiendomsskatt, viser at kommunene har svært ulikt fokus på effektivisering og prioritering.

De gode driftsresultatene de siste årene har gjort at antallet kommuner i økonomisk ubalanse har gått kraftig ned. Det er nå et rekordlavt antall kommuner i ROBEK, og ved utgangen av året vil det trolig bare stå igjen 13 kommuner i registeret. Dette viser at kommunene både har gjort en god jobb, og at de har fått god drahjelp av det økonomiske opplegget vedtatt av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Netto driftsresultat i kommunesektoren samlet sett for 2017 anslås til 3,8 pst., noe som er over det anbefalte nivået fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Anbefalingen fra TBU er om lag 2 pst.

Investeringsnivået i kommunesektoren har vært høyt gjennom flere år, noe som er i tråd med nasjonale politiske mål. Staten har bl.a. gjennom investeringstilskudd og rentekompensasjon stimulert kommunene og fylkeskommunene til å øke sine investeringer.

Det legges til rette for et styrket samarbeid mellom staten og kommunesektoren om digitalisering, klart språk og andre tiltak som fremmer brukerorientering, innovasjon og effektivitet. Det er også etablert et samarbeid mellom KS, Difi og Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å fjerne tidstyver i kommunene.

Kommunenes viktigste ressurs er menneskene som jobber der. Kommunene må organisere sine tjenester på en måte som gjør dem attraktive som arbeidsplass, med flere heltidsstillinger, fast stilling, tilbud om etter- og videreutdanning og spennende fagmiljøer. Dette er og vil fortsatt være de minste kommunenes største utfordringer.

Første fase av kommunereformen er nå gjennomført, og arbeidet med ytterligere kommunesammenslåinger fortsetter. Fylkesmennene skal bidra til kommunesammenslåinger der dette er ønsket. Det er viktig med virkemidler for å videreføre kommunereformen.

Enkelte kommuner som slår seg sammen, får en reduksjon i den samlede verdien i inntektssystemet, noe som ikke er i tråd med intensjonen bak sammenslåingene. Fremskrittspartiet er derfor medforslagsstiller til et forslag som ber regjeringen sørge for at sammenslåtte kommuner som får tap på grunn av reduksjon i bosettingskriterier eller andre utilsiktede virkninger av inntektssystemet, blir kompensert for dette.

Regjeringen legger opp til at inntektssystemet skal evalueres og gjennomgås om lag hvert fjerde år. Fremskrittspartiet fremmer sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti derfor et forslag om at regjeringen nedsetter et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal gjennomgå inntektssystemet for kommunene.

Regjeringen varsler at de vil presentere et revidert inntektssystem for fylkeskommunene i kommuneproposisjonen for 2020. Fylkeskommunene og andre berørte parter vil få mulighet til å komme med innspill til dette.

Karin Andersen (SV) [10:58:18] (komiteens leder): Kommunene og fylkeskommunene holder på med noe av det viktigste for det fellesskapet og de lokalsamfunnene vi bor i. Derfor er det et verdivalg for SV at vi setter fellesskapet for de mange innbyggerne foran skattelette til de få og rikeste. Derfor prioriterer SV kommuneøkonomien høyest av alle partier, og det har vi gjort i alle år. Det er rett og slett fordi vi vet at dette fellesskapet er noe av det aller viktigste for å bygge et godt liv for enkeltmennesker, og for å sikre at vi sammen får det beste resultatet som samfunn. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr, det er manglende mot og evne til å prioritere det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, for det er det som tapper velferden – og truer den i framtida. Men det er sterke økonomiske interesser som mange er litt redde for.

Det er mange ting som går bra i Norge, men én ting som er faretruende nå, er at de økonomiske forskjellene øker, og vi ser det særlig blant barn. Vi ser det når vi ser på statistikken som legges fram i denne proposisjonen, på sosialhjelp. Hva gjør regjeringen med det? Ingenting – ikke i kommuneøkonomien, ikke ellers.

Det er grunn til å styrke kommuneøkonomien for de eldres skyld, for de utviklingshemmedes skyld, for barna som går i barnehagen, for dem som går på skolen, for at det skal være mulig å ha et godt kulturliv, og for at kommunen skal være en god samarbeidspartner for næringslivet – at de skal kunne gjør alle de tingene i et moderne samfunn som vi forventer. Hvis kommuneøkonomien er for svak, blir fellesskapet veikt og dårlig, og da er veien åpen for dem som ønsker å privatisere dette enda mer. For SV er det slik at velferdsoppgavene, som opplæring og omsorg, er vesensforskjellige fra forretningsdrift. De har sin begrunnelse i verdigrunnlaget, solidaritet, fellesskap og rettferdighet, og jakten på forretningsmessig resultat skal ikke være et mål i velferdstjenestene.

Jeg ser at regjeringen også skriver at den vil tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger. Det vil SV også. Derfor mener vi at skattebetalernes penger som er bevilget til f.eks. barnehage, barnevern eller skole, skal gå til nettopp det – ikke til forretningsmessig utbytte. Det skal heller ikke brukes anbud for å presse fram kutt i pensjoner og lønninger for velferdens helter – de som gjør disse viktige jobbene. De har ikke en krone for mye i lønn eller pensjon noen av dem.

Det er mange områder man kunne snakket om i forbindelse med denne kommuneøkonomien – og jeg skal ta opp noen få. Vi har fått tilbakemeldinger fra kommunene om at de sliter med de ressurskrevende tjenestene, særlig fordi de nå får ansvar for flere og flere veldig syke pasienter som skrives ut. På mange måter er dette tjenester som krever bemanning som et sykehjem og kompetanse som et sykehus. Regjeringen har kuttet i denne ordningen, og det er også gjort noen innstramminger administrativt som gjør at dette blir vanskelig. Dette er en ordning som må styrkes, for dette treffer veldig godt utgifter som ikke kan fanges opp av inntektssystemet ellers.

Brukerstyrt personlig assistent har vi fått mange tilbakemeldinger på at ikke fungerer. Dessverre har det blitt verre etter at Stortinget lovfestet det. Her må det nå gjøres endringer slik at det ikke blir forskjell på dette. Forskrifter må inn raskt, og ordningen bør over i folketrygden, for det er et hjelpemiddel.

Unge på sykehjem er fremdeles et problem. Mye av dette skyldes jo at kommunene ikke har de ressursene de skal ha. Det er fint at færre er i ROBEK, men mange av kommunene har kuttet voldsomt i noen av disse tjenestene – og kanskje særlig til dem som ikke har stemme til å snakke for seg sjøl.

Til videregående skole og fylkeskommunene: Her ser vi at det blir færre elever i mange distriktsfylker. Det betyr at elevene får et veldig, veldig smalt utdanningstilbud, kanskje bare allmennfag igjen, og kanskje noen av dem nesten ikke får det i det hele tatt og må flytte på hybel som 15-åring. Derfor foreslår SV at regjeringen må utrede en tilskuddsordning for å se på dette. Det er alvorlig at ungdommer i Distrikts-Norge ikke skal få et bredere videregående tilbud enn det de gjør nå. Og alle de morsomme linjene – kunst- og håndverk, musikk og alt dette – er det første som legges ned. Derfor fremmer vi forslag om det – og en rekke andre forslag i innstillingen – som jeg vil ta opp.

André N. Skjelstad (V) [11:09:57]: Jeg vil gi honnør til kommunalministeren, som har levert en kommuneproposisjon som så langt jeg har oppfattet, ikke har utløst massive diskusjoner. Det er lite diskusjon så langt fordi det presenteres en proposisjon med gode tall og positive utsikter for Kommune-Norge. For Venstre, som i sin tid også utenfor regjeringskontorene kjempet godt sammen med forrige regjering om en kommune- og regionreform, er det fint å registrere at det vies betydelig plass i proposisjonen.

Økonomien i Kommune-Norge er solid, og det legges opp til vekst i de frie inntektene i 2019. Men den positive rammen tegner likevel en situasjon i Kommune-Norge framover som vi er nødt til å ta inn over oss. Vi blir eldre og eldre og færre til å ta seg av oss, færre til å produsere og finansiere de tjenestene som kommunene skal levere til sine innbyggere. Små kommuner kommer i årene framover til å møte store utfordringer med å tilby de tjenestene som innbyggerne har rett og krav på.

Mange, men ikke mange nok, kommuner gjør en stor innsats i å svare på disse utfordringene. Kommune-Norge er i en stor endring. Vi har de siste årene sett sammenslåinger som vil føre til mer robuste kommuner, kommuner som vil være rustet til å ta på seg framtidens utfordringer. Kommune-Norge skal også ha spennende oppgaver framover. Men med generalistkommuner i tankene, skal en vite at når det gjelder alle de oppgavene som kommunene kunne og burde hatt, legger de mindre kommunene en form for begrensning. I større kommuner ville dette kunne være en mulighet til samtidig å ta større utfordringer enn de gjør i forhold til de små per i dag.

Tidligere kommunalminister Jan Tore Sanner gjorde en solid innsats i å få kommune- og regionreformen opp å gå. Med å understreke den store betydningen han har hatt for at reformen lyktes, gir det seg en mulighet til å framheve den nåværende kommunalministerens imponerende innsats i å fortsette jobben. Å slå sammen hundrevis av kulturer og titusenvis av innbyggere i Norge byr på noen krevende slag. Midt i det hele er det vanskelig å få øye på hva hensikten med dette i bunn og grunn er, med det som det da har vært fokusert på.

Kommunereformen er en god kommunereform og vil fortsette. Min drivkraft er ønsket om å gjøre kommunene bedre rustet til å ta vare på sine innbyggere framover, og det som da følger med. Derfor er det godt og riktig at regjeringen fortsetter med sine økonomiske incentiver. Jeg tror at vi framover vil få rapporter fra sammenslåtte kommuner om at dette egentlig går ganske bra. Naboene er kanskje ikke så ulike oss likevel, kanskje vi deler noe av det samme synet også når det gjelder drift av kommunene, hva som er best for innbyggerne, og kanskje det heller ikke er så ille at rådhuset ikke nødvendigvis ligger i nabolaget. Dette handler også om å få kommuner opp til en størrelse som gjør at hverdagen blir enklere, mer forutsigbar og ikke minst robust nok for innbyggerne. Hensikten med en kommune- og regionreform er sterkere regioner med økt lokalt selvstyre. Venstres drivkraft har hele tiden vært å gi innbyggerne mer makt til egne valg, men først må regionene bli store nok for oppgavene.

I februar fikk vi ekspertutvalgets anbefaling om desentralisering av statlige oppgaver. Hagen-utvalgets rapport er spennende lesning – spennende fordi man får et overblikk som umiddelbart får meg til å tenke på hvor stort potensial det er med hensyn til oppgaveoverføring. Og la det være klinkende klart: Venstre sto helt i front og kjempet gjennom en regionreform. Nettopp derfor trodde og tror vi også at det som Hagen-utvalget skisserer, det er de nye fylkeskommunene i stand til – å ta over betydelige oppgaver, mye mer betydelige enn ved en eventuell tonivåløsning. Her er det virkelig muligheter for fylkeskommunen til å få et langt større og mer betydelig ansvar enn det de har i dag. Men man må selvsagt finne oppgaver som monner. Man må finne de oppgavene som lar seg flytte, og på en sånn måte at fylkeskommunen kan følge opp og tilby samme eller bedre løsninger enn en ser i dag.

Det er ingen vits i å legge skjul på at Venstre er ivrig etter å få dette på plass så fort som mulig. Jeg vil også gi kommunalministeren honnør for det hun har fulgt opp. Så gjenstår det å se hva som nå kommer ut av det. Stortingsflertallet har imidlertid mye å si når det gjelder hvordan dette presenteres, og jeg ønsker en helhetlig vurdering. Jeg synes det er bra at stortingsflertallet er ivrig, men en må altså ikke glippe fokus på at det er oppgavene som må stå i fokus. Oppgaver vil da flyttes på tvers av departementene, og jeg har tro på at regjeringen vil legge fram dette i en god totaloversikt på en god og egnet måte.

I 2017 trådte det nye inntektssystemet for kommunene i kraft. Dette legger til rette for kommunene som slår seg sammen – og vesentlig også for resten av landets innbyggere – på en god måte med hensyn til det nye inntektssystemet.

Til slutt vil jeg nevne noen få ord om at jeg er godt fornøyd med at vi nå får på plass noen nye rammevilkår for ferjeavløsninger. Dette har vært en kampsak for Venstre i mange år, og jeg tror at når regjeringen nå får på plass dette, med at også kapitalkostnaden kan dekkes, så er jeg godt fornøyd med det.

Venstre vil for øvrig også støtte forslaget som er fremmet av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Torhild Bransdal (KrF) [11:21:08]: Hvis jeg hadde fortalt innbyggerne i Vennesla kommune at vi skulle diskutere kommuneproposisjonen i dag, er jeg ikke så sikker på at det hadde blitt en stor kioskvelter. Men jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde sagt at vi skulle diskutere tjenesteproduksjon og kvaliteten den holder rundt omkring i våre kommuner og fylkeskommuner, så hadde det vært mange flere som hadde vært opptatt av det.

Kommuneproposisjonen legger opp til en nøktern vekst i kommuneøkonomien videre. Vi har hatt noen gode år, og en kan saktens diskutere hvem som er best, men vi må nok konstatere at ekstraordinære skatteinntekter også har vært med på å lage det bildet. Det er nøkterne framtidsutsikter for dette, og det kommer til å kreves at det er nøkternt. Det er veldig lett bare å si at en vil sprøyte inn mer penger; jeg har sågar sett tall på 6 mrd. kr her. For meg, som representant for et opposisjonsparti, kunne det vært veldig fristende å være med på dette, men jeg tror jeg vil spare den øvelsen til det virkelig trengs. Jeg håper at vi ikke kommer inn i en krise.

Når det gjelder dette med ekstraordinære skatteinntekter, må man også se på at det er få kommuner på ROBEK-listen, og det må vi alle være glade for.

Det brukes en del energi på å hisse seg opp over inntektssystemet, og man spør om Kristelig Folkeparti har skiftet mening. Nei, det har vi ikke gjort. Vi har sagt at inntektssystemet skal være mest mulig nøytralt, men det gjelder for både distriktskommunene, de som er midt imellom, bykommunene og de store bykommunene. Så man må ha minst tre tanker i hodet på samme tid her.

Hele Stortinget er enig om at det skal settes ned et bredt sammensatt utvalg. Når vi falt ned på den formuleringen som vi gjorde, er det fordi vi vil la utvalget jobbe uten at vi skal fortelle om resultatet på forhånd, for da vet vi hvordan diskusjonene blir.

Forslaget om en samlet behandling av oppgavene til de nye fylkeskommunene er et utrolig viktig forslag til vedtak. Det er allerede blitt sitert fra talerstolen at

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget senest innen 15. oktober 2018 med en egen sak med samlet vurdering av oppgaveoverføringene (…)».

Det gjelder oppgaver som kan utfases i 2020, og oppgaver som kan gjøres senere, og som kanskje må utredes.

Fylkene venter nå på en avklaring om nye oppgaver og myndighet. Flere av fylkene er inne i krevende sammenslåingsprosesser, og det er demokratisk veldig viktig å få dette på plass før valgkampen for fylkestingsvalget i 2019, slik at velgerne kan stille kandidatene til ansvar for hvilken linje man har lagt seg på, og hvilke oppgaver som skal løses.

Det er blitt gjort mange forsøk på å få i stand en reform. Vi har diskutert oppgavene først og kartet etterpå. Nå har vi kartet først og oppgavene etterpå. Jeg håper virkelig at vi lykkes med dette, for vi lyktes dessverre ikke forrige gang. Det var ikke mye som kom ut av det forsøket.

Jeg har også lyst til å bemerke, som også ble sagt i replikkordskiftet, at det blir fremmet et løst forslag i dag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen om å stille sine planlagte endringer i vannforvaltningen/vannforskriften i bero slik at dette kan sees i sammenheng med samlet sak om oppgaver til de nye fylkeskommunene.»

Målsettingen må være at ting skal desentraliseres – i hvert fall ikke at ting skal sentraliseres fra et folkevalgt nivå til et byråkratisk nivå.

Det er noen kommuner som opplever et tap gjennom det nevnte inntektssystemet, på grunn av utilsiktede virkninger av kriteriene. Før kommunereformen ble det klart at ingen skulle tape på en sammenslåing. Derfor er det viktig at det blir ryddet opp i dette, og komiteen har samlet seg om et vedtak om at dette skal gjøre at de kommunene som får tap på grunn av bosettingskriteriene, ikke skal tape på det.

Kompensasjon for maskinskatten: Det er ikke en omkamp, men det er faktisk ganske viktig at de som ikke får retaksert, ikke skal miste hele sitt eiendomsskattegrunnlag.

Det femte er ferjeavløsningsmidler. Jeg er veldig glad for det forslaget som ligger i saken i dag. Det kunne gjerne gått lenger, men vi skal være glade for det som foreligger.

Statsråd Monica Mæland [11:32:25]: Alle her i denne sal har minst én ting til felles, nemlig at vi bor i en kommune, en velferdskommune som sørger for oss på mange av livets viktigste områder – med en god barnehage og skole, gode helse- og omsorgstjenester og et sterkt sosialt sikkerhetsnett. Dette må vi beholde og styrke. Vi vil ha flere levende lokalsamfunn over hele landet, vi vil redusere statlig detaljstyring, og vi vil ha mer makt til lokalsamfunnene og deres folkevalgte. Vi vil sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Etter det kraftige oljeprisfallet i 2014 opplevde vi store utfordringer, og regjeringen brukte mange ulike virkemidler for å motvirke nedturen. Vi sørget også for at kommunene kunne holde hjulene i gang, med god vekst i de frie inntektene. Det har gitt kommunene mulighet til å sikre gode og trygge barnehager, kunnskap i skolen og kvalitet i helsetjenestene. Og tallene er tydelige: Veksten i kommunesektorens frie inntekter i perioden 2013–2017 var på 2,1 pst. Dette er en betydelig bedring fra perioden 2005–2013, da den gjennomsnittlige veksten var på 1,8 pst.

Nå er vi i en annen situasjon, og vi vet at det økonomiske handlingsrommet blir strammere framover. Det betyr at vi må sørge for å få mest mulig ut av hver krone. Det betyr ikke at ansatte skal løpe raskere, men at vi må arbeide smartere og legge til rette for mer innovasjon i offentlig sektor.

Kommunene i Norge drives godt. Dyktige ansatte og politikere kombinert med en økning i de frie inntektene har fått mange kommuner ut av ROBEK-registeret. I mange år var det rundt 50 kommuner som var registrert i ROBEK. Under denne regjeringen har antallet gått ned år for år, og i fjor var tallet nede i 28. Det er det laveste tallet siden ROBEK ble opprettet, i 2001. I år ser det enda bedre ut, og i løpet av 2018 kan vi være nede i bare 13 kommuner i ROBEK-registeret. På noen år har altså andelen kommuner i ROBEK sunket fra nesten 12 pst. til rundt 3 pst.

God kommuneøkonomi er ikke først og fremst et gode for kommunene selv, det er først og fremst bra for alle oss som bor i kommunene – for barn i barnehager, for elever i skolen og for alle dem som har behov for helse- og omsorgstjenester. Fra 2016 til 2017 er det blitt 500 flere årsverk i barnehagene, 200 flere årsverk i barnevernet, 300 flere årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, 2 800 flere årsverk i grunnskolen og 4 900 flere årsverk i omsorgstjenestene.

Nå er økonomien på vei opp igjen. Da må vi som samfunn være disiplinerte i pengebruken, slik at vi sikrer fortsatt lav arbeidsledighet og økende sysselsetting. Men også neste år legger vi opp til god vekst for kommunene. Regjeringen foreslår at kommunene får en vekst i frie inntekter på mellom 2,6 og 3,2 mrd. kr i 2019. Det sosiale sikkerhetsnettet styrkes, slik at flere løftes opp og færre faller utenfor. Av de frie inntektene er 200 mill. kr begrunnet i Opptrappingsplanen for rusfeltet og 100 mill. kr i Handlingsplan for habilitering og rehabilitering, som nå er fullfinansiert.

Folketallet i Norge vokser saktere enn tidligere anslått. Det er fortsatt en viss usikkerhet knyttet til merutgiftene til demografi i 2019, og den varslede veksten i frie inntekter må ses i sammenheng med dette. Det vil snart komme nye befolkningsprognoser fra Statistisk sentralbyrå, og anslag på merutgifter vil bli lagt fram i statsbudsjettet for 2019.

Fra 2017 trådte et oppdatert inntektssystem for kommunene i kraft. Det skal sørge for gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, mer uavhengig av kommunestørrelse. Vi har fjernet hindringer for kommunesammenslåing ved at små kommuner i tettbygde strøk som velger å stå alene, ikke kan sende hele regningen for administrasjon til resten av Kommune-Norge. Det gis likevel full kompensasjon for at en del kommuner har større utgifter til bl.a. skole og hjemmetjeneste på grunn av store avstander og spredt bosetting. Kommuner som er ufrivillig små på grunn av lange avstander, vil fortsatt få full kompensasjon til administrasjon av kommunen.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2018 ba Stortinget regjeringen vurdere bosettingskriteriene i inntektssystemet i lys av kommunereformen. Kommunenes verdi på bosettingskriteriene i inntektssystemet vil kunne endre seg som følge av en sammenslåing. Den nye kommunen vil ikke alltid få en verdi på disse kriteriene som er lik summen av de gamle kommunene. Departementet vil fram mot kommuneproposisjonen for 2020 vurdere ordninger som demper eventuelle utslag på bosettingskriteriene som følge av sammenslåing, for å lette overgangen til nye kommuner.

Det er lagt opp til at inntektssystemet skal evalueres og gjennomgås om lag hvert fjerde år. Stortinget ønsker i den forbindelse at det skal nedsettes et bredt sammensatt offentlig utvalg. Det skal jeg selvsagt følge opp.

Kommunereformen har så langt medført den største endringen i kommunestrukturen siden 1960-tallet. I 2020 vil det være 356 kommuner i Norge. Men som ansvarlig statsråd må jeg peke på at det fortsatt er behov for endringer i kommunestrukturen. Gjennom flere tiår har vi sett en utvikling der de minste kommunene blir mindre og de største kommunene vokser og blir større. Etter 2020 vil fortsatt halvparten av kommunene ha under 5 000 innbyggere, og over 100 kommuner vil ha under 3 000. De er sårbare og ofte avhengige av enkeltpersoner. Mange vil også være helt avhengige av interkommunalt samarbeid. Slike samarbeid er helt nødvendig, men ikke et fullgodt svar på utfordringene de små kommunene har. Kommunereformen går altså ikke over, rett og slett fordi utfordringene ikke går over.

Regjeringen vil fortsatt gi gode og forutsigbare rammer for kommuner som ønsker å slå seg sammen, og det er positivt at Stortinget slutter opp om de økonomiske virkemidlene.

Regjeringen gjennomfører også regionreformen. I Norge har alle fylkeskommuner de samme oppgavene. Da er den minste fylkeskommunen den som legger lista for hvilke oppgaver fylkeskommunene kan få. Fram til i år har ni fylkeskommuner hatt under 200 000 innbyggere. Etter 2020 vil ingen fylkeskommuner ha under 200 000 innbyggere. Nå er ikke 200 000 innbyggere noen magisk grense, men større fylkeskommuner styrker mulighetene både til å ivareta dagens oppgaver på en god måte og til å ta på seg nye oppgaver.

Jeg har merket meg at Stortinget ønsker en egen samlet sak før 15. oktober om oppgaver det er aktuelt å overføre. Dette skal vi selvsagt følge opp.

Jeg har grunnleggende tro på desentralisering av makt og på å flytte oppgaver nærmere innbyggerne. Å overføre oppgaver til fylkeskommunene gir innbyggerne sterkere innflytelse på hvordan oppgavene løses.

Kommunene har hatt en svært god vekst de siste årene. Vi legger med dette opp til en solid kommuneøkonomi, slik at kommunene kan fortsette sitt gode arbeid innen skole, eldreomsorg, rus og barnevern og dermed sikre et bærekraftig velferdssamfunn også framover.

Olemic Thommessen (H) [11:53:51]: Høyre ønsker en distriktspolitikk som gir gode rammer for vekst og velferd over hele landet. Skal vi lykkes i det, må vi satse på enkeltmenneskene og gi best mulig rammer for god livskvalitet, utfoldelse og skaperkraft. Gode tjenester i kommunene er en viktig del av dette.

Svært mye er bra i Distrikts-Norge. Næringslivet går så det suser, sysselsettingen er god, og hovedinntrykket fra mange kommuner er at det jobbes veldig godt. Kommuneøkonomien under denne regjeringen har også hatt en fin utvikling, og antall kommuner på ROBEK-listen er svært, svært lavt.

Men det er nettopp i gode tider at det er viktig å ta grep og gjøre de omstillingene som er nødvendige for å sikre gode velferdstjenester også i fremtiden. Og utfordringene er der: Alderssammensetningen i befolkningen vil bli en utfordring i årene som kommer – og er det mange steder allerede – hvis vi ikke klarer å få flere unge til å bosette seg i distriktene. De kommunale fagmiljøene i mange kommuner er små og kanskje ikke konkurransedyktige nok i kampen om å få de best kvalifiserte arbeidstakerne, og behovet for de beste er like stort i bygda som det er i byen.

Det er derfor positivt å konstatere at et flertall i Stortinget ser behovet for en fortsatt frivillig basert kommunereform. Kommunereformen er politisk sett krevende. Det handler om identitet, følelser og sammensatte problemstillinger. Det er klart det er enklest å være imot – spørsmålet er bare om vi ved å vegre oss for upopulære og krevende standpunkter og beslutninger nå i det lange løp også utfordrer neste generasjons velferd. Kortsiktighet kan være et problem hvis man bare ser fra valg til valg.

Reformen som ble gjennomført i forrige periode, var en god start. 119 kommuner ble til 47. Basert på frivillighet må det sies å være et godt resultat, men vi er ikke i havn. Dessverre ser vi at mange små kommuner ikke har gått videre i arbeidet med å finne sammen. Over 120 kommuner har under 3 000 innbyggere og nesten halvparten av landets kommuner mindre enn 5 000.

Jeg er temmelig sikker på at mange lokalpolitikere også i årene som kommer, vil bli utfordret på spørsmålet om fagmiljøene i deres kommune er store nok, om de har evnen til å takle sykdomsforfall, kriser eller vakanser, og om de over tid klarer å levere konkurransedyktige kommunale tilbud til befolkningen. For når eksempelvis en ung familie vurderer å flytte, er de kommunale tjenestene viktige, og når en arbeidssøker leter etter jobb, vil han eller hun se etter hvor det er gode og robuste fagmiljøer å utvikle seg videre i innenfor sitt fag.

En fortsatt utvikling mot sterkere – og færre – kommuner er derfor nødvendig. Vi kan ikke stenge døren for dette nå. Det er svært positivt at regjeringen viderefører de fleste av de økonomiske incentivene for at reformen skal gå videre.

For oss som ønsker at reformen skal fortsette, er det i denne sammenheng litt overraskende at Arbeiderpartiet er med i merknader som problematiserer fylkesmennenes arbeid med reformen. Det kan vanskelig hevdes at fylkesmennene har drevet med noe utilbørlig press mot kommunene som ikke har ønsket å slå seg sammen. Positiv rådgiving og erfaringsformidling fra de sammenslåingsprosessene som har vært, må hilses velkommen, eller kanskje også være forventet at fylkesmennene skal kunne stille opp med.

Komitéflertallets tilnærming til dette vitner om en berøringsangst for kommunereformen som kanskje er forståelig, sett fra Senterpartiets synspunkt, men som det er litt skuffende å konstatere fra Arbeiderpartiet. Etter hvert er det kanskje ikke så overraskende fra et parti som sier at de ønsker reform, men som i liten grad klarer å mobilisere mot til å være en positiv bidragsyter til å dra prosessene igjennom. Det var i den sammenheng også skuffende å høre at representanten Sivertsen ikke var innom dette i sitt innlegg her i salen. Jeg ser i hvert fall frem til behandlingen av statsbudsjettet og forventer at Arbeiderpartiet vil være tydeligere i den sammenheng.

Det er i gode tider vi må gjøre nødvendige omstillinger. Kanskje er det det vi nå står overfor. Vi må manne oss opp til å gå gjennom dette videre.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:58:58]: Norske verdier skapes i distriktene, og det har denne regjeringen tatt på alvor. Ved fjorårets valg sto vi overfor et veiskille der framtidens arbeidsplasser i distriktene ble sikret. Norge har ikke råd til dårlige veier og høyere skatter, spesielt ikke i distriktene. Kostnaden med et rødt regjeringsalternativ ville vært usikre arbeidsplasser og fraflytting. Med vår kommunepolitikk gjør vi Norge mer tilgjengelig, ikke bare for nordmenn, men for turister, handel og næring. Dette gjøres ikke ved skattereduksjoner alene, det er helt avgjørende at by og distrikt bindes sammen med en god infrastruktur. Veiene må bli bedre og tryggere, og det må være gode jernbaner, broer og ferger.

Fremskrittspartiet og regjeringen beviser med kommuneproposisjonen for 2019 at vi fører en politikk som tar vare på Norges fremste verdiskapere, de som gir grobunn for vekst, verdier og næring. Vi trenger bønder, oppdrettsnæring, industri og hoteller. Den dagen arbeidsplassene forsvinner fra distriktene, mister vi en stor del av vår identitet; vi mister tilgang til natur, vi mister historie, kulturarv, turisme og viktige inntekter. Her spiller både skatter, samferdsel og gode tjenester en viktig rolle.

Norge er et langstrakt land med lav befolkningstetthet. Når både befolkning og næringsliv er spredt over store avstander, kreves det et veinett som er konstruert slik at befolkning og varer kan transporteres effektivt, sikkert og miljøvennlig. Alle veier i Norge skal utbygges og drives i henhold til fastsatte standarder. Dette skal inkludere et høyhastighetsveinett som binder byer og landsdeler sammen på en effektiv, sikker og miljømessig måte. En slik utbygging må inneholde løsninger som leder trafikken utenom byene, noe som reduserer behovet for sterke restriksjoner på veitrafikken i byområder.

Kanskje merkes ikke økte skatter og forfall av veier så godt i Oslo, der Slagsvold Vedum og Gahr Støre tross alt ferdes mest, der bedrifter er eid av utenlandske selskap, og der folk flest tar T-banen. Men økte skatter og dårlige veier utgjør en stor forskjell for familieeide bedrifter, oppdrettsnæring, hotell og andre næringer som er drevet i generasjoner, og som ser på sine ansatte som sin familie. Ekte norske verdier skapes i distriktene, ikke i Oslo.

Dessverre har Arbeiderpartiet gjort en god jobb når de har malt fjeset på de rikeste i samfunnet på formuesskatten – men jeg vet hvem som blir rammet hardest av denne skatten. Det er norskeide solide bedrifter og gårdseiere som ivaretar historie og arv. Til syvende og sist er det snakk om dem som skaper arbeidsplasser – de som gjerne betaler skatt, men ikke har råd til å bli trippelbeskattet.

Fremskrittspartiet og regjeringens kommunepolitikk skal styrke distriktene. Når vi møter bedrifter, pekes det på at de ikke overlever en eiendomsskatt som fortsetter å øke, om formuesskatten stiger og veiene til bedriftene forfaller.

Det er mange som er urolige for hva konsekvensene av en rød politikk og en rød regjering vil være. En god infrastruktur styrker ikke bare distriktene, men gjør også at vi raskt og effektivt kan transportere varene vi selger, ut av landet. Det styrker oss også i den globale konkurransen.

Heldigvis vet innbyggerne hva de får med denne regjeringen. Norsk økonomi blir mer forutsigbar med oss, vi vil si takk til dem som skaper arbeidsplassene, vi vil fortsette å jobbe med å redusere skattene, og vi vil sørge for at norskeide bedrifter fortsetter å ha mulighet til å være nettopp det.

Dommedagsprofetiene over regjeringens distriktspolitikk har vært mange. Disse påstandene har vi hørt i alle kommunedebatter, fra alle medier og ikke minst fra Senterpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dommedagsprofetiene er gjort til skamme, og denne regjeringen har levert svært gode resultater for distriktene. Distriktene er styrket, næringslivet er i vekst, aldri har kommuneøkonomien vært bedre. Hjørnesteinsbedriftene heier på oss, landbruket går så det suser, og aldri før har samferdsel hatt så høy prioritet.

Senterpartiets fremste allierte, Arbeiderpartiet og SV, ønsker en vesentlig økning av skatter og avgifter. Derfor er den reelle forskjellen for distriktene mellom en Fremskrittsparti-, Høyre- og Venstre-regjering og en regjering ledet av de rød-røde, meget stor.

Stein Erik Lauvås (A) [12:04:21]: Kommunene er krumtappen i vårt velferdssystem, og kommunene har opp gjennom årene fått et stort ansvar for å gi innbyggerne tjenester så å si fra vugge til grav. Det handler om barnehager – nå også med en norm – skole fra 1. til 10. klasse, legetjenester, hjemmehjelp, sykehjemsplasser, omsorgsboliger, kulturtilbud, som f.eks. bibliotek, og å sørge for gode vann- og avløpssystemer. Disse tjenestene styres overordnet av lokale folkevalgte som prioriterer og setter mål for sin kommune. Og når lokalpolitikerne har sagt sitt, er det dyktige ansatte i kommunene som leverer tjenestene i praksis. Det er de ansatte som går på jobb hver dag året rundt, som er selve navet i kommunenes tjenester. Uten dyktige og engasjerte ansatte kunne ikke disse tjenestene blitt levert slik de blir.

Det vil alltid være en diskusjon om hvor mye penger vi kan bruke på kommunene: Hva er det riktige nivået på pengebruken sett opp mot de oppgavene både vi på Stortinget og vi som innbyggere forventer blir levert? Vi som samfunn har jo lagt opp til at kommunene skal levere på en rekke områder i hverdagen, og da må det også følge med en fornuftig sum penger. Fordelingen må også være fornuftig, slik at prinsippet – i hvert fall Arbeiderpartiets prinsipp – om at det skal være likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet man bor, kan bli fulgt opp av kommunene. Derfor sier Arbeiderpartiet at kommunesektoren må styrkes økonomisk, slik at målsettingene kan være mulig å nå.

Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien, som foreslått for 2019, er rett og slett ikke godt nok dersom ambisjonene skal følges opp innen skole, barnehage, helse og omsorg. Derfor mener vi det er nødvendig å øke inntektene til kommunene med opp mot 4 mrd. kr for 2019. En slik økning vil selvsagt ikke løse alle økonomiske problemer i alle kommuner i hele Norge, men det løfter i hvert fall nivået så pass at lokalpolitikerne får et gunstigere utgangspunkt for å gi innbyggerne et godt og fornuftig tjenestetilbud, og det vil også bidra til å gi de ansatte bedre forutsetninger. Det må penger på bordet. Dessverre er ikke en god kommuneøkonomi for 2019 blitt prioritert av regjeringen.

Selv om vi stadig får høre lange skrytesalver fra regjeringen og representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet om en kraftig og god kommuneøkonomi, er det ganske enkelt ikke det det er. Selvskryt er det, og de påstandene regjeringen og Fremskrittspartiet kommer med, er også feil. Tall fra regjeringen selv bekrefter jo at dette selvskrytet ikke holder vann eller mål. De tilbakemeldingene vi får fra lokale politikere, bekrefter heller ikke dette enorme selvskrytet vi får servert fra statsråder og regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Dersom Høyre og Fremskrittspartiet hadde hatt rett i sine påstander om en usedvanlig sterk kommuneøkonomi, ville vel ikke flere og flere kommuner de siste fire årene vært nødt til å innføre eiendomsskatt. De kommunene som har innført eiendomsskatt, har gjort det fordi det var tvingende nødvendig. For eksempel har Eidsberg kommune i Østfold måttet gjøre det. Hvis ikke hadde ikke hjulene gått rundt, ifølge ordføreren, som jeg for øvrig kan informere om er en relativt dyktig ordfører fra Høyre.

Faktum er at for 2018–2019 vil ikke kommunen oppleve noen reell vekst i de frie inntektene. Når fordelingen kommer til høsten, er jeg stygt redd for at svært mange kommuner vil oppleve at de i praksis må kutte i tjenestene. Kommunene må altså være med og betale for regjeringens viktigste sak, som er mindre skatt til Norges aller rikeste. Det er slik landet styres. De rike får aller mest, og regningen sendes nå bl.a. til landets kommuner.

Vi hører også stadig vekk regjeringen skryte av at kommunene har overskudd. Ja, mange kommuner har fått overskudd de siste to årene. Men det kommer ikke som følge av en raus og gavmild regjering som øser penger over kommunene. Det kommer av en regjering som ikke kan regne, for det er feil på skatteanslagene, slik at man på slutten av året opplever å få store inntekter, engangsmidler. I tillegg påstår representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet og regjeringen at disse pengene kan kommunene bruke til å ansette flere folk. Ja, det kan de, men da er risikoen veldig stor for at de må si opp de samme folkene etter seks–sju–åtte måneder, for neste år kan de ikke være sikre på at de pengene kommer. Det er ikke en langsiktig og bærekraftig styring av kommuneøkonomien. Men det er altså slik landet styres for tiden.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:09:31]: Jeg er glad for at vi i vårt land har kommuner med store, viktige og relevante oppgaver, og med Høyre i regjering er kommuneøkonomien styrket. Venstresidens skremselspropaganda er gjort til skamme. Gjennom kommunereform og regionreform ruster vi kommunene og fylkene våre for framtida. Vi vet at omstilling må til dersom vi skal løse både dagens og morgendagens utfordringer, og tjenesteinnovasjon må sterkere på dagsordenen. Vi må lære av dem som finner nye måter å løse oppgavene på.

Nettopp derfor er det betryggende at kommuneøkonomien er solid, og at vi med denne kommuneproposisjonen legger et godt grunnlag for kommunenes økonomiske rammer for 2019 og sikrer gode, trygge barnehagetilbud, kunnskap i skolen og kvalitet i helsetjenestene. Og som flere har vært inne på tidligere, er det godt å se at ROBEK-lista blir kortere og kortere. I tillegg har regjeringa tatt viktige grep for å styrke lokaldemokratiet.

Det skal ikke være noen tvil om at vi i Høyre ønsker levende lokalsamfunn i hele landet. Kommunereformen som nå gjennomføres, bidrar til å videreføre en tradisjon med sterke velferdskommuner, hvor kommunene har både et stort ansvar og et handlingsrom. Kommunene og fylkene skal først og fremst levere tjenester til innbyggerne, og vi ønsker like god tilgang til tjenestene uavhengig av hvor vi bor i landet. Men når kravet til tjenestene øker, øker også presset på kommunene for mer kompetanse, innovative og kostnadseffektive løsninger. Derfor handler kommune- og regionreformen også om aksept for at økte forventninger til kvalitet innebærer prioritering, effektivisering og nytenkning.

Mange kommuner har hittil løst slike utfordringer gjennom en rekke interkommunale samarbeid. Det er mye bra med samarbeid, men det er også viktig å se på hvilke konsekvenser et omfattende interkommunalt samarbeid har for lokaldemokratiet og for de økonomiske og administrative kostnadene. Det er grunn til å spørre hvor langt Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er villig til å gå når de i sine merknader ber om at kompetansekrav ikke skal

«knyttes til ansatte i hver enkelt kommune, men til funksjoner som kommunene er pliktige til å ivareta, i egen kommune eller i forpliktende interkommunalt samarbeid».

Blir det viktigere å bevare dagens kommunegrenser enn å sikre innbyggerne demokratisk innsyn i og medbestemmelse over de kommunale og fylkeskommunale tjenestene? Og skal vi være tilfreds med at kommuner ikke kan håndtere de oppgavene som Stortinget har pålagt dem, men må overlate ansvaret til nabokommunen?

Det er også underlig å se at Senterpartiet, som sier de ønsker sterke lokalsamfunn, stemmer mot regjeringas forslag, som nettopp er med på å kunne flytte makt og oppgaver utover i landet. Jeg for min del er glad for at vi har et stortingsflertall som støtter opp under at kommunereformen må fortsette, for å sikre bedre tjenester til innbyggerne der det trengs.

Det samme gjelder også for regionreformen, og vi skal nå inn i en fase der de framtidige oppgavene for de nye regionene skal meisles ut. Og i og med at alle fylkeskommunene har de samme oppgavene, vil den minste fylkeskommunen legge lista for hvilke oppgaver som skal overføres, slik statsråden nettopp redegjorde for.

Komiteen sier i sin innstilling i denne saken at det haster med en avklaring av hvilke oppgaver og hvilken myndighet som skal ut til de nye fylkene. Iver etter avklaring er viktig om en skal få noe gjort, men da må også alle fylkene ha gjort sine forberedelser og sørge for å være klare dersom oppgaveoverføringene skal kunne skje fra 1. januar 2020, slik det jobbes for.

For meg er det et paradoks at Arbeiderpartiet, som slett ikke har vært den største pådriveren for denne reformen, nå er svært opptatt av at regjeringa må levere på oppgavene. Samtidig signaliserer de dessverre ingenting om hvilke oppgaver de selv ønsker ut i fylkene. Det minner meg aller mest om en skikkelig solid idétørke.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:14:09]: Kommunereformen er en suksess. Viljen og evnen til å omstille seg ute i kommunene står det stor respekt av, og jeg håper enda flere kommuner følger etter for å bli bedre og større, for kommunereformen fortsetter, og det håper jeg alle lokalpolitikere tar ansvar for. Men det er også viktig at regjering og storting sørger for at sammenslåing lønner seg, noe denne kommuneproposisjonen er en garanti for. Ingen kommuner skal tape på omstillingen, det må lønne seg økonomisk, spesielt for dem som er aller minst.

Vi er gjennom den første perioden med kommunereform, men vi har ikke fått en ny kommunestruktur som sådan. Det er fortsatt for mange små kommuner med sårbare fagmiljøer. De vil slite med å gi innbyggerne gode og likeverdige tjenester, og med å utvikle lokalsamfunnene. Kommunereformen vil derfor fortsette, og det blir gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen.

Fordi småkommuner vil oppleve størst utfordringer, er det også de som får de sterkeste incitamentene til å slå seg sammen. I standardmodellen er minstesatsen for to kommuner med under 15 000 innbyggere som slår seg sammen, 25 mill. kr. Deretter økes tilskuddsbeløpet med 10 mill. kr per nye kommune i sammenslåinger ut over to kommuner. Inndelingstilskuddet som gir kompensasjon for tap av basistilskudd og nedgang i distriktstilskudd, fortsetter. Full kompensasjon gis i 15 år, deretter trappes det ned over fem år. Kommuner som vurderer kommunesammenslåing, skal også få støtte til å informere og spørre innbyggerne om retningsvalget.

Fylkesmennene har hatt en sentral rolle i kommunereformen. Det skal de fortsatt ha, men det blir ikke tidsfrister på samme måte i denne perioden.

Jeg håper alle kommunene ser muligheten som ligger i å bli sterkere. Kommunesammenslåinger er en av de sterkeste effektiviseringsmulighetene Kommune-Norge har. Det er mye bedre å øke størrelsen på kommunen enn størrelsen på eiendomsskatten. Mulighetene i norske kommuner er enorme, og i tiden framover vil det bli mer og mer viktig at kommunene omstiller seg for å møte utfordringene. Det kan handle om økonomi, teknologi, større kommuner og avbyråkratisering.

Den pågående kommunereformen beviser langt på vei at lokalbefolkningen og kommunepolitikerne tar ansvar for at utviklingen i Norge går i riktig retning. Dessverre ser vi at Arbeiderpartiet tar populistiske standpunkter og prøver å distansere seg i en sak hvor vi for litt siden var enige.

Kommunereformen begynner nå å ta form, og med rekordmange frivillige sammenslåinger vil kommunekartet se annerledes ut i 2020. Det ganske få vet, er at de fleste frivillige sammenslåingene skjer i Arbeiderparti-styrte kommuner. Det viser at det også i grasrota til Arbeiderpartiet er et brennende ønske om bedre kommuner. Man kan fort få inntrykk av noe annet når vi ser hvor fraværende Arbeiderpartiet er i denne delen av debatten.

Men jeg vil gjerne si én ting til Arbeiderpartiet: Det er ikke for sent å snu. Arbeiderpartiet kan vise seg som det ansvarlige partiet de en gang var, og stå fram og si at reformen har vært, og er, nødvendig. Dette sier jeg ikke for at Arbeiderpartiet skal miste troverdighet, men for at alle ordførere der ute skal få den støtten de trenger, i det arbeidet som gjenstår.

At kommunereformen gjennomføres, er et resultat av at det i mange år er blitt etterspurt av kommunepolitikere og fagpersoner, og det er dermed ikke en føring fra statlig hold. Kommunereformen er en prosess som startet nedenfra, og som ble bestilt av lokalpolitikere fra Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet på deres landsmøter. Reformen er basert på frivillighet, ved at kommunene på egen hånd har hatt samtaler og gjort avtaler med sine nabokommuner.

Mye har forandret seg siden de forrige kommunesammenslåingene på 1960-tallet, bl.a. befolkningsmønster, kommunikasjonsmuligheter, næringsstrukturer, velferdsbehov, forventninger til kommunen og behovet for kompetanse. Kommunereformen gjennomføres for å møte de endrede forutsetningene og for å skape sterkere kommuner som vil møte nåtidens og framtidens forventninger til kommunene.

Kommunesammenslåinger skal lønne seg økonomisk, og ordførerne er avhengige av støtte fra statlig hold om vi skal komme i mål med å gi innbyggerne de beste tjenestene. Den støtten skal vi gi dem.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:19:18]: Norge er et langstrakt land, og vi bor i den innerste dal og på det ytterste skjær. Men flesteparten av oss bor et sted midt imellom. Over 80 pst. av oss bor i byer og tettsteder. Her har vi hjemmene våre, og her skaper vi livene våre. I byer og tettsteder møtes også mange av de store utfordringene vi må finne gode politiske løsninger på for framtiden – som infrastruktur, innovasjon, næringsutvikling, boligbygging, utenforskap og integrering, og bærekraft når det gjelder klima og miljø. God kommuneøkonomi er avgjørende. En sterk og robust kommuneøkonomi, slik Arbeiderpartiet legger opp til, er med på å ruste kommunene til å drive god boligpolitikk og framtidsrettet by- og tettstedsutvikling.

På engelsk sier man ofte: «Home is where the heart is». En viktig del av det å skape gode liv, er å skape gode hjem og fellesskap. Vi må skape trygge og gode lokalmiljø med skoler, sykkelveier og kollektivtilbud der det er god tilgang til arbeid og til fritids- og kulturtilbud. Vi vil gi eldre mulighet til å være sjef i eget liv, bl.a. gjennom å la dem få bo hjemme lenger og ha gode institusjoner for dem som har behov for det.

Boligpolitikken reflekterer det vi i samfunnet for øvrig er opptatt av – nøkkelen til alt vi er opptatt av i sosialdemokratiet – velferd, likestilling, eldreomsorg, integrering, inkludering av psykisk syke og av andre som har godt av å jobbe litt og tilpasset.

Det må bli lettere å komme inn på boligmarkedet, enten man eier eller leier. I forrige uke hadde finansministeren IMF på besøk, som uttrykte bekymring over den stadig økende gjeldsgraden i Norge. Det kan vi motvirke. Men det handler i like stor grad om å skape en god sosial boligpolitikk, som bidrar til å gi et godt tilbud til alle uansett hvor man bor, om velferd, likestilling, eldreomsorg og integrering, og om skole og fritidstilbud som er viktige oppvekstsvilkår for barna våre.

Vi må ta klima- og miljøutfordringene på alvor. Voksende byer utfordrer miljøet, enten det er gjennom boligbygging, infrastruktur eller luftforurensning. Ett av fire barn får nå diagnosen astma før fylte 16 år. Forurensning er en medvirkende årsak. Bare i Oslo bor det 200 000 mennesker i såkalt rød sone, hvor luftforurensningen er altfor høy. En av dem som har merket det, er Martin på 12 år. Det er som å puste gjennom et rør tynnere enn et sugerør, er hans ord. Dette er et felles ansvar.

Vi må bygge tettere og smartere. Byer som vokser raskt, bygger mye. Men hvem bygger, og på hvilke vilkår? Hvert år bygger private entreprenører barnehager, skoler og sykehjem for milliarder av kroner for Oslo kommune. Men det må skje på skikkelig vis. Sammen med partene i arbeidslivet har byråden i Oslo derfor utviklet Oslomodellen for et anstendig arbeidsliv. Faste ansatte er den klare hovedregelen. Minst 10 pst. av arbeidstiden skal utføres av lærlinger, det stilles krav om utvidet skatteattest, ingen får betale med kontanter, det skal gis lønn mellom oppdrag, og nøkkelpersoner i prosjektet må kunne gjøre seg godt forstått på norsk.

Det virker. Byggebransjen i Oslo ansetter nå fast igjen. Ikke siden midten av 1990-talet har så mange søkt lærlingplass i Oslo. Slik leder Oslo, og da må jeg si at med Arbeiderpartiet i spissen tar vi arbeidet med å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

For å drive by- og tettstedsutvikling på skikkelig vis trenger kommunene en sterk, trygg og robust kommuneøkonomi i ryggen. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har nettopp dette som en fanesak, og at vi styrker kommunebudsjettene år etter år.

Jonas Gahr Støre (A) [12:23:45]: Jeg hørte det var snakk om kommunereform og Arbeiderpartiets syn på det, og at veldig mange Arbeiderparti-ledede kommuner er en del av prosessen med å slå seg sammen. Ja, det skyldes at Arbeiderparti-ledede kommuner som kan løse oppgaver bedre ved endret struktur, finner ut det selv, utreder det selv. De tar det valget. Det er fordi det kommer nedenfra. Det gjelder også i regionreformen. Jeg mener Trøndelag er det beste eksemplet på en prosess som er eiet nedenfra, og derfor også blir vellykket – det samme med Agder. Når vi har vært skeptiske, er det på grunn av tvangsbruken, at vi vet best her hva som er best der ute – ikke minst med tanke på det som skjer i nord. Dette har vi hatt debatt om med statsråden tidligere, jeg har bare lyst til å understreke betydningen av det.

For øvrig er det positivt at vi får en helhetlig gjennomgang av oppgavene som skal overføres, senere i år, og det får vi gi statsråden anerkjennelse for.

Når jeg reiser rundt om i norske kommuner, erfarer jeg at ordet «kommuneøkonomi» er et av de tristeste ordene i norsk politisk vokabular. Men det dekker noen av de varmeste og viktigste sidene i menneskers liv, for det er faktisk denne økonomien, dette budsjettet og de pengene vi bevilger, som betyr noe i hverdagen for folk, for barnehagene, for de eldre, for tiltak tett på. Når det knipes inn her av ulike grunner, er det de eldre, de med hjelpebehov, de pleietrengende, de ungdommene som sliter, de sårbare, nybakte mødrene som etter en kort liggetid på sykehus, barsel, kommer ut og ikke får et tilbud på den andre siden. Det er disse kommuneøkonomi handler om. Det er disse som får svekket tilbudet når kommunen de bor i, må spare inn og kutte, og det er disse som rammes når kommunene overtar nye ansvarsområder, uten at det følger penger med slik at de kan bygge opp gode tilbud til innbyggerne. Dette er en type svarteperspill vi nå har sett, nemlig at det kuttes fra sentralt hold, ikke nødvendigvis i kommuneøkonomien, men den som sitter igjen med å levere tilbudet til de sårbare, er kommunen, og kommunen har en økonomi og et budsjett.

Vi i Arbeiderpartiet har større ambisjoner for velferden der folk bor, for når vi har det, skaper vi også mennesker som kan delta, arbeide og være med i det store spleiselaget som det norske samfunnet er. Våre mer enn 200 ordførere har større ambisjoner i eldrepolitikken, helsepolitikken, skole- og barnehagepolitikken. Derfor prioriterer vi velferd høyere enn regjeringen i våre budsjetter – med 3–4 mrd. kr mer enn det regjeringen legger opp til. Det er penger som gjør det mulig å levere med kvalitet til flere i den hjemmebaserte omsorgen, flere på sykehjem og å ha flere til å drive forebyggende arbeid overfor sårbare unge og dem som sliter med rus og psykisk sykdom. Det er vel anvendte penger.

I dag kommer vi til å høre påstander fra Høyre-representantene om at dette ikke stemmer overens med virkeligheten der ute. Men jeg tror det er et grunnleggende problem vi må gå inn i, at når kommunene blir pålagt nye oppgaver og krav som krever penger, og disse pengene ikke følger med, hjelper det ikke å fortelle historier om at de frie inntektene er der. Det blir bare halve historien – en halv historie som kan bli ganske alvorlig, spesielt i eldrepolitikken. De vi neste år velger til norske kommunestyrer, skal virkelig sitte der når vi statistisk sett går mot en raskt økende eldre befolkning. Godtar man at Stortinget vedtar nødvendige økte bemanningskrav i skolene, i barnehagene, må det faktisk følges opp med midler. Når det ikke skjer, tvinger regjeringen kommunene til å skjære ned i andre budsjetter, og det er en prioriteringsprosess som er politisk uryddig. Derfor er det Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre legger opp til overfor landets eldre, uansvarlig – mener vi.

For Arbeiderpartiet er det viktige å stå på innbyggernes side og deres ombudsmenn og kvinner i kommunepolitikken, ordførerne, som kjemper denne kampen hver dag, som skal gi innbyggerne et godt tilbud, og som ikke minst skal gjøre eldreomsorgen så god som overhodet mulig, når vi altså blir flere eldre. Om regjeringspartiene planlegger å drive kommunevalgkamp på å gi dem, ordførerne og kommunepolitikerne, skylden for sin egen situasjon, der eldreomsorgen kommer under enda større press, er min beskjed klar: Glem det, det er faktisk regjeringen som her har et hovedansvar, og det skal Arbeiderpartiet sørge for å påpeke i året som kommer.

Masud Gharahkhani (A) [12:28:35]: Vi er heldige som bor i et land som Norge, et sterkt velferdssamfunn der vi skal løfte i flokk, der vi skal ta vare på hverandre, og vi lykkes gjennom et sterkt fellesskap. De som har vært med på å bygge dette fantastiske velferdssamfunnet, er landets seniorer. De har lagt grunnlaget for at framtidige generasjoner kan bo i, leve i og bli gamle i et av verdens beste land – forutsatt at dette stortinget fortsetter sin historiske tradisjon med å satse på fellesskapet.

Det blir flere eldre eldre i Norge, og det er et kvalitetstegn for et land at folk har det bra og lever lenger. Flere eldre vil bo hjemme lenger, de vil være sjef i eget liv, men vil være trygge på at de får hjelp av hjemmetjenesten når de trenger det. Så vil det komme en tid da man har behov for flere heldøgns omsorgsplasser, en hverdag som skal preges av aktivitet, livsglede og helsehjelp, ikke en hverdag som skal være preget av å være et oppbevaringssted.

I Norge må vi bygge ut eldreomsorgen. Det vil trenges flere møteplasser der vi tar kampen mot ensomhet på alvor, der eldre som bor i eget hjem, kan fylle hverdagen med aktivitet og et godt måltid i sosialt lag. Det handler om livsglede, og det handler om å forebygge. Kommune-Norge må bygge ut heldøgns omsorgsplasser som møter det reelle behovet. Og kommunene må tenke nytt, slik som min by Drammen gjør, der man skal bygge nye helsesentre med omsorgsboliger, sykehjemsplasser og bydelssentre som tilbyr meningsfylt innhold i hverdagen for alle seniorer. Kampen mot ensomhet tas på alvor.

Skal Kommune-Norge kunne tilby god eldreomsorg, må vi lytte til og satse på de ansatte, hverdagsheltene i helse- og omsorg. Vi trenger å rekruttere mange ungdommer til helsefagyrkene, og vi må beholde dem, og da må de vite at de ansatte skal investeres i. De må ha en hverdag der de har nok kollegaer, der de ikke går hjem med dårlig samvittighet. Da må Kommune-Norge gis økonomiske muskler.

For Arbeiderpartiet handler det ikke om festtaler, vi gjør det i praksis. Derfor har vi tvunget regjeringen til nederlag når de ville kutte i tilskuddet til å bygge nye omsorgsplasser. Dersom Høyre og Fremskrittspartiets politikk ble gjennomført, ville bare min by Drammen alene ha tapt mellom 700 og 900 mill. kr. Mens høyresiden nå legger opp til en reell vekst på null og slår seg fornøyd på brystet, vil vi gi fellesskapet 4 mrd. kr mer. Vi vil gi Kommune-Norge muligheten til å bygge ut nye omsorgsplasser og møteplasser og nok folk til å kunne ta vare på våre eldre ved at vi stiller opp for hverdagsheltene, de ansatte, ved å gi dem mer kompetanse, nye kollegaer, og ved at vi gir beskjed til framtidige generasjoner om at det er bare å satse på helseyrkene. Og vi sier følgende: Kvaliteten i et samfunn tegnes ut fra hvordan vi tar vare på våre eldre.

Mari Holm Lønseth (H) [12:31:36]: Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt, og det er helt klart at de aller fleste av oss møter de aller fleste tjenestene også ute i kommunene.

For femte år på rad leverer denne regjeringen et kommuneopplegg som gir kommunene gode forutsetninger for å levere gode tjenester til sine innbyggere. Vi ser en høyere totalvekst i de frie inntektene nå enn under den rød-grønne regjeringen. Kommunene leverer gode resultater, og det er rekordfå kommuner som er på ROBEK-lista.

Gjennom denne debatten får vi høre en del påstander fra Arbeiderpartiet om veksten i kommuneøkonomien. Men litt av problemet med det bildet som tegnes, er at man rett og slett ser bort fra det som virkelig har noe å si for folk, og det er den reelle veksten i frie inntekter per innbygger. Det er det som har noe å si for barn som skal i barnehagen, for elever som skal på skolen, for barn som trenger hjelp gjennom barnevernet, og for eldre som skal på sykehjem. Det er et faktum at realveksten i de frie inntektene har vært større under denne regjeringen enn den var under åtte rød-grønne år. Så kan man også si at det nærmest er på grensen til parodisk at man karakteriserer et kommuneopplegg fra denne regjeringen som utrolig dårlig, mens en endring på under 1 pst., som Arbeiderpartiet legger opp til i sitt alternativ, tydeligvis er et perfekt opplegg.

For noen er det velferdstilbudet de mottar i kommunene, livsviktig. For de menneskene som sliter med rus, er det et faktum at den hjelpen de får i sin kommune, kan være avgjørende for om de blir friske, og om de kan komme seg tilbake i arbeid. Derfor har vi også under denne regjeringen igangsatt en opptrappingsplan for rusfeltet. I perioden 2016–2020 vil bevilgningene til rusfeltet være økt med over 2,4 mrd. kr, og av det er kommunene styrket med en milliard. Det er et historisk løft. Det vil gi bedre kapasitet og bedre kvalitet i tjenestene. Flere skal få hjelp, og hjelpen skal komme tidligere og være tilpasset den enkeltes behov.

For dem som er syke av rusmisbruk, og som venter på hjelp til å bli friske fra den elendigheten de har vært i, betyr det noe – og det betyr fortsatt noe for dem – at det er Høyre som sitter i regjering, og at vi har sørget for en god vekst i de frie inntektene til kommunene.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [12:34:26]: Kommunene har ansvar for barnehagesektoren. Det er viktig at kommunene fortsatt sikrer full barnehagedekning og barnehager av høy kvalitet. Vi i Fremskrittspartiet er stolte av at vi nå har sikret full økonomisk likebehandling av offentlige og private barnehager, stilt tydelige kvalitetskrav til alle barnehager, og også sikret at landets foreldre er godt fornøyd med tilbudet de får. Vi har i år gjennomført tidenes største foreldreundersøkelse. Det er over 100 000 foreldre som har besvart den, og 94 pst. svarer at de er godt fornøyd med barnehagesektoren. Det er historisk gode tall.

Stortinget har for kort tid siden vedtatt en ny bemanningsnorm. Det er en norm som har ligget til grunn siden 1975, men som nå blir et nasjonalt krav. De kommunene som ikke har prioritert bemanning i sine barnehager, må nå gjøre det. I denne prosessen har Fremskrittspartiet sikret gode overgangsordninger til de private barnehagene, sånn at de fortsatt kan levere gode tjenester til landets foreldre og barn, og det kommer vi til å følge opp.

Men kommunene må også ta ansvar for sine egne barnehager. Det er rundt 100 kommuner som nå må øke bemanningen i sine barnehager, fordi de ikke tidligere har prioritert det høyt nok. Det har Stortinget nå slått fast at de blir nødt til å gjøre, og så sier SV og Arbeiderpartiet fra denne sal at det er så vanskelig. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Kommunene har rekordstore overskudd. Bergen kommune alene har et overskudd på 1 140 mill. kr. Den nye bemanningsnormen vil koste rundt 84 mill. kr – det er bare en brøkdel. Trondheim har et overskudd på 719 mill. kr. Den nye normen vil koste 30 mill. kr. Dette årsresultatet alene kan sikre bemanningsnormen i 24 år. Felles for alle de kommunene som ikke innfrir normen, er at de er styrt av Arbeiderpartiet og SV, de fleste av dem – Arbeiderpartiet og SV, som i mange år har snakket om hvor viktig det er å ha flere ansatte i barnehagene, SV og Arbeiderpartiet, som altså ikke har prioritert det selv i sine egne kommuner. Det må de nå ta ansvar for selv. Fremskrittspartiet kan ikke forsvare at vi skal gi belønning til Arbeiderparti- og SV-styrte kommuner for ikke å ha prioritert bemanning i barnehagene, når tre fjerdedeler av kommunene i Norge faktisk har klart det allerede.

Barnehagesektoren er et kommunalt ansvar. Fremskrittspartiet og regjeringen har sikret kommunene rekordoverskudd. De få kommunene som ikke har hatt tilstrekkelig bemanning til nå, må oppbemanne, og de har rom til å prioritere det, hvis de ønsker det.

Willfred Nordlund (Sp) [12:37:05]: Det er magre rammer regjeringen foreslår å bevilge til fylkeskommunene neste år. Inntektsutviklingen fra minus 100 mill. kr til pluss 100 mill. kr vil gjøre det vanskelig å innfri folks krav og ønsker og ikke minst Stortingets krav til tilbud innenfor videregående opplæring, kollektivtrafikk, veivedlikehold, næringsutvikling, tannhelse, kultur og kulturminnevern – for å nevne noen av de områdene som fylkeskommunene våre har ansvar for.

Stortinget har sagt at fylkeskommunene skal bestå i framtiden, og det ville vært på sin plass at de også ble gitt rammer for å møte de oppgavene de allerede er pålagt.

Stortinget behandlet nylig et representantforslag fra Senterpartiet om tiltak for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Det var bred enighet om at noe måtte gjøres. Dessverre følges ikke enigheten opp gjennom forslaget til neste års rammer for fylkeskommunene.

Noen sier fylkene har seg selv å takke. I 2010 ble ansvaret for en stor del av riksveiene overført til fylkeskommunene, og det ansvaret har ikke fylkene klart å møte, hevdes det. Det er feil. Tallene viser noe helt annet. Blant annet har prosentandelen fylkesvei med dårlig eller svært dårlig dekkestandard sunket fra 45,3 pst. til 40,8 pst. de siste fem årene. Det har altså fylkeskommunene klart på tross av dårlige rammer fra denne regjeringen. Men skal fylkeskommunene få redusert andelen av dårlige fylkesveier videre, må de også gis overføringer som gir mulighet for å ta det ansvaret som staten har gitt dem.

Regjeringen følger altså ikke opp. Senterpartiet la inn 1 mrd. kr i sitt alternative budsjett for 2018 til vedlikehold av fylkesveiene. Vårt opplegg ville gitt mitt hjemfylke, Nordland, 192,5 mill. kr mer bl.a. til å sette inn i veivedlikehold.

Senterpartiet vil følge opp med bevilgninger også i 2019. Av en inntektsramme på 3–4 mrd. kr utover regjeringens forslag, som vi foreslår, sier vi at det skal settes av penger til å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Vi følger opp det vi lover.

I kommuneproposisjonen for 2020 vil det fremmes forslag om endringer i inntektssystemet for fylkeskommunene, lover regjeringen. Det er nødvendig, siden endringene som ble gjort i 2015, har vist seg å ha konsekvenser som er nødt til å rettes opp. Senterpartiet fremmer i innstillingen et forslag om at nytt inntektssystem må sikre bedre kompensasjon for store avstander og lav befolkningstetthet. Senterpartiet er også med på et forslag om justeringer i fergeavløsningsordningen for fylkesveier, hvor vi ber om at det åpnes for å vurdere nedbetalingstiden mer fleksibelt, og ikke minst kapitalkostnadene, dersom det er nødvendig for å kunne fullfinansiere prosjekter.

Regjeringen har fått stortingsflertallet med seg på gjennomføring av tvangssammenslåing av fylker. Det bekreftes også i innstillingen til kommuneproposisjonen. Det nye er jo nå at det er blitt utenrikspolitiske beveggrunner for å tvinge sammen Troms og Finnmark. Sammenslåingen skal altså gjennomføres, koste hva det koste vil. De partiene som står bak det flertallet, mener at de vet best hva som gagner finnmarkingene. Senterpartiet er helt uenig.

Rigmor Aasrud (A) [12:40:19]: Vi hører representanter fra både regjeringen og deres støttespillere tegne et bilde av en kommuneøkonomi i sterk bedring. Måleenheten er at færre kommuner er på ROBEK nå enn før.

For Høyre som før snakket om «Mennesker, ikke milliarder», må det føles litt rart at kommuner skal bli målt på om de er på ROBEK eller ikke. Fremskrittspartiet har vært opptatt av at folk skal få den hjelpen de trenger av det offentlige. Det måles ikke av om kommunen er på ROBEK eller ikke.

Folk som bor i kommunene, trenger gode tjenester. Derfor har Arbeiderpartiet valgt tjenester framfor skattekutt, fordi ungene våre trenger flere voksne rundt seg i barnehagen og i skolen, og fordi vi innser at skolehelsetjenesten og helsestasjoner er tjenester ungdommer etterspør. Når KS, til og med, roper om krise i fastlegeordningen, burde man lytte. Eldreomsorgen skinner heller ikke alle steder.

I to år har kommunene hatt høyere inntekter enn forventet. I revidert nasjonalbudsjett står det at skatteinntektene ble 1,8 mrd. kr høyere i 2017 enn det som var beregnet. Det skyldes at økte skatteinntekter kom som følge av tilpasninger til skattereformen, og de har vært undervurdert som følge av endringene som kom i skatteforliket. Dette er ikke inntekter som kommer til å vare. For som det står i revidert nasjonalbudsjett: «Den høye skatteinngangen er ikke et uttrykk for uventet sterk underliggende skattevekst», men «tilpasningene til skattereformen» – altså engangspenger.

Grunnen til at så mange kommuner har kommet seg ut av ROBEK, er ikke å finne i regjeringens politikk, men er et resultat av at kommunene har måttet spare, og de har vært nødt til å kompensere for manglende overføringer ved å skjerpe eiendomsskatten. Bare i fjor økte den med 1,2 mrd. kr. På de tre siste årene har økningen vært på 38 pst. Jeg vil utfordre statsråden til å redegjøre for hvor mange kommuner som hadde vært på ROBEK-lista hvis eiendomsskatten ble borte. Jeg tror det ville være ganske mange.

Her i denne salen hører vi stadig om motstanden mot eiendomsskatt. Mitt spørsmål til statsråden er hvordan hun mener kommunene skal dekke bortfallet av eiendomsskatt, sånn som representanter fra regjeringspartiene stadig foreslår. I en debatt med Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann om eiendomsskatt sa han at rådet ville være at kommunene kunne finne seg noen innbyggere som ga større inntekter. Da er jo spørsmålet: Hvilke kommuner var det som skulle ha de andre?

Torill Eidsheim (H) [12:43:31]: Det sosiale sikkerheitsnettet er viktig for innbyggjarane, slik at fleire blir løfta opp og færre fell utanfor. Høgre vil ha ei verdig rusomsorg og motarbeide avhengigheit. Vi ser verdien av ein kunnskapsbasert ruspolitikk, med avgrensing av skadeverknader og skadereduksjon som avgjerande mål, og av å prioritere det som har størst effekt. Her har kommunane ei svært viktig rolle for å møte dei utfordringane vi ser.

Difor styrkjer vi nå opptrappingsplanen for rus, med 200 mill. kr i kommuneproposisjonen for 2019. Difor styrkte vi òg kommunane med over 1 mrd. kr gjennom veksten i frie inntekter frå 2016 til 2018. Med ein auke i frie inntekter gjev det nettopp kommunane fridom til å utvikle tenestene i tråd med lokale behov, samtidig som styrking av dei frie inntektene til kommunane òg bidrar til forenkling og føreseielegheit for kommunane.

Opptrappingsplanen er regjeringa si viktigaste satsing for rusfeltet og inneber at løyvingane blir auka med 2,4 mrd. kr i planperioden 2016–2020. Dette må til for at fleire skal kunne få hjelp, for at hjelpa skal kunne bli gjeven tidlegare, og ikkje minst òg at ho skal vere tilpassa behovet til den enkelte. Samtidig bidrar òg veksten innan TSB og styrkinga av folkehelseprogrammet til vidareutvikling òg av andre tiltak.

Og vi ser resultat: Veksten i årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har fortsett. Den psykologfaglege kompetansen i tenestene er betydeleg styrkt. Det er no 265 kommunar og bydelar som tek imot tilskot til 410 psykologstillingar. 54 pst. av kommunane opplyser at opptrappingsplanen har hatt direkte konsekvensar i form av fleire årsverk og auka brukarmedverknad. For å lykkast med å gje personar med rusproblem eit betre tilbod er det heilt nødvendig med gode tenester ute i kommunane, i nærmiljøet til brukarane.

Den samla løyvinga til opptrappingsplanen vil regjeringa kome tilbake til i oktober.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:46:53]: En god kommuneøkonomi er utrolig viktig for å sikre et velfungerende tjenestetilbud i hele Norge, med tjenester nær folk. Det er kommunene som leverer noen av de aller viktigste tjenestene i våre liv, fra vogge til grav – til ungene våre i barnehage og skole, og til de eldre som er inne i noen av sine siste dager.

Derfor er det viktig både å ha en god kommuneøkonomi og hvordan kommunenes inntekter blir fordelt. Denne regjeringen og dette flertallet har dessverre bidratt, gjennom kommuneøkonomien, til at mange små kommuner og mange kommuner med lange avstander har fått svekket sine relative inntekter, og det er behov for å gjøre endringer.

Både statsråden og flere representanter fra regjeringspartiene skryter av kommuneøkonomien, skryter av ekstra årsverk som har kommet i kommunene, og skryter av bedre tjenestetilbud. Den jobben som er gjort ute i kommunene, er det kommunene selv som skal ta æren for, og ikke representanter i denne salen. Her forsøker en også å ta æren for økte inntekter for kommunene når en vesentlig del av de økte inntektene handler om ekstraordinære skatteinntekter, bl.a. som en tilpasning til skattereformen.

Når en ser på hva som har skjedd ute i kommunene, er én viktig målestokk på det å se på hvor mange flere det er til å utføre de tjenestene som blir gjort. Under den rød-grønne regjeringen ble det i snitt 8 500 flere ansatte i kommunene i Norge hvert år. Med dagens regjering er det tallet halvert, samtidig som oppgavene til kommunene stadig øker.

Samtidig som flertallet skryter av hvordan det går ute i kommunene, har en diskusjonen om eiendomsskatt, og da er det plutselig kommunenes ansvar at det blir innført eiendomsskatt. Da tar en plutselig ikke ansvar for det som er situasjonen – når en i perioden 2013–2017 har gått fra 205 til 282 kommuner med eiendomsskatt på bolig, og det totale innbetalte beløpet i eiendomsskatt har gått fra 3,7 mrd. kr til over 7 mrd. kr.

Det er behov for bedring i økonomien til kommunene framover, for å styrke et godt tjenestetilbud i hele landet. Derfor må vi ha økte inntekter til kommunene, økte frie inntekter, og det ligger i Senterpartiets opplegg.

Tuva Moflag (A) [12:50:13]: Jeg elsker rett og slett kommunen, jeg, og når folk rakker ned på kommuner og lokalpolitikere, blir jeg ganske arg. Hver dag jobber folkevalgte knallhardt for å levere gode tjenester til innbyggerne. Det er mine partifeller, det er statsrådens partifeller, det er alles partifeller som sitter med det ansvaret ute i kommunene.

Selv har jeg vært ordfører i en kommune med stram økonomi og begrenset økonomisk handlingsrom. Blant de 15 pst. av kommunene som ikke har eiendomsskatt, er vi antakelig en drømmekommune i regjeringens øyne. Vi har balansert på en knivsegg for å få økonomien til å gå rundt. For å sette det på spissen: Én krevende barnevernssak kan være utslagsgivende for at budsjettet ikke går i balanse.

Noe av det første vi gjorde da vi overtok makten i 2015, var å sørge for flere ansatte i barnehagene. Hos oss var det 27 barn per 4 ansatte i storbarnsavdelingene. Vi prioriterte å ta dette ned til 24:4. Mer klarte vi ikke når vi samtidig skulle styrke lærertettheten for de minste barna på skolen. Dermed hadde vi fortsatt 14 barn på 4 ansatte i småbarnsavdelingen, og så virkelig fram til drahjelp fra staten. Ja, for vi trodde faktisk at regjeringspartiene ville finansiere bemanningsnormen.

Kommunene blir møtt med at det bare er å prioritere. Det er bare å prioritere bemanningsnorm, det er bare å prioritere sykehjemsplasser, det er bare å prioritere flere jordmødre, helsesøstre og lærere. Ja, dette er oppgaver kommunen vil prioritere, men på bekostning av hva da?

Det er utidig å sette de ulike sektorene opp mot hverandre. I min hjemkommune har vi gjort et kjempeløft og etablert 28 dagplasser for mennesker med demens, som er fordelt i brøker på 40 brukere. Likevel er det behov for enda flere sykehjemsplasser og mottaksplasser fordi sykehusene skriver ut pasienter som er mye sykere enn før. Når de respektive fagstatsråder bare peker på hverandre, blir det opp til kommunalminister Mæland å sørge for at kommunene får tilstrekkelig handlingsrom. Det holder ikke å dra prioriteringskortet når man på den ene siden ikke sørger for å gi kommunene nok penger, og på den andre siden innskrenker kommunens egen mulighet til å øke sitt økonomiske handlingsrom gjennom kommunal eiendomsskatt.

Denne regjeringen har prioritert: Skattekutt til de rikeste har denne regjeringen prioritert – foran barnehagelærere, sykepleiere, jordmødre og sykehjemsplasser.

Arne Thomassen (H) [12:52:58]: Så langt i debatten har det vært mye svartmaling av situasjonen rundt om i kommunene. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Vi har mange innbyggere i hele landet som er godt fornøyde med kommunene. Jeg har selv snart vært ordfører i 15 år, og jeg må si at de siste fire–fem årene har vi opplevd en positiv utvikling.

Kommuneøkonomien er blitt bedre. Vi har fått mange viktige tiltak på plass. Rus og psykisk helse har vært nevnt. Jeg kan nevne helsesøstre i skolene, fattigdomsmidler, kommunepsykolog, lærere og ikke minst styrking av barnehagen. Det er sånn at noen av oss også har erfaring med åtte år med rød-grønt styre. Bortsett fra året 2006 var det stram økonomi. Det var vanskelig å lede en kommune, og det var krevende.

Jeg har lyst til at vi skal fokusere på alle de dyktige kommunalt ansatte vi har, som gjør en god jobb, som er med og utvikler kommunene, og som tar imot de utfordringene vi har.

Denne regjeringen har satt noe som er helt nødvendig, i fokus. Det er kommunestrukturen. Det er altfor mange små kommuner, og det er et altfor ulikt tilbud i de forskjellige kommunene. Det synes jeg vi skal legge større vekt på. Det er viktig at alle landets innbyggere får det samme tilbudet, og at alle landets innbyggere føler at deres saker blir behandlet på samme måte. Derfor må vi styrke kommunestrukturen. Vi er nødt til å gjøre noe med situasjonen som den er i dag.

Jeg vil også peke på at med dagens kommunestruktur er også mange av avgjørelsene og beslutningene flyttet ut av kommunestyresalen. De er flyttet over til IKS-er og andre løsninger. Men ved å styrke kommunene så de blir større og mer robuste, kan man igjen føre beslutningene tilbake til kommunestyre- og bystyresalen.

Jeg er veldig glad for at regjeringen i stor grad fokuserer på sterke og robuste kommuner, og at et flertall her legger fram en kommuneproposisjon som blir godt tatt imot, som vi skal ta stilling til, og som jeg opplever som god for kommunene. Vi i kommunene er jo til for innbyggerne i landet. Jeg ser fram til debatten videre og håper at vi kan gjøre et godt vedtak.

Nina Sandberg (A) [12:55:44]: Vi som har fartstid i kommunepolitikken, vet at finansiering må ses i sammenheng med oppgaver. Kommunesektoren har aldri hatt flere og større oppgaver, og i dag er det ikke samsvar mellom det regjeringen pålegger, og det de bevilger til kommunene. Framover vil kommunene få store utfordringer som følge av endringer som de ikke rår med. Det er demografi, klima, migrasjonsmønster og mye mer. På den måten utvides gapet mellom inntektene og utgiftene.

Mange Akershus-kommuner vil få en sterk befolkningsvekst. En yngrebølge er på vei rundt Oslo. Samtidig eldes den norske befolkningen. Det er veldig bra at vi lever mye lenger enn før, men det betyr også at stadig flere kommunale kroner må gå til helse, pleie og omsorg. Kommunen er den største og viktigste velferdsaktøren. Det er viktig at nasjonalforsamlingen er klar over at når regjeringen varsler om mindre penger til kommunene framover, skjer det samtidig med voksende oppgaver. Jeg har notert i debatten om den underfinansierte bemanningsnormen for barnehagene at Fremskrittspartiet viser til at kommunene går med overskudd, som det bare er å bruke. Kommunene må legge opp økonomiske buffere nå. Noe annet er uansvarlig. Kommunene er nødt til å ta sin del av ansvaret for å ruste seg for trangere tider og flere oppgaver. De kan ikke regne med drahjelp fra denne regjeringen. Det er nullvekst i de frie inntektene, og regjeringen bebuder en mørkere horisont i framtiden.

Det er også min erfaring at lokalpolitikere er opptatt av å drive godt og kostnadseffektivt, og at kommuneansatte strekker seg langt for å levere gode tjenester til innbyggerne. Statlige politikere bør verdsette den viktige innsatsen som gjøres lokalt. Norge er ikke tjent med at kommunene tvinges til å prioritere kjerneoppgavene, og lite annet. Kommunene trenger økonomiske rammer som setter dem i stand til å tilpasse politikken til folks lokale behov. Det er ingen som gidder å engasjere seg lokalt hvis det lokale handlingsrommet blir snevret inn, og man kun skal levere det staten pålegger en. God kommuneøkonomi er nødvendig, ikke bare for tjenestetilbudet, men også for funksjonen som lokalpolitisk arena.

Jeg hørte Høyre-representanten før meg snakke om kommunestruktur igjen. Det er ikke sånn at kommunestrukturen løser de økonomiske utfordringene i kommunesektoren. Også store kommuner går med underskudd. Det er heller ikke sånn at det blir færre IKS-er hvis man sanerer kommunestrukturen. Det er ingen som har flere IKS-er enn de store kommunene.

For å avslutte: Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019 kommer til å styrke kommuneøkonomien. Det gjør vi for å gi folk i hele landet gode barnehager og trygg eldreomsorg. Vi har videreført og kommer til å videreføre satsingen på velferd lokalt. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene gjorde det samme.

Jonny Finstad (H) [12:58:50]: I dag har vi hørt mye om sultefôring av kommunesektoren. Vi har fått mye elendighetsbeskrivelse. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen. Det har også vært snakk om skatteletter til de rike. Ja, det betyr kanskje f.eks. at vi i Nord-Norge har fått beholde 1,8 mrd. kr til verdiskaping i landsdelen. Med f.eks. Arbeiderpartiets forslag måtte vi ha sendt 1,4 mrd. kr mer sørover til Oslo.

Det snakkes om at denne regjeringen er distriktsfiendtlig. Nei, det går så det suser i min landsdel. Det har aldri gått så godt før. Det snakkes om samferdsel i distriktene, at vi får for lite eksempelvis i min landsdel, som har gått fra en andel på 13 pst. til nå 22 pst. – av en mye større samferdselskake.

Det ble nevnt i debatten at Nordland er et av de fylkene som taper. Det er med respekt å melde feil. Jeg har vært ordfører i en distriktskommune under rød-grønn regjering. Faktum er at vi slet noe voldsomt med kommuneøkonomien. Den er faktisk blitt betydelig bedre under denne regjeringen. Det viser også statistikken. ROBEK-statistikken viser at kommunene går med overskudd. Hvis jeg viser til noen fakta fra mitt fylke, er det faktisk slik at Nordland har fått 46 mill. kr mer til båt og ferje med den nye kostnadsnøkkelen. Veksten for Nordland fylkeskommune har vært større enn den gjennomsnittlige veksten for fylkeskommuner i landet. Kommunene i Nordland hadde i 2016 de beste driftsresultatene på ti år. Antallet kommuner i ROBEK er rekordlavt. Nordland fylkeskommune har gått med til dels store overskudd de senere årene. Nordland fylkeskommune har 126 pst. av landsgjennomsnittet i inntekter per innbygger. Til sammenligning har Oslo 97 pst.

Det er veldig få som har snakket her i dag om de regionale utviklingsmidlene som er blitt borte. Det er kanskje få som savner dem, fordi de ser at regjeringen i stedet har brukt dem på nye veier. Enda et eksempel fra Nord-Norge: Bevilgningen til drift og vedlikehold på vei under siste rød-grønne budsjett var på 2,8 mrd. kr, under dagens regjering er den på over 5 mrd. kr.

Jeg har bare lyst til å påpeke at denne svartmalingen – hvor dårlig det går spesielt i distriktene og rundt i kommunene – stemmer ikke med den virkeligheten vi opplever.

Ketil Kjenseth (V) [13:02:02]: Kommunene er viktige, og det er derfor også viktig at vi snakker om noe av det som går bra i kommunesektoren. Et eksempel på det er klimasatsordningen, som er innført av dagens flertall, og som stadig flere kommuner og fylkeskommuner søker på. Det er satt av 150 mill. kr i 2018-budsjettet til lokale tiltak som kan bidra til å redusere utslipp av klimagasser, men som også kan bidra til omstilling – vi holder jo på med det grønne skiftet. Det er mange gode forslag til skifter der ute, og her kan vi også være med på å skape lokale arbeidsplasser. Det skal jeg komme litt inn på i fortsettelsen.

Det grønne gründerskapet i kommunal sektor er særlig viktig, og det er mange sysselsatt innenfor denne sektoren. Noen aktører blir også til kommersielle selskaper. I går besøkte jeg Greve Biogass i Vestfold. Det er en av aktørene som har greid å ta et industrielt løft ut fra kommunal sektor, hvor mange kommuner, men også etter hvert landbruket og andre aktører, gjør et viktig grønt utviklingsarbeid. Det er avansert industri og avansert forskning man holder på med der. Tønsberg kommune er vertskommune for at det utviklingsarbeidet kan skje.

En debatt vi har for lite av her i salen i forbindelse med kommunal sektor, går på den risiko en kommune tar på seg i forbindelse med slike store, industrielle løft. De samler nå inn avfall fra Asker til Kragerø – det er et stort område og omland. De har tatt på seg et særlig ansvar for å finansiere dette, og det er nok en av grunnene til at det går litt sakte i denne grønne sektoren, som vi ønsker skal bli en sirkulær økonomi. Da må også kommunene være i stand til å sortere ut og skape noe av de råvarene som det avfallet faktisk er, til å putte på tanken eller på en turbin, det kan bli til strøm eller drivstoff – eller faktisk en tomat. Det bygges nå drivhus ved siden av biogasstankene ved Greve Biogass.

Vi må diskutere hvordan vi skal utvikle den sektoren videre for å ta de industrielle løftene. Det er ikke nok at det er Greve Biogass, Tønsberg og Vestfold som tar det løftet. Flere kommuner i Norge må ta det løftet, og vi må diskutere hvordan vi rigger disse interkommunale selskapene som greier å samle inn avfall og skape selskaper, men som kanskje ikke har kompetanse og kapital til å ta de løftene og skape en industri. Det kan vi rigge noen til, men da må vi ha en mer helhetlig plan for hvordan dette skal skje, og ikke overlate den store risikoen til enkeltkommuner.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [13:05:14]: Det går godt i Noreg, og det går godt i Telemark – mitt heimfylke. Det var moro å lese i fylkesavisene i slutten av april då den siste utgåva av NHOs økonomibarometer blei presentert. Tala viste at bedriftene i Telemark er meir positive enn på lang tid når det gjeld marknadssituasjonen og framtidsutsiktene. I Telemark er ein faktisk meir positiv enn gjennomsnittet.

Arbeidsløysa har vore stadig fallande, og Telemark – til liks med andre fylke – manglar no kompetent arbeidskraft. Det er behov for tømrarar, snikkarar, sjukepleiarar, helsefagarbeidarar, for å nemne nokre yrkesgrupper.

Veksten er på veg opp, arbeidsløysa er på veg ned, optimismen rår, og det avspeglar seg òg i Kommune-Noreg. Me må tilbake til 1990-talet for å finne tilsvarande gode resultat for kommunane, og det ligg an til rekordlågt tal på kommunar på ROBEK-lista i løpet av året.

Eit viktig bodskap frå næringslivet gjennom tidene har vore at det beste tiltaket for å styrkje næringslivet er å investere i veg, bane og kollektiv. Det har denne regjeringa gjort. Sidan regjeringa tok over har investeringar til samferdsel auka med 60 pst., og vedlikehaldsetterslepet fell på dei store vegane. Sidan regjeringa tok over er satsinga på fylkesvegnettet auka med 20 pst., i tillegg til ekstra midlar til tunnelsikkerheit og skredsikring.

Høgre tek like fullt det klare bodskapet frå fylkeskommunane om stort vedlikehaldsetterslep på fylkesvegane på alvor og har saman med Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti bedt regjeringa greie ut ei påskjønningsordning etter gjevne kriterium for å ta ned vedlikehaldsetterslepet.

For å kunne tilby innbyggjarane gode tenestetilbod er det viktig å ha gode fag- og kompetansemiljø. Små kommunar har ofte sårbare fagmiljø, og mange kommunar opplever det vanskeleg å rekruttere fagpersonar. Det er framleis 120 kommunar i Noreg med under 3 000 innbyggjarar. Det er difor viktig at arbeidet med kommunereforma held fram. I kommuneproposisjonen legg regjeringa fram økonomiske verkemiddel for framtidige kommunesamanslåingar. Større og sterkare kommunar gjev betre velferdstenester, meir berekraftig samfunnsutvikling og eit sterkare lokalt sjølvstyre.

I mange små kommunar blir det meldt at fleire politiske parti strevar med å stille liste til kommunevalet. I nokre kommunar er det kanskje berre to eller tre lister. Mange vegrar seg, kanskje spesielt dei unge, for å engasjere seg. Det blir ofte mykje ansvar for dei få og – slik eg ser det – ei svekking av lokaldemokratiet. Høgre er oppteke av å byggje samfunnet nedanfrå og spreie makt. Til det treng me eit sterkt lokalt folkestyre.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:08:13]: Dette er en interessant diskusjon. Kommunene er bærebjelken i samfunnet vårt. Komiteen beskriver også kommunene slik. Det betyr at uten gode, sterke og bærende kommuner raser hele huset av et samfunn sammen.

Når alt kommer til alt, er vi valgt inn i kommunestyrer, fylkesting og storting for å representere folks meninger og behov. Vi skal sørge for at folk har det godt og er fornøyde. Da er det relevant å minne statsråden og regjeringspartiene om at folk trives og er mest fornøyde med tjenestene i små kommuner.

Redaktør i Fagbladet samfunn og økonomi, Bjarne Jensen, skrev om Meld. St. 15 for 2017–2018, Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre, at det ble vist til forskning som berører eldreomsorg, men ikke drøftet fenomenet om at innbyggerne er mest fornøyd i de små kommunene. Da må jeg spørre: Mener statsråden innbyggernes tilfredshet ikke er relevant for tjenestene, eller vitner dette om en styringskultur der utvalgte fakta blir brukt for å underbygge regjeringens politikk?

Varselsignalene kommer fra flere hold. Forskerforum melder om undergraving av akademisk frihet. I Stortinget blir vi nærmest latterliggjort for å stille spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget rundt regjeringas forvaltning. Senterpartiet gir seg ikke.

Kommunereformen har som formål å rigge kommunene og oppgavefordelingen for å gi et bedre tilbud til innbyggerne. Da må den ha lokal forankring for å bli reell. At regjeringspartiene i salen i dag ikke tar inn over seg utfordringene rundt levende lokaldemokrati og innbyggerinvolvering, viser at motivasjonen for sammenslåing er større enn for faktisk å gjøre kommunene bedre.

For en god kommune består av så mangt, og jeg undres: Hvilke rammer gir egentlig regjeringen kommunene for å være gode? Er fortsatt uforutsigbarhet og ris bak speilet det kommunene trenger?

I sitt innlegg tok statsråden også til orde for å følge opp Stortingets vedtak. Etter å ha hørt innlegg fra hennes partifeller og regjeringspartnere vil jeg minne om at inntektssystemet ikke skal bli brukt for å drive fram flere sammenslåinger. Dette vedtok Stortinget før jul. Oppfølging av store ambisjoner knyttet til barnehage, skole og lærernorm må også bli fulgt opp med midler for å nå målene.

Skal lovordene om verdien til kommunene holde mål, må de bli fulgt opp med tillit til lokaldemokratiet og fagfolk med skoen på, som vet hvor det trykker. Vi må gi kommunene en bør de kan bære, og styrke bærebjelken med utgangspunkt i materialet og dets iboende styrker.

Heidi Greni (Sp) [13:11:27]: Kommunereformen og regionreformen ble begrunnet med at større og sammenslåtte enheter var nødvendig for å kunne overføre større oppgaver fra staten til kommuner og fylker. Dette skulle styrke lokaldemokratiet, sa regjeringspartiene, godt supplert fra støttespillerne fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Store ord, men så langt er det blitt ord uten handling. Nye oppgaver til kommunene kan vel best oppsummeres med ca. ingenting.

Når det gjelder overføring av oppgaver til nye fylkeskommuner, så det i starten litt lysere ut. Det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget leverte forslag til desentralisering av oppgaver fra stat til fylkeskommune, som vi i Senterpartiet kjente oss grundig godt igjen i. Forslagene fra utvalget innebar at 4 760 statlige årsverk ble gjort fylkeskommunale. Virksomhetene som ble foreslått overført, har årlige budsjettrammer på 23,5 mrd. kr.

Jeg sa at vi i Senterpartiet kjente oss igjen. De som har lest innstillingene fra Stortingets behandling av Meld. St. 22 for 2015–2016, om regionreformen, vil merke seg at det er stort sammenfall mellom de forslagene som Senterpartiet fremmet der, og dem som senere ble lagt fram av regjeringens ekspertutvalg.

Representanten Skjelstad var i dag forundret over at Senterpartiet plutselig var pådriver for nye oppgaver til fylkeskommunen. Jeg må si jeg er forundret over at Venstres talsmann i kommunalkomiteen da vi behandlet Meld. St. 22, ikke fikk med seg at Senterpartiet fremmet de absolutt mest konkrete og flest nye oppgaver til fylkene.

Endringer i oppgavedelingen mellom stat og fylke skal gjøres for å gi bedre tjenester til innbyggerne, styrke demokratiet, øke fylkeskommunens muligheter til å være en sterk regional utvikler og gi samordningsgevinster på tvers av sektorer.

Fra å signalisere vilje til å følge opp ekspertutvalgets anbefalinger da innstillingen ble lagt fram og statsråden ga sine første kommentarer, har vi dessverre sett en endring i de signalene som blir gitt. Nå heter det at det skal foretas en departementsvis gjennomgang av forslagene, og at dette skal bli behandlet enkeltvis. Dette er ikke bra nok. Faren for at dette smuldrer bort, er stor.

Det er nok av krefter som vil sikre at makt og styring av offentlige oppgaver blir liggende i staten. Saken om flytting av vannforvaltningsplanene har vært på høring, og ekspertutvalget mener det er i strid med intensjonene både i plan- og bygningsloven som en samordningslov, og med intensjonene i regionreformen.

Derfor er jeg glad for at flertallet i dag fremmer forslag der vi ber om at dette blir en del (presidenten klubbar) av den samlede utredningen.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [13:14:44]: Som lokalpolitiker gjennom ti år er jeg glad for at kommuneproposisjonen er levert på en god måte og med et godt resultat.

Kommunenes økonomi er god. Vi kan bl.a. konstatere at vi må tilbake til forrige årtusen for å finne et bedre resultat for norske kommuner enn fjorårets.

Men det var for så vidt ikke det jeg hadde tenkt å adressere fra talerstolen i dag. Det som har vært i mine tanker de siste månedene, er alle lokalpolitikerne og de tusenvis av innbyggere som bor fra Vest-Agder i sør og opp langs vestlandskysten, som er avhengige av ferje for å komme seg til jobb, til sosiale arrangementer, til butikken, til tilstelninger og annet – som vi som bor på fastlandet eller ikke er avhengig av ferje, tar for gitt.

Jeg husker at jeg i 2015, som lokalpolitiker, reiste til Stortinget for å ha et møte med daværende leder av komiteen, representanten Njåstad, om utviding av ferjeavløsningsmidler fra 20 år – slik den rød-grønne regjeringen hadde administrert det – til 40 år, som ble vedtatt. Det gjorde at mange ferjestrekninger kunne bli erstattet med bro eller tunnel.

Det har vært en del usikkerhet om hvor mye man kan få i tilskudd, om rente- og kapitalkostnader skal dekkes og så videre – og en del ting som har gjort at ikke alle prosjekter har kunnet realiseres.

Det har vært et kjempeengasjement ute blant kystkommunene, bl.a. i min kommune, Flekkefjord i Vest-Agder, hvor det er to ferjesamband til øyene Andabeløy og Hidra. Hidra landfast bl.a. er et prosjekt som det har blitt jobbet med i 50 år – jeg gjentar: i 50 år. I fjor var jeg på et folkemøte hvor det var en som sa at da han var liten gutt på slutten av 1960-tallet, kom daværende samferdselsminister Håkon Kyllingmark på besøk til øya for å kjempe for fastlandsforbindelse. 50 år gikk med prat uten resultat. Men jeg er glad for at regjeringspartiene, med støtte fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, nå skal dekke store deler av kapitalkostnadene, noe som gjør det enklere å få gjennomført en del prosjekter.

Jeg vil også berømme representanten Trellevik for et spesielt godt arbeid.

Jeg registrerer at forskjellige partier og representanter kappes om å fortelle at det var de som skaffet flertall for en bedre ordning, kanskje uten å ha vært koblet på arbeidet i særlig grad. Men jeg vil minne om at det er med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering gjennom fem år at ordningen har blitt så god at vi kan bytte ut ferje med bro og tunnel mange steder i landet.

Ivar Odnes (Sp) [13:17:30]: Det er store endringar som skal gjerast for enkelte kommunar og regionar i samband med den saka som ligg til drøfting her i dag. For Hadeland, som er ein region som består av tre kommunar, Jevnaker, Lunner og Gran, skal no to av dei tre kommunane flyttast over til det nye fylket Viken. Gran, som har regionsenteret og den vidaregåande skulen i regionen, har valt å verta verande i Oppland, som no skal verta ein del av Innlandet fylke. Viktige funksjonar, som det lokalmedisinske senteret for Hadeland, som Sjukehuset Innlandet skal etablera saman med kommunen, skal liggja på Gran, og det interkommunale samarbeidet mellom dei tre kommunane er omfattande og godt innarbeidd. Lunner kommunestyre og Jevnaker kommunestyre har likevel fatta vedtak om ei overflytting til nye Viken fylkeskommune.

Det er mange argument som kan tala for at det kan vera lurt. Det Senterpartiet er kritisk til, er at det vert gjort grenseendringar og grensejusteringar som berre varetek enkeltkommunar si vurdering, og at det ikkje vert sett inn i eit større bilde om kva som er ei føremålstenleg inndeling, både for dei nye fylka og for kommunane i fylka. Dette seier òg fylkesmennene i Oppland i sine fråsegner til søknadene frå desse kommunane om overflytting til nye fylke. Fylkesmennene meinte primært at ein burde sjå nærmare på moglegheitene for å justera fylkesgrensene mellom Innlandet og Viken som omfattar fleire kommunar i randsonene til dei nye fylka, framfor å vurdera kva fylke enkeltkommunar som har søkt om fylkesbyte, høyrer til.

Senterpartiet ser at Lunner og Jevnaker i dag ikkje høyrer til det same fylket som andre kommunar i den same bu- og arbeidsregionen, noko som gjer at kommunen vert ståande på utsida av planarbeid som i stor grad legg premissa for vidare infrastruktur og samfunnsutvikling. Senterpartiet meiner at det bør gjennomførast ei meir omfattande kartlegging av konsekvensane ved eit fylkesbyte for Lunner og Jevnaker, og at eit fylkesbyte vil få negative konsekvensar for det nye fylket Innlandet, særleg fylkesbytet for Lunner, som er ein viktig vekstkommune for Innlandet.

Senterpartiet er einig med Fylkesmannen i Oppland i at nye fylkesgrenser vil kunna bidra til å forsterka ei negativ utvikling. Difor meiner Senterpartiet at ein burde ha eit nasjonalt perspektiv og sjå eit større behov for eit sterkt tyngdepunkt med vekstkraft nord for hovudstaden vår.

Det er òg viktig å leggja vekt på kva innbyggjarane sjølv meiner i slike saker. I samband med kommunereformarbeidet i 2015, då innbyggjarane vart spurde om ein eventuell ny kommune som skulle bestå av Gran og Lunner, svarte 58 pst. av dei som sokna til Lunner, at dei ynskte framleis å vera ein del av Oppland.

Senterpartiet meiner altså at før ein deler Hadeland i to med ei fylkesgrense, må det ein grundigare analyse av konsekvensane for heile Hadeland til før dette vert sett i verk.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:20:49]: Det har vært interessant å høre representanter fra regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i dag – men også tidligere – snakke om behovet for oppgaveoverføring til mer robuste kommuner og fylkeskommuner når vi samtidig vet at regjeringen har foreslått å flytte vannforvaltningsarbeidet fra de folkevalgte fylkeskommunene til statens embetsfolk hos Fylkesmannen. Samtidig har de også planlagt å fjerne plan- og bygningsloven som hjemmelslov og overføre den til naturmangfoldloven på det samme feltet. Det henger praktisk talt ikke på greip. Norske kommuner og fylkeskommuner har et overordnet ansvar for å se helheten, veie ulike interesser mot hverandre, og det gjør stort sett både kommuner og fylkeskommuner på en god måte, med bred innvirkning og påvirkning. Et av de viktigste redskapene nettopp for det er plan- og bygningsloven. Den er en felles arena for ulike sektorer og interesser for de beslutningene som skal fattes. Plan- og bygningsloven er en viktig samordningsmekanisme, kanskje spesielt i de regionale planene, som vannforvaltningsplanene. De regionale planene er ment å fungere som samordnende og meglende instrumenter i folkestyret vårt. I NOU 2003: 14 står det:

«Det trengs gode mekanismer for å kunne se de forskjellige sektorene og interessene i sammenheng, avveie dem mot hverandre og foreta beslutninger ut fra allsidige og langsiktige vurderinger. Utvalget så det som en hovedoppgave etter sitt mandat å bidra til å utvikle plansystemet i plan- og bygningsloven til den felles arena for dette. Det er av stor betydning at de forskjellige sektorer og interesser kan varetas på en likeverdig og balansert måte innenfor lovens system.»

Samtidig vet vi at evalueringene som er gjort av vannforvaltningsarbeidet, i hovedsak er positive, og en undersøkelse gjort av OsloMet forteller at aktørene vurderer det som av stor verdi at alle sektorområder som påvirker vannmiljøet, er på samme arena gjennom regionale planprosesser. Planarbeidet har fungert som en regional fortolkning av nasjonale interesser – tilpasset regionalspesifikke forhold. Den slår også fast at en god planprosess er avgjørende, og at de fylkeskommunale koordinatorene har nøkkelrollen. Dessuten er prosesskunnskap viktig for å skape eierskap i kommunene for de tiltakene som skal gjennomføres lokalt. Det er derfor uforståelig at regjeringen i en tid der målet er å overføre oppgaver nedover på et vellykket område, altså foreslår å flytte oppgavene oppover – vekk fra de folkevalgte og inn til embetsmennene.

Jeg er derfor glad for at et flertall i dag ber regjeringen stille sine planlagte endringer i bero inntil vi kan se dette i sammenheng med en samlet sak om nye oppgaver til kommunene og forslaget om å overføre fra plan- og bygningsloven til naturmangfoldloven.

Kent Gudmundsen (H) [13:23:57]: Som velferdsprodusenter står kommunene sentralt. En god kommuneøkonomi er viktig for å sikre kunnskap i skolen, kvalitet i helsetjenesten og at det sosiale sikkerhetsnettet styrkes. At regjeringen har levert større vekst i kommuneøkonomien enn forrige regjering og veksten i frie inntekter nærmest er doblet, viser jo at skremselspropagandaen fra venstresiden er gjort til skamme.

Tidlig innsats, satsing på lærere og styrking av yrkesfagene er viktig for Høyre. Det handler om å gi barna våre det beste utgangspunkt i livet og bidra til at alle skal ha like muligheter. Gratis kjernetid i barnehagene og redusert foreldrebetaling for lavinntektsfamilier er tiltak som bidrar til nettopp det. For tidlig innsats starter i barnehagen. Derfor har vi høye ambisjoner for kvalitet. Vi har fått på plass en rammeplan for barnehagesektoren, vi har nylig vedtatt en bemanningsnorm, og vi har fått på plass en pedagognorm.

Så langt har 73 pst. av barnehagene allerede oppfylt kravene, men mer enn hver fjerde har fortsatt en jobb å gjøre. I budsjettforliket er det lagt inn 100 mill. kr som skal bidra til en enklere innfasing av nye krav, samtidig som det er verdt å merke seg at mange av kommunene som ikke er i mål, har hatt store overskudd over flere år. Bergen, f.eks., som trengte 160 mill. kr for å oppfylle normen, har to år på rad gått med overskudd på over 1 mrd. kr. Og det er flere eksempler. Mye handler derfor om å prioritere ungene våre og prioritere tidlig innsats. I Høyre-styrte Drammen er man godt i gang med å trappe opp innsatsen, og man tar med de private gjennom å gi dem samme tilskudd som de kommunale barnehagene mottar. Det viser politisk lederskap, og vi ser at flere nå er i gang med å gi et ytterligere løft for ungene våre.

Men tidlig innsats er så mye mer. Nå har vi også gitt ekstra midler og en lovfestet plikt for å sikre gode overganger mellom barnehage og barneskole. Små unge håpefulles første møte med skolen skal være positivt. Noe så enkelt som å vite hvor toalettet er, eller å ha fått hilst på de nye voksenpersonene bidrar til et mykere møte og en bedre overgang.

Aller viktigst er det å føle mestring, spesielt faglig. Det gir læringsglede og økt selvtillit, og økt selvtillit bidrar til livsmestring. Å lykkes med tidlig innsats står derfor sentralt i Høyres politikk.

Siden regjeringsskiftet har vi fått en solid kursendring fra sen til tidlig innsats også i skolen. Venstresiden har lenge snakket om flere lærere, men leverte på sine åtte år bare noen hundre lærerstillinger på slutten av det tiårige grunnskoleløpet. Til sammenligning har vi fått flere tusen faste lærerstillinger så langt, vi har kommet sammen om en lærernorm, og det har vært et særlig løft for barnetrinnet. Sett i sammenheng med innføringen av masterutdanning for lærere, kompetansekrav og at over 20 000 lærere så langt har fått videreutdanning, bidrar vi nå sterkt til at barna våre skal kunne bli sett, oppleve mestring og ikke minst læringsglede.

Norsk skole trenger ikke rød-grønn skolepolitikk og gamle løsninger, men mer av vår politikk, og det håper jeg velgerne også bidrar til ved kommunevalget neste høst.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:27:10]: I debatten kring kommunereforma har vi høyrt representantar frå regjeringspartia som er såre fornøgde med at reforma er på gang og delvis gjennomført, men ikkje heilt, skjønar me ut ifrå det som vert sagt. Dei er fornøgde med at fylkesmennene skal halde fram med sitt utidige press mot lokaldemokratiet. Skepsis handlar ikkje om berøringsfrykt, som representanten Thommessen kalla det i innlegget sitt, men at det heldigvis finst parti i denne salen som har respekt for dei lokale folkevalde og innbyggjarane i kommunane sitt syn.

I Sogn og Fjordane har me vel det verste utslaget av kommunereforma, nemleg den nye Kinn kommune, ein kommune med to timars reisetid mellom dei noverande kommunesentra og med den store Bremanger kommune imellom. Ei samanlikning som viser galskapen i dette prosjektet, er at reisetida mellom Oslo og Porsgrunn er om lag den same som mellom Måløy og Florø. Ikkje ein gong dagens sentraliseringskåte regjering har føreslått å slå saman Oslo og Porsgrunn, eller Oslo og Hamar for den saks skuld, som har kortare reisetid mellom sine senter.

No har folk i Vågsøy sagt sitt. Eit stort fleirtal har sagt nei til Kinn kommune. Då må ein forvente at kommunestyret gjer eit nytt vedtak, og deretter at Stortinget gjer om sitt vedtak om samanslåing. Det er på høg tid at ein i denne salen lyfter respekten for innbyggjarane og lokaldemokratiet.

I debatten har me høyrt om kor god kommuneøkonomien er for distrikta. Som representant for eit distriktsfylke kjenner eg meg ikkje att i alle festtalane. Representanten Trellevik påstod at regjeringa og stortingsfleirtalet ikkje tek midlar frå distrikta og overfører til byane. Eg vil be Trellevik og dei andre frå regjeringspartia lese korleis endringane i inntektssystemet frå 2015 og 2017 har slått ut. Endringane har gitt ei omfordeling ved at område med lågt folketal og store avstandar har fått inntektene sine reduserte. Fordelingsverknadene av omlegginga for fylkeskommunane er at Oslo får ein vekst på 950 kr per innbyggjar, medan Sogn og Fjordane, som taper mest, mister 2 427 kr per innbyggjar. Er ikkje det ei omfordeling?

Endringane i 2017 har gitt reduserte inntekter for dei fleste kommunar med mellom 2 000 og 25 000 innbyggjarar, medan alle kommunar med meir enn 25 000 innbyggjarar fekk vekst. I årets inntektsopplegg er det gjort ei teknisk endring som gir tapte inntekter for 25 av 26 kommunar i Sogn og Fjordane, medan Oslo, Bergen og Trondheim får den største veksten – neppe tilfeldig. Sogn og Fjordane fylkeskommune taper nær 14 mill. kr, og Nordland taper 26 mill. kr på den same omlegginga.

Me har ei distriktsfiendtleg regjering som truar distriktskommunar til samanslåing med økonomisk tvang. Kutta inntekter til distriktskommunane har radert ut nær alle distriktspolitiske verkemiddel. Med ei lita omskriving av ei gamal bøn vil eg seie: Herre, forlat dei ikkje, for dei veit så altfor godt kva dei gjer.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:30:16]: Folk i Finnmark vil ikke ha noen regionreform. Det sa folket klart fra om 14. mai. Til tross for dette kjører en på fra regjeringen, en skal tvinge fylkene Troms og Finnmark sammen. Fylkesreformen er begrunnet med at regjeringen vil styrke fylkenes samfunnsutviklerrolle. I budsjettene er det nettopp pengene fylkene disponerer til næringsutvikling og tilrettelegging for nye arbeidsplasser, som kuttes sterkest. Høyre og Fremskrittspartiet er hovedarkitektene bak kommune- og fylkesreformen. Venstre og Kristelig Folkeparti står sammen med regjeringen om reformen. Kristelig Folkeparti ønsker ikke tvang i kommunereformen, men i regionreformen går de for tvang.

I Finnmark sier Arbeiderpartiet nei til fylkessammenslåing, og Senterpartiet og Arbeiderpartiet har sammen jobbet for å reversere sammenslåingen av Troms og Finnmark. Folk i Finnmark vil ikke ha sammenslåing med Troms, fylkestinget har sagt nei til sammenslåing, og en vil ikke oppnevne en fellesnemnd. Men nå sier altså kommunalministeren at et slikt vedtak eventuelt er ulovlig og vil føre til lovlighetskontroll fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Selve advarselen kom gjennom en innkalling til første møte i fellesnemnda 22. juni.

Dersom Finnmark unnlater å velge medlemmer, vil departementet måtte sørge for at en beslutningsdyktig fellesnemnd kan følge opp Stortingets vedtak. Dette vil innebære en endring i forskrift, slik at antallet medlemmer fra Troms og Finnmark speiler innbyggertallet. Et vedtak om at man ikke vil velge medlemmer til fellesnemnda, vil være ulovlig, heter det i brevet fra kommunalministeren.

Etter at 87 pst. av finnmarkingene sa nei til sammenslåing og fylkestinget enstemmig forkastet sammenslåing, er jeg uenig i at departementet kan overstyre Finnmark.

Øystein Langholm Hansen (A) [13:32:45]: Vi hører regjeringspartiene rose regjeringens kommunesatsing opp i skyene. Det overrasker ikke, for det må de gjenta og gjenta, fordi de håper at det vil feste seg som en vedtatt sannhet. Men en vedtatt sannhet står ikke alltid i forhold til virkeligheten, og virkeligheten treffer vi bare ved å reise rundt og snakke med dem som er valgt til å styre de kommunene – som regjeringen bevilger mindre penger til, og som de pålegger flere oppgaver.

De jeg treffer når jeg er rundt i Kommune-Norge, melder om en helt annen virkelighet. Ta f.eks. Haugesund – en vestlandskommune, men nå definert utenfor Vestlandsregionen. Haugesund er en av kommunene som har forsvunnet ut av ROBEK. Etter mange år med Høyre-styre hadde kommunen havnet på lista, og velgerne var så misfornøyde med Høyre-styret at de stemte inn et nytt flertall. Med ordfører fra Arbeiderpartiet i spissen har kommunen spart og spart og lagt om politikken i byen, og for nøyaktig ett år siden, den 13. juni 2017, kunne kommunestyret feire at de var ute av lista. Men rådmannen i kommunen sa i etterkant av vedtaket: «Vi har ikke blitt en rik kommune fordi vi ikke er på ROBEK, vi er bare hakket mindre fattige.»

Dette var et eksempel fra én kommune, men det finnes flere. Ja, faktisk er det dette som er realiteten i den virkelige verden. Men mens stortingsrepresentantene fra Høyre og Fremskrittspartiet skryter av en påstått økning i kommuneøkonomien, tar lokalpolitikerne ansvar og er nødt til å kutte i tjenestetilbudet for å få budsjettene til å gå opp. Ekstraordinære skatteinntekter kom en del kommuner til gode, bl.a. inntekter fra uthenting av aksjeutbytte på grunn av regjeringens skattekutt til de rikeste. At inntektene er ekstraordinære, gjør at ansvarlige kommuner ikke kan bruke disse pengene til drift og ansettelser, for de kommer jo ikke neste år. Derfor blir disse pengene satt av til senere bruk.

Så virkeligheten er ganske annerledes der ute enn det som proklameres fra regjeringspartiene fra talerstolen i dag. Men regjeringspartienes ekkokammer vil vi ikke inn i. Det er ikke regjeringens politikk som har ført Haugesund og andre ut av ROBEK, men ansvarsfulle politikere, hvorav mange er fra Arbeiderpartiet.

Ove Trellevik (H) [13:35:54]: Det er imponerande kva Arbeidarpartiet skal klara å tyna ut av 1 pst. auke i budsjettet. Dei skal løysa utfordringane når det gjeld eldreomsorg, barneheimsplassar, sjukeheimsplassar, psykiatri, barnevern, bemanningsnorm, vegar, skular, jordmødrer. Ein skal løysa dette med 1 pst. Det er heilt utruleg. Dei greier ikkje eingong å verta einige om kva dei skal prioritera av utfordringane i samfunnet. Men 1 pst. er dei altså einige om. Det må nok meir til enn 1 pst. for å løysa utfordringane i samfunnet. Så eg er mektig imponert over denne framstillinga. Og ikkje nok med det, no har me auka skatt, så til og med det at ein har fått auka skatt, er ei utfordring trass i at me har sett ned skattesatsane på både formue og andre inntekter.

Det var ei klok dame frå Arbeidarpartiet som sa noko verkeleg vettig. Ho sa at ei barnevernssak kunne velta lasset og budsjettet i ein kommune. Er ikkje det eit godt argument for å slå saman kommunane? Dersom ei barneheimsutfordring og ei barnevernssak kan velta eit kommunebudsjett, må jaggu mange i Arbeidarpartiet gå i seg sjølv.

Så er eg imponert over Liv Signe si dramatiske beskriving av land og strand og kor vondt og forferdeleg alt er i distrikta. Eg kjem sjølv frå distriktet og har stort sett hatt det greitt. Det er slik at me subsidierer distrikta ganske mykje med bypengar. I distrikta, i kommunar med 2 000 innbyggjarar, er dei frie inntektene 80 000 kr per innbyggjar. I dei store byane er det ikkje meir enn 50 000 kr. Så det er stikk motsett av det som Liv Signe seier. Me fører altså pengar frå byane og til distrikta – omfordeling frå store til små. Og det er me med på, det er god politikk. Det finst storbyutfordringar, og det finst stordriftsfordelar – og det må me leva med.

Så vil eg gjerne ta ein bitte liten visitt – tida går jo altfor fort her – til representanten Willfred Nordlund frå Senterpartiet. Han klaska til med nordområdepolitikken i eit replikkordskifte. Eg trur faktisk at han eigentleg skjønar betre. Eg må ærleg innrømma at språk og rettskriving ikkje er mi sterke side, men eg er eit produkt av ein skikkeleg Senterpari-skule – tjue elevar, to lærarar, og når lærarinna var vekk frå skulen, så var eg på skulen. Norsk er altså ikkje mitt beste fag, men det er altså slik at desse to fylka i nord er dei viktigaste fylka i nordområdepolitikken vår. Det er dette det handlar om. Men å laga ordkløyveri og til og med utfordra statsråden på om nordområdepolitikken ligg fast, det høyrer ikkje heime nokon plass.

Tore Storehaug (KrF) [13:39:07]: Denne debatten har vist ganske mykje forskjellar og ein del temperament på prosentar hit og dit. Eg tenkjer at det kanskje er på tide å heve blikket litt og seie til kommunalkomiteen: Godt jobba! For den innstillinga som ligg her no, inneheld ganske mykje god politikk som eg meiner det er grunn til å gle seg over, bl.a. som at stortingsfleirtalet no seier at det skal vere eit trykk på utflytting av oppgåver til fylka, slik at vi kan få ei reell sak, som òg etlar at ein kan få innfridd det som har vore intensjonen i fylkesreforma, eller som at komiteen no slår fast at samanslåtte kommunar som kjem dårlegare ut på grunn av utilsikta verknader av kriterium i inntektssystemet, skal få kompensasjon. Nye Sunnfjord kommune er kanskje kroneksempelet på ein slik kommune. Det er den største frivillige samanslåinga vi har hatt, men der ein låg an til å kome dårlegare ut på grunn av dei utilsikta tinga som har skjedd no. Forventningane til komiteen blir viktige, fordi dei seier at kompensasjon er viktig, og at det betyr noko. Det handlar om rettferd, og det handlar om at ting skal vere føreseielege. Det er viktig, fordi vi ikkje berre skal lage tvil hos kommunar som står i slike prosessar i dag.

Så er det den delen av innstillinga som eg er spesielt glad for. Den handlar om ferjeavløysingsordninga. Regjeringa har følgt opp oppmodingsvedtaket frå statsbudsjetteinigheita mellom Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og Framstegspartiet, som mange andre parti støtta i stortingssalen. Men når dei innfridde det oppmodingsvedtaket, gjekk regjeringa inn i ein konklusjon der dei meinte at dei ikkje ville styrkje denne ordninga, ved bl.a. å sjå på korleis bompengefinansieringa skulle leggjast inn, eller rentekostnader og andre finanskostnader. Då ordninga var utvida til 40 år, var formålet at ein skulle få utløyst fleire prosjekt for dei fylka og for dei sambanda som no blir gåande ut i æva dersom ein ikkje får gjort det.

Det er eit langt steg på vegen når ein samla komité no seier at noko av finanskostnadene skal dekkjast. Som representanten Bransdal sa i innlegget sitt, ville Kristeleg Folkeparti primært at ordninga skulle dekkje alle kapitalkostnadene, og eg vil tru at ambisjonen om at vi her skal få ei reell, god ordning på plass, som betyr ein forskjell for dei sambanda som dette gjeld, no blir delt av fleire parti.

Eg er spent på endringane som regjeringa vil måtte jobbe med fram mot statsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti har ei forventning om at vi kan få ei endring i denne ordninga som faktisk monnar. Vår posisjon er iallfall klar, og eg håpar og forventar at signalet som eit samla storting no gjev, blir følgt opp på ein måte som gjer at vi kan få realisert fleire prosjekt – til beste for lokalt næringsliv, lokalsamfunn og ikkje minst dei folka som bur der i dag, og som må leve med dyre og unødig lange ferjestrekningar som blir gåande ut i æva viss vi ikkje klarer å få sett eit press på dette arbeidet.

Siv Mossleth (Sp) [13:42:16]: Sentralisering er jobb nummer én for denne regjeringa. Selv om både kommunal- og moderniseringsministeren og representanter fra regjeringspartiene påstår at nå går alt så mye bedre, skjer det en endring i dette samfunnet nå, en endring som øker forskjellene, både forskjellene mellom folk og de geografiske forskjellene.

Noe av det første denne regjeringa gjorde, var å redusere rammene til Nord-Norge med 368 mill. kr årlig. Nordland fylkeskommune alene måtte belage seg på et nedtrekk på 284 mill. kr. Nå forbereder fylkeskommunen seg på ytterligere innsparinger som følge av perspektivmeldinga.

I tillegg er jeg veldig bekymret for de nye endringene på fergestandarder og fordelingsnøkler for tilskudd til fylkeskommunale fergesamband. Det forslaget som nå er på høring, kort tid etter at de ble endret, skaper betydelig usikkerhet om hvordan det blir for de sambandene som er langt til havs, f.eks. ferga som går til Træna, Trænas livslinje til land. Det er en lang og krevende fergestrekning der det ikke bor så veldig mange folk, men der det er særdeles høy verdiskaping per person som bor der, og der fiskerinæringen er utrolig viktig. Vi må sørge for at slike havstykker blir tatt hensyn til, eller at man får varig kompensasjon, så ikke pengene sentraliseres til de strekningene hvor det er mest trafikk. For disse fergestrekningene er veldig viktige for verdiskapingen i tida som kommer.

Representanten Finstad mener at fylkeskommunen har det han betegnet som «store overskudd». Det er ikke riktig. Fylkeskommunen trenger noe midler til finansiering, og lånegjeldsgraden er høy.

Representanter fra regjeringspartiene bruker også å si at fylkeskommunen ikke kan prioritere, og spesielt når det er snakk om hvor mye penger som brukes til båt og ferge. Dette er ikke riktig – men jeg tror jeg skal tegne meg på nytt for å komme med detaljer om det.

Stein Erik Lauvås (A) [13:45:25]: Regionreformen er en reform som selv Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer og representanter sier de ikke har noe til overs for, og med tvangsinndelinger av fylker som resultat, et norgeskart over fylker som fylkene selv sa nei til, og som Høyre- og Fremskrittsparti-representantene selv beskriver som ufornuftig og uheldig. Men Høyre og Fremskrittspartiet lot andre ta taktpinnen i saken, de lot Venstre få drive igjennom en inndeling som de fleste er svært misfornøyde med. At Kristelig Folkeparti trakk litt på skuldrene og var med på dette, er også ganske uforståelig.

Men så skulle oppgavene komme til disse nye fylkene – til Viken, med 1,2 millioner innbyggere, og Møre og Romsdal, med knappe 300 000. Oppgavene har altså ennå ikke kommet, men regjeringen har varslet at de vil ta fra fylkene oppgaver, nå sist vannforvaltningen. Det er svært uklokt, like uklokt som å frata fylkene ansvaret for videregående opplæring og kollektivtransport.

Nå i dag fremmer et flertall her i salen et forslag som sier at regjeringen må komme med en samlet sak om nye oppgaver til fylkene, regionene. Det er et meget fornuftig og godt forslag, og jeg må berømme Kristelig Folkeparti for å være med på det. Det er veldig bra. Regjeringen liker det ikke og vil heller ta de nye oppgavene stykkevis og delt, noe som ville gitt en dårlig helhetsoversikt. Det er derfor bra at stortingsflertallet nå forteller statsråden og regjeringen hvor skapet skal stå, også i denne saken, så ikke galt blir enda verre.

Så til kommuneproposisjonen som sådan, som ligger på bordet her i dag, og som ikke har vakt glede og begeistring økonomisk sett i landets kommuner og fylker. Den har ikke det, jeg har ikke sett noe jubelrop for dette forslaget. Regjeringen har som sagt tidligere brukt pengene på store skattekutt til dem som har mest fra før, og det er klart at med en slik prioritering blir det mindre til å løse oppgavene i fellesskap. Det er et enkelt økonomisk regnestykke, men det fører jo til at Høyre- og Fremskrittsparti-styrte kommuner i dette landet har økt og har innført – slik det ble referert til her på talerstolen tidligere i dag – eiendomsskatt i stort monn. Dette har de måttet gjøre, hvis ikke hadde ikke hjulene gått rundt, slik ordføreren i Eidsberg så klokt sa det.

Kirsti Leirtrø (A) [13:48:42]: Vi har en regjering og representanter for dem i denne sal som utelukkende forteller oss hvor bra de selv er, heller enn å diskutere de store utfordringene i samfunnet vårt som må løses, og hvordan de skal løses.

Det er synd for debatten, og ikke minst for innbyggerne, at regjeringspartiene bruker tiden på å forvirre med tall. Skal en sette inn rett medisin, må en i det minste forholde seg til de samme tallene som Kommunaldepartementet oppgir. En bør kunne forvente at i hvert fall de er riktige. Faktisk.no undersøkte dette i 2017 og kunne dokumentere det samme som representanten Sivertsen refererte til fra Kommunaldepartementet. Veksten i frie inntekter er blitt lavere under denne regjeringen.

Det som er enda mer bekymringsfullt, er låneveksten i kommunene de siste årene. Fra 2013 til 2016 vokste, ifølge SSB, den kommunale lånegjelden med bortimot 24 pst. per innbygger. Gjeldsnivået er helt sentralt og viktig for å kunne vurdere kommunens økonomiske handlingsrom. I min Høyre-styrte hjemkommune er nå lånegjelden på over 100 000 kr per innbygger. Det reduserer handlingsrommet og er med på å gjøre tjenestetilbudet dårligere og mindre forutsigbart.

Kommunene bruker altså ytterligere mindre på tjenesteyting og mer på å betjene lån. Heldigvis har rentenivået holdt seg lavt og stabilt, men slik kan det ikke fortsette framover, får vi beskjed om.

Vi hører om en hjemmesykepleie som sliter med mer komplekse sykdomsbilder og høyt sykefravær, om en økende andel av vår befolkning som er ufør, og flere psykisk syke. Vi er blitt varslet om mangel på lærere, sykepleiere, fastleger og yrkesfagarbeidere. En av fem sykepleiere slutter i helsetjenesten.

I fem år har svaret fra regjeringen vært skattelette til de rikeste. Den samme skatteletten er også tatt fra våre felles velferdstjenester. Vi ønsker å forebygge, ikke brannslukke, og det gjør vi der innbyggerne bor, nemlig i kommunene.

Karin Andersen (SV) [13:51:28]: Kommuneøkonomien handler om mye penger. Det snakkes veldig merkelig om penger i denne debatten. Realiteten er at regjeringen, siden den overtok, har brukt 220 mrd. kr mer enn noen regjering før. Det skulle bare mangle om ikke noen av de bevilgningene hadde gått til noen fornuftige tiltak i kommunene og for fellesskapet. Spørsmålet er om man har prioritert riktig når man ikke har prioritert mer til kommunene enn det man har gjort. Jeg merker meg at ingen har kommentert det faktum som Helsetilsynet og andre typer tilsyn har vist, at det foregår alvorlige ting, som menneskerettighetsbrudd, i omsorgen for en del av de menneskene som kommunene har ansvaret for. Skal vi gjøre noe med det, koster det penger.

Så hører jeg at Høyre harselerer over opposisjonens økninger, at de ikke betyr noe. Men når Høyre og regjeringen sjøl legger 100 mill. kr på bordet til rehabilitering, skal det løse ting, og 200 mill. kr når det gjelder rus, skal løse alt, men flere milliarder ekstra er liksom ingenting, det skal ikke løse oppgaver.

Når SV legger fram sine budsjett, spør vi regjeringen: Hva koster det og det? Når vi sier vi skal ha flere lærere og en norm, regner vi på det, og så legger vi inn de pengene. Når vi sier vi skal ha flere ansatte i barnehagene, regner vi på det og legger inn de pengene. Vi har finansiert det som alle sammen sier vi skal, og da koster det minst 6 mrd. kr mer. Og det lar seg ikke gjøre å fjerne eiendomsskatten i kommunene hvis vi skal få dette til. Vi må ha en trygg økonomi framover, ikke basere oss på ekstraordinære inntekter et enkelt år, enten det er fra oppdrettsnæringen eller fra ulike typer skattetilpasninger.

Så jeg er veldig forundret over denne debatten. Jeg er også forundret over dem som tror at kommunesammenslåing løser alt dette. Jeg kommer fra et fylke med noen av landets geografisk største kommuner, men med få innbyggere. Befolkningen i disse kommunene blir ikke yngre av at man slår dem sammen, folk bor svært spredt, og det er fjellkjeder imellom, det lar seg ikke gjøre – hvis man da ikke er ærlig og sier at det er sentralisering man vil ha, det skal ikke bo folk i disse bygdene og disse dalene innover i Hedmark. Det syns jeg regjeringen skulle være ærlig og si, for det er det den politikken de fører, går ut på. Derfor ønsker SV også et inntektssystem som kompenserer for disse utgiftene, og som fordeler inntektene mer rettferdig.

Willfred Nordlund (Sp) [13:54:41]: Jeg må be om unnskyldning hvis jeg har gjort representanten Trellevik opphisset over at han ikke hadde fått med seg hva han selv foreslo i innstillingen. Det er derfor heldig at Høyre har flere representanter i komiteen.

Det var også interessant å merke seg at statsråden heller ikke hadde noe svar på om fylkene Troms og Finnmark er blitt Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde.

Det var hyggelig å høre at representanten Trellevik var et produkt av en Senterparti-skole, men jeg hadde trodd at geografikunnskapene skulle vært litt bedre. Representanten selv og Høyre skriver i innstillingen bl.a. at fylket Troms grenser til Russland. Det gjør det ikke, det må vi vel bare kunne fastslå med én gang. Det er ikke uten grunn at komiteens flertall stiller seg uforstående til at deler av komiteen mener at det er fylkene Troms og Finnmark som utgjør Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, særlig all den tid regjeringen sier det stikk motsatte hvis man ser på regjeringens nordområdestrategi, senest avgitt i 2017.

Representanten Trellevik var også inne på noen interessante momenter i sitt hovedinnlegg, nemlig vedrørende prosent versus kroner. Jeg har lyst til å følge opp og spørre statsråden: Står statsråden inne for den tabellen som hun overleverte komiteen 5. juli, vedrørende hvordan veksten har vært i de frie inntektene i de ulike årene og under de ulike regjeringene? I så fall – hvis statsråden står inne for dette brevet – er det flere representanter fra bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet som tar helt feil i sine innlegg, når de påstår at veksten har vært så mye større under denne regjeringen. Statsråden sier jo det motsatte, noe vi kan lese av vedleggene til innstillingen. Det tror jeg det er flere av representantene som kunne ha tatt seg bryet med å gjøre, selv om det var vedlegg som kom som svar på et spørsmål stilt av Arbeiderpartiet.

For Senterpartiet handler god kommuneøkonomi om å sette lokalsamfunnene, regionene våre og fylkeskommunene i stand til å levere tjenestene som innbyggerne etterspør. Det er nettopp derfor vi er valgt inn i denne salen – for å sørge for et økonomisk opplegg som gjør det mulig å møte ønskene som innbyggerne har. La det være helt klart: Opplegget som regjeringen nå leverer, er et stramt opplegg. Det legger ikke opp til at man skal kunne fullfinansiere reformer og normtall som denne regjeringen har lagt opp til. Det er verdt å merke seg at selv om flertallet i salen er enig om at rammefinansiering er hovedvirkemiddelet for finansieringen av kommunesektoren, er det ikke sånn at man når man diskuterer normtall, skal kunne diskutere hvilket tjenestenivå den enkelte innbygger mottar. Da skal man knytte det til et enkelttall knyttet til en kommune – altså hvor mange ansatte det er i kommunen. Dermed kobler en det opp til kommunereformen og til tall. Det er en sammenkobling som Senterpartiet ikke kan stille seg bak.

Norunn Tveiten Benestad (H) [13:57:54]: Det er mange ting en kunne ha lyst til å kommentere så langt ute i debatten. Jeg er forbauset over at opposisjonen i så liten grad ser ut til å anerkjenne at kommunene faktisk har hatt en inntektsvekst de siste årene, og at dette kommuneopplegget legger godt til rette for gode velferdstjenester, mer bærekraftig samfunnsutvikling og et sterkere lokalt selvstyre.

Vi vet alle at det er en mer urolig internasjonal situasjon. Oljeprisen og den demografiske utviklingen gjør at vi går strammere tider i møte. Vi trenger å skape nye verdier og finne bedre løsninger for å utføre velferdsoppgavene.

Vi vet også at endringer i demografi og befolkningssammensetning slår ulikt ut i Kommune-Norge, og at forskjellene mellom kommunene når det gjelder kapasitet og kompetanse for å levere gode velferdstjenester, vil forsterkes om vi ikke er villige til å se på strukturen. Det må også opposisjonen ta inn over seg.

Når Arbeiderpartiets representant Aasrud refererer til Høyres ordtak «Mennesker, ikke milliarder», er det nettopp et godt eksempel på hvordan vi ved å ta grep sikrer bedre velferdstjenester, mens Arbeiderpartiets eneste løsning ser ut til å være å pøse flere millioner inn i kommunebudsjettet.

Jeg tok egentlig ordet for å kommentere Arbeiderpartiets representant Lauvås, som i sitt første innlegg ga uttrykk for at han mener regjeringa sørger så dårlig for kommuneøkonomien at eneste løsning er eiendomsskatt. Da må jeg igjen minne om at det går godt i Kommune-Norge. Det har vi hørt mange eksempler på. Kommunene har handlingsrom, større nå enn i forrige periode. Vi har hørt at vi må tilbake til 1990-tallet for å finne like gode økonomiske resultater, og ROBEK-lista snakker vi ikke mer om.

Kommunepolitikerne våre vil alltid ha høyere ambisjoner, og skal ha det, men med det følger også behov for å prioritere. Noen steder er det selvsagt spesielle forhold som skal tas hensyn til, men å trekke den konklusjonen for kommunesektoren som helhet at det er kommuneøkonomien under denne regjeringa som er årsaken til innføring av eller økning i eiendomsskatten, mener jeg, med respekt å melde, er å trekke det altfor langt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:00:32]: Selvsagt er det en sammenheng mellom de inntektene som kommunene har, og de oppgavene de har å løse. Når kommunene ikke får tilstrekkelige inntekter bl.a. gjennom overføringer fra staten, må de finne inntekter andre steder. Kommunene har ikke noe oljefond å hente fra, slik den regjeringen som sitter i dag, har vært veldig flink til på statlig hold – kommunene må gjøre prioriteringer lokalt for å løse sine oppgaver. Det er stadig flere kommuner, også kommuner der Høyre og Fremskrittspartiet sitter i posisjon, som har innført eiendomsskatt, og som har økt eiendomsskatten i løpet av de siste årene. Regjeringen vil nå stramme til skruen ytterligere og begrense inntektene til kommunene framover, til tross for at oppgavene øker. Men det er tydeligvis én type kommuner som skal slippe, og ikke bare slippe, men oppmuntres gjennom bedret økonomi. Det er de kommunene som gjør som regjeringen vil, nemlig de kommunene som vil slå seg sammen.

Representanten Bjørnstad var her oppe tidligere i dag og snakket seg varm og med stor innlevelse om hvordan en skulle bidra gjennom inntektssystemet for å legge til rette for ytterligere kommunesammenslåinger. Det er tydeligvis slik – det ser en både i kommunereformen og i regionreformen – at regjeringspartienes filosofi, og regjeringspartienes definisjon av stemmerett, er at man skal stemme rett. Hvis man stemmer feil, skal man tvinges på plass, enten gjennom økonomiske virkemidler eller gjennom rene tvangsvedtak.

Statsråden står på talerstolen her i dag og sier at kommunereformen skal fortsette. Her har kommunepolitikere i hele forrige stortingsperiode brukt time opp og time ned på utredninger og konsulentrapporter, og de har brukt både sine ansatte og politiske ressurser på å vurdere spørsmålet om kommunesammenslåing. De aller fleste kommunene har landet på at de vil bestå som egen kommune. Regjeringens svar er altså at den skal fortsette prosessen i denne perioden. Det er en svært uklok politikk.

Det er også svært uklokt, det som skjer i mange sammenhenger der eksisterende, velfungerende kommuner blir partert gjennom såkalte grensejusteringer. Derfor er det viktig, det forslaget som er lagt fram fra Senterpartiets side i denne salen i dag, at spørsmål om grensejusteringer der det er uenighet mellom berørte kommuner, skal behandles av Stortinget. Det er svært klokt. Vi ser eksempler bl.a. i mitt eget hjemfylke, Akershus, der rådmannen i Sørum sier at hvis det blir en grensejustering der deler av Sørum går over til Nes, vil det føre til skolenedlegging i Sørum. Tilsvarende eksempler ser en mange andre steder. Det er svært viktig at det forslaget blir stemt over, og at vi får gjennomslag for det forslaget Senterpartiet har presentert i dag.

Heidi Greni (Sp) [14:03:40]: Jeg har fått mange visitter fra regjeringspartiene i dag som jeg skal prøve å svare på. Men det er noen av dem jeg ikke forstår. Representanten Tveiten Benestad sa noe sånt som at hun var skuffet eller overrasket over at Senterpartiet stemmer imot forslag om å flytte makt og myndighet ut i landet, men jeg har ingen peiling på hva hun egentlig sikter til. Senterpartiet har fremmet de fleste forslagene om å flytte oppgaver til fylkene, og vi har stemt for de få forslagene som regjeringspartiene har fremmet som gjelder kommuner, selv om det er oppgaver som egentlig betyr verken makt eller myndighet.

Trellevik mente at Senterpartiet tok feil når vi hevdet at det har vært overføring fra små til store kommuner, og han sa til og med at det var heller tvert imot. Nå viser det seg faktisk at når det gjelder omlegging av inntektssystemet, har alle kommuner over 25 000 innbyggere vunnet på den omleggingen. I gruppen 2 000–25 000 er det 51 kommuner som har gått i pluss, og 239 kommuner som har gått i minus. Det er faktaopplysninger.

I forslaget til omlegging av utgiftsutjevning viser regjeringen selv til at lettdrevne kommuner vil få litt mer, og fylker og kommuner som er tungdrevne, vil få litt mindre tilført. Det står det i proposisjonen. Hvis vi i tillegg skal komme inn på den straffen som frivillige, små kommuner har fått med en betydelig nedgang i inntekten, er det helt tydelig at jeg har belegg for det jeg sier.

Trellevik sa at vi subsidierer distriktene fra storbyene, og dro fram per innbygger. Ja, det skulle jo bare mangle. Er det noen som tror det er mulig å drive kommunale tjenester for 2 000 innbyggere i en kommune på 2 000 km² for samme sum som en skal drive kommunale tjenester til et borettslag på 2 000 innbyggere i Oslo? Da begynner jeg virkelig å lure. Og hvor er det verdiene skapes? Verdiskapingen skjer jo i distriktene. Fylkesordføreren i Sør-Trøndelag sa det på den måten en gang, tror jeg, at hvis det hadde vært bygd en mur rundt Oslo, var han overbevist om at kloremerkene hadde kommet på innsiden først. Det tror jeg faktisk vi har belegg for fortsatt.

Trellevik var også inne på at samferdselssatsingen i distriktene var så fantastisk. KS antyder at vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene øker med 1,5 mrd. kr per år – det øker med 1,5 mrd. per år. Svaret på det fra regjeringen er at vi skal ha en økning i fylkesbudsjettet på minus 100 mill. kr eller pluss 100 mill. kr. Dette henger ikke på greip.

Torhild Bransdal (KrF) [14:06:52]: Det har blitt snakket her om at situasjonen er så utrolig lys i kommunene, mens noen sier at det er utrolig mørkt. Jeg tror faktisk at sannheten ligger noe midt i mellom, og at bildet er nyansert. Det er ikke bare herlighet og glede ute i kommunene, men det er heller ikke bare elendighet, for det skjer utrolig mye godt utviklingsarbeid. Det er stor kreativitet og effektivitet, og et stikkord her er digitalisering, som er utrolig viktig, og som visualiserer veldig godt at kommunesektoren er i stadig endring. Den er ikke statisk, den er i endring, og nye tider har kanskje nye behov. Da kan vi ikke ha en struktur som hele tiden er statisk. En må ha muligheter til å kunne endre strukturen rundt de behovene som er. Men denne endringen av kommunestrukturen skal være frivillig. Det skal ikke være tvang. Det blir brukt imot endringene at regjeringen har virkemidler for kommuner som vil slå seg sammen. Jeg synes det er helt topp at det foreligger gode virkemidler hvis lokalsamfunnene og kommunene selv ser at her må det tas noen grep fordi de ikke kan stå alene. Jeg ser ikke noen motsetning i det.

Nye oppgaver til kommunene har vi faktisk ikke behov for. Det er mer enn nok av oppgaver. Det som er viktig, er at det kommer nye oppgaver til regionene. Stein Erik Lauvås sa at det var ufattelig og uforståelig at Kristelig Folkeparti var med på dette. Det er ikke mer uforståelig enn at herrene Jens Stoltenberg og Trygve Slagsvold Vedum for ti år siden predikerte rundt i hele landet akkurat de samme ideene om desentralisering av makt og god distriktspolitikk. Det strandet på fragmentert behandling og at fylkesmennene og byråkratiet da ikke ville. Jeg håper virkelig at Senterpartiet vil akkurat det samme nå.

Høyre og Fremskrittspartiet beskyldes også for ikke å ville ha det tredje nivået. Hvor mange ganger skal det sies? Det er et vedtak i Stortinget på at vi skal ha tre forvaltningsnivå i Norge, og regjeringen har fortjenestefullt sagt at det skal de følge lojalt opp, sist fra statsråden, som her i dag sa at hun selvfølgelig skal legge fram en samlet sak om dette til Stortinget innen 15. oktober. Ja, vi har et godt stykke arbeid foran oss. Men det som gjaldt ved den siste regionreformen, håper jeg virkelig gjelder i dag også.

Turid Kristensen (H) [14:10:00]: Regjeringen er opptatt av at vi skal styrke barnehagene og har derfor vedtatt og fått gjennomført flere viktige tiltak for å lykkes med det. Vi har fått en pedagognorm, en bemanningsnorm, en ny kompetansestrategi og tidlig innsats allerede i barnehagen. Dette vil bidra til at barna våre får en bedre barnehagehverdag, og at vi får sikret at alle barn får en like god barnehage.

Grunnen til at jeg nå tar ordet i denne debatten, er en del av kommentarene som har kommet om innføringen av ny bemanningsnorm. Nå lovfester vi for første gang en bemanningsnorm i barnehagen, noe som har vært sterkt ønsket av alle i sektoren, noe som mange partier har ønsket seg, og noe som har vært varslet i flere år. Denne regjeringen får nå dette på plass – to år før tiden. Det er gledelig.

Den nye bemanningsnormen har altså vært varslet siden barnehagelovutvalget i 2012, og regjeringen Stoltenberg foreslo dette i 2013. Det som undrer meg, er hvordan noen partier som var en del av den rød-grønne regjeringen, kan stå her og etterlyse en annen finansiering av denne normen, når dagens regjering legger nøyaktig de samme prinsippene til grunn – samme normtall og samme beregningsgrunnlag for finansieringen – som Stoltenberg-regjeringen gjorde. Disse partiene er nå i opposisjon tydeligvis imot det de var for da de satt i posisjon.

Det er helt riktig at Kristin Halvorsen i 2013 sa at det måtte mer penger på bordet før kommunene kunne innføre normen. Men det var altså ikke fordi Kristin Halvorsen og den rød-grønne regjeringen la en annen finansiering og et annet beregningsgrunnlag til grunn. Det var rett og slett fordi det manglet flere ansatte i barnehagene på det tidspunktet. Man kunne ikke – ut fra samme beregningsgrunnlag som i dag – si at det var nok ansatte i barnehagene til at normen kunne være fullfinansiert. Men det kan vi i dag.

Tre av fire kommuner har altså tatt signalene fra 2012 og 2013 og prioritert å øke antallet ansatte i barnehagene. Så er det altså noen kommuner som ikke har prioritert det, men med dagens kommuneøkonomi er jeg helt enig med min kollega Åshild Bruun-Gundersen i utdannings- og forskningskomiteen i at det da er på tide at kommunene prioriterer å satse på det.

Jeg er helt enig i det noen tidligere kommunepolitikere har sagt tidligere i dag, om at kommunene skal sørge for at alle innbyggerne får et godt liv – i tillegg til lovpålagte oppgaver. Jeg må likevel si at når den tidligere ordføreren i Ski klager over dårlig kommuneøkonomi og sier at hun ikke har hatt mulighet til å sørge for flere ansatte i barnehagene, samtidig som kommunen bruker penger på å sponse elsykler til innbyggerne, bruker 100 000 kr på fuglekasser og bruker millionbeløp på nabolagshygge, så stusser jeg. Dette mener jeg er gode eksempler på at man faktisk har valgt å prioritere annerledes og ikke satse på bemanning i barnehagene. Det er greit nok, men da lyder også kritikken ganske hul.

Kjersti Toppe (Sp) [14:13:10]: I vår hadde vi ein stor offentleg debatt om kutt i liggjetida for barselkvinner. Sjukehus planlegg for at kvinner med normal fødsel skal reisa heim seks timar etter fødselen. Det er kommunane som skal ta over barselansvaret. Problemet er at kommunane ikkje er informerte, og at regjeringa ikkje tar høgd for dette i det økonomiske opplegget for kommunane.

Det same skjer i eldreomsorga. Ifølgje Riksrevisjonen kutta norske sjukehus 308 000 liggjedøgn frå 2010 til 2014 etter innføringa av samhandlingsreforma. Nær halvparten av denne reduksjonen har kome for personar over 80 år. Det gjer at skrøpelege eldre gjerne opplever uforsvarleg kort liggjetid på sjukehus. Men statsråd Høie har i Stortinget bekrefta at denne planlagde nedbygginga av sengekapasitet ved norske sjukehus skal fortsetja – og det går ut over kommunane.

Oslo universitetssjukehus er eit eksempel på dette. I planane for bygging av nytt storsjukehus på Gaustad reduserer dei sengetalet på bakgrunn av at 50 000 liggjedøgn per år skal overførast til Oslo kommune. Problemet er at Oslo kommune ikkje veit om det og ikkje får ekstra pengar til det. Ifølgje Riksrevisjonen har norske kommunar etter innføringa av samhandlingsreforma vore flinke og tatt imot sjukare pasientar enn før, men utan at kapasiteten i kommunane har auka tilsvarande. Liggjetida for norske pasientar i sjukehus er no blant dei aller kortaste i Europa. Fastlegeordninga i kommunane held på å kollapsa, mykje på grunn av dette. Ifølgje ein KS-rapport må norske kommunar no subsidiera den statlege fastlegeordninga med 400 mill. kr i året fordi finansieringa sviktar. Dette gapet mellom helseansvar og finansiering i kommunane burde bekymra denne komiteen og kommunalministeren mykje meir enn det tilsynelatande gjer.

I denne situasjonen vil altså regjeringa innføra kommunal betalingsplikt for såkalla utskrivingsklare pasientar innan rus og psykisk helse. Men det er vanskeleg å definera kva ein utskrivingsklar pasient er når det gjeld desse pasientane, og det er vanskeleg å definera kva kostnadene vil verta. Ein føreslår altså frå regjeringa å ta mellom 150 mill. kr og 220 mill. kr frå sjukehusa, som har ein pressa økonomi frå før.

Senterpartiet har eit forslag der vi går imot at dette skal innførast i 2019. Det burde òg fleire stemt for i salen i dag. Det er eit politisk ansvar å retta opp den ubalansen eg har beskrive, og dette ansvaret tar ikkje regjeringa.

Siv Mossleth (Sp) [14:16:33]: Jeg kom vel så langt i forrige innlegg at jeg fikk sagt at det første denne regjeringa gjorde, var å tappe Nordland for 284 mill. kr årlig, og at det nå ser ut til å bli ytterligere nedtrekk.

Når representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet i Nordland klager på trekk i tjenester til folk i fylket, peker de f.eks. på Senterpartiet og sier at partiene som styrer, ikke kan prioritere. Derfor har jeg lyst til å opplyse litt om hvordan prioriteringen er.

Prioriteringen er f.eks. slik: Bare 1 pst. av budsjettet går til politikk, kontroll og styring. 43 pst. går til den viktige utdanningen av ungdom. 42 pst. går til vei, ferger og samferdsel – og det er viktig for folk som skal på jobb, på skole, til lege eller for næringslivet i et fylke som strekker seg 800 km fra nord til sør langs vei og har 25 pst. av Norges kystlinje. Av disse 42 pst. går ca. 19 pst. til båt, 27 pst. til ferger – altså nesten 47 pst. til båt og ferger – 35 pst. til fylkesvei og 18 pst. til bilruter.

Selvsagt skal alle demokratiske styringsnivå se på egne prioriteringer. Faktisk er det valg av prioriteringer som kjennetegner politikken, og som kjennetegner folkestyret. Det er vi faktisk godt vant med. Men når eksempelvis et fylke som Nordland ikke får prisjustert distriktstilskuddet og får realnedgang i inntektene, må også regjeringspartiene se at rammene blir trangere og at det går ut over tjenestetilbudet.

Mer distriktspolitikk, det å snu denne sentraliseringen til mer distriktspolitikk, vil øke verdiskapingen i Nord-Norge. NHO fikk laget en rapport i 2015, og den rapporten viste at hvis vi gjør akkurat det motsatte av det som skjer i dag – i dag settes det fart på sentraliseringen, og det vil minske verdiskapingen med 11 mrd. kr i Nord-Norge i 2040 – hvis vi snur og øker investeringene i nord, vil mer distriktspolitikk føre til en økning i verdiskapingen på 20 mrd. kr i 2040. Det er kjempeviktig å øke overføringene til Nord-Norge.

Stein Erik Lauvås (A) [14:19:50]: Representanten Tveiten Benestad påsto at kommunene går godt. Ja, det kan man påstå. Med regnefeil fra regjeringen og eiendomsskatt går det jo. Regjeringen har ikke ansvaret for at kommunene innfører eiendomsskatt. Nei, det kan ikke regjeringen har ansvaret for. Det bestemmer kommunestyrene selv. Men at kommunestyrene gjør det, er en konsekvens av regjeringens økonomiske politikk overfor kommunene, så der ligger ansvaret på regjeringen og Høyre. Derfor må kommuneøkonomien prioriteres sterkere. Det er dette store deler av debatten i dag har dreid seg om. Arbeiderpartiets forslag med opp mot 4 mrd. kr mer til kommunene i 2019 hadde vært et godt bidrag, men det vil ikke Høyre og Fremskrittspartiet. De vil heller tvinge kommunene til å fortsette å drive inn eiendomsskatt. Det kan ikke Høyre og representanten Tveiten Benestad komme seg unna.

Regjeringsproposisjonen bekrefter det selv: Det er nullvekst i kommunene i 2019. Slik styres landet.

Statsråd Monica Mæland [14:21:08]: Takk for en lang og engasjert debatt. Det er bra, for temaet er viktig. La meg bare komme med noen svar på spørsmål som har vært stilt.

Går det an å senke eiendomsskatten og bedre tjenestetilbudet? Ja, det gjør det. Det er ingen sammenheng mellom eiendomsskatt og tjenestetilbud. Det går an å overta en kommune fra ROBEK med fullt kaos i økonomien og fullt kaos i tjenestetilbudet, rydde opp, forlate den kommunen etter ti år og ha fjernet eiendomsskatten og bedret tjenestetilbudet. Det går an, det er et valg man tar. Den samme kommunen har for øvrig i dag maksimal eiendomsskatt og maksimalt antall direktører. Det er også et valg man tar.

Så har jeg fått noen visitter om dette brevet som har gått fra departementet. Jeg siteres gjerne på brev og tabeller vi har sendt over, men det hadde vært fint hvis man siterte brevet korrekt. Det som står, er at i rød-grønne år, fra 2005 til 2013, var veksten på 1,8 pst. Fra 2013 til 2017 var veksten på 2,1 pst. Så har man spurt om veksten fra 2013 til 2019. Da står det 1,4 pst., med fotnote, og det står uttrykkelig i teksten at anslagene er usikre.

For anslag er ikke det samme som sikre tall. Man kan selvfølgelig sammenligne epler og bananer, men man får ikke noe riktigere svar av den grunn. Anslag ligger også til grunn for de tallene som framgår når det gjelder skatt. Det er ikke regnefeil, det er anslag. Historien viser at anslag kan treffe eller ikke treffe, enten det sitter en rød-grønn regjering eller en borgerlig regjering.

Representanten Karin Andersen var inne på forholdet til små kommuner med få innbyggere. Blir det bedre av at de blir større? Selvfølgelig blir det det. Det er mye bedre at det i en kommune er tre ansatte i barnevernet enn at det bare er én. Utfordringene til kommuner med få innbyggere er at innbyggerne blir stadig eldre, og at det blir stadig færre yrkesaktive. Og hva er svaret på det? Svaret er å legge til rette for at folk kan bo der, at folk kan jobbe der. Da trenger man faktisk en kommuneadministrasjon som kan jobbe med det. Det er mange kommuner ikke i stand til. Det forundrer meg hvordan man hyller interkommunalt samarbeid. Man synes det er supert med psykolog, med lege, med barnevern, men ikke med et kommunehus. Innbyggerne våre har mye mer bruk for gode psykologer i livet sitt enn kommunehus.

Det er noe med valgene man tar, hvordan man innretter seg. Kommunekartet er ikke skrevet for de neste 50 år. Kommunekartet må endres. For utfordringene er der, og de kommer rett og slett ikke til å forsvinne. Derfor er det kjempefint at man har brukt tid og krefter og ressurser på å snakke med naboen. Men den nabopraten må man fortsette med. Det er helt nødvendig av hensyn til innbyggerne våre.

Heidi Greni (Sp) [14:24:17]: Det er tydelig at regjeringspartiene er mer interessert i å snakke om kommunereformen enn om det økonomiske opplegget. Det er ingen her som har svart på den største utfordringen som ble dratt fram under høringen: Hvordan skal kommunene klare å finansiere barnehagenormen uten at det skal gå ut over eldreomsorgen? Det har verken statsråden eller noen av de andre vært inne på.

Det som har blitt gjentatt oftest her i dag, er «større og sterkere kommuner» – som om det er en sammenheng. Kanskje vi heller skulle sagt «større eller sterkere kommuner»?

Det snakkes om at vi må ha omstillingsdyktige kommuner. Det er vel ingen tvil om at de minste kommunene er mye mer omstillingsdyktige enn de store.

Vi må ha mer effektive kommuner, sies det. Kan noen fortelle meg hvor effektiviseringsgevinsten for f.eks. Kinn kommune skal tas ut? Det skal bli enormt interessant å se.

Vi må ha bedre samhandling på tvers av sektorene, sies det. Ja, det er ingen som har et så godt samarbeid på tvers som de minste kommunene, nettopp fordi det er ubyråkratisk, oversiktlig og enkelt.

Vi må ha gode tjenester til innbyggerne, sies det. Ja, selvfølgelig. Innbyggerundersøkelsen viser at innbyggerne får bedre tjenester jo mindre kommunene er.

Rekruttering krever større kommuner, sies det. Det er bare tull at rekruttering er et småkommuneproblem. Jeg så et oppslag i Trønder-Avisa denne uken. Trondheim har kjempestore problemer med rekruttering av sykepleiere. Det er stor manko på sykepleiere i den kommunale sektoren i Trondheim. Det er mange færre søkere enn ledige stillinger. Min hjemkommune, som har 2 000 innbyggere, har fire–fem søknader for hver sykepleierstilling. Dette er ikke et småkommuneproblem. Det er et problem for kommunesektoren.

Kommunesammenslåinger endrer ikke geografien i Norge, men det høres det ut som om mange av dem som har vært her i dag, ikke klarer å ta inn over seg.

Gjennomsnittsalderen i min hjemkommune blir ikke lavere om vi slår oss sammen med nabokommunen. Hadde jeg blitt ti år yngre av det, skulle til og med jeg ha vurdert å gå inn for kommunesammenslåing. Det er akkurat de samme utfordringene, det er like mange sykepleiere i Norge og like mange 90-åringer i Norge uansett hvordan kommunestrukturen ser ut.

Jeg tror tvert imot at hvis vi skal klare utfordringene i framtiden og klare å levere gode tjenester til innbyggerne, likeverdige tjenester uansett hvor de bor, er vi avhengig av å ha en differensiert kommunestruktur. Vi er avhengig av å ha en kommunestruktur som er tilpasset geografien i Norge.

Til slutt: Det er flere som har vært inne på at når det gjelder fylkene, er vi nødt til å slå sammen Troms og Finnmark for at de skal klare oppgavene (presidenten klubber). Jeg får tegne meg til et nytt innlegg for å komme meg videre med det jeg skulle si.

Willfred Nordlund (Sp) [14:27:34]: Jeg merket meg med interesse at statsråden var litt selektiv da hun refererte fra tabellen, for hvis vi ser på tabellen som helhet, står det at den årlige prosentvise veksten i kommunesektorens frie inntekter i perioden 2005–2013 var på 1,8 pst. Fra 2013–2018, forutsatt at skatteanslagene treffer på intervallene i 2018, var veksten på 1,5 pst. Statsråden valgte å holde 2018 utenfor da hun svarte. Det er selvfølgelig bekvemt, men det endrer jo ikke det faktum at det er et stramt økonomisk opplegg, og at det ser ut til å bli strammere framover, samtidig som behovene øker og ikke minst kravene fra denne salen øker.

Man lager seg måleordninger som gjør at man tvinger fram endringer i strukturene der ute, uten at det nødvendigvis blir levert bedre tjenester for den enkelte. Men det er selvfølgelig bekvemt og mye enklere å lage regnestykker for framtiden med de normtallene man legger til grunn.

Karin Andersen (SV) [14:28:45]: Først til temaet kommunesammenslåing: Jeg tror statsråden snart må ta inn over seg at det er kommuner også i Sør-Norge som er like store som Vestfold. Det kan jo ikke være slik at hjemmehjelpen og barnevernet skal måtte bruke helikopter for å komme seg fram i løpet av arbeidstida si.

Det andre jeg vil si noe om, er en ordning som går til folk i kommunene som har funksjonsnedsettelser, som heter «brukerstyrt personlig assistanse». Den har blitt lovfestet, men den har blitt dårligere, for noe av det som kommunene gjør når de skal spare penger, er ikke å oppfylle denne loven slik det var tenkt.

Jeg merker meg at representanter for regjeringspartiene og støttepartiene ikke vil snakke så mye om kvaliteten på tjenestene, men det vil SV, for det er derfor vi driver med dette. Derfor oppfordrer jeg nå Stortinget til å stemme for forslagene nr. 17–19. Det er helt nødvendig hvis vi er opptatt av at innbyggerne i kommunene, også de som har funksjonsnedsettelser, skal kunne leve likestilte og selvstendige liv.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:30:04]: Jeg har også lyst til å knytte noen kommentarer til noen innlegg.

Jonas Gahr Støre startet sitt innlegg med å bekrefte påstanden jeg kom med i mitt innlegg, hvor jeg påsto at hver gang Arbeiderpartiet snakker om dårlig økonomi, er det eldreomsorgen det skal kuttes i. Så sa Støre akkurat det samme: Var det litt mindre penger, måtte eldreomsorgen og andre sårbare grupper være de som måtte lide. Sånn er det selvfølgelig ikke. Det er forferdelig mange måter man kan bruke pengene på, og det handler om å prioritere.

Men det handler ikke alltid om lite penger, for i Oslo har man innført eiendomsskatt. Oslo har greid seg meget bra i tiår uten eiendomsskatt, men da Arbeiderpartiet overtok, innførte de eiendomsskatt med en gang og har et enormt overskudd. Samtidig som de tar inn alle de pengene, fjerner de veldig, veldig mange sykehjemsplasser. Så her kutter man i eldreomsorgen enten man får inn mer penger eller mindre penger.

Lauvås er veldig glad for at han har tvunget regjeringen til å komme med en helhetlig sak om oppgavefordelingen. Jeg skal ikke ta fra ham gleden, men det er en enstemmig komité som ønsker å få en samlet sak om det, så det er ikke noen uenighet om det.

Så har Karin Andersen vært opptatt av Helsetilsynet og utviklingshemmede. Det er jeg helt enig i. Det er ikke den første rapporten vi har fått om utviklingshemmede, dette har vært en problemstilling så lenge jeg har vært på Stortinget. De får ikke sine rettigheter oppfylt. De får ikke velge sitt eget liv. Det er ikke et problem som har oppstått nå.

Jeg er helt overbevist om at dette ikke handler om penger. Dette handler om dårlige holdninger, og det handler om dårlige lokalpolitikere, for er det noe vi skal prioritere, er det dette. Jeg har truffet utviklingshemmede som med sin uføretrygd har kjøpt sin egen leilighet, og som med BPA lever et godt liv, fordi kommunene prioriterer det. Dette handler om å være opptatt av det i lokalsamfunnene, og vi må være flinkere til å peke på dem som har ansvaret. For selv om vi sender mer penger, betyr ikke det at de pengene går til det vi faktisk ønsker oss. Det ser vi med BPA. Mange har sagt at BPA-ordningen har blitt veldig bra for dem, men jeg har gått inn i enkeltsaker i kommune etter kommune etter kommune. Her er det ansatte som mener at de vet best hva som er best for den enkelte. De mener at det er bedre med praktisk bistand og hjemmehjelp og støttekontakt. De vil ikke ha BPA. Igjen: Dette er dårlige holdninger og dårlige lokalpolitikere.

Eirik Sivertsen (A) [14:33:19]: Denne debatten demonstrerer at vi alle er veldig opptatt av kommunene, og at kommunenes tilbud engasjerer.

Kort til regionreformen og representanten Tveiten Benestad: Det kan jo ikke være noen overraskelse at Arbeiderpartiet er opptatt av regionreformen. Gjentatte ganger har vi fremmet konkrete forslag til hvilke oppgaver som skal overføres – bl.a. er mange av de forslagene som ekspertutvalget som regjeringen har satt ned, har vurdert og drøftet, noe Arbeiderpartiet har foreslått tidligere.

Når det gjelder kommunereformen, er det noen som forsøker å putte oss i den båsen at vi er imot det. Nei, vi er ikke imot å gjøre endringer som er nødvendige, men det vi har vært imot i denne kommunereformen, er ideen om at vi her på huset vet aller best, når man ikke har vært i stand til å redegjøre for hvilke gevinster man skal ta ut, og hvilke nye oppgaver og myndigheter det er kommunene skal få. Derfor har vi holdt fast på frivillighetsprinsippet og støtter opp om de aller fleste sammenslåingene som skjer, også de kommende som vil være frivillige.

Det er påtakelig at vi igjen hører denne retorikken om at hver gang man forsøker å kritisere noe som ikke er godt nok i dette landet, er det svartmaling. Nei, i mitt innlegg brukte jeg ganske mange sekvenser på å si at Norge er et av verdens beste land å bo i, og kommunene er helt sentrale i det. En av grunnene til det er at vi har 11 000 regionale og lokale folkevalgte som står på, og som ikke vil noe annet enn det beste for sine innbyggere.

Vår jobb her er å gi dem gode nok rammebetingelser, og da kommer vi inn på økonomien. Høyre forsøker seg nå i denne debatten på å redusere vår ramme, som er 3–4 mrd. kr utover regjeringens ramme, til kommunesektoren og sier at 1 pst. skal fikse alt. Nei, det gjør ikke det, men det er en annen retning, og det er en annen idé enn hva regjeringspartiene står for, for vi mener at man kan ikke, som regjeringen sier, stramme inn på kommuneøkonomien for å presse fram endringer. Vi er opptatt av å gi handlingsrom, sånn at kommunene kan investere i de ansatte, sånn at de kan investere – for man kan ikke spare seg ut av problemene, man må investere seg ut av problemene – for å få mer effektive strukturer. Vi må gi dem handlingsrom til å utvikle sin kommune for å møte de moderne kravene, f.eks. digitaliseringen, som det er bred enighet om her i salen at kommunesektoren har utfordringer knyttet til.

Så registrerte jeg at representanten Kjønaas Kjos var innom at Fremskrittspartiet lokalt alltid vil prioritere eldreomsorg foran rådhus. Da får Kjønaas Kjos ta en telefon til Bodø, for der mener man – helt riktig, mener jeg – at rådhuset faktisk må rustes opp, for det handler bl.a. om arbeidsmiljøet for de ansatte og større behov for å ha en god ledelse.

Til slutt: Jeg tror vi alle i denne salen kan være litt forsiktig med å være kategorisk. Det er veldig mange som er veldig selvtilfreds på vegne av de resultatene man mener regjeringen har oppnådd, men det finnes mange virkeligheter der ute, og det er heller ikke sikkert at alt er perfekt i Norge.

Heidi Greni (Sp) [14:36:36]: For å fortsette der jeg slapp: Det er mange av representantene som har vært veldig tydelige på at Finnmark og Troms må slås sammen, fordi det minste fylket er begrensende for hvilke oppgaver vi kan overføre til fylkene. Det er ingen som har kommet med ett eneste eksempel på hvilke oppgaver Finnmark i dag er for lite til å overta, og det er ingen av de oppgavene som er foreslått av ekspertutvalget, som Finnmark er for lite til å overta.

Så ble det sagt at det har vært lite diskusjon om distriktspolitikken. Da Engen-Helgheim beskrev den fantastiske distriktspolitikken til regjeringen, var det litt vanskelig å følge med i svingene. De regionale utviklingsmidlene er halvert og vel så det. Det er null til satsing på fylkesvei i dette budsjettet, og det har overhodet ikke vært noen satsing på vedlikeholdsetterslepet på fylkesvei i denne perioden. Det er mindre til distriktskommunene, og det er mindre til noe som er kanskje det viktigste infrastrukturtiltaket til distriktskommunene, nemlig bredbånds- og mobilutbygging – det er kraftig redusert. Vei og jernbane er blitt prioritert over fra distriktene og til sentrale strøk. Jeg registrerer at Trondheims-regionen også er blitt distrikt, for Trønderbanen er også satt på vent.

Slik kan man egentlig fortsette i det vide og det brede. Drivstoffavgiften rammer selvsagt mest i distriktene der man er helt avhengig av bil. Vi har fått økte rovdyrkonflikter, vi har fått innskrenkinger i den kommunale friheten når det gjelder snøscooterdispensasjoner, osv.

Jeg tror vi kan oppsummere med at det vil bli et fortsatt stramt opplegg for kommunene. Det vil bli særlig stramt for små kommuner og distriktskommuner, og det vil bli aller verst – også i 2019 – for de kommunene som er såkalt frivillig små. Kommunesammenslåing skal fortsatt løse alle utfordringer i kommunal sektor. Nye oppgaver trenger ikke fullfinansieres, for vi skal ha mer kommunesammenslåing. Vi kan fortsette på den reglen hele tiden. Sentraliseringen skal fortsette, det skal tas litt og litt fra småkommunene i hvert eneste budsjett, og kommunene skal presses til å slå seg sammen.

Nå er det vi kan kalle frivillig tvang, det nye grepet som vi ser i hele landet, der grensejusteringer av små kommuner gjør at de blir enda mindre, og så skal de i neste runde tvinges til å slå seg sammen med nabokommunen. Og alt dette skal forsterkes gjennom at fylkesmennene skal fortsette presset mot kommunene.

Kommune-Norge har bedt om arbeidsro nå. Vi vil ha arbeidsro til å videreutvikle tjenestene, vi vil ha arbeidsro til å drive næringsutvikling i egen kommune. Vær så snill: La kommunene få den arbeidsroen de har bedt om.

Ove Trellevik (H) [13:39:48]: Dette er mest ei stemmeforklaring: Høgre og Framstegspartiet støttar ikkje forslag nr. 20, det lause forslaget som er fremja i dag, og grunnen er at me har full tillit til at regjeringa handterer denne saka på ein svært god måte. Ho har vore på høyring, og eg er heilt overtydd om at regjeringa kjem til å jobba grundig og godt med denne saka. Så det er i det heile ingen grunn til å støtta dette forslaget.

Så høyrer eg heilt på tampen her at Eirik Sivertsen frå Arbeidarpartiet nemner at dei representerer ei anna retning i budsjettframlegget sitt og i forslaga sine. Men eg må verkeleg seia at debatten her i dag eigentleg har vist at Arbeidarpartiet sprikjer i alle himmelretningar. Så den retninga som han snakkar om, har han ei stor pedagogisk oppgåve og utfordring med å klara å forklara resten av partiet sitt.

Eirik Sivertsen (A) [14:40:48]: For å replisere til siste taler: Jeg skjønner at vi har utfordringer med å få deler av publikummet til å oppfatte budskapet, men det skal vi jobbe videre med, og vi skal gjenta det budskapet til det sitter hos alle.

Men jeg ba om ordet til en liten stemmeforklaring, for det er én ting som ikke har vært veldig belyst i debatten i dag, og det er knyttet til behovet for igjen å gjøre en gjennomgang av underlaget for inntektssystemet til kommunene. Det begynner nå å bli 10–15 år siden vi hadde to forskjellige utvalg som jobbet med dette, og det er på tide å gjennomgå det på nytt. Derfor har vi fremmet et forslag om det i innstillingen. Det avviker ikke så mye fra forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, så vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 1, når vi ikke får flertall for vårt forslag i innstillingen.