Stortinget - Møte tirsdag den 19. februar 2019

Dato: 19.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 166 L (2018–2019), jf. Prop. 7 L (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 3 [11:58:20]

Innstilling fra finanskomiteen om Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven) (Innst. 166 L (2018–2019), jf. Prop. 7 L (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Elin Rodum Agdestein (H) [] (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for samarbeidet og rette en takk til statsråden og departementet for god dialog underveis i komiteens arbeid med en til dels vanskelig tilgjengelig tematikk.

Lovforslaget omhandler ny lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør, også kalt verdipapirsentralloven. Jeg vil referere hovedinnholdet i proposisjonen og kommentere noen av de merknadene og forslagene komiteen og flertallet står bak. Så legger jeg til grunn at mindretallet selv presenterer sine.

Proposisjonens innhold er todelt. EUs verdipapirsentralforordning, CSDR, inkorporeres, dvs. innføres i norsk lov som den er, uten omskrivninger. Forordningen er for øvrig nå innlemmet i EØS-avtalen med forbehold om Stortingets godkjenning.

Videre inneholder proposisjonen bestemmelser som supplerer de reglene som ligger i EU-forordningen. Mange av dem innebærer en videreføring av bestemmelser i gjeldende verdipapirregisterlov.

Mens verdipapirsentraler tidligere har vært svært ulikt regulert i land i Europa, fikk man med CSDR den første generelle, felles reguleringen av verdipapirsentraler og oppgjør i EU. At man nå får på plass tilsvarende regler i Norge, er viktig både for virkemåten og for tilliten til det norske verdipapirmarkedet.

Blant formålene med EU-forordningen og dermed det nye lovverket er å fremme et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør, å forenkle og sikre et åpent marked for verdipapirsentraltjenester, å øke sikkerheten og soliditeten i oppgjørssystemet for verdipapirer og redusere risiko og kostnader ved grensekryssende verdipapiroppgjør. Man ønsker også å fremme konkurranse mellom verdipapirsentraler og å gi kundene flere valgmuligheter og mindre avhengighet av ett foretak. Jeg minner i den forbindelse om at Verdipapirsentralens monopol i Norge ble opphevet allerede i 2002.

Det er verdt å merke seg at norske myndigheter selv kan regulere forhold av betydning for verdipapirregistrering og verdipapiroppgjør som ikke direkte reguleres av CSDR. Flertallet legger til grunn at det nasjonale handlingsrommet skal brukes så langt som mulig der det er hensiktsmessig.

De bestemmelsene fra gjeldende verdipapirregisterlov som videreføres i den nye loven, gjelder forhold og regler som ikke er dekket av EU-forordningen, som f.eks. registrering av rettigheter på verdipapirkontoer, rettsvirkninger og rettsvernvirkninger av registrering, verdipapirsentralenes erstatningsansvar, taushetsplikt for ansatte i slike sentraler og ikke minst retten til innsyn i opplysninger fra verdipapirsentraler.

Det foreslås nye regler for avvikling og krisehåndtering, og det gis nasjonale regler om tilsyn og sanksjoner tillagt Finanstilsynet, som kan ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av lovverket. Ordningen vi har hatt i Norge med anledning til å bruke kontoførere videreføres. Det betyr at banker, verdipapirforetak eller forvaltningsselskaper fortsatt kan ha kontakten med Verdipapirsentralen på vegne av den enkelte investor og utsteder. Kunder skal fortsatt ha anledning til å velge mellom individuelle kundekontoer eller samlekontoer.

Når det gjelder kontraheringsplikten og investorers rett til konto, mener komiteen at det bør kreves gode grunner for å avvise en kunde. Komiteens flertall er samtidig opptatt av å unngå en bredere kontraheringsplikt for verdipapirsentraler og kontoførere i Norge enn i andre land. En kunde må også kunne avvises dersom det foreligger en saklig grunn, f.eks. om det avdekkes forhold etter hvitvaskingsloven som gir grunnlag for å nekte et kundeforhold.

Flertallet legger også til grunn at rettsvirkningen av registrering på en forvalterkonto i en verdipapirsentral og godkjenning av regler for dette fra Finanstilsynet skal avgrenses til å gjelde norske forvaltere og forvaltere gjennom utenlandske foretak med filial i Norge.

Når det gjelder verdipapirsentraler og kontoføreres erstatningsansvar for objektive feil, mener komiteen at å gjøre kontrollansvaret ubegrenset vil innebære en vesentlig større risiko og kan vanskeliggjøre forsikringsdekning. Komiteen mener derfor at dagens ansvarsgrense på 500 mill. kr per feil skal videreføres i ny lov, og fremmer forslag om det.

For øvrig viser jeg til innstillingen og de forslagene komiteen og flertallet står bak.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg ønsker å takke saksordføreren og resten av komiteen for et godt samarbeid i saken. I løpet av behandlingen i komiteen har det vært mulig å finne løsninger som har gitt oss et enda bedre lovverk, og det er bra.

Verdipapirsentralen gjennomfører, som saksordføreren var inne på, det første felles regelverket for verdipapirhandel i EU, Centralized Securities Depositories Regulations, CSDR. Statusen som en CSD er viktig for vår eneste norske verdipapirsentral. De får nå et godkjentstempel som gjør det enklere å investere i selskaper som er registrert her, og for selskaper å velge å registrere seg her. Å unnlate å implementere denne forordningen i EØS-avtalen ville føre til at norske og utenlandske selskaper kunne komme til å velge bort å bruke vår norske VPS. Verdipapirsentralen vår har vært tydelig på at det er viktig for dem å få CSDR-godkjenning.

Det er ikke uproblematisk å lage et ensartet regelverk for land som fra før av har ulikt regelverk og ulik praksis for verdipapirhandel. Noen utfordringer ligger i at vi i Norge pålegger aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper å registrere verdipapirer i eget navn, mens tradisjonen i mange land i Europa er å gå via en forvalter. Vår eneste norske VPS er heller ikke de eneste som skal forholde seg til de reglene vi vedtar i dag. Det skal også betalingsformidlere, som i utgangspunktet er små og store banker rundt omkring i hele landet.

På ett punkt hadde Arbeiderpartiet ønsket seg at regjeringen hadde utnyttet handlingsrommet som vi mener CSDR gir, bedre. Derfor har vi i dag fremmet et forslag der vi anmoder regjeringen om å vurdere å videreføre dagens eierskapsbegrensninger for VPS ASA. I juni i fjor opphevet vi børsloven her i Stortinget og vedtok et nytt regelverk for verdipapirhandel. Da opprettholdt vi eierskapsbegrensningsreglene for Oslo Børs. Disse reglene ble innført da børsen ble privatisert i 2001, for å sikre et diversifisert eierskap til børsen. Reglene for eierskapet krever at departementet godkjenner en eier som ønsker å øke sin eierandel til mer enn 10 pst. I dag er verdipapirsentralen vår eid av Oslo Børs. I dagens situasjon vil dermed eierskapsbegrensningsregler i verdipapirhandelloven og for børsen i praksis bety at vi har en eierskapsbegrensning for VPS ASA.

Men slik trenger det ikke å være for all framtid. VPS ASA må ikke eies av børsen. Arbeiderpartiet mener vi bør søke å bruke handlingsrommet til å ha de samme eierskapsbegrensningene for verdipapirsentralloven vår som for Oslo Børs.

CSDR-forordningen slår i artikkel 27 fast at overføringer av eierandeler skal meldes inn til vedkommende myndighet som godkjenner den. Departementet har i proposisjonen konkludert med at det ikke er anledning til å fastsette nasjonale regler om eierskapsbegrensninger, som vi i dag har i verdipapirregisterloven § 5-2. Det står i motstrid til at Danmark har valgt å videreføre eierskapsbegrensningsregler for sin verdipapirsentral. De har innført CSDR, og de har videreført et krav til forhåndsgodkjenning når noen direkte eller indirekte eier minst 10 pst. av aksjene eller stemmene i en verdipapirsentral. De har ikke ansett at CSDR hindrer dem i å videreføre slike nasjonale regler.

Arbeiderpartiet mener at de ulike løsningene i Norden viser at det bør gjøres en ny vurdering av muligheten til å videreføre de samme eierskapsbegrensningene for VPS-en vår som vi i juni 2018 videreførte for Oslo Børs. Hvorfor? Jo, fordi det vil sikre at norske interesser vurderes og ivaretas når det skal overdras store andeler i viktig infrastruktur som VPS. Vi fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en videreføring av dagens regler for kontroll ved erverv av betydelige eierandeler i VPS, jf. verdipapirregisterloven § 5-2.»

Vi er også opptatt av åpenhet om økonomiske interesser, og slutter oss til forslag om åpenhet om hvem forvaltere opptrer på vegne av, og at det skal fastsettes en grense for hvor mange forvalterledd som bør registreres.

Med det tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Da har representanten tatt opp de forslagene hun refererte, og de hun refererte til.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: La også meg få takke komiteen for et godt samarbeid i saken. En mer lik regulering med land rundt oss av oppgjør med verdipapirer er positivt. Verdipapirsentralforordningen som ble vedtatt i EU i 2014, har som uttalt mål å fremme et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør, noe som er viktig for tilliten og virkemåten også til det norske verdipapirmarkedet. Forordningen åpner for at man kan beholde ordningen med kontoførere, en mulighet departementet foreslår vi skal benytte oss av. Hovedtrekkene i lovforslaget er godt oppsummert både i saken og i innlegget av saksordføreren, men jeg vil likevel understreke betydningen av mest mulig åpne markeder som gjør det så enkelt som mulig å investere i finansielle instrument, uavhengig av hvilket land man er hjemmehørende i. Å redusere risikoen og den økonomiske kostnaden ved verdipapiroppgjør og å fremme konkurransen over landegrensene er positivt.

Tilrådingen fremmes av en nesten samlet komité. Bare Rødt og Senterpartiet stiller seg utenfor. Senterpartiet foreslår å sende hele lovforslaget tilbake til regjeringen. Mye av argumentasjonen bygger på frykt for utenlandske aktører og nasjonens sikkerhet. Alle partier står selvfølgelig fritt til å vurdere både hva de er for, og hva de er imot, og de må selvsagt få ordlegge seg som de vil, men jeg håper Senterpartiet ikke har tenkt å benytte seg av alle mulige forslag og arenaer til å utvikle historiefortellinger som ikke er reelle. Det er helt greit å være motstander av norsk medlemskap i EU, men vi må huske at til tross for at det er mye vi er uenig med EU i, er store deler av norsk næringsliv helt avhengige av å ha tilgang til markeder utenfor Norge, og vi har faktisk lover og regler som vi har harmonisert med regler som gjelder i andre europeiske land. Det er nettopp dette som gjør at vi kan ha mange og gode arbeidsplasser også i Norge. Norske arbeidsplasser er avhengige av mer enn Norge, og med bakgrunn i Senterpartiets argumentasjon i saken føler jeg kanskje at Senterpartiet er mer opptatt av å bygge opp en historie basert på sin motstand mot EU og EØS, iblandet argumenter om nasjonens sikkerhet som strengt tatt er sterkere enn nødvendig. Både investeringer i Norge av utenlandske investorer og investeringer som gjøres i andre land av norske investorer, er et gode. Et felles og samlet regelsett også om verdipapirer er positivt og gjennomføres i Norge først og fremst fordi vi i Norge synes det er bra for Norge, fordi det er bra for norsk næringsliv og bra for norske arbeidsplasser. Og norske arbeidsplasser håper jeg også Senterpartiet er opptatt av.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Etter både å ha lest proposisjonen og hørt de første talerne fra flertallets side må jeg si at jeg undres litt over argumentasjonen som blir brukt, og hva som er de reelle grunnene for at en velger å gå inn for det lovforslaget som ligger her. En sier en vil ha et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør. Det er vi selvsagt hjertens enig i. Men det som blir spørsmålet da, er om det forslaget som ligger på bordet her i dag, vil bidra til et sikrere, et mer effektivt og et mer velfungerende verdipapiroppgjør i Norge. Og hvis en leser de motforestillingene som også kommer fra departementet selv, og fra de høringsinstansene som har uttalt seg i saken, ser en på en rekke punkter at det ikke vil bli sikrere, at det ikke vil bli mer effektivt, og ikke vil bli mer velfungerende.

I dag har vi en verdipapirsentral i Norge, den eneste som har konsesjon som verdipapirregister i henhold til loven. Det er en velfungerende verdipapirsentral, som har høy tillit, som er anerkjent, og som også er anerkjent internasjonalt. En snakker om utenlandske investeringer. På Oslo Børs i dag er 40 pst. av investeringene utenlandske. En er altså vel kjent med å bruke de verktøy som er i Norge i dag, med den norske verdipapirsentralen.

Det som en må stille spørsmål ved, er hva en oppnår ved å ha åpenhet for fri europeisk konkurranse om verdipapirsentraler, istedenfor å bruke den verdipapirsentralen som en har i Norge i dag. Verdipapirsentralen er samfunnskritisk infrastruktur det er viktig å ivareta både eierskap til og kontroll av, og det spørsmålet en heller burde stilt, er hvordan en kan styrke den eierskapsstrukturen og den kontrollen som en har over Verdipapirsentralen i Norge, istedenfor å legge opp til en europeisk konkurranse. Verdipapirsentralen som en har i Norge i dag, sørger nettopp for at en har en felles oversikt over norske verdipapirer, enten det er aksjer, obligasjoner, egenkapitalbevis eller annet, og hvem som har rettigheter knyttet til dem. Det fungerer som en grunnbok, som det også står i proposisjonen. Hvis en svekker dette, har også Norges Bank sagt at i ytterste konsekvens kan det også svekke finansiell stabilitet.

Og når det gjelder det å bruke handlingsrom, som en har etter regelverket: Her hører jeg representanter fra flertallet si at en bør bruke det. Vel, Norges Bank og Finanstilsynet har jo ønsket at en skal bruke et handlingsrom som de mener er innenfor regelverket som en har tenkt å implementere, til å opprettholde kravet om at i hvert fall unoterte aksjer fortsatt skal registreres i den norske verdipapirsentralen, og flertallet går allikevel imot. Hvordan henger det sammen med argumentasjonen om å bruke nasjonalt handlingsrom?

I dag er det slik at Finanstilsynet godkjenner de forvalterne som skal brukes. Det kravet blir fjernet i det nye regelverket som en her skal godta. Det er ikke gitt noen gode argumenter for hvorfor det er fornuftig å fjerne det kravet som i dag ligger, utover at det er et behov for å gjøre det for å legge til rette for den frie flyten som en går inn for.

Det er også slik at med det som en legger på bordet her, vil det bli vanskeligere å ha oversikt over de reelle eierne, i hvert fall hvis det er slik at ambisjonen som en legger fram, nemlig at det skal bli større konkurranse mellom verdipapirsentraler i Europa, er at norske aktører i større grad kan bruke utenlandske verdipapirsentraler. Da blir det vanskeligere å holde oversikt over reelle eiere. I dag har Oslo Børs og Finanstilsynet mulighet til å søke direkte i VPS’ register i Norge. En vil ikke bli gitt tilsvarende mulighet til å søke i utenlandske register.

Det er også spørsmål knyttet til beskatning og effektiviteten i det. Det er gode grunner for at det vil bli mer ressurskrevende og mer byråkrati, noe som også regjeringen selv skriver rett ut i proposisjonen, at det kan bli økt ressursbruk for både Finanstilsynet, skatteetaten og for den saks skyld Statistisk sentralbyrå.

Det er viktig å ivareta Verdipapirsentralen. Den har tjent norsk næringsliv godt, og derfor er det uklokt å gjøre det som blir lagt på bordet her i dag. Jeg vil med det fremme forslagene nr. 3–5.

Presidenten: Da har representanten Sigbjørn Gjelsvik tatt opp de forslagene han refererte til.

Une Bastholm (MDG) []: Dette er den andre muligheten på to uker som Stortinget har hatt til å sikre mer åpenhet om hvem som eier norske selskaper. Åpenhet hindrer hvitvasking, korrupsjon og skatteunndragelse, og det sikrer et fritt og trygt finansmarked og et levende demokrati.

Men dessverre er det også andre gang på to uker at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti velger å bryte egne løfter og ambisjoner om at Norge skal ligge i front på åpenhet. De stemmer til og med imot når det kun handler om å vurdere tiltak.

Aksjonærregisteret gir allmennheten tilgang til informasjon om samtlige norske aksjonærer. Utenlandske aksjonærer, eller nordmenn som investerer via utlandet, står derimot oppført som «ukjent». Opposisjonen står derfor i dag samlet bak to forslag som skal hindre at milliarder av kroner holdes skjult.

Det første forslaget handler om mer åpenhet om hvilke fysiske personer som står bak forvalterkontoer som investerer i norske selskaper. Selv om Finanstilsynet har formell innsynsrett i dag, vil kontrollen styrkes ved at det også blir mer åpenhet for allmennheten og for journalister.

Vi foreslår derfor at regjeringen kommer med «forslag om en endring i verdipapirsentralloven slik at opplysningsplikten om reelle eiere, som forvaltere i dag har overfor skattemyndigheter og Finanstilsynet, utvides slik at forvalterne også har opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret».

Ofte brukes det ikke bare én, men gjerne lange kjeder av forvaltere. At den forvalteren som er registrert i Verdipapirsentralen, er godkjent av Finanstilsynet, sikrer derfor ikke at alle ledd bakover i kjeden er underlagt tilstrekkelig kontroll.

Det andre forslaget fra opposisjonen går derfor på å be regjeringen vurdere «å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det skal være tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i kjeden har godkjenning fra Finanstilsynet».

Nordmenn som kjøper norske verdipapirer, må registrere seg i VPS. Utenlandske aksjeeiere må derimot eie aksjer gjennom såkalte forvalterkontoer, altså en bank eller et meglerhus – typisk i Sveits. Dette gjør det også mulig for norske aksjonærer å gjemme seg bak selskapsstrukturer i utlandet og dermed handle anonymt på Oslo Børs.

La meg gi dere et eksempel: Saken mot investoren Einar Chr. Nagell-Erichsen er blant de større innsidesakene på Oslo Børs i nyere tid. I 1999 tjente Nagell-Erichsen millioner ved å kjøpe aksjer i Finansbanken med innsideinformasjon rett før Storebrand kjøpte opp banken. Han skjulte sin identitet gjennom en forvalterkonto i Sveits. Økokrim tok saken hele veien til sveitsisk høyesterett og vant saken, etter en langdryg rettsprosess på tre år. Dommen har gjort det lettere å få innsyn for norske myndigheter i Sveits, og det er bra. Men informasjonen er skjult for offentligheten, selskapets styre og andre aksjonærer, og Finanstilsynet har begrenset med ressurser. Formålene med aksjonærregisteret var at eierinformasjon skulle finnes enkelt tilgjengelig på ett sted. Om informasjonen om bakenforliggende eiere til forvalterkontoer kan oppgis i selskapenes årsrapporter, kan den også samles i aksjonærregisteret. I praksis bør da informasjonen kunne deles mellom Skatteetaten, Finanstilsynet og Brønnøysundregisteret, slik at forvaltere ikke må rapportere samme informasjon flere steder.

I 2015 ba en enstemmig finanskomite om mer åpenhet om selskaper. «Innsynet og åpenheten i forvalterkontoer bør være mest mulig lik den som nå etableres for norske aksjonærer i det nye registeret», sa da et samlet storting.

Jeg kan ikke forstå hvorfor regjeringspartiene nok en gang nekter mer åpenhet. Det har ingen saklige begrunnelser. Et rettssikkert og fritt finansmarked har alt å vinne på åpenhet. Det hindrer at personer kan bygge seg opp store aksjeandeler i selskaper gjennom skallselskaper, underselskaper og forvaltere i inn- og utland uten at andre investorer eller aksjeeiere har kjennskap til det.

Så hver gang vi nøler med å sikre mest mulig åpenhet, er det de som har noe å skjule, som vinner på det – ikke finansmarkedet, ikke offentligheten, ikke demokratiet og ikke velferdsstaten vår.

Statsråd Siv Jensen []: Regjeringen foreslår i proposisjonen en ny verdipapirsentrallov som vil erstatte dagens verdipapirregisterlov. Lovforslaget gjennomfører EUs verdipapirsentralforordning i norsk rett ved såkalt inkorporasjon. Det vil si at forordningen skal gjelde direkte som norsk lov. Lovforslaget inneholder i tillegg en rekke bestemmelser som supplerer reglene i forordningen. Mange av bestemmelsene viderefører deler av gjeldende verdipapirregisterlov.

Verdipapirsentralforordningen utgjør den første generelle felles reguleringen av verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør i EU/EØS. Forordningen ble vedtatt i 2014 og har trådt i kraft i EU. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komiteen 8. februar 2019. Norge deltok i beslutningen i EØS-komiteen med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil om kort tid komme tilbake til Stortinget og be om samtykke til innlemming etter Grunnloven § 26 annet ledd.

De enkelte forslagene i proposisjonen er godt oppsummert av saksordføreren. La meg derfor konsentrere meg om de punktene i proposisjonen som komiteen har vært særlig opptatt av.

Jeg er glad for at komiteens flertall slutter seg til forslaget om en ny verdipapirsentrallov som gjennomfører verdipapirsentralforordningen i norsk rett. Jeg er opptatt av å legge til rette for et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør.

Jeg har merket meg at et mindretall viser til krav om mer åpenhet i forvalterordningen og foreslår at forvalternes opplysningsplikt om reelle eiere utvides, slik at forvalterne også har opplysningsplikt til aksjonærregisteret.

Det er viktig at vi skiller mellom innsyn i skatteetatens aksjonærregister, fremtidig innsyn i et register over reelle rettighetshavere og økt innsyn i forvalterkontoer. Skatteetatens aksjonærregister bygger på uttrekk fra skatteetatens systemer, som igjen baserer seg på innrapportering fra selskapene. Det er ikke et aksjonærregister på den måten at det føres løpende og holdes oppdatert. Forvalterne kan dermed heller ikke pålegges en opplysningsplikt til aksjonærregisteret som sådan. Jeg vil presisere at for de selskapene som blir underlagt reglene i den nylig vedtatte loven om register over reelle rettighetshavere, vil registeret måtte ha opplysninger om alle reelle rettighetshavere, selv om det skulle finnes mellomliggende forvaltere.

Jeg har også merket meg forslag fra et mindretall om å be regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere eierskapet til Verdipapirsentralen og unngå store endringer i eierskapet i Oslo Børs VPS Holding ASA inntil Stortinget har vurdert regjeringens oppfølging av dette utvalget. Jeg har videre merket meg forslaget om å komme tilbake med et forslag til ny verdipapirsentrallov som tar hensyn til nasjonal sikkerhet og norske interesser og sikrer at norske verdipapirer er attraktive for utenlandsk kapital.

Jeg vil understreke at denne loven ikke påvirker hvordan departementet vil vurdere tilbudene om kjøp av aksjene i Oslo Børs VPS. Loven svekker ikke hensynet til nasjonal sikkerhet, og den styrker etter mitt syn det norske verdipapirmarkedet og interessene til norske utstedere.

Med den nye verdipapirsentralloven får vi et oppdatert regelverk som kan bidra til et mer integrert marked for verdipapirsentraltjenester i EØS. Forordningen er trådt i kraft i EU, og det er viktig av hensyn til tilliten og virkemåten til det norske verdipapirmarkedet at vi får på plass tilsvarende regler i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Etter å ha hørt statsråden nå er det fortsatt uklart for meg hvorfor hun mener det skulle være grunnlag for at det i framtiden ikke skulle være tillit til det norske verdipapirmarkedet og til den norske verdipapirsentralen dersom en viderefører eksisterende nasjonal lovgivning. Den norske verdipapirsentralen har tjent markedet godt, og det er også et betydelig innslag av utenlandske investeringer i Norge. 40 pst. av investorene på Oslo Børs er utenlandske aktører. Det en beskriver tydelig i proposisjonen, er at det nye systemet som etableres, vil føre til økt byråkrati for SSB, økt ressursbruk for Finanstilsynet og økt ressursbruk også for skatteetaten, dersom en lykkes med målet om at stadig flere skal bruke utenlandske verdipapirsentraler.

Hvorfor er det viktig for regjeringen å underkaste seg stadig nye EU-regler som bidrar til økt byråkrati?

Statsråd Siv Jensen []: Dette handler ikke om å underkaste seg et regelverk fra EU. Dette handler om å sikre at vi har like vilkår for aktører som opererer i det norske markedet og inn i det europeiske markedet. Det har tjent oss vel i mange år, og det har vært en av årsakene til at vi har satt opp tempoet med å implementere veldig mange rettsakter på finansmarkedsområdet, rett og slett fordi det bidrar til likere regler, mer åpenhet, mer forutsigbarhet for alle aktørene som skal delta. Jeg mener Senterpartiet tar helt feil i sine antakelser om dette, og jeg registrerer at det er et bredt flertall i Stortinget som slutter seg til forslaget fra regjeringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Vi underkaster oss jo regler fra EU. Flertallet legger opp til å godkjenne en forordning som bestemmer hva slags regler Norge kan innføre, både hva slags regler vi kan innføre i dag, og hvordan denne utviklingen skal være i framtiden. Vi har en historie bak oss med en nasjonal verdipapirsentral som har tjent det norske markedet godt, som har høy tillit, høy anerkjennelse. Det skal en altså erstatte med et system der en kanskje skal ha en rekke utenlandske verdipapirsentraler som skattemyndighetene i Norge skal forholde seg til, som Finanstilsynet skal forholde seg til, som allmennheten skal forholde seg til. Hvordan skal det bidra til et bedre verdipapirmarked i Norge og ikke mer byråkrati og mindre oversikt?

Statsråd Siv Jensen []: Men dette viser jo at denne lovgivningen sikrer at vi har nasjonal kontroll. Vi skal føre tilsyn. Vi skal ha kontroll med denne typen aktivitet selv om vi er en del av EØS-området, og sikre at vi har likest mulig adgang til markedet og likest mulig regulering på tvers av landegrensene. Det er også noe av styrken ved hele EØS-avtalen. Jeg mener igjen at representanten tar feil når han velger å bruke begrep som «å underkaste seg». Jeg husker den debatten vi hadde i salen da vi behandlet saken om finanstilsynsbyråene. Da fremstilte Senterpartiet det som at hele Finanstilsynet ville bli rykket opp med roten og nærmest flyttet fra Oslo og ned til Brussel. Nå står representanten her og bekymrer seg over at det samme tilsynet som han tidligere mente ville bli flyttet, nå skal bruke mer ressurser på å drive kontroll og tilsyn i Norge. Det viser bare at det å ha et godt regelverk, felles regelverk, er bra, men at vi også øver tilsyn fra norske organers side.

Åsunn Lyngedal (A) []: For å ivareta tilliten til EØS er det viktig å utnytte handlingsrommet som ligger i regelverket som vi innfører som medlem av EØS. Som jeg var inne på i innlegget mitt, viderefører Danmark eierskapsbegrensningsregler for verdipapirsentraler – regler som vi har i Norge i dag, og som har vært vurdert som viktige for eierskap til viktig infrastruktur som VPS er. Det er ikke noen lang drøftelse av handlingsrommet og muligheten for å videreføre dagens regler i Prop. 7 L, som vi har til behandling. Hvilke vurderinger gjør statsråden seg av at Norden har løst spørsmålet om å videreføre eierskapsbegrensninger for verdipapirsentraler ulikt?

Statsråd Siv Jensen []: Etter mine opplysninger i dag ser det ikke ut som om Danmark faktisk har vedtatt å videreføre de reglene som Arbeiderpartiet refererer til. Det er vår vurdering at det ikke er adgang til å ha særnorske regler ved siden av CSDR. Det er den vurderingen som Finansdepartementet har gjort, men det er klart at jeg merker meg det forslaget som Arbeiderpartiet her fremmer, og vil selvfølgelig gjøre en ekstra vurdering av de spørsmålene som Arbeiderpartiet reiser.

Åsunn Lyngedal (A) []: Det er oppgitt i proposisjonen at Danmark har gjort det, så da er det i så fall ny informasjon. Men det viktigste er at det blir vurdert.

Une Bastholm (MDG) []: Slik jeg hørte statsråden, vurderer regjeringen det slik at i og med at man nå har innført en ny lov om register for reelle rettighetshavere, trenger man ikke å ha en åpenhet om hvilke reelle personer som står bak forvaltere i aksjonærregisteret. Det hadde vært fint med en oppklaring av om jeg har forstått det riktig. Jeg lurer også på noe i forbindelse med debatten vi hadde for to uker siden, og som det nå er fint at vi kan se i sammenheng. Det var debatten vi hadde nettopp om terskler i registeret for reelle rettighetshavere. For eksempel er det eneste som er tydelig der, med hensyn til terskelen for børsnoterte selskaper for aksjonærer, at man eier minst 25 pst. av selskapet. Det betyr at aksjonærregisteret i dag har veldig mye mer informasjon om aksjonærene, om norske aksjonærer, enn om utenlandske aksjonærer eller norske aksjonærer som investerer gjennom utenlandske forvaltere eller selskaper. Spørsmålet er: Hvordan skal man få en åpenhet om dem dersom terskelen i registeret for reelle rettighetshavere skal være på 25 pst.?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg tror det er bred enighet om at vi skal legge til rette for åpenhet så mye som overhodet mulig i det norske samfunn. Det er vi tjent med. Det er derfor vi regulerer en lang rekke av disse forholdene. Som representanten henviser til, er det ikke veldig lenge siden Stortinget behandlet registeret over reelle rettighetshavere. Det er riktig at vi der hadde en diskusjon, i hvert fall fra opposisjonens side, knyttet til terskelverdier og 25 pst., som jeg sa da vi behandlet saken. Men så er det riktig at når vi nettopp har fattet vedtak om å implementere dette, må vi først høste erfaringer med det regelverket vi nå får på plass i Norge, samtidig som det er naturlig å høste erfaringer fra andre land. Så får vi komme tilbake til det når vi har de erfaringene å basere oss på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.