Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:08:17]: Hva er norsk utenrikspolitikk, akkurat nå, en tidlig formiddag en tirsdag i mars 2019?

Ambassaden i Accra hjelper et norsk selskap som vil inn på det ghanesiske markedet. I Brussel redegjør vår NATO-ambassadør om fartøysbevegelser i Atlanterhavet. I en flyktningleir nord i Jordan deler en norskstøttet humanitær organisasjon ut nødhjelp til syriske flyktninger. I New Delhi behandles visumsøknadene til et indisk produksjonsselskap som skal til Vestlandet for å spille inn en Bollywood-film. I København forbereder ambassaden et forestående besøk av Stortingets næringskomité. I Juba bidrar vi til at en fredsavtale iverksettes.

Summen av disse og tusenvis av andre små og store oppgaver er norsk utenrikspolitikk. Disse enkelthendelsene har ofte sin egen dynamikk og skyldes alt fra allianseforpliktelser inngått for flere tiår siden til budsjettavgjørelser tatt i Stortinget i desember. Gjennom denne summen av enkelthendelser, ikke minst over tid, viser Norge hvilke verdier vi står for. Og gjennom disse handlingene viser Norge hva vi mener, hva vi vil, og hvilken vei vi mener verden bør gå.

De siste årene er internasjonal politikk blitt preget av mer uro og mer uforutsigbarhet. Bølgene er blitt høyere. Sikten framover er blitt dårligere. Men vi ser konturene av mer klassisk stormaktspolitikk.

Samtidig må vi ikke underkjenne de enorme framskrittene i verden de siste tiårene.

Jevnlig dukker det opp en debatt om hvorvidt verden egentlig er preget av framskritt, og at det er den store fortellingen om vår tid, eller om uroen nå er så stor og vedvarende at det heller er utfordringene som kjennetegner tida vi lever vi. Svaret er selvfølgelig at bildet er sammensatt, og at verden har plass til flere megatrender samtidig.

Framskrittene er udiskutable. De siste tre tiårene har det vært en enorm økning i den globale verdiskapingen. Over 1 milliard mennesker har jobbet seg ut av fattigdom. Levestandarder har økt dramatisk, særlig i Asia. Barnedødeligheten har falt markant. Flere får bedre helse. Stadig flere – og stadig flere jenter – går på skole. Ny teknologi fortsetter å forbedre hverdagslivene våre, gi oss nye muligheter og binde mennesker sammen på nye måter.

Samtidig må vi erkjenne at verden i 2019 er et annet sted enn for 25 – eller bare 5 – år siden. Framtidsoptimismen er ikke det den en gang var. Noe av uroen vi føler nå, tror jeg henger sammen med den store optimismen på 1990-tallet. Den gangen tenkte mange av oss at demokrati og menneskerettigheter, frihandel og frihet ville fortsette å spre seg rundt i verden, nesten av seg selv. Det er det få som tror i dag.

• I dag er menneskerettighetene under press på alle kontinenter, inkludert vårt eget.

• I flere land svekkes demokrati og rettsstat, mens autoritære trekk styrkes.

• Det er handelskonflikt mellom verdens to største økonomier.

• Økonomisk globalisering har skapt store gevinster, men for mange har gjort for lite for dem som ikke har høstet godene av den økonomiske veksten.

• Populistiske strømninger har ført til uventede endringer i flere lands politikk.

• Konsekvensene av klimaendringene preger verden i stadig større grad.

• Over 65 millioner mennesker er på flukt. De fleste vil forbli internt fordrevne eller migrere til land i eget nærområde, men mange vil også kunne søke seg mot Europa.

• Antall væpnede konflikter har vært på en nedadgående kurve i flere tiår, men har økt noe de siste årene.

• Digitalisering blir stadig viktigere for sentrale funksjoner i samfunnet, fra helse til samferdsel, men det skaper også ny sårbarhet, inkludert for vår nasjonale sikkerhet.

Denne utviklingen utspiller seg mot et bakteppe preget av maktforskyvninger og redusert internasjonalt samarbeid. Makt forskyver seg, i hovedsak fra vest til øst og i hovedsak til Asia. Det kan godt hende at det lengste kapittelet i framtidas historiebøker om vår tid vil handle om Kinas framvekst. Denne maktforskyvningen vil påvirke de aller fleste utenrikspolitiske områder, både nå og i tiårene som kommer.

Vårt kontinents nærmeste allierte, USA, konfronterer i økende grad et fremadstormende Kina. Selv med vår solide transatlantiske forankring vil et økt spenningsforhold mellom USA og Kina bli krevende å håndtere for Norge og andre europeiske land.

Vi ser økt skepsis, også blant sentrale allierte, til verdien av multilateralt samarbeid. Det internasjonale rammeverket som er bygd opp siden 1945, har vist seg å være skjørere enn det vi kanskje trodde. Den liberale verdensordenen har lenge hatt framvekst, men utfordres nå i større grad, bl.a. fordi land med et annet verdigrunnlag får større innflytelse.

Endringer i globale maktforhold har gjennom historien sjelden gått fredelig for seg. Friksjon er naturlig. Men historien viser også at diplomati, ideer og initiativ nytter, og det påvirker historiens gang. For samtidig som verden er preget av mer uro, står vi overfor store globale utfordringer som ingen land kan løse alene. Alt dette stiller større krav til vår egen utenrikspolitikk.

Det sies ofte at de lange linjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast. Én av disse, som det er bred støtte til i Stortinget, er å jobbe for en bedre organisert verden. Og nettopp «En bedre organisert verden» var tittelen på en bok som en av mine forgjengere, Knut Frydenlund, skrev.

FN, NATO, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, OSSE, Europarådet, Verdens handelsorganisasjon, Den internasjonale straffedomstolen: Disse organisasjonene – og jeg kunne ha nevnt mange flere – er ikke bare organisasjoner vi er medlem av. Norge var med på å grunnlegge alle disse organisasjonene.

Norge har ikke vært en passiv tilskuer til framveksten av den regelbaserte verdensordenen. Vi har vært – og er – en aktiv deltaker i å skape og bygge den. Det har vi gjort fordi det er i norsk interesse. Det har vi gjort fordi rett skal gå foran makt. Det har vi gjort fordi en verden med felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet, og det er i både små og store lands interesse i det lange løp.

Internasjonalt forpliktende samarbeid er i dag under press. På nær sagt alle områder som er viktige for Norge, er vi avhengige av samarbeid med andre land. Dette vil derfor være et hovedtema i redegjørelsen.

Til våren vil regjeringa legge fram en stortingsmelding om Norges rolle og interesser i det multilaterale systemet. Utviklingsministeren tar sikte på å holde en utviklingspolitisk redegjørelse.

FN er den sentrale arenaen for utvikling av internasjonale spilleregler. FNs bærekraftsmål er reelle arbeidsmål for regjeringer verden over. 2019 er året da FNs generalsekretærs reformer iverksettes – kanskje samlet sett de største reformene i FNs historie. Norge støtter reformene, både politisk og økonomisk, og vi vil engasjere oss aktivt i oppfølgingsfasen.

Vi er en langsiktig partner i FNs fredsbevarende operasjoner. Vi bidrar i fire FN-operasjoner, inkludert at vi styrker vår innsats i MINUSMA i Mali med et transportfly i høst.

I New York skal det nå forhandles om oppfølgningen av Global Compact for Migration. Regjeringa legger til grunn sin stemmeforklaring i dette arbeidet. Det er viktig å understreke at plattformen ikke er juridisk bindende.

Vi har tatt initiativ til et nærmere samarbeid mellom nordiske og afrikanske land for å styrke den internasjonale ordenen. Vi ser at regionale organisasjoner som AU og ASEAN blir stadige viktigere aktører.

Nå intensiverer vi kampanjen for å bli medlem av Sikkerhetsrådet for årene 2021–2022. Kampanjen er i rute, men vi møter sterk konkurranse fra Canada og Irland om de to ledige plassene i Vestgruppen. Valget skjer i juni 2020. Norge stiller som kandidat for å fremme både nasjonale og globale interesser. Vi stiller for å fremme folkeretten og den multilaterale ordenen som styrker Norges sikkerhet og suverenitet. Vi stiller som kandidat for å ta ansvar og styrke våre forbindelser til land i og utenfor rådet.

Norge, som et lite land med en åpen økonomi, har en kjerneinteresse i å sikre at stormaktene ikke tar seg til rette, og at grunnleggende verdier og normer ikke forvitrer. Når det multilaterale systemet er under press, er det viktig at vi stiller opp og forsvarer den internasjonale rettsordenen som har sikret vår velferd, sikkerhet og verdier i flere tiår. I en urolig tid mener regjeringa at Norge bør sitte ved bordet når det fattes internasjonale beslutninger knyttet til fred og sikkerhet.

Som medlem av rådet ønsker Norge å bidra til en effektiv håndtering av konfliktene som kommer på Sikkerhetsrådets agenda, ved kreativt, aktivt og brobyggende diplomati. Vi vil trekke på vår erfaring fra freds- og forsoningsprosesser, og vi vil vektlegge kvinners rettigheter og deltakelse. Vi vil videreføre arbeidet med klimarelaterte sikkerhetsutfordringer, og vi ønsker å styrke arbeidet med å forebygge konflikter.

Sverige fullførte nylig sin periode i Sikkerhetsrådet, og de viste at mindre land kan være konstruktive bidragsytere. Svenskene sikret grønt lys for humanitære leveranser over grensen til Syria og støtte til en våpenhvile i strategisk viktige områder i Jemen, for å nevne to eksempler.

De siste årene har de ti valgte medlemmene av rådet brukt posisjonen sin godt og spilt en større rolle. Dette vil Norge videreføre. 20 år etter at Norge sist satt i Sikkerhetsrådet, er det riktig at vi igjen tar en del av det internasjonale ansvaret.

Fordelene ved forpliktende internasjonalt samarbeid er kanskje lettest å forklare ved å vise til en forsvarsallianse: Et angrep på én er et angrep på alle. Det er essensen i NATO og essensen i artikkel 5. Ved å være med i et slikt fellesskap er vi sterkere. Landet vårt er tryggere. Kjernen er at vi forplikter oss utover vår umiddelbare egeninteresse.

NATO har siden 2014 gjennomført store reformer. Resultatet er at NATO i dag er bedre rustet til å ivareta sin viktigste oppgave: kollektivt forsvar av alliansens territorium. Russisk maktbruk i strid med folkeretten har svekket sikkerheten i Europa, men i NATO har det ført til større vilje til å prioritere forsvar og økt vekt på kollektiv avskrekking og forsvar.

Interessefellesskapet i NATO er sterkt. Det verdimessige fellesskapet er mer presset. Men den typen spenninger er ikke et nytt fenomen. Alliansen har siden 1949 med jevne mellomrom måttet forholde seg til tidvis dype politiske skillelinjer blant medlemslandene. Det avgjørende har vært at NATO også i de periodene har evnet å fokusere på kjerneoppgavene og møte trusler mot medlemslandene på en troverdig måte. For å bevare samholdet er det viktig at NATO fortsatt kan ivareta alle sine tre kjerneoppgaver: kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid. Det krever en god balanse mellom hvordan alliansen forholder seg til nye og tradisjonelle trusler og til utfordringer i ulike geografiske områder.

Norge har lenge tatt til orde for at NATO må styrke oppmerksomheten om kjerneoppgaver knyttet til kollektivt forsvar. Videreutviklingen av NATOs kommandostruktur og maritime innretning, som ble bekreftet gjennom toppmøtevedtakene i 2018, var norske initiativ. De innebærer en styrking av alliansen, ikke minst i Nord-Atlanteren, som er av stor betydning for oss.

Norge legger også vekt på å delta i NATO-operasjoner rettet mot utfordringer i andre områder, som i Afghanistan, fordi det er av betydning også for vår sikkerhet.

I NATO står USA hardt på kravet om at europeiske allierte og Canada skal bidra mer til felles sikkerhet. Det er ikke urimelig. Siden 2014 har vi også sett en betydelig økt innsats fra europeisk side. Trenden med synkende forsvarsbudsjetter er snudd i de aller fleste medlemsland. Det er viktig at denne utviklingen anerkjennes. Samtidig må økningene fortsette. Det er viktig både for alliansens samhold og for forsvarsevnen. Norge følger opp vedtakene gjennom langtidsplanen for Forsvaret, og vårt forsvar er vesentlig styrket de senere årene. Det har vært en reell økning i forsvarsbudsjettet på ca. 30 pst. siden 2013.

Siden annen verdenskrig har ikke noe annet land vært viktigere for Norge enn USA – vår viktigste allierte, garantisten for NATOs forsvarsevne og ankerfestet for en verdensorden basert på forpliktende internasjonalt samarbeid. «Present at the Creation» heter memoarene til Dean Acheson, som var amerikansk utenriksminister i årene rett etter annen verdenskrig. Det er en passende tittel, ikke bare fordi han var til stede da nye organisasjoner ble etablert, men også fordi ikke noe annet land har spilt en større rolle i å skape den nye verdensordenen etter 1945 enn nettopp USA.

Politiske endringer i USA påvirker i dag landets utenrikspolitikk. Trump-administrasjonen setter spørsmålstegn ved kostnadene ved sin egen lederrolle og nytten av forpliktende samarbeid, både globalt og med nære partnere. Dette er nytt, og det er krevende. Samtidig er Norges forhold til USA veldig godt. For USA har, og vil fortsette å ha, grunnleggende betydning for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Derfor er det i Norges interesse å ha et godt og utstrakt samarbeid med USA.

USA – og vi – står overfor globale maktforskyvninger og økende stormaktsrivalisering. Kinas framvekst utgjør en stadig større strategisk utfordring for USA, og Russland søker innflytelse der USA og Vesten er sårbare. Hvordan USA velger å forholde seg til disse utviklingstrekkene, vil ha stor betydning.

Vi har gjort tydelige prioriteringer av saksområder i vårt samarbeid. Sikkerhets- og forsvarspolitikken er viktigst. Her noterer vi ikke bare kontinuitet, men også fordypning og økt amerikansk engasjement.

Handel og klima er på den annen side områder hvor vi tydelig markerer vår uenighet med USAs politikk. Forholdet tåler godt meningsbrytninger og står støtt på solide fellesinteresser. Samtidig er det bekymringsfullt at USA i mindre grad ser verdien av forpliktende internasjonalt samarbeid. For å løse globale utfordringer trenger vi at USA – verdens største økonomi og militærmakt – viser mer forutsigbart lederskap på demokratiske verdier, handelspolitiske løsninger og klima.

USAs beslutning om å trekke seg fra INF-avtalen kom etter flere års resultatløse forsøk på å få Russland til å etterleve sine avtaleforpliktelser. Sammen med våre allierte oppfordrer vi Russland til å respektere avtalen. INF har i over 30 år vært viktig for stabilitet og sikkerhet i Europa. Det er svært uheldig at avtalen nå sannsynligvis opphører.

Rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning forblir avgjørende for vår sikkerhet. Derfor oppfordrer vi USA og Russland til å forlenge New Start-avtalen utover 2021. Ikkespredningsavtalen er hjørnesteinen i det internasjonale arbeidet for en verden uten kjernevåpen. Den forplikter også kjernevåpenstatene juridisk. Et forbud der ingen kjernevåpenstater er med, har ingen effekt. Nedrustning må være balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar. Norge leder FNs ekspertpanel om verifikasjon av nedrustning. Her forenes kjernevåpenstater og land som støtter forbudstraktaten aktivt i felles handling.

Denne høsten trer Norge inn i styret i IAEA, som er en av de viktigste organisasjonene for å hindre spredning av kjernevåpen og radiologisk materiale. For å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er både det nasjonale og det internasjonale samarbeidet innenfor eksportkontroll viktig. Norge jobber aktivt for styrke dette samarbeidet. Et eksempel på behovet for et effektivt ikke-spredningsregime er situasjonen vi nå ser i Kashmir, hvor to atommakter havner i konflikt. Situasjonen har gjennom de siste dagene roet seg noe. Vi kan imidlertid ikke utelukke muligheten for nye sammenstøt og risiko for videre eskalering.

Europa er vårt kontinent. Derfor engasjerer vi oss sterkt i Europas utvikling. Det er i vår interesse at EU lykkes. Samarbeidet med EU og EUs medlemsland er avgjørende for vår trygghet, velferd og verdiskaping. EØS-avtalen er vår mest omfattende avtale, og det er i vår grunnleggende interesse at den ivaretas best mulig. Den sikrer norsk næringsliv tilgang til et hjemmemarked med over 500 millioner mennesker og er helt avgjørende for de økonomiske forbindelsene med våre nærmeste partnere. Bare i 2018 eksporterte vi sjømat til EU-markedet for 66 mrd. kr, av en total sjømateksport på 99 mrd. kr.

Også EU verdsetter betydningen av EØS for det europeiske samarbeidet. Sammen skal vi derfor feire at det er 25 år siden avtalen trådte i kraft. Statsministeren og hennes kolleger fra Island og Liechtenstein deltar på markeringen under Det europeiske råds møte 22. mars.

Noen mener likevel at Norge ville vært bedre tjent uten en EØS-avtale. En ren handelsavtale, som den vi hadde før 1994, hevdes å være mer enn godt nok. Så enkelt er det ikke. Et eksempel på det er at Norge ikke ble omfattet da EU innførte beskyttelsestiltak mot tredjeland på stål i 2018. Begrunnelsen var enkel: Gjennom EØS er vi en del av EUs indre marked og dermed svært tett integrert i EUs økonomi. Sveits, med alle sine frihandelsavtaler, slapp ikke unna EUs mottiltak. Frihandsavtaler gir ikke økonomisk integrasjon på samme måte.

Det er dessuten ikke bare markedsadgang som sikres av EØS. Uten avtalen ville ikke norske borgere og bedrifter hatt de samme rettighetene til å reise, jobbe, studere og etablere seg i hele EØS-området. EØS-avtalen sikrer også tilgang på arbeidskraft fra andre EØS-land, med tilhørende rettigheter for den enkelte arbeidstaker.

For å ivareta våre interesser må rettigheter og plikter balanseres. Både brexit og EUs forhold til Sveits viser at å beholde godene, men ikke ta pliktene, er vanskelig – om ikke umulig – i forholdet til EU.

I dag, 5. mars, er det fortsatt helt usikkert hva slags forhold EU og Storbritannia vil ha om bare 24 dager. Det er fortsatt en mulighet for at Storbritannia kan tre ut av EU på en ordnet måte 29. mars, med den framforhandlede avtalepakken som ramme for en overgangsperiode. Men det kan ikke utelukkes at Storbritannia forlater EU uten utmeldingsavtale, og at det dermed ikke blir noen overgangsperiode. Det kan heller ikke utelukkes at det vil bli en utsettelse av uttredelsesdatoen.

På norsk side tar vi utgangspunkt i 29. mars som frist. Vi forbereder oss både på en britisk uttreden med en avtale og på en uttreden uten en avtale. Vi skal videreføre forberedelsene langs begge disse sporene helt til vi får en endelig avklaring. Hvis utmeldingsavtalen med EU blir godkjent av det britiske parlamentet, er vår avtale med Storbritannia, om borgernes rettigheter og andre utmeldingsspørsmål, allerede klar og parafert, men kan ikke signeres formelt før Storbritannia er ute av EU. Avtalen vår sikrer at EØS/EFTA-statene får vilkår mest mulig likt det EUs medlemsstater får gjennom utmeldingsavtalen.

Utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia innebærer at EU-retten fortsatt skal gjelde i og for Storbritannia i en overgangsperiode ut 2020. For Norge er det viktig at bestemmelsene i EØS-avtalen og andre relevante avtaler også vil fortsette å gjelde i vårt forhold til Storbritannia i denne perioden. For å sikre dette fremmet regjeringa for Stortinget 1. mars et forslag til lovvedtak og stortingsvedtak om en tilsvarende overgangsperiode for Norges avtaler med EU. Som tidligere varslet i Stortingets europautvalg er det viktig med rask behandling av denne proposisjonen for at loven skal kunne tre i kraft 29. mars.

Samtidig forbereder vi oss også på et eventuelt «no deal»-utfall. Det kanskje aller viktigste er en avtale som sikrer videreføring av borgernes rettigheter. Denne er klar, og en proposisjon til Stortinget ble fremmet 8. februar.

Vi har allerede på plass, eller er i sluttforhandlinger om, avtaler på områder som luftfart, maritim- og veitransport og handel med varer. EU har på sin side utarbeidet beredskap for å redusere ulempene ved et «no deal»-utfall. Noe av dette vil få betydning for EØS-rettsakter.

Etter hvert som brexit nærmer seg, øker også informasjonsbehovet blant både innbyggere og bedrifter. Vi oppdaterer fortløpende regjeringas nettsider og har nær kontakt med både næringslivet og arbeidslivets parter for å møte dette behovet.

Brexit viser hvor komplisert det er å bryte opp forbindelser som har utviklet seg gjennom flere tiår. I dag er vi samtidig vitne til en handelsfred som slår sprekker. Handelshindre settes opp, sentrale handelsforbindelser preges av konfrontasjon, og det er økende mistillit til WTO. For norske interesser, for norsk næringsliv og for stabilitet og samarbeid er dette dypt bekymringsfullt. Vi må se nærmere på årsakene til at reglene for global handel utfordres, og ikke bare bruke enkle merkelapper som «proteksjonisme».

Den økonomiske verdensordenen vi har nytt godt av, er fundert på tre pilarer:

1. troen på forpliktende internasjonalt samarbeid

2. tro på verdien av handel og åpne markeder

3. aksept av ansvarsfordelingen landene imellom og tillit til at avtalepartene vil etterleve sine forpliktelser

I møte med presset mot den første pilaren, troen på internasjonalt forpliktende samarbeid, er Norge en tydelig stemme for bevaring og ytterligere styrking. Derfor er det veldig positivt at 76 av WTOs medlemmer, inkludert USA og Kina, nå setter i gang forhandlinger om e-handel for å oppdatere regelboka til en ny tid. Samtidig er det veldig bekymringsfullt at WTO kan stå uten et fungerende tvisteløsningssystem ved årets slutt hvis de ikke lykkes i å finne løsninger for å utnevne nye medlemmer av WTOs ankeorgan.

Når det gjelder den andre pilaren, verdien av åpne markeder, er det mitt inntrykk at den består, men at støtten er forbeholden. Globaliseringen vil møte motstand hvis folk opplever at gevinstene hovedsakelig tilfaller noen få. Svaret må være å bygge samfunn med gode reguleringer og sikkerhetsnett, ikke å bygge nye hindringer mot omverdenen.

Det avgjørende for reformer innenfor handelspolitikken er likevel den tredje pilaren, behovet for å finne en ny ansvarsfordeling som reflekterer dagens økonomiske virkelighet. Vi må kreve mer av de store og framvoksende økonomiene, som Kina, India og Brasil, som tidligere har kunnet hevde behov for særbehandling på linje med mindre eller fattigere utviklingsland. Vi må snakke mindre om hvilken kategori man tilhører, og mer om hva hvert enkelt land kan bidra med.

Norge jobber sammen med tolv andre WTO-medlemmer for å styrke og modernisere WTO. Norge har fått et spesielt ansvar for å legge til rette for en konstruktiv dialog om hvordan utviklingslands interesser kan sikres i de reformene som må komme. Men vi bør også være åpne for plurilaterale avtaler som er åpne for alle å slutte seg til, der det ikke er mulig å få enighet om framgang for en multilateral tilnærming.

Vi trenger nye kompromisser og nye balansepunkt for å bevare det regelbaserte multilaterale handelssystemet. Da må også vi vise vilje til endring og reform. Regjeringa vil parallelt fortsette arbeidet med å framforhandle frihandelsavtaler som sikrer bedre markedsadgang og større forutsigbarhet for næringslivet.

Det overordnete målet for Norges russlandspolitikk er å opprettholde fred, stabilitet og forutsigbarhet. Norge og Russland har lang tradisjon for samarbeid på områder av felles interesse – innen miljøvern, fiskeriforvaltning, atomsikkerhet, kyst- og grensevakt, søk og redning og ikke minst folk-til-folk-samarbeid. Gjennom et nytt initiativ bygger vi også opp et samarbeid om bekjempelse av marin forsøpling i Barentshavet.

I 2018 inngikk vi en ny grenseavtale med Russland. En klar og utvetydig grense er viktig, ikke minst for lokalbefolkningen som ferdes i grenseområdene. Grensen ble faktisk 2 km lengre, og Norges grense til Russland er nå 198 km.

Høsten 2018 gjennomførte vi møter på statsrådsnivå i tre av fire bilaterale kommisjoner, og møtet i den fjerde – miljøvernkommisjonen – ble avholdt i februar. Til sammen var det i høst elleve møter på politisk nivå, inkludert mellom Solberg og Medvedev og mellom Lavrov og meg.

Norge overtar formannskapet i Barentsrådet i oktober. Vi vil benytte formannskapsperioden til å arbeide for en sterk og bærekraftig barentsregion. Jeg ser også fram til å markere 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark samme måned. Jeg har invitert den russiske utenriksministeren til markeringen av denne viktige begivenheten. Statsministeren og jeg planlegger å delta på Arktis-konferansen i St. Petersburg i april.

Samarbeid med Russland, basert på folkeretten, er en forutsetning for stabilitet i våre nærområder. Derfor har vi det tette samarbeidet med Russland i regionale, multilaterale organisasjoner som Arktisk råd og Barentssamarbeidet.

Det regionale samarbeidet i nord er en sentral del av nordområdepolitikken, og nordområdene er regjeringas viktigste strategiske ansvarsområde. Når regjeringa høsten 2020 legger fram en ny stortingsmelding om nordområdene, vil regionalt og grenseoverskridende samarbeid fortsatt være en viktig komponent.

Samtidig er forholdet mellom Russland og Vesten, Norge inkludert, i dag anstrengt. Russiske myndigheter har de siste årene vist større risikovilje og selvsikkerhet overfor våre allierte. Vi har sett flere tilfeller av uakseptabel atferd og maktbruk der påvirkningsoperasjoner i ulike former legger press på andre land. Norge har reagert på samme måte som allierte og europeiske partnere, bl.a. gjennom restriktive tiltak.

Vi følger nøye med på Russlands militære aktivitet i våre nærområder. Det vi ser, er et Russland som har kommet langt i en omfattende militær modernisering i nord. Dette øker russisk militær evne i våre nærområder betydelig. Vi har også sett eksempler på at russiske fly har simulert angrep mot mål i Norge, og at forstyrrelser av GPS-signaler har rammet norsk sivil luftfart og beredskap. Dette er ikke akseptabelt, og vi følger opp disse sakene med russiske myndigheter. Forutsigbarhet og dialog er viktig, også når vi er uenige.

Vi følger nøye med på menneskerettighetssituasjonen i Russland. Vi tar dette opp med russiske myndigheter både bilateralt og multilateralt, f.eks. gjennom å iverksette Moskva-mekanismen i OSSE på bakgrunn av meldinger om grove menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Det resulterte i en rapport med konkrete anbefalinger til russiske myndigheter om å etterforske hendelsene grundig og stille de skyldige til ansvar.

Norge vil fortsette å uttrykke sin uro overfor russiske myndigheter, gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler, til de iverksetter de tiltakene som er nødvendige for å følge opp menneskerettighetsforpliktelsene de har i alle deler av Russland.

Menneskerettighetene gjelder for alle, uansett hva man mener, hva man tror på, og hvem man elsker. Utfordringen er altså ikke hva FNs medlemsland har blitt enige om. Utfordringen ligger i gapet mellom liv og lære. Altfor ofte samsvarer ikke forpliktelsene stater har påtatt seg, med hvordan de behandler sine egne borgere.

At vi må jobbe for å bevare etablerte rettigheter, er en ny og urovekkende utvikling. Det gjelder f.eks. kvinners rettigheter og seksuelle og reproduktive rettigheter. Rettigheter det tidligere har vært enighet om i FN, forsøkes uthulet ved at språk endres eller tones ned, og ved at stadig flere resolusjoner tas til votering. Den utfordrende situasjonen for menneskerettighetene påvirker vårt handlingsrom og hvordan vi jobber.

Norge er en tydelig og konstruktiv forsvarer av menneskerettighetene. Vi sier klart ifra overfor land som begår menneskerettighetsbrudd. De skal aldri tvile på hva Norge mener. Vi jobber sammen med likesinnede når det gir best resultat, og for å oppnå endring, og vi jobber alene når det er mest hensiktsmessig. Men for å bli hørt må våre reaksjoner være godt kalibrert. Både tilsiktede og – i økende grad – utilsiktede konsekvenser må vurderes. Særlig de siste årene har det i noen land vært kontraproduktivt eller direkte farlig for enkelte å bli assosiert med vestlig støtte. Å eskalere en situasjon eller å sette menneskerettighetsforsvarere i større fare er det siste vi ønsker.

Menneskerettighetsbrudd utløser ofte, med rette, sterke reaksjoner og krav om synlige handlinger. Brudd på diplomatiske forbindelser og hjemkalling av ambassadører er noen eksempler. Men når vi er opptatt av gjennomslag og endring, er dette i mange tilfeller feil virkemiddel. Uten dialog kommer vi ikke langt, og uten diplomatiske kanaler kan vi ikke kommunisere våre bekymringer. Jeg er opptatt av at vår politikk skal være tydelig, effektiv, langsiktig og tilpasset situasjonene. Vi jobber tett med dem som er mest utsatt, bl.a. menneskerettighetsgrupper og sivilsamfunn, om den responsen vi gir. Vårt hovedanliggende er hva som gir resultater.

De siste 20 årene har Norge ledet arbeidet med resolusjoner for å beskytte menneskerettighetsforsvarere. Årets resolusjon i FN handler om beskyttelse av miljøforkjempere, og under Menneskerettighetsrådets sesjon i forrige uke markerte jeg oppstarten av resolusjonsforhandlingene.

Vi bruker landhøringene i FNs menneskerettighetsråd aktivt og har de seneste månedene gitt utvetydige anbefalinger om forbedring av menneskerettighetssituasjonen i bl.a. Kina, Saudi-Arabia, Vietnam, Afghanistan og Eritrea.

Norge var i 2018 største giver til FNs høykommissær for menneskerettigheter, og vi inngikk en flerårig avtale som gir forutsigbarhet og handlingsrom. Norge har også økt innsatsen for religiøse minoriteter, inkludert arbeidet mot antisemittisme.

I år er det 70 år siden Europarådet ble etablert, og det er viktig å bevare 830 millioner europeeres adgang til Den europeiske menneskerettsdomstolen. Situasjonen i Europarådet er krevende, og det er også avgjørende å bevare dens legitimitet i alle 47 medlemsland.

Norge er en havnasjon. Det som historisk sett har bundet Norge sammen – fra sør til nord – er vår kyststripe. FNs havrettskonvensjon er havets «grunnlov» og det overordnede folkerettslige rammeverket for all aktivitet til havs. Uten havretten er det ikke sikkert at Norge ville hatt rettighetene til oljen, gassen eller fisken, som har vært så avgjørende for vår økonomiske utvikling. Mer enn to tredjedeler av våre eksportinntekter kommer fra kyst- og havbaserte aktiviteter.

Gjennom regjeringas havsatsing har Norge tatt en ledende rolle internasjonalt. Vi er opptatt av balansen mellom vekst og vern og av havets rolle for å nå bærekraftsmålene. Statsministeren tok initiativ til og leder et høynivåpanel – med stats- og regjeringsledere – for alle verdenshav. Sommeren 2020 legger panelet fram sin rapport med anbefalinger for en bærekraftig havøkonomi. Regjeringa har også etablert et bistandsprogram for innsats mot marin forsøpling og har tatt initiativ til at Verdensbanken har etablert et fond der en rekke land bidrar.

Havspørsmål blir også stadig viktigere i vårt økende samarbeid med regionale organisasjoner, som AU i Afrika, CARICOM i Karibia, og ASEAN i Sørøst-Asia. Norge er vert for den neste Our Ocean-konferansen. I oktober kommer utenriksministre, internasjonale organisasjoner, næringsliv, forskere og sivilsamfunnsrepresentanter fra hele verden til Oslo for vise handling for sunne og rike hav.

Klima- og miljøspørsmål krever samarbeid på tvers av grenser og fagområder. Å redusere den globale oppvarmingen til 1,5 grader vil innebære en svært omfattende global omstilling av energisystemer, industri, byutvikling og jord- og skogbruk. Skal vi få til dette, må alle verdens land øke sine ambisjoner i klimapolitikken. Innmelding av nye nasjonalt fastsatte bidrag til Parisavtalen i 2020 blir en kritisk milepæl. Norge har under Parisavtalen meldt inn at vi skal redusere våre klimagassutslipp med minst 40 pst. i 2030, sammenlignet med 1990-nivået. Regjeringa vil jobbe for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 pst. i 2030, og vil melde inn et forsterket norsk klimamål til FN i 2020, i tråd med EUs ambisjoner.

På klimakonferansen i Katowice fikk vi et felles regelverk for oppfølging av Parisavtalen. Det er avgjørende for å bygge tillit og få resultater.

De multilaterale utviklingsbankene spiller en avgjørende rolle i å mobilisere privat kapital mot klimaendringer. Parisavtalen, det øvrige FN-systemet og de multilaterale utviklingsbankene utgjør tre hovedpilarer i den internasjonale innsatsen mot klimaendringer.

Kina har vært en del av norsk utenrikspolitikk siden Qing-keiserens utsending i 1906 var en av de første utenlandske besøkende til det selvstendige Norge. Vår politikk overfor Kina er engasjement og samarbeid. Ferdigstillelse av en bilateral handelsavtale vil være gunstig for begge land. Kina er en viktig partner for å finne løsninger på mange av dagens globale utfordringer. Ikke noe annet land var viktigere for å nå tusenårsmålene, og for å gjennomføre det grønne skiftet framover blir Kinas innsats avgjørende.

Samtidig ser vi at forskjellene mellom Norge og Kina er store. Våre interesser overlapper ikke alltid. På enkelte områder må vi møte Kina med aktsomhet og noen ganger med kritikk.

Utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Kina har vakt bekymring på flere områder. Ulike utgangspunkt og samfunnssystemer må ikke stå i veien for tydelig kommunikasjon om utviklingstrekk vi ikke ser som positive. Dette er også en forutsetning for vår bilaterale dialog med Kina. Som alltid er vi tjent med å føre en forutsigbar og tydelig politikk.

Kinas innflytelse har vokst de siste tiårene, i den grad at de vil være definerende for utsiktene til både regional og global stabilitet. Det vil ha implikasjoner også for Norge. Vi må møte denne utfordringen som vi møter alle skifter i det utenrikspolitiske landskapet – ved å ivareta våre interesser og muligheter, basert på egne vurderinger, sikkerhetspolitiske og økonomiske prioriteringer og våre grunnleggende demokratiske verdier. Enda tettere nordisk fellesskap og europeisk samarbeid er en del av svaret på denne utfordringen.

Regjeringa har økt det humanitære budsjettet med nær 65 pst. siden 2013. Jemen har den verste humanitære krisen i vår tid. Den humanitære krisen skyldes i første rekke krigen, og bare en politisk løsning kan skape varig stabilitet. Jemen er et av landene som mottar mest humanitær bistand fra Norge.

I fjor lanserte vi en ny humanitær strategi, og i år prioriterer vi særlig ett av strategiens tre hovedområder: beskyttelse av sivile.

For det første vil vi styrke beskyttelsen mot seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære kriser. Fjorårets nobelprisvinnere viste hvordan enkeltmenneskers skjebner påvirker og river opp hele samfunn, og hvordan sårene etter seksualisert vold hindrer fred og forsoning. I mai arrangerer vi en internasjonal konferanse – sammen med FN, ICRC og andre humanitære partnere – i Oslo om seksuell og kjønnsbasert vold. Målet er å fremme økt politisk vilje, større humanitære bidrag og bedre operasjonell respons.

For det andre vil vi styrke beskyttelsen av sivile mot landminer under og etter konflikt. Norge har i år påtatt seg presidentskapet i Minekonvensjonen. I november samler vi alle statspartene til en tilsynskonferanse, som finner sted hvert femte år. Det gjenstår mye før vi nærmer oss målet om en minefri verden. Etter mange år med positiv utvikling har vi de siste årene igjen sett økt bruk av miner, særlig av ikke-statlige aktører som ISIL. I fjor bidro vi med over 325 mill. kr til kartlegging og rydding av landminer i 18 land, og støtten videreføres i år. Vi er blant verdens fem største givere til mineinnsats.

De siste årene har vært blant de dødeligste etter den kalde krigen. Syria, Afghanistan, Irak og Jemen står nå for 80 pst. av alle dødsfall i konflikt. Dagens konflikter er preget av et uoversiktlig bilde: militser, terrorgrupper, porøse grenser og svake statsstrukturer. Globale og regionale aktører utkjemper slag gjennom stedfortredende aktører i interne konflikter, som f.eks. i Jemen, Syria og Ukraina. Maktbruk er av og til nødvendig, men skal være siste utvei og ha forankring i folkeretten. Samtidig er det politiske løsninger som gir langvarig stabilitet og fred.

Norsk fredsengasjement er etterspurt. Der større lands motiver ofte trekkes i tvil, oppfattes Norge ofte som en upartisk aktør. Vårt engasjement er også en viktig utenrikspolitisk kapital, som gir oss innflytelse og skaper større interesse for Norge. Vi må bruke dette handlingsrommet med omhu. Det krever vilje å stå i krevende situasjoner over lang tid, og det krever tidlig engasjement. Viktigst er viljen til å ta politisk risiko. Risikoen for at en prosess mislykkes, er ofte høy.

I Colombia er gjennomføringen av fredsavtalen krevende og vekker sterke motkrefter. Like fullt har FARC lagt ned våpnene og blitt et politisk parti. Antall drepte som følge av konflikten er betydelig redusert. Det er nettopp fordi gevinstene er så store dersom vi lykkes, at vi også må tåle å feile – for det første fordi fred er en forutsetning for utvikling, for det andre fordi løsning av konflikter langt unna også har betydning for vår egen sikkerhet, for det tredje fordi konfliktløsning ofte bidrar til å dempe humanitære kriser.

Vi bistår partene i Afghanistan, i Sør-Sudan og i Israel–Palestina-konflikten. I Somalia bidrar vi til stabilisering gjennom nye forsoningstiltak. Vi opprettholder også vårt sterke engasjement for å sikre gjennomføring av fredsavtalen i Colombia, og vi viderefører vårt ansvar som tilrettelegger i forhandlingene på Filippinene.

Prinsippet om at Norge kan snakke med alle, er en forutsetning for vårt fredsengasjement. Vi tilrettelegger kun når begge parter ønsker at vi skal ha en rolle. Vi forankrer våre initiativer i FN og i utvalgte hovedsteder. Ingen konflikt kan løses i et vakuum. Når aktørbildene er komplekse og sikkerhetsinteresser står på spill, stiller det krav til bred dialog med både regionale og internasjonale aktører. Gjennom mer enn 25 år med internasjonalt fredsengasjement har vi høstet mange erfaringer som vi deler med andre tilretteleggere og eksperter.

Diskresjon er viktig. Dette engasjementet blir ikke gjennomført i flomlys. Det gir selvfølgelig mindre umiddelbar gevinst utad, men desto større sjanse for at bestrebelsene faktisk lykkes.

Samarbeidet med frivillige organisasjoner, tankesmier og forskere står sentralt.

Norge opptrer upartisk, men aldri verdinøytralt. I forhandlinger fremmer vi internasjonal rett og menneskerettigheter. Vi løfter fram betydningen av å sikre ofrenes rettigheter etter konflikt – også der det møter motstand hos partene.

Kvinners rettigheter, behov og prioriteringer er en integrert del av vår freds- og forsoningspolitikk. Det er når vi trekker på hele befolkningens ressurser og innsikter, konsulterer bredt og forankrer innsatsen hos dem som skal leve i de samfunnene som gjenoppbygges, at vi kan lykkes med å skape en fred som varer. Vår nye handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet – som ble presentert av fem statsråder i januar – viderefører Norges lederskap.

Norge har tatt initiativ til et nordisk nettverk av kvinnelige fredsmeglere, og i mars i fjor lanserte vi en global allianse av kvinnemeglernettverk her i Oslo. I fredsprosesser mellom 1991 og 2017 var bare 2 pst. av alle fredsmeglere kvinner. Med vårt initiativ ønsker vi å bidra til en endring.

At skiftende regjeringer har valgt å opprettholde fredsengasjementet, er en stor styrke for vår innsats. At konkrete fredsinnsatser videreføres gjennom regjeringsskifter, gjør at Norge oppfattes som en pålitelig og forutsigbar partner.

Den siste tida er det tatt noen positive skritt for å avslutte den 18 år lange krigen i Afghanistan. USA har innledet samtaler med Taliban. Partene diskuterer garantier for at landet i framtida ikke på ny skal bli et arnested for internasjonal terrorisme, og de diskuterer uttrekk av internasjonale styrker. Men mye gjenstår før Afghanistan har en endelig fredsavtale. Det er behov for en omfattende våpenhvile. En videre prosess må dessuten omfatte den afghanske regjeringa, som Taliban hittil har nektet å forhandle med. Alle grupper, inkludert kvinner og religiøse minoriteter, må involveres, og deres rettigheter må ivaretas. Landene i regionen må også gi sin støtte. Det vil være behov for fortsatt økonomisk støtte til Afghanistan etter en eventuell fredsavtale.

ISIL utgjør fortsatt en trussel i Midtøsten, Europa og globalt. Til tross for at ISIL har mistet så å si all territoriell kontroll i Syria og Irak, eksisterer de fortsatt som en terrorbevegelse med betydelige ressurser og ideologisk påvirkningskraft. De underliggende årsakene til gruppens framvekst er fortsatt til stede.

I Irak er det viktig at myndighetene sikrer de frigjorte områdene og leverer grunnleggende tjenester til befolkningen. Norge bidrar med både humanitær hjelp og stabiliseringsinnsats. Norge har et militært bidrag til anti-ISIL-koalisjonen, som trener og rådgir irakiske styrker, i tillegg til at vi har varslet et bidrag til NATOs treningsoperasjon, som er i ferd med å etableres.

I Syria er den snart åtte år lange konflikten mest sannsynlig på vei mot en sluttfase. Voldsnivået er betydelig redusert. Like fullt er vi dypt bekymret for at mulige offensiver i Nord-Syria skal få negative humanitære konsekvenser. Innen utgangen av året vil vi ha innfridd vår lovnad om 10 mrd. kr til Syria og nabolandene for 2016–2019. I tida framover vil vi fortsette å være en betydelig giver. Utdanning og beskyttelse av sivile står sentralt i vår innsats.

Retur av fremmedkrigere og deres barn er et krevende spørsmål. Situasjonen for de norske barna er bekymringsfull. Men dette er en sak som dessverre ikke har enkle løsninger. Vi følger situasjonen tett, og vi vurderer fortløpende tiltak, herunder hvilke tiltak som gjennomføres i andre europeiske land. Slik situasjonen er nå, er det ikke aktuelt å hente ut fremmedkrigere. Norske borgere i utlandet som ønsker konsulær bistand, må selv kontakte utenrikstjenesten. Alle norske borgere har rett til å reise inn i Norge. Det gjelder også fremmedkrigere og deres barn, men fremmedkrigere vil bli straffeforfulgt i Norge.

Det norske formannskapet i Giverlandsgruppen for Palestina, AHLC, er et vesentlig bidrag i vårt langvarige engasjement for å bidra til fred mellom israelere og palestinere. Målet med AHLC er å bidra til et institusjonelt og økonomisk grunnlag for en framtidig palestinsk statsdannelse. Denne innsatsen er viktig i en periode der det ikke finnes noen reell fredsprosess, men den kan aldri erstatte behovet for en politisk løsning. Vi har fått forsikringer om at norske midler ikke brukes til palestinsk fangelønn. Likevel jobber vi sammen med andre land for at de palestinske selvstyremyndighetene skal endre dagens ordning.

Utviklingen på Vest-Balkan er bekymringsfull. Landene står overfor store utfordringer. Reformtakten er lav, rettsstaten er svak, og korrupsjonen er omfattende. Den økonomiske veksten går sakte, ungdomsledigheten er høy, og de sosiale problemene er store. Sammen med gamle motsetninger og uløste spørsmål etter tidligere konflikter gir dette grobunn for nye spenninger. Også forholdet mellom Russland og Vesten setter tydelige spor på Vest-Balkan.

Samtidig er det også noen positive utviklingstrekk. Navneavtalen mellom Hellas og Nord-Makedonia gjør at Nord-Makedonia nå står på terskelen til medlemskap i NATO. Statsministrene Tsipras og Zaev har vist at lederskap nytter. Sammen med landene i området og i nært samspill med EU og medlemslandene tar vi vår del av ansvaret. Derfor har vi doblet den økonomiske støtten til Vest-Balkan.

Situasjonen i Venezuela er svært bekymringsfull. Partene står langt fra hverandre, og det er fare for at konflikten kan eskalere ytterligere, noe som vil få store konsekvenser for sivilbefolkningen, som allerede er utsatt for store lidelser. Det er derfor avgjørende at partene finner en fredelig løsning på konflikten. Norge har hele tida støttet Juan Guaidó som den legitime presidenten for nasjonalforsamlingen.

Presidentvalget i 2018 var ikke i tråd med internasjonale standarder. Norge støtter befolkningens legitime krav om demokratiske rettigheter og frie valg. Samtidig forventer vi at Venezuelas regjering imøtekommer befolkningens krav og respekterer nasjonalforsamlingens mandat og rolle i henhold til landets grunnlov. Vi har kontakt med begge partene i Venezuela og kan bidra hvis partene ønsker det. Vi har fordømt maktbruken fra venezuelanske regulære og irregulære styrker mot personer som prøver å bringe nødhjelp inn i landet. All bruk av vold og trusler mot fredelige demonstranter må stanses umiddelbart. Humanitære aktører må sikres full tilgang og få operere fritt, i tråd med internasjonale humanitære prinsipper. Norge har økt den humanitære bistanden til Venezuela og regionen og bidro i fjor med over 50 mill. kr.

Spørsmålet jeg åpnet redegjørelsen med – hva er norsk utenrikspolitikk? – kan selvfølgelig besvares på ulike måter: ved å vise til våre interesser, våre verdier og vår historie eller, gjennom en redegjørelse på nesten en time, vise til at vi fortsetter arbeidet, som har pågått over flere tiår, for en bedre organisert verden.

Samtidig som jeg har stått her på Stortingets talerstol, utøves norsk utenrikspolitikk i praksis. I Genève forhandler vår delegasjon om en internasjonal avtale for å redusere fiskerisubsidier. I Yangon er det tomt på ambassadesekretærens kontor fordi han ledsager en delegasjon som undersøker forholdene for internt fordrevne i delstaten Kachin. Og i London diskuterer norske forhandlere de siste detaljene om vilkårene for varehandel i tilfelle en «no deal»-brexit.

Dette, og tusenvis av andre små og store enkelthendelser, er norsk utenrikspolitikk. Og det er gjennom denne summen av enkelthendelser Norge viser hva vi mener, hva vi vil, og hvilken vei vi mener verden bør gå.