Stortinget - Møte torsdag den 9. mai 2019

Dato: 09.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [15:02:33]

Interpellasjon fra representanten Ruth Grung til næringsministeren: «Klesindustrien er verdens fjerde største verdiskaper og er regnet blant de mest forurensende industrier i verden. Årsaken er sammensatt. Utflagging av produksjonsprosesser, intrikate globale verdikjeder, overforbruk og dårlig utnyttelse av ressurser er grunnleggende svakheter. Svikten i det industrielle systemet er omfattende, og lønnsomhet og omdømme er synkende. Omstilling er nødvendig, og den mest nærliggende løsningen ligger i sirkulærøkonomien. 80 pst. av miljøbelastningene bestemmes i designfasen. Digitalisering og ny produksjonsteknologi skaper nye muligheter. 3D-design og produktsimulering koblet mot eksempelvis helautomatiserte 3D-strikkemaskiner skaper nye industrimetoder, bærekraftige forbruksmodeller og nye muligheter for produksjon i Norge. Hvordan vil statsråden bidra til en bærekraftig utvikling og styrke bedriftenes design- og utviklingsprosesser med tilgang til test- og utviklingsfasiliteter»?

Talere

Ruth Grung (A) []: Det er helt rett, jeg har valgt å løfte opp en industri som kanskje ikke er den vi drøfter mest, selv ikke i næringskomiteen.

Klesindustrien er verdens fjerde største verdiskaper og er regnet blant de mest forurensende industrier i verden. Produksjonen har doblet seg de siste 15 årene, og industrien omsetter globalt for 1,3 billioner US dollar. Men i internasjonale rapporter kommer det også fram at mer enn 500 mrd. US dollar går tapt hvert år på grunn av underutnytting av klær og mangel på resirkulering. Næringen er i mange land også preget av uverdige arbeidsforhold, men samtidig representerer de ett av få jobbalternativer for både voksne og barn i mange lavkostland.

Norsk tekstilindustri var i etterkrigstiden landets største verdiskaper. Teko var den største foreningen i Norsk Industri, og 1963 var toppåret. Siden da har det gått raskt nedover, som følge av økt globalisering og liberalisering av handelsavtaler. I dag har vi noen få gjenlevende industribedrifter, spesielt på Vestlandet, som også gjør det svært bra – solide og kjente virksomheter som Dale of Norway, Oleana og Janusfabrikken. De eldste fabrikkene er, naturlig nok, lokalisert der kraften ble bygd ut.

Industrien ble også bygd ned i Danmark og i Sverige, men våre to naboland klarte å utvikle en kommersiell, designorientert moteindustri. I Sverige er bransjen blitt den nest største eksportindustrien og i Danmark den fjerde største. Hennes & Mauritz er internasjonalt mest kjent, mens Varner-gruppen, med bl.a. Cubus, Dressmann og Bik Bok, er størst i Norden.

Den samme utviklingen skjedde ikke i Norge. Vi fant oljen! Det er kanskje litt av forklaringen.

Den globale tekonæringen kjennetegnes av grunnleggende svakheter som utflagging av produksjonsprosesser, intrikate globale verdikjeder, overforbruk og dårlig utnyttelse av ressursene. Svikten i det industrielle systemet er omfattende, og lønnsomheten og omdømmet er synkende. Omstilling er nødvendig, og den mest nærliggende løsningen ligger nettopp i sirkulærøkonomien.

I 2009 ble Norwegian Fashion Institute etablert, i tett dialog med Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge. Foreningen ble en del av Abelia i 2013 og fikk klyngestatus i 2014. Foreningen representerer i dag et betydelig nettverk av bedrifter, som spenner fra store internasjonale konsern som Varner-gruppen, til små entreprenører, i tillegg til utdanningsinstitusjoner og nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

Næringen er delt inn i tre bransjer: Vi har de kreative næringene, som design- og moteindustrien, vi har selve industriproduksjonen, og vi har handelen. Det er et tett samspill mellom de tre. Handelen er hardt rammet i disse dager, og 80 pst. av miljøbelastningen bestemmes i designfasen.

Digitalisering går inn i alle de tre delene av tekonæringen. Digitalisering endrer produksjonsmetoder og samhandling med forbruker. Den globale mote- og tekstilindustrien er i radikal endring. Teknologisk innovasjon, miljøtrusler og nye digitale forretningsmodeller endrer det etablerte produksjonssystemet.

Utviklingen skaper markedssvikt – spesielt fordi vi i Norge mangler en sterk kobling mellom industri, næringsliv, utdanning og forskning. Skal vi hevde oss internasjonalt, må vi tilrettelegge for en sterkere industri- og teknologiforankring i Norge. Vi må tette gapet mellom design, produksjon, og distribusjon. Bedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner må i langt sterkere grad enn i dag innrettes og få incentiver til å jobbe med innovasjon direkte inn i verdikjeden.

Nye forretningsmodeller er under utvikling, basert på et nytt forbruksmønster med tjenester som leie og abonnement gjennom digitale plattformer. Endret forbruk medfører at vekst og lønnsomhet defineres på nye måter. Det gir nye utfordringer for industri og næringsliv. Det er behov for forskning som kan bidra til ny innsikt, kunnskapsutvikling og ikke minst kompetanseheving.

Det er en utfordring i dag at mange bedrifter produserer volum i lavkostland, de er uten tilgang til industriell infrastruktur i Norge, og har dermed lite utviklet test- og utviklingsfasiliteter i egen virksomhet. Det gir svært liten fleksibilitet i verdikjeden, skaper overproduksjon og gir store miljømessige og økonomiske konsekvenser.

Norwegian Fashion Hub har tatt tak i disse utfordringene. Det er stor interesse blant bedriftene. Det er etablert samarbeid med forskningsmiljøer, flere av medlemsbedriftene er involvert i prosjekter, og det er god kontakt med de få utdanningsinstitusjonene vi har igjen innenfor området. Jeg vil spesielt framheve OsloMet.

Selv om miljøet er lite, har vi et godt utgangspunkt for å skape en ny, framtidsrettet og bærekraftig vekstnæring. Norge har fortsatt tekoindustri som har klart å overleve – på tross av den sterke globale konkurransen – og vi har mote- og designmiljøer som hevder seg internasjonalt.

Digitalisering og ny produksjonsteknologi skaper nye muligheter. 3D-design og produktsimulering koblet mot eksempelvis helautomatiserte 3D-strikkemaskiner skaper nye industrimetoder. Utvikling av bærekraftige forbruksmodeller gir nye muligheter for produksjon i Norge.

Norwegian Fashion Hub har som hovedmål å utvikle norsk mote til å bli en ledende, bærekraftig og verdiskapende næring. Ambisjonen er å skape en foregangsindustri som viser vei i overgangen til et bærekraftig samfunn.

For å lykkes må det legges til rette for nye samarbeidsmodeller og utvikles fysisk infrastruktur. Oslo Textile Lab skal være et nasjonalt kompetansesenter for mote- og tekstilnæringen, der design, produksjon og innovasjon kan møtes for å utvikle og teste ut nye muligheter.

Spørsmålet er: Hvordan vil statsråden bidra til en bærekraftig utvikling og styrke bedriftenes design- og utviklingsprosesser, med tilgang til nettopp test- og utviklingsfasiliteter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg har, også i denne debatten, lyst til bare å starte med noen eksempler. For det er et problem for oss som mener at brede nasjonale ordninger er blant de aller viktigste tingene i innovasjonspolitikken, at det noen ganger kan virke som om det bare blir borte i et eller annet. Og når man sier at dette er noe som kommer alle bransjer til gode, er det ikke så lett å se det, for det virker som om det kommer alle – og dermed ingen – til gode.

Men la meg ta to eksempler fra to ordninger som har blitt styrket kraftig i løpet av den siste perioden. Det ene er BIA, Brukerstyrt innovasjonsarena, som har økt fra om lag 400 mill. kr til 600 mill. kr, og det andre er SkatteFUNN, som kan bli enda mer ubyråkratisk, men det er i hvert fall vår enkleste ordning for støtte. Helly Hansen har f.eks. fått SkatteFUNN-støtte til digitalisering for plagg, til prosjekt rundt det. Industriskinn AS har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena for å utvikle fremtidens vernebekledning for smelteverksarbeidere, i samarbeid med SINTEF. Helly Hansen har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena til arbeidsbekledning for kvinner i mannsdominerte yrker. Hansen Protection har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena for isolasjons- og faseendringsmaterialer i klær. Janusfabrikken har fått SkatteFUNN-refusjon for flammehemmende og antistatisk ull, stoff og plagg. Dette er bare noen eksempler som viser at de virkemidlene vi har, faktisk også treffer denne næringen.

Den næringen vi har i dag, er konkurransedyktig og livskraftig, men det er nok et gode for Norge at dette ikke lenger er en av våre største næringer. Og – apropos debattene vi ofte har om næringspolitikk – den avgjørende forutsetningen for at vi kan ha den økonomien vi har i dag, og det velferds- og velstandsnivået, er nettopp denne utviklingen mellom bransjer, som har pågått egentlig helt siden industrialiseringen og lenge før det, men som bl.a. har gjort at tekstilindustrien i dag er mindre, men fortsatt livskraftig, og så har andre næringer vokst fram.

Representanten Grung tar opp et interessant, men også omfattende og komplisert tema, for det dreier seg om flere forskjellige ting – ny teknologi og nye måter å organisere produksjonen på, og samtidig vektlegging av bærekraftig produksjon.

Jeg har allerede nevnt regjeringens ambisjoner i industripolitikken, og der er grønnere, smartere og mer nyskapende viktige stikkord. Jeg må også legge til her at industripilene peker oppover, så 2019 ser ut til å bli et godt år.

Norsk tekstil-, beklednings- og lærvareindustri var, som nevnt, en betydelig del av industrien i Norge. Hvis vi går tilbake til 1970-tallet, var det om lag 37 000 ansatte i denne delen av industrien. I dag er det omkring 5 000 ansatte, som utgjør 2,2 pst. av sysselsettingen og en noe lavere andel av verdiskapingen i industrien. Men selv om omfanget av produksjonen fra denne industrien i Norge er redusert, er det god grunn til å understreke at vi fortsatt har flere gode bedrifter, og – vel så interessant – at vi også kan spore økt optimisme i denne delen av industrien. Også 2018 har vært et godt år. Derfor har jeg samme utgangspunkt som representanten Ruth Grung – det er muligheter for økt utvikling og produksjon i Norge.

Også for tekoindustrien er bredden og summen av vilkår avgjørende. Det hjelper ikke hvis vi som er folkevalgte, styrker en liten ordning med den ene hånden, samtidig som vi gjør det vanskeligere for alle næringsdrivende med den andre hånden. Da rammer det også virksomhetene innenfor tekoindustrien.

Kapitaltilgang, næringsfremmende skattelettelser, forskning, innovasjon, teknologiutvikling, kompetanse – dette er like viktig for en industri med 5 000 ansatte som det er for en industri med 50 000 eller 200 000 ansatte. Jeg vil bare nevne, igjen, eksemplet med selskapsskatten, for når den reduseres fra 28 til 22 pst., gagner det alle virksomheter.

Når det gjelder formuesskatten: Hvis man ser for seg – og dette er et tenkt eksempel – at noen skal starte opp en ny virksomhet innenfor tekstil, design, innenfor denne bransjen, er problemet at hvis virksomheten din blir en del verdt, men går med underskudd, må du ta ut penger av bedriften din for å betale en uklok skatt. Hvis du selger den til amerikanske, tyske, japanske eller kinesiske eiere i stedet, så betaler ikke de et rødt øre av denne skatten inn til den norske felleskassen.

Tekoindustrien har mange små bedrifter og relativt få mellomstore, så de er altså avhengige av å bruke tiden sin også på dette. Forenklingsarbeidet til regjeringen er også avgjørende. Vi skal fram til 2021 spare ytterligere 10 mrd. kr – oppå de 15 milliardene som er spart for privat næringsliv allerede i dag.

Jeg har også lyst til å si at når vi jobber med en strategi for små og mellomstore bedrifter, hvor vi bl.a. ser på hvordan de verktøyene vi har i dag, treffer disse virksomhetene – for det er en forskjell på å drive en liten tekstilvirksomhet med ti ansatte og å drive en virksomhet med 3 000 ansatte, og det er forskjell på å ha en HR-avdeling eller å ha en som bruker lite grann tid på det ved siden av andre ting – så er vi opptatt av lønnsomhet. Eksport og markedsprofilering i utlandet blir et viktig tema, som er viktig for denne bransjen, og innovasjonsevne og vekstkraft.

Jeg er helt enig med representanten Grung i at sirkulærøkonomi er et avgjørende begrep. Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, som utnytter ressursene bedre. Vi har i Granavolden-erklæringen varslet at vi skal utarbeide en nasjonal strategi om sirkulærøkonomi, og det arbeidet er i gang. Fra Næringsdepartementets side har vi gitt et bidrag også ved at vi har sendt ut et forslag på høring i forbindelse med brukthandellova, om hvorvidt en lov som ble introdusert da netthandel var å handle og putte varene oppi et nett, og ikke å handle på nett, som i dag, fortsatt har livets rett i den form den har.

Så er det slik at tekstil- og konfeksjonsindustrien tjener ikke på for mye detaljinnblanding fra politikere. Vi har heller ikke særskilte øremerkede næringsrettede virkemidler kun forbeholdt denne industrien – det mener jeg ikke er nødvendig. Samtidig må vi være med på å bygge opp f.eks. klynger og nettverk.

Innovasjon Norge har gjennom flere år hatt et godt samarbeid med deler av tekoindustrien og bidratt til å støtte nettverk og klynger, slik som Norwegian Fashion Hub og Oslo Textile Lab. Nå har man bl.a. lagt til rette for mer innovative og bærekraftige måter å produsere på gjennom mulighetene som ligger i ny design- og produksjonsteknologi.

Også katapultordningen, som er en av de nye verktøyene som regjeringen har lansert i industrimeldingen, vil være aktuelt å benytte for tekoindustrien, f.eks. i forbindelse med utvikling av ny produksjonsteknologi, 3D-design og produktsimulering.

Til slutt vil jeg nevne DOGAs virksomhet for å fremme designdrevet nyskaping og ordningen med Designdrevet innovasjonsprogram, som er tilgjengelig også for tekoindustrien. DOGA og Innovasjon Norge fikk i 2018 et oppdrag med å samordne og samarbeide i sitt eksport- og profileringsarbeid og se sine relevante programmer og virkemidler i sammenheng. Det har bl.a. resultert i et nytt eksportprogram for å styrke norske merkevarer i Tyskland, og jeg mener det er viktig at vi høster erfaringer av den samordningen for å se om vi kan få en enda sterkere eksportprofilering med de verktøyene vi har, enn det vi får i dag. Bedrifter som produserer tekstiler, er blant de kvalifiserte til dette prosjektet, altså Tysklandsprosjektet. Når pilotprosjektet avsluttes, skal vi se hvordan det kan videreutvikles og forbedres.

For å oppsummere: Jeg mener at det ikke mangler virkemidler for denne industrien, og jeg mener at de treffer, at de ordningene vi har, er relevante og treffer godt, og at vi har lagt til rette for bedre vilkår også for tekoindustrien. Samtidig er jeg opptatt av at vi skal ha et enda bedre virkemiddelapparat, ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Derfor er den store gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet, som etter planen skal være sluttført innen 2020, viktig, også i forbindelse med denne interpellasjonen.

Ruth Grung (A) []: Det ble færre talere enn i den forrige interpellasjonen, men jeg har heller ikke mobilisert, for jeg tror at dette er starten. Jeg tror ikke det er så veldig mange som har tenkt på Teko. Jeg har møtt dem, og det var et av de mest framoverlente miljøene jeg har vært borti. De er i den spenningen, i en blanding av alt de har lyktes med. Fordi de har klart å bygge dette miljøet på tvers, har de også levert gode søknader og fått tilsagn, om det er Sintef eller andre. De er der. Man kobler tettere sammen designmiljøet, produksjonsmiljøet og de nye måtene for hvordan man møter forbrukerne. Man begynner å leie – som her i byen, hvor man leier kjoler osv. – men man kan også forme de klærne man trenger, og produsere dem lokalt gjennom 3D. Det er ikke 4.0, men kanskje 5.0. Vi beveger oss egentlig mye hurtigere i dette lille miljøet enn i store deler av andre industrier. Det spennende er å være den piloten som klarer det.

Næringskomiteen var i Danmark for å se på helseindustrien, for de ligger foran oss med tanke på å samordne fond og hvordan de bygger opp klyngetenkningen. Dette miljøet hadde allerede gjennomført akkurat den måten selv – de tar inn miljøer, gir dem toppstøtte, dedikerer og har rolleavklaring, samtidig som de sier at lykkes du ikke, er det ut. Mens vi holder på ganske lenge med ganske mange som ikke egentlig har den muligheten. Vi må koble disse sammen. Og jeg må bare si at næringskomiteen har vært på Ekornes, og de vurderer 3D-strikking av møbelovertrekk framover. Det betyr at man får teko som møter møbelindustrien.

Da jeg møtte Oleana, viste det seg at Nike bruker trikotasje i overtrekket til skoene sine, og de har støvsugd verden for alle programmerere innen trikotasje. Så man må bygge opp dedikert kompetanse. Dette er min tilråding. Når vi har sånne spisser, som er så framoverlent, passer det liksom ikke inn i mye av tempoet, og man ber sånn sett ikke om særordninger, men at når de er så framoverlent, trenger de å bli sett, få være en spydspiss, og gjennom det klare å vise hvordan man kan endre på andre områder, for her er det ganske stor overføringsverdi på veldig mange områder. Alle går jo i klær – stort sett – og forbruket av klær går opp. Interessen for å kjøpe klær og bestille klær på nett er et område jeg tror går mye hurtigere enn det vi har tenkt.

Avslutningsvis: Det å koble forskning tettere inn i verdikjeden har jeg et ønske om at statsråden som tidligere utdanningsminister også er interessert i.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er veldig interessert i å koble verdiskaping og næring tettere inn mot forskningen. Det er viktig. Jeg er egentlig ikke uenig i noe av det representanten Grung sier, og jeg tenker på en god operasjonalisering. Jeg skal invitere til et møte med tekoindustrien.

Noe av tanken bak måten vi har bygd opp virkemiddelapparatet på, er at det skal være nettopp enkelt og smidig for å støtte opp under initiativer som kommer. Det er denne balansegangen, mellom det politisk valgte og det som skjer der ute, det er viktig å få riktig. Hvis det er for tung vekt på det politisk valgte, risikerer man at det ikke er rom for det som vokser frem, næringer som ikke er høyt oppe på radaren eller ikke har sterke talsmenn, men hvor det ligger store og spennende muligheter.

Jeg kan også nevne at ved siden av det forretningsmessige vil vi også komme tilbake til noen av de mer etiske sidene ved dette. Regjeringen har bl.a. sagt at vi skal se på en moderne antislaverilov, og vi er i stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser også opptatt av at det offentlige skal være en god innkjøper som både hensyntar miljø og arbeidstakerrettigheter. Dette er en bransje som – hvis man ser på media i hvert fall, og da gjelder det ikke nødvendigvis de norske aktørene, men de store internasjonale aktørene – har en del pletter på seg, som de fleste av oss har fått med seg de siste årene.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er over.