Stortinget - Møte torsdag den 9. mai 2019

Dato: 09.05.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 9 [15:24:53]

Interpellasjon fra representanten Marit Knutsdatter Strand til næringsministeren: «Regjeringen la fram bioøkonomistrategien "Kjente ressurser – uante muligheter" i 2016 for å fremme økt verdiskaping og sysselsetting, bidra til reduserte klimagassutslipp og gi mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene. Hvordan vil statsråden gjøre strategi til handling, og når kan vi vente oss en handlingsplan»?

Talere

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi står overfor og midt oppe i det grønne skiftet – skiftet fra svart til grønt, fra fossilt til fornybart karbon. Vi har vår blå åker i havet som omsetter store mengder karbon, i tillegg til plantevekster i inn- og utmark. Moder jord trenger vår oppmerksomhet, og det må være økonomisk grunnlag for å bygge grønne næringer, grønne arbeidsplasser og et grønnere samfunn.

Bioøkonomi handler om å bytte ut fossile innsatsfaktorer med fornybare. Hvilke grep vi tar, vil være avgjørende for hvordan vi håndterer klimaendringene, samtidig som det er sentralt for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge og verden i framtiden. Regjeringen la fram bioøkonomistrategien «Kjente ressurser – uante muligheter» i 2016 for å fremme økt verdiskaping og sysselsetting, bidra til reduserte klimagassutslipp og gi mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene. Ambisjonene er store og i tråd med Stortingets ønsker. Men hvordan går det med de konkrete tiltakene?

Det er flott at det kom en bioøkonomistrategi i 2016, men en strategi er bare en strategi, full av fine ord, så lenge det ikke kommer en handlingsplan. Det er bortkastet byråkratisk arbeid, dårlig samfunnsøkonomi og falske forhåpninger for de aktørene som hver dag jobber for løsninger innenfor bioøkonomien, dersom lovnadene ikke blir fulgt opp.

Jeg lurer på om noen av disse virkelig store mulighetene vi har, skal gå til spille på grunn av at regjeringen tar for lite tak. Vi trenger tydelige incentiver, verktøy og handlinger for å skape de resultatene vi trenger. I Norge er det planer for utbygging av biodrivstoff, for oppbygging av biokullanlegg og for produksjon av bioplast. Flere biogassprosjekter er på trappene. Hvorfor skjer det ikke raskere? Hvordan ønsker statsråden å gå fra ord på ark til handling og verdiskaping?

Hvis vi rigger produksjonen av materialer riktig, kan vi gjenbruke alle varer vi bruker, enten for å skape nye produkter eller for å skape innsatsmidler i jord- og skogbruk.

Klimaendringene, både mengde CO2 i atmosfæren og temperaturen, gjør at veksten i biomasse skjer fortere og flere steder. Nå må vi klare å utnytte disse ressursene bedre, og vi må bygge industri i Norge.

Det har vært produsert mange rapporter som dokumenterer potensialet i bioøkonomien. Norden har sin egen bioøkonomistrategi, fylkeskommuner som Hedmark og Oppland har det, regioner som Gjøvik-regionen har utarbeidet det på tvers av kommuner, og enkeltkommuner som Øystre Slidre satser på bioenergi. I tillegg til vår statlige bioøkonomistrategi satte regjeringen og hele næringen i gang SKOG 22, NHO har presentert bioverdirapporten «Mot bioøkonomien», og i arbeidet med grønn konkurransekraft er det mange rapporter, veikart og piler som peker mot bioøkonomien. Innlandet er rigget for satsing med framoverlente aktører, tilgjengelige ressurser og stor politisk vilje. Det vi trenger nå, er at regjeringen følger opp og gir oss innsatsmidler til å realisere store prosjekter av nasjonal verdi. Det mangler ikke festtaler, det mangler konkrete virkemidler.

Oppmerksomhet rundt plast, f.eks., har gått til værs. Norge er blant de landene i verden som bruker mest plast, men likevel har ikke industrien rundt bioplast og gjenvinning tatt av. Og det har ikke stått på initiativ. Selv i en kommune som Vang i Valdres med 1 600 innbyggere ønsker private aktører å bygge et gjenvinningsanlegg for plast, men får ikke investeringsmidler nok til å sjøsette skuta.

Forsøplingen er én side av saken. Den nylig gjennomførte strandryddeuken bidrar til å øke bevisstheten blant folk og gjør at store områder blir ryddet. Likevel er det aller verst å tenke på at bruken av plast globalt står for like store klimautslipp som luftfart. TINE har f.eks. valgt å erstatte en stadig større del av plasten sin med fossilfrie alternativer uten at det er lønnsomt. Et annet eksempel er brusgiganten Coca-Cola, som begynte med biobasert plast i sine flasker, men måtte slutte på grunn av for store kostnader. Sukkeravgiften til regjeringen bidro nok heller ikke positivt. Mener næringsministeren at aktører som faser ut fossilt, skal ha rød bunnlinje? Skal idealisme betale regningene?

Emballasje har et stort klimaavtrykk, sammen med materialer i bygg, infrastruktur og energibruk. Bioøkonomien har svar der vi stiller spørsmål. Alt som kan lages av olje, kan vi også lage av tre, mye takket være stor innsats fra forskningsmiljøer som Borregaard i Østfold. I bygninger og konstruksjoner vil tre som oftest ha bedre klimaavtrykk enn betong og stål. Byggenæringen har fått strengere krav om å redusere avfall og sortere det avfallet de har, noe som er bra, men ved bygging melder entreprenører at de gjerne skulle vært tidligere og mer med i planlegging og vurdering av krav til bygg for å få mindre klimaavtrykk. Dette lykkes bl.a. Statens vegvesen med når de bygger vei, i det de kaller Valdresmodellen. På den ene siden har utbyggeren ofte store ambisjoner for prosjektet, men sjelden midler til å betale det Ferrarien koster. På den andre siden hindrer reguleringsplaner entreprenører i å være fleksible og miljøbevisste i sine løsninger. Et annet problem er at plusshus, som er på frammarsj, blir hindret i å levere så mye strøm til nettet som de faktisk kan.

Hvordan vil statsråden bidra til at utslippene fra materialbruk tas med i klimaregnskapet for nye bygg og infrastruktur? Og hvilke tiltak kan regjeringen imøtekomme stadig mer bevisste entreprenører med?

Regjeringen jobber med en virkemiddelgjennomgang. Det blir veldig interessant å se hvor den ender opp hen. Som representant i utdannings- og forskningskomiteen kan jeg si at flere virkemidler enn dem næringsdepartementet sitter på, må med i vurderingene, og man må se sammenhengene, enten det er instituttsektorens gjennomgang nå, Forskningsrådets gjennomgang fra 2016 eller stortingsmeldingen om innovative offentlige anskaffelser, som kommer. Konkret kan jeg f.eks. foreslå at Enova bør ha mulighet til å støtte bioøkonomiprosjekter i bredere forstand enn i dag, og det skal ikke bare være begrenset til energi. Eksempler kan være bioplastproduksjon, insekter til fôr, produksjon av fornybare materialer og mye, mye mer. Innovasjon Norge har dessuten for lite midler og er begrenset for større investeringer, noe regjeringen også anerkjente tilbake i 2016.

Et av de viktigste spørsmålene, som det også skulle være gode muligheter for å få et konkret svar på, er: Hvordan vil statsråden gjøre strategi til handling? Når kan vi vente oss en handlingsplan?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Tusen takk for en god interpellasjon på et viktig område.

Til det siste først: Det er ikke sånn at politiske saker må ha en bestemt gang for at de skal kunne følges opp – at man først må ha en NOU, så må man ha en stortingsmelding, så må man lage en strategi, og så må man lage en handlingsplan. Bioøkonomistrategien er handlingsplanen. Som jeg skal si litt mer om i mitt innlegg, er det ikke sånn at det er en strategi, og så kommer det en oppfølging en eller annen gang. Dette følges opp nå.

La oss heve blikket litt først. OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. Da er det ikke bare skog og tre, men bioøkonomien under ett. Økt og mer effektiv bruk av fornybare biologiske ressurser vurderes også som sentralt for å legge om til en lavutslippsøkonomi. Globalt må bioøkonomien i tillegg dekke behovet for mat til en økende befolkning. Vi har rik tilgang på fornybare biologiske ressurser i havet og på land, og så har vi en industri- og kompetansebase som er godt egnet til å utnytte det potensialet. Gjennom en målrettet og koordinert innsats kan bedre utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene bidra til ny vekst og et grønt skifte ikke bare i norsk økonomi, men også internasjonalt.

Det var bakteppet da regjeringen i 2016 la frem landets første nasjonale bioøkonomistrategi. Jeg ber om at man legger merke til det, for dette var ikke noe som var blitt gjort mange ganger tidligere, et initiativ som regjeringen bare fulgte opp. Den første nasjonale bioøkonomistrategien kom i 2016 under denne regjeringen. Der beskrives det hvordan nasjonal satsing på bioøkonomi kan bidra til økt verdiskaping i arbeidsplasser, reduserte klimagassutslipp og en mer effektiv og lønnsom utnyttelse av naturressursene.

På kort sikt vil en satsing på bioøkonomi trolig først og fremst kunne bidra til bærekraftig omstilling og økt konkurransekraft i etablerte bionæringer. Men i et lengre tidsperspektiv vil det også kunne ha større økonomisk betydning for det vi kan kalle totaløkonomien. Det er et nasjonalt mål at Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050, og FN har slått fast at økt bruk av fornybare biologiske ressurser er viktig for å begrense klimaendringene. Spesielt innenfor transport og industri, men også innenfor bygg og jordbruk, er det store muligheter for å ta i bruk fornybare bioressurser til erstatning for fossil energi. I tillegg kan økt bruk av biobaserte kjemikalier og materialer erstatte fossilt baserte produkter. Et viktig bioøkonomisk prinsipp er også at avfall og restråstoff fra én virksomhet kan bli til et verdifullt råstoff og en innsatsfaktor i en annen, f.eks. innenfor fiskeri, hvor vi er ganske gode på å utnytte mye av restråstoffet, men det er fortsatt en del igjen. I tråd med dette kommer bioøkonomi også til å ha en naturlig plass i regjeringens kommende strategi for sirkulær økonomi.

Vi er nødt til å innse at både forvaltning, regulering og virkemiddelstruktur kommer til å bli utfordret på veien mot et lavutslippssamfunn i 2050. Kunnskapsoppbygging og investeringer i forskning, innovasjon og teknologi er en viktig forutsetning for å utvikle bioøkonomien. Forskningsinstitusjonene i Norge har jobbet med utviklingen av en moderne bioøkonomi i lang tid. Vi har også klart å kommersialisere mye av dette. Temaet har vært særlig relevant for de marine forskningsinstitusjonene og for institusjoner knyttet til skog- og jordbruk. Forskerne ser på hvordan man kan få mer verdiskaping ut av eksisterende råstoff, utvikle nye råstoffkilder og produkter, redusere svinn i fangst, høsting og produksjonsleddet, samt bærekraft i vid forstand. En interessant utvikling er at forskere innenfor henholdsvis blå og grønn sektor i økende grad finner frem til problemstillinger som er felles for sektorene.

Vi ser også en rivende utvikling innen biokjemisk industri som baserer seg på videreforedling av biologiske råvarer og biprodukter fra land og hav. Innenfor industriell bioteknologi anvendes biologisk baserte innsatsvarer sammen med biologiske og prosesstekniske prinsipper i produksjon av bl.a. kjemikalier, enzymer, materialer og bioenergi. Slik kan vi få frem nye produksjonsmetoder og nye produkter i svært forskjellige sektorer, fra mat og fôr, bygg og materialer og finkjemikalier til kosmetikk, kosttilskudd og legemidler, og også innenfor tekstiler, papir- og treforedling, bioplastprodukter – som var nevnt – og energi. En overgang til bioteknologiske prosesser kan være et miljøvennlig alternativ som gir færre biprodukter og mindre forbruk av energi og vann.

Så til oppfølgingen. Som jeg nevnte også i forrige interpellasjonsdebatt i dag som handlet om dette, er det ikke sånn at det kommer en strategi, og så har det ikke skjedd noe. Vi er i gang med dette, og jeg vil til og med si at vi er godt i gang, selv om vi ikke er ferdig. For å støtte opp under den nasjonale kunnskaps- og teknologiutviklingen fremmet regjeringen forslag om å øke bevilgningene til forskning og innovasjon på bioøkonomi med over 100 mill. kr fra og med 2017 – ikke et engangsbeløp, men 100 mill. kr som går. Så har det både i Innovasjon Norge og i Norges forskningsråd kommet egne programmer som skal bidra til å støtte opp under utviklingen av bioøkonomien i Norge. Formålet er å bidra til kunnskapsbygging, mobilisering og markedsorientering og til samarbeid, utvikling og innovasjon av varer og tjenester innenfor bioøkonomien. I tillegg kommer midler til bioøkonomi gjennom de helt generelle ordningene i virkemiddelapparatet. Hvis man ser på dem, er det i 2019 omkring 4 mrd. kr i tilskudd til lån og aktiviteter gjennom Innovasjon Norge og Norges forskningsråd som er knyttet til bioøkonomi. I tillegg kommer 250 mill. kr i eiendoms- og selskapsinvesteringer direkte eller indirekte rettet inn mot bioøkonomi gjennom Siva. Vi har altså både målrettede programmer som en oppfølging av den strategien regjeringen la frem, og som var den første av sitt slag i Norge, og flerfoldige ganger mer som kommer gjennom de brede støtteordningene våre. I tillegg har vi etablert testsentre for industrien, såkalte katapulter, styrket innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge og mye mer.

I denne sammenhengen er også verdt å nevne Nysnø, som er et investeringsselskap som skal støtte opp om klimavennlig energi, samtidig som de skal tjene penger. Ved siden av Nysnø legger vi til rette for også å trappe opp bruken av biodrivstoff. Dessuten er dette et viktig område for oss internasjonalt. Vi samarbeider om utvikling av bioøkonomi bl.a. i EUs rammeprogram Horisont 2020 – jeg husker ikke om Senterpartiet støttet at vi skulle være med i EUs rammeprogram for forskning, men jeg får friske opp hukommelsen min senere – i OECD og gjennom Nordisk ministerråd.

Så må vi ha støtteordninger på tvers av næringer og fagområder og virkemidler som er koordinert på tvers av de ulike leddene i biobaserte verdikjeder. Her ligger det en stor oppgave hos Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva. Derfor har vi bedt disse aktørene om å lage en felles handlingsplan for koordinering av innsatsen på området og oppfølgingen av føringene i bioøkonomistrategien. Planen skal ferdigstilles i løpet av inneværende år.

I oppfølgingen av bioøkonomistrategien ønsker regjeringen å legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting, reduserte klimagassutslipp og en mer lønnsom og effektiv ressursutnyttelse. Det skal skje gjennom å fremme samarbeid på tvers av sektorer, næringer og fagområder, legge til rette for nye markeder, fremme effektiv utnyttelse og lønnsom bearbeiding av fornybare biologiske ressurser og stimulere til bærekraftig produksjon og uttak av fornybare biologiske ressurser.

Strategien har bidratt sterkt til å sette bioøkonomi på agendaen. Det er vist til betydningen av bioøkonomien i en rekke stortingsmeldinger og strategier – skog- og tremeldingen, jordbruksmeldingen, perspektivmeldingen, industrimeldingen, meldingen om avfallspolitikk og sirkulær økonomi, klimastrategien for 2030, regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, skog- og trestrategien m.m. Så har bioøkonomi også fått en mye tydeligere plass i dreieboken for hele forsknings- og høyere utdanningsinnsatsen til hele regjeringen, nemlig den reviderte langtidsplanen. Der har den nåværende forsknings- og høyere utdanningsministeren gjort en bedre jobb enn den forrige. Strategien har dessuten gitt ringvirkninger i form av regionale strategier. Det er laget egne bioøkonomistrategier for Innlandet, Østfold og Rogaland, og i Trøndelag er bioøkonomi ett av fem satsingsområder i deres strategi for innovasjon og verdiskaping. Dessuten har Akershus, Telemark, Troms og Nordland startet opp ulike aktiviteter rettet mot næringsliv innenfor bioøkonomi.

Konklusjonen er at mye er på gang. Vi er godt på vei mot å klare å utnytte enda flere av de mulighetene vi har i form av naturgitte fortrinn, men vi er selvfølgelig ikke ferdig. Derfor setter jeg stor pris på interpellasjoner som dette.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Her gjelder det å ha to tanker i hodet på én gang: både tanken på planten som skal spire og gro, binde karbon og være en viktig del av næringskjeden, og tanken på det som går på prosess, politikk og planverk.

Jeg må innrømme at jeg blir litt forvirret av noen av kommentarene statsråden kommer med. Først gjør han et stort nummer av at det ikke kommer en egen handlingsplan – strategien er i og for seg handling nok. Så forteller han at det kommer en type handlingsplan. Det kommer en videre oppfølging. Da blir det spennende hva som faktisk kommer til å stå i den. Tydelige innspill vi har fått fra næringslivet i bl.a. Hedmark og Oppland, er nettopp at de savner mer handling og gjerne skulle sett dette bygd opp over tid i en handlingsplan.

Det er bra at statsråden anerkjenner biobaserte alternativer, men jeg føler det mangler og blir underkjent at man faktisk også må ha lønnsomhet i næringene man driver med, og at det taktskiftet vi mener vi trenger, ikke skjer. Til tross for oppramsing av mye fint planverk, strategier og meldinger hvor bioøkonomi er med, opplever vi ikke at det gjenspeiles i det som faktisk skjer der ute, det som faktisk blir fylt på tankene, og det som blir brukt i bygg og virksomheter.

Vi må se hele landet i det grønne skiftet. Ressursene våre er spredt fordelt, og slik må virkemidler og tiltak også være. Havet må bli satt i arbeid, skogens grønne gull må bli omsatt, og prosjekter som Foods of Norway må resultere i næringsvirksomhet. Forskningen må tas i bruk.

Statsråden trekker fram satsing på energi. Det er bra, og som statsråden vet, brukes også fossilt råstoff i stort monn utover energi, eksempelvis i bygg, plast og kjemikalier. Det er noe med å se hele sirkulasjonen av fossilt karbon. Å ta grep her gir ofte større verdiskaping og klimanytte, men innenfor disse næringene er det ingen virkemidler for å stimulere til utfasing av fossilt materiale og energibruk.

Det er fascinerende når transportsektoren er det største området hvor det er mulig å kutte i ikke-kvotepliktig sektor, at vi i aktivitet faktisk ser at det er helsesektoren som tar opp problemstillinger knyttet til at man skal ha utslippsfrie kjøretøy og utslippsfritt fokus, og som er veldig opptatt av det grønne skiftet, mens transportsektoren i altfor liten grad får mulighet til det. Et CO2-fond for næringstransport hadde vært forløsende her. Spørsmålet er om næringslivet blir holdt for narr med alle prosessene og strategiene det jobbes med, hvis det ikke blir konkret handling.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg oppfattet spørsmålet i interpellasjonen som hvorvidt regjeringen skulle legge frem en handlingsplan. For jeg oppfattet den implisitte kritikken i interpellasjonen, som for øvrig tar opp mange gode temaer, som at regjeringen bare har lagt frem en strategi, og at når man ikke legger frem en handlingsplan, betyr det at man ikke gjør noe. Mitt poeng er at strategien er regjeringens handlingsplan, og oppfølgingen er i gang. Så er det sånn at også virkemiddelapparatet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva, vil legge frem en handlingsplan. De baserer seg selvfølgelig på føringene i regjeringens bioøkonomistrategi.

Jeg forstår godt at alle næringer, også denne, fordi det er en fremoverlent næring, vil ha enda tydeligere og større satsinger. Det skjønner jeg. Og dette er en viktig næring, så det er all grunn til å lytte til de innspillene. Men å antyde at man holder dem for narr? For det første kom det en strategi, det hadde ikke kommet før – men ikke bare kom den, det kom 100 millioner friske kroner til å følge opp helt konkret, og det ble opprettet et eget program i Innovasjon Norge. I tillegg ser man på hvordan man skal lede flere bioøkonomivirksomheter til den virkelig store elven, og den store elven er jo forsknings- og innovasjonspottene våre, som for øvrig er blitt doblet siden 2013 av denne regjeringen, hvorav 4 mrd. kr går til bioøkonomirelaterte virksomheter gjennom Innovasjon Norge og Forskningsrådet, og i tillegg 250 mill. kr fra Siva.

Så er mitt poeng at vi kan gjøre det enda bedre, vi kan bl.a. samordne dette enda bedre enn i dag. Vi kommer aldri til å ha et forsknings- og innovasjonssystem for næringslivet som er helt fiks ferdig, men for å klare å gjøre noe med det må vi gå grundig igjennom og se på hvor systemet svikter i dag. Og det er det vi er i ferd med å gjøre gjennom virkemiddelgjennomgangen, hvor jeg har nevnt flere sentrale spørsmål. Eksport har vært ett, hvordan det treffer små og mellomstore bedrifter, et siste er om vi i tilstrekkelig grad klarer å løfte større og mer kompliserte prosjekter, eller om det er en fare for at store prosjekter med ganske høy risiko for en næringsaktør faller mellom flere stoler. Det var bl.a. noe vi fikk innspill om – men det var ikke fra Borregaard det innspillet kom.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Det er noe tankevekkende ved store deler av den offentlige debatten for tiden, i hvert fall knyttet til industri- og næringsutvikling, for de virkelig store, mest avgjørende sammenhengene er ofte de som får minst oppmerksomhet. Jeg skal nå ta for meg tre utviklingstrekk i det store bildet som viser hvordan det går, for det som er målet vårt nå, er en større industriell satsing også innenfor bioøkonomi.

Investeringene må opp. De har de siste årene ligget på omkring 20 mrd. kr, til sammenligning med Sverige, som er oppe på over 70 mrd. kr i nye investeringer i industrien. Vi ser at det som faktisk produseres i Norge, sammenlignet med alt vi importerer, er på vei ned. Handelsbalansen har kontinuerlig blitt svekket de siste årene. Det forteller oss noe om hvorvidt vi kan forvente oss å ha den samme velferdsstaten i morgen. Det er langt på vei usikkert hvis vi ikke setter inn kraftigere og mer praktisk rettet industri- og næringspolitikk fra regjering og storting.

Samtidig som dette skjer – at utsiktene for å få arbeid i morgen må forbedres kraftig – er store deler av befolkningen vår rammet av en utvikling med økende gjeld. Bare økningen i gjelden har vært opp mot 190 mrd. kr, altså – hvis vi gjør et overslag – nesten ti ganger så stor som investeringene i industrien. Vi vet at dette skjer samtidig som tre av ti familier i Norge har blitt fattigere under høyreregjeringen og Erna Solberg. Derfor er dette en alvorlig debatt. Vi trenger en helt annen forståelse og en mer jordnær og ærlig inngang til hvor vi står i dag, for å sørge for velferdsstaten i morgen.

Næringsministeren var innom Borregaard. Én ting som Borregaard har lært oss, er at ved å industrialisere skogen får vi opp mot ti ganger så store verdier for det norske samfunnet som om vi kun driver en ren råvareeksport. Det er det som er vårt felles oppdrag: å sørge for at den ti-gangeren kommer til nytte for norske familier og arbeidsfolk.

Jeg nevnte praktisk politikk. Vi trenger en kraftig forsterkning av det yrkesrettede tilbudet inn mot grønn sektor, både yrkesfag og fagskoler. Derfor har Arbeiderpartiets landsmøte gjort et spesifikt vedtak der vi sier at også fagskoler innenfor grønn sektor og landbruk må få statsstøtte, på linje med andre fag. I dag vet vi at det er andre fag som er prioritert. Det kan gjøres langt mye mer godt praktisk arbeid hvis alle arbeidsfolk som har lyst, får muligheten til å forsterke sin yrkesfaglige bakgrunn og muligheter til påfyll.

I fylket som jeg kommer fra, må vi ta skjeen i egen hånd ettersom regjeringen ikke bidrar med ordentlige investeringer i fagskolene. Der har vi forsøkt å satse på fagskolene, men det er selvfølgelig krevende når den samme regjeringen har kuttet i fylkenes økonomi, og spesielt fylkene som vi her snakker om, hvor det er store potensialer innenfor bioøkonomi og ny industrireising i distriktene.

Oppsummert: Det er avgjørende for framtidsutsiktene til folk i Norge at investeringene i nye arbeidsplasser går opp, og at forskjellene går ned.

Geir Pollestad (Sp) []: Representanten Knutsdatter Strand heldt eit godt innlegg, så det er ikkje så mykje meir å seia utover det, men eg vil knyta nokre kommentarar til debatten.

For det fyrste registrerer eg at statsråden er veldig godt fornøgd med at regjeringa har lagt fram ein bioøkonomistrategi. Det må han gjerne vera, men med tanke på historia kan det vera verd å minna om at det faktisk var fleirtalet på Stortinget som, i samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2015, bad regjeringa leggja fram ein bioøkonomistrategi.

I denne strategien er det bilde av ti statsrådar. Det er jo fleire år sidan, så mange av dei har gått av, særleg i eitt av regjeringspartia. Men det viser og minner oss om kor mange område som må samhandla for at ein skal lykkast med ei satsing på bioøkonomi.

Eg opplever at det frå regjeringa si side er mykje snakk om tiltak, men tiltaka har til felles at dei i sum ikkje utgjer ein kraftfull nok innsats. Kvifor er det slik? Eg trur me her snakkar om ei lita psykologisk utfordring, særleg i regjeringspartiet Høgre, for dei er så fornøgde med seg sjølve. La meg sitera kva Høgre i dag, saman med eit bilde av statsministeren, har lagt ut på Facebook:

«I Høyre opplever vi at vi nesten er det eneste partiet som snakker om verdiskaping i Norge.»

Det er illustrert med eit bilde av statsministeren. Eg skal ikkje gå god for engasjementet for verdiskaping i regjeringspartia, og viss Høgre opplever at det er eit problem i regjeringskollegiet at det er lite engasjement for verdiskaping, skal me, frå Senterpartiets side, hjelpa til med det. Men eg kan seia at det i Senterpartiet er eit svært stort engasjement og mange som både snakkar om og har forslag når det gjeld verdiskaping.

Statusoppdateringa kan vera eit utslag av at Høgre snakkar med litt for få, og at dei kanskje er litt for opptekne av sitt eige ekkokammer i den dialogen dei har, for eg trur dei vil oppleva at Høgre langt ifrå er det einaste partiet som snakkar om og er engasjert i verdiskaping i Noreg.

Me har i Noreg levd av bruk og forvalting av naturressursane våre. Me lever i dag av bruk og forvalting av naturressursane våre, og me vil òg i framtida leva av bruk og forvalting av naturressursane våre. Men det er interessant når statsråden i innlegget sitt snakkar om å bruka avfall til å produsera produkt. Eg kjem på ei grøn næring som tek slakteriavfall og lagar produkt til klede, nemleg pelsdyroppdrett. Kva er regjeringa sitt svar på det? Jo, dei skal forby det. Ein seier: Det er forbode! Ein må gjerne kjøpa pels i Noreg – fritt fram. Han kan vera produsert med kva slags krav som helst til dyrevelferd, men han må berre ikkje vera produsert i Noreg. Det er det jo verd å ta med seg når ein er såpass høg og mørk i diskusjonen.

Ein viktig del av bioøkonomien er skogbruket. På Vestlandet er det mange som er opptekne av skogbruk. Der opplever ein at regjeringa er mest oppteken av å forby dei treslaga som dei kan bruka i skogbruket. Skogen er éin ting, men me må greia å skapa industri av dette. Me må få fart på satsinga på bruken av trematerialet vårt, og då treng ein ein betydeleg høgare og meir kraftfull innsats. Men eg trur òg – særleg i regjeringspartiet Høgre – at ein treng litt meir sjølvkritikk og ein litt mindre sjølvtilfreds haldning til dei resultata ein har fått, og den innsatsen som ein har.

Karin Andersen (SV) []: Det er nok ikke i opposisjonen det er mangel på interesse for både bioøkonomi og industrialisering. Det ser ut til å være regjeringspartiene som glimrer fullstendig med sitt fravær i disse debattene i dag.

Jeg savner en statsråd som er klar over og skjønner hvor mye det haster, hvis vi skal klare å kutte 60 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Det haster hvis vi skal få til det, og ha noen arbeidsplasser vi skal leve av.

Statsråden snakket om forskning og den «store elven», som han kalte det. Ja, da er den interessant, den tilstandsrapporten som kom i går, Kunnskap for det grønne skiftet, som sier at man rapporterer tre–fire ganger mer petroleumsrelatert forskning og utvikling enn forskning og utvikling rettet mot fornybar. Det sier noe om at man er på full fart gærne veien – fremdeles. Statsråden sier ikke engang at det er behov for å vri disse pengene over i fornybart, trappe ned det ene, trappe opp det andre, for det ene kan vi ikke fortsette med, og det andre kan vi fortsette med til evig tid, og vi kan få arbeidsplasser og berge klimaet i tillegg.

Jeg savner forståelsen av at det haster, og at vi må gjøre det nå, fordi det er andre som utvikler industriarbeidsplassene på våre ressurser.

Det er lagt fram strategier og handlingsplaner – mye om det – i lang tid. Det som er viktig, er hva vi gjør, og da har vi utfordret når det gjelder risikoavlastning. Ja, det foregår litt, men fremdeles får olje og gass mye mer risikoavlastning. Her trengs det mer, for det er ikke store, tunge oljeselskaper med mange milliarder i ryggen som investerer.

Det andre er: Statsråden var i forrige interpellasjon inne på samferdsel, f.eks. Hva skjer innen samferdsel nå? Jo, nå varsler man om at mer og mer gods skal vekk fra jernbanen og over på vei – det er det som nå skjer i praksis. Er det bærekraftig for de næringene vi skal ha? Det er det slett ikke.

Helt konkrete ting: Regjeringen har nå sendt til Stortinget en stortingsmelding om regjeringskvartalet, et av de største byggeprosjektene vi har, fremdeles med helt vage mål for hvordan vi skal bruke tre i bygget, og for hvordan klimamålene skal nås. Det er et kjempeprosjekt, med et utviklingspotensial som er enormt. Det er veldig små – i hvert fall veldig vage – ambisjoner i det som ligger i Stortinget, så der har regjeringen hatt en mulighet de ikke bruker.

Vi har før i dag diskutert ferjetilskudd og fylkeskommunenes kollektivtrafikk. Ja, det produseres også råstoff lokalt, biogass som kunne blitt brukt i bussene, hvis man hadde fått på plass ordninger som gjorde at fylkeskommunene hadde hatt råd til å legge det inn som et krav i sine anbud, og hatt råd til å betale den ekstrakostnaden det er, for å få til det skiftet. Det hadde vært viktig i utviklingen av dette. Så det er mange veldig konkrete ting som kunne vært gjort.

Så trekker statsråden nok en gang inn skattepolitikken. Uprioriterte skattekutt er ikke det som kommer til å ta oss inn i det grønne skiftet. Jeg skjønner alle som har lyst på skattelette, det er ikke vanskelig å skjønne at alle ber om det, men nå er vi nødt til å vri skattepolitikken slik at man slutter å bli belønnet for investeringer i ren eiendom. Man må bli mer belønnet for å investere i det som kan skape de nye, grønne arbeidsplassene framover. Det må også være en målrettet satsing på forskning, slik at vi får vridd forskningsinnsatsen over på dette. Det er det som vil være, for å si det slik, den handlekraften som kunne komme ut av en handlingsplan. Men etter disse to debattene må jeg nok si at jeg tror det må et regjeringsskifte til for at vi skal få til det grønne skiftet.

Abid Q. Raja hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Norge er blant de landene i verden som slipper ut mest CO2 per innbygger. Framover må vi jobbe enda tøffere for å skille mellom de fornybare og de fossile karbonkildene, slik at bioøkonomien får spire, gro og slå ut i full blomst.

I disse dager foregår jordbruksforhandlingene – for dem som setter jorda i arbeid, og som sikrer oss mat på bordet og en enorm verdiskaping. Høyre har uttrykt klart og tydelig at de vil ta kampen mot kurapen, men vil ikke ta inn over seg alvoret knyttet til klimaavtrykket i byggenæringen. Her blir store verdier omsatt, mange sysselsatt, og framtidsutsiktene tyder på at vi ikke skal slutte å bygge bygg i nær framtid.

Bordet maten blir servert på, må telle minst like mye med i klimaregnskapet som maten gjør. Senterpartiet heier på bonden, som vi heier på byggelederne, og alle må være med når vi skal gjøre det grønne skiftet. Klimaregnskapet for bygg må bli prioritert. På energisiden er det også en enorm mulighet med CO2-fond for næringstransport, der regjeringen dessverre ikke har fått forhandlet fram mer enn uenigheter.

Det kan ikke være sånn at det er Høyres partiprogram som avgjør framdriften til det grønne skiftet. Svaret til statsråden har dessverre vært mindre oppklarende enn jeg hadde håpet. Det positive er at vi får løftet problemstillingen, og at det er mange gode innspill underveis – alt fra utdanning til offentlige innkjøp.

Jeg tenker vi må ta med oss at strategien er handlingsplanen. Strategien fokuserer bl.a. mye på skogsbilveier og tømmertransport. Senterpartiet vil da mene at vi trenger foredlingen og nettopp denne verdiskapingen i Norge, heller enn å ha tiltak som gjør oss nærmest til en bananrepublikk.

Jeg vil takke for debatten og ser fram til videre arbeid med handlingsplanen som Siva og Forskningsrådet skal legge fram. Denne har vi store forventninger til. At statsråden er offensiv, må vi også ta som et godt tegn, og så håper vi det munner ut i konkrete tiltak.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for en god diskusjon. Først og fremst de delene som dreide seg om bioøkonomi, synes jeg er gode. Jeg synes det er litt vanskeligere å følge diskusjonen, eller i hvert fall være enig, når man begynner å bevege seg ut. Det er f.eks. ikke noen hemmelighet at Sosialistisk Venstreparti egentlig ikke ønsker olje- og gassnæringen i Norge på sikt – 200 000 arbeidsplasser – og man benytter enhver anledning til å trekke opp olje- og gassnæringen som det største problemet. Jeg skal ikke gå videre, da forlenger jeg bare diskusjonen, men poenget er at jeg er ikke enig i den innfallsvinkelen.

For øvrig har jeg ikke sett de tallene som representanten Andersen peker på, men etter hva jeg forsto, var det bransjeforskningen selv – olje og gass kontra fornybar. Hvis man ser på bioøkonomi alene, har det vært oppe i 4,5 mrd. kr. Nå er ikke alt direkte knyttet bare til grønt skifte, men hvis man mener bioøkonomi er en sentral del av det, er det ikke sånn at vi bruker 6 mrd. kr på oljeforskning og 700 mill. kr på grønn forskning. Det blir ikke et riktig bilde.

Så tror jeg nok at representanten Andersen ikke ville vært fornøyd uansett hva jeg hadde sagt. Dette får vi mange anledninger til å snakke om senere, men siden SV i det siste nærmest har oppdaget næringspolitikken, har jeg lyst til å si at det blir interessant å se hva de f.eks. vil gjøre i skatte- og avgiftspolitikken sin, hva de vil gjøre med samferdselspolitikken sin, og hva de vil gjøre med industripolitikken sin. Alle disse tingene er forutsetninger for at man skal kunne ha privat næringsliv, og det å tro at man kan ha en knallrød politikk for private arbeidsplasser, og at det så skal poppe opp grønne, private arbeidsplasser av seg selv eller fordi staten er inne, er det liten grunn til – bare så det er sagt.

Jeg er helt enig i at vi har et større potensial innenfor bioøkonomi. I dag har vi snakket mye om skog og treforedling, men det er også viktig å huske det marine, altså sjømat og alt som foregår langs kysten, hvor vi har enorme muligheter også til å utnytte enda mer av det restråstoffet vi har, og hvor det er spennende industrieventyr på gang, f.eks. knyttet til kosttilskudd, som går rett til konsumentene.

Så til representanten Pollestad. Facebook-statusene til Høyre får vel være Facebook-statusene til Høyre, men vi kan i hvert fall dvele ved hvorvidt situasjonen ville vært en annen for pelsdyrnæringen hvis en annen regjering hadde sittet. Regjeringskonstellasjonen som er alternativet, slik det ser ut, er Senterpartiet med Arbeiderpartiet – som i veldig stor grad er enig i dette – SV og eventuelt Rødt og MDG på vippen. Hvorvidt Senterpartiet ved et eventuelt regjeringsskifte skal få reversert dette, hadde vært interessant å høre, men la oss spare det til en annen diskusjon.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 9 avsluttet.