Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:19:50] (ordfører for saken): Jeg er glad for at en samlet komité deler visjonen om et samfunn der alle kan delta. Det må legges til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne kan fungere i arbeidsliv og i dagligliv.

Regjeringen Solberg sørget for innføring av rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistanse, BPA, fra januar 2015. Stortinget ba allerede i 2004 regjeringen om å fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistent. Regjeringen Bondevik fulgte opp dette i 2005 og i statsbudsjettet for 2006, men regjeringen Stoltenberg II fulgte dessverre ikke opp arbeidet med rettighetsfesting av BPA.

Målet med ordningen var å sikre BPA til mennesker med funksjonsnedsettelser som trenger mer enn 25 timer assistanse i uken, og som er under 67 år. Under behandlingen i 2014 sørget regjeringen for at rettigheten ble utvidet til også å omfatte støttekontakt og avlasting for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Skal personer med nedsatt funksjonsevne fungere og kunne bidra i lokalsamfunnet, stå i jobb, engasjere seg politisk eller rett og slett ha et normalt sosialt liv, er bistand helt nødvendig. BPA har vist seg som en effektiv måte for å sørge for at denne bistanden ytes, og gir personer med ulike utfordringer økt livskvalitet. Det å kunne stå i jobb eller yte i frivilligheten skaper verdier, livsglede og mestring ved å bidra. Dette er noe både samfunnet og den enkelte bruker nyter godt av. Det er viktig at vi legger til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne får bidratt med sine evner og talenter.

På tross av at Solberg-regjeringen har rettighetsfestet BPA, har det vært utfordringer med praktisering av disse rettighetene. Det er i dag kommunene som er ansvarlige for behandling og tildeling av BPA. Det har dessverre vært mange klager til både pasient- og brukerombudet og fylkesmennene. Regjeringen har gjennom Granavolden-plattformen varslet tiltak for å sørge for at rettighetene Solberg-regjeringen innførte i 2015, skal følges bedre opp i kommunene. Regjeringen vil bl.a. definere BPA-ordningen som et likestillingsverktøy og ikke en helseordning. Det skal sørge for at innvilgelse av timeantall for BPA skal være en faglig vurdering, slik at flytting mellom kommuner ikke skal påvirke timeantallet som er innvilget.

Regjeringen ønsker å fjerne den øvre aldersgrensen på 67 år for rett til brukerstyrt personlig assistanse for dem som allerede har fått innvilget ordningen. Det skal gjennomføres en NOU for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten, herunder utrede hvordan den kan utvides for å sikre deltakelse i fritidsaktiviteter. Regjeringen skal også sikre at ordningen skal være reelt brukerstyrt. Dette er viktige tiltak for å sikre at brukerne av BPA får de rettighetene de har krav på ute i kommunene.

Regjeringen arbeider allerede med å forbedre ordningen, og intensjonen i representantforslaget er derfor allerede innfridd. Regjeringspartiene ser derfor ingen grunn til å stemme over representantforslaget, men er glad for at det er et stort engasjement fra alle partier. Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Ingvild Kjerkol (A) [13:23:12]: BPA gir mennesker med nedsatt funksjonsevne muligheten til å leve et aktivt liv. Det handler om å kunne bestemme over egen hverdag og mestre livet selv. Arbeiderpartiet er veldig for BPA-ordningen, men vi har vært ærlig på at den har noen utfordringer. Det er store kommunale forskjeller i tildeling og utforming av BPA. Norges Handikapforbund sa i sitt høringsinnspill til fjorårets statsbudsjett at flere evalueringer, inkludert Handikapforbundets egen rapport Likestilling og deltakelse i revers?, dokumenterer helt andre erfaringer og funn enn det regjeringen ynder å komme med – en virkelighet der rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse ikke fungerer etter intensjonene.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstilleren i behovet for snarlig å få utredet gode løsninger for ordningen med brukerstyrt personlig assistanse. Ordningen fungerer ikke godt nok etter intensjonen, og det er som sagt stor variasjon i praksis. Noe av dagens utfordring med BPA-ordningen skyldes en svekket kommuneøkonomi, og jeg tør minne om at Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019 prioriterte 3,5 mrd. kr mer til kommunene.

Regjeringen har lovet en grundig utredning av BPA-ordningen, der man bl.a. skal se på om den bør ligge under helselovgivningen. Vi mener det er fornuftig. Vi minner også om at et flertall i Stortinget omtrent på denne tiden i fjor gjorde det tydelig at regjeringen må legge fram en stortingsmelding om sikring av utviklingshemmedes rettigheter, der det legges vekt på å sikre at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, fullt ut skal gjennomføres på alle relevante samfunnsområder i Norge.

Utredningen må foreslå tydeligere retningslinjer for praktiseringen av BPA og i den sammenheng vurdere eventuell forskriftsfesting og departementstilknytning for ordningen. Utredningen må også involvere bruker- og pårørendeorganisasjoner for å sikre en reell medvirkning.

Vi vil imidlertid advare mot at utredningen blir en hvilepute for regjeringen, da BPA-ordningen også har behov for umiddelbare tiltak som sørger for at ordningen praktiseres mer i tråd med intensjonene.

Erlend Larsen (H) [13:26:08]: Det er et viktig tema som blir løftet i representantforslaget. Brukerstyrte personlige assistenter, eller BPA, er et viktig likestillingsverktøy som skal kompensere for funksjonshemningene enkelte av våre innbyggere har. Med den rette assistenten skal funksjonshemmede kunne gjennomføre skoler og studier, komme ut i arbeid, delta i fritidsaktiviteter og leve tilnærmet normale liv med familie og venner.

Beklageligvis er det en del kommuner som åpenbart ikke forstår at BPA skal være et likestillingsverktøy, men velger å gi hjemmetjenester i stedet. Hjemmetjenester er beregnet på en helt annen gruppe mennesker enn funksjonshemmede. Ulike kommuner praktiserer BPA veldig ulikt, noe som er beklagelig, men dette er ikke noe argument for å løfte BPA ut av kommunene. Tvert imot: Det er et argument for at ordningen og kravene må tydeliggjøres.

Partiene er stort sett enige om behovet for BPA, men innholdet og hvem som skal levere tjenestene, er vi uenige om. Mens enkelte partier vil at det skal være kommunalt ansatte som er assistenter, mener vi at den funksjonshemmede selv, så langt som mulig, bør få anledning til å ansette og være arbeidsgiver for sine egne assistenter. Ulike funksjonshemninger krever ulike typer assistenter. Det er ikke sikkert at assistenten behøver å ha andre faglige egenskaper enn å være et godt medmenneske som smører brødskiver, kjører bil og tar seg av de funksjonene den funksjonshemmede ikke kan gjøre selv.

Det bør være den funksjonshemmede som bestemmer hvilke arbeidsoppgaver assistenten skal utføre, ikke kommunen. Et blindt ektepar kontaktet meg for en stund siden. De er frustrerte fordi kommunen de bor i, nekter dem assistanse til dagliglivets praktiske gjøremål. Ekteparet må pent klippe plenen og vaske vinduene selv. Det er ingen tvil om hvilke rettigheter funksjonshemmede har. Det er sendt ut flere rundskriv, og de er overtydelige. Det står bl.a. at den funksjonshemmede skal få «praktisk bistand til nødvendig rengjøring og annen nødvendig hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen» – som, for et blindt ektepars del, å få vasket vinduer eller klippet plenen.

Med rettighetsfestingen fulgte det 505 mill. kr. I hvilken grad kommunene faktisk bruker disse midlene til BPA, er mer usikkert og varierer fra kommune til kommune. Kommunene har ulik praksis omkring BPA. Avvikene mellom dem som faktisk leverer tjenester slik BPA skal være, og de kommunene som ikke gjør jobben sin, er dessverre så stor at jeg ser fram til at NOU-en kommer. Og når den kommer, håper jeg den blir et løft for alle landets funksjonshemmede.

Karin Andersen (SV) [13:28:48]: Brukerstyrt personlig assistanse er et likestillings- og ikkediskrimineringsverktøy. SV har slåss for det i mange år, med litt varierende motstand både her og der. Jeg var av dem som var med og feiret da vi fikk dette lovfestet. Men jeg er også av dem som mener vi er nødt til å ta inn over oss det vi advarte mot allerede under behandlingen den gangen: at det manglet forskrifter som sikret at kommunene ikke kunne behandle dette litt sånn som de ville sjøl. Det ser vi resultatet av, det viser jo de undersøkelsene som bl.a. ULOBA har gjort – det har blitt verre. Lovfestingen førte altså til et dårligere tilbud for mange, og det er ganske ille.

Nå har vi i mange år fra SVs side fremmet forslag om å få en forskriftsfesting som et første steg for å bedre denne ordningen. Det har dessverre flertallet stemt ned. Ja, de har også stemt ned å utvide ordningen for dem over 67 år – som jeg hører at regjeringen nå sier de skal gå inn for, og det venter jeg på. Vi kommer til å fremme det i år igjen i forbindelse med kommuneproposisjonen. Jeg vil avvente og se om man mener dette, for det er ikke sånn at intensjonen i dette forslaget er innfridd, som noen var her oppe og sa. Det stemmer jo ikke.

Prinsipielt bør brukerstyrt personlig assistanse være en del av folketrygden, for det er et hjelpemiddel, men det har blitt lagt inn i helselovgivningen i kommunene. Derfor får vi alle disse rare utslagene som vi har sett, og derfor blir ikke utmålingen riktig i forhold til det hjelpebehovet som mange av disse innbyggerne har.

Derfor fremmer vi i dag forslag om man kan se på hvordan man kan finansiere dette via staten, som man gjør med andre hjelpemidler, sånn at man får likestilt dette hjelpemiddelet med andre hjelpemidler – fordi det er et hjelpemiddel. Man kan også se på om det er behov for andre typer ordninger som kan fungere som personlig assistanse, f.eks. personlig styrt helsehjelp i sykepleie. Vi har hatt kontakt med svært mange familier som har syke og funksjonshemmede barn, som har pekt på at de trenger brukerstyrt personlig assistanse, men da trenger de en annen type assistanse, med faglig kompetanse, som gjør at det hjelpebehovet kan dekkes på en bedre måte enn i dag.

Da tar jeg opp de forslagene i innstillingen som SV står bak.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [13:32:11]: Det er flott at vi debatterer BPA-ordningen. Dette likestillingsverktøyet er viktig for alle som av ulike grunner har behov for assistanse til hverdagslige gjøremål, og ordningen må forbedres på flere områder.

Venstre har jobbet med BPA-ordningen i lang tid, og jeg vil særlig gi tidligere Venstre-statsråd Guro Fjellanger, som nylig ble bisatt, en enorm ære for endringer som er skapt. I forrige periode sørget vi for at ordningen ble lovfestet gjennom vårt samarbeid med regjeringen. Neste skritt, som en del av en ny regjering, er at vi må forsikre oss om at denne ordningen blir det den var tenkt til, å sikre dem med behov for assistanse en mulighet til å ta kontroll over eget liv – hjelp til å jobbe, ta utdanning og leve et aktivt og selvstendig liv der også rett til deltakelse i fritidsaktiviteter er en selvfølge.

Dette er viktig politikk for Venstre. I det første av ti liberale prinsipper, som vår politikk er tuftet på, slår vi nemlig ettertrykkelig fast: «Friheten skal gjelde overalt, for alle.» Og vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle. Derfor er det selvsagt at vi vil jobbe videre for å sikre alle likeverd og like muligheter. BPA bør derfor defineres som et likestillingsverktøy, ikke en helseordning. Dette og mange andre viktige spørsmål omkring BPA-ordningen vil bli besvart i den varslede NOU-en.

Når denne regjeringen i tillegg har likeverdsreformen som et av regjeringens hovedprosjekter, med mål om et historisk løft mot utenforskap, så er vi på rett vei. Vi har like stor verdi selv om vi er forskjellige og har ulikt utgangspunkt. Det trenger vi å minne hverandre på. Jeg er stolt av gjennomslagene for Venstres varme og inkluderende politikk i regjeringsplattformen. Vi viser gjennom aktiv politikk at vi ønsker – og krever – et raust og inkluderende samfunn, et samfunn der det er rom for mangfold og annerledeshet. Da er det slik at noen av oss skal ha mer hjelp og støtte enn andre. Det er derfor vi skal ha en god BPA-ordning, som må være et reelt frihetsverktøy og fungere etter hensikten. Det er derfor vi skal ha en god og tidsubegrenset pleiepengeordning og andre støttetiltak for hardt prøvede familier. Det er derfor vi skal ha en integreringsdugnad, fordi alle skal ha en plass i vårt samfunn. Det er en frihetskamp i Guro Fjellangers ånd.

Jeg deler statsrådens syn på at det er lite nytt i dette forslaget som ikke allerede er regjeringens politikk, eller som vil bli ivaretatt gjennom utarbeidelsen av NOU-en. Vi deler derfor målet om en god BPA-ordning med forslagsstillerne.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:35:23] (komiteens leder): BPA-ordningen er en ordning som skal hjelpe mennesker til å bli sjef i eget liv, og derfor er denne ordningen så viktig. Men samtidig er det en klar anerkjennelse av at denne ordningen fungerer ikke overalt etter hensikten, og det er i den erkjennelsen at denne ordningen også er løftet så høyt i Granavolden-erklæringen som det den har blitt.

Så det er ikke sånn at medlemmer av regjeringspartiene står her og sier at alt fungerer bra. Da hadde ikke dette vært et tema i Granavolden-erklæringen – snarere tvert imot. Her er det utfordringer, ikke minst når det gjelder dette med at det er så store forskjeller mellom kommunene, og at dette i noen kommuner blir mer en helsehjelpsordning enn en likestillingsordning. Og jeg er veldig glad for at regjeringen har fokusert på nettopp det, fordi BPA-ordningen handler om å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne like muligheter. Visjonen om at alle mennesker er like mye verdt og skal få leve likeverdige liv, står veldig sentralt i Kristelig Folkeparti, og derfor er denne ordningen en hjertesak for oss.

Vi i Kristelig Folkeparti deler den utålmodigheten som kommer fram i dette representantforslaget, og vi deler frustrasjonen over at det er så ulik praksis i kommunene. Dette ønsker vi å gjøre noe med, og det sier vi veldig klart og tydelig, det slår vi fast i Granavolden-erklæringen, og vi er veldig glad for de gjennomslagene vi har fått der. Vi er allerede i gang med arbeidet for å gjøre ordningen til et likestillingsverktøy og ikke en helseordning, for det sentrale her er at ordningen skal bli reelt brukerstyrt, slik at det offentlige ikke skal gå inn og definere hva slags liv den enkelte skal få leve.

BPA-ordningen handler om å gi mulighet til å bli sjef i eget liv. I forrige uke hørte jeg om ei jente som fikk beskjed av hjemmetjenesten om at hun måtte klippe håret i en mer lettvint frisyre, slik at hun ikke måtte følges så ofte til frisøren. Det er ikke sånn det skal være, det er jo ikke det.

Det er en grense for hvor mye det offentlige skal bestemme i folks liv. Når velferdssamfunnet skaper mer avmakt enn egenkraft, og når verdigheten tas fra et menneske, da skapes det uhelse. Derfor er det så viktig å få denne ordningen til å fungere, fordi den skaper livsglede, den skaper god helse, den skaper likestilte liv. Og jeg håper at det er det vi skal få til gjennom det arbeidet regjeringen har sagt at vi skal sette i gang.

Une Bastholm (MDG) [13:38:41]: Når FN kritiserer Norge for ikke å innfri menneskerettighetene til en gruppe i landet, og sågar sier at vi behandler dem som annenrangs borgere, er det veldig alvorlig. Jeg er glad for at regjeringen nå signaliserer at de har tenkt å ta det til seg.

Dagens situasjon er helt uholdbar. På grunn av svakt regelverk og ulik praksis i kommunene, kan postnummer og alder være avgjørende for om man får leve livet eller bli passivisert, altså om man kan få støtte, som man har rett på, av en brukerstyrt personlig assistent. Manglende assistanse får store konsekvenser. Mange utestenges fra å delta i jobb, samfunnsliv og fritidsaktiviteter, å reise og å ivareta sin rolle i familien. Over 90 000 funksjonshemmede sier at de gjerne ville ha stått i jobb, men får ikke muligheten til det på grunn av manglende assistanse. Dette er vennene våre, det er foreldrene våre, søsknene våre, naboer, medstudenter, kollegaer.

Selv om det er enkeltpersoner som først og fremst rammes, taper samfunnet på alle nivåer med dagens situasjon. Vi i De Grønne registrerer at vi så langt ikke har fått gjennomslag for å gjøre ordningen universell og finansiert av staten, sånn at den blir rettferdig for alle, men at ordningen skal utredes. Da er det enormt viktig at mandatet til den NOU-en blir bredt og inkluderende. Vi forventer nå at regjeringen samarbeider tettere med organisasjoner for brukere og berørte og også næringsaktører, for å sikre reell medvirkning.

Jeg vil trekke fram at NHO Service og Handel er tydelig på at lik rett til BPA, uavhengig av hvor man bor, er helt vesentlig. NHO mener det vil være viktig for mange menneskers livskvalitet at vilkårene for BPA endres til brukernes behov for å kunne oppnå livsutfoldelse og selvstendighet.

Det er tre ting vi i De Grønne nå forventer at NOU-en utreder grundig. Det er for det første å flytte BPA-ordningen over fra Helse- og omsorgsdepartementet til Arbeids- og sosialdepartementet. Det er at BPA-ordningen finansieres direkte av staten. Det er for det tredje at BPA blir en universell rettighet, uavhengig av timetall og alder, jf. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Dagens situasjon er en helt unødvendig diskriminering av en gruppe mennesker i vårt samfunn som har rettigheter som vi ikke har klart å innfri enda. Det er helt uholdbart.

Kjersti Toppe (Sp) [13:41:52]: Det er eit viktig forslag som kjem frå Miljøpartiet Dei Grøne om BPA-ordninga. Vi er einige om behovet for forbetringar og at det trengst snarlege løysingar.

Til det første forslaget om å implementera vedtaka i FNs konvensjon om rettane til personar med nedsett funksjonsevne i norsk lovgiving. Vi skriv i ein merknad at det i fjor vart fleirtal – mot Høgre, Framstegspartiet og Venstre sine røyster – i Stortinget for ei stortingsmelding om sikring av utviklingshemmas rettar, å sikra at FN-konvensjonen om rettane til personar med nedsett funksjon, CRPD, fullt ut skal gjennomførast på alle relevante samfunnsområde. Eg ser ikkje at statsråden i svarbrevet til komiteen har vist til dette forslaget, og vil gjerne høyra om regjeringa ikkje har tenkt å følgja opp det vedtaket.

Når det gjeld dei andre forslaga i saka, vel Senterpartiet ikkje å gå inn for dei i dag. Vi viser til, som fleirtalet i komiteen, at regjeringa i Granavolden-plattforma har sagt dei skal leggja fram ein NOU. I plattforma står det òg at regjeringa vil definera BPA som eit likestillingsverktøy. Det er vi einige i. Det står at innvilging av timetalet for BPA skal vera fagleg vurdert, sånn at flytting mellom kommunar ikkje skal påverka det. Det er vi einige i. Det står at ein skal fjerna den øvre aldersgrensa på 67 år. Det fremja Senterpartiet forslag om da vi vedtok lova. NOU er vi einige i. Det at ordninga skal vera reelt brukarstyrt, er vi òg einig i. Vi vel i dag å venta på den NOU-en, og vi føreset at det mandatet som vert gitt, vert slik som statsråden og regjeringa har uttalt, at det faktisk skal belysa dei mange tilbakemeldingane som har kome frå brukargrupper, at det vert ein reell NOU som kan sørgja for at ordninga vert slik som intensjonen var da lova vart vedtatt i Stortinget.

Mange har engasjert seg i at det ikkje fungerer godt nok. Eg tok bl.a. opp for nokre år sidan at studentar vart nekta å reisa på utveksling på grunn av ein 5-vekersregel. Det er mange eksempel her. Men vi ser fram til at regjeringa kjem tilbake til Stortinget med dette.

Statsråd Sylvi Listhaug [13:45:09]: For personer som har nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand, betyr BPA mye for muligheten til å jobbe, ta utdanning og leve et aktivt og selvstendig liv. Ordningen gir fleksibilitet, likestilling og frihet når den fungerer godt.

Muligheten til å bestemme selv hvem som skal hjelpe oss med det mest nødvendige, hvordan det skal skje, og når, er rettigheter som vi funksjonsfriske tar for gitt. Men for mennesker med nedsatt funksjonsevne er det ikke slik. Derfor er brukerstyrt personlig assistanse et frihetsverktøy for dem som kan benytte seg av det. Særlig viktig er det for dem med stort bistandsbehov, og det er også de som har lovfestet rett til ordningen.

Mange av brukerne og organisasjonene melder om at BPA-ordningen er godt likt, og at den for mange er blitt det likestillingsverktøyet rettighetsfestingen skulle sikre. Det er likevel sider som kan bli bedre. Det handler bl.a. om trygghet for ordningen når man skal flytte, omfanget av tjenesten, og det handler om muligheten til å delta på fritidsaktiviteter – for å nevne noe. Det kan også handle om hvordan BPA-ordningen bør ses i sammenheng med andre ordninger for tilrettelegging og støtte, slik at vi får et mer helhetlig støtteapparat.

Det er på tide at vi nå får en offentlig utredning om ordningen, for å sikre at den fungerer som den skal, og at de som får BPA, er trygge på hvilke rettigheter de kan planlegge livet sitt med. Vi bør ha en diskusjon om hvordan ordningen kan utvikle seg, og hva den skal være også framover. En slik debatt kan bidra til en felles forståelse av hva BPA er, og hvordan tjenesten skal fungere.

Det var med litt undring jeg leste dette forslaget. I bakgrunnen for forslaget skriver representanten at han er bekymret for at mandatet for den varslede utredningen ikke er konkret nok for å sikre at svært nødvendige endringer av ordningen som fører til faktisk forbedring, blir vurdert. La meg sitere fra plattformen:

«Gjennomføre en NOU for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten, herunder utrede hvordan den kan utvides for å sikre deltagelse i fritidsaktiviteter. Ordningen skal være reelt brukerstyrt.»

Plattformen er tydelig på hva som skal løses, men ikke hvordan. Det er derfor vi vil ha en utredning.

Jeg kan ikke se at forslaget til representanten bringer noe særlig nytt til de punktene om BPA som er nedfelt i regjeringsplattformen. Jeg vil lage et mandat som sikrer en utredning av spørsmål som har vært reist av brukere og brukerorganisasjoner, og som skal bidra til en ordning som er bærekraftig over tid. Det er viktig at mandatet utformes på en måte som gir anledning til å se spørsmålene i sammenheng, uten at vi i forkant skal binde oss opp til konkrete løsninger. Utvalget bør ha bred representasjon, også av brukere.

I Granavolden-plattformen skriver vi at regjeringen skal sørge for at brukerstyrt personlig assistent skal være et likestillingsverktøy. Det er nettopp det det handler om: å være sjef i eget liv på tross av funksjonsnedsettelse.

Karin Andersen (SV) [13:58:24]: Det er behov for å gjøre noe konkret fordi det tar lang tid å lage en NOU, og når den NOU-en er ferdig, skal det arbeides i departementet, det skal lages en proposisjon, og så skal den behandles i Stortinget. Dette tar tid – også fordi det sjølsagt skal være et bredt og grundig arbeid. Hvis vi på noen måte skal sørge for at kommunene skal innfri de forpliktelsene de har, og Stortinget har sagt ganske klart hva det er, så bør regjeringen makte å skrive det ned i en forskrift og forplikte kommunene til det, for ellers kommer ikke dette til å skje.

Ja, alle sammen kan jobbe i sine partier. Ja, det er fullt mulig å gjøre det landet over. Men hvis forpliktelsene er uklare på dette området, kommer disse behovene til å komme bak dem som er lovfestet og klart forpliktet i regelverk på alle andre områder.

Jeg vil oppfordre regjeringen til virkelig å tenke over dette. Det var helt klinkende tydelig den dagen vi vedtok loven, det har vært tydelig hele veien etterpå, og det må på plass.

Til dette med mandatet: Finansieringen av ordningen vil være helt avgjørende for hvordan vi får det til. Hvis denne ordningen skal slåss om kronene på kommunebudsjettene framover – mot store behov som omsorg for eldre, omsorgsbehov hos barn, mange, mange viktige ting – kommer dette fremdeles ikke til å bli innfridd på det nivået det er behov for.

For alle praktiske formål er brukerstyrt personlig assistanse et hjelpemiddel. Det er et hjelpemiddel den enkelte trenger for å leve et selvstendig liv – enten man er i jobb eller ikke er det, om man går på skole eller ikke, om det er på dagtid eller på kveldstid. Noen trenger denne praktiske assistansen for å kunne ta de beslutningene og valgene i eget liv som vi – alle andre – tar som en selvfølge. Derfor bør dette finansieres over folketrygden, slik andre hjelpemidler blir. Da kommer vi også vekk fra det at noen kommuner er rike, noen er fattige, noen er på ROBEK, noen har mye penger. Da vil finansieringen av denne livsviktige ordningen for mennesker med funksjonsnedsettelse ha en trygg finansiering i folketrygden, staten, og det blir likt over hele landet.

Det er helt nødvendig at finansieringen er en hovedoppgave for denne NOU-en som skal utarbeides.