Stortinget - Møte torsdag den 15. november 2018

Dato: 15.11.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 32 S (2018–2019), jf. Dokument 8:225 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 4 [11:36:43]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Marit Arnstad, Geir Adelsten Iversen, Sandra Borch, Willfred Nordlund og Siv Mossleth om å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus og sikre forsvarlige luftambulansetjenester (Innst. 32 S (2018–2019), jf. Dokument 8:225 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Olaug V. Bollestad (KrF) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Forslagsstillerne mener at det er nødvendig med et nasjonalt løft for å øke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten i akuttkjeden.

Å møte akutt sykdom og skade så tidlig som mulig, sånn at en muliggjør diagnostisk behandling og rask transport til det rette nivået i helsetjenesten, er både livreddende og begrenser funksjonstap hos pasientene og sikrer dermed bedre helse. I akuttkjeden er kvalitet i ambulansetjenesten, responstid, båtambulanse der det er nødvendig på grunn av topografien, og luftambulanse som er utbygd over hele landet, nødvendig for å gi god og rett helsehjelp.

Det er nettopp på denne bakgrunn jeg tror at ved i framtiden å bringe sykehuset ut til der pasientene er, vil flere tjenester bli gjort på utsiden av sykehuset enn det det blir gjort i dag. Det er ene og alene for å få et bedre resultat – og ikke minst et bedre resultat for og mer helse til den som har vært utsatt for skade eller er blitt alvorlig syk.

Historien viser oss at dette også har fungert godt i tiden som har vært, når nyvinninger har kommet. En kan bare vise til hvordan de med hjerteinfarkt for noen år siden ble behandlet med Metalyse i sykehus, at en nå transporterer dem til PCI-sentre, og de er ferdig behandlet i løpet av timer eller en dag – eller at vi har laget opplegg for hjerneslag, hvor en kommer tidlig ut, gir rett behandling, får færre ødeleggelser i hjernecellene. Pasienten får det bedre, trenger mindre rehabilitering og får bedre livskvalitet.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å få en stortingsmelding som ser hele akuttjenesten under ett, for dette henger sammen. Noen tjenester bør være sentralisert, andre bør ikke være det. Samtidig har vi fått færre ambulanser, men ambulanser med mer utstyr og mer kompetent personell. Vi har også noen steder i vårt land der luftambulansetjenesten ikke er så godt dekket som den burde ha vært. Dette må henge sammen, sånn at vi som nasjon og som folk er skodd for å sikre at de som trenger vår hjelp, får den når de trenger det. Det vil også henge sammen med responstid, hvilke krav vi setter til hvor lang tid det skal ta før ambulansetjenesten kommer ut og hjelper den som er syk.

Derfor vil Kristelig Folkeparti ta opp det forslaget der vi er medforslagsstiller. Samtidig er det kommet et forslag nr. 10, fra Rødt. Før jeg sier ja til å støtte det – for her er det mye bra; jeg er egentlig ganske enig i det – ønsker jeg å få en replikk til statsråden og spørre ham, før jeg altså sier om jeg støtter dette forslaget eller ei.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har teke opp det forslaget ho refererte til.

Ingvild Kjerkol (A) []: En god prehospital tjeneste og en god akuttmedisinsk beredskap skal gi trygghet for oss alle, uansett hvem vi er, eller hvor vi bor i dette landet. Det er også god samfunnsøkonomi når vi tar med konsekvensene for både den enkelte og fellesskapet, om akuttmedisinen svikter. Da luftambulanseberedskapen ble svekket tidligere i år, ga det utrygghet og krevde kreative løsninger som hadde en prislapp.

Nå er det heldigvis slik jevnt over at behandling av akutt sykdom i Norge har blitt bedre og mer effektiv de siste tiårene, særlig med tanke på hjerte- og hjerneslag, som også saksordføreren nevnte i sitt innlegg.

Arbeiderpartiet mener det nå er på høy tid med en stortingsmelding som ser de prehospitale tjenestene og den akuttmedisinske kjeden i sammenheng, basert først og fremst på den offentlige utredningen som kom i 2015. En ny stortingsmelding vil se behovene for bil-, båt- og luftambulanse samlet, også med tanke på kapasitet og struktur.

En god ambulansetjeneste krever også gode og forutsigbare sykehusbudsjetter. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet 1,65 mrd. kr mer til sykehusene i sitt alternative budsjett for 2019. Det trengs, når vi daglig leser om mulige strukturendringer i ambulansetjenesten, hvor det kan sås tvil om hvorvidt endringene er faglig nok begrunnet, heller enn mer økonomisk motivert.

Mengden ambulanseoppdrag med bil har vokst kraftig, mens dekningen av ambulanse er bygd ned mange steder. Selv om utkantstrøkene ikke har samme tetthet av blålysfunksjoner som byer og tettsteder, kan vi ikke akseptere at kvaliteten blir dårligere ute i distriktene. Utfordringene i mange distrikter består særlig i å opprettholde god nok kapasitet og kompetanse.

I mange kommuner er det en utfordring med få akuttoppdrag. Det er bra i seg selv, men gjør det krevende å beholde kompetanse og få nok erfaringer og god nok trening for personellet. Det er viktig å utforske andre måter å organisere disse tjenestene på, som mange kommuner jobber godt med, sammen med sine lokale helseforetak.

En god akuttmedisinsk kjede består av mye mer enn ambulanse. Flere kommuner har hevet den prehospitale tjenesten ved å styrke kvaliteten i alle ledd, bl.a. ved å sikre at førsterespons kan ytes av annet helsepersonell mens man venter på ambulansen. Ett eksempel er prosjektet i Røyrvik kommune, som de siste årene har mistet ambulansen. Der rykker nå brannmannskap og en sykepleier fra sykehjemmet sammen ut i akuttoppdraget. Sykepleieren har fått kurs i akuttmedisin. Slik bedrer man beredskapen hele døgnet og er i stand til å yte kompetent hjelp, mens man venter på forsterkninger.

Et samarbeid mellom St. Olavs hospital og Røros kommune, støttet av Helsedirektoratet, innebærer at ambulansetjenesten også tar på seg oppdrag for kommunehelsetjenesten. Der så man at kommunehelsetjenesten hadde det veldig travelt, mens ambulansetjenesten satt på rommet ved siden av med tid til overs. Før ordningen ble innført, brukte ambulansetjenesten i kommunen 7 pst. av arbeidstiden på utrykningsoppdrag. Etter innføringen av helsevakt, som det heter, opplever ambulansearbeiderne at de styrker kompetansen sin ved å jobbe forebyggende sammen med både legevakten, brannvesenet og hjemmetjenesten. Et annet godt eksempel er akuttkjedeprosjektet ved Sykehuset Telemark. Det finnes flere.

Vi løser ikke morgendagens utfordringer med gårdagens løsninger eller ved å kjempe for at alt skal bestå som det er. Vi trenger fleksibilitet og god samhandling mellom kommunene og helseforetakene, som begge har lovpålagt ansvar for akuttmedisinsk beredskap. Derfor er vi glad for at en stortingsmelding om de viktige tjenestene før en kommer på sykehus, nå får flertall i denne sal.

Med det vil jeg ta opp det forslaget Arbeiderpartiet står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har teke opp det forslaget ho refererte til.

Erlend Larsen (H) []: Vi ønsker alle å komme til behandling så raskt som mulig dersom uhellet først er ute. Vi bor i et langstrakt land som stiller spesielt store krav til akuttberedskap, og våre fire årstider skaper ulike utfordringer og forsinkelser. Det betyr at vi må ha en desentralisert struktur på det akuttmedisinske tilbudet, slik at alle våre innbyggere får likeverdige helsetjenester av høy kvalitet.

Den høye beredskapen gir trygghet for akuttmedisinsk helsehjelp når vi trenger det. Skader og komplikasjoner avverges ved at man får medisinsk hjelp så tidlig som mulig, uansett om det skulle være benbrudd eller hjerneslag, der tidlig behandling er avgjørende for utfallet og etterfølgende livskvalitet. Utrykningskjøretøy, ambulansebåter og ambulansefly har med medisinsk utstyr av høy kvalitet, og de som arbeider i denne bransjen, har svært høy medisinsk kompetanse. Nå ser det også ut til at det blir en bachelorutdanning i ambulansefag, noe som vil styrke kompetansen ytterligere. Det gir også tilsvarende god behandling på ulykkesstedet eller der den med akutt sykdom hentes.

Også den øvrige delen av blålysetaten gjør en god og viktig jobb innenfor akuttberedskapen, selv om dette ikke er en del av deres primæroppdrag. Ny teknologi gjør det mulig å styre flåten av utrykningskjøretøy på en god og hensiktsmessig måte.

Også legevaktene rundt om i Kommune-Norge er en viktig del av vår akuttmedisinske beredskap. Samhandlingsreformen forventer at legevakten kan rykke ut med bil eller båt, og de kommunene som har dette tilbudet, kan melde om gode erfaringer.

Vi skal heller ikke glemme det verdifulle arbeidet som blir gjort av en rekke hjelpekorps og helsepersonell, ved at de lærer opp befolkningen i grunnleggende førstehjelp. Økt kunnskap om førstehjelp i befolkningen er også en viktig del av akuttberedskapen.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vil stille krav om virksomhetsoverdragelse ved skifte av operatør innenfor luftambulansetjenesten. Dette tror ikke vi er riktig, noe også Stiftelsen Norsk Luftambulanse påpeker i sine høringsuttalelser til komiteen. Stiftelsen Norsk Luftambulanse frykter at krav til virksomhetsoverdragelse vil favorisere store, utenlandske flyselskap, noe jeg tviler på at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ønsker.

Når vi i Høyre ikke støtter forslagene fra opposisjonspartiene, er det fordi utviklingen av ambulansetjenesten må ses i sammenheng med Nasjonal helse- og sykehusplan. Denne planen skal sikre et sammenhengende system for de akuttmedisinske tjenestene i landet vårt.

Helsedirektoratet har fått flere oppdrag om å se på forbedringstiltak innen hele den akuttmedisinske kjeden. Vi mener at de oppdragene som er gitt, tilfredsstiller forslagene i representantforslaget.

Kjersti Toppe (Sp) []: Senterpartiet vil forskriftsfesta krav om responstid for ambulanse og legg forslaget frå akuttutvalet om nasjonale responstider på 8, 12 og 25 minutt til grunn. Vi føreslår ein handlingsplan for betre ambulanseteneste i Noreg. Vi føreslår at helseføretaka ikkje skal få sentralisera eller leggja ned ambulansetenesta. Vi føreslår at det vert sett krav til felles akuttmedisinske planar mellom kommunar og føretak og regelmessig trening med andre naudetatar i ei framtidig revidert akuttmedisinforskrift. Vi føreslår at regjeringa evaluerer akutthjelparordninga når det gjeld funksjon, utvikling og finansiering, og vi føreslår at det vert sett krav til verksemdsoverdraging ved anbod i båtambulansetenesta.

Med dette tar eg opp forslaga frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i innstillinga – så har eg gjort det. Det vil få konsekvensar for den medisinske beredskapen i landet vårt dersom forslaga våre ikkje får fleirtal.

Over heile landet vert det vurdert nedlegging eller sentralisering av ambulansetilbodet. Det går særleg ut over distrikt med lange avstandar til anna strakshjelptilbod, og der legevakttilbodet gjerne også er svakt. Det gjeld distrikt med ei eldre befolkning, som vi veit er ekstra avhengig av ambulansetenesta.

Sykehuset Telemark er eitt helseføretak som i desse dagar har ute på høyring forslag til ny ambulanseplan. Der skal ambulansen i Vinje kommune reduserast til ein dagbil. Det vil ikkje berre redusera beredskapen i Vinje om det vert ein realitet, men òg i kommunane Tokke, Seljord og Kviteseid, og det vil gi ringverknader for Bø i Telemark, for Hjartdal kommune og for Tinn kommune.

Ifølgje Nasjonal helse- og sjukehusplan skulle dei prehospitale tenestene og akuttilbodet utanfor sjukehusa styrkjast. Eg opplever ikkje at det skjer. Over heile landet vert det meldt om at responstider for ambulanse ikkje vert følgde opp. Måndag var eg på eit møte i Masfjorden kommune i Hordaland. Brannsjefen der fortalte at dei hadde sju brannstasjonar i sitt distrikt. Det var fordi dei hadde lovfesta krav til responstid. Blant anna måtte dei nå sjukeheimane innan 10 minutt, og da måtte det vera så mange brannstasjonar. Men for ambulansetenesta i Masfjorden var resultatet at 90 pst. av ambulanseoppdraga hadde ei responstid på 50 minutt.

Helse Bergen føreslår i ein ny plan for ambulansetenesta at akutthjelparfunksjonen i Masfjorden skal reknast med for å få ned helseføretaket si responstid. Legane fortel at dei allereie sender dårlege pasientar med taxi for å sikra beredskapen i kommunen. Brannvesenet fortel om vanskar med rekruttering av mannskap på grunn av auka oppdrag med akutthjelparfunksjonen. Kommunen presiserer i si høyringsutsegn at akutthjelpar må vera eit supplement i kommunane og ikkje ei erstatning for prehospitale tenester. For akutthjelpar er ikkje helsepersonell, det er ikkje ein del av den lovpålagde helse- og omsorgstenesta i kommunar eller sjukehus. Skal akutthjelpar verta ein del av prehospitale tenester, må det liggja føre klare føringar i form av lov eller forskrift som beskriv det juridiske ansvaret, kompetansekrav, oppgåver m.m.

Kommunen tok òg opp at etter at akutthjelparfunksjonen vart ein del av oppgåva til brannvesenet, har det hatt store økonomiske konsekvensar, med utgifter til utrykking og utgifter til kurs og kompetanseheving. Dei opplever at det skjer ei forskyving av oppgåver, utan at det følgjer økonomiske ressursar med. Kvifor snakkar eg så mykje om Masfjorden? Det er fordi deira vurdering går til kjernen av problemstillinga i dette Dokument 8-forslaget.

Senterpartiet – med fleire – står bak forslaget til vedtak om å be om ei stortingsmelding om dei prehospitale tenestene, men det hjelper ikkje å venta på ei stortingsmelding og sjå at ambulansetenesta vert bygd vidare ned. Vi får støtte til lovfesting frå bl.a. LHL og LHL Hjerneslag, Fagforbundet osv.

Til dei som er imot at ein skal lovfesta responstid, og som hyllar akutthjelparfunksjonen, vil eg seia at dei må høyra på kommunane. Det er ikkje slik at vi treng ein gjennomgang av responstider, som Arbeidarpartiet skriv i sine merknader. Her veit vi allereie nok. Det er berre politisk vilje som skal til.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: Jeg vil gjerne gå tilbake til en vakker augustdag i 1955. Da døde min farfar. Slåttonna var akkurat i gang, for våren 1955 hadde vært usedvanlig sen. Farfar hadde blitt syk mens han sto og slo ute på åkeren, og hadde blitt buksert i hus av min far og min farmor. Heldigvis var de blant de privilegerte som hadde fått telefon, så da sparte de noen minutter. Men for at daværende distriktslege i Nesna kommune, Odd Holst-Roness, skulle komme seg til gården Bergsnov og innføre et nytt ord i husstanden, nemlig «hjerteinfarkt», måtte han transporteres.

Den gode doktor Holst-Roness var, som doktorer flest på den tiden, stort sett på farten, på vei til noen som trengte hjelp, som regel med båt og kanskje med bil, hvis de fantes, og hvis det fantes vei. De prehospitale tjenestene, altså kommunelege Holst-Roness, ble satt i alarmberedskap, og raskeste transport ble rekvirert. Det innebar bil fra Nesna til Hamarøysand, innerst på Strandlandet, så motorbåt over Ranafjorden til Neppelberg. Der sto Bardals eneste bil klar, en lastebil, og fraktet legen hjem. Etter en reise som varte godt over to timer, kunne han si det ordet som aldri hadde blitt hørt før: «hjerteinfarkt».

Legen kunne selvfølgelig ikke gi annet enn lindrende hjelp, og pasienten ble beordret til sykehuset i Bodø. Men hvordan skulle min farfar komme seg til Bodø? Dette var en lørdag, og det som fantes av motoriserte farkoster, var på Hemnesberget, som de alltid var på lørdagene. Så da måtte det ringes til Hemnes, til en av butikkene, som fikk i oppdrag å finne en av båteierne og så fort som mulig sende ham ut Rana for å være syketransport. Det var Sigurd Amundsen som kom seg ut i båten og ga full regulator på tur til Bardal og pasienten.

I mellomtiden ble farfar plassert i en sykekurv, buksert på lasteplanet på bilen og kjørt nedover til kaia, dit både Sigurd Amundsen og båten kom til slutt. Vel om bord var sykekurven stor, og båten var liten, så kurven ble satt på tvers over romluka, og slik bar det ut gjennom Ranafjorden, på tur mot Nesna. Denne turen tok også godt og vel to timer.

På Nesna ble han satt på land og lagt inn på den gamle sykestuen, hvor han lå til dagen etter, da hurtigruta kom. Han ble satt om bord i hurtigruta og var vel framme i Bodø seks til sju timer senere. At mannen fortsatt var i live, må nærmest regnes som et mirakel. Men selv ikke i Bodø hadde de den kompetansen som skulle til, og min farfar døde der nesten to uker senere, 49 år gammel.

Hva er moralen i dette? Det er langt, dette landet, og det meste er nord. Vi har de siste 60 årene stadig bygget ut velferdstilbud og helsetjenester i et langstrakt land. Vi kan ikke bygge dem ned igjen.

Med dette fremmer jeg SVs forslag i saken.

Presidenten: Representanten Marius Meisfjord Jøsevold har teke opp dei forslaga han refererte til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Før sommeren var det krise i luftambulansetjenesten. Det skyldtes en ødeleggende anbudsprosess, der helseforetaket, med statsråd Høies velsignelse, ikke stilte krav som sikret at det viktigste for tjenesten, nemlig personellet, ble med videre. Det var så alvorlig at det ble en trussel mot pasienters liv og helse. Det var flaks at ingen liv gikk tapt i den perioden.

Den skandalen viste hvor avgjørende luftambulansetjenesten er for samfunnsberedskapen, at ambulanseflyene er en slags luftbro mellom folk i distriktene og spesialisthelsetjenestene, og at det er helt avgjørende for befolkningens trygghet at ambulanseflyene er operative til enhver tid. Men så lenge tjenesten er anbudsutsatt, risikerer vi, som vi så med ambulanse på hjul, å hive ut kompetansen hvert sjette år, når et nytt anbud skal lyses ut og overtas.

Etter vårt syn er det uforsvarlig med et sånt system for en tjeneste som skal ivareta befolkningens trygghet for liv og helse, og som i tillegg har viktige nasjonale beredskapsfunksjoner. Vi vet i tillegg at selskapet som vant anbudet, vant fordi de i siste runde presset ned prisen ved å gå ned på utgiftene til piloter. Vi erfarte konsekvensene av at anbudet ikke inneholdt noe krav om virksomhetsoverdragelse, noe som burde vært selvsagt hvis man først skal legge ut den typen tjenester på anbud.

Rødt støtter derfor alle forslag som kan sørge for at anbudsprosesser, hvis de først skal gjennomføres, blir medisinsk forsvarlige, sørge for at personellet ikke forsvinner, men blir med videre. Det er bare i en teoretisk verden det henger på greip at man bare kan hive ut ansatte som driver tjenesten, og hente inn nye, uten at det går ut over kvaliteten på tjenesten, i hvert fall når det gjelder denne typen akutte, livsviktige tjenester for befolkningens liv og sikkerhet.

Vi fremmer et forslag i dag. Det er med bakgrunn i den litt stusslige skjebnen som akuttutvalgets rapport fikk. De foreslo å utrede offentlig drift av den operative delen av luftambulansetjenesten. Det forslaget ble lagt i en skuff av statsråd Bent Høie og ble liggende i skuffen hans, kanskje fordi Høyre av ideologiske grunner er imot at det offentlige fullt og helt tar ansvar for befolkningens trygghet for liv og helse – dem om det!

Klok av skade foreslår vi nå at det enstemmige stortingsvedtaket fra før sommeren om å få en utredning av offentlig eller ideell drift av luftambulansetjenesten gjennomføres i tide, slik at Stortinget eventuelt rekker å bestemme at det skal gjøres i offentlig eller i ideell regi, før det er for sent, før neste anbudsprosess er i gang, som var argumentet fra statsråd Bent Høie for å avvise kravet vårt før sommeren, om offentlig overtakelse av tjenesten før den kollapset.

Vi håper at dette forslaget er uproblematisk for samtlige partier på Stortinget. Vi er glad hvis statsråd Bent Høie kan svare positivt på representanten Bollestads spørsmål om dette, men det er enda bedre å få et enstemmig stortingsvedtak som slår fast at utredningen skal gjennomføres «innen utgangen av inneværende stortingsperiode». Vi stoler naturligvis på statsråd Bent Høies ord, men tør vel påstå at et stortingsvedtak har om mulig enda større tyngde enn det en statsråd måtte si i en replikkveksling i stortingssalen. Derfor går vi inn for det beste av to verdener: både en bekreftelse fra Bent Høie til Bollestad og et enstemmig vedtak av Rødts forslag.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bent Høie []: Regjeringens mål er å sikre et sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor sykehus.

Norge har noen av verdens best utbygde og mest kompetente akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Det skal vi ha også i framtiden. Tall fra OECD viser at norske resultater er i toppklasse i verden i behandling av akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Det tyder på en velfungerende akuttkjede.

Vi har en god ambulansetjeneste. Jeg siterer fra NOU 2015: 17, Først og fremst, som flere har vært inne på:

«Med lange avstander, spredt befolkning og klimatiske utfordringer er Norge et utfordrende land å drive akuttmedisinske tjenester i. Sammenliknet med andre land har Norge en desentralisert ambulansestruktur med en godt utbygget ambulansetjeneste.»

Jeg er ikke enig i framstillinger om en nedbygging av ambulansetjenesten. Vi bruker 6,1 mrd. kr i året på disse tjenestene. Enkelte steder er det imidlertid nødvendig å gjøre endringer i ambulansestrukturen. Da må vi tenke nytt om hvordan vi best bruker den lokale beredskapen.

Forslagsstillerne er opptatt av responstid for ambulansetjenesten. Det er krevende å stille krav om responstid i forskrift med det bosettingsmønsteret og den geografien vi har i Norge. Jeg har sørget for at responstiden for ambulansetjenesten er blitt en nasjonal kvalitetsindikator, i tråd med akuttutvalgets anbefaling. Jeg er enig i at det er nødvendig med en gjennomgang av responstidene, og Helsedirektoratet er i gang med dette arbeidet.

Det er helseregionene og kommunene som har ansvaret for de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Det er de som vet hvor skoen trykker, og som må vurdere kapasitet og hvordan de best organiserer tjenestene. Jeg mener derfor det er uhensiktsmessig med en stortingsmelding om prehospitale tjenester som skal utrede samlet kapasitet og basestruktur for ambulansetjenester, slik det står i komitéinnstillingen.

For øvrig er basestruktur for luftambulansetjenesten allerede grundig utredet. 98 pst. av befolkningen i Norge kan nås med legebemannet ambulansehelikopter innen 45 minutter. Dette er godt innenfor målet, som er 90 pst. Tilrådingene og oppfølgingen av utredningen er omtalt i statsbudsjettet. Vi skal også utrede offentlig og ideell drift av luftambulansetjenesten.

Vi har gode akuttmedisinske tjenester. Utviklingen av de prehospitale tjenestene bør ses i sammenheng med primærhelsetjenestemeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan og utviklingsplanene i helseregionene. Det er først og fremst de lokale planene for de prehospitale og akuttmedisinske tjenestene som det er viktig at vi hever statusen på og får til å fungere enda bedre. Det er der menneskene er, der de som skal jobbe sammen, skal jobbe. Derfor er det min klare oppfatning at det nå ikke er behov for en stortingsmelding om de prehospitale tjenestene eller flere handlingsplaner. Det det er behov for, er å få samarbeidet til å fungere enda bedre lokalt der tjenestene skal gis.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Den akuttmedisinske beredskapen består av mer enn ambulansetjenesten – det tror jeg statsråden og jeg fort kan bli enige om – og mange steder har man utviklet gode modeller som representerer nye måter å organisere tjenesten på. Jeg nevnte i innlegget mitt eksemplet fra Røyrvik, hvor det ikke lenger var forsvarlig å ha en ambulansebase fordi man ikke greide å rekruttere kompetent personell, og man ikke fikk nok oppdrag til å ivareta kompetansen. Det er også mange andre eksempler – bl.a. fra Røros, hvor ambulansetjenesten også hjelper den kommunale beredskapen innenfor deres ansvar.

Men det som er en felles bekymring, er at dette er prosjektorganisert. Det er gode måter å jobbe på som har en utløpsdato med tanke på finansiering. Hvilke tanker har statsråden om å kunne sikre varig finansiering for denne typen gode, framtidsrettede måter å løse oppdraget på?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er helt enig i representantens framstilling av det som er en ny ordning, som utvikler seg mange steder i landet, og som mange steder går under navnet akutthjelpsfunksjoner. Det vi nå gjør for å styrke kvaliteten og grunnlaget for denne typen tjenester, er at Helsedirektoratet jobber med å lage retningslinjer for nettopp akutthjelpsfunksjonen, og det vil også styrke denne ordningen faglig og statusen i tjenesten.

Når det gjelder finansiering, er det nok min oppfatning at her vil det være så mange gode, ulike lokale modeller – noen ganger er det kommunen som «stiller opp» for sykehuset, andre ganger er det sykehuset som «stiller opp» for kommunen – at jeg tror den beste løsningen er at de ulike lokale modellene finner sin finansieringsløsning i samarbeidet mellom kommunene og sykehusene, i tråd med de avtalene som skal være mellom sykehusene og kommunene på dette området.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg oppfatter svaret til statsråden slik at gode kommunale budsjetter og gode sykehusbudsjetter vil hjelpe til med denne felles finansieringen der det er naturlig. Der har vi litt forskjellig mening om hva som er godt nok – det er greit.

Men det jeg tenkte å spørre statsråden om, som en oppfølging, var: Når disse gode tjenestene etableres – helsevakt og øyeblikkelig medisinsk hjelp – blir dette med responstider en tilnærming som ikke i alle sammenhenger bygger opp under den gode praksisen. At man f.eks. etablerer en legevaktsbil som kommer først til hendelsen, gir mulighet for å få vurdering av en lege som første respons, og da er man jo ikke bundet av de normgivende responstidene som helseforetakene har. Denne kompetansen, som handler om å sikre riktig vurdering av hendelsen, trenger vi bedre systemer til, og vi trenger at den handler bedre sammen. Hvordan ser statsråden dette behovet i sine planer?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er veldig enig i det som representanten her sier. Det er også en av grunnene til at jeg er enig med representanten i at å forskriftsfeste disse responstidene ikke ville vært et riktig og hensiktsmessig virkemiddel, og derfor er det også i tråd med det NOU-en har anbefalt, nemlig å ha dette som en kvalitetsindikator. Fordelen med det er at vi da har en indikator som forteller oss noe om statusen på det området, men det gir også tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne finne gode, lokale løsninger. Men som jeg tror jeg sa i mitt innlegg, jobber nå Helsedirektoratet med å gå gjennom disse indikatorene og måtene det måles på. Kvaliteten på disse er ikke god nok sånn som de er i dag.

Kjersti Toppe (Sp) []: I innlegget sitt sa statsråden at han ikkje såg det som nødvendig å fremja ei eiga stortingsmelding om prehospitale tenester, som det no ser ut til å verta fleirtal for – viss vedtaket vert som i innstillinga.

Så har eg ei smerteleg erfaring med at er det noko som statsråden og regjeringa ikkje likar, fremjar ein berre ikkje dei forslaga, sjølv om dei er vedtatt, f.eks. vedtaket om å redusera ISF i helseføretaka frå 50 pst. til 40 pst. Det vert berre ikkje gjennomført fordi regjeringa er ueinig.

Spørsmålet mitt er: Når det vert fleirtal for ei stortingsmelding, vil statsråden fremja ei stortingsmelding om prehospitale tenester?

Statsråd Bent Høie []: Jeg forholder meg selvfølgelig til enhver tid til det Stortinget mener og bestemmer. Sånn er det.

Men jeg har også behov for å gi Stortinget en tilbakemelding om min vurdering av de forslagene som diskuteres i saken, før voteringen. Det er min klare anbefaling at det ikke er der vi har behov for å sette inn arbeidet nå. Det vi har behov for, er å jobbe enda mer med å få de lokale avtalene til å fungere, for det er der folkene er, det er der responstiden betyr noe, og det er der løsningene skal finnes.

Det er en rekke andre saker som er på vei til Stortinget, og som berører dette området, f.eks. ny nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg mener at det derfor vil være feil bruk av de knappe ressursene som en har i Helse- og omsorgsdepartementet og i underliggende etater, å utvikle nye dokumenter og å prioritere å gjøre det nå.

Men selvfølgelig forholder jeg meg til det Stortinget vedtar. Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet, og ISF er en del av statsbudsjettet.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) []: Helgelandssykehusets styre har vedtatt en ny ambulanseplan med tiltak som å redusere antallet ambulanser i Grane, Hattfjelldal og Vefsn samt å flytte ambulansestasjonen fra Nesna og Lurøy til Utskarpen. Fagmiljøene på Helgeland har påpekt store svakheter i ambulanseplanen, med drastisk økning i responstid og mulige sanntidskonflikter.

I mitt innlegg fra talerstolen i stad fortalte jeg en 60 år gammel historie. Kan statsråden forsikre oss om at vi ikke er på tur tilbake dit?

Statsråd Bent Høie []: Ja, det kan jeg. Jeg synes det var en interessant og fascinerende historie representanten fortalte fra talerstolen, og som forteller veldig mye om utviklingen som vi har hatt på dette området de siste tiårene.

Den siste opptellingen – fra 2017 – fra SSB når det gjelder ambulanser, viser at vi har fått flere ambulanser. Men i tillegg har vi i større grad også utviklet en ny ordning, nemlig syketransportbilene, som bidrar til å bedre beredskapen fordi ambulansene i mindre grad er opptatt med ordinære pasienttransporter – de kan faktisk være i beredskap.

Jeg vet at det nå er mange diskusjoner om denne typen strukturer mange steder, bl.a. også på Helgeland. Min klare forutsetning er at det arbeidet gjøres i tett samarbeid med kommunene, og at en involverer dem, sånn at en ser hele den akuttmedisinske kjeden i en sammenheng. Det er viktig for kvaliteten.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: I vår var det et stort trykk på luftambulansetjenesten, spesielt i nord, men det gjaldt jo hele landet. Veldig mange var bekymret for kompetanseoverføringen, og veldig mange var bekymret over anbudssystemet sånn som det ble.

Stortinget hadde et enstemmig vedtak hvor vi ba regjeringen om å «utrede offentlig/ideell drift av luftambulansetjenesten». Det som er viktig, tenker jeg, er å vite at dette har startet, at det blir ferdig i denne stortingsperioden, for når anbudsperiodene går ut og vi begynner å tenke på nye anbudsprosesser, må en ikke komme på hælene med dette – med tanke på det vi opplevde i vår. Så mitt spørsmål er: Har statsråden startet det arbeidet som Stortinget ba om, og hvilke tidsrammer har statsråden for dette arbeidet?

Statsråd Bent Høie []: Svaret på det er ja. Vi er i ferd med å ferdigstille mandatet for arbeidet. I det vil det også ligge en tidsfrist. Den tidsfristen vil være sånn at dette arbeidet vil være ferdig innenfor denne stortingsperioden, i tråd med det forslaget som nå ligger på bordet. Så jeg mener at det ikke er behov for at Stortinget vedtar dette.

Det er også veldig klart for meg at skal denne utredningen ha noen verdi, er det viktig at en nettopp får muligheten til å diskutere dette grundig, ta en beslutning, sånn at vi vet dette i god tid før det eventuelt er behov for nye anbud.

Derfor er jeg også uenig i den historiebeskrivelsen som kom fra Rødt her. Det var ikke jeg som satte ned akuttutvalget, det var det min forgjenger som gjorde. Men da de var ferdig med sitt arbeid, hadde en uansett ikke rukket å utrede dette i forkant av det anbudet som måtte ut. Så det var ikke jeg som stappet det i en skuff, det var tidsplanen som faktisk ikke holdt.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Siv Mossleth (Sp) []: Det haster når blålysene er på. Det haster når liv og helse står på spill. Det haster når alvorlige ulykker skjer eller slag rammer. Og når det haster, er tida veldig avgjørende for resultatet, og ventetida er ekstra lang. Derfor trenger vi en beredskap som sikrer at hjelpen kommer tidsnok.

Jeg er fra Salten, og ingen av kommunene i Salten har responstid på ambulanse innenfor veiledende tidsfrister. I tettbygde strøk, som Bodø, er anbefalt responstid i dag innenfor 12 minutter, men ifølge Helsedirektoratets tall for 2017 er responstida i Bodø 25 minutter. Det er jo i praksis en dobling i forhold til anbefalingen. Ellers er veiledende responstid i Salten innenfor 25 minutter. I Beiarn kan man gange responstida med to, til 52,5 minutter, i Fauske er den 39,4 minutter, i Gildeskål 35,4 minutter, i Hamarøy 43 minutter, i Meløy 48 minutter, i Saltdal 32,7 minutter og i Steigen 38,4 minutter. I Sørfold kan man mer enn tredoble responstida – til 79,8 minutter.

Disse lange ventetidene har vi i Salten – forholdsvis sentralt i Nordland. Når det her er dobling og tredobling av responstida, kan en bare tenke seg utfordringene i utkantene og på øyene. Jeg kjenner faktisk til steder i nord som ikke har beredskap om natta. Da denne situasjonen skulle endres, var alternativet at de kunne få beredskap om natta om de håndterte situasjonen selv på dagtid. Selv om statsråd Høie tilbakeviser at det var slik, er dette å gå tilbake til 1955 og historiene som representanten Meisfjord Jøsevold viste til, der familien sjøl måtte ringe rundt og ordne transport privat.

Senterpartiet vil ikke sitte stille og se på at det blir større og større geografiske forskjeller i Norge. Ambulansebåten, ambulanseflyet eller ambulansebilen er viktig, og det er viktig at vi får dette lovfestet, slik at vi får det på plass. Det er også viktig at regjeringa sørger for krav til felles akuttmedisinske planer for kommunene og helseforetakene. Vi skal framover, ikke bakover.

Ingvild Kjerkol (A) []: Forslaget om å forskriftsfeste responstiden har ikke vi i Arbeiderpartiet støttet, ganske enkelt fordi det ikke sikrer en bedre tjeneste eller en bedre beredskap med den kunnskapen vi har. Helseministeren er eier av helseforetakene, og de har i dag et lovpålagt ansvar for den akuttmedisinske beredskapen.

Det er uakseptabelt hvis krav til responstid blir brutt, slik at det går ut over liv og helse. Nær halvparten av kommunene melder om brudd på responstid, og det er ganske jevnt fordelt om det er tettbygd eller ikke.

Vi mener det trengs bedre kunnskap om innhold i oppdragene, for alle disse haster ikke like mye medisinsk. Det trengs en grundig gjennomgang, slik at responstida, uavhengig av avstandene lokalt, kan bli medisinskfaglig vurdert. Vi kan ikke og bør ikke låse helsetjenesten til et mål uten at vi vet at et slikt mål gir rett kompetanse til rett tid.

Det er som sagt helseministeren som er den øverste ansvarlige for å påse at kvaliteten i den offentlige, tidskritiske tjenesten oppfyller krav til kvalitet og responstid. Det ansvaret er hjemlet i lov i dag. Danner vi flertall sammen med opposisjonen for å lovfeste ett mål for tjenesten, hindrer vi fleksible løsninger som kan bedre tjenesten, og vi griper inn i helseministerens ansvar og hva vi kan ansvarliggjøre ham for i denne sal i neste omgang. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på.

De gode prosjektene med helsevakt viser en styrket akuttmedisinsk beredskap i veldig mange tilfeller der responstiden ikke kommer til anvendelse. Lokale forhold må avgjøre hvordan tjenesten struktureres. Hvis ikke kan distriktene med lang reise til sykehus bli de store taperne.

Så vil jeg bare helt til slutt si at jeg er veldig glad for at brannvesenet har fast responstid, og at den er forskriftsfestet. Det er en viktig tjeneste, men den er også organisert helt annerledes enn den akuttmedisinske beredskapen. Brannvesenet består veldig mange steder av frivillige brannfolk som øver og trener, slukker branner og vedlikeholder kompetansen sin godt. Den akuttmedisinske beredskapen i ambulansene våre er høyspesialisert. Vi trenger riktig og god kompetanse. De må ha nok oppdrag til å holde kompetansen ved like, og når disse fagfolkene skal øve og trene, må de gjøre det sammen med alle de andre i den akuttmedisinske tjenesten – så det er ikke helt sammenlignbart.

Vi støtter forslaget fra Rødt.

Kjersti Toppe (Sp) []: I denne saka er vi nok grunnleggjande ueinige med Arbeidarpartiet og regjeringa. Vi meiner at ein kan lovfesta eller forskriftsfesta responstida i ambulansen, på same måte som i brannvesenet. Det handlar om akutthjelp. Det at vi ikkje har nok kunnskap om responstida i dag, kan eg ikkje forstå. Vi har hatt eit akuttutval som iallfall peiker på responstidene 8, 12 og 25 minutt. Til det at det ikkje hastar like mykje: Sjølvsagt gjer det ikkje det. Det vi snakkar om lovfesting av, er dei raude oppdraga, det er akutthjelp. Andre ambulanseoppdrag vil kunna ta lengre tid.

Det er akutthjelp når det hastar for liv og helse, det er da vi skal ha responstid som er forskriftsfesta, for viss ikkje vert tenesta sentralisert. Det er kanskje rett å seia at ho ikkje vert nedbygd totalt sett, for det vert fleire ambulansebilar, men tenesta vert sentralisert. Det er på ein måte eit paradoks at vi skal få ei ambulanseteneste med betre kvalitet og ein legevakt med betre kvalitet, men dei skal fjernast frå distrikta. Da får vi auka sosiale forskjellar i Noreg, og det kan ikkje Senterpartiet vera med på.

Når det gjeld Vest-Finnmark og anbodet i båtambulansen der, har vi igjen eit forslag om å setja krav til verksemdsoverdraging. Dette anbodet vart kansellert av føretaket sjølv. Vi stilte helseministeren eit spørsmål om dette i spørjetimen, og han forsvarte det. Ein kan jo stilla spørsmål ved kva som skjer i helseføretaka i anbod i ambulansetenesta. Det er ganske spesielt.

Vi har no eit forslag om å setja krav til både marinteknisk kvalitet og verksemdsoverdraging. Dersom vårt forslag fell, forslag nr. 5, vil vi i neste omgang støtta forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet. I tillegg vil vi støtta forslaget frå Raudt om ein tidsfrist for når saka om luftambulanse kjem til Stortinget.

Så vil eg heilt til slutt seia at vi i Senterpartiet har akuttberedskap som den største prioriteten i helsebudsjettet, og har 500 mill. kr til ambulanse, fødetilbod og lokalsjukehus, fordi vi ser at her er det no veldig store utfordringar.

Eirik Sivertsen (A) []: En grunnleggende forutsetning for velferdssamfunnet er tryggheten – tilliten til og tryggheten for at fellesskapet stiller opp for den enkelte når det er behov og man ikke klarer seg alene. Det er et av suksesskriteriene for det velferdssamfunnet vi har skapt.

Vi må erkjenne at dette landet er mye forskjellig: Det er langstrakt, det er bredt, det er høyt, og det er kronglete. Så hvordan vi får til den tryggheten, hvordan vi skaper den tilliten til at man får hjelp uavhengig av hvor man bor, vil det være forskjellige løsninger for over hele landet. Men målet og kravet er at det må være likeverdighet – ikke likedan, men likeverdig. Det må være vårt ansvar, vi som er her i salen, og ikke minst de som har ansvaret for den utøvende myndigheten, nemlig regjeringen.

Tjenestene må være preget av høy kvalitet. Vi må være trygg på at det er tilstrekkelig kapasitet til å hjelpe alle dem som trenger det, og vi må være trygg på at den hjelpen kommer innen rimelig tid, slik at man får den før det er for sent.

Vi kan være helt trygg på at dette opptar folk. Det erfarte vi f.eks. i vår, da vi hadde en stor diskusjon, og luftambulansetjenesten noen dager stoppet helt opp. Da var ikke den tryggheten til stede. Folk ble utrygge for om storsamfunnet kan stille opp når det er behov for det.

Jeg får et økende antall henvendelser fra både ordførere og velgere, som rapporterer om det som på fint språk her kalles samtidighetskonflikter. Det er nå flere enn før som opplever at ambulansen ikke kommer når man ber om hjelp. Senest i går var det et oppslag i lokalavisen i Vesterålen, der en ettåring ikke opplevde å få hjelp da man trengte hjelp. Da har jeg behov for å understreke at jeg mener det er grunnlag for, slik Arbeiderpartiet nettopp ber om, at vi får en gjennomgang, basert på NOU-en, om hvordan de akuttmedisinske tjenestene, de prehospitale tjenestene, skal være organisert i sammenheng for å sikre at folk skal oppleve den tryggheten de har krav på, og som er vårt ansvar som storsamfunn å stille opp med.

Jeg merket meg at statsråden beklaget seg over knappe ressurser og skyver Stortinget foran seg. Det er nesten på grensen til å kokettere når man sier man ikke hadde ressurser til å lage denne stortingsmeldingen. Det er synd at man inntar den holdningen. For Arbeiderpartiets del har vi valgt å prioritere annerledes. Statsråden representerer en regjering som legger fram et statsbudsjett. Man kunne valgt å prioritere helsevesenet høyere enn man gjør, prioritere kommunene høyere – for de skal også stille opp med sin del av helsetjenestene – slik at det var tilstrekkelig ressurser, og vi fikk bedre tjenester. Det har vi i Arbeiderpartiet valgt å gjøre i vårt alternative budsjett.

Sveinung Stensland (H) []: Det er interessant at de store skillelinjene i denne saken går mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og jeg stiller meg 100 pst. bak argumentasjonen til Kjerkol når det gjelder lovfesting av responstid.

Når jeg hører på representanten Toppe, slår det meg at hun må være Stortingets dyreste politiker, for i debatt etter debatt skal hun ha lovfesting, utredning, stortingsmelding, øremerking – det er ikke måte på hvilken sektor som ikke skal ha mer penger, eller hvilke yrkesgrupper vi trenger mer av. Jeg har begynt å regne litt på det, det er et interessant regnestykke.

Men heldigvis har ikke representanten Toppe gjennomslag i sin egen stortingsgruppe, for ser en på det alternative budsjettet til Senterpartiet, er det ikke så mye penger å hente. Her snakkes det om 500 mill. kr til diverse gode formål, men det er jo penger som i stor grad er flyttet på. Så mye friske midler til spesialisthelsetjenesten er det ikke å spore i Senterpartiets alternative budsjett.

Når det gjelder en stortingsmelding, er det sånn at vi har, som andre har vært inne på, kanskje verdens beste ambulansetjeneste og akuttmedisinske tjeneste i Norge. Vi er i særklasse når det gjelder prehospitale tjenester, vi har svært gode tall når det gjelder dødelighet både av hjerteinfarkt og hjerneslag og den type diagnoser som haster aller mest. Jeg mener det er mest riktig å videreutvikle denne tjenesten. Andre mener at det også er viktig å lage nok en stortingsmelding. Summen av utredninger, summen av stortingsmeldinger, summen av strategier som kommer gjennom anmodningsvedtak i Stortinget, påfører faktisk departementet ganske mye ekstraarbeid, og det gjør det ekstra underholdende at Senterpartiet i sitt budsjett kutter til dem som skal gjøre denne jobben i departementet. Jeg vil bare si at antallet spørsmål fra representanten Toppe er nok til å sysselsette et helt kobbel av byråkrater. Det må være litt sammenheng i politikken – det savner jeg, for dette er et mønster.

Så til avstander: Nå fikk vi en oppramsing av alle kommunene i Salten fra en representant i Senterpartiet. Det er ikke bare i Nord-Norge at det er avstander. Jeg bor i Haugesund. Utenfor Haugesund er det en rekke øysamfunn: Utsira, en time med rutebåt, en time langt uti havet bor de. Hvordan er responstiden der? Røvær, Føyno – hvordan klarer de seg? Vi må ikke lage dette til at det bare er Nord-Norge som har avstander. Det finnes avstander i Rogaland, i Hordaland, i Sogn og Fjordane – overalt i hele Norge. Jeg er enig i at dette er en utfordring. Noe av det som er bra med Norge, er at vi har en spredt bebyggelse, men skal vi ha en verdensledende ambulansetjeneste, må det være høykompetent personell som har tid til å øve, og det beskrev Ingvild Kjerkol utmerket godt i sitt innlegg.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Når jeg er vitne til slike debatter som dette, slår det meg av og til at det er faktisk mennesker der ute som leser referatene fra disse møtene og disse forhandlingene. Da synes jeg det er på sin plass å påpeke – jeg vet ikke hva jeg skal kalle det – en virkelighetsbeskrivelse som er noe underlig, når representanten Ingvild Kjerkol sier at luftambulansetjenesten er svekket i 2019 i forhold til 2018. Bare for å gjøre oppmerksom på det, som en liten reprise av den debatten vi hadde her i vår: Kortbanefly på alle baser blir innført fra 1. juli 2019, det blir bedre navigasjonsutstyr, bedre sikkerhetsutstyr, bedre medisinsk innredning, og besetningen i bakvakt skal hentes inn ved sykdom og fravær på en helt annen måte enn det ble gjort tidligere. Ambulanseflytjenesten blir i Norge i 2019 styrket med over 100 mill. kr i forhold til 2018. Hvordan representanten Kjerkol får det til å bli et dårligere tilbud, skjønner jeg faktisk ikke.

Til representanten Moxnes, som dessverre ikke er her: Han sier at dette var en ødeleggende anbudsprosess. Nei, det var en helt normal anbudsprosess. Den ble bare forkvaklet av bl.a. representanten Moxnes, som kalte dette regjeringens ansvar. Det var det slett ikke. Det var en helt normal konflikt mellom forskjellige grupper av arbeidstakere. Denne anbudsprosessen har spart samfunnet for mange millioner kroner, som kan brukes f.eks. til forebyggende kreftarbeid, til bedre tannhelse og til andre ambulansetilbud – bare for å repetere litt av den debatten vi har hatt her i dag.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to gonger før og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg får høyra at eg er dyr i drift og plagar regjeringa, men det skal eg fortsetja med. Til kritikken om at vi ikkje har eit budsjett: Det skal vi koma tilbake til, for eg vil ta avstand frå det som vart sagt. At ein tør å snakka om kven som ikkje har finansiering – når statsråden står her og seier at akutthjelpa og kommunen skal ta over ansvaret som ambulansen mange plassar har i dag, utan at kommunane skal få eitt øre, for dette må helseføretaka og kommunane finna ut av i fellesskap: Det meiner eg er ansvarsfråskriving, og det er difor vi i statsbudsjettet har prioritert ein auke til akkurat dette.

Dei endringane vi ser i ambulansen, er ikkje fagleg funderte. Ein kan lesa det alle plassar: Det er økonomiske innsparingar som gjer at dei må kutta ut ambulansen – mens ein står her og snakkar som om dette er ein fagleg ønskt utvikling. Det handlar om økonomi, difor prøver vi å gjera noko med det òg.

Siv Mossleth (Sp) []: Representanten Stensland kritiserte meg for å ta utgangspunkt i Salten – ja, jeg tok utgangspunkt i det som er mitt nærområde, og som jeg kjenner best. Men Senterpartiet ønsker responstider innenfor de oppgitte 8, 12 og 25 minuttene over hele landet. Jeg sa at Senterpartiet ikke vil sitte stille og se på at det blir større og større geografiske forskjeller i Norge. Da vil jeg betrygge representanten med at Senterpartiet også tenker på øyer og utkanter utenfor Nord-Norge.

Når det gjelder budsjett, sa jo representanten Toppe en del av det som var viktig. I tillegg må jeg presisere at Senterpartiet ønsker å bruke over 1 mrd. kr mer til fylkesveier. Det er en veldig viktig del av denne pakken, fordi vi da kan binde utkantene tettere sammen med helseforetak, sykehus og stedlig hjelp. Det må også regnes med i vår satsing på beredskap.

Jeg ser at på felt etter felt fører regjeringen en politikk som svekker grunnleggende tjenester. I sin iver etter å sentralisere setter regjeringen troverdigheten til både velferdsstaten og rettssamfunnet på spill. Å føle seg trygg på at ambulansen kommer i tide, og at politiet har ressurser til å gjøre jobben sin, er ikke en selvfølge i hele landet. Da tenker jeg på hele landet, ikke bare på min egen region, selv om jeg har lyst til å nevne et eksempel fra Nordland. Nordland politidistrikt har hatt en nedgang på 49 pst. i grove narkotikasaker de siste årene, ikke fordi sakene er blitt færre, men fordi politiet ikke kan prioritere dette og andre områder – dette fordi en er pålagt å sentralisere.

Det er kanskje litt rart at jeg nevner dette i en debatt om ambulanseberedskap, men dette er en gjennomgående trend som vi er nødt til å snu, slik at det skal være godt å bo i hele landet i framtiden.

Presidenten: Representanten Ingvild Kjerkol har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ingvild Kjerkol (A) []: Jeg skal ikke bruke det minuttet engang, men siden representanten Grimstad påtok seg arbeidet med å skrive referat fra stortingsmøtene, må jeg bare gjenta at i 2018 var luftambulanseberedskapen i Norge, særlig i den nordlige landsdelen, svekket. Den var så svekket at fly sto på bakken i mangel på piloter. Situasjonen var så alvorlig at statsråden kom til Stortinget og orienterte, og regjeringen satte inn adhoctiltak. Det var ikke en meningsytring fra min side, det var et kort referat av den korte forhistorien.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.