Stortinget - Møte torsdag den 23. april 2020

Dato: 23.04.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 6 [13:57:41]

Interpellasjon fra representanten Lars Haltbrekken til olje- og energiministeren: «EUs energi- og klimapolitikk, som blant annet kommer til uttrykk gjennom den såkalte «avkarboniseringspakken», innebærer redusert import av gass. Gass vil ha for høye klimagassutslipp. I tillegg innebærer planene økt bruk av blant annet biogass i stedet for fossil gass. Lavutslippsgassene kan innen 2050 dekke fra 30 til nærmere 70 prosent av det totale gassforbruket. I dag dekker de mindre enn 5 prosent. I tillegg skal EU gjøre seg mindre avhengig av gass til oppvarming av bygninger. Elektrisitet og fjernvarme skal dekke mer av behovet. Om lag 1/3 av naturgassen EU importerer, kommer fra Norge. I Prop. 80 S (2017–2018) vises det til en studie gjort av Oljedirektoratet av verdiskapingen fra leteaktiviteten i perioden 2008–2017. Forventede fremtidige salgsinntekter for olje og gass fra funnene er anslått å bli om lag 960 milliarder kroner høyere enn forventede utbyggings- og driftskostnader. Står denne vurderingen seg i lys av EUs nye energi- og klimapolitikk og redusert import av gass, og vil statsråden sørge for en ny gjennomgang av norsk petroleumspolitikk i lys av EUs klimaplaner?»

Talere

Lars Haltbrekken (SV) []: Gass fra Norge har i mange år vært sett på som den store klimaløsningen, den som skal sikre oljeselskapene både nye utvinningstillatelser og de nødvendige utslippskuttene. Vi kan gå tilbake til debatten om bygging av sterkt forurensende gasskraftverk på 1990-tallet, hvor Høyre og Arbeiderpartiet sammen argumenterte for at eksport av kraft fra sterkt forurensende gasskraftverk her hjemme ville gi mindre kullkraft i andre land. Ettertiden ga motstanderne av de sterkt forurensende gasskraftverkene rett. Gasskraftverkene ville ha ført til at vi lå enda lenger unna våre internasjonale klimaforpliktelser, og gasskraftverket som ble bygd på Kårstø, ble så å si ikke satt i drift før det ble revet og lagt ned. Det ble utkonkurrert av fornybar og utslippsfri energi. Gasskraftsaken viste at det ikke er fossil gass som er alternativet til kull. Det er fornybar energi som er alternativet. Det skulle vært interessant å vite hvor mange millioner, ja kanskje milliarder, som ble sløst bort på de sterkt forurensende gasskraftverkene i sin tid – penger som i stedet kunne ha gått til de virkelige klimaløsningene. Men det får vi nok aldri vite.

I dag står vi foran en lignende situasjon, bare i enda større skala. EU, som er det viktigste markedet for fossil gass fra Norge, har store planer om en avkarbonisering av økonomien. Deres mål for utslippskutt, satsing på fornybar energi og ikke minst energieffektivisering vil redusere behovet for å importere gass. EUs energi- og klimapolitikk, som bl.a. kommer til uttrykk gjennom den såkalte avkarboniseringspakken, innebærer redusert import av gass. Fossil gass har for høye utslipp av klimagasser når EU skal nå sine framtidige mål. I tillegg ser de på muligheten for å dekke mer av sitt gassbehov med biogass produsert i EU-landene. Det er anslått at disse lavutslippsgassene innen 2050 kan dekke fra 30 pst. og helt opp mot 70 pst. av det totale gassforbruket i EU. I dag dekker disse lavutslippsgassene mindre enn 5 pst. Når EU i tillegg skal gjøre seg mindre avhengig av gass til oppvarming av bygninger, vil det få konsekvenser for den om lag tredjedelen av naturgassen EU importerer, og som kommer fra Norge.

Det er god grunn til å utfordre en etablert sannhet – eller en myte, som jeg vil kalle det – om at gass er så miljøvennlig. I en artikkel fra forskningsstiftelsen CICERO før jul sies det:

«Verdens CO2-utslipp er ventet å stige med 0,6 prosent i 2019 grunnet en kraftig økning i bruken av naturgass og olje, og til tross for en nedgang i kullforbruket. Naturgass har siden 2012 vært hovedårsaken til økningen i globale CO2-utslipp.»

Glen Peters, forskningsleder ved CICERO, sa:

«Den svake utslippsøkningen i 2019 skyldes en uventet nedgang i det globale kullforbruket, men denne nedgangen har ikke vært stor nok til å kompensere for den robuste veksten i bruken av naturgass og olje.»

Han sa videre:

«Naturgass er et renere fossilt brennstoff enn kull, men ved å erstatte kull med gass gjør man bare at planeten koker litt saktere.»

Den europeiske investeringsbanken kom i fjor med en beslutning om å stanse investeringer i nye fossile energiprosjekt. Gass kan være unntatt, men da forutsettes bruk av karbonfangst og - lagring.

I de nærmeste årene kan det godt være at gassforbruket i Europa vil ligge omtrent flatt, kanskje til og med øke lite grann, men utviklingen framover er en nedgang dersom EU følger opp sine klimamål og fornybar energi-mål.

Eksisterende norsk gassproduksjon vil sannsynligvis få avsetning de nærmeste årene, men ser vi forbi 2030 og tar EUs klimamål på alvor, noe vi bør gjøre, ser bildet annerledes ut. I Prop. 80 S for 2017–2018, som handler om utbygging av Johan Castberg-feltet, men også om norsk petroleumspolitikk, vises det til en studie gjort av Oljedirektoratet av verdiskapingen for leteaktiviteten i perioden 2008–2017. Forventede framtidige salgsinntekter for olje og gass fra funnene ble da anslått til å bli om lag 960 mrd. kr høyere enn forventede utbyggings- og driftskostnader – det var altså 960 mrd. kr mer enn de forventede utbyggings- og driftskostnadene.

Spørsmålet er om denne vurderingen står seg i dag, i lys av EUs nye energi- og klimapolitikk og deres behov, eller deres reduserte behov, for import av gass. Vi i SV mener i hvert fall det trengs en ny gjennomgang av norsk petroleumspolitikk i lys av de klimaplanene som EU har.

Statsråd Tina Bru []: EUs energi- og klimapolitikk er i stadig utvikling både når det gjelder mål og bruk av virkemidler. En stor andel av den oljen og gassen som produseres på norsk sokkel, selges i dag til kjøpere i Europa. En endring i energi- og klimapolitikken i EU og deres sentrale medlemsland vil kunne ha konsekvenser også for vår petroleumsvirksomhet og vår største og viktigste næring. Jeg er veldig glad for denne anledningen til å utdype viktige og sentrale poeng knyttet til dette temaet.

EU-landene står Norge nærmest når det gjelder å få en mer bærekraftig utvikling i tråd med FNs bærekraftsmål. Løsningen på disse utfordringene må finnes i globalt samarbeid. For å nå de svært ambisiøse bærekraftsmålene må noen gå foran og vise vei, slik vi gjør sammen med Europa.

Som en del av dette skal vi bidra til å dekke verdens økende energiforbruk, og vi skal arbeide for at målene i Parisavtalen nås. Vi skal innfri våre nasjonale klimaforpliktelser sammen med EU. Selv når rammebetingelsene i Europa knyttet til gass blir endret, er beskjeden den samme: Vi trenger gass fra Norge også langt inn i fremtiden.

De siste årene har det europeiske gassmarkedet i stadig større grad blitt en del av et globalt marked. EU kan importere gass fra flere nye produsentland, og det er i dag tett sammenheng mellom gassprisen i Europa og prisen i andre regionale markeder. Det betyr at hva som skjer med gass i Europa, påvirkes av mye annet i tillegg til EUs energipolitikk, som geopolitiske forhold og gasspriser i andre regioner.

Naturgass dekker 23 pst. av verdens energibruk. Verdens land bruker faktisk stadig mer gass. I løpet av de siste ti årene har forbruket av naturgass globalt økt med 30 pst. Feltene på norsk sokkel utgjør ca. halvparten av Europas samlede produksjon, eller om lag 3 pst. av verdens gassproduksjon.

Gass er en viktig del også av den europeiske energiforsyningen. Gass dekker 25 pst. av energibehovet, og flere land stenger ned kullkraft, f.eks. Storbritannia og Tyskland. Den vridningen vil de fortsette med også i fremtiden.

For Norge som gasseksportør er utviklingen i EUs importbehov for gass like viktig som etterspørselen. EU har aldri importert mer gass enn i 2019. Med stadig redusert produksjon av naturgass i EU vil gapet mellom behovet for gass og produksjonen av gass fremdeles være der. EU-landene importerer rundt 80 pst. av sitt gassbehov. Det vil derfor være behov for fortsatt stor import av gass selv om etterspørselen gradvis skulle bli redusert.

EUs import av LNG fra verdensmarkedet er nå omtrent like stor som Norges gasseksport. Etterspørselen etter LNG øker globalt, særlig i Asia. Denne veksten i etterspørselen kan på sikt bidra til å redusere tilgangen på LNG i det europeiske markedet og styrke gassprisene.

Norge er en stabil og pålitelig leverandør av gass. Det er i våre europeiske venners interesse at vi opprettholder et høyt nivå på gasseksporten fremover. Som sagt er dette også signaler jeg får i min dialog med kollegaer rundt omkring i Europa.

Gass fra Norge har et lavere karbonavtrykk enn annen gass EU importerer. Det skyldes at vi har høy CO2-avgift og kvoteplikt på norsk sokkel. Næringen har nylig satt seg ambisiøse klimamål med 40 pst. reduksjon til 2030 og videre til nær null i 2050.

Gasseksporten fra norsk sokkel forblir relativt stabil frem til midten av 2020-tallet. Dagens anslag tilsier en svak og gradvis reduksjon i produksjonen deretter, i tråd med at eksisterende felt tømmes og ikke blir erstattet av ny produksjonskapasitet. Vi forventer at eksporten forblir på et relativt høyt nivå også ut på 2030-tallet.

Naturgass har mange gode kvaliteter som energikilde og bidrar allerede til EUs energiomstilling. Den er fleksibel, sikker, rimelig og har betydelig lavere utslipp enn kull. Den brukes til oppvarming, industri og kraftproduksjon, for å nevne noe. Gass fungerer også godt som støtte for variabel fornybar energiproduksjon fra vind og sol og kan håndtere variasjoner når solen ikke skinner og vinden ikke blåser. Da kan gasskraft skrus opp og ned hurtig og effektivt.

En rekke EU-land har nå besluttet – eller er i gang med – å fase ut bruken av kull i kraftproduksjon, som jeg nevnte tidligere. En slik omstilling er neppe mulig uten bruk av gass i elektrisitetsproduksjonen.

På lang sikt har landene i EU planer om å avkarbonisere sin energisektor. Hydrogen har egenskaper som gjør at det, på lengre sikt, kan være en del av løsningen på klimautfordringen. Dette gjelder særlig vanskelige og kostbare tiltak å elektrifisere, f.eks. enkelte industrielle prosesser og i deler av transportsektoren.

Hydrogen kan også brukes i kraftsektoren, og det kan blandes inn i naturgassen og dermed redusere utslippene fra gassbruk. Skal hydrogen produseres i stor skala og med lave utslipp, er det vanskelig å se for seg at en ikke delvis må gjøre det fra naturgass og med CO2-håndtering. En utfordring som hydrogen står overfor, er også kostnadsnivået.

I interpellasjonen spørres det om beregningene av verdiskapingen fra lete- og utbyggingsvirksomheten som ble gjort i Prop. 80 S for 2017–2018, står seg i lys av EUs klima- og energipolitikk. Inntektene ble der anslått til å være 960 mrd. kr høyere enn kostnadene. Langsiktige prisanslag for olje og gass er, som ikke minst den siste tiden viser, vanskelige å spå. Men jeg mener at beregningene fortsatt gir et rimelig anslag på verdiskapingspotensialet på lang sikt, selv med variable priser og rammebetingelser i endring. Hvor store verdier som faktisk blir skapt, vil kun fremtiden vise.

Norsk gass har kort vei til markedet og leveransekostnadene er lave. Vi er konkurransedyktige selv om gassprisene i perioder skulle holde seg på et lavt nivå.

Det er aktørene i næringen som har mest kunnskap, kompetanse og informasjon om muligheter – og utfordringer – som en står overfor. Derfor er det operatørene og rettighetshaverne på sokkelen som er ansvarlig for å lete, planlegge og bygge ut olje- og gassfelt.

Beslutninger i denne næringen – som i andre næringer – tas under usikkerhet av både teknologisk og markedsmessig art. Vurderingen av usikkerheten knyttet til fremtidige olje- og gasspriser, herunder effekter av klimatiltak regionalt og globalt, er en av de økonomiske risikoer som aktørene i næringen tar hensyn til.

Kortreist norsk gass, produsert med et av verdens laveste karbonavtrykk, produsert i et demokratisk og stabilt land, er faktisk en hjørnestein i Europas energiforsyning – der våre partnere og venner skal nå klimamål sammen med oss, og der vi ser at både CCS og hydrogen representerer en forsterket mulighet for norsk gass når klimamålene skjerpes og den grønne omstillingen fortsetter.

Jeg kan ikke se at det er behov for en ny gjennomgang av norsk petroleumspolitikk, som representanten Haltbrekken etterlyser. EUs energi- og klimapolitikk er i tråd med vår petroleumspolitikk, og sammen er vi avhengige av naturgass, ny teknologi og en strammere klimapolitikk.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg registrerer at statsråden i starten av sitt innlegg erkjenner at EUs klima- og energipolitikk påvirker også norsk gassproduksjon og norsk petroleumsproduksjon i sin helhet. Men fra den erkjennelsen til siste del av svaret, hvor statsråden ikke ser behovet for en ny gjennomgang av norsk petroleumspolitikk, er det en ganske stor avstand, slik jeg registrerer det.

Statsråden viser til at forbruket av gass har økt med om lag 30 pst. de siste årene. Ja, dette er også, som CICERO sa før jul, hovedårsaken til at de globale utslippene har gått opp. Økt forbruk av gass er nå en av driverne for klimakrisen og ikke lenger den løsningen som man så for seg.

Så sier statsråden at vi fra midten av 2020-tallet vil få en gradvis reduksjon i produksjonen av norsk gass fra de eksisterende feltene. Det betyr at skal man opprettholde produksjonen eller sågar øke den, må nye felt åpnes. Dette kan være felt som ligger langt fra eksisterende infrastruktur, som ligger langt mot nord, og uten å si noe om de miljømessige konsekvensene av det er dette også utbygginger som vil kunne bli betydelig dyrere enn de utbyggingene som vi har sett de siste årene.

Statsråden nevner satsing på hydrogen som viktig. Der deler jeg statsrådens oppfatning av at vi trenger en kraftig satsing på hydrogen, og skal det komme fra naturgass, er det en forutsetning at man har karbonfangst og -lagring knyttet til det.

Avslutningsvis har jeg bare lyst til å legge til at hvis man så for seg at norsk gasseksport skulle kunne fortsette som før, hvorfor har da statsråd etter statsråd fra den sittende regjering dratt ned til EU for å argumentere mot en økt satsing på energieffektivisering, som ifølge EUs planer vil redusere importbehovet ytterligere?

Statsråd Tina Bru []: Det er ingen tvil om – slik representanten sier – at EUs klimapolitikk er ambisiøs, og den er i ferd med å bli enda mer ambisiøs. Og ikke minst i den situasjonen vi står i nå, med covid-19-pandemien, fokuseres det også i EU på at den omstillingen som vil komme ut av det vi ser nå, må være grønn og gå i bærekraftig retning. Det er et budskap jeg støtter. Jeg mener det er svært avgjørende at Norge er en del av det som skal skje i Europa, at vi understøtter den utviklingen, og at vi også har ambisiøse og forpliktende klimamål som vi skal følge. Det er det som kommer til å ha betydning for hvordan dette kommer til å se ut i fremtiden.

Et grunnleggende prinsipp i vår klimapolitikk er nettopp at man er nødt til å jobbe på etterspørselssiden for at man skal få den globale effekten hvor vi når klimamålene. Vi må gå vekk fra å bruke fossil energi, vi må gå over til å bruke mer fornybar energi. Norge gjør mange grep nasjonalt, og Europa er i ferd med å gjøre sine egne. Ikke minst er norsk elbilpolitikk et veldig godt eksempel på hva teknologiutviklingen, understøttet av myndigheter, faktisk kan bidra til.

Så har jeg lyst til å kommentere det som blir sagt om å finne, bygge ut og lete mer etter olje og gass. Det er helt sant at produksjonen på norsk sokkel kommer til nærmest å halveres frem mot 2050, men det er viktig å ha med i det bildet at det vil skje til tross for at vi da må lete, finne mer og bygge ut, og allikevel – om vi gjør det – vil produksjonen ha sin naturlige nedgang. Det er fordi dette ikke er en fornybar ressurs, det er en fossil ressurs, og den går tom til slutt. Men derfor mener jeg det er rom for at vi fortsetter, så lenge det er lønnsomt, å lete, bygge ut og produsere fra norsk sokkel, i all den tid Europa fortsatt har et behov for gass og verden fortsatt har et behov for olje.

Espen Barth Eide (A) []: Dette er en svært viktig diskusjon for energinasjonen Norge. Statsråd Tina Bru er jo olje- og energiminister. Hun er altså statsråd for både fossilt og fornybart. Det som nå skjer i EU, påvirker begge sider av departementets virkeområde og det området som vi diskuterer i dag, fordi det kan skape helt nye muligheter for eksport – ikke bare av kraft, som vi har snakket mye om i dag, men også av teknologi rundt det å styre et fornybart strømsystem.

Det er viktig å skjønne konsekvensene når det gjelder gass. Den diskusjonen har vi faktisk hatt her i salen før. Jeg ser at tidligere statsråd Freiberg er til stede, og jeg husker en interessant utveksling med ham om samme tematikk. Jeg tror det er viktig at vi på en rolig og ordentlig måte setter oss ned og tenker på hva som er de samlede konsekvensene for energinasjonen Norge av det EU nå sier. Jeg er den første til å si at gass har vært en viktig bro for utviklingen i retning av et mer fornybart marked i Europa. Det er det i dag, og det vil det forbli en stund. Men det er også riktig, som interpellanten Haltbrekken har vært inne på, at EUs måte å snakke om gass på endret seg en gang i fjor, fra i stor grad å snakke om gass som en del av løsningen til i økende grad å si at – ja, løsning nå, problem på lengre sikt. Derfor tror jeg det som statsråden også var innom, hydrogen, er utrolig viktig å løfte raskt og tydelig nå.

Jeg ser fram til at det etter hvert kommer en nasjonal hydrogenstrategi, for jeg tror Norge vil ha svært mye å hente på å investere i teknologiutvikling for bruken av hydrogen, f.eks. i langdistansetransport eller i de delene av industrien som trenger svært mye konsentrert varme, og også i produksjon av både blått og grønt hydrogen. Mange eksperter på dette mener at i det veldig lange løp kan det være at det grønne hydrogenet, altså det som kommer fra elektrolyse, vil vinne i konkurransen, men at det vil være en lang periode da konvertert gass via CCS vil være det som skaper volumer nok. Det er en stor mulighet for Norge. Det er også et bra klimatiltak, men det kan også vise seg å være selve den langsiktige løsningen på et grunnleggende problem som vi vil ha hvis det markedet som tar unna noe sånt som 96–97 pst. av vår gass, etter hvert ikke ønsker gass i formen naturgass, men ønsker å komme seg raskt vekk fra det. Det spørsmålet håper jeg vi nå tar grundig og alvorlig, og at vi kommer tilbake til en helhetlig gjennomgang av hva European Green Deal og de energiplanene som følger av det, betyr for energinasjonen Norge.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg ble oppløftet av det siste innlegget til Barth Eide. Det er et helt annet innlegg om betydningen av gassen framover enn det vi hørte fra Arbeiderpartiet i den saken jeg refererte til i starten av min interpellasjon, Gasskraftsaken for litt over 20 år siden.

Så til debatten: Ting kan endre seg raskt. Det har ikke minst de siste ukene vist oss. Dette vil vi få se også framover når land etter land skal frigjøre seg fra bruk av fossil energi. Da kan fossile energiprosjekt som, om ikke akkurat i dag, så i morgen, ser lønnsomme ut, også i prosjektenes levetid, i løpet av noen år vise seg å være ulønnsomme. Vi risikerer med andre ord å støtte opp under investeringer som det norske fellesskap kan komme til å tape penger på, på grunn av at EU og også andre land vil fase ut bruken av gass og erstatte den med enten biogass eller fornybare løsninger. Disse endringene, som kan komme raskt, må vi evne å ta inn over oss. Så hvis regjeringen ikke ønsker å legge fram et forslag til en ny gjennomgang av norsk petroleumspolitikk i lys av det som nå skjer i EU og deres arbeid med avkarbonisering, så kan jeg trygge både statsråden og denne sal med at SV kommer til å fremme et sånt forslag om ikke lenge.

Statsråd Tina Bru []: Jeg tror jeg vil starte med å si takk til representanten Haltbrekken for å starte en viktig og nyttig diskusjon. Dette er en debatt vi absolutt har behov for å ha.

Jeg er ikke uenig i ganske mange av de momentene som Haltbrekken trekker opp, men jeg tror vi også må erkjenne at den energiomstillingen som Europa står foran, kommer til å ta tid. Det er riktig at det i noen kretser diskuteres å fase ut gass, men først skal man fase ut kull, så skal man fase ut kjernekraft, og så skal man bygge ut masse fornybar energi, og man trenger en partner til den fornybare energien for at det også skal være noe man tør å satse på. Man må sikre en forsyningssikkerhet i bunnen, sikre seg at strømmen er der når man trenger den, uansett om man skal gjennom en omstilling.

Men det er også mange positive trekk i Europa. Jeg merker meg at f.eks. hele diskusjonen rundt karbonfangst og -lagring er en helt annen i Europa nå enn det den var for noen år siden. Det er mye interesse knyttet til det vi jobber med i Norge på dette, det er en mye mer positiv innstilling til den typen teknologi, det er flere industriaktører som diskuterer det – mange har også tatt kontakt inn mot Norge og ikke minst Equinor for å høre hvordan de jobber – og dette er helt avgjørende. Vi kommer ikke til å lykkes med klimamålene våre, og Europa kommer heller ikke til å lykkes med sine mål, hvis man ikke tar karbonfangst og -lagring i bruk i ganske stor skala. Så dette er absolutt en viktig debatt. Men jeg har også med meg at de gangene jeg snakker med mine kollegaer i Europa, er de fortsatt opptatt av at Norge skal være en forutsigbar og stabil leverandør av gass. Det er en viktig bærebjelke i mange av disse landenes kraftsystemer, og jeg mener at Norge fortsatt skal være det.

I tillegg synes jeg det er verdt å nevne at man tenker jo over dette – det er jo ikke slik at man har hodet i sanden og ikke ser det som venter oss lenger frem, i fremtiden. Det samme gjelder bransjen selv her i Norge. Når de setter ambisiøse klimamål for seg og sitt arbeid og sier de skal være på netto null i 2050, er jo nettopp det også fordi de ser at det vil være et konkurransefortrinn og noe som vil være nødvendig i 2050, når vi skal ha kuttet massivt med utslipp.

Så det skjer masse positiv utvikling. Vi er med på dette fra Norge, vi skal understøtte det som skjer i Europa og være en aktiv partner i den klimapolitikken, som vi heldigvis er. Jeg har i hvert fall veldig tro på at det er gjennom en sånn type samarbeid at vi har størst sjanse til å lykkes, og det kommer jeg til å jobbe for også som statsråd.

Presidenten: Då er debatten i sak nr. 6 avslutta.