Stortinget - Møte onsdag den 3. juni 2020

Dato: 03.06.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 304 S (2019–2020), jf. Dokument 8:77 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 10 [12:34:07]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Terje Halleland og Jon Georg Dale om en effektiv forvaltning av ulvebestanden i tråd med bestandsmålet (Innst. 304 S (2019–2020), jf. Dokument 8:77 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Westgaard-Halle (H) [] (ordfører for sak nr. 8): Så har dagen endelig kommet, dagen da vi får lov til å diskutere rovdyr igjen, dagen da partigrenser viskes ut og vi står hånd i hånd for å søke løsninger – i hver vår skyttergrav.

Vi takker alltid komiteen her fra talerstolen, høflige som vi er i energi- og miljøkomiteen, men i denne saken har det faktisk vært ekstra gode samtaler mellom partiene. Jeg vil særlig få lov til å takke representantene som har hatt mye tålmodighet med telefoner fra meg om rovdyr, til alle døgnets tider. Partiene har også hatt møter med en rekke aktører, i tillegg til høringen, og stilt opp på kort varsel for å inkludere flest mulig i behandlingen, og det har vært veldig bra.

Jeg er også veldig glad for at vi har en statsråd på feltet som søker å dempe konflikter, som lytter og forstår utfordringene og de mange fasettene som vi skal behandle her i dag.

Denne debatten domineres ofte av ytterliggående standpunkter – ja eller nei, skyt eller ikke skyt. Naturmangfoldloven står ofte i skuddlinjen. Å finne løsninger og å søke endringer som kan bidra til en bedre forvaltning og sikre at rovdyrforlikene følges opp, er viktig, ikke først og fremst for oss her i salen – selv om det også hadde vært fint – men for dem som forholder seg til rammene vi har lagt, hver eneste dag.

Den geografiske differensieringen mellom rovdyr og beitedyr ligger fortsatt til grunn for norsk rovdyrpolitikk. Sånn bør det fortsatt være. Tydelig soneforvaltning er viktig for oppnåelse av bestandsmål for rovvilt, samtidig som konflikter og tap av beitedyr er lavest mulig.

Det er gjennom årene opparbeidet mye kunnskap og erfaring i rovdyrforvaltningen. Det gjør at dagens rovdyrforvaltning har høy beredskap for å håndtere situasjoner som oppstår, gitt nettopp den todelte målsettingen. Det hjelper likevel ikke på polariseringen. Det er også bakgrunnen for at det i denne proposisjonen er foreslått tiltak som skal gjøre klagebehandlingen mindre konfliktfylt og polarisert, som f.eks. en politisk uavhengig rovviltklagenemnd.

Det har over lengre tid vært stilt en del spørsmål om hvorvidt vedtakene som er fattet av Klima- og miljødepartementet, har lagt faglighet til grunn, og det er således trukket i tvil hvorvidt det er tatt politiske hensyn i skjønnsutøvelsen. En rent faglig sammensatt nemnd ville kunne sikret en depolarisering av rovdyrdebatten. Nå ser det likevel ut til at det ikke blir resultatet her i dag.

Det er i tillegg foreslått endringer i bestemmelsene om nødverge. Nødverge kan kanskje se enkelt ut på papiret, men ute i den virkelige verden fortoner nok nødverge seg noe annerledes enn i teorien. Det er derfor viktig å understreke at i en nødvergesituasjon må det tas beslutninger raskt. Mange av høringsinstansene uttrykte støtte til endringen som nå i realiteten kodifiserer Høyesteretts tolkning av det å være under direkte angrep. Det vil bringe bestemmelsen i samsvar med Bernkonvensjonen.

I dag er det også sånn at kommunene ikke har rettslig klageinteresse i saker som gjelder vedtak om felling av rovvilt. Det er for så vidt i tråd med rettspraksis. Likevel er det sånn i dag at kommunene allerede i ganske stor grad inkluderes i vurdering av klagesaker. Derfor er det bra at det nå kommer på plass faktisk klageadgang på vedtak som er fattet, med hjemmel i rovviltforskriften.

Vi behandler flere saker her i dag. Sammen med denne proposisjonen har vi behandlet to representantforslag, henholdsvis Dokument 8:67, fra Arbeiderpartiet og Dokument 8:77, fra Fremskrittspartiet. Disse gjelder i hovedsak endringer i § 18 i naturmangfoldloven. Det er en paragraf vi i komiteen har blitt godt kjent med de siste årene.

I den forbindelse vil jeg varsle at regjeringspartiene vil støtte forslaget fra Arbeiderpartiet om et tillegg i § 18 annet ledd, som sier:

«Det skal ved vurdering av uttak av rovvilt etter første ledd bokstav c legges vekt på om bestandsmål som er vedtatt i Stortinget, er nådd.»

Det mener vi for så vidt i stor grad vil være i tråd med dagens praksis, men likevel er det en viktig tydeliggjøring, som bør inn i loven.

Jeg vil igjen få takke for velvilligheten og den gode tonen partiene imellom under behandlingen. Så håper jeg – kanskje litt optimistisk – at dette fortsetter i salen her i dag.

Jeg tar til slutt opp forslaget fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Da har representanten Lene Westgaard-Halle tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sandra Borch (Sp) [] (ordfører for sakene nr. 9 og 10): Vi behandler i dag tre saker som omhandler rovdyr, og overraskende nok har ikke Senterpartiet fremmet et eneste av representantforslagene. Jeg er så heldig å få være saksordfører for to av sakene. Jeg må også få takke komiteen for samarbeidet, selv om nok enkelte synes at det har blitt litt mange rovdyrforslag den siste tiden. Men, som sagt, det er ikke Senterpartiets skyld, men vi er glad for at de kommer. Jeg mener det er et tegn på at konfliktnivået rundt rovdyr er høyt, og at regjeringen ikke har lyktes i å få konfliktnivået ned.

Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sitt syn i disse sakene, men samtidig må jeg få sagt at det er bra at et flertall nå konstaterer at det de siste årene har vært et betydelig og økende konfliktnivå mellom rovdyrforvaltningen og beitenæringen, og at dette har vært spesielt tydelig i ulveforvaltningen. Det er bra at det er et flertall som nå sier at det er behov for endringer og presiseringer i rovdyrpolitikken for å få ulvebestanden ned på bestandsmålet. Det er viktig, og det er et tydelig signal til regjeringen. Det er helt klart på tide at effektive tiltak settes i verk for å få ned ulvebestanden, som de siste årene har vært langt over det antallet det skal være. Det skjer til tross for at Stortingets forlik sier at det i beiteprioriterte områder skal være trygt å ha husdyr på beite. Stortingets forlik fra 2011 og 2004 bygger på den todelte målsettingen, og det betyr å sikre bærekraftige bestander av både beitedyr og rovvilt, men samtidig legge til rette for aktiv beitebruk.

I dag føres en politikk hvor fokus og prioritering rettes mot rovdyrene, og særlig ulven, i mye større grad enn mot beitenæringen. Det har vi sett veldig mange eksempler på den siste tiden. Og det helhetlige bildet som tegner seg, er at rovviltforvaltningen i dag i altfor liten grad tar hensyn til berørte næringsutøvere og lokalsamfunn, og det er tydelig at regjeringens rovdyrpolitikk er ute av kontroll.

Senterpartiet mener rovdyrpolitikken nå må prioriteres, og at en bedre forvaltning er på sin plass. Jeg synes det er synd at flere av forslagene som ligger inne i dag, og som ville bidratt til å få en mer effektiv forvaltning av ulv, ikke får flertall. Men det er gledelig at flere partier nå engasjerer seg i rovdyrpolitikk, og at det kan se ut som at vi nærmer oss et flertall. Men jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet var med og sikret flertall for flere av forslagene som i dag er fremmet av Fremskrittspartiet, som ville gitt en mer effektiv forvaltning av ulv.

Som nevnt, ligger det inne representantforslag og lovforslag, og intensjonen i noen av forslagene er den samme. Derfor synes jeg det er beklagelig at det ikke er funnet flertall for forslag som går på tydelige endringer i naturmangfoldloven § 18. Jeg vil da særlig oppfordre Arbeiderpartiet til subsidiært å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som ville skaffet flertall for en tydelig retning for ulveforvaltningen videre.

I tillegg til disse to sakene ligger det inne et forslag fra regjeringen som går på å opprette en uavhengig klagenemnd samt å slå sammen rovviltregioner – forslag som med rette har møtt stor motstand hos organisasjoner og ikke minst hos rovviltnemndene selv. Endring av antall rovviltnemnder er ikke annet enn sentralisering av rovviltforvaltningen i Norge, og jeg er glad for at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stopper regjeringens forslag i dag. Men det er skuffende at regjeringen ikke er villig til å se på virkemidler som styrker rovviltnemndene, og for meg virker det som man heller prøver å minimere antallet rovviltnemnder. Det kan jo være med hensikt fra statsrådens side, for da får han færre å være uenig med.

I tillegg merker jeg meg at statsråden også har et ønske om å frasi seg alt ansvar for rovdyrpolitikken som regjeringen fører, ved å opprette en uavhengig klagenemnd. Jeg kan skjønne at statsråden ikke ønsker å sitte med ansvar for en forvaltning som hans parti har laget et komplett kaos i, men opprettelsen av en rovviltklagenemnd vil ikke bidra til å dempe konfliktene i forvaltningen.

I dag er det veldig bra at vi får stoppet Venstres sentralisering av antall rovviltregioner samt deres ønske om å frasi seg det politiske ansvaret for klagesaker i rovviltforvaltningen. Men så må jeg også få uttrykke skuffelse over at det i dag ikke blir flertall for forslag som ville gitt rovviltnemndene et større ansvar, og ikke minst at vi hadde fått en effektiv forvaltning av uttak av ulv.

Med det vil jeg ta opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Sandra Borch har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Runar Sjåstad (A) []: Arbeiderpartiet mener Norge har et selvstendig ansvar for å ta vare på rovdyr i norsk natur og er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge i tråd med Stortingets vedtatte bestandsmål, regional forvaltning, naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser.

Stortinget har vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv, ulv og kongeørn. Arbeiderpartiet vil at forvaltningen skal bidra til å sikre en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk, der en skal sikre en bærekraftig forvaltning av alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig ivareta landbruks- og tamreininteressenes bruk av utmarksområdene, samt at vi ønsker å sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som blir særlig nærgående for bebyggelse og befolkning i samsvar med naturmangfoldloven, og hvor menneskers livskvalitet rammes.

Noe av årsaken til det høye konfliktnivået vedrørende rovdyr er det mange oppfatter som en manglende vilje til å etterleve de vedtatte bestandsmålene. Det skal være en lav terskel for uttak av rovvilt i beiteprioriterte områder, og det skal være høy terskel for uttak i rovviltprioriterte områder. Vi skal ha en tydelig soneforvaltning og et effektivt regime for uttak av rovvilt når det ikke truer bestandenes overlevelse. Beredskapen må og skal være høy for at tap av beitedyr skal være så lite som mulig.

For Arbeiderpartiet var det viktig å få vedtatt en forsterkning av naturmangfoldloven § 18 hvor det tydeliggjøres at distriktspolitiske hensyn skal tillegges vesentlig betydning ved uttak av rovvilt når bestandsmålet er nådd og det ikke truer våre internasjonale forpliktelser. I tillegg har Arbeiderpartiet foreslått å legge inn et nytt ledd i naturmangfoldloven om at oppnådd bestandsmål skal vektlegges ved vurdering av uttak av rovvilt. Vi er selvfølgelig glad for varslet støtte fra regjeringspartiene til det forslaget.

Det er flere viktige forslag til behandling. Arbeiderpartiet kommer heller ikke til å gå for en ytterligere sammenslåing av rovviltnemndene, med den begrunnelse at det er viktig med lokalkunnskap. Vi kommer heller ikke til å støtte forslaget om å opprette en uavhengig klagenemnd.

Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovviltpolitikk. Senterpartiet etterlyser støtte til flere av de forslagene som ligger inne, men Arbeiderpartiet står ved gjeldende rovviltpolitikk og de rammene som er satt gjennom de vedtatte rovviltforlikene, som igjen bygger på naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

Arbeiderpartiet har vært med på alle forlikene, og det er grunnlaget og basisen for vår rovviltpolitikk. Vi mener det er avgjørende at alle parter har respekt for de bestandsmål Stortinget har satt. Arbeiderpartiet mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktnivået mellom rovviltforvaltningen og beitenæringene og vil nok en gang presisere at vi forventer at myndighetene og forvaltningen følger opp.

Jon Georg Dale (FrP) []: Det har over mange år vore eit aukande konfliktnivå i rovviltpolitikken generelt og i ulvepolitikken spesielt. Bakgrunnen for det er at det framleis er for store tap av beitedyr og andre utmarksressursar i det som er definert som beiteprioriterte område.

Dei siste fire åra, etter at ulvemeldinga kom i 2016, har konfliktane i stort handla om korleis ein skal forvalte basert på det Stortinget vedtok i 2016. Det er med andre ord ikkje enorm avstand mellom partia i Stortinget når det gjeld korleis vi skal ha ein ulvepolitikk med ei todelt målsetjing – det er det eit breitt fleirtal for – men det er altså effektiv handheving av den politikken som har vore grunnlaget for konflikten.

På bakgrunn av det fremja Framstegspartiet, etter at vi gjekk ut av regjeringa, fleire konkrete forslag som skal bidra til ei etterleving av Stortingets vedtekne politikk, i tråd med ulveforliket frå 2016, i tråd med merknadene næringskomiteen skreiv då, og i tråd med dei føringane som det har vore meininga skulle gjelde for forvaltinga heile tida.

Eg trur ikkje eg røper noka hemmelegheit når eg seier at dette har vore ei av sakene som også har gjeve ein viss dynamikk internt i regjeringa medan Framstegspartiet satt der. Det gjer at vi hadde store forhåpningar om at vi kunne bruke eit nytt fleirtal i Stortinget, saman med Senterpartiet og Arbeidarpartiet, på å få til ei oppstramming av forvaltinga, sånn at det var mogleg å få til ei løysing som gav ei forvalting i tråd med ulveforliket frå 2016.

Det er den moglegheita Arbeidarpartiet i dag vel vekk når dei ikkje stemmer for eit einaste forslag utover sitt eige, som vi no har høyrt kjem til å få støtte frå regjeringspartia av den enkle forklaringa at det alt vesentlege er i tråd med dagens praksis. Det er med andre ord ikkje noko nytt under sola.

Det er då eg må undre meg over debattane vi har hatt dei siste åra, der Arbeidarpartiet ikkje berre i mediesak etter mediesak, men i stortingsdebatt etter stortingsdebatt har forsøkt seg på å herje med regjeringa – anten med eller utan Framstegspartiet som ein del av ho – når dei i dag kulminerer med å stå saman med regjeringspartia om å fortsetje den linja i det vidare. For meg går ikkje det opp, og om eg skal vere så fri, trur eg at det umogleg kan vere eg som ikkje har skjønt det denne gongen.

Når regjeringspartia så tydeleg varslar at dei føretrekk dette alternative forslaget frå Arbeidarpartiet framfor forslaga som er konkrete på å uttømme handlingsrommet i § 18 c i Bernkonvensjonen og stramme opp forståinga av § 18 b i naturmangfaldlova, er det naturlegvis fordi dei formuleringane ville ha gjeve ein strammare praksis i ulveforvaltinga, etter mi oppfatning, i tråd med ulveforliket.

Det betyr for alle praktiske formål at det Arbeidarpartiet feirar at dei er med på i dag, er å ikkje gjere nokon endringar. Det vert ingen endringar, som regjeringa føreslo, i talet på rovviltnemnder, og det vert ingen endringar i klagebehandlinga. Alt skal fortsetje som før. Det er for så vidt ikkje noko nytt at Arbeidarpartiet ofte synest at det er bra at alt vert som før, men det gjer i alle fall kritikken vi har høyrt i årevis, ganske hol når det gjeld kva som skal til for å forvalte rovviltbestandane, vareta beitenæringa og nå den todelte målsetjinga på godt nok vis.

Difor er det synd at forslaga våre ikkje får fleirtal i dag. Det er synd at Arbeidarpartiet ikkje nytta moglegheita dei hadde i det første innlegget sitt, til å varsle støtte til fleire av dei tinga som f.eks. hadde gjort at rovviltnemndene fekk større kontroll på eigne sekretariat, og at dei måtte grunngje felling tydelegare, slik at vi unngjekk at så mange saker hamna i domstolane, og at staten eventuelt tapte. Dette er ei bortkasta moglegheit til å stramme opp rovdyrpolitikken. Det synest Framstegspartiet er synd.

Så vil eg berre gjere merksam på ein ting som må endrast i forslag nr. 1, frå Framstegspartiet og Senterpartiet, i lys av at behandlingsdatoen for denne saka har vorte flytt. Det står at vi ber regjeringa kome tilbake seinast innan utgangen av mai. Det innser vi at vi er lovleg seint ute for. Vi føreslår at vi endrar ordlyden i forslag nr. 1 til å omtale juni i staden.

Lars Haltbrekken (SV) []: Nok en gang har vi en diskusjon om rovdyr i denne sal. Nok en gang er resultatet at det blir vanskeligere å være rovdyr i norsk natur. Nok en gang er resultatet at det blir lettere å skyte dyr som er truet av utryddelse. Det er trist. Vi ønsker at andre land skal ta vare på sine truede dyrearter, men vi evner selv ikke å gjøre det her i Norge.

Deler av denne saken dreier seg om opprettelse av en rovviltklagenemnd. SV har tidligere foreslått å opprette en miljøklagenemnd. I Sverige og Danmark har man en ordning med en såkalt miljøklagenemnd. Begge land gir sivilsamfunnet mulighet til å prøve forvaltningsvedtak miljørettslig i et domstollignende organ, på en rask måte og uten for store kostnader. I Norge er kostnadene ved et vanlig søksmål gjennom rettssystemet så store at det er kun unntaksvis miljøsaker i det hele tatt når domstolene. Hvert år fattes tusenvis av forvaltningsvedtak med betydning for miljøet. Vedtakene fattes av både kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Natur- og miljøhensyn er underlagt lovgivning og forpliktelser som skal ivareta de felles natur- og miljøverdiene som en allmenn, overordnet samfunnsinteresse.

Da vårt forslag om miljøklagenemnd ble behandlet, ble det vist til at det ikke var nødvendig på grunn av lovreguleringene for miljøet og en mulighet som eksisterer for å klage på vedtak oppover i forvaltningsorganene. I stedet for å opprette en egen rovviltklagenemnd mener vi i SV at man bør opprette en generell miljøklagenemnd, der også rovdyrsaker kan komme inn.

Så må jeg komme med en rettelse fra SV til komitéinnstillingen. Her skal jeg ikke skylde på noen andre enn oss selv. I innstillingen er vi med på å endre naturmangfoldloven § 17. Vi går ut av den enigheten og har i dag fremmet vårt eget endringsforslag til denne paragrafen. Vi er ikke med på å ta inn at rovdyr skal kunne avlives når et angrep er forestående. Formålet med nødvergeparagrafen er å tillate å avlive vilt når det må anses påkrevd for å avverge skade. Det er med andre ord en absolutt paragraf som slår inn i verst tenkelig scenario. Nødvergeparagrafen er ingen åpning – den skal i hvert fall ikke være det – for å kunne felle rovdyr som tilfeldigvis befinner seg i et område med beitedyr. Det å innlemme umiddelbart forestående angrep i nødvergeparagrafen uthuler både nødvergebestemmelsen og ikke minst den generelle fredningsbestemmelsen. Den pålegger da også vanlige folk å skulle ha inngående kunnskap til ulike rovviltarters atferd og mulige byttedyr. Ved å innlemme skjønn og krav om kunnskap på denne måten vil man åpne for mistolkninger og misforståelser og i verste fall misbruk av bestemmelsen, noe som kan resultere i at rovdyr og rovfugler som ikke utgjør noen fare, skytes under påskudd av nødverge ene og alene fordi dyrene befant seg på feil sted til feil tidspunkt, og uten at dette kan prøves i etterkant.

Norske rovdyr og rovfugler har krav på rettsbeskyttelse, de også, og det vil de ikke få dersom den foreslåtte endringen vedtas.

Jeg tar med det opp de forslagene som SV er en del av.

Nils T. Bjørke hadde har teke over presidentplassen.

Presidenten: Då har representanten Lars Haltbrekken teke opp dei forslaga han viste til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Som flere har vært inne på, er det mange vedtak i Stortinget som ligger bak den behandlingen vi har her i dag. Det er forpliktelser vi har etter internasjonale lover og avtaler. Det handler også om å ha en best mulig forvaltning gitt de ulike målsettingene vi har med rovviltforvaltningen.

Det er også sånn at vi behandler i dag en bestilling fra Stortinget som handler om stadig å trimme og gjøre forvaltningen så effektiv som mulig – om det handler om økonomi eller det handler om bestandsmålet, som det egentlig veldig ofte gjør.

Representanten fra Senterpartiet, Sandra Borch, sa mye om at den proposisjonen vi behandler her i dag, er Venstres verk. Det vil jeg tilbakevise. For det første er det regjeringa som har lagt den fram. For det andre er en rovviltklagenemnd ikke noe som Venstre har gått i bresjen for eller har programfestet. Dette handler om at det er en regjering som har kommet fram til en del forslag som man legger på bordet, og hvor Stortinget egentlig har spurt hvordan vi kan gå videre i rovviltpolitikken for å optimalisere forvaltningen.

En har lagt på bordet noen forslag til å gjøre noe med rovviltregionene. Jeg registrerer at stortingsflertallet ikke ønsker å gjøre noe med det heller, og en vil heller ikke ha en sånn klagenemnd.

Det handler mye om at en egentlig ikke har så stort slingringsmonn å gå på her. Det er krevende når en stadig må til rettssystemet for å få avklart den stramme lina en går på når det gjelder det bestandsmålet som en til stadighet jakter på å få redusert. Når en da har gående i rettssystemet om det var for mye å skyte to–tre ulver, er det klart at slingringsmonnet ikke er veldig stort. Hvis vi spør svenskene på andre sida, som vi har et samforvaltningsansvar med, synes de at vi allerede tar oss mye til rette i Norge og overlater et stort ansvar til Sverige.

Når det gjelder nødverge, er det viktig at vi får avklart det med tanke på at vi har en varslet tilsynssak om det fra Bernkonvensjonen, at vi kan gå videre og oppfylle det. Det hadde ikke tatt seg pent ut for Norge å komme i den situasjonen at vi hadde fått en sak mot oss. De internasjonale forpliktelsene er også en del av dette.

Nødverge er et verge overfor rovdyr og bufe, men det er også et nødverge for den personen som blir stilt overfor det å skulle benytte seg av det, som representanten Haltbrekken var inne på, det å skulle ta en sånn beslutning i en gitt situasjon. En skal også være veldig klar over hvilken beslutning en tar, og hva som kan være konsekvenser for den enkelte.

Så vil jeg også peke på at vi innenfor rovdyrforvaltningen i dag har fått en effektiv organisasjon som er flink til å ta ut rovdyr når vi ber dem om å gjøre det. Det er profesjonelle jegere, og vi er i mindre og mindre grad avhengig av grunneiere og jegere som ikke er vant til å jakte på store rovdyr. Det er viktig at vi har profesjonelle jegere og kan ta ut raskt når det fattes vedtak om det.

Litt av utfordringen i dag er den politiske diskusjonen som pågår til stadighet, og det er særlig rovviltnemndene som har den politiske fronten og spissen i seg. Det lever vi fint med videre, at dette er en debatt i demokratiet, at folk der ute er opptatt av dette, men det er også viktig å ha den bevisstheten om hvilket handlingsrom som faktisk finnes.

Jeg ser positivt på utviklingen videre og regner ikke med at vi får færre forslag om å ta ut rovdyr med denne forvaltningen. Men i stort sier en også at handlingsrommet ikke er fryktelig stort for å endre på det forholdsvis effektive forvaltningsregimet vi har i dag.

Une Bastholm (MDG) []: Dette har vært et litt trist halvår for norsk rovdyrforvaltning. I februar foreslo Arbeiderpartiet å svekke naturmangfoldloven for å gjøre det lettere å ta ut ulv. Et par uker senere foreslo Fremskrittspartiet omtrent det samme og la til at de ville GPS-merke hele den norske ulvebestanden. Begge forslagene har nok sprengkraft i seg til å svekke de norske rovdyrbestandene dramatisk. Begge forslagene vil bryte med våre internasjonale forpliktelser om å ta vare på Europas rovdyrbestander. Heldigvis har ikke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet klart å bli enige om hvordan de har tenkt å svekke vernet av artsmangfoldet. Det gjør at rovdyrene våre kan puste ut en liten stund til.

At Fremskrittspartiet og Senterpartiet helst skulle hatt stående fellingstillatelse på ulv og andre rovdyr, overrasker meg ikke. Heller ikke at Fremskrittspartiet foreslår noe så fullstendig frikoblet fra virkeligheten som å GPS-merke hele den norske ulvebestanden, som en slags «micro management» av den ville naturen. Men Arbeiderpartiets linje både overrasker og skuffer meg. Det har vært trist å følge partiets utvikling i rovdyrpolitikken de siste månedene. Statsråden har slått fast at det vil være et brudd på Bernkonvensjonen å legge til grunn at oppnådd bestandsmål skal være nok til å ta ut rovdyr. Når Arbeiderpartiet legger nettopp det til grunn for sitt forslag, betyr det at Arbeiderpartiet lar rovdyrforakt trumfe vern av truede arter og internasjonale forpliktelser. Jeg mener at forslaget deres ikke bidrar til mindre konflikt og usikkerhet – det forsterker det.

Sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet har Arbeiderpartiet nå potensielt flertall for en politikk som kan rasere norsk naturforvaltning. Det så vi veldig fort kunne skje da Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen. Jeg håpet i det lengste at de ikke skulle oppdage det selv. Det gjør meg alvorlig bekymret for ulvens, jervens, bjørnens og gaupas framtid i Norge. Og jeg er alvorlig bekymret for Norges internasjonale omdømme når noen av våre største partier er villige til å bryte med Bernkonvensjonen i et kortsiktig forsøk på å tekkes velgerne.

Men det er nok ikke en velgermagnet å holde rovdyrene på randen av utryddelse. Folk flest er slett ikke imot rovdyr. For eksempel er seks av ti nordmenn positive til å ha ulv i norsk natur, mens bare to av ti er negative. Selv i ulvesonen er det flertall for ulv, også når man holder Oslo og Akershus utenfor.

Så til regjeringens forslag: De Grønne stemmer imot å opprette en rovviltklagenemnd. At vedtakene som behandles i rovviltnemndene, genererer mange klager, mener vi først og fremst er et argument for å endre rovviltnemndene og forbedre forvaltningen på andre måter, deriblant fokusere mye mer på støtte til konfliktdempende tiltak på bakken, samtidig som man gir beitenæringen langt bedre rammebetingelser for å investere i det den trenger for å hindre tap til rovdyr.

Som flere av høringsinstansene har påpekt, vil en rovdyrklagenemnd bidra til en avpolitisering av norsk rovdyrpolitikk. De fleste miljøorganisasjonene mener det er bedre å videreføre og styrke ordningen med rovviltnemndene samtidig som man styrker miljøforvaltningen.

Miljøpartiet De Grønne deler regjeringens oppfatning om at konfliktnivået i norsk rovdyrforvaltning er høyt, men vi tror ikke at en rovviltklagenemnd er løsningen. Vi tror løsningen bl.a. ligger i færre rovviltnemnder, en bedre balanse i sammensetningen av nemndene og å opprette en miljøklagenemnd. Derfor foreslår vi i dag, sammen med SV, å opprette en generell miljøklagenemnd som gir sivilsamfunnet mulighet til å prøve forvaltningsvedtak miljørettslig i et domstollignende organ på en rask måte og uten store kostnader.

Jeg kan nå også melde at jeg støtter forslaget fra SV om § 17 andre ledd i naturmangfoldloven, som jeg regner med vil bli satt opp mot innstillingen.

Norsk rovdyrforvaltning og annen naturforvaltning må være basert på kunnskap, og den må forholde seg til internasjonale konvensjoner som sikrer truede arters overlevelse, samtidig som vi stiller opp for matprodusentene i dette landet, som sikrer mattryggheten vår. Verken å opprette en rovviltklagenemnd eller å svekke naturmangfoldloven er kunnskapsbasert politikk som tar ned konfliktnivået. Derfor er jeg glad for at disse forslagene blir nedstemt i dag.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Proposisjonen og dei to representantforslaga som vert behandla her i dag, handlar om ei rekkje tema, frå uavhengig rovviltklagenemnd, heimelsgrunnlag for felling, lisensfellingsbyrde og radiomerking av ulv, til inndeling av rovviltregionar m.m.

Eg har levert ei rekkje vurderingar av dei ulike forslaga i svarbrev til komiteen og kjem her til å konsentrere meg om nokre utvalde tema.

Først vil eg starte med å seie at det er positivt at stortingsfleirtalet er innstilt på å følgje forslaget mitt om å endre føresegna om naudverje i naturmangfaldlova. Bernkonvensjonen har sagt at det kan verte opna sak mot Noreg dersom denne føresegna ikkje vert endra, og det ville etter mitt syn vore svært uheldig for Noreg.

Som det går fram av proposisjonen, gjer vi no to ting. Det eine er å modifisere lova i tråd med praksis frå Høgsterett. Dette vert det også vist til i komitéinnstillinga. Det andre vi gjer, er å rette opp ein inkurie som skjedde ved overgangen til naturmangfaldlova.

Eg kan i sum ikkje sjå at dette inneber nokre store endringar i praksis. Endringane er likevel nødvendige for å bringe føresegna i samsvar med våre internasjonale forpliktingar etter Bernkonvensjonen og kodifiserer gjeldande norsk rettspraksis. Så eg er glad for støtte til det.

Det andre forslaget til lovendring som vi har, gjeld etablering av ei uavhengig rovviltklagenemnd. Det vil fleirtalet ikkje ha noko av. Eg meiner det heilt klart ville kunne dempe konfliktnivået dersom ein uavhengig instans med både juridisk og fagleg ekspertise behandla dei mange klagene som skjer i rovviltforvaltinga. I dag vert det i stor grad gjort partipolitikk ut av enkeltvedtak, og eg meiner både Klima- og miljødepartementet, regjeringa og Stortinget i større grad bør konsentrere seg om dei overordna føringane på rovviltfeltet.

Så vil nokon hevde at dette forslaget inneber ansvarsfråskriving. Eg meiner det motsette. Med ei slik klagenemnd ville vi gjennom overordna føringar framleis hatt eit tydeleg politisk ansvar for rovviltpolitikken, men i dei konkrete enkeltvedtaka ville ein tolke det Stortinget har vedteke ut frå faglege omsyn.

Det at dei fremste kritikarane av klagebehandlinga i Klima- og miljødepartementet no bekreftar at klagebehandlinga framleis skal vere i Klima- og miljødepartementet, er i og for seg greitt for meg å akseptere – litt vanskeleg å forstå, men slik er det. Eg slår meg til ro med at Stortinget, frå Miljøpartiet Dei Grøne og SV til Senterpartiet og Framstegspartiet, har grenselaus tillit til mi forvalting av rovviltpolitikken, og det får eg vel ta til meg.

Eit tredje tema som eg ikkje kan unngå å kommentere, er inndelinga av rovviltregionar, for fleirtalet no i dag ser ut til å gå for ei løysing der ingenting vert endra. Det vil seie at dei åtte rovviltregionane som vart inndelte basert på dåverande fylkesgrenser i rovviltforliket fra 2004, framleis skal vere det som gjeld.

Det vil eg naturlegvis halde meg til. Samtidig vil eg gjere Stortinget merksam på at det er ganske mange fordelar som no går tapt enn dersom ein hadde valt å endre grensene. Det gjeld f.eks. moglegheita for betre soneinndeling av rovdyr og beitedyr. Det gjeld meir føreseieleg og presis forvalting av rovdyr nærare bestandsmål, og det gjeld administrative fordelar, ved at ein ikkje har fleire nemnder i same fylke, slik vi no får.

Eg meiner at alle partar hadde vore tente med at stortingsfleirtalet her hadde eit anna syn, men held meg sjølvsagt til det fleirtalet gjev uttrykk for.

Til sist vil også eg gje honnør til saksordføraren, som har hatt ein krevjande jobb, men som har utført han, slik det ser ut i dag, på ein veldig god måte, og ein har klart å lande ei innstilling som eg trur gjev godt uttrykk for det som er Stortinget si vilje, og det er trass alt difor vi er her.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Runar Sjåstad (A) []: Vi hørte Miljøpartiet De Grønnes representant var oppe og var bekymret for Norges internasjonale ry på grunn av at vårt forslag brøt med Bernkonvensjonen. Kanskje slike påstander er mer med på å bryte ned vårt ry, særlig når de er feilaktige. Jeg skal ikke stille det spørsmålet til statsråden, men det går litt i samme leia. Tidligere stortingsrepresentant Melby, nå statsråd, beskrev vårt forslag som en enkel løsning, at husdyrene vinner over rovdyrene, og at Arbeiderpartiet var på glideflukt i rovviltpolitikken for å tekkes Senterpartiet. Så hørte vi representanten Westgaard-Halle var oppe og lovte støtte til det samme forslaget fra en samlet regjering. Er det slik at vi kan forvente støtte også fra Venstre i regjering i denne saken, eller er det bare delvis støtte fra regjeringen?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: No har ikkje medlemer av regjeringa stemmerett i Stortinget, men når saksordføraren varslar kva regjeringspartia vil stemme, går eg ut frå at det er det alle regjeringspartia har tenkt å stemme i Stortinget.

Det har vore ei rekkje forslag om rovviltpolitikk her i Stortinget denne våren, også frå Arbeidarpartiet. Eg har sjølv brukt svært harde ord, får eg vel seie, mot nokre av dei, f.eks. at Arbeidarpartiet i vinter gav seg inn på å ville instruere regjeringa i forvaltingsvedtak som går i ulovleg retning. Det meiner eg det var all grunn til å kritisere. Eg har ikkje brukt like harde ord om det forslaget som er fremja i denne samanhengen, og som no ser ut til å få fleirtal. Kva eg meiner om det forslaget, går vel ganske tydeleg fram av mitt skriftlege svar til komiteen. Eg tenkte eg skulle seie eit par ord om det seinare også, men eg vil seie at det er innanfor det forsvarlege og innanfor internasjonale konvensjonar å vedta det forslaget.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg vil først gratulere statsråden med ei fornuftig politisk navigering, som sikrar Arbeidarpartiet fleirtal for deira forslag i dag. Spørsmålet er difor veldig enkelt: Vil forslaget som då får fleirtal, og behandlinga av desse tre sakene samla, bidra til vesentlege endringar av ulveforvaltinga i Noreg?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Då vil eg vise til mi vurdering av det forslaget som vart sendt til komiteen. Eg skreiv at eg meiner at sjølve ordlyden i lovendringsforslaget langt på veg reflekterer dagens forvaltingspraksis. Som eg skreiv innleiingsvis i svarbrevet, er praksisen at dei ulike artane vert forvalta så nær dei vedtekne nasjonale bestandsmåla som mogleg. Så skreiv eg også at eg meiner at det ville ha vore hensiktsmessig å vente på ein rettskraftig dom i den saka som vart handsama i Borgarting lagmannsrett i desember 2019, som no skal gå til Høgsterett, og eg rår av den grunn frå å gå inn for det forslaget.

Men no ligg det altså an til at Stortinget vedtek det, og som det går fram her, meiner eg at det er innanfor det forsvarlege å vedta. Eg meiner at det langt på veg vil reflektere den praksisen vi legg til grunn.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg takkar for svaret. Det er oppklarande for korleis den som skal fortolke Arbeidarpartiets forslag, faktisk vil gjere det. Då er det naturlege oppfølgingsspørsmålet om ein vurderer samla at dei forslaga som Framstegspartiet og Senterpartiet i dag fremjar, ville bidra til ei forvalting omtrent innanfor det nivået vi ligg på i dag, eller om dei ville ha gjeve vesentleg skjerping av ulveforvaltinga.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: No er det jo ei rekkje forslag det er snakk om. Dei forslaga som går på § 18, er oppmodingsvedtak, der ein ber regjeringa kome tilbake, så det er eigentleg vanskeleg å seie nøyaktig korleis det ville sett ut. Og så er det ein del forslag som eg meiner er – kva skal ein seie – iallfall ikkje i tråd med rovviltforliket eller heller ulveeinigheita, f.eks. det at ein føreslår å stramme inn og innskrenke kor stor ulvesona skal vere. Det er eit forslag som ville vore i strid med det som var ulveeinigheita på Stortinget tilbake i 2016, og det har eg bl.a. av den grunn ikkje tilrådd at Stortinget vedtek. Det ser det ikkje ut til at Stortinget gjer heller, og det er fornuftig.

Sandra Borch (Sp) []: At jeg har grenseløs tillit til statsrådens arbeid med rovdyrsaken, tror jeg ikke jeg er helt enig i, men jeg kan si at jeg synes at det skal være et politisk ansvar. Men det var ikke det jeg skulle spørre om.

Når man nevner rovviltforliket, er det en klar målsetting om hvor mye ulv det skal være i Norge. Det vi ser i dag, er at bestandstallet for ulv under denne regjeringen har ligget langt over det det skal være. I dag har vi flere forslag til behandling som dessverre ikke får flertall. Men mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke tiltak har han tenkt å iverksette for å få bestanden av ulv ned på det Stortinget har sagt skal være bestandsmålet? Vil det skje i år? Og ser ikke statsråden at den politikken han fører nå, begynner å bli et demokratisk problem?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Den politikken regjeringa fører, som har overveldande støtte i befolkninga gjennom meiningsmålingar, og som også har støtte av fleirtalet i Stortinget, slik det kjem til uttrykk i dag, er det ikkje heilt enkelt å sjå som eit demokratisk problem. Det er ikkje slik at alt Senterpartiet er ueinig i, og der Senterpartiet er i mindretal, er i strid med det demokratiet vil. Så stort har enno ikkje Senterpartiet vorte, og det trur eg vi skal vere glade for.

Så er det slik at vi gjennom kvart einaste år gjer ulike vedtak for å regulere bestanden av ulv, bl.a. gjennom lisensfelling. Vi har gjort vedtak kvart einaste år dei siste åra, der ein har teke ut ein god del ulv bl.a. av omsyn til bestandsmålet.

Så forsøkjer vi å styre forvaltinga slik at vi er så nærme bestandsmåla vi klarer, både for ulv og dei andre rovdyra våre. Vi ligg over på ulv, vi ligg under på andre rovdyrartar, slik som bjørn, men eg meiner uansett at målet må vere å liggje ganske nærme. Det ville bidratt betydeleg til det dersom Stortinget i dag ville ønskje større hovudregionar f.eks. Det ville vore lettare å drive presis forvalting. Men det ønskjer altså ikkje Senterpartiet.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg ønsker klarere svar, for når statsråden henviser til rovviltforlikene, har man et klart mål om hvor mye ulv det skal være i Norge i dag. Vi ser at under denne regjeringen har antallet ulv i Norge økt betraktelig. Det er ikke i tråd med de forlikene som Stortinget har vedtatt. Så igjen: Hva vil statsråden foreta seg det neste året for å få ned bestanden av ulv til det bestandsmålet Stortinget har vedtatt?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Regjeringa fører ein rovviltpolitikk i tråd med dei ulike rovviltforlika på Stortinget. Dessverre er det nok slik at ein del representantar, bl.a. representanten Borch, har eit litt selektivt minne når det gjeld kva som ligg i dei forlika, f.eks. at politikken skal vere i tråd med Bernkonvensjonen, og at han skal vere i tråd med naturmangfaldlova, og at alt det skal takast omsyn til når ein gjer bl.a. fellingsvedtak for ulv.

Likevel er det slik at vi ikkje ligg så høgt over bestandsmålet som ein kan få inntrykk av her. Vi ligg noko over – det er sjølvsagt eit mål å kome lenger ned. Men det eg er aller mest oppteken av, er faktisk at vi klarer å vareta den todelte målsetjinga, og ikkje minst at vi klarer å få ned tapet av beitedyr. Det er det eg antek er Senterpartiet si hovudsak og den største bekymringa her – det bør det iallfall vere. Då kan eg heldigvis glede representanten frå Senterpartiet med at vi i fjor hadde så låge tap av sau og lam til ulv som vi ikkje har hatt på ti år. Samla sett er tapet av lam og sau til rovdyr halvert sidan Senterpartiet hadde ansvaret for politikken.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg har et enkelt og greit spørsmål til statsråden: De endringene av § 18 i naturmangfoldloven som ser ut til å få flertall her i dag, vil de gjøre det lettere eller vanskeligere å skyte truede rovdyr i Norge?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Den endringa i § 18 som ligg an til å få fleirtal i dag, vil tydeleggjere og stadfeste viktigheita av Stortinget sine vedtekne bestandsmål i forvaltinga. Det er langt på veg det som er gjeldande praksis, men eg ser jo fordelar med å gjere dette av omsyn til å opplyse og tydeleggjere regelverket. Om det vil få endringar i praksis i rovviltnemndene si forvalting og i siste instans i kva domstolane måtte meine, kan eg ikkje føreseie her og no. Men slik eg oppfattar dette, er det innanfor våre internasjonale forpliktingar, og det vil tydeleggjere det Stortinget ønskjer, nemleg å føre ein politikk som gjer at vi kan vere i nærleiken av bestandsmåla. Det ønskjer eg òg. Og det vil, som eg også skreiv i brevet til komiteen, langt på veg reflektere dagens forvaltingspraksis.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Noen av de største demokratiske markeringene vi har hatt i nyere tid i Norge, har nettopp vært for å følge opp Stortingets vedtak i rovviltforvaltningen. Særskilt har det gått på den manglende oppfølgingen fra høyreregjeringens side av bestandsmålet for ulv. Det blir noen ganger feilaktig framstilt som at de demonstrasjonene skulle være mot – eventuelt for, da, i motsatt lei. Det er ikke riktig. Det handlet om å følge opp et bestandsmål som Stortinget hadde demokratisk vedtatt, og det er det vi i lovteksts form får innført i dag, sånn at det ikke er noen tvil om at høyreregjeringen og Erna Solberg, uansett hvilken klimaminister som har ansvaret, har en pliktig oppgave, og det er å følge opp det bestandsmålet på fire–seks ynglinger hva gjelder ulv årlig i Norge.

Det som vedtas i dag, vil som sagt være en presisering av det forliket Arbeiderpartiet har vært med på å lage, og det vil medføre at regjeringen må følge opp bestandsmålet den kommende vinteren. Så enkel og grei er den saken vi behandler i dag.

På samme måte stadfester Stortinget i dag at dette er et politisk ansvar. Erna Solberg har forsøkt å komme seg unna denne kinkige situasjonen med å opprette en såkalt rovviltklagenemnd, som ville byråkratisere politikken vi mener er et folkevalgt ansvar, og som regjeringen har ansvaret for å utføre. Det er det veldig mange som er glad for at blir stoppet i dag, og det er derfor bra at det er et bredt flertall – uansett hva man mener i rovviltpolitikken – som sier at det selvfølgelig er folkestyrets ansvar å følge opp dette på den måten som Stortinget bestemmer at det skal gjøres.

Derfor er dette en dag som kommer til å ta oss framover. Ministeren vet hvilken jobb han har å gjøre, og det er å følge opp bestandsmålet. Det er et demokratisk fattet vedtak, og uansett hva man mener om det, er det i hvert fall et bestandsmål. Det er ikke for eller imot, det er en bestand, og den bestanden skal nås. Den marsjordren er herved gitt.

Aud Hove (Sp) []: I svarbrevet frå Klima- og miljødepartementet til desse sakene seier dei at det er eit lågt skadepotensial for ulv utanfor ulvesona. Det vi ser, er at der det er ulv, blir det også skade, og det blir ofte stor skade der det er beitedyr. Difor tykkjer eg det svaret er litt merkeleg. Det merker vi i Oppland no til fulle. Dei seinare åra, etter kvart som det blir fylt opp i ulvesona, er det aukande tap til ulv utanfor ulvesona, i beiteprioriterte område. For fyrste gong er det felt ulv under lisensfelling i Oppland – tre stykk. Om ulven er radiomerkt eller ei, utgjer han eit skadepotensial. Det er ein grunn til at vi har bandtvang for hund.

Det er aukande observasjonar av ulv. Om sumrane no dei siste åra har det vore kontinuerleg skadefelling på ulv, og ikkje minst no i vår. Dette er ikkje ei god utvikling.

Så var det dette med endring av lisensfellingsperiode for ulv, som var ute på høyring. Høyringa gjaldt å utvide lisensfellingsperioden, utvide han på våren. Men svaret blei å forskyve, og starten blei frå 1. oktober til 1. desember. Det er uheldig å ikkje sjå lisensfelling av ulv i samanheng med når jegerar faktisk jaktar på anna vilt og er ute. Det er både praktisk og fornuftig.

No er det fokusert mykje på ulv, vi har jo no behandla to saker om det, men eg vil nemne jerv, som gjer store skader i fleire område i Noreg, og som ligg langt over bestandsmålet. Så ein kan jo seie at ein har lykkast med rovviltforvaltinga, men å forvalte er nettopp å forvalte. Det er ei opplevd trenering av å få hjelp til uttak og regulering av bestanden for alle rovviltartane, også jerv. Det er det som fører til auka konfliktnivå, og det er her det må kome endringar. Ikkje flytt ansvar frå politisk nivå eller slå saman rovviltregionar. Det er ikkje det som løyser konfliktnivået.

Representanten Ketil Kjenseth peikte på ei stram line, men det er nok Venstre som er med på å spenne den lina. Rovviltnemndene skal ikkje vere politiske, som Kjenseth var inne på, dei skal forvalte etter det Stortinget bestemmer. Det er Stortinget som skal drive politikken, og rovviltnemndene skal forvalte.

Arne Nævra (SV) []: Jeg skal bare komme med noen overordnede betraktninger. Jeg kan ikke gå inn i detaljene i alle disse forslagene – da hadde jeg gått langt utover min taletid. Det er vel mest å betrakte som et sukk fra meg når jeg ser forslag etter forslag fra Senterpartiet, bl.a. At populistpartiet Fremskrittspartiet hausser dette opp videre, er heller ikke noe spesielt overraskende for meg.

Jeg tar Senterpartiet først, med sin landbrukstilknytning. Fortsatt kjøres argumentet om tap av bufe. Jeg er sjøl medlem av Naturvernforbundet. Jeg er medlem av Småbrukarlaget. For meg er det ganske lett. Jeg mener det er mulig å oppfylle Stortingets todelte målsetting veldig greit hvis vi hadde villet. Hvis det var et ønske om det, hadde ikke dette vært noe stort problem. Men det er åpenbart noen som har noe å tjene på å komme med disse spissformuleringene og skape disse murene mellom de forskjellige synene på rovdyr i Norge. Kanskje gir det også et visst samhold i noen leirer.

For å ta det først: Innenfor ulvesonen er det omtrent ikke tap av sau til ulv. Det skyldes selvfølgelig at det nesten ikke er sau der – i så fall er de innenfor gjerder. Da vil jeg si at det er ikke noen særlig forskjell på om det er tre, seks eller åtte flokker innenfor ulvesona. Alle faglige undersøkelser viser dette. Hvorfor skjønner ikke Senterpartiet at de trenger all støtte de kan få fra det andre jordbrukspartiet her på Stortinget, fra SV, f.eks., og fra hele miljøbevegelsen, fra alle dem som ønsker distriktsjordbruket, de som ønsker kortreist mat og alt dette vi kjemper for – levende bygder. Jeg er ganske sikker på at Senterpartiet er enige med oss i at det er WTO, EU, importvernet osv. som er den store trusselen mot norsk jordbruk. Det er ikke denne bitte lille delen som rovdyrene utgjør av trussel mot norsk jordbruk, som er avgjørende. Dette tror jeg Senterpartiet vet innerst inne, og det er leit at dette ikke innrømmes, og at en ikke bygger allianser.

Det jeg er mest betuttet over og lei meg for, er at Arbeiderpartiet, som et internasjonalt parti med bl.a. internasjonalisten Espen Barth Eide i spissen, begynner å lefle med Bernkonvensjonen, en internasjonalt inngått avtale. Det synes jeg er veldig leit.

Det er nok riktig som statsråden sier: Det er ikke så store endringer som vil skje i praksis med det forslaget som blir vedtatt her i dag, tror jeg, men det er et signal i seg sjøl, og det er skremmende at det kommer fra Arbeiderpartiet. Jeg skal utdype litt mer i et annet innlegg.

Dag Terje Andersen (A) []: Som det ble sagt helt klart av representanten Runar Sjåstad: Vi står ved rovviltforliket. Det er balansert og skal ivareta både hensynet til å ta vare på rovdyr og hensynet til dem som bærer hovedbelastningen med at vi har rovdyr. Derfor er det viktig at vi er til å stole på. Når vi opplevde her for et par år siden at tusenvis av mennesker sto utenfor Stortinget og fremmet det – jeg holdt på å si – radikale kravet at Stortingets vedtak skal følges, er det grunn til å ha lite grann ydmykhet. Noe av grunnen til konflikten i rovviltpolitikken er jo nettopp inntrykket av at vi har hatt statsråder tidligere som har provosert på en slik måte at folk ikke kunne stole på at forlikene følges. Vi ber folk om å leve med de fire store rovviltene, og vi vil fortsette med det. Men da må de kunne stole på at når bestandsmålet er oppnådd, ja, så står også vi ved at da er bestandsmålet oppnådd. Det er det konflikten i stor grad har dreid seg om, og det er bakgrunnen for Arbeiderpartiets forslag. Vi har nemlig blitt møtt av tidligere statsråder med at selv om bestandsmålet er nådd, kan vi ikke ta ut dyr fordi det er andre deler av loven som sørger for at vi ikke har hjemmel for det. Nå får vi altså en selvstendig hjemmel som skal kunne bekrefte at Stortingets vedtak skal følges opp.

Da blir jeg utrolig overrasket over Fremskrittspartiet, som skriver i sine merknader:

«Etter disse medlemmers syn er man ikke tjent med at Stortinget fortolker hvordan loven skal forstås gjennom et etterarbeid.»

Nei, nettopp – det er jo derfor vi foreslår en lovendring. For da er det ikke lenger et etterarbeid; det er en lovpresisering med sine forarbeider.

Noen prøver å framstille det som om Arbeiderpartiet har skiftet kurs og blitt mer motstandere av rovdyr. Nei, det er en redelighet som består i at vi skal stå fast ved de bestandsmålene vi har vært med på å vedta, men da må de også respekteres når bestandsmålene er oppnådd, nettopp på grunn av at vi ønsker at de moderate kreftene, som jo er i betydelig flertall i dette samfunnet, som vil ha rovvilt, men som vil ha kontroll på bestanden, er de gode kreftene vi må spille på, og ikke fyre opp til konflikt mellom ytterpunktene i denne debatten.

Derfor er jeg glad for at det i dag hørtes ut som om vi kunne få støtte fra regjeringspartiene, riktignok med en fortolkning om at dette uansett ville være vår politikk, mens det som altså er realiteten, er at tidligere har ikke oppnådd bestandsmål vært et selvstendig kriterium i loven. Nå blir det et selvstendig kriterium i loven (presidenten klubber), og derved har vi fått Stortingets vilje til å få lovhjemmel ... (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Som tidlegare president kjenner representanten godt til at ein må halda seg innanfor taletida.

Aud Hove (Sp) []: Frå talarstolen her blir det brukt uttrykk som trist, betutta, lei meg og populistisk. Men det som gjer meg trist, betutta, lei meg og av somme kalla populistisk, er den manglande forståinga for dei utfordringane som den enkelte har når dei misser mykje sau – år etter år etter år.

Når vi er politisk valde, er vi ombodsmenn og -kvinner for dei som har stemt på oss, og for dei områda vi kjem frå. Dei eg pratar med frå beitenæringa, seier at dei godt kan leve med jerv, men ikkje med tap til jerv år etter år etter år. Det har blitt sagt av fleire frå talarstolen her i dag at vi skal følgje det Stortinget har bestemt. Eg er glad for at statsråden òg var tydeleg på at det Stortinget har bestemt, skal han følgje. Når bestandsmålet for jerv ligg langt over, og det står fleire stadar at miljøforvaltinga skal vere med på å hjelpe til slik at ein får teke ut lisensfellingskvota, får eit avgrensa skadeomfang og får ned konfliktnivået, då må ein faktisk gjere det. Men i dag blir det ikkje gjort.

Eg kjem frå ei kommune der eg veit at gardbrukarane no verkeleg tel på knappane om dei skal leggje ned – dei grensar over mot Møre og Romsdal – og det må vi faktisk ha forståing for. Då blir spørsmålet: Har vi då lykkast med rovviltforvaltinga? Ja, vi har lykkast med å få opp jervebestanden, for det var nesten ikkje att jerv på 1970-talet, men det vi ikkje har lykkast med, er å forvalte han, slik at ein faktisk kan leve med den todelte målsettinga.

Det vi har erfart, er at viss vi har målretta uttak i eit område og får bort kanskje den eine jerven som gjer stor skade, roar det seg. Det er forvalting. Men det er når ein ikkje prøver å avgrense skadane, at ein får konfliktnivået. Dette tenkjer eg det er ansvaret til Stortinget og forvaltinga å få til.

Jon Georg Dale (FrP) []: Igjen til Arbeidarpartiets forslag, innleiingsvis: Viss det var slik at eg trudde – eller at statsråden som skal forvalte dette, hadde bekrefta det – at dette ville gje ei betydeleg endring i praksis i forvaltinga med dei vedtaka som Arbeidarpartiet har føreslått i dag, ville vi naturlegvis ha røysta for. Men det er det motsette som skjer. Arbeidarpartiet gjev inntrykk av at det skal påverke forvaltinga, men seier at det ikkje vert nokre vesentlege endringar for dei som skal følgje det opp.

Det inntrykket bekreftar det vi har sett gjennom heile denne behandlinga. I 2016, ved behandlinga av ulvemeldinga, stod Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti gjennom behandlinga i næringskomiteen bak merknadar som f.eks.:

«Komiteens flertall vil understreke at bestandsmålet skal oppfattes slik at det er et minimums- og maksimumsmål og at dette er nådd når man har passert 4 og det skal ikke overstige 6.»

Med dei lovvedtaka som kjem no, seier ein at forvaltinga vil vere som i dag, og no er vi på i overkant av åtte. Med andre ord går ein i dag vekk frå forståinga i det som Arbeidarpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti var med på å seie i 2016. Ein held seg ute av merknadene og vedtek ei lovformulering som for alle praktiske føremål vert sett på som å halde fast ved dagens praksis. Då står vi igjen med at vi brukar eit par timar i dag og nokre veker med komitébehandling på ikkje å kome ein meter lenger, og vi kjem til å sjå det same vedvarande konfliktnivået i ulvepolitikken.

Det som er verdt å merke seg, er at regjeringa veit at dei gjer dette. Det er ope og ærleg. Men når ein høyrer Arbeidarparti-representantane i salen, høyrest det ut som dei innbiller seg at dei gjer noko anna enn faktisk å stramme opp ulveforvaltinga. Dei lèt den sjansen gå frå seg. Det heng ikkje i hop.

Regjeringspartia røystar for Arbeidarpartiets forslag fordi ein med det, for alle praktiske føremål, vil halde fram med dagens praksis, og dei røystar mot andre forslag, som ville ha endra han. Likevel trur altså Arbeidarpartiet at dei i dag gjer ei lovendring som endrar ulveforvaltinga. Éin ting er å vere godtruande, men her handlar Arbeidarpartiet mot betre vitande, mens dei prøver å gje inntrykk av noko anna.

Ketil Kjenseth (V) []: For det første vil jeg bekrefte at Venstre stemmer for Arbeiderpartiets forslag, så det er ikke sånn at det er Høyre i regjering som gjør det.

Så til representanten Aud Hove fra Oppland, som sier at det fylles opp med rovdyr i sona. Det stemmer ikke helt. Nå diskuterer vi altså et bestandsmål for ulv som i rettssystemet da blir en, to tre – er det en, to, tre for mye? Det er nå én ting. Men konfliktnivået blir jo også stresset opp av at en presser fram uttak av etablerte familiegrupper, og det gjør veien åpen for ungdyr, streifdyr, som har lettere for å ta for seg av beitedyr. Det er ingen god løsning her. Det er flere måter å tenke konfliktdemping på, og det er også å ha etablerte familiegrupper som lærer seg å bruke av de omgivelsene som er, uten å skulle gå på husdyr for å skaffe seg mat. Og det ser vi en ganske stor forskjell på også.

Dette er til Senterpartiet, for Aud Hove følger opp med å si at politikken skal bestemmes på Stortinget, og rovviltnemndene skal forvalte. Men sånn som det er i dag, er konfliktnivået like høyt der ute i rovviltnemndene, og de er ledet – stort sett – av Senterparti-politikere, og de drar opp konfliktnivået når det gjelder dette. Det er også en del av dette. Hvis en virkelig vil ha konfliktdemping og vil forvalte, er det mulig å gjøre det smartere enn i dag, der en bare er ute etter å polarisere.

Ja, vi har hatt noen streifdyr i mitt nabolag på vestsida av Mjøsa, rundt Gjøvik, Toten, Land, men det er også slik at de ulvene er tatt ut. Vi har en effektiv forvaltning når disse blir oppdaget, når de blir sporet. Det skal ikke være ulv utenfor den sona, så de er allerede tatt ut. Vi husker situasjonen for noen år siden der vi brukte ganske mange uker på å ta ut en ulv i Hurdal, på Totenåsen. Det å få tatt den ut tidlig og ikke få den inn i beitesesongen der er viktig.

Jeg oppfordrer Senterpartiet til å være med på den dugnaden vi nå prøver å ha – samle rekkene, forvalte i lag, finne en måte å leve med både rovdyr og beitedyr på og forvalte etter de sonene og med de redskapene vi har. For Norge er blitt veldig gode til å forvalte – det er min påstand per i dag.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Sidan det har vore mange innlegg om denne lovendringa som ser ut til å gå igjennom, og som eg også fekk ein del replikkar om, tenkte eg at eg skulle utdjupe litt synet mitt på det mot slutten av debatten – så er det også sagt.

Eg meiner at det forslaget som ligg an til å verte vedteke, langt på veg vil lovfeste det som etter mitt syn er praksis, fordi vi legg vekt på bestandsmåla når vi skal gjere vurderingar om felling. Så er det i og for seg ei anna sak at ein mellom partia her kan ha ulike syn på i kor stor grad regjeringa legg vekt på sånn og sånn i forvaltinga. Det kan ein jo vere ueinig om, men eg meiner opplagt at vi held oss innanfor gjeldande rovviltforlik. Og i og med at Stortinget ikkje ser ut til å ville ha ein uavhengig instans som skal gå inn og vurdere desse spørsmåla, men heller vil gje meg vidare tillit til å forvalte det, får eg igjen setje pris på det.

Difor såg eg heller ikkje behov for å gjere ei lovendring. Men no går lova altså gjennom, og eg vil også nytte anledninga til å seie at eg har ein viss sympati for ønsket om å leggje dette inn i lova, for lova vil klart verte meir forståeleg, ho vil verte meir pedagogisk, ein sentral tematikk for rovviltforlika vil kome inn, og ein vil understreke det viktige i dei vedtekne bestandsmåla i Stortinget.

Når det gjeld grunnlaget for felling, vil eg likevel understreke at naturmangfaldlova og forvaltinga sjølvsagt må liggje innanfor ramma av Bernkonvensjonen, som ligg som ein sentral del av dei ulike rovviltforlika. Det betyr bl.a. at ein ikkje kan leggje til grunn ei tolking av naturmangfaldlova som ikkje er i samsvar med den konvensjonen. Det vil f.eks. medføre at eit bestandsmål ikkje kan vere eit absolutt vilkår å styre etter, men det kan absolutt vere eit vilkår som ein legg vekt på – og stor vekt på – i forvaltinga.

Bestandsreduksjon og bestandsmål er som nemnt allereie i dag ein viktig del av dei vurderingane vi gjer, og som rovviltnemndene gjer, når ein fattar vedtak. Dersom ein no likevel gjer endringar i lova som tydeleggjer at bestandsmål er ein del av vurderingane, vil eg for ordens skuld leggje vekt på, og gjere Stortinget merksam på, at bestandsmåla sjølvsagt er noko som gjeld begge vegar. Det inneber bl.a. at ein legg vekt på dei når ein er over målet, og når ein er under målet.

I ein tidlegare debatt her den 5. mai om Riksrevisjonens undersøking av rovviltforvaltinga gav leiaren av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som vel også er medforslagsstillar her i dag, tydeleg uttrykk for at rovviltbestandane skal vere så nær bestandsmåla som mogleg, og at det krev tiltak, både for bestandane som er under måla, og for dei som er over måla. Eg er av den same oppfatninga og meiner at det er eit viktig poeng å understreke i debatten her i dag.

Til sist vil eg nemne eit anna viktig poeng, og det er at når eg har rådd Stortinget til ikkje å gjere ulike endringar no, har det bl.a. å gjere med at vi har ein pågåande rettssak der staten har vorte felt i lagmannsretten, og saka skal no opp til behandling i Høgsterett. Der vil ein få nyttige rettsavklaringar. Eg har vore uroa for at Stortinget ville begynne å gjere store endringar, slik at verdien av denne avklaringa ville verte mindre, men det kan eg ikkje sjå vil skje med dagens vedtak.

Arne Nævra (SV) []: Først til representanten Borch: Hun sier at ulvebestanden bare vokser og vokser. Det har den jo gjort delvis innenfor ulvesonen, på grunn av de hensynene vi har tatt til Bernkonvensjonen og til naturmangfoldloven. Sånn er nå det. Men så er spørsmålet til representanten Borch: Hva gærent gjør den ulven innenfor sonen? Det skulle det vært artig å høre Senterpartiets beskrivelse av. Hva gærent gjør ulven der? Det skulle jeg ønske jeg fikk høre. Er det fordi den spiser elg? Jeg tror neppe at Senterpartiet vil at ulven skal bli vegetarianer. Det samsvarer ikke med deres program ellers, og ikke er det så lett å få til heller, tror jeg.

Det som jeg synes er trist nå, er å se at vi får forslag etter forslag som setter truede dyrearter under press – konstant: liberalisering av nødvergeretten, forlengelse av lisensfellingsperioden, innskrenking av den lille ulvesonen som vi har, GPS-merking av alle ulver. Skal det bli en slags nye husdyr, dette? Kanskje skal vi ha båndtvang på ulvene? Det måtte jo ha vært noe.

Fra før har vi faktisk vedtatt – eller det har blitt innført en praksis, også administrativt – hiuttak av jerv, noe mange synes er ganske ille, dyrevernmessig. Vi har fått vårjakt på bjørn. Det ville vært uhørt for noen år siden å ha det. Jeg tror salige Mikkjel Fønhus, villmarksforfatteren vår, hadde snudd seg i grava hvis han hadde visst dette.

Jeg må nok si at vi nå plasserer oss i et merkelig hjørne av Europa – ikke geografisk, for der er vi, men med våre holdninger. Vi har en sjelden måte å forvalte rødlistearter – truede dyrearter – på. Vi har satt et maksimumstak, som alle her, iallfall flertallet i salen, prøver å tviholde på, uansett om vi har internasjonale avtaler, uansett om vi har fått en fantastisk naturmangfoldlov, som vi kjempet lenge for. Og så har vi altså ikke det vi burde hatt, et minimumstall for rødlistearter. Det har vi for andre arter vi skal ta vare på.

Jeg må si at jeg synes dette er trist. Og jeg har etterspurt mange ganger, også fra skiftende statsråder, mer informasjon der det er en åpenbar svikt i både biologisk kunnskap, vandringsmønster, om det er grunn til å frykte ulven og andre rovdyr, osv. Det har jeg spurt etter mange ganger. Jeg skulle ønske at man nå rettet seg mer etter faglig kunnskap enn etter dem som brøler høyest. Har man hørt om klimabrølet? Tenk om man rettet seg litt etter det og brukte engasjementet sitt der.

Terje Halleland (FrP) []: Stortinget har gjort flere vedtak innenfor rovviltpolitikken som det har vist seg å være vanskelig å følge opp, og jeg regner med at det er i alles interesse at Stortingets vilje skal skje. Det har jeg vært i tvil om når jeg hører flere her, men nå er jeg mer usikker.

En av målsettingene har vært å dempe konfliktene. Er det noe vi gjerne kan bli enige om, så er det at akkurat det har vi ikke klart å få til. Da skulle en tro at en innså behovet for endringer, til en bedre forvaltning. Arbeiderpartiet, som har uttrykt stor misnøye med regjeringens politikk på området, stemmer i dag sammen med regjeringen. På direkte spørsmål svarer statsråden at forslaget fra Arbeiderpartiet medfører langt på vei akkurat dagens forvaltning. Det er altså ingen endring. Det vil si at når vi har ferdigbehandlet denne saken i dag, er statusen veldig enkel: Det er ingen endring. Og er det målsettingen? Ja, muligens for regjeringen, men jeg trodde altså ikke at det var målsettingen for Arbeiderpartiet.

Hvorfor støtter så Senterpartiet dette forslaget? Det har jeg lyst til å utfordre dem på. Hva ser de med å støtte dette forslaget når statsråden så tydelig sier at det ikke kommer til å medføre noen som helst endringer. Det ønsker jeg å høre dem forsvare.

Så til Dag Terje Andersen – det passet egentlig veldig bra at han har tegnet seg på talerlisten etter meg – for han sier at vi er i ferd med å fyre opp debatten. Hvis en har fulgt lite grann med, så trenger en ikke å fyre opp denne debatten, for her er det full fyr. Det er dagens situasjon. Det vi forsøker med disse forslagene, er å dempe den konflikten og ta den ned på et nivå som gjør at både beitenæringen og rovvilt kan fungere der ute, og at en følger opp det vedtaket som Stortinget har gjort.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg kjente meg overhodet ikke igjen i det såkalte sitatet. Det jeg har vist til, er at det er en opphetet debatt, og jeg har pekt på det faktum at noe av grunnen til at debatten er opphetet, er en samlet kritikk fra mange, herunder Stortinget, av tidligere statsråders oppfølging av det som er politikken som er vedtatt i Stortinget. Det står jeg fast ved.

Men den som egentlig fikk meg til å be om ordet, var Jon Georg Dale. Det er helt riktig som han sa, at Stortinget har sagt at det skal ligge på mellom fire og seks flokker. Poenget er at det har ikke blitt fulgt opp. Stortinget har gitt sin fortolkning av det, men det er jo nettopp det som er etterfortolkning av loven. Og når vi mener at det ikke har vært fulgt godt nok av regjeringa, foreslår vi en lovendring for å presisere i loven det samme som Stortinget har sagt i flertallsvedtak. Det gir altså en hjemmel. Jeg hørte representanten Halleland nå sa at statsråden har sagt at den paragrafen er uten betydning. Det er ikke noen tvil om at det blir en selvstendig hjemmel som tar utgangspunkt i bestandsmålet. Det har vi kanskje først og fremst foreslått av hensyn til å tydeliggjøre Stortingets intensjoner overfor statsråden, men det har jo også betydning – dersom saker skulle havne for retten og noen vedtak som statsråden fatter om eventuell felling, skulle bli utfordret juridisk – at det står i loven at det er et selvstendig kriterium som det skal legges vekt på.

Flere ganger har vi blitt møtt med i Stortinget fra tidligere statsråder at loven setter et hinder for Stortingets intensjon om at bestandsmålet også skal være et tak, altså de seks flokkene. Det har blitt møtt med at lovens andre paragrafer har satt et hinder for det. Nå gir vi en selvstendig hjemmel.

Jeg er glad for at den nåværende statsråden sier han har til intensjon å følge opp det som har vært Stortingets intensjon, men jeg oppfattet også at han sa tydelig at Stortingets intensjon ble tydeliggjort gjennom lovvedtaket.

Vi ønsker å gi en hjemmel i loven for å ta hensyn til at det kan felles når bestandsmålet er oppnådd. Den hjemmelen ønsker ikke Fremskrittspartiet å være med på å gi, og det synes jeg er en skuffelse.

Presidenten: Representanten Aud Hove har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Aud Hove (Sp) []: Konfliktnivå var nemnt her – rovviltnemndene er dei som skaper konfliktnivået. Det tykkjer eg er ein dryg påstand, for eg har enno ikkje sett eit fakkeltog mot rovviltnemndene. Derimot har det vore fleire fakkeltog mot at regjeringa skal følgje stortingsvedtaket. Dansen i rovviltmanesjen var det nokon som sa. Han er jo her, i Stortinget, og eg tenkjer at han er fylt av ordkløyveri og misbruk av statistikk og rapportar og altfor lita fokusering på dei som må leve med problematikken. Det har vi høyrt i manesjen i dag òg.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg ble minnet på at saksordføreren har ubegrenset taletid, og det er jo bra.

Men jeg reagerte også på statsrådens poenger i replikkordvekslingen i stad, der han sa at tap av beitedyr er gått ned. Det kan sikkert stemme i noen områder, men siden opprettelsen av ulvesonen har eksempelvis bruk av utmark til beitedyr gått ned – det er 60 pst. færre beitedyr der i dag enn det var for bare noen få år siden. I Trysil gikk det 4 300 sauer på beite for noen år tilbake, nå er det igjen 300. Så det Venstre har gjort i regjering, er å ha gjort om ulvesonen til et ulvereservat, og det var heller aldri meningen.

Så en liten stemmeforklaring: Senterpartiet støtter her i dag alle forslag som er fremmet av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet var enda tydeligere og gikk for det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, som gjelder naturmangfoldloven. Samtidig støtter Senterpartiet ethvert forslag som kan bevege oss i riktig retning.

Jeg er heller ikke komfortabel med det statsråden har sagt og hans tolkning av ordlyden i det forslaget, men jeg er helt sikker på at hvis ikke statsråden følger dette opp, så har vi Arbeiderpartiet med oss på å fremme nye forslag i Stortinget allerede til høsten.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Rovviltpolitikken er gjenstand for gjentakende, for ikke å si årvisse, konflikter, konflikter som utfolder seg i spennet mellom de som bor, lever og driver næring med rovdyra tett innpå seg, og de som er satt til å forvalte Stortingets vedtatte rovdyrpolitikk, nemlig regjeringen.

Rovdyrpolitikk er konfliktfylt. Stortinget har jobbet for å finne tiltak som kan bidra til å dempe disse konfliktene. Utfordringen oppstår når regjeringen ikke etterlever Stortingets vedtak om bestandsmål, men holder seg med et bestandsmål som har vært langt over Stortingets helt siden 2015. Utfordringer oppstår når regjeringen ikke etterlever Stortingets føringer om å ivareta hensynet til skade på avling og husdyr eller andre allmenne helse- og sikkerhetshensyn og offentlige interesser av vesentlig betydning, jf. naturmangfoldloven § 18 c. Utfordringer oppstår når rovviltnemndenes beslutninger gang på gang skyves til side og klagebehandlingen bærer mer preg av trenering og vrangvilje enn av effektiv saksbehandling.

Regjeringens svar på disse konfliktene fikk vi med denne lovproposisjonen, og den kan ikke sies å være noe annet enn en provokasjon. Den første provokasjonen er å sentralisere og sammenslå rovviltnemnder. Det gjør man til tross for at et flertall av høringsinstansene er negative, til tross for at den lokale forankringen, sammensetningen og kunnskapen disse nemndene besitter, antakelig er noe av det mest konfliktdempende tiltaket vi har i dag. Vi har, som representanten Hove sa, ikke sett noe fakkeltog mot nemndenes beslutninger. En sentralisering av disse nemndene kan ikke kalles annet enn en ytterligere fremmedgjøring av folk som lever med rovdyrene tett på livet.

Den andre provokasjonen er å opprette en uavhengig klagenemnd som flytter politikken over i den anonyme forvaltningen, til jus og byråkrati, til en nemnd som ikke kan stilles til ansvar verken overfor Stortinget eller i valg. Senterpartiet er glad for at et flertall i dag avviser disse forsøkene på å flytte makt over rovdyrforvaltningen vekk fra folkevalgte organer og over i anonyme rom uten politisk styring. Vi er glade for at stortingsflertallet deler den bekymringen for folkestyret og ikke ser på dette som et konfliktdempende tiltak, men snarere det motsatte.

Det er ikke vanskelig å skjønne at statsråder kan synes det er tøft å stå i disse konfliktene, men sånn er folkestyret. Folk skal styre, ikke jurister og eksperter. Lek skal styre lærd. Det som kanskje er mest overraskende – eller kanskje ikke så overraskende – er at Høyre er med på et sånt forslag, Høyre er jo historisk embetsmennenes parti, men at Venstre, med sin historie i de folkelige bevegelsene, er med på å flytte politikk inn i de lukkede rom, til embetsmenn, byråkrater og jurister, er ganske oppsiktsvekkende. Det kan kanskje også være forklaringen på at Sverdrups gamle parti ligger godt under sperregrensen på dagens målinger.

Presidenten: Representanten Jon Georg Dale har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Jon Georg Dale (FrP) []: Eg registrerer at Senterpartiet seier dei vil stemme for eit forslag som ikkje vil gje ei endring i praksis i ulveforvaltninga. Det skal vi ta til etterretning. Det hadde vore freistande å spørje om dei er veldig komfortable med kven dei voterer i lag med i dag, men eg skal la vere å stille det spørsmålet.

Likevel er det ikkje mogleg å underslå det faktum at vi endå ein gong går inn i ein sommar der rovviltnemndene skal gjere vedtak, og ein komande haust då vi antakeleg framleis kjem til å ha store konfliktar i ulveforvaltninga. Det kunne Stortinget gjennom behandlinga i dag, gjennom å støtte dei forslaga som Framstegspartiet og Senterpartiet har fremja i lag, bidrege til å ta ned, til å få ei ulveforvaltning i tråd med ulveforliket, og til å dempe konfliktane mellom by og land og mellom beitenæring og rovdyr. Det er synd at vi går glipp av den moglegheita.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg merker meg at Fremskrittspartiet utfordrer Senterpartiet fra denne talerstolen, og man kan jo oppsummere hvor mange av Senterpartiets rovdyrforslag Fremskrittspartiet faktisk har stemt ned i denne salen. Det er ingen av de forslagene som Senterpartiet står i i dag, som vil forverre rovdyrpolitikken, men det er et lite håp om å få en dreining i rovdyrpolitikken, og det er det vi står fast ved. Hvis vi ser et lite håp og en bevegelse i Stortinget, støtter vi det.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er ikkje meininga å forlengje debatten, men eg tek ordet igjen på grunn av kraftsalva frå representanten Myhrvold, som har lite til overs for «Sverdrups gamle parti», som han kalla oss – og det er det for så vidt god grunn til å kalle Venstre.

Kritikken frå Senterpartiet mot denne uavhengige rovviltklagenemnda er veldig vanskeleg å forstå. Grunnen til det er at Senterpartiet tilsynelatande har uinnskrenka tillit til rovviltnemndene og null tillit til ei eventuell rovviltklagenemnd.

Dersom rovviltnemndene har vedteke eit eller anna og ein politisk statsråd i Klima- og miljødepartementet seier at det er feil, haglar kritikken mot den statsråden, uavhengig av om han eller ho representerer Venstre eller Høgre eller andre parti. Men når regjeringa ymtar frampå om at kanskje skal vi då la ei uavhengig nemnd få lov til gjere dei klagevedtaka, er det ikkje snakk om det. Då skal ein ha full tillit til sitjande partipolitikarar, som skal sitje i Klima- og miljødepartementet og gjere desse vedtaka. Det er ikkje mogleg å forstå kva Senterpartiet eigentleg meiner, utover at dei tilsynelatande er prinsipielt imot alle endringar i rovviltpolitikken som kjem frå regjeringa, uansett kva veg dei går.

Så ligg det òg eit alvor under dette, for dei skuldingane som kjem frå Senterpartiet mot forvaltinga, er eigentleg ganske alvorlege. Det som vert gjenteke og gjenteke, er at ein ikkje følgjer opp det som Stortinget har vedteke gjennom lovene sine og forlika sine, underforstått at vi tek partipolitiske omsyn. Men dersom ein seier at då får ei uavhengig nemnd forvalte desse vedtaka og tolke dei, slik domstolar gjer, noko som er heilt vanleg i andre delar av forvaltinga, nei, då vil ein ikkje det heller. Så eg lurer på om det som eigentleg ligg her, er ei innrømming av at den forvaltinga vi fører, faktisk er i tråd med det Stortinget har vedteke.

I alle tilfelle er det mykje rart som vert sagt, også dette som representanten Borch seier om situasjonen for beite innanfor ulvesona. For faktum er at det no er fleire sau i ulvesona enn det det var då vi oppretta ulvesona. Det er bra. Så er det riktig at det er færre sau på utmarksbeite, men då er det verdt å minne Stortinget, og også Senterpartiet, om kvifor vi i det heile har denne typen soneforvalting, der ein skal føre ein viss ulik politikk innanfor og utanfor sonene og ha ulike verkemiddel tilgjengeleg innanfor og utanfor sona. Viss alt skulle vere heilt likt innanfor og utanfor, er det vanskeleg å forstå kvifor ein i det heile skulle ha ei ulvesone.

Så skal det seiast at Senterpartiet er imot å ha ei ulvesone. Dei er også imot å ha ein einaste ulv i Noreg; dei vil utrydde den arten frå Noreg. Det kan ein jo meine, men det er ikkje det Stortinget har vedteke, og det er ikkje det som ligg i rovviltforlika, og då bør ein heller ikkje late som om det er det som er realiteten.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg lurer på om statsråden misforsto meg. For det er jo ikke sånn at Senterpartiet har ubegrenset tillit til rovviltnemndene, men vi har tillit til at statsråden klarer å forvalte Stortingets vedtak. Det er den klagefunksjonen som her er foreslått erstattet med en klagenemnd, en uavhengig klagenemnd som skal ledes av en jurist og settes sammen av fagfolk. Det er det dette handler om. Det handler ikke om tillit eller ikke til rovviltnemndene, det handler om at vi har tillit til folk, og at hvis folk er uenig i denne regjeringens rovdyrforvaltning, kan de faktisk endre på det om et drøyt års tid i valg. Det er det som er poenget her.

Utover det er det riktig at jeg synes man også burde hatt større tillit til rovviltnemndene. De er sammensatt etter valg og oppslutning i de ulike sonene, og de har vist at de er tilliten verdig, og at de driver en kunnskapsbasert forvaltning av rovdyrene som dessverre gang på gang blir overprøvd. Jeg gjentar at det er en god regel at lek skal styre lærd i et folkestyre. Det er derfor vi har et maktfordelingsprinsipp.

Jeg må også si at det er en form for misbruk av statistikk når man sier at det er mer sau i ulvesonen nå enn det har vært tidligere. I selve ulvesonen er det ikke mer sau enn det var tidligere, og den sauen som er der, er stort sett på innmarksbeite og ikke på utmarksbeite, som er en viktig ressurs. Statistikk kan man komme ganske langt med, men jeg tror vi skal forholde oss til fakta.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 8–10.