Stortinget - Møte onsdag den 3. juni 2020

Dato: 03.06.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 336 L (2019–2020), jf. Dokument 8:82 LS (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [10:47:03]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Jon Engen-Helgheim, Siv Jensen, Sylvi Listhaug og Helge André Njåstad om tiltak for kontroll på grensen ved en ny migrantstrøm til Norge (Innst. 336 L (2019–2020), jf. Dokument 8:82 LS (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ove Trellevik (H) [] (ordførar for saka): Forslagsstillarane viser i forslaget til at dette tidlegare har vore fremja for Stortinget.

I 2015 opplevde Europa ei historisk stor tilstrøyming av flyktningar og andre migrantar. Det vart registrert over 1,8 millionar grensepasseringar over Europas yttergrense i 2015, og det vart registrert over 1,3 millionar asylsøknader i Europa. Migrasjonen førte til store utfordringar i Noreg og i Europa, og både Schengen- og Dublin-samarbeidet vart sett under eit betydeleg press.

I dag er situasjonen heilt annleis. Migrasjonspresset mot Europa er redusert, men det er likevel viktig å følgja situasjonen tett og nøye. Som følgje av den generelt usikre situasjonen i verda er det stor risiko for auka tilstrøyming av migrantar og asylsøkjarar. Regjeringa sender difor i desse dagar på høyring eit forslag om ein beredskapsnorm. Dette er viktig å få på plass dersom situasjonen fort skulle endra seg og vera årsak til situasjonar der vi ser at innkomsttalet kan gje store samfunnsutfordringar.

Regjeringa styrer etter Granavolden-plattforma, som forslagsstillarane også har vore med på å vedta, og eg er trygg på at dersom situasjonen skulle tilseia det, og regjeringa finn det nødvendig å fremja dei til dels inngripande forslaga som forslagsstillarane føreslår, vil nok Høgre kunna støtta det – slik me tidlegare har gjort.

Innstillinga frå komiteen er at representantforslaget ikkje vert vedteke, og alle partia, utanom Framstegspartiet, står bak innstillinga.

Masud Gharahkhani (A) []: Arbeiderpartiet ønsker en rettferdig og forutsigbar flyktningpolitikk, og i en verden der 70 millioner mennesker er på flukt og 30 millioner er anerkjent som flyktninger, er vi nødt til å stille oss selv spørsmålet om hva som er den beste og mest rettferdige flyktningpolitikken. Det er på den måten vi kan stille opp for flest mulig av de mest sårbare flyktningene i verden.

Migrasjonskrisen i 2015/2016 viste oss at asylpolitikken er inhuman, urettferdig og ikke bærekraftig – inhuman fordi den forutsetter denne dødsveien over Middelhavet, urettferdig fordi flyktninger i nærområder der generasjoner går tapt, blir glemt, og ikke bærekraftig fordi asylinstituttet er på bristepunktet.

Det ble brukt store ressurser på å returnere dem som ikke hadde rett på beskyttelse, ressurser som kunne vært brukt på dem med beskyttelsesbehov. Derfor har Arbeiderpartiet utarbeidet en helhetlig asyl- og flyktningpolitikk, der vi prioriterer kvoteflyktninger og en forpliktende innsats for nærområdene gjennom en solidaritetspott – en pott som i tillegg til det humanitære, nødhjelp, skal bidra til å støtte mottakerlandene og de millioner av flyktninger som bor der ved å gi mennesker på flukt muligheten til arbeid og til å kunne skape et verdig liv. Dette er den mest rettferdige flyktningpolitikken. På den måten kan vi hjelpe flere av dem som trenger det mest.

I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet er vi ikke for kvoteflyktninger én dag og vil skrote hele ordningen dagen etter. Vi holder fast på at kvoteflyktninger er hovedsporet. Det handler om troverdighet. Det er ikke troverdig å si at vi skal hjelpe dem der de er, og neste dag kutte i kvoteflyktninger og bistand, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for, og som er partiets historie i disse sakene. Forslaget fra Fremskrittspartiet mangler troverdighet og riktige løsninger.

Fremskrittspartiet har nå glemt at de har hatt ansvar for norsk innvandringspolitikk i seks år uten å løfte en finger for å inngå slike tredjelandsavtaler. Troverdighet er viktig dersom man ønsker å inngå avtaler med andre land, både for å gjøre flyktningpolitikken mer rettferdig og for å sikre kontroll ved grensene. Det er ikke noen migrasjonskrise i dag, men det kan komme i nær framtid, og da trenger vi en helhetlig flyktningpolitikk. Dette forslaget gir ikke det.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Innlegget fra Arbeiderpartiet var som vanlig godt. De har en god inngang på hva som er riktig i asylpolitikken. Det som er synd, er at de akkurat har gått inn for å hente 500 asylsøkere fra Moria og dermed går stikk imot det innlegget vi nå hørte.

Er det noe asylkrisen i 2015 lærte oss, er det viktigheten av å være forberedt. Da 31 145 migranter og asylsøkere sprengte både asylrekorder og mottakssystemet i 2015, hadde vi ikke regelverket på plass.

Akkurat nå er vi i en bølgedal når det gjelder asylankomster, men ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare. Det er nå vi må få på plass et regelverk som gir oss tilstrekkelig kontroll over grensene våre i en krise. Om vi venter til grensene på nytt åpnes eller at andre uforutsette hendelser igjen fører til en enorm asyltilstrømning, er det for sent.

Jeg tror det er stadig flere partier og enkeltrepresentanter som begynner å se hvor dysfunksjonelt dagens asylsystem er. Forslagene som fremmes i dag, er i all hovedsak de samme som Fremskrittspartiet fremmet sammen med Høyre i regjering. Fremskrittspartiet skulle gjerne gått mye lenger. Vi mener at asylsystemet i seg selv fører til menneskesmugling, nød og urettferdighet.

Asylordningen lokker flere ut i lidelse og nød enn den redder, og det er ikke urimelig å forvente at Høyre fortsatt står for den politikken de tidligere har fremmet i regjering, og ikke har gjort knefall for asylaktivister, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg håper også vi har andre partier i salen som ser viktigheten av å få kontroll på asylsystemet før krisen igjen er over oss.

Det er merkelig at flertallet i denne salen så behovet for å være forberedt i 2015 og bl.a. innførte instruksjonsmyndighet over UNE, men så fort faren var over og krisen var på tilbakegang, ønsket stortingsflertallet – med Arbeiderpartiet i spissen – igjen å bli uforberedt ved å fjerne instruksjonsmyndigheten over UNE. Dette er en uansvarlig framgangsmåte.

Justisminister Monica Mæland hevdet for noen dager siden at regjeringen arbeider med enkelte av forslagene som nå fremmes, eksempelvis å gjeninnføre skillet mellom konvensjonsflyktninger og asylsøkere, som ble fjernet av Stoltenberg-regjeringen. I så fall bør det være uproblematisk å stemme for dette i salen i dag. Disse forslagene er allerede utredet og framsatt tidligere av Høyre og Fremskrittspartiet i regjering, og både lovforarbeid og prosess er grundig kvalitetssikret.

Det ville være trist om denne saken også skulle ende som en ny Moria-sak, der Høyre først inntar et fornuftig og ansvarlig standpunkt og siden gjør knefall for Kristelig Folkeparti og Venstres liberale innvandringspolitikk.

Jeg vil ta opp forslagene Fremskrittspartiet fremmer.

Presidenten: Representanten Jon Engen-Helgheim har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: Etter situasjonen vi opplevde i 2015, med enormt høye ankomsttall av asylsøkere til Europa og Norge, ble det vedtatt en rekke nødvendige innstramminger i norsk asylpolitikk. I dag er situasjonen en helt annen enn den var i 2015. I 2015 var det i gjennomsnitt 2 600 personer som søkte asyl i Norge hver måned, mens det i 2016 og årene etterpå har vært under 250 per måned. Disse tallene gjelder asylsøkere som kommer til Norge, og omfatter ikke relokaliserte og overføringsflyktninger.

Med de siste månedenes koronasituasjon har ankomsttallene vært betydelig lavere enn dette. De første ukene etter nedstengning kom det under ti asylsøkere til Norge per uke. Situasjonen er med andre ord en helt annen i dag enn den var i 2015 og i 2016.

Et av argumentene til forslagsstillerne er at Tyrkias president 27. februar 2020 varslet at landet ikke lenger ville holde flyktninger tilbake fra grensene mot Europa, og at det er en grunn til å innføre innstrammingstiltak i Norge nå. I tiden etter Tyrkias varsel er det imidlertid ikke registrert økte forflytninger over grensen mellom Tyrkia og Hellas, selv om situasjonen i grenseområdene en periode har vært ustabil. Ettersom det allerede er gjennomført flere innstrammingstiltak i utlendingsloven de siste årene og situasjonen ikke tilsier at det er noe umiddelbart behov for nye tiltak nå, støtter ikke Senterpartiet forslagene i representantforslaget.

Er det noe Stortinget har vist stor velvilje og kapasitet til denne våren, er det evnen til å handle raskt når situasjonen krever det. Både regjeringen og Stortinget har måttet behandle store saker utrolig kjapt. I 2015 var situasjonen en ganske annen. Da opplevde vi stor tilstrømming av migranter til Europa og Norge, og regjeringen brukte unødig lang tid før den reagerte. Det fikk store konsekvenser på bl.a. Storskog. Det var Stortinget som etter hvert måtte ta ansvar ved å vedta asylforliket.

Vi må unngå at en slik situasjon gjentas. Senterpartiet mener det er viktig at regjeringen følger situasjonen knyttet til migrasjon nøye, og at den kommer raskt tilbake til Stortinget med nye tiltak dersom situasjonen krever det. Senterpartiet vil i så fall bidra til en rask saksbehandling, og det har jeg tiltro til at resten av Stortinget også vil gjøre.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det er helt legitimt for et land å ville ha kontroll på grensene. Det er også helt legitimt og riktig å diskutere systemer for hvordan vi skal håndtere asyl- og flyktningstrømmer. Det som ikke er legitimt, er å diskutere det som om det er forsøket på å hjelpe folk i nød som er dysfunksjonelt, og at det ikke er krigen og forfølgelsen i seg sjøl som gjør dette dysfunksjonelt. Det vil det alltid være. Det er umulig å gjøre krig forutsigbar. Hadde det enda vært så vel at det hadde vært mulig å gjøre situasjonen sånn at vi visste på forhånd akkurat hvordan vi skulle håndtere den, og f.eks. hvor mange som ville bli flyktninger. Det er flere representanter her i salen som diskuterer dette som om det var sånn. Dessverre er det ikke sånn.

Hvor skal i så fall flyktningene gjøre av seg? Jeg registrerer at de fleste her mener at det er helt greit at et lite land som Libanon, med vel fire millioner innbyggere, skal ha en og en halv million flyktninger, og at det skal være helt greit bare de får litt penger fra andre land. Mens her hos oss ble det omtalt som en stor krise da det kom litt over 30 000. Ja, det ble vanskelig, og det var jo fordi regjeringen satt passiv. SV ba om krisemøte i Stortinget i august, Røde Kors satte krisestab, mens regjeringen presterte til og med å legge fram et budsjett i oktober med kutt på disse områdene – i en situasjon som var kritisk.

Så ja, det er behov for å gå gjennom beredskapsbestemmelsene, og det er det så vidt jeg vet en høring om nå. Jeg håper stortingsflertallet nå ikke tas av den samme panikken som i 2015, da de ble med på innstramminger som hemmer integreringen. Alle er interessert i at man ikke skal ta imot asylsøkere eller flyktninger som ikke har grunnlag for det. Det er alle enige om. Men det vi gjør i sånne situasjoner, kan ikke bidra til å hemme integreringen, og det var noe av problemet med forslagene som ble vedtatt av et flertall, bortsett fra av SV og Miljøpartiet De Grønne, den gangen.

Det er viktig at vi har systemer som kan håndtere store svingninger, men de må gjennomgås på en saklig og rolig måte, sånn at vi ivaretar rettssikkerheten og at enkeltsaker ikke blir politisert, som de ble under flyktningkrisen, da man hadde instruksjonsmyndighet over UNE. Jeg er veldig glad for at Stortinget fjernet den.

Vi avviser selvfølgelig dette forslaget. Vi avviser ikke å gå inn i diskusjoner om eventuelle beredskapsbestemmelser, men de må være hensiktsmessige og ivareta rettssikkerheten. Det er viktig, for dette er saker som krever en høy grad av rettssikkerhet, og Norge bør være et land som ivaretar det.

Statsråd Monica Mæland []: I 2015 opplevde Europa en historisk tilstrømning av flyktninger og andre migranter. Tall fra Eurostat viste at det ble registrert over 1,3 millioner asylsøknader i Europa. I Norge ble det registrert i overkant av 31 000 asylsøknader. Migrasjonssituasjonen førte til store utfordringer for Norge og Europa, og både Schengen- og Dublin-samarbeidet ble satt under betydelig press.

For å håndtere asylkrisen fremmet regjeringen i 2016 en rekke innstramningstiltak for Stortinget. Forslagsstillerne ønsker at de forslagene som ble nedstemt, nå skal tas opp igjen og innføres. For meg blir det avgjørende om det er behov for å innføre tiltakene på det nåværende tidspunkt.

Når vi sammenligner migrasjonsbildet i dag med ankomsttallene fra 2015, er det åpenbart at dagens situasjon er en helt annen. Ankomsttallene til Norge og Europa er i dag veldig lave. Antall asylsøkere til Norge har stort sett ligget på under ti siden mars/april. Når det er sagt, vil jeg understreke at Norge følger utviklingen på grensen mot Tyrkia nøye. Etter at Tyrkias president 27. februar i år varslet at landet ikke lenger ville holde flyktninger tilbake fra grensen mot Europa, har det over tid ikke blitt registrert noen økte forflytninger over grensen mellom Tyrkia og Hellas, selv om situasjonen i grenseområdene i en periode har vært ustabil. Tyrkisk grensevakt patruljerer farvannene som blir brukt til irregulære overfarter, og avskjærer i stor grad disse.

Jeg ser per nå ikke at det er nødvendig å gjeninnføre de til dels inngripende innstramningstiltakene som forslagsstillerne foreslår, og som regjeringen foreslo som følge av den veldig spesielle migrasjonssituasjonen vi hadde i 2015. Regjeringen vil følge utviklingen tett, og vi fremmer de forslag vi finner nødvendig for Stortinget, dersom det er behov for det. Jeg nevner i den sammenheng at vi nylig har sendt på høring et forslag om ny beredskapshjemmel for å begrense store asylankomster. Dersom en slik situasjon oppstår, kan vi begynne å gi asylsøkere som har behov for beskyttelse, men som ikke er konvensjonsflyktninger, en tillatelse på mindre gunstige vilkår enn ellers.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Masud Gharahkhani (A) []: I dette forslaget tar Fremskrittspartiet også opp initiativ til tredjelandsavtaler. Det er verdt å merke seg at i løpet av seks år i regjering klarte ikke Fremskrittspartiet å få på plass slike avtaler. Det jeg da ikke snakker om, er returavtaler eller avtaler Europa har med Tyrkia. Norge har jo ikke en direkte avtale med Tyrkia, og heller ikke med enkeltland, der man kan henvise asylsøkere som kommer til norsk grense, til trygge tredjeland utenfor Schengen uten å realitetsbehandle asylsøknaden deres.

Jeg vet at statsråden ikke kan svare på hva Fremskrittspartiet drev med i regjering, det tror jeg ikke Fremskrittspartiet klarer selv engang. Det jeg ønsker å stille spørsmål om, er hva regjeringen egentlig har gjort, og om regjeringen har tatt initiativ til slike avtaler. Om ja – hvorfor har det ikke da kommet på plass slike avtaler?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg kan, som representanten sier, ikke svare for hva de før meg har gjort. Fra jeg kom inn i departementet 24. januar, har ikke situasjonen vært slik at vi har forhandlet fram denne typen avtaler. Vi har jo hatt et Europa og en verden som har vært rammet av korona, med stengte grenser og stengte luftrom, der dette arbeidet rett og slett ikke har vært mulig å prioritere.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg kan forsikre om at Fremskrittspartiet da vi satt i regjering, jobbet for slike avtaler. Det er mulig å få til slike avtaler, og Arbeiderpartiet bør bestemme seg for om de er for slike tredjelandsavtaler.

Men det var ikke det jeg tok replikk for. Det ble nevnt i innlegget fra statsråden noe om behovet for å innføre til dels inngripende tiltak. Det var da flyktningkrisen var på hell, at man ønsket å innføre dette sist. Det denne våren har lært oss, er at det er aller best å være forberedt når noe skjer. Det å komme på etterskudd fordi man ikke klarer å forutse alt, er krevende, og når vi har den erfaringen vi har, burde man jo bruke en rolig periode til å forberede seg til neste bølge, som de aller fleste eksperter mener vil komme.

Da lurer jeg veldig på: Hva er det som er grunnen til at regjeringen ønsker å vente til det er for sent, til krisen står på døren, før man ønsker å iverksette tiltak som man vet må til i en slik situasjon?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt enig i at det er viktig å være forberedt, selv om Stortinget jo de siste månedene har vist at de gjerne kan jobbe både raskt og grundig når det er nødvendig. Det er veldig bra.

Det er jo slik at regjeringen i sin tid fremmet disse forslagene, men den fikk ikke flertall i Stortinget. Det flertallet har ikke endret seg, og etter at denne saken ble nedstemt i Stortinget, samlet fire partier seg på Granavolden med den erfaringen man hadde fra 2015, og ble enige om en plattform. Den plattformen er det regjeringen styrer på.

Karin Andersen (SV) []: Asyl- og flyktningpolitikken handler jo om forhold på en måte utenfor vår kontroll og er veldig uforutsigbar, selvfølgelig, særlig for dem det gjelder, men også for land rundt. Da har jo verden laget et skjørt nettverk av sivilisasjon, som er FNs konvensjoner og hvordan vi skal håndtere slike situasjoner. Det er viktig at land som Norge, spesielt nå som vi ønsker sete i Sikkerhetsrådet, slår ring om denne veldig svake veven av sivilisasjon som dette er, og følger FN både når det gjelder å ta imot kvoteflyktninger og det systemet, og også når det gjelder fortolkningen av asylretten, f.eks. dette med retur til tredjeland, altså at man ikke har videre retur til forfølgelse osv. Kan statsråden forsikre om at de endringene som kan komme fra regjeringen på dette området, holder seg innenfor disse bestemmelsene?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner spørsmålet, for svaret på det er at ja, selvsagt, vi forholder oss til internasjonale konvensjoner. Vi forholder oss til asylretten. Vi returnerer til trygge tredjeland. Det er en del av Dublin-forordningen, som representanten selvsagt kjenner godt. Hvis man kommer fra et trygt tredjeland, har man ikke krav på å få behandlet asylsøknaden sin her. Da skal man tilbake til det tredjelandet og få den behandlet der.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) []: Det er kort tid i en sånn replikkveksling. Problemet her er jo definisjonen av hva som er «et trygt tredjeland». Det er det som er hele saken hvis man returnerer. Det ble jo gjort hasteendringer i utlendingsloven som fjernet f.eks. det som sto der før, nemlig at du måtte ha mulighet til å søke asyl i det landet du ble returnert til. Det fjernet stortingsflertallet høsten 2015 over en helg, uten høring, uten behandling i det hele tatt. Det mente FN var i strid med forpliktelsene, likeens som de mente at det er i strid med våre forpliktelser å fjerne rimelighetsvilkåret, som også flertallet har gjort. Det er Norge det eneste landet som har gjort, og er det eneste landet i Europa som returnerer familier til internflukt i Kabul f.eks. Det er grunnen til at jeg stiller disse spørsmålene. For når man skal returnere til et tredjeland, handler det ikke bare om at man i det landet kanskje ikke blir forfulgt for det man har gjort, men at man også kan risikere at det landet returnerer til et tredjeland som forfølger deg.

Grunnen til at dette ble veldig aktuelt under flyktningkrisen sist, var at EMK hadde dømt Russland for å ha returnert asylsøkere til Syria og Assads regime. Allikevel mente altså flertallet her at det var greit å returnere syrere til Russland uten asylbehandling her. Så har jo mange av de sakene måttet bli behandlet i ettertid.

Det er derfor jeg er veldig obs på dette nå når man skal lage beredskapsbestemmelser, som jeg er enig i at man må ha, for man kan ha behov for å ha noen andre bestemmelser i krisetider. Men da må man holde seg klart innenfor retten, for det er fatalt hvis man gjør feil, slik som det ble sagt i forrige debatt. Det er også viktig at man ikke faller i den fella at man ved de endringene man gjør, hemmer integreringen. Det er det man gjør hvis man f.eks. nekter folk å få lov å være sammen med familien sin. Jeg tror egentlig alle burde skjønne at det er vanskelig å samle hodet sitt om integrering og språkopplæring og slike ting hvis du er redd for ikke å få lov til å være sammen med barna dine eller ektefellen din.

Jeg frykter at vi er i den fella om igjen, og at det er det som kommer til å skje: at det ikke er tiltak for å hindre noen som ikke trenger beskyttelse, men at man prøver en sånn skremmepolitikk for at her skal det være så vondt og vanskelig å komme, for her får du ikke lov til å være sammen med familien din, og at det skal skremme vekk også dem som er reelle asylsøkere.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.