Statsråd Anniken Hauglie [10:03:37]: La meg aller først takke Stortinget for muligheten til å redegjøre for saken om feil fortolkning og praktisering av retten til å ta med seg sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger ved opphold i andre EØS-land.

Feilen har pågått over mange år – både i forvaltningen og i rettssystemet – uten at dette er avdekket. Feilen har fått store og alvorlige konsekvenser for mange mennesker. Jeg vil gjøre det jeg kan for å opplyse Stortinget og offentligheten om alt vi vet om denne saken per nå, og få alle fakta på bordet. Alt skal fram i lyset. Alle steiner skal snus. Urett skal rettes opp.

Jeg har fra første dag omtalt dette som en skandale, og det står jeg ved. Mange mennesker har urettmessig fått til dels store tilbakebetalingskrav fra Nav som følge av feilen. Mange har også urettmessig blitt anmeldt og straffeforfulgt. Flere personer er dømt til fengsel, eller de har fått andre straffereaksjoner.

Dette er svært alvorlig. Det er alvorlig fordi mennesker feilaktig har måttet tilbakebetale velferdsytelser til livsopphold, og noen er også dømt på uriktig rettsgrunnlag. Trygdemyndighetene, påtalemyndigheten og domstolene har altså bygget sine avgjørelser på en feil forståelse. Det er alvorlig fordi det svekker tilliten til offentlige myndigheter og rettsapparatet, og det er alvorlig fordi det tok så mange år før alarmen gikk.

På vegne av regjeringen vil jeg be de menneskene det gjelder – og deres familier – om unnskyldning for det de har vært utsatt for. Staten skal gjøre opp for seg. Jeg vil sette ned et eksternt, uavhengig granskingsutvalg. Granskingen skal sørge for at alle fakta kommer på bordet, finne årsakene til at feilen kunne oppstå uten at den ble avdekket – heller ikke i departementet – og gi grunnlag for å dra nødvendig lærdom med sikte på å unngå at slike feil skjer i framtiden. Nav og påtalemyndigheten er i tillegg i gang med å følge opp alle dem som har fått et urettmessig tilbakebetalingskrav, og dem som urettmessig er straffedømt. Alle som er rammet, skal vite at deres sak vil bli gjennomgått og deres rettigheter ivaretatt. Velferdsordningene våre skal praktiseres riktig.

I den følgende redegjørelsen vil jeg først si noe om innlemmingen av EUs trygdeforordning i norsk rett og hvordan forordningens artikkel 21 ble forstått. Jeg vil i dag i hovedsak fokusere på prosessen knyttet til innlemmingen i 2012. Det er imidlertid naturlig at en i det videre arbeidet også vurderer praksis før 2012. Jeg vil deretter redegjøre kort for enkelte forhold i perioden fram til 2017. Jeg vil så redegjøre relativt detaljert for det videre hendelsesforløpet fram til 28. oktober 2019. Til slutt vil jeg orientere om hva vi skal gjøre nå og framover.

Jeg vil understreke at min redegjørelse er basert på min kjennskap til saken per i dag. Jeg kan ikke gå inn på påtalemyndighetens og domstolenes rolle i denne saken og heller ikke på hvordan straffedommene skal følges opp. Jeg vil imidlertid vise til Riksadvokatens varslede gjennomgang.

Da Norge tilsluttet seg EØS i 1994, var trygdekoordineringen regulert i forordning 1408/71. I 1998 la Europakommisjonen fram forslag til en ny trygdeforordning, som vi i dag kjenner som forordning 883/2004. Rådet og Europaparlamentet vedtok den nye forordningen i 2004. Den fikk imidlertid ikke virkning for EØS-landene før åtte år senere, dvs. i 2012.

I tråd med rutinene for håndtering av EØS-saker utarbeidet Arbeids- og sosialdepartementet – i samråd med berørte departementer – et såkalt EØS-notat, som skal gi en kortfattet redegjørelse for innholdet i nye forordninger. Notatet ble lagt fram for spesialutvalget for trygd – et interdepartementalt utvalg som ledes av Arbeids- og sosialdepartementet, og hvor Arbeids- og velferdsdirektoratet deltar sammen med berørte departementer. Forordningen inneholdt bl.a. justeringer som ga større adgang til å ta med korttidsytelser ved sykdom under opphold i utlandet. Denne justeringen ble ikke særskilt omtalt i EØS-notatet fra 2011.

Notatet tok for seg tre endringer, som innebar helt nye rettigheter og plikter:

• For det første ble forordningen utvidet til å gjelde personer som ikke har vært yrkesaktive.

• For det andre ble trygdekoordineringen utvidet til å omfatte særskilte førtidspensjonsordninger.

• For det tredje ble koordineringen av ytelser ved arbeidsløshet utvidet til selvstendig næringsdrivende.

Spesialutvalget for trygd konkluderte med at forordningen var EØS-relevant og akseptabel. Som kjent holder Utenriksdepartementet Europautvalget i Stortinget løpende informert om EØS-saker. EØS-notatet om den nye forordningen ble forelagt Europautvalget i forkant av møtet i EØS-komiteen 1. juli 2011, hvor det formelle vedtaket ble fattet. I EØS-komiteen deltar delegasjoner fra EØS- og EFTA-landene og representanter fra Europakommisjonen.

Dagens trygdeforordning 883/2004 ble innlemmet i norsk rett med virkning for Norge fra 1. juni 2012 gjennom kongelig resolusjon 22. juni 2012. Den nye forordningen ble innlemmet på tilsvarende måte som den forrige forordningen i 1994. Etter forskriften skal folketrygdloven fravikes i den utstrekning det er nødvendig i henhold til trygdeforordningen. Nav deltok i alle deler av prosessen på lik linje med departementet. Jeg legger til grunn at granskingen også vil se på måten forordningen ble innlemmet på.

Adgangen til å motta sykepenger og andre kontantytelser ved sykdom i andre EØS-land er regulert i artikkel 21 i trygdeforordningen. Bestemmelsen lyder:

«Et medlem i trygdeordningen og medlemmer av hans/hennes familie som bor eller oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat, skal ha rett til kontantytelser fra den kompetente institusjon i samsvar med lovgivningen den anvender.»

Det er viktig å merke seg at trygdeforordningen ikke innebærer et generelt pålegg til Norge om å endre folketrygdloven. Norge står fritt til å ha egne begrensninger på adgangen til å motta trygdeytelser i utlandet, og disse gjelder fullt ut for personer som bor eller oppholder seg i land utenfor EØS. Men for personer som bor eller oppholder seg innenfor EØS, går trygdeforordningen altså foran folketrygdloven. Det er imidlertid fortsatt adgang til å stille aktivitetskrav.

Jeg skal nå redegjøre for noen hovedtrekk i dialogen mellom departementet og direktoratet knyttet til innlemmingen. Departementet sendte et brev til direktoratet 11. mai 2009 om implementeringen av EU-forordning nr. 883/2004, i all hovedsak om administrative forberedelser til den forestående innlemmingen. Dette ble fulgt opp i tildelingsbrevene i påfølgende år. Departementet orienterte formelt Arbeids- og velferdsdirektoratet om tidspunktet for når forordningen skulle tre i kraft for Norges vedkommende, ved brev av 23. mai 2012. Dette ble også fulgt opp i tildelingsbrevet for 2013.

Det ble informert om at forordningen innebar enkelte endringer, og direktoratet ble bedt om å prioritere arbeidet med å forberede overgangen til ny forordning, herunder opplæringstiltak og utarbeidelse av veiledninger og rutiner. Dette følger av direktoratets ansvar for å tolke, forvalte og iverksette lover innenfor sitt ansvarsområde. Denne rollen er formalisert i en egen instruks om virksomhets- og økonomistyring. Det er ingen fast praksis eller prosedyre for at departementet skal godkjenne etatens rundskriv. Det var det heller ikke i 2012.

Navs rundskriv ble oppdatert som følge av den nye trygdeforordningen. Det har hele tiden gått klart fram at artikkel 21 kommer til anvendelse for personer som er bosatt i andre EØS-land, og i enkelte andre tilfeller. Ut fra den juridiske vurderingen som nå foreligger, ble det den gang, i 2012, lagt til grunn en feil forståelse av artikkel 21. Den ble ikke gitt anvendelse for personer som bor og arbeider i Norge, men som for en periode oppholder seg i et annet EØS-land. Det vil si at Nav har lagt til grunn at det utelukkende er folketrygdlovens bestemmelser som kommer til anvendelse i disse tilfellene.

Eksport av trygdeytelser har stått på den politiske dagsordenen i mange år. Jeg vil derfor også si noe om regjeringens arbeid med dette. Den daværende regjeringen satte i 2009 ned Brochmann-utvalget, som i 2011 avga sin utredning om hvordan velferdsordningene våre påvirkes av migrasjonsstrømmene.

I kjølvannet av denne ble utfordringene knyttet til trygdeeksport løftet fram i det offentlige ordskiftet. Den nåværende regjeringen utredet på den bakgrunn rammene for trygdeeksport. På dette grunnlaget la vi fram en stortingsmelding i 2017. I denne meldingen, og i de interne forarbeidene, var oppmerksomheten i hovedsak rettet mot utbetalinger av trygdeytelser til personer bosatt i utlandet – dvs. mot trygdeeksport i egentlig forstand og ikke mot personer som er bosatt i Norge, men som oppholder seg midlertidig i utlandet. I meldingen ble det imidlertid presisert at forordningen har forrang.

Jeg registrerer også at enkelte trekker fram departementets dialog med ESA i denne perioden og bl.a. en sak fra 2015, som gjelder eksport av arbeidsavklaringspenger til Sverige. Jeg vil understreke at den saken handlet om et annet saksforhold enn den feilen som nå er avdekket. ESA gikk, etter å ha fått departementets redegjørelse, ikke videre med den saken. En sak om dagpenger er også blitt omtalt. Den saken gjaldt reglene om hvilket land som skal utbetale dagpenger til helt ledige grensearbeidere, og var en tolkning av den gamle trygdeforordningen. ESA har uttalt at denne tolkningen ikke kan benyttes for tolkningen av den nye trygdeforordningen.

Trygderetten er et uavhengig, domstollignende forvaltningsorgan som skal treffe avgjørelser om enkeltpersoners rettigheter og plikter etter folketrygdloven og en rekke andre pensjons- og trygdelover. Trygderetten har i brev av 28. oktober 2019 opplyst at det fra juni 2017 til mars 2018 ble avsagt flere kjennelser der avslag fra Nav ble henvist til ny vurdering på grunn av manglende eller feilaktig vurdering av artikkel 21. Trygderetten mener at deres praksis ble fastlagt i løpet av denne perioden. Samtidig opplyser Trygderetten at praksis før denne perioden kan ha vært sprikende.

Etter trygderettsloven kan retten settes med fem medlemmer når rettens avgjørelse kan bli bestemmende for praksis på et saksområde. Slik jeg så langt har forstått saken, har Trygderetten etablert sin praksis uten en slik femmedlemskjennelse, men i stedet gjennom flere enkeltkjennelser.

Jeg vil nå beskrive hvordan Nav håndterte de første signalene fra Trygderetten om feil praksis. Klageinstansen i Nav behandler klager og anker på etatens stønadsområder. Klageinstansen orienterte direktoratet i brev av 29. november 2017 om at Trygderetten hadde henvist en sak til ny behandling og stilt spørsmål ved etatens rundskriv og betydningen av EØS-forordningen. Klageinstansen viste også til at Trygderettens praksis var sprikende. I februar 2018 ba direktoratet Nav klageinstans om å utrede problemstillingen nærmere. Fra februar 2018 pågikk det et utredningsarbeid internt i Nav om dette.

Den 19. november 2018 skrev Trygderetten til en av klageinstansene i Nav og opplyste at retten vurderte å forelegge spørsmålet for EFTA-domstolen. Trygderetten viste til at verken arbeids- og velferdsetaten eller klageinstansen hadde tatt inn over seg Trygderettens praksis. Fristen ble først satt til 31. januar og senere utsatt til 22. februar 2019.

Jeg vil nå gå gjennom utviklingen etter at Arbeids- og sosialdepartementet ble kjent med saken. Departementet fikk en uformell henvendelse fra Arbeids- og velferdsdirektoratet 27. november 2018, hvor det opplyses om at Trygderetten vurderte å forelegge spørsmålet om trygdeforordningen artikkel 21 for EFTA-domstolen.

Direktoratet sendte deretter et brev til departementet 20. desember 2018. I brevet uttalte direktoratet at de anså regelverket som uklart og ønsket å diskutere saken med departementet. Klageinstansen hadde inntil videre stilt behandling av innkomne klagesaker som gjaldt disse spørsmålene, i bero. Jeg har senere fått opplyst at disse klagesakene ble stilt i bero 18. desember 2018.

Departementet ba i møte 18. januar 2019 og deretter i brev datert 24. januar direktoratet om – så snart som mulig – å gjøre rede for etatens praksis og vurdere om etatens forståelse av artikkel 21 var i tråd med forordningen. Dette ble gjort i brev til departementet 24. januar 2019. Direktoratets vurdering var da at artikkel 21 kommer til anvendelse også på kortvarige opphold, som da var temaet, og at man fra norsk side dermed ikke kunne stanse eller avslå en kontantytelse kun på grunnlag av opphold i et annet EØS-land. Det ble imidlertid påpekt at oppholdet må være forenlig med gjennomføring av fastsatt aktivitet og ikke kan forhindre etatens oppfølging og kontroll.

Direktoratet viste til at det ikke forelå sikre tall for hvor mange tilfeller som ville bli omfattet av endringen, men antok at endringen bare ville påvirke avgjørelser i saker med korte utenlandsopphold og der aktivitetsplikten er oppfylt. Direktoratet antok på denne bakgrunn at dette verken ville ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

I en e-post av 22. februar 2019 ga Arbeids- og sosialdepartementet sin tilslutning til en omlegging, altså slik at artikkel 21 kommer til anvendelse også på kortvarige opphold, og dette ble bekreftet i brev av 5. mars 2019. Det ble presisert at man ikke kunne stanse eller avslå en kontantytelse bare fordi personen oppholdt seg i annet EØS-land.

Departementet har fått opplyst at Nav kontroll, som avdekker og anmelder trygdesvindel, stilte alle saker med flere kortvarige opphold i bero 25. februar 2019. Nav arbeid og ytelser instruerte sine enheter om ny praksis 14. mars 2019 og ba dem sette tilbakekrevingssaker i bero. Siste anmeldelse fra Nav kontroll ble sendt påtalemyndigheten 23. april 2019. Denne anmeldelsen ble departementet først kjent med 25. oktober 2019. Direktoratet opplyste i brev til departementet 21. juni 2019 at de ville be alle Nav-kontorene om å endre praksis. Dette ble gjort 22. juni 2019.

Jeg har nå redegjort for den kontakten departementet hadde med direktoratet før sommeren 2019 om korte opphold – opphold av få ukers varighet – som var den problemstillingen som da hadde blitt reist. Jeg vil nå redegjøre for når departementet ble gjort kjent med at saken var langt mer alvorlig og omfattet det vi nå forstår som lange opphold, dvs. med lengre varighet i utlandet.

Direktoratet henvendte seg til departementet i e-poster av fredag 30. august og mandag 2. september 2019 og opplyste at det i dialogen internt i Nav hadde vist seg at artikkel 21 heller ikke hadde vært vurdert ved midlertidige utenlandsopphold utover de rent kortvarige. Direktoratet skrev at det var stor risiko for at det var flere som hadde fått til dels store tilbakekrevingssaker og uriktige straffedommer mot seg. Direktoratet påpekte samtidig at dette var noe de ikke hadde orientert departementet om tidligere. Så langt jeg kjenner til, er dette altså første gangen departementet blir kjent med saken om at det kunne foreligge domfellelser som følge av feil lovanvendelse – og ikke bare i Nav.

Direktoratet ønsket et møte med departementet så snart som mulig, da spørsmålet ville kunne få betydning for et større antall saker og med større konsekvenser enn tidligere antatt. Dette gjaldt saker som anmeldes til politiet. Første møte om saken mellom departementet og direktoratet fant sted fredag 13. september. I møtet redegjorde direktoratet for status og problemstillinger i saken, også utover den informasjonen som tidligere var sendt. Videre reiste direktoratet spørsmål og ga uttrykk for tvil om det forelå en rettsanvendelsesfeil. De ville imidlertid så snart som mulig anmode påtalemyndigheten om at pågående saker ble stilt i bero. Den siste saken gikk for retten 16. september 2019. Mellom 17. og 19. september sendte direktoratet brev til politidistriktene med anmodning om å stille i bero sakene som var anmeldt, men der det ennå ikke var tatt ut tiltale eller berammet rettsmøter. Den 26. september var det etter det jeg har fått opplyst, uformell kontakt mellom Nav kontroll og Riksadvokatembetet om saken.

I forbindelse med direktoratets arbeid med å klargjøre hva som er en korrekt forståelse av trygdeforordningen artikkel 21, ble det avholdt ytterligere tre møter mellom departementet og direktoratet om saken, 18. oktober, 22. oktober og 25. oktober. Det siste møtet var mellom Sigrun Vågeng og meg.

Basert på en ny juridisk gjennomgang datert 27. oktober 2019 konkluderte Arbeids- og velferdsdirektoratet med at tidligere rettsanvendelse ved opphold i et EØS-land ikke har vært riktig – uavhengig av lengden på oppholdet. I saker som omfattes av EØS-forordningen, må kravet i folketrygdloven om opphold i Norge forstås som opphold i Norge eller i et annet EØS-land. Øvrige vilkår for ytelsene må fremdeles være oppfylt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet anslår foreløpig at feil praktisering av EUs trygdeforordning artikkel 21 gjelder om lag 2 400 saker der det er krevd penger tilbake. Direktoratet har per i dag ikke oversikt over antall saker der søknad om ytelse urettmessig er avslått under henvisning til opphold i et EØS-land.

Det mest alvorlige i saken er at Nav etter 2012 har anmeldt i overkant av 100 personer for trygdesvindel for å ha oppgitt uriktige opplysninger. Så langt jeg nå har kjennskap til, har domstolene avsagt dom i om lag 50 saker, men dette tallet kan øke. Det ser ut til at 36 personer har fått ubetinget straff eller har sonet fengselsstraff. Vel 50 anmeldelser ble utsatt etter utsendingen av brevene til politidistriktene i september 2019. Det er åpenbart at saken har fått store konsekvenser for alle dem som er berørt.

Saken er alvorlig. Da departementet ble kjent med alvorlighetsgraden, forsikret Nav oss om at disse sakene ble stilt i bero, og påtalemyndigheten ble varslet. Det ble samtidig satt i gang en ny juridisk vurdering for å klarlegge om offentlige myndigheter faktisk hadde unnlatt å følge norsk lov. Parallelt pågikk det et arbeid i Nav for å få bedre oversikt over sakens omfang. Hvorfor tolkningen av artikkel 21 – så langt vi kan se – ikke har vært problematisert slik at feilen er blitt fanget opp, er noe jeg håper granskingen vil gi oss svar på. Det var nesten ikke til å tro at dette kunne være en systemsvikt også utover Nav. Når vi nå har fått komplekset fram i lyset, er det lett å se at flere spørsmål burde vært reist – fra flere hold – for lenge siden.

Mange har etter at saken ble kjent, rettmessig stilt spørsmålene: Hvordan har en så alvorlig feil i forståelsen av trygdeforordningen kunnet skje? Hvorfor har ikke feilen blitt fanget opp – og da i sin fulle bredde – tidligere? Det er etablert flere institusjoner og rutiner som skal sørge for at nettopp slike feil ikke skal forekomme, og hvis de skjer, skal de fanges opp.

I ettertid: Det tok lang tid før systemet klarte å fange opp denne feilen. Derfor er det viktig at alle instanser og aktører som er involvert – mitt eget departement og meg inkludert – nå gjør det vi kan for å bidra til at svarene kommer på bordet.

Jeg er opptatt av at staten skal rydde opp og gjøre opp for seg overfor dem som er urettmessig straffet, eller som har fått urettmessig krav om tilbakebetaling eller på annen måte ikke fått det de har krav på. Flere instanser er nå i gang med en full gjennomgang av sakene. Jeg vil nå først si noe om det arbeidet som er satt i gang for å rydde opp i de feil som er begått. Deretter vil jeg si noe om hvordan vi skal sikre oss at praksis framover i tid blir riktig på dette området. Jeg vil også si noe om enkelte andre forhold som jeg mener det er nødvendig å vurdere.

Direktoratet har satt ned en innsatsgruppe som nå gjennomgår alle tidligere saker tilbake til 2012. Saker der feil forståelse av trygdeforordningen kan ha vært avgjørende for å avslå, stanse eller kreve tilbake ytelser, prioriteres. Det er nødvendig å vurdere hver enkelt sak på nytt. Det må også vurderes om de øvrige vilkårene for å motta eller beholde ytelsen var oppfylt, som plikten til å gjennomføre aktiviteter og avtaler med helsepersonell, Nav og arbeidsgiver.

Det er fortsatt en betydelig usikkerhet knyttet til hvor mange personer som er omfattet, og det er for tidlig å si noe nærmere om hvem som vil ha krav på trygdeytelser eller kompensasjon for urettmessige tilbakebetalingskrav. Resultatet av gjennomgangen av den enkelte sak vil kunne bli full omgjøring, delvis omgjøring eller opprettholdelse. Feilen kan også ha betydning for andre forhold. Dette er et omfattende arbeid som vil ta noe tid. Ansatte i Nav gjør nå en stor jobb for å rydde opp og har begynt å kontakte dem det gjelder. Informasjon om hvor man kan henvende seg dersom man tror at man er berørt av feilen, er lagt ut på Navs hjemmesider. De som urettmessig har betalt tilbake, vil få utbetalt stønaden de har krav på. Disse sakene skal altså behandles av Nav.

Regjeringen vil lage en ordning med fri rettshjelp for dem som ønsker å klage på Navs nye vedtak. Justisdepartementet, som har ansvar for ordningen med fri rettshjelp, vil i samråd med Arbeids- og sosialdepartementet se nærmere på hvordan denne rettshjelpen kan innrettes. Regjeringen vil også lage en ordning med fri rettshjelp for personer som fremmer erstatningskrav som følge av den feilaktige tolkningen av EØS-regelverket. Regjeringen vurderer å opprette en særskilt erstatningsordning som sikrer at de som er rammet, skal få en så enkel og rask behandling som mulig. Regjeringen vil vurdere nærmere hvilket organ som eventuelt skal administrere en slik ordning og rammene for den.

Riksadvokaten har orientert om at han er i kontakt med Gjenopptakelseskommisjonen og med påtalemyndigheten om oppfølging overfor dem som er straffet basert på feil forståelse av regelverket. Gjenopptakelseskommisjonen kan veilede den som ønsker å gjenåpne en straffesak, og har også anledning til å oppnevne en offentlig forsvarer.

I tillegg til å rydde opp i de feil som er begått, er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten framover i tid behandler alle saker etter ny praksis. Framtidig praksis må også få tydelig fram at selv om etaten ikke kan stanse eller avslå sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger kun fordi brukeren oppholder seg i et annet EØS-land, må brukeren fortsatt følge opp alle plikter som er knyttet til mottak av ytelsen. Endringen betyr med andre ord ikke at det er fritt fram å ta den med seg ut av landet.

Departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å rapportere særskilt om oppfølgingen av saken. Rapporteringen skal omfatte følgende forhold:

• hvordan direktoratet vil håndtere disse sakene videre – jeg har bedt om en plan for håndtering av tidligere og pågående saker, spesielt overfor berørte

• hvordan direktoratet vil sikre at korrekt praktisering blir tydeliggjort og implementert i etaten

Det er en viktig oppgave for Nav å gå gjennom alle saker hvor det kan ha vært gjort feil. Jeg vil følge utviklingen og omfanget av arbeidet. Det gjelder naturlig nok også et eventuelt behov for ekstra midler, hvilket også gjelder for Trygderetten. Regjeringen tar sikte på å komme med et forslag førstkommende fredag. Jeg har i tillegg bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om en grundig redegjørelse for hvordan de jobber med EØS-forordninger. Jeg har bedt om en vurdering av etatens kompetanse til å sikre at praksis er i tråd med regelverket.

Det er avgjørende at rettsanvendelsen på trygdeområdet er i tråd med Norges EØS-forpliktelser. Departementet vil vurdere om det bør etableres en kvalitetssikringsmekanisme for å sikre nødvendig oversikt over rettsutviklingen i EU og EØS-området. Etablering av en slik mekanisme vil i tilfelle bli gjort i nært samarbeid mellom bl.a. Arbeids- og sosialdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Trygderetten, Utenriksdepartementet og Regjeringsadvokaten. Departementet vil i den forbindelse også se på egen kompetanse.

Selv om forordningen har vært innlemmet i norsk rett, har denne saken vist at regelverket ikke har vært tilgjengelig nok. Trygdelovgivningen bør gi bedre veiledning, både til medlemmene av folketrygden og til profesjonelle aktører. Jeg har derfor allerede bedt om at departementet går i gang med å se på hvordan dette best kan løses.

Sykepenger og arbeidsavklaringspenger skal sikre inntekt for personer som gjennomgår utredning, behandling og arbeidsrettede tiltak med sikte på å beholde eller skaffe seg arbeid. Den nye praktiseringen vil trolig medføre at flere vil oppholde seg i kortere eller lengre perioder utenfor Norge mens de mottar disse ytelsene. God oppfølging av mottakerne er viktig for å bidra til kortest mulig periode på stønader og for å ivareta legitimiteten i våre velferdsordninger. At en mottaker er i utlandet, kan gi praktiske utfordringer for god og tett oppfølging. Jeg vil derfor vurdere om regler i folketrygdloven bør justeres, eller om det er behov for andre endringer for å sikre like god og tett oppfølging av alle som mottar sykepenger og arbeidsavklaringspenger, uavhengig av hvor i EØS-området de oppholder seg.

Vi må kunne ha tillit til at regelverkene i velferdsordningene våre blir praktisert korrekt. For meg er det viktig at vi får en åpen og god gjennomgang av saken. På grunn av sakens alvor vil jeg be et eksternt utvalg granske saken for å avdekke hvordan en feiltolkning kan ha oppstått og blitt videreført i så lang tid – både i trygdeforvaltningen og i straffesakssporet. Det vil være naturlig å gå tilbake til inkorporeringen av forordningen i 2012, men det vil også være naturlig å vurdere praksis før 2012. I tillegg vil det være naturlig med en gjennomgang av behandlingen i arbeids- og velferdsetaten og i departementet fra Trygderetten avga den første kjennelsen som gikk imot Navs tolkning.

Granskingen vil kunne se både på etatens tolkning og praksis og på departementets arbeid med innlemmelsen av forordningen i 2012 og etatens oppfølging i etterkant. I en slik ekstern gjennomgang vil jeg legge fram den dokumentasjonen og de vurderingene jeg har om saken. Jeg vil legge vekt på at den eksterne gjennomgangen også gir et grunnlag for læring, slik at vi får gode forslag til eventuelle forbedringer i arbeidet med å inkorporere og implementere EØS-lovgivning og andre læringspunkter. Arbeidet er omfattende og komplisert. Jeg legger likevel til grunn at vi må komme raskt i gang med arbeidet med sikte på at dette foreligger i løpet av første halvår 2020. Parallelt med denne gjennomgangen har derfor arbeids- og velferdsdirektøren bedt internrevisjonen i Nav om å utarbeide en rapport om etatens oppfølging av forordningen, for å få vurderinger som kan gi grunnlag for forbedringer som kan iverksettes relativt raskt.

Min redegjørelse her i dag er basert på det vi så langt har oversikt over i saken. Jeg kan ikke utelukke at det vil komme flere fakta og nye spørsmål på bordet – bl.a. som følge av granskingen – om de sakene jeg har redegjort for. Jeg vil imidlertid forsikre om at staten skal gjøre opp for seg overfor dem som er uskyldig straffeforfulgt og dømt, overfor dem som har måttet betale tilbake ytelser de hadde rett til å motta, og overfor dem som på annen måte ikke har fått det de har krav på. Alle det gjelder, vil bli kontaktet av Nav.

De siste dagene har flere av dem som er rammet, fortalt sin historie og gitt saken et ansikt. Historiene gjør sterkt inntrykk på de fleste av oss, også på meg. De som er rammet, har blitt utsatt for alvorlige feil fra trygdeforvaltningens, påtalemyndighetens og domstolenes side. Vi har hørt hvordan straffedommer påvirker folks liv på en alvorlig måte.

Til dem som er rammet, vil jeg igjen si unnskyld. Nå skal vi rydde opp. Vi må lære av denne saken for å hindre at noe lignende kan skje igjen. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er at vi tar lærdom av denne saken.

Jonas Gahr Støre (A) [10:38:05]: Jeg takker statsråden for redegjørelsen.

Det vi hører om her, er en norsk rettsskandale. Mennesker er dømt, fengslet og stemplet som svindlere på grunn av en lovfortolkning som ikke stemmer overens med norsk rett. Mange har gått økonomisk og personlig til grunne fordi staten tok feil.

Det er svært alvorlig for dem det gjelder, og det er svært alvorlig for det norske samfunnet. Vi må kunne stole på at rettsstaten fungerer, at ingen blir dømt uten hjemmel i lov, at norsk lov er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, og at det er likhet for loven.

Nå må det ryddes opp, og det vi kan gjøre nå, må vi gjøre nå. Det første som må skje, og det må skje uten forsinkelser, er at Nav tilbakebetaler de pengene som urettmessig er inndratt. De som er urettmessig dømt og fratatt penger, kan ikke vente på granskinger, utredninger, byråkrati og lange politiske prosesser. Syke, ofte sårbare, mennesker som har mistet krefter til å kjempe for sine egne rettigheter, skal få oppreisning. De har ikke råd til å låne staten penger. Mange har kanskje måttet selge hus og hjem for å betale tilbake penger som skulle vært deres.

Det andre som må skje, også uten forsinkelser, er at domstolene raskt må frifinne dem som er feilaktig dømt. Det må gis fri rettshjelp til dem som er rammet.

Så, når dette er gjort, må vi finne ut hvordan det kunne skje. Da må vi bruke den tiden som er nødvendig, for å finne ut hvordan det kunne gå så galt. Arbeiderpartiet mener at denne saken bør til kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget. Den reiser åpenbare spørsmål om politisk ansvar. Vi mener det bør gjennomføres en gransking som gir svar, og den må gå så langt tilbake i tid som nødvendig. I denne saken skal alle steiner snus, uavhengig av hvilke partier som har hatt regjeringsmakt til hvilken tid. Det er nedslående – og sannsynlig – at det har sviktet hos alle statsmaktene: i regjering, i storting og i domstolene.

Så handler denne saken om Nav – om etatens praksis og tolkning av lover og forskrifter og forpliktelsene som følger av EØS-avtalen. Statsråden har gitt svar på noen spørsmål, men det finnes flere. Hva er det som gjør at Nav ikke er lydhør overfor trygderetten når den sender ni saker tilbake til Nav i perioden 2017–2018? Hvorfor tok ikke Nav inn over seg de dommene som kom i rettssystemet, og anket dem videre for å sikre seg at riktig rettsanvendelse, etter deres mening, ble brukt? Og hvordan kan Nav bare mene at domstolenes rettsanvendelse ikke er riktig, og så fortsette som før? Dette er Navs ansvar, og politisk er Nav arbeidsministerens ansvar.

En del av den raske og umiddelbare gjennomgangen og en mulig gransking må skape klarhet i hvorfor varsellampene ikke lyste tidligere. Og når de først begynte å lyse: Hva gjorde de politisk ansvarlige da?

I 2017 la regjeringen fram en stortingsmelding om eksport av norske velferdsytelser. Her ble det tydelig sagt at handlingsrommet er begrenset, og at forordningen som bygger på EØS-regelverket, trumfer norsk lov. Nå må vi få svar på hvorfor det ikke ble sjekket om dette faktisk stemte med praksis – når det er slått fast på denne måten i meldingen. Vi må spørre oss hvordan man kunne sette i gang et slikt arbeid om trygdeeksport uten å involvere Nav og uten å gjennomgå deres praksis og tolkning. Når vi lytter til statsråden, framstår det som om departementet i mange måneder passivt har mottatt urosignaler fra Nav, men hvorfor førte ikke de urosignalene til aktivitet fra departementet for å få klarhet i saken? Dette må statsråd Hauglie og regjeringen svare på, for selv om feilen ikke ble oppdaget tidligere, burde den iallfall vært oppdaget da.

Vi ønsker også svar fra statsråden på hvorfor hun ikke sørget for at de pågående sakene ble stanset umiddelbart da feilen ble oppdaget. Det ser ut til at det kan ha tatt opptil ti måneder fra statsråden fikk varsel om feil hos Nav, til det ble offentlig kjent – og i mellomtiden ble altså flere dømt.

Det er dette som er sakens kjerne, som statsråden sa: at Nav ikke har fulgt norsk lov. Nå må de som har lidd urett, få oppreisning. Vi må vurdere spørsmålet om ansvar, og vi må på en ryddig måte få svar på de spørsmålene som blir stilt av Stortinget. Det kan Stortinget håndtere. Vi har prosedyrer for det. Det må skje raskt for dem som er rammet, og så må vi ta den tiden vi trenger for å finne ut hva som har skjedd, lære og unngå at en slik skandale kan skje igjen.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:43:18]: Det er ingen tvil om at Nav-skandalen viser en grunnleggende svikt på flere nivåer i trygdesystemet og i rettssystemet gjennom mange år. Konsekvensene for enkeltpersoner er alvorlige, og tilliten til våre viktigste institusjoner er svekket.

Jeg er glad for at statsråden på eget initiativ ba om å få orientere Stortinget, og at primærfokuset nå er å rette opp i en urett som har rammet så mange. Men det skulle vel egentlig bare mangle. Det er nå riktig og viktig at alle saker gjennomgås på nytt, at regjeringen sikrer gratis rettshjelp til de berørte, og at det blir foretatt en ekstern gransking. De som har blitt dømt på et feilaktig grunnlag, skal få oppreising, og staten skal gjøre opp for seg.

Nav har kanskje en av de fineste formålsparagrafene i Norge, der det står at de skal bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv deltakelse i samfunnet. Vi må huske på at Nav årlig yter tjenester til 2,8 millioner mennesker og følger oss fra fødselspenger til alderspensjon. Ansatte i Nav skal være stolte av den jobben de gjør, og det virket de har. Navs formålsparagraf oppsummerer egentlig velferdsstaten slik den er tenkt, og slik vi liker å se Norge. Den siste uken har rokket ved vår forståelse av oss selv, og for å være helt ærlig – det er kanskje like greit.

Trygderetten og Nav har faktisk fulgt opp lover og reguleringer som har vært vedtatt i Stortinget, og som har vært uttrykk for stortingsflertallets vilje. Det er altså EØS-reguleringene som frikjenner de mange som viser seg å være urettmessig dømt. Da den nye trygdeforordningen trådte i kraft i juni 2012, ble det slått fast at den ikke ville ha lovmessige konsekvenser for norsk rett. Dette ser ut til å ha gitt følgefeil, med de alvorlige konsekvensene vi ser nå. Det blir for enkelt å begrense sakens tidslinje fra 2017 til i dag, selv om statsråden redegjorde godt for det.

EØS-avtalen er egentlig ikke så vanskelig. Den har utvidet vårt handlingsrom og bygget ned barrierer for å delta i det indre marked. Når vi diskuterer EØS, har jeg først og fremst tenkt på arbeidstakeres mulighet til å søke jobb i et annet land uten å miste sine sosiale rettigheter. Dette mener jeg er en positiv forutsetning for fri bevegelse av arbeidskraft. Jeg må innrømme at jeg har hatt en blindsone mot at retten til fri bevegelse også gjelder sykmeldtes rett til å reise fritt i EØS-området.

EØS-avtalen sikrer sosiale rettigheter for arbeidstakere for å legge til rette for fri bevegelse og muligheter til å få jobb der jobbene finnes. Det er fullt mulig å kombinere EØS-avtalens intensjoner med samtidig å bruke vårt nasjonale handlingsrom. Norge har mulighet til å utforme sin velferdspolitikk slik at vi når de målsettingene som er uttrykt i Navs formålsparagraf. Innføringen av bostedskrav for å få rett til kontantstøtte er et eksempel på dette. Det samme gjelder aktivitetskrav i forbindelse med andre ytelser.

Dilemmaet i velferdsstaten er å sikre en anstendig inntekt til dem som trenger det, samtidig som man utformer velferdsordningene slik at det alltid lønner seg å jobbe. For å sikre legitimiteten til vår felles velferd må fellesskapet kunne stille krav, men også stille opp – og det gjør fellesskapet. Når arbeidsgivere har tilretteleggingsplikt for ansatte på sykepenger, forutsetter selvsagt det at arbeidstakeren er i landet for å samarbeide om dette. En hovedregel om at sykmeldte skal oppholde seg i landet, er derfor en god regel, men vi må sørge for at den ikke bryter med EØS-regelverket.

Nå har vi en mulighet til ikke bare å rette opp en feil som har vært gjort siden 2012 – kanskje før det også – men også den uretten som mange har vært utsatt for. Dette gir oss også mulighet til å gjennomgå ytelser og ordninger for å sikre at de er oppdaterte og fungerer etter hensikten – ikke fordi EØS-avtalen krever det, men fordi det er det mest anstendige å gjøre.

Departementet trakk i nødbremsen da det var klart at Navs praksis avvek fra våre faktiske rettigheter som EØS-borgere. Først gjaldt det saker om kortvarig opphold, der praksis ble endret raskt, dernest de langvarige og mer alvorlige sakene, som ble vurdert i september. Som statsråden har redegjort for: Det er flere som nå jobber på spreng for å få full oversikt over hva som har skjedd. Nav har satt ned en egen innsatsgruppe for full gjennomgang av saker som kan være feilbehandlet. Praksis har blitt endret for pågående og framtidige saker.

Vi må også få på det rene hvorfor uavhengige instanser, som påtalemyndighetene og domstolene, heller ikke ser ut til å ha fungert i disse sakene. Det har åpenbart vært svikt i flere ledd – svikt som har fått alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker. For mange har denne saken vært en stor belastning over lang tid, og de fortjener en rask prosess.

Riksadvokatembetet er nå i kontakt med Gjenopptakelseskommisjonen og påtaleinstansene. Men selv om dette må skje fort, må det gjøres ordentlig. Høyre vil selvsagt bidra til å komme til bunns i hvordan dette kunne skje. Kun ved å lære av disse feilene kan vi sikre oss mot at noe lignende skjer igjen. Det er tross alt også viktig.

Erlend Wiborg (FrP) [10:48:25]: Jeg vil først takke statsråden for redegjørelsen.

En stats viktigste oppgave er å sikre trygghet og frihet for innbyggerne. En rettsstat som Norge skal gi trygghet for at man blir behandlet rettferdig og likt etter loven. En forutsetning for dette er en rettsstat der alle skal være trygge på å bli behandlet likt etter loven.

Men i denne saken er det avdekket at det ikke bare er Nav som har gjort grove feil og tolket loven feil. Også påtalemyndighet, forsvarere og domstoler har sviktet. De sistnevnte har i lang tid ensidig lagt Navs tolkninger til grunn uten å stille spørsmål ved lovforståelsen. De har sviktet, og det er uakseptabelt.

Vi kan være uenige og ha debatter om hvilket lovverk vi skal ha, om vi er for eller imot forskjellige EU-forordninger, men folk skal behandles og dømmes etter det som til enhver tid er gjeldende lovverk. Det er derfor uheldig når enkelte lovgivere skal fordele moralsk skyld og uskyld. Vi snakker her om mennesker som er uskyldig dømt.

Jeg er derfor glad for at statsråden så tydelig understreker den alvorlige svikten og sørger for at vi nå skal få en grundig og ekstern gransking. Vi må til bunns i hva som har skjedd, hvordan dette kunne skje, hvorfor feilene ikke er oppdaget tidligere, og få avdekket hvorvidt aktørene handlet korrekt og raskt nok når feilen ble oppdaget – kort sagt: Alt må granskes.

Noe er allerede åpenbart, og det er at denne feilen ble begått for første gang for lenge siden. I 2012 ble den feilaktige tolkningen foretatt. Flere har tatt til orde for at det har vært begått tilsvarende feiltolkninger helt tilbake til EØS-avtalens inngåelse i 1994. At den siste tolkningen skjedde tilbake i 2012, er ingen trøst for dem som nå er rammet, men det understreker at flere har tatt grundig feil, alvorlig feil, med alvorlige følger.

I Norge har vi i utgangspunktet åpne politiske prosesser, som sørger for at flest mulige synspunkter og vurderinger kommer frem gjennom høringer før en avgjørelse fattes. Det er en viktig sikkerhetsmekanisme som gjør at feil og misforståelser kan bli oppdaget.

Da endringen av forordningen var til behandling i 2012, ble det underlig nok valgt å droppe høring, og man konkluderte da uten å innhente synspunkter som kanskje kunne avdekket de alvorlige konsekvensene av denne forordningen, og hvor inngripende den var. Det er noe granskingen også må se på.

Ryddejobben er omfattende og vil nødvendigvis ta tid. Hovedmålet og det akutte nå, så langt det er mulig, er å gjøre opp for den urett som flere er utsatt for fra det offentlige. Det må skje raskt og grundig, noe jeg er glad for at regjeringen legger opp til. Dernest må vi se på hvordan vi kan unngå de åpenbart meget uheldige sidene ved denne EU-forordningen.

Fremskrittspartiet har lenge ønsket å reforhandle deler av EØS-avtalen. I trygdespørsmålet reises det spørsmål om hvorvidt man mener det er greit å oppholde seg utenfor Norge når man mottar midlertidige ytelser.

Ytelsene er nøye sammenlignet med mange andre land, og det gjør det svært attraktivt å ta med pengene til sitt hjemland og unngå oppfølging. Stortinget ga senest i fjor enstemmig uttrykk for bl.a. å kjøpekraftjustere ytelser når de tas med til EU, nettopp fordi det oppleves som urimelig at ytelsene, som er gitt ut fra et norsk kostnadsnivå, skal kunne gis til noen som f.eks. oppholder seg i Litauen.

Men denne saken er en skandale på flere nivåer. Vi må bl.a. også se på hvordan rettsvesenet har håndtert disse sakene. Det at man automatisk har lagt det offentliges tolkning av et regelverk til grunn i saker der det offentlige er motparten til enkeltindivider, er skremmende. Det rammer kjernen av selve maktfordelingsprinsippet at domstolene og rettsvesenet, den dømmende makten, har lagt dette til grunn for å gjøre selvstendige vurderinger av den utøvende makten. Vi kan ikke akseptere at EU setter seg til overdommer over norske velferdsytelser eller Stortingets vilje. Skal vi beholde våre rause velferdsytelser, er vi avhengige av at de begrenses primært til norske statsborgere og andre som bor og arbeider i Norge.

Avslutningsvis: Nav skrev 30. august et brev til departementet, der det sies:

«Vi mener (…) at vi som utgangspunkt ikke er forpliktet til å på eget initiativ gjenfinne saker vi ikke har konkret kunnskap om.»

At Nav skriver slikt når vi har fått en slik skandale, gjør at vi må stille spørsmål om Navs nåværende ledelse er de rette til å lede Nav i det viktige opprydningsarbeidet som er i gang parallelt med granskingen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:53:46]: Vi står overfor en rettsskandale i Nav. Riksadvokat Tor-Aksel Busch griper inn. Skandalen legges fram på en pressekonferanse mandag 28. oktober, hvor statsråd, Nav-direktør og riksadvokat deltar. Riksadvokaten sier under pressekonferansen at saken savner sidestykke i norsk rettshistorie. Saken er så alvorlig at folk til og med er dømt til, og har sonet, fengselsstraffer på feil lovgrunnlag. Det synes klart at i hvert fall helt siden 2012 har både Nav, påtalemyndighet og domstoler praktisert lov og regelverk feil.

Senterpartiet tar saken på det største alvor. De menneskene som er berørt av rettsskandalen, må gis full oppreisning.

Slik saken står nå, er det et åpent spørsmål om ikke hele tidsperioden fra 1. januar 1994 fram til dags dato må gjennomgås. Så langt vi har oversikt nå, gjelder saken utbetaling av midlertidige trygdeytelser – sjukepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger – til mennesker som i lengre eller kortere tid har oppholdt seg utenfor Norge, men innfor EØS-området. Sentrale spørsmål som må avklares, er hvordan dette kunne skje, hvem som har ansvaret, og hvem som har konstitusjonelt ansvar av de berørte statsrådene.

Regjeringa la fram Meld. St. 40 for 2016–2017, Eksport av norske velferdsytelser, 16. juni 2017. Som saksordfører la jeg fram Innst. 108 S for 2017–2018 6. februar 2018. Debatten i salen var 1. mars 2018. I stortingsmeldinga skriver regjeringa under kapittel 2:

«Det er viktig å være klar over at bestemmelsene i de internasjonale avtalene griper inn i det nasjonale regelverket og går foran, dersom det er motstrid mellom de to regelsettene.»

Da jeg som saksordfører ville slå fast dette i innstillinga, ble det imidlertid bare en mindretallsmerknad med støtte fra SV. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre kunne ikke støtte følgende:

«... viser til at bestemmelsene i de internasjonale avtalene griper inn i det nasjonale regelverket og sågar går foran dette dersom det er motstrid mellom de to regelsettene.»

Dette på tross av at statsråden, etter to skriftlige spørsmål fra saksordføreren, til slutt bekreftet sitatet fra stortingsmeldinga. I debatten sa jeg derfor:

«Det som imidlertid er ganske spesielt, er at regjeringspartiene ikke kunne underskrive på dette faktum. Det er en svakhet.»

Ja, det var en svakhet. Denne svakheten er kjernen i rettsskandalen.

Dette viser også noe av det krysspresset statsråden sto i etter stortingsbehandlingen, når ikke komitéflertallet kunne slutte opp om EØS-avtalens logikk. Kravet om innstramming av trygdeytelser var så sterkt at disse partiene fortsatte å tone ned det at det var i strid med EØS-avtalen.

Komiteen ble for øvrig ikke orientert av statsråden om de avgjørelsene trygderetten tok i perioden fra juni 2017 til mars 2018, som viste at Nav hadde feil rettsforståelse. Dette er oppsiktsvekkende.

Senterpartiet mener i dag at saken bør behandles videre innenfor rammene av Stortingets og regjeringas mandater. Senterpartiet tar derfor til orde for at en særskilt komité i Stortinget nå må behandle oppreisning for dem som er rammet av rettsskandalen, avklare ansvarsforhold og hvem som har konstitusjonelt ansvar for rettsskandalen. Videre må arbeids- og sosialkomiteen på bakgrunn av en proposisjon fra regjeringa behandle nødvendige endringer i det lov- og forskriftsverket som skal gjelde framover.

Skandalen har vist at de kravene som stilles, må være like for alle – både for dem som har opphold i Norge, og for dem som har opphold innenfor et EØS-land. Skandalen gjelder midlertidige ytelser som gir retter og plikter. Ytelser skal gi grunnlag for et verdig liv i Norge og er derfor blant de beste innenfor EØS-området. Ytelsene krever noe av den enkelte trygdemottakeren og forutsetter – jeg understreker forutsetter – at det offentlige påser at forpliktelsene overholdes, altså rettigheter og plikter. Skandalen viser at vi må få klarere plikter knyttet til trygdeytelsene, noe som krever tettere og bedre oppfølging – tettere og bedre oppfølging fra Nav. Hele Navs organisasjonsmodell må gjennomgås for å gjennomføre en trygghet for at retter og plikter blir realisert.

Audun Lysbakken (SV) [10:58:57]: Jeg vil takke arbeids- og sosialministeren for redegjørelsen. Jeg syntes den var ryddig, og hun kom med en riktig og viktig unnskyldning på vegne av staten.

Samtidig står det en rekke ubesvarte spørsmål igjen. Vi har fått vite mye om hva som har skjedd, men viktige spørsmål knyttet til hvordan og hvorfor gjenstår. Vi står midt i en rettssikkerhetsskandale av historiske dimensjoner. Historiene om de menneskene som er rammet, gjør dypt inntrykk på oss. Det er historien om kvinnen som ikke fikk reise ut av landet for å besøke sin døende søster. Det er historien om bestefaren som holdt skjult for barnebarna at han måtte i fengsel. Det er historien om folk som har kommet til Norge for å jobbe og fått helseplager resten av livet som følge av innsatsen de har gjort her hos oss, og på toppen har noen fått en feilaktig dom for trygdesvindel og store tilbakebetalingskrav. Det er historien om mennesker med psykisk sykdom som har fått lagt ytterligere stein til byrden på grunn av uriktig straffedom. Det er begått urett, og den viktigste oppgaven for oss i denne salen nå er ikke først å finne ut hvem som har skylden for at det ble sånn, men aller først å få på plass en plan for rettferdighet og oppreisning. Rettferdighet og oppreisning er vårt felles ansvar.

Jeg pleier å si at det vakreste med Norge ikke er fjorder og fjell, men små forskjeller og sterke fellesskap. Men denne saken viser en annen side ved landet vårt. Det verste med skandalen er den stanken av klassejuss som følger enkelte sider ved den. Vi har sett justismord og urettmessige erstatningskrav med økonomisk krise som resultat som pågår uten at noen har oppdaget det. Det reiser et ubehagelig spørsmål: Kunne dette skjedd med en annen gruppe i vårt samfunn enn Nav-brukerne? Kunne det skjedd dem som har mest penger og tilgang på de beste juridiske rådene, f.eks.? Derfor må vi nå ikke bare stille oss detaljspørsmålene hvordan, når, hvem og hva, men også hvorfor. Ett av svarene frykter jeg dessverre ligger i den kulturen av mistillit som gjennom mange år er skapt mot mennesker som er avhengige av trygd og stønad, i den politiske debatten, og i måten Nav ledes på, der frykten for at noen skal få mer enn de har krav på, har blitt større enn frykten for at noen ikke skal få den hjelpen de trenger.

Denne saken er en katastrofe for mange enkeltmennesker, men den er også en systemkrise, en krise som vi må rydde opp i. Vi sitter fortsatt med en lang rekke ubesvarte spørsmål, og det vil jeg si er naturlig, gitt sakens omfang. Vi må få mer informasjon, og Stortinget har nå et stort ansvar for å bidra til at fakta kommer på bordet. SV ønsker å komme raskt i gang med komitéarbeidet. Vi mener også primært at det bør skje i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi har en lang rekke spørsmål til arbeids- og sosialministeren, men også til justisministeren. Vi må få vite hvorfor det tok så lang tid før Nav reagerte på Trygderettens første signaler om feil lovanvendelse, og vi må få vite hvorfor det tok så lang tid fra beskjed om dette kom til departementet, til Stortinget og offentligheten ble informert. I denne redegjørelsen kom det ny informasjon, men det er altså en lang rekke spørsmål vi fortsatt trenger å få svar på for å få avdekket hva som har skjedd, hvorfor og hvem som har ansvaret. I den prosessen må vi se både på departementets håndtering etter desember i fjor, Navs håndtering etter 2017 og selvfølgelig gå helt tilbake til det tidspunktet hvor denne feilen oppsto, om det var i 2012 eller tidligere, for å få klarhet i hvordan det kunne skje, og hvordan vi kan unngå at noe sånt skjer igjen.

Statsråden har erklært at hun vil ha en ekstern gransking. Vi mener denne saken er for alvorlig til at vi kan slå oss til ro med en gransking initiert av regjeringen alene. Både sakens omfang, dens unike karakter og det faktum at en gransking vil måtte innebære også å se på departementets håndtering, tilsier at Stortinget må involveres, enten gjennom at Stortinget setter ned en kommisjon, eller at arbeidet med dette gjøres i tett dialog med opposisjonen.

Rettssikkerhet kan ikke være et klassespørsmål. Rettssikkerheten må gjelde for alle, og det er det grunnleggende i denne saken.

Terje Breivik (V) [11:04:22]: På vegner av Venstre startar eg med ei oppriktig og klokkeklar orsaking til alle som er utsette for det største kollektive systemsviket i Noreg gjennom tidene. «Skandale» vert i denne saka eit tafatt ord, og eg er veldig glad for at statsråden er så tydeleg på at alle no får nødvendig juridisk hjelp, og at alle som er utsette for feil saksbehandling og/eller justismord, ikkje berre får oppreising, men òg økonomisk erstatning. Så takk til statsråden for ei grundig utgreiing, ei audmjuk haldning og handling.

Nav-skandalen er eit grovt overtramp frå systemet si side, frå fellesskapet, mot enkeltpersonar som i mange tilfelle er sjuke og sårbare – heilt ufatteleg.

Navet i velferdssamfunnet, Nav, har systematisk og omfattande svikta folk dei er til for å hjelpa. Det er utvist ein systemarroganse av dimensjonar, me har teke frå folk fridom. Slik kan me ikkje ha det. Det har me på Stortinget det overordna ansvaret for. Difor må me saman, som òg SV tok til orde for, rydda opp på tvers av parti og partifarge.

Det europeiske prosjektet handlar om fridom frå krig, fattigdom og utanforskap og fridom til å handla og leva saman. EØS er langt meir enn ein handelsavtale. Kvardagen til alle europeiske borgarar, òg oss som bur i den ytste utkanten, er i dag tett integrert. Me reiser og studerer, og me har ein felles arbeidsmarknad, me har eit fellesskap på tvers av landegrensene, me knyter band, venskap og kjærleiksforhold.

For sosialliberale Venstre er det heilt grunnleggjande at folk som i ein kortare eller lengre periode er avhengige av støtte frå Nav, skal ha same fridom til å nyta godt av det europeiske fellesskapet som me andre kan. Som trygdemottakarar skal me ha like stor rett til å kryssa landegrenser som alle andre så lenge me gjer det me kan, og som krevst, for å koma oss tilbake i arbeid eller verta avklarte til uføretrygd. Og kva er eigentleg den prinsipielle skilnaden for ein trygdemottakar som t.d. bur her i Osloregionen, om vedkomande tek turen til ei lakseelv i nord for å dyrka hobbyen sin, kontra den einslege småbarnsmora som ynskjer å oppfylla lovnaden til ungane om å ta dei med til Legoland i Billund, Danmark så lenge dei begge oppfyller krava Nav må ha stilt med tanke på oppfølging og medverknad?

At det er eit parti som ikkje har større respekt for og empati med alle som er råka i denne saka, enn at dei nyttar høvet til å ta eit oppgjer med EØS-avtalen og endåtil hevdar – som ein no les i media at representanten Pollestad frå Senterpartiet gjer – at dei dømde personane ikkje er moralsk uskuldige, synest eg er direkte leitt. At Senterpartiet er imot EØS-avtalen, er fair enough, men med respekt å melda bør no merksemda og ressursane rettast mot å rydda opp i skandalen, ikkje gjera ein tragisk situasjon for så mange ytterlegare verre – endå meir enn å insinuera at folk utnyttar velferdssystemet. For Venstre er det opplagt at me må ha eit velferdssystem tufta på tillit, ikkje på mistenkeleggjering.

I denne saka er det heller ikkje folk som har utnytta eller misbrukt systemet som er problemet, men systemet som har mishandla folk som er på sitt mest sårbare, systematisk og omfattande over lang tid. Korleis i alle dagar har det kunna skje? Korleis har ein slik praksis og ei slik haldning kunna utvikla seg trass i mange åtvaringar undervegs opp gjennom åra? På bakgrunn av det er Venstre glad for at sosialministeren no har teke til orde for ei ekstern gransking, og at me tverrpolitisk i Stortinget er samde om å senda utgreiinga til ministeren til komitébehandling. No må me bruka all tid og alle krefter på å rydda opp i det som er eit systematisk overgrep frå styresmaktene si side mot folk som er i ein vanskeleg situasjon. Me politikarar har først og fremst éi oppgåve: beklaga på det sterkaste, gjera alt me kan for at dei som er råka av skandalen, får oppreising og erstatning så fort som råd er, og forhindra at fleire vert utsette for liknande overgrep i framtida.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [11:09:33]: Jeg tror vi alle, både posisjon og opposisjon, er sjokkert over de nyhetene vi fikk i forrige uke. Det at mennesker som ikke har gjort noe galt, urettmessig har fått krav om tilbakebetaling og i tillegg blitt straffet med fengsel, er helt uakseptabelt. Det er en alvorlig situasjon – ja, det er en skandale på flere områder. Historiene vi leser om i media i disse dager, understreker bare det menneskelige alvoret som ligger i denne saken, og her har staten et åpenbart juridisk og moralsk ansvar for å rydde opp så fort som mulig. Mennesker som har fått feilaktige krav mot seg, og mennesker som har blitt straffet for lovbrudd de ikke har begått, må få sin erstatning. Dette må rettes opp. Jeg er derfor glad for at regjeringen vil lage en ordning med fri rettshjelp for personer som fremmer erstatningskrav som følge av den feilaktige tolkningen av EØS-regelverket. Videre vil regjeringen lage en ordning med fri rettshjelp for dem som vil klage etter den nye behandlingen i Nav. Regjeringen vurderer også å opprette en særskilt erstatningsordning som sikrer at de som er rammet, skal få en så enkel og rask behandling som mulig. Dette er bra, men det er også helt nødvendig i den situasjonen vi er kommet i. Nå handler det først og fremst om å rydde opp med og for mennesker som er blitt uskyldig rammet, og det må fokuseres på løsning og framtid.

En av de tingene som forbauser i denne saken, er hvor lenge dette har fått pågå, og under ulike regjeringer. Når praksisen går helt tilbake til implementeringen i 2012, er det mange som har et ansvar.

Samtidig som vi nå skal rydde opp, må vi også søke å lære av feil som er blitt gjort, slik at forvaltningen blir i samsvar med lovverket. Statsråden har varslet at Nav har satt ned en egen innsatsgruppe, som nå foretar en full gjennomgang av alle sakene som kan ha vært behandlet feil i etaten. Riksadvokaten er i kontakt med Gjenopptakelseskommisjonen om oppfølging overfor dem som er straffet basert på feil forståelse av regelverket. Dette er bra og rett. Førsteprioritet nå må være å rydde opp i de sakene der mennesker som er feil dømt og avkrevd tilbakebetaling, må få sin sak opp- og avgjort.

Denne skandalen har fått alvorlige konsekvenser for mange mennesker og familier, men den har også gjort skade på tilliten til det offentlige. Hver stein må snus i denne saken. Vi skal ha tillit til at regelverkene i velferdsordningene våre blir praktisert korrekt. Derfor er det nødvendig med en gransking med utgangspunkt i denne spesifikke saken, slik at vi kan ta lærdom for framtiden. Jeg er glad for at statsråden har lagt slik vekt på det i dag.

Jeg vil også, når vi snakker om tillit, rette oppmerksomheten mot riksadvokatens utsagn under pressekonferansen om at det må trekkes lærdom av at selv om det er offentlige myndigheter som anmelder en sak, må det rettslige grunnlaget ettergås. Det har ikke skjedd, ser det ut for. Riksadvokaten sa under pressekonferansen at de alltid har ettergått det faktiske grunnlaget, men jussen som er blitt lagt til grunn, har vært akseptert uten tilstrekkelige motforestillinger. Slik kan det ikke være. Dette er egentlig oppsiktsvekkende, og det vi ser i denne saken, representerer en utfordring for rettssikkerheten i landet vårt. Når det er det offentlige som er anmelder, skal jussen ettergås, og statens tolkning skal ikke legges til grunn uten at det stilles spørsmål ved det. Jeg er enig med riksadvokaten i at også offentlige myndigheter må kritisk ettergås av både påtalemyndighet og domstol. Det er helt nødvendig, slik at vi opprettholder tilliten – at folk kan stole på at det som skjer fra staten og det offentliges side, er korrekt. Ja, Kristelig Folkeparti mener at førsteprioritet nå må være å rydde opp for de menneskene det gjelder. Mennesker som feilaktig er blitt skadelidende, må få sin oppreisning, og tilliten må gjenopprettes.

Staten har også fått mange spørsmål fra ESA som må besvares. Vi har en ryddejobb foran oss også her, slik at vi opprettholder tilliten til det internasjonale samarbeidet.

Jeg har tillit til at regjeringen og statsråden vil fortsette dette arbeidet på en god og rett måte.

Bjørnar Moxnes (R) [11:14:43]: Jeg har aldri sett en så alvorlig sak som så tydelig viser Forskjells-Norge. Den norske staten har overkjørt sårbare mennesker, urettmessig sendt uskyldige i fengsel, ruinert folks privatøkonomi og på feil grunnlag fratatt mennesker støtten de hadde krav på. Historiene er mange og tragiske og avdekker en dyp politisk urettferdighet ved at vi har et system som forskjellsbehandler folk. Det er ikke tilfeldig at den største rettsskandalen i norsk historie i fredstid går ut over dem som er nederst ved bordet.

Dessverre har Norge en lang historie for å ta lett på hvitsnippkriminalitet, mens store ressurser brukes på å forfølge syke mennesker som trenger hjelp fra velferdsstaten. Professor Bernt har sagt at rettstryggheten er det mest sosialt skjevfordelte godet i samfunnet. Denne klassejussen må vi ta et grundig oppgjør med, og folk må få oppreisning.

Det er særlig to ting vi trenger klare svar på: for det første hvordan de politiske signalene fra regjeringen kan ha bidratt til skandalen, og for det andre sendrektigheten fra statsråden når det gjelder å stanse uretten.

Først til signalene: Verken Nav, domstolene eller påtalemakten opererer i et vakuum. Det er ikke sikkert denne skandalen skyldes noen politisk instruks, men det vi vet, er at Trygderetten i 2017 begynte å avsi dommer som overprøvde Navs vedtak. Da burde alarmen ha ringt hos Nav, og statsråd Hauglie burde umiddelbart ha fått saken på sitt bord. Men dette skjedde etter at regjeringen og stortingsflertallet strammet inn på rettighetene til mennesker med behov for trygd. I juni 2017 vedtok nemlig Stortinget å begrense retten til å ta med seg arbeidsavklaringspenger til andre EØS-land og ga i nasjonalbudsjettet en ekstra bevilgning til Nav for å kreve inn penger som man mente var blitt utbetalt ved en feil til trygdemottakere. Signalene var derfor å stramme inn overfor AFP-mottakerne og å bruke ressursene på å kreve penger inn framfor å rydde opp i urett. Nav-skandalens varighet og omfang kan skyldes regjeringens politikk med å mistenkeliggjøre folk som er syke og arbeidsuføre, og derfor må statsråd Hauglie gi et klart svar på om hun kan utelukke at politiske signaler medvirket til at Nav ikke varslet departementet da Trygderetten avsa dommer som overprøvde Navs vedtak.

Til det andre: Hvorfor tok ikke Anniken Hauglie tidligere og kraftigere grep for å stanse uretten? I november 2018 fikk departementet til slutt beskjed fra Nav om at praksisen kunne være feil. Likevel slo ikke statsråden alarm. I mars 2019 ba statsråden Nav om å endre praksis, men bare for kortvarige opphold og bare for framtidige saker. Her burde statsråden bedt Nav gå igjennom saker tilbake i tid for å rette opp i urett. Det gjorde hun ikke. Og så, den 30. august 2019, sier statsråd Hauglie at den store alarmen går – feilen gjelder også mennesker med langvarige utenlandsopphold. Likevel blir folk dømt til fengsel på feil grunnlag så sent som 16. september, blir satt i fengsel på feil grunnlag så sent som 17. oktober, og sent i forrige uke ble mennesker løslatt fra fengsel. Hvorfor i alle dager stanset ikke Anniken Hauglie dette? Det har gått uker, ja måneder, siden den såkalt store alarmen gikk.

Denne saken må naturligvis granskes, men vi trenger ingen kommisjon for å få Anniken Hauglies svar på hva hun selv foretok seg for umiddelbart å sørge for at ingen flere skulle bli dømt på feil grunnlag, og at ingen flere skulle tilbringe én dag mer i fengsel på feil grunnlag. Vi må nå få svar fra statsråden. Ut fra svarene tar vi stilling til om Stortinget kan ha tillit til Anniken Hauglie. Folk møtes med mistillit hos Nav og blir hardt straffet hvis de gjør en eneste feil. Hvis den største rettsskandalen i norsk historie i fredstid ikke får konsekvenser for de øverst ansvarlige, vil det stride mot folks rettsfølelse og svekke tilliten til hele systemet, og det vil i så fall være med god grunn.

Statsråd Anniken Hauglie [11:19:54]: Igjen vil jeg takke Stortinget for at jeg så raskt fikk anledning til å redegjøre om denne alvorlige saken. Mange har stilt kritiske, gode og høyst relevante spørsmål. Det forstår jeg godt, og jeg vil gjøre det jeg kan for å finne gode svar på de spørsmålene som er stilt.

Dette er en alvorlig sak, med store konsekvenser for enkeltmennesker. De har blitt fratatt de rettighetene som EØS-avtalen har gitt dem. Min redegjørelse i dag har tatt utgangspunkt i det jeg nå har kjennskap til. Da departementet ble kjent med feil praksis i håndteringen av kortere opphold før jul i fjor, tok departementet tak i det. Direktoratet startet også å endre sin praksis. De problemstillingene som vi har sett denne høsten, som handler om lengre opphold, var problemstillinger som vi ikke var kjent med eller informert om i vinter. Det er naturlig at granskingen ser på det også.

Stortingsmeldingen om trygdeeksport ble lagt fram i juni 2017. Trygderettens endrede praksis var ikke kjent for undertegnede før desember 2018. Når det gjelder de innstrammingene som er gjort, har vi vært klare på at det er forordningens rammer som setter skrankene der.

Til spørsmålet om politiske signaler: De politiske signalene som er gitt til nå, er at man skal følge opp forordningen som gjelder på dette området.

Jeg verken kan eller vil utelukke at arbeidet som nå pågår i både trygdeforvaltningen og rettssystemet, og den varslede granskingen vil føre til at det kommer flere fakta og noen nye spørsmål på bordet, også om de sakene som jeg har redegjort for her.

Igjen vil jeg understreke at staten skal gjøre opp for seg overfor dem som er rammet. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvor mange personer som er omfattet, men arbeidet er allerede i gang. De første er allerede kontaktet. Jeg har bedt direktoratet om en plan for håndtering av tidligere og pågående saker, en redegjørelse om hvordan etaten jobber med EØS-forordninger, og en vurdering av etatens kompetanse til å sikre at praksis er i tråd med regelverket.

Riksadvokaten har en egen oppfølging overfor dem som er urettmessig straffet. Det er også Riksadvokaten som må beskrive og redegjøre for hvordan det vi nå har sett, er fulgt opp hos påtalemyndighetene.

Regjeringen vil førstkommende fredag fremme et tilleggsnummer til statsbudsjettet, slik at både Nav og trygderetten blir styrket for å håndtere arbeidet.

Regjeringen vil ta en rekke grep, både overfor dem som er rammet, og for å forhindre at noe lignende kan skje igjen. Regjeringen vil etablere ordninger med fri rettshjelp, både for dem som vil klage etter den nye behandlingen i Nav, og for personer som fremmer erstatningskrav. Regjeringen vil vurdere å opprette en særskilt erstatningsordning for dem som er rammet, for å sikre at de får en så enkel og rask behandling som mulig. Jeg vil vurdere om det skal etableres en særskilt kvalitetssikringsmekanisme, med formål å sikre at vi har en nødvendig oversikt over rettsutviklingen i EU- og EØS-området på trygdeområdet. Jeg vil vurdere om folketrygdloven bør tydeliggjøres og gjøres mer tilgjengelig.

Vi må kunne ha tillit til at velferdsordningene våre blir praktisert riktig. På grunn av sakens alvor vil jeg be et eksternt utvalg – som jeg nevnte – granske saken for å avdekke hvordan en feiltolking kan ha oppstått og blitt videreført i så lang tid både i trygdeforvaltningen og i straffesakssporet. Jeg vil legge vekt på at den eksterne gjennomgangen også skal gi grunnlag for læring.

Jeg vil understreke at omfanget av denne feilen nesten ikke er til å tro. Det tok lang tid før feilen ble avdekket. Flere spørsmål burde ha vært reist tidligere flere steder. Nå skal alt fram i lyset, og urett skal rettes opp.