Presidenten: Etter
ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter
til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:38:03 ] (ordfører for saken):
Først vil jeg takke komiteens medlemmer for et veldig godt samarbeid
i behandlingen av saken. Det har vært stor enighet og et ønske fra
alle parter å søke å finne gode løsninger som kan styrke rekenæringen.
Det gjenspeiles også i innstillingen fra komiteen, der det er tverrpolitisk
enighet, og der det er en enstemmig komité som står bak alle merknader
og innstillingen.
Rekenæringen har
opplevd en stor nedgang i tilførsel av råstoff de siste 40 årene.
På 1980-tallet var årlig totalfangst av reker i Barentshavet opp
mot nærmere 120 000 tonn. Kvoteanbefalingene fra det internasjonale
rådet for havforskning – ICES – har de siste årene ligget på 70 000
tonn, men fangstinnsatsen og fangskvantumet har vært sterkt nedadgående.
I 2017 ble det landet totalt 16 000 tonn, hvorav norske fartøy fisket
7 000 tonn.
Denne reduserte
aktiviteten i rekefisket har medført at antall fabrikker for industriell
bearbeiding av reker i Troms og Finnmark er redusert fra 26 fabrikker
på 1980-tallet, til i dag, da det kun er to fabrikker som bearbeider reker
fra havflåten. Begge ligger i Troms fylke.
Rekebestanden
i Barentshavet er i god forfatning, og nedgangen i levering av reker
til industrien skyldes redusert aktivitet på flåtesiden og ikke
bestandssituasjonen i Barentshavet. Det er i dag ikke kvoter på
reker, noe som gjør at fartøy med tillatelse kan fiske fritt volum.
Og til tross for gode fangstrater har mange rederi valgt ikke å
delta i rekefisket. Dette er svært uheldig av hensyn til å utnytte
arten, men også av hensyn til å sikre råstofftilgangen til industrien
og trygge arbeidsplasser på land.
De siste årene
er det både vurdert og gjennomført en rekke tiltak for å forsøke
å øke ressursuttaket av reker og sikre at landindustrien får tilgang
på råstoff. Det ble bl.a. i 2014 tildelt fire dedikerte reketråltillatelser
til rekeindustrien i Nord-Norge med det formål å bidra til å sikre
industrien råstofftilgang. Disse tillatelsene er ennå ikke tatt
i bruk, hovedsakelig grunnet lav lønnsomhet i fisket.
Det har også vært
gjennomført flere andre tilpasninger og justeringer i regelverket
for å stimulere til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes,
så som unntak fra krav om kondemnering i strukturkvoteordningen dersom
fartøyet bare skal brukes til reketråling, unntak fra kravet om
driftsgrunnlag ved splitting av reketråltillatelser og åpning for
at pelagiske trålere og ringnotfartøy kan tildeles reketråltillatelse
uten hensyn til gjeldende lasteromsgrense for reketråltillatelser.
Det er også noen
lyspunkt. Det er de siste to årene registrert en økt fangst av reker
i Barentshavet av norske fartøy, noe som kan tyde på økt lønnsomhet.
Det er også positivt for næringen at fiskeriministeren og regjeringen
har vært villige til å vurdere å gjennomføre en rekke tiltak for
å bidra til økt fangst.
Cecilie Myrseth (A) [12:41:13 ] : Framleggelsen av saken er
helt riktig. Det er en enstemmig komité som står bak den, så jeg
vil vise til at det er en rimelig konstruktiv opposisjon i denne
komiteen, som bidrar til å finne gode løsninger. Så skal man selvfølgelig
også kunne gi ros til posisjonen i Stortinget.
Det som er viktig,
er å få på plass noen forutsigbare og langsiktige løsninger for
en viktig næring. Det er vi alle sammen opptatt av. Vi er opptatt
av at man skal kunne ha aktivitet på land. Vi er opptatt av å få
til mer bearbeiding og lokal verdiskaping. Der er bl.a. bedriften Stella
Polaris viktig og en bedrift som gjør akkurat det. De holder til
i Kårvika i Troms, og er en viktig hjørnesteinsbedrift der. De har
også gjort det som vi politikere ønsker at de skal gjøre, nemlig
å bruke restråstoffet til å skape nye produkter som kan skape mer
industri og flere arbeidsplasser i distriktene. Utfordringen er
sikker tilgang på råstoff, som man er helt avhengig av for å kunne skape
industri og for å kunne investere i en ny fabrikk, som man ønsker
å gjøre der.
Jeg vil også vise
til at her har man gjort flere ting. Hvordan har de fått til produktene
som Marealis faktisk nå har fått til? Jo, det har man gjort ved
å bruke bioprosesseringsanlegget utenfor Tromsø som Nofima driver.
Det viser også
at det å ha verktøy for å drive med regional utvikling er viktig.
Vi hadde ikke hatt et så enestående virkemiddel som det anlegget
hvis vi ikke hadde hatt regionale utviklingsmidler, som jeg skulle
ønske vi hadde mer av.
Til slutt: Det
aller viktigste nå er å finne en løsning. Derfor er det bra at saken
ble løftet, det er bra at det er en enstemmig komité som står bak,
og det er også en enstemmig komité som ber om og forventer en løsning.
Jeg vil bare ønske fiskeriministeren lykke til, og jeg ser fram til
resultatene.
Geir Pollestad (Sp) [12:43:36 ] (leiar for komiteen): Eg vil
takka saksordføraren for den jobben han har gjort. I dei to føregåande
innlegga er det vanskeleg å finna noko å vera ueinig i. Denne saka
handlar om noko me er opptekne av, nemleg å sikra råstoff til industrien, for
det er ein situasjon der det er nok reker i havet, det er nok etterspørsel
i marknaden, men det er for lite fangst.
Senterpartiet
er oppteke av at me må finna ei løysing på denne saka, og me må
finna ei løysing som ikkje utfordrar viktige prinsipp i fiskeripolitikken,
som deltakarlov og tilhøyrande nasjonalitetskrav. Ein vellykka fiskeripolitikk
inneber òg at me skaper verdiar og arbeidsplassar på land.
Det er ein samla
komité som står bak dette. Eg har ei klar forventning om at statsråden
prioriterer dette arbeidet, og eg har vel òg ei forventning om at
statsråden finn ei løysing på dette problemet innanfor det som er dei
sentrale prinsippa i fiskeripolitikken.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:45:07 ] : Eg vil takke saksordføraren
for konstruktivt samarbeid i denne saka. Dette er ei sak der vi
alle, på kryss og tvers av politikken, har forsøkt å finne løysingar,
og vi har jobba bra saman. Det er eit godt teikn at også Stortinget
kan jobbe sånn når ein finn einigheit om viktige saker.
Her er vi i ein
situasjon der vi, viss vi politisk klarer å organisere regelverket
slik at vi sikrar råstofftilgang til rekeindustrien, også skaper
meir industri, fleire arbeidsplassar og meir verdiskaping i Noreg,
med utgangspunkt i norske ressursar. Det har i stor grad dreidd
seg om å sjå på om det finst moglegheiter for å innrette systemet
sånn at ein kan lukke nokre av dei hòla, dei blindsonene, som rekenæringa
i dagens fiskeripolitikk faktisk står i, sånn at ein kan sørgje
for meir råstoff til kysten. Som ein ser av innstillinga, har ikkje
komiteen klart å kome i mål med dette, men ber regjeringa fortsetje
å jobbe med det – og no med full komité.
Historia om rekeindustrien
er fascinerande. Fram til 1970-talet var dette i stor grad handpeling.
Det betydde at ein ikkje reiste langt til havs for å hente inn reker
som ein så fraus ned. Rekenæringa bestod i stor grad av kystfiskarar
som henta inn råstoff til land, som så blei handpela. Så skjedde
den revolusjonen på 1970-talet då dette blei mogleg å gjennomføre
industrielt. Maskinene tok over, og det eksploderte i bedrifter
langs kysten som kunne stå for denne bearbeidinga. Dermed opna også moglegheita
for å hente denne ressursen langt til havs seg. Ein drog til Svalbard
og Grønland og langt ut i Barentshavet og henta råstoff som ein
bringa til kysten.
Dette kom i ei
tid då andre delar av norsk fiskeri hadde store utfordringar, så
rekenæringa kom inn som ei redning for mange kystsamfunn rundt omkring
i landet. Men den same industrielle utviklinga gjorde også at det
etter kvart blei for mange maskiner, og ei effektivisering skjedde.
I dag er det berre to aktørar igjen innanfor rekeindustrien. Dei
problema dei møter i dag, er i stor grad regulatoriske, altså politisk
skapte problem, fordi vi har laga eit system som gjer at den havgåande
flåten i stor grad prioriterer fiske av kvitfisk og pelagisk fisk.
Det er ikkje lønsamt nok å hauste av denne enorme ressursen, med
dei enorme moglegheitene det også skaper for å lage nye industriar,
osv. Så eg vil be statsråden verkeleg sjå på dette som ei moglegheit
som er i ferd med å gå tapt, og som det må setjast skikkeleg trykk
bak for å få ei løysing på.
Statsråd Harald T. Nesvik [12:48:31 ] : Problemstillingene
rundt rekefiske i Barentshavet har lenge vært diskutert. Jeg har
hatt flere møter med rekenæringen og er godt kjent med utfordringene
landindustrien har knyttet til tilgang på råstoff. Dette gjelder
ikke bare Stella Polaris, men også Coldwater Prawns, som er den
andre store aktøren. De ligger begge i Senja-området.
På lik linje med
representanten Knag Fylkesnes og næringskomiteen for øvrig ønsker
jeg at rekenæringen skal ha tilgang på råstoff, og at vi benytter
oss av de naturgitte ressursene som vi faktisk råder over.
Som komiteen påpeker,
har departementet i en årrekke vurdert ulike tiltak for å øke råstofftilgangen
for rekeindustrien. I 2014 ble det tildelt fire reketråltillatelser
til rekeindustrien i Nord-Norge. Disse er ennå ikke tatt i bruk
av dem som har fått dem tildelt. Det har også vært gjennomført flere
andre tilpasninger og justeringer i regelverket nettopp for å stimulere
til at flere reketråltillatelser faktisk benyttes, som bl.a.:
unntak
fra kravet om kondemnering i strukturkvoteordningen dersom fartøyet
bare skal brukes til reketråling
unntak
fra kravet om driftsgrunnlag ved splitting av reketråltillatelser
åpning
for at pelagiske trålere og ringnotfartøy kan tildeles reketråltillatelse
uten hensyn til gjeldende lasteromsgrense for reketråltillatelser
tilbakekalling
av passive reketråltillatelser
Departementet
gjennomførte i tillegg høsten 2018 en høring om tiltak knyttet særlig
til konsesjonsregelverket for å øke fisket etter reker med trål
i Barentshavet. Hovedtilbakemeldingen fra høringen var at det er
vanskelig å regulere seg ut av lønnsomhetsutfordringene som næringen
i dag sliter med. Jeg mener også at det ikke nødvendigvis er så
mye myndighetene kan gjøre på detaljnivå knyttet til den manglende
lønnsomheten for næringen, og at det, slik også flere har vært inne
på, ikke er noen enkel løsning på disse problemene.
På denne bakgrunnen
mener jeg at det viktigste nå er å få på plass – som sagt når Stortinget
har fått behandlet det – et nytt kvotesystem og det som ligger der,
nettopp for å se på en del av tingene knyttet til hvordan man kan
profesjonalisere en del av fiskeriene også innenfor dette feltet.
Jeg ser på ulike
løsninger, og jeg tar gjerne imot innspill om hva det er som skal
til. Det jeg ikke har tro på, er at de reketråltillatelsene som
er gitt til industrien, i tillegg skal gis som torsketråltillatelser.
Det er det heller ikke åpning for i regelverket, all den tid den
struktureringen som har funnet sted, også er regulert gjennom lovverket.
Jeg ser virkelig
fram til å jobbe videre med dette, og jeg skal gjøre mitt ytterste
for å sørge for gode rammevilkår for næringen framover.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:51:48 ] : Rekeråstoffet er
veldig dårleg utnytta. Det er veldig mykje reker i norsk økonomisk
sone som i dag ikkje blir utnytta på grunn av dei forholda som bl.a.
fiskeriministeren, andre representantar – og eg, for den saks skuld
– har beskrive i denne saka. Det er ein lite utnytta ressurs. Dette
er eit spørsmål som vil bli meir og meir aktuelt i tida som kjem
– at det faktisk er store ressursar i norske farvatn som ikkje blir
utnytta i dag, nettopp fordi vi har innretta fiskeripolitikken vår
finansielt, økonomisk og regulatorisk mot nokre få, store fiskesortar.
Korleis vil statsråden
jobbe vidare med å sørgje for at vi får tatt i bruk desse råstoffa
– som reker, som er tema i dag – til industriell tilverking?
Statsråd Harald T. Nesvik [12:52:52 ] : For det første er det
viktig å bruke hele råstoffet og mulighetsrommet som er der ute.
Der er jeg helt enig med representanten Knag Fylkesnes, rett og
slett fordi det er store verdier, og her snakker vi også om en ressursfaktor
som ikke engang er kvotebelagt, fordi det er så store ressurser
der oppe som ikke blir utnyttet.
Vi må også ta
inn over oss at det de to siste årene faktisk har vært en betydelig
økning i tilgangen på dette råstoffet for industrien. Det har selvsagt
også å gjøre med at markedet har priset dette høyere, noe som gjør
det mer lønnsomt å gå etter fisken.
I tillegg må vi
selvsagt se på andre virkemidler. Jeg har prøvd å skissere en del
av det vi har sett på. Jeg tror det er gjennom å regulere fiskeriene
på en fornuftig og bærekraftig måte at vi får opp lønnsomheten i
industrien generelt sett. SkatteFUNN-ordningen blir allerede skjerpet.
Det er viktig å gjøre det fordi dette også dreier seg om å utvikle
andre typer produkter av samme råstoff, noe som gjør det enda mer
lønnsomt.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:53:55 ] : Grunnen til at eg
spør, er at eg trur vi treng å ta i bruk ein del nye verkemiddel
viss vi skal få tetta hòla som norsk fiskeripolitikk etterlèt seg.
I denne prosessen har ein diskutert om ein skal ta i bruk eit verkemiddel
som ein av og til tar i bruk i industrien og i andre samanhengar,
f.eks. at Innovasjon Noreg går målretta inn og støttar tiltak for
å få opp ein produksjon der ein veit at det er ein stor gevinst
på den andre sida – altså at ein i tilfelle som dette, gjennom Innovasjon
Noreg, er med på å finansiere opp fartøy som eksklusivt skal fiske
etter reker, for å sørgje for større utnytting.
Har statsråden
vurdert dette?
Statsråd Harald T. Nesvik [12:54:42 ] : Det er allerede ordninger
gjennom både Innovasjon Norge og GIEK som det burde være relevant
å kunne bruke i denne sammenhengen. Det som har vært problemet sånn
sett, er at det bl.a. er gitt spesifikke reketråltillatelser, men det
er lønnsomhetsbiten i et lengre perspektiv som gjør at man ikke
har foretatt disse investeringene. Jeg har hatt møte nettopp med
dem som sitter på disse tillatelsene, og gitt utsettelse av ikrafttredelsen
knyttet til å bruke disse tillatelsene, nettopp fordi de trengte
mer tid.
Når det gjelder
Innovasjon Norge og selve ordningene, er jeg nok ikke rett statsråd
å stille det spørsmålet til. Jeg har ikke ansvaret for virkemiddelapparatet
i Innovasjon Norge.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:55:26 ] : Når det gjeld GIEK
og Innovasjon Noreg, er det blitt sagt frå reiarhald at ein ofte
har mangla ei toppfinansiering i dei ordningane for verkeleg å ta
dei store stega. Dette kunne ha vore eit interessant felt: å bidra
med ei toppfinansieringsordning gjennom dei nemnde verkemidla nettopp
for å få fortgang i utnyttinga av råstoff – sørgje for ei toppfinansiering,
altså gunstige lån og lågare risiko, slik at staten tar ein større
del av risikoen i ordninga, for å sørgje for auka råstoffutbytte.
Alternativet er
jo at ein begynner å gå laus på regelverket i norsk fiskerilovgiving
– dei store søylene ein finn i både deltakarlova og havressurslova.
Dette kan vere ein finansiell måte å løyse den same utfordringa
på. Er dette noko som har vore diskutert mellom fiskeriministeren og
næringsministeren på noko som helst tidspunkt?
Statsråd Harald T. Nesvik [12:56:29 ] : Vi har ikke diskutert
disse tingene knyttet til toppfinansiering når det gjelder Innovasjon
Norge. Det er næringsministeren som har ansvaret for Innovasjon
Norge og virkemiddelapparatet i så henseende.
Det jeg kan si,
er at det å overlate en større del av risikoen til andre ikke bedrer
næringens lønnsomhet. Og det er lønnsomheten i næringen som må opp,
for man har relativt høye driftskostnader fordi man har lange tråldrag,
det er stor motorkraft som brukes, og dermed er det også høyt drivstofforbruk.
I tillegg sier det seg selv at det aller viktigste er å få opp prisen
i markedet og sørge for at man både har biprodukter, som bl.a. Stella
Polaris utvikler i forbindelse med blodtrykksmedisinen de ser på
og tester ut, og at man jobber mot markeder og sørger for at vi
får omsatt produktene våre til en kvalitetsmessig og god, høy pris.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Tom-Christer Nilsen (H) [12:57:47 ] : Det forslaget vi behandler
i dag, peker på den utfordrende situasjonen som den norske rekenæringen
opplever. Det er heldigvis en samlet komité som er bekymret for
utfordringene, og som ønsker å finne løsninger på dem. I hvert fall
jeg vil oppfordre til å vise kreativitet når det gjelder det.
Saken demonstrerer
også hvor forskjellig stilt en sjømatbedrift med aktive fiskere
som eiere og en som er uten, kan være. Vi skal ikke gjøre noe med
det grunnleggende regelverket, men det kan være god grunn til å
observere hvor forskjellig de utfordringene kan bli. Vi står igjen
med to rekeforedlingsbedrifter av denne typen, til tross for en
stor tilgjengelig ressurs av dypvannsreker i Barentshavet. Til tider
har denne ressursen vært veldig lite utnyttet, så lite at man kan
være urolig for flere forhold knyttet til det.
Den ene bedriften
er knyttet til en tråler som i perioder har stått for det aller
meste av norsk rekefangst i Barentshavet. Dette gir selvfølgelig
spesielle utfordringer med hensyn til råstofftilgang. Rekeprisen
har variert svært mye, noe flere har vært inne på, og til dels mer
enn for andre arter. Det gjør det vanskelig å vurdere risiko knyttet
til investering i den ene reketråleren. Dette er bakgrunnen for
at man ikke har investert i og aktivert den ene reketråleren. Det
er tvil om langsiktig lønnsomhet knyttet til spesialisert fangst
av reker. Rekefangsten i Barentshavet foregår derfor i kombinasjon
med torsketrål.
Det er ganske
tydelig, når man ser tilbake på de siste tiårene, at det er svært
nær sammenheng mellom rekepris og fangstvolum. Høye priser gir høy
fangst – lave priser gir lav fangst. Ingen kan forvente at man tar
en reketur dersom det ikke er lønnsomhet i det. Vi må arbeide videre
med å finne løsninger som gjør at det kan virke attraktivt for dem
som har rekekonsesjoner, å gi forsyning til rekebedriftene.
Når det tildeles
en eksklusiv rett til fangst, er det imidlertid under forutsetning
av at det faktisk fangstes på ressursen, slik at den aktiviteten
og verdiskapingen som skal komme ut av det, realiseres. Det har
vært relativt lave aktivitetskrav knyttet til rekekonsesjonene. Dette
året er råstofftilgangen og prisen god, samtidig som volum fra konkurrerende
farvann er lave. Vi må følge denne utviklingen nøye, og jeg tror
vi kan bli nødt til å vurdere aktivitetskravene knyttet til rekekonsesjonene
i framtiden.
Som det framgår
av innstillingen, er regjeringen i gang med å vurdere ulike tiltak
for å gjøre råstofftilgangen sikrere. Det viktigste er kanskje å
få igjennom kvotemeldingen, slik at vi kan legge trygge rammer for
framtiden.
Jeg vil legge
til at av industri-, verdiskapings- og sysselsettingshensyn og hensynet
til å opprettholde historiske rettigheter legger i hvert fall jeg
til grunn at det skal føre til økt uttak av reker i Barentshavet.
Vi ser at andre allerede er i ferd med å øke sin aktivitet.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.
Votering, se voteringskapittel