Stortinget - Møte mandag den 22. mars 2021 *

Dato: 22.03.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 12 [20:18:20]

Interpellasjon fra representanten Geir Jørgen Bekkevold til helse- og omsorgsministeren: «Ofre for menneskehandel er i hovedsak utenlandske statsborgere som har vært i Norge i kort tid, mange uten lovlig opphold. Alle som oppholder seg i Norge, har rett til øyeblikkelig helsehjelp og annen helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Men for å få rett til nødvendig helsehjelp, må man ha lovlig opphold og i tillegg enten være bosatt i Norge, medlem av folketrygden eller omfattet av gjensidighetsavtale med andre land. Ofre som er utsatt for menneskehandel, er sårbare, ikke minst med tanke på at det ofte er problematisk å reise tilbake til hjemlandet hvor man ble utsatt for menneskehandel. Ofre har ofte også sammensatte helseproblemer og et stort behov for helsetjenester, både akutt og over tid. Vil regjeringen vurdere å foreslå nødvendige endringer i lov eller forskrift for å sikre denne gruppen rett til nødvendig helsehjelp»?

Talere

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er et ønske om at Norge skal sikre papirløse ofre for menneskehandel rett til nødvendig helsehjelp. Spørsmålet mitt er altså: Vil regjeringen vurdere å foreslå nødvendige endringer i lov eller forskrift for å sikre denne gruppen rett til nødvendig helsehjelp?

Gruppen jeg løfter i dag, er utenlandske statsborgere som har vært i Norge i kort eller lang tid uten lovlig opphold eller uten ID-papirer, altså papirløse. Flere av disse er i tillegg ofre for menneskehandel. Dette er en gruppe som kan ha særlig behov for helsehjelp, spesielt med hensyn til helsemessige konsekvenser som følge av prostitusjon eller andre overgrep. Gruppen kalles for papirløse ofre for menneskehandel, men bak denne betegnelsen skjuler det seg ekte mennesker. De er sårbare, og de er svært utsatte.

Menneskehandel kan betraktes som vår tids slavehandel. Hundretusentalls kvinner trafikkeres til Vest-Europa for utnyttelse i prostitusjon hvert år, og flere av disse er antatt å være barn. Kriminelle nettverk som organiserer menneskehandel for utnyttelse i prostitusjon, har også etablert seg i Norge. Ofre som er utsatt for menneskehandel, er sårbare, ikke minst med tanke på at det ofte er problematisk å reise tilbake til hjemlandet, hvor man ble utsatt for menneskehandel. Ofre har ofte også sammensatte helseproblemer og stort behov for helsetjenester både akutt og over tid.

I dag har alle som oppholder seg i Norge, rett til øyeblikkelig helsehjelp og annen helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente, men for å få rett til nødvendig helsehjelp må man ha lovlig opphold og i tillegg enten være bosatt i Norge, medlem av folketrygden eller omfattet av gjensidighetsavtaler med andre land. Er man ikke det, må man betale. Det sier seg selv at for en papirløs migrant er det tilnærmet umulig å betale kostnadene for helsetjenestene. Dette faktum, i tillegg til redsel for å bli oppdaget og meldt til politiet, gjør at mange ikke kan eller våger å oppsøke hjelp. I tillegg praktiseres det i dag ulikt fra lege til lege hva som blir vurdert som akutt, og det kan derfor være tilfeldig hvem som blir hjulpet gjennom det primære helseapparatet.

Derfor mener Kristelig Folkeparti at helseproblemer som skyldes at personer er offer for menneskehandel, må komme i en særstilling. Her handler det om ofre for kriminelle handlinger. Norge, som del av det internasjonale samfunn og som rettsstat, har et ansvar for å hindre at slik kynisk utnyttelse av mennesker skjer. Jeg mener at der samfunnet svikter i å hindre dette, må samfunnet til en viss grad også stå til ansvar for å avhjelpe konsekvensene utnyttelsen har hatt for ofrene.

Norge har forpliktet seg internasjonalt gjennom flere konvensjoner til både å søke å forhindre forekomsten og å straffeforfølge gjerningsmennene, men også til å beskytte og bistå ofrene. Kristelig Folkeparti mener derfor det er viktig at norske myndigheter lar menneskelige hensyn veie tungt i behandlingen av dem som oppholder seg som papirløse i Norge over lengre tid.

Samtidig skaper dagens praksis både menneskelige lidelser for den enkelte og store omkostninger for samfunnet. Kristelig Folkeparti har derfor flere ganger tatt til orde for justeringer av regelverket på dette området, og nå gjør vi det igjen. Vi mener det er belegg for å mene at papirløse ofre for menneskehandel står i en særstilling, og vi setter dette opp mot rett til nødvendig helsehjelp.

Siden den første handlingsplanen mot menneskehandel ble utarbeidet av Bondevik-regjeringen i 2003 har norske myndigheter løpende vurdert og justert tiltakene som er igangsatt for å motarbeide menneskehandel og assistere dens ofre, men de uløste problemene er fortsatt store. Omfanget av menneskehandel er økende, og få av ofrene får den hjelpen de trenger. Papirløse ofre for menneskehandel lever de kanskje hardeste livene i Norge, uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser. Vi må gjøre mer enn det vi gjør i dag.

Noen vil være fristet til å si at konsekvensene ved å gi helsehjelp til papirløse vil være at Norge blir et altfor attraktivt land, men ingen land er tjent med en uregistrert befolkning. Vi må iverksette tiltak for å motvirke denne utviklingen. Like fullt må vi erkjenne at denne gruppen faktisk finnes. Denne gruppen vil ikke bli mindre av at vi gjør livet mest mulig vanskelig for dem, eller ved å kriminalisere medmenneskelighet og nestekjærlighet som frivillige organisasjoner viser når de hjelper papirløse innvandrere. Derfor spør Kristelig Folkeparti i dag helseministeren om regjeringen vil vurdere å foreslå nødvendige endringer i lov eller forskrift for å sikre papirløse ofre for menneskehandel rett til nødvendig helsehjelp. I et liv der man lever under konstant redsel for vold og overgrep, kontroll og utnyttelse, blir det rett og slett for mye å bære. Papirløse ofre for menneskehandel må sikres nødvendig helsehjelp.

Siden 2020 har vi også sett en økning i tallene knyttet til henvendelser til helseapparatet gjennom tall fra Pro Sentret, for en pandemi påvirker oss alle. Pro Sentret viser til at bare helseavdelingen gjennomførte til sammen 2 117 konsultasjoner hos sykepleier og/eller lege i fjor. De rapporterer i tillegg om mange nye brukere under krisen. Derfor kjenner jeg i dag på et ansvar for å løfte en gruppe som har vært gjenstand i debatt i Stortinget ved opptil flere anledninger.

Det har blitt en sak vi ikke har kommet til rette med, men bak denne saken må vi minne oss om at det skjuler seg mennesker. Jeg må få gjenta: Vi må gjøre mer for de papirløse som lever sine dager som ofre for menneskehandel. Jeg ser derfor fram til å høre helseministerens svar og synspunkter på om regjeringen vil vurdere å foreslå nødvendige endringer i lov eller forskrift for å sikre denne gruppen rett til nødvendig helsehjelp.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil takke interpellanten for å reise en viktig debatt.

Regjeringen har nylig besluttet å sette i gang et utredningsarbeid med sikte på å utvide retten til helsehjelp for ofre utsatt for menneskehandel. Utredningen vil også omfatte spørsmålet om betaling for helsehjelpen.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Regjeringen har en handlingsplan mot menneskehandel fra 2016, med tiltak som skal bekjempe menneskehandel og bistå ofrene. I Granavolden-plattformen er det slått fast at regjeringen vil styrke arbeidet mot menneskehandel, intensivere arbeidet med straffeforfølgning av bakmenn og sikre et helhetlig tilbud til ofre som blir utsatt for menneskehandel.

Norge har gjennom Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel bl.a. forpliktet seg til å gi ofre beskyttelse og bistand. Vi har påtatt oss å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å bistå ofrene med fysisk, psykisk og sosial restitusjon. Regjeringen mener det er rimelig å vurdere utvidede rettigheter til helsehjelp for denne særskilte gruppen.

Det siktes her til antatte ofre for menneskehandel som har søkt om eller er innvilget oppholdstillatelse for en begrenset periode, eller som venter på endelig avgjørelse etter klage på avslag om slik tillatelse. En refleksjonsperiode for ofre for menneskehandel er en arbeids- eller oppholdstillatelse som varer i seks måneder. Formålet med refleksjonsperioden er at offeret skal kunne bryte med miljøet bak menneskehandelen og få hjelp til å komme til hektene. Videre er intensjonen å legge til rette for at personer som står bak, skal kunne straffeforfølges. Det kan derfor også gis en begrenset oppholdstillatelse for inntil ett år hvis det er nødvendig at offeret er i Norge mens politiet etterforsker bakpersonene, eller under rettssaken. Sistnevnte tillatelse kan om nødvendig forlenges.

Kjente ofre for menneskehandel i Norge har i hovedsak vært utenlandske statsborgere som har vært kort tid i Norge, mange uten lovlig opphold, og fra land utenfor EØS-området. Det betyr at ofre for menneskehandel i dag ofte ikke har rett til helsehjelp utover det aller mest påkrevde. Selv etter at de har fått innvilget en refleksjonsperiode på seks måneder, har mange ikke rett til nødvendig helsehjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenesten i det omfang som følger av såkalte fulle rettigheter til helsehjelp.

Differensieringen av retten til helsehjelp er i utgangspunktet utslag av en saklig forskjellsbehandling basert på pasientens tilknytning til Norge. Men det kan være grunn til å gjøre unntak eller lage særordninger for visse grupper som ikke oppfyller de vanlige vilkårene.

Jeg vil understreke at alle som oppholder seg i Norge, har rett til øyeblikkelig hjelp. De har også rett til helsehjelp som er helt nødvendig, og som ikke kan vente. Personer som er psykisk ustabile, og som utgjør en nærliggende og alvorlig fare for sitt eget eller andres liv eller helse, har rett til psykisk helsevern. Det gjelder også når de oppholder seg ulovlig i Norge. Videre har barn og gravide i stor grad rett til helsehjelp, uavhengig av om oppholdet er lovlig eller ikke. Dessuten har alle som oppholder seg i Norge, rett til svangerskapsavbrudd og smittevernhjelp dersom de har slike behov.

Rett til helsehjelp utover dette forutsetter at man har lovlig opphold, og i tillegg oppfyller et av tre øvrige kriterier. For å ha såkalte fulle rettigheter til helsehjelp må man enten være bosatt i Norge, dvs. ha opphold som har vart eller er ment å vare i minst tolv måneder, være medlem av folketrygden, eller være omfattet av en gjensidighetsavtale som Norge har med andre land, som f.eks. EØS-avtalen eller trygdeavtaler med land utenfor EØS.

De som ikke har fulle rettigheter til helsehjelp, utgjør ingen ensartet gruppe. De er her av mange ulike årsaker og under helt ulike forhold. Vi mener at ofre for menneskehandel er en gruppe som skiller seg ut.

Ofrene er ofte i en svært sårbar situasjon. Menneskehandel innebærer å tvinge, utnytte eller forlede en person til visse handlinger ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller utilbørlig atferd. Handlingene kan bl.a. være prostitusjon eller andre seksuelle ytelser, eller tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging. Menneskehandel bryter grunnleggende menneskerettigheter og er grov kriminalitet som rammer ofrene svært hardt. De har ofte sammensatte helseproblemer og et stort behov for helsehjelp, både akutt og over tid.

Samarbeid med ofrene er viktig for å kunne avdekke, etterforske og straffe menneskehandel. Det er noe av grunnen til at ofrene innvilges en refleksjonsperiode. Og, som nevnt, kan det gis begrenset oppholdstillatelse utover dette mens politiet etterforsker bakpersonene, eller under rettssaken.

Vi vil derfor nå utrede om denne avgrensede gruppen bør få større rettigheter til helsehjelp enn de har i dag, selv om de ikke oppfyller de vanlige kriteriene. Det er rimelig å vurdere om de bør få tilgang til helsehjelp i vanlig omfang under slikt opphold i Norge allerede på et tidlig stadium i prosessen, ikke først dersom det innvilges oppholdstillatelse for minst et år.

Personer uten fulle rettigheter til helsehjelp skal som hovedregel selv betale de fulle kostnadene for helsehjelpen. Vi må derfor også se på finansieringen for å sikre at en eventuell utvidelse av retten til helsehjelp blir en reell utvidelse.

Regjeringen har bestemt at det skal utredes om det er hensiktsmessig å etablere en nasjonal funksjon som kan gi ofre utsatt for menneskehandel råd og helsehjelp, samt gi helse- og omsorgstjenestene praktiske råd og veiledning om helsemessig oppfølging.

Helse- og omsorgsdepartementet vil ha ansvar for utredningsarbeidet i dialog med øvrige departementer.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg vil takke statsråden for innlegget og svaret han ga på denne interpellasjonen. Det er ikke lenge siden komiteen hadde en lignende debatt. Det er vel knappe to uker siden vi debatterte helsehjelp generelt til hele den gruppen vi kaller for papirløse emigranter. Det er jo ingen hemmelighet at Kristelig Folkeparti og Høyre nok har to forskjellige syn her. Kristelig Folkeparti har, sammen med Venstre og andre partier, ved flere anledninger fremmet forslag om å gi bedre helsehjelp til papirløse.

Men jeg registrerer i hvert fall at når det gjelder den gruppen papirløse vi debatterer i dag, er det stor enighet mellom Høyre og de to andre regjeringspartiene. Det er jeg veldig glad for, for det er en gruppe som trenger særskilt oppmerksomhet. Det var også helseministeren inne på. Jeg er derfor veldig glad for det svaret som nå gis, at man nå skal utrede for å se på hvordan denne gruppen kan få bedre tilgang på helsetjenester, lik den som andre borgere har og ser på som en selvfølgelig rett.

Jeg er også glad for at regjeringen vil se på de økonomiske sidene ved dette, for det er helt klart, som jeg også sa i mitt første innlegg, at frykten for å måtte sitte igjen med en stor regning nok gjør at mange velger å ikke oppsøke helsehjelp når de burde. At vi derfor ser på en mulighet for å finne andre måter å finansiere dette på, er jeg veldig glad for. Man tar også tar til orde for at man ønsker å etablere en nasjonal funksjon som kan gi ofre som er utsatt for menneskehandel, råd og helsehjelp. Det kan være en god idé, og jeg ser fram til at dette skal materialiseres.

Nå er det sånn at ordet utrede brukes ofte. Noen ganger må man det, særlig hvis man skal endre lovverk og forskrift, men jeg håper at denne utredningen ikke vil ta for lang tid, for disse menneskene vi snakker om, befinner seg iblant oss. De trenger helsehjelp, og de trenger vår oppmerksomhet.

Jeg vil igjen si tusen takk for et godt svar fra helseministeren. Det var oppløftende.

Statsråd Bent Høie []: Takk for tilbakemeldingen på mitt svar. Dette er en konkret oppfølging av Granavolden-plattformen, som er vår felles regjeringsplattform, der en veldig klart sa at en skulle se på hvordan en kunne gi nettopp denne gruppen bedre oppfølging i en ekstremt krevende situasjon. Vi har lett etter muligheter for det, og et av de områdene vi avdekket, er nettopp behovet for mer omfattende helsetjenester.

Det faglige grunnlaget for å gjøre dette er klart. Det er ikke et stort utredningsarbeid som gjenstår. Det som er viktig, er bare å finne de praktiske svarene på hvilken måte dette skal gjøres på, og jeg håper vi kan få gjort det relativt raskt. Selv om det også er mye annet som nå foregår i Helse- og omsorgsdepartementet, er dette en viktig sak å få gjort ferdig.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ikkje mange veker sidan vi hadde ein debatt om helsehjelp til papirlause, der regjeringspartia stemde imot forslaga våre. Likevel synest eg det er bra av Kristeleg Folkeparti å fremja denne interpellasjonen, og vi støttar sjølvsagt at det no skal gjerast eit utgreiingsarbeid for å sjå korleis personar som er utsett for menneskehandel, kan få betre helsehjelp, på lik linje med andre.

Samtidig må eg seia at det er noko etisk utfordrande med dette, for ein går jo inn på ei linje der ein seier at helsehjelp skal kunna verta gitt til nokon og til ikkje andre. Ein set på ein måte innbyggjarane i bås. Har ein vore utsett for menneskehandel, er ein verdig til å få helsehjelp her, mens er ein i ein veldig vanskeleg situasjon, men ikkje har vore utsett for menneskehandel, får ein ikkje. Det synest eg er etisk krevjande, og vi er tilbake til det grunnleggjande i denne saka – at helsehjelp er ein grunnleggjande menneskerett som skal verta gitt til alle etter behov.

Den kritikken kjem ein ikkje utanom, sjølv om ein no vil gi personar som er utsett for menneskehandel, denne retten.

Det gjeld jo ikkje berre dei aller mest utsette og sårbare gruppene. Det gjeld òg dei som er arbeidsinnvandrarar til Noreg. Eg leste i Klassekampen i dag ein artikkel som er ganske skilsetjande, om dei som er her i Noreg utan helsetrygdekort, altså arbeidsinnvandrarar. Dette var om ein polsk arbeidsinnvandrarar som ikkje hadde fått personnummeret ein må ha for å få rett til helsehjelp i Noreg, og det er fordi han har så korte arbeidskontraktar, på under seks månader, som gjer at han ikkje får rett til helsehjelp i Noreg. Og på grunn av koronaen sit han fast her. Viss han reiser heim, kjem han seg ikkje tilbake igjen, så han sit eigentleg fast i Noreg. Normalt hadde han reist heim til Polen for å få rett til fastlege og reseptar, men no sit han her og har altså ikkje tilgang til fastlege og reseptar. Han fortel i avisa om ein ven av han som hadde ein stor svulst på lunga, men som hadde D-nummer, som det heiter, som ikkje gir rett til helsehjelp, og var låst i Noreg utan fastlege. Han fekk ikkje legehjelp fordi det ikkje var akutt. Til slutt fekk han tak i ein privat lege og måtte betala 5 000 kr for å få tatt røntgen, og han måtte slita i fleire veker for å få tak i ein resept. Sånn er det vi behandlar arbeidstakarane våre, dei som driv Noreg.

Det er greitt og flott at ein skal gi dei som er utsett for menneskehandel, ein rett eller greia det ut, men eg synest at sånn vi behandlar folka våre i Noreg, dei som arbeidar i samfunnet vårt, og bruker helsehjelp som eit knappleiksgode som ikkje vert gitt etter behov, er ein praksis som vi rett og slett ikkje kan vera bekjende av.

Eg har eigentleg ikkje noko meir å tilføya til denne debatten. Forslaga vi tok opp i salen her for nokre veker sidan, falt jo, men eg set sjølvsagt veldig pris på at både Kristeleg Folkeparti og Venstre er engasjerte i denne saka og prøver å pressa på på den måten dei kan i regjering, og det skal dei uansett ha honnør for.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er fint at det er en interpellasjon, men vi hadde en sak for to uker siden om helsehjelp til alle i Norge, også papirløse migranter samt tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort. Det hadde vært fint om Kristelig Folkeparti stemte for forslag, ikke bare snakket om dem. Da ville alle i Norge, også papirløse, fått den helsehjelpen de trenger.

Det er veldig fint at Kristelig Folkeparti roser at det kommer en utredning, i den siste delen av den siste perioden, for at noen få skal få litt helsehjelp. Det er bedre enn ingenting.

Vi kunne fått flertall i SVs sak om at ikke bare en veldig liten gruppe, men mange viktige grupper skulle få helsehjelp, at de skulle få et helsetilbud på lik linje med alle andre i Norge – f.eks. gravide migranter. Vi kunne fått flertall hvis Kristelig Folkeparti hadde stemt for, men de stemte imot. Så gravide migranter vil ikke få helsehjelp.

Vi foreslo også at barn skulle få samme helsehjelp. Vi kunne fått flertall, men Kristelig Folkeparti stemte imot.

Vi foreslo også at funksjonshemmede skulle få helsehjelp på lik linje med de andre i Norge, men Kristelig Folkeparti stemte imot.

Vi snakker om sakene, men vi tapte og ble nedstemt i alle disse forslagene. Hvis Venstre eller Kristelig Folkeparti hadde stemt for dem, hadde vi fått flertall. Men jeg vet at Kristelig Folkeparti valgte å støtte høyrepartiene for å prøve å torpedere bioteknologiloven. Det gikk ikke så bra.

Det er fint at det kommer en utredning, og jeg håper den kommer veldig fort, og jeg håper at alle, alle i hele landet, også papirløse, skal få de helserettighetene og menneskerettighetene de skal ha.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Først og fremst må jeg uttrykke glede for at vi i dag får anledning til nok en gang å diskutere et tema som Kristelig Folkeparti og Venstre har en lang – og jeg vil si ærerik – tradisjon for å ha tatt opp her i salen.

Våre to partier har gjentatte ganger tatt opp situasjonen med hensyn til helsehjelp for papirløse migranter. Det dreier seg om mange tusen mennesker, tallet 18 000 har vært nevnt. Det sier seg selv at det i denne gruppen til enhver tid vil finnes personer med behov for nødvendig helsehjelp. Akutt hjelp er vi selvsagt konvensjonsforpliktet til å yte i våre sykehus, men det er for dem som står på kanten av et slikt behov, det er viktig at våre to frivilligdrevne helsesentre i Bergen og Oslo yter hjelp. Det står stor respekt av det arbeidet som drives på disse to stedene av leger, psykologer, sykepleiere og annet helsepersonell uten betaling.

Det har lenge vært et mål for Venstre å gi disse sentrene et bedre økonomisk fundament og de papirløse et tilbud også andre steder i landet.

Dagens interpellasjon dreier seg om en særlig utsatt gruppe av papirløse, de som er ofre for menneskehandel. Jeg er svært glad for, og jeg vil takke regjeringen for, at man nå vil utrede en ordning som gjør at denne gruppen får rett til nødvendig helsehjelp. Som statsråden nevnte, har kjente ofre for menneskehandel tradisjonelt blitt tvunget inn i den omtalte gruppen av papirløse migranter. Som sådan har de, selv om de er blitt tildelt en såkalt refleksjonsperiode med arbeids- og oppholdstillatelse, ikke hatt rett til nødvendig hjelp av norsk helsevesen. Jeg er enig med statsråden i at ofre for menneskehandel er en gruppe som skiller seg ut, og som vi opplagt har en særskilt moralsk plikt på oss til å følge opp.

Likevel benytter jeg anledningen til å si: Spørsmålet om hva som ligger i begrepene øyeblikkelig og nødvendig helsehjelp, kommer fortsatt til å by på stadige dilemmaer for vårt helsevesen. Når jeg hører statsråden si at han vil utrede eventuell dekning av kostnadene for den gruppen han omtaler, er det grunn til å rette oppmerksomheten mot noen av de pasientene som oppsøker norsk helsevesen uten papirer, og som opplagt før eller senere havner i akuttgruppen dersom det ikke ytes en eller annen form for hjelp.

De følgende eksemplene har jeg hentet fra erfaringene til Kirkens Bymisjon, som driver helsesenteret i Oslo sammen med Røde Kors:

  • gravide som ender opp med å føde hjemme fordi de blir tvunget til å skrive under gjeldserklæringer før de gis tilbud på kvinneklinikken

  • en pasient med alvorlig nyresvikt, som ikke får livsnødvendige medisiner

  • et barn med urinveisinfeksjon, som ble skrevet ut av sykehuset med beskjed om å henvende seg til fastlege, hvilket han selvfølgelig ikke har, for å få medisiner og oppfølging

  • en ung gutt som gjentakende ganger oppsøker legevakten med mistanke om kreft; legevakten avviser ham, og pasienten dør

  • en mann med invalidiserende ødem og sterke smerter blir avvist da han regnes for ikke å ha behov for øyeblikkelig hjelp; da pasienten til slutt ble innlagt, var det for sent, og han døde

Jeg forstår godt, og nå ber jeg spesielt SV følge med, at vi ikke kan innvilge alle som oppholder seg i landet vårt, de samme rettighetene som våre innbyggere, som bor, arbeider og betaler skatt i Norge. Men jeg har store problemer med å se at vi ikke i slike tilfeller som dem jeg har nevnt, befinner oss farlig nær grensen for hva vi som politikere ikke bør ha samvittighet til å akseptere.

Nå står vi foran en utredning. Da vet selvsagt alle at det i enkelte tilfeller kan bli vanskelig å skille mellom ofre for menneskehandel og dem som på andre måter blir tvunget til å slå seg ned her. Derfor blir det spesielt interessant å følge dette arbeidet videre.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg vil takke representanten Grimstad for et meget god innlegg, som jeg helt og holdent kan stå inne for selv – tusen takk!

Takk for denne debatten. Jeg har stor forståelse for representanten Toppes innledning, fordi det vil alltid være etiske dilemmaer man står overfor når man skal vekte grupper opp hverandre. Det ser jeg absolutt. Men det kan aldri bli sånn at fordi man ikke kan hjelpe alle, skal man ikke hjelpe noen. Dette er i hvert fall et forsøk på å slå ring rundt én gruppe veldig sårbare mennesker. Men så tenker jeg at det fra Kristelig Folkepartis side er viktig å si at det er ikke dermed sagt at kampen er over.

Sånn sett forstår jeg SVs skuffelse, som de understreker i debatten i dag. SV har sammen med Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om å gi bedre helsehjelp til alle de papirløse. Det fikk vi ikke til denne gangen. Så ser vi at vi i hvert fall har mulighet nå til å løfte én gruppe, som er i en særstilling all den tid de er ofre for menneskehandel, vår tids slaveri.

Jeg må bare si at jeg er glad for at regjeringen har valgt å være lydhør, og at det nå skal utredes en ordning som gjør at de blir bedre ivaretatt. Det er jeg veldig glad for.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil takke for debatten. Stortinget hadde nylig en omfattende debatt om helsetilbud til personer som oppholder seg ulovlig i Norge generelt. Jeg mener at den diskusjonen vi har hatt nå, viser at det er bred tilslutning til det utredningsarbeidet og formålet med utredningsarbeidet som regjeringen nå skal starte på. Jeg mener dette er en særskilt gruppe som helt åpenbart har behov for utvidede rettigheter til helsehjelp. Det oppfatter jeg også at Stortinget er enig i.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 12 er omme.

Dagens kart er ferdig debattert – ber noen om ordet før møtet heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.