Stortinget - Møte mandag den 22. mars 2021 *

Dato: 22.03.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 293 S (2020–2021), jf. Meld. St. 8 (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 3 [13:53:06]

Innstilling fra næringskomiteen om Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall (Innst. 293 S (2020–2021), jf. Meld. St. 8 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynskje frå næringskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Terje Aasland (A) [] (ordfører for saken): Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall er en stor og viktig sak – kanskje ikke en sak som skiller partiene så mye, men det er en stor politisk sak likevel. Atomsatsingen her i landet har vært en del av industrireisingen og moderniseringen av Norge etter krigen. Nå sitter vi igjen med fire reaktorer, en i Halden og tre på Kjeller, og vi har mange typer ulikt brensel, men ikke så mye brensel. Det er en stor utfordring å håndtere det på en god måte for ettertiden.

Alle reaktorene er nå stengt, og den norske nukleære virksomheten er inne i en ny fase hvor vi skal ha en nedbygging av atomanleggene og håndtering av avfallet. Når vi nå skal rydde opp etter den nukleære virksomheten, er dette et svært langsiktig arbeid. Regjeringen anslår at så mange som 15 storting framover vil være involvert i beslutninger og bevilgninger knyttet til dette oppryddingsarbeidet. Kostnadene knyttet til oppryddingen er beregnet til om lag 21 mrd. kr, og arbeidet antas å vare i 50–60 år.

Da mener jeg, og det mener også komiteen, at det er ganske viktig at vi legger et godt fundament for det arbeidet som skal vare så lenge og omfatte såpass mye. Derfor må vi sørge for at oppryddingen skjer på en måte som ivaretar hensynet til helse og sikkerhet, og som gir trygghet og forutsigbarhet for de berørte lokalsamfunnene – ikke bare i dag, men også i fortsettelsen – i tillegg til de ulike aktørene som får et ansvar for dette.

Staten har nå etablert Norsk nukleær dekommisjonering, NND, i Halden, som skal ha ansvaret for å bygge ned atomanleggene. Nå er det viktig at disse sikres god kompetanse. Vi har sagt at overføringen av kompetanse fra IFE til NND bør skje så tidlig som overhodet mulig, og jeg håper at regjeringen følger opp det, nettopp for å sikre kompetansen. Det er også sånn at det er svært mye som fortsatt skal utredes og avklares. Regjeringen er tydelig på at de har lagt fram en melding veldig tidlig i prosessen, og jeg har lyst til å gi anerkjennelse til regjeringen for akkurat det. Jeg synes det er bra.

På høringen i komiteen ble det fra flere av aktørene etterlyst en nasjonal strategi for selve gjennomføringen av dekommisjoneringen, sånn at en hadde en tidshorisont og en linje på det. Dette har vi foreslått sammen med SV og Senterpartiet, men dessverre ser det ikke ut til å bli flertall for det. Det synes vi er synd.

For å sikre nødvendig forutsigbarhet og framdrift må det slås fast at staten tar det hele og fulle ansvaret for oppryddingen og dekker alle kostnader. Det er et veldig betydelig punkt. Det er derfor veldig gledelig at det er et flertall for akkurat det, bestående av opposisjonen i Stortinget, som slår fast at regjeringen må legge dette til grunn for det videre arbeidet. Regjeringen bes også om å legge fram en langsiktig finansieringsplan for Stortinget. Jeg tror det er et ganske avgjørende punkt, nettopp fordi det vil skape forutsigbarhet for vertskommuner, for omgivelser, for aktørene som deltar, osv. Derfor er jeg litt forundret over at regjeringspartiene ikke er med på å støtte opp under denne beslutningen. Mindretallets løsning som regjeringspartiene har lagt seg på, er at IFE også i framtiden skal bidra økonomisk til oppryddingen, men vi mener at det ikke vil gi den nødvendige forutsigbarheten. Selv om det ikke er store beløp, er det nok til å så tvil om hvordan dette skal forløpe i fortsettelsen. Vi mener også at dette forstyrrer forurenser-betaler-prinsippet. Jeg mener med veldig god tydelighet at flertallet har rammet inn dette på en sånn måte at det ikke får konsekvenser for det, men vi slår fast et viktig prinsipp for nettopp forutsigbarheten i fortsettelsen, for det er en stor og viktig sak.

I tillegg tror vi at det gjennom dekommisjoneringen kan være mange næringsmuligheter som vi bør gripe. Det kan være viktig kompetanse, viktige prosesser som vi får god erfaring med og god tilknytning til, og vi mener at det må jobbes målrettet og tydelig med det i fortsettelsen. Dessverre har vi ikke fått flertall for å lage en næringsstrategi ut av dette. Selv om vi er i en tidlig fase, håper jeg likevel at vi på et eller annet tidspunkt kan komme i en fase hvor vi ser på næringsmulighetene, og i større grad utnytter dem helt bevisst gjennom den store og krevende prosessen som vi nå skal gjennom.

Som sagt kommer kanskje 15 storting til å jobbe med dette i tiden framover. Det er en stor og viktig sak. Vi skal finne løsninger som varer i flere hundretusener av år, så det er en stor og viktig politisk sak. Jeg tror kanskje det viktigste vi gjør nå, er å slå fast veldig tydelig at det er staten som har det fulle og hele ansvaret for at oppryddingen foregår på en sånn måte at ingen i ettertid kan hefte tvil ved hvordan dette skal gjøres.

Presidenten: Vil representanten ta opp dei forslaga Arbeidarpartiet er ein del av?

Terje Aasland (A) []: Ja, det vil representanten.

Presidenten: Då har representanten Terje Aasland teke opp dei forslaga han refererte til.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): Eg vil starta med å takka saksordføraren for godt gjennomført arbeid i ei stor og viktig sak der det definitivt er heilt avgjerande at ein har eit breitt fleirtal bak det som er hovudtrekka i stortingsmeldinga, og det har ein frå næringskomiteen i denne innstillinga. Det har vore ein god prosess med informasjonsseminar, med høyring. Senterpartiet har vore på besøk hos NND i Halden og har hatt stort utbyte av det.

Men det er nokre punkt eg vil påpeika. For det fyrste meiner Senterpartiet at det er rett at staten tek det fulle og heile økonomiske ansvaret i denne saka. Det er litt forunderleg korleis regjeringspartia greier å gjera dette til eit spørsmål om det er slik at forureinar betalar-prinsippet skal gjelda eller ikkje. Det er, som dei skriv sjølv, snakk om rundt 2 pst. Det er snakk om ei verksemd som ikkje skal vara i framtida, og det er snakk om ei verksemd der det har vore statlege rammer for kva for forureining som har vore tillate. Så det er altså slik at viss ein betalar 2 pst., er det forureinar betalar-prinsippet som gjeld. Viss det er slik at staten tek ansvaret for det som staten har gjort her, er det altså ikkje forureinar betalar-prinsippet. Det står fram som noko rart. Me er opptekne av den viktige verksemda som IFE har, og ynskjer at dei midlane som ligg i IFE, skal gå til dei formåla som dei har, og ikkje til opprydding.

Vidare, som saksordføraren var inne på: Når det gjeld næringsutvikling, ynskjer me å sjå kva som er potensialet som ligg i dette, og me ynskjer å ha ein nasjonal strategi for dekommisjoneringa.

Det er mange vanskelege saker som ligg framfor oss i denne saka, og som ein ikkje kjem inn på her, bl.a. dei framtidige spørsmåla om lagring. Eg skal ikkje gå vidare inn på det, anna enn å påpeika det.

Så har eg lyst til – og har kanskje litt glede av – å påpeika noko som eg meiner er ein feil frå både departementet og saksordføraren her. Det vert sagt at det skal verta løyvd pengar i 15 storting framover. Ikkje for å vera vanskeleg, men det betyr 15 år. Eg oppfatta at det er ein 50–60 år, og då er det altså snakk om at ein må løyva pengar til denne saka i 15 stortingsperiodar. Så er det òg avklart.

Det er ei krevjande sak, det er ei dyr sak. Det er kanskje ei sak ein skulle ynskja at ein var forutan, men det er ein naturleg konsekvens av at Noreg var ein av dei fyrste atomnasjonane som var på banen. No ligg det igjen å rydda opp, og det er ein jobb som ein er nøydd til å gjera.

André N. Skjelstad (V) []: I 1948 etablerte staten en satsing på atomreaktorvirksomhet for å se på sivil bruk av atomkraft innenfor energiforsyning og transport, som en del av industrireisningen og moderniseringen av Norge. Dette har ført til at det over flere år er bygget opp sterke kompetansemiljøer her i landet, og at Norge også har tatt aktivt del i internasjonalt samarbeid for å bidra til sikker drift av atomreaktorene.

Den nukleære forskningen gir viktige bidrag til industribygging og verdiskaping her i landet, bl.a. knyttet til fornybar energi, kreftmedisin og petroleumsvirksomhetene. Nå er atomreaktorene i Halden og på Kjeller historie, og vi må rydde opp. Avfallet er svært vanskelig å håndtere og er noe av det farligste avfallet vi har. Det vil derfor både koste mange penger og ta tid før jobben er ferdig. Men det er svært viktig at vi kommer i gang.

Venstre har kjempet lenge for å få i gang opprydningsarbeidet, og vi har sørget for økte budsjettmidler til å forberede arbeidet med opprydning også før vi gikk inn i regjeringen. Det er derfor gledelig å stå her i dag og debattere den reelle begynnelsen på opprydningsarbeidet som stortingsmeldingen representerer.

I 2016 innstilte regjeringen at staten på samfunnsmessig og moralsk bakgrunn skal ta et medfinansieringsansvar for å sikre trygg opprydning etter IFEs nukleære aktivitet, men at IFE årlig skal bidra til medfinansiering og opprydning med midler fra forskningsvirksomhet og legemiddelproduksjon. IFE har tatt sitt ansvar som forurenser og avsatt midler i et eget dekommisjoneringsfond siden 2013, og jeg mener at det er rett at disse midlene brukes i opprydningsarbeidet i tillegg til de statlige midlene. Dersom staten skulle ta ansvaret for all finansiering av opprydningskostnadene etter IFEs nukleære aktivitet, ville dette innebære et brudd med forurenser-betaler-prinsippet. Det er viktig for meg å understreke at vi vil at staten skal dekke om lag 98 pst. av kostnadene for opprydningen av atomavfallet. Det er viktig at det legges opp en rask overføring av ansvar og oppgaver fra IFE til NND, sånn at vi sikrer statlig kontroll med prosessene og et klart ansvarsforhold. Det er dessuten svært viktig at vi tar vare på den verdifulle kompetansen som er bygget opp under overføringen.

I Venstre er vi opptatt av å ivareta og videreutvikle den nukleære kompetansen som er hos IFE, spesielt fordi det er avgjørende for å sikre en vellykket opprydningsprosess, men også fordi kompetansen kan bidra til viktig næringsutvikling og økt verdiskaping knyttet til dekommisjonering og håndtering av avfall. Nå er det viktig at vi igjen står sammen om en trygg nedbygging av de norske atomanleggene og om håndteringen av atomavfallet. Dette skylder vi framtidige generasjoner.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg er enig med saksordføreren i at dette er en stor og viktig sak – kanskje større og viktigere enn mange er klar over – og jeg er glad for at det i all hovedsak er enighet om de viktigste punktene. Jeg er også enig med Senterpartiets representant, Geir Pollestad, i at den kanskje aller vanskeligste debatten ligger foran oss, nemlig når man en gang skal snakke om hvor dette skal lokaliseres. Det tror jeg kan bli alle lokaliseringsdebatters mor.

Grunnen til at jeg tok ordet var at representanten fra Senterpartiet fikk prinsipper til å fremstå som noe relativt – det er jo bare 2 pst., det er bare noen millioner og derfor er det ikke prinsippet om at forurenser betaler som utfordres. Men det er jo ikke sånn at prinsipp er en relativ størrelse – et prinsipp er et prinsipp. Instituttet for energiteknikk har siden 1953, riktignok under et annet navn til å begynne med, vært en privat stiftelse, en kommersiell aktør, og hatt betydelige inntekter. Under en Arbeiderparti-styrt regjering i 2011 tok staten et finansielt medansvar under forutsetning av at IFE skulle etablere en ordning for å sette av midler til samme formål. Det er en direkte gjennomføring av forurenser betaler-prinsippet. Å frigjøre IFE fra det, er å frigjøre dem fra det ansvaret. Det er i strid med forurensningsansvaret som ligger til grunn i forurensningsloven.

At staten tar et medansvar, betyr ikke at staten skal ta det fulle ansvaret for finansieringen og skille mellom ansvar og finansiering. Da EFTAs overvåkingsorgan, ESA, sa at dette er et arbeid som ikke trenger notifisering, lå det nettopp til grunn at det er en medfinansiering fra IFE. Det rokkes nå ved og vil også kunne medføre at de setter ned foten.

Så er det rammet inn, ifølge opposisjonen – forslagsstillerne og opposisjonen, flertallet – at her skriver man at det ikke danner presedens, ergo danner det ikke presedens. Men sånn er det ikke. Stortingsvedtak danner presedens med mindre saken gjelder noe som ikke har overføringsverdi. Og denne saken har overføringsverdi, for det er snakk om forurensningsansvar, og det kommer til å kunne overføres til andre saker. Så prinsippet brytes og det skaper presedens, med mindre man klarer å synliggjøre hvorfor det ikke medfører overførbarhet til andre saker.

Vi er betenkt med tanke på det vedtaket Stortinget gjør når det gjelder statens hele og fulle ansvar. For øvrig er vi glad for at det utover det er stor og bred enighet så langt i denne saken.

Steinar Reiten (KrF) []: Det er helt riktig som representanten Pollestad presiserte: Det anslås at vi i de neste 15 stortingsperiodene vil ha bevilgningsarbeid til dekommisjonering av norske atomreaktorer, i tråd med stortingsmeldingen som vi nå behandler.

15 stortingsperioder utgjør 60 år fram i tid. Skrur vi tiden 15 stortingsperioder tilbake, er vi på 1960-tallet. Da var Norge som NATO-medlem og nabo til Sovjetunionen preget av den kalde krigen som en til stadighet fryktet ville bli varm. Gerhardsen var inne i sin siste epoke som statsminister, og Norge var på jakt etter næringsaktivitet som kunne gi nasjonen vår vinger og velstand.

I 1960 var det også tolv år siden et samlet storting ga sin tilslutning til Institutt for energiteknikks nukleære aktivitet. Siden den gangen har IFE bidratt med skaperkraft og levert viktig innovasjon innenfor medisinsk teknologi, fornybar energi, petroleumsteknologi og industri. Men aktiviteten har også resultert i et opprydningsarbeid som vi i Kristelig Folkeparti er svært glad for at regjeringen tar på alvor.

Stortingsmeldingen vi behandler i dag, er regjeringens strategi for nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av radioaktivt avfall etter IFEs nukleære aktivitet. Meldingen inneholder kompliserte faglige vurderinger, og flere problemstillinger må fortsatt utredes. Det gjelder elementer som håndtering av brenselet, bygging av deponi og lokalisering av behandlings- og oppvarmingsanlegg.

Gitt at de statlige bevilgningene har økt, er det likevel fornuftig å ha en bred strategi og tilnærming til arbeidet, og derfor er meldingen fra regjeringen både viktig og god. Fordi det også blir anslått at Stortinget vil være involvert i opprydningsarbeidet i 60 år framover, er det ytterligere viktig med en bred tilslutning til meldingen. Dette arbeidet er dyrt nok fra før, og vi trenger iallfall ikke fordyrende prosesser skapt av oss i Stortinget. Derfor er det gledelig med den brede politiske enigheten som er om innholdet i stortingsmeldingen.

Del 2 i meldingen beskriver regjeringens plan for nedbygging av atomanleggene. Regjeringens prinsipp er at ethvert land og enhver generasjon må rydde opp i eget avfall. Likevel er jeg glad for at regjeringen er positiv til internasjonalt samarbeid og kunnskapsinnhenting.

På fagdagen næringskomiteen hadde den 19. januar, fikk vi høre erfaringer fra andre nordiske land som har gjennomgått de samme prosessene. Opprydningsarbeidet tar Norsk nukleær dekommisjonering over. Nedbyggingen og opprydningen er viktig her hjemme, men den har også et viktig formål der ute. Vi holder selvsagt fast på prinsipper som er tydelig nedfelt også i Granavolden-plattformen, om å samarbeide med allierte om å intensivere innsatsen for aktiv, balansert, irreversibel, gjensidig og etterprøvbar nedrustning av atomvåpen innenfor ikkespredningsavtalens rammer.

Ellers merker jeg meg at opposisjonen mener at staten skal ta det fulle og hele ansvaret for økonomien hva angår opprydning. Det må derfor nevnes at staten allerede finansierer 98 pst. Særlig merkverdig synes jeg det er at miljøpartiet SV ikke finner det fornuftig å holde fast ved prinsippet om at forurenser betaler.

Alt i alt mener vi at dette er en svært god stortingsmelding. Vi kan med dette se bakover på den nukleære virksomheten i Norge og være takknemlig for all skaperkraft og vilje til innovasjon som har funnet sted. Men vi må med dette se framover og ta ansvar for både nedbygging og opprydning. Vi vet ikke hvordan Norge vil se ut om 60 år, men vi vil vite at vi iallfall i dag tok viktige skritt i retning opprydning og håndtering av atomavfall og nedbygging av atomanlegg. Det er vår generasjons plikt, og det leverer regjeringen på.

Statsråd Iselin Nybø []: Oppryddingen etter Institutt for energiteknikks nukleære virksomhet er en krevende, langsiktig og kostbar oppgave for staten. Prosessen må planlegges grundig. Den må gjennomføres innenfor alle nasjonale lover og internasjonale retningslinjer. Og den må gjennomføres sikkert og på en slik måte at den sikrer tiltro i befolkningen.

Stortingsmeldingen «Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall» utgjør et fundament for oppryddingsarbeidet. Meldingen vil bli fulgt opp av nye utredninger, detaljerte planer og framlegg for Stortinget i tiårene som kommer.

Jeg merker meg med glede at næringskomiteen i betydelig grad slutter opp om problembeskrivelsen i meldingen og regjeringens planer for oppryddingsarbeidet. En tverrpolitisk forståelse for utfordringene i oppryddingsarbeidet mener jeg er en forutsetning for å komme fram til gode løsninger og en god prosess.

For framdriften i arbeidet og kontrollen med kostnader er det avgjørende at ikke planene må endres unødig. Prosessrisikoen i dette oppryddingsarbeidet er også betydelig. De ulike utredningene og prosessene må være godt koordinert og i tråd med en overordnet nasjonal strategi. Jeg merker meg den samlede komiteens ønske om utarbeidelse av en nasjonal gjennomføringsstrategi for oppryddingsarbeidet.

Gitt kostnadene til oppryddingsarbeidet vil alle større beslutninger måtte forankres i Stortinget gjennom de årlige budsjettforslagene. Jeg merker meg komiteens ønske om en langsiktig finansieringsplan, men anbefaler at denne utarbeides først etter at vi er kommet noe lenger i utredningsarbeidet og har en bedre forståelse av det samlede kostnadsbilde og de årlige budsjettbehovene.

Jeg merker meg også næringskomiteens ønske om overføring av nukleær sektor fra Institutt for energiteknikk til Norsk nukleær dekommisjonering i januar 2024. Jeg deler målsettingen. Hvor vidt det er mulig avhenger av tiden det tar å utarbeide og behandle en fullverdig konsesjonssøknad. Nåværende vurdering er at det er vanskelig å gjøre det raskere. Stortingsmeldingen vektlegger hensynet til helse, miljø, sikkerhet og sikring i oppryddingsarbeidet, og det er vektlegging av disse hensynene som må være avgjørende for når overføring kan skje. Men jeg vil bidra til at de statlige etatene koordinerer seg godt, slik at overføringsperioden blir kortest mulig.

Jeg merker meg komiteens støtte til å vurdere overtagelse av eiendommene hvor det nå skal ryddes opp. Uklarheter omkring ansvar og beslutningsmyndighet rundt de tiltakene som skal gjennomføres på de enkelte områdene, vil kunne vanskeliggjøre, forlenge og fordyre oppryddingsarbeidet.

Jeg noterer meg at komiteen ønsker at Institutt for energiteknikk ikke skal være med på å finansiere sin del av oppryddingsarbeidet. Jeg vurderer at vedtaket bryter med forurenser betaler-prinsippet og tidligere stortingsvedtak om at staten skal ta et medfinansieringsansvar. Jeg vurderer det som prinsipielt uheldig, men vil selvfølgelig følge opp vedtaket som Stortinget fatter.

Stortingets behandling av stortingsmeldingen i dag viser en betydelig enighet i planleggingen og arbeidet med oppryddingen etter IFEs nukleære aktivitet. Jeg håper vi kan bevare mye av den enigheten når vi skal ta de vanskelige valgene knyttet til nedbygging av de nukleære anleggene, håndtering, lokalisering og lagring av det nukleære avfallet. Det vil kunne bidra til å nå meldingens mål om en trygg og kostnadseffektiv nedbygging og avslutning av det norske atomeventyret.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: La meg aller først si at jeg ble glad da statsråden understreket at hun vil følge opp vedtaket, for det betyr utrolig mye. Da representanten Løvaas snakket, kunne en jo tro at han oppfordret til ikke å følge opp vedtaket. I så fall ville det vært særdeles uheldig. Jeg tror det er få oppryddingsarbeider som kan sidestilles med den oppryddingen vi nå skal gjennomføre, når det gjelder både størrelsen, grunnlaget for hva vi skal rydde opp i – det er i all hovedsak initiert av staten og statlig virksomhet, og ikke minst varigheten.

Det er også en vesentlig faktor at regjeringen selv skriver i stortingsmeldingen at «IFE, som er en selvstendig stiftelse, heller ikke er egnet for å ha ansvar for oppryddingen sett fra et statlig styrings- og kontrollperspektiv». Regjeringen selv erkjenner at IFE ikke burde ha den rollen, så derfor er jeg glad for at hun understreker det. Kan hun bare nok en gang bekrefte at regjeringen vil følge det opp raskt, og slå fast at staten tar det ansvaret?

Statsråd Iselin Nybø []: En statsråd må jo forholde seg til de vedtakene Stortinget fatter, og dette er, som representanten sier, et av de største, om ikke det største, oppryddingsarbeidene i historien. Vi begynner på mange måter nå med denne stortingsmeldingen, og det er første skritt på en veldig lang vei. Derfor var det viktig for meg å få levert denne stortingsmeldingen så tidlig. Dette er noe vi må ha bred politisk enighet om i mange tiår som kommer. Det kan være noen politiske uenigheter om små ting, og det må vi håndtere, men i det store og hele må vi ha Stortinget bak oss når vi skal i gang med dette viktige arbeidet.

Selv om jeg selvfølgelig må forholde meg til Stortingets vedtak, vil jeg understreke nok en gang at jeg mener det er en viktig del av forurenser betaler-prinsippet at også IFE bærer en del av finansieringsbyrden, selv om de på ingen måte kan bære hele denne store byrden.

Terje Aasland (A) []: Nå sier jo Stortinget veldig tydelig gjennom vedtaket at det er staten som skal ta det fulle og hele ansvaret her. Noe av begrunnelsen for det er at det kom veldig tydelig fram at IFE som institusjon er en viktig aktør i fortsettelsen av utviklingen av Norge, innenfor både fornybar næring, grønne muligheter osv.

Forskningsrådet var bl.a. veldig tydelig på at hvis en ikke avlaster IFE 100 pst., vil IFE komme dårligere ut i både EU-programmer og annen type finansiering knyttet til viktig forskningsaktivitet i framtiden. Har statsråden annen informasjon som skulle tilsi at det Forskningsrådet sier, er feil?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg tror man kan spørre et hvilken som helst teknisk industrielt institutt om de ville kommet bedre ut i f.eks. Horisont Europa hvis de hadde hatt en høyere basisfinansiering enn de har i dag, og man ville fått ja fra samtlige. Det er klart at de pengene de har tilgjengelig, vil de bruke på den mest mulig fornuftige måten for å oppnå sitt formål. Men det betyr ikke at ikke de også skal ha et ansvar for å være med på å finansiere det som er en veldig dyr og langvarig opprydding etter atomavfallet de har som følge av sin virksomhet.

Jeg mener det Stortinget nå gjør, er på tvers av det Stortinget før har ment, altså at forurenser skal betale, og at det er et prinsipp som har stått fast lenge som nå blir brutt. Selv om jeg ser at flertallet ikke ønsker at det skal gi presedens, er det sånn at man ikke bestemmer når man gir presedens. Det kommer til å komme tider der private aktører kommer til å vise til dette og ønske at staten skal ta hele regningen.

Terje Aasland (A) []: Nå fikk jeg vel ikke svar på det som egentlig var spørsmålet mitt. Jeg spurte om Forskningsrådets anbefalinger og tydelige bemerkninger overfor komiteen var feil, og om næringsministeren hadde andre opplysninger som på en måte tilsa at det Forskningsrådet sa om at IFE ville få en svekket rolle dersom de skulle ha et medfinansielt ansvar for oppryddingen, var feil. Det ble i hvert fall tydelig presisert fra Forskningsrådets side i tilknytning til høringen.

Det som er viktig nå i fortsettelsen, er selvfølgelig at en både har en veldig klar tanke om hvordan en skal jobbe med dekommisjoneringen, får på plass en veldig tydelig strategi for hvordan en skal gjennomføre den, og har en finansieringsplan. Kan næringsministeren nå si noe om i hvilket tidsløp hun ser for seg at hun eventuelt kan komme tilbake igjen til Stortinget med en noe klarere ramme om framdriftsplan og strategi og eventuelt en finansieringsplan, noe jeg oppfattet at næringsministeren var positiv til å vurdere i fortsettelsen?

Statsråd Iselin Nybø []: Det vi har lagt inn i stortingsmeldingen nå, er så langt vi kan gå nå. Så jobbes det kontinuerlig med nye utredninger, nye vurderinger, og vi har store beslutninger som ligger foran oss. Men jeg kan ikke si fra talerstolen i dag nøyaktig når jeg kan komme tilbake igjen til det. Det jobbes godt, det jobbes kontinuerlig, og vi vil holde Stortinget fortløpende orientert om det vi mener Stortinget er nødt til å være orientert om, i alt det arbeidet som nå skal skje framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sverre Myrli (A) []: Jeg er antakeligvis den i salen som bor nærmest det omtalte anlegget på Kjeller, og som nærmest daglig ser den nå nedlagte JEEP II-reaktoren – eller i alle fall bygget der reaktoren er.

Jeg vil benytte anledningen til å gi anerkjennelse og ros til dem som for over 70 år siden dro i gang det arbeidet som er gjort på det som i dag heter Institutt for energiteknikk, IFE – viktige og betydningsfulle mennesker, som Gunnar Randers, Jens Christian Hauge, Finn Lied og mange, mange flere, som gjorde en fremragende jobb – og alle dem som gjør en fremragende jobb på IFE i dag, først gjennom det som het Institutt for atomenergi, IFA, som skiftet navn til Institutt for energiteknikk, IFE, på 1980-tallet.

IFE har spilt og spiller en helt sentral rolle i viktig energi- og miljøforskning. På en dag som dette mener jeg det er viktig å ha to tanker i hodet på én gang. Vi skal både ha med oss historien og være stolt av den, og vi skal ta ansvar for å rydde opp i det som må ryddes opp i. Det er svært viktig å kunne slå fast at staten skal ta det hele og fulle ansvaret for den oppryddingen.

Det hadde vært helt urimelig om IFE skulle ta det ansvaret. Ja, vi må vel bare si at det hadde ikke vært mulig for IFE å ta på seg et slikt enormt arbeid som nå ligger foran oss. Vi må både rydde opp i historien, og IFE må kunne konsentrere seg om viktig arbeid framover.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi anerkjennelse og ros til IFE, Institutt for energiteknikk, i deres arbeid, hvor de bruker det de har tilegnet seg i sitt arbeid i over 70 år, og tar det videre i sitt arbeid med forskning på fornybar energi, batteriteknologi, fangst og lagring av CO2, solenergi, atomsikkerhet, materialteknologi, radioaktive legemidler og andre viktige områder som IFE jobber med.

Jeg vil bare si at det er en gledens dag. Jeg ønsker IFE lykke til i det arbeidet de skal gjøre, og jeg ønsker også Norsk nukleær dekommisjonering, NND, lykke til i den viktige oppryddingsjobben som de har foran seg.

Erlend Larsen (H) []: Norge tok et imponerende syvmilssteg inn i atomalderen i 1946, et knapt år etter krigens slutt. Historien om våre fire atomreaktorer er en historie om norsk ingeniørkunst og framsynthet som fortjener en større plass i historien vår. Det er en historie som viser at et lite land som Norge kan gjøre underverker bare vi vil og tør. Dette er også en historie hvor det er begått alvorlige feil.

Den 31 år gamle forsvarsministeren, Jens Christian Hauge, drev fram prosjektet. Hauge mente at gjenoppbyggingen av det norske forsvaret måtte tuftes på moderne teknologi og inngå i en mer omfattende modernisering av landets industri og produksjon. Utgangspunktet var at Norge skulle utvikle egne atomvåpen for å stå imot trusselen fra Sovjetunionen.

Forskningen på atomenergi var et vågalt prosjekt. Datidens politikere visste neppe hvilke muligheter forskningen ville gi. Prosjektet var også vågalt fordi Norge manglet alt som skulle til for å produsere kjernekraft. Erfaringer fra USA og Storbritannia viste at det ville bli svært kostbart å bygge en kjernereaktor, men våre forfedre satte likevel i gang i en periode hvor det var behov for å bygge opp landet og velferden blant innbyggerne.

Da reaktoren på Kjeller ble åpnet i 1951, var det bare fem land i verden som hadde atomreaktorer – USA, Sovjetunionen, Canada, England og Frankrike. Det var en stor teknologisk begivenhet for et lite land.

Under åpningen var et stort antall prominente gjester til stede, anført av vår egen konge. Gjestene fikk et vikingskip i metall som var gjort radioaktivt, som gave. Denne typen gave ville neppe blitt gitt i dag.

I begynnelsen var det et mål å kunne utvikle egne atomvåpen. Senere ble forskningen dreid mot sivile formål. Instituttet for energiteknikk har utviklet kunnskap vi har nytte av i petroleumsindustrien, kunnskap for utvikling, styring og drift av komplekse industrielle systemer, og de har utviklet modeller som blir brukt i internasjonal omsetning av strøm og på mange andre samfunnsnyttige områder. Kunnskapen om atomenergi viste seg også nyttig for forskning på medisin til kreftbehandling. Programmet som ble utviklet for at vi skulle produsere våre egne atomvåpen, ble viktig i vårt arbeid for internasjonal nedrustning av atomvåpen.

Nå er tiden kommet for å avvikle det som ble bygd for 70 år siden. Det er beregnet å koste 21 mrd. kr og vil ta svært mange år. Kostnaden ved demontering har vi antakelig tjent inn så det holder. Vi etterlater oss avfall for mange generasjoner.

Jeg mener vi bør ta vare på og videreutviklet den teknologien og kompetansen. Det kan vi gjøre ved å øke satsingen på thorium. Alt ligger til rette for det om vi vil – og dersom vår generasjon viser seg å være like framsynt som 31-årgamle Jens Christian Hauge var for 75 år siden.

Nå skal anleggene demonteres og behandles. Stortingsmeldingen virker solid og grundig. Det synes at vi har opparbeidet stor kompetanse innenfor kjernekraft i Norge.

Terje Aasland (A) []: Det er enighet om, skal vi si, den lange linjen i denne saken, og det er jeg veldig glad for. Det er veldig bra at det er bred tilslutning til det. Men til den siste diskusjonen, om forurenser betaler-prinsippet, synes jeg det er viktig å understreke at dette er en helt spesiell sak, utenom det vi normalt håndterer, og det er vel kun denne saken det vil handle om med tanke på at staten skal betale. Når vi også gjennom vedtaks form er veldig tydelig på dette, synes jeg det er litt beklagelig at både næringsministeren og for så vidt også posisjonen prøver å problematisere det.

Vi er veldig tydelig på at dette ikke skal danne presedens. Det er også sånn at staten i andre tilfeller, så vidt jeg kan huske – det står og faller på min husk – både i forbindelse med oppryddingen ved Løkken gruve og ved Søve gruver, har tatt det hele og fulle ansvar. Men jeg skal ikke blande de sakene inn i denne.

Jeg mener at her er det usedvanlig viktig at staten slår dette fast. For det kommer nye terskler, nye saker som skal løses, ikke minst knyttet til deponi og lager, hvor det er helt avgjørende viktig at statens rolle er veldig tydelig og fullt og helt, egentlig, nettopp for å sørge for at et lokalt vertskap og andre med tydelighet kan vite hva en går inn i, og hvilke prosesser som er der. Derfor er det viktig for flertallet å understreke nettopp det prinsippet som ligger i innstillingen, og som forhåpentligvis blir vedtatt. Jeg synes det er synd at næringsministeren bagatelliserer eller problematiserer det på den måten. Det burde være i alles interesse nå at vi får gjort dette på den måten stortingsflertallet faktisk slår fast.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se tirsdag 23. mars