Stortinget - Møte tirsdag den 4. mai 2021

Dato: 04.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 5 [10:00:47]

Debatt om statsministerens redegjørelse om Koronakommisjonens rapport og regjeringens videre oppfølging av denne (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 2021)

Talere

Presidenten: Presidenten vil fordele taletiden slik: 10 minutter til hvert av partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, 5 minutter til hvert av partiene Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt og 15 minutter til regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil ti replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Jonas Gahr Støre (A) []: Koronakrisen har store konsekvenser for menneskers liv og helse i landet vårt, og vi skylder å lære av det vi har erfart, lære av det som har fungert, og lære av de alvorlige manglene og svakhetene som koronakommisjonen har avdekket. De svakhetene og manglene kan ikke skyves til side, og de er ikke skjønnhetsfeil.

Det er riktig som kommisjonen skriver, og som det er påpekt fra regjeringens talspersoner ofte, at håndteringen alt i alt har vært god. Ikke minst skyldes det at den norske modellen, med høy tillit, en sterk offentlig helsetjeneste og et organisert arbeidsliv, har fungert. Læringen her må handle om å ta godt vare på denne samfunnsmodellen.

Det er likevel slik at manglene og svakhetene kommisjonen avdekker, er alvorlige. Det er her behovet for læring og endring ligger. Det manglet gode beredskapsplaner, det manglet smittevernutstyr, det var ikke øvd på omfattende og langvarig pandemi, bl.a.

Det er ikke selve pandemien som var et paradigmeskifte, slik enkelte statsråder sier. Paradigmeskiftet handler om den omfattende bruken av smitteverntiltak. En pandemi har vært en sannsynlig hendelse. Den burde vi vært bedre forberedt på.

Når vi spør hva vi kan lære, er det spesielt alvorlig og nedslående at et av de sentrale læringspunktene kommisjonen trekker fram, lyder som et ekko av Gjørv-kommisjonen i 2012. Krisene er ulike, men kjernen i kritikken er den samme. Beredskapen og krisehåndteringen lider under manglende samordning, koordinering og overordnet ledelse. Koronakommisjonen skriver at «ingen har tatt ansvar for å vurdere (…) summen av konsekvensene». Gjørv-kommisjonen slo fast at kritiske ressurser ikke fant hverandre.

NRK oppsummerte sammenligningen slik:

«Et nøkkelpoeng for 22. juli-kommisjonen, var at ressursene ikke fant hverandre da terroren rammet. (…) Kommisjonen mente det var behov for bedre og mer koordinert lederskap på tvers av sektorer. Et lignende poeng trekkes frem ni år senere.»

Vi kunne legge til et inntrykk fra en annen aktuell sak, salget av Bergen Engines til russiske interesser, der det i ukesvis kom motstridende uttalelser fra hele fire ulike departementer. Samordningen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet framstår som mangelfull.

Denne kritikken og disse manglene rammer regjeringens ledelse. Erna Solberg gjorde i 2013 det å bedre den overordnede ledelsen av beredskaps- og sikkerhetsarbeidet til et av sine viktigste valgløfter. Samordningen av beredskapsarbeidet skulle styrkes, og Erna Solberg sa til VG i 2013: «Man trenger en statsminister som har styringen i disse sakene».

Det ble varslet et sikkerhetselement på Statsministerens kontor, og Justisdepartementet skulle ha et overordnet beredskapsansvar. Men det såkalte sikkerhetselementet på Statsministerens kontor fungerte ikke, og sju ulike justisministre har kommet og gått på åtte år i et departement som virkelig trengte kontinuitet for å kunne jobbe godt med en bedre beredskapskultur og sørge for at hele beredskapsapparatet fungerer hver for seg og som en helhet.

Der vi nå står i 2021, må Stortinget spørre seg hvor langt vi egentlig er kommet siden 2013 med å sørge for et beredskapsapparat som henger bedre sammen, som øver sammen, som samhandler bedre, og hvor den ene delen av vår fragmenterte stat vet hva den andre gjør. Dette er viktig, for den neste krisen blir ikke lik den andre. Den neste krisen kan utfordre oss på nye områder, men beredskapsapparatet vi har, skal kunne møte dem alle.

Det er utvilsomt – la oss være tydelige på det – investert mye i bedre beredskap siden terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet i 2011. Beredskapen i Norge er på mange enkeltområder blitt bedre, også innenfor helse. Det har tverrpolitisk støtte. Men før koronakrisen manglet det overordnet beredskapsledelse som kunne gjort oss bedre rustet til å møte en pandemi. Under koronakrisen har det ifølge kommisjonen vært vesentlige mangler i koordinering og ledelse av håndteringen, og i den pågående Bergen Engines-saken ser vi departementer som går i beina på hverandre – igjen en tydelig mangel på ledelse og samordning. Det gjør meg urolig for hvor langt vi egentlig er kommet for å sikre bedre ledelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge. Erna Solberg lovet å samordne beredskapsarbeidet, ta styring, som hun selv sa. Åtte år senere tyder det på at det ikke har skjedd.

Behandlingen av koronakommisjonens rapporter må føre til læring, og læringen må føre til endring på vesentlige punkter: forbedre beredskapskapasitet, sterkere beredskapskultur og stødigere beredskapsledelse.

Trond Helleland (H) []: Jeg er glad for at koronakommisjonens delrapport blir gjenstand for en bred debatt her i Stortinget i dag. Vi hadde jo også en runde i forrige uke. Det er viktig å lære av det kommisjonen peker på. Jeg har ikke oppfattet det sånn at regjeringen ikke har sagt at de vil ta lærdom. Tvert imot – jeg synes statsministeren og regjeringen har vært ydmyke i forhold til de påpekningene som kommisjonen kommer med. Men statsministeren har også redegjort for at kommisjonens arbeid skal fortsette. Jeg ser at det ligger en del forslag på bordet i dag som er ønsker om temaer som skal adresseres av koronakommisjonen. Det er helt greit, det er et uavhengig kommisjonsarbeid, men jeg regner med at kommisjonen lytter til signaler fra Stortinget. Det viktige er jo at mens koronakommisjonen fortsetter sitt arbeid, fortsetter regjeringen sitt arbeid med å bekjempe pandemien.

Det må vel være lov når man står på talerstolen i landets nasjonalforsamling, å gratulere en som har jobbet veldig mye det sist året, med 50-årsdagen, nemlig Bent Høie, som er 50 år i dag. Gratulerer til helseministeren, som virkelig har stått i stormen.

Stortinget har vært involvert i koronahåndteringen, men regjeringen har selvsagt hatt hovedansvaret i og med den smittevernloven vi har. Derfor er det naturlig at kommisjonen peker på punkter der regjeringen etter deres mening ikke har gjort en god nok jobb. Og jeg er helt sikker på at regjeringen vil følge opp påpekningene når kommisjonen også leverer sin endelige rapport. Statsministeren har også vært tydelig på at det vil bli utarbeidet en stortingsmelding når kommisjonen er ferdig med sitt arbeid, og at vi får full og bred anledning til å diskutere det her i Stortinget.

Vi har fortsatt store utfordringer knyttet til pandemien. Å håndtere krisen er selvsagt førsteprioritet. I det arbeidet vil også kommisjonens foreløpige bidrag være nyttig. Kommisjonen peker på flere punkter som var for dårlig forberedt. Det står at man var forberedt på en pandemi, men ikke en pandemi som ga oss tiltak som vi for to år siden bare ville ristet på hodet av og sett som helt urealistiske. I det ligger det selvsagt mange læringspunkter. Det vil være vanskelig å være forberedt på det utenkelige, men det vi må ha på plass, og det føler jeg at vi også har vist gjennom det året som er gått, er et samfunn som kan takle det utenkelige – et samfunn som raskt responderer og som samhandler. Det har vi i Norge.

Det har vært gjort forberedelser til pandemier, og vi i Stortinget har vært med på flere av forberedelsene. I 2019 reviderte vi smittevernloven, som en oppfølging av pandemimeldingen fra 2013, som vel daværende helseminister Gahr Støre hadde ansvaret for. Det ble fastsatt nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer. Det ble etablert mandat for beredskapsutvalget mot biologiske hendelser, og i 2018 ble det lagt fram en ny versjon av nasjonal helseberedskapsplan.

Kommisjonen peker på mange ting, bl.a. mangel på smittevernutstyr, at det burde vært på plass. Det var åpenbart en svakhet i beredskapen som vi må ta lærdom av, og som regjeringen har sagt de vil ta lærdom av. Heldigvis er lagrene fylt opp nå, slik at vi er godt forsynt for svært mange år framover.

Den 12. mars stengte Norge ned. Kommisjonen uttaler at de er enig i at man skulle sette inn inngripende tiltak. Dette var tiltak som er de mest inngripende vi har hatt i fredstid, og la sterke begrensninger på enkeltmenneskers frihet. Det gikk fra å være en helsekrise til å bli en samfunnskrise, der mange andre sektorer enn helsesektoren ble berørt – ja, alle sektorer.

Kommisjonen peker på at denne beslutningen skulle vært tatt av regjeringen og ikke Helsedirektoratet. Det er viktig å opptre i samsvar med Grunnloven når slike kriser oppstår, og regjeringen har erkjent at det var en feil at det ikke var regjeringen i statsråd som fattet beslutningen. Men allerede dagen etter, fra den 13. mars, har alle rettslige tiltak blitt fattet av regjeringen med faglige anbefalinger fra FHI og Helsedirektoratet.

Flere innlegg fra Høyre vil bli holdt om ulike deler av pandemihåndteringen, og jeg har lyst til å si at man kan naturligvis se på koronakommisjonens delrapport som en karakterbok, det er fullt legitimt, men man bør også se på den som en lærebok – en bok som anviser hvilke tiltak som må iverksettes for å komme bedre ut av pandemien.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Koronakommisjonen har lagt fram en foreløpig rapport som konkluderer med at myndighetenes håndtering samlet sett har vært god. Det skal vi være glade for. Norge har hatt få dødsfall og relativt få syke sammenliknet med mange andre land.

Dessverre er ikke pandemien over ennå. Vi står midt i krisen. En viktig grunn til det er importsmitte. Det er bra og nødvendig at statsministeren erkjenner at regjeringen ikke har gjort nok for å stoppe importsmitten. Etter Fremskrittspartiets syn har regjeringen vært på hælene helt siden i fjor høst. Rapporten sier også at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge høsten 2020.

Fremskrittspartiet tok til orde for å innføre obligatorisk testing på grensene allerede i august 2020, og debatten gikk hele høsten. Først fra nyttår ble dette innført, i alle fall på papiret. Det at man ikke hadde kontroll, bidro til at vi fikk flere varianter av muterte virus til landet. Det bidro til at folk etter nyttår ble pålagt svært kraftige restriksjoner. Vi fikk ikke besøke hverandre, og landet ble på det nærmeste stengt ned, spesielt i Oslo-området. Butikker, restauranter og andre virksomheter ble i praksis stengt av myndighetene.

Regjeringen sendte på høring forslag om portforbud, i praksis å sette befolkningen i fengsel i eget hjem, mens det strømmet folk over grensene, uten kontroll. Det er ikke rart mange ble mektig provosert. Vi som bor i landet, fulgte stort sett lydig opp, med de omkostningene det har, mens det kom titusener av personer over grensene, og med kontroll kun på papiret. Det var Stortinget som presset regjeringen til å stramme kraftig inn, slik at man fikk mer kontroll på grensene.

Norge er ikke medlem av EU. Det norske folk har stemt nei to ganger. Vi skal være et selvstendig land. Selvsagt er det fornuftig i mange sammenhenger å samarbeide med EU og andre land, men Fremskrittspartiet er kritisk til den nesegruse beundringen av EUs vaksineinnsats som regjeringen har lagt for dagen. I EU-landene får EU-kommisjonen flengende kritikk for den jobben som er gjort for å skaffe vaksiner. I Norge deler regjeringen ut hyllester.

EU og Norge ligger langt bak de beste landene. Det går dessverre smått med vaksineringen, og dermed smått med gjenåpningen. Prisen betaler barn, unge, studenter, eldre og næringsdrivende, som er knallhardt rammet av pandemien. Vi har, på samme måte som Israel og andre land, hatt muligheten til å ta initiativ overfor vaksineprodusentene for å få til egne avtaler, men det ser ut til at regjeringen heller valgte å stole blindt på EU og overlate jobben til EU og EU-kommisjonen.

I koronakommisjonens rapport kommer det fram at det har vært et møte med AstraZeneca. På NRK kunne vi lese at det også vært et møte med Pfizer, som da har vært hemmeligholdt for kommisjonen. Hvorfor? Har det vært møte med andre? Hva har norske myndigheter signalisert i møtene? Det påstås langt på vei fra helseministeren at det ikke var mulig for Norge å få egne avtaler. Hvorfor greide da Israel og andre land det? De fikk egne avtaler og har vaksinert befolkningen rekordraskt. Handler det om penger? Vi har brukt over 300 krisemilliarder. Noen milliarder til vaksine ville sannsynligvis kunne spare oss for penger ved at vi fikk gjennomført raskere vaksinering, og dermed gjenåpning av samfunnet.

Fremskrittspartiet vil til bunns i dette og foreslår derfor å sette i gang en gransking av regjeringens vaksinestrategi for både innkjøp og fordeling. Erfaringene med EU-samarbeidet om vaksiner er at Norge må ta et større ansvar selv. Vi er et selvstendig land med ansvar for egen befolkning når det gjelder vaksiner, medisin og medisinsk utstyr. Vi har en norsk næring som er klar til å bidra med egen produksjon. Det er derfor en skuffelse at det i statsministerens redegjørelse igjen høres ut som om hun skal lene seg på EU.

Fremskrittspartiet er uenig i at vi skal stole blindt på EU, og mener vi skal sikre oss produksjon og beredskap i Norge og slutte å opptre som om vi er medlem i EU. Europeiske land og EU-kommisjonen kan gjerne kjøpe medisiner av oss. Fremskrittspartiet fremmer forslag om norsk produksjon og beredskap og håper på flertall for dette.

Mye tyder på at mange innvandrere ikke har fått med seg at vi står midt i en pandemi. På tross av massiv satsing på informasjon på alle språk har smitten blant innvandrere økt jevnt og trutt gjennom hele pandemien. Det statsministeren ikke nevnte noe om i sin redegjørelse, var andre mulige årsaker til at innvandrere er overrepresentert. Da Fremskrittspartiet pekte på at innvandrere måtte begynne å ta ansvar og følge smittevernreglene, beskyldte regjeringen oss for å stigmatisere. Helseministeren sa at det var yrke, trangboddhet og sosiale forhold som var årsaken til høy smitte blant innvandrere. Senere har flere forskningsrapporter pekt på at slike ting i liten grad er forklaringen. Når regjeringen forklarer at høy smitte blant innvandrere kommer av faktorer de ikke kan gjøre noe med, må man heller ikke bli overrasket over at det skurer og går. Når det viser seg at regjeringens forklaring var helt feil, ville det vært på sin plass med en litt mer ydmyk holdning og mindre berøringsangst for framtiden.

Statsministeren var i sin redegjørelse innom at man ikke nådde fram til innvandrerbefolkningen. Hva sier dette om norsk integreringspolitikk? At den har spilt fallitt. Vi bruker mange milliarder kroner hvert eneste år på integrering. Krisen har vist oss at deler av befolkningen ikke får med seg det som skjer rundt dem, og om de gjør det, bryr de seg ikke om det, noe som er enda verre.

Statsministerens budskap er at nå har man lært at man må lage en egen kommunikasjonsordning for å nå deler av innvandrerbefolkningen i nye krisesituasjoner. Fremskrittspartiet mener at lærdommen må være at vi forventer at de som får opphold i Norge, lærer seg norsk, og at de skjønner det samfunnet de bor i. Myndighetene skal konsentrere seg om å håndtere krisen og ikke drive voksenopplæring på alle mulige språk gjennom ulike kommunikasjonskanaler. Man har et ansvar selv for å sette seg inn i regelverk og å følge med på det som skjer.

Mange er knallhardt rammet av pandemien. Psykiske lidelser har eksplodert. Det samme har spiseforstyrrelser. Helsekøene har økt. Elever har store kunnskapshull. Studenter har det svært vanskelig. Næringsdrivende er redde for å miste livsverket sitt. 200 000 er uten arbeid eller er permittert. Statsministeren har uttalt at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Jeg er spent på hvordan dette skal følges opp i praksis. Det er mange næringsdrivende som knapt har fått én krone selv om det har gått over ett år siden pandemien traff. Mange har utsatt innbetalingen av skatter og avgifter og gruer seg til å betale dette tilbake. Det kan være det lasset som velter tuen. 8 pst. rente gjør det ikke lettere. Tusenvis av permitterte lurer på om det er en jobb å gå tilbake til.

Finansministeren er opptatt av budsjettbalanse og pengebruk. Fremskrittspartiet vil ikke bruke mer penger enn nødvendig, men vi vil sende mindre penger ut av landet. Vi vil bruke mindre penger på rådyr integrering ved å ta imot færre flyktninger, men styrke hjelpen i nærområdene. Vi vil bruke mindre penger på symbolske klimatiltak og sikre egen befolkning og næringsliv. Nå handler det om å sette tæring etter næring og prioritere å gjenreise næringsliv som er hardt rammet, sikre at flest mulig kommer tilbake i jobb, hjelpe elever med å tette kunnskapshull og redusere helsekøene igjen etter koronaen.

Det er bra at kommisjonen skal jobbe videre, for krisen er ikke over.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets løse forslag og vil også benytte anledningen til å gratulere helseministeren med 50-årsdagen. Så får vi håpe pandemien er over snart, så han kan feire skikkelig!

Presidenten: Representanten Sylvi Listhaug har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marit Arnstad (Sp) []: Som flere talere allerede har vært inne på, er det viktig å ha denne debatten for å kunne lære og også vurdere koronahåndteringen underveis. Men dette er bare en underveisetappe, for det er klart at koronakommisjonens arbeid vil fortsette, og vi kommer til å ha flere debatter om dette også i årene som kommer.

Koronakommisjonens klareste konklusjon var at det var en alvorlig svikt at regjeringen ikke var forberedt da pandemien kom. Det er også et underlag for koronakommisjonen at vår solide samfunnsmodell, de breie velferdsordningene våre, arbeidslivssamarbeidet og de sterke kommunene våre har vært helt avgjørende i måten vi har håndtert pandemien på, og at det er en styrke at vi er et samfunn der vi stoler på hverandre og har tillit til hverandre og til myndighetene.

Jeg kan på en måte forstå at regjeringen har valgt en strategi der de først og fremst ønsker å snakke om det de kaller paradigmeskiftet, det som skjedde etter 12. mars i fjor. Det er forståelig. Jeg vil si det er menneskelig å gjøre det, for regjeringen viste stor handlekraft i dagene rundt 12. mars. At en ønsker å snakke om det, forstår jeg godt, men en må også ta med seg hele bildet som koronakommisjonen legger fram for oss. Det bildet er både at regjeringen var handlekraftig 12. mars i fjor, at vi har et samfunn som er i stand til å håndtere denne typen utfordringer, og at vi var for dårlig forberedt, at beredskapsarbeidet ikke har fått den oppmerksomheten og det alvoret som det fortjener. Det er et paradoks fordi Høyre gikk i regjering nettopp på et valgkampløfte om å gjøre Norge bedre rustet til denne typen kriser. Kommisjonen dokumenterer at de løftene som en gikk til regjering på, ikke er innfridd etter sju år og like mange beredskapsministre. Det er alvorlig, og det må en også ta med seg.

Jeg har også lyst til å si at underveis i håndteringen er det regjeringen som har hatt ansvaret. Det er ikke riktig som representanten Helleland sier, at Stortinget har vært så veldig involvert i det. Regjeringen har faktisk ikke konsultert Stortinget underveis. Regjeringen har informert underveis, men det er regjeringen som har det overordnede ansvaret.

Da har jeg lyst til å peke på noen få punkter fra koronakommisjonen som jeg mener vi må lære av i årene framover. Det ene er manglende samordning – at de ulike sektorene ikke ser hverandre, at en ikke er i stand til å samarbeide om ting raskt nok, effektivt nok. Det andre er at en ikke tok tilstrekkelig hensyn til kommunene, som viste seg å være noen av de viktigste aktørene i hele arbeidet. Hvor viktig kommunene har vært underveis i pandemihåndteringen, var vi egentlig veldig lite forberedt på. De fikk altfor dårlig hjelp i starten, for lite informasjon, for lite hjelp, og de fikk også for lite smittevernutstyr. Men kommunenes rolle kan nesten ikke overvurderes i det arbeidet som er lagt bak oss. Det viser, også for et senterpartihjerte, hvor viktig norske kommuner er, små som store, når det gjelder å ta ansvar i den situasjonen en er i.

Når det gjelder beredskap, ligger det flere forslag til behandling i Stortinget akkurat nå. Det ligger et forslag som skal behandles på torsdag. Regjeringspartiene går imot alle forslagene i den innstillingen. Det ligger et forslag om totalberedskap som Senterpartiet fremmet igjen nå i vår. Jeg har ingen forhåpninger om at regjeringspartiene går for det. Justisministeren påsto at regjeringen var positiv til det, men hadde ikke tida til det akkurat nå. Men regjeringspartiene har jo stemt imot en totalberedskapskommisjon helt siden 2017 – fordi det var noen andre som kom på den ideen enn de selv, tror jeg. Men jeg mener at koronakommisjonen også viser oss at vi trenger en total gjennomgang av hele samfunnets beredskap, og at det har gått for lang tid når vi ikke har hatt en slik gjennomgang helt siden 2000, da Willoch-utvalget la fram sin innstilling – Et sårbart samfunn.

Koronakommisjonen må føre til at vi lærer noen ting. Det er viktig at en kommer til å arbeide videre, og at det kommer til å være nye behandlinger, men Senterpartiet har et krav som vi fremmer som forslag her i dag, nemlig at vaksinestrategien ikke kan overlates til koronakommisjonen. Der bør Stortinget bidra til å nedsette en egen, uavhengig kommisjon som går gjennom den strategien regjeringen har valgt i denne saken.

Med det vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Audun Lysbakken (SV) []: Det var mangelen på selvkritikk fra regjeringspartiene i forrige uke som gjorde at reaksjonen fra opposisjonen var ganske hard. Jeg synes at jeg ante en litt annen tone i innlegget til representanten Helleland nå, og det er jeg glad for. Jeg synes beskrivelsen av kommisjonens rapport som en lærebok er god. Det er jo for å sikre at vi lærer, at vi også mener at dette ikke kan være punktum for Stortingets behandling, men at saken bør sendes til kontrollkomiteen for videre diskusjon, nettopp for at både Stortinget og regjeringen får lagt føringer for hva det er som skal læres, og hva det er som skal skje.

Regjeringen som sitter nå, ble valgt i 2013 med beredskap som fanesak. Derfor er det sånn at selv om kommisjonen er tydelig i sin ros til håndteringen av pandemien på mange områder, rammer også den kritikken som er der, statsministeren hardt fordi nettopp bedre beredskap var et så sentralt løfte i 2013.

Hva er det som er viktige punkter å ta med seg av den kritikken kommisjonen kommer med? Det ene er rett og slett at Norge var for dårlig forberedt på en pandemi. En hadde ikke øvd, en hadde ikke en plan, hyllene var tomme.

Det andre som vi mener er veldig viktig for Stortinget å diskutere videre, er mangelen på – skal vi si – en demokratisk forankring underveis i pandemien. Det er et spørsmålet SV har tatt opp mange ganger underveis. Vi har en smittevernlov som er godt tilpasset en kortvarig krise, men som har vist seg ikke å være tilpasset en langvarig krise. Den manglende involveringen av Stortinget underveis mener vi har betydd at vi har fått for lite åpenhet, men kanskje vil det også vise seg at vi har fått for lite diskusjon underveis om helheten – om de som har tapt på tiltak, om hvordan ulike tiltak og hensyn må veies opp mot hverandre. En stortingsbehandling av de mest inngripende tiltakene knyttet til både nedstenging og gjenåpning ville gitt oss en annen debatt. Jeg er helt sikker på at vi ville klart å bli enige – sånn som de har gjort det gjennom brede forhandlinger i Danmark – men jeg tror det ville gitt håndteringen av krisen en del ting som vi har manglet. Derfor bør en av konklusjonene være at smittevernloven endres sånn at de mest inngripende tiltakene overfor innbyggerne må behandles i Stortinget.

Men den aller viktigste kritikken av regjeringen er håndteringen av den forskjellskrisen som pandemien har blitt. Det har igjen og igjen helt konsekvent vært opposisjonen som har måttet presse på plass de tiltakene som trengtes for de arbeidsløse og for bedriftene, mens regjeringen har kommet etter, og ikke på noe tidspunkt greid å legge fram en fast plan for, f.eks., hva slags sosiale tiltak som skulle følge de ulike nedstengingene.

SV fremmer en rekke forslag i dag, og det er bl.a. fordi vi ønsker å sikre at vi også kommer i gang med å se på en del sider ved håndteringen av pandemien og beredskapen som kommisjonen ikke har lagt mye vekt på. Det gjelder bl.a. systemproblemene i helsevesenet vårt. Hvorfor har Norge så lav intensivkapasitet sammenliknet med mange andre land? Ja, det er nærliggende å tro at en årsak til det er det markedsinspirerte finansieringssystemet, den foretaksmodellen vi har i helsevesenet, som gjør at det ikke lønner seg å tenke langsiktig.

Vi må også se på disse systemspørsmålene i denne sammenhengen. Hvordan lager vi en finansieringsmodell og en organisering av sykehusene våre som gjør at beredskapstenkning lønner seg eller i hvert fall ikke er ulønnsomt? Da må vi se på stykkprisfinansiering, da må vi se på foretaksmodellen, da må vi se på hvordan vi skal innrette styringen av sykehusene våre. Derfor fremmer vi forslag i dag om å be kommisjonen se på det. Dette tok SV opp også i fjor, men kommisjonen har i liten grad sett på det, og jeg opplever også at regjeringen har vært ganske uinteressert i problemstillingen.

Vi ønsker også å be om at det jobbes videre med å se på de sosiale tiltakene. Vi må evaluere ikke bare hvordan vi har håndtert smitten, men også hvordan vi har håndtert arbeidsløsheten, den sosiale krisen og de store forskjellene som har vist seg å være i landet vårt i løpet av pandemien.

Med det tar jeg opp de forslagene SV har fremmet.

Terje Breivik (V) []: Det står respekt av at regjeringa har sett i gang ei ekstern uavhengig evaluering av og debatt om eiga krisehandtering midt under pandemien, og at statsministeren seier seg samd med koronakommisjonen på sentrale kritiske punkt. Det føyer seg inn i eit systematisk mønster som regjeringa fortener skryt for – at dei har vore så opne og tilgjengelege frå dag éin om kva dei har sett i verk av tiltak, men òg om tvilen og vurderingane undervegs, viljen dei har hatt til å lytta breitt heile tida og samspelet med Stortinget.

At me alle, Stortinget inkludert, har ei slik audmjuk tilnærming når me no så smått skal både evaluera og læra, og – viktigast av alt – leggja til rette for at me som styresmakter og ansvarlege er betre førebudde om det skulle koma ei ny, liknande krise i framtida, trur eg er klokt, ikkje minst med tanke på å ta vare på og vidareforedla det unike tillitsforholdet me har mellom styresmaktene, borgarane og sivilsamfunnet i Noreg – eit tillitsforhold kommisjonen kort og godt summerer opp slik:

«Myndighetene kunne imidlertid ikke lykkes uten oppslutning fra befolkningen.»

Myndigheitene, styresmaktene, er i denne forstand like mykje Stortinget som regjeringa. Folk der ute gjer ikkje nødvendigvis forskjell på regjering og storting. Dei gjer seg opp ei meining om korleis me har styrt landet gjennom krisa, og om styresmaktene saman handterer dette slik at det avgjerande tillitsforholdet ikkje berre står seg, men kjem styrkt ut av koronakrisa.

For at eg ikkje skal verta misforstått: Eg er sjølvsagd samd i at Stortinget har ei viktig rolle i å vera konstruktivt kritiske til korleis ei regjering heile tida opptrer, òg i ein krisesituasjon. Med tanke på akkurat denne krisa trur eg likevel Stortinget med fordel òg bør bruka tid og ressursar på å stilla spørsmål om Stortinget kunne handtert ein slik pandemi annleis og betre, før me eventuelt fell for freistinga til å slå kortsiktig politisk mynt på einsidig å kritisera regjeringa. Det er me, Stortinget, som har gjeve regjeringa og helsestyresmaktene vide fullmakter i smittevernlover for å handtera ein slik pandemi. Og utan at eg skal ta på meg rolla som betrevitar, tvilar eg sterkt på om Stortinget den gongen hadde føresett å innretta lovverket slik at det er optimalt tilpassa for å handtera ein slik krisesituasjon. Den debatten er det ikkje tid for å ta i dag, midt i krisa. Men når Stortinget skal ha den store evalueringsdebatten i kjølvatnet av koronapandemien, er det likevel ei av dei største og viktigaste problemstillingane som bør drøftast: Har Stortinget lagt godt nok til rette gjennom lov- og rammeverk for at Noreg som samfunn er godt nok skodd til å handtera liknande kriser i framtida? Kan samspelet storting–regjering gjerast enda betre, òg frå Stortinget si side?

Avslutningsvis vil eg på vegner av Venstre igjen nytta høvet til å seia at me på Stortinget i stort er imponert over jobben regjeringa og dei to fremste faginstansane me har, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, har lagt ned. Ingen land i verda var godt nok førebudde på å takla ein slik pandemi. Ingen hadde føresetnader for å ha planar, strategiar og beredskap som var førebudde på eit totalt ukjent virus, som var så smittsamt, og som har slikt fatalt sjukdomsbilete for utsette grupper. Likevel er Noreg eit av landa som har lågast smitte, færrast dødsfall og er minst rama økonomisk.

Så veit me alle at alt langt frå er rosenraudt, og at mykje arbeid framleis står igjen, ikkje minst for dei som slit helsemessig, anten på grunn av etterverknader av smitte eller på grunn av belastningar nedstenginga har påført dei. Slik sett er det svært lett å stilla seg bak målet regjeringa er så tydeleg på: Ingen skal stå igjen åleine med utfordringar som er forårsaka av pandemien. Saman skal me koma oss ut av krisa.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: La meg starte med å understreke at det er viktig å huske på at denne rapporten er en delrapport og ikke en helhetlig vurdering av hele håndteringen. Pandemien pågår fortsatt, den er ikke over. Vi må være åpne for at det kan bli avdekket forhold også i månedene framover, forhold som ikke er tatt opp og belyst i denne rapporten, rett og slett fordi pandemien fortsatt pågår.

I en rapport som den vi nå har fått på bordet, vil naturligvis hovedfokuset være tilbakeskuende. Men som sagt, nå tar vi med oss det som er kommet fram, vi lærer av det, og vi ser framover. Denne rapporten må bli et verktøy for å avdekke ny viktig kunnskap inn mot pandemiens sluttfase.

Myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god. Her er rapporten helt klar. Så skal vi ta lærdom av de punktene i rapporten som dokumenterer svakheter. I samfunnets krisetenkning tar en gjerne utgangspunkt i den forrige krisen som oppsto. Vi planlegger ofte som om den neste krisen blir lik den forrige. Det ligger naturlig i menneskets natur å tenke sånn, men denne krisen kan lære oss at vi også må forberede oss på nye scenarioer, nye typer kriser, og at det utenkelige kan skje – som har skjedd i denne. Det å være forberedt på full nedstenging av Norge har ingen kunnet ha et fullstendig bilde av konsekvensene av. Det er en ekstrem situasjon som vi som samfunn ikke har kunnet se konsekvensene av fullt ut, uavhengig av hvem som hadde styrt.

Så er vi veldig glad for at vi har satt liv og helse først i denne krisen. Det er et viktig verdivalg, og det har vært en grunnleggende tilnærming for hele håndteringen av krisen. Vi har prioritert barn og unge. Det er også et viktig verdivalg.

Norge står i en særklasse internasjonalt når det gjelder antall døde. Det er nok flere årsaker til at det er sånn, men det er ikke tvil om at det bl.a. er resultat av tydelige prioriteringer, der vi setter liv og helse først.

Diskusjonen rundt organisering er gjerne en gjenganger i evaluering av kriser. Det gjelder også i denne rapporten. Men vi må samtidig huske alt som har fungert svært godt, noe vi må ta med oss som positive erfaringer. Det er også en viktig lærdom.

Så vet vi at vi vil merke konsekvensene av denne pandemien i lang tid framover. De menneskelige kostnadene er store. La oss ikke undervurdere de utfordringene. De psykiske belastningene kan ha store konsekvenser for dem det gjelder. Derfor er det viktig at vi styrker satsingen på psykisk helse ytterligere, og vi må styrke innsatsen på forebygging, slik at vi tidlig kan fange opp barn og unge som sliter, og som står i fare for å falle utenfor.

Pandemien har forsterket behovet for en tettere og tydeligere oppfølging av barn og unge og ikke minst av de voldsutsatte og de som sliter med psykisk helse. Dette er viktig for at en skal være rustet til å ta livet tilbake til det normale igjen når krisen er over. Her har både helsevesenet, skoleverket og barnevernet viktige oppgaver foran seg, og det er viktig å føre en politikk som gir familiene et best mulig utgangspunkt.

Jeg tror ettertiden vil vise at denne regjeringen ledet landet trygt gjennom krisen, og at de tiltakene som ble iverksatt, bidro til å gjøre det aller viktigste: redde liv. Nå står vi foran en stor og viktig test når vi gradvis vender tilbake til en mer normal tilstand. Husker vi da på alle som sliter med psykiske plager? Husker vi da på de barna som fikk sin barndom satt på vent, og alle dem som opplevde ensomhet og isolasjon?

Det er når det åpner opp, at vi virkelig skal vise hvilket tillitssamfunn vi er. Det handler om enkeltmennesker, de små fellesskapene som skal på plass igjen og fungere normalt igjen, familiene, barn og unge, de som har vært permittert og arbeidsledige, som vi som storsamfunn nå skal stå opp for og hjelpe for at disse skal kunne skape seg en ny framtid.

Bjørnar Moxnes (R) []: I redegjørelsen sist uke erkjente Erna Solberg at pandemien rammer skjevt, men hun fortsetter å tåkelegge at regjeringens krisepolitikk øker forskjellene, noe som går hardest ut over arbeidsfolk, barn og unge, de som bor alene, de som er syke og sårbare. Ikke minst har regjeringen sørget for å holde krisepakkene utenfor kommisjonens mandat, selv om det er i krisepakkene at regjeringen nettopp lar rike bedriftseiere og eiendomsbaroner få alt de peker på, mens regningen veltes over på arbeidstakerne. Det er derfor vi i Rødt sier at selv om viruset i seg selv ikke gjør forskjell på folk, har regjeringens pandemihåndtering definitivt økt forskjellene. Vårt krav er klart: Vi har vært gjennom en urettferdig nedstengning, nå må vi sikre en rettferdig gjenåpning av samfunnet vårt.

Pandemien har også vist hvordan høyreregjeringen har skaltet og valtet med velferden vår på en måte som har gjort oss mer sårbare. Det er for få intensivplasser, de ansatte har for små stillingsbrøker, det er ufrivillig deltid og også outsourcing av tjenester. Alt dette i sum har økt smittefaren i samfunnet vårt. Rapporten har også vist at regjeringen ga etter for press om å åpne for arbeidskraftimport fra land med høy smitte, til tross for advarsler fra helsemyndighetene – altså det motsatte av hva helseministeren fortalte Stortinget. Rødts krav er fortsatt at kontrollkomiteen tar tak i dette og får alle fakta på bordet.

Koronakommisjonens rapport er en real slakt av beredskapspolitikken til høyreregjeringen, som gikk til valg på å skulle bedre Norges beredskap. Dette rammer også Fremskrittspartiet med sine sju – er det vel – justisministre på rekke og rad i Solberg-regjeringen, inklusiv påtroppende partileder Sylvi Listhaug. Som det sto i en aviskommentar sist uke:

«Siden 2013 har Frp hatt så mange beredskapsministre at de ville brutt koronaforskriftene om de møttes hjemme til mimrefest.»

Det blir interessant å se om partiene som sitter eller har sittet i regjering, vil blokkere Stortingets rolle i å kontrollere deres eget arbeid. Problemet – og det skal sies – går for så vidt lenger tilbake enn til den nåværende regjeringen. De siste tiårene har skiftende regjeringer nedprioritert selvforsyning og beredskap. Beredskapslager for smittevernsutstyr er solgt og lagt ned. Det samme har skjedd med beredskapslagre for mat og medisiner. Rødt forventer at de andre partiene nå snart legger vekk den naive troen på frihandel. Det må bli slutt på at man legger ned og selger ut landets beredskap og stoler blindt på lange internasjonale forsyningskjeder og legemiddelindustriens gigantselskaper.

I rapporten kommer det også fram at Grunnloven trolig ble brutt. Alle vet at det er nettopp i en krise at risikoen for undergraving av demokratiske prinsipper og rettigheter er størst. Men istedenfor å sikre at krisetiltakene i møte med pandemien var innenfor Grunnlovens og menneskerettighetenes rammer, hevet regjeringen seg over sånne hensyn og tilsidesatte både Grunnloven og menneskerettighetene.

Rødts krav er tydelig: Koronakommisjonens rapport må behandles grundig av Stortinget før valget. Vi har derfor foreslått at statsministerens redegjørelse sendes til kontrollkomiteen for behandling, og jeg opprettholder det forslaget i dag.

Rødt tar veldig alvorlig all overføring av makt til EU, spesielt når det kan stride mot Grunnloven, som rapporten jo peker på at trolig kan ha skjedd da vi tilsluttet oss EU-avtalen JPA uten behandling i Stortinget, til tross for at Regjeringsadvokaten i et brev til regjeringen skrev at det «fremstår rimelig klart at Stortingets samtykke er nødvendig». Solberg sier at hun

«informerte (…) utvalget om at saken var på grensen for hva som burde behandles i Stortinget.

Jeg noterte ikke (…) bemerkninger til dette fra de parlamentariske lederne.»

Ingen på Stortinget har kunnet bekrefte hittil at Solberg informerte Stortinget om dette. Så jeg spør igjen: Informerte Solberg Stortinget om Regjeringsadvokatens konklusjon om at avtalen krever Stortingets samtykke?

Statsminister Erna Solberg []: Koronakommisjonen har 63 læringspunkter og anbefalinger, og regjeringen jobber med oppfølgingen av alle disse på ulike måter fremover. Den peker bl.a. på at Norge ikke var godt nok forberedt, at myndighetene ikke hadde laget scenarioer og gjennomført øvelser som tok høyde for nedstengningen av store deler av samfunnet.

Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres. Vi har vært forberedt på at det kunne komme en influensapandemi, og det var både systemer og nasjonale planer for dette, men vi var ikke forberedt på en pandemi som krevde omfattende nedstengning av samfunnet. Tvert imot, det var advart mot nettopp den typen tiltak. En viktig lærdom er at vi ikke bare kan tegne opp de scenarioene vi mener er mest sannsynlige. Vi må også planlegge for det som virker mindre sannsynlig. En pandemiøvelse kunne ha avdekket noen av de mangler i planverket som kommisjonen tar opp.

Kommisjonen peker på at Norge burde hatt større lagre av smittevernutstyr. Det er jeg også enig i.

Kommisjonen peker også på at beslutningen om å innføre tiltakene 12. mars burde vært fattet i statsråd. Selv om vedtaket ble fattet av Helsedirektoratet, så ble beslutningen tatt i samråd med regjeringen. Jeg er likevel enig i at vedtaket burde vært fattet i statsråd.

Kommisjonen mener også at regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte da det kom en ny smittebølge i Europa høsten 2020. Vi hadde et system på plass, men må i ettertid erkjenne at karanteneplikten for lenge var for tillitsbasert.

Regjeringen vil bruke rapporten fra kommisjonen til videre håndtering av pandemien og til å forberede oss for fremtidige kriser.

Det vi har gjort i over ett år nå, representerer et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid som få hadde forestilt seg var mulig. Vi har lært underveis, og vi har justert kursen når det har vært nødvendig. Også fra det som har fungert, skal vi ta med oss nødvendige lærdommer, for det er mye som har fungert. Grunnberedskapen i Norge har vært god.

Koronakommisjonens vurdering er at håndteringen av pandemien samlet sett har vært god. Målt per innbygger er dødstallene i Norge om lag en tiendedel av gjennomsnittet for andre europeiske land. Norge er også et av de landene i Europa som er minst rammet økonomisk.

Mye har fungert, men krisen er ikke over. Det å håndtere krisen er fortsatt regjeringens absolutt viktigste førsteprioritet.

Vi er også over i fasen der vi skal håndtere følgevirkningene av en del av de tiltakene som er gjennomført. Jeg har tidligere, i forbindelse med redegjørelsen om gjenåpningen, pekt på de fire viktige områdene som vi ser på som oppfølging.

Noen av dem som har opplevd covid-19, opplever langvarige symptomer. Helsedirektoratet arbeider nå med å ferdigstille en nasjonal plan for rehabilitering etter covid-19-sykdom. Noen få pasienter opplever særlig komplekse og vedvarende symptomer. Regjeringen ønsker å legge bedre til rette for at disse pasientene kan få et bedre utredningstilbud og et mer persontilpasset rehabiliteringstilbud.

Regjeringen vil derfor gi de regionale helseforetakene i oppdrag å etablere tverrfaglige senfølgeklinikker for dem som er hardest rammet. Vi kommer også til å be Helsedirektoratet vurdere å etablere et nettbasert opptrenings- og rehabiliteringsprogram som skal fokusere på symptomoppfølging, opptrening, psykisk helse og ernæring. Et slikt program er utviklet i Storbritannia og er en ny og innovativ måte å drive opptrening på.

Regjeringen har sett på fire viktige oppfølgingstemaer, som jeg også har nevnt for Stortinget tidligere, og vi kommer tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for å styrke alle disse områdene og for å begrense langtidskonsekvensene. Samtidig er det et helt overordnet mål at vi skal løfte Norge ut av denne krisen, også ved å løfte antallet jobber, og sørge for at når vi går ut av denne krisen, skal ingen stå igjen alene med sine utfordringer forårsaket av pandemien. Vi skal sammen komme oss ut av krisen, slik vi sammen har stått i denne krisen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg vil først si at jeg synes statsministerens tone nå ga inntrykk av vilje til å lære og lytte til mange av konklusjonene. Det er positivt. Jeg vil også si meg enig i det hun sier på slutten, om betydningen av å følge opp konsekvensene for dem som har hatt covid-19. Det er et internasjonalt fenomen som vi må bidra til, og jeg tror vi har medisinske miljøer som kan gi sine bidrag.

Jeg vil tilbake til de læringspunktene som er viktig for det som ligger foran oss. Jeg vil stille statsministeren et spørsmål når det gjelder samordning, for det er jo blitt avdekket i kommisjonens rapport at

«… ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet.»

Mitt første spørsmål er egentlig: Er statsministeren enig med kommisjonen på dette punkt?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er enig med kommisjonen i at det blir en følgefeil av at vi ikke har gjort vurderinger av alternative forløp av å bruke smittevernlovens regler om å kunne stenge ned aktivitet. Når det ikke ligger i scenarioene, har vi heller ikke fulgt opp og sett konsekvensene av de scenarioene. Det blir en følgefeil på grunn av mangel på utfordringer med tanke på det.

Det vi har sett på, er samordning og utfordringer i forbindelse med en influensapandemi, basert på den stortingsmeldingen som tidligere helseminister Gahr Støre la frem, og som hadde en influensapandemi som bakgrunn. Vi har sett på konsekvensen av det mest sannsynlige scenarioet, som også er det DSB har laget, med kortvarig, tremåneders, stor aktivitet – hvordan vi skal sørge for å holde aktivitet oppe, hvordan vi skal sørge for kontinuitet og konsekvensene av det. Men fordi man ikke har tegnet scenarioer med nedstengning, har man heller ikke vurdert konsekvenser av nedstengning. Det er det som i sum ligger i kritikken fra koronakommisjonen.

Siden jeg er enig i at vi burde sett de scenarioene, er jeg også enig i at man får noen følgefeil.

Jonas Gahr Støre (A) []: Dette blir beskrevet som en følgefeil. Nå er vi altså etter 12. mars et år etter, vi lever i håndteringen av korona. Ser statsministeren, som i 2013 var så opptatt av å ha bedre styring og samordning, at det bør gjøres endringer i måten vi sikrer den samordningen på? Altså: Her knytter hun seg opp til mulighetene for en influensaepidemi, og at det er en følgefeil at det ble noe annet enn en mulig influensaepidemi. Kommisjonen skriver at det ikke var planer for hvordan hver sektor skal håndtere inngripende tiltak, og at planverket ikke var dimensjonert for en langvarig krise.

Spørsmålet er: Vi har hatt forslag om beredskapselementer på Statsministerens kontor, vi har hatt poenget med bedre samordning, og rapporten slår fast at sektorene gikk i beina på hverandre. Er dette bare en følgefeil, eller er det også uttrykk for at det er manglende styring og ledelse med beredskapsarbeidet i Norge?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har ikke sett at kommisjonen sier at man gikk i beina på hverandre. Man sier at man ikke har gjort den analysen med tanke på smittevernlovens åpning for å stenge ned aktivitet. Grunnen til det er at det var advart mot. Man skulle faktisk opprettholde aktivitet. I Verdens helseorganisasjons planer var det viktig at man opprettholdt aktivitet, at man ikke skulle stenge ned. I vårt planverk og i det europeiske planverket var alt dette lagt til grunn. Det er altså en feil vi ser i ettertid, at det ikke burde vært lagt til grunn, at vi burde ha utfordret disse scenarioene på en bedre måte.

Jeg må si at jeg ikke har hørt at man sier at man har gått i beina på hverandre, men man har ikke sett følgefeilene for andre, altså ikke sett hva som er utfordringen i andre sektorer, utover det som dreier seg om at hvis mange blir syke, må man sørge for å opprettholde drift – kontinuitetsarbeidet. Det har det vært planer for i regjeringen, hvordan man skal sørge for å opprettholde aktivitet hvis mange blir syke.

Jonas Gahr Støre (A) []: Så det må forstås slik at statsministeren mener at beredskapsstyring, beredskapsarbeidet i Norge og i regjeringen, er patent, det har alle de kvaliteter som trengs? Det som rammet oss her, var følgefeil, at vi hadde planlagt for influensa, og så kom det en koronapandemi?

Det var varsler om en mulig koronapandemi fra internasjonale helsemyndigheter gjennom de siste årene. Så spørsmålet mitt er: For den neste krisen, ser statsministeren det slik at hun er fornøyd og tilfreds med måten beredskapsarbeidet styres på i Norge? Er det tilfellet?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener at det ikke går an å trekke de konklusjonene fra de svarene jeg har gitt, fra det innlegget jeg holdt, eller fra redegjørelsen på 45 minutter. Vi har påpekt mange ting vi skal bli bedre på – også å utfordre scenarioene på en helt annen måte fremover, rett og slett planlegge mer for det utenkelige istedenfor å planlegge veldig godt for det tenkelige, det vi tror, for vi treffes av andre hendelser. Det er selvfølgelig noe av det vi må lære oss å utfordre mer i dette arbeidet.

Vi har systematisk gått gjennom alle departementene i løpet av min statsministerperiode – i regjeringens beredskapsutvalg, gjennom «interns» på Statsministerens kontor som har laget interne evalueringer og sett på hva som er utfordringene på mange områder. Vi har identifisert svakheter i det arbeidet vi har, knyttet til strømnett, knyttet til vannforsyning. En av grunnene til at tidligere statsråd Listhaug var veldig tydelig overfor Oslo kommune på at de ikke kunne utsette byggingen av alternativ vannforsyning i Oslo, er at Oslo var veldig sårbar når det gjelder vannforsyningen. Alt dette er arbeid vi har gjort fordi vi har koordinert og sett på svakheter, men vi må alltid lære, og vi kan alltid bli bedre.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg er veldig glad for at statsministeren sa at hun ønsker å bidra til at det blir en gransking, en evaluering av vaksinestrategien, det var nevnt forrige gang. Det er klart at hele nøkkelen for at vi ikke får gjenåpnet nå, er at det har gått sent med vaksineringen. Vi har sett hva som skjer i Israel, der man på mange måter har fått mer av hverdagen tilbake, og jeg tror mange i det norske samfunnet misunner dem stort. Nå går det heldigvis noe raskere her også, men vi er dessverre ennå langt unna.

Det har vært omtalt i rapporten at det har vært et møte med AstraZeneca. Senere ble det kjent i mediene at det også hadde vært et møte med Pfizer. Jeg ønsker å spørre statsministeren om Norge hadde kontakt med flere enn disse to, eventuelt hva som var tema for dette, og om statsministeren mener Norge har gjort nok for å skaffe seg egne avtaler, slik vi ser de landene som har lyktes best, gjorde.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg må henvise til helseministeren for å svare detaljert om hvilke tiltak og hvem som var snakket om. Det vi har fått tilbakemeldinger om, er at det ikke var mulig å få den type avtaler. Man ønsket ikke å gå til enkeltland, man måtte inngå i allianser. Den alliansen som ga oss bredest mulighet, ga oss seks ulike avtaler vi kunne gå inn i som delkjøpere, på et tidspunkt hvor vi ikke visste hvilke vaksiner som ville bli vellykket. Noen land har fått mye vaksiner, de har f.eks. fått AstraZeneca-vaksiner, de har kjøpt mange av dem og inngått avtaler. Det ville vært veldig kritisk for Norge i dag når vi nå har suspendert bruken av AstraZeneca, hvis vi hadde inngått én avtale med ett selskap. Derfor var denne beskyttelsen, hvor vi hadde seks ulike avtaler gjennom EU, ganske viktig, fordi vi hadde opsjoner på flere områder. Det har gitt oss større grad av sikkerhet.

Når man går igjennom de landene som har bedre vaksinering, er det to ting: Israel er et spesialtilfelle, og de andre har enten egen produksjon eller har fått vaksiner fra kineserne. Det er stort sett det som er svaret.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Det understreker hvor viktig egen medisinproduksjonen i Norge er, noe som jeg håper Fremskrittspartiet får flertall for.

Fremskrittspartiet er glad for at statsministeren har sagt at ingen skal stå alene med sine utfordringer etter pandemien. Det kommer til å koste mye penger hvis vi skal følge opp dette i praksis, enten det er snakk om psykisk helse, helsekøer, kunnskapshull for elever, barn og unge som sliter, eldre, næringsliv eller å bekjempe arbeidsledighet. Det kommer til å koste mye penger. Fremskrittspartiet er definitivt klar til å sette tæring etter næring, prioritere dette framover. Men jeg har lyst til å spørre statsministeren: Hva blir viktigst nå framover for regjeringen? Er det budsjettbalansen finansministeren er opptatt av, eller er det faktisk å sikre at ingen står alene med sine utfordringer etter pandemien?

Statsminister Erna Solberg []: Selv om vi skulle være opptatt av at ingen står igjen alene etter pandemien, må vi også være opptatt av å sørge for en økonomisk utvikling som ikke forverrer den langsiktige balansen i Norge. Det betyr at barn og unge som har vært gjennom en pandemi, ikke skal oppleve at de blir sittende med betydelig høyere skatter eller pensjonsutfordringer som de må betale for generasjonen før, vårt Pay-as-You-Go-system. Derfor er det viktig at vi klarer å gjøre begge deler.

Det aller viktigste fremover, samtidig som vi tar vare på dem som har fått utfordringer knyttet til dette, enten utdannings- eller helsemessig eller på andre måter, er å ha et veldig tydelig fokus på én ting: Å skape flere jobber i privat sektor og sørge for at vi får flere som er med på å finansiere de offentlige utgiftene fremover. Det skaper jobber til folk, og det skaper skatteinntekter i fremtiden som vil bidra til at vi har mulighet til å finansiere velferden.

Marit Arnstad (Sp) []: Koronakommisjonens rapport må jo føre til, og har kanskje allerede til dels ført til, en helt ny tenkning omkring beredskap og ikke minst lagring av viktig utstyr: smittevernutstyr, legemidler og andre ting. Kanskje kommer den også til å føre oss inn i en debatt om vi bør etablere vaksineproduksjon. Globalt sett er jo Norge store på produksjon av veterinære vaksiner. Kanskje må vi også tenke i den retningen om vaksineproduksjon i årene framover.

Senterpartiet har vært opptatt av at en må ha en god dialog med de nasjonale produsentene som nå har kastet seg rundt og begynt å produsere smittevernutstyr, og også gjenopprette noen av de viktige tiltakene en har hatt, bl.a. beredskapsavtaler en hadde med bedrifter for en del år tilbake, men som ble avviklet.

På torsdag skal det behandles en sak der det blir flertall for flere av forslagene, gjennom et Dokument 8-forslag fra Senterpartiet. Men regjeringspartiene stemmer imot. Hvorfor gjør regjeringspartiene det?

Statsminister Erna Solberg []: For det første har jeg lyst til å understreke at vi er helt enig i at vi både må ha mer lagret smittevernutstyr, og at vi må samarbeide med norsk industri og ta vare på den utviklingen. Det har vi også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å følge opp når de nå skal jobbe med hvordan smittevernutstyr skal være. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at vi kan opprettholde en like stor produksjon, for vi har jo hatt et ekstremt forbruk i forhold til hva som er et normalforbruk. Derfor er det viktig at vi har beredskapskapasitet for å kunne gjøre ting, kanskje mer enn bare å produsere hele tiden.

På noen områder er det jo nye bedrifter. Jeg åpnet senest i forrige uke en bedrift på Stord som produserer medisinsk smittevernutstyr og har gode kontrakter med helsevesenet for utviklingen av det, og som har høy kvalitet på det.

Så sier koronakommisjonen faktisk at vi allerede har begynt å etablere lagre for legemidler, og at det var godt i gang før pandemien kom. En av tingene de faktisk sier vi var i gang med, er jo dette arbeidet. Jeg mener det er viktig at vi har lagre for begge, men det er viktig at vi sørger for at vi har en organisering av dette, som bidrar til at vi alltid også får sirkulasjon av de tingene vi har, sånn at ting ikke går ut på dato.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg forstår at statsministeren mener at mye av dette er i gang, og da håper jeg at regjeringspartiene vil tenke seg om og stemme for de forslagene som skal behandles i Stortinget på torsdag. Det hadde jo vært fornuftig om vi hadde fått en enstemmighet omkring den typen gode forslag, både om dialogen med nasjonale produsenter av beredskapsutstyr og også om beredskapsavtaler.

Jeg har et spørsmål som mer angår kommunene, for her må jeg si at noe av det som har imponert gjennom denne pandemien, er kommunenes rolle og hvordan de har tatt det ansvaret og de oppgavene de er blitt pålagt – enten de er små eller store, enten det er lille Frosta i Trøndelag eller store bykommuner, har de tatt det ansvaret. Det er klart at de som har stått i fremste rekke der, har dels vært kommuneoverlegene og kommunale smittevernleger. Jeg tror at en av tingene en er nødt til å se på i årene framover, er hvordan en skal sikre rekruttering og stabilisering i den delen av tjenesten, for de kommer til å være et kritisk moment i enhver behandling av pandemier, store eller små pandemier.

Hvordan vil regjeringen følge opp det?

Statsminister Erna Solberg []: Det er helt riktig at kommunene har gjort en kjempejobb. TISK-strategien er noe av det som gjør at Norge har et mer vellykket resultat på mange områder enn en del av nabolandene våre som har valgt de samme makrotiltakene, nemlig at vi har sporet og karantenesatt mer, særlig smittesporingsarbeidet. Derfor har det vært så viktig for oss å sørge for at vi ikke får et så høyt press og trykk i Norge at vi ikke klarer smittesporingen, for det kunne raknet med det første. Så det er en masse god grunn til å gi kommuner honnør for det arbeidet. Det har også vært et godt støtteapparat fra Folkehelseinstituttet, og vi har hatt grupper som skal hjelpe med oppfølgingen knyttet til dette.

Jeg er enig i at det å ha smittevernleger som er gode, kompetente og flinke, som er godt plassert, og som gir gode råd til politikerne i kommunene, er helt avgjørende. Jeg har ikke hørt at dette er en rekrutteringsutfordring. Hvis det er en rekrutteringsutfordring, må vi jo snakke med kommunene om hvordan vi klarer å rekruttere til den ordningen. Men det er også viktig å si at smittevernloven gir smittevernlegene i kommunene ekstremt mye mer makt. I utgangspunktet er det de som har makten til å fatte beslutninger i kommunene.

Audun Lysbakken (SV) []: Norge har betydelig færre intensivplasser enn snittet i OECD, og det er en utfordring som har gjort oss sårbare og vil fortsette å gjøre oss sårbare, hvis vi ikke klarer å løse det. Dette er en problemstilling som kommisjonen i liten grad har gått inn på, og som i stor grad handler om hvordan vi organiserer sykehusene våre, hvordan vi finansierer sykehusene våre, hva det er vi skal stimulere til i måten pengene styres på. En av de lærdommene vi må trekke, mener SV er at beredskap og høyere intensivkapasitet må prioriteres framover, og at vi må ha et finansieringssystem som gjør det mulig, bort fra dagens stykkprisfinansiering. Anerkjenner statsministeren at vi har for få intensivplasser, og vil hun, som SV har foreslått i dag, la kommisjonen se på også disse systemutfordringene i helsevesenet?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har absolutt anerkjent dette, både ved at vi har fulgt opp det som lå i planen for hvordan man skulle behandle pandemien med korttidsutdannede folk for å hjelpe til når vi trenger det. Det er den pandemiberedskapen vi må ha. Vi kommer aldri til å ha intensivplasser til å håndtere en storslått pandemi på andre måter enn det å ha kraftfulle tiltak for å få smitten ned. Men vi har sett at vi trenger det, og derfor har vi i tildelingsbrevet fra helseministeren til helseforetakene sagt at de skal bygge opp kapasitet. Og her er kapasitet ikke først og fremst senger, her er kapasitet først og fremst mennesker med kompetanse. Derfor har man sagt at det skal være minst hundre nye opplæringsstillinger for intensivsykepleiere i løpet av dette året. Så dette arbeidet er vi i gang med. Jeg har ingenting imot at kommisjonen ser på de spørsmålene, vi er ikke uenig i dette, men å si at dette betyr at vi ikke skal ha stykkprisfinansiering, er bare en unnskyldning for å gjennomføre en politikk som gjør at vi får dårligere og mindre effektivitet i helseforetakene. Det synes ikke jeg er en god idé. Men beredskap må vi ta hensyn til – litt uavhengig av stykkprisfinansiering.

Bjørnar Moxnes (R) []: La meg gjenta et hovedpoeng i rapporten: Myndighetene burde forsikret seg om at pandemihåndteringen skjedde innenfor Grunnloven og menneskerettighetene. Det skjedde åpenbart ikke i starten av pandemien. Tar Solberg selvkritikk for dette?

Mulig grunnlovsstridig overføring av myndighet til EU, med JPA-avtalen, uten Stortingets samtykke, mener vi er alvorlig. Så sies det fra Solberg at hun informerte koronautvalget om at avtalen var på grensen for hva regjeringen kunne vedta, men ikke «noterte kritiske bemerkninger (…) fra de parlamentariske lederne». Jeg spør, og det er vel nå for tredje gang, med håp om et svar: Informerte statsministeren om Regjeringsadvokatens vurdering om at norsk deltakelse i denne EU-avtalen krever Stortingets samtykke?

Statsminister Erna Solberg []: Hvis jeg får lov å begynne med det første spørsmålet, har vi innrømt at vi i begynnelsen gjorde for lite vurderinger av Grunnloven og menneskerettighetene. Nå brukte vi en smittevernlov som er vedtatt av Stortinget, og jeg forutsetter at når en sak er vedtatt av Stortinget med hjemler gitt, så er den faktisk vurdert etter Grunnloven. Så selv om vi ikke gjorde eksplisitte vurderinger i det hastverket vi hadde i den første biten, så har vi endret på det. Derfor har vi siden gjort vurderinger på alle de andre vedtakene vi gjør, og har en helt systematisk tilnærming til det. For vi så tidlig, og lenge før kommisjonen kom, at det var en svakhet, og vi måtte gjøre bedre vurdering av det. Men jeg må innrømme at vi hadde et visst hastverk, og vi brukte en lov som var vedtatt av Stortinget, med den arbeidsdelingen som lå i den loven. Jeg forutsetter egentlig at når vi har vedtatt lover, så er de innenfor.

Når det da gjelder JPA-avtalen, har vi notert fra det møtet at vi orienterte – og vi var bevisst på at vi skulle orientere – om dette, fordi det hastet, det var en vanskelig sak som vi ikke hadde tid til å vente med hvis vi skulle være med på det smittevernsinnkjøpet. Da har vi notert akkurat det som er sagt, eller skrevet, til kommisjonen. Vi har ikke der utbrodert hvilke ulike vurderinger som var, men vi har overfor de parlamentariske lederne i koronautvalget sagt at det er tvil om kompetansespørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingvild Kjerkol (A) []: Koronakommisjonen har levert sin første rapport, og statsministeren har gitt sin redegjørelse til Stortinget. Kommisjonen konkluderer med at vi var for dårlig forberedt. Norge manglet smittvernutstyr, legemidler og annet nødvendig utstyr. Sårbarheten som følge av lav intensivkapasitet i sykehusene var også godt opplyst. Koordinering mellom sektorene manglet.

I sin redegjørelse sa statsministeren til Stortinget:

«Jeg er enig i at vi i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge.»

Ifølge statsministeren hadde regjeringen planlagt for en pandemi, bare ikke denne pandemien. Det er særlig to spørsmål Stortinget må få svar på:

  1. Var vi forberedt på en pandemi i tråd med den statsministeren hevder de hadde planlagt for?

  2. Burde vi hatt planer for en mer alvorlig pandemi?

På spørsmål 1 svarer koronakommisjonen nei. Regjeringen var informert, men ikke forberedt. Det er ikke øvd på nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa i tråd med smittevernloven, ikke laget scenarioer, planer eller gjennomført øvelser som tar høyde for bruk av virkemidlene som ligger i smittevernloven. Det er ikke øvd på omfattende nedstenging selv om smittevernloven har hjemler for det. Det har heller ikke vært gjennomført nasjonale sivile øvelser eller nasjonale helseøvelser i den senere tid hvor krisehåndtering av pandemi, epidemi eller smittevern, smitteutbrudd har vært et hovedtema.

Regjeringen har i altfor liten grad tatt stilling til hva en alvorlig hendelse som pandemi betyr for samfunnet som helhet, og det er derfor vanskelig for hver sektor å ivareta sitt ansvar. Regjeringen sendte ut meldinger til kommuner og helseforetak: Forbered dere på høyt sykefravær, opp imot 40 pst., men ingen analyse av hva konsekvensene for samfunnet var om 40 pst. ble sykemeldt.

Så til spørsmål 2: Burde vi hatt planer for en mer alvorlig pandemi? Selv om covid-19 er et nytt virus, er ikke korona en ny virustype. SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, har høy smittsomhet, sykelighet og en dødelighet på ca. 10 pst. Det ble registrert i Kina i november 2002, og majoriteten av pasientene var i alderen 25–70 år og hadde vært friske på forhånd. I juli 2003 erklærte WHO SARS-epidemien for over, og det kom aldri en vaksine. Høsten 2012 ble det påvist en ny type koronavirus hos personer som hadde oppholdt seg i Midtøsten, Middle East Respiratory Syndrome, MERS. Dødeligheten er høy og ligger på rundt 35 pst. basert på de rapporterte tilfellene. I stortingsmeldingen om pandemisk influensa i 2012 ble SARS/koronavirus omtalt og brukt som eksempel på langt mer alvorlige pandemier.

«Den neste alvorlige naturlige pandemien trenger ikke å være ondartet influensa A. En SARS- eller Corona-pandemi er ikke umulig å tenke seg.»

Regjeringens pandemiplan ble ikke oppdatert etter SARS, MERS og heller ikke etter ebolakrisen i Kongo i 2014, da også en helsearbeider sendt fra Norge ble smittet.

Ulike beredskapspolitikere har kommet og gått i Solbergs regjering uten at helhet og samfunnssikkerhet over sektorene er ivaretatt. Statsministeren har uttalt at covid-19-pandemien er et paradigmeskifte. Arbeiderpartiet mener det er viktig at Stortinget ser nøye på kommisjonens bruk av begrepet «paradigmeskifte». Kommisjonen bruker det ordet for å beskrive at ingen pandemi før har blitt håndtert med å slå viruset ned. Det er premisset for kommisjonens bruk av ordet «paradigmeskifte».

Sveinung Stensland (H) []: Det fineste med koronakommisjonens rapport er at den tar inn over seg at dette er noe samfunnet har håndtert som helhet sammen – ikke noe «oss» og «dem», men «vi». Men regjeringen har selvsagt ansvaret.

Vi har stadig store utfordringer knyttet til pandemien. Koronaepidemien er ikke over, og det vil ta tid før vi fullt ut vet hva denne epidemien har medført. Vi vet at enkelte av dem som ble syke, vil få følgeskader og trenge oppfølging i lengre tid. Vår oppgave er å sørge for at de får hjelp.

I tidlig fase ble det tatt beslutninger under stor usikkerhet og uten sikker kunnskap om effekten, men vi skal være glade for at det ble handlet raskt og resolutt. Hadde en krevd full oversikt før en handlet, hadde vi fått mer sykdom og lidelse. Land som ventet lenger, kom dårligere ut. De som ikke tok dette på alvor og hadde en idé om at viruset ikke var så farlig, ble straffet hardt for akkurat det.

Norge var ikke godt nok forberedt da covid-19-pandemien kom. Vi var forberedt på at det skulle komme en pandemi, og hadde både systemer og planer for det, men sykdomsforløpet, smitteveiene og behandlingen av covid-19 er annerledes enn for mange andre virus. Vi fikk et nytt virus å hanskes med. Denne pandemien innebærer bruk av smitteverntiltak i et omfang og over så lang tid at ingen kunne forestille seg eller planlegge for det, noe også koronakommisjonen er inne på. Men nettopp det å håndtere det ukjente og kommunisere tydelig kjennetegner god kriseledelse, og kommisjonen påpeker at regjeringen har lyktes med akkurat det.

Oppslutningen om regjeringens strategi har vært god. Det har selvsagt vært debatt, og det er det fortsatt. Det kjennetegner et demokrati at en har debatt i både gode og mer krevende dager. Pressen, opposisjonen, fagfolk og andre har stilt kritiske spørsmål. Det at vi har denne debatten i dag, basert på en rapport regjeringen bestilte, viser at alle tar dette på alvor, og vi er opptatt av å lære og bli bedre.

Kommisjonen mener at det ikke tas nok hensyn til hvor stor risikoen i én sektor avhenger av risikoen i en annen sektor. Det må følges opp. Det er den samlede beredskapen som er interessant. En kjede er aldri sterkere enn dens svakeste ledd. Samtidig ser en at noe av det som har vært bra, er hvordan forskjellige samfunnssektorer har samarbeidet, og fleksibiliteten vi ser i systemet. Ikke minst ser vi det i det ansvaret kommunene har tatt. Det er et ansvar de for øvrig har etter smittevernloven, men i forlengelsen av det har kommunene fått en rekke ekstra oppgaver de ikke ante at de skulle få for litt over et år siden.

I det hele tatt er det mye vi driver med her i landet nå som vi ikke visste om vinteren 2020. Men det er jo nettopp det som er beredskap – hvor godt en er rustet til å møte nye og uventede oppgaver.

Kommisjonen trekker frem styrken i at kommunene har et stort ansvar for smittevernarbeidet i Norge. Tiltaksmengden har tidvis vært stor og rammet særlig der smitten har vært størst. Dette har rammet enkelte mer enn andre. Enkeltbransjer har kommet ekstra ille ut, og mange er med rette bekymret for både unge og eldre som opplever ensomhet. Det skal være forholdsmessighet mellom smittesituasjon og tiltak, og det må settes inn kompenserende tiltak der det er mulig, men slike tiltak kan aldri fullt ut kompensere for det vi kan kalle en normalsituasjon. Landet vårt har vært og er i en ekstraordinær situasjon, og det er krevende for mange. Besøksrestriksjoner ble innført på sykehjem og sykehus for å stenge smitten ute. Disse restriksjonene ble mange steder praktisert litt for strengt både under og etter den første smittebølgen.

For mange er det største savnet å få en klem eller å få reise. Vi er alle forskjellige, og innstramningene rammer ulikt. Hadde en hatt full oversikt over konsekvensene av enhver innstramning, ville en nok vært mer på med kompenserende tiltak, men jobb nummer én har vært og er fortsatt å stanse smitten, og der har vi samlet sett lyktes bedre enn mange land det er naturlig å sammenligne seg med.

En av konklusjonene til kommisjonen er at håndteringen av pandemien samlet sett er god. Vi må da ta med oss at rapporten bare dekker starten av pandemien. Derfor er det bra at kommisjonen fortsetter arbeidet. Vi er ikke ferdig med denne pandemien. Vi vet ikke når og hvordan den ender. Vi kjenner ikke fullt ut konsekvensene verken økonomisk eller helsemessig.

Det vi vet, er at vi har en sterk nasjon med høy grad av tillit. Norge er et veldig bra land. Vi har veldig bra innbyggere, og vi stoler på hverandre. Det er den viktigste grunnen til at dette har gått bra. Det er også den viktigste grunnen til at alt blir bra.

Kjersti Toppe (Sp) []: Koronakommisjonen har levert ein grundig rapport med fleire bodskap, læringspunkt og anbefalingar. Dei konkluderer med at myndigheitene samla sett har handtert pandemien godt, men at det er kritikkverdige forhold, særleg ved beredskap. Regjeringa visste at ein pandemi var den nasjonale krisa som var mest sannsynleg og ville ha dei mest negative konsekvensane. Det er ein alvorleg svikt at dei likevel ikkje var førebudde då covid-19-pandemien kom. Det fanst ingen scenario, planar eller øvingar.

Regjeringa visste at det var sannsynleg at det ville verta vanskeleg å skaffa smittevernutstyr under ein pandemi. Likevel var lagera tomme. Evalueringa av både SARS-epidemien i 2003 og ebolautbrotet i 2015 slo fast at det kunne verta mangel på smittevernutstyr globalt. Likevel har regjeringa sin einaste plan vore å kjøpa utstyr i den globale marknaden på vanleg måte. Om smitten i Kina hadde vore i ein fase med resten av verda, ville situasjonen ha vorte særs kritisk. Statsministeren tar sjølvkritikk på dette her. Det er bra, og det er nødvendig.

Statsministeren viser òg til at dei manglande planane var på grunn av at ein hadde planar for ein influensapandemi, ikkje ein pandemi som kravde omfattande nedstenging av samfunnet. Statsministeren sa i utgreiinga at det aldri ville vera mogleg å planleggja for alle hendingar på førehand, og at det er ein diskusjon kor detaljert krisescenarioa bør vera.

Eg tenkjer dette er litt provoserande, for DSB sin krisescenariorapport frå 2019 omhandlar pandemi. Det tilfellet er eit influensavirus, men det er eit influensavirus som har svært store konsekvensar for samfunnet. Scenarioet er 35 000 alvorleg sjuke, 6 000–8 000 døde. Det stod i rapporten at dagens intensivkapasitet ikkje er tilstrekkelig til å dekkje behovet for dette scenarioet, så ein burde ha lært òg av det scenarioet som var.

Beredskap handlar om å vera budde på å handtera uventa hendingar av ulike storleikar. Beredskap er vesentleg for samfunnssikkerheita vår, og det er eit politisk ansvar å ta stilling til ulike scenario. Dette ansvaret har ikkje regjeringa tatt, sjølv om dei i 2013 gjekk til val på å betra beredskapen i samfunnet. Neste pandemi vil vera annleis, om og når han kjem. Han kan vera mindre smittsam og mindre alvorleg, eller motsett.

Statsministeren sa òg i utgreiinga si: «Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, barn og rus/psykiatri, noe spesialisthelsetjenesten også lyktes godt med.»

Eg spør: Veit regjeringa dette? Koronakommisjonen slår fast at Noreg ikkje har hatt ei overdødelegheit under pandemien, men kommisjonen slår òg fast at dette kan endra seg i eit lengre perspektiv, for sjukehusaktiviteten når det gjeld akuttilbod, kreft, rus og psykiatri, vart ramma. Under nedstenginga gjekk augeblikkeleg hjelp ned med 24 pst. Rus og psykiske lidingar fekk nedgang i døgnbehandling på 22 pst., for barn 14 pst. Det mest bekymringsfulle er at kreftdiagnostikken har gått så kraftig ned. Screeningprogramma vart stengde, men framleis er det lågt oppmøte. Det er mange færre nye krefttilfelle oppdaga i fjor, ein nedgang på 17 pst. med brystkreftdiagnostikk, tarmkreft 16 pst.

Dette er alvorleg, og dette må vi ta tak i framover, for ein sånn redusert aktivitet i spesialisthelsetenesta kan medføra at færre pasientar har fått stilt sin diagnose og vorte behandla for sjukdomen sin. Det kan få konsekvensar for helsetilstanden og sjukelegheit i befolkninga i framtida, og det kan gi auka pågang på helsetenestene i åra framover. Det er eit politisk ansvar å sørgja for at den kapasiteten finst, slik at ikkje resultatet av denne pandemien vert at det er ei større dødelegheit enn nødvendig. Vi må læra av dette. Både sjukehuskapasitet og intensivkapasitet er viktig både før, under og etter ein pandemi. Vi må læra at pasientens helseteneste, som er regjeringa sin visjon, ikkje tolte denne pandemien, for pasientens helseteneste handlar ikkje om landets helseberedskap.

Statsråd Monica Mæland []: Covid-l9-pandemien har vist oss hvor vidtrekkende konsekvenser store tverrsektorielle kriser kan få, og hvor krevende de kan være å håndtere. Koronakommisjonen peker på flere forbedringspunkter, men den overordnede vurderingen er altså at myndighetenes håndtering av covid-l9-pandemien samlet sett har vært god. En viktig årsak til dette er at vi har bygget en god grunnberedskap.

Regjeringen har siden vi tiltrådte, jobbet systematisk med å følge opp 22. juli-kommisjonens anbefalinger og styrke grunnberedskapen. Mye er blitt bedre. Derfor er det norske beredskapssystemet godt forberedt på at store og tverrsektorielle hendelser vil kunne inntreffe. Vi er forberedt gjennom å ha kunnskap om et bredt spekter av hendelser som kan treffe oss. Vi er forberedt gjennom omfattende øvingsvirksomhet og gjennom systematisk oppfølging og læring fra øvelser og tidligere hendelser. Og selv om vi ikke har øvet på covid-19-pandemiens hendelsesforløp, bidrar andre øvelser til å styrke grunnberedskapen og til at vi har et godt utviklet system for sentral krisehåndtering.

Koronakommisjonen slår da også fast at Justis- og beredskapsdepartementet har god trening i å være lederdepartement. Så er vi forberedt gjennom å ha konkrete ordninger for å organisere krisehåndteringen, og verktøy som raskt kan tas i bruk. Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet, kriserådet, lederdepartementsrollen og rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene er eksempler på det.

Rammeverket med de 14 kritiske samfunnsfunksjonene framgår hvert år av Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 1 S og er godt kjent i forvaltningen. Under NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018 rapporterte departementene med hovedansvar for de 14 funksjonene jevnlig på evnen til å opprettholde kontinuiteten under det scenarioet øvelsen fulgte. Et trafikklyssystem med rødt, gult og grønt ble tatt i bruk. Dette rapporteringssystemet var derfor øvet og klart til å tas i bruk da pandemien traff oss.

Listen med de 14 funksjonene gjorde også at regjeringen i løpet av to døgn fra 12. mars i fjor kunne lage en liste over hvilke foresatte som ville få ha barn i barnehage og på barneskole selv om disse i hovedsak var stengt. Den samme listen har vært et viktig grunnlag for prioriteringer ved innreisereguleringer til Norge.

Koronakommisjonen slår fast at det under pandemien ikke har vært vesentlige utfordringer knyttet til å sikre kontinuiteten i de 14 funksjonene. Denne vurderingen deler jeg. Tolv av funksjonene har hele tiden vært grønne. Funksjonen «Styring og kriseledelse» var gul i en periode i mars og april i fjor, bl.a. på grunn av bekymring over hvordan belastningen med håndteringen kunne påvirke håndteringsevnen. Funksjonen «Helse og omsorg» har vært i gult under hele pandemien. Det har ulike årsaker, men bl.a. bekymringen for sårbare barn og unge. Rapporteringen på helse og omsorg har derfor bidratt til et vedvarende fokus på nettopp denne gruppen under pandemien.

Alle de 14 kritiske samfunnsfunksjonene er tverrsektorielle, og rapporteringene har gitt regjeringen god innsikt i tverrsektorielle utfordringer under pandemien. I tillegg har Justis- og beredskapsdepartementet som lederdepartement jevnlig innhentet rapporteringer fra samtlige departementer om konsekvenser av tiltak og lagt en samlet vurdering fram for regjeringen for oppfølging. Evnen til tverrsektorielle konsekvensvurderinger under en hendelse er likevel noe som må videreutvikles.

Koronakommisjonen sier regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitte høsten 2020. Jeg er enig i at vi ikke var godt nok forberedt på dette punktet, selv om vi hele tiden har hatt blant Europas strengeste regler for innreise og karantene. Dette punktet må vi likevel gjennomgå og lære av.

Koronakommisjonens rapport er nå sendt på høring. I tillegg har Justis- og beredskapsdepartementet sendt brev til samtlige departementer og bedt om status for oppfølging av koronakommisjonens læringspunkter. Gjennom denne oppfølgingen vil vi bruke rapporten og de tilbakemeldingene vi får, til å lære og styrke beredskapen ytterligere.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) []: I 2013 etterlyste Erna Solberg en statsminister som har styring med beredskapen. I 2017 sa Erna Solberg at Høyre var det eneste partiet som tok beredskap på alvor. Det som skjer nå etter koronakommisjonens alvorlige rapport, er at Høyre må stå ansvarlig for de løftene man ga til velgerne.

Koronakommisjonen avdekker at regjeringa ikke hadde sørget for å oppdatere beredskapsplanen mot pandemi siden 2014. Landet manglet intensivkapasitet og utstyr.

Samtidig har regjeringspartiene stemt ned forslag om en ny nasjonal plan for smittevern og pandemi, stemt mot forslag om å få en tydeligere ansvarsfordeling mellom FHI og Helsedirektoratet og mot forslag om en totalberedskapskommisjon. Mener statsråden i dag etter kommisjonens alvorlige konklusjoner at det var rett å ikke oppdatere pandemiplanen, og at det var riktig å stemme mot en totalberedskapskommisjon og forslag om ny smittevernplan for pandemi?

Statsråd Monica Mæland []: Siden helseministeren er i salen og også skal både holde innlegg og svare på replikker, tenker jeg at han er rett mann til å svare på helserelaterte spørsmål.

Det jeg gjerne svarer på, er hvordan vi har trygget beredskapen i Norge siden 2013. Det at vi hvert eneste år har hatt det som en av våre øverst prioriterte oppgaver, gjør at vi er bedre rustet enn noen gang til å møte de hendelser vi vet vi kan møte, men også de hendelser vi ikke kan vite at kommer. Derfor er grunnberedskap så veldig viktig, det at vi nå har en grunnberedskap som vi også har øvet på. Vi har disse årene hatt mange store øvelser som har lært oss hvordan vi skal øve systemer, hvordan vi skal sørge for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner, hvordan vi skal håndtere uventede kriser. Derfor er vel også koronakommisjonens rapport tydelig på at da hendelsen inntraff, snudde vi oss rundt og håndterte situasjonen.

Martin Henriksen (A) []: Nå påpeker koronakommisjonen at det ikke har vært gjennomført nasjonale sivile øvelser eller nasjonale helseøvelser hvor krisehåndtering av pandemi har vært et hovedtema. Justisministeren er den øverst ansvarlige for beredskapen, også koordinerende departement under pandemien.

Da Erna Solberg sa at vi hadde en plan for pandemi, men ikke denne, var det oppsiktsvekkende. Fagdirektoratene har i flere år hatt pandemi som en av de mest sannsynlige hendelsene med store konsekvenser. DSBs scenario viste at en pandemi kunne gi langt flere smittede og flere sykehusinnleggelser enn det vi heldigvis har hatt med covid-19, men det var ikke den pandemien regjeringa hadde en plan for. Betyr det at regjeringa ikke hadde forberedt Norge på en pandemi som var så alvorlig som det faktisk ble advart mot?

Statsråd Monica Mæland []: Det er ingen som har bestridt at vi ikke har øvet på en stor og omfattende pandemi, en covid-19-pandemi, en pandemi med de tiltak som vi måtte gjennomføre. Det har ingen bestridt. Men det vi har vært tydelige på, er at det har vært gjort store, viktige øvelser. Vi hadde en stor IKT-øvelse i 2016, vi hadde Trident Javelin i 2017, vi hadde Trident Juncture i 2018, og vi hadde Digital 2020 – store øvelser som er tverrsektorielle, og det er hele poenget. Det er slik at selv om vi har øvet på andre temaer, er hele poenget å sette i verk øvelser som innebærer at hele statsapparatet må samarbeide, må samordne og må håndtere kritiske situasjoner. Jeg tror at noe av styrken nettopp har vært at da vi fikk en situasjon som verken vi eller noe annet land var forberedt på, da vi satte i verk tiltak som ingen av oss eller noe annet land var forberedt på, ja så hadde vi systemer som gjorde at vi var i stand til å trykke på den store røde knappen og håndtere konsekvensene av det.

Martin Henriksen (A) []: Jeg takker for svaret, selv om det ikke var det jeg spurte om.

Jeg vil gå videre til et annet mulig læringspunkt, som koronakommisjonen for så vidt ikke peker på, og det er at dagens statsminister i 2013 sa at man trenger en statsminister som har styring i sakene om beredskap. Jeg har et spørsmål til oppfølging av det. Jeg er enig i daværende opposisjonsleder Erna Solbergs ord. Men det viktigste kjennetegnet på statsminister Erna Solbergs lederskap av Justisdepartementet, med ansvar for beredskapen, er ikke stabilitet og helhetsansvar, men utskiftinger og uklarhet – åtte justisministre, et såkalt sikkerhetselement som kom og gikk, innføring og deretter utfasing av egen beredskapsminister og folkehelseminister. Hva har regjeringa lært om helhetsansvar og gjennomføringskraft av disse åtte justisministrene og ulike beredskaps- og folkehelseministre? Vil statsråden anbefale en eventuell ny regjering å styre på samme måte som Erna Solbergs regjering har gjort?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror man skal være forsiktig med å telle antall ministre for å danne sammenligningsgrunnlag for hvor god beredskapen er. Det viste dessverre den rød-grønne regjeringen til fulle i 2013. Det er ikke antallet det kommer an på, det er jobben man gjør. Og jobben vi har gjort hvert eneste år siden 2013, er å styrke beredskapen.

Vi har nå 3 500 flere ansatte i politiet enn vi hadde. Vi har utstyr til å gjennomføre øvelser. Vi har nye redningshelikoptre, og vi har omorganisert redningstjenesten. Vi har fått åpnet nasjonalt beredskapssenter. Vi har styrket PST, og vi har styrket NSM. Vi innfører nå 16 nye redningshelikoptre, vi har omorganisert tjenesten. Vi har satt i gang bygging av en ny brann- og redningsskole i Tjeldsund. Nødnett er bygget ut og tatt i bruk. Sivilforsvaret er styrket.

Jeg kunne fortsatt og fortsatt og fortsatt. Det kan ikke være noen tvil om at vi hvert eneste år har styrket beredskapen kraftig i dette landet, nettopp på bakgrunn av de erfaringene vi gjorde i 2013.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Onsdag i forrige uke under spørretimen stod vi på disse plassene. Samtidig som vi gjorde det, la Utenriksdepartementet ut nye reiseråd og strengere karanteneregler til utsatte land som det viser seg at nordmenn reiser mye til. Det kom altså godt over et år ut i pandemien.

Jeg har stor forståelse for at dette har vært vanskelig å håndtere, og at man ikke kan treffe med alle tiltakene med en gang, men vi har hatt et stort problem gjennom hele pandemien med at innvandrerbefolkningen er grovt overrepresentert. Det er blitt forklart med faktorer som har vist seg å være feil, men det kan vise seg at høy reisevirksomhet til en del innvandrergruppers hjemland kanskje kan være en forklaring på dette.

Da lurer jeg på: Hva har justisministeren gjort for å kartlegge hvor mye av den overrepresentasjonen blant innvandrere som skyldes reisevirksomhet til innvandreres hjemland?

Statsråd Monica Mæland []: Hvis representanten spør om vi fører statistikk over fødelandet til reisende, gjør vi ikke det. Men vi fører statistikk over det meste annet når det gjelder reisende nå, og det vi har sett, og det alle grafer viser, er at vi har hatt en mye høyere reiseaktivitet knyttet til påskeferie, juleferie og vinterferie. Derfor prøvde vi å forhindre det knyttet til påsken.

Det er ingen tvil om at bosatte i Norge, enten de er født i Norge eller ikke, reiser veldig mye. Nordmenn reiser til ferieleiligheter i Spania; polskfødte reiser hjem til Polen. Derfor har vi nå jevnlig innført stadig strengere karantene- og testregler. Det er ikke noe mål i seg selv å forhindre reising, men det er et mål å sørge for at vi forhindrer spredning av sykdom.

Jeg skjønte ikke helt koblingen til forrige onsdag. Det vi gjorde, var å innføre mye strengere karanteneregler knyttet til reisende fra India, Pakistan, Bangladesh og Nepal. Det var knyttet opp til situasjonen nå, ikke situasjonen i fjor, i høst, i de landene.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Poenget mitt er at man kanskje burde ha sett på et tidligere tidspunkt at denne reisevirksomheten jeg omtalte, kan ha vært en stor årsak til høy smitte blant deler av innvandrerbefolkningen i Norge.

Det er dessverre sånn at innvandrerbefolkningen har blitt rammet meget hardt, og det går utover samfunnet på flere områder. Verst er det for innvandrerbefolkningen, som i mye større grad blir alvorlig syke. Dette må vi ta på alvor, og da er kunnskap svært viktig.

I dagens Aftenpost er det en representant fra det somaliske miljøet som sier at informasjon må komme fra noen som somaliere stoler på. Det blir gjentatt en rekke ganger av flere. Jeg synes det er rart at vi har fått et samfunn hvor deler av befolkningen ikke stoler på myndighetene og trenger informasjon på egne kanaler og egne språk.

Spørsmålet er om beredskapsministeren ser at samfunnet blir mer sårbart hvis en større del av befolkningen ikke følger råd og anbefalinger under en krise, og kommer regjeringen til å følge opp beredskapsproblemet som det medfører?

Statsråd Monica Mæland []: Hvis representanten inviterer til en debatt om vi skal ha ett sett med reiseregler for innvandrerbefolkningen og ett for andre deler av befolkningen, er det selvsagt ikke en aktuell problemstilling. Alle mennesker behandles likt, basert på om de er bosatt i Norge eller ikke. Det er grunnlaget for våre restriksjoner.

Vi har skilt nødvendige fra unødvendige reiser rett og slett for å sile ut alle unødvendige reiser. Det har vært for mye reising, særlig knyttet til høytider. Det gjelder enten det er nordmenn eller innvandrerbefolkning, og det har vi måttet stramme inn. De tiltakene som virket i fjor vår, virket ikke i høst. Det gjorde at vi strammet kraftig til når det gjaldt både regler for karantenehotell, testing og etter hvert veldig strenge restriksjoner for hvem som må komme.

Så har DSB og IMDi fått i oppdrag – nettopp fordi vi ser vi har problemer med å nå fram til deler av befolkningen – å utarbeide bedre rutiner som kan brukes i enhver krise, for hvordan vi skal nå alle deler av befolkningen på en bedre måte enn vi har greid nå.

Marit Arnstad (Sp) []: Etter en litt mer åpen start på denne debatten faller justis- og beredskapsministeren tilbake igjen i sporet der alt var bra, og ingenting var galt, og denne regjeringen har gjort alt greit. Men en av de viktigste konklusjonene til koronakommisjonen er jo at en ikke var godt nok forberedt, at det var for dårlig samordning mellom de ulike sektorene. Det må på en måte også justis- og beredskapsministeren være villig til å ta inn over seg.

Da må jeg bare spørre: Synes beredskapsministeren at samordningen er god nok, eller er hun enig med koronakommisjonen i at det sviktet på det punktet? Synes beredskapsministeren at intensivkapasiteten var god nok for denne typen pandemier, eller burde den ha vært bedre, slik også opposisjonen i Stortinget har påpekt en rekke ganger?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg benytter muligheten til å gratulere representanten med dagen i dag. Det er flere bursdagsfeiringer i dag.

Hvis representanten ikke har hørt at jeg gjentatte ganger – både da vi stod her forrige onsdag, og i dag – har sagt at vi skal lære, vi skal bli bedre, og vi kan alltid bli bedre, tror jeg man bare ikke har villet høre etter. Jeg begynte med å si det, og jeg avsluttet mitt innlegg med å si det. Det er deler av håndteringen som vi veldig fort og veldig tydelig sa at kunne ha vært bedre. Smittevernutstyr er et veldig godt eksempel på det.

Når det gjelder samordning, har jeg nok et litt mer balansert syn på det enn det representanten spør om. Jeg mener at det foregikk veldig mye samordningsarbeid. Allerede noen få dager etter nedstengningen innhentet vi rapporter. Vi laget grunnlag for at regjeringen og koronautvalget i regjering nettopp kunne diskutere tverrsektorielt. Jeg mener også på det punket at veldig mye er blitt bedre, men det er ikke perfekt, og vi kan bli bedre.

Marit Arnstad (Sp) []: Takk for gratulasjonen. Jeg tror både jeg og helseministeren kan bekrefte at 4. mai er en god dag å ha bursdag på.

Jeg skal tilbake til noe jeg har tatt opp med beredskapsministeren også tidligere, nemlig totalberedskapskommisjonen. Den sier statsråden til meg ved flere tilfeller er en god idé, men det er ikke tid til det akkurat nå. Da er det grunn til å nevne at regjeringspartiene har stemt imot det forslaget opptil flere ganger, helt siden 2017.

Det er altså svært viktig at vi snart får en samlet gjennomgang av samfunnets beredskap. Det er 20 år siden sist. Willoch-utvalget var viktig. De pekte på store og viktige punkter knyttet til sårbarheten i det norske samfunnet. Men jeg mener at også koronakommisjonen peker fram mot behovet for en slik totalberedskapskommisjon – ikke som et hastverksarbeid midt i en pandemi, men som en konsekvens og et resultat av rapporten fra koronakommisjonen.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg ble sitert som om jeg sa at det var en god idé. Det var vel ikke det jeg sa; jeg sa at det kan det være. Jeg er ikke avvisende til å tenke det, og jeg kan svare for den debatten jeg var i på et tidspunkt etter at jeg ble justis- og beredskapsminister, hvor dette ble løftet fram av Senterpartiet. Det jeg har sagt, er at vi akkurat nå må håndtere en pandemi, og de samme menneskene som håndterer pandemien, server også koronakommisjonen, og vi har koronakommisjonen, som gjør et stort arbeid.

Vi har hatt ulike utvalg. De er satt ned for å diskutere ulike konsekvenser av pandemien. Vi fikk en rapport forrige fredag, vi har fått flere økonomiske vurderinger, og vi får altså nye rapporter knyttet til koronahåndtering. Disse jobber ikke i et vakuum. De må serves av noen, og de «noen» er de samme menneskene som altså håndterer krisen, og som driver samfunnshjulet i departementene og i samfunnet vårt så godt de kan i normalt tempo.

Jeg har sagt at akkurat nå mener jeg tidspunktet for den debatten ikke er riktig, men at vi kan komme tilbake til det etter pandemien.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi har hatt problemer med demokratiet i denne saken. For eksempel sier punkt 7 i utvalgets rapport at regjeringen ikke forsikret seg om at de følger Grunnloven og menneskerettighetene, og regjeringen ville ikke sende karantenehotellsaken til Stortinget, noe som også var et stort problem.

Men jeg har et annet spørsmål, og det gjelder en sak om at det nå er vanskeligere å komme inn til Norge. Et eksempel var en kvinne som reiste til Polen til sin mors gravferd. Nav og skatteetaten sier at hun bor i Norge – og hun ble avvist fra Norge. Er justisministeren helt sikker på at alle disse reglene følger menneskerettighetene og Grunnloven?

Statsråd Monica Mæland []: Det er målet i enhver krise å følge så normale rutiner som mulig når man utarbeider lover og forskrifter, og vi ser veldig godt at vi i begynnelsen – fordi vi hadde så dårlig tid, fordi vi skulle forhindre smitte, sykdom og død – ikke gjorde en god nok jobb. Og på mitt ansvarsområde var det koronaloven som ikke ble sendt på høring. Der tror jeg et samlet storting var enige om at dette var måten å gjøre det på. Den ble enstemmig vedtatt. Det er ikke sånn vi ønsker å ha det, og vi har bestrebet oss i tiden etterpå – det sier også koronakommisjonen – på å følge så normale prosedyrer som mulig knyttet til høring, ikke så lange høringer som vi pleier å ha under normale forhold, men at alt skal høres, og at vi alltid skal gjøre vurderinger knyttet til menneskerettigheter og Grunnloven. Det er helt selvsagt, og det er en god idé å se på systemer rundt dette knyttet til andre kriser som kan komme til å oppstå.

De som ikke er folkeregistrert i Norge, får ikke komme til Norge akkurat nå. Jeg vet at det er vanskelig for mange. Det er en debatt vi har, og vi ser på det grunnlaget, men dette er for å ha et system som forhindrer importsmitte.

Nicholas Wilkinson (SV) []: En annen sak: Vi har hatt problemer med smitte fra andre land, f.eks. ved at vi åpnet opp for at private selskaper kunne hente folk fra andre land for å arbeide i Norge. Det har økt smitten. Vi i SV har vært litt bekymret over denne åpningen i 2020, at det var lite kontroll med karantenene. Er justisministeren helt sikker på at vi nå kontrollerer alle karantenestedene, ikke bare hoteller på Gardermoen, men også at private selskaper har gode karanteneregler?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig glad for spørsmålet, for det har festet seg et inntrykk av at det er norsk industri som har brakt mutert smitte til landet, men sånn er det altså ikke. Det er slik at vi stengte ned for de aller fleste 12. mars i fjor. Så åpnet vi opp for landbruket, og det var kontakt mot Norsk Industri i begynnelsen av juni. Da var altså smitten på sitt laveste. Vi åpnet opp for norsk industri 1. juli, og vi åpnet opp for alle 15. juli. Det var altså noen veldig få uker i fjor mens smitten var på sitt laveste at vi åpnet opp for norsk industri, som nå har fått skylden for veldig mye. Bildet er mye mer sammensatt. Det er veldig mye knyttet til reisevirksomheten til folk som bor i Norge, og knyttet til høytider, ferie og fritid.

Når det gjelder situasjonen nå knyttet til arbeidsgivere, har vi innført et system hvor man, hvis man ikke er på hotell, skal ha innkvartering som er forhåndsgodkjent av Arbeidstilsynet. Jeg mener at vi nå har rammet dette inn på en veldig god, veldig grundig måte. Men det er sånn nå at de færreste kommer inn, så akkurat nå er det ikke noe stort problem.

Martin Henriksen (A) []: Det er flere likheter mellom konklusjonene fra koronakommisjonen og Gjørv-kommisjonen, selv om representanter fra Høyre tidligere har sagt at alle punktene fra Gjørv er blitt fulgt opp.

Ståle Ulriksen, som er forsker ved Forsvarets høgskole, sa til NRK: «Jeg synes det er ganske mange likheter, spesielt dette med manglende forberedelser i forhold til noe som er varslet». Øyunn Syrstad Høydal, som er evalueringsforsker ved OsloMet, sa til NRK: «22. juli-kommisjonen trakk frem både utfordringer knyttet til planverk og manglende kriseøvelser (…). Begge disse to tingene er jo relevant og perspektiver vi ser igjen i den nye rapporten.»

Koronakommisjonen trekker fram manglende helhetsansvar, som et ekko av Gjørv-kommisjonen, og konkluderer med at et beredskapssystem basert på sektorprinsippet svikter når ingen tar ansvar for helheten.

En ærlig debatt krever at man erkjenner feil for å lære. Vil justisministeren nå erkjenne at det er punkter fra Gjørv-kommisjonen som ikke er utbedret av den sittende regjeringen?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er veldig forbauset over at Arbeiderpartiet, ved representanten Gahr Støre og nå Henriksen, er så veldig insisterende på å sammenligne Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonen. Og hvis representanten ønsker en ærlig debatt, har jeg lyst til å sitere to punkter fra Gjørv-kommisjonen:

Punkt én: «Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.» – Allerede vedtatt.

Punkt to: «Myndighetenes evne til å beskytte mennesker på Utøya sviktet.»

Det å forhindre en pandemi, det å svikte syke mennesker, er altså ikke overskriften til koronakommisjonen. Jeg mener at de to hendelsene har det til felles at de er veldig, veldig alvorlige, men det er to helt forskjellige hendelser, de er håndtert helt forskjellig, og beredskapshåndteringen av dem er helt forskjellig. Forskjellene er altså større enn likhetene.

Jeg mener at det er ting å lære av koronakommisjonens rapport, men jeg mener også at vi har fulgt opp Gjørv-kommisjonen. Det er meldt til Stortinget, det ble meldt i forrige samfunnssikkerhetsmelding, i 2016.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Bent Høie []: Koronakommisjonen slår fast at ingen vestlige land eller WHO hadde planlagt for så omfattende og inngripende tiltak som Norge var villig til å ta i bruk under denne pandemien. Vi har tatt lærdom av at vi ikke var godt nok forberedt på dette. Nasjonal helseberedskapsplan og plan mot alvorlige sykdommer var likevel viktige grunnlagsdokumenter for vår håndtering. Regjeringen har også basert sin håndtering på læring fra andre land og faglige råd fra helsemyndighetene. Vi må erkjenne at ikke alle beslutninger, mange tatt under stor usikkerhet og tidspress, har vist seg å være like gode. Jeg setter derfor stor pris på kommisjonens anerkjennelse av at fleksibilitet, omstillingsevne og handlekraft var viktige komponenter i regjeringens håndtering av denne krisen.

Den norske modellen, preget av høy grad av tillit mellom befolkning og myndigheter og mellom folk flest, har gitt høy etterlevelse av nasjonale og kommunale tiltak. Den nasjonale dugnaden vi inviterte til 12. mars, er en viktig suksessfaktor. Men vår samfunnsmodell ville trolig ikke alene gitt samme resultat uavhengig av hvordan vi hadde håndtert situasjonen. Vi ser land rundt oss som er lik oss og bygger på den samme samfunnsmodellen, som er hardere rammet enn oss av pandemien når det gjelder liv og helse.

Behandlingsaktiviteten i sykehusene gikk i perioder betydelig ned for planlagte aktiviteter, men også for øyeblikkelig hjelp og enkelte andre behandlingstyper. Jeg merker meg at kommisjonen peker på at reduksjonen i planlagt aktivitet og reetablering av mer normalt aktivitetsnivå ikke var godt nok koordinert, og at det kan være hensiktsmessig med et nasjonalt plangrunnlag for å unngå å redusere behandlingskapasiteten unødvendig. Jeg vil samtidig understreke at regjeringen la stor vekt på å skjerme akuttilbudet, tilbudet til kreftpasienter, til barn og til rus/psykisk helse, noe jeg mener spesialisthelsetjenesten under de forholdene som var, også lyktes godt med.

Mange kommuner har måttet omorganisere virksomheter og omdisponere personell til smittesporing og testing. Reduserte dagaktivitetstilbud og reduserte tilbud om rehabilitering og trening kan ha ført til ensomhet og gått ut over fysisk og kognitiv funksjon. Innledningsvis iverksatte vi stort sett nasjonale tiltak for å unngå at sykehusene ble overveldet. Noen kan derfor ha opplevd det som at statlige myndigheter har konsentrert seg om spesialisthelsetjenesten. Da vi fikk slått ned smitten, ble lokale kommunale tiltak mer sentrale der det var forhøyet smitte.

Testing, isolering, sporing og karantene, TISK-strategien, har vært viktig for å slå ned lokale utbrudd. Her har kommunene gjort en svært god jobb. Kommisjonen anbefaler at planene bør inkludere oppskalering av kapasitet og behov for å beskrive tettere samarbeid og koordinering mellom laboratorier, sykehus og kommuner. Kommisjonen anbefaler også at smittevernloven bør regulere dette nærmere og påpeker behov for digitale verktøy i kommunene. Regjeringen vil følge opp disse anbefalingene.

Vi hadde ikke nok smittevernutstyr på lager da pandemien førte til sammenbruddet i globale forsyningslinjer samtidig med enorm økning i etterspørselen. Vi etablerte raskt en innkjøpsordning som klarte å skaffe smittevernutstyr fra utlandet og fra norske produsenter. Regjeringen har nå bygd opp et nasjonalt lager av smittevernutstyr som tilsvarer seks måneders pandemiforbruk, i tillegg til kommunenes og helseforetakenes egne lagre. Vi vil foreslå en permanent ordning i statsbudsjettet for 2022.

Kommisjonen gjør i denne runden ingen fullstendig vurdering av vaksinespørsmålene. Tilgang til vaksiner og vaksinasjonsprogrammet er avgjørende for at vi skal kunne gjenåpne samfunnet. Per i dag har ca. 30 pst. av den voksne befolkningen fått minst én dose. Og tilgangen til vaksiner gjennom EUs anskaffelse er økende. Sist fredag vedtok regjeringen etter anbefaling fra FHI å forlenge perioden mellom første og andre dose. Hvis alt går etter planen, betyr det at alle over 18 år vil ha fått tilbud om første dose i løpet av juli.

Jeg vil framheve at det ikke er tilfeldig at Norge ser ut til å komme bedre ut av pandemien enn mange andre land. Mange dyktige mennesker i helsetjenesten og i forvaltningen har jobbet ekstremt mye med å behandle syke, spore smitte, vaksinere og ikke minst utarbeide grunnlag for vanskelige beslutninger. Jeg vil takke hver og en av dem for innsatsen så langt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Kjerkol (A) []: Nå har jeg hatt anledning til å gratulere statsråden med dagen, men med så mange timer på vakt som statsråden har hatt det siste året, er det en glede å se at han fortsatt ser ut som en guttunge. (Munterhet i salen.) Det er et kompliment der jeg kommer fra.

I sin redegjørelse til Stortinget sa statsministeren at regjeringen i beredskapsarbeidet i for liten grad har utfordret vedtatte sannheter om hvordan pandemier skal håndteres i Norge. Ifølge statsministeren hadde regjeringen planlagt for en pandemi, bare ikke for den vi fikk. Da er det naturlig for meg å spørre helseministeren: Mener statsråden at vi var forberedt på en pandemi i tråd med den regjeringen faktisk hadde planlagt for?

Statsråd Bent Høie []: I tråd med de planene som var, hadde vi gjort veldig mye med oppdatering av planer. Jeg har bl.a. hørt fra talerstolen her at planene våre ikke ble oppdatert, som bl.a. etter erfaringen fra ebolautbruddet i 2015 og andre erfaringer. Det er ikke korrekt. Vi hadde jo ikke minst en beredskapsplan for smittsomme sykdommer som i veldig stor grad ble oppdatert basert på de erfaringene. Den koordineringsmekanismen som regjeringen etablerte for å koordinere helsesektoren med andre sektorer i forbindelse med smittsomme sykdommer, beredskapsutvalget for smittsomme og biologiske hendelser, var bl.a. basert på de erfaringene. Men det som kommisjonen slår fast, og som jeg er helt enig i, er at dette planverket, våre øvelser osv. ikke tok høyde for at vi var villig til å bruke så omfattende tiltak over så lang tid for å ha kontroll på en pandemi. Det er en situasjon som jeg også i mitt innlegg peker på, og som vi deler med de fleste andre vestlige land, og for så vidt også Verdens helseorganisasjons eget planverk.

Ingvild Kjerkol (A) []: Det er godt å høre at man har oppdatert. Erfaringene med ebola er jo også mer spesielle med tanke på at den ikke er like smittsom som den situasjonen vi har nå med covid-19. Men det er naturlig å spørre om vi burde hatt planer for en mer alvorlig pandemi. I stortingsmeldingen om pandemisk influensa, Meld. St. 16 for 2012–2013, ble SARS-koronavirus omtalt og brukt som et eksempel på en langt mer alvorlig pandemi. Det sto der at den neste alvorlige pandemien ikke trenger å være ondartet influensa, men at en SARS-koronapandemi ikke er umulig å tenke seg. Svaret som statsråden ga på det forrige spørsmålet mitt, om at man ikke ønsket tiltak over så lang tid – er det ikke mer nærliggende å se på om man hadde sterk nok responsevne for en mer smittsom pandemi, med de erfaringene man hadde med SARS og korona i andre land? Det er jo det at denne sykdommen er så smittsom, som er den største forskjellen.

Statsråd Bent Høie []: De beredskapsplanene vi har, tar jo også høyde for mer alvorlige sykdommer enn en influensapandemi. Det som en ikke tar høyde for, er det som også kommisjonen beskriver som et paradigmeskifte. Representanten har helt rett i, i avslutningen av sitt innlegg, at det som en beskriver som et paradigmeskifte fra kommisjonens side, er hvilke virkemidler vi er villig til å ta i bruk for å beholde kontrollen over en pandemi. Dette er jo til dels virkemidler som det i det etablerte planverket advares mot. Jeg har selv deltatt i internasjonale øvelser på pandemihåndtering sammen med kolleger. Noe av det vi øver på, er å ikke iverksette f.eks. reiserestriksjoner, handelsrestriksjoner osv., nettopp fordi det i den internasjonale tenkningen på dette området er sett på som at noen av de tiltakene vil skade mer enn de gagner. I den pandemien vi nå har vært igjennom, har vi erfart at vi må tenke annerledes rundt disse spørsmålene.

Ingvild Kjerkol (A) []: Det er fristende å følge opp det med å tenke annerledes, for punkt nr. 13 i kommisjonens oppsummering handler om importsmitte. Regjeringen manglet en plan for å håndtere importsmitten og brukte heller ikke tiden med liten smitte til å forberede seg på mer trafikk over grensene. Nylig så vi i Aftenposten at én reisende hadde ført til 700 smittede med mutert virus. I dag har jeg lyst til å spørre statsråden: Vi har hatt mange diskusjoner i denne salen om det å innføre obligatorisk testing i kombinasjon med karantene. Høsten kjenner vi jo. Det er historien. Regjeringen utsatte jo det. Mener statsråden i dag at man burde ha kommet i gang med obligatorisk testing i kombinasjon med karantene tidligere, med de erfaringene vi har, og den gjennomgangen koronakommisjonen legger fram?

Statsråd Bent Høie []: Ja, noen av de erfaringene vi har, handler jo nettopp om at mange av de ordningene som vi hadde, var for tillitsbaserte i den situasjonen som hadde utviklet seg. Selv om Norge har hatt strengere restriksjoner enn de fleste andre land, var de det. Men dette var jo også et spørsmål der f.eks. det å innføre obligatorisk test på grensen var noe som Arbeiderpartiets leder så sent som i august hadde den helt riktige ryggmargsrefleksen på, at dette er et veldig inngripende tiltak som en ikke normalt sett bruker i helsetjenesten. Det var under partilederdebatten i Arendalsuka spørsmålet kom opp.

Dette handler også om kapasitet. En vesentlig forutsetning for å innføre testing på grensen var jo også godkjenningen av hurtigtestene. Det var noe av det som var bekymringen. Det var også faktisk viljen til å stenge så mange grenser som det som vi måtte stenge. Men regjeringen innførte jo disse tiltakene fortløpende etter hvert som vi fikk faglige anbefalinger om det. Jeg tror det ville være ganske krevende også for andre regjeringer å trosse faglige råd (presidenten klubber) på dette området, med så store negative konsekvenser som det har (presidenten klubber) både for befolkningen og for næringslivet.

Presidenten: Presidenten minner om taletiden, som er 1 minutt.

Morten Stordalen (FrP) []: La meg først få gratulere med den store dagen til helseministeren.

Importsmitte har vært et stort tema – og viktig også for Fremskrittspartiet – i lang tid. Derfor var det svært gledelig da man opprettet karantenehotell, og særlig for dem uten fast bopel i Norge. Generelt er det jo slik at de tiltak man setter i verk, bør ha tillit og virke logisk for befolkningen. Så er det slik – det har vært mye omtalt – at studenter som har utenlandsopphold, men har bopel i Norge, kan ha karantene hjemme. Dersom et eldre ektepar har vært på lengre utenlandsopphold, som sikkert kan sies å være unødvendig reise, kommer hjem til Norge igjen og har fast bopel i Norge, kan ikke de ha karantene i boligen. For mange kan det virke ganske ulogisk. Spørsmålet blir da: Er det smittevernfaglige råd som gjør at det er forskjellsbehandling når det gjelder hvor man kan ha karantenen sin?

Statsråd Bent Høie []: Dette er et spørsmål som i utgangspunktet tilligger justisministeren, men jeg kan allikevel forsøke å svare. Det skillet som representanten her tar opp, er et skille mellom unødvendige og nødvendige reiser. Hvis du er en student som har studert i utlandet og har, for å si det sånn, ditt jente- eller gutterom stående hos dine foreldre, er det å reise hjem ikke en unødvendig reise, det er noe som er nødvendig å gjøre. Men et eldre ektepar som har reist til Syden på ferie når regjeringen sier at dette er en unødvendig reise og advarer mot det, har brutt et av regjeringens viktige råd. Da mener vi at det er forholdsmessig å si at en må ta karantene på karantenehotellet. Det er det som gir best beskyttelse. I utgangspunktet er det jo sånn at hvis alle reisende hadde vært på karantenehotell, hadde det gitt den beste beskyttelsen, men utfordringen med det er jo nettopp at en ville kunnet sette spørsmålstegn ved om det ville være riktig overfor alle som må foreta nødvendige reiser. Det er den typen avveininger regjeringen hele veien må gjøre.

Morten Stordalen (FrP) []: Helseministeren snakker jo da om smittevernfaglige råd. Det er derfor jeg velger å fortsette på det sporet. På et karantenehotell møter man jo mange andre mennesker. Man kan gå fritt rundt, man kan gå ut, man har egentlig ikke noen kontroll på om man går på butikken eller hva som helst. Men hvis det da ikke er smittevernfaglige råd, er det ikke da bedre å si, sånn som jeg hører helseministeren gjøre, at det er en unødvendig reise, så derfor er det bedre å være på karantenehotell? Er det ikke bedre å si det da, at det egentlig handler om at vi ikke vil at du skal reise, og det har ikke noe med smittevernfaglige råd å gjøre i det hele tatt?

Statsråd Bent Høie []: Men disse to tingene henger jo veldig nøye sammen. Det er for det første slik at rådet om ikke å foreta en unødvendig reise er smittevernfaglig begrunnet, nettopp fordi vi ønsker å redusere antallet mennesker som reiser, betydelig. Det har vi jo lykkes med. Det andre er at når en kommer hjem, er det veldig viktig at en følger de tillitsbaserte ordningene for dem som er på nødvendig reise og nemlig har karantene hjemme. Men vi ser og erfarer at det gir best kontroll å ha karantenen på hotell. Det er helt riktig at vi har ikke politivakt utenfor hvert hotellrom, men i utgangspunktet er nok den samlede erfaringen at det i sum er mye bedre kontroll på etterlevelsen av karantenen for dem som er på karantenehotell, enn for dem som har karantene hjemme.

Kjersti Toppe (Sp) []: Kommunane har fått mykje større oppgåver enn dei kunne ha vore førebudde på, seier kommisjonen. Regjeringa sin pressekonferanse var lenge einaste informasjonskjelde for kommunane om kva dei straks skulle gjennomføra. Kommunane fekk ikkje nødvendig støtte til å gjennomføra TISK. Regjeringa la mest vekt på sjukehusa i fordelinga av smittevernutstyr. I 2019 stemte regjeringspartia ned vårt forslag om ein smittevernplan for kommunane. Spørsmålet er om statsråden tar sjølvkritikk på at dei ikkje har vore nok merksame på og ikkje hatt ein politikk for å støtta kommunane sitt beredskapsarbeid, og om dei vil læra av dette, slik at kommunehelsetenesta sitt beredskapsansvar vert styrkt, inkludert situasjonen til kommuneoverlegane og smittevernlegane.

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener at det har kommet viktige tilbakemeldinger i koronakommisjonens rapport også på dette området. Som kommisjonen påpeker, er også en del av disse spørsmål som regjeringen hadde tatt tak i underveis under håndteringen av pandemien, f.eks. kommunikasjonen med kommunene og smittevernoverlegene i kommunene, som vi tok tak i da vi fikk en veldig tydelig tilbakemelding etter nedstengingen 3. januar om at de opplevde at kommunikasjonen ikke fungerte godt nok. Da involverte vi Legeforeningen. Vi involverte de legene som ga uttrykk for dette, og etablerte nye rutiner som følge av det. Vi har hatt stor oppmerksomhet på utfordringene som smittevernoverlegene i kommunene har stått i, og det faktum at veldig mange kommuner har veldig små stillingsprosenter i den typen roller, og at det har vært en ekstrem arbeidsbelastning for disse personene å håndtere en pandemi over så lang tid. Derfor ba vi direktoratet jobbe spesielt med dette tidlig høsten 2020. Der er vi selvfølgelig avhengig av oppfølgingen i den enkelte kommune.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er jo spesielt at ein må skriva kronikk i Ytring på NRK for å få til god informasjon når landet står midt i ei helsekrise. Det må eg seia.

Det har vore ein del diskusjon om regjeringa var førebudd på ein annan pandemi og ikkje den influensapandemien som Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap, DSB, har i sitt krisescenario. I det krisescenarioet står det at det er ein ganske alvorleg situasjon, dette også, med enormt mange alvorleg sjuke, mange intensivpasientar og opp mot 8 000 døde. Nokon av tiltaka er dei same om det er ein pandemi. Ein må ha kapasitet i helsevesenet. Ein må ha intensivberedskap. Ein må ha ein beredskap i kommunane. Så spørsmålet er, som er litt tilsvarande det Ingvild Kjerkol spurde om: Var regjeringa førebudd på ein pandemi slik det er beskrive i DSB sitt krisescenario frå 2019?

Statsråd Bent Høie []: Det hadde vi planer for, og noe av det som vi gjorde i forberedelsen til at smitten kom til Norge, var at både kommunene og sykehusene gikk igjennom sine eksisterende planer og oppdaterte dem. Statsforvalteren hadde ansvar for å sjekke at kommunenes planer var oppdatert. Det var et mindre antall kommuner som ikke hadde oppdaterte planer. De ble da oppdatert før en fikk smitten til Norge.

Vi hadde planer for oppskalering av kapasiteten på sykehusene osv., som ble oppdatert og iverksatt da det var behov for det. Det som er kommisjonens påpekning, er nettopp at noen av de virkemidlene vi har vært villig til å bruke ellers i samfunnet for å ha kontrollen på smittespredningen og å unngå en overbelastning av helsetjenesten, har vært av et mye større omfang og over mye lengre tid enn det som våre planer, og for så vidt også planene til Verdens helseorganisasjon og andre land, har tatt høyde for. Det er det som beskrives som et paradigmeskifte.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Gratulerer med dagen!

Vi må snakke om smittevernloven. I punkt nr. 11 sier kommisjonen at vi må revidere smittevernloven. SV fremmet et forslag om fullmakter i smittevernloven og fikk flertall for et punkt, og det var at vi skal ha en helhetlig revisjon av smittevernloven. Men regjeringspartiene stemte imot. Derfor må jeg spørre helseministeren: Er helseministeren enig i forslaget fra SV, og er helseministeren enig med kommisjonen i at vi må se igjennom og revidere smittevernloven?

Statsråd Bent Høie []: Det er helt naturlig å revidere smittevernloven etter at vi har vært gjennom en hendelse som nå. Det ga regjeringspartiene helt klart uttrykk for i forbindelse med den saken som representanten refererer til. Men det regjeringspartiene gjør, er at de ofte stemmer imot forslag som beskrives i stortingsdebatter som å slå inn åpne dører. Så brukes det igjen av opposisjonen som et bevis på at regjeringspartiene er imot noe som de stemmer imot, men som de stemmer imot fordi de refererer til at regjeringen allerede jobber med det. Dette er en del av det spillet som foregår i Stortinget. Det er kanskje ikke det vakreste spillet som foregår, men det har alltid foregått under skiftende regjeringer.

Det er det som er bakgrunnen for dette. Det er helt selvfølgelig og naturlig å revidere smittevernloven etter dette. Men det som jeg ikke har vært enig med SV i, er deres forslag om å endre smittevernloven underveis i pandemien og å endre rammebetingelsene for håndteringen av en nasjonal krise underveis. Jeg er glad for at stortingsflertallet har vært enig med regjeringen i at det ikke har vært et fornuftig forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Martin Henriksen (A) []: Vi trenger en ærlig debatt om beredskap i Norge. Da må regjeringa og Høyre også erkjenne feil som er gjort. Høyre gikk til valg på beredskap to ganger. Enkelte Høyre-representanter sa også at Erna Solbergs personlige egenskaper skulle utgjøre en forskjell. Likevel har vi de siste åtte årene eksempler på at oppfølgingen ikke har vært god nok.

Koronakommisjonen påpeker mangler i beredskapen forut for en pandemi. Kommisjonen avdekket at regjeringa ikke hadde sørget for å oppdatere beredskapsplanen for pandemi siden 2014. Landet manglet intensivkapasitet og utstyr selv om regjeringa visste at det kunne bli et problem. Statsministeren tok heller ikke initiativ til at aktørene ble samordnet i starten, ifølge kommisjonen.

Tidligere har regjeringa fått kritikk gjentatte ganger fra Riksrevisjonen for manglende objektsikring. Vi så sviktende sikkerhetskultur i Bergen Engines-saka. Og Arbeiderpartiet mener at det er en manglende satsing på beredskapen nær folk, altså den lokale beredskapen i kommunene.

Åtte år etter Gjørv-kommisjonens konklusjoner er det fortsatt punkter som ikke er utbedret. Koronakommisjonen peker på mangler i samordning og samvirke, øvelser, planverk og helhetsansvar.

God beredskap krever også at man erkjenner feil, for å lære. Jeg har dessverre inntrykk av at regjeringa er mer opptatt av å være indignert enn å vise vilje til ydmykhet.

Representanten Sylvi Listhaug sa tidligere i sitt innlegg at det var på sin plass med litt mer ydmyk holdning.

Regjeringa fortjener kritisk søkelys, men det fortjener også partiet Erna Solberg ga beredskapsansvaret. Fremskrittspartiet hadde ansvar for beredskap i sju år, fra oktober 2013 til januar 2020. I den perioden hadde Fremskrittspartiet ti statsråder med ansvar for beredskap – sju justisministre, to samfunnssikkerhets- og beredskapsministre og en folkehelseminister. Det er ikke bare tegn på Erna Solbergs styring av Justisdepartementet, men også en dom over Fremskrittspartiets arbeid. Likevel nevnte altså representanten Listhaug ikke tida før 12. mars 2020 med et eneste ord. Hun nevnte heller ikke sitt eget ansvar. Det ansvaret kan ikke Listhaug snakke seg bort fra.

Koronakommisjonens kritikk av alvorlig svikt før pandemien rammer i høyeste grad også Fremskrittspartiet i tillegg til Erna Solberg.

Ove Trellevik (H) []: Koronakrisa har store konsekvensar for norsk økonomi og rammar alle næringar og sektorar over heile landet, også kommunesektoren.

I rapporten kan me lesa at det har vore store forskjellar mellom kommunane når det gjeld belastninga i smittevernarbeidet. Fleire små kommunar har sett behovet for ytterlegare kommunelegeressursar under pandemien og har løyst dette på ulikt vis, bl.a. gjennom interkommunalt samarbeid. Eg vil gje honnør til kommunanes handtering, sjølv om fleire kommunar, som f.eks. både Oslo og Drammen, har hatt utfordringar med å nå ut til innbyggjarane sine med god informasjon.

Tidleg og god informasjon er sentralt for myndigheitene og har vore grunnleggjande for at kommunane har kunna varetaka ansvaret for smittevern og bevara innbyggjarane sin tillit, men det står òg noko på kommunanes handtering og formidling av dette.

Statsforvaltarane har også hatt ei viktig rolle i å informera og gje gode råd til kommunane. I tillegg bringar dei viktig informasjon om forholda i kommunane tilbake til sentrale myndigheiter. Dagleg ser me kommunar som på ein eksemplarisk måte bidreg til å kjempa mot pandemien.

Gjennom heile koronakrisa har regjeringa vore tydeleg på at dei vil stilla opp for kommunane, og det har dei gjort gjennom fleire økonomiske tiltakspakker. Kommunesektoren fekk i 2020 meir enn 19 mrd. kr i overføringar og økonomiske tiltak for å vera økonomisk rusta til å handtere utfordringane i samband med covid-19. Av dette var heile 18 mrd. kr løyvingar som var grunngjevne i koronapandemien.

I 2021 er det løyvd koronamidlar til kommunesektoren på nær 16 mrd. kr. Dette inkluderer nesten 2 mrd. kr som er gjevne som ein særskild kompensasjon for skattesvikten til kommunane i 2020.

Den låge løns- og prisveksten har også bidrege til å styrkja kommuneøkonomien, så dei kan handtera pandemien på ein god måte. Dette er midlar dei får behalda, sjølv om prisveksten vart betydeleg lågare enn forventa då me vedtok budsjettet for 2020 her i Stortinget. Regjeringa og Stortinget har dermed gjort det mogleg for kommunane å handtera pandemien på ein god måte, samstundes som dei har kunna oppretthalda tenesteproduksjonen elles så godt som mogleg og sjølvsagt teke omsyn til at pandemien også ramma tilsette i kommunal sektor.

Det er sjølvsagt vanskeleg å anslå nøyaktig kor store konsekvensar virusutbrotet har hatt for kommunane. Regjeringa har etablert ei arbeidsgruppe som saman med KS skal kartleggja dei økonomiske konsekvensane av koronakrisa for kommunane. Denne arbeidsgruppa skal arbeida heilt fram til august 2021.

Så er det òg verdt å nemna at staten og KS er einige om at kompensasjonen frå staten for 2020 er godt i samsvar med kommunesektorens meirutgifter og mindreinntekter som følgje av koronakrisa.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Vi er på vei ut av pandemien, men vi er på ingen måte ferdig med verken pandemien eller konsekvensene den har for samfunnet. Denne første delrapporten fra kommisjonen viser at vi kan lære mye for å sikre at vi er bedre forberedt neste gang en uventet situasjon eller krise rammer landet.

Etter ett år med pandemi er det særlig én ting jeg tenker står sterkt igjen i samfunnet, nemlig tilliten vi har, både til hverandre og til myndighetene. Det har vært avgjørende for at vi har sluttet opp om de strenge tiltakene som myndighetene har innført. Det er allikevel noen læringspunkter vi er nødt til å ta med oss i arbeidet videre.

Når vi ser tilbake på de første ukene, med nedstenging og mangel på smittevernutstyr, er vi nødt til å erkjenne at vi kunne vært bedre forberedt. Hele våren 2020 bar preg av utstyrsmangel, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Selv om vi etter hvert lyktes med å skaffe godt og nok utstyr, var dette en stor utfordring for mange i starten, og det er dette vi bl.a. er nødt til å sikre på en bedre måte i framtiden.

Det siste året har mange vært alene – mer alene enn noen gang. Andre har aldri hatt så mye tid til familien sin. For noen har dette vært et gode, og noe de vil beholde, for andre er det slik at man føler man er på overtid med tanke på at tiltakene må lettes.

Det sikreste vi vet etter et år med tiltak i varierende grad, er at de rammer skjevt. Pandemien rammer skjevt, tiltakene for å kontrollere den rammer også skjevt, og konsekvensene i ettertid vil følgelig også ramme skjevt.

Det er for tidlig å trekke de endelige konklusjonene. Men vi har allerede fått noen viktige læringspunkter som vi må sikre at blir fulgt opp, og at vi ruster vår felles beredskap. Det er viktig. Samtidig er det mye som gjenstår å lære, og sånn sett er jeg enig med Høyres parlamentariske leder i at denne delrapporten også kan være en lærebok. Vi har fått 63 læringspunkter som, forutsatt at de følges opp, kan gjøre at vi er bedre rustet i framtiden.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Jeg vil først begynne med å si at regjeringen har gjort veldig mye bra underveis i denne pandemien. Jobben vår er riktignok å peke på hva som kan gjøres bedre, og bli bedre forberedt til neste gang, men det har vært en imponerende innsats fra regjeringen, og det står det respekt av.

Det er i en krise vi får se hva som egentlig bor i et samfunn, og i det norske samfunnet bor det mye bra. Det er høy tillit, og det er mye dugnadsånd i befolkningen. Men det er en ting jeg har prøvd å ta opp en rekke ganger, og som har vist seg å være viktig å ta opp. Overrepresentasjonen av smitte blant innvandrerbefolkningen kan i perioder sies å ha ført pandemien i Norge. Det har vært et stort problem som det – spesielt i starten – har vært en stor berøringsangst for å ta tak i.

Kommisjonen svarer i liten grad på hva som kunne og burde vært gjort annerledes på dette feltet, annet enn bedre og mer målrettet informasjon. Jeg synes det er vanskelig å se for seg at en så stor del av befolkningen ikke har fått med seg at vi står midt i en pandemi, og ikke får med seg grunnleggende informasjon, uansett hvilke kanaler man følger.

Det viser seg etter hvert at det kan være langt flere og helt andre årsaker som er grunnen til denne overrepresentasjonen, enn det som har blitt pekt på. Regelverket for innreise og karantene har i lang tid vært rettet mot at man har skilt på nødvendige og unødvendige reiser, på tross av at viruset ikke skiller på nødvendige og unødvendige reiser.

Det er et paradoks at det i lang tid har vært lovlig å reise i en begravelse med flere hundre deltagere i Pakistan, et arrangement som ville vært ulovlig i Norge. Det blir ansett som en nødvendig reise, og man slipper karantene. Men hvis man reiser med bil til hytta si i Sverige uten å møte et menneske, må man i karantene. Da er regelverket ikke rettet mot der risikoen er størst. Her mener jeg regjeringen må gjøre en innsats for å kartlegge hva som gikk galt, og hva som bør gjøres bedre i framtiden.

Vi har hatt representanter fra regjeringen som på et tidlig tidspunkt når vi tok opp dette, sa at vi ikke måtte peke på innvandrere, og at innvandrere kom til å bli redde for å teste seg hvis Fremskrittspartiet snakket om smitte blant innvandrere. Vel, etter det har mange flere snakket om det samme, og aldri før har så mange innvandrere testet seg. Det er positivt. Men vi må starte å stille de samme kravene og de samme forventningene til hele befolkningen. Da tror jeg vi vil lykkes bedre.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg vil starte med to sitater fra rapporten:

«Regjeringen har i beredskapsarbeidet ikke tatt hensyn til hvordan risiko i én sektor avhenger av risikoen i andre sektorer.»

«Et beredskapssystem som er basert på at hver sektor skal vurdere egen risiko og sårbarhet, svikter når ingen har tatt ansvar for å vurdere summen av konsekvensene for samfunnet som helhet.»

En kan jo spørre seg: Er dette på grunn av eller på tross av sju beredskapsministre og et beredskapselement på Statsministerens kontor? For allerede i Meld. St. 16 for 20122013, Beredskap mot pandemisk influensa, som ble behandlet i Stortinget i mai 2013, omtales aktivitetsbegrensninger som myndigheter vil kunne oppfordre eller pålegge befolkningen å følge, og at det ville være permitteringer.

Etter det fastsatte Solberg-regjeringen en ny pandemiplan i 2014. Nye krisescenarioer kom i 2019, som viste et betydelig mer krevende risikobilde ved en pandemi. Noen scenarioer viste en enda mer krevende situasjon enn det vi har i dag.

Hvordan var så regjeringens planer for arbeidsfolk som ville bli rammet? Planen, hvis det var en plan, ble tydeliggjort for Stortinget i mars 2020. Det var å legge til rette for massepermitteringer og velte kostnader over på arbeidsfolk ved at arbeidsgiverperioden ble kuttet fra 15 til 2 dager. I en rekke krisepakker presset Stortinget regjeringen til å satse kraftigere på økonomiske tiltak for arbeidsfolk og bedrifter.

Gang på gang har regjeringen innført inngripende smittevernstiltak raskt, uten å ha en klar plan for hva som kan gjøres for dem som blir rammet hardt av tiltakene. Tiltak har blitt avsluttet, nye er opprettet, noen med tilbakevirkende kraft, og andre har vært fraværende. Mye har vært uforutsigbart.

Da regjeringen i slutten av januar stengte grensene, hadde de i nesten et år – et år! – vært klar over at stengte grenser kunne bli en nødvendighet. Likevel hadde regjeringen ingen svar til dem som pendlet over grensen, som gikk uten lønn, som gikk mange måneder uten at de visste hvordan ordningen skulle være, og kjente på en stor usikkerhet om hva som skulle skje.

Først den 12. mars, nøyaktig et år etter at krisen rammet, kom regjeringen med forslag til løsninger på et problem som man i lang tid hadde vært klar over kunne oppstå. Det er rett og slett uforståelig at man har vært så lite forberedt på tiltak i situasjoner som man visste kunne oppstå.

Representanten Stensland sa at den viktigste grunnen til at det hadde gått bra, er folket. Det er jeg faktisk enig i. Hvis man legger til alle som har jobbet i helsevesenet, i Nav, i skolen, i renhold og i transport, tror jeg vi er ved noe av det som er kjernen i dette.

Peter Frølich (H) []: Det er livsviktig med grundige kommisjoner etter kriser, og det er like viktig å faktisk følge opp og anerkjenne de punktene som kommisjonen påpeker. Det har vi i dag sett at regjeringen med statsministeren i front gjør ettertrykkelig, og det er bra.

Så må jeg si at noen av analysene og debattene etter at kommisjonens rapport ble lagt fram, har vært litt unyanserte – for å si det mildt. En favoritt som vi bl.a. har fått høre fra Arbeiderpartiet i dag, har vært at regjeringen har sviktet på beredskap. Det er grovt unyansert, det finnes ikke bare beredskap, det finnes terrorberedskap, militærberedskap, naturkatastrofeberedskap, havariberedskap, mat- og forsyningsberedskap, cyberberedskap, atomberedskap, pandemiberedskap. Hvis jeg skulle ha listet opp alle reformene, alle investeringene, alle styrkingene, alle tiltakene på disse ulike feltene, hadde jeg stått her til i kveld. Hovedoppsummeringen er at grunnberedskapen har fungert.

En annen gjenganger vi har hørt, har vært at vi skulle hatt en plan, vi skulle hatt en plan for en lengre pandemi osv. Jeg synes det er veldig etterpåklokt bare å slenge ut en påstand om at det er for dårlig. Kontrollspørsmålet må jo da være: for dårlig i forhold til hva? Det er ikke noe annet land i verden som har hatt planer som ville fungert, og om vi hadde hatt en sånn plan, ville den mest sannsynlig bygget på en annen kunnskap enn det som har vist seg å være den riktige kunnskapen. Men én ting er iallfall helt sikkert – enten man er for planer, mot planer, har eller ikke har planer – og det er at ingen planer, sivile eller militære, overlever møtet med virkeligheten. Det som betyr noe når krisen treffer, er lederskap, det er handlekraft, det er dømmekraft, og det er utholdenhet til stå igjennom krisen. Det har vi vært så heldige å ha i Norge. Vi har en av verdens beste pandemihåndteringer. Rett over grensen til Sverige hadde mange tryglet om å få den samme gode pandemiberedskapen som vi har hatt. Det er et bevis på de utrolige kreftene vi har i dette landet, alt fra eksperter og ledere til næringsliv – og ikke minst millioner av nordmenn som gjør en innsats når det trengs.

Så har pandemihåndteringen faktisk en politisk dimensjon. Er det selvskryt å si at de som håndterte denne pandemien for oss, var dyktige politikere, mens noen politikere kanskje ville ha håndtert dette dårlig? Nei, det er ikke selvskryt, det er realitetene. Men det betyr ikke at det bare er regjeringen som skal løpe av gårde med hele æren. Opposisjonen skal også ha en stor takk for den innsatsen og samarbeidsviljen som de viste, spesielt i begynnelsen av pandemien. Det var Norge på sitt beste.

Når vi nå skal gjøre opp regning og analytisk gå til verks for å finne ut hva vi skal gjøre for å gjøre Norge sterkere og bedre rustet i framtiden, må vi beholde litt av den spiriten fra våren 2020.

Terje Aasland (A) []: I lys av siste taler tror jeg det er grunn til å understreke den rollen Stortinget hadde både i mars i fjor og egentlig helt fram til nå når det gjaldt både å justere, korrigere og ikke minst være en bidragsyter i de ulike beredskapsordninger som er gjennomført.

Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten litt mot de økonomiske tiltakene som er iverksatt, for det er også en viktig del av beredskapen. En del av koronakommisjonens mandat er faktisk å vurdere både de økonomiske og de sosiale konsekvensene av pandemien og smitteverntiltakene. Det er ingen tvil, det som kommer fram i rapporten, er at det var riktig med store, økonomiske kompensasjoner. Men de er ikke vurdert grundig i kommisjonsrapporten som er forelagt, og det mener vi er helt vesentlig at gjøres. Det er opplagt en klar mangel ved rapporten som foreligger nå.

Tilbakemeldingene som kommisjonen har fått, tegner et bilde av en regjering som ikke i stor nok grad har evnet å se smitteverntiltakene og de økonomiske tiltakene i en sammenheng. Disse tiltakene burde etter flere omganger og flere uttalelser fra Stortinget gått hånd i hånd. I stedet har vi i altfor mange tilfeller sett at smitteverntiltak har kommet uten at regjeringen har hatt noen som helst strategi for hvordan tiltakene skal følges opp med økonomisk støttehjelp og ordninger som får bedrifter og arbeidsplasser gjennom krisen. Det har gjort at tiltak enten har kommet for sent eller i mange tilfeller ikke i det hele tatt.

I tillegg er det svært urovekkende at regjeringen etter første smittebølge fjernet ordninger uten at det forelå noen plan for hvordan disse ordningene igjen skulle bli reetablert. Det kanskje mest triste og mest alvorlige tilfellet var da regjeringen i fjor avsluttet kompensasjonsordningen uten at det forelå noen som helst plan for å få ordningen på plass igjen dersom den måtte på plass. Konsekvensen var at regjeringen måtte bruke mange måneder på å lage en teknisk løsning for næringslivet før man igjen kunne få støtte. Dette er selvfølgelig uttrykk for at beredskapen og håndteringen av situasjonen har vært mangelfull og krevende.

I det videre håper jeg at de økonomiske tiltakene som er iverksatt, blir grundig evaluert, enten av koronakommisjonen direkte eller ved at det blir satt ned arbeidsutvalg som faktisk vurderer dette grundig og analyserer på hvilken måte milliardene har truffet, og hvordan de har fungert. Vår oppfatning er at de store pengene i kompensasjonsordningen ikke treffer dem som faktisk nå kanskje har den største slitasjen. Gjennom de små og mellomstore bedriftene sysselsettes og trygges veldig mange mennesker. Så har vi ordninger som ikke treffer på grunn av at de generelle ordningene fra regjeringen er altoverskyggende. Da er det viktig å få gode vurderinger og gode analyser for hvordan en kan treffe tiltakene bedre ved neste korsvei.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Vi må ikke glemme at koronakommisjonen har konkludert med at myndighetenes håndtering samlet sett har vært god. Den påpeker at myndighetene har vist handlekraft og omstilt seg. I motsetning til hva representanten Henriksen sa i sitt innlegg, har regjeringen vist godt lederskap. Det er resultatene som teller. Vi ser det i antall smittede, antall innlagte på sykehus og antall døde – dette er noe mange land ville ønske å ha. Så til Henriksen, som jeg refererte til: Det er kanskje slik at «the proof is in the pudding», som det sies. Jeg skjønner intensjonen med å snakke lederskap ned, men det er faktisk resultatene som er her.

Jeg har lyst til å ta opp punkt 15 i rapporten. Det handler om barn og unges situasjon under pandemien. Kommisjonen påpeker – med rette – at barn og unge har vært hardt rammet. De skriver også at det er for tidlig å trekke de langsiktige konklusjonene når det gjelder koronapandemien, med tanke på smitteverntiltakene og hva det vil føre til. Derfor er det veldig viktig å følge utviklingen. Men regjeringen har hele tiden under pandemien prioritert barn og unge, og det har vært strammet inn på andre områder, slik at de skal få så lav tiltaksbyrde som mulig.

De frivillige organisasjonene har fått beholde tilskudd uavhengig av aktivitetsnivå, slik at man kan være i stand til å komme i gang raskt når smitteverntiltakene lettes på. Gjennom kompensasjonsordninger for frivillighet og idrett har det vært utbetalt over 2 mrd. kr for aktiviteter som har vært avlyst i 2020, nettopp for å holde organisasjonene i gang. I tillegg har barne- og ungdomsorganisasjonene fått ekstra bevilgninger. Hjelpetelefoner har fått midler. Alt dette skal være for at de skal være oppe og gå når smitteverntiltakene en gang kan lettes helt på.

Mange elever har mistet mye tid på skolen dette skoleåret. I krisepakken i januar la regjeringen fram en tiltakspakke på 500 mill. kr til utvidede sommerskoletilbud med kurs for barn og unge i grunnskolen. Jeg kan være glad for at i min hjemkommune, Drammen, har man faktisk fått tildelt 9,4 mill. kr til dette.

Så regjeringen har prioritert barn og unge. Jeg var glad for at det i statsministerens redegjørelse for Stortinget om koronakommisjonens rapport kom fram at det i revidert nasjonalbudsjett vil komme ytterligere tiltak for å imøtekomme sårbare barn og unges behov.

Tuva Moflag (A) []: Kommunelegen i Nordre Follo, der jeg bor, har i flere sammenhenger sagt at eldre har hatt den største sykdomsbyrden, mens yngre har hatt den største tiltaksbyrden. Det er presist oppsummert.

Nå er det heldigvis sånn at vaksinasjonen er godt i gang for de eldste. Sykehjemsbeboerne er ferdigvaksinert, og de eldste hjemmeboende har fått i hvert fall én vaksinedose. Det betyr at sykdomsbyrden for de eldste blir lavere. Men fortsatt er tiltaksbyrden for de yngste ganske høy mange steder. Det er fortsatt rødt nivå på skolene hjemme hos meg. Men aller verst har det vært her i Oslo. Barn og unge her har levd med de strengeste tiltakene over lengst tid.

Koronakommisjonen fastslår at barn og unge kan bære med seg konsekvensene av nedstengningen utover i livsløpet. Hjemmeskole og digital undervisning kan gi mindre motivasjon og dårligere vilkår for læring. Det kan føre til frafall og gi varige konsekvenser for jobbmulighetene senere i livet. Og kanskje har vi blitt litt for fortrolige med begrepet hjemmeskole? Danskene kaller det nødskole, og det er kanskje et bedre begrep? For det er ikke sånn at hjemmeskole er det samme som vanlig skole, bare at det skjer hjemme.

Ikke minst gjelder det studenter som har fått undervisning gjennom en skjerm det siste året. For en uke siden kom det nedslående resultater fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Allerede før pandemien steg andelen studenter som rapporterer om alvorlige psykiske plager – fra 18 pst. i 2010 til 32 pst. i 2018. Nå har denne utviklingen skutt ytterligere fart, og halvparten av studentene rapporterer om symptomer på alvorlige psykiske helseplager. Det er dramatisk. En av fire sier at de har vurdert å ta sitt eget liv. Det skal mer enn en vaksine til for å snu dette.

Sårbare barn og unge har vært et tilbakevendende tema under pandemien. Flere viktige tjenester falt helt eller delvis bort våren 2020, noe som kan ha ført til økt omfang av omsorgssvikt, vold og overgrep. Kommisjonen peker på at tallene er usikre. Men det er framtiden også. Vi må være forberedt på at mange trenger oppfølging også etter at pandemien tilsynelatende er slutt. For selv om vaksinasjon representerer lyset i enden av tunellen, er det ikke sånn at pandemien er slutt når siste sprøytestikk er satt. Vi må ruste oss for pandemien etter pandemien.

Jeg var på digitalt besøk hos Romerike Krisesenter for noen uker siden. Deres erfaring er at kriser gjerne har et etterslep som varer i et par år. Mange av oss vil ta hverdagen raskt tilbake. For andre tar det lengre tid. Selv om mange ledige vil komme tilbake i jobb når aktiviteten normaliseres, er det risiko for at noen støtes varig ut av arbeidsmarkedet. Redusert sosial kontakt og mindre fysisk aktivitet kan gi varige negative helseeffekter.

Vårt løfte til dere er at vi skal stille opp så lenge det trengs.

Bente Stein Mathisen (H) []: Når man blir rammet av en krise, er det viktig med godt lederskap, og det er ekstremt viktig å være fleksibel. Det er noe av hele vesenet til en krise at vi ikke kan forutse og planlegge alle detaljer. Mye kan endre seg fra dag til dag eller fra time til time. Da gjelder det å være våken, se hva som skjer, være villig til å legge om strategien, fokusere på nye utfordringer og bruke de ressursene man har, annerledes enn dagen før. En alvorlig krise i et land er en slags eksamen i fleksibilitet for den sitter med ansvaret.

Pandemien som fortsatt preger oss, ble en slik eksamen for vår regjering. Og de har bestått prøven, bedre enn de aller fleste regjeringer i verden. Dette er også koronakommisjonens konklusjon: Hvis vi ser på myndighetenes håndtering samlet, har den vært god.

Vi har lavere dødelighet enn de fleste andre land, og regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har i fellesskap kommunisert godt med den norske befolkning. Ja, de har virkelig vært på og vært synlige. De aller fleste i vårt samfunn har skjønt alvoret i situasjonen og fulgt de retningslinjer og anbefalinger som har kommet.

Så er det selvsagt slik, når vi ser tilbake på det som har skjedd siden mars i fjor, at noe kunne vært gjort bedre. Vi hadde ikke nok smittevernutstyr da pandemien rammet. Det ble en svært krevende situasjon. Men denne svakheten i beredskapen har vi tatt lærdom av. Vi har bygd opp et beredskapslager for smittevernutstyr, og Helsedirektoratet utreder nå hvordan vi skal organisere en fremtidig permanent løsning for beredskapslager. Og selv om vi manglet nødvendig utstyr i 2020, påpeker koronakommisjonen at regjeringen viste fleksibilitet og handlekraft for å skaffe smittevernutstyr.

Ifølge kommisjonen er pandemien vi nå opplever, et paradigmeskifte. Vi har brukt smitteverntiltak i et omfang og over en så lang tid som ingen hadde forestilt seg eller planlagt for. God kriseledelse er fleksibel. Det handler om å håndtere det ukjente, ta avgjørelser, få ny informasjon, vurdere på nytt og ta en ny avgjørelse. Denne fleksibiliteten har vår regjering vist i den vanskelige tiden og utfordringen vi står oppe i, og jeg og mange med meg vil takke for det.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg er bekymret. Vi har en psykisk helsekrise. Koronapandemien har ført til en dobling av angstsymptomer og en tredobling av depressive symptomer i befolkningen, sier UiO. Flere sliter med ensomhet og psykiske plager. Ifølge FHI sliter unge og aleneboende mest, i tillegg til de som bor i byene, som har hatt mange inngripende tiltak. Den verste statistikken er antall nyhenviste til psykisk helsevern for barn og unge. Fra oktober 2019 til oktober 2020 har det økt med 13,2 pst. Men den nye rapporten om psykisk helse viser at det har økt enda mer etter høsten 2020.

Mental Helse har levert en rapport om brukere av psykisk helsevern. Sju av ti sier at det har blitt verre. Flere forteller om flere symptomer, mer rus, selvmordstanker og trigging av traumeerfaring. Under pandemien, viser forskningen fra Fosse i 2020, har 54 pst. av pasientene opplevd å få avbrutt eller utsatt helsehjelp. Det har skadet mye.

Jeg håper at disse tallene synker inn. SV etterspurte en psykisk helsekrisepakke fra august 2020. Vi var helt alene. Vi fikk flertall for noen smuler for å styrke psykisk helsevern i vinter. Nå trenger vi en psykisk helsekrisepakke. Regjeringen har fått en rapport om psykisk helse med mange viktige og gode forslag. Et viktig tiltak er lavterskeltilbud i hele landet. Det foreslo SV i budsjettet, men fikk ikke flertall. Nå forventer jeg at regjeringen følger opp og fremmer forslag med penger på bordet. Denne krisen bør være startskuddet for endelig å bygge opp det psykiske helsevernet, som har blitt skadet under denne regjeringen.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det er alvorlig det kommisjonen skriver om regjeringens manglende styring, både i forkant av og nå i selve pandemiutbruddet. Kommisjonen beskriver i sin rapport bl.a. at:

«Myndighetene visste at en pandemi var den nasjonale krisen som var mest sannsynlig, og som ville ha de mest negative konsekvensene. Likevel var de ikke forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom.»

Så fortsetter de og skriver videre:

«Kommunene og samfunnet for øvrig har derfor ikke hatt mulighet til å forberede seg på at smitte skulle slås ned og holdes nede over lang tid.»

Kommisjonen sier regjeringen visste det var stor sannsynlighet for at det ville bli vanskelig å skaffe smittevernutstyr, men hadde likevel ikke sørget for å bygge beredskapslager. Hele våren 2020 var preget av stor mangel på utstyr, særlig i kommunehelsetjenesten.

Kommisjonen fortsetter med å slå fast at det er en stor styrke at kommunene har et stort smittevernansvar. Så uttaler kommisjonen at regjeringen har vært for sent ute med å informere og involvere kommunene i beslutninger, mens regjeringen samtidig har stilt store krav til kommunene, og at regjeringen burde lagt bedre til rette for at kommunene skulle klare å innfri de kravene regjeringen satte.

Dette er alvorlig kritikk. Regjeringen har altså ved sin mangelfulle håndtering satt samfunnet og kommunene i en mye vanskeligere situasjon enn nødvendig. Regjeringen var ikke forberedt. Regjeringen jobbet med andre saker. De fokuserte ikke på beredskap, de fokuserte ikke på å forberede oss på det som var den mest sannsynlige nasjonale krisen. De satte hele førstelinjetjenesten ute i kommunene i en mye vanskeligere situasjon enn det som hadde vært nødvendig.

Statsministeren omtaler kritikken som bagatellmessig, statsministeren mener regjeringen har gjort en strålende jobb, og statsministeren mener at det kun er noen skjønnhetsfeil i regjeringens håndtering av pandemien. Det er farlig når mennesker med stor makt og innflytelse ikke evner å ta inn over seg kritikk. Det er farlig når statsministeren og regjeringen prøver å omgå kritikk som er både saklig og godt framsatt og dokumentert. Så hører vi her i salen at regjeringen skal ta læring, men den første reaksjonen til regjeringen og statsministeren var noe annet. At det er vanskelige saker og ukjente faktorer, får nå være så, men å avfeie kritikken som skjønnhetsfeil og bagatellmessig, blir for enkelt. Det er direkte uansvarlig.

Nå trenger vi at regjeringen klargjør hvordan de skal sette kommunene i stand til å håndtere ettervirkningen av pandemien, med utfordringer innen omsorg, psykiatritjenester, helse og skole som noen eksempler. Kommunene fortjener klare svar. Kommunene fortjener langsiktighet i dette. Det må regjeringen og statsministeren svare ut, og det raskt.

Kent Gudmundsen (H) []: At samfunnet har stått i en krevende tid siden mars i fjor – ja, det er det liten tvil om. Samtidig er vi privilegert i Norge, der vi så langt har håndtert situasjonen vi står i, og følgene av den, bedre enn de fleste andre land i verden. Men like fullt: Det er viktig at vi er varsomme og følger dette tett, særlig hvordan våre unge, håpefulle har det i denne spesielle tiden. Som vår helseminister så riktig minnet oss om tidlig i pandemien: Barne- og ungdomstiden er her nå, ikke senere. Derfor har regjeringen prioritert barn og unge under hele denne tiden, og det har vært helt riktig og ikke minst veldig viktig.

Undersøkelser tyder heldigvis på at for det store flertallet har arbeidsforholdene i hjemmet vært relativt gode, men mange elever har fått et lavere læringsutbytte enn normalt, særlig elever med vedtak om spesialundervisning og elever med særskilt norskopplæring – man har altså fått færre tilrettelagte timer enn man skulle ønske. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle i oppvekstsektoren som har stått på under pandemien sånn at ungene våre har kunnet oppleve en så normal skolehverdag som mulig.

Framover må vi gjøre vårt ytterste for at alle elever skal få tatt igjen tapt læring. Det har ikke stått på penger. Så langt er det bevilget mange milliarder ekstra til kommunene for bedre å kunne følge opp ungene våre, styrke laget rundt eleven og bidra til en tett og god oppfølging av alle i skolen – bl.a. 300 mill. kr til å følge opp elever for tapt progresjon, 500 mill. kr til nye og utvidede sommerskoletilbud og 200 mill. kr til ekstra digitale hjelpemidler, for å nevne noe.

I lys av dette er altså ikke tiden inne til å senke kravene til fordypning hos læreren, fjerne opptakskrav til lærerutdanningen, melde Norge ut av undersøkelser og redusere kunnskapen om tilstanden i skolen, snakke om det viktigste først og innføringen av en tillitsreform i skolen og like etter styre undervisningen til lærerne med fysisk aktivitet, eller binde opp ressurser til skolemat framfor satsing på flere lærere med fordypning. Likevel er det altså dette kunnskapssynet vi står overfor på rød-grønn side inn i en stortingsvalgkamp der slaget vil stå om hva slags skole ungene våre fortjener å møte etter pandemien.

I Høyre vil satsing på kunnskap om skolen og i skolen, på flere lærere med fordypning og på en målrettet innsats for å sikre grunnleggende ferdigheter tidlig i skoleløpet være helt sentralt. Vi må bidra til at flere barn opplever mestring i skolehverdagen som kommer, for det gjør noe med selvtilliten, det gjør noe med selvbildet og med hvordan barnas ryggsekk fylles for å møte nye utfordringer senere i livet. Det synes venstresiden å ha glemt fullstendig når de overbyr hverandre på alt annet enn en kunnskapssatsing i skolepolitikken. Det er heller ingen god måte å møte skolehverdagen på etter pandemien.

Guro Angell Gimse (H) []: Formålet med all krisehåndtering er å få kontroll over krisen og å beskytte innbyggerne. I koronapandemien har Norge lavere smittetall og færre dødsfall sammenlignet med land som det er naturlig å sammenligne seg med. Regjeringen har i all hovedsak lyktes med håndteringen, selv om koronakommisjonens rapport peker på viktige læringspunkter.

Jeg savner noe vesentlig i denne debatten. Det handler om hva som karakteriserer beslutninger i en krise. Krise er en situasjon som er preget av stor usikkerhet, forutsetningene endrer seg ofte på kort tid, og tiden til å tenke, til å konsultere og vurdere og få aksept for avgjørelser, er mindre i en krise. Når det gjelder planlegging, vil det være sånn i en krise at hva det enn planlegges for, blir man tvunget til å avvike fra planen i møte med virkeligheten. Det er det side opp og side ned med forskning på. Å designe en riktig plan for alle hendelser er helt umulig, og kriseplaner er sjelden midtpunktet for en krisehåndtering når det virkelig gjelder. Ifølge undersøkelser har planer liten eller ingen betydning – altså: liten eller ingen betydning – for en effektiv kriserespons.

Forskere sier at det finnes en fundamental motsetning mellom planlegging og beslutninger i kriser. Planlegging forutsetter at man vet hva som vil skje, noe som er helt umulig i kriser. I kriser kreves derimot improvisasjon og fleksibilitet – mer enn papirplaner.

Opposisjonens kritikk rundt planverket rommer ikke dette perspektivet i det hele tatt. Regjeringen har vist stor evne til nettopp det ekspertene på kriser framhever som viktig: å handle fleksibelt, å ha evne til improvisasjon – og endre kurs når det er nødvendig. De har vært handlekraftige, og strategien som er valgt, har spart mange liv.

Når det er sagt: Koronakommisjonens rapport kommer med berettiget kritikk, som regjeringen har tatt inn over seg og er klare på at de vil lære av. Men vi må ikke glemme hovedkonklusjonen i rapporten, som sier at håndteringen i all hovedsak har vært god.

Carl-Erik Grimstad (V) []: Representanten Helleland kalte kommisjonens rapport for en lærebok, og det er helt sikkert riktig. Det er et stort arbeid som er nedlagt. Nå skal ikke jeg gå inn på læringspunktene i denne rapporten. Jeg synes de er godt gjort rede for av regjeringens representanter her i dag, og jeg ser lite til den indignasjonen som representanten Henriksen refererer til, og registrerer at der hans partileder snakker om imøtekommenhet fra regjeringens side, fortsetter hans partifeller å snakke om indignasjon, bagatellisering og fare.

Jeg skal ofre noen ord på selve rapporten og se på den som en slags pedagogisk tekst, med referanse til lærebokpunktet. Det er ikke fordi jeg synes det er fruktbart å kritisere budbringeren, men fordi jeg mener det er to punkter av betydning som mangler i rapporten, og som har en viss betydning for denne debatten.

Rapporten er tung og god på det rettsvitenskapelige. Professorene Holmøyvik og Graver har fått god plass og har satt store fotavtrykk etter seg i rapporten.

Tilsvarende dårlig mener jeg den er på det komparative perspektivet. Det vil si det politiske perspektivet, referansen til andre land og hvordan de har håndtert situasjonen. Kontrasten til den danske koronarapporten er spesielt slående. For der den norske rapporten nesten ikke viser noen referanser til andre lands håndtering, har altså den danske et eget kapittel om nabolandenes håndtering og et 40 siders notat om både den tyske, den svenske og den norske situasjonen og håndteringen til regjeringen i disse landene.

Når det gjelder kommunikasjon, ofres altså regjeringens håndtering en 10–12 sider. Det er ikke særlig mye i en rapport på 455 sider, og det er nesten ikke empiri når det gjelder kommunikasjon. Den er deskriptiv og ikke analyserende, og det komparative perspektivet mangler også der, både historisk og geografisk. Dette har resultert i mye synsing og selvsagte påstander uten grunnleggende informasjonsanalyser, til tross for at pandemien i betydelig grad har vært en kommunikasjonskrise. Jeg beklager å måtte si dette, men kommunikasjonsmessig er dette ikke tilstrekkelig.

Disse to punktene er jeg lei for at kommisjonsrapporten ikke er bedre på, for det er jo nettopp i det sammenlignende perspektivet at Norges håndtering best kan bedømmes, og jeg håper at kommisjonen i sitt senere arbeid er tydeligere på disse to feltene.

Ingjerd Schou (H) []: Vi behandler og debatterer koronakommisjonens rapport, og vi skal lære, vi skal korrigere, vi skal fornye, og vi skal forsøke å være forberedt på det utenkelige. Det er mange ord om etterpåklokskap, og jeg fant noen av H.C. Andersen:

Slik var kritikken, og den er alltid så klok – etterpå.

Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse om koronakommisjonens rapport og regjeringens videre oppfølging av denne. Det er ingen tvil om at vi har hatt en pålitelig og handlekraftig regjering som har klart å balansere en rekke hensyn gjennom en historisk krevende tid. I vår tid har vi ingen erfaringer tilsvarende dette.

Som nettopp rapporten gjør tydelig, er det å håndtere en pandemi ingen eksakt vitenskap. Det er en løpende prosess som krever raske beslutninger og stiller enorme krav til koordinering og presisjon. Pandemier kjenner ingen landegrenser. Derfor er det ikke tilstrekkelig hva vi i Norge gjør. Vi må samarbeide med andre land for å nedkjempe nettopp denne.

Vi er ikke gjennom pandemien, men vi aner lyset, og i forrige uke hadde New York Times en lengre reportasje om EUs vaksinestrategi. Som vi kunne lese i saken 28. april, har EU sikret seg 1,8 mrd. nye doser med Pfizer-vaksine. Det hele ble sikret ved at EUs øverste ledelse involverte seg direkte i forhandlingene.

Det eneste som kan bekjempe pandemien på sikt, er flokkimmunitet gjennom vaksinasjon. I Norge får vi våre vaksiner nettopp gjennom avtaler med EU, det såkalte EU-sporet. Det er all grunn til å takke for dette. Det er ikke opplagt; vi er ikke medlem.

Det betyr at gode nyheter for EU er gode nyheter for Norge, og regjeringen valgte EU-sporet tidlig under pandemien etter å ha vurdert alternativer for anskaffelse av vaksine. Det manglet ikke på kritikk fra opposisjonen for dette. Norge skulle gått alene, kunne man høre, spesielt fra Senterpartiet. Vaksinenasjonalismen ville vært en uklok linje for et lite land som Norge, men Slagsvold Vedum og hans parti argumenterte likevel for dette. De pekte på land som Israel og Storbritannia, som har høyere vaksinasjonsgrad enn Norge eller EU. Det er likevel helt urimelig for Norge å sammenligne oss med de to landene. Like fullt etterlyste Vedum et samarbeid med disse og ikke med EU.

Sannheten er en annen. Israel inngikk særegne avtaler med produsenter på et tidlig tidspunkt, som det er tvilsomt om Norge ville fått tilbud om eller anledning til å delta i, innenfor rammene av norsk personvern. Britene på sin side har en storstilt hjemlig vaksineproduksjon. Og forslaget om samarbeid blir mer ironisk når man tenker over hvordan lokallag i Senterpartiet har vedtatt boikott av enkelte israelske varer, og hvordan partiet ønsker regjeringssamarbeid med partier som ensidig anerkjenner Palestina.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er tydeleg at regjeringspartia har fått gode talepunkt før denne debatten, der ein skal seia at regjeringa viser handlekraft, der ein skal seia at det er umogleg å planleggja for ein pandemi vi ikkje veit kva tid kjem og korleis er, og så skal ein angripa Senterpartiet. Men det gjer ikkje denne debatten betre. Det er jo slik at det er eit alvorleg bakteppe. Vi har den mest omfattande krisa i landet sidan den andre verdskrigen, og da hadde eg forventa at det vart ein litt meir seriøs debatt enn det som iallfall har kome no på slutten.

Representanten Ove Trellevik hadde eit greitt innlegg om rolla til kommunane – enormt viktig. Men eg er ueinig i at regjeringa har gjort nok, med tanke på dette med at i mai fekk kommunane berre eit krav om at dei måtte testa 5 pst. av befolkninga på ei veke. Dei fekk inga hjelp til korleis dette skulle gjennomførast, korleis smittesporing skulle skje. Det skjedde på gamlemåten, manuelt. Smittestoppappen kollapsa jo, og det gjorde at mange kommunar var heilt bakpå da faddervekene begynte på hausten. Det er det heller ikkje nokon som har snakka om. At kommunane skulle fått meir hjelp, og at ein må ta lærdom av det, kunne eg ønskt at nokon frå regjeringa faktisk hadde sagt, og ikkje berre koma med kva dei har gjort, når det kom langt uti pandemien.

Så vil eg ta opp ein ting i debatten som eg heller ikkje likar, og det er når Framstegspartiet går langt i å leggja skylda på innvandrarar for at vi har fått ein pandemi. Eg tenkjer at det har vi vore borti på litt ulike område. Det var ungdomen som var syndebukkar i haust. Det har ikkje vore greitt å vera polske familiar eller koma frå Polen i Noreg, for arbeidsinnvandrarane vart òg syndebukkar. Og no skal det vera innvandrarar. Eg tenkjer at slik skal vi ikkje ha det i Noreg, for er det noko som gjer at vi alle kjem oss gjennom denne pandemien, er det at ingen skal vera syndebukkar. Vi skal ha full openheit, slik at alle tør å testa seg, for elles går dette i heilt feil retning.

Når det gjeld beredskap og at det finst så mange forskjellige beredskapar, så vi kan faktisk ikkje diskutera dette i dag, er det òg berre tull, for kommisjonen var tydeleg på at regjeringa visste at ein pandemi var den mest sannsynlege nasjonale krisa. Dei seier:

«Det er en alvorlig svikt at de likevel ikke var forberedt da covid-19-pandemien kom.»

Det er det som er utgangspunktet for denne debatten.

Så skal vi sjølvsagt sjå framover. Det er vi alle einige om, for pandemien er ikkje over, og det finst mange krevjande situasjonar igjen som vi må ta ansvar for.

Karin Andersen (SV) []: Først vil jeg si at jeg er helt enig med representanten Toppe, som tar opp dette med å peke ut syndebukker. Ingen er trygge før alle er trygge i denne saken. Derfor er det viktig at vi får vaksinert befolkningen, og at verden får vaksinert befolkningen.

Jeg skjønner at det har vært vanskelig å sitte med ansvaret i en pandemi. Men kritikken som treffer på akkurat det som alle visste, nemlig at den mest sannsynlige krisen som kunne treffe oss, var en pandemi, og at man ikke engang hadde smittevernutstyr på plass, er alvorlig – for det er ikke noe hokuspokus. Det er ikke noe man skulle ha trengt å tenke på og ha store planer for. Det gjelder det basisutstyret man skulle hatt, til den mest sannsynlige krisen som kunne oppstå. Jeg er glad for at SV har tatt det opp flere ganger, også behovet for å produsere både medisiner, vaksiner og mer smittevernutstyr i Norge. Det trenger vi, rett og slett for å ha en viss kompetanse og kunnskap om dette framover.

Og så: Vi har sett hvor viktig kommunesektoren er gjennom denne pandemien. De har ansvaret for noen av de mest sårbare personene, for utviklingshemmede, funksjonshemmede, sjuke gamle, unger som trenger hjelp fra barnevernet osv., og det er mennesker som vi ikke kan forvente skal kunne være fleksible. Men det som skjedde, var at det ikke var kapasitet i systemene til å håndtere litt mer ansvar på smittevern osv., og ivareta veldig mange av dem som var veldig sårbare. Det er en viktig lærdom framover, at vi må ha bedre kapasitet både i skole og i omsorgen, slik at det blir mulig å kunne håndtere kriser – de kommer til å komme – og at vi klarer å ta godt vare på dem som er sårbare i samfunnet.

Så hører jeg mange snakker om etterpåklokskap. Ja, men vi har altså måttet presse regjeringen hver eneste gang når det gjelder kommuneøkonomi. Kommunene sa fra om at de trengte mer, og vi måtte presse på. Da bedriftene sa fra, da kulturlivet sa fra, presset vi på og fikk igjennom bedre ordninger enn det regjeringen la fram. Fra område til område har det vært sånn, og jeg har en del ganger lurt på hvordan det hadde sett ut hvis regjeringens forslag hadde blitt vedtatt. Var det meningen at vi ikke skulle ta det på alvor? Var det bare et slags forhandlingsutspill, det man kom med til Stortinget, og ikke det man egentlig mente var tilstrekkelig?

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det har vært svært underlig å lytte til denne debatten som har pågått i dag, særlig Arbeiderpartiets – skal vi si – ramsalte kritikk, hvor man angriper alt og ingenting og trekker sammenligninger med erfaringene etter 22. juli. Det er en tilsnikelse ut av enhver proporsjon, for det går ikke an å sammenligne den totale svikten vi så i forbindelse med 22. juli, med de utfordringene vi har sett når det gjelder pandemisituasjonen i Norge.

Med Fremskrittspartiet i regjering har vi styrket norsk beredskap betydelig. Det er et faktum. Men det er mange typer beredskap. Det handler om IKT-beredskap, og det handler ikke minst om terrorberedskap, hvor vi under Fremskrittspartiet i regjering fikk på plass politiets nasjonale beredskapssenter. Det gir en helt annen forutsetning for å kunne bekjempe terroranslag på norsk jord. Ja, vi har styrket politiet, vi har styrket IP3-kapasitetene til norsk politi, og ikke minst har vi også fått på plass og er i ferd med å få etablert en redningshelikopterbase i Tromsø. På alle de viktige punktene hvor Justisdepartementet og justisfeltet har ansvar for norsk beredskap, er det styrket betydelig i regjeringsperioden.

Det betyr ikke at man ikke skal være lydhør for den kritikken som har fremkommet når det gjelder pandemiberedskap, for den er høyst reell. Fremskrittspartiet har vært med på den kritikken. Men det gjelder altså et departement som ikke var styrt av Fremskrittspartiet. Man hadde for lite smittevernutstyr tilgjengelig, og man har tenkt for lite gjennom hvordan man skal forebygge en pandemi på norsk jord. Det er et faktum at det har figurert øverst på lista over hendelser som kan ramme Norge, og det har det gjort over lang tid. Derfor har også regjeringen holdt ulike beredskapskonferanser internt, hvor man har understreket de nødvendige departementenes ansvar for å bygge norsk beredskap. Justisdepartementet har gjort det, i høyeste grad. Jeg er ikke så sikker på at alle andre departement har gjort det samme.

Det er helt utrolig at man klarer å ha denne debatten uten å gå inn på de problemstillingene, og den berøringsangsten, som gjelder smitte i innvandrermiljøer. Kun Fremskrittspartiet snakker om det. Man har ikke tatt det på alvor. Man har forsøkt å være politisk korrekt, har ikke ønsket å ta opp den problemstillingen. Så har vi hatt en smitteutvikling som har vært svært utfordrende for Oslo, og som også har slått inn i resten av landet hva gjelder omfordeling av vaksiner. Det er beklagelig.

Sylvi Listhaug (FrP) []: Jeg vil gjerne gi en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene nr. 1, 2 og 4, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Vi ber også om at forslag nr. 17 blir votert over etterpå.

Karin Andersen (SV) []: Jeg får gjenta det jeg sa i stad. Jeg skjønner at det er vanskelig å styre under en krise, men det er noe med å lytte underveis. Når vi har behandlet krisepakkene i Stortinget, har i hvert fall vi i Stortinget fått beskjed fra kommunene om at det var for lite, og vi presset på. Regjeringen la fram forslag om noe, men Stortinget plusset på.

Så var det ordningene for de permitterte: Der la regjeringen fram ordninger som var for dårlige, og som ville gjort at enda flere hadde fått sosiale problemer, men jeg regner med at det var det regjeringen ville det skulle bli – ikke at det var et slags utspill i en slags forhandling. Men Stortinget plusset på, og hvorfor gjorde vi det? Jo, fordi vi hørte på de signalene vi fikk. Det samme gjorde vi når det gjaldt næringslivet, og de ordningene er ikke gode nok ennå. Vi gjorde det fordi vi lyttet til næringslivet underveis – både reiselivet og særlig veldig mange av de små bedriftene, som det virket som om regjeringen ikke har hørt, og ikke har jobbet med – for å få til ordninger som faktisk funker i praksis. Det er derfor det er litt vanskelig å svelge at regjeringen skal ha, for å si det sånn, hele æren for det også. Det hadde vært en helt annen situasjon hvis regjeringens forslag gjennom hele denne pandemien var det som var blitt vedtatt, og den situasjonen hadde ikke vært bedre.

Så dette handler ikke bare om å være etterpåklok. Det handler om å kunne lytte underveis og ta på alvor de innspillene som kommer inn, for dette er ikke innspill fra noen som ikke skjønner hva de står oppe i. Det gjelder f.eks. turistnæringen og alle småbedriftene som er knyttet til den, og det gjelder f.eks. kulturlivet, som virkelig har hatt det vanskelig. Det vi må gjøre nå, er jo å sørge for at de kommer gjennom krisa og ut av den – og stå på beina.

Derfor har jeg behov for å si nå at vi er nødt til å sikre at disse ordningene ikke opphører, at vi ikke avslutter tiltakene, før vi vet at det går bra. Det må gjelde bedriftene, det må gjelde kulturlivet, det må gjelde kommunene, det må gjelde alt det som vi på en måte kan ordne felles. For det vi vet, er at denne koronakrisen har forsterket forskjellene, og jeg hører alle sier at de vil at forskjellene skal være mindre. Da er vi faktisk nødt til å handle politisk for at det skal være mulig.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi skal ikkje ha berøringsangst for nokon ting når det gjeld ein pandemi. Da skal alle grupper og alle folk få det same tilbodet, og vi skal ha like stor merksemd på dei. Det er forskjell på det og det å uttala seg sånn at ein kan vera med og bidra til at nokre grupper vert oppfatta som syndebukkar. Det er farleg i ein pandemi, og det må vi ta eit ansvar for at vi iallfall ikkje bidrar til.

Framstegspartiet seier at dei har styrkt beredskapen i regjering – ja, men dei har iallfall ikkje styrkt helseberedskapen. Det tenkjer eg vi kan slå fast; at nokre sider av den har vi sett at det no har kome stor kritikk av. Da må vi læra av det, for det er ein ting som er sikkert, og det er at det ikkje er siste gongen vi står i ein situasjon med ein pandemi og ei helsekrise i dette landet.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Representanten Toppe er med på å gjøre denne debatten litt mer presis – det takker jeg henne for – for hun snakker om helseberedskap.

Ja, det er viktig. Fremskrittspartiet har også vært kritisk til den. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet påpekte vi nettopp de forholdene: at man burde ha mer smittevernutstyr tilgjengelig, man burde være mer forberedt på at en pandemisituasjon kunne komme, og det var også varslet. DSB har hatt det øverst på topp blant sine scenarioer over mange år. Det er en realitet.

Men derfra til å gjøre seg den tilsnikelsen som jeg oppfatter at særlig Arbeiderpartiet står for i denne sal, og fremstille det som at regjeringen siden 2013 ikke har styrket beredskapen, er med respekt å melde totalt feil. Og de er ganske grundig gjennomgått i denne salen, alle de tiltakene som er gjort, ikke minst for å bekjempe terror, noe som også har vært høyt oppe på listen DSB har operert med. Terrorberedskap og IKT-sikkerhet er viktige forhold som Justisdepartementet har ansvar for, og hvor det i høyeste grad er levert. Å hevde noe annet er en tilsnikelse. Det forblir ukorrekt, og man kan ikke forsøke å sammenligne med den situasjonen Norge står i, i pandemien.

Fremskrittspartiet er ikke enig i alle vurderingene regjeringen har gjort, og regjeringen kunne vært bedre forberedt på helsesiden, men å sammenligne den situasjonen med det vi opplevde 22. juli 2011, er en historieforfalskning ingen er tjent med å forsøke seg på. Den gangen var det sterke krefter som ønsket at regjeringen Stoltenberg skulle gå av, nettopp fordi man ikke var forberedt på å håndtere det dramatiske og forferdelige angrepet vi opplevde 22. juli.

Nå er pandemisituasjonen i Norge, sammenlignet med i veldig mange andre land, relativt godt håndtert. Det betyr ikke at det ikke er grunn til å være kritisk, og jeg har, særlig på vegne av mitt parti, vært kritisk til at man ikke har turt å være tydelig nok hva gjelder innvandrerbefolkningen og innvandrerbefolkningens ansvar i denne situasjonen. Vi kunne altså vært i en helt annen situasjon i Oslo dersom man hadde tatt det på større alvor og ikke vært så forsiktig som man var, og man kunne vært i en annen situasjon dersom vi hadde vært bedre forberedt på helsesiden.

Men håpet er jo at man tar lærdom av det, og at man står bedre rustet neste gang en pandemi er ute. For er det noe vi kan være helt sikre på, er det dessverre at vi risikerer at dette kan skje igjen, og da bør Norge stå langt bedre rustet.

Martin Henriksen (A) []: Fram til de to siste innleggene fra representanten Amundsen har det jo virket som at Fremskrittspartiet har glemt at de satt i regjering i syv år med ti statsråder med ansvaret for beredskapen, bl.a. syv justisministre og to folkehelseministre, og den av folkehelseministrene som satt lengst, var nettopp representanten Sylvi Listhaug. Per-Willy Amundsen er den første representanten fra Fremskrittspartiet som jeg i forbindelse med pandemien har hørt snakke om noe som skjedde før 20. mars 2020, altså den perioden Fremskrittspartiet selv var med og hadde ansvar for å forberede beredskap. Fremskrittspartiet satt altså i regjering fram til januar 2020, en måned før de første registrerte tilfellene av korona kom til landet.

Så til det som både representanten Amundsen og for så vidt også justisministeren tidligere sa: Når jeg, bl.a., har trukket linjene tilbake til Gjørv-kommisjonen, er det for å lære. Når både Amundsen og justisministeren tidligere i dag svarer på utfordringen om å trekke linjene tilbake til hva den forrige regjeringen gjorde åtte, ni eller ti år tilbake i tid uten å erkjenne egne feil, synes jeg det er merkelig. Det er helt riktig at 22. juli 2011 og den koronaepidemien vi har opplevd nå, ikke kan sammenlignes, i hvert fall ikke direkte.

Grunnen til at jeg stusser over at det trekkes så klart fram fra justisministeren, er for det første at justisministeren selv til NRK sammenlignet Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonens rapporter til NRK – hva konklusjonene var den gangen og nå, og hva det sa om regjeringens arbeid. For det andre: Grunnen til at det er viktig å trekke linjene tilbake, er at Gjørv-kommisjonen påpekte at det var noen punkter, noen utfordringer, eller læringspunkter, om man vil, som ikke fungerte, og som er overordnet, som handler om samordning, ledelse, helhetsansvar, øvelse, planverk – som gjelder flere kriser enn kun terror, flere kriser enn kun pandemi. Den brutale kritikken fra Gjørv-kommisjonen er det ingen som bortforklarer, og jeg gjør absolutt ingen forsøk på det heller. Det ble gjort feil før 22. juli. Men jeg mener at regjeringen og Fremskrittspartiet selv må ta selvkritikk på det som koronakommisjonen påpeker av likhetspunkter mellom Gjørv-kommisjonen og koronakommisjonen – på planverk, øvelser og samordning og helhetsansvar.

Dette er det ikke bare jeg som sier. Det store forskningsprosjektet NEXUS påpekte bl.a. at samordningsproblemene ikke var løst, og at satsingen på beredskap i første rekke hadde kommet i toppen. Det er forskere fra både Forsvarets høgskole og OsloMet som har påpekt likhetene i kritikken fra de to kommisjonene. Da er poenget at hvis man skal ta lærdom av læringspunktene fra de to kommisjonene, må man både ta selvkritikk og ikke underslå alvorligheten i det som har kommet fra de to kommisjonene.

Presidenten: Dermed er debatten om redegjørelsen ferdig.

Presidenten vil komme tilbake til videre behandlingsmåte ved votering.

Votering, se voteringskapittel