Statsminister Erna Solberg [12:01:50]: Etter nærmere 20 år går det internasjonale militære nærværet i Afghanistan mot slutten. Den 14. april i år besluttet NATO å avvikle den militære operasjonen Resolute Support Mission i Afghanistan fra 1. mai. Arbeidet er allerede i gang. Innen få måneder skal NATOs militære engasjement være avsluttet.

Den norske innsatsen i Afghanistan har vært vårt mest omfattende og kostbare internasjonale engasjement siden annen verdenskrig. Jeg vil få lov til å takke for anledningen til å gi en redegjørelse om avslutningen av NATOs militære operasjon.

Jeg vil gjerne få starte med å si litt om det militære bidraget vi har hatt i Afghanistan siden 2002. Så har jeg tenkt å si litt om hva vi har oppnådd i Afghanistan, og også litt om hva vi ikke har fått til. Avslutningsvis vil jeg si noe om vår fremtidige innsats i Afghanistan. For selv om den militære operasjonen går mot slutten, forlater vi ikke Afghanistan. Vi vil fortsatt engasjere oss i den afghanske fredsprosessen. Vi viderefører utviklingsbistand og humanitært arbeid.

Høsten 2001 var det bred politisk enighet om å støtte USA etter terrorangrepet 11. september. Allerede 12. september vedtok FNs sikkerhetsråd en enstemmig resolusjon som bekreftet USAs rett til selvforsvar. Samme dag fastslo NATO at angrepet på USA var å forstå som et angrep på alle NATOs medlemsland. Med det aktiverte NATO for første – og hittil eneste – gang Atlanterhavspaktens artikkel 5 om kollektivt forsvar.

Kort tid etter, i oktober 2001, innledet USA og Storbritannia Operation Enduring Freedom. Målet var å fjerne Al Qaida, bekjempe Taliban og hindre at Afghanistan igjen ble et utgangspunkt for terrorangrep mot vestlige land. Stoltenberg-regjeringen signaliserte tidlig norsk støtte til amerikanske aksjoner for å bekjempe terrorisme. Etter regjeringsskiftet samme høst besluttet Bondevik II-regjeringen at Norge skulle slutte seg til den USA-ledede operasjonen.

De første norske styrkene ble satt inn i Afghanistan ved årsskiftet 2001–2002. Dette var spesialstyrker, mineryddere og spesialister på eksplosiver. I løpet av det første året sendte Norge også transportfly og kampfly.

Selv om den militære innsatsen mot Al Qaida var vellykket og Taliban-regimet falt i løpet av få måneder, forsto man tidlig at bekjempelse av terrorgrupper alene ikke ville garantere et stabilt Afghanistan. Fokuset ble derfor flyttet over til stabilisering og statsbygging. Målet var å bygge et Afghanistan som ikke ga grobunn for ny terrorisme. Dette fikk betydning både for NATOs og Norges innsats.

International Security Assistance Force, bedre kjent som ISAF, var i utgangspunktet en koalisjonsstyrke med mandat fra FN for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. NATO overtok ansvaret for ISAF i 2003. På det meste bidro rundt 50 land til ISAF-styrken. 21 av disse var ikke NATO-medlemmer. Det innebar at en fjerdedel av verdens land var med og støttet afghanske myndigheters arbeid for å skape stabilitet og utvikling.

Både Operation Enduring Freedom og ISAF fikk etter hvert også hjemmelsgrunnlag i samtykke fra afghanske myndigheter. En viktig utvikling var opprettelsen av en rekke Provincial Reconstruction Teams, såkalte PRT-er. Norge hadde ansvar for PRT-et i Maimana i Faryab provins fra 2005 og frem til 2012. PRT-ene var en ny måte å drive militære operasjoner på, der tett koordinering med sivile aktører var sentralt. Målet var å støtte utviklingen og sikkerhetsarbeidet i provinsene. Det var også å styrke sentralmyndighetenes kontroll over disse områdene.

Opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker ble etter hvert en sentral prioritering for NATO. Norge var tidlig ute med dette arbeidet. Fra 2010 til 2011 ble norsk deltagelse i kampoperasjonene redusert, og fokuset ble i større grad flyttet over til kapasitetsbygging. ISAFs mål var å bygge opp afghansk kapasitet og eierskap med sikte på gradvis overføring av ansvar til afghanske myndigheter. Fra 2014 ble den norske militære tilstedeværelsen konsentrert til Kabul.

1 2015 gikk NATOs innsats i Afghanistan over i en ny fase. Den 31. desember 2014 ble ISAF-styrken avviklet, og ansvaret for sikkerheten ble formelt overført til afghanske sikkerhetsstyrker. Tanken var at afghanerne nå i større grad skulle ivareta ansvaret for egen sikkerhet. NATO opprettet samtidig Resolute Support Mission, som skulle gi råd, trene og bistå afghanske styrker.

I dag består det norske bidraget av spesialstyrker som trener og veileder afghanske spesialstyrker. Vi har også et norsk sanitetsbidrag og et feltsykehus i Kabul. Til sammen utgjør disse styrkene i underkant av 100 personer.

Jeg hadde i dag morges et videomøte med de norske soldatene i Kabul, både spesialstyrkene og de som jobber på feltsykehuset. Det norske personellet gjør en imponerende jobb i en krevende situasjon. Jeg fikk en oppdatering på hvordan de vurderer situasjonen i Kabul. Den er uforutsigbar, men de norske styrkene har gode planer for å ivareta egen sikkerhet. Spesialstyrken ga også sine vurderinger av de afghanske spesialstyrkene som de har trent de siste 14 årene. Den afghanske styrken er nå i stand til å løse oppgaver selvstendig og vil være en viktig brikke i de afghanske sikkerhetsstyrkene fremover.

Forsvaret har vært kontinuerlig til stede i Afghanistan i nærmere 20 år – fra Kandahar i sør til Mazar-e-Sharif i nord. Alle deler av Forsvaret har bidratt: Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret, Spesialstyrkene, Forsvarets sanitet, Heimevernet og Etterretningstjenesten. Totalt har om lag 9 200 nordmenn tjenestegjort i Afghanistan.

Forsvarets kvinner og menn har løst det oppdraget de har fått, på en forbilledlig måte. Vi er stolte av våre soldater. De har høstet betydelig anerkjennelse både ute og hjemme og er kjent for sin profesjonalitet og integritet. Norske soldater har bidratt i mange internasjonale operasjoner de siste tiårene, men oppdraget i Afghanistan har vært et av de mest risikofylte vi har deltatt i. Soldatene har vært nødt til å ta gode avgjørelser under sterkt press. Det har de klart. Vi har hørt mange historier om situasjoner der våre soldater har fått medsoldater, afghanske partnere og sivile ut av farlige situasjoner med lite bruk av vold. At så mange norske soldater har blitt dekorert for sin innsats i Afghanistan, vitner om dette.

Forsvaret har også lært mye. En hel generasjon soldater har fått trening i skarpe situasjoner. De har kommet tilbake med verdifull kompetanse om bl.a. krisehåndtering og lederskap. Dette er erfaring som de har tatt med seg hjem, og som brukes videre i utviklingen av Forsvaret.

Men den norske militære innsatsen har også kostet. Vi vet at vi tar en stor risiko når vi sender soldater ut i farlige oppdrag. Men noen har betalt en høyere pris enn andre. Ti soldater har falt i tjeneste for Norge i Afghanistan. Disse ti er:

Tommy Rødningsby

Tor Arne Lau-Henriksen

Kristoffer Sørli Jørgensen

Trond Petter Kolset

Claes Joachim Olsson

Andreas Eldjarn

Simen Tokle

Christian Lian

Trond André Bolle

Siri Skare

Vi vil alltid være dypt takknemlig for deres innsats.

Også norske sivile liv har gått tapt. Den norske legen Egil Kristian Tynæs ble drept mens han utførte humanitært arbeid for Leger Uten Grenser. Journalist Carsten Thomassen mistet livet på jobb i Afghanistan på oppdrag for Dagbladet.

Mange nordmenn har jobbet i Afghanistan de siste 20 årene – mange under svært krevende forhold. Dette gjelder bl.a. diplomater og de som har en jobb innen justissektoren, bl.a. jurister, politifolk og ansatte i fengselsvesenet. Disse har vært en viktig del av den norske innsatsen i Afghanistan.

Mange nordmenn har også jobbet i bistandsorganisasjoner og humanitære organisasjoner eller dekket konflikten som journalister. For noen koster innsatsen fremdeles. Flere av dem som tjenestegjorde i Afghanistan, ble alvorlig såret. Noen sliter med alvorlige ettervirkninger, både fysiske og psykiske.

Vi har lært mye av feilene som ble begått mot veteraner fra tidligere operasjoner, mot dem som ikke fikk noen oppfølging i etterkant. Gjennom det siste tiåret har det derfor blitt gjort et stort arbeid for å ivareta våre veteraner både før, under og etter oppdrag. Gode ordninger er kommet på plass, bl.a. bedre tilrettelegging for familier, gode erstatningsordninger og økt kompetanse i det sivile hjelpeapparatet. Vi skal fortsette å ivareta våre veteraner.

Parallelt med det militære engasjementet har Norge bidratt med betydelige midler og innsats til utviklingen av det afghanske samfunnet. Siden 2001 har vi brukt over 12 mrd. kr i langsiktig bistand og humanitær støtte. Det har vært bred, tverrpolitisk enighet om denne prioriteringen. Mål og prioriteringer for det langsiktige engasjementet i Afghanistan har ligget relativt fast under skiftende regjeringer. Disse har vært å bidra til økt sikkerhet og stabilitet, forbedret styresett – med vekt på demokrati, menneskerettigheter og likestilling – og styrket sosial og økonomisk utvikling.

Norges bistand har vært samordnet med det internasjonale giversamfunnet, FN og Verdensbanken. Afghanske prioriteringer har vært vektlagt. På tross av den pågående konflikten har bistanden bidratt til sosial utvikling og en gradvis oppbygging av myndighetsstrukturer. Disse leverer nå strøm, vann og veier til flere deler av befolkningen. Skoler og helsevesen er bygget ut. I 2002 gikk mindre enn 1 million afghanske barn på skole. I dag går mellom 9 og 10 millioner barn på skole. Nesten 40 pst. er jenter.

Antall skoler har i samme periode økt fra rundt 3 000 til over 16 000. Blant Norges bidrag er finansieringen av 27 skolebygg i Faryab-provinsen. Skolebyggene er bygget med tilfredsstillende sanitære anlegg og med høye murer rundt, slik at afghanske foreldre skal føle det trygt å sende barna – også døtrene sine – på skolen.

Afghanistan gjør det i dag bedre på flere utviklingsindikatorer som har betydning for befolkningens livskvalitet. Blant annet er barnedødeligheten nesten halvert siden 2001. Den er fortsatt høy, men tendensen er fremdeles nedadgående. Antallet kvinner som dør i barsel, er også fortsatt høyt, men er nesten halvert. Også for andre helseindikatorer har det vært betydelig bedring. Flere har tilgang til rent vann og elektrisitet.

Afghanistan har også tatt viktige skritt mot et demokratisk styresett, med en grunnlov som er bygget på menneskerettighetene. Det er et aktivt sivilsamfunn i deler av landet. Medier stiller kritiske spørsmål både til myndighetspersoner og andre aktører i det afghanske samfunnet.

Samtidig må vi erkjenne at på viktige områder har vi ikke oppnådd de målene vi satte oss for bistanden til Afghanistan. Det er dessverre langt fra å være en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Vi må erkjenne at statsbygging er en krevende oppgave så lenge det pågår konflikt.

Det er fortsatt betydelige demokratiske mangler ved det afghanske styresettet. Valgene har vært preget av store svakheter. Konflikten med Taliban og andre opprørsgrupper i samfunnet har spilt negativt inn. Selv om grunnloven gir kvinner og minoriteter likeverdige rettigheter, er realiteten for veldig mange kvinner vold, undertrykkelse og begrenset frihet.

Det er bekymringsfullt at antall drepte journalister og menneskerettighetsforkjempere øker. Det har også vært angrep på byråkrater, dommere, helse- og hjelpearbeidere. Utfordringene med korrupsjon og et svakt afghansk eierskap har også vært store.

Afghanistan er fortsatt helt avhengig av internasjonal utviklingsbistand. I den såkalte Godal-rapporten om innsatsen i Afghanistan som kom i 2016, vises det til antatt gode bistandsprinsipper, men også beskjedne resultater. Som det heter i rapporten:

«I forhold til de enorme bistandssummene som har vært brukt på Afghanistan, er resultatene heller svake. Et tradisjonelt kost-nytte-perspektiv gir ikke et positivt bilde.»

I 2017 erkjente daværende utenriksminister Børge Brende på Stortingets talerstol at vi gikk inn «med høye ambisjoner. Noen har vært for høye».

Det kan vi gjerne gjenta i dag.

På noen områder har den internasjonale bistanden også virket mot sin hensikt. De store pengestrømmene har medvirket til korrupsjon og dermed hindret utvikling. Afghanistan har fått på plass en god lovgivning når det gjelder korrupsjon, men det er forskjell mellom lovgivning og praksis. På Transparency lnternationals korrupsjonsindeks ligger Afghanistan på 173. plass av 198 land.

Som jeg sa innledningsvis, vil vi fortsette vårt sivile engasjement i Afghanistan. Afghanistan vil trenge bistand i lang tid fremover. Vi vil fortsatt være en viktig og langsiktig partner, så hvordan kan vi sørge for at bistanden i fremtiden blir brukt riktig? På giverlandskonferansen i november 2020 ga Norge tilsagn om opptil 650 mill. kr i 2021. Vi sa også at vi vil vurdere et tilsvarende nivå de neste tre årene. Samtidig er vår bistand betinget av at afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser, særlig at de arbeider for å redusere korrupsjon. Det er viktig at norske midler blir brukt på en ansvarlig måte. Derfor kanaliseres det meste av vår bistand gjennom fond som administreres av Verdensbanken og FN, og gjennom organisasjoner med gode rutiner for oppfølging og kontroll. Vi støtter prosjekter som bidrar til styrking av menneskerettigheter, inkludert for kvinner, bekjempelse av korrupsjon, økt næringsutvikling og jobbskaping på landsbygden, og utdanning, særlig for jenter.

Vi vil gjøre det vi kan for å bidra til at fremgangen som er oppnådd de siste 20 årene, ikke reverseres. Dette gjelder særlig kvinners rettigheter, jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse minoriteter. Samtidig må vi forvente visse tilbakeslag.

Mange vil spørre: Hvorfor trekker vi oss ut nå? En viktig lærdom fra Afghanistan er at konflikten ikke kan løses militært. Nesten 20 år med militær innsats har ennå ikke resultert i en fredsløsning. På det meste var det 130 000 utenlandske soldater i Afghanistan. Samtidig fortsatte Taliban å styrke sin stilling. Vekslende norske regjeringer har sagt at en fredsløsning må skapes mellom partene i Afghanistan. Denne prosessen må være afghansk ledet, og den må også gjennomføres av afghanerne selv. Vi er ikke der nå. Samtidig er det vanskelig å hevde at et forlenget militært nærvær vil bringe oss nærmere en fredsløsning. Å bli værende på permanent basis er ikke et alternativ.

Dette var bakgrunnen for at USA innledet forhandlinger med Taliban, som resulterte i Doha-avtalen i februar 2020. Avtalen la til rette for uttrekking av amerikanske og internasjonale styrker og for fredsforhandlinger mellom Taliban og den afghanske republikken. Målet var å få bevegelse i det fastlåste politiske sporet. Det lå også en erkjennelse der fra amerikansk side om at Taliban var nødt til å være en del av en fremtidig politisk løsning. Gjennom hele det militære engasjementet har det vært et viktig prinsipp fra norsk side at vi har gått inn sammen med våre allierte, foretar justeringer sammen og trekker oss ut sammen. Når USA så tydelig signaliserte at de ønsket å avslutte sitt militære engasjement og bidrag i Afghanistan, var det helt naturlig at NATO besluttet det samme.

Jeg skal samtidig være ærlig på at det er forbundet med betydelig risiko å trekke seg ut før det foreligger en fredsavtale mellom de afghanske partene. Uttrekket kan føre til at andre konflikter kommer til overflaten. ISIL og andre væpnede grupper vil kunne bli mer virksomme. Det er en fare for økt voldsnivå. Stabiliteten er allerede skjør. Det er derfor viktig at vi fortsetter å støtte opp om den afghanske fredsprosessen og fortsetter vårt sivile engasjement.

Det er i Norges og NATO-alliansens interesse å videreføre et betydelig sivilt engasjement i Afghanistan. Det er et viktig signal til myndighetene og befolkningen. Dersom de nåværende styringsstrukturene bryter sammen, står vi overfor alvorlige humanitære utfordringer. Dette vil igjen kunne skape nye flyktning- og migrasjonsstrømmer.

En politisk løsning er en forutsetning for varig fred. Det er afghanerne selv som eier fredsprosessen, og som må drive den videre. Men vi kan bidra ved å støtte og legge til rette. Norge har ikke hatt en formell rolle i forhandlingene i Doha, men gjennom et aktivt norsk fredsdiplomati og tidlig kontakt med Taliban har vi bidratt til å berede grunnen for fredssamtalene i Doha. Vi har vært til stede i Doha etter invitasjon fra Qatar. Vi har fremmet synspunkter knyttet til grunnleggende spørsmål om menneskerettigheter, religiøs toleranse og kvinners rolle i samfunnet. Vi har vært tydelige overfor Taliban på at bevegelsen må endre mye av den politikken de tidligere har ført, for at en forhandlingsløsning skal være mulig. Vi forsøker løpende å bidra til at disse hensynene tas med i forhandlingene. Norge har bred internasjonal støtte i dette arbeidet.

Utviklingen i forhandlingene i Doha har bekreftet det vi var forberedt på: Det er svært utfordrende, og ikke minst tidkrevende, for partene å oppnå enighet om en endelig fredsløsning. Dette er en erfaring også fra andre fredsprosesser. Vi vil opprettholde dialogen med begge de afghanske partene og støtte fredsarbeidet selv om den videre veien skulle bli lang og fortsatt voldelig.

Afghanistans naboer har også et betydelig ansvar for å bidra til en positiv utvikling. Historisk har mange av Afghanistans utfordringer vært en følge av regionalt maktspill. Norge har vært en pådriver for dialog og samarbeid mellom landene i regionen om fred i Afghanistan. Det er viktig at nabolandene bruker den innflytelsen de har, til å støtte prosessen og partenes kompromissvilje, ikke minst Talibans. Det vil også være av stor betydning for velstandsutviklingen i landet dersom Afghanistan kunne integreres bedre i den regionale økonomien.

Norge har fått et særlig ansvar i Sikkerhetsrådet for å følge opp situasjonen i Afghanistan gjennom den såkalte penneførerrollen. Det gjør vi sammen med Estland i 2021. Vårt kjennskap til partene i konflikten gir oss gode forutsetninger for å være en konstruktiv aktør som kan bidra til felles løsninger. Sammen med de øvrige rådsmedlemmene jobber vi for å avklare premissene for FNs videre engasjement. Vi jobber også for en bred enighet om hvordan FN og det internasjonale samfunnet best kan støtte opp under fredsprosessen og de politiske prosessene. FNs fortsatte engasjement i landet er svært viktig. Betydelig internasjonal støtte vil være viktig for gjennomføringen av en eventuell fredsløsning.

Regjeringen er klar på målsettingen om å opprettholde et høyt nivå på utviklingsbistanden og den humanitære bistanden også i kommende år. Vår støtte er samtidig avhengig av utviklingen. Dersom Taliban tar makten ved bruk av vold, vil vi ikke kunne støtte et slikt styre. Dersom Taliban kommer til makten gjennom en forhandlet fredsløsning, vil vi måtte gjøre en konkret vurdering av det grunnlaget en slik afghansk myndighetsstruktur er bygget på.

Det er for tidlig å si hvordan et Afghanistan med Taliban i en eventuell maktposisjon vil se ut. Taliban har et verdi- og samfunnssyn vi ikke deler. Samtidig har de ikke kommunisert tydelig hvordan de ønsker å organisere det afghanske samfunnet dersom de kommer i en styringsposisjon. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om kvinners rettigheter. De siste 20 årene er utdannings- og kompetansenivået i Afghanistan betydelig hevet. Det er i dag en generasjon som er oppvokst med større grad av frihet, og det afghanske samfunnet er et helt annet i dag enn da Taliban satt med makten. Dette må også Taliban forholde seg til dersom de blir en del av det fremtidige regjeringsapparatet.

Når vi nå holder på å avslutte NATOs militære operasjon i Afghanistan, fokuserer vi i høy grad på sikkerheten til det norske personellet i Kabul. Etter avtalen som ble inngått med USA, har Taliban lagt bånd på sine angrep mot internasjonale militære og sivile mål. Samtidig er det en uro for at bevegelsen ikke lenger vil føle seg forpliktet til en slik tilbakeholdenhet etter den opprinnelige sluttdatoen for det militære uttrekket, som var 1. mai. Dette betyr at internasjonale militære styrker og sivile aktører kan komme i en mer utsatt posisjon. De militære styrkene har gjennomført sikkerhetstiltak for egenbeskyttelse.

Vi har også en løpende vurdering av sikkerheten til vårt ambassadepersonell i denne kritiske fasen. Vi er beredt til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerheten for våre ansatte ved ambassaden dersom situasjonen skulle tilsi dette. Sikkerheten til våre ansatte har høyeste prioritet.

Fra norsk side har vi vært tydelige i NATO om behovet for at et uttrekk av internasjonale styrker må foregå på en ordnet måte. Vi ønsker i så stor grad som mulig å holde oss til NATOs planer for et koordinert uttrekk.

Norge har ansvaret for feltsykehuset på flyplassen i Kabul. Dette er en kapasitet som er viktig for alle NATOs styrker og for den internasjonale tilstedeværelsen. Norge kommer derfor til å være blant de siste som trekker seg ut.

Det er fortsatt et høyt voldsnivå i store deler av Afghanistan. Dette rammer særlig sivile afghanere. Vi får nesten daglig meldinger om omfattende voldshandlinger. Noen er særdeles rystende. Angrepet som rammet en skole i Kabul den 8. mai, der nesten 100 personer ble drept, svært mange av dem skolejenter, er dessverre bare ett av flere eksempler på at sivile rammes svært hardt av den pågående konflikten. Sikkerhetsbildet i Kabul er krevende og kan forverres etter uttrekket av allierte styrker.

Norge planlegger for fortsatt diplomatisk tilstedeværelse i Kabul. Men dette forutsetter at sikkerheten til de ansatte ved ambassaden kan ivaretas. Mange års godt arbeid til støtte for utviklingen i Afghanistan har skapt en politisk kapital vi bør søke å ta vare på. Hva slags strukturer som blir igjen for å sikre den internasjonale tilstedeværelsen, er ikke avklart ennå, ei heller om Norge på noen måte vil ha en rolle i dette.

Vi vil ta vare på lokalt ansatte som har jobbet for norske sivile eller militære myndigheter, og som er i en utsatt sikkerhetssituasjon. Det jobbes nå med å vurdere situasjonen og praktiske løsninger. Vi oppfatter at vi har et ansvar for at de som har jobbet for Norge, ikke kommer i en vanskelig sikkerhetssituasjon. Vi vil også samarbeide med andre NATO-land hvis det blir nødvendig, for å ivareta andre grupper som har jobbet for NATO-operasjonen.

Avslutningsvis vil jeg takke alle de 9 200 norske soldatene som har gjort en innsats i Afghanistan. Etter angrepet på USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5 om kollektivt forsvar av alliansens medlemsland. ISAF-styrken hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd. Etter hvert fikk operasjonene også samtykke fra afghanske myndigheter. Det har med andre ord vært bred internasjonal oppslutning om operasjonene i Afghanistan.

Også i denne sal har det vært en bred oppslutning. Stortinget har bl.a. drøftet en redegjørelse i forbindelse med overgangen fra ISAF til RSM i 2014. I 2017 var det en større behandling av NOU-en fra Godal-utvalget. Jeg er glad for å ha fått muligheten til å redegjøre også nå i forbindelse med avslutningen av NATOs operasjon.

Etter nesten 20 år har vi gjort oss noen lærdommer. En av dem er at det er svært vanskelig å skape en fredsprosess med militære virkemidler. Akkurat nå finnes det få gode løsninger.

Selv om den militære operasjonen går mot sin avslutning, avslutter altså ikke vi – Norge – vårt engasjement. Vi vil fortsette å bidra både gjennom fredsdiplomati og støtte til forhandlinger mellom de afghanske partene. Norge skal fortsette å bidra økonomisk, gjennom langsiktig kapasitetsbygging, bistand og humanitær hjelp. Men dette betinger at det er mulig, og at de løsningene som etter hvert vokser frem, er i tråd med våre prinsipper og våre prioriteringer. Det er helt nødvendig med fortsatt internasjonal støtte, slik at de skjøre fremskrittene som er oppnådd, ikke blir reversert.

Vi må være forberedt på en vanskelig periode i Afghanistan fremover. Afghanerne må selv finne veien til en løsning. Men både Afghanistans naboland og det internasjonale samfunnet for øvrig har et ansvar for å bidra konstruktivt.

Jonas Gahr Støre (A) [12:34:07]: Jeg takker statsministeren for redegjørelsen. I en debatt om Norges innsats i Afghanistan er det rett å starte med å rette en dyptfølt takk til de tusenvis av norske kvinner og menn, med og uten uniform, fra Forsvaret, utenrikstjenesten og humanitære organisasjoner som har tjenestegjort i og gjort en innsats for Afghanistan. Mange i vårt land har engasjert seg for Afghanistan gjennom flere generasjoner. Det er et engasjement vi skal ta vare på.

Så er dette også en anledning, spesielt for meg på vegne av den forrige regjeringen og her i Stortinget, til å minne og hedre de nordmennene som mistet livet i Afghanistan, fra Forsvaret, media og sivil virksomhet – de som ble skadet, og de som sliter med inntrykk og opplevelser fra tjenestetiden. Vi skal stå sammen med dere.

Høsten 2001 var det riktig å engasjere seg militært i Afghanistan. For 20 år siden satt Norge, som i dag, i FNs sikkerhetsråd. 12. september 2001 vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig at terrorangrepene mot USA dagen før utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Samme dag utløste et enstemmig nordatlantisk råd – også med Norge rundt bordet – artikkel 5 i NATO-pakten om en for alle og alle for en, for første og siste gang i NATOs historie.

Til høsten er det altså 20 år siden de første norske soldatene ankom Afghanistan. Vi har gitt våre bidrag som en del av NATO-fellesskapet. Den norske linjen har vært inn med allierte, ut med allierte. Det er en riktig tilnærming. Norge er en pålitelig alliert, og vårt oppdrag har også vært forankret i klare og gjentatte vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Samtidig: De to tiårene som har gått, har også gitt oss mange viktige lærdommer om militære intervensjoners begrensninger – hva et militært oppdrag kan utrette, og hvor det kommer til kort. Det er rett å påpeke at Afghanistan som følge av den internasjonale militære operasjonen ikke har blitt utgangspunkt for angrep eller terror, slik Al Qaida gjennomførte i 2001. Det har vi lykkes med. Men vi har også erfart de åpenbare begrensningene som ligger i å kjempe andre menneskers krig, eller bygge legitimitet rundt en stats styresett støttet på utenlandske militære styrker. Det finnes ingen annen løsning enn at afghanere finner veien videre for Afghanistan. Vi kan støtte utviklingen med både sivil, militær og også politisk kapasitet. Men det politiske ansvaret må tas av afghanere, enn så vanskelig det måtte være.

Norge var tidlig ute, helt tilbake i 2007, med å ta til orde for samtaler og forhandlinger mellom representative afghanske grupper, og at det også var rett å inkludere Taliban. Det var den gang både omstridt og kontroversielt, men det var riktig selv om forhandlinger med opprørsgrupper fører med seg en lang rekke vektige motargumenter og dilemmaer.

Det er viktig å lære av våre utenlandsoperasjoner. I 2016 la Godal-utvalget fram sin rapport om Norge i Afghanistan. Vi har fått en tilsvarende evaluering av Libya-operasjonen fra 2011. Arbeiderpartiets holdning er at uavhengige evalueringer av større militære utenlandsoppdrag nå bør bli etablert praksis. Et naturlig neste steg er en evaluering av Norges deltakelse i koalisjonen mot ISIL. Denne typen rapporter er viktig både for å lære og for å skape best mulig og mest mulig åpen offentlig debatt om viktige spørsmål i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Til sist: Veien videre for Afghanistan vil bli krevende. Den aller største prisen for konflikten er betalt av afghanere selv – alle de som er drept, skadet eller drevet på flukt. Det er fortsatt viktig for regional og internasjonal sikkerhet at Afghanistan ikke synker ned i konflikt, lovløshet og undertrykkelse, at landet ikke igjen blir et arnested og fristed for terrorgrupper som også kan ramme land som vårt. Det er likevel riktig at det internasjonale militære engasjementet som har vart i 20 år, nå avsluttes. Alternativet hadde vært forpliktende nærvær i lang tid framover.

Afghanistan må inkluderes i det regionale og internasjonale samarbeidet, landets naboer må ta sitt ansvar, og også vi må fortsatt gi støtte til landets utvikling, slik statsministeren skisserte. Jeg er enig i det, ikke minst innen områder som helse og utdanning, der vi har oppnådd mye. Og vi må være tydelige i våre forventninger til respekt for menneskerettighetene, kvinners rettigheter og demokratiske prinsipper. Det er også riktig at vi tar et særlig ansvar for de afghanere som har stått i Norges tjeneste, og som kan bli utsatt i den situasjonen som nå følger. Overordnet må vi gjøre vårt for at nye generasjoner afghanere kan se en framtid i eget land.

Michael Tetzschner (H) [12:39:15]: Jeg vil begynne med å takke statsministeren for en grundig og reflektert redegjørelse. Jeg synes ikke minst det var interessant med de prinsippene hun la til grunn for det videre engasjementet, for om det militære nærværet trappes sterkt ned, til nesten ingenting, for noe blir det tilbake, vil det internasjonale samfunn ha stor interesse i utviklingen videre. Vi må også passe på å ansvarliggjøre de kreftene som det helt riktig er sagt her må bygge det landet videre. Det må være de interne ressursene som også er skapt i løpet av disse 20 årene.

Det er en tendens til å glemme hvilket Afghanistan man i sin tid, på bredt internasjonalt mandat, gikk inn i. Det var et Taliban-styre som brukte Kabuls sentrale fotballstadion til offentlige henrettelser. I dag og i lengre tid har det vært et sted hvor det drives idrett. På tross av en vanskelig sikkerhetssituasjon brukes i hvert fall stadionet til det det skal, og man finner også kvinner på tilskuerbenken, for ikke å snakke om på banen.

Mye av Afghanistans fremtid avhenger også av at Taliban selv har gjennomgått en endring. Da noen av oss fra utenrikskomiteen var i Kabul i 2019, var det store uavklarte spørsmålet, som dessverre heller ikke er entydig avklart med Doha-forhandlingene, hvorvidt Taliban, når de nå er blitt anerkjent som en part i fredsforhandlingene, vil respektere de forfatningsmessige rammene som er bygget opp, riktignok i en skjør stat, men som legger til rette for fredelig maktveksling. De har vært uklare. Man kan håpe at de selv ser seg tjent med at man legitimerer et internt styre ikke gjennom vold, men ved å respektere prinsippene for fredelig maktovertakelse i samsvar med folkets vilje.

Jeg er glad for at statsministeren var så tydelig på sikkerhetssituasjonen for de norske styrkene som skal gjennom en demobilisering, og hvilke tanker man har for det norske ambassadepersonalet og de som fortsatt skal representere Norge og vestlige interesser der borte. Jeg synes også det var meget på sin plass å dvele så mye ved de moralske forpliktelsene vår veteranpolitikk må inneholde, i takknemlighet til de menneskene som har båret de største personlige tapene – de ti livene fra de uniformerte styrkene våre og også ytterligere representanter for media og frivillige organisasjoner som har mistet livet, som kun har vært der for å drive humanitær håndsrekning. Det er en stor moralsk forpliktelse for Norge både å ta vare på de pårørende og utvikle en veteranpolitikk som tar hensyn til dette moralske imperativet.

Videre er jeg glad for at man legger så stor vekt på at det videre engasjementet i Afghanistan må baseres på en kondisjonalitet, altså betingelser for fremtidig engasjement. Det internasjonale samfunnet har stilt opp, først ved å befri dette landet fra et middelaldersk prestestyre, deretter ved å hindre at det ble et oppmarsjområde for Al Qaida. Det har ikke vært mulig å beregne i noen vektskål virkningen av uteblitt terror i verdenssamfunnet, selv om vi så hva et vellykket terrorangrep kunne anrette i september 2001. Denne kondisjonaliteten betyr at man fortsatt engasjerer seg, mer på det humanistiske, men også i det samfunnsbyggende, gjennom Verdensbanken og gjennom de internasjonale institusjonene som man kan håpe man klarer å koble til en fremtidig regjering som i beste fall kan respektere den grunnlovsmessige rammen som allerede er lagt, og at man på den måten siviliserer de forskjellige partene i det som dypest sett har vært en lang borgerkrig.

Norges internasjonale solidaritet har vi vist. Det ble nevnt at det har vært 130 000 styrker, det har vært FN-mandat, og det har vært 50 land involvert hvorav 21 ikke er med i NATO. Det er altså ikke Vestens operasjon. Det har vært verdenssamfunnets operasjon i et vanskelig område.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:44:47]: Jeg vil også takke statsministeren for en grundig redegjørelse. Men jeg vil aller først, på vegne av Fremskrittspartiet, uttrykke en ærbødig takk til dem som har gitt sitt liv på oppdrag i Afghanistan. Jeg ønsker også å gi uttrykk for min dypeste medfølelse med de pårørende og deres familier.

Afghanistan-utvalgets leder, Bjørn Tore Godal, la i 2016 frem en rapport om alle aspekter ved Norges engasjement i Afghanistan. Det var en tydelig dom: Med vår deltakelse hadde vi ikke nådd de målene vi hadde satt oss. Det er lett å være etterpåklok, men man kunne tenkt seg om lite grann tidligere. I debatten i Stortinget i mars 2017 sa jeg:

«Krigen i Afghanistan er i ferd med å bli en av historiens lengste. Konklusjonen er derfor åpenbar: Vi kan ikke fortsette som vi stevner. Vi må tenke annerledes, og vi må handle annerledes. Vi må finne en vei ut.»

Det gjorde vi ikke. Vi fortsatte som før.

Et av Afghanistan-utvalgets tydelige råd var at Norge ikke burde engasjere seg i statsbygging, utvikling og sikkerhet av større omfang – altså det motsatte av det statsministeren sa på denne talerstolen.

Fremskrittspartiet vil advare mot den utviklingen at vi kommer inn i en hengemyr som gjør at vi aldri kommer oss ut, at vi forsøker å gjøre noe vi ikke er kvalifisert til, og noe som afghanerne er nødt til å gjøre på egen hånd, noe også representantene Michael Tetzschner og Jonas Gahr Støre var inne på.

Utvalget understreket også at norsk militær innsats i konfliktområder må inkludere en exit-strategi, være begrenset i tid og målbar med tanke på oppdrag. Intensjonen med å intervenere i Afghanistan var å bekjempe et internasjonalt onde og samtidig et forsvar av norsk sikkerhet. NATO-landene gikk inn i Afghanistan med mål om å stille dem som sto bak terrorangrepet i New York, ansvarlig. Det målet har NATO nådd. Lederen av Al Qaida, Osama bin Laden, ble drept av allierte styrker i Pakistan i 2011, og hans direkte medansvarlige er for lengst drept eller tatt til fange. På det tidspunktet kunne NATO-landene ha trukket sine styrker ut og erklært seier.

Jakten på terrorister utviklet seg raskt til et storstilt engasjement for å bygge en ny, demokratisk afghansk stat. Det var fåfengt, og det er fåfengt. Afghanistan-utvalget konkluderte videre med at militante islamistgrupper fortsatt hadde fotfeste i landet, og at Taliban var sterkere enn noen gang siden 2001. Antall drepte afghanere kan være over 100 000. 3 500 internasjonale soldater er døde, inkludert 10 norske.

Til tross for Afghanistan-utvalgets konklusjoner fortsatte NATOs engasjement som før, og antallet norske soldater og annet personell ble holdt på samme nivå. I 2018–2019 var det 60 soldater i Resolute Support Mission. I 2021 var det 100 soldater og annet personell og sanitetsbidrag i tillegg.

Godal-rapporten ble lagt i en skuff og glemt. Sjelden har et regjeringsoppnevnt utvalg vært så tydelig på at et så omfattende internasjonalt oppdrag har vært mislykket. Utvalget sier sågar i første setning: «Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående.» Særlig tydeligere kan det ikke sies. Målsettingen for engasjementet er ikke nådd. Krigen styrker NATO, og det er for så vidt vel og bra, men det sier ingen ting om NATOs evne til å bekjempe fienden.

Et av Norges mål var å bygge en stabil og demokratisk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Det er ikke oppnådd. Afghanistan-utvalget konkluderte sågar med at Norge ikke har utgjort en betydelig forskjell.

I 2016 var beregnet kostnad for det internasjonale engasjementet nær 5 000 mrd. kr, eller omtrent fire norske statsbudsjetter. Norge hadde inntil 2016 brukt nær 20 mrd. kr, hvorav 11,5 mrd. kr på militær innsats.

Velger vi å delta i en krig, må målet kommuniseres tydelig. Stortinget må informeres og involveres, og deltakelsen må ha forankring hos det norske folk. Det må etableres et tydelig mål, og drift i målene må unngås. Nå ser vi at drift i målene er akkurat det som skjer.

For øvrig er det et paradoks at samtidig som vi sender våre unge, veltrente menn og kvinner ut for å krige i Afghanistan, reiser mange av landets egne unge menn og kvinner til vårt land for å søke beskyttelse fra krig. Afghanistans egne unge burde jo ha en egeninteresse av å skape fred og gode levevilkår i sitt eget hjemland. Det burde sågar vært en plikt.

Med et slikt bakteppe må det være naturlig å stille følgende spørsmål: Hva var mandatet for det militære engasjementet i Afghanistan, og hvorfor endret det seg underveis?

Når man snakker om kvinners rettigheter, kan man si at det er blitt bedre for kvinner i Afghanistan – ja, litt, men i forhold til det man kan forvente etter 20 års krigsinnsats, er det nedslående.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:50:12]: Takk til statsministeren for ei grundig utgreiing om både situasjonen og kva regjeringa planlegg å gjere framover.

På vegner av Senterpartiet vil eg òg rette ein stor takk til alle dei som har delteke frå Noregs side i Afghanistan, både militært og sivilt, og spesielt til dei familiane som har mista nokon av sine – dei som har betalt den største prisen ved å gi livet sitt i kampar, og deira familiar som har mista nokon dei var glad i.

Mange av våre veteranar har djupe skadar, både fysisk og psykisk, og det er gjort ein enorm innsats frå Noreg si side. Det er viktig å understreke det, sjølv om ein kan vere kritisk til resultata, for det er gjort ein stor jobb av dei som landet vårt har sendt ut. Og me er stolte over den innsatsen.

Førre talar gav nokre smakebitar frå Afghanistan-utvalet, eller Godal-utvalet, som gav ein grundig analyse av det norske bidraget til Afghanistan. Me skal ikkje dvele for mykje ved det i dag, no skal me diskutere meir kva som skjer framover. Likevel er det viktig å peike på, som òg statsministeren gjorde, at det å byggje fred og demokrati gjennom militær intervensjon har vist seg særdeles vanskeleg. Me har sett det i Afghanistan, me har sett det i Irak, og me har sett det i Libya – å byggje stabilt demokrati i krigsherja område har vist seg nesten umogleg. Godal-utvalet slo òg fast nettopp det. Krigshandlingar undergrev grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truar oppnådde resultat og svekkjer moglegheitene for å byggje ei stabilt fungerande statsmakt på demokratisk grunnlag, skreiv dei i det fyrste avsnittet av rapporten som kom i 2017. Det må me lære av. Me må lære at me må ha ein exit-strategi før me går inn i slike militære aksjonar saman med allierte.

Men kva no? Krigen i Afghanistan har kosta mykje både økonomisk og menneskeleg. Kva kan Noreg gjere for å medverke til at alt håp om fred og eit betre liv ikkje svinn for det hardt prøvde afghanske folket? Sjølv om resultata etter 20 år er nedslåande, er det òg nokre lyspunkt: Fleire har fått utdanning, fleire jenter har fått utdanning, kvinner er vortne meir synlege og har fått rettar dei vil mista straks Taliban får makta. Det er eit skjørt sivilsamfunn, men det er òg institusjonar som er verde å byggje vidare på.

Taliban har sagt seg villige til å forhandle med NATO og USA. Det gir òg Noreg moglegheit til å påverka.

Sivilsamfunnet må vernast. Sjølv om me militært går ut av Afghanistan, saman med våre allierte, er det ikkje mindre viktig at me deltek i den vidare oppbygginga av landet. Dei unge som har fått utdanning, må vere grunnstammen i eit hjelpearbeid som går ut på å byggje institusjonar, utvikla arbeidsplassar, byggja eit samfunn. Slik er Senterpartiet nøgd med statsministerens tydelege understreking av at Noreg vil bidra med utviklingsbistand og humanitær bistand òg vidare. Men fyrst må USA og NATO seie tydeleg nei til eit islamsk emirat. Om Taliban vinn fram og får styra etter sharialover, vil det som er bygd opp, raskt verte rive ned. Og statsministeren var òg tydeleg på at det er føresetnader for norsk bistand.

Taliban må vere ein del av ei politisk løysing, men ikkje løysinga. Me må ikkje kome tilbake dit der fotballstadion vart brukte til åstad for offentlege avrettingar. Men fotballstadion kan brukast til leik og fredelege idrettskampar.

Å sende norske soldatar i krig er av dei viktigaste og vanskelegaste avgjerdene ein kan ta, og det har vidtrekkande konsekvensar – kanskje meir vidtrekkande enn me folkevalde maktar å føresjå. Til dømes kunne ingen i 2001 føresjå kor lenge konflikten i Afghanistan ville vare, eller kva som ville verte konsekvensane. Sanninga er vel at det er knapt nokon som ser det heilt klårt i dag heller.

Å verta verande med militære styrkar er ikkje eit alternativ i dag. Men Senterpartiet vil sterkt støtta at Noreg bidreg til vidare oppbygging av det afghanske samfunnet, me har eit ansvar for det. Det er det afghanske folket som må vise veg, men dei treng oss, og dei treng internasjonal solidaritet for å lukkast. Og eg er glad for at statsministeren tydeleg understreka at Noreg skal bidra til det.

Audun Lysbakken (SV) [12:55:34]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen. Jeg vil også slutte meg til statsministerens takk til de norske kvinner og menn som har deltatt militært og sivilt i Afghanistan. Det er en dyptfølt takk som vi står bak alle sammen, og som jeg synes det er viktig å understreke at samler oss, uavhengig av syn på de militære bidragene i Afghanistan. Også vi som har vært mot dem, har behov for å slutte oss til det og også det tverrpolitiske ansvaret vi har for å ta vare på veteranene våre i årene som kommer.

Det er en riktig beslutning å trekke ut soldatene, men det er jo også en beslutning som burde vært tatt før. De argumentene som legges fram i dag, kunne vært brukt for 5 år siden, de kunne vært brukt for 10 år siden, ja, de kunne i stor grad, og ble vel også, brukt til å si nei til i det hele tatt å sende norske soldater til Afghanistan for snart 20 år siden.

Og hvis en i dag ser, som flere har vært inne på, tilbake på Godal-utvalgets oppsummering, var de altså opptatt av å finne ut om tre ulike mål var nådd: for det første det som handlet om forholdet til USA og NATO, det å være en god alliert, for det andre internasjonal terrorbekjempelse og for det tredje statsbygging og utvikling. De kom fram til at bare det første var nådd, og nettopp det å være en god alliert for USA og NATO må vi vel også kunne si har vært en viktig grunn for det norske engasjementet hele veien. Det illustreres også gjennom måten dette skjer på, at den tilstedeværelsen som var tvingende nødvendig helt fram til nå, ikke er det lenger i det øyeblikket USA har besluttet å trekke seg ut.

Jeg har sett litt på referatet fra stortingsmøtet 5. desember 2001. Det var den dagen Stortinget diskuterte og også hadde en votering over det første norske militære bidraget til Afghanistan. Det er ikke så mange her i salen som var til stede da, men statsministeren var vel det, og jeg var det, og det er tankevekkende å se på det referatet, både fordi mye av debatten er preget av helt urealistiske forventninger til hva en skulle kunne oppnå når det f.eks. gjaldt demokratiutvikling og terrorbekjempelse, og også hvor gjennomgående forventningen om at dette skulle være en kort overgang, var.

Argumentene imot: SV fremmet den dagen følgende forslag:

«Stortinget samtykker ikke i at norske styrker stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando.»

Kun SV stemte for forslaget. Argumentene var jo veldig mange av de samme som legges fram i dag: Det er vanskelig å se for seg en militær løsning på problemene i Afghanistan, risikoen for at en istedenfor å bekjempe skrekkideologien til Taliban, kunne gi den ny næring, osv.

Allerede i 2008–2009 var det mye debatt i Norge rundt disse tingene. SV reiste også da debatten om Afghanistan-bidraget, med de samme typer spørsmål som vi diskuterer i dag. Det var nødvendig med en fredsprosess, mente vi. Det var vanskelig å se for seg en vestlig militær løsning.

Men det som har vært gjennomgående gjennom disse årene, er jo at det har blitt sett på som umulig å trekke seg ut, fordi det ville bli tilbakeslag. Nå trekker vi oss ut, selv om statsministeren forventer tilbakeslag, rett og slett fordi, som hun sier: Et forlenget militært nærvær vil ikke bringe oss nærmere en løsning. Det er sant, men det har dessverre vært sant i mange år.

Jeg håper at den debatten vi har nå, vil markere en slutt på den intervensjonspolitikk som Norge også har vært en del av, og som har preget mange vestlige land de siste tjue årene. Etterpåklokskap retter jo ikke opp ting, men etterpåklokskap kan likevel være viktig for å lære. Som flere har trukket fram, er det veldig tydelig ut fra disse erfaringene at demokrati ikke lar seg bygge med utenlandske våpen. Det bør heller ikke være det norske forsvarets oppgave å delta i USAs kriger rundt om i verden.

I 2001 hadde Afghanistan vært glemt av Vesten i mange år. Vår store utfordring nå er å sørge for at det ikke blir sånn igjen. Derfor må vi ha en reell og forpliktende plan for et videre norsk engasjement. Vi må ha et reelt tverrpolitisk ansvar for våre veteraner. Og så vil jeg oppfordre regjeringen til å se på flyktningpolitikken, der man nå driver med tvangsretur av afghanere til internflukt i Kabul, og stille seg spørsmål om det er et godt bidrag i en vanskelig situasjon for Afghanistan.

Ola Elvestuen (V) [13:01:00]: Jeg vil også begynne med å takke statsministeren for orienteringen – og også takke de 9 200 norske soldatene som har tjenestegjort i Afghanistan, og spesielt minne om de ti som har mistet livet i tjeneste for Norge. Alle ga noe, og noen ga alt.

Jeg synes også det er viktig å huske på at det er mye som ikke er oppnådd. Afghanistan er i krig, og det er en krig som fortsatt vil kunne eskalere framover, men, som også statsministeren påpekte, millioner av afghanere har fått en mulighet de ellers ikke ville fått gjennom skolegang og gjennom den utviklingen som har vært i Afghanistan. Vi skal ta med oss også den siden, samtidig som vi erkjenner at det er gjort mange feil i operasjonene i Afghanistan.

Det viktige nå er å se framover. Krigen er ikke over. Det er fortsatt sånn at den afghanske hæren, eller politiet, mister 200–300 soldater hver eneste måned. Det er i hvert fall et par hundre sivile som blir drept hver eneste måned. Det er en situasjon hvor krigsherrene igjen etablerer seg, og det er også folkegrupper som igjen bevæpner seg i Afghanistan.

Så nå er det viktig å se framover. Når NATO avslutter sitt militære nærvær, må det ikke bety at verden vender ryggen til situasjonen i Afghanistan. Tvert imot – vi må vise tilstedeværelse og ha en strategi framover.

Jeg er nok en av dem som er usikker på om det som nå gjøres, er riktig. Å inngå en avtale med Taliban, som vi gjorde i februar 2020, med en tydelig tidsplan for når de skulle trekke seg ut, har ikke ført til at konflikten har stilnet. Det har ikke ført til at situasjonen i Afghanistan er blitt roligere. Jeg er ikke sikker på om det er riktig å sette en tidsplan nå – som den nye Biden-administrasjonen har gjort – fram mot 11. september. Styrkene til Afghanistan vil ha behov for støtte også etter 11. september i år.

Det er ikke en kritikk av det Norge gjør. Vi gikk inn sammen med NATO. Vi må gå ut sammen med NATO. Og vi har utført våre oppgaver på en forbilledlig måte i de årene vi har vært i Afghanistan. Men vi må også se på hvordan og hvilken strategi vi har valgt.

Som det ble sagt av statsministeren og andre, hadde Norge tidlig kontakt med Taliban og har vært med på å bygge opp en kontakt hvor det også har vært ført fredssamtaler.

Før denne redegjørelsen leste jeg på nytt boka til vår fremste pashtun-ekspert, professor og antropolog Fredrik Barth, Afghanistan og Taliban, fra 2008, hvor han skriver, og anbefaler, og det tenkte jeg også mye på den gangen:

«Det skal ikke etableres en kanal» – den gang til Mulla Omar – «så krav og tilbud kan brynes i en lang dialog med håp om å oppnå en forpliktende fredsavtale til slutt. For vi får aldri noen slik avtale. Jeg vil derimot hevde at forhandlinger med Taliban skal føres på et så lavt plan som mulig, og dreie seg om bare én ting: å få den andre part til å skifte side. Slike forhandlinger kan pashtunere forstå og er vant med, og de skal føres med alle og hver enkelt.»

Jeg tror det er en klok tilnærming, og jeg tror det er viktig at vi fortsetter å støtte opp under den afghanske ledelsen i dag for å utvikle og bygge opp en støtte i Afghanistan også framover. Og dersom det også vil måtte innebære militær støtte, bør vi også støtte det – selv om det ikke er med norske styrker.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [13:06:20]: Jeg vil først få takke statsminister Solberg for en grundig og ærlig redegjørelse om en situasjon vi gjerne skulle sett en annen ende på.

Det er sterkt, etter en enestående egen nasjonaldagsfeiring her hjemme, å innse at vi etter 20 års betydelig innsats ikke er nærmere en god fredsløsning for Afghanistan. Vi har lært mye, og noe har vært forgjeves. Et forlenget militært nærvær hadde trolig heller ikke brakt oss dit vi ønsker, det er egentlig en gammel lærdom om krigens gru og risiko. Kristelig Folkeparti deler derfor alliert konklusjon om at å bli værende militært ikke er et alternativ, men at de fleste andre metoder nå må benyttes og målrettes nøye videre.

Det var bred politisk enighet om å støtte USA etter terrorangrepet 11. september. FNs sikkerhetsråd vedtok en enstemmig resolusjon som bekreftet at angrepet var å forstå som et angrep på alle NATOs medlemsland. Artikkel 5 ble benyttet. Både Stoltenberg-regjeringen og etterpå Bondevik II-regjeringen holdt fast ved at Norge skulle slutte seg til NATO-alliansen for å fjerne Al Qaida og bekjempe Taliban. Det har vært et viktig prinsipp fra norsk side at vi har gått inn sammen med våre allierte og trekker oss ut sammen.

Alle norske regjeringer har sagt at en fredsløsning må være afghansk ledet og må skapes mellom konfliktpartene i landet. Dessverre: Vi er ikke der nå, som statsministeren sa.

De første norske styrkene ble satt inn ved årsskiftet 2001–2002. Målet ble raskt utvidet til stabilisering og statsbygging i tillegg til bekjempelse av terrorgrupper. Både Operation Enduring Freedom og ISAF fikk hjemmelsgrunnlag fra afghanske myndigheter. Norge var også tidlig ute med opplæring og kapasitetsbygging av afghanske styrker i NATO-regi med sikte på gradvis overføring av ansvar. Alle deler av det norske forsvaret har bidratt. Over 9 000 nordmenn, kvinner og menn, har tjenestegjort og høstet anerkjennelse og skal hedres for sin profesjonalitet og integritet. Innsatsen har vært risikofylt, og mange har betalt en høy pris, noen ved å miste livet. Vi er dypt takknemlig for deres, familienes og pårørendes innsats. Sorgen over tap av liv er hele nasjonens.

Kristelig Folkeparti er særlig tilfreds med at regjeringen og Stortinget nylig har forbedret veteransituasjonen for belastninger som dukker opp etter innsatsen storsamfunnet har pålagt dem. Tilrettelegging for familier, gode erstatningsordninger, forlengelse av frister og økt kompetanse i det sivile hjelpeapparatet er viktige forbedringer, og Kristelig Folkeparti vil følge dette videre.

Parallelt med det militære engasjementet har Norge bidratt med betydelige ressurser til utviklingen av det afghanske samfunnet, med over 12 mrd. kr. Målet har vært økt sikkerhet og stabilitet, forbedret styresett med vekt på demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Norges bistand har vært samordnet med det internasjonale giversamfunnet, og afghanske prioriteringer har vektlagt strøm, vann, veier, skoler og helsevesen. Det er utrolig bra at antall skolebarn har økt ti ganger, og nesten 40 pst. er jenter. Antall skoler er mer enn femdoblet.

Afghanistan har også tatt viktige skritt mot en demokratisk grunnlov bygd på menneskerettighetene. Det er trist at viktige områder ikke er forbedret, slik målene var. Det er ikke en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Valgene har vært ujevne, og konflikter med Taliban har preget arbeidet. Grunnloven gir kvinner og minoriteter likeverdige rettigheter, men realitetene er vold, undertrykkelse og begrenset frihet. Afghanistan er derfor fortsatt helt avhengig av internasjonal utviklingsbistand både økonomisk og politisk. Vår bistand må være betinget av at afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser, særlig at de arbeider for å redusere utbredt korrupsjon. Norske midler må kanaliseres og brukes målrettet med gode rutiner for oppfølging og kontroll.

Kristelig Folkeparti støtter derfor prosjekter som bidrar til styrking av menneskerettigheter, bekjempelse av korrupsjonen, økt næringsutvikling og utdanning, særlig for jenter. Vi må bidra til at framgangen som tross alt er oppnådd de siste 20 år, kan utvikles videre.

En viktig lærdom fra Afghanistan er at konflikten ikke kan løses militært. Nesten 20 år med militær innsats har ikke resultert i en fredsløsning. Mange av Afghanistans utfordringer er en følge av regionalt maktspill, historiske forhold og totalitære regimer.

Når vi nå skal avslutte dette engasjementet, forventer vi at regjeringen har høyt fokus på sikkerheten til det norske personellet og til ambassadepersonellet. Vi forventer at regjeringen og NATO ivaretar deres sikkerhet når tjenesten nå skal gå til opphør. Vi må være forberedt på en vanskelig periode for Afghanistan i tiden framover, og Norge må fortsatt bidra til landets utvikling.

Bjørnar Moxnes (R) [13:11:46]: Afghanistan-krigen har vært en katastrofe. 160 000 mennesker er drept, og millioner er skadd, traumatisert eller drevet på flukt. Dette nevnte ikke Erna Solberg med ett ord i sin redegjørelse. Krigen skulle være et svar på Al Qaidas terrorangrep mot USA i 2001, som også Rødt naturligvis fordømte på det sterkeste. Men den ene tingen det store flertallet av krigens mange millioner ofre har til felles – som drepte afghanske sivile, skadde eller drepte norske krigsveteraner eller tilfeldige ofre for USAs tortur på Guantánamo – er at de ikke hadde noe som helst med terrorangrepet å gjøre.

Så hva har disse menneskene dødd for? Her er Godal-rapporten dessverre krystallklar. Vi gikk inn i Afghanistan-krigen for å hindre terrorgruppers tilgang til afghansk territorium, mens rapporten konkluderer med at Al Qaida ennå er til stede i landet, og etter at USA og NATO gikk inn i landet, har i tillegg IS fått fotfeste.

Det andre hovedmålet for å gå inn var å bidra til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat. Konklusjon: Målet er ikke nådd. Tvert imot styres landet i dag av Taliban på den ene siden og i stor grad det som er mer eller mindre kriminelle krigsherrer på den andre siden. På begge sider finansieres den ødeleggende krigføringen med penger fra opiumsproduksjon. Afghanere flest har dessverre fått det mye verre totalt sett. Ifølge Verdensbanken lever 70 pst. i dag under fattigdomsgrensen, nesten dobbelt så mange som før krigen startet.

Men det hovedmålet som vi har oppfylt, ifølge Godal-utvalgets rapport, er å vise Norge som en USA-lojal stat. Det interessante er altså at regjeringen fortsatte krigen også etter at Godal-rapporten fastslo at krigen var mislykket på alle andre punkter.

Erna Solberg nevnte også de norske veteranene. Regjeringen har, og det må sies, brukt milliarder av skattepenger og også satt norske soldatliv i fare for USAs krigføring. Det er riktig. Men overfor dem som har kommet hjem fra krigen med ødelagt psykisk helse, har det vært en rimelig brutal innstramning fra den samme regjeringens side. Mange som har slitt tungt med traumer, har ikke møtt en hjelpende hånd, men er blitt mistrodd, er nektet erstatning og sitter igjen med ruinert personlig økonomi og ødelagte liv. For dem er fine ord herfra i dag lite verdt.

Rødt er, som mange vet, imot å sette norske soldatliv i fare for USAs kriger, men vi er krystallklare på at når vi sender soldater ut i krig, tar vi ansvar for dem når de kommer tilbake igjen med skader.

Takket være amerikanske dokumenter lekket gjennom WikiLeaks vet vi i dag at USA naturligvis har løyet for Norge om påstått framgang i Afghanistan. Vi vet hvordan NATO har drevet skjult påvirkning mot norske beslutningsprosesser for å dra Norge dypere inn i krigen på åpenbart, dokumenterte falske premisser.

Rapportens lærdommer blir noe underkommunisert av statsministeren her i dag. USA- og NATO-styrkenes drap på sivile nevnes ikke med ett ord. De amerikanske torturprogrammene nevnes ikke med ett ord. Det er svakt. Og det kommer ikke en eneste god grunn til hvorfor vi ikke trakk oss ut av krigen for lenge siden – utenom ett poeng: at vi altså, naturligvis, dilter etter USA, som regjeringen som oftest gjør.

Utvalget ledet av Godal konkluderte med at det er tankevekkende at folkevalgte og medier i ganske liten grad stilte grunnleggende spørsmål om Afghanistan-krigen. Rødt har foreslått å sette ned et uavhengig utvalg for å utrede norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Dagens redegjørelse, der praktisk talt alle de negative følgene av krigen er skjøvet under teppet, viser hvor viktig det er at Stortinget støtter forslaget vårt, sånn at vi lærer av den katastrofale Afghanistan-krigen og ikke prøver å gjemme unna det som er dokumenterte, svært negative konsekvenser av krigen, og som burde være kjent for alle i Norge, ikke minst for alle i vår egen regjering.

Statsminister Erna Solberg [13:17:02]: Jeg synes det var viktig at vi markerte det som skjer i Afghanistan, etter nesten 20 år med tilstedeværelse, gjennom en debatt og en redegjørelse i den sluttfasen vi nå er inne i for vårt direkte militære engasjement.

Jeg er glad for å høre en veldig tydelig tilslutning til at vi skal fortsette vårt humanitære engasjement, at vi skal fortsette vårt utviklingsengasjement, men med tydelige og klare betingelser – betingelser om hvem som styrer, og hvordan de styrer, at vi i fremtiden kan stå inne for den utviklingen Afghanistan er inne i, og at vi skal bidra til institusjonsbygging, til menneskerettigheter og til bedring av kvinners situasjon også etter at vi ikke militært er til stede for å bygge sikkerhet.

Så finnes det veldig mange store dilemmaer når man bruker militær aktivitet. Det finnes også mange dilemmaer ved å la være å bruke militært engasjement. Spørsmålet om det blir mindre eller mer aktivitet, får vi aldri svar på når man har valgt, eller ikke valgt, for det finnes ikke noe alternativt laboratorium som viser hvordan Afghanistan ville vært. Men vi vet hvordan Afghanistan var før, og vi vet at det var hjem for internasjonale terrorister som gjennomførte et stort angrep på en av våre allierte, og som utløste artikkel 5 i NATO-pakten.

Jeg har forståelse for at partier i Stortinget som er imot NATO, og som ikke mener at Norge skal ha den sikkerhetsgarantien det er å stå sammen med andre land og få hjelp og forsvar, mener at vi heller ikke skal hjelpe de landene i det øyeblikket de blir angrepet. Men alle vi andre som vet at Norges sikkerhet ligger nettopp i den garantien, vet at dette også er en forpliktelse til å delta. Det er en forpliktelse til å bidra når et annet land blir angrepet.

Så er det sånn at etter at Al Qaida ble bekjempet, var ikke dette lenger en operasjon mandatert i USAs rett til selvforsvar. Det var en FN-ledet verdensorden som faktisk vedtok et mandat som bidro til at vi skulle stabilisere Afghanistan og forsøke å få til utvikling, og da trenger man sikkerhet. Det er finnes nemlig ikke utvikling uten sikkerhet, men det finnes sannsynligvis heller ikke sikkerhet uten utvikling. Det er dilemmaet vi alltid kommer til å stå i.

Når representanten Lysbakken, akkompagnert av omtrent de samme ordene fra representanten Moxnes, sier at det ikke bør være Forsvarets oppgave å delta i USAs kriger verden over, er det en veldig feil vurdering av hva dette har vært. Dette har i utgangspunktet vært en NATO-operasjon, som svar på et angrep på en alliert – helt legitimt folkerettsmessig og en del av vårt allianseforsvar, hvor vi også stiller opp for andre. Etter det har det vært en operasjon ledet av NATO, men mandatert av FN, som mente at sikkerheten måtte ivaretas for å bygge.

Så kan man alltid si at vi kunne gått ut på ulike tidspunkt. Men vi har hatt en tydelig exit-strategi – og det samme for at vi skulle delta: at vi gikk inn med NATO, og ut med NATO. Vi har også gjort endringer i sammensetningen sammen med NATO. For dette har ikke vært en selvstendig norsk operasjon, det har vært en FN-mandatert NATO-operasjon, og med invitasjon fra afghanske myndigheter etter dette.

Den viser, og det synes jeg er helt tydelig, alle dilemmaene som finnes. Utvikling skapes ikke utenfra, det skapes innenfra. Fredsløsninger skapes innenfra, ikke utenfra. Det gjelder alle typer løsninger og alle typer engasjement, militært, sikkerhetsmessig eller annet. Men vi står igjen med det dilemmaet som alltid vil være der: Er vi i stand til å klare å skape utvikling og endring uten at sikkerheten også er på plass? Det ser vi i veldig mange andre land. Derfor er nok mitt viktigste svar i disse spørsmålene at vi bør engasjere oss tidlig for å forhindre «failed states». Vi bør ha et sterkt engasjement for fredsdiplomati før konfliktene oppstår, og sørge for at vi bidrar internasjonalt til god utvikling i mange av disse landene. Det å skape de varige fredsløsningene ligger alltid i hendene til de folkene som bor i landet.

Så synes jeg selvfølgelig ikke at vi skal slå oss på brystet og si at vi har løst utfordringene i Afghanistan. Det kommer til å stå mange utfordringer foran oss. Men for mange afghanere har de siste 20 årene gitt nye muligheter. Det har gitt utvikling, det har gitt utdanning, det har gitt mulighet for å bygge på noe. Det vil være med uansett hvem som styrer fremover, og det vil forhåpentligvis bety at det tas hensyn til, sånn at vi hvis Taliban skulle få makten, ikke kommer tilbake igjen til det Afghanistan vi så i år 2000, men til en annen type afghansk samfunn med bedre balanse og med bedre utvikling, ikke minst for kvinner.