Stortinget - Møte tirsdag den 8. desember 2020

Dato: 08.12.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 97 L (2020–2021), jf. Dokument 8:21 LS (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [19:38:34]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Grande, Rigmor Aasrud, Lise Christoffersen og Elise Bjørnebekk-Waagen om et mer rettferdig arbeidsliv med faste stillinger (Innst. 97 L (2020–2021), jf. Dokument 8:21 LS (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for sakene): Jeg møter ofte folk ulike bransjer, som deler solskinnshistorier og bekymringer. De tror samtidig at vi som er i denne sal, ser helheten og tar de kloke og riktige beslutningene.

Det har vært engasjerende og til dels frustrerende å ha debatt om innleie, men jeg vil takke komiteen for godt samarbeid. Vi deler nok oppfatningen om at det var et behov for å regulere innleie, og at vi trengte en god håndheving av reglene. Vi deler også oppfatningen om at faste, hele stillinger skal være hovedregelen i arbeidslivet. Men vi er sterkt uenig i flere av forslagene som fremmes i denne saken, og det viser seg at en samlet venstreside nå vil gå enda lenger mot venstre.

Resten av mitt innlegg vil derfor omhandle Høyres ståsted.

I helgen var jeg på middag med noen av mine tidligere kollegaer i ASKO. Flere av dem kom i jobb på grunn av innleie eller midlertidige stillinger. Senere fikk de seg fast jobb, mer ansvar og har gjort karriere.

Naturlig nok kom vi inn på politikk, og en av dem hadde sansen for Senterpartiet. Han syntes at latteren til Slagsvold Vedum var herlig forløsende. Men da jeg fortalte ham at Senterpartiet nå gikk i bresjen for å forby bemanningsbransjen, ble han flakkende i blikket. Dette måtte være skremsler fra meg. Ja, det var rett og slett for utrolig til å være sant. Dessverre står det skrevet svart på hvitt i denne saken.

Jeg håper kollegaene mine fra ASKO følger med i dag, og at de hører nøye etter hva representantene fra venstresiden sier. Ja, langt flere burde faktisk følge debattene i denne sal, for det foregår en kamp om historiefortellingen. Og det er dessverre ofte ytterpunktene som får definere sannheten.

Denne historien går tilbake til 2018, da Rødt fremmet et forslag om å forby innleie i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Regjeringen jobbet allerede med en sak på området, men det stopper sjelden opposisjonen fra å komme med forslag.

Allerede i 2017 hadde regjeringen tatt initiativ til omfattende endringer i reguleringen av innleie, en presisering av begrepet «fast ansettelse» og et forbud mot såkalte nulltimerskontrakter. Kristelig Folkeparti sikret flertall, sammen med venstresiden, for å begrense innleie ytterligere, og de gikk lenger enn det regjeringen tok til orde for. Det ble bl.a. krav om å ha fagforening med innstillingsrett for å avtale innleie utover vikariat. Det var frustrerende å se at balanserte reguleringer ble stadig mer radikale gjennom behandlingen. Det var skarpe debatter, det var Rødt som fikk styre historiefortellingen.

I samme behandling fremmet Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene forslag om å utrede en kontrollfunksjon for håndheving av innleiebestemmelsene, som senere ble vedtatt. Arbeidet har nå begynt å gi resultater, og tall fra NHO fra i fjor viser en klar nedgang i innleie.

Men venstresiden vil ikke forflate debatten med fakta. De har kjøpt Rødts historie om et arbeidsliv som nærmer seg Norge på 1930-tallet. Forslagene bygger på et feilaktig premiss om at tallene for innleie og midlertidighet er høye. Faktum er at tallene for innleie har ligget stabilt mellom 1 og 2 pst. i flere år.

Venstresiden er allerede i ferd med å nekte norske bedrifter nødvendig arbeidskraft. Jeg snakket med lederen for Vard Langsten om konsekvensene av disse forslagene. Vard Langsten bygget i 2019 et cruiseskip, med sine 200 ansatte, og hadde i løpet av prosjektperioden hele 2 000 ansatte innom hver dag. Prosjektet hadde vært umulig uten innleie. De har ikke forutsigbarhet for den type arbeid, ei heller fagpersoner nok i landet. 23 mann fra Arbeidstilsynet hadde uanmeldt tilsyn en av disse dagene og gikk bedriften etter i sømmene. Slik må det også være, sa lederen for verftet, men hvordan skal vi kunne drive videre uten muligheten for innleie?

Senterpartiets svar er at verftene kan ansette midlertidig. Senterpartiet tror tydeligvis at disse fagfolkene gresser rundt og er klare for å hentes inn. En skulle tro at Senterpartiet visste at kjøttet vårt i stor grad skjæres av litauere.

Det er et legitimt behov for innleie utover vikartilfellene, for Norge har ikke all den arbeidskraften og kompetansen vi trenger. Jeg håper venstresiden er klar over at de nå er i ferd med å blande en dødelig cocktail for næringslivet. Jeg kan si at det er ingen skam å snu. Men det fordrer at de ser at de er i ferd med å kjøpe Rødts fortelling om det norske arbeidslivet – et arbeidsliv hvor ni av ti trives på jobb, et arbeidsliv hvor fast ansettelse er og skal være hovedregelen, men hvor det finnes graverende unntak.

Men det betyr visst ikke noe i denne debatten, for her skal alle straffes kollektivt. Den store synderen er blitt bemanningsbransjen. Igjen står norske jobber som den store taperen.

Arild Grande (A) []: Folks muligheter i arbeidslivet er helt avgjørende for folks liv. Det er kanskje noe av det som påvirker livet vårt mest. Der det fungerer, som jo heldigvis er i det store flertallet i det norske arbeidslivet, gir det stor grad av frihet, selvstendighet og tilhørighet. Men ser vi på deler av arbeidslivet i Norge, og hvis vi skuer litt ut av Norge, ser vi at raske og alvorlige endringer i arbeidslivet er mye av årsaken til at vi har sett økende sosial uro mange steder, økt polarisering og mange som strever med å få hverdagen til å fungere – samfunn i oppløsning.

Vi tror det kanskje, men vi er ikke skjermet fra denne utviklingen i Norge. Også i vårt arbeidsliv ser vi press på lønns- og arbeidsvilkår. Vi ser på enkelte arbeidsplasser at det er et flertall av innleid arbeidskraft. Vi ser arbeidsgivere som gjør alt de kan for å finne nye måter å sno seg unna arbeidsgiveransvar og forpliktelser overfor sine ansatte på. Da er spørsmålet: Hvordan møter politikken en slik utvikling? Hva velger en regjering med et politisk flertall å gjøre når de ser en slik utvikling? For dette må jo også høyresiden se.

Da Arbeiderpartiet satt i regjering, prioriterte vi bl.a. å styrke fagorganisasjonene og gjøre det billigere å være medlem i en fagforening, og styrke trepartssamarbeidet, for å sikre at vi har en positiv, god og sunn utvikling i arbeidslivet vårt. Vi prioriterte å styrke retten til hele og faste stillinger. Vi innførte kollektiv søksmålsrett, slik at ingen trenger å stå alene hvis de har en arbeidsgiver som ikke bryr seg. Høyresiden har konsekvent prioritert helt motsatt.

Noe av det første de gjorde, som de har gjort gjennom hele perioden, var å gjøre det dyrere å være medlem i en fagforening. De har svekket trepartssamarbeidet. De har svekket retten til faste stillinger gjennom å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser. Noe av det mest smålige: De fjernet den kollektive søksmålsretten.

Hva ønsker høyresiden å oppnå med en slik politikk? Hvilke samfunnsmål er det som ligger til grunn for slike grep?

Effekten ser vi: Det er de seriøse arbeidsgiverne og de seriøse bedriftene som nå taper konkurransen innenfor bygg og anlegg, f.eks. i Oslofjord-området, hvor den seriøse bransjen, byggenæringen vår, som vi trenger for å bygge landet, roper etter politiske tiltak. Men regjeringen har lukket ørene.

En annen effekt er at for de 30 pst. i Norge med lavest lønn har det vært en reallønnsnedgang siden Erna Solberg ble statsminister. Høyre har prioritert de rikeste. Høyre har prioritert et helt annet samfunn enn det Arbeiderpartiet drømmer om.

Arbeiderpartiet vil ha et mer rettferdig Norge. Vi sier at nå er det arbeidsfolks tur. Grepene vi foreslår i denne debatten, skal bidra til at flere får fast jobb. Vi skal forby innleie som presser ut faste jobber, og vi skal fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Flere skal få trygghet i arbeidslivet. Vi foreslår bedre rettigheter for de ansatte og skjerpede arbeidsgiveransvar. Flere skal få gode muligheter i arbeidslivet gjennom at vi skal styrke det offentliges ansvar for å formidle jobber.

Vi får ikke flertall for noe av dette i dagens debatt. Men forslagene skal ligge klare, slik at arbeidsfolk merker forskjell fra dag én hvis Arbeiderpartiet kommer i regjering etter valget neste høst. Da skal det bli vei i vellinga.

Med det tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Kan jeg komme med en liten justering av et forslag?

Presidenten: Ja.

Arild Grande (A) []: Som samboer av en som er bostedsregistrert i Telemark, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at når det gjelder fylkesnavn i forslaget – jeg husker ikke akkurat nummeret på det – som handler om som et strakstiltak å innføre forbud mot innleie i Oslofjord-området i fylkene Oslo, Viken og Vestfold, skal det også stå «og Telemark». Da blir det forhåpentligvis rettet opp i referatene, og vi kan gå en fredelig julehøytid i møte etter denne debatten.

Presidenten: Representanten Arild Grande har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det er viktig at ein held husfreden rundt omkring.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Jeg er også glad for at foregående taler får en fin jul, men jeg tror det kunne ha vært fornuftig av foregående taler å bevege seg litt utenfor dette huset og utenfor Youngstorget, for maken til svartmaling av hvordan arbeidsmarkedet reelt sett er, er det sjelden man hører. Man får inntrykk av at alt er forferdelig, alt har gått i feil retning, ingen har det bra på jobb, alle blir utnyttet, osv. Slik er ikke den virkelige verden, og derfor vil jeg anbefale representanten Grande å være noe mer utenfor dette huset også.

Sakene vi nå behandler, har vært oppe flere ganger de senere årene. Etter mitt skjønn tegner forslagene et bilde av et arbeidsliv som i liten grad gjenspeiler fakta, og gir et lite heldig bilde av arbeidsgivere flest, arbeid og arbeidsmarkedet som helhet. Jeg vil derfor si litt om noen av forslagene.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er hele, faste stillinger. Flertallet i denne sal har sågar understreket hovedregelen flere ganger, også ved å tydeliggjøre arbeidsmiljøloven. Faktiske tall viser også at hovedregelen ligger fast. Det er ikke slik at midlertidige ansettelser eller ufrivillig deltid er utbredt og følgelig et stort problem. Andelen midlertidig ansatte har ikke gått vesentlig opp, men har stått mer eller mindre stille i mange år. Andelen ansatte i ufrivillig deltid er lav. For å gi dem med lave stillingsbrøker som ønsker utvidet stillingsbrøk, det, har regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, også vedtatt at man skal ha fortrinnsrett på heltids- og deltidsstillinger som utlyses, så langt det er mulig.

Adgangen til midlertidige ansettelser er primært et gode både for bedrifter og for dem som står utenfor arbeidslivet. Det gir nødvendig fleksibilitet til virksomhetene, men også en god mulighet til arbeid for dem som har hull i cv-en eller mangler formell kompetanse. Vi vet at om lag halvparten av alle som er i midlertidige ansettelser, får tilbud om fast jobb innen det har gått ett år. Det er bra.

Ved å fastslå at enhver skal ha en fast, hel stilling fra dag én, vil en risikere å stenge døren helt for mange. Det ønsker i hvert fall ikke Fremskrittspartiet å være med på. Vi har mange som står utenfor arbeidslivet, som kan og vil prøve noe i perioder, eller som kanskje har behov for å prøve et alternativt arbeid som de muligens mangler noe formell utdanning til å få prøvd seg i. Derfor er det viktig å ha denne fleksibiliteten i regelverket.

Så er det igjen oppe en påstand om at bemanningsbransjen representerer en stor del useriøse aktører, og at innleie bare betyr problemer og dermed må forbys. Heller ikke det er en oppfatning jeg deler. Det er riktig at det har vært avdekket flere useriøse aktører i bemanningsbransjen og også i andre områder av norsk arbeidsliv. Det har vært avdekket et for høyt nivå av innleie i enkelte bransjer og i enkelte regionale markeder. Derfor ble det også vedtatt skjerpede regler for innleie, kontrakter for de ansatte og ikke minst håndhevingskompetansen til Arbeidstilsynet for innleieproblematikken for relativt kort tid siden.

Det er imidlertid ikke slik at bemanningsbransjen eller innleie generelt er et problem. Innleie via bemanningsbyråer har over tid vært beskjedent i nasjonal målestokk: bare mellom 1,5 og 2 pst. av årsverkene. Det er ingenting som tilsier at det er nødvendig verken med forbud eller å stramme inn ytterligere nå – tvert imot.

Til slutt: Fremskrittspartiet støtter imidlertid forslaget om å styrke arbeidslivskompetansen i Nav og deres rolle som arbeidsformidler. Det er avgjørende viktig at de som sitter nærmest på kandidatene uten arbeid, har tilstrekkelig kunnskap om arbeidsmarkedet, evner å kartlegge ferdigheter og kan finne gode matcher mellom arbeidsgiverne og kandidatene. Selv om arbeidsmarkedskompetansen i Nav flere ganger de senere årene har blitt styrket, mener vi at dette er et godt forslag om å styrke den ytterligere. Norsk arbeidsliv og det norske arbeidsmarkedet fungerer i all hovedsak bra. Vi må da styrke det som er bra, og luke ut de useriøse, ikke ta alle de seriøse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Saksordfører Hagerup kan henvise han som hadde sansen for Senterpartiet, til meg for en prat, og snakke med den ansvarlige. For øvrig kan jeg melde at en meget dyktig byggmester på Øvre Eiker, med svært mange ansatte, tok en telefon til meg og takket for Senterpartiets innsats for faste ansettelser og lærlinger, for det ga like konkurransevilkår. Så han var svært fornøyd med Senterpartiets innsats.

Senterpartiet har en grundig merknad i Innst. 97 L. Den omfatter både Arbeiderpartiets Dokument 8:21 LS og Rødts Dokument 8:12 S. I merknadene gir vi en fortelling om innstrammingen i bruk av bemanningsselskaper. Det startet med NHO Service og Handel, som hadde laget en kontrakt for bemanningsselskaper som het «Fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Det var ikke en anstendig kontrakt, for det var en løsarbeiderkontrakt. Det førte til at det ble innstramminger – og takk for det.

I den foreliggende innstillinga støtter Senterpartiet forslaget om at arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd bare kan brukes i samsvar med midlertidige ansettelser etter § 14-9 andre ledd bokstav b, altså vikariater. Vi vet at bemanningsselskapene må ha fast ansatte. De trenger ikke å være heltidsansatte, men de må være fast ansatte, og de fast ansatte kan, når vi presiserer § 14-12 første ledd på den måten, bare brukes i forbindelse med vikariater, ikke i forhold til arbeidstopper. Arbeidstopper må bedriftene dekke opp gjennom eksempelvis midlertidige ansettelser eller entrepriser.

Senterpartiet støtter forslaget om kollektiv søksmålsrett, § 17-1 nytt femte ledd i arbeidsmiljøloven, dette for å balansere maktforholdene i arbeidslivet. Det er hele grunnprinsippet i den modellen som vi har hatt i Norge, og som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har stått sammen om, nemlig å ha balanserte maktforhold mellom kjøper og selger, også når det gjelder arbeidskraft.

Vi støtter forslaget om å ta vekk arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav f, altså den generelle muligheten til midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven. Det er en paragraf som har blitt lite brukt, den er lite nødvendig, og den er en helt feilaktig paragraf, for vi må ha streng innramming av bruken av midlertidige ansettelser – forutsigbart og rettferdig.

Vi støtter forslaget om et strakstiltak om forbud mot innleie av arbeidskraft i private virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter, på byggeplasser i fylkene Oslo, Viken, Vestfold og Telemark, jf. arbeidsmiljøloven § 14-12 femte ledd. Så slutter vi oss til forslag nr. 4 i Dokument-forslaget fra Rødt. Jeg vil berømme Rødt for det forslaget, for det er en gjennomskjæringsregel som skal inn i arbeidsmiljøloven etter mønster fra skatteloven. Det tar sikte på en gjennomskjæring opp mot de bransjene som utnytter gråsoner i lovverket for å pulverisere ansvaret for hvem som er den reelle arbeidsgiver. Det er ikke minst viktig i forbindelse med luftfarten, og der er Wizz Air et godt eksempel, hvor de benytter seg av fagfolk som ikke er ansatte, men som er sjølstendig næringsdrivende. Men sjølsagt er det Wizz Air som er sjefen, den reelle arbeidsgiveren i dette tilfellet.

Representanten Hagerup refererte til Senterpartiets forslag om å ta ut § 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, som er den store låvedøra for bruk av bemanningsselskaper, og refererte til kjøttskjærere fra Litauen i Rogaland. Ja, det skal være sikkert at det er mange bemanningsselskaper som dekker opp kjøttskjærerjobben i Rogaland – de dekker opp også slaktejobben. Det er så gæli at Rogaland, som er et fylke som har om lag 25 pst. av alle husdyrene i Norge, utdanner ikke en eneste slakter. Det er noe statsråden bør tenke på. Tenk på det, at Rogaland ikke utdanner en eneste slakter som er bosatt i Norge. Sånn kan vi ikke ha det. Det er en meget god begrunnelse for hvorfor § 14-12 andre ledd må vekk.

Vi går altså inn for at bemanningsselskapene skal ut. Vikarselskapene skal inn. Vikarselskapene skal ha sin plass, og de skal også ha sin plass for å drive arbeidsformidling. Der er de godt brukandes.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har då teke opp dei forslaga han refererte til.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Nærmast dagleg kan me lesa og høyra om bekymringar og historier frå dagens arbeidsliv, om korleis koronakrisen vert brukt som ei brekkstang for å skapa eit arbeidsliv med meir lausarbeid og meir utryggleik for dei tilsette. Det er ei velkjend problemstilling at ut av ein økonomisk krise kjem det ofte verre vilkår for arbeidstakarar, meir lausarbeid enn då ein gjekk inn i krisen. Det er f.eks. fast hotelltilsette gjennom mange år som no opplever at dei vart oppsagde til fordel for tilsette med lausare tilknyting, kortare kontraktar og kortare erfaring i bransjen.

Skal me stoppa den aukande ulikskapen og sikra eit trygt arbeidsliv for framtida, må me prioritera nettopp det. Men denne regjeringa seier gong på gong nei til strengare krav til bedriftene som tek imot f.eks. krisestøtte i samband med koronapandemien. I tillegg vidarefører dei ABE-reforma, ostehøvelkutta i offentleg sektor, som ifølgje ein rapport frå Fafo har ført til færre tilsette, større arbeidsmengd for den enkelte tilsette og dårlegare kvalitet på tenesta.

Arbeidstilsynet er blant dei ramma av denne velkjende ABE-reforma. Men ikkje nok med det, denne regjeringa og Framstegspartiet kom i førre veke fram til at dei ville ha ytterlegare effektivisering og ein såkalla effektiviseringsstrategi for offentleg sektor. Dei meiner altså at det går rett veg når det vert meir arbeid for den enkelte tilsette – som dermed fører til dårlegare kvalitet på tenestene som vert utførte.

Noregs høge produktivitet byggjer på eit arbeidsliv med faste tilsetjingar og tett samarbeid og høg tillit mellom arbeidsgjevar, tillitsvalde og tilsette. SV er ein stor forkjempar for eit trygt organisert arbeidsliv. Eit ryddig arbeidsliv er nødvendig for å hindra kriminalitet og sosial dumping. Stor bruk av innleige, mellombelse tilsetjingar og lausarbeid er med på å underminera den norske arbeidslivsmodellen, som me i så mange år har vore veldig stolte av. Difor fremjar me i dag mange forslag for eit tryggare arbeidsliv, no og for framtidas generasjonar, som min gode representantkollega Lundteigen drog fram så bra eksempel på.

I dag pressar bemanningsbyråa lønene ned for å vinna oppdrag og sørgjer samtidig for at norma om fast tilsetjing i det norske arbeidslivet vert undergraven. SV gjekk saman med fagrørsla i front i kampen for å innføra kollektiv søksmålsrett før den raud-grøne regjeringa fekk dette på plass. Det var eit viktig steg på vegen for å redusera bruken av ulovleg innleige. Dette fjerna høgreregjeringa då dei gjekk til angrep på arbeidsmiljølova i 2015. Kollektiv søksmålsrett kan hindra sosial dumping og sikra likskap for lova når det gjeld både løn og arbeidstid. Ein Fafo-rapport frå februar 2020 viser at mange bedrifter bryt reglane, og at tusenvis av arbeidsfolk med mellombelse kontraktar skulle ha vore fast tilsette. Difor går me i dag inn for igjen å gjeninnføra kollektiv søksmålsrett.

Byggebransjen brukar innleige for å dekkja varige behov, ikkje for å ta toppar og sesongvariasjonar. Dette øydelegg for den norske modellen, ved at innleige frå bemanningsbyrå erstattar fast tilsette i produksjonsbedriftene. Ein annan bransje som er særleg utsett for inntoget til bemanningsbyråa, er helsesektoren – og hotellbransjen, som eg har nemnt.

Før korona var om lag ein tredjedel av dei tilsette i fleire hotellkjeder tilsette som ekstrahjelp utan garantert arbeidstid i bransjen. Fleire fagforeiningar har gjeve klart uttrykk for store bekymringar for effekten av denne pandemien, for korleis han rammar dei tilsette og forverrar arbeidsvilkåra deira ytterlegare. Difor har SV fremja dei forslaga me har i sak nr. 12, og med dette tek eg dei opp.

Presidenten: Då har representanten Solfrid Lerbrekk teke opp dei forslaga ho viste til.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: I dag har eg klypt meg i armen mange gonger. Når klagesongen vert for høg, må eg takka for at eg bur i eit av verdas beste land. Tenk korleis storting, regjering og staten har stilt opp i denne koronatida. Alle har vore med, og no ventar det oss gratis vaksinar, sånn at vi får hjula i gang igjen i landet. Det må vi vera glade for.

For dei aller fleste er ei fast stilling med på å gje tryggleik i kvardagen og tryggleik i livet. Det viser seg at heile 92 pst. av dei tilsette i norsk næringsliv, både offentleg og privat, er i faste stillingar. Det Kristeleg Folkeparti vil avgrensa, er utnytting og bruken av mellombelse stillingar. Difor har Kristeleg Folkeparti vore med og stramma inn innleige, som det har vore nemnt tidlegare her, med verknad frå 1. januar 2019. Dette er med på å underbyggja at fast tilsetjing er og skal vera hovudregelen i vårt arbeidsliv, men vi må ikkje gløyma at det kan vera gode grunnar til mellombels tilsetjing både frå arbeidsgjevarsida og også for den enkelte arbeidstakar.

Når opposisjonen set fram forslag som i praksis vil gjera det umogleg å arbeida deltid eller skaffa seg arbeidskraft via bemanningsbyrå, er dette i seg sjølv eit ueigna tiltak for å tryggja eit godt og stabilt arbeidsliv. Forbodslinja gjev lite fleksibilitet i arbeidslivet.

Kristeleg Folkeparti meiner at vi har stramma til med dei nødvendige tiltaka når det gjeld innleigereglar. Verfta våre får framleis ha høve til å leiga inn nødvendig kompetanse dei treng, studentane våre må sjølvsagt kunna skaffa seg mellombels arbeid når det passar med studia, og bonden må kunna ta seg ein deltidsjobb eller ekstrajobb i periodar der gardsdrifta tillèt det.

Det vi er samde om, er at bruk av mellombelse stillingar for å utnytta folk må kjempast mot, men vi er tydelegvis usamde i verkemidla som skal brukast. Arbeidslivskriminalitet må kjempast mot, og difor har også regjeringa styrkt innsatsen med 100 mill. kr sidan 2015. A-krimsenter er oppretta, der både Nav, politiet, Arbeidstilsynet og skatteetaten samarbeider, i tråd med Strategi mot arbeidslivskriminalitet.

Forbodslinja eller ytterlegare innskrenkingar i retten til å nytta mellombels arbeidskraft er ikkje vegen å gå. Eit lovverk kan ikkje stansa at ei verksemd har arbeidstoppar som krev ekstra bemanning. Også for å dekkja opp bemanningsbehov ved sjukefråvær er fleksibilitet heilt avgjerande.

Erfaring viser at mellombelse tilsetjingar kan fungera som inngangsport til fast tilsetjing. Arbeids- og sosialdepartementet har sett i gong eit arbeid med å kartleggja utviklinga i bruken av ulike tilknytingsformer i arbeidslivet. Dette prosjektet vil gje oss ytterlegare svar, som eventuelt kan gje oss grunnlag for meir treffsikre tiltak enn det forbodslinja medfører.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av eit trygt og sikkert arbeidsliv tufta på god arbeidsetikk, der flest mogleg som ønskjer det, får tilbod om fast tilsetjing. Vi må hugsa at mellombelse stillingar vert brukt relativt lite i norsk arbeidsliv, og i mindre grad enn snittet i EU og OECD-landa. Også på dette feltet er det betre med gulrot enn pisk. Difor ønskjer Kristeleg Folkeparti heller tiltak som stimulerer til fleire faste tilsetjingar, enn forbod mot mellombels arbeidskraft.

Bjørnar Moxnes (R) []: I juni 2018 skjerpet Stortinget inn reglene i loven om ansettelse og innleie av arbeidskraft. Formålet med innstrammingene var å få ned omfanget av innleie og få opp andelen fast ansatte. Bemanningsbransjen og NHO har hatt god tid til å følge opp vedtaket, og de har brukt den tiden godt på å prøve å omgå loven – først med å innføre bitte små stillingsbrøker og nå med en helt ny innleiemodell.

Når vi nå ser at omfanget av innleie i byggebransjen i Oslo-regionen endelig går litt ned, lanserer NHO Service-bedriften Stolt bemanning en ny innleiemodell som de kaller bemanningsrekruttering. Følg med nå: Modellen går ut på at bemanningsselskapet rekrutterer leiefolk til såkalt faste stillinger i innleiebedriften, men det er bemanningsselskapet som står for både opp- og nedbemanning. På den måten tar bemanningsbyrået arbeidsgiveravgjørelser og dermed langt på vei et arbeidsgiveransvar for folk som ansettes fast i en annen bedrift enn bemanningsselskapet. Det høres litt rart ut. Det er fordi det er veldig rart, en åpenbar omgåelse av de nye innleiereglene og også en omgåelse av hovedregelen i loven om at folk skal ansettes fast. Det innebærer naturligvis også en pulverisering av arbeidsgiveransvaret. Så det vi har sett, er en grenseløs kreativitet fra bemanningsbransjen i å omgå de lover og regler som Stortinget vedtar.

Denne bransjen har brudd på arbeidsmiljøloven som forretningsmodell, for den lever av midlertidige ansettelser. Nå må Stortinget begynne å lytte til arbeidsfolk og til fagbevegelsen, som lenge har advart om at bemanningsbyråene fortrenger faste ansettelser, og at det haster å bli kvitt dem.

Derfor er vi glad for at de rød-grønne partiene endelig har samlet seg om vårt forslag om at bemanningsbransjen skal vekk fra byggeplassene rundt Oslofjorden, der problemene med innleie er aller størst. Det vakre med forslaget er at det ikke har de smutthullene som vi ellers ofte ser. Byråene skal vekk fra byggeplassene – punktum. Dette skal bli norsk lov når vi vinner valget neste år.

Så må jeg si at når vi får ned omfanget av innleie, er det grunn til å tro at omfanget av midlertidige ansettelser går opp. Derfor må den generelle adgangen til midlertidige ansettelser også fjernes for å få bukt med dette problemet.

I tillegg må arbeidsgiveransvaret skjerpes og presiseres, for i en rekke bransjer ser vi at arbeidsgivere snor seg unna ansvaret for rettighetene til de ansatte. Vi ser det med Uber, med franchisemodellen, med den såkalte Aleris-saken. Derfor er det viktig, men også gledelig, at de rød-grønne støtter vårt lovforslag om at en person skal regnes som arbeidstaker hvis formålet helt eller delvis har vært å omgå rettighetene i loven, eller om personen har behov for rettighetene arbeidsmiljøloven gir. Det er ikke minst fordi vi ser hva som skjer i andre land, både nært oss og lenger unna. I California vant nylig søkkrike Uber gjennom med forslaget om å nekte sjåførene sine arbeidstakerrettigheter. De brukte 2 mrd. kr på kampanjen for å få dette gjennom i California og sikre fortsatt rettighetsløse sjåfører.

I Norge skal vi gå motsatt vei. Så fort vi får et nytt stortingsflertall – da med et historisk sterkt Rødt – skal vi stanse utviklingen med stadig mer løsarbeid, og Uber-modellen skal bli forbudt. Vi må gjøre mange ting samtidig for å sikre arbeidstakernes rettigheter. Bemanningsbyråene må vekk. Vi må skjerpe inn lovverket og skjerpe arbeidsgiveransvaret for å slå tilbake forsøkene på å omgå de nye innleiereglene og for å sikre at hovedregelen i loven, at folk skal ha fast ansettelse, faktisk blir fulgt.

Det er ingen overraskelse at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer ned forslaget vårt, men at de rød-grønne nå er samlet om kraftfulle tiltak som vil styrke rettighetene til arbeidstakerne, er veldig viktig og veldig bra. Det peker fram mot et sunnere arbeidsliv om kun et lite års tid.

Statsråd Henrik Asheim []: Det er bred enighet om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Fast ansettelse er også hovedregelen i praksis. Fafo og Institutt for samfunnsforskning anslår at 1,5–2 pst. av alle årsverk utføres av innleide fra bemanningsforetak. Innføringen av den generelle adgangen til midlertidige ansettelser i 2015 ser heller ikke ut til å ha ført til noen varig økning i andelen midlertidige. Andelen midlertidig ansatte følger konjunkturene og var i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå på 8,8 pst. i tredje kvartal, mot 8,5 pst. i tredje kvartal i år.

Adgangen til innleie ble strammet inn med virkning fra 1. januar 2019 for å møte utfordringer knyttet til økende innleie og underbygge hovedregelen om fast og direkte ansettelse. Det ble også innført en definisjon av begrepet fast ansettelse for å tydeliggjøre at dette krever reelt stillingsvern og forutsigbarhet for arbeidsomfang. Tall fra bemanningsbransjen i NHO Service og Handel viser at innleieaktiviteten i byggenæringen i fjerde kvartal i 2019 falt med mer enn 25 pst. i forhold til året før. I Oslo var nedgangen på hele 36 pst. Etter mitt syn tyder nedgangen på at innstrammingen har hatt effekt.

En ytterligere innstramming, eventuelt et generelt forbud mot innleie, slik representantene foreslår, mener jeg er lite hensiktsmessig og vil gi for lite fleksibilitet bl.a. når det gjelder virksomhetenes behov for å ta unna arbeidstopper. Begrensninger vil også kunne gå ut over fast ansatte, bl.a. ved at virksomhetene kan miste muligheten til å påta seg oppdrag.

Fra 1. juli i år har håndhevingen av innleiereglene blitt styrket ved at Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet har fått myndighet til å føre tilsyn med regler og gi pålegg ved brudd. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2021 å øke bevilgningene til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet for å følge opp dette.

Å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, slik noen representanter tar til orde for, er det etter mitt syn lite behov for nå som det er innført en styrket, offentlig håndheving på området. Ordningen, som gjaldt i perioden 2013 til 2015, var også svært omdiskutert. Flere pekte på at den brøt med grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem, og den ble også lite brukt i praksis.

Flere av representantenes forslag i innstillingen er rettet mot former for omgåelse av arbeidsgiveransvar. Jeg vil her vise til at regjeringen har satt ned et partssammensatt utvalg om fremtidens arbeidsliv. Utvalget skal gjennomgå rammeverket for ulike tilknytningsformer for dem som utfører arbeid, og rammeverket for arbeidsgiveransvar og organisering av arbeid og virksomhet. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. juni 2021.

Departementet har også satt i gang et forskningsprosjekt som skal kartlegge utviklingen i bruken av ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Her vil omfang og utvikling over tid i bruken av bl.a. innleie fra bemanningsforetak bli belyst gjennom analyse av registerdata og utvalgsundersøkelser. De første resultatene legges frem denne høsten.

Det er viktig å se på disse grunnleggende spørsmålene i en større sammenheng og i samarbeid med partene i arbeidslivet. Regjeringen følger derfor utviklingen tett.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Statsråden sier i sitt innlegg at han ser liten grunn til å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Det svarer han for så vidt også i et svarbrev på et skriftlig spørsmål fra undertegnede, etter den nylig avsagte EU-dommen, som jeg skal komme tilbake til i et senere spørsmål.

I proposisjonen, da regjeringen fremmet styrket håndheving av innleiereglene, skrev departementet:

«Få saker synes å havne i domstolene. Arbeidstakerne kan i denne sammenheng være personer som delvis står utenfor arbeidslivet med lite ressurser. Mange av de innleide har også fremmedspråklig bakgrunn og er i liten grad organisert. Frykt for å skape konflikt og å gå glipp av fremtidige oppdrag, kan også være medvirkende årsaker til at arbeidstaker velger å ikke påberope seg brudd.»

Når vi vet hvor billig kollektiv søksmålsrett er, og hvor effektivt det kan være for å styrke rettighetene til de ansatte: Hvorfor er regjeringen så motvillig mot å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett?

Statsråd Henrik Asheim []: Som jeg sa i mitt innlegg, var det også diskutert om dette brøt med noen grunnleggende rettsprinsipper, men det er jo ikke slik at vi dermed ikke gjør noe annet. Vi styrker f.eks. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet for å sørge for at de kan håndheve reglene, og vi har også gitt dem rett til å sjekke og gi pålegg dersom disse reglene ikke følges. For jeg er helt enig i problembeskrivelsen.

For det første vil jeg anbefale mange å fagorganisere seg, for det er en veldig klok måte å kunne stå sammen på. Fagforeningene kan også stille opp og hjelpe medlemmer som utsettes for den typen utfordringer. Men det vi nå gjør, er å styrke Arbeidstilsynet, både gjennom lov og med penger, for å sørge for at de kan gripe inn der hvor den typen innleieomgåelser foregår.

Arild Grande (A) []: Den oppfordringen om å organisere seg synes jo noe hul når regjeringen år for år har gjort det dyrere å være medlem i en fagforening. Det skal få ligge til en senere debatt mellom oss.

Det spørsmålet jeg har skrevet et skriftlig brev om til statsråden, som jeg var inne på i forrige replikk, omhandlet en nylig dom av 14. oktober fra EU-domstolen, hvor man sier at medlemsstatene skal påse at de har bestemmelser som forhindrer at innleie erstatter virksomhetenes permanente behov for fast ansatte.

I to brev hvor jeg har utfordret statsråden på om han er villig til å se på endringer for å styrke ansattes rettigheter, peker han på det partssammensatte utvalget som skal gå gjennom utviklingstrekk og eventuelle utfordringer når det gjelder bruken av tilknytningsformer i arbeidslivet, herunder innleie, og at de skal levere sin rapport innen 1. juni.

Denne dommen kom jo etter at utvalget ble oppnevnt. Vil statsråden vurdere å gi utvalget et tilleggsoppdrag – å utrede om dette får noen konsekvenser for norsk lovgivning?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er litt vanskelig på stående fot å si om vi skal gi et konkret tilleggsoppdrag basert på den dommen. Men noe av hele ideen med trepartssamarbeidet og måten vi tenker på i Norge, er at partene sitter sammen og diskuterer de utfordringene vi ser.

La meg bare si det: Vi ser noen klare utfordringer – med både teknologisk utvikling, nye bedriftsmodeller og måter å tenke på – som gjør at vi må tenke nytt også rundt hvordan vi skal regulere arbeidslivet vårt i Norge, som stort sett er svært godt. Det er derfor partene nå jobber med en offentlig utredning, som er ferdig 1. juni.

Om vi skal utvide dette mandatet, må jeg nesten komme tilbake til. Uansett er det en viktig del av oppdraget de har, å se på hvordan tilknytningsformer til arbeidslivet kan forholde seg til de arbeidsmiljølovene vi er vant til i Norge.

Arild Grande (A) []: Hver gang Arbeiderpartiet og partier på venstresiden foreslår regulereringer som vil styrke de ansattes rettigheter, i arbeidslivspolitikken, sier regjeringen nei og viser til at det er et utvalg som skal utrede, at det arbeidet pågår, og at man derfor ikke skal gjøre noe.

Men der regjeringen vil gjøre endringer, er de særdeles effektive. Se på taxibransjen, som nå blir åpen for hvem som helst. Se på det de har gjort for å åpne for utenlandsk personell på norske fly. Se på hva de har gjort med asiatiske lønninger på Hurtigruten. Se på det de har gjort overfor bilvaskbransjen, hvor de nekter å være med på en godkjenningsordning for arbeidstakere som i dag har svært vanskelige forhold. Der regjeringen ønsker å gjøre ting for å liberalisere arbeidslivet i negativ retning, der er de svært effektive. Der de ikke vil, men venstresiden i politikken vil, viser de bare til utvalg.

Burde ikke dette henge sammen, sånn at regjeringen også vurderer de forslagene vi fremmer, og heller venter med de forslagene som vil liberalisere regelverket når det gjelder utvalget? Hvorfor er regjeringen så selektiv?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg tror alle som hørte det, kan kjenne seg igjen i at det var en subjektiv fremstilling av regjeringens politikk.

Noe av det jeg sa i mitt innlegg, noe av det som er bakgrunnen for denne diskusjonen vi har nå, er jo også de innstramminger denne regjeringen har gjennomført på f.eks. innleie. Det har ført til flere faste ansettelser og en dramatisk reduksjon i innleie. Det er jo ikke slik at regjeringen ikke gjør ting som gjør at også arbeidstakere får bedre sikkerhet.

Når det gjelder bilbransjen, ble den de facto forsinket på grunn av korona. Derfor er de pengene overført til 2021, slik at man kan få på plass ordninger også for den. Dette er en av tingene statsråden jeg er vikar for, har vært opptatt av lenge, og som vi også bevilger penger til og samarbeider med partene om.

Vi er opptatt av å sørge for at vi faktisk gjør ting også sammen med partene. Det tar av og til litt lengre tid enn bare å klemme ting gjennom, men på den måten får vi også et samarbeid som respekterer trepartssamarbeidet som Norge er tuftet på.

Bjørnar Moxnes (R) []: Da fanden ville at intet skulle skje, satte han ned den første komité. Det har nok statsråden også hørt om tidligere. Vi er ikke mot at man har komiteer og utvalg, men vi savner også, som Arbeiderpartiet, en viss handlekraft når det gjelder å håndtere sosial dumping og bekjempe de useriøse.

Jeg lurer på om statsråden har en formening om den omgåelsen av loven som vi har pekt på i hovedinnlegget vårt, nemlig at bemanningsselskapet Stolt bemanning, som altså er en NHO-bedrift, har begynt med det de kaller for bemanningsrekruttering, hvor bemanningsselskapet rekrutterer leiefolk til såkalt faste stillinger i innleiebedriften, mens bemanningsselskapet står for både opp- og nedbemanning og dermed også tar arbeidsgiveravgjørelser og ansvar for folk som altså ansettes fast i den andre bedriften. Hva tenker statsråden om en sånn type modell for bemanningsrekruttering?

Statsråd Henrik Asheim []: For det første tror jeg det er farlig å se på trepartssamarbeidet som en komité, eller som noe man setter ned for å trenere eller forsinke arbeid. Det er faktisk helt grunnleggende i vår modell at partene setter seg ned og ser på hvilke utfordringer man har, og finner løsninger i fellesskap. Det lar seg gjøre fordi vi har svært ansvarlige parter både på arbeidstaker- og på arbeidsgiversiden.

Så til eksemplet som representanten Moxnes tar opp. Jeg kjenner ikke til innholdet i det eksemplet konkret, så jeg vet heller ikke om fremstillingen av det er riktig. Men dette er helt naturlig noe av det som det man litt foraktfullt kaller for en komité, men som i realiteten er et partssammensatt utvalg som skal legge frem en offentlig utredning 1. juni, bør se på.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, dette er jo forslag som vi stiller, som har bakgrunn fra fagbevegelsen. Dette er fagforeninger som står midt oppe i kampen for å sikre den nordiske modellen i arbeidslivet, at arbeidstakere har noe som helst å si på jobben sin og ikke blir skaltet og valtet med, men at de faktisk har et ord med i laget, og ikke minst har en fast ansettelse, fordi det er fast jobb som gir grunnlaget for frihet og trygghet for folk flest.

Så vet jo de like godt som oss i Rødt at det fantes verft før år 2000, og man løste problemet med rekruttering før den tid ved ikke minst å leie inn mellom verftene og sikret faglærte folk mer solide stillinger uten den typen tullball som vi dessverre ser med mange byråer i dag.

Jeg lurer på om statsråden er enig med oss i vårt forslag og ser poenget med å regne en person som arbeidstaker også hvis formålet har vært helt eller delvis å omgå rettighetene man har i loven. Det tenker jeg burde være noe som vi kunne samles om på tvers av partiskillene.

Statsråd Henrik Asheim []: Når Stortinget vedtar lover, er de ikke laget for å omgås, de er laget for å følges. Hvis det er slik som representanten Moxnes sier, at man her lager forretningsmodeller som de facto omgår de lovene som Stortinget har vedtatt, tror jeg ingen i denne sal – i hvert fall de som stemte for loven, og dem var regjeringspartiene noen av – er for det. Så jeg tror det er kjempeviktig at vi følger opp det.

Så må jeg bare si at den nordiske modellen skal vi ta vare på, men den nordiske modellen skal også stå seg i en tid i endring. Hva er det som er forutsetningen for at den nordiske modellen har klart seg så godt? Jo, det er at politikere i Stortinget ikke har sittet alene og vedtatt regler og hvordan ting skal gjøres, som f.eks. med et håndslag å forby enkelte næringer, men derimot at partene har sittet sammen og diskutert seg frem til løsninger som kan tjene både dem som driver bedriftene og skaper arbeidsplassene, og dem som jobber der og gjør en fantastisk innsats. Så vi må passe på at den modellen står seg, og da må vi av og til også sette ned utvalg som partene er representert i, og som kan finne løsninger på tvers.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Margret Hagerup (H) []: Det har de siste årene vært en massiv nedsnakking av bemanningsbransjen, også her i dag, og de har vært utsatt for gjentatte angrep fra venstresiden. Det er absurd at en legitim bransje skal oppleve dette på grunn av at enkelte bryter regelverket.

Norge er en liten og åpen økonomi i et internasjonalt marked. I denne konkurransen er tilgang til arbeidskraft et være eller ikke være for norske bedrifter. Bemanningsbransjen gir folk jobb. En bransje hvor selve forretningsmodellen er å hjelpe folk i jobb, bør ha en viktig rolle når en skal få arbeidslivet på fote igjen etter krisen. Mange vil måtte skifte retning i karrieren. Det finnes allerede en rekke eksempler på at permittert personell i reiselivsbransjen nå har fått jobb i matvarehandel og logistikk.

Venstresiden vil nå strupe denne bransjen. Det kan virke som om venstresiden tror at de som jobber i bemanningsbransjen, står opp hver dag med en misjon om å gjøre mest mulig vondt for folk og holde dem lengst mulig unna arbeidslivet, utnytte dem på verst tenkelige måte. Det er jo heller tvert om. Bemanningsbransjen er viktige brobyggere mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. EPSI Rating måler årlig kundenes tilfredshet med bemanningsbransjen, hvor kundene gjennomgående har et godt inntrykk av bransjen, som oppleves som pålitelig og kundeorientert.

Det er synd at ikke flere på venstresiden også ser denne siden av bransjen. Men heldigvis finnes det unntak. Arbeiderparti-politiker og klubbleder i Rosenberg, Roy Inge Nilsen, avviser i dagens E24 venstresidens forslag om kommunal arbeidsformidling, og han mener at bemanningsbransjen har livets rett. Han sier:

«De seriøse bemanningsbyråene formidler ikke bare arbeidskraft, men driver samtidig med kompetansebygging, videreutdanning, kursing og så videre. Det er også konkurranse mellom foretakene, noe som er sunt med tanke på innovasjon og utvikling.»

Jeg er enig med Roy Inge Nilsen om behovet for en god regulering for å slå ned på useriøse aktører, og det tror jeg alle her er, men nå vil venstresiden en hel bransje til livs – på tross av gjentatte innstramminger, som må få virke, og som også har begynt å virke. Det er uansvarlig, det er urettferdig, det er usosialt, og ekstra usosialt blir det når det treffer dem som sitter nederst ved bordet, de som strever med å finne seg en jobb.

Det er årlig over 80 000 som får jobb gjennom bemanningsbyråer, som gjennom flere år har bygget seg opp solid kompetanse innen rekruttering og arbeidsformidling, en bransje som har hatt tradisjon for å ansette folk med variert utdanning, ulik kompetanse og mangelfulle cv-er. Hele 40 pst. kommer fra arbeidsledighet, og 20 pst. kommer rett fra skolebenken. Bemanningsbransjen er viktige aktører i inkluderingsdugnaden.

Så må vi aldri glemme at en fot innenfor arbeidslivet tross alt er bedre enn å ha begge bena på utsiden.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Tage Pettersen (H) []: Denne saken bør være et stort varsko for mange. Skulle det bli et rød-grønt flertall neste år, vil bemanningsbransjen rettet inn mot byggenæringen bli kastet ut av hele Østlandet. At SV jobber for å avvikle bemanningsbransjen, bør ikke overraske noen, men at Arbeiderpartiet og Senterpartiet dilter etter, er egentlig ganske så oppsiktsvekkende. Et ryddig arbeidsliv er alle partienes mål, men de rød-grønne er åpenbart mest opptatt av å vise til nye tiltak, og derfor trosser de både råd og faktiske tall før de trekker det sterkeste kortet: å avvikle en hel bransje.

Innleie utgjør i dag, som vi har hørt i debatten, samlet sett mellom 1,5 og 2 pst. av alle sysselsatte, og etter innstrammingen i januar 2019 ser vi i fjerde kvartal samme år en nedgang i innleide timer innen byggenæringen på 22 pst. Og ser vi på tidslinjen tilbake til 1995, ser vi at andelen fast ansatte var høyere i 2018 enn på midten av 1990-tallet.

Vi bør være bekymret på vegne av en bekymret bransje. Askim & Mysen Rør AS er en mellomstor bedrift med 130 ansatte som hele tiden jakter på nye anbud. Om de mister muligheten til å leie inn ekstra arbeidskraft, mister de samtidig muligheten til å delta i konkurransen om mange prosjekter. Resultatet er at mindre bedrifter ikke tør å vokse, men at de store, landsdekkende bedriftene blir mer eller mindre alene på markedet. Eller sagt på en annen måte: en sentralisering av bedrifter og ansatte, som umulig kan være Senterpartiets politikk.

I byggebransjen konkurrerer man om oppdrag, og for å sikre aktivitet gjennom hele året må man konkurrere om flere oppdrag enn det man strengt tatt trenger, og resultatet blir fort at man får mye – og for mye – å gjøre i perioder, mens man i andre perioder har for lite.

Med dette bakteppet bør de fleste ha en forståelse for at mange bedrifter er helt avhengige av muligheten til å leie inn ekstra kapasitet for å klare nettopp disse svingningene. Bransjedirektør Even Hagelien i NHO Service og Handel sier han har store problemer med å forstå at nettopp Arbeiderpartiet og Senterpartiet går inn for en så ekstrem løsning. Dersom det skulle bli slik som dette, vil det være helt krise, ikke bare for bemanningsbransjen, men også for en hel entreprenørnæring. Hvis de foreslåtte tiltakene gjennomføres, vil man ødelegge for de seriøse aktørene, advarer han.

Vår jobb som politikere er å sørge for best mulige rammevilkår for næringslivet og tilrettelegging for gode og trygge arbeidsplasser til flest mulig. Opposisjonens forslag i dag legger ned en hel næring og fjerner veien inn i arbeidslivet for veldig mange.

Rigmor Aasrud (A) []: Hele, faste stillinger og et velordnet arbeidsliv er hele grunnlaget for den norske modellen. Det er viktig for at folk har trygghet for arbeid, og det er viktig for at vi kan få folk til å utføre arbeidsoppgaver ute i bedriftene våre.

Modellen vår utfordres nesten daglig. For noen år siden var det en stor bedrift på Vestlandet som vant Nav-anbudet for å ha tiltak for arbeidsledige, og de utlyste etter folk på Navs hjemmesider. Da sto det en jobbeskrivelse der sånn som vi er vant til å se det, og så sto det helt nederst: Den som ansettes, må opprette enkeltmannsforetak. Det ble det tatt tak i, heldigvis, for vi kan ikke ha det sånn at man må opprette enkeltpersonforetak for å gjøre arbeidsoppgaver i en bedrift som vinner et offentlig anbud.

Vi ser det også på plattformøkonomien, og gjennom sommeren har vi sett ganske grelle eksempler på hvordan arbeidsfolk utnyttes i f.eks. grøntsektoren i den delen av landet jeg kommer fra.

Så blir det ofte sagt at det å ansette folk midlertidig kan være en bro inn i faste ansettelser. For det første har en del Fafo-forskere sett på hvordan det er med midlertidige ansettelser i Norge, og mellom 40 000 og 65 000 av de midlertidig ansatte er ansatt i jobber som ikke er midlertidige, men man benytter et feil regelverk. De samme forskerne har sett på om det å være midlertidig gir en bro inn til det å bli fast ansatt. Da sammenlignet man et liberalt regelverk i Sverige med det strenge regelverket vi hadde i Norge før 2015, og det viste seg at det ble omtrent dobbelt så mange som endte i arbeidsledighet med et liberalt regelverk i Sverige, kontra det et forholdsvis strengt regelverk i Norge førte til. Så den sammenligningen synes jeg vi må ta inn over oss. Det er ikke sånn at det å være midlertidig ansatt automatisk er en bro inn i arbeidslivet.

Det er viktig at vi holder fanen høyt for å ha orden i arbeidslivet vårt. Derfor er det viktig å styrke Arbeidstilsynet. Det har Arbeiderpartiet gjort i sine budsjetter. Jeg hørte også statsråden si at man hadde styrket både Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet i regjeringens budsjettforslag. Det synes jeg trenger en forklaring, for jeg har akkurat registrert at i den enigheten som ble oppnådd mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, ble Petroleumstilsynets budsjett kuttet med 8 mill. kr. For oss er det vanskelig å skjønne at det er en styrking.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det kommer en del forsøk på skremsler fra høyresiden om at det vil velte bedrifter hvis man blir kvitt bemanningsbyråene. Jeg kan berolige dem med følgende: I de tiårene da man – etter hva jeg har hørt – bygde landet, var det ikke noe frislipp for kommersielle bemanningsbyråer i landet vårt. Det var jo ikke det. Men man gjenreiste landet, man bygde ut bedrifter, man bygde skip – det var et blomstrende næringsliv. Det ble løst bl.a. gjennom at produksjonsbedriftene leide ansatte seg imellom. Så hvis det var en produksjonstopp hos ett verft, kunne de hente folk hos et annet verft, hvor det kanskje ikke var den samme toppen akkurat der og da. Da sikret man at man fikk leid inn kompetente arbeidstakere, at det var ryddige og ordnede forhold, at det ikke var noe frislipp for det vi nå ser på en rekke byggeplasser.

Et eksempel fra i fjor: Da det nye hotellet til Stordalen, The Hub, ble bygd nede på Oslo S, avslørte Dagbladet at bemanningsselskapet HS2 Norge Østfold leide ut rørleggere til The Hub-prosjektet. De rørleggerne, som opprinnelig var fra Romania, krevde samme betaling som dem som var ansatt i firmaene de ble leid ut til, som de har rett på ifølge loven. Da svarte HS2 med å fjerne gratis bolig og gratis transport.

Dette er poenget som Høyre aldri har skjønt, at det finnes en maktulikhet i arbeidslivet mellom arbeidsgiver – sjefen – og de ansatte, og hvis man ikke har fast stilling, ingen jobbtrygghet, er det en reell trussel at man kan få beskjeden: «no more job for you», hvis man krever sin rett etter gjeldende lovverk. Det er ikke sånn at bare fordi det finnes en lov som vi har vedtatt på Stortinget, blir den fulgt i arbeidslivet – i hvert fall ikke hvis det er lukrativt økonomisk å blåse i loven, og de som får merke konsekvensen av det, har i realiteten ikke noen rettigheter å slå i bordet med. Det er derfor vi ønsker å styrke fagbevegelsen, som er det viktigste vernet, beskyttelsen og egentlig håndheveren av lov og rett i arbeidslivet, for å sikre at det som Stortinget har vedtatt, i realiteten blir fulgt opp ute på byggeplassene, ute i industrien, ute i arbeidslivet, fordi vi har skjønt det som Høyre aldri har skjønt, at for å få balansert ut arbeidsgivers maktovertak må man ha en sterk organisert fagbevegelse.

Så ser vi at bemanningsbransjen er gift for fagbevegelsen. Den gjør det ekstremt vanskelig å organisere, fordi mange som gjør det, opplever at de ikke får flere oppdrag hvis de tar det steget og blir med i en fagforening. Derfor ønsker vi å rydde opp, sikre en organisert og god innleie mellom bedrifter framfor frislepp. Det vil gi et bedre arbeidsliv for vanlige folk, tror vi.

Arild Grande (A) []: Margret Hagerup har gang på gang vist, også i denne debatten, at hun er bemanningsbransjens beste venn. Det er helt greit. Det finnes solskinnshistorier overalt. Også i en ørken finnes det oaser. Det er ikke sikkert vi vil flytte dit likevel.

Man hevder ofte at intensjonene er så gode med det som høyresiden har gjort – frislipp av bemanningsbransjen, innført generell adgang til midlertidig ansettelser, latt være å gjøre noe som helst med uregulert innleie, med mindre stortingsflertallet har tvunget dem til det. Men man kan spørre folk som er omfattet av regelverket, hva de ønsker. Vi kan spørre unge som vil inn i arbeidslivet. Ville du heller blitt innleid enn fast ansatt? Jeg tror det er ganske få som svarer ja på det spørsmålet.

Eller vi kan lytte til representanter for funksjonshemmedes organisasjoner som var på budsjetthøring i arbeids- og sosialkomiteen, og som sa: Slutt å skyve oss foran dere, høyresiden, når dere sier at dere skal ha adgang til midlertidige ansettelser. For det er ikke oss dere hjelper. Det gir ikke flere av dem som er utsatt i arbeidsmarkedet, varige muligheter for fast arbeid. Solskinnshistorier finnes det, men jeg tror heller ikke de som representerer solskinnshistoriene, ønsker å trekke stigen opp etter seg, og at norske myndigheter og politikere ikke skal ta ansvar for dem som ikke er like heldige og like sterke.

Gang på gang når vi fremmer våre forslag, kommer høyresiden og sier at vi driver og svartmaler. Spør de tillitsvalgte i Fellesforbundet, som vi møtte forrige uke, som forteller med tårer i øynene om bekymringen hos folk og sine medlemmer som nesten ikke får endene til å møtes, og som nå frykter oppsigelser fordi regjeringen ikke forlenger permitteringsregelverket.

Spør taxisjåførene, ansatte innen bilvask, jernbaneansatte, folk som jobber innen transport og innen luftfart og renholderne som vi hyllet så fint i går, om de synes arbeidslivet er på rett vei under dagens regjering. Eller spør de unge om det frister å gå inn i bransjer der det er innleie framfor faste ansettelser. Spør arbeidstakerne som mister pensjon ved anbud, om de synes at det er en fruktbar vei til framtidens arbeidsliv.

Vi får ikke flertall for det vi foreslår nå, men lista ligger klar den dagen Arbeiderpartiet kommer i regjering: Flere skal få fast jobb, flere skal få trygghet, og flere skal få gode muligheter i arbeidslivet.

Margret Hagerup (H) []: Venstresiden snakker ustanselig om at bruken av innleie brer om seg og truer det anstendige arbeidslivet. Vi har gjentatt at det finnes utfordringer, og det er ingen tvil om at de er alvorlige, men det gjør vi noe med. Å skape et inntrykk av et brutalisert arbeidsliv på vei mot løsarbeidersamfunnet har av flere personer her blitt gjentatt at har ingen rot i virkeligheten. Alle tall viser at bruken av innleie og midlertidige ansettelser er stabil, at arbeidskriminaliteten går ned, og at de aller fleste har det bra på jobb.

Det er absurd når representanten Grande og representanten Lerbrekk fortsetter å påstå at innleie øker, når sannheten er at det er stabilt. Det er også spesielt å høre representanten Moxnes snakke om at man ser mye tullball mellom byråer i dag, og at en helt legitim bransje skal reguleres etter innfallsmetoden.

Representanten Grande har gjentatte ganger påstått at regjeringen sleper beina etter seg, men jeg må minne om at det var arbeidsministeren fra Høyre som strammet inn på innleiereglene. Representanten Grande har gjentatte ganger påstått at regjeringen var imot håndheving av innleiereglene, men det var nettopp regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti som foreslo en bedre kontroll med disse.

Det er også verdt å merke seg representanten Lundteigen, som sa at de skulle løse arbeidsbehovet med midlertidighet eller underentreprise. Jeg håper de partiene på venstresiden som har lyst til å forby innleie, vet forskjellen på disse her, og at de vet at de har rett medisin for det arbeidsmarkedet. Jeg håper at representanten Moxnes også har styr på disse betegnelsene når han er ute og besøker sine grupper.

Jeg skjønner at det må være surt for Arbeiderpartiet at deres viktigste valgkampsak ble løst av en høyreregjering, når de selv satt stille i båten i åtte år. Å slepe beina etter seg er vel noe litt annet enn det regjeringen har gjort i denne saken, men kanskje sitter det litt langt inne for representanten Grande å innrømme dette.

Jeg må bare til slutt minne om at i regjering har vi altså styrket Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, vi har opprettet syv sentre mot a-krim, vi har skjerpet straffene, fått på plass nye regler mot vold og trusler i arbeidslivet, innført en godkjenningsordning for renhold, forbedret HMS-kort-ordningen og laget en strategi mot a-krim. Vi har gjort mer på disse syv årene enn representanten Grandes parti bidro til i sine foregående åtte år. Det må være lov å kjempe for bemanningsbransjen, som har en helt legitim rett i norsk arbeidsliv.

Kristian Tonning Riise (H) []: Disse gjengangerne av noen debatter – for det er ikke første gang vi har hørt veldig mange av de innleggene som vi har hørt her i dag – begynner etter hvert å minne meg litt om metaforen om den pensjonerte dragedreperen Sankt Georg, som den australske filosofen Kenneth Minogue kom opp med for å beskrive en bestemt type politiker. Etter å ha beseiret dragen og ruset på hederen og æren reiser den modige krigeren land og strand rundt på leting etter nye ærefulle kamper. Men etter som årene går og krigeren utmattes av sin evinnelige søken etter stadig mindre drager, kan man til slutt finne ham veivende maktesløst med sabelen mot imaginære drager i løse luften. Det er litt sånn enkelte innlegg i disse debattene høres ut, et slags ekko av arbeiderrørslas gamle sangere, som nå står her, lenge etter at revolusjonen er over, og fortsatt roper ut om å heve bannerne på barrikadene mot angrep fra en imaginær høyreside.

Men så er det ikke kong Ludvig XVI eller tsar Nicolaj II som står der. Det er Erna Solbergs regjering – en regjering som har holdt fagforeningsfradraget stabilt, som har tatt oss fra null til syv a-krimsentre, som har innført strengere straffer mot arbeidslivskriminalitet, som har innført krav om lærlinger på alle bygg- og anleggsprosjekter, som samarbeider med partene i arbeidslivet om treparts bransjeprogrammer for å bidra til anstendige og seriøse arbeidsforhold, som hegner om det organiserte arbeidslivet og holder fast ved at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det må føles litt hult å mobilisere til klassekamp mot en slik høyreside.

Et velfungerende arbeidsliv som sikrer folk trygge jobber og staten skatteinntekter, er også avhengig av at norsk næringsliv har det handlingsrommet som trengs for å være konkurransedyktig og ha nok jobber å tilby. Her er det viktig å finne den rette balansegangen, og det er ikke unaturlig å ha debatter mellom høyre- og venstresiden om hvor denne balansegangen bør gå. Men etter flere år med arbeidslivsdebatt i denne komiteen og denne salen er det vanskelig å ikke få inntrykk av at opposisjonen drives mer av en innbilt forestilling av hvordan motstanden fra høyresiden egentlig skal være, enn den høyresiden de i realiteten har foran seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sakene nr. 10–12.

Votering, se torsdag 10. desember
Forrige kapittel
Neste kapittel