Stortinget - Møte torsdag den 10. mars 2022

Dato: 10.03.2022
President: Masud Gharahkhani

Innhold

Sak nr. 1 [10:08:12]

Redegjørelse av justis- og beredskapsministeren om Ukraina-situasjonen (Det vil bli foreslått debatt umiddelbart etter redegjørelsen)

Talere

Statsråd Emilie Mehl []: Takk for at jeg får komme til Stortinget for å holde en muntlig redegjørelse om flyktningkrisen som følger av Russlands invasjon av Ukraina.

Vi står overfor en massefluktsituasjon i Europa som også påvirker vårt land. Selv om de fleste ukrainske flyktningene så langt har reist til andre land i Europa, forbereder regjeringen nå Norge på å ta imot mange tusen ukrainere i tiden framover. Etatene våre jobber på spreng for å få opp kapasiteten når det gjelder både registrering, mottak, bosetting og alle de tjenestene som flyktningene kommer til å trenge. Vi skal ta imot flyktningene med varme og omsorg. Samtidig skal vi planlegge med ansvarlighet og kontroll, slik at de løsningene som vi nå legger opp til, vil stå seg over tid og når hverdagen kommer rundt om i Norge.

Skjebnen vil at det i år er 100 år siden Fridtjof Nansen, den første høykommissæren for flyktninger, fikk fredsprisen for sitt humanitære og fredsskapende arbeid. Hans arbeid handlet bl.a. om å repatriere russiske krigsfanger og om å avhjelpe hungersnød i Russland og Ukraina. Det er også 100 år siden Ukraina ble en av republikkene som grunnla Sovjetunionen – og 31 år siden Ukraina erklærte seg som en selvstendig stat etter Sovjetunionens fall.

Nå står vi altså i en situasjon der mennesker fra denne delen av Europa igjen er drevet på flukt. Jeg tror ikke det er noen her i landet som ikke lar seg berøre av denne helt meningsløse krigen vi nå er vitne til. Store byer i Ukraina har falt, og flere byer står i fare for å bli beleiret og falle i tiden som kommer. Vi ser byer, steder der folk bor, bli lagt i grus. Millioner har allerede rømt fra livet sitt og hjemmene sine. Bildene av fortvilte mødre og sårbare og redde barn gjør et sterkt inntrykk. Det er veldig mange modige ukrainske kvinner, og også menn, som er igjen i landet, som nå kjemper en heltemodig kamp for sitt land, for sine barn og for friheten. Fortvilelsen som det ukrainske folk nå går igjennom, hører ikke hjemme noe sted.

Vi har ennå ikke sett den fulle virkningen av denne krigen. Den vil påvirke verdensøkonomien, sikkerhetssituasjonen og folkebevegelser i lang tid, og den påvirker også oss her i Norge. Regjeringens holdning er klar: Vi skal hjelpe – både i Ukraina, i nabolandene og her i Norge.

Det er ukrainerne som bærer den største byrden med Russlands angrep. De betaler med sitt liv, med sine hjem og med sin frihet. Men Putins angrep har også påført Norge og andre land i Europa byrder som vi vil kunne komme til å merke mer og mer i tiden som kommer. Migrasjonsstrømmen er én stor krise. Angrepet kan også føre til økte priser på strøm, olje og gass, som påvirker vanlige folks økonomi her i Norge. Russland og Ukraina er store eksportører av mathvete, som vil kunne føre til at prisen på mat går opp. Den russiske invasjonen vil kunne få konsekvenser både for samfunnet vårt som helhet og for vanlige folks liv og økonomi.

Den 8. mars hadde utenriksministeren og jeg et møte med høykommissæren for flyktninger, Filippo Grandi. Han hadde også et møte med utenriks- og forsvarskomiteen her på Stortinget samme dag. Det gjorde dypt inntrykk å høre ham fortelle om de bildene han selv har sett, og hans formidling av historier om den situasjonen som nå er både i Ukraina og i grenseområdene til nabolandene.

I dag er det to uker siden Russland startet invasjonen av Ukraina. FNs høykommissær for flyktninger melder at over to millioner ukrainere har flyktet så langt, på disse to ukene. Ifølge høykommissæren er dette den flyktningsituasjonen som har utviklet seg raskest i verden siden annen verdenskrig. Over 1,2 millioner personer har flyktet til Polen, 191 000 til Ungarn, 140 000 til Slovakia, 438 000 til Romania, inkludert de som kommer via Moldova, rundt 260 000 til Moldova, 100 000 til Russland og 210 000 til andre europeiske land. Dette er tall fra ambassader og fra Høykommissæren for flyktninger for 6.–8. mars. Det er usikkerhet rundt tallene siden folk fortsatt er i bevegelse – folk flykter ennå, og folk beveger seg mellom land – men de gir uansett et øyeblikksbilde av hvor alvorlig dette er.

Tallene vil bare fortsette å øke. I tillegg til de som flykter ut av Ukraina, er det også mange som vil være internt fordrevne inne i Ukraina. Dette er det vanskelig å få sikre tall for. Som følge av konfliktene med Russland knyttet til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk og Russlands annektering av Krym-halvøya i 2014, hadde Ukraina også et stort antall internt fordrevne før den russiske invasjonen vi nå ser. Tall for dette varierer noe, mellom ca. 850 000, som er Høykommissærens tall, og 1,4 millioner, som er tall fra sosialdepartementet i Ukraina i 2021. På toppen av dette må vi ta inn over oss at en slik massiv invasjon som Russland nå står for, innebærer en helt ny dimensjon i dette.

Alle nabolandene opplever nå en tilstrømming i et antall og et tempo som overgår alt man tidligere har sett. Landene gjør en imponerende innsats, men det vil også være et spørsmål om hvor lenge dette kan vare før de nasjonale systemene når bristepunktet. Dette vil også variere mellom landene, etter landenes egen økonomiske situasjon og nasjonale systemer.

Enn så lenge foregår det en form for naturlig distribusjon i Schengen-området. Mange av dem som kom til Schengen i første fase, hadde familie og forbindelser i ulike land, og derfor hadde de også steder å dra til. Det er nå en forventning om at de som kommer ut av Ukraina i tiden framover, i mindre grad har det, og at belastningen på nabolandene da vil øke.

Selv om nabolandene klarer å håndtere situasjonen bra på nåværende tidspunkt, vil den videre utviklingen også avhenge av hva som skjer i Ukraina. Jo mer antallet som flykter øker, jo vanskeligere blir det – naturlig nok. Hvis Kyiv eller andre store byer faller, må vi også forvente at antallet øker enda mer – om folk da i det hele tatt klarer å komme seg ut av landet. Dette sier jeg for å understreke at det fortsatt er stor usikkerhet om situasjonen, og den er i utvikling.

Norge vil bidra med ressurser for å avhjelpe situasjonen i Ukraina og i nabolandene. Norge har nå gitt 2 mrd. kr til bistand i Ukraina og naboland over Utenriksdepartementets budsjett. Jeg samarbeider tett med utenriksministeren om å fordele disse pengene der behovet er størst. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er viktige nå, og vi vet at ulike FN-organisasjoner, herunder Høykommissæren for flyktninger, Flyktninghjelpen, Røde Kors og mange andre, gjør en uvurderlig innsats i Ukraina – med stor fare for eget liv – og i nabolandene. Krigens ødeleggelser fører også med seg mangel på mat, vann, strøm og andre livsnødvendigheter. Det er en stor humanitær katastrofe.

Norge har allerede fått bistandsanmodninger knyttet til krisen i Ukraina, og vi må forvente å få flere anmodninger. Et hovedprinsipp vil være at norske bidrag til sivil beredskap, slik som personell og materiell, så langt som mulig kanaliseres gjennom EUs ordning for sivil beredskap, som Norge deltar i.

Et norsk medisinsk team kan bidra med helsestøtte ved internasjonale katastrofer – gjennom team som består av leger, sykepleiere og teknisk støtte. Teamet er et supplement til mottakerlandenes tjenester og ikke-statlige aktørers innsats i akutte kriser. Teamet er nå klart for raskt å kunne bistå dersom det er behov for å understøtte lokalt helsevesen i Ukrainas naboland. Det kan også bli aktuelt med bistand gjennom etablerte europeiske samarbeid. Dette koordineres tett med andre europeiske land og EU-byråene.

Norge er klar til å bidra med overføring av flyktninger fra Ukrainas naboland innenfor det europeiske samarbeidet. Det er ikke budsjettert for dette i 2022-budsjettet. Om nødvendig vil jeg komme tilbake med en tilleggsproposisjon for Stortinget før den ordinære revideringen av budsjettet. Det er foreløpig ikke kommet i stand en konkret europeisk fordelingsmekanisme, men dette kan endre seg raskt etter hvert som situasjonen utvikler seg. Det pågår nå et arbeid i EU med å koordinere landenes behov, og det vil være feil å gå ut nå med et konkret antall på hvor mange vi skal hente. Vi er nå i en vurderingsfase, en samarbeidsfase, og vi må gjøre ting grundig. Jeg mener det er viktig at vi får på plass rammer som gjør at vi kan respondere raskt når behovet oppstår.

Når det gjelder forholdene i Norge, har ukrainere knapt vært å finne på asylstatistikken de siste årene. I fjor kom det tre ukrainske asylsøkere til Norge. Per i dag, etter invasjonen, har det kommet ca. 1 000 ukrainere som er registrert som asylsøkere. Sammenlignet med andre europeiske land er tallet fortsatt ikke høyt, men det er en markant økning. I tillegg må vi anta at det er et betydelig antall ukrainere som har reist visumfritt til Norge, og som ikke har registrert seg noe sted ennå. Det samme kan også gjelde andre ukrainere, altså andre enn dem som har biometrisk pass, og dermed har visum.

Jeg vil også minne om at UDI og UNE har suspendert utreiseplikten for ukrainske borgere, og UDI har lagt søknader om asyl på vent. Dette innebærer at ukrainske borgere som befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse, ikke vil bli sendt tilbake til Ukraina.

Vi forventer og forbereder oss på at antallet ukrainske flyktninger til Norge vil øke betydelig framover. Vi kan antakelig også få se en økning i antallet russiske og hviterussiske asylsøkere. En situasjon med store ankomster på kort tid vil være krevende for alle involverte. Norge har gode rutiner for dette, og vi har et godt mottakssystem som har erfaring fra tidligere flyktningkriser. Vi gjør oss nå klare for at antallet mennesker som flykter fra Ukraina til Norge, vil øke.

Utlendingsdirektoratet, UDI, er allerede godt i gang med å bygge opp mottakskapasiteten for å kunne håndtere flyktningene som kan komme til Norge. I disse dager inngås det avtaler om ca. 8 000 mottaksplasser, og dette er et første steg. I tillegg har UDI nå gått ut med en ny konkurranse. Alle kommuner og aktører som har mulighet til å drifte mottak og gi kapasitet, er gjennom dette bedt om å melde seg. Målet er å øke kapasiteten ytterligere, slik at vi er forberedt. En oppskalering av mottakskapasiteten er nødvendig både for å tilpasse oss dagens situasjon og for å være forberedt på økte ankomster i tiden som kommer.

Asylmottak er ett av flere elementer for å kunne innkvartere potensielt mange tusen ukrainske flyktninger. Mottakene må sees i sammenheng med rask bosetting og bruk av private hjem som oppholdssted. Regjeringen tar i bruk alle deler av beredskapen for å kunne håndtere potensielt store mengder flyktninger som kan komme til Norge, og for at vi skal håndtere det på en god måte. Derfor vurderer vi nå en ordning som kan gjøre det mulig for asylsøkere i en begrenset periode å bo i private hjem og samtidig motta noe støtte til livsopphold.

Det er gode grunner til at dette ikke er en del av regelverket i en normalsituasjon. En eventuell unntaksordning for denne krisen må rammes godt inn, slik at det ikke fører til at flyktningene kan utnyttes. Det må ikke føre til at flyktningene ikke følges opp og ikke inkluderes, og vi må unngå at det gir store belastninger for enkeltkommuner. Dette jobber regjeringen nå med.

Vi vet at flyktningstrømmen ut av Ukraina er enorm, men vi vet ennå ikke hvor mange som kan komme til Norge. Ankomstene er fortsatt på et stabilt nivå, men situasjonen er uavklart, og det kan endre seg raskt. Jeg er opptatt av at vi sørger for å ha god beredskap for betydelige ankomster i tiden framover.

Nasjonalt ankomstsenter i Råde klarer per nå å håndtere de flyktningene som kommer. Det er ikke kø, og de som kommer, ivaretas på en god måte. Men kapasiteten kan komme under press. UDI startet derfor tidlig arbeidet med å etablere akuttinnkvarteringskapasitet som tillegg til mottakssenteret. Flere mottak og akuttinnkvarteringsplasser er allerede tatt i bruk flere steder i landet. Dette sikrer at regjeringen er i forkant av situasjonen og møter dette med kontroll og ansvarlighet.

Politiet skalerer opp registreringen av ukrainere som kommer til Norge. Etter at det nye ankomstsenteret i Råde ble etablert under forrige regjering, skal alle asylsøkere til Norge som hovedregel registrere seg der. Regjeringen mener nå det kan være behov for å kunne registrere seg også andre steder i landet, og politiet vil om kort tid sørge for at ukrainere som allerede er i Norge, vil kunne registrere seg nærmere der de befinner seg. Det tas sikte på at registrering hos lokalt politidistrikt vil bli et alternativ til registrering på mottakssenteret, men detaljene i denne løsningen er ikke endelig avklart. En desentralisering av registreringen vil avhjelpe presset på ankomstsenteret i Råde og gjøre det lettere for de ukrainerne som allerede oppholder seg andre steder enn på Østlandet, å få registrert seg.

Jeg vil understreke at det er viktig at de som kommer til Norge, eller som allerede er her, registrerer seg. Dette har flere sider. En side er at myndighetene har behov for kontroll med hvem som er her. For det andre må personene registrere seg for å få et midlertidig personnummer og for å kunne få tilgang på tjenester. Ukrainere som har biometrisk pass, har visumfrihet til Schengen i 90 dager. De kan på egen hånd oppholde seg her på turistvisum i denne perioden, men de må registrere seg for å få tilgang til oppfølging fra myndighetene.

Ettersom UDI nå oppretter mottak raskt, vil mange kommuner i løpet av kort tid kunne komme til å bli vertskommune for et asylmottak. Noen kommuner som ikke har mottak, kan likevel komme til å være vertskommune for flyktninger som bor i private hjem. For flyktningene som i mottaksfasen bor privat i en kommune som ikke har asylmottak, ser vi på hvordan vi skal unngå at dette belaster kommunen uforholdsmessig økonomisk.

Selv i den akutte situasjonen vi nå står i, tilstreber UDI å ha god dialog med alle vertskommuner. Hvis Norge skal lykkes med å ta imot flyktningene på en god måte, er vi helt avhengig av et godt samarbeid mellom stat og kommune. Statsforvalteren vil i denne sammenhengen spille en viktig rolle. Det samme vil frivilligheten gjøre.

Vi har en stor oppgave foran oss. Vi skal tilby innkvartering og oppfølging til alle asylsøkere som kommer til Norge. Ukrainske menn mellom 18 år og 60 år får normalt ikke reise ut av Ukraina nå. Derfor vil det være flest kvinner og barn som kommer, og det vil også kunne komme en god del eldre mennesker. Dette er ikke så vanlig i det «normale» ankomstbildet for asylsøkere. Tidligere har det typisk vært mange unge og gjerne enslige menn som har søkt om asyl. Dette arbeidet kommer til å kreve innsats fra flere sektorer og mange aktører. Jeg vil takke alle dem som nå strekker seg langt for at vi skal lykkes med dette.

Sivilforsvaret bistår UDI flere steder på Østlandet. De spiller en viktig rolle i den situasjonen vi nå er i. Sivilforsvaret følger situasjonen og er i god dialog med UDI for best mulig å planlegge og følge opp eventuelle nye bistandsanmodninger. Sivilforsvaret forventer ytterligere bistandsanmodninger fra UDI og senere fra kommunene. Også frivilligheten spiller en stor rolle. Røde Kors, Caritas, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og mange andre frivillige organisasjoner har mobilisert både her i Norge, i nabolandene og i Ukraina.

Det er mange nordmenn som nå har lyst til å bidra. Det setter regjeringen uendelig stor pris på. Jeg vil oppfordre til at man tar kontakt med en frivillig organisasjon, som har gode systemer og erfaring med dette, for å finne ut hvordan man best kan bidra i den fasen vi er nå.

Å øke kapasiteten har en kostnadsside. I gjeldende budsjett er det gitt en fullmakt til å overskride bevilgningen knyttet til drift av asylmottak med inntil 900 mill. kr, dersom det er nødvendig for å innkvartere asylsøkere. Det foregår nå et arbeid med å vurdere om det er nødvendig å fremme en tilleggsproposisjon for Stortinget før den ordinære revideringen, også knyttet til dette.

Som kjent vedtok EU i en egen rådsbeslutning den 4. mars å aktivere EU-direktivet om midlertidig beskyttelse for personer som flykter fra Ukraina. Også andre land som ikke er bundet av direktivet – som Danmark, Island og Sveits – vurderer nå tilsvarende ordninger. Verken direktivet eller beslutningen er bindende for Norge, men vi har en egen bestemmelse i utlendingsloven § 34, om midlertidig kollektiv beskyttelse, som nå kommer til anvendelse. Norge anvendte midlertidig kollektiv beskyttelse på 1990-tallet i forbindelse med konfliktene i Bosnia og Kosovo. Mange tusen flyktninger ble da hentet hit, og mange reiste også hjem igjen når de kunne det. Ordningen er effektiv både for dem som kommer hit, og for dem som skal ta imot dem. Slik vi ser situasjonen utvikle seg nå, blir det viktig med effektive og gode løsninger som kan møte disse menneskene på en god og trygg måte.

Regjeringen besluttet, også den 4. mars, å innføre en ordning med midlertidig kollektiv beskyttelse for borgere av Ukraina i Norge. Ordningen innebærer et unntak fra utgangspunktet om at asylsøknader skal vurderes individuelt, og åpner for å gi midlertidig beskyttelse etter en gruppevurdering, f.eks. basert på statsborgerskap. Vi arbeider nå med detaljene i ordningen, med sikte på at den trer i kraft gjennom kongelig resolusjon i morgen, fredag.

Den midlertidige kollektive beskyttelsen legger til rette for at flyktningene raskt vil kunne bosettes i kommunene. Ordningen vil gi flyktningene mulighet til å jobbe mens de er her. Det betyr også at tiden i mottak vil kunne bli kortere enn det som er ordinært for flyktninger som kommer til Norge, og det er bra. Ansvaret for bosetting av flyktninger ligger hos arbeids- og inkluderingsministeren. Vi har et tett samarbeid, og jeg vet at det jobbes hardt med bosetting og oppfølging av flyktningene etter at de har vært gjennom mottaksfasen.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har bedt kommunene melde inn sine muligheter for å bosette, og jeg vil oppfordre kommunene til å bidra til at flyktningene raskt kan bosettes i en kommune. Jeg setter veldig stor pris på de positive og velvillige signalene som allerede har kommet fra kommuner over hele landet. Rask bosetting er viktig for å få barna inn i skoler og barnehager, og for at de voksne kan jobbe og bli en del av lokalsamfunn rundt i landet, for den tiden de trenger beskyttelse og skal være her i Norge.

Jeg har inntrykk av at det er stor vilje blant nordmenn til å hjelpe ukrainere i denne veldig vanskelige tiden. Vi ser at folk åpner sine hjem. Vi ser at folk støtter de humanitære organisasjonene som jobber i Ukraina og naboland, med penger, og noen reiser også til naboland for å hjelpe ukrainere med å komme hit.

Til det vil jeg si at vi er veldig glad for at folk vil hjelpe, men innvandringen til Norge bør skje i kontrollerte former. Flyktningene som har forlatt Ukraina, er trygge i nabolandene. De har klart å komme seg unna krigshandlingene. Det pågår en storstilt innsats for å sikre umiddelbar humanitær hjelp, og det er stor vilje i Europa til å ta imot flyktningene som reiser videre til andre land, der de f.eks. har venner, bekjente eller slektninger. Jeg mener det er viktig at henting av flyktninger og asylsøkere bør skje i nasjonal regi og i ordnede former.

Når det gjelder det å reise til et naboland for å ta med personer til Norge, skal man vite hva man gjør, og hvem man tar med seg. Primært fraråder vi at det organiseres private transporter av ukrainske flyktninger mellom europeiske land. I store kriser er det dessverre slik at det er mennesker som vil utnytte de situasjonene som oppstår. Der ligger det muligheter for mennesker som ikke nødvendigvis har gode hensikter. Det er fare for at de utnytter sårbare mennesker. I en uoversiktlig situasjon, med mange private initiativ, er det fare for menneskesmugling og menneskehandel. Det er også risiko for at mennesker som ikke har gode hensikter i Norge, vil ta seg hit i skjul av flyktningstrømmen. For flyktningene kan det være vanskelig å vite hvem som har gode intensjoner, og hvem som ikke har gode intensjoner. I fluktsituasjonen er dette en risiko som særlig kvinner, barn, enslige mindreårige og eldre står overfor. Det gjelder også i denne situasjonen. Dette vil vi unngå.

Jeg vil berømme og takke alle etatene innenfor berørte sektorer, statsforvalterne og kommunene som nå står på for at vi skal klare å ta imot ukrainere som kommer hit. Jeg vil også takke frivilligheten, de humanitære organisasjonene og enkeltmenneskene som står på. Den felles innsatsen er helt avgjørende.

Jeg mener det er viktig at vi fortsatt har tett dialog med EU og Høykommissæren for flyktninger om den videre utviklingen av denne flyktningsituasjonen. Jeg deltar selv aktivt inn i det europeiske samarbeidet. Jeg har deltatt på to justisministermøter de siste ukene, og jeg vil fortsatt ha god kontakt med mine europeiske kollegaer i tiden som kommer. Jeg er svært glad for at Høykommissæren for flyktninger tok seg tid til å reise hit og møte oss i denne situasjonen. Sammen med andre humanitære organisasjoner gjør de et viktig arbeid for å møte flyktningenes umiddelbare behov i nabolandene.

Vi står oppe i en massefluktsituasjon i Europa, og Norge er beredt til å stille opp. Vi skal stille opp for Ukraina, og vi skal stille opp for dem som flykter, i fellesskap med våre naboland. Vi må stå sammen i denne svært krevende situasjonen. Jeg håper at vi også her kan ha bred oppslutning om den jobben vi nå må gjøre for å ta imot ukrainere som trenger beskyttelse, og for å ivareta vår egen sikkerhet. Norge skal sammen med andre land i Europa være en trygg havn for dem som søker hjelp. Vi skal stille opp med varme, med raushet og med omsorg – sammen.

Jeg vil avslutte med å si at selv om viljen og evnen til å hjelpe nå er stor, må vi forberede oss på at dette kan bli krevende. Det er bare 14 dager siden den russiske invasjonen. De siste to ukene har det skjedd en stor utvikling fra dag til dag og time for time. Mye tyder på at dette bare er begynnelsen. Hvis mange tusen flyktninger kommer til Norge på kort tid, skaper det også store utfordringer. Det kan legge press på tjenester, og det kan legge press på folk som strekker seg langt for å hjelpe. Til alle dere som nå står på: Husk å ta vare på dere selv, husk å ta vare på hverandre. Husk at vi ikke må strekke strikken så langt med en gang at den ryker. Vi må huske at dette ikke er et sprintløp. Dette kan komme til å bli en maraton, og vi skal holde ut over lang tid.

Regjeringen er derfor opptatt av at vi møter dette med ansvarlighet og kontroll. Når ikke alle spørsmål og detaljer kan besvares med en gang, er det fordi vi må gå grundig inn i de løsningene vi legger opp til. Det er viktig at de løsningene vi nå får på plass, står seg over tid. Vi må også være klar over at det å håndtere mange tusen mennesker på kort tid kan kreve at vi må håndtere ting raskere og med enklere løsninger enn det vi kan gjøre i en normalsituasjon. Vi skal møte flyktningene med varme, med omsorg og med inkludering, men vi skal også ha en realisme i hva dette betyr for det norske samfunnet.

Regjeringen vil rigge Norge for at vi skal klare dette sammen, for at vi skal ha kontroll, og for at vi skal møte hverdagen best mulig når den kommer.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 45, åpne for en kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og avsluttende innlegg fra statsråden.

Lene Vågslid (A) []: Takk for ei svært god utgreiing frå statsråden. Europa står no overfor den største humanitære katastrofen sidan den andre verdskrigen, og det er vanskeleg å ta inn over seg kva dette faktisk kjem til å innebere. Det at to millionar ukrainarar allereie har flykta frå landet sitt, og at enormt mange er internt fordrivne, er frykteleg. Dei bileta me no ser av ungar og vaksne som oppheld seg i provisoriske bomberom, av dei som legg på flukt, og av familiar som blir splitta, gjer sterkt inntrykk på oss alle. Og me veit at talet vil fortsetje å auke.

Eg er glad me har ei regjering som så tydeleg seier at Noreg skal stille opp og gje hjelp til og beskyttelse for dei som no er på flukt. Det var ei viktig og riktig avgjerd å gå for kollektiv beskyttelse – noko me òg har erfaring med frå 1990-talet.

Det er ingen som veit kor lenge krigen kjem til å vare, eller kor mange som kjem til å kome til Noreg. Det me veit for sikkert, er at me må mobilisere alle gode krefter. Me skal ta imot folk på ein god, men òg trygg måte, og eg er trygg på at regjeringa no sørgjer for god kontroll i ein både krevjande og omskifteleg situasjon.

Det er gledeleg, som justisministeren seier, å sjå korleis kommunane over heile landet no seier at dei skal bidra og vil ta imot flyktningar. Det vil bli behov for eit raskt og omfattande arbeid med å skalere opp mottakskapasiteten, og eg er glad for at me ser ein framoverlent justisminister og ei regjering som er godt førebudd.

Dei som no får innvilga kollektiv beskyttelse, har rettar knytte til både busetjing og introduksjonsprogram som kommunane må planleggje for. Heldigvis har kommunane erfaringar frå flyktningkrisa i 2015 – både gode og dårlege – som vil vere nyttige no.

Det er òg slik at introduksjonsprogrammet me har i dag, er langt meir fleksibelt enn det me hadde under den førre flyktningkrisa. På grunn av endringane som blei gjorde med ny integreringslov i 2020, har kommunane no anledning til å gjere individuelle tilpassingar ut frå kven som kjem, og kva behov dei har. Dei som har med seg relevant utdanning og arbeidserfaring frå heimlandet, vil kunne dra nytte av hurtigsporet me har i introduksjonsordninga, som legg til rette for ein rask veg ut i arbeidslivet. Eg synest det er viktig å seie, for eg ser det er ein pågåande debatt der ein er bekymra for at flyktningar kan bli «innelåste» i eit rigid introduksjonsprogram, men her ligg det god fleksibilitet i integreringslova frå 2020.

Det er heilt avgjerande no med tett dialog mellom myndigheitene, kommunane og ikkje minst frivilligheita. Her er eg òg veldig glad for at justisministeren tidleg var tydeleg på at kommunane ikkje skal bli sitjande igjen med rekninga når ein no set i gang med å byggje opp nødvendig mottakskapasitet.

Saman med kommunane vil òg frivilligheita få ei avgjerande rolle. Det har me allereie sett at dei har. Her ligg det enorme resursar og moglegheiter mellom det offentlege og det frivillige. Det er særleg viktig då at ein klarer å koordinere dette på ein god måte, i tillegg til å mobilisere.

Det er i overkant av tusen ukrainarar som har søkt om beskyttelse i Noreg no. Me høyrer justisministeren tydeleg seie at ein har god kontroll. Me har mottakssenter på Råde og på Helsfyr, men me veit at det kan kome ganske mange fleire. Difor er det veldig viktig det justisministeren seier om at regjeringa no ser på desentraliserte løysingar for registrering.

Til slutt er eg glad for at partia på Stortinget er samla om korleis ein møter denne krisa. Me har god tradisjon i Noreg for å samle oss om breie løysingar når det verkeleg gjeld, og no gjeld det.

Mari Holm Lønseth (H) []: La meg først få takke justisministeren for redegjørelsen.

Høyre sendte fredag et brev hvor vi også ba justisministeren komme til Stortinget, og vi er selvfølgelig glad for at hun gjør det, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde håpet at justisministeren var litt lenger framme i skoene enn det jeg har inntrykk av etter redegjørelsen.

Vi står overfor en ekstremt krevende situasjon. Det er den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig. Over to millioner mennesker har lagt på flukt fra Ukraina, og FN anslår at tallet kan komme til å passere ti millioner.

I 2015 kom i overkant av 30 000 flyktninger og migranter til Norge i løpet av et år. Det var en veldig krevende situasjon. Etter det har vi etablert flere beredskapsplaner, og Norge er bedre rustet nå til å håndtere en stor flyktningstrøm på kort tid, men nå må vi være forberedt på at det antallet som kan komme til Norge, kan bli høyere enn det vi opplevde i 2015.

Det er et større press på ankomstsentre nå, sammenliknet med hva det var i 2015. Gode planer og strukturer holder derfor ikke hvis ikke regjeringen har en klar og tydelig kriseforståelse. Per i dag kan jeg vanskelig se at regjeringen har den nødvendige kriseforståelsen. Det trengs en helt klar og tydelig strategi for hvordan Norge skal klare å ta imot mange på kort tid. Aktører på feltet og kommunene mangler en klar marsjordre som står seg mot de utfordringene som vi tydelig ser kan komme. Det er regjeringens og justisministerens ansvar. Det er ennå tid, men det haster.

La meg ta et eksempel. Kommunedirektøren i Trondheim etterlyser i Adresseavisen tydeligere nasjonale rammer. Han sier at alle storbyene er i samme situasjon, og at «det mangler klare føringer knyttet til både forventninger, økonomiske rammer og hva man ønsker vi skal bidra med». Han sier videre at det har vært full forvirring, og at det har manglet informasjon. Det er alvorlig, men det er ikke et unikt eksempel, og det stemmer også med mange andre eksempler som vi har fått innspill om de siste dagene. Det er helt nødvendig at regjeringen kommer med en klar strategi – og det synes jeg heller ikke redegjørelsen nødvendigvis bærer preg av – med klare ambisjoner og tydelige beskjeder til alle aktører som nå skal forberede seg på å ta imot mange, og som skal kunne etablere provisoriske løsninger hvis det blir nødvendig.

Høyre har tidligere også etterlyst mange tiltak som bør være en del av en helhetlig strategi. Blant annet trengs det en kraftigere oppskalering enn vi har sett tidligere. Det kan bli helt nødvendig å fravike plan- og bygningsloven for å sikre midlertidige innkvarteringsløsninger. Det er noe Høyre har foreslått i Stortinget som vi håper at regjeringen kan komme etter med.

Asylmottakene kan bli fylt opp, og det kan bli helt nødvendig å avlaste mottakskapasiteten. Derfor var det bra at Stortinget, etter forslag fra Høyre, ba regjeringen nettopp om å vurdere hvordan man kan gi stønad til livsopphold for dem som nå blir boende i private hjem. Det er selvfølgelig positivt at statsråden nå varsler at hun vil følge opp det vedtaket som er fattet i Stortinget, men det er også et spørsmål som regjeringen kunne ha avklart før Stortinget påla regjeringen å gjøre det.

Det trengs også raskere svar på hvordan man skal ta imot de flyktningene som nå kommer. Høyre mener at rask bosetting, det å få folk raskt ut i jobb, gi dem tilgang til norskkurs og bygge opp moduler som gjør det mulig å få brukt kompetansen fra hjemlandet her i Norge, god matching av flyktningenes kompetanse med kommunenes behov, en sterk frivillighet og en sterk helsetjeneste vil være blant det viktigste.

Vi skal huske at de første som nå har kommet til Norge, er blant dem som er mest ressurssterke, og vi må forvente at de som kommer i neste runde, kanskje er mer preget av krigen, har stort hjelpebehov, er uten nettverk og uten engelskkunnskaper.

Det er godt å høre at regjeringen har noen flere planer for hvordan de skal håndtere dette, men jeg synes også redegjørelsen bærer preg av at det er kjent informasjon som igjen presenteres for Stortinget. Høyre mener at det trengs en tydeligere kriseforståelse og en tydeligere strategi for hvordan man skal håndtere dette. Det kan bli en ekstremt krevende situasjon, og det er flere spørsmål som må besvares, bl.a. hvordan man forankrer våre posisjoner og signalene som Norge nå sender til EU om en byrdefordelingsmekanisme.

Else Marie Rødby (Sp) []: Jeg vil også takke justisministeren for den veldig gode redegjørelsen.

Det er en alvorlig tid og en dramatisk situasjon vi ser i Ukraina, forårsaket av Russlands forferdelige krigshandlinger. FNs høykommissær for flyktninger melder om at det allerede er to millioner mennesker på flukt fra Ukraina, og Flyktninghjelpen melder at hvert sekund driver krigen et nytt menneske på flukt fra sitt hjem. Hvor mange av disse menneskene i nød som vil komme til Norge, er vanskelig å forutsi. Den uforutsigbarheten stiller store krav til beredskapen vår, for selv om de fleste av oss føler at situasjonen allerede har vart lenge, er det, som justisministeren var inne på, bare to uker siden krigen startet. Hvor lenge den vil vare, og hvordan den humanitære situasjonen vil utvikle seg, vil tiden vise. Men signalene fra justisministeren om at vi skal vise varme og stille opp for ukrainere på flukt, er viktig og riktig og et signal mange helhjertet vil stille seg bak.

Samtidig er det viktig at vi som folkevalgte også husker på at det i situasjoner med krig og kaos alltid vil finnes krefter som ikke vil oss vel. Det er en ubehagelig sannhet som vi også må være rustet for. Vi deler derfor justisministerens syn på behovet for ordnede forhold og oversikt i denne situasjonen, og for at vi nå skaper ordninger og systemer for håndtering av flyktningstrømmen som vil stå seg over tid, og som vil kunne bære en langvarig belastning.

Mange av oss blir sterkt berørt av de utallige historiene som nå når oss fra mennesker som har mistet sine kjære og hjemmet sitt, og som er på flukt som følge av Russlands folkerettsstridige krigshandlinger. Det er vanskelig å fatte at det igjen er krig i Europa, og mange kjenner på uro og utrygghet.

Jeg tror det er flere enn meg som kjenner på en trygghet når vi hører justisministerens redegjørelse for det gode arbeidet som nå foregår i regjeringen. Det at vi har et godt og solid statsapparat, er viktig i tider hvor systemet vårt settes på prøve. Det at regjeringen så tydelig har uttrykt at Norge skal stille opp for Ukraina, har åpenbart gått direkte hjem i store deler av befolkningen. I det som for mange oppleves som en uvirkelig situasjon, reiser det seg en stor vilje til å hjelpe blant både innbyggere og frivillige organisasjoner og i norske kommuner. Det er utrolig fint å se den varmen og omsorgen som det norske folk nå viser for ukrainske flyktninger. Det at justisministeren nå vurderer å gjøre den private innsatsen til en del av beredskapen knyttet til mottak av flyktninger i Norge, er en viktig anerkjennelse av den viljen til å bidra som vi ser hos folk.

Det er også på sin plass med en takk til alle kommuner over hele landet der kommunestyret har vedtatt uttalelser til støtte for det ukrainske folk, og som nå stiller sitt apparat til disposisjon for ukrainere på flukt. Det er en styrke ved det norske systemet at vi har både kommuner, fylkeskommuner og en stat som kan mobilisere sammen på denne måten.

Jeg har lyst til å nevne noen eksempler på den viljen som er til å hjelpe, og som vi ser ute i kommunene nå. I Målselv kommune melder ordføreren at de bemanner opp helse- og omsorgstjenesten for å ta imot et antall flyktninger som tilsvarer 10 pst. av befolkningen, og lokalene står allerede klare. I Salangen kommune står mottak klare for flere hundre flyktninger allerede, også for den ekstra sårbare gruppen enslige mindreårige flyktninger. I min hjemkommune har man utsatt salget av et nedlagt helsetun for å kunne ta imot flyktninger, og det foregår nå en storstilt innsamling blant innbyggerne av klær, møbler, leker og annet nødvendig til etablering av flyktningmottak.

Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i disse eksemplene, for dette foregår nå over hele landet. I dag vil det også avholdes et møte mellom statlige aktører og kommunene, nettopp for å sikre at alle kommuner blir fortløpende oppdatert på situasjonen. Det er avgjørende for den oppgaven som kommunene skal løse framover, og er et godt initiativ for dialog fra regjeringen.

Listen er lang over alle de tingene som nå gjøres for at ukrainske flyktninger skal få en trygg havn her i Norge. Det er en fin og viktig motvekt til alle de forferdelige bildene og beskrivelsene som daglig kommer fra de krigsherjede områdene i Ukraina.

Det som for meg står igjen som hovedlinjene etter justisministerens redegjørelse, er behovet for ansvarlighet og kontroll, og også for varme og omsorg. Det er en klok tilnærming i det store arbeidet som ligger foran oss.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil begynne med å takke justisministeren for redegjørelsen. Jeg kunne riktignok ha ønsket at den var noe mer konkret på flere punkter, og jeg kommer litt tilbake til det.

Russlands brutale krig mot Ukraina og det ukrainske folk er forferdelig og totalt uakseptabel. Ukrainerne kjemper en heroisk kamp for sitt demokrati og for sitt land, og denne krigen – som andre kriger – fører til enorme lidelser, og vi har nå begynt å se starten på betydelige flyktningstrømmer. Det er mødre som flykter med sine barn, mens mennene deres er igjen for å beskytte sitt hjemland fra okkupasjonen. Eldre mennesker som i sin barndom opplevde nazistenes herjinger, for så å oppleve kommunismens brutalitet, er nå igjen på flukt.

Det er krig i Europa, mennesker er på flukt i våre nærområder, og Norge både kan og skal bidra. Fremskrittspartiet har alltid vært klare på at mennesker hjelpes best i sine nærområder. Det er til det beste for dem som er på flukt, og det gjør at man får mulighet til å hjelpe enda flere. Ukrainere på flukt tilhører samme kulturkrets som oss, noe som gjør integrering i samfunnet lettere. Det gjør at vi må og bør gjøre ting annerledes enn når vi får flyktninger fra andre steder i verden, da utfordringene, behovene og forutsetningene den enkelte flyktning har for å klare seg i det norske samfunnet, er forskjellig.

Gjennom mange år har europeere flyttet til Norge for å ta seg arbeid. Svensker, polakker og spanjoler har klart seg godt i det norske samfunnet, uten et introduksjonsprogram som skal lære dem norsk kultur og samfunnsforståelse. Det er meningsløst om vi nå skal passivisere ukrainere som kommer til Norge, med et toårig introduksjonsprogram. Det er derfor Fremskrittspartiet har vært klare på at ukrainerne nå heller må få et hurtigspor når de kommer til Norge. Arbeids- og oppholdstillatelsen må være der umiddelbart, sånn at de som kan, kan komme seg rett ut i arbeid. Det vil sørge for raskere integrering og økte skatteinntekter og legge mindre beslag på ressursene i det offentlige. I dette hurtigsporet bør vi også tilby tilpasset norskundervisning for dem som trenger det, men da på en ubyråkratisk måte.

De siste ukene har vi sett at nordmenn ønsker å bidra for å hjelpe ukrainere på flukt fra Putins herjinger. Fremskrittspartiet vil derfor oppfordre regjeringen til å benytte seg av all den hjelpen enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter kan bidra med. Det offentlige trenger ikke stå for alt, private kan bidra med innkvartering, mat og norskundervisning, med å skaffe jobber og ikke minst med en helt nødvendig utvidelse av kapasiteten i norske skoler og barnehager. Derfor kunne jeg ønske at statsråden var litt tydeligere på hva hun har gjort for å sette norske kommuner i stand. Det gjelder både det kommunale apparatet og ikke minst å sette dem i stand til å benytte seg av all den private kapasiteten som er der.

Et mål må være at færrest mulig ukrainere som nå kommer, må være på norske asylmottak. Flest mulig bør vi få ut i det norske samfunnet raskest mulig. Men det er også slik at alle kan ikke jobbe – om de er barn, funksjonshemmede eller eldre. Det er derfor Fremskrittspartiet er klare på at den vedtatte flyktningkvoten nå bør forbeholdes ukrainere på flukt, for mange mennesker er på flukt i hele verden, og vi må da først hjelpe dem som er i våre nærområder. Så skal vi fortsatt hjelpe folk som lider under konflikter andre steder i verden, men da hjelper vi dem best i deres nærområder.

Det er Ukrainas naboland som nå får de største utfordringene i tiden fremover, og Norge bør bidra der også. Fremskrittspartiet har tatt til orde for å bevilge 5 mrd. kr til umiddelbar humanitær bistand og hjelp i nærområdene, til mat, til husly og så videre. Samtidig er vi også bekymret for at det finnes noen som ønsker å utnytte flyktningstrømmer som dette. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at regjeringen umiddelbart sender Politiets utlendingsenhet og UDI ned til nabolandene, så de kan bidra og hjelpe til i registreringen og identifiseringen av de flyktningene som er der, for å unngå at andre mennesker med uærlige hensikter benytter denne kaotiske situasjonen til å snike seg inn i Norge.

Fremskrittspartiet er krystallklare: Vi skal bidra, vi har mulighet til å bidra, men da må vi også ta utgangspunkt i at dette er ukrainere som kan klare seg godt i det norske samfunnet.

Grete Wold (SV) []: Først takk til statsråden for en veldig god redegjørelse. Det var nyttig.

Vi ser en helt spesiell og akutt situasjon, og det krever også en helt spesiell tilnærming. SV er derfor veldig fornøyd med regjeringens beslutning om at man nå ønsker å gi kollektivt opphold til mennesker som kommer fra et krigsherjet land. Krigen i Ukraina har allerede drevet over to millioner mennesker på flukt, og ifølge UDI er over 40 pst. av dem som nå kommer til Norge, barn. Det er det jeg derfor ønsker å fokusere litt på.

Det er helt avgjørende at vi sikrer et mottakssystem som er tilrettelagt for barn, for å kunne ivareta barnas særskilte rettigheter og behov. Barn på flukt er ekstra sårbare både fordi de er barn i utvikling, og fordi mange har opplevd skremmende og nå potensielt traumatiserende opplevelser. Barna som kommer til Norge fra Ukraina, er barn som har vært gjennom en ekstremt dramatisk og rask omveltning i livet, og for mange vil det utvilsomt være en stor påkjenning. Mange har måttet flykte raskt og måttet etterlate seg familiemedlemmer og venner i nabolaget sitt. I tillegg kan mange ha vært vitne til kamphandlinger, bombinger, dødsfall og skader. Dette gjelder også for deres foreldre.

Etter en traumatisk hendelse som dette er det spesielt viktig å få bearbeidet hendelsen og ha trygge personer rundt seg. Det kan være vanskelig for foreldrene å vite hvordan de skal støtte sine barn og prate med dem om det som har skjedd.

SV mener det bør tilrettelegges for tidlig kartlegging av barnas og hele familiens behov, og det bør utvikles en plan for psykososial støtte, som begynner på ankomst- og akuttmottakene, og som fortsetter ute i kommunene etter bosetting. Det må også sikres et psykososialt tilbud til barna og familiene som bor privat, og som ikke innkvarteres på mottak.

I tillegg er det flere punkter vi ønsker å framheve for statsråden. Det er behov for tilstrekkelig med ansatte på mottakene, og det må være tilstrekkelig med barnefaglig kompetanse der. Det kan være krevende for mange kommuner å rekruttere.

Vi må også ha mekanismer og kompetanse for å identifisere og følge opp menneskehandel. Som statsråden sier, vil det i en akutt situasjon som den vi står i, også alltid være et rom for at mennesker med uærlige hensikter kan utøve handlinger vi ikke vil ha.

I tillegg må vi sørge for oppsporing og familiegjenforening. I en kaotisk situasjon, som flukt fra krig jo er, kan barn rives vekk fra sine nære. Det er derfor viktig at mottakssystemet i Norge er organisert på en slik måte at det prioriteres å søke etter og eventuelt kunne gjenforene barn med familiemedlemmer der det er mulig.

I tillegg vil mottakene kunne ta imot veldig mange på kort tid, og det krever også at vi må ha meningsfylte aktiviteter. Barn og familier i en slik akutt situasjon må ha noe å ta seg til. Her vil samarbeid med kommunene, lokalsamfunn og ikke minst frivilligheten spille en viktig rolle.

Det er viktig at mottakene gir skjerming. Det er viktig å sikre skjermede områder på mottakene, hvor barnefamiliene kan få ro. Barn som har opplevd å måtte flykte og har opplevd traumatiske hendelser, har ekstra behov for ro, hvile og trygghet rundt seg.

I tillegg må vi unngå unødvendige flyttinger. Det må sørges for at familiene og barna som har vært på flukt fra Ukraina, må flyttes minst mulig. Mange flyttinger var et av hovedproblemene vi så etter de økte ankomstene i 2015. Når barn må bytte mottak, blir skilt fra nye venner og får avbrutt skolegang, er det et tilleggstraume.

Informasjon og kommunikasjon – barn trenger informasjon og forståelse av hva som skjer i livet sitt. De må vite at de er trygge. Når vi nå vet at mange familier bosettes privat, hos ukrainske venner eller bekjente, vil det være viktig å sikre at også de får tilstrekkelig informasjon. Her kan vi ta læring av koronaepidemien og hvordan vi fikk informasjon ut til innvandrermiljøene. Vi står nå i en situasjon som krever solidaritet og vilje til å hjelpe, og vi ser at det har vi.

Så er det som statsråden påpeker: Dette er ikke en sprint – dette vil vare over lang tid, og vi må sikre at vi følger opp med tilstrekkelige midler til kommunene og ikke minst ivaretakelse av fagpersoner over lang tid, og sørge for tilstrekkelig stimuli til frivilligheten, så vi kan gjøre denne oppgaven i fellesskap.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg vil også starte med å takke statsråden for en god redegjørelse.

Europa står potensielt overfor den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig, og det anslås at hele 10 millioner mennesker kan komme til å flykte fra Ukraina. Allerede har over to millioner mennesker forlatt sine hjem og sitt trygge liv, og mange har forlatt det kjæreste de har – ektemenn, fedre, mødre og venner. Det vi ser utspille seg i Ukraina, i grenseområdene til nabolandene, er grusomt. Rødt fordømmer på det aller sterkeste Russland og Putin-regimets grovt folkerettsstridige angrep på Ukraina.

Rødt gikk tidlig inn for å bruke § 34 i utlendingsloven, om kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon. Det fikk vi raskt støtte til fra de fleste partiene her i salen og i folket, og vi er veldig glad for at regjeringen fulgte opp dette raskt, og at man fra og med i morgen, slik jeg forsto statsråden, skal innføre dette. Det er også bra at Stortinget enstemmig på tirsdag ba regjeringen raskt vurdere hvordan flyktninger med midlertidig kollektivt opphold som bor utenfor asylmottak, midlertidig kan sikres stønad til livsopphold.

På tirsdag kunne FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi, advare under pressekonferansen sin her i Oslo om at den andre bølgen flyktninger vil være enda mer sårbar enn den første. Han sier at dersom krigen fortsetter, vil vi begynne å se flere mennesker som ikke har ressurser eller kontakter. Situasjonen er allerede krevende for de umiddelbare nærområdene til Ukraina. Rødt forventer at regjeringen bidrar mer for å motvirke den humanitære katastrofen som man potensielt ser utspille seg i grenseområdene til Ukraina.

Regjeringen har hittil bevilget inntil 2 mrd. kr i humanitær støtte til arbeidet i Ukraina. Det synes Rødt er veldig bra. I nødhjelpsplanen som Flyktninghjelpen lanserte, ber de om 738 mill. kr for å hjelpe 800 000 mennesker inne i Ukraina og i nabolandene Polen, Romania og Moldova. Men som generalsekretæren i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, helt riktig presiserer:

«Vi ber giverland om å grave dypt i lommene og finne nye penger for å hjelpe dem som nå er rammet av krisen i Ukraina, og ikke ta ressurser fra andre kriser».

Etter innlegget til representanten Wiborg er det kanskje verdt å minne denne salen på at en flyktning er flyktning, uansett om vedkommende kommer fra Ukraina eller Afghanistan. Det kan være verdt å minne om.

Vi må heller ikke glemme at det er en gruppe mennesker på den andre siden av frontlinjen som nå også har behov for vår solidaritet, og det er russiske fredsaktivister. Det er journalister, regimekritikere, desertører og militærnektere. Vi vet at lav kampmoral er det svake punktet til den russiske invasjonsstyrken, og det å bidra til at enda flere russiske soldater deserterer fra militæret, kan være et effektivt virkemiddel for å svekke Putins krigsmaskineri enda mer. Flere titalls mennesker har allerede blitt arrestert for å ha demonstrert mot krigen på russisk side, og kampen den russiske fredsbevegelsen nå står i og kjemper, er sentral for å svekke Russlands krigføring. Dette inkluderer ikke minst de soldater som legger ned våpnene.

I det autoritære diktaturet Russland er det ingen grunn til å tro at de som viser tydelig motstand, blir tatt på med silkehansker. Derfor mener Rødt at vi burde se på muligheten for i større grad og raskere å gi politisk asyl til dem som kjemper mot Russland og Putins regime, om det så er kunstnere, journalister, forfattere, musikere, opposisjonelle eller andre.

Det er også viktig å få ned behandlingstiden for visumsøknader for disse, alle de som nå befinner seg i livsfare, både i Russland og Hviterussland, og da håper vi at Norge kan hjelpe raskere og så raskt som mulig.

Mange ukrainere har flyktet eller blitt hentet til Norge av venner og familie og er allerede bosatt i Norge, og de er i den forstand allerede i en integreringssituasjon og et nettverk. Det er viktig at flyktninger som kommer hit, og som har mulighet til det, kommer raskt ut i arbeid og får muligheten til å bidra så raskt som mulig. I dag koster gebyret for å søke om arbeidstillatelse over 6 000 kr, og det kan være en høy terskel. Derfor har Rødt ment at vi kanskje burde se på muligheten for å ha en dispensasjon fra dette gebyret i den perioden vi er i nå, for å sikre en raskere integrering.

Til slutt vil jeg si at det viktigste nå er ikke å krangle om praktiske detaljer. Det får komme etter hvert. Her må vi praktisere smidighet. Vi må hjelpe raskt. Og som statsråden sier: Dette er tiden for å stå sammen.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Jeg vil begynne med å takke justisministeren for at hun kommer til Stortinget og redegjør om hvordan regjeringen følger opp situasjonen for ukrainere på flukt. Jeg tror at det er veldig verdifullt at regjeringen synes å legge seg på en linje hvor de er åpne for å vurdere tiltak etter innspill fra Stortinget, og jeg tror vi som folkevalgte har et stort ansvar for å gi regjeringen ryggdekning for at de skal kunne gjøre så mye som mulig for å bistå ukrainere på flukt. Jeg tror også det er viktig at vi i opposisjonen kan bidra konstruktivt med forslag for å løse de konkrete problemstillingene og utfordringene som ukrainske flyktninger vil stå overfor, i en allerede svært vanskelig situasjon.

Det er fantastisk å se den innsatsen som enkeltpersoner, organisasjoner og virksomheter i Norge legger ned for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er rørende å se hvordan vi som nasjon samles rundt et felles prosjekt om å hjelpe mennesker i den ytterste nød. Reisen fra den ukrainske til den norske grensen er lang, og den er fylt med byråkratiske hindre. Det er viktig at Norge går i front og fjerner disse hindrene som flyktningene møter når de ankommer Norge. Derfor er det svært positivt å høre at kollektiv beskyttelse trer i kraft fra i morgen, så vidt jeg forsto. Det er veldig gode nyheter.

I 1999 ble det opprettet en luftbro fra Makedonia til Norge. Vi kan gjøre noe tilsvarende nå ved å opprette en luftbro mellom Polen og Norge. Her kan vi være proaktive. Vi trenger ikke å vente på en europeisk enighet om ansvarsfordeling mellom landene. Vi vet ikke akkurat hvor mange som kommer hit, men vi vet at det vil bli mange. Det vil komme til å ta tid å rigge en luftbro, og derfor er det viktig at det arbeidet starter nå, sånn at vi kan sette det i verk straks det foreligger en europeisk avtale om ansvarsfordeling.

Jeg er veldig glad for å høre at det er dialog med kommunene om mottaksplasser. Venstre oppfordrer regjeringen til å ha en fortsatt god og tett dialog med kommunene om dette, men det gjelder også kapasiteten i barnehage, skole og bosetting og andre velferdstjenester som flyktningene vil ha behov for å benytte seg av. Det er viktig at denne dialogen er tett, og at det er tydelige beskjeder som kommer fram til kommunene.

Ukrainske flyktninger vil ha behov for både fysisk og psykisk helsehjelp. Her trenger vi også å ruste opp kapasiteten. Målselv kommune tjener som et forbilledlig eksempel på hvordan dette kan gjøres. Der oppbemanner de med sykepleiere, helsesykepleiere og ansatte i psykiatritjenesten, for å være klare til å ta imot ukrainske flyktninger. Det er viktig at regjeringen legger til rette for at dette kan gjøres på en god måte også i flere kommuner.

Venstre merker seg med glede at regjeringen nå jobber med et forslag om en midlertidig lov som skal sikre fortgang i integreringen av ukrainske flyktninger, også før de er bosatt i en kommune. Det er gledelige nyheter at loven skal gjelde for personer både i mottak og i private hjem. Det er også flott at regjeringen vil sørge for at ukrainske barn kan starte raskt i barnehage og skole, at ukrainske studenter skal kunne fortsette studiene sine i Norge, og at voksne skal komme raskt ut i jobb.

Det er viktig og riktig at Norge tar en ledende rolle i håndteringen av flyktningstrømmen fra Ukraina, sånn at vi kan komme godt i gang her, men også sånn at andre europeiske land skal kunne følge etter. Det er veldig viktig at man samarbeider med EU, men det er heller ingen grunn til at vi skal sitte og vente på initiativene kun fra EU.

Samtidig som vi fokuserer på ukrainerne, må vi ikke glemme at det pågår kriger i flere land i verden. Vi vet at krig, naturkatastrofer og menneskerettighetskrenkelser gjør at flere mennesker rundt omkring i verden trenger vår bistand. Med situasjonen i Ukraina ser vi nærmere enn noen gang hva det er mennesker flykter fra. Norge må ta sitt ansvar på alvor og bistå med beskyttelse av mennesker på flukt, særlig barn, fordi vi vet at menneskerettighetene og friheten ikke stopper ved Norges landegrenser. Jeg håper at vi i større grad klarer å møte flyktninger fra andre steder med samme grad av medmenneskelighet og hjelpevilje som vi ser fra Norge i denne situasjonen. Jeg tror også at vi må belage oss på at det kan komme en del mennesker med beskyttelsesbehov fra Russland i tiden framover. Jeg mener at det er selvsagt at de også må kunne forvente beskyttelse av Norge, for det er nettopp i krisesituasjoner vi må holde på prinsippene våre, og det gjelder spesielt menneskerettighetene.

Jeg håper at vi holder denne internasjonale solidariteten levende, og jeg håper at Norge kan gå foran og gjøre situasjonen for de flyktningene som kommer nå, så god som mulig, gjennom å fjerne byråkratiske hindre og sette kommunene bedre i stand til å kunne tilby gode tjenester til dem som flykter.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: På vegne av Miljøpartiet De Grønne vil jeg takke justisministeren for redegjørelsen.

Regjeringen har tatt flere viktige grep på dette feltet. Det er bra at kommunenes utgifter til å ta imot flyktninger fra Ukraina blir dekket, og at regjeringen gir midlertidig kollektiv beskyttelse til flyktninger fra Ukraina.

Det som skjer i Ukraina, er en masseflukt – den raskest voksende flyktningstrømmen vi har sett i Europa siden andre verdenskrig. Over to millioner mennesker har flyktet fra landet. Halvparten er barn. Mange flere er internt fordrevet i et Ukraina der det fortsatt er vinter, og der Russland fører en brutal og hensynsløs krig som rammer mange sivile. Mennesker som levde et helt vanlig liv for to uker siden, er nå uten grunnleggende trygghet og frihet. Mange har mistet alt. Kvinner og barn på flukt er enkle ofre for kyniske menneskehandlere.

Jeg er glad for at det er bred enighet om at vi nå må mobilisere massivt for å hjelpe, men jeg vil gjerne ta opp enkelte problemstillinger som jeg håper at regjeringen vil ta med seg.

Veldig mange av dem som kommer til Norge de neste dagene, er familier som har reist fra ektemenn og fedre. Vi mener det er viktig at regjeringen legger til rette for at menn i Ukraina effektivt og enkelt får familiegjenforening med sin familie når de vil trenge det.

For det andre vet vi at både kvinner, barn og seksuelle minoriteter er særlig utsatt for utnyttelse og vold på flukt. Jeg vil oppfordre regjeringen til å jobbe internasjonalt og gjennom det norske nødhjelpsapparatet med å forebygge diskriminering av folk i en ekstremt sårbar situasjon. Det er ofte de mest ressurssterke som kommer seg i trygghet på egenhånd.

Krigen i Ukraina har brakt en flyktningkrise nærmere Norge enn vi har sett på veldig lenge, men vi må ikke glemme resten av verden. Over 80 millioner er på flukt – de fleste kvinner og barn. Med dette som bakteppe må Norge ikke kutte i tallet på kvoteflyktninger fra andre land som følge av Ukraina-krisen. Vi må også fortsette å komme med friske midler til Ukraina, og vi må ikke kutte i nødhjelp og bistand til resten av verden for å finansiere våre bidrag i Ukraina.

Vi går inn i en tid der vi dessverre ikke er forunt å kunne håndtere kun én krise av gangen. Vi har dårligere tid enn noensinne for å løse klimakrisen. Millioner er på flukt i Europa og i verden. Og nå, når en av verdens største kornprodusenter står i brann, blir sårbare land i sør rammet. Økte matvarepriser kan rokke skjøre samfunn ut av balanse. Enda flere kan stå i fare for å sulte, og enda flere kan se seg nødt til å forsøke å ta den farefulle veien gjennom Libya og over Middelhavet, der tusenvis allerede drukner fordi vi har forsøkt å gjøre det så vanskelig som mulig å komme til Europa.

Det er godt å se den solidariteten vi ser i møte med flyktningene fra Ukraina. Det er viktig for oss som mennesker å ta imot mennesker på flukt med åpne armer og hjertevarme – slik vi selv ønsker å bli møtt. Det håper jeg vi tar med oss videre til alle flyktninger uansett hvor langt unna de kommer fra. De som nå kommer fra Ukraina, kommer til å trenge hjelp fra oss alle. Det offentlige må lage gode systemer, men også legge til rette for frivilligheten. Det blir viktig at kommunene har åpne kanaler til statlige myndigheter for å kunne utløse hele potensialet i den solidariteten vi alle kjenner på.

Dag-Inge Ulstein (KrF) []: Knuste kuvøser, fødende kvinner drept. De som søkte dekning i sykehusets bomberom, er fortsatt fanget i infernoet. Massegraver blir fylt i det korte øyeblikket bomberegnet tar pause. Vi hører nå at det er mer enn 1 000 drepte bare i Mariupol.

Putin – en feig despot, en massemorder, en krigsforbryter. Historiens dom over Putin vil bli knusende. Det vi nå ser fra Mariupol, er ren ondskap, og den ansvarlige er Putin. Vi ser bilder, men forstår vi virkelig rekkevidden av de brutale, groteske overgrepene? I tillegg er tusenvis helt uten mat, vann, strøm, uten kontakt med omverdenen, midt i kryssilden. Vi får inn rapporter og verifiserte filmer, takket være media, også norske journalister, som tar stor risiko og likevel er til stede.

Historiens dom kommer til å bli knusende. Midt i dette beundrer jeg innsatsen til humanitære organisasjoner som nå står på, f.eks. Flyktninghjelpen, Røde Kors og andre organisasjoner som er på bakken i Ukraina. Caritas, med sitt store nettverk i Polen, har ifølge FNs høykommissær for flyktninger og andre rapporter bidratt helt enormt. Kirkens Nødhjelp har også sterke nettverk, som de mobiliserer. Nå må vi utruste dem for å møte de store behovene for psykososial støtte og hjelp til mange av dem som nå er på flukt fra krigens grusomheter.

Husk flyktningkrisen i 2015 – det var en million som kom på ett år til hele Europa. Nå har Polen snart tatt imot en og en halv million på litt over en uke. Polen og polske innbyggere gjør en fantastisk solidarisk innsats. De stiller allerede opp både med husrom, skolegang og helsehjelp. Vi forstår alle at det er ikke bærekraftig at nabolandene skal stå alene om den innsatsen, så Norge må støtte Polen og andre naboland økonomisk i den situasjonen. Her er det mange spørsmål som en kunne ønske å stille. Det var en god redegjørelse, men har regjeringen mer konkrete planer om hva Norge vil bidra med, vi som har fått mangedoblet inntektene våre på grunn av skyhøye olje- og gasspriser? Hvem skulle bidra hvis ikke vi kan gjøre det nå?

Moldova – 3,5 millioner innbyggere, Europas fattigste land, er tett på krigsgrensen. Utvikler ting seg videre nå i Odesa, vil det komme en ny strøm nettopp mot Moldova og Romania de neste dagene. Derfor haster det å få i gang et koordinert og organisert uttak – ansvarsfordeling. Vi hørte det ble referert til Nansen. De fikk det altså til for 100 år siden. Vi må klare å få det til og ikke bruke to eller tre uker på det.

Jeg har lyst til å gi ros til statsråd Mehl og teamet rundt. De har vært aktive helt fra starten og engasjert seg veldig tydelig og direkte for å få på plass nettopp den europeiske ansvarsfordelingen. Men vi vet at slik enighet tar tid, tid vi ikke har, og tid de som er utsatt for og rammet av de brutale krigshandlingene i Ukraina, ikke har.

Det er ikke trygt for alle i nærområdet nå. Risikoen øker for at de destruktive strømningene som vi vet finnes i Polen og andre naboland, vil kunne styrke seg og komme sterkere til overflaten igjen. Vi kan ikke la det skje fordi vi ikke handler, men venter på enighet. Det er risiko for at enda flere jenter og kvinner blir utnyttet og tatt, for det er akkurat det som skjer, kriminelle som utnytter situasjonen og sårbare, og menneskesmugling og menneskehandel. Så det haster å få på plass en slik organisert aksjon – ja, få dem til Norge også.

Ingen skal gjøre noe før alle gjør noe, blir det ofte sagt. Nei, det er ikke slik det fungerer. Ingen kommer til å gjøre noe før noen går foran. La oss være blant dem som går foran og bidrar til å lette det enorme trykket som er på grensen, og det som kommer til å utvikle seg de neste dagene, som også kan komme til å bli uhåndterlig. Nå skal justisministeren raske på, og det er bra at en jobber med å få på plass de felleseuropeiske løsningene. Den krisen vi står overfor nå, må være koordinert, men noen må gå foran. Hva slags signaler og fullmakter har regjeringen hatt i møter i Europa? Er det mulig med et felles nordisk initiativ som viser vei? Hvor lenge mener regjeringen det kan ta før en felles innsats er på plass? Jeg har stor respekt for at det er krevende å organisere det som vi nå står overfor her hjemme, men vi får meldinger fra mange frustrerte og utålmodige kommuner som ikke har fått høre at de skal sette krisestab og være forberedt, og hva de skal være forberedt på.

Vi får ikke stoppet krigen herfra i dag, men situasjonen for flyktninger kan vi gjøre noe med, og vi skal klare det.

Kari Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Emilie Mehl []: For 15 dager siden var verden annerledes. Da vi sto opp torsdag 24. februar, var det til et Europa der det hadde brutt ut krig i et av de europeiske landene. Sikkerhetssituasjonen hadde endret seg, og vi så konturene av det som nå har blitt en enorm flyktningkrise, som bare kan komme til å bli større i tiden som kommer.

Jeg er veldig takknemlig for den brede støtten som partiene her har vist til mobiliseringen regjeringen iverksatte da det ble krig i et av de europeiske landene i våre nærområder. Det er godt at det er utålmodighet, og det er godt at man spør hvordan vi skal gjøre dette. Når vi oppskalerer mottakskapasiteten, går bredt ut, tar i bruk private hjem og jobber med en midlertidig lov for raskere bosetting og med hvordan asylsøkerne kan registrere seg – ikke bare der man vanligvis kan gjøre det, men også bredt i landet, fordi vi vet de er i hele landet – da er det godt å vite at det er bred oppslutning i Stortinget om å håndtere dette raskt.

Jeg vil også takke for innspill og problemstillinger som har blitt løftet, og som vi kan ta med oss inn i den jobben vi skal fortsette med, og det vi skal gjøre framover. Som jeg sa i min redegjørelse, blir det nå helt avgjørende at vi drar sammen. Vi er på vei inn i en tid som kan bli krevende også for Norge. Jeg vil være helt ærlig på at det kan være utfordringer som ligger foran oss, belastninger på enkeltmennesker, på kommuner, på systemer, som blir krevende å håndtere hvis det blir store ankomster til Norge. Nå ser vi at ankomstene ligger på rundt 1 000 flyktninger som har registrert seg så langt, men de kan øke. De kan øke raskt, og det er derfor regjeringen er så opptatt av at vi nå forbereder oss på den økningen.

Det er et enormt apparat som nå er mobilisert, og for hver dag som går, får vi også flere svar. I denne situasjonen må vi ha med oss hele samfunnet – fra Stortinget, gjennom etatene, ut til frivilligheten, Sivilforsvaret og ikke minst alle enkeltmenneskene, alle innbyggerne i Norge, som kommer til å merke dette. Regjeringen har vært opptatt av å gjøre ting så raskt som overhodet mulig, med ansvarlighet og kontroll. Derfor er det viktig at vi tar oss tid til å ramme inn ordninger vi skal lage, finne løsninger som står seg over tid, som gjør at når den praktiske hverdagen kommer, blir dette gode løsninger for både de ukrainske flyktningene vi skal hjelpe, og for det norske folket, som vi er helt avhengige av for å klare å hjelpe dem.

Departementer, etater, kommuner, frivilligheten, statsforvalterne: Det er nå mange som gjør en formidabel innsats. Regjeringen er opptatt av at vi koordinerer denne innsatsen godt. Mange av de spørsmålene som har blitt tatt opp i dag, er også spørsmål som handler om bosetting og integrering. Derfor er jeg veldig opptatt av at jeg som ansvarlig for mottak og ankomstene har et godt samarbeid med arbeids- og inkluderingsministeren, som igjen har et godt samarbeid med de etatene og de departementene som skal levere tjenester i kommunene, kunnskap og helse. Her er det mange som må dra sammen.

Det kommer til å bli en krevende tid framover, men jeg har fått styrket tro på at vi skal håndtere dette når jeg opplever et så samlet politisk landskap om at vi skal bidra – og vi skal gjøre det nå. Takk.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at justis- og beredskapsministerens redegjørelse om Ukraina-situasjonen vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.